Mediesjefene: Objektiviteten må vekk i journalistikken
Follobanen – og EØS har skylda?
HRW: Ukraina bruker klasevåpen og antipersonellminer
Er vi blitt fattigere eller rikere?
Hvorfor er overtallige dødsfall fortsatt så mange?
Mediesjefene: Objektiviteten må vekk i journalistikken
Av skribent - 4. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/mediesjefene-objektiviteten-ma-vekk-i-journalistikken/
I de store mediehusene i USA er det nå et sterkt driv vekk fra objektiv journalistikk til det som kalles advocay journalism, påvirkningsjournalistikk, der journalisten blir aktivist for et bestemt syn. Professor Jonathan Turley er en anerkjent jurist. Han var ekspertvitne for forsvaret av Julian Assange. I 2011 ledet han et søksmål mot krigen i Libya. Han har også publisert artikler i flere vitenskaplige tidsskrifter. i noen artikler har han også kritisert mediene for deres ensidighet og propagandajournalistikk, slik han gjør her. – Red.
Av Jonathan Turley.
Vi har tidligere diskutert bevegelsen på journalistskoler for å kvitte seg med objektivitetsprinsipper i journalistikken. Påvirkningsjournalistikk er den nye prøvesteinen i mediene, selv om meningsmålinger viser at tilliten til mediene stuper. Nå har tidligere administrerende redaktør for The Washington Post Leonard Downie Jr. og tidligere CBS News-president Andrew Heyward offentliggjort resultatene av sine intervjuer med over 75 medieledere og konkludert med at objektivitet nå anses som reaksjonær og til og med skadelig. Emilio Garcia-Ruiz, sjefredaktør ved San Francisco Chronicle sa det rett ut: «Objektiviteten må bort».
Man bør merke seg at mens Bob Woodward og andre har fordømt dekningen av Russiaggate for å mangle objektivitet og at dette resulterte i falsk rapportering, presser mediefigurer enda hardere mot objektivitet som en kjerneverdi i journalistikk.
Vi har diskutert framveksten av påvirkningsjournalistikk og avvisningen av objektivitet på journalistikkskoler. Forfattere, redaktører, kommentatorer og akademikere har omfavnet økende krav om sensur og talekontroll, inkludert president Joe Biden og hans viktigste rådgivere. Denne bevegelsen inkluderer akademikere som avviser selve begrepet objektivitet i journalistikk til fordel for påvirkning.
Columbia Journalism dekanus og New Yorker-skribenten Steve Coll fordømte hvordan det første grunnlovstillegget om ytringsfrihet ble «våpen» for å beskytte desinformasjon. I et intervju med The Stanford Daily insisterte Stanfords journalistikkprofessor, Ted Glasser, på at journalistikk måtte «fri seg fra denne forestillingen om objektivitet for å utvikle en følelse av sosial rettferdighet.» Han avviste forestillingen om at journalistikk er basert på objektivitet og sa at han ser på «journalister som aktivister fordi journalistikk på sitt beste – og faktisk historie på sitt beste – handler om moral.» Derfor, «journalister må være åpenhjertige og ærlige talsmenn for sosial rettferdighet, og det er vanskelig å gjøre det under objektivitets begrensninger.»
Lauren Wolfe, den sparkede frilansredaktøren for New York Times, har ikke bare gått offentlig ut for å forsvare sin pro-Biden tweet, men publisert et stykke med tittelen «I’m a Biased Journalist and I’m Okay With That.»
Tidligere New York Times-skribent (og nå Howard University Journalism Professor) Nikole Hannah-Jones er en ledende stemme for påvirkningsjournalistikk.
Faktisk har Hannah-Jones erklært «all journalistikk er aktivisme.» Hennes 1619-prosjekt har blitt utfordret som dypt mangelfull, og hun har en lang historie som journalist for intoleranse, kontroversielle holdninger til opprør og fremme konspirasjonsteorier. Hannah-Jones skulle senere hjelpe til med å lede innsatsen på Times for å kvitte seg med en redaktør og be om unnskyldning for å ha publisert en kronikk fra senator Tom Cotten som unøyaktig og provoserende.
Meningsmålinger viser at tilliten til mediene er på sitt laveste nivå noensinne, og mindre enn 20 prosent av innbyggerne stoler på TV eller trykte medier. Likevel fortsetter journalister og akademikere å ødelegge kjerneprinsippene som opprettholder journalistikken og til syvende og sist rollen til en fri presse i samfunnet vårt. Spesielt er forfattere som gjentatte ganger har blitt anklaget for falske eller villedende spalter noen av de største talsmenn for å droppe objektivitet i journalistikk .
Nå slutter lederne av mediebedrifter seg til denne selvdestruktive bevegelsen. De snakker ikke om spaltister eller TV-verter som rutinemessig uttrykker sine meninger. De snakker om faktiske journalister, folk som er avhengige av å rapportere nyhetene.
Å si at «objektiviteten må gå» er selvfølgelig befriende. Du kan gi avkall på nødvendighetene av nøytralitet og balanse. Du kan tilfredsstille din «base» som spaltister og meningsforfattere. Å dele det motsatte synet blir nå avfeid som «beggesidesisme». Ferdig. Det er ikke nødvendig å tro mot motsatte synspunkter. Det er et kjent faktum for de av oss i høyere utdanning, som er blitt stadig mer intolerante overfor motstridende eller avvikende synspunkter.
Downie forteller hvordan nyhetsledere i dag
«tror at det å forfølge objektivitet kan føre til falsk balanse eller villedende «tosidesisme» når det gjelder å dekke historier om rase, behandling av kvinner, LHBTQ+-rettigheter, inntektsulikhet, klimaendringer og mange andre emner. Og i dagens mangfoldige redaksjoner føler de at det undergraver mange av deres egne identiteter, livserfaringer og kulturelle kontekster, og hindrer dem i å forfølge sannheten i arbeidet sitt.»
Det var en tid da alle journalister delte en felles «identitet» som profesjonelle som var i stand til å skille sine egne skjevheter og verdier fra nyhetsrapporteringen.
Nå er objektivitet praktisk talt synonymt med fordommer. Kathleen Carroll, tidligere administrerende redaktør ved Associated Press erklærte «Det er objektivt etter hvem sin standard? … Den standarden ser ut til å være hvit, utdannet og ganske velstående.»
Mediekanaler som NPR visker raskt ut eventuelle skillelinjer mellom journalister og talsmenn. NPR kunngjorde at reportere kunne delta i aktiviteter som tar til orde for «menneskets frihet og verdighet» på sosiale medier og i det virkelige liv.
Downie gjenspeiler slike synspunkter og erklærer «Det vi fant har overbevist oss om at sannhetssøkende nyhetsmedier må bevege seg utover den «objektiviteten» som en gang var ment for å produsere mer pålitelige nyheter.»
Egentlig? Å være mindre objektiv vil gjøre nyhetene mer pålitelige? Det ser ikke ut til å ha fungert på mange år, men Downie og andre dobler seg som dårlige gamblere i Vegas.
Hele » La oss gå Brandon»-sangen er faktisk like mye en kritikk av media som av president Biden .
Hvis det er liten forskjell mellom mainstream media og alternative medier, vil publikum fortsette trenden bort fra førstnevnte. MSM har mest å tape på denne utviklinge, men som individuelle redaktører er det fortsatt populært å gi etter for talsmenn i sine rekker. Det var det New York Times gjorde da den kastet sine egne redaktører under bussen for å tilfredsstille mobben.
Mens medier kjemper for å overleve, sager disse medielederne febrilsk over grenen de sitter på.
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på bloggen til Jonathan Turley:
“Objectivity Has Got To Go”: News Leaders Call for the End of Objective Journalism
Follobanen – og EØS har skylda?
Av Jan Christensen - 4. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/follobanen-og-eos-har-skylda/
Follobanen ble åpnet med brask og bram for snart 2 måneder siden, og stengte med tunnelbrann åtte dager seinere. Prislappen er på nærmere 37 milliarder kroner – eller over 6.000 kroner på hver eneste nordmann.
Av Jan Christensen.
Banen ble 50% dyrere enn opprinnelig anslått, og åpnet etter to år på overtid. Allikevel måtte Bane Nor friste entreprenøren med nær en halv milliard i «bonus» for å holde de siste frister. Det ble kortvarig glede.
Ny åpningsdato er i det blå.
De siste skandalene begynte med brann på grunn av underdimensjonerte strømledninger for den såkalte «returstrømmen».
Seinere er det blitt avdekket feil på feil.
Bygningsmateriell som skulle vært kassert, er brukt til å tette tunnelen. Forurenset vann drypper. Risikovurderinger og testing i forkant av åpningen var mangelfull. Riktig testutstyr manglet.
Dokumentasjon forelå kun på spansk.
I tillegg var det mye uenighet om hvem som hadde ansvar for hva. Bane Nor og den største entreprenøren, spansk-italienske Acciona Ghella (AGJV), har kranglet helt til det siste.
Ikke minst takket være Aftenpostens «gravejournalistikk», har det også kommet fram at dagens Bane Nor er så ribbet for fagfolk at konsulentbruken har tatt overhånd. Samla konsulentutbetalinger har vært høyere enn lønningene til Bane Nors ansatte. I noen år har Bane Nor hatt flere innleide konsulenter på Follobanen enn egne folk.
Over 200 av Bane Nors tilsatte har millionlønninger. Sjefen sjøl, konserndirektør Gorm Frimannslund tjener over 3 millioner kroner i året. Om han sparkes for udugelighet, får han det samme.
Under seg har han blant annet 11 direktører og 42 kommunikasjonsansatte. Mange uten peil på jernbanedrift, bygg og anlegg. For å forklare skandalene rundt Follobanen, valgte Bane Nor å leie inn ekstra konsulenthjelp fra First House.
Bygginga av Follobanen måtte – som følge av EU/EØS-regelverket – utlyses som anbud i hele EU-området. Lav pris virket viktigere enn lokalkunnskap, erfaring og økonomisk soliditet.
Det italienske selskapet Conotte jukset og vant store deler av tunnelarbeidet. Dette endte med rettssak, der Bane Nor ble dømt til å betale 273 millioner kroner i erstatning til den fremste utfordrer, svenske Skanska.
Etter tre års arbeid, i 2018, gikk Conotte konkurs og ble sparket ut av prosjektet.
Arbeidet med Follobanen ble delt opp i 4 såkalte totalentrepriser. I totalentrepriser er hovedentreprenør selv ansvarlig for å velge tekniske løsninger, men disse må fungere etter byggherrens krav.
I Follobane-prosjektet har mange av løsningene ikke holdt mål. I en uavhengig vurdering før åpningen, stilte bl.a. Norconsult seg tvilende til flere av AGJVs valg – uten at dette resulterte i endringer.
Kanskje har også Bane Nor gitt mangelfulle spesifikasjoner og latt entreprenøren få for frie hender?
For eksempel når det gjelder bruk av materiell av dårlig kvalitet?
Finner vi noe av skylden for problemene omkring Follobanen og Bane Nor her:
At Bane Nor i de siste årene systematisk har blitt tappet for egen ekspertise?
At stadig færre faste ansatte ødelegger samhold, yrkesstolthet og bedriftskultur, og svekker fagkunnskapen?
At innleie av underentreprenører gir uklar ansvarfordeling og et virvar av tekniske løsninger og standarder?
At direktørvelde med høye lønninger og bonuser flytter fokus over fra faglighet til snever økonomisk tenkning og personlig berikelse?
At anbudsarbeider uten nødvendige forarbeider, løpende kontroll og kvalitetssikring, øker sjansene for store tap og forsinkelser?
At bruk av utenlandske entreprenører lett fører til språklige misforståelser og uønsket arbeidskultur?
At utenlandske entreprenører mangler nødvendig kunnskap om norske forhold, lover og regler?
Bane Nor så dagens lys under Erna-regjeringen, i 2017.
Det gamle NSB ble splittet opp i 6 selskaper. Antall dresskledde direktører økte fra 11 til 49. Samtidig ble det færre ansatte i kjeledress. Det ble satset på anbud og innleie.
Konkurranseutsetting skulle gi billigere og bedre tjenester, var argumentet. Bane Nor fikk ansvaret for infrastrukturen; skinnegang og stasjoner.
EU har vært en pådriver for denne utviklingen gjennom 4 ulike jernbanepakker. Alle godkjent av det norske storting – til tross for store protester fra blant annet jernbaneansatte.
Arbeidere fra 60 nasjoner har deltatt i arbeidet med Follobanen, inkludert Blix-tunnelen og det nye stasjonsområdet på Ski. Alle store kontrakter har gått til utenlandske selskaper med AGJV som den største. Over 2000 ulike underentreprenører har vært involvert.
Arbeidstilsynet har funnet flere feil og mangler når de har vært på inspeksjon. Flere underentreprenører har også blitt svartelistet.
Kunne vi nordmenn selv klart Follobanen? Stolt på egne krefter?
Vi klarte å bygge ut ei nasjonal oljenæring nærmest fra scratch.
Med tunnelbygging har vi over hundre års erfaring.
Så hvorfor ikke?
Imidlertid: Nedbygging av offentlig virksomhet, privatisering, EU-forpliktelser og en herskende gigantomani – står i veien.
Så lenge de som bestemmer tror at billigst er best, går anbudene til de som ligger lavest. Ofte firmaer med mange ufaglærte og der arbeidsfolk har dårlige lønns- og arbeidsvilkår.
Når arbeidsoppdraget blir for omfattende og kostnadskrevende, våger bare de største å legge inn anbud. For de fleste blir risikoen for høy og sjansene for store.
Selv er jeg ikke i tvil om at et Bane Nor i samarbeid med lokale norske entreprenører, kunne klart brasene.
Årelang kompetanse med norsk jernbanedrift og solid erfaring fra norsk natur, fjell- og grunnforhold, ville trumfet kortsiktige lønnsomhetskalkyler.
Dessuten ville vi beholdt fagkunnskap, arbeidsplasser og skattepenger her i landet. Ikke minst viktig ved seinere vedlikehold, utbedringer og oppgraderinger.
I dag står EØS-avtalen – og en heiagjeng av EU-frelste folkevalgte – i veien for nasjonale løsninger.
Jan Christensen
Skandalene rundt Follobanen er ikke av ny dato. For fem år siden, 31.1.18, intervjuet Dagens Næringsliv en av underentreprenørene som ble rammet da hovedentreprenør Conotte gikk konkurs.
Underentreprenør frykter forsinket Follobane
Jan Christensen er leder i Drammen Nei til EU. Han skriver ukentlige nyhetsbrev som står for hans mening. Dette er brevet fra 4. februar 2023.
HRW: Ukraina bruker klasevåpen og antipersonellminer
Av red. PSt - 4. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/hrw-ukraina-bruker-klasevapen-og-antipersonellminer/
Ukraina har benyttet klasevåpen og spredt antipersonellminer som rammer sivile i russiskokkuperte områder, ifølge Human Rights Watch (HRW). Dette skriver Aftenposten.
HRW dokumenterer i en ny rapport en rekke tilfeller der raketter med antipersonellminer er avfyrt mot russiskokkuperte områder.
Dette har skjedd til tross for at Ukraina i 2005 ratifiserte Den internasjonale minekonvensjonen som forbyr all produksjon, lagring, salg og bruk av slike miner.
– Ukrainske styrker synes å ha spredt store mengder miner rundt Izium-området, noe som forårsaker sivile tap og utgjør en vedvarende risiko, sier Steve Goose. Han leder våpendivisjonen i Human Rights Watch og Den internasjonale kampanjen mot landminer (ICBL), som ble belønnet med Nobels fredspris i 1997.
HRW er kjent som en provestlig NGO som er finansiert av blant andre Ford Foundation, OAK Foundation og stiftelsen Open Society Foundation, som eies av George Soros. Den får 75% av sin finansiering fra USA og 25% fra Vest-Europa. Så den kan vanskelig kalles russiskvennlig. Rapporten kritiserer da også Russland for bruk av antipersonellminer.
Eva Bartlett: Vestlig taushet om Kievs angrep på sivile i Donbass
Den som antakelig har gjort mest på bakken for å dokumentere Kiev-regimets bruk av antipersonellminer og bomber mot sivile i Donbass, er det kanadiske journalisten Eva Bartlett.
Eva Bartlett, som ble tildelt International Journalism Award 2017 av Journalists’ Club of Mexico og har brukt mange år på å rapportere på bakken om kriger i Midtøsten, har gitt øyenvitneskildringer av det pågående folkemordet mot befolkningen i Donbass, hvor hun har rapportert det siste året. Siden 2014, sier hun, har 12 500 sivile blitt drept av skarpskyting og beskytning med NATO-våpen i både Lugansk People’s Republic og Donetsk People’s Republic, med over 4.500 drept siden midten av februar 2022. Gitt at sivile områder er bevisste mål for angrepene, utgjør denne beskytningen terrorisme og krigsforbrytelser.
Ifølge Bartlett har det ukrainske militæret også mettet Donbass med PFM-1 «kronbladminer», lumske innretninger designet for ikke å drepe, men for å lemleste ofre ved å blåse av hendene eller føttene deres. Barn er spesielt utsatt for disse minene. Hun påpekte at dersom Russland hadde begått disse forbrytelsene, ville det bli dekket som en konstant skandale av vestlige medier. Bartlett håper at arbeidet hun gjør vil føre til at Ukraina blir holdt ansvarlig for sine krigsforbrytelser og bidra til at folk kan snakke åpent om det faktum at Ukraina begår folkemord.»
Du kan følge Eva Bartlett på Twitter.
Les Eva Bartlett: In Just Under Three Weeks, Ukrainian-Fired Prohibited “Petal” Mines Maim At Least 44 Civilians, Kill 2, in Donetsk Region
Antipersonellminer ble totalforbudt ifølge Minekonvensjonen av 1997. Per september 2011 har 157 stater ratifisert konvensjonen. Norge var en av de fremste pådriverne for denne konvensjonen, men så vidt vi kjenner til har ikke norske myndigheter kritisert Ukrainas militære for å bruke disse forbudte våpnene mot sivile i Donbass. Vi kjenner heller ikke til at noen av de norske partiene på Stortinget har kritisert dette.
En bauta i sivet
Av Ove Bengt Berg - 4. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/en-bauta-i-sivet/
Mens så og si alle venstreorienterte organisasjoner og partier faller som siv i vinden, som en «usjølstendig og hjelpesløs person», så står tidsskriftet Vardøger oppreist som en bauta i stormen. Det siste nummeret akkurat utgitt har tittel «Russlands og NATO i krig – slagmark Ukraina». Her diskuteres krigen ikke kun som en som begynte 24.02.2022, ikke kun som en krig mellom en angriper og en forsvarer.
Av Ove Bengt Berg.
I boka Hva er krig skriver Øyvind Østerud at «Det gir god mening å forklare et krigsutbrudd med forutgående forløp der handlingsrommet gradvis er blitt snevret inn, inntil krigen synes uunngåelig.» I norsk aktuell samfunnsdebatt er slike argumenter nærmest enstemmig foraktelig blitt karakterisert som å støtte Russland, og en blir stemplet som putinist.
I innledningskapitlet skriver redaksjonen i Vardøger at:
«krigen og den medfølgende ensretting av opinionen i Vesten og i Norge, er en utfordring for venstresida. De dominerende media behandlet krigen som startet den 24. februar nærmest som om den ikke hadde noen forhistorie i det forsterkede USA-hegemoniet som oppstod da de balanserte virknngene av Sovjetunionens nærvær forsvant.»
«Også på norsk venstreside har det vært vanskelig å ta inn over seg dette større perspektivet som Vardøger her bestreber seg på å løfte fram, …Denne uklarheten bunner i at forståelsen av imperialisme er svekket som dreiningspunkt i den politiske internasjonale, politiske orienteringen. Kunnskap om USAs «uendelige kriger» for den «regelstyrte internasjonale orden» og NATOS destruktive rolle i disse, er gått tapt. Så da krigen brøy ut 24. februar, framstod NATO, som venstresida tidligere oppfattet som en notorisk usikkerhetsallianse, nå som en sikkerhetsgarantist.»
Vardøger trekker fram en vurdering av Klassekampens redaktør fra 13.09.2022 om at «det russiske angrepet bryter med internasjonal rett og ethvert ideal om en regelstyrt verden». Altså at Klassekampen ser folkeretten og «en regelstyrt verden» som det samme. Men en regelstyrt verden et et mål ensidig satt opp av USA og betyr en svekkelse av FN-systemet og folkeretten. En regelstyrt verden betyr bare at USA og dets allierte kan lage de reglene som til enhver tid passer deres interesser å gjøre. Det skriver den tidligere amerikanske toppdiplomaten Chas W. Freemann i en artikkel gjengitt i dette nummeret av Vardøger. Freeman skriver:
«Den regelbaserte orden har til hensikt å bekrefte en global innflytelsesfære der det amerikanske primatet og overherredømmet blir symbolisert med det enestående og sammenhengende settet av regionale, verdensomspennende militære kommandoer».
Det forstår ikke Klassekampens redaktør.
Vardøger gjengir også en uttalelse fra Jens Stoltenberg ga i et intervju i Kultaranta, Finland 12.06.2022 :
We have to rember that we have been there, NATO Allies and Nato …since 2014, training tens of thousands of Ukrainian soldiers, which are now on the frontline in the fight, and that has proven extremely effective.»
Klikker en på lenka som Vardøger har oppgitt, opplyser Nato at uttalelsen er trekt tilbake fra nettet. Fornuftig nok, den passer ikke helt inn i NATOs påstander om krigen. Derimot finnes talen fortsatt på YouTube.
Vardøger viser ellers til foregående nummer om Russlands makt og avmakt i nr 37 og om særlig USAs indre problemer i nr 40.
Kjøp og les Vardøger! Bestill: vardoger.no.
Denne artikkelen ble først publisert av Politikus.
Krigspropaganda for dummies
Av Terje Alnes - 4. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/krigspropaganda-for-dummies/
I en situasjon der behovet for kritisk journalistikk aldri har vært større fylles norske medier med krigspropaganda i ren form.
Av Terje Alnes.
Folk har en tendens til å overvurdere kraften til den amerikanske krigsmaskinen og undervurdere kraften til den amerikanske propagandamaskinen – Caitlin Johnstone
Er vi i krig med Russland? Regjeringen vil svare nei. Det hindrer likevel ikke norske medier i å gå i fullstendig krigsmodus og ty til alle de klassiske grepene i læreboka om krigspropaganda.
I hovedstrømsmediene er derfor Ukrainakrigen lett å forstå. Dette er de godes forsvarskrig mot de onde, en ren svart/hvitt-fortelling, der en stor og aggressiv krigsmakt helt uprovosert angrep et naboland. Hvilken side står du på?
Propagandaen visker ut nyanser og hindrer debatt
Stiller du det minste spørsmål ved den grunnleggende fremstillingen vil du øyeblikkelig rammes av hissige personangrep og skjellsordene hagler. Hvem vil vel utsette seg for sånt? Dette viser propagandaens effekt, den ødelegger ethvert tilløp til nyansering. Det synliggjør også en annen hovedmålsetting med propagandaen; å gjøre det så ubehagelig som mulig å fremføre kritikk av det eneste aksepterte standpunktet.
I en slik situasjon er det svært vanskelig, ja nærmest umulig, å føre en saklig diskusjon. De som prøver seg blir sjelden møtt med motargumenter, for «sannheten», slik den fremstår i mediene, er så selvinnlysende at den unndrar seg debatt. Derfor vil en saklig kritikk av den dominerende mening møtes med raseri og personstemplinger, og motargumenter avfeies som fiendens «propaganda».
Det er nærmest et glemt faktum at alle norske partier for et år siden var motstandere av å sende våpen til krigssoner. Nå er det fritt frem å stemple motstandere av våpenforsendelser som «putinister» o.l.
Les også: Krigsbevegelsen hacker hjernen din
Krigspropagandaen har hacket hjernene våre, militarismen sildrer inn nærmest intravenøst. De tabloide avisforsidene fungerer som propagandaplakater, og menn i uniformer er faste gjester i NRK-studioene. At de er NATO-offiserer er ikke til hinder for at de bekler rollene som uavhengige eksperter. Journalistikken har abdisert til fordel for ufiltrert NATO-propaganda.
Les også: Når Forsvaret inntar NRK
Ukraina-krigen viser nok en gang at i en krigssituasjon slutter de store, norske mediene rekkene og stiller seg bak sine egne myndigheter. De fraskriver seg rollen som «den fjerde statsmakt», de er ikke lenger maktens kritikere eller overvåkere, men blir et redskap for den utøvende makten. Samtidig setter de grenser for hva det er akseptabelt å mene.
Dette er altså ikke en beskrivelse av situasjonen i en totalitær stat, men en mekanisme som i høyeste grad gjør seg gjeldene i vårt eget land.
Den nye Hitler
I all krigspropaganda er demonisering av fienden et sentralt element. Den letteste måten er å fremstille statslederen som «den nye Hitler». Hvor mange slike «Hitlere» har vi blitt presentert for de siste 30 årene? Pussig nok er de alle sammen statsledere i land USA vil kontrollere eller ødelegge.
Å feste Hitler-stempelet på Vladimir Putin har lenge vært et lettvint grep å ty til. Det ser også ut til å virke. Da blir det umulig å gå i dialog eller å lete etter en fredsløsning. Dialog med Hitler? Å snakke om fredsforhandlinger fremstilles derfor som en dåres tale.
Samtidig blir det å fullføre krigen frem mot en endelig, militær seier den eneste løsningen. Kun et militært nederlag vil gjøre slutt på den nye Hitlers styre. Dermed kan utenriksminister Anniken Huitfeldt uttale på NRK Debatten at «krigen skal avgjøres på slagmarken». Men hva er konsekvensen av en slik holdning? Hvor mange tusener av liv skal ofres? Ingen sentralt plassert journalist synes å reagere på en slik uttalelse, for de befinner seg i krigsmodus.
Bare vi kvitter oss med «diktatoren» blir jo alt bra. Irak ble et stabilt demokrati etter at vi fjernet Saddam, det samme ble Libya etter at vi myrdet Gaddafi, og får vi kverket Assad vil nok Syria også bli et paradis. Å fjerne Putin er derfor avgjørende. Vi kan ikke la en fredsavtale forkludre dette.
Propaganda virker
De dominerende norske mediene er i krig mot Russland og har påtatt seg rollen som masseprodusenter av NATO-enighet. Ingen kan være i tvil om at denne propagandaen virker. Den ene tvileren etter den andre slutter rekkene, samtidig må de som ennå ikke er gjennommilitariserte i hodene sine betale en stadig høyere pris for sitt standpunkt.
Kanskje er det slik at nordmenn er særlig sårbare for indoktrinering, siden den rådende oppfatning synes å være at våre medier er «frie og uavhengige»? «Våpen er veien til fred» sa han som en norsk stortingsrepresentant nettopp nominerte til Nobels fredspris. Hvordan kan vi mistro det vi blir fortalt av folk som likner på oss selv?
Samtidig møtes vi med advarsler på våre (statskontrollerte) sosiale medier dersom vi oppsøker russiske nyhetskilder. Vi tar hintet.
Løgnaktig propaganda er noe de andre driver med.
Denne artikkelen ble først publisert på Spartakus.
Er vi blitt fattigere eller rikere?
Av Jan Terje Voilaas - 4. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/er-vi-blitt-fattigere-eller-rikere/
«Måten å knuse borgerskapet på er å male dem mellom møllesteinene SKATT og INFLASJON» (Vladimir Lenin)
Av Jan Terje Voilaas.
NRK bragte 3. februar historien om «dumpster diver» Christian Nilsen fra Tromsø som bruker 300 kroner i året på mat og finner resten i dagligvarebutikkenes søppelkontainere. Historien bringer meg tilbake til et spørsmål som har gnaget meg de siste ukene, og spørsmålet er om det norske folk har blitt rikere eller fattigere siden 1970? I politisk og demokratisk forstand ja, men jeg tenker her først og fremst på husholdenes økonomi.
Nå vil jeg tippe at 99% av befolkningen vil si JA, vi har blitt MYE rikere siden 1970, det kan jo alle se, men alle som vet noe om finansmarkedene, noe jeg ikke gjør, vet at majoriteten ALLTID tar feil. Det er en innebygget mekanisme som sikrer at ting går opp og ned. Men gjelder det også for husholdenes lommebøker? Har majoriteten her rett? Jeg innrømmer at det kan absolutt se slik ut, men likevel vil ikke spørsmålet slippe taket.
Jeg har prøvd å tilnærme meg dette spørsmålet fra mange ulike vinkler, nok vinkler til å skjønne at dette er et usedvanlig komplisert spørsmål å finne et svar på, for variablene er kompliserte og mange. Likevel, jeg tror jeg har kommet til en slags konklusjon, rett eller feil, det må jeg overlate til dere.
La meg begynne med sitatet fra Vladimir Lenin.
Skatter og avgifter
I 1970 var normalårsverkslønnen 30,760 kroner og i 2021 var medianlønnen 570,960, altså opp 18,56 ganger på 51 år. Dette er bruttotall, så spørsmålet er om nivået på skatter og avgifter er redusert i perioden, eller om de har øket, eventuelt hvor mye. Jeg har ikke regnet på dette, men et eksempel gir indikasjoner:
I 1935 innførte Norge en «midlertidig omsetningsavgift til kriseformål», 1% i hvert omsetningsledd. I 1940 økte dette til først 2%, så 3%. Etterhvert kuttet man ledd-beskatningen og gikk over til 10% påslag på siste- leddet. Satsen ble satt ned til 6,25%, så opp igjen til 10% for alle varer og så til 12% i 1964.
I 1970 ble den «midlertidige» omsetningsavgiften erstattet av merverdiavgiften og satsen ble satt til 20% for alle varer, så økt til 22% i 1993, 23% i 1995, 24% i 2001 nå for både varer OG tjenester og til 25% i 2005, med unntak av enkelte områder som fikk lavere sats. Nå vurderer den sittende regjeringen 25% på alt.
En annen indikasjon er at antall ansatte i Statsforvaltningen har økt med 106,8% de siste 21 årene, så jeg tror at offentlig sektor har forsynt seg relativt godt av den enkeltes lønningspose siden 1970.
Inflasjon
Ifølge Norges Bank har inflasjonen de siste 51 årene vært på 807%, som er litt av en kontrast til de 41 årene (1873-1914) kronen var knyttet til gull (1 NOK = 0,40323 gram gull). I hele denne perioden var inflasjonen på 5,1%, altså knapt merkbar.
Dette er om vi kan stole på vår offisielle konsumprisindeks (KPI), som jeg tidligere har dokumentert at vi ikke lenger kan. Trenden over de siste 30-40 årene har vært et gradvis økende gap mellom den virkelige inflasjonen for folk flest og det offisielle tallet. Dette har vært spesielt merkbart de siste par årene hvor den virkelige inflasjonen på spesielt mat og energi har vært vesentlig høyere enn hva offentlige tall viser, så høy at de aller fleste familier de siste par årene har opplevd en til dels kraftig reduksjon i både lønninger og oppsparte midler målt i kjøpekraft.
Inflasjon er normalt en konsekvens av at pengemengden i samfunnet øker, infladerer, men ikke nødvendigvis. Det spørs hva pengene brukes til. Sparing og betaling av renter/gjeld utløser normalt ikke inflasjon. Store svingninger i tilbud og etterspørsel kan også utløse inflasjon uten økning av pengemengden og det kan også en rekke psykologiske forhold, som f.eks. panikk og kollaps i «tillit», som vårt monetære system er avhengig av.
Dette fikk dagens Tyskland (Weimar-republikken) oppleve på 1920-tallet da politikerne besluttet å «låne» (beslaglegge) 10% av alle verdier i landet for å betale WW1-erstatninger.
Denne beslutningen knakk all tillit i det Tyske folk, utløste hyperinflasjon og den tyske Mark infladerte til null og mistet all kjøpekraft i løpet av noen måneder. Den utløsende faktoren den gang var kollaps i tillit, ikke pengetrykking som fulgte ETTER at tilliten kollapset. Inflasjon er m.a.o. mer komplisert enn man skulle tro.
Kan et land som USA eller Norge oppleve hyperinflasjon? Jeg har ikke tall fra Norge, men Gallup offentlig- gjorde nettopp tall fra USA som viser at 21% av befolkningen nå mener Staten er det største problemet USA har. Tallet er opp fra 15% fra desember 2021. Hva ville skjedd om hele det norske folk ble fortalt sannheten bak Covid 19 og mRNA-vaksinene?
Økonomiens naturlige gang
Den naturlige utviklingen av en økonomi er deflasjon, altså fallende priser. Det vil ny teknologi og fri konkurranse sørge for. Men, hvis ting blir billigere i morgen så utsetter vi kjøp, vi sparer mye mer, vår arbeidskraft omsatt til kjøpekraft øker over tid og vi blir rikere, og det er ikke vårt monetære system konstruert for.
Et tredje forhold som de siste +/- 40 årene har ført til betydelig fall i prisene på en lang rekke produkter er globalisering; utflagging av produksjonskapasitet og kompetanse fra høykostnadsland til lavkostnadsland, de fleste av dem i Asia. I 1970 hadde Norge en betydelig produksjonskapasitet. En betydelig del av denne kapasiteten er flagget ut, sammen med den avgjørende viktige kompetansen, og er i det vesentlige erstattet av tjenesteyting, konsum og finans. Globalisering har gjort Norge til et av verdens minst selvforsynte land.
Globaliseringen nådde sannsynligvis toppen i 2019, og med verden på full fart mot WW3 så bør det være relativt enkelt å skjønne hvordan inflasjonen vil utvikle seg i årene som kommer.
Den korrekte målestokken
Det aller meste rundt oss representerer kjøpekraft; blåbær, hyssing, sigaretter, en narkofri urinprøve, men våre hjerner er fra ung alder programmert til å se på valuta, f.eks. den norske kronen, som kjøpekraft. Dette mener jeg er feil.
Hva er 1 meter? Er det lengden på et gjennomsnittelig menneskelig skritt, så hvis vi skal kjøpe 4 meter av noe så er det bare å skritte opp? Hva om selgeren er en dverg og kjøperen basketballspilleren Yao Ming? Klart, dette blir en håpløs handel, så vi har alle blitt enige om at 1 meter er den avstanden lyset tilbakelegger i vakuum i løpet av 1/299,792,458-dels sekund. Dermed har vi en absolutt målestokk som er nær evigvarende og kan brukes av hvem som helst, hvor som helst, i hele universet.
Like ubrukelige som dvergen og Yao Ming er for fastsettelse av en meter, er den norske Kronen som måle- stokk for priser, lønninger og kjøpekraft. Kronen har endret seg utallige ganger fra den ble innført i 1873, fra 0,40324 gram gull til fiat til gull igjen, så til fiat, så pegget til USD, så fiat papir og mynt, så fiat kreditt og digitale signaler, og det på kun 150 år. Hva med 500 år fra nå? Den norske kronen er kort og godt ubrukelig som målestokk for noen ting som helst.
Jakten på en absolutt, uforanderlig og evigvarende målestokk for kjøpekraft bør begynne blant våre 118 kjente grunnstoffer, hvorav de fleste er metaller og det «uedle», hvilket vil si de avgir elektroner og følgelig kan reagere med vann, luft, syre eller andre grunnstoffer.
Et metall’s edelhet handler om hvor stabilt metallet er, og de edleste og mest stabile er sølv, platina og gull, sistnevnte det edleste av alle. Det er ikke tilfeldig at gull har blitt brukt som betalingsmiddel og lagring av kjøpekraft i tusenvis av år, så gull er og blir den korrekte målestokk for priser, lønninger og kjøpekraft.
Rikere eller fattigere?
I tabellene under sammenlikner jeg ulike priser og data fra 1970 med tilsvarende tall i 2021.
I denne tabellen bruker jeg gull som målestokk for hva som har skjedd med de ulike prisene de siste 51 år, ved å stille spørsmålet: -Hvor stor del av en Troy unse gull kunne jeg kjøpe for 1 årslønn, 1 hus, 1 handlepose eller 1 norsk krone i 1970 sammenliknet med 2021?
Det er flere forhold som bør nevnes her:
Vi ser at KPI har vært 807% mens gjennomsnittslønnet har steget med mer enn det dobbelte. Dette indikerer at vi er mye rikere i dag, men da ser vi helt bort fra feil-rapportering av KPI og hvor mye mer vi i dag betaler i skatter og avgifter. Jeg er nokså sikker på at disse to faktorene vil spise opp en god del av gapet, men er usikker på hvor mye.
Fra matvarelisten ser vi at lønnsutviklingen, også den reelle, har holdt godt følge med prisutviklingen, men ikke når det gjelder egg, som har steget med 5,614% til tross for at vi i dag produserer mer egg enn hva vi etterspør. Jeg har ingen god forklaring på hvorfor. Kan det ha noe med de årlige landbruksoppgjørene å gjøre?
Sammenlikner vi disse tallene med gull, så ser vi at alt annet jeg her har priser på har falt i kjøpekraft, grovt sett mellom 70% og 99%. På 51 år har kronen mistet 98,4% av sin kjøpekraft målt mot gull, og fortsetter å gjøre det i. I 2021 kunne man få i snitt 15,596 kroner for en unse gull. I skrivende øyeblikk er tallet 19,366 kroner. Noe av dette tapet har blitt kompensert med en økning av brutto snitt-lønn med 1,756%, men selv med en slik lønnsvekst har snittlønnen mistet 69,4% av kjøpekraften fra 1970 til 2021, og det er uten å fakturere inn KPI-juks og høyere skatter og avgifter.
Hva betyr alt dette? Har vi blitt rikere eller fattigere siden 1970?
Konklusjon
Innovasjon, ny teknologi, konkurranse og ikke minst globalisering har senket den relative kjøpekraften til de aller fleste produkter siden 1970. Snittlønnen har også fått sin relative kjøpekraft senket, men litt mindre enn de fleste produkter, så vi relativt sett føler vi tjener mer, en følelse som har blitt forsterket av mye mindre sparing og en eksplosjon i gjeld.
Vi har altså vært gjennom en lang periode med hovedsakelig deflasjon, men siden det reelle lønnsnivået har blitt senket nesten like mye, så har det vært mulig å skape inflasjon, som i seg selv er et rent tyveri av kjøpekraft og en forutsetning for at det monetære kredittbaserte fiatsystemet kan fungere.
Min konklusjon er at vi har blitt lurt trill rundt av en konstruert illusjon om at vi har blitt «rikere», mens vi i realiteten har blitt både fattigere og betydelig mer sårbare.
Vi er nå helt avhengige av globalisering, en prosess som geopolitiske forhold høyst sannsynlig vil reversere kraftig i årene som kommer. Resultatet vil da bli enda høyere priser, kraftig reallønnsnedgang over det meste av fjøla, høyere renter som kun vil virke inflasjons-dempende så lenge det finnes reserver og marginer i økonomien, enda mer pengetrykking og enda flere stupide politiske tiltak for å bøte på problemene politikerne selv har skapt, og resultatet vil bli enda større problemer.
Dette er oppskriften på økonomisk- og sivilisasjonsmessig kollaps, nøyaktig som planlagt av dem som har skapt og kontrollerer dagens monetære ponzi-system, samt hele Norges offentlige sektor.
Guds gave også til planeten?
Vi selger vår arbeidskraft for kjøpekraft, men siden arbeidskraften avtar jo eldre vi blir, så er vi avhengige av sparing for den tiden vi trenger mer kjøpekraft enn vi har arbeidskraft. Lombardeliten (det vil si de som styrer det kredittbaserte finanssystemet, etter Lombardia i Italia der dette systemet ble utviklet, o.a.) skaper penger liker ikke sparing, profitten deres er mye høyere om vi konsumerer og følgelig forsøpler, forurenser og forbruker klodens ressurser i stadig raskere fart.
Jeg har siden 2017 plassert all min ledige kjøpekraft i hovedsakelig gull og sølv, som ikke er en «investering», kun penger som bevarer kjøpekraften. Det jeg har merket i denne perioden er at mitt forbruk har gått kraftig ned. Noe skyldes økende alder, men tanken på å selge en evigvarende gull- eller sølvbullion for kortsiktig konsum stopper de fleste fristelser. Jeg hører det samme fra folk som har spart i gull og sølv i flere tiår, og aldri solgt et eneste gram.
Hva ville skjedd hvis hele menneskeheten nok en gang tok i bruk gull og sølv som betalingsmiddeler og gull som parkeringsplass for ubrukt kjøpekraft? Hva ville skjedd med konsum, forsøpling og forurensing? Ville gull hatt større effekt på miljøet enn alle investeringer i vind- og solenergi?
Det sies at gull og sølv er Guds gave til menneskeheten for ærlig arbeid og handel. Er gull og sølv også Guds gave til kloden, så den ikke ødelegges av menneskelig grådighet?
En ny gullstandard kommer neppe til å skje, og om det skjer så vil det kun bli for en kortere periode. Grunnen er at det ikke finnes en eneste politiker som over tid vil la seg styre av en begrenset pengemengde, for da vil sosialismen kollapse og ansvar og makt desentraliseres til folket de mener er hjelpeløst fortapt uten deres kunnskapsløse overformynderi.
Jeg håper Christian Nilsen i Tromsø får fortsette som «kontainerdykker», at butikkene ikke låser sine søppelkontainerne, for Christian vil nok få følge av mange flere i tiden som kommer.
For dere som ønsker å lære mer om hva en rekke eksperter mener om hva fremtiden har i vente for oss, så anbefaler jeg «Breaking Point» serien på 12 episoder som fremover kommer fra Mike Adams og hans team. Den første episoden ble nylig publisert.
Stay strong, stay smart, look for the truth.
jt
Signerte leserinnlegg står for forfatterens regning og gjenspeiler ikke nødvendigvis redaksjonens oppfatninger.
Julepresang fra Roma
Av Geir Sundet - 4. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/julepresang-fra-roma/
Av Steppeulven.
Jeg kjørte mellom 70 og 80 turer med fisk og andre spiselige saker fra havet, mesteparten fersk laks, til Italia fra 1985 til 1994. Området vi lossa begrensa seg vanligvis fra Trento og Sondrio i nord, Torino og San Remo i vest, småbyene øst for Venezia i øst og Ancona i sør.
Men en av de siste turene før jul i åttini fikk jeg beskjed om også å losse Roma. Uvanlig og underlig, kun seks paller, på en trailer med 33 palleplasser. Slike småpartier blei vanligvis lossa på tollplassen i Verona, og sendt videre med en italiener. Nå var det bare 300 kilometer fra Ancona til Roma, hvor jeg lossa et annet parti, men fra Verona var det neste 700 kilometer og problemet var at jeg ikke blei tom på mandag, slik vi alltid gjorde. Lossing tirsdag formiddag. Og tom i Roma.
– «Så dumt da», sa Torunn på importen, «jeg har lass til deg i Fano, men det rekker du ikke, for det må lastes mandag. Vi snakkes når du er tom.»
Mottakeren i Roma kom og henta meg på en parkplass litt utafor byen, og kjørte foran inn til lageret. Pallene blei trilla av i en fei, jeg blei påspandert en Cappuccino og en liten Sambuca, og fikk så spørsmål om jeg kunne ta med hjem noen julepresanger til avsenderen av fisken, en av de store eksportørene på Vestlandet? Lærøy antagelig, hvis jeg ikke husker feil. Gavene var små, avlange trekasser som lagde klukkelyder når man bevegde på dem. Dette var en type «forespørsler du ikke kan si nei til». Dermed hadde jeg lass, fire – fem flasker vin, men desverre ikke like godt betalt som et komplett lass med cavolfiore, blomkål nå like før jul, og ikke noe å legge i vei med.
Vi hadde aldri lass i Roma-distriktet, Syd-Italia var bare å glemme, der var det slutt på druesesongen, og Nord-Italia var støvsugd for lass til Norge på mandag. Mer bil og lass sydover enn nordover.
– «Det blir vel ei råd»! Tja?
Det blei ingen råd tirsdag.
«Bort herfra, det er mitt mål» Franz Kafka
Venting i Italia på slutten av åttitallet var det samme som å finne seg en telefonboks, kjøpe stadig nye telefonkort, og ringe, ringe, ringe. NMT mobiltelefonene vi hadde i bilene slutta å virke på toppen av broa over Kielkanalen, eller Nord-Ostsee-Kanalen som den heter offisielt.
– «Desverre. Ring igjen om to timer».
– «Desverre. Like stille. Ring igjen om to timer.»
– «Beklager. Stadig null og nix.»
– «Det blir ikke noe mer i dag. Ring igjen i morra».
Venting var ikke fritid. Vi jobba som druetråkkere. Gikk i ring. Håpte. Klødde. Men venting var en del av jobben. Det var aldri full balanse i markedet. Enten var det mer fisk eller kjøtt ut av Norge, eller mer grønnsaker og frukt inn. Som innleid bil, såkalt leiebil venta jeg over hele Europa, men mer i andre land enn i Italia, for der gjorde CEMTene* våre at vi kjørte rute. Og gjerne også mindre enn andre leiebilsjåfører etter hvert som erfaringen økte, årene gikk, og jeg blei kjent med de fleste kontorene i Sties systemet. Bileieren var dessuten flink til å ordne opp.
Det første døgnet gikk som regel greit. Sove. Ta seg inn fra en hard tur med lite søvn nedover. Spise hvis man fant seg en god kafe.
Andre døgnet var litt avhengig av hvor man befant seg og hvordan formen var. Var været slik at man kunne sole seg? Var det for varmt til å være ute? Sto man aleine på en parkplass ved Comosjøen, eller var det andre sjåfører i nærheten man kunne holde selskap med? Var det badeferie i Rimini, med besøk på Svarte Katten eller Bull & Bush? Hadde man overskudd til å finne på noe? Eller var man bare et slakt? På denne tida hadde jeg ikke begynt å ha med bøker i bilen slik jeg begynte med seinere. Da kunne leseformen hjelpe på ventinga.
Ekstra ille nå var at alle de andre var på tur hjemover. Fortjenesten fra turen nedover var nå også i ferd med å bli spist opp. Dag for dag sank dagsnittet, ikke bare fordi jeg ikke tjente penger når bilen sto stille og vi hadde rein akkordbetaling, hver dag blei deler av lønna omgjort til diett. Jeg tapte feriepenger for hver dag jeg sto. Og pensjonspoeng. Som merkes i dag. Disse åra, hvor jeg kjørte mest kilometer og dro inn relativt mye penger, er ikke blant de 20 åra som gir pensjonspoeng, fordi deler av lønna kom ut som skattefri diett. Og framfor alt, jeg visste at jeg kunne vært på hjemtur, hvis jeg ikke hadde fått de forbanna pallene til Roma.
– «Det kan være noen på gang i Jugoslavia, det kan bli et lass der. Men det er både usikkert om de får klar papirer, og om vi eventuelt får det til en pris det er verd å kjøre for.» Så det var bare å fortsette vente.
Torsdag. – «Det ser dårlig ut. Reis opp til Milano, mulig vi kan få til noe der.» Når man står og står, venter og venter, begynner det å slite på humøret. Å få kjørt noen mil, selv om man ikke tjener ei krone, er tross alt framgang. Hvis det ikke blei lass i begynnelsen av uka, brukte det normalt sett å kunne bli noe mot slutten.
Fredag var bursdagen min.
– «Vi får ikke til noen ting Geir. Kjør til Bremerhaven. Der laster du bananer på mandag, så kommer du deg i alle fall hjemover.»
Det var to iskalde varmegrader i Milano, jeg hadde parkert utenfor kafeen hvor friskeforhandlerne holdt til nord for sentralstasjonen. Nå tok jeg trikken ned til området rundt La Scala og hutra meg en tur rundt Domkirka før jeg fant en dyr restaurant hvor jeg spiste bursdagsmiddag.
Hadde jeg blitt tom i Ancona, kjørt 80 kilometer til Fano, trykka inn et fullt lass blomkål, lossa Oslo et par dager seinere, kunne jeg nå ha lasta et nytt fiskelass ut og feire bursdag sammen med gutta på ei ferge, og likevel fått med meg bananene fra Bremerhaven mandag. I stedet satt jeg aleine på en restaurant i Milano og filosoferte. Blomkål fra Fano til Oslo, og fisk fra Oslo til Tyskland hadde fort gitt meg 8000 kroner i lønn og bileieren 40 000 kroner i frakt. I tillegg blei altså 2500 kroner av lønna jeg tjente nedover omgjort til diett mens jeg venta og under tomkjøringa gjennom Sveits og Tyskland. Lastebileieren mista ikke bare frakta, i tillegg han fikk dieselutgifter på 150 mil fra Fano til Bremerhaven via Milano. Med tre og en halv liter på mila snakker vi om over 500 liter.
Men dette regnestykket hadde to sider. Årsaken til hele misæren var nokså opplagt. For fiskeimportøren i Roma var det langt enklere å sende julegavene med sjåføren enn å ordne forsendelse av alkohol fra Roma til Bergen. Han sparte nok også noen hunderlapper i frakt.
For eksportøren var det enkelt å be transportøren sende en av bilene til Roma hvis importøren ønska det, i stedet for å sende de seks pallene med den italienske transportøren slik man pleide. Og for transportøren gikk regnestykket i null, han kunne til og med tjene på det så lenge man brukte en leiebil. Og kunden blei fornøyd. Hvilket betydde mest av alt.
Det blei en minneverdig bursdag, men blant en rekke flotte og morsomme opplevelser på landeveien var det også noen man ikke husker med like stor glede.
Vinflaskene blei levert tirsdag i Oslo sammen med bananene og deretter sendt over fjellet med Bergensbilen. Vi får håpe sjefene i Lærøy fikk en lykkelig julefeiring.
* En CEMT-tillatelse gir rett til å utføre såkalt tredjelandskjøring, internasjonal godstransport på vei mellom to eller flere land som er/ var tilsluttet Den europeiske transportministerkonferansen (CEMT).
Hvorfor er overtallige dødsfall fortsatt så mange?
Av Thomas Fazi - 4. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/hvorfor-er-overtallige-dodsfall-fortsatt-sa-hoye/
Vi kan ikke bare skylde på et sviktende NHS
Av Thomas Fazi og Toby Green
Rundt midten av fjoråret begynte forskere i flere land å legge merke til noe urovekkende: til tross for fallet i Covid-dødsfall overalt, økte overtallige dødsfall (sammenlignet med femårsgjennomsnittet før pandemien). Enda mer bekymringsfullt var det at et uforholdsmessig stort antall av disse overtallige dødsfallene fant sted hos unge mennesker. Dette var det motsatte av hva man forventer i den avtagende fasen av en pandemi, en som i stor grad hadde spart unge mennesker i utgangspunktet.
Noen forskere slo alarm, men ble i stor grad ignorert av regjeringer, offentlige helsemyndigheter og mainstream media. Det var et merkelig svar fra de som i de foregående to og et halvt årene hadde rettferdiggjort fullstendig avvikling av menneskelige samfunn på grunnlag av å «bevare livet». Gjennom andre halvdel av 2022 har imidlertid overtallige dødsfall fortsatt å stige med raskere rater, og har fortsatt å gjøre det de første ukene av 2023, til det punktet at problemet har blitt umulig å ignorere.
BBC rapporterte nylig at mer enn 650 000 dødsfall ble registrert i Storbritannia i 2022, 9% mer enn 2019. Det er rundt 50 000 overtallige dødsfall, hvorav de fleste har vært konsentrert i andre halvdel av året (siden juli har det vært et gjennomsnitt på 1 300 ekstra dødsfall per uke). Med unntak av pandemien representerer dette det høyeste nivået for overtallige dødsfall på 70 år, og bare en brøkdel av disse dødsfallene kan tilskrives Covid. Tall fra Office for National Statistics (ONS) viser at overtallige dødsfall var nesten 3 000 høyere enn normalt bare den andre uka i januar, mer enn 20 % over gjennomsnittet. Covid-19 utgjorde bare 5% av totalen. Uken før var de totale dødsfallene 30% høyere enn forventet.
Hvis vi bryter tallene ned etter aldersgrupper, er resultatene enda mer overraskende. Mens overtallige dødsfall i de fleste aldersgrupper, selv om de er over gjennomsnittet, har en tendens til å være lavere enn de var i 2020 og 2021, som du forventer, er det ett avvik: personer mellom 0 og 24 år, registrerte lavere dødsrater enn gjennomsnittet i 2020 og 2021. Gjennom hele 2022 har de derimot dødd i høyere rater enn forventet. Med andre ord, flere unge dør i dag i Storbritannia enn før, eller til og med under, pandemien og vi vet ikke hvorfor.
Og likevel, til tross for denne sterke uoverensstemmelsen, har det vært en bemerkelsesverdig mangel på offentlig anerkjennelse av krisen med overdødelighet, knyttet til andre årsaker enn Covid, enn si noen meningsfull forklaring på hva som driver den. Tidligere denne måneden sa helseminister Steve Barclay til Sky News at «det er ekstremt komplisert med hensyn til hva pådriveren for disse overtallige dødsfallene er». I mellomtiden sier helseeksperter at årsakene kan inkludere alt fra ambulanseforsinkelser, lange ventetider i ulykke og nødstilfeller og store etterslep for rutinemessig NHS-omsorg, til høye influensarater og lang Covid. Faktisk synes konsensus å hevde at det generelle sammenbruddet av NHS i stor grad er skyld i økningen av overtallige dødsfall.
Men det er et hull i dette argumentet: overtallige dødsfall er et problem i en rekke andre høyinntektsland, der «NHS er ødelagt»-argumentet ikke holder. Ifølge EuroMOMO, en europeisk overvåkingsaktivitet i forhold til død, støttet av European Centre for Disease Prevention and Control (ECDC) og Verdens helseorganisasjon (WHO), viser mange europeiske land forhøyede nivåer av overdødelighet i alle aldersgrupper, rundt 35% over gjennomsnittet og gjorde det gjennom hele 2022. Faktisk, til tross for relativt lave Covid-dødsrater, var de samlede overtallige dødsfallene i alle aldersgrupper i Europa i 2022, like høye som i 2020 og høyere enn 2021, selv i de eldste kohortene. Utover Europa er situasjonen mye den samme: Australia og New Zealand registrerte henholdsvis 16% og 9% flere overtallige dødsfall enn det historiske gjennomsnittet i 2022, mens CDC-data i USA viser at frekvensen av overskytende dødsfall pga. ikke-Covid, i første halvdel av 2022, var enda høyere enn i 2020 eller 2021.
Kort sagt, et betydelig antall vestlige land opplever et oppsving av overtallige dødsfall i alle aldersgrupper. Og det er ingen enkeltforklaring på dette. Snarere synes hvert land å ha sin egen teori, hvorav ingen har noe å gjøre med NHS. I Portugal så desember overtallige dødsfall som slo alle rekorder fra de foregående 13 årene, inkludert under Covid-19, som pressen tilskriver en aldrende befolkning, og gjenoppblussingen av andre luftveisvirus, sammen med sommerens hetebølger. I Frankrike og Spania blir sommerens hetebølger også sett på som en klar årsak til overtallige dødsfall, mens i Chile ble en ekstra årsak til økningen i dødelighet sett på som «dødsfall unngått under pandemien på grunn av lavere risiko for visse hendelser, som trafikkulykker eller skader på jobben».
Der land deler ett fenomen, i dette tilfellet overtallige dødsfall og tilskriver det til forskjellige årsaker, er det rimelig å stille noen spørsmål. Problemet i dag ser ut til å være at våre folkehelse-eksperter ikke spør de riktige spørsmålene. I slutten av forrige måned antydet for eksempel Chris Whitty, Storbritannias chief medical officer (CMO), at manglende tilgang til statiner under pandemien kan ha forårsaket et oppsving av koronar hjertesykdom, som har vært hoveddriveren for overtallige dødsfall. Folk deltok ikke så mye på medisinske tjenester som vanlig, og mangelen hadde ødeleggende konsekvenser. Men som Carl Heneghan og Tom Jefferson påpekte kort tid etterpå, tar det omtrent fem år for statiner å ha en betydelig innvirkning på dødelighetsreduksjon, så redusert medisinering siden 2020 kan ikke ha ført til disse resultatene.
Så, hva forklarer økningen i hjertesykdom? Kollapsen i rutinemessige helseavtaler (på grunn av det ensporede fokuset på Covid foran andre patologier) er ganske åpenbart en del av historien, men er det noe annet som spiller inn? En mulig forklaring er virkningen av nedstengninger på folks fysiske helse. Witty bemerket i mars i fjor at nedstengninger hadde økt unges fedme, noe som kan føre til nedgang i forventet levealder. Videre er statens politiske og sosiale inntrenging i folks følelsesmessige velvære, og det påfølgende sammenbruddet av den eksisterende sosiale kontrakten, også kjent for å påvirke borgernes helse. Etter Sovjetunionens sammenbrudd var det for eksempel en betydelig økning i dødeligheten i Russland, hvorav mye ble utløst av vaskulær sykdom. Det er derfor en klar presedens i manns minne for enorme sosiale og økonomiske sjokk som fører til økninger i hjertesykdom.
Relevant for eldre er også økningen i isolasjon produsert av lockdown-politikk. Ifølge WHOs faktaark om demens inkluderer «risikofaktorer: depresjon, sosial isolasjon [og] kognitiv inaktivitet», som alle ble kraftig økt av lockdown-responsen. En studie fra 2015 fant til og med at sosial isolasjon økte risikoen for dødelighet med mellom 26-32%. Nedstengninger er derfor nesten helt sikkert en medvirkende faktor til det vi for tiden ser, særlig ettersom den britiske regjeringen selv har bemerket at de som dør av demens ofte har nærmeste tilleggsårsaker til død ved slag eller hjertesykdom.
Til slutt er det en mulig forklaring som må vurderes, i det minste som en medvirkende faktor for økningen av ikke-Covid-overtallige dødsfall: vaksinenes rolle, spesielt de fra Pfizer og Moderna, som bruker den nye mRNA-teknologien. Dette er et svært polariserende problem, så la oss starte med det vi vet: Pfizer- og Moderna-vaksinene er forbundet med en høyere risiko for å utvikle myokarditt (hjertebetennelse), spesielt hos yngre menn (muligens på grunn av piggproteinet som genereres av vaksinen som sirkulerer i blodet), og andre alvorlige bivirkninger som blodpropper. Dette bekreftes av en rekke studier (se for eksempel her, her, her, her og her) og til og med av CDCs egne data. Det er ganske stor variasjon mellom studiene, men de ser ut til å antyde at med unge mennesker kan risikoen fra vaksinen godt oppveie risikoen fra Covid eller fra post-Covid myokarditt.
Når det er sagt, er det ikke enkelt å bevise en sammenheng mellom vaksinerelaterte skader og det uforholdsmessig høye antallet unge mennesker som dør for øyeblikket. Imidlertid viser en rekke studier, som en nylig analyse av Martin Neil, professor i datavitenskap og statistikk ved Queen Mary University i London, og Norman Fenton, matematiker og ledende ekspert på risikovurdering og statistikk, en statistisk signifikant sammenheng mellom vaksinasjonsgrad og overdødelighet.
I hvilken grad denne sammenhengen faktisk innebærer årsakssammenheng, forblir selvsagt uklart. Men akkurat som nedstengninger helt klart er en faktor, virker det uklokt å utelukke vaksinene som en medvirkende faktor, uten skikkelig etterforskning. Poenget er at vi rett og slett ikke vet, da vi ikke har nok data til å etablere eller motbevise en kobling. Til syvende og sist er årsakene til de overskytende dødsfallene sannsynligvis varierte, og involverer en kombinasjon av faktorer. Dette burde ikke være overraskende, siden nedstengninger og vaksiner alltid var koblet sammen i pandemiresponsen. Men vi vil aldri vite sikkert om vi ikke begynner å stille disse ubehagelige spørsmålene, spesielt når våre politikere og folkehelseeksperter virker motvillige til å gjøre det selv.
Denne artikkelen ble først publisert an UnHerd:
Why are excess deaths still so high?
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.
Thomas Fazi er UnHerd-spaltist og oversetter. Hans siste bok er The Covid Consensus er skrevet sammen med Toby Green.
Toby Green er professor i historie ved King’s College, London.
Nyhetsbrev steigan.no 04.02.2023
REF: Mediesjefene: Objektiviteten må vekk i journalistikken.
Det eneste som skjer er at mediesjefene kopierer talking points fra hverandre etter en agenda som er ment å forvirre. Disse uttalelsene ble flagget i USA for 2-3 dager siden. Alt sammen er et makkverk av et PsyOps opplegg bestillt, organisert og gjennomført av WEF. Noen forsøker å ødelegge samfunnet. Selvfølgelig skal ikke streben etter objektivitet i journalismen bekjempes. Grådige umoralske MSM er i ferd med å ta selvmord. De kommer aldri tilbake. Aldri har grådige «drittsekker» hatt lavere moral.