Nyhetsbrev steigan.no 03.12.2022
I Ukraina er fremtiden for globalisert kapitalisme på spill
Gradvis normalisering av drapsroboter i USA
Kardiolog Aseem Malhotra i Oslo: – Da faren min døde, begynte jeg å studere vaksinene
Ikke tenk på en isbjørn. Problemet med begrepene høyre og venstre
Hvem står egentlig bak kuppet i Burkina Faso?
Overvåkningssamfunnet sniker seg inn
En «faktasjekker» må stå frem med fullt navn og tittel
Vi må bringe tilbake etikk og fornuft i folkehelseinngrep, helsepraksis og helseforskning
I Ukraina er fremtiden for globalisert kapitalisme på spill
Av skribent - 3. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/i-ukraina-er-fremtiden-for-globalisert-kapitalisme-pa-spill/
Ukraina er bare én front i en allsidig konfrontasjon
Av Samir Saul og Michel Seymour, INTERNATIONALIST 360 °, 30. november 2022
Den vidtrekkende krigen i Ukraina er bare en fase av en verdensomspennende konflikt som begynte tidligere. I internasjonale relasjoner blir drivkreftene ofte skjult av hendelser på overflaten, som umiddelbare militære hendelser og larmen av unnskyldende eller fordømmende retorikk. Det som står på spill i Ukraina er ikke Ukraina: det er fremtiden for globalisert, nyliberal, finansialisert, USA-styrt kapitalisme, modellen som har vært på plass siden 1980-tallet. Mens partene forbereder seg på neste fase av kampene, mens idiotisk propaganda fortsetter med uforminsket styrke, selv om den offentlige oppmerksomheten har avtatt, er det viktig å komme til de grunnleggende årsakene.
Hierarkisk global økonomi
Globalisering var den hensiktsmessige løsningen, som en vei ut av uføret som den vestlige økonomien møtte etter utmattelsen av etterkrigstidens økonomiske boom. Kapitalismen ble omstrukturert og dens territoriale base utvidet. Etter hvert som produktive aktiviteter ble mindre lønnsomme, ble de flyttet til den «utviklende» del av verden. Vesten reserverte kommandofunksjoner, militærindustri, høyteknologi og de mer lønnsomme sektorene finans og tjenester, for seg selv.
Nyliberal globalisme er hierarkisk. På toppen styrer USA systemet, dollaren brukes til å tappe verdens ressurser til egen fordel, og landet beholder nøkkelrollen som militær arm over hele strukturen. Europa, Japan og Canada reproduserer den amerikanske formelen og blir gradvis avindustrialisert, finansialisert og orientert for servicesektoren, mens deres utenriks- og militærpolitikk er integrert i USAs. På bunnen av stigen forventes resten av verden, mer enn 80 prosent av menneskeheten, å produsere industrivarer og råvarer i underleverandørens økonomi.
Elitene i andrelagslandene er i en underordnet posisjon og forventes å føye seg i tvister med USA, men de nyter likevel godt av den globaliserte kapitalismen, og har derfor en egeninteresse av lojalitet for den amerikanske lederen, uansett hva det koster deres eget folk og deres lands uavhengighet. Under effekten av amerikanisering har de en tendens til å fusjonere med sine amerikanske kolleger. Når det gjelder elitene i de lavest rangerte landene, er deres andel i globaliseringen, med individuelle unntak, den minste, og deres lands handlingsrom det mest begrensede.
Årsakene til den amerikansk-sentriske globalismens store problemer
Problemene er av to slag, det ene økonomisk, det andre politisk. Finansialisert nyliberal globalisering ble i utgangspunktet hyllet som en garanti for ubegrenset og endeløs velstand, og avslørte sin natur som kasinoøkonomi i kriser og bobleutbrudd, med internasjonale konsekvenser, spesielt i 1987, 1994, 1997 og 2008. Videre, som forventet, tok økonomiene som produserer materielle varer ikke vennlig på sin underordnede status under rentierøkonomiene på toppen av pyramiden. Deres interesser ble oversatt politisk, i et ønske om autonomi uttrykt gjennom deres stater.
Men globalisering krever at statene overholder reglene, deres åpenhet for ekstern intervensjon og tap av hele komponenter av deres suverenitet. Den unipolare verden kjenner bare den amerikanske hegemonens stat, de andre landene er bare lokale utvidelser. Hegemonen er monolittisk og kan ikke tolerere tendenser til selvstyre, enn si tilbaketrekninger eller frakoblinger, risikoen er at en vellykket stat setter et eksempel og fører til en kjedereaksjon av andre land som bryter ut.
Her ligger motivet for operasjoner for regimeendringer i Irak, Iran, Libya, Syria, Venezuela og Jemen de siste 30 årene: Å ødelegge stater for å forskyve samfunn og sette økonomiene tilbake, for å fjerne midlene til mulig selvstyre.
Russland og Kina
Den samme metoden blir anvendt på Russland og Kina, med militært press ved hjelp av Ukraina og Taiwan, økonomiske trusler, mediekampanjer og forsøk på regimeendring. Russland og Kinas økte makt, sammenfaller med den relative svekkelsen av USA, så mye at deres underkastelse blir en forutsetning for fortsatt amerikansk hegemoni. Fiasko ville utsette amerikansk-sentrisk globalisme for en eventuell oppløsning. Uten forkledning setter Bidens nasjonale sikkerhetsstrategi, offentliggjort i oktober 2022, tonen: Stoppe Russland, og deretter stoppe Kina.
Å blø Russland hvitt og få det til å smuldre opp er USAs proklamerte politikk. Målet er de stabilisering og intern kollaps. Dette utgjør en eksistensiell trussel mot den russiske staten og mot Russland som land, en situasjon som eksplisitt er fastsatt i dens doktrine for bruk av atomvåpen. En tredje verdenskrig truer som utfallet av denne strategien.
I tilfelle atomkrig unngås, vil en amerikansk suksess mot Russland forlenge USAs hegemoni og svekke Kina, som er utpekt for samme behandling som Russland. En oppsplitting av Russland ville representere den verste ulykken i landets historie, som allerede er overstrødd med katastrofer, bare overvunnet med store kostnader. Jeltsin-årene ville se velsignet ut i sammenligning. På sidelinjen, desorientert og i villrede, vil Europa ha hendene fulle med å redde sin økonomi truet av anti-russiske sanksjoner. Det ville være en underdrivelse å kvalifisere det som står på spill som enormt.
Konflikten mellom USA og Russland utkjempes i Ukraina, men omfanget er mye bredere. Kan USA-definert globalisering fortsette? Kan en annen form for globalisering erstatte den? Kan globaliseringen være ikke-hierarkisk? Samtidig er Ukraina bare én front i en allsidig konfrontasjon mellom en dominerende makt, USA, og to andre makter som står i veien for den, Russland og Kina. I Taiwan tar et lignende scenario form. Forøvrig er Ukraina og Taiwan ikke de eneste stridstemaene mellom Washington, Moskva og Beijing. Det er og vil være andre, etter hvert som Russland og Kina lukker gapet til USA, og sistnevnte bestreber seg på å utvide det med alle tilgjengelige midler, inkludert makt.
Samir Saul er professor i historie ved University of Montreal. Michel Seymour er pensjonert professor ved samme universitet.
En annen versjon av denne artikkelen dukket først opp i Le Devoir.
At Stake in Ukraine Is the Future of Globalized Capitalism
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
Gradvis normalisering av drapsroboter i USA
Av red. PSt - 3. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/gradvis-normalisering-av-drapsroboter-i-usa/
Et av de mest underdiskuterte temaene i verden akkurat nå er hvordan regjeringer gradvis har drevet offentligheten mot å akseptere bruken av politiroboter som dreper mennesker.
Byen San Francisco har vedtatt å legalisere bruken av drapsroboter i spesielle nødsituasjoner som aktive skyttere og selvmordsbombere.
«Politiet i San Francisco vil få lov til å ta i bruk potensielt dødelige, fjernstyrte roboter i nødssituasjoner», melder The Guardian. «Den kontroversielle politikken ble godkjent etter uker med gransking og en heftig debatt blant byens tilsynsråd under møtet deres på 29. november 2022.»
«Den foreslåtte politikken legger ikke ut spesifikke detaljer for hvordan våpnene kan og ikke kan utstyres, og åpner for muligheten til å bevæpne dem», melder The Guardian, og legger til at den nåværende planen er å utstyre dem med «eksplosive ladninger» i stedet for skytevåpen.
Les Caitlin Johnstone: The Incremental Normalization Of Police Murderbots Probably Needs More Attention
Les: The Intercept: Oakland Cops Hope to Arm Robots With Lethal Shotguns
Kardiolog Aseem Malhotra i Oslo: – Da faren min døde, begynte jeg å studere vaksinene
Av Julia Schreiner Benito - 3. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/kardiolog-aseem-malhotra-i-oslo-da-faren-min-dode-begynte-jeg-a-studere-vaksinene/
–En lege uten ferdigheter i kritisk vurdering har et handicap på linje med å ikke kunne bruke stetoskop. «Evidensbasert medisin» har blitt kuppet av industri og korrupte systemer, sa kardiolog Aseem Malhotra da han gjestet Oslo nylig.
Av Julia Schreiner Benito, redaktør i hemali.no
Inntil 2021 var Malhotra en uttalt tilhenger av vaksiner generelt og de mot covid-19 spesielt. På Good Morning, Britain oppfordret han befolkningen til å ta dem, og selv tok han to doser. Hans far, lege som sønnen, var også vaksinert mot covid-19. Da faren døde som frisk 72-åring, krevde sønnen obduksjon. Aseem fant blokkeringer som ikke kunne forklares med annet enn vaksinen, og begynte å lese. Nå advarer han mot mRNA.
Do no harm
Kardiolog Aseem Malhotra var blant foredragsholderne under konferansen «Do no harm» i Oslo 19.11. Opptaket av Malhotras foredrag ligger åpent her, Hemali gjengir et utdrag.
– De fleste leger mangler ferdigheter innen kritisk vurdering. Det er et handicap på linje med å ikke evne å bruke stetoskop, sa Malhotra.
I årtier jobbet Malhotra for å øke bevisstheten om skadevirkninger av sukker, insulinresistens og overvekt. Han har også markert seg som en kritiker av statinindustrien – kolesterolsenkende medikamenter er blant industriens mest lukurative. Og evidensen for at slike gagner mer enn de skader finnes ikke, har Malhotra vist.
Malhotra viser til frykt og villet ignoranse
På konferansen i Oslo understreket Malhotra at han kun representerte seg selv, ingen organisasjon. Vedrørende pandemien pekte Malhotra på to psykologiske aspekter som ifølge ham gjør oss sårbare:
– Frykt. Korrelasjonen mellom frykt og den reduserte evnen til kritisk tenkning er klar.
– Willful blindness: Når vi vender det blinde øyet mot sannheten for å unngå konflikt, for å føle oss trygge, eller for å beskytte vårt ego og/eller prestisje.
– Den beste metoden for å imøtekomme disse aspektene er kalde fakta og medfølelse, sa Malhotra.
I september ble Malhotras oversiktsartikkel Curing the pandemic of misinformation on COVID-19 mRNA vaccines through real evidence-based medicine publisert i tidsskriftet Journal of Insulin Resistance. Malhotra er styremedlem i tidsskriftets redaksjon.
– Jeg valgte den publikasjonen fordi den ikke mottar penger fra industri, og fordi det er den eneste som ville publisere en artikkel på 10 000 ord. Fra tidsskriftets vedtekter: Eventuelle fagfeller med erklærte konflikter om næringsmiddel- eller legemiddelindustritilknytning vil bli vurdert ut fra deres vurderingsskikkethet. Konflikter som anses som vesentlige vil bety utelukkelse fra prosessen for å gjennomgå manuskripter.
– Såkalt evidensbasert medisin er kuppet av industri og korrupsjon
– Såkalt evidensbasert medisin har blitt kuppet av farmaindustrien og korrupte systemer, sa Malhtra under konferansen.
– Det er et mislykket system som desinformerer pasienter og i verste fall skader dem. Det meste av forskningen er ikke for pasienten, men for kommersiell interesse.
Malhotra viser til en av verdens mest siterte forskere, epidemiologen Dr. John Ioannidis i artikkelen How to survive the medical information mess:
– Ioannidis er en Hawkin innen medisin, et geni med høy integritet, sa Aseem og refererte til konklusjoner i artikkelen:
De fleste leger og helsepersonell kjenner ikke til de gjennomgående, manglende kliniske bevis for effekten av medikamenter.
Det bidrar betydelig overforbruk, underforbruk, unødvendige bivirkninger, bortkastede helseressurser og tapte muligheter for god omsorg og behandling.
Mye publisert medisinsk forskning er upålitelig, gir ingen fordel for pasienter og er uten nytte for beslutningstakere.
De færreste helsepersonell er klar over dette problemet.
Helsepersonell mangler nødvendige ferdigheter for å evaluere påliteligheten og nytten av medisinsk bevis.
– Leger får informasjonen sin fra media
– Da det ble snakk om å kreve at britisk helsepersonell vaksinerte seg, ringte jeg styrelederen i BMA – British medical association, sa Malhotra under foredraget på Klingenberg i Oslo.
– I to timer forklarte jeg ham hvorfor det er uetisk og uvitenskapelig. Han svarte at ingen hadde informert ham så kritisk og grundig før, og la til at “de fleste leger og mine kolleger får sin informasjon fra BBC.”
– Da en av lederne i CDC – Centres for Disease control and Prevention – ble spurt om hvor hennes optimisme vedrørende vaksinene kom fra, svarte hun: CNN! Reporteren i CNN som formidlet den positive nyheten om covid-vaksinene viste seg å få sin informasjon fra Pfizers pressemelding.
– Altså sier en leder i et medisinsk kontrollorgan at hun får informasjonen sin fra Pfizer, oppsummerte Malhotra i foredraget.
– Altså sier en leder i et medisinsk kontrollorgan at hun får informasjonen sin fra Pfizer.
– Legemiddelselskapene forplikter seg til aksjonærene, ikke pasientene
Malhotra viste til Peter Gøtzsches rapport Big pharma often commits corporate crime, and this must be stopped, publisert i British Medical Journal:
– Farmasøytiske selskap plikter å tjene penger på vegne av sine aksjonærer, ikke å tjene pasienten. Selv om mange liker å tro det, er de ikke pålagt å selge de beste produkter til gavn for pasienten. Medisinske kontrollorganer mislykkes i å hindre slik praksis. Leger, institusjoner og tidsskrift som har ansvar for pasienten og for vitenskapelig integritet samarbeider med industrien for profitt.
Ifølge Peter Gøtzsche er feilbruk og overforbruk av reseptbelagte medikamenter den tredje største årsak til død etter kreft og hjertesykdom. Fra 2009 til 2014 fikk legemiddelindustrien bøter på 13 milliarder dollar for juks, først og fremst å skjule data om bivirkninger.
– Dette er deres businessmodell, sa Aseem under foredraget.
– Bevisst villedning for å tjene penger.
Man endrer et molekyl her og der, og patenterer det «nye» medikamentet.
Kopier av eldre medikamenter fremstilles som “innovative”
– Visst finnes det gode medisiner som redder liv, tilføyde han. Men de er få: Malhotra viste til rapporten Institutional corruption of pharmaceuticals and the myth of safe and effective drugs, og ga et eksempel fra den.
– Av 1 000 medikamenter som ble godkjent i Frankrike fra 2 000 til 2 011, viser analysen at halvparten av dem er kopier av eldre medikamenter. Man endrer et molekyl her og der, og patenterer det «nye» medikamentet.
Netto effekt av legemidler de siste tiår har vært negativ.
Videre viser rapporten at legemiddelindustrien bruker 19 ganger mer penger på markedsføring enn på basal forskning og utvikling. Og at av de 1 000 medikamentene som ble godkjent, fant analysen at 15 prosent av dem ga mer skade enn gavn. Kun 8 prosent viste seg å være innovative i virkeligheten. Malhotra konkluderte:
– Netto effekt av legemidler de siste tiår har vært negativ.
Tidligere redaktør av NEJM: – Ikke mulig å stole på publisert forskning
Den tidligere redaktøren av The New England Journal of Medicine, Marcia Angell, er enda en som har vist industriens og tidsskriftenes råskap. Og de medisinske kontrollorganers manglende evne til å gjøre jobben sin.
– Det er ikke lenger mulig å stole på klinisk, publisert forskning, sier hun.
– Eller å stole på legers vurderinger, eller offisielle medisinske retningslinjer. Den konklusjonen gleder meg ikke, som jeg kom nølende og motvillig til gjennom mine to tiår som redaktør for The New England Journal of Medicine. Hun viser til noen eksempler:
Av 667 nye medikamenter som ble godkjent av FDA – US Food and Drug administration – mellom 2 000 og 2 008, var kun 11 prosent virkelig innovative. 75 prosent var egentlig kopier av eldre medikamenter, viste Angell til.
Referanser
Covid-19: Researcher blows the whistle on data integrity issues in Pfizer’s vaccine trial. British Medical Journal.
Why most published research findings are false, John Ioannidis.
Postmarket Safety Events Among Novel Therapeutics Approved by the US Food and Drug Administration Between 2001 and 2010
British Medical Journal: The EMA covid-19 data leak, and what it tells us about mRNA instability.
British Medical Journal oktober 2020: Will covid-19 vaccines save lives? Current trials aren’t designed to tell us
British Medical Journal: Big pharma often commits corporate crime, and this must be stopped
National Library of Medicine: Cutting Edge: Circulating Exosomes with COVID Spike Protein Are Induced by BNT162b2 (Pfizer-BioNTech) Vaccination prior to Development of Antibodies: A Novel Mechanism for Immune Activation by mRNA Vaccines
National Library of Medicine: Duration of immunity following full vaccination against SARS-CoV-2: a systematic review
National Library of Medicine: Beyond Shielding: The Roles of Glycans in the SARS-CoV-2 Spike Protein.
National Library of Medicine: Informed consent disclosure to vaccine trial subjects of risk of COVID-19 vaccines worsening clinical disease.
National Library of Medicine: How to survive the medical misinformation mess
National Library of Medicine: Why most published research findings are false
National Library of Medicine: Institutional corruption of pharmaceuticals and the myth of safe and effective drugs
National Library of Medicine: Antibody-dependent enhancement and SARS-CoV-2 vaccines and therapies
National Library of Medicine: The potential danger of suboptimal antibody responses in COVID-19
Pfizers direktør Albert Bourla til Washington Post: “mRNA-teknologi hadde aldri levert et produkt. Jeg ble overrasket da de foreslo at det var veien å gå.”
SSRN, Elsevier: COVID-19 Vaccine Boosters for Young Adults: A Risk-Benefit Assessment and Five Ethical Arguments against Mandates at Universities
SSRN: Major Shortcomings of the First Who-Recommended RT-QPCR to ‘Detect’ SARS-CoV-2 and to ‘Diagnose’ COVID-19. NGS Provides Evidence that Successive Waves of SARS-CoV-2 Variants Lack Genomic Relationship
Our world in data: Daily new confirmed COVID-19 deaths per million people.
The Lancet: Risk of infection, hospitalisation, and death up to 9 months after a second dose of COVID-19 vaccine: a retrospective, total population cohort study in Sweden
The Lancet: Offline: What is medicine’s 5 sigma?
Journal of Insulin Resistance: Curing the pandemic of misinformation on COVID-19 mRNA vaccines through real evidence-based medicine.
Denne artikkelen ble først publisert av hemali.
Se også: Dr. Aseem Malhotra: Hvordan kurere informasjonspandemien om mRNA-vaksinene?
Opprop – nei til WHO-traktat
Av Foreningen lov og helse - 3. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/opprop-nei-til-who-traktat/
30. november 2022 av Terje, Foreningen Lov og Helse
Foreningen Lov og Helse har utformet et opprop mot WHO-trakten; en traktat som er under arbeid og som, hvis den implementeres, kan få store konsekvenser for landene som underkaster seg den.
Vi i Foreningen Lov og Helse krever at norske myndigheter snarest kommer med en erklæring overfor WHO hvor vi erklærer at en internasjonal pandemiavtale er uakseptabelt for Norge og at Norge trekker tilbake signeringen av avtalen!
Hvis du tilslutter deg vår vurdering av og advarsel mot denne traktaten er det lenke til å signere vårt opprop her:
https://www.underskrift.no/vis/12339/
BEGRUNNELSE
WHO har dirigert hvordan Norge, Europa og det meste av verden har håndtert covid-pandemien. En pandemi-håndtering som har vært nærmest unik i historisk sammenheng når det gjelder å påføre samfunnet skade når det gjelder folks helse og økonomi m.m. Nå er det under oppseiling en WHO-traktat som vil styrke WHOs muligheter til å bestemme og styre enkeltlands beslutninger i tilfelle fremtidige pandemier. WHO vil blant annet stramme skruen til ytterligere når det gjelder sensur av informasjon, slik at bare WHOs egen informasjon skal nå ut til folket (skjønt dette i stor grad allerede har blitt etablert som praksis i Covid-pandemien som ble erklært våren 2020).
I tillegg har det fra USA kommet forslag til noen endringer i et lovverk som allerede ligger der (IHR 2005); dette forslaget til endringer ble umiddelbart innatt av WHO. Tidligere har WHO gitt råd til nasjonale myndigheter, men disse endringene transformerer WHO fra å være et rådgivende organ for nasjonale myndigheter til et overstyrende organ, og WHO vil kunne få dramatisk makt over sine 194 medlemsland. Traktaten vil dermed gi WHO økt makt til å kunne påtvinge for eks. vaksinepass, portforbud og påbudt vaksinering over hele verden, og antakeligvis også til tross for at det enkelte medlemsland ikke skulle ønske dette. Det er fortsatt vanskelig å spå hvor store mulighetene er for et enkeltland til å motsette seg påbudene, men en slik WHO-traktat vil ta oss mange skritt nærmere å være underlagt en slags “verdensregjering” formelt sett styrt av WHO.
EU er sammen med WHO en sterk pådriver for denne traktaten. EU, og sier blant annet følgende:
Selv om mye angående dette kan høres tilforlatelig ut, og kan virke å ha gode hensikter, er det viktig å forstå hva slags implikasjoner dette kan ha for Norges suverenitet. I alle tilfeller er det også svært usikkert om norske myndigheter i det hele tatt vil ha et ønske om å motsette seg WHOs påbud, i og med at Norge er en av de største pådriverne for å få denne traktaten på plass. På samme måte som vi er “flinkest i klassen” når det gjelder å innføre EU-regler, selv om vi ikke er medlem; faktisk flinkere enn enkelte av EUs medlemsland.
I en avstemning i mai 2022 om implementering av de foreslåtte endringene i IHR 2005 var det tilstrekkelig mange land som stemte imot slik at implementeringsprosessen ble forsinket for en periode. Målet er at traktaten skal være ferdigstilt innen 2024, og nederlaget i avstemningen i mai var antakeligvis bare et lite skjær i sjøen for WHOs planer.
Mer informasjon, forklaringer og og detaljer
I desember 2021 ble det holdt et ekstraordinært møte i WHO Assembly, hvor dokumentet og erklæringen «The World Together» ble publisert. Denne erklæringen bygget videre på en erklæring fra 30. mars 2021 hvor 25 statsoverhoder, blant dem Erna Solberg, gikk sammen om en erklæring om å få i stand en internasjonal pandemitraktat. Beveggrunnen ble uttalt å være at Covid-pandemien ifølge WHO hadde illustrert behovet for en “mer robust internasjonal helsearkitektur”. WHOs arbeidsgruppe for en pandemi-traktat kom med sin rapport med forslag den 03. mai 2022.
Noen av nøkkelområdene i utkastet til traktat er:
Internasjonale vaksinepass og kontaktsporing
Global overvåking
Behandling av av «feilinformasjon», «desinformasjon» og «for mye informasjon»
Finansiering: WHO-medlemmer skal kollektivt betale WHO over 950 millioner dollar i kontingent for 2022-2023 og har allerede betalt over 270 millioner dollar i frivillige bidrag for 2020-2021.
Lovpålagt sensur:
Legg merke til punktet om feilinformasjon og desinformasjon. Dette må i praksis tolkes som sensur av alle meninger og uttalelser, også fra fagpersoner, som avviker fra WHOs offisielle versjon. Dette har riktignok allerede i stor grad vært praksis ila. covid-pandemien så langt, men nå blir dette sensur-virkemiddelet styrket betraktelig og formalisert. Ikke-statlige aktører (Facebook, Twitter, Youtube, Google og pressen m. fl.) vil bli pålagt å samarbeide med regjeringer for å bekjempe desinformasjon, som betyr å sensurere vekk uttalelser som avviker fra WHOs versjon. Selv om dette som nevnt allerede har vært praksis fra Facebook, Youtube, Google osv. vil dette i realiteten si at hvis leger og fagpersoner prøver å slå alarm om for eks. bivirkninger av et legemiddel, vil dette sensureres bort av alle aktører, både statlige og ikke-statlige. Det betyr at denne informasjon ikke vil nå den norske borger så lenge informasjonen bryter med det WHO mener eller ønsker å få ut.
USA forslag til endringer i IHR (2005)
18. januar 2022 leverte USAs myndigheter inn et forslag til 13 betydelige endringer/tillegg som både USA og WHO ønsket å få inn i WHOs IHR fra 2005 (International Health Regulation 2005).
For å få en kortfattet forståelse av hva The International Health Regulation er kan man for eks. lese wikipedias omtale:
The International Health Regulations (IHR), first adopted by the World Health Assembly in 1969 and last revised in 2005, are a legally binding rules (vår utheving) that only apply to the WHO that is an instrument that aims for international collaboration to prevent, protect against, control, and provide a public health response to the international spread of disease…
Its first full application was in response to the swine flu pandemic of 2009.
Den nevnte rapporten av 03. mai 2022 fra WHOs arbeidsgruppe tar for seg USA 13 foreslåtte endringer/tillegg, omtalt som «styrkingen» av IHR (2005) fra side 14 i rapporten. USAs 13 tillegg (amendments) gir noen dramatisk endringer i WHOs makt:
WHO får dramatisk økt makt
Tidligere har WHO gitt råd til nasjonale myndigheter. Disse endringene transformerer WHO fra å være et rådgivende organ for nasjonale myndigheter til et overstyrende organ, og WHO vil få dramatisk makt over sine 194 medlemsland. Traktaten vil dermed gi WHO makt til å påby for eks. vaksinepass, portforbud og påbudt vaksinering over hele verden hvis de ønsker det, og antakeligvis til tross for at det enkelte medlemsland ikke skulle ønske dette. Dette vil gjelde når WHO erklærer en pandemi og vil være juridisk bindende for medlemsland i WHO i henhold til deres reviderte internasjonale helseforskrifter.
Som nevnt reiser vi spørsmålet om norske myndigheter overhodet ville ønske å motsette seg WHOs påbud – om en slik traktat kan anses som fullstendig juridisk bindende eller ikke vil således antakeligvis ikke ha stor praktisk betydning for det norske folk. Det er stor sjanse for at WHOs regler og påbud vil bli implementert som en del av norsk rett; Norge har som nevnt selv anmodet om å få i stand en slik pandemi-avtale, og vi har tradisjon for å være “flinkest i klassen” når det gjelder å gi penger til og underkaste oss internasjonale organisasjoner o.l.
Artikkel 9.1 gjør at WHO ikke lenger trenger å rådføre seg med et gitt medlemsland som WHO mener har en såkalt «bekymringshendelse»/utbrudd før det iverksettes tiltak. Det respektive landet trenger ikke lenger å samtykke til WHOs generaldirektørs beslutning om at en hendelse utgjør en folkehelsesituasjon av internasjonal interesse. En ny beredskapskomité vil bli nedsatt i WHO, som generaldirektøren vil konsultere i stedet for myndighetene i det landet hendelsen finner sted.
Fra § 12, som handler om hvordan WHO skal bestemme om en «event»/helsekrise har internasjonal eller sågar regional betydning, fremgår det at WHOs leder Tedros Adhanom Ghebreysus alene (!) kan erklære krisesituasjon.
Møte i WHO Health Assembly mai 2022
På WHO’s årlige «The Health Assembly» for medlemsstatenes helseministre den 22.-28.mai 2022, forsøkte WHO å oppnå 2/3 flertall som kreves for at endringene skal implementeres. Norge stod på en liste over 20 land som allerede fra start av (før møtet i The Health Assembly) hadde forpliktet seg (!) til å stemme ja til forslagene. Helseminister Ingvild Kjerkol hadde følgende tale i dette møtet, blant annet sa hun:
«….the people we represent have good reason to demand that we pick up the pace. But I am encouraged that we have agreed that we will negotiate a pandemic treaty, strengthen the International Health Regulations, and bring WHO’s financing on a path towards sustainability».
Norge ga altså sin tilslutning til dannelsen av en pandemitraktat, endringene i IHR (2005) som gir WHO enorm makt og legal myndighet overfor medlemslandene samt det som må tolkes som økt finansiering av WHO.
Forslaget til endringer ble riktignok nedstemt av blant annet de afrikanske medlemslandene, India og Brasil m.fl, selv om Norge v. Kjerkol ga sin tilslutning. Det betyr at Norge når som helst kan bli bundet, dersom flertall blant medlemstatene i et Health Assembly møte skulle oppstå i fremtiden. Det er nemlig slik at WHO og dets støttespiller (som blant annet er Norge) på ingen måte har gitt opp dette, til tross for det midlertidige nederlaget i mai i år.
Tenkt eksempel – influensa og portforbud
Vinteren 2021 ønsket den norske regjering å få på plass muligheten til å kunne innføre portforbud, men etter sterk motstand mot dette både fra en del borgere og fagfolk valgte regjeringen å trekke tilbake forslaget.
Vi kan spørre oss hvordan dette vil bli i fremtiden i et tenkt scenario hvor WHOs pandemi-traktat samt tillegg til IHR (2005) skulle bli vedtatt og Norge har tilsluttet seg dette: hva hvis for eks. WHO erklærer “helsekrise” pga influensasesongen (WHO endret rett før svineinfluensaen i 2009 definisjonen på en pandemi slik at det ikke lenger er krav til høy dødelighet) og beordrer portforbud i Norge eventuelt mot norske myndigheters vilje?
Oppsummert
En internasjonal pandemihåndteringsavtale med de 13 tillegg fra USA som WHO jobber med å få ratifisert vil medføre at råderetten over folks helse overføres fra det enkelte medlemsland til WHO, og innebærer at medlemslandene vil måtte være i en konstant helsekrise-beredskap. Hvis WHO erklærer en hendelse (såkalt «event») som de definerer som en helsekrise (såkalt «health emergency») vil dermed WHO’s tiltak og bestemmelser fort kunne overkjøre norske myndigheter og norske lover og regler; hvis da ikke WHOs forordninger allerede er implementert i norsk rett. Hvis WHO beslutter for eks. portforbud eller tvangsvaksinering vil norske myndigheter trolig ha betydelig mindre muligheter til å motsette seg dette eller til å foreta selvstendige beslutninger, hvis dette skulle være ønskelig.
Selv om en del av dette isolert sett kan ha gode intensjoner er dette en dramatisk avgivelse av norsk selvstyrerett, og hvor WHO får enorm global makt.
Representantenes hus og Senatet er enige om å plusse på 45 milliarder dollar på USAs militærbudsjett for 2023
Av skribent - 3. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/representantenes-hus-og-senatet-er-enige-om-a-plusse-pa-45-milliarder-dollar-pa-usas-militaerbudsjett-for-2023/
Kongressen jobber fortsatt med å fullføre 2023 National Defense Authorization Act
Av Dave DeCamp, 30. november, 2022
Representantenes hus og Senatet har blitt enige om å øke National Defense Authorization Act (NDAA), militærbudsjettet for 2023, med 45 milliarder dollar mer enn president Biden ba om, rapporterte POLITICOonsdag.
Økningen på 45 milliarder dollar ble avtalt av Armed Services komiteene i Representantenes hus og Senatet, men andre detaljer om NDAA blir fortsatt ferdigstilt. Økningen de to panelene ble enige om, bringer regningen til 847 milliarder dollar.
Inkludert programmer utenfor jurisdiksjonen til komiteene i Representantenes hus og Senatet, vil NDAA nå 858 milliarder dollar.
Når det er ferdig, vil det være andre året på rad at Kongressen øker president Bidens forespurte budsjett betydelig. I fjor ba presidenten om 753 milliarder dollar, men militærbudsjettet NDAA fikk en verdi rundt 778 milliarder dollar.
POLITICO-rapporten sa at lederne av senatets og husets forsvarskomiteer i stor grad har blitt enige om lovforslaget og har overlevert det til kongressens ledelse.
Kongressen ønsker å få militærbudsjettet på gulvet i Representantenes hus til avstemning allerede neste uke. Når den er godkjent av Representantenes hus, vil den bli sendt til Senatet og deretter til president Bidens skrivebord for hans signatur.
I løpet av de siste månedene har lovgivere forsøkt å legge til endringer i utgiftsregningen som ville gi Taiwan enestående militærhjelp, men innholdet og endringene som er inkludert i NDAA er ennå ikke klare.
En plan som er blitt omtalt av The Washington Post ville gi Taiwan 3 milliarder dollar årlig i minst fem år. Hvis Taiwan-hjelpen ikke er inkludert i NDAA, kan Det hvite hus be Kongressen om å godkjenne Taiwan-hjelpen som nødfond, som er det som er gjort for Ukraina.
House, Senate Agree to Add $45 Billion to Biden’s 2023 Military Budget Request
Dave DeCamp er nyhetsredaktør for Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave. Se alle innlegg av Dave DeCamp
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.
Jordens salt
Av Steppeulven - 3. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/jordens-salt/
Av Steppeulven
I nesten tretti år har lastebilkjøring vært jobben min, og i ytterlige femten år har jeg tenkt lastebil, undervist lastebil, skrevet og lest om lastebil.
Mot slutten av et yrkesliv er det kanskje naturlig å se tilbake, tenke over og vurdere hvilke – om noen – synlige spor som finnes etter jobben man har gjort? Ikke alle har plassert ei frihetsgudinne i innseilinga til New York og et underverk i Paris, slik tårnet til Gustav Eiffel fra verdensutstillinga i 1889 blei vurdert som. Eller skapt et skulpturanlegg i Frognerparken, oppkalt etter skaperen, Gustav Vigeland.
I en periode kjørte jeg husholdningssøppel. Det er ikke mange spor tilbake etter det. Søpla blei henta inn i papirposer fra søppelstativ hos privatfolk og levert på søppelplassen i Sola kommune med en åpen kassebil, en gammel rød og hvit Ford Custom Cab, deretter gravd ned og gravd over. Jeg kjørte også kontainere med søppel, både til søppelplassen på Tasta i Stavanger og til Paradisbukta i Mandal. Selv søppelplassene er borte.
I en periode kjørte jeg betongbil, og har lagt sålen i en del hus rundt forbi i hjembyen, bygd et bomberom og kjørt betong til en del siloer på bygda, men det er ikke noe man ser. Det mest synlige i dag er nok E- 39 broa på Vigeland i Sør-Audnedal, mellom Mandal og Lyngdal, men mitt bidrag var ikke mange kubikk. En liten flekk her og en annen flekk der. Og snart blir broa avløst av en ny firefelts motorvei og ute av hovedsirkulasjonen.
Med kranbil har det blitt noen materiallass, ei hytte eller fem, båter på land, båter på sjøen. Paller med takstein på hustak. Levetid 30 år. Mange er bytta ut allerede.
Flyttelass har jeg kjørt. 100 – 150 stykker, opp og ned mellom Nord- og Sør-Norge. Mange møbler er nok utslitt, de fleste klærne kasta, og mange folk har nok fløtta på nytt.
Jeg har kanskje kjørt 500 tonn med druer fra Sør-Italia til Norge, fra steder som Bari, Rocca Imperiale og Francavilla Fontana. Oppspist forlengst. På samme vis som de andre 50 – 60 lassa med frukt og grønt fra Italia, et ukjent antall lass med epler, pærer, sopp og andre mer eksotiske grønnsaker fra Belgia, Spania, Frankrike, Tyskland, Danmark og Sverige, eller Sør-Amerika via Rotterdan i Nederland. Etter at de hadde vært innom grosistlageret og distribuert til butikken var det uansett ingen som så forskjell på «mine» og dem andre hadde kjørt. Og grandiozaen fra Stranda vi kjørte bunnene til fra England er oppspist, alle som en. Sporene etter dem har septikbilen fjerna.
Også de rundt ti årene med stykkgods var mest å regne som skruer og muttere i den store sammenheng, men et lite monument var mitt. Et av de første kolliene jeg kjørte hjem fra kontinentet, et tre som blei plassert inne i Kvadraturen i Kristiansand. På hjørnet av Dronningens og Vestre Strandgate. Henta på en planteskole et støkke vest for Bremen, litt nord for 213 mot Holland. Stod og venta hele dagen med Svein Frigstads nedbygd kapellsemi, og fikk akkurat plass til dette treet på jumbotralla. Den svære rota bakerst, det tynneste toppløvet på scenen mot framveggen. Og naturligvis litt stykkgods fra Danmark ved siden av på scenen, noen ekstra kroner i kassa måtte til.
Treet har nå stått der i snart førti år, og i det siste har jeg begynt å lure på om det faktisk er det samme treet? Jeg synes det ser så lite ut. Og litt trist. Trives du ikke i byjungelen kompis?
-o0o-
Men så, i 2013 fikk jeg opp et nytt monument. Etter å ha vært borte fra landeveien i 12 år fikk jeg en sjanse hos Myrvang Transport i Arendal som sommervikar på den nye Scaniaen til min venn Kalle Jortvedt.
På andre turen lossa og lasta jeg forskjellig steder på Sørlandet, kjørte mot Oslo og tok natta på Statoilstasjonen på Grelland. Begynte der i sjutida etter en lovlig døgnhvil. Så kjørte jeg til Drammen, venta, lossa, kjørte til Fornebu, lasta noen paller, kjørte til Oslo S, lossa på NSB, hadde et par andre lossinger rundt i byen, kjørte opp til Kjøttbyen, lasta noen lange metallkonstruksjoner på en bedrift i nærheten, kjørte mot Lillestrøm, lasta på to forskjellige steder, pallegods et sted, lange lengder et annet sted, kjørte til Gardermoen. Kompletterte med seks tonn pallegods, og fikk beskjed om å losse på Gjerstadadheia og losse Arendal. Varene som skulle til Arendal hasta, de måtte være nede samme kveld.
Etter en rask middag for å få lovlig pause på fartsskriveren, så jeg på klokka at lossing i Arendal kunne bli problematisk. Jeg begynte å nærme meg 15 timers utstrekk fra arbeidet starta om morgenen. Å være der noe særlig før klokka 22 kunne bli vanskelig. Den ukjente faktoren i regnestykket var lossing på Gjerstadheia. En fabrikk hvor jeg aldri hadde vært, hvor det skulle være ei postkasse med en nøkkel til en truck jeg aldri hadde sett. Hvor lang tid det ville ta å losse sju tonn her var vanskelig å forutse.
Jeg ringte kunden i Arendal og sa jeg ikke kunne garantere å levere samme kveld.
-”Men jeg må ha varene!” sa han, og begynte øyeblikkelig å hisse seg opp.
Jeg svarte med en gammel standardlåt. -”Hvis du må dem i kveld burde du kanskje bestilt dem litt tidligere”.
– ”Jeg HAR bestilt dem litt tidligere. De skulle vært her i går. Men da klarte ikke dere å levere.”
– ”Jeg kan bare beklage, men jeg er underlagt kjøre – og hviletidsregler, og de akter jeg å følge.”
– «Helvetes kjøre og hviletidsregler. Det er jo snart blitt så strengt at det ikke er mulig å jobbe lenger.»
– «Ja, ja, ja… Nå prøver vi, jeg skal ringe deg å si åssen det går.»
Som svar fikk jeg bare noe mumling, fra en mildest talt lite fornøyd kunde.
Det var kø gjennom Oslo, jeg ringte fra Larvik.
– «Jaah, er du kommet så langt. Da ligger du jo veldig godt an. Dette må jo kunne gå.»
– «Problemet er lossinga på Gjerstadheia. Jeg veit ikke hvor lang tid den kan ta.»
– «Faen heller, jeg er nødt til å ha disse varene!»
– «Ja. Og jeg kan desverre ikke garantere noe.»
Litt seinere ringte han tilbake.
– «Du, jeg tar kranbilen min og kommer bort til Gjerstadheia og henter varene sjøl, da er jeg garantert at dette går i boks».
Myrvang hadde i mellomtida dirigert en av de andre sjåførene innom for å hjelpe meg med lossinga, og mens vi dreiv på svingte kunden med kranbilen inn på plassen. Han begynte først å kjefte ut kollegaen min, som har trodde var meg, men etter hvert roa han seg betraktelig ned. Vi fikk krana over det han skulle ha, før han traska i vei.
Bilen hans hadde reklame for MESTA. Og det som hasta så voldsomt var fundamentstolpene til nye skilt som skulle opp ved vekta i Arendal, de som skal signalisere at det er kontroll, og at det er obligatorisk å svinge av E -18 og opp på trafikkstasjonen for at kontrollørene kan sjekke om du har fulgt regelverket.
– «Her har du et utstrekk på over 15 timer. Det er ikke lov. Hvorfor har du ikke fulgt regelverket?»
– «Øhh. Det var noen varer som hasta sånn.»
– «Ja, det sier alle, men det er ingen gyldig grunn».
Og så koster det penger, og i verste fall blir førerkortet ditt beslaglagt.
For å kunne montere disse stativene måtte E 18 sperres. Det måtte gjøres om natta, og det var ikke lov å gjøre det i juli. Vi var nå inne i den siste natta i juni, og det var derfor det hasta.
I tillegg til treet i Kvadraturen i Kristiansand, finnes det altså et spor etter meg på E 18 i Arendal. Hver gang du kjører forbi trafikkstasjonen i Arendal, så må du jo se etter om skiltene er oppe, og da kan du vite, at fundamentene, metallkonstruksjonenen, de er det jeg som han kjørt.
-o0o-
Det er flott at vi har hatt en Gustav Eifel, en Gaudi, en Christopher Wren og en Michelangelo som har satt spor etter seg i Roma. Men uten transportarbeidere til å fraktet stålbjelkene til Champs des March parken i Paris hadde vi ikke hatt noe Eifeltårn, ingen Sagrada Família i Barcelona og ingen St. Paul katedral i London.
Det finnes garantert mange sjåfører som kan vise til større og mektigere «minnesmerker» enn meg. Men skal vi være ærlig – og det skal en jo i følge en av mine gamle venner – så er ikke de synlige resultatene det viktigste sjåfører kan se tilbake på, men at vi, sammen med tusenvis av sjåfører fra andre land, bidro med en arbeidsinnsats som ga folk mat, hus og hjem, som var med å skaffe tilveie varer og løse problemer, skuffe unna søpla, bygge hus, fabrikker og veier som førte menneskeheten et bitte lite stykke framover. Vår innsats er kanskje lettere å se hvis vi tenker oss at vi ikke hadde eksistert? Det finnes nesten ikke en ting som omgir oss som ikke har vært innom en lastebil. Uten lastebiler og sjåfører hadde vi ikke hatt noe moderne samfunn.
Let’s drink to the hard working people
Let’s drink to the lowly of birth
Raise your glass to the good and the evil
Let’s drink to the salt of the earth
Fotnote: Jordens salt
Salt of the Earth er en amerikansk dramafilm fra 1954 skrevet av Michael Wilson, regissert av Herbert J. Biberman, og produsert av Paul Jarrico. Alle hadde blitt svartelista av Hollywood-etablissementet på grunn av sitt påståtte engasjement i kommunistisk politikk. Filmen er et av de første bildene som fremmer det feministiske sosiale og politiske synspunktet. Plottet sentrerer seg om en lang og vanskelig streik, basert på streiken i 1951 mot Empire Zinc Company i Grant County, New Mexico. I filmen er selskapet identifisert som «Delaware Zinc», og settingen er «Zinctown, New Mexico». Filmen viser hvordan gruvearbeiderne, selskapet og politiet reagerer under streiken. I neorealistisk stil brukte produsentene og regissøren faktiske gruvearbeidere og deres familier som skuespillere i filmen.
Uttrykket jordens salt stammer fra Matteus-evangeliet 5:13 og betyr å være viktig for mennesker som omgir en.
Ikke tenk på en isbjørn. Problemet med begrepene høyre og venstre
Av Pål Steigan - 3. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/ikke-tenk-pa-en-isbjorn-problemet-med-begrepene-hoyre-og-venstre/
Av Pål Steigan, 16. juni 2015.
Den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij sa en gang: «Prøv å gi deg sjøl følgende oppgave: Ikke å tenke på en isbjørn, og du vil oppdage at du vil tenke på det fordømte dyret hvert minutt.» Dette er et eksempel på hvordan tankene våre kan styres med ganske enkle grep. Vi tenker gjennom bilder og fortellinger, så den som kan styre disse fortellingene og bildene trenger ikke nødvendigvis å ha de beste argumentene. De politiske begrepene høyre og venstre er et slikt bilde. De har en sterk tendens til å hindre virkelig analyse og forståelse.
Opphavet
Som mange vil kjenne til kommer begrepsparet høyre og venstre fra den franske revolusjonen (1789–1799). De som satt til venstre i stenderforsamlinga var motstandere av kongehuset og tilhengere av en sekulær republikk. De som satt til høyre var konservative og støttet l’ancien régime, det gamle regimet. Men det er også noe annen symbolikk som ligger under. I mange kulturer er venstre «den gærne handa». Ord som left, sinistra, gauche har alle negative sidebetydninger, som dårlig, mangelfullt og til og med djevelsk. Derimot har right, Recht, destra mange positive konotasjoner, som riktig, rettferdig, rett, juridisk korrekt osv. Den mest brukte politiske metaforen har altså ladete undertoner, som i tendens bygger opp om det bestående.
Isbjørnen i rommet
Foran kommunevalget spekuleres det om høyresida eller venstresida vil vinne. Avisa Klassekampen kaller seg venstresidas avis, men det er svært uklart hva disse begrepene egentlig innebærer. Det som er virkeligheten i det politiske Norge er at det er konsensus om 98% av alle de viktigste sakene. Diskusjonen foregår ved å dramatisere og overdrive avstandene innenfor de 2%. For uten dette ville ikke politikerne ha noen eksistensberettigelse. I økonomi og lovgiving har de abdisert for EU gjennom EØS og i utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikken har de gitt tømmene til Pentagon. Da gjenstår det bare et realityshow innenfor deres høyre-venstre-univers.
I Klassekampens begrepsverden er Jens Stoltenberg en politiker for venstresida enda han gikk i spissen for å ødelegge Libya og burde ha vært stilt for en krigsforbryterdomstol. Avisa har på forside og lederplass proklamert at Jonas Gahr Støre trekker Arbeiderpartiet «mot venstre» enda han er en sosialliberaler fra overklassen som både støtter privatisering, NATO-aggresjon, EØS og TTIP. Da blir naturligvis ordet «venstre» helt verdiløst. Og når denne høyre-venstre-metaforen er etablert, kan man spørre velgerne: stemmer du til høyre eller til venstre? Franske arbeidere som føler seg forrådt av Sosialistpartiet og Kommunistpartiet stemmer Front National. Betyr det at de har gått til høyre?
Og dette blir isbjørnen i rommet. I motsetning til i Dostojevskijs eksempel blir vi her bedt om å tenke på den, og vi klarer ikke å fri oss fra det. Denne fiktive fortellinga om høyre og venstre skygger over langt viktigere spørsmål. Og hvilke spørsmål er så det? Jo, det handler om noe så grunnleggende som klasse, makt, imperialisme.
For en venstresosialliberaler er en arbeider som stemmer FRP et dårligere menneske enn en overklassepolitiker som bruker et liberalt språk, men bomber land og folk og støtter den globaliserte kapitalismen. Uansett hvilket parti en arbeider stemmer, uansett om hun eller han tror eller ikke tror – de er først og fremst arbeidere. Men det er svært viktig for eliten å få dem til å glemme det og tenke på andre ting. Og ikke minst må de lære seg at eliten er dem moralsk overlegne – alltid.
Metaforer vi lever etter
I artikkelen Fortellerkunstens rolle i krig tok jeg opp dette slik:
George P. Lakoff er en amerikansk forsker, en såkalt kognitiv lingvist. Han argumenterer for at fortellinger og metaforer er helt sentrale for måten vi tenker og handler på. En begrepsmessig metafor er ikke bare et språklig grep som brukes i kommunikasjon, den former også måten vi tenker på og det vi gjør. I boka Metaphors We Live By (1980) skriver han og Mark Johnson om hvodan hverdagsspråket er fullt av sånne metaforer som vi ofte ikke legger merke til.
Lakoff har også utviklet begerepet embodied mind, altså at hjernen er helt avhengig av hvordan resten av kroppen er og fungerer. Han argumenterer for at begrepene våre, selv de mest anayltiske av dem, er langt fra så krystallklare og kategoriske som vi liker å tenke at de er. Tvert om er de like sammensatte og uklare som resten av kroppen vår. «Vi er nevrale skapninger. Våre hjerner henter stoff fra resten av kroppene våre, og slik de fungerer i verden bidrar til å strukturere de begrepene vi bruker til å tenke. Vi kan ikke tenke hva som helst – bare hva våre kroppslige hjerne tillater oss.»
Lakoff mener at dette får politisk betydning. Han sier at splittelsen mellom liberalere og konservative i USA ikke bare handler om politikk, men om hvilke metaforer de tenker etter. Begge parter tenker på forholdet mellom staten og innbyggerne i en foreldre-barn-metafor. Hos de konservative er det den strenge foreldren (faren) som oppdrar barna (innbyggerne) til å klare seg sjøl. Hos de liberale er det den omsorgsfulle foreldren som sørger for å holde de grunnleggende gode barna unna det som er vondt og vanskelig i verden.
Det ekstreme sentrum
Svært få mennesker liker å tenke på seg sjøl som ekstreme. Enhver er sentrum i sitt eget univers. Så når høyre-venstre-metafor har tatt makta over tenkninga, vil den bidra til at folk grupperer seg rundt det som oppfattes som det politiske sentrum. De fleste systempartier i Europa er derfor sentrum-høyre eller sentrum-venstre, og velgerne stemmer snart det ene og snart det andre. Men i realiteten er partiene så like at de godt kan oppfattes som ulike manifestasjoner av samme parti: Kartellpartiet.
At dette politiske sentrum så er de facto ekstremt i mange sammenhenger, forsvinner dermed ut av bevisstheten. De kan være ekstreme tilhengere av krig, masseovervåking, markedsliberalisering eller undergraving av demokratiske rettigheter. Det blir ikke lagt merke til, fordi alle tenker på isbjørnen.
Og dermed kan elitens maktsentrum begynne å definere enhver opposisjon mot deres normalitet som radikalisme eller ekstremisme, slik som i de rødgrønnes og blåblås Radikaliseringsprosjekt eller i den «sentrum-venstre»-regjeringa i Frankrikes masseovervåkingsprosjekt samt forbud mot «konspirasjonsteorier».
Siden eliten og mediene deres behersker det offentlige rom kan de dele ut karakterer etter denne modellen. Hvis du kritiserer den tvers gjennom reaksjonære islamismen, så er du «rasist» og «høyreekstremist». Hvis du kritiserer Israel er du «anti-semitt», særlig hvis du i tillegg er jøde. Og hvis du vil avskaffe en kapitalisme der 0,01% har nesten all makt, er du garantert «venstreekstremist».
Hvordan fri seg fra isbjørnen?
Politisk kamp vinnes ikke av argumenter aleine, slik George Lakoff har vist. Det står også kamper om fortellingene og metaforene. Ta spørsmålet om kommunismen.
Leserne kan vel antakelig ane at jeg har fått høre noen ganger at kommunismen er noe ekstremt og stygt noe, og forhåpentlig når steigan.no så vidt ut at noen av mine lesere også mener dette. Til dem vil jeg si at kommunisme for meg betyr menneskelighet, løsning av problemer og utvikling av samfunnet i fellesskap uten undertrykking og utbytting.
Dermed gir det ikke mening å plassere kommunismen på den vedtatte høyre-venstre-aksen.
Hvis jeg bruker det dialektiske språket til Marx og Hegel kan jeg si at hvis sosialismen er antitesen til kapitalismen, så er kommunismen syntesen. Sosialismen i sin egentlige form betyr sosialisering av produktivkreftene og ekspropriering av profittørene. Men det er bare halvgjort, som all historisk erfaring viser. Det er bare en negasjon av kapitalismen. Kommunismen i Marx’ versjon er langt fra et stengsel for individuell skaperkraft, men et prosjekt for å frigjøre menneskene fra arbeidsdelingas og privateiendommens tvangstrøye, slik at de kan bli frie individer i et samfunn av like frie individer.
Frihet på dette området kan bare bestå i at det sosialiserte menneske, sammenslutninga av produsenter, styrer det menneskelige samspillet med naturen på en rasjonell måte, under kollektiv kontroll, slik at de i stedet for å være styrt av blinde krefter, gjør dette med minst mulig bruk av energi og på en måte og under forhold som er passende og verdig for deres menneskelige natur.
Dette er ikke noe ytterliggående prosjekt eller noe prosjekt for en liten promille i ytterkanten av samfunnet. Kommunismen er opphevelsen av de utbyttingsforholda både av mennesker og natur som driver vår verden mot stupet. Den er i djupest forstand et grunnleggende humanistisk prosjekt. Den teknologiske utviklinga er tilstrekkelig moden for at kommunismen kan oppstå, og i det pågående sammenbruddet i den kapitalistiske verdensordningen vil det stå mellom kommunisme / fellesskapssamfunn på den ene sida og barbari på den andre.
Jeg regner meg som svært moderat: Jeg er tilhenger av en raskest mulig og fredeligst mulig avskaffelse av kapitalismen, og en innføring av et humanistisk fellesskapssamfunn der ingen utbytter andre mennesker.
Denne avisa leses av folk fra de fleste partier, og nesten alle synes at jeg har noen fornuftige argumenter. I kritikken av den globaliserte kapitalismen og dens ensretting og undertrykking får jeg følge av mange av dem, i det minste et godt stykke på vei. Vi klarer likevel ikke å slutte å tenke på isbjørnen, fordi den er prenta inn i hjernene våre. Og som eksempelet sier hjelper det ikke å si til seg sjøl at man ikke skal gjøre det.
Løsninga er å skape nye fortellinger og metaforer rundt forhold som er viktigere for oss. I diktet «Arbeider til arbeider» skrev Rudolf Nilsen: «Nuvel – hvad så, om jeg er kommunist,/ du tranmælitt og han sosialist?/ For frender, frender er vi dog til sist.» I 0,01%-samfunnets epoke er grunnlaget for enhetsfronter enda videre enn som så.
Jeg har lansert min alternative fortelling i Kommunisme 5.0, men lerretet er stort, og det er fargestifter til alle. Jeg diskuterte denne artikkelen med evolusjonsbiologen Terje Bongard, som skrev boka Det biologiske mennesket.
Han sa, fritt etter hukommelsen: Pål, det du legger fram her svarer svært godt til siste kapittelet i boka mi som handler om hvordan samfunnet kan organiseres for å kompensere for menneskets manglende evne til å ta inn over seg de globale miljøproblemene. Samtalen mellom oss foregikk gjennom tre programmer i Verdibørsen i 2012. Du kan høre dem her.
Hvem står egentlig bak kuppet i Burkina Faso?
Av skribent - 3. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/hvem-star-egentlig-bak-kuppet-i-burkina-faso/
Av TJ Coles – 8. november 2022
Vestlige medier fikserer på kupptilhengere som vifter med russiske flagg i Burkina Fasos hovedstad mens de overser den lange historien til amerikansk og fransk kontroll over landet – og dens destabiliserende konsekvenser.
Det landlåste landet Burkina Faso har vist seg å være en verdifull diplomatisk og etterretningsmessig ressurs i USAs dominans på det afrikanske kontinentet. I løpet av de siste ti årene har den USA-drevne Africa Command (AFRICOM) bygget opp nasjonens militære kapasitet til å bistå amerikanske regionale operasjoner.
Den 30. september 2022 veltet nok et militærkupp regjeringen i Burkina Faso, med demonstranter som omringet og vandaliserte den franske ambassaden i hovedstaden Ouagadougou. Demonstrantenes sinne sentrerte seg om franskmennene, og bak dem, deres amerikanske allierte, pga. deres manglende evne til å stoppe en uopphørlig bølge av islamistiske militante angrep rundt om i landet.
Begge land hadde sendt ut militært personell for å trene Burkina Fasos hær, men ekstremistangrepene fortsatte å eskalere. Det islamistiske angrepet begynte i landet i 2016 som et resultat av den USA-ledede NATO-regimeskiftekrigen mot Libya, som til slutt destabiliserte nabolandet Mali, og gjorde det mulig for Al Qaida-allierte Boko Haram å beslaglegge deler av territoriet med våpen plyndret fra Libyas militære depoter.
I Burkina Faso har vestlige medier vært kjent med et lite antall demonstranter som viftet med russiske flagg i gatene etter kuppet, noe som tyder på at Moskva kan ha skylden for å velte regjeringen. Kuppet førte til at kaptein Ibrahim Traoré ble sverget inn som president; eller midlertidig president, avhengig av hvilken rapport du leser. Men som vi skal se, er det Vesten som har den lengste historien med å blande seg inn i landet.
I løpet av det siste tiåret har Burkina Faso, som ligger i Vest-Afrika og er omgitt av strategisk viktige land, gjennomgått flere kupp. Mange av militærmennene som avsatte sivile regjeringer, og faktisk hverandre, har blitt trent av Pentagon. Men hvorfor ønsker Washington å dominere et så lite land?
Fra fransk kolonialisme til amerikansk nykolonialisme
På slutten av 1880-tallet kjempet franskmennene for kontroll over deler av Wassoulou-imperiet, inkludert landlåst territorium som de senere ga navnet Øvre Volta. I løpet av 1950-årene overvåket US Central Intelligence Agency franske geologiske undersøkelser, og la merke til store forekomster av kobber, gull og mangan.
Etter uavhengighet fra Frankrike i 1960 ble staten kalt Voltaic Democratic Union. President Maurice Yaméogo anklaget den franske hæren for å trene opp sine motstandere. CIAs spisset ører da hærens stabssjef Sangoulé Lamizana tok makten i 1966 for å knuse en generalstreik utløst av Yaméogos kutt i offentlige utgifter. CIA sa: «Øvre Voltas pro-vestlige orientering vil sannsynligvis ikke bli påvirket».
På begynnelsen av 70-tallet var Lamizana fortsatt ved makten og hadde mottatt midler fra USA. Hjertene til Nixon-administrasjonen blødde for de synshemmede i landet: «elveblindhet… er endemisk… Som et resultat kan store områder med fruktbart land i savanneområdet… ikke åpnes for utvikling».
I 1980 tok oberst Saye Zerbo makten. Beskrevet av CIA som en «moderat», ble han styrtet to år senere av Dr. Jean-Baptiste Ouédraogo, som CIA kommenterte lite om.
I 1983 tok kaptein Thomas Sankara, kalt «Afrikas Che Guevara» av sine støttespillere, makten. Han innførte et program for masseutdanning, kvinners rettigheter, lokalisme og utvikling av infrastruktur. Han ga nytt navn til landet Burkina Faso, eller Land of True Men. Men Sankara beholdt økonomiske bånd til Paris. CIA fryktet at Sankara var for svak til å stoppe det de kalte «den ekstreme venstresiden» fra å få makt og alliere seg med Sovjetunionen.
Sankara ble styrtet og myrdet i 1987. Blaise Compaoré, den tidligere vennen som forrådte og drepte ham, som ble sagt å være under kontroll av den franske og amerikanske etterretningstjenesten tok over og styrte til 2014.
Lite vites om CIAs innblanding fra da av. I 1995 artikulerte New York Times Washingtons interesse for Burkina Faso, og fremstilte Compaoré som en produktiv diplomatisk mellommann som hadde «gjort sitt landlåste land … til et usannsynlig diplomatisk kraftsenter», og vertskap for eksilerte algeriske islamister på vegne av Frankrike og meglet mellom de motstridende partene i Togos borgerkrig.
AFRICOMs «krig mot terror» ankommer Burkina Faso
Under USAs president George W. Bush ble Burkina Faso fjernet fra listen over forbudte land, noe som tillot amerikansk militærhjelp å strømme til landet. Fire år senere signerte US Africa Command (AFRICOM) en bilateral militær samarbeidsavtale.
Ved å støtte Burkina Fasos voksende militære rolle i det økonomiske fellesskapet av vestafrikanske stater og ved å være vertskap for de årlige øvelsene Operation Flintlock i 2010, pleiet AFRICOM det lille landets væpnede styrker.
I 2012 skal US Special Operations Forces ha opprettet små baser i Burkina Faso, ment å støtte rekognoseringsflyvninger og såkalte antiterroroperasjoner mot islamister som opererer i naboland og regioner som Mali, Mauritania og Sahara. Med kodenavnet Creek Sand, er operasjonene en gullgruve for amerikanske leiesoldater som Derek Stansberry, som i 2010 ble tatt med dynamitt og funnet uskyldig. Den regionale informasjonen strømmer inn i et fusjonssenter kjent som Aztec Archer.
Etter protester trakk president Compaoré seg til slutt i 2014. Den gang tok militæret makten under oberstløytnant Isaac Zida, tidligere nestkommanderende for presidentgarden. Zida hadde blitt trent ved MacDill Air Force Base, Florida, som en del av kurs drevet av Pentagons Joint Special Operations University. I 2015 ledet etterretningssjefen, general Gilbert Diendéré, som hadde blitt trent av USA under Flintlock som en del av den såkalte krigen mot terror, et mislykket kuppforsøk.
Burkina Faso begynte å oppleve en bølge av angrep fra islamistiske militanter et år senere. Den ekstremistiske infiltrasjonen var en rikosjetteffekt av USAs og NATOs intervensjonisme i regionen. Som Stephanie Savell, meddirektør for Brown Universitys Cost of War-prosjekt erkjente: «Volden [i Burkina Faso] rant over fra nabolandet Mali i kjølvannet av den USA- og NATO-støttede revolusjonen i Libya i 2011 som styrtet den mangeårige libyske diktatoren Muammar al-Qaddafi og bidro til den politiske destabiliseringen av Mali i 2012».
Midt blant kupp og islamistiske angrep trener USA Burkina Fasos hær
I 2019 trente DC National Guard landets væpnede styrker. Agenter fra Alcohol, Tobacco, Firearms and Explosives, the Drug Enforcement Agency, FBI, Marshals, og Secret Service bidro til opplæringen.
Defense Post hevder programmets mål var «å bidra til å stabilisere sikkerhetssituasjonen i et skjørt demokrati». Men det var tydelig at det amerikanske militæret var minst like motivert av stormaktskonkurranse med Russland og Kina. Som National Guard Bureau Division Chief for International Affairs oberst Craig Hummer sa til Defense Post: «Når denne konstellasjonen vokser, vil den tillate oss, USA, å utvide vårt konkurransedyktige område på kontinentet».
I 2020 bekreftet den amerikanske ambassaden i et faktaark med tittelen «Utvidet amerikansk engasjement i Burkina Faso» at «over 3000 burkinske soldater og gendarmer er direkte mottakere av amerikanske trenings- og utstyrsprogrammer hvert år, inkludert fredsbevarende trening».
President Roch Kaboré ledet landet frem til januar i år da han ble avsatt av oberst Paul-Henri Damiba. Den amerikanske forskeren Nick Turse bemerket at Damiba, i likhet med sine forgjengere, også hadde hatt amerikansk trening under Flintlock, utenriksdepartementets Africa Contingency Operations Training and Assistance Course, Military Intelligence Basic Officer Course-Africa og Pentagons Civil Military Support Element.
I løpet av årene har landet Burkina Faso med muslimsk majoritet gjennomgått hundrevis av terrorangrep som ble kyldt på utløpere av al-Qaida og ISIS. Deler av befolkningen protesterte mot hva de oppfattet som regjeringen uvillighet til å få slutt på angrepene. Demonstrasjonene fant sted i hovedstaden Ouagadougou, som tilfeldigvis er der hoveddelen av de hemmelige amerikanske operasjonene er basert.
BBC, derimot, vinklet situasjonen som følger: Fra USA fikk Damiba «instruksjon om loven rundt væpnet konflikt og respekt for menneskerettigheter». Blant mange ting som er utelatt av BBC er at rundt den tiden vendte mange Burkinabéere seg mot den nykoloniale tilstedeværelsen til franskmennene, hvis ambassade var vertskap for de militære tjenestemennene som sammen med USA hadde holdt nasjonen militarisert.
Men Damiba varte ikke lenge. I september i år ble han styrtet av kaptein Ibrahim Traoré, som sa at Damiba hadde vist seg ute av stand til å stoppe de islamistiske angrepene.
Trente Pentagon Traoré også?
«Dette er noe vi må undersøke og komme tilbake til deg om», sa Pentagon som svar på en forespørsel fra Nick Turse.
Når det gjelder de russiske flaggene som vaier i hovedstaden i Burkina Faso, fant den amerikanske regjeringens Voice of America kringkastingstjeneste ut at de var håndlaget av en lokal leverandør, og ble fløyet av Burkinabéere i en appell for russisk intervensjon. Russiske militære eiendeler var faktisk ikke til stede i landet – i hvert fall ikke ennå.
I følge VOA hadde den pro-russiske Burkinabé fulgt med på nyheter fra Mali, der Russlands Wagner-gruppe for tiden kjempet mot islamistiske militante på invitasjon fra Bamako. De mente den private militsen hadde vist seg vellykket i nabolandet, og ville nå at de skulle erstatte de franske spesialstyrkene som hadde sviktet så fullstendig etter syv år i landet deres.
Men med henvisning til anonyme «eksperter» hevdet VOA at «Russland vil gjøre mer skade enn nytte i å finne en langsiktig løsning på Burkina Fasos sikkerhetsproblemer».
Originalen fra The Grayzone: Who’s really behind Burkina Faso’s coup?
Oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.
T.J. Coles er postdoktor ved Plymouth Universitys Cognition Institute og forfatter av flere bøker, den siste er We’ll Tell You What to Think: Wikipedia, Propaganda and the Making of Liberal Consensus.
Les andre artikler om Burkina Faso
Overvåkningssamfunnet sniker seg inn
Av Kari Elisabet Svare - 3. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/overvakningssamfunnet-sniker-seg-inn/
Amerikansk etterretning etablerte seg i Norge etter 2. verdenskrig og har operert så hemmelig som mulig. Det har lenge vært mulig å overvåke oss illegalt. Neste skritt besto i å gjøre aktiviteten lovlig. Nå er det gjort.
Masseovervåkningen har sneket seg inn uten rabalder. Kan hende skyldes det overdimensjonert tillit til at myndighetene opptrer redelig? Til tross for at strømkuppet har avslørt at makt over viktige nasjonale forhold er avhendet. Politiske løgner avsløres fortløpende uten at det får konsekvenser. Politikerne er lojale med ranerne, amerikanerne, NATO og EU, men svikter folket. Dette skjer åpenlyst uten at det så langt har endret den bakoverlente troa på at de som styrer vil oss vel.
«Noen» kan følge med på alle digitale spor vi setter.Dette vet vi. «Ja, men jeg gjør jo ikke noe galt», sier de fleste og tror seg trygge. Flertallet av oss rettferdiggjorde at grunnlovsfesta demokratiske rettigheter så som møte-, forsamlings- og demonstrasjonsfriheter ble avskaffet under pandemien. Det samme gjaldt friheten til å ytre seg. Resultatet av massiv mediabombardement skapte fiendtlige holdninger til dem, som av diverse grunner stilte seg kritiske til vaksinepresset. Folkestemningen lar seg lett farge/ manipulere, og frykt er et ypperlig og virksomt våpen.
Wikileaks avsløring av «Vault 7» i 2017 er den største publiseringen noensinne av fortrolige CIA-dokumenter. Lekkasjen viste at etterretningsorganisasjonen var verdens største leverandør av ondartede datavirus. Agenturet kunne hacke datasystemer og etterlate sporingsmarkører på fremmede språk, deriblant persisk og russisk. Med andre ord kan de produsere falske bevis for at fremmede makterer innblandet. Under tiden har de blitt mer, ikke mindre dyktige. Dermed er det umulig å vite hvem som står bak når Russland og Kina anklages for data-attak.
Sommeren 2020 la regjeringa fram forslag til ny etterretningslov. Bare Rødt, SV og MDG stemte imot at all vår digitale aktivitet skulle overvåkes og masselagres av Forsvarets etterretning.
Advokatforeningen kalte lovforslaget «uforsvarlig» og Datatilsynet kom med krass kritikk. Elisabet Haugsbø, visepresident i Tekna, og styremedlem Inge Harkestad skrev i en kronikk: «Den nye e-tjenesteloven legger opp til en digital masseovervåkning som savner sidestykke i norsk historie. Etterretningstjenesten skal nå lage et system for å samle inn informasjon om nærmest all digital kommunikasjon i Norge. Dette inkluderer meldinger du sender på e-post eller i apper, telefonsamtalene dine og mye, mye mer. Det har ingenting å si om du har gjort noe mistenkelig eller ikke.» De fryktet at politikerne ikke forsto vedtakets rekkevidde. Mangel på den type forståelse er reell. Det vet vi grunnet dagens katastrofale forvaltning av norsk vannkraft.
Edward Snowden advarte på Twitter: «Dette forslaget eksisterer bare til fordel for utenlandske etterretningspartnere.» Han ba oss stille spørsmål ved hvem står bak. Selv hevder han det er et bestillingsverk til den norske regjeringen fra amerikanske myndigheter.
Ellers informerte Snowden The Guardian om at ni amerikanske internettselskaper lar den amerikanske etterretningstjenesten få adgang til brukernes persondata, bilder, eposter, alt: Microsoft, Yahoo, Google, Facebook, PalTalk, AOL, Skype, YouTube og Apple. Hans advarsler var nok en gang fånyttes. Nå er den nye overvåkningsloven realitet. «Det er uforståelig for meg at en nasjon som er så geografisk velsignet og politisk sofistikert som Norge noen gang frivillig ville omfavne infrastrukturen for masseovervåking», skrev Snowden 18. oktober i år.
Allerede i 2017 var regjeringa Solberg på hugget. Ine Eriksen Søreide sto i spissen for å «iverksette et systematisk og langsiktig nasjonalt arbeid mot falske nyheter og desinformasjon.» «Strategi for ytringsfrihet i utenriks- og utviklingspolitikken» ble lagt fram i 2021. I den står det:
«Omfanget av hatefulle ytringer, desinformasjon og propaganda på nett er med på å øke polariseringen i samfunnet og undergrave tilliten til demokratiske institusjoner og verdier. Nettbaserte søkemotorer og sosiale medier kontrollerer hvilke ytringer, nyheter og opplysninger som er tilgjengelige og synlige for flere milliarder brukere verden over. Dette begrenser den offentlige samtalen og mangfoldet i samfunnet og reiser problemstillinger knyttet til manipulering av folkeopinionen.»
Med elegant retorikk blir «den offentlige samtalen og mangfoldet i samfunnet» kneblet. Ved hjelp av edle intensjoner hermer den norske strategien for ytringsfrihet amerikanske tilstander og fremstiller løgn som sannhet. Drypp for drypp blir forestillingene våre fargelagt. Nå skal vi tro at meningsmangfold ivaretas ved å begrense det.
I 2021 bestilte regjeringa Solberg en rapport om hvordan utenlandske interesser kan påvirke norske valg. Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) fikk oppdraget. Rapporten «Scenarier for uønsket påvirkning i forbindelse med norske valg» er nå ferdigstilt. I den omtales EØS-motstandere som samfunnsfarlige. De kan være utsatt for fremmede staters aktører som har til hensikt å isolere Norge fra EU skriver forskerne og fremstilles antakelser som var de vitenskapelige fakta. Dette klarlegges ikke, ei heller et ord om at meningsmangfold er legalt, på papiret, enn så lenge.
Et sentralt spørsmål som ikke stilles er hvorvidt norsk politikk, forsvaret og PST er styrt av utenlandsk påvirkning.
Ikke bare er EØS- og EU-skepsis oppnevnt som statlige trusler. Det samme gjelder NATO-motstandere, miljøaktivister samt tilhengere av «politisk omveltning.»
Legalisert overvåkning følges opp av farlig retorikk. Det skapes indre fiender, og grupper settes opp mot hverandre. Ønsker «noen» at landet vårt polariseres? Blir det lettere å herske om nasjonen er splittet?
I årets trusselvurdering fra PST ble begrepet «antistatlig virksomhet» nevnt 21 ganger. Det at politikerne kalles «landssvikere», «løgnere» og «kjeltringer» er urovekkende ifølge sjefen. Det siste året har PST registrert økt aktivitet blant personer som fremmer antistatlig tankegods. Ikke rart med tanke på vanvittige strømregninger ute av kontroll og himmelstrebende prisøkninger på nødvendige varer. Den politiske misstyringa er i ferd med å ruinere velferdssamfunnet.
«Raseri kan eksplodere», advarer PST. «Meld fra hvis dere hører snakk om at noen vil gå til aksjon.» Politiske protesthandlinger kalles radikalisering på PST-språket. (NRK 10. juni) Kan aktivister med et knips bli terrorister?
Kampen mot terror og korona har legitimert at ytringsfrihet ofres og overvåkning aksepteres. Skritt for skritt snikinnføres regelverk og holdninger som struper friheten til å ytre meninger som ikke «passer». Privatvernet er i ferd med å gå dukken til fordel for «samfunnsvern». At meninger må reguleres og kontrolleres burde vekke furore. Metodene som brukes er velkjente: latterliggjøring, ignorering og sverting av meninger eller menneskene bak eller begge deler. Merkelig nok kan oppskriften gjenbrukes i det uendelige.
Nå skal vi ledes til å tro at vi må ivareta rikets sikkerhet ved å mistenkeliggjøre visse grupper, kneble kritiske stemmer og drive angiveri. Men: Hvis vi fratas muligheten til å kritisere den rådende politikken, har vi ikke lenger ytringsfrihet.
Kari Elisabet Svare
En «faktasjekker» må stå frem med fullt navn og tittel
Av leserinnlegg - 3. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/en-faktasjekker-ma-sta-frem-med-fullt-navn-og-tittel/
Av Knut-Jørgen Plesner, leserinnlegg.
Det er et helt besynderlig fenomen i tiden: faktasjekkere. Ja, for noen århundrer siden hadde vi inkvisisjonen: identisk funksjon og litt forskjellige åtgjerder, men ødeleggelse av personens renommé og posisjon felles.
At det i det hele tatt er tillatt: en overtidig bachelorstudent, fra San Diego-universitet skal kunne sette et ikke-godkjent stempel på uttalelser fra en nobelprisvinner som uttaler seg om sitt fag! Og «faktasjekkeren» får lov å være anonym! Det er hårreisende. Det må være en helt åpenbar selvfølgelighet at faktasjekkeren må stå fram med fullt navn og tittel og svært gjerne et resymé av sin CV. Da kan man avgjøre hvem som har mest troverdighet av de to.
I et sivilisert samfunn finner man frem til fakta for en selv ved å gå til forskjellige informasjonskilder med kjent opphavsperson. Hvis en anonym instans skal kunne sile bort eller forkaste store mengder av disse informasjonskildene ved et «autoritativt», men egentlig totalt uholdbart, stempel, er vi langt på vei mot det totalitære samfunnet.
Knut-Jørgen Plesner
Vi må bringe tilbake etikk og fornuft i folkehelseinngrep, helsepraksis og helseforskning
Av red. PSt - 3. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/vi-ma-bringe-tilbake-etikk-og-fornuft-i-folkehelseinngrep-helsepraksis-og-helseforskning/
Vi har gått inn i en ny tidsalder med myndighetsledet autoritarisme under dekke av biosikkerhet og med en enestående sensur av vitenskapelig debatt som truer selve premissene for folkehelse og helsepraksisens hellige løfte til pasientene..
Norwegian Doctors and Healthcare Workers’ Alliance (NLHF), tidsskriftet hemali og Organization for International Political and Scientific Ethics (IPSE), Sveits arrangerte en stor internasjonal konferanse i Oslo 19. november 2022.
Vi har omtalt konferansen her:
Epokegjørende internasjonal konferanse om erfaringene med covid-19 i Oslo – full medieboikott
Denne internasjonale konferansen tok for seg, ikke bare utfordringene, men også nye muligheter som oppstår som følge av «Covid-krisa».
https://rumble.com/embed/v1uws4k/?pub=4#?secret=XnROUfw2k2
Meryl Nass, MD Internmedisinsk konsulent tidligere ved Mount Desert Island Hospital, Bar Harbor, Maine, USA.
Meryl Nass har hatt en spesiell interesse for å behandle pasienter med fibromyalgi, kronisk utmattelsessyndrom og sykdommer i Gulfkrigen over mange år, hvor hun også har hatt en langvarig interesse for vitenskapelig evaluering av forebygging av bioterrorisme, spesielt relatert til miltbrann.
Siden 1998 har hun snakket og skrevet om de mange soldatene og veteranene som ble syke etter å ha mottatt miltbrannvaksinasjoner, vanligvis med sykdommer som ikke kunne skilles fra Gulfkrigssyndromet. Meryl har bidratt til seks kongresshøringer i denne forbindelse.
Fra de første dagene av Covid-19-krisen er hun en av mange amerikanske leger som brukte gjenbrukte medisiner for tidlig behandling av SARS CoV-2. Meryl har også snakket offentlig om farene ved COVID-vaksiner, som Medical Board of Maine trakk tilbake lisensen hennes til å praktisere medisin for, som hun nå bestrider.
Hun sitter i hovedstyret for Children’s Health Defense Europe.