Nyhetsbrev steigan.no 03.12.2023
Kiev-ordfører Klitsjko: Zelensky gjør Ukraina til et autokratisk samfunn
Muterende og mulig kreftfremkallende stoff funnet i koronavaksinene
Svaret er nesten bestandig: «Follow the Money!»
Domstol i Ecuador godkjenner urfolket Siekopais territorium
Klimamarsjen i New York: Storslått, men med feil innretting
Kan det være gode grunner til at Putin er populær, Øystein Bogen?
Strømstøtte, Gentiloni og våre politikere
Kiev-ordfører Klitsjko: Zelensky gjør Ukraina til et autokratisk samfunn
Av red. PSt - 3. desember 2023
https://steigan.no/2023/12/kiev-ordforer-klitsjko-zelensky-gjor-ukraina-til-et-autokratisk-samfunn/
Vi klipper fra Kyiv Independent:
Kyiv-ordfører Vitali Klitsjko har sagt til Der Spiegel at Ukraina beveger seg mot autoritarisme og kommer med en tilslørt kritikk av president Volodymyr Zelensky.
Han sa også at Ukraina er avhengig av sinnsstemninga til én mann, presidenten.
Zelenskys talsmann Serhiy Nikiforov svarte ikke på en forespørsel om kommentar innen publiseringstidspunktet.
Kyiv-ordføreren sa at Ukraina var lederløst og kaotisk i åpningsmånedene av krigen, og krediterte Ukrainas ordførere for å spille sentrale lederroller, beskytte innbyggerne og støtte militæret. Men Klitschko mener presidentens kontor ser på ordførere bare som en atavistisk hindring for sentralisering av makt.Til tross for at han er ordfører i Ukrainas hovedstad, sa Klitsjko at han ikke har snakket med Zelensky siden den fullskala invasjonen begynte.
Zelenskys administrasjon har ikke vært særlig fornøyd med Klitsjkos håndtering av Kievs beskyttelse siden februar 2022. Deres offentlige kommentarer tok gjentatte ganger ordføreren på oppgaven for de dårlige forholdene i byens bomberom og langvarige strømbrudd.
Klitsjko og Zelensky har vært uenige siden presidentens første år i embetet. Konflikten har utspilt seg i gjentatte undersøkelser og forsøk på å fjerne ordføreren fra byadministrasjonen i Kiev.
Se også: How Zelensky’s administration moves to dismantle press freedom in Ukraine.
Hvem er Vitali Klitsjko?
Den tidligere verdensmesteren i tungvektsboksing, Vitali Klitsjko ble en av de sentrale aktørene i maidankuppet i 2014.
Før statskuppet i februar 2014 la USA via Victoria Nuland fram en konkret plan for å erstatte Ukrainas valgte regjering med ei regjering bygd på «the big three», de tre store, som Nuland sa. Og hvem var de?
Det var leder av Fedrelandsforbundet, Arsenij Jatsenjuk, leder av Reformalliansen Vitali Klitschko og Svoboda-leder Oleh Tiahnybok. Nuland sa at USA vil ha Jatsenjuk som ny regjeringssjef og de to andre som en del av koalisjonen, men utenfor regjering. «Han må snakke med Klitschko og Tianhnybok fire ganger i uka,» sa Nuland for å understreke hvor tett de må samarbeide.
Svoboda het opprinnelig Ukrainas nasjonalsosialistiske parti og er som navnet sier et naziparti. De beundrer Adolf Hitler og Joseph Goebbels. Partiets sjefsideolog, Yuriy Mykhalchyshyn, er en sterk tilhenger av Joseph Goebbles og hyller Holocaust. Han ser på Holocaust som «en lys periode i menneskehetens historie». I 2005 etablerte Mykhalchyshyn «Joseph Goebbels forskningssenter», men endret seinere navn på det til Ernst Jünger. I 2010 utga han ei bok der han refererte til Ernst Röhm, Gregor Strasser og Goebbels som ideologiske forbilder.
Vitali Klitschko er høyrenasjonalist og ble preppet til lederposisjon i Ukraina av de tyske konservative. Han var verdensmester i tungvekstboksing og ble politiker. Han har hatt tette forbindelser til tyske CDU og Konrad-Adenauer-Stiftung (KAS) som fungerer som en front for tysk etterretningstjeneste.
Kyiv Independent har forbindelser til ukrainske nazister:
Det pågår nå en knallhard maktkamp i Kiev og Klitsjkos utspill bør betraktes i lys av det. I USA ser man fram mot Zelenskys fall, og det gjør tydeligvis også ulike aktører i Kiev.
Muterende og mulig kreftfremkallende stoff funnet i koronavaksinene
Av Julia Schreiner Benito - 3. desember 2023
https://steigan.no/2023/12/muterende-og-mulig-kreftfremkallende-stoff-funnet-i-koronavaksinene/
9. oktober hadde organisasjonen World Council for Health et internasjonalt ekspertmøte. Blant temaene var angivelige funn av bakteriell DNA i noen koronavaksiner. Panelet understreket betydningen av å undersøke dette nærmere.
Panelet vil blant annet undersøke bevisene som støtter påstandene om funn av plasmid og vurdere de medisinske kontrollorganers svar på dette. 27. november hadde World Council for Health et oppfølgende møte.
Fant milliarder av DNA-fragmenter i Pfizers mRNA-vaksine.
Bakgrunnen var at genetikkeksperten Kevin McKernan hadde funnet DNA-forurensning i hetteglass med Pfizer og Modernas boosterdoser. Han publiserte funnene i en preprint, men forskningen fikk lite oppmerksomhet. Studien er fortsatt i en evalueringsfase.
Siden den første preprinten har det kommet nok en studie om temaet, heller ikke denne er fagfellevurdert. Den viser blant annet at produsentene har brukt fluorescens for å fordele RNA – for å få høyest mulig signal – og qPCR for DNA, som gir lavt signal. Det gir bedre ratio, dessuten blir det lettere å få godkjennelse.
Den amerikanske tilsynsmyndigheten FDA avviser at det er noen problemer med vaksinene. (Se lenger ned.)
Legemiddelverket burde kvalitetssikre det de har nødgodkjent, og her har de et selvstendig ansvar.
Professor: – All grunn til å ta funnene på alvor
– Preprinten er godt gjennomarbeidet, og den belyser mange av de spørsmål som er reist om funn av plasmid-DNA, sier professor Eivind Hovig.
Han leder Senter for bioinformatikk ved Universitetet i Oslo. Hovig har laboratorie- og analyse-erfaring fra DNA-sekvensering og genomikk.
– Det er all grunn til å ta disse funnene på det største alvor, og jeg kan ikke se tegn som tyder på at det skjer. Svaret fra FDA, som er gjengitt i sitatform, der det hevdes at mRNA ikke er genterapi, er uten argumenter. For øvrig svarer de ikke på hvordan funnene kan forklares.
Tilfellet faller mellom alle stoler
– I hvilken grad vil du si at fagmiljøene i Norge har kjennskap til disse funnene og problematiserer dem?
– Spørsmålet er hvem som har hvilket ansvar, hvilke fagmiljøer skulle ha tatt tak i dette? Tilfellet faller mellom alle stoler.
– Jeg mener dog at de som har regulatorisk ansvar og som har foretatt valg om disse produktene i det minste kunne ha vist interesse. Legemiddelverket burde kvalitetssikre det de har nødgodkjent, og her har de et selvstendig ansvar, etter det jeg kan forstå.
Ulike batcher betyr dårlig kvalitetskontroll
– Preprinten viser også til variasjon i batchene. Det er problematisk fordi det betyr dårlig kvalitetskontroll, og i seg selv er det et problem. Variasjon i kvalitet kan enten tyde på at håndteringen i produksjonen har vært dårlig, problemet kan stamme fra oppbevaringen etterpå, eller det kan være andre forklaringer.
– I artikkelen fremkommer det at prøvene var uåpnet og oppbevart etter forskriftene, som betyr at problemet sannsynligvis ligger hos produsenten.
Avviste det som “konspirasjon”, men så snudde han
Blant dem som avviste funnene av bakteriell DNA som «konspirasjon», var professor og kreftekspert Phillip Buckhaults ved University of South Carolina. Han ville utføre sine egne tester for å falsifisere McKernans funn.
I stedet ble funnene bekreftet, Buckhaults fant milliarder av DNA-fragmenter i Pfizers mRNA-vaksine. Nylig vitnet han om det i en senatshøring i South Carolina. FDA fastholder at vaksinene ikke er genterapi.
Vitenskapsjournalist Maryanne Demasi presenterte Buckhaults og McKernans funn for den amerikanske tilsynsmyndigheten FDA – Food and Drug Administration. Hun spurte FDA om denne undersøker spørsmålet om DNA-forurensning.
Videre spurte Demasi om FDA hadde instruert Pfizer og Moderna til å teste vaksinene for innhold som kan virke genomodifiserende. FDA svarte, men ikke på de spesifikke spørsmålene. Heller ikke anerkjente tilsynet problemet med «forurensning». Svaret fra FDA lød:
«The mRNA COVID-19 vaccines authorized or approved for use in the United States are not defined as a gene therapy.
The FDA is confident in the quality, safety, and effectiveness of these vaccines. The agency’s benefit-risk assessment and ongoing safety surveillance demonstrates that the benefits of their use outweigh their risks.»
Risikoen er en konsekvens av produksjonsprosessen
Risikoen er en konsekvens av produksjonsprosessen og oppstår dersom plasmid-restene ikke blir fjernet fra mRNA-vaksinen. Et plasmid er:
Ganske små, sirkulære DNA-molekyler som kan forekomme naturlig i bakterie.
Metoder er gjennom mange år utviklet som gjør at plasmidene også kan manipuleres inn i bakteriekulturer. Bestemte bakterier i kombinasjon med et utvalgt og skreddersydd plasmid (kalt en vektor, dvs. bæremolekyl) som dyrkes opp i bakteriekulturer kan gi store mengder plasmider på ganske kort tid.
Ved høsting, kan store mengder plasmider gi opphav til enda større mengder RNA med et innhold fra deler av plasmidet.
Det finnes en rekke kommersielle kombinasjoner av bakterier og plasmider som er optimalisert for ulike bioteknologiske nyttige formål.
I dette tilfellet er det et plasmid med innsatt sekvens for spikeproteinet, og med foranliggende sekvens som styrer avlesning av genet for spikeproteinet.
I henhold til de godkjenninger som gjelder for Pfizer og Moderna skulle spikeproteinet genereres direkte fra syntetisk RNA (kjemisk produsert, uten bakterier og plasmider), uten et forutgående DNA-steg, men det synes ikke å ha gitt tilstrekkelig stor mengde RNA i et kost/nytte-perspektiv.
Å sette DNA-sekvensen inn i plasmidet ser ut til å ha vært løsningen.
Siden plasmidet blir igjen når RNA er laget, har man for å eliminere dette i størst mulig grad forsøkt å degradere det. Antakelig er dette gjort med enzymer som bryter ned dobbelttrådet plasmid-DNA, men lar RNA være intakt.
Et problem er at plasmidet inneholder SV40-promoter, som er en meget sterk promoter som kan styre mengden RNA produsert.
I tillegg inneholder plasmidet generelt dobbeltrådet DNA som kan innsettes i DNA på tilfeldige steder fordi teknologien for å levere RNA, som er såkalte nanopartikler, som øker sannsynligheten for levering inn i celler, også kan levere DNA dit, siden disse er kjemisk beslektete.
Det betyr at man kan få tilfeldige mutasjoner som følge av at det settes inn på steder som enten ødelegger viktige normale funksjoner, eller også setter inn regulatorisk funksjoner fra SV40 tilsvarende for å påvirke kontrollen av uttrykk av gener der sekvensen havner via oppregulering.
Det betyr at man kan få både opp- og nedregulering av tilfeldige gener helt uten kontroll. Siden det ble rapportert at store mengder plasmid-DNA var til stede, vil dette kunne være et fullstendig brudd med sikkerhetskrav.
Dette vil kunne fungere muterende og dermed også mulig kreftfremkallende.
Hvilke immunologiske konsekvenser kan det ha at kroppscellene fortsetter å produsere piggprotein i lang tid?
Taust hos Vitenskapsakademiet
For få dager siden holdt Det Norske Videnskaps-Akademi i Oslo et møte om mRNA-vaksinene. Forsker Özlem Türeci viste at virus-mRNA i sin naturlige form brytes svært raskt ned etter injeksjon. Hun er for øvrig gift med ham som stiftet BioNTech, Uğur Şahin.
Både norske helsemyndigheter og pressen har hevdet at rester av injisert mRNA ikke er noe problem. Dessuten at injisert mRNA blir værende i vevet omkring stikkstedet og at kjemisk modifisert vaksine-mRNA har kort levetid.
– Begge deler er feil, sier mikrobiolog og professor emeritus Jan Raa, som var til stede under møtet i Vitenskapsakademiet.
– Vaksine-mRNA er blitt påvist overalt i kroppen i mange måneder etter injeksjonen. Hvilke immunologiske konsekvenser kan det ha at kroppscellene fortsetter å produsere virusprotein, piggprotein, i lang tid? Det spørsmålet ble ikke berørt under møtet og det var heller ingen debatt eller kritiske spørsmål til koronavaksinene.
– Kroppen har åpenbart utviklet mekanismer som beskytter mot fremmede gener (RNA/DNA). mRNA-teknologien hopper bukk over denne beskyttelsesmekanismen ved at levetiden for vaksine mRNA etter injeksjon er blitt forlenget. Det er gjort ved at én av basene (uracil) i naturlig mRNA er blitt byttet ut med en liknende base (pseudo-uracil).
– Kroppens egne celler produserer likevel virusets piggprotein med det modifiserte mRNA som oppskrift. Men immunsystemet reagerer ikke mot modifisert mRNA som et faresignal, slik som det gjør mot naturlig virus-mRNA. Dette er vinn/vinn for mRNA-vaksinen, men ikke for dem som blir vaksinert, sier Raa.
Kan ha uventede, alvorlige og langsiktige konsekvenser
– Det er altså funnet milliarder av slike fragmenter i enkelte vaksinedoser, noen av disse er «på- og av»-koder for avlesning av gener. Det kan ha uventede, alvorlige og langsiktige biologiske konsekvenser for de vaksinerte dersom disse DNA-fragmentene blir inkorporert i kroppens eget DNA. Det vil gi permanente og arvelige forandringer i menneskets eget genom. Verken Pfizer eller andre har kunnet utelukke denne risikoen, advarer Raa.
Sikkerhetsproblemet er ikke løst selv om produsenten lykkes med å fjerne alle rester av plasmid-DNA i mRNA-vaksinen.
– Sikkerhetsproblemet er ikke løst selv om produsenten lykkes med å fjerne alle rester av plasmid-DNA i mRNA-vaksinen. Hva skjer med mRNA som injiseres og hvilke konsekvenser kan det få dersom kroppens egne celler fortsetter å produsere virusprotein (antigen) lenge etter injeksjonen?
Overflateproteinet (piggproteinet) som mRNA-vaksinen instruerer våre egne celler til å lage, er i seg selv toksisk («Spikeopathic»), og vil bli produsert overalt i kroppen så lenge det finnes rester av injisert mRNA. De alvorlige konsekvensene ble heller ikke nevnt i møtet i Vitenskapsakademiet.
Flere referanser
Schmeling M, Manniche V, Hansen PR. Batch-dependent safety of the BNT162b2 mRNA COVID-19 vaccine. European Journal of Clinical Investigation 2023; 53: e13998. https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/36997290/
Guetzkow J. Rapid Response: Effect of mRNA vaccine manufacturing processes on efficacy and safety still an open question. BMJ 2022; 378: 1731.
Svaret er nesten bestandig: «Follow the Money!»
Av Terje Sørensen - 3. desember 2023
https://steigan.no/2023/12/svaret-er-nesten-bestandig-follow-the-money/
Av Terje Sørensen, pensjonert advokat.
Svaret på hva? Jeg skal forsøke å forklare:
NRKs «Dagsnytt 18» hadde 28.11.2023 et innslag der spørsmålet om hvorfor norske bedrifter ikke svarer særlig inngående om sitt «mot» og sin «modighet» når det gjelder krigen i Israel/Gaza/Midtøsten i motsetning til hvordan de samme aktørene har forholdt og fortsatt forholder seg til krigen i Ukraina.
To kvinnelige debattanter i sendingen, begge på ulike vis tidligere og nå ganske tett tilknyttet norsk næringsliv, visste nok sikkert svaret på spørsmålet, men begge gikk mer svadapratende og defensivt rundt grøtfatet enn glupsk å ete av det.
La meg begynne med Ukrainakrigen.
Der faller nok det hele oversiktlig for mainstream-forretningsfolk. Den ene parten i krigen er det full enighet om å be- og nedkjempe – den synes å være verdens største monster som dekker rundt 11 prosent av Jordens landmasse, og ledere og folket der bør fobi-hates, opponeres og sanksjoneres mot på alle mulige måter, et uhyre ingen ellers ikke har særlig mye glede av verken kulturelt eller økonomisk.
Monsterets motpart fortoner seg derimot som et lite og snilt kosedyr, med folk og ledere angivelig fredssøkende, demokratiske og ukorrupte, som verden må støtte opp om med sympati, penger og våpen.
Så til Midtøsten.
Der kunne i dag forholdene og oppfatningene av folk og ledere ha vært slik de for verdensmajorieten alltid har vært. Noen lurvete, arbeidsskye, fattige arabere som bor i ørkentelt og stort sett har lagd og lager kvalme, er hva vi er vant med å høre. Dem har vi ingen nytte av. Mens på den motsatte siden har lederne og folket i uminnelige tider vært forfulgt og utryddet – Holocaust (med stor «H») trekkes frem til enhver tid og skaper sympati, våpen og penger i mengder. Og businessfolk trenger ikke å vise verken mot eller modighet når de støtter dem.
Men nå begynner det for verden – især også for businessfolk – mer og mer å klarne, og den til nå rådende sympatien reduseres betraktelig etter hvert som de mest grusomme scener serveres oss på TV-skjermene. Flere og flere forstår at «Det forjettede landet» og folket der har vært hovedansvarlig for problemene opp igjennom det meste av det tjuende århundre og frem til i dag i det tjueførste. Bevisst og umenneskelig har landet før sin statsdannelse i 1948 og senere behandlet andre folkeslag i de okkuperte områdene som mindreverdige og som «dyr», og en lang rekke internasjonalt kritiserende resolusjoner – de være seg vetohindret eller ikke – har landets styresmakter ikke brydd seg om.
Men det gjelder likevel altså for businessmenn og -debattkvinner å «follow the money» – å følge pengene – som beror hos globalt plasserte oligarker nært knyttet til folket og lederne hos «Guds utvalgte». Å vise mot og modighet dem imot risikerer man ikke, men holder seg heller tause i sin dans rundt grøtfatet!
Terje Sørensen, pensjonert advokat
En ny dag truer
Av Knut Erik Aagaard - 3. desember 2023
https://steigan.no/2023/12/en-ny-dag-truer/
Oppvekst i Norge 9
Dr. philos Knut Erik Aagaard skrev en serie artikler i dagspressa fra midten av 1990-tallet og framover. Vi har valgt å presentere dem i en serie hver søndag i en del uker framover. Artiklene har emneknaggen @Oppvekst. – Red.
Pleased to meet you. Hope you guess my name .. what’s puzzling you is just the nature of my game.
Dagbladet 14.03.1999
Da jeg var ung, lo jeg godt av Amalie Christie og hennes lille korstog for «kultur og god musikk». De voksnes kultur, foreldrekulturen, virket så overveldende trygg. Den måtte da tåle at vi unge hørte noe annet enn Inger Jacobsen, salmer og fiolinspill på hjemme-alenefestene våre. Det tålte foreldrekulturen ikke, for ungdomskulturen blir gamlehjemskultur 50 år senere Ingen husker hva forrige generasjon holdt på med. Så latteren stivnet.
For et par år siden fortalte avisene hva politikerne legger i ordet kultur, og hvorfor kultur er så viktig. Bøker, dansegrupper, operabygg, malerier, statuer, konserter, rock, bygdespel, fotballkamper og båtrace. Dette er kultur, ifølge politikerne, og meget viktig. Ikke viktig nok til å føre valgkamp på, naturligvis, for da ville de jo tape valget. Kulturen er – som brennevinet og fremmedhatet – blant de beste argumenter mot direkte demokrati og for det representative.
Men kultur er ikke statuer og båt-race. Malerier, bygdespel og konserter er salgbare varer, til nød verdige subsidieringsobjekter, produkter av en kultur. Kulturen er noe annet enn dens produkter. Den norske kulturen var måten vi gjorde tingene på her i Norge. Slåttemusikkens forsiringer, matpakken, laftetømmeret og sjøbenet. En moden frukt av langsom vekst, av fjell og fjord, vår og høst, bygd og by og den nølende tilegnelsen av vekslende fjernimpulser gjennom tidene. Den norske kulturen krevde at vi fåmælt sa du og sjelden håndhilste. Den tvang oss til å søke ensomhet i naturen der franskmenn samles på kafé. Det var jo bare hundre år siden vi kom ut av skogen.
Norge har aldri vært en kulturnasjon, og blir det slett ikke om vi bygger en opera. Den nye operaen jeg trodde vi var spart for, skal skjule at vi ikke er en gammel kulturnasjon.
Likevel var det ikke noe i veien med den norske kulturen. Den var, Gud bedre det, mager og grå, men den var nå likevel vår. Like bra som andre folks kulturer og bedre enn den kulturen vi nå får i stedet, for dén er ikke vår. Den kommer ikke fra Brussel, men fra bakgatene i New York og marmorpalassene i Hollywood. Hit kommer den, og til alle land, på kabel og parabol, i eteren, på CD, i 26 tommer og med masse RAM. Den formidles av skolen, den støttes over Statsbudsjettet og den frigjøres for salg i Stortinget.
«Min Datter var intet at agte paa. Hun var, Gud bedre det, mager og graa, som Fattigfolks Børn er flest».
Hva har de ikke å svare for, de anonyme pedagoger og komiteformenn som avviklet den norske kulturen? De som erstattet den norske sangskatten med:
Jeg sitter her sånn litt på tvers
og venter på en liten (prikk, prikk, prikk).
Skjønt: Enhver bruk av ord er vel et gode i vår analoge billedtid, som alle tror er digital. Hvem ser det dypt subversive i at rektor ved skolestart deler ut grelt grønne baseball-luer til førsteklassingene, med instruks om å bære dem bak frem? (Observasjon ved et øyenvitne).
Nettopp fordi vi ikke er en kulturnasjon, står vi helt uten forsvar ved hamskiftet, vi mangler rektorer. Våre folkevalgte har selv gått i skolen under den tredveårskrigen som medførte familiens avskaffelse, ungdommens apoteose og skolens abdikasjon som normgiver. Skulen er god, den, sier Lilletun. Han tror det vel selv.
Kristin Halvorsen tror kunnskapen nås med et tastetrykk, at formidling av fakta derfor er underordnet i skolen. SV har et strålende intellektuelt anegalleri, men akkurat det eplet havnet vel litt langt fra stammen. Kunnskapsrike barn utnytter sin PC. Kunnskapsfattige barn, derimot, aner ikke hvilken tast de skal klikke på, hva de skal se etter, hva de trenger.
Kun i et land uten en intellektuell elite får slik tanketom kunnskapsforakt ikke bare passere, men opphøyes til nasjonal norm. Og tar du kunnskapen fra 15-20 årskull, er skaden uopprettelig, for da er de kunnskapsløse kommet i flertall og posisjon.
I kulturnasjonene er språket en helligdom, voktet av landets fremste skjønnånder i de kongelige akademier. I kjempenes barbariske fødeland satt statens utøvende organ, det foraktede Språkrådet inntil for nylig og tuklet med valgfrie former på et bakværelse i en rivningsgård ved Sjølystmessen, vegg i vegg med Trankontrollen. Ingen greske søyler der i gården, ingen respekt på det norske parnass, ikke engang for det lille vi har å skilte med.
01.01.1929* Nyopprettelse
Navn: Trankontroll
Kort navn: Trankontrollen
Tilknytningsform: Andre ordinære forvaltningsorgan
Administrativt nivå: Høyeste nivå
Det skyldes naturligvis våre historiske særegenheter. Norge ble ved et historisk lune dannet som en selvstendig forvaltningsramme om noen få av de sosiale lag som normalt utgjør en nasjon. Norge er bare en liten del av opplandet rundt København og Stockholm. Vi er avskåret fra våre grever og baroner og fra våre storborgere. Derfor dyrker vi fortrinnsvis dialektene, det folkelige og det middelmådige, her under Dovre. Det sublime er oss fremmed: Vi vil så gjerne vise at vi ér noe vi også. Derved beviser vi det motsatte.
Kulturen er både sterk og treg. Men når fienden er overlegen, når Staten er en medløper, og når bunnproppen i kulturformidlingen – familien – trekkes ut, er vi solgt.
For nå gjør vi ikke lenger tingene på vår måte. Vi spiser ikke lenger kjøttkaker, men pizza, og den kom hit fra USA, ikke fra Italia. Kast et blikk på en hvilken som helst horde av rapende, prompende, fingerfremvisende, hylende og forsøplende norske burger kings: Er det noe spesielt norsk ved dem lenger? Jeg snakker altså om den oppvoksende slekt. Har du sett en av dem hilse høflig i det siste? Har du spurt en av dem om han vet hvor India ligger? Kan han lese og skrive, eller har han kanskje dysleksi?
Det er ikke lenger kommunismen, men andre farer som lurer. En ny dag truer. I motsetning til kulturnasjonene, som tross alt har en viss ryggrad, er lille Norge prisgitt utviklingen og vi er helt avhengige av kulturpolitikk. Om vi nå anvender det utvidede kulturbegrep, som ironisk nok er ganske treffende, ser vi at kulturpolitikken ikke bør dreie seg om operahus og innkjøpsordninger, men om nasjonalt forsvar.
Frontene går i beslutningsprosessen, mellom kunnskap og ideologi, i eteren, mellom NRK og kabelveldet, i skolen, mellom åndelig lederskap og åndsforlatt elevfrieri, i pressen, mellom informasjon og kommers og i familien mellom tid og penger.
Den amerikanske underholdningskulturen er en universell, overveldende og lukrativ industrigren. Den knuser nasjonal kultur hvor den enn slipper til, den fremste forurenser av vårt omgivende miljø. Den trenger ingen subsidier. Kan det være nødvendig å formidle rock i skoleverket? Klarer ikke de multinasjonale konsernene å ta knekken på norsk kultur alene, om de ikke også skal ha hjelp av Staten?
Hva kan vi gjøre? Ikke stort, for våre besluttende myndigheter, Mønsterplanens uvettige barn, er selv redningsløst fortapt. Men hva kunne vi ha gjort? For det første kunne vi, selv i utviklingsrusens enfoldige begeistring, sluttet å skamme oss over tradisjonelle verdier. Skikk og bruk, en bok som kanskje ble utgitt 10 år for sent eller 30 år for tidlig, fikk en sørgelig skjebne. I vår forakt for takt og tone glemte vi at alle kulturer har sin skikk og bruk, sine normer og koder. Er det nå så sikkert at de rapende, tungerekkende hip-hopperes sedvaner er så mye bedre enn dem vi forlot? Når vi naturgitt er tvunget til å følge skikk og bruk, hvorfor erstatte våre egne manerer med andres?
Barns umåtelige kunnskapshunger og lærelyst kan åpenbart kultiveres bedre enn i norske skoler. Det er et spørsmål om pensum, metodikk og lærerutdanning. Og om politiske vilje og forstand.
Skolen er en mektig arena for kulturformidling og sosialisering. Hva om vi brukte den, i en tid der familien kommer til kort, i stedet for å skylde på overarbeidede foreldre?
Mediene er en femtekolonne i samfunnet. Dem kan vi styre, men bare hvis vi vil. Vi kan reetablere NRK som folkeopplyser og normgiver. Vi kan forby reklame i eteren. Vi kan avgiftsbelegge kabel og parabol inntil kvelningsdøden. Vi kan til og med forby vold og tillate kjærlighet, om vi synes det er et godt bytte.
Noen tror utviklingen er for tung å styre, at kapitalen er for sterk, at Stortinget er like avmektig som Veivesenet, som strør sand på veiene og salt i sårene. Men Stortinget har all makt. Dessverre vil heller ikke Stortinget styre Norge fornuftig. Stortinget uttrykker eneveldets avfeldige avmakt.
Domstol i Ecuador godkjenner urfolket Siekopais territorium
Av skribent - 3. desember 2023
https://steigan.no/2023/12/domstol-i-ecuador-godkjenner-urfolket-siekopais-territorium/
Siekopai (også kjent som Angotero, Encabellado, Huajoya, Piojé, Secoya) er et urfolk som bor i den ecuadorianske og peruanske Amazonas. De snakker Secoya-språket Pai Coca, som er en del av den vestlige Tucanoan språkgruppen. I Ecuador teller Secoya rundt 400 mennesker som for det meste er lokalisert i tre bosetninger, Eno, San Pablo de Katitsiaya og Siecoya Remolino, alle funnet ved bredden av Aguarico-elven. Nå har en domstol i Ecuador godkjent deres deres territorium. I det store verdensbildet en liten sak, men for dem det gjelder er den svært viktig, og som vår svenske oversetter Bertil Carlman skriver «Liten global glädje är också stor glädje; för dem det gäller.» – Red.
Fra teleSUR.
”Landet Pë’këya har alltid varit och kommer alltid att vara vårt. I över 80 år har vi kämpat för att få tillbaka vårt land,” sade Siecopai-presidenten.
Den 24 november dömde appellationsdomstolen i Sucumbíos provinsdomstol till förmån för Siekopai-folkets överklagande mot det ecuadorianska miljöministeriet, som har övervakat Cuyabeno Wildlife Reserve sedan 1979.
Siekopai-nationen lyckades få den ecuadorianska staten att erkänna sitt ägande av Pë»këya, ett 42 360 hektar stort område som införlivades i Cuyabeno-reservatet utan deras medgivande.
Den beskrivs som en «hypnotisk labyrint av svartvattenlaguner och översvämmade skogar» och anses vara ett andligt epicentrum för Siekopai-nationen, säger organisationen Amazon Frontlines.
Pë»këya är hem för några av planetens mest artrika ekosystem och är värd för minst 200 arter av reptiler och amfibier, cirka 600 fågelarter och 167 däggdjursarter.
«Siekopais domstolsseger som erkänner Pë’këya markerar en viktig språngbräda i denna binationella kamp för återföreningen av deras förfäders territorium», betonade Amazon Frontlines.
«Efter århundraden av våld, rasism och erövring genom koloniserande missioner, gummiföretag och regeringar, är domstolens erkännande av Siekopai som ägare av Pë’këya ett oumbärligt steg mot att återställa rättvisa och garantera deras kollektiva överlevnad och kontinuiteten i deras kultur», tillade man.
Sucumbios-domen markerar första gången som den ecuadorianska staten kommer att ge markäganderätt till ett urfolk vars förfäders territorium ligger inom det nationella systemet för skyddade områden. Det skapar ett ovärderligt prejudikat för alla ursprungsbefolkningar som kämpar för att återta sin mark.
Domen kräver att miljödepartementet utfärdar äganderätten till 42 360 hektar av Amazonas territorium inom 45 dagar och att det offentligt ber om ursäkt till Siekopais äldste och ungdomar för kränkningen av deras kollektiva territoriella rättigheter.
Siekopai fördrevs när deras förfäders territorium delades genom Rio de Janeiro Protokollet, som drog upp gränsen mellan Ecuador och Peru efter kriget mellan de två länderna 1941. Därefter hindrades de från att återvända när den ecuadorianska regeringen ensidigt förklarade Pë’këya som en del av Cuyabeno-reservatet.
Med en befolkning på endast 800 invånare i Ecuador och 1 200 i Peru siktar Siekopai eller Secoya på att återta över 200 000 hektar av vad de anser vara sina förfäders territorium.
”Det här är ett historiskt ögonblick. Landet Pë’këya har alltid varit och kommer alltid att vara vårt. I över 80 år har vi kämpat för att få tillbaka vår mark. Trots alla bevis för vårt anspråk på äganderätt till mark – till och med historiker har vittnat om att våra förfäder bott i området sedan erövringen – har den ecuadorianska staten gång på gång misslyckats med att upprätthålla våra markrättigheter”, säger Elias Piyahuaje, ordförande för Siekopai Nation of Ecuador.
Fra teleSUR, oversatt til svensk av Bertil Carlman.
Ecuadorian Court Recognizes Siekopai Indigenous Territory | News | teleSUR English
Klimamarsjen i New York: Storslått, men med feil innretting
Av skribent - 3. desember 2023
https://steigan.no/2023/12/klimamarsjen-i-new-york-storslatt-men-med-feil-innretting/
Av Ellen Isaacs, Countercurrents.
Minst 75.000 demonstrerte i New York City den 17. september. Det var ganske imponerende og inspirerende å være med på. Sammenlikna med tidligere marsjer, den siste av dem før Covid, var det flere fargede, urfolk og innvandrere som deltok. Men spørsmålet er, hvilke krav stilte egentlig denne store massen av demonstranter? Selvsagt var hovedparolen «Slutt med fossilt brensel», men hvem ble dette kravet retta mot?
For det meste var kravet at liberale politikere, som Biden, skulle ta grep og at bankene skulle slutte å finansiere konsernenes klimaødeleggende virksomhet. Med andre ord var den overordnede forutsetninga fra arrangørenes side at den politiske sektoren, næringslivssektoren og banksektoren har ulike interesser. Den fremste taleren var Alexandria Ocasio-Cortez, en kongresskvinne og demokratisk sosialist som tror at arbeidernes liv kan forbedres under kapitalismen og som til og med stemte for å støtte krigen i Ukraina.[1]
Det var åtte arrangører av demonstrasjonen. En av de største var Global Campaign to Demand Climate Justice (
https://demandclimatejustice.org
), et nettverk av over 200 organisasjoner, som til og med har slagordet System Change not Climate Change. Prinsipperklæringa deres sier at klimaendringer oppstår fra profittdrevne og vekstorienterte systemer, ulike og utbyttende økonomiske og sosiale strukturer, og politikk og praksis fremma av globale konsern, rike industriland, internasjonale institusjoner og økonomiske og politiske eliter. De har da en lang liste med krav som ingen av oss kan være uenige i, men strategien er å «bygge ut våre evner til koordinerte mobiliseringer» og «kjempe for en internasjonal klimaavtale». Selvfølgelig må denne avtalen bli inngått mellom eksisterende regjeringer, siden det ikke er vurdert å erstatte dem [med noen andre]. Det er ingen egentlig plan for systemendring.
Hvordan kapitalismen faktisk fungerer
For å kunne utforme kravene sine innafor kapitalismens ramme, må arrangørene se fundamentalt bort fra strukturen til det kapitalistiske samfunnet. Formålet, kapitalismens grunnleggende og drivende mekanisme, er å maksimere profitt. Fortjeneste genereres ved å selge varer eller tjenester for mer enn det koster å lage dem, som inkluderer å skaffe ressurser, vedlikeholde utstyr og betale arbeidernes lønn og goder. Selskaper og ofte også regjeringer finansierer sine enorme investeringer ved å låne penger fra banker. Det er konkurranse mellom produsenter av lignende produkter, så vel som konkurranse mellom nasjoner for å bevare den dominerende stillinga til til landets egne konsern.
Siden fortjeneste, som tiltrekker seg investorer, telles opp på kvartalsbasis, er det ikke rom for å utsette lønnsomheten for å gjennomføre langsiktige, kostbare endringer. For å opprettholde grepet om bransjene konkurrerer nasjoner om å hente råvarer fra hele verden, beskytte forsyningslinjene for å importere råvarene og kontrollere kildene til den billigste arbeidskrafta. Denne konkurransen er grunnlaget for de fleste kriger som stormakter deltar i, enten det er verdenskrigene eller de mange nesten sammenhengende mindre.
I fjor, i 2022, tjente den globale olje- og gassindustrien 4 billioner dollar, opp fra gjennomsnittlig 1,5 billioner dollar de siste årene, ifølge lederen for International Energy Agency.[2] Under halvparten av én prosent ble reinvestert i rein energi. Ifølge IMF mottar produsentene av fossilt brensel statlige subsidier på 11 millioner dollar hvert minutt i form av skattelettelser og priskontroll, samt at de ikke er pålagt å betale for forurensningene de forårsaker.[3] Industrien subsidierer også i stor grad politikere, bl.a. 28 millioner dollar til 50 medlemmer av huset [dvs Representantenes hus].[4] Selv om bankene har sagt at de går for grønt, finansierte de fossilindustrien med 673 billioner dollar i fjor.[5] Samtidig har Biden godkjent boreprosjektet Willow i Alaska, Mountain Valley-rørledninga i West Virginia og flere olje- og gasstillatelser enn Trump.[6]
Den største brukeren av energi i USA er forsvarsdepartementet, med 77-80 % av alt offentlig forbruk av energi. Det går til å drifte over 800 militære installasjoner rundt om i verden, og til våpenproduksjon og stridsoperasjoner i tillegg til annen bruk.[7] Krigen i Ukraina, som har kutta forsyninger av olje og gass fra Russland, har også ført til et kappløp om lett tilgjengelige nye energikilder, inkludert økt bruk av kull.[8]
Hva må gjøres?
Hovedkonklusjonen på denne diskusjonen er at uansett hvor militant og hvor stor miljøbevegelsen er, så vil den være impotent hvis den begrenser seg til å velge skurker blant kapitalismens herskere. Det er ikke regjeringene, produsentene eller de som finansierer dem som må trekkes fram, men det kapitalistiske systemet som de er integrerte deler av. Derfor må vi innse at klimabevegelsen må bli en integrert del av en antikapitalistisk bevegelse, selv om dette gjør oppgaven vår mer kompleks og vanskelig.
Bare hvis arbeiderne selv driver samfunnet i samsvar med sine egne interesser, kan de prioritere sine egne liv og sin egen velferd. Først da vil vi være i stand til å utforske [aktuelle] energiløsninger, begrense energibruken i de rike nasjonene og øke den i de fattige, og investere i slik innsats raskt nok for å redde planeten vår.
Det er nå klart for millioner av oss at vår verden står overfor en overhengende fare, ikke bare på grunn av klimaendringer, men på grunn av trusselen om verdenskrig mellom de konkurrerende supermaktene, USA og Kina. De som lider mest er de fattige i verden, både på grunn av miljøkatastrofer og fordi de blir presssa til å kjempe mot hverandre. Men vi går alle en skremmende fremtid i møte.
Vår mest presserende oppgave er å bygge en internasjonal, klassebevisst, antikapitalistisk organisasjon som kan ta på seg denne monumentale kampen for å bygge en ny verden, en kommunistisk verden, en arbeiderdrevet verden. Det betyr å integrere vår klimakamp med fagforeningsbevegelser, antikoloniale bevegelser, antikrigsbevegelser, antirasistiske bevegelser, ja alle bevegelsene som forener og styrker oss og øker klassens styrke. Vi må ikke begrense oss til demonstrasjoner, men må vurdere hvordan vi skal være organiserte og kraftige nok til å faktisk styrte de nåværende herskerne på denne planeten. Da kan vi overleve.
Fotnoter
https://www.cnn.com/2023/04/20/investing/premarket-stocks-trading/index.html
https://www.eenews.net/articles/biden-fossil-fuel-boost-creates-political-storm-on-his-left/
https://www.reuters.com/business/energy/year-russia-turbocharged-global-energy-crisis-2022-12-13/
Ellen Isaacs er lege, antirasist og antikapitalistisk aktivist og medredaktør av multiracialunity.org. Du kan skrive til henne på eisaas66@gmail.com.
Original: The Climate March: Magnificent and Misdirected, Countercurrents, 25. sept 2023. Oversatt og tilrettelagt av Erik Plahte. Uthevingene er mine. Synspunktene til forfatteren burde være like relevante for den norske klimabevegelsen som for den amerikanske.
Noen andre artikler av Ellen Isaacs.
Kan det være gode grunner til at Putin er populær, Øystein Bogen?
Av Lars Birkelund - 3. desember 2023
https://steigan.no/2023/12/kan-det-vaere-gode-grunner-til-at-putin-er-populaer-oystein-bogen/
TV 2s Øystein Bogen måtte 1. desember skuffet konstatere at Putin fortsatt er populær blant russerne.
Kan det likevel være gode grunner til at Putin er populær, blant russerne vel og merke? I alle fall enkelte gode grunner? Hvem er bedre egnet til å vurdere Putin enn russerne sjøl? Skulle liksom norske journalister være bedre egnet enn russerne?
Bogen mener at det kun skyldes propaganda/hjernevask når 80 % av russerne støtter Putin og nesten like mange støtter krigføringen i Ukraina. «Rundt 75 prosent av det russiske folk støtter i store trekk Putins krig mot Ukraina. Bare 20 prosent er imot. Tallene har vært nærmest konstante gjennom de 21 månedene som er gått siden invasjonen i 2022».
Hvis dette skyldes hjernevask er det norske folk mer hjernevasket, da nesten 90 % støtter politikken med å sende våpen til Kiev-regimet. Ikke nok med det, stortingsrepresentantene er enda mer hjernevasket. For der er det meg bekjent kun to av Rødts representanter som er mot å sende våpen til Kiev. Krigene mot Libya og Syria, samt bombingen av Jugoslavia i 1999, var det også nær 100 % oppslutning om på Stortinget.
Hvis noen virkelig kan sies å være propagandiserte/hjernevasket er det altså norske politikere.
«De fleste russere har ifølge rapporten svelget Kremls propaganda om at krigen i virkeligheten er en konflikt mellom Russland og Vesten».
Men dette er mer enn propaganda, det vet alle som har fulgt vestlige ledere/strategers uttalelser siden 1990-tallet, der de har ytret ønsker om å svekke Russland, dele opp Russland i mindre deler, styrte Putin osv. Dessuten var det vestlige ledere som sørget for å skaffe et marionettregime i Ukraina i 2014, etter et blodig kupp, og som siden da har levert våpen til regimets krigføring. Bogen har sjøl sagt at han ser på seg sjøl som noe ala en informasjonskriger, mot Russland.
«få lyspunkter å se i et Russland som i stadig større grad lukker seg fra omverdenen».
Faktum er snarere at USA/NATO/EU med Norge lukker seg sjøl ute fra resten av verden i forsøket på isolere/ødelegge Russland.
«selv om en annen person skulle komme til makten i Russland, vil det etter all sannsynlighet bli en «ny» Putin, og ingen fredselskende leder».
Nettopp, enhver annen russisk leder ville ha gjort det samme gitt samme situasjon. Ja, ikke bare russiske ledere. Også andre ledere hadde gjort som Putin hvis landet deres hadde vært truet på samme måte som Russland var 24. februar 2022. Jeg sier ikke at det var riktig av Putin å invadere Ukraina, kun at nær sagt enhver annen leder hadde gjort det gitt samme situasjon, i den grad han/hun er i stand til det.
«Måten det russiske samfunnet har akseptert det som har skjedd gjennom de siste 20 månedene mens den spesielle militæroperasjonen har pågått, viser at folks moral er blitt ødelagt og at deres virkelighetsbilde er blitt forvrengt, konkluderer rapporten».
Jeg tror Bogen er like «ødelagt» som en gjennomsnittlig russer. Eller mer.
Det som har vist seg over tid er at de russiske lederne som er dårlige for Russland (Gorbatsjov og Jeltsin) blir framstilt som gode i Vesten, mens Putin, som gjenreiste Russland etter Gorbatsjov og Jeltsin, blir framstilt som dårlig.
Hvorfor liker man noen mennesker (og misliker andre)? Ofte er det vanskelig å peke nøyaktig på hva det er, da det dreier seg om det man gjerne kaller «kjemi», som er vanskelig å forklare. Det bare er sånn, på samme måte som forelskelse er vanskelig å forklare. Det bare treffer en.
Jeg tror russere flest ser på Putin som en slags landsfader, som trygg, en som kan lede landet gjennom vanskelige tider, på samme måte som de fleste nordmenn begynte å se på Erna Solberg som landsmoder etter noen år som statsminister og fortsatt foretrekker henne framfor Støre som statsminister, til tross for hennes svakheter.
Men det at Putin er populær er vanskelig å forstå for norske kvinner og menn, etter ha blitt utsatt for antirussisk skremselspropaganda gjennom mange år. Og lettere å forstå for de som bor i land uten slik skremselspropaganda.
Strømstøtte, Gentiloni og våre politikere
Av Jan Christensen - 3. desember 2023
https://steigan.no/2023/12/stromstotte-gentiloni-og-vare-politikere/
EUs økonomisjef/økonomikommisær Paolo Gentiloni har kommet med strøm-anbefalinger til medlemslandene.
I Altinget. no for 30.11 leser vi: «EU har nå bedt regjeringene om å fase ut strømstøtten, ettersom strømprisene har gått ned igjen. Nå har Gentiloni et håp om at europeiske husholdninger vil få kompensert noe av den tapte kjøpekraften, gjennom lønnsøkning.
For mange her til lands er elektrisitet folks eneste varmekilde. 3/4 av strømforbruket går til matlaging og oppvarming av bolig. Lave strømpriser er livsnødvendig for de fleste husholdninger.
Enhver norsk regjering – enten den har vært dominert av Arbeiderpartiet eller Høyre – har vist seg lydhøre overfor alskens EU-anbefalinger. De bærer begge et hovedansvar for markedspriser på strøm, strømspekulanter og de siste års rekordhøye priser.
Gentiloni kommer fra Italia, der strøm i hovedsak brukes til annet enn mat og varme.
Er det han våre folkevalgte bør låne øre til når det gjelder våre strømpriser?
Da strømprisene for et par år siden begynte å løpe løpsk, innførte den rødgrønne regjeringa en midlertidig og universell strømstøtteordning. Alle fikk støtte, uten behovsprøving.
Foreløpig går ordningen ut 2024, men siden det er stortingsvalg året etter, tar de neppe sjansen på en «utfasing» før valget.
Etterpå derimot, da er det fritt fram for atter å sminke seg for EU-brura – i hvert fall om stortingsflertallet fortsatt utgjøres av Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre og Miljøpartiet.
Da venter – høyst sannsynlig – høyere strømregninger, ekstra smalhans og kalde hus for enda flere – i hvert fall her sørpå.
Kanskje mest for alle lavtlønte og de på lave pensjoner. Folk som neppe vil merke noe til den omtalte «lønnsøkning».
Dagens strømstøtteordning gjelder for et forbruk på opptil 5.000 kilowatt-timer i måneden, eller 60.000 kilowatt-timer i året. For nordmenn flest er gjennomsnittlig strømforbruk på under fjerdeparten av dette. Eller rundt 16.000 kilowatt-timer på årsbasis. Hvorfor skal ei rødgrønn regjering subsidiere velstående som bruker fire ganger så mye?
«Nå er det vanlige folks tur» var et av Arbeiderpartiets slagord foran forrige Stortingsvalg.
For Jan Petter Sissener, en av rikfolkene i Holmenkollåsen, har strømprisene liten betydning. Han sparer ikke på strømmen.
Til Dagsrevyen sist torsdag sa han: «De som tjener mest, har fått mest».
Energiminister Aasland tar – i likhet med resten av regjeringa – ikke poenget. Framfor å innrømme eller gjøre noe grunnleggende med skjevhetene, velger han å forsvare dem.
Strømkostnader er ikke bare eksploderende kilowatt-priser. Også nettleie må plusses på.
De offentlig-eide nettleieselskapene veit – i likhet med alle privateide strømselskapene – å berike seg. Gjennom dyktige pratmakere/lobbyister med feite representasjonskonti, får de politikerne på kroken.
Løfte om rasjonaliseringsgevinster, ekstra penger i kommunekassa og billigere tjenester for folk flest, trumfer det meste.
Også her i Drammen, der kommunestyret i fjor vedtok sammenslåing mellom Glitre og Agder energi. Fasiten så langt er at nettleia siden den gang har steget med over 40% – til i gjennomsnitt 60-70 øre kilowatt-timen. For nettleia gis ingen strømstøtte.
Sist torsdag gjorde strømprisene i vårt prisområde et byks. Med en snittpris på 242 øre og en makspris, mellom kl 17 og kl 18 på hele 3 kroner og 80 øre. Om du i snitt brukte 4 kilowatt gjennom hele denne dagen, altså nærmere 100 kilowatt-timer totalt, kostet strømmen rundt 300 kroner, nettleie inkludert.
Med strømstøtte, ble beløpet nær halvert.
Med vannkraft-strøm til selvkost, burde beløpet vært på tiendeparten.
I offentlige virksomheter er du og jeg de egentlige eierne.
Vi velger representanter i stat, fylkeskommune og kommune for å ivareta våre interesser.
Er høye strømpriser en sånn interesse?
I kraftselskapene er politisk styring fraværende. Den er delegert bort. De folkevalgte har frasagt seg ansvaret, og i stedet utpekt «profesjonelle».
For «profesjonelle» styrerepresentanter synes overskuddsmaksimering og «grønn»-satsing å være viktigst.
Mens overskudd sies å være samfunnsøkonomisk lønnsomt, har vindmøller og batteriproduksjon vært store tapsprosjekter.
Å bruke overskuddet til å gi rimeligere strøm for folk flest, står ikke på dagsordenen.
Kan det noen gang bli «vanlige folks tur» i et Norge som stadig tilpasses EUs lover og regler?
Eller blir det snarere innstramminger og økt dyrtid for de fleste, og mer Soria Moria for de rikeste?
Fortjener politikere som glemmer sitt eget folk og i stedet kappes om å være mest mulig «solidariske» med Brüssel, våre stemmesedler?
Jan Christensen