Nyhetsbrev steigan.no 03.11.2022
Streiken i barnehagene fortsetter
Åpent brev til assisterende helsedirektør Espen Rostrup Nakstad
Hvem er redd amerikanske tropper i Ukraina?
Tysklands posisjon i USAs nye verdensorden
Danmark: Politiske skillelinjer viskes ut, partiene mindre viktige
Wolfowitz-doktrinen førte til den katastrofale krigen i Irak – nå fører den til en potensielt enda mer katastrofal krig i Asia
Av skribent - 3. november 2022
https://steigan.no/2022/11/wolfowitz-doktrinen-forte-til-den-katastrofale-krigen-i-irak-na-forer-den-til-en-potensielt-enda-mer-katastrofal-krig-i-asia/
Av Aidan O’Brien, Covert Action Magazine. – 23. Oktober, 2022
Project for a New American Racist Century er allestedsnærværende i Europas hovedsteder i dag. Fra Dublin til Berlin – ukrainske farger er på flaggstenger, bussholdeplasser og bygninger. Underteksten er blondt hår og blå øyne.
Amerika og dets europeiske klienter (NATO – Den nordatlantiske traktats organisasjon) ser nå Ukraina omtrent som Israel ser på Vestbredden – en grense – og bak den: undermenneskelige asiater.
Mens Israel har bygget en apartheidmur – 708 kilometer lang og opptil 8 meter høy – som skiller dem fra palestinerne, har NATO nettopp bygget et apartheid-regime som skiller dem fra russerne.
Ved å sanksjonere, kansellere, blokkere og demonisere Russland erklærer NATO at Russland (og i forlengelsen Asia) er hinsides det bleke, er urørlig, mindreverdig, usivilisert, barbarisk – med et ord, «ikke som oss».
Den liberale kapitalistiske masken er plutselig erstattet av et ukrainsk flagg. Etnisitet og ekstrem nasjonalisme – den nazistiske typen – har blitt gjort til våpen i Europa igjen. Og NATO gjorde det. Hvorfor?
[Source: mronline.com]
Det som er bemerkelsesverdig med dagens russofobi er dens raske totalitet. Over natten – en bryter er slått på og alt er gult og blått. Dette er imidlertid ikke et resultat av rettferdig vestlig indignasjon – angående Russlands militære operasjon i Ukraina – men er resultatet av USAs imperialistiske strategi. Det er en lang og gjennomtenkt masterplan. For å være presis, stammer den fra Wolfowitz-doktrinen.
Ulvenes tidsalder
Wolfowitz-doktrinen dukket opp fra Pentagon umiddelbart etter Sovjet-unionens sammenbrudd i 1991. Det er det amerikanske evangeliet etter den kalde krigen – unipolarisme på steroider – Monroe-doktrinen projisert på hele verden. For alltid.
Doktrinen erklærer at USA aldri må tolerere fremveksten av en annen stormakt. Det er en amerikansk forpliktelse til å ødelegge eller «forhindre enhver fiendtlig makt fra å dominere en region hvis ressurser ville, under konsolidert kontroll, være tilstrekkelig til å generere global makt.»
[Source: nsarchive2.gwu.edu]
Paul Wolfowitz var Pentagons viseminister for politikk i 1992. Det årets «Veiledning for planlegging av forsvaret for regnskapsårene 1994-99» – skrevet av Wolfowitz og hans medhjelpere (I. Lewis «Scooter» Libby og Zalmay Khalilzad) og overvåket av Wolfowitz’ sjefer (Dick Cheney og Colin Powell) – var, ifølge The New York Times, en «amerikansk strategiplan for å hindre rivaler å utvikle.» [1]
Etter 1992 dukket Wolfowitz & Co opp igjen som ryggraden i George W. Bushs presidentskap (2001-09). Og som sådan formet de Bush-doktrinen som gjentok Wolfowitz-doktrinen: USAs unilateralisme – USAs rett til å handle forebyggende over hele verden – til forsvar for sine interesser.
[Source: random-blather.com]
Pentagons makt
Det amerikanske militæret er nøkkelen til Wolfowitz-agendaen. Slutten på Sovjetunionen betydde ikke et mindre og fredeligere amerikansk militære. Tvert imot betydde det et større og mer aggressivt amerikansk militære.
Etter den kalde krigen økte Pentagons budsjett hinsides et hvert mål. I 1991 var det på rundt 300 milliarder dollar, mens det i 2021 var rundt 700 milliarder dollar. I kontrast var Russlands militærbudsjett for 2021 anslagsvis $ 70 milliarder og Kinas $ 290 milliarder. [2]
Som et resultat av denne enestående investeringen i krig, spredte amerikanske militærbaser seg som en smitte rundt om i verden. I 2021 var det minst 800 amerikanske baser utenfor USAs grenser. [3]
I 1991 ble amerikanske soldater stasjonert i 40 land. I 2021 var amerikanske soldater i 80. Til sammenligning hadde Russland – i 2021 – militærbaser i seks, eller kanskje åtte, land og Kina i ett, kanskje to eller tre. [4]
Begrunnelsen for dette mangfoldet av amerikanske baser – «lille Amerika» og «liljeputer» – kalles «forward strategy – fremoverstrategien» – som i praksis betyr å komme i møte med både venner og fiender – overalt. Det betyr at det amerikanske militæret er posisjonert til å angripe aggressivt – på et øyeblikks varsel – hvor som helst i verden.
For å administrere dette «imperiet av baser» har Pentagon delt verden inn i seks kommandostrukturer – Northern Command (Nord-Amerika), Southern Command (Sør-Amerika), Sentralkommandoen (Midtøsten og Sentral-Asia), Afrika-kommandoen, Indo-Stillehavskommandoen og Den europeiske kommando.
Pentagon har til og med en kommandostruktur som skal ta hånd om aktiviteter i jordens atmosfære: Space Command. Dette totalitære systemet er ment å oppfylle Amerikas imperialistiske drøm: «full spektrum dominans».
Kort sagt, USAs utenrikspolitikk i det 21. århundre er bevisst autoritær og krigslignende fordi den forsvarer amerikansk unilateralisme – alenegang. Og dogmet eller den rigide logikken som det hviler på, er Wolfowitz-doktrinen.
USAs «evige kriger» siden 2000 beviser poenget. Ved å målrette geopolitiske hotspots – brennpunkt, energikilder og etniske konfliktlinjer, har USA – åpenlyst og skjult – ført krig mot verden. Afghanistan, Irak, Libya, Syria, Jemen og nå Ukraina er de åpenbare ofrene for denne strategien for å skremme og kontrollere planeten.
Russland sier nei
Det eneste landet som åpent motsetter seg Wolfowitz-doktrinen er Russland. Og det gjorde den først på sikkerhetskonferansen i München i 2007. Den russiske presidenten Vladimir Putin sa på konferansen: «Hva er en unipolar verden? …det refererer til en type situasjon, nemlig ett myndighetssenter, ett maktsenter, ett senter for beslutningstaking. Det er en verden der det er en herre, en suveren …dette er skadelig … Jeg anser at den unipolare modellen ikke bare er uakseptabel, men også umulig i dagens verden …»[5]
Vladimir Putin talte på sikkerhetskonferansen i München i 2007. [Kilde: blogs.prio.org]
Russlands underliggende bekymring var fremrykningen av amerikanske militærbaser opp til landets grenser. Det opererte under dekke av NATO, og det var klart, selv før 2007, at Amerikas imperium av baser ekspanderte provoserende i Øst-Europa. Langt fra Nord-Atlanteren beveget «NATO» seg østover mot olje- og gassfeltene rundt Svartehavet og Det kaspiske hav. Med andre ord, det unipolare USA trengte aggressivt inn i Russlands grenseland.
Og den russiske presidenten gjorde dette klart i sin tale i 2007:
«[Etter at Moskva trakk seg tilbake fra Øst-Europa]… det viser seg at NATO har satt sine frontlinjestyrker på våre grenser… Jeg tror det er åpenbart at NATO-utvidelse … representerer en alvorlig provokasjon … Hvem er denne utvidelsen ment mot?… [USA] prøver å påtvinge [Europa] nye skillelinjer og murer…»[6]
[Source: reddit.com]
Russland tilbakeviser Wolfowitz-doktrinen i Georgia og Syria – og USA gjengjelder i Ukraina
Russlands modige ord rettet mot det amerikanske imperiet begynte å materialisere seg umiddelbart. I april 2008, i Bucuresti, «lovet NATO-ledere Ukraina og Georgia [at] de en dag ville bli med i den vestlige forsvarsalliansen.» Og fire måneder senere (7. august), etter å ha blitt integrert i USAs «fremmedlegion» i Afghanistan og Irak, angrep Georgia utbryterregionen Sør-Ossetia nær Tbilisi, som da ble beskyttet av Russland.
Som svar førte Russland en fem dager lang krig mot Georgia. Det var et vendepunkt i geopolitikken etter den kalde krigen. En annen makt – Russland – var ikke redd for militært å utfordre en amerikansk/NATO-stedfortreder. USAs voksende unipolare nettverk opplevde tilbakeslag.
Fire år senere i Syria, i kjølvannet av 2010/11-opprørene i Tunisia og Egypt, begynte USAs Central Intelligence Agency (CIA) en skjult aksjon på flere milliarder dollar i Syria, kalt «Timber Sycamore» (2012 – 2017).
Amerikanske marinesoldater trener syriske styrker i Amman, Jordan, som en del av Operation Timber Sycamore. [Kilde: wikipedia.org]
USA hadde angrepet den syriske regjeringen i flere tiår. Men dette målet ble uttalt etter at Syria kritiserte den amerikanske invasjonen av Irak i 2003.
Faktisk hadde Richard Perle og Douglas Feith – blant de neokonservative arkitektene bak den amerikanske invasjonen av Irak – allerede i 1996 oppfordret til en direkte konfrontasjon med Syria. [7]
Syrias uheldige plass i USAs planer, ble dessuten vist til den amerikanske generalen Wesley Clark i 2003 – da en Pentagon-tjenestemann ga ham en liste over «syv muslimske stater» som USA planla å angripe (Syria, Irak, Libanon, Iran, Sudan, Libya og Somalia). [8]
«Timber Sycamore» var realiseringen av den syriske delen av denne overordnede ideen om å erobre, en gang for alle, oljerike Vest-Asia. Det var imidlertid ett hinder: Russland.
Sommeren 2013 – akkurat da USA var klar til å bombe Syria direkte – på grunn av det påståtte kjemiske angrepet i Ghouta – intervenerte Russland diplomatisk. Og lyktes med å avspore USAs unipolare rett til å føre krig.
Ved å blokkere USAs krigshunder, hadde Russland kastrert USAs evne til å forme verdensordenen. Og de neokonservative forkjemperne for Wolfowitz-doktrinen visste det. I løpet av uker slo de nykonservative, ledet av Victoria Nuland i utenriksdepartementet, tilbake mot Russland i Ukraina.
Victoria Nuland, Wolfowitz ser uten tvil en åndsfrende i henne. [Kilde: defensenews.com]
Med ordene til journalisten Robert Parry:
«[Russland] hadde gjort [seg selv] til et stort irritasjonsmoment i Neocon World – i de nykonservatives verden….
[Russland] hadde meglet frem en avtale der Assad gikk med på å overgi Syrias kjemiske våpenarsenal….Avtalen var en stor nedtur for de nykonservative og israelske tjenestemennene, som hadde siklet over utsiktene til at en amerikansk bombekampanje ville bringe Assad i kne og levere et strategisk slag mot Iran, Israels nåværende hovedfiende.
… Så det plagsomme [Russland] måtte settes i spill. Og, [The National Endowment for Democracy’s Carl] Gershman var rask til å merke seg en viktig russisk sårbarhet, nabolandet Ukraina, der en demokratisk valgt … president, Viktor Janukovitsj, slet …»[9]
Carl Gershman—neo-con Russia hawk. [Source: ned.org]
USA sier Russland må gå
Russlands redning av Sør-Ossetia, Krim og Syria, tok USAs unipolare ledere på sengen. Da Russland handlet skarpt i hver av disse regionene, var Amerikas unipolar-tilhengere nedsunket i kaotiske kriger i Vest-Asia – i det ene øyeblikket kjempet USA mot islamisme og i det neste bekjempet de sekularisme.
I 2015 gjentok den russiske presidenten Vladimir Putin sitt budskap fra 2007:
«Jeg kan ikke la være å spørre dem som har tvunget frem den situasjonen [de amerikanske imperialistene]: Skjønner dere hva dere har gjort?… Faktum [er at Russland] ikke lenger kan tolerere den nåværende situasjonen i verden.» [10]
USA responderte på denne historiske ulydigheten ved å rekalibrere sin utenrikspolitikk. Den svarte med å oppdatere Wolfowitz-doktrinen. I 2017 lanserte Amerika sin nye Nasjonale sikkerhetsstrategi og i 2018 lanserte Pentagon sin Nasjonale forsvarsstrategi – sistnevnte er Pentagons tolkning av førstnevnte. Budskapet var kortfattet og dyptgripende:
«Inter-statlig strategisk konkurranse, ikke terrorisme, er nå den primære bekymringen i USAs nasjonale sikkerhet.» [11]
11. September og de ansvarlige ble offisielt glemt. Nå (2018 og etter) skulle landene som ikke handlet i samsvar med USAs forrang være de viktigste målene for amerikansk makt – spesielt Russland.
Ved siden av Kina ble Russland stemplet som en «revisjonistisk» stat fordi landet – i Amerikas øyne – «undergravde» den «internasjonale orden» og «kjørereglene»; Russland hadde blitt en «langsiktig strategisk … [prioritet]» for Pentagon. [12]
Med andre ord: Fra 2018 og fremover var Russland USAs offisielle fiende. Pentagons jobb var derfor å «avskrekke eller beseire» Russland. Ifølge Pentagons nasjonale forsvarsstrategi:
«Med våre allierte og partnere [NATO/EU] vil vi utfordre [Russland] ved å manøvrere [landet] inn i ugunstige posisjoner, frustrere [deres] innsats, utelukke [deres] alternativer mens vi utvider våre egne, og tvinge [landet] til å konfrontere konflikt under ugunstige forhold.» [13]
Dette var en de facto krigserklæring. Og det involverte ikke bare Amerikas imperium av baser. Ifølge Pentagon selv, betydde det at totaliteten av amerikansk makt var – fra 2018 og fremover – rettet mot Russland. Dette inkluderte: «Departementene for stat, finans, rettferdighet, energi, hjemlandssikkerhet, handel, USAID, samt etterretningssamfunnet, rettshåndhevelse og andre …»[14] Det innebar: «diplomati, informasjon, økonomi, finans, etterretning, rettshåndhevelse og militært.» [15]
Wolfowitz-doktrinen får RAND-behandling
USAs generelle målretting av Russland ble mer spesifikk og detaljert i en studie utgitt av RAND Corporation i 2019 – RAND Corporation er det prestisjetunge California-baserte og Pentagon-tilknyttede forskningssenteret.
RANDs studie har tittelen «Overextending and Unbalancing Russia» og den bebudet krisen som oppsto rundt Ukraina i 2021-2022.
[Source: RAND Corp]
Målet med studien var å identifisere Russlands sårbarheter og bekymringer – og å foreslå måter å utnytte dem på. Den snakker om «geopolitiske tiltak for å lokke Russland»; sanksjonere Russlands «relativt lille» økonomi; blokkere eksporten av Russlands energi; øke NATOs makt i Europa; og øke dødelig bistand til Ukraina. [16]
Studien er en 500-siders plan for å presse Russland inn i et hjørne for å svekke det dødelig. Og det er en plan som USAs nåværende forsvarsminister, Lloyd Austin, ser ut til å ha absorbert fullstendig. Hans ord, i april i år, er ekko av RAND-studien: «Vi ønsker å se Russland svekket.» [17]
Faktisk begynte RAND-studien en offisiell amerikansk prosess som har endt opp i tanker om Russlands fullstendige ødeleggelse. I juni 2022 ble Kommisjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (den amerikanske Helsingforskommisjonen) hevdet offentlig at det er et «moralsk og strategisk imperativ» å balkanisere eller bryte opp Russland. [18]
Det er den globale økonomien, dumming – George F. Kennan-doktrinen
Wolfowitz-doktrinen er uoriginal. Paul Wolfowitz er ikke den ekstraordinære strategen som har formet de siste tre tiårene av Imperiet. Han videreførte bare den amerikanske imperialismens banale logikk – logikken til konsern-Amerika som oppsto fra Den andre verdenskrigen.
Formålet med denne verdslige imperialismen er å opprettholde økonomisk ulikhet på en global skala. Gudfaren til USAs utenrikspolitikk under den kalde krigen, George F. Kennan, forklarte det tydelig i et topphemmelig dokument fra 1948.
«Videre har vi omtrent 50% av verdens rikdom, men bare 6,3% av befolkningen. Denne forskjellen er spesielt stor, som mellom oss selv og folkene i Asia. I denne situasjonen kan vi ikke unnlate å være gjenstand for misunnelse og vrede. Vår virkelige oppgave i den kommende perioden er å utarbeide et mønster av rela-sjoner som vil gjøre det mulig for oss å opprettholde denne posisjonen av ulik-het uten positiv skade på vår nasjonale sikkerhet. For å gjøre det, må vi avstå fra all sentimentalitet og dagdrømmer; og vår oppmerksomhet må konsen-treres overalt om våre umiddelbare nasjonale mål. Vi trenger ikke lure oss selv for at vi i dag har råd til luksusen av altruisme og verdens-velgjørenhet.» [19]
I 2022 fortsetter USAs utenrikspolitikk langs disse skjulte linjene. Poenget er å beskytte konsentrasjonen av global rikdom i amerikanske hender og de økonomiske forholdene som denne konsentrasjonen hviler på. Det er rå kapitalisme, men det er avgjørende for å forstå USAs behov for evige kriger.
Hovedproblemet for det amerikanske imperiet i dag er at «folkene i Asia» for tiden avslutter den grunnleggende ulikheten som Kennan fremhevet i 1948. Ifølge Financial Times:
«Asia er allerede hjem til mer enn halvparten av verdens befolkning. Av verdens 30 største byer er 21 i Asia, ifølge FN-data. Innen neste år vil Asia også bli hjem til halvparten av verdens middelklasse, definert som de som bor i husholdninger med daglige inntekter per innbygger på mellom $ 10 og $ 100 ved 2005 kjøpekraftsparitet (PPP). Siden 2007 har asiater kjøpt flere biler og lastebiler enn folk i noen annen region Rundt 2030 vil de kjøpe like mange biler som resten av verden til sammen…»
For å sette dette i perspektiv sto Asia for litt over en tredjedel av verdensproduksjonen i 2000. [20]
Russland i seg selv er ikke en eksistensiell trussel mot det amerikanske imperiet, men økonomien i Asia er det. Og Russland er en viktig del av denne asiatiske økonomien.
I 2001 ble Russland en av grunnleggerne av Shanghai Cooperation Organization (SCO) som knytter sammen de politiske økonomiene i Russland, Kina og Sentral-Asia.
I 2022 ble SCO utvidet til å omfatte India og Pakistan. Og det er rammeverket for SCO som holder verdens største infrastrukturprosjekt noensinne – Kinas Belte og Vei initativ.
[Source: defense.info]
Russland er den naturlige broen som knytter Belte og Vei-initiativet til Berlin – Europas mest dynamiske økonomi. Eller Russland var broen som forbinder øst og vest, før USAs president Joe Biden ødela den i år.
Da USAs president ensidig fortalte den tyske kansleren (Olaf Scholz), 7. Februar 2022 – at den nye gassrørledningen som forbinder Russland og Tyskland (Nord Stream 2) var en nonstarter – uaktuelt «hvis Russland intervenerte» i Øst-Ukraina – en intervensjon USA entusiastisk provoserte – USA saboterte økonomien i Eurasia og det ytterligere løftet dette ville ha gitt asiatisk makt.
Denne åpenbare sabotasjen var nødvendig fra USAs imperialistiske synspunkt, fordi logikken antyder at hvis Kina, Russland og Tyskland knytter seg til rørledninger og infrastrukturprosjekter, endres hele spillet, (hvis Asia økonomisk forener seg med Europa), vil Amerika til slutt bli en bakevje.
Nord Stream 2-rørledningen vil være en nøkkelforbindelse mellom øst og vest som kan gjøre USA marginalt og irrelevant. [Kilde: euronews.com]
De krigslignende økonomiske sanksjonene USA innførte mot Russland fra 28. februar, var nok et desperat forsøk på å kneble «folkene i Asia/Eurasia» og redde den økonomiske nakken til det amerikanske imperiet.
Wolfowitz-doktrinen betyr permanent rasekrig
Som Financial Times indikerer ovenfor, har det asiatiske århundret allerede begynt. Og bortsett fra krig, kan ikke USA gjøre noe med det. Så krig er det. Men når har det vært noe annet?
Som George Kennan antydet: Når det gjelder Asia, må USA prioritere sine interesser og ingenting annet. Amerika må være umoralsk / umenneskelig for å si det mildt. Siden 1948 har amerikanske planleggere fulgt hans råd. Amerikas evige kriger i Asia er et vitnesbyrd om dette – Korea, Vietnam, Afghanistan, Palestina, Irak, Syria, Jemen og nå Russland.
For å rasjonalisere denne 70 år gamle angrepskrigen, har USA bare ett kort å spille: rasisme. Et sammenstøt mellom verdier er det offisielle dekket for USAs permanente fiendtlighet mot Asia.
Dette kombineres med den falske påstanden om at USA er demokratisk og Kina autoritært, noe som innebærer at USA må prøve å eksportere demokrati for å forhindre at land faller inn i Kinas autoritære bane.
[Source: washingtontimes.com]
Da Russland avviste amerikansk forrang i 2007, gikk Moskva inn i denne svarte og hvite amerikanske matrisen. Russofobien som fulgte var fortsettelsen av islamofobi – som produserte frykt som holdt det amerikanske imperiet gående i flere tiår etter kommunismens sammenbrudd.
I dag er denne amerikanske forakten for Russland overladet, så mye at russofobi nå er fortsettelsen av orientalismen – den rasistiske superideologien som drev vestlig imperialisme i århundrer. Som Edward Said skrev:
«Det generelle grunnlaget for orientalistisk tenkning er en fantasifull geografi som deler verden i to ulike deler, den større og ‘forskjellige’ som kalles Orienten, den andre, også kjent som vår verden, kalt oksidenten eller Vesten.» [21]
Wolfowitz-doktrinen ville ikke ha det på noen annen måte. Det er strukturelt ute av stand til å åpne opp rasjonelt for vellykket uavhengighet eller vellykket utvikling av noe folk på jorden. Hvis det gjorde det, ville det bety selvmordet til amerikansk imperialisme.
Wolfowitz-doktrinen har låst USA inn i en nullsumverden: Enhver kritikk av Amerika er en eksistensiell trussel mot Amerika; det er enten enda et amerikansk århundre, eller slutten av Amerika.
I denne manikeiske tankegangen er det ingen kompromisser med den andre. Hvis den andre ikke underkaster seg Amerika, utløses en utryddelseskrig mot den andre.
I denne Weltanschauung – verdensanskuelse, er det ingen likhet, bare hierarkier. I denne verden av vinnere og tapere blir taperne – deres rase og kultur – avvist som andre eller tredje klasse.
I denne forstand oppfører Amerika eller oksidenten seg som Israel, USAs dystopiske allierte i Vest-Asia. Med andre ord, Amerika er fanget i en endeløs konfrontasjon med Orienten – en konfrontasjon de selv har skapt. Som en nybyggerkoloni fylt med rasisme og våpen, kan ikke Amerika se forbi apartheid overalt.
Denne gangen er det ukrainske flagget – et bind for øynene som er mest fremtredende i USAs store brohode ved bredden av Orienten, ikke Israel, men Europa. Uansett hva som trengs, er USA forpliktet til dominans av Orienten. Haken er selvfølgelig at Orienten – etter Russland – nå er klar til å slå tilbake
Kilder:
Excerpts from 1992 Draft “Defense Planning Guidance,” Frontline,
https://www.pbs.org
; Patrick E. Tyler, “U.S. Strategy Plan Calls for Insuring No Rivals Develop,” The New York Times, March 8, 1992. ↑
“U.S. Military Spending/Defense Budget 1960 -2022,” Macrotrends,
https://www.macrotrends.net
; Niccolo Conte, “Ranked: Top 10 Countries by Military Spending,” August 18, 2022,
https://www.visualcapitalist.com
Ruqaiyah Zarook, “Map of the Week: Mapping the Global U.S. Military Bootprint,” UBIQUE, November 5, 2021,
https://www.ubique.americangeo.org
David Vine, “The United States Probably Has More Foreign Military Bases Than Any Other People, Nation, or Empire in History,” The Nation, September 14, 2015,
https://www.thenation.com
“Speech and the Following Discussion at the Munich Conference on Security Policy,” Vladimir Putin, February 10, 2007,
https://www.en.kremlin.ru
https://www.original.antiwar.com
“U.S. ‘plans to attack seven Muslim states,’” September 22, 2003,
https://www.aljazeera.com
Robert Parry, “Neocons’ Ukraine-Syria-Iran Gambit,” Consortium News, March 19, 2014,
https://www.consortiumnews.com
“Read Putin’s UN General Assembly Speech,” The Washington Post, September 28, 2015,
https://www.washingtonpost.com
“Summary of the 2018 National Defense Strategy of the United States of America,”
https://www.dod.defense.gov
https://www.rand.org
Natasha Bertrand, Kylie Atwood, Kevin Liptak and Alex Marquardt, “Austin’s assertion that U.S. wants to ‘weaken’ Russia underlines Biden strategy shift,” April 26, 2022, CNN Politics,
https://www.amp.cnn.com
Ben Norton, “U.S. gov’t body plots to break up Russia in name of ‘decolonization;’” June 27, 2022,
https://www.mronline.org
“Report by the Policy Planning Staff,” “Top Secret PPS/23,” George F. Kennan, February 24, 1948,
https://www.history.state.gov
Valentina Romei and John Reed, “The Asian century is set to begin,” Financial Times, March 26, 2019,
https://www.ft.com
Edward Said, “Islam Through Western Eyes” The Nation, April 16, 1980,
https://www.thenation.com
Aidan O’Brien er sykehusarbeider i Dublin, Irland. Aidan kan nås på:
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
Streiken i barnehagene fortsetter
Av Romy Rohmann - 3. november 2022
https://steigan.no/2022/11/streiken-i-barnehagene-fortsetter/
17. oktober 2022 gikk barnehageansatte ut i streik. Det har vært flere opptrappinger og fra i går 2.november er det 2400 ansatte som il være i streik i PBL-barnehagene.
Av Romy Rohmann.
Vi skrev om bakgrunnen for streiken på Steigan.no den 17.oktober:
https://steigan.no/2022/10/en-ny-streik-starter-fra-i-dag-ansatte-i-112-private-barnehager-gar-ut-i-streik/
Det har i flere runder de seinere åra blitt avtalt at ansatte i de private barnehagene skulle få den samme pensjonen som er vanlig i kommunale og andre, private barnehager. Nå har PBL ifølge Fagforbundet, Utdanningsforbundet og Delta gått tilbake på dette løftet. PBL vil ikke gi ansatte i PBL-barnehagene en AFP-ordning (Avtalefestet pensjon) som gir et livsvarig tillegg på toppen av tjenestepensjonsordningen, selv om dette er avtalt i protokollene både i 2019, 2020 og 2021. I tillegg må de ansatte i PBL-barnehagene betale en høyere egenandel til pensjonen sin enn de må i andre private og kommunale barnehager, på tross av dette får de en dårligere pensjon ut i den andre enden når de ikke får livsvarig AFP.
Det har ikke vært noen formell kontakt mellom PBL som representerer arbeidsgiversida på den ene sida og Fagforbundet, Utdanningsforbundet og Delta som representerer arbeidstakerne.
I tida fra 1. september til lørdag 15. oktober, da det ble klart at det ble streik, meldte 302 barnehageansatte seg inn i Fagforbundet. Etter dette har 319 barnehageansatte kommet til. Fagforbundet fått totalt 620 nye medlemmer siden konflikten startet.
– Dette viser med all mulig tydelighet at de ansatte i de private barnehagene støtter streiken. De mener det er blodig urettferdig at PBL gir dem dårligere pensjonsordning enn ansatte i kommunale barnehager. Barnehageansatte er også oppgitt over at PBL har brutt pensjonsløftene de tidligere har gitt oss, sier lederen av Fagforbundet.
https://www.fagforbundet.no/nyheter/streik-gir-medlemsboom-i-fagforbundet/
Fagforbundet, Utdanningsforbundet og Delta hevder at PBL har publisert en rekke feilaktige påstander om pensjon på sine nettsider.
PBL hevder at deres pensjon er fullt på høyde med pensjonen til ansatte i kommunale barnehager til dette svarer Utdanningsforbundet på sine sider:
Lønns- og pensjonsvilkårene i PBL er bare konkurransedyktige dersom livsvarig AFP blir innført og tjenestepensjonsordningen ikke blir dårligere enn den er i dag. Med sitt tilbud i årets oppgjør legger imidlertid PBL opp til en svekkelse av tjenestepensjonen – i tillegg til at de ønsker å utsette innføring av livsvarig AFP.
PBL kan heller ikke kan garantere for pensjonsbeholdningen, som barnehagepensjonen baserer seg på. Mens den offentlige pensjonsordningen har en såkalt garantert regulering, noe som innebærer at pensjonsutbetalingene reguleres ut fra gjennomsnittet av lønns- og prisvekst, reguleres nemlig tjenestepensjonsordningen til PBL ut fra avkastning på aksjer. Dermed er de ansatte i PBL-barnehager prisgitt et gunstig aksjemarked for at tjenestepensjonsordningen deres skal kunne konkurrere med tjenestepensjonen til ansatte i offentlige barnehager.
På siden til Utdanningsforbundet finner du også svar på flere av de påstandene som Fagforeningene mener er feil.
En påstand som heller ikke får stå uimotsagt er at PBL hevder at Innføringen av Fellesordningen i dag ikke vil være bærekraftig for PBL-barnehagene. Svaret vi kan lese på dette er:
Dette er feil. Tilskuddet private barnehager får til pensjon er tilstrekkelig til å dekke både Barnehagepensjon, ny AFP og forsikringsdekninger. Hvis barnehagene har høyere kostnader til pensjon, støtter arbeidstakersiden at de skal få disse dekket av kommunen. PBL blander sammen alle elementene i tilskuddet og bruker dette som argument for ikke å tilby likeverdig pensjon til sine ansatte.
Arbeidstakersiden krever ikke en «mye bedre ordning», slik PBL påstår. PBL lover også noe de ikke kan holde, nemlig at avkastningen på Barnehagepensjonen blir så god at den i seg selv blir bedre enn en offentlig ordning inkludert AFP.
Du finner til sammen 10 påstander med svar her:
Tirsdag 25. oktober samlet 400 streikende fra Delta, Utdanningsforbundet og Fagforbundet seg til en samling på Klingenberg kino, etter appeller fra forbundene og innlegg fra leder Linn Herning i For velferdsstaten gikk de streikende gjennom Oslos gater og endte opp foran lokalene til arbeidsgiverorganisasjonen Private Barnehagers Landsforbund.
Streikeleder i Delta, Tonje Øverbekk etterlyser hvor pengene blir av.
Hun får ofte høre at barnehagene ikke har penger til leker og vedlikehold de får beskjed om å spare.
– Samtidig ser vi at det går med overskudd, sier hun.
Det er jo da interessant å lese i Finansavisen at de to eierne bak Norges største barnehagekjede, Læringsverkstedet, har meldt flytting til Sveits.
Jessheim-ekteparet Hans Jacob og Randi Sundby startet sin første barnehage i 2003. Det skulle bli en lukrativ satsing, og paret har siden tjent over to milliarder på skattefinansierte barnehager.
Ifølge ligningstall for 2021 hadde paret en samlet formue på over 1,4 milliarder kroner.
Det ville jo være sørgelig om de skulle være nødt til å dele av overskuddet med de ansatte så det er vel best å ta med formuen å stikke mens man først kan.
Se strukturen til konsernet bak Læringsverkstedet
Resten av det omfattende skjemaet finnet på Proff
Denne utbyttefesten og den gigantiske omlegginga fra offentlig til privat, profittbasert omsorg har først og fremst skjedd etter barnehageforliket i 2003, som SV har sett på som sin store seier.
Les også Privatisering – lagtempo i flere etapper
Åpent brev til assisterende helsedirektør Espen Rostrup Nakstad
Av Jan Terje Voilaas - 3. november 2022
https://steigan.no/2022/11/apent-brev-til-assisterende-helsedirektor-espen-rostrup-nakstad/
Av Jan Terje Voilaas.
27 oktober kunne du berolige NRK-stenograf Jan-Erik Wilthil og det norske folk med at overdødeligheten Norge har opplevd de siste 15 månedene, og som fremdeles pågår, ikke har noe som helst å gjøre med mRNA-vaksinene, men med endringer i befolkningen. Jeg vil i dette brevet vise deg at den påstanden er feil, og jeg vil la Pfizer fortelle deg hva den virkelige årsaken er. La meg begynne med «endringer i befolkningen» som begrunnelse for at 5,469 flere har dødd i Norge enn forventet de siste 5 kvartalene.
Denne første tabellen viser endringer i den norske befolkningen fra år 2000 til og med 2019, fordelt på ulike aldersgrupper. Som du ser, så vokste befolkningen med 849,715 (+19,0%) over disse 20 årene, hvorav innvandring stod for 77,9%.
Gruppene som vokste mest var trygdede, ansatte i offentlig sektor og pensjonister. De som vokste minst er dagens og fremtidens økonomiske verdiskapere, altså nåtidens og fremtiden betalere av din lønn Nakstad, dine skatter, din gjeld, din sparing og hele ditt øvrige forbruk.
Jeg beklager denne lille avsporingen Nakstad, men jeg tar den med fordi du er lønnet av norsk økonomisk verdiskaping som en offentlig ansatt tjenestemann, mens du i realiteten jobber for et privat foretak, nemlig Helsedirektoratet (Foretaksnummer 983 544 622). Jeg nevner dette så folk skjønner at du svarer kun til din arbeidsgiver, ikke til det norske folk, som jeg mener er et viktig poeng.
Den neste tabellen viser endringer i befolkningen fra og med 2017 til og med KV-2 2022. Det er her verd å merke seg at fødselsoverskuddet første halvår 2022 falt med 52,6%, sammenliknet med gjennomsnittet for første halvår for de 5 foregående år. I første halvår 2022 stod innvandring for 89,1% av befolkningsveksten. Dette har aldri før skjedd i årene jeg har data for.
Den tredje og siste tabellen viser under- og overdødelighet de siste 17,5 årene. I 13 av disse årene har færre og færre dødd, til tross for betydelig befolkningsøkning gjennom hele perioden. I de 4,5 årene med over- dødelighet, har 87,9% blitt registrert de siste 5 kvartalene.
Det finnes ingen statistiske holdepunkter for din påstand om at nåtidens overdødelighet skyldes demografiske endringer. Det er en udokumentert påstand tatt ut av tomme luften. Selvfølgelig, i en voksende og aldrende befolkning er det naturlig at flere dør over tid, om forventet levealder ikke øker, men det vil tikke pent og pyntelig oppover og bli delvis absorbert av at også snittet det måles mot stiger. En eksplosjon fra et år til det neste, er kort og godt umulig. Kun en katastrofe kan utløse noe slikt, og det er nettopp hva Norge nå opplever, en humanitær katastrofe som mest sannsynlig vil pågå i mange år fremover.
Hvorfor? Nå til sannheten:
Brought to you by Pfizer
Fra vaksineringen startet i desember 2020 frem til og med 28 februar 2021, mottok Pfizer 42,086 person- rapporter fra 63 land som totalt omfattet 158,893 forskjellige bivirkninger, skader og dødsfall. Pfizer oppsummerte alt dette i sin Rapport FDA-CBER-2021-5683-0000055, som Pfizer godkjente 30 april 2021. Hva denne rapporten avslørte var såpass sjokkerende at Pfizer valgte å hemmeligstemple rapporten frem til år 2096. I begynnelsen av januar 2022 vedtok en føderal dommer at Pfizer måtte offentliggjøre all sin dokumentasjon, men begrenset til et gitt antall sider per måned. Nevnte rapport ble offentliggjort 2/5-2022.
Norge begynte sin vaksinering med 6 doser satt 16/12-2020, som et av de tidligste landene. Australia kom for eksempel ikke i gang før 21/1-2021, mer enn en måned etter Norge. Per 28/2 hadde 342,298 mottatt 1 dose og 173,160 to doser i Norge. I Australia, New Zealand og andre land som kom senere i gang, var ingen dobbelt-vaksinert pr. 28/2-2021.
Jeg nevner dette for å understreke at blant personene Pfizer-rapporten omhandler, hadde et stort flertall kun mottatt 1 dose. Et annet forhold er at man ikke ble regnet som vaksinert før 2 uker etter vaksinering, som er den perioden risikoen for å dø av vaksinen, da var størst. Et tredje forhold er under-rapportering. Ingen vet hvor store disse tallene er i dag, men Lazarus-Report fra 2011 fant at under 1% av alle bivirkninger, skader og dødsfall etter vaksinasjon ble rapportert. Tallet er nok høyere i dag, men var neppe vesentlig høyere i begynnelsen av 2021. 42,086 rapporter er følgelig kun et utvalg, kanskje bare 5%, av hva som virkelig skjedde de første 10 ukene av vaksineringskampanjen.
Til tross for dette, så kunne Pfizer allerede etter 10 uker konkludere med 1,223 vaksine- dødsfall, som korrigert for underrapportering og andre forhold kan indikere at det virkelige tallet kan ha vært langt over 20,000.
Nyere tall fra EU indikerer i tillegg at for hvert vaksinedødsfall, så blir 100 skadet, hvorav halvparten alvorlig.
Vi kan allerede her slå fast at mRNA-vaksinene er de farligste og mest dødelige sluppet på noen populasjon, noe sted, noen gang, ikke ifølge meg, men ifølge Pfizer, som også avslører at det ikke er eldre og syke som rammes hardest, men kvinner og aldersgruppen 31-50.
Pfizer avslører mer (se side 12): Pr. 8 februar 2021 var 268 gravide kvinner vaksinert, to med tvillinger. 124 (45,9%) opplevd bivirkninger, 75 (27,8%) alvorlige. Likevel «mistet» Pfizer kontakt med 234 av dem. Blant de 34 Pfizer fulgt, spontanaborterte 28, skjebnen til 5 er fremdeles ukjent og kun 1 barn ble definert som «normal outcome».
Alt dette visste altså Pfizer tidlig i 2021, men valgte å hemmeligholde sine funn og fortsatte vaksineringen. Siden 2/5-2022 har imidlertid dette vært
offentlig tilgjengelig informasjon, også for norske helse-topper og ansvarlig politisk ledelse.
Så her har du sannheten Nakstad, naken og blodig, «Brought To You By Pfizer».
For dem som mistenker at denne rapporten er falsk, så går en gruppe på over 3,000 jurister, medisinske eksperter og andre spesialister gjennom og verifiserer hvert eneste dokument Pfizer er tvunget til å offentlig- gjøre. Rapporten er autentisk.
Nakstad, hva mer har vi å diskutere her? Enda mer demografi? Enda flere gamle, svake og syke? Enda flere friskmeldinger av mRNA-vaksinene? Enda flere udokumenterte påstander slengt ut øst og vest som konfetti?
Nei Nakstad, denne diskusjonen er OVER. Den er KNUST av en enkelt rapport fra din egen mRNA-leverandør, som dere har betalt enorme beløp til, og som takk har strippet deg og resten av toppledelsen i helse-Norge for all troverdighet for all fremtid, og etterlatt dere like nakne som den grufulle sannheten Pfizer dokumenterer.
De 46,086 første skaderapportene fortalte Pfizer fra første dag hvor skadelige og dødelige deres mRNA- vaksine er. Pfizer hemmeligstemplet informasjonen og fortsatte. Rapporten ble offentliggjort, Pfizer fortsatte. Hundrevis av studier bekreftet det samme, Pfizer fortsatte. Historisk overdødelighet i alle mRNA-vaksinerte land bekrefter det samme og Pfizer fortsetter FREMDELES, fordi du Espen Rostrup Nakstad, og resten av Norges politiske- og byråkratiske elite, med stor iver gjør jobben for dem.
Jeg føler likevel med deg Nakstad, på et vis, for i kunsten å rote det monumentalt til for seg selv og for store deler av befolkningen, så står du til laud. Hva annet forventet du da du bedro hele landets befolkning og hoppet til sengs med et selskap som Pfizer? Har du noen som helst idé om hva dette selskapet er i stand til; hvor mye menneskelig smerte, lidelse, nød og død som i over 150 år har fulgt i kjølvannet av dette ene selskapets uslukkelige tørst etter makt og profitt?
Hva som vil og burde skje
Hva vil skje nå som Pfizer har fortalt hvorfor alle mRNA-vaksinerte land opplever historisk overdødelighet, og samtlige norske byråkrater og politikere har blitt grundig og saklig informert? Jeg vet ikke, men jeg er redd det ikke er budskapet, sannheten, som vil bli oppfattet som et problem, men budbringeren. Følgelig; det som vil skje er mer av det samme; flere doser, flere løgner, flere alvorlig syke og flere og flere dødsfall, for ingen norsk politiker eller offentlig ansatt svarer lenger til folket, men til det private foretaket de jobber for. Til og med Stortinget er nå et eget «foretak» (Foretaksnummer 971 524 960) som av denne grunn ikke lenger er forpliktet av den Norske Grunnlov, av Menneskerettighetskonvensjonen og av Nuremberg Code, kun til de kontrakter de har signert, som for eksempel den hemmeligstemplede kontrakten med Pfizer hvor Pfizer beordrer alt som skal skje. Norge som et folkestyrt demokrati ble avviklet mellom 1990 og 2005.
Hva som burde skje var at samtlige som har hatt noe som helst med disse vaksinene å gjøre, umiddelbart blir avsatt, arrestert, varetektsfengslet og siktet for sine forbrytelser mot det norske folk. All vaksinering burde samtidig stoppes, hele nasjonen grundig informeres, og alle tilgjengelige ressurser fokuseres mot alle som har blitt forledet til vaksinering, så lidelse og død kan minimeres. Dette burde nå være nasjonens jobb #1. Ny privat og uavhengig forskning viser at mye kan gjøres, billig og effektivt, også forebyggende.
Dessverre, hva som vil skje og hva som burde skje er sjelden det samme når ambisjoner, ansvarsløshet, grådighet og stupiditet kombineres i tilstrekkelige mengder og sentraliseres bak lukkede dører i private foretak. Vi ser allerede resultatet på norske kirkegårder.
Sov godt og drøm søtt, Espen Rostrup Nakstad (Foretaksnummer 986 218 769).
Jan Terje Voilaas
Bekymret bestefar voilaas@protonmail.com
Les også: Åpent brev til Camilla Stoltenberg
Nakstad og keiserens nye klær
Hvem er redd amerikanske tropper i Ukraina?
Av Bhadrakumar - 3. november 2022
https://steigan.no/2022/11/hvem-er-redd-amerikanske-tropper-i-ukraina/
Svært uskyldig har Biden-administrasjonen forsiktig gjort verdensopinionen oppmerksom på at amerikanske tropper faktisk er til stede på ukrainsk jord i Russlands umiddelbare nabolag. Washington foretok en «myk landing» med en ikke navngitt høytstående tjenestemann i Pentagon som ga avsløringen til Associated Press og Washington Post.
Av M. K. Bhadrakumar.
Tjenestemannen ga en genial forklaring om at de amerikanske troppene «nylig har begynt å gjøre inspeksjoner på bakken for å sikre» at Ukraina står «ansvarlig» for de vestlige våpnene de mottok. Han hevdet at dette var en del av en bredere amerikansk kampanje, annonsert i forrige uke av utenriksdepartementet, «ment å sørge for at våpen levert til Ukraina ikke havner i hendene på russiske tropper, deres stedfortredere eller andre ekstremistiske grupper».
Les: Pentagon bekrefter at USA har «støvler på bakken» i Ukraina
I virkeligheten spiser president Biden her opp sine egne ord om ikke å ha «støvler på bakken» i Ukraina under noen omstendigheter. Det er alltid en reell fare for at amerikanere på oppdrag i Ukraina kan komme under ild fra de russiske styrkene. Faktisk kommer den amerikanske utplasseringen på bakgrunn av intense russiske missil- og droneangrep for øyeblikket på Ukrainas kritiske infrastruktur.
Enkelt sagt, bevisst eller ubevisst, går USA noen trinn opp eskaleringsstigen. Så langt innebar den amerikanske intervensjonen utplassering av militære rådgivere til den ukrainske militærkommandoen, levering av etterretning i sanntid, planlegging og gjennomføring av operasjoner mot russiske styrker og la amerikanske leiesoldater utføre kampene, bortsett fra jevn tilførsel av våpen til en verdi av titalls milliarder dollar.
Den kvalitative forskjellen nå er at proxy-krigen kan bli en varm krig mellom NATO og Russland. Den russiske forsvarsministeren Sergey Shoigu anslo i dag på et felles sambandsmøte for de russiske og hviterussiske forsvarsdepartementene at antallet NATO-styrker i Øst- og Sentral-Europa hadde økt med to og en halv ganger siden februar og kan øke ytterligere i nær framtid.
Shoigu understreket at Moskva fullt ut har forstått at Vesten følger en samordnet strategi for å ødelegge Russlands økonomi og militære potensial, noe som ville gjøre det umulig for landet å føre en uavhengig utenrikspolitikk.
Han flagget at NATOs nye strategiske konsept har beveget seg fra å innringe Russland «gjennom fremadrettet tilstedeværelse» til å skape «et fullskala system for kollektivt forsvar på den østlige flanken», med blokkens ikke-regionale medlemmer som utplasserer tropper til de baltiske landene, østlige og østlige flanke. Sentral-Europa, og nye multinasjonale taktiske grupper på bataljonsnivå blir dannet i Bulgaria, Ungarn, Romania og Slovakia.
Det er kanskje ikke tilfeldig at Washington erkjente tilstedeværelsen av militært personell i Ukraina på et tidspunkt da russerne har påstått deltakelsen fra britisk etterretning i den nylige sabotasjehandlingen mot Nord Stream-rørledningene og droneangrepene på lørdag mot Russlands Svartehavsflåte ved Sevastopol.
Det er gråsoner, historisk sett, i det såkalte «spesielle forholdet» mellom USA og Storbritannia. Kronikken om det forholdet er full av tilfeller av halen logrer med hunden i kritiske øyeblikk. Poenget er, interessant nok, på angrepet på Sevastopol, at Moskva peker mer mot MI6-operatørene enn mot Kiev. (her og her)
Den amerikansk-britiske beregningen har vært å få russerne til å henge fast i ei hengemyr i Ukraina og å oppfordre til et opprør i Russland som motsetter seg ‘Putins krig’. Men det har mislyktes totalt. USA ser at over 300.000 trent eks-militært personell fra Russland blir utplassert til Ukraina for å starte en stor offensiv for å avslutte krigen i løpet av de kommende 3-4 månedene.
Det vil si at taket ramler ned over hele bygningen av løgner og villedende propaganda som dannet den vestlige fortellingen om Ukraina. Nederlaget i Ukraina kan få katastrofale konsekvenser for USAs image og troverdighet som supermakt, ikke bare i Europa, men på den globale arenaen, undergrave ledelsen av den transatlantiske alliansen og til og med deaktivere NATO.
Merkelig nok kan det imidlertid ikke gå hus forbi for Washington at selv på dette tidspunktet presser Moskva Kiev til å gjenoppta forhandlingsprosessen. Faktisk, i en betydelig utvikling tirsdag ga Ukraina skriftlige garantier til det felles koordineringssenteret i Istanbul (som består av Tyrkia, Russland og FN) om at den humanitære korridoren og ukrainske havner utpekt for eksport av landbruksprodukter for militære operasjoner ikke vil bli brukt heretter mot den russiske føderasjonen. Kiev forsikret at «den maritime humanitære korridoren bare vil bli brukt i samsvar med bestemmelsene i Svartehavsinitiativet og den tilhørende JCC-forskriften.»
Sett i ettertid gjorde Biden-administrasjonen en katastrofal feil ved å anta at krigen ville føre til et regimeskifte i Russland som følge av kollaps i den russiske økonomien under vekten av vestlige sanksjoner. Tvert imot, selv IMF innrømmer at den russiske økonomien har stabilisert seg.
Indikatorene viser at russisk økonomi vil registrere vekst neste år. Sammenligningen med de vestlige økonomiene som synker inn i høy inflasjon og lavkonjunktur er altfor skarp til å ikke bli oppfattet av verdenspublikummet.
Det er tilstrekkelig å si at USA og dets allierte har gått tom for sanksjoner for å ramme Russland. Den russiske ledelsen, på den annen side, konsoliderer seg ved å presse på med overgangen til en multipolar verdensorden og et dedollarisert internasjonalt finanssystem. Hvis disse prosessene fortsetter videre, vil det svekke statusen til den amerikanske dollaren som «verdensvaluta.»
I bunn og grunn er det det kapitalistiske systemet selv som er ansvarlig for denne krisa. Vi lider for tida under virkningen av den lengste og dypeste krisa systemet har opplevd siden nyinndelingen av verden som fant sted under andre verdenskrig. De imperialistiske vestmaktene forbereder seg nok en gang på krig for å gjenoppdele verden i håp om å komme seg ut av krisa, omtrent som de forberedte seg før andre verdenskrig.
Det store spørsmålet er hva Russlands svar kommer til å bli. Moskva har neppe blitt overrasket over avsløringen i Washington om tilstedeværelsen av amerikanske tropper i Ukraina. Det er høyst usannsynlig at Russland vil reagere på refleks.
Den såkalte «motoffensiven» fra Ukraina har forsvunnet. Den ga ingen territorielle gevinster eller fikk noe betydelig gjennombrudd. Men hæren deres led store tap i tusenvis av falne og sårede og store tap i militært utstyr. Russland har tatt overtaket og er bevisst på det. Langs hele frontlinja blir det tydelig at de russiske styrkene i økende grad tar initiativet.
På den annen side gjenstår faktum at verken USA og Storbritannia eller deres NATO-allierte er i posisjon til å kjempe en kontinental krig. Derfor vil det være helt opp til de amerikanske troppene som beveger seg rundt på steppene i Ukraina å holde seg unna trøbbel og holde kropp og sjel samlet under så tøffe vinterforhold uten strøm, oppvarming eller en anstendig kroppsvask. Hvem vet, Pentagon kan til og med bestemme seg for å utarbeide en «dekonflikt»-mekanisme med Moskva!
Når det er sagt, seriøst, sett fra russisk perspektiv er ikke kontroll av amerikanske våpen på ukrainsk jord er i seg selv ikke en dårlig ting i det hele tatt. Ukraina er tross alt et notorisk korrupt land. Det er reell fare for at våpnene levert av USA kan nå Europa og gjøre den vakre velstelte hagen til en jungel (som Ukraina eller Amerika) – for å låne den fargerike metaforen som nylig ble brukt av Josep Borrell, EUs utenrikspolitiske sjef.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.
Tysklands posisjon i USAs nye verdensorden
Av Michael Hudson - 3. november 2022
https://steigan.no/2022/11/tysklands-posisjon-i-usas-nye-verdensorden/
Av Michael Hudson.
Tyskland har blitt en økonomisk satellitt for USAs nye kalde krig med Russland, Kina og resten av Eurasia. Tyskland og andre NATO-land har fått beskjed om å innføre handels- og investeringssanksjoner mot seg selv som vil vare lenger enn dagens proxy-krig i Ukraina. USAs president Biden og hans talsmenn for utenriksdepartementet har forklart at Ukraina bare er åpningsfasen i en mye bredere dynamikk som deler verden i to motstridende sett med økonomiske allianser. Dette globale bruddet kan komme til å bli en ti- eller tjueårig kamp for å avgjøre om verdensøkonomien vil bli en unipolar USA-sentrert dollarisert økonomi, eller en multipolar, multivaluta verden, sentrert om det eurasiske hjertelandet med blandede offentlige/private økonomier.
Bidens falske oppdeling: «demokrati mot autokrati»
President Biden har karakterisert denne splittelsen som å være mellom demokratier og autokratier. Terminologien er typisk orwellsk dobbelttale. Med «demokratier» mener han USA og allierte vestlige finansoligarkier. Målet deres er å flytte økonomisk planlegging ut av hendene på valgte regjeringer til Wall Street og andre finanssentre under amerikansk kontroll. Amerikanske diplomater bruker Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken til å kreve privatisering av verdens infrastruktur og avhengighet av amerikansk teknologi, olje og mateksport.
Med «autokrati» mener Biden land som motsetter seg denne finansiserings- og privatiseringsovertakelsen. I praksis betyr det i amerikansk retorikk å fremme sin egen økonomiske vekst og levestandard og beholde finans og bank som offentlige tjenester. Det som i bunn og grunn dreier seg om er hvorvidt økonomier vil bli planlagt av banksentre for å skape finansiell rikdom – ved å privatisere grunnleggende infrastruktur, offentlige tjenester og sosiale tjenester som helsevesenet til monopol – eller ved å heve levestandarden og velstanden ved å beholde bank og pengeskaping, folkehelse, utdanning, transport og kommunikasjon på offentlige hender.
Tyskland fremste offer
Landet som lider mest «collateral damage» i dette globale bruddet er Tyskland. Som Europas mest avanserte industrielle økonomi er tysk stål, kjemikalier, maskineri, biler og andre forbruksvarer mest avhengig av import av russisk gass, olje og metaller fra aluminium til titan og palladium. Til tross for to Nord Stream-rørledninger bygd for å gi Tyskland lavprisenergi, har Tyskland fått beskjed om å avskjære seg fra russisk gass og avindustrialisere. Dette betyr slutten på Tysklands økonomiske dominans. Nøkkelen til BNP-vekst i Tyskland, som i andre land, er energiforbruk per arbeider.
Disse anti-russiske sanksjonene gjør dagens nye kalde krig iboende anti-tysk. USAs utenriksminister Anthony Blinken har sagt at Tyskland bør erstatte lavpriset russisk rørledningsgass med høypriset amerikansk LNG-gass. For å importere denne gassen vil Tyskland måtte bruke over 5 milliarder dollar raskt for å bygge havnekapasitet for å håndtere LNG-tankere. Effekten vil være å gjøre tysk industri ikke-konkurransedyktig. Konkurser vil spre seg, sysselsettingen vil avta, og Tysklands pro-NATO-ledere vil påtvinge landet en kronisk depresjon og fallende levestandard.
De fleste politiske teorier antar at nasjoner vil handle i sin egen interesse. Ellers er de satellittland, som ikke har kontroll over sin egen skjebne. Tyskland underordner sin industri og levestandard til diktatene fra USAs diplomati og egeninteressen til USAs olje- og gassektor. Det gjør dette frivillig – ikke på grunn av militær makt, men ut fra en ideologisk tro på at verdensøkonomien bør styres av amerikanske planleggere av den kalde krigen.
Splittelsen i Europa på 1200-tallet
Noen ganger er det lettere å forstå dagens dynamikk ved å gå bort fra sin egen umiddelbare situasjon for å se på historiske eksempler på hva slags politisk diplomati man ser splitte dagens verden. Den nærmeste parallellen jeg kan finne er middelalderens Europas kamp av det romerske pavedømmet mot tyske konger – de hellige romerske keisere – på 1200-tallet. Denne konflikten splittet Europa på samme måte som i dag. En rekke paver ekskommuniserte Fredrik II og andre tyske konger og mobiliserte allierte til å kjempe mot Tyskland og dets kontroll over Sør-Italia og Sicilia.
Vestlig antagonisme mot øst ble oppildnet av korstogene (1095–1291), akkurat som dagens kalde krig er et korstog mot økonomier som truer USAs dominans av verden. Middelalderkrigen mot Tyskland handlet om hvem som skulle kontrollere det kristne Europa: pavedømmet, med pavene som ble verdslige keisere, eller sekulære herskere over individuelle riker ved å kreve makten til å moralsk legitimere og akseptere dem.
Middelalderens Europas analogi til Amerikas nye kalde krig mot Kina og Russland var det store skismaet i 1054. Leo IX krevde unipolar kontroll over kristenheten og ekskommuniserte den ortodokse kirke sentrert i Konstantinopel og hele den kristne befolkningen som tilhørte den. Et enkelt bispesete, Roma, avskar seg fra hele datidens kristne verden, inkludert de gamle patriarkatene i Alexandria, Antiokia, Konstantinopel og Jerusalem.
Dette bruddet skapte et politisk problem for romersk diplomati: Hvordan holde alle de vesteuropeiske kongedømmene under sin kontroll og kreve rett til økonomisk støtte fra dem. Dette målet krevde at sekulære konger underordnet seg pavelig religiøs autoritet. I 1074 kunngjorde Gregor VII, Hildebrand, 27 pavelige diktater som skisserte den administrative strategien for Roma for å befeste sin makt over Europa.
Disse pavelige kravene er påfallende parallelle med dagens amerikanske diplomati. I begge tilfeller krever militære og verdslige interesser en sublimering i form av en ideologisk korstogsånd for å sementere følelsen av solidaritet som ethvert system med imperialistisk herredømme krever. Logikken er tidløs og universell.
Skapte det moderne pavedømmet
De pavelige diktatene var radikale på to hovedmåter. Først av alt hevet de biskopen av Roma over alle andre bispedømmer, og skapte det moderne pavedømmet. Klausul 3 slo fast at paven alene hadde makt til å utnevne biskoper eller avsette eller gjeninnsette dem. For å forsterke dette ga paragraf 25 rett til å utnevne (eller avsette) biskoper til paven, ikke til lokale herskere. Og paragraf 12 ga paven rett til å avsette keisere, etter paragraf 9, og forpliktet «alle prinser til å kysse føttene til paven alene» for å bli ansett som legitime herskere.
Tilsvarer USAs rolle i dag
På samme måte i dag hevder amerikanske diplomater retten til å navngi hvem som skal anerkjennes som en nasjons statsoverhode. I 1953 styrtet de Irans valgte leder og erstattet ham med sjahens militærdiktatur. Dette prinsippet gir amerikanske diplomater rett til å sponse «fargerevolusjoner» for regimeskifte, slik som deres sponsing av latinamerikanske militærdiktaturer som skaper klientoligarkier for å tjene amerikanske bedrifts- og økonomiske interesser. Kuppet i 2014 i Ukraina er bare den siste utøvelsen av denne amerikanske retten til å utnevne og avsette ledere.
Nylig har amerikanske diplomater utnevnt Juan Guaidó til Venezuelas statsoverhode i stedet for dets valgte presidenten, og overført landets gullreserver til ham. President Biden har insistert på at Russland må fjerne Putin og sette en mer pro-amerikansk leder i hans sted. Denne «retten» til å velge statsoverhoder har vært en konstant i USAs politikk som strekker seg over dens lange historie med politisk innblanding i europeiske politiske anliggender siden andre verdenskrig.
Kjetteri og ideologi
Det andre radikale trekk ved de pavelige diktatene var deres utelukkelse av all ideologi og politikk som avvek fra pavelig autoritet. Klausul 2 uttalte at bare paven kunne kalles «Universal.» Enhver uenighet var per definisjon kjettersk. Klausul 17 uttalte at intet kapittel eller bok kunne betraktes som kanonisk uten pavelig autoritet.
Et lignende krav som blir fremsatt av dagens USA-sponsede ideologi om finansielliserte og privatiserte «frie markeder», som betyr deregulering av regjeringens makt for å forme økonomier i andre interesser enn USA-sentrerte finans- og korporasjonseliter.
Kravet om universalitet i dagens nye kalde krig er dekket med «demokratiet». Men definisjonen av demokrati i dagens nye kalde krig er ganske enkelt «pro-USA», og spesifikt nyliberal privatisering som den USA-sponsede nye økonomiske religionen. Denne etikken anses å være «vitenskap», som i kvasi-Nobels minnepris i økonomiske vitenskaper. Det er den moderne eufemismen for nyliberal Chicago-School søppeløkonomi, IMFs innstramningsprogrammer og skattefavorittisme for de velstående.
Retten til å utstøte
De pavelige diktatene utformet en strategi for å låse inn unipolar kontroll over sekulære riker. De hevdet pavelig forrang over verdslige konger, fremfor alt over Tysklands hellige romerske keisere. Paragraf 26 ga pavene myndighet til å ekskommunisere den som «ikke hadde fred med den romerske kirke». Dette prinsippet innebar den avsluttende klausul 27, som gjorde det mulig for paven å «frigjøre undersåtter fra deres troskap til onde menn». Dette oppmuntret middelalderversjonen av «fargerevolusjoner» for å få til regimeendring.
Det som forente land i denne solidariteten var en motsetning til samfunn som ikke var underlagt sentralisert pavelig kontroll – de muslimske vantro som holdt Jerusalem, og også de franske katarene og alle andre som ble ansett for å være kjettere. Fremfor alt var det fiendtlighet mot regioner som var sterke nok til å motstå pavelige krav om økonomisk hyllest.
Dagens motstykke til en slik ideologisk makt for å ekskommunisere kjettere som motsetter seg krav om lydighet og hyllest, vil være Verdens handelsorganisasjon, Verdensbanken og IMF som dikterer økonomisk praksis og setter «betingelser» som alle medlemsregjeringer skal følge, på grunn av amerikanske sanksjoner – den moderne versjonen ekskommunikasjon av land som ikke aksepterer USAs overherredømme. Klausul 19 i diktatene slo fast at paven ikke kunne dømmes av noen – akkurat som i dag nekter USA å underkaste sine handlinger kjennelser fra Verdensdomstolen. På samme måte i dag forventes amerikanske diktater via NATO og andre våpen (som IMF og Verdensbanken) å bli fulgt av amerikanske satellitter uten tvil. Som Margaret Thatcher sa om hennes nyliberale privatisering som ødela Storbritannias offentlige sektor, There Is No Alternative (TINA).
Opphever Westfalen-prinsippene
Poenget mitt er å understreke analogien med dagens amerikanske sanksjoner mot alle land som ikke følger sine egne diplomatiske krav. Handelssanksjoner er en form for ekskommunikasjon. De reverserer 1648-traktaten i Westfalen sitt prinsipp som gjorde hvert land og dets herskere uavhengige av utenlandsk innblanding. President Biden karakteriserer USAs innblanding som å sikre hans nye motsetning mellom «demokrati» og «autokrati». Med demokrati mener han et klientoligarki under amerikansk kontroll, som skaper økonomisk rikdom ved å redusere levestandarden for arbeidskraft, i motsetning til blandede offentlige/private økonomier som tar sikte på å fremme levestandard og sosial solidaritet.
Som jeg har nevnt, ved å ekskommunisere den ortodokse kirken sentrert i Konstantinopel og dens kristne befolkning, skapte det store skisma den skjebnesvangre religiøse skillelinjen som har delt «Vesten» fra øst i det siste årtusenet. Denne splittelsen var så viktig at Vladimir Putin siterte den som en del av sin tale 30. september 2022 som beskrev dagens brudd fra USA og NATO-sentrerte vestlige økonomier.
På 1100- og 1200-tallet protesterte normanniske erobrere av England, Frankrike og andre land, sammen med tyske konger, gjentatte ganger, ble ekskommunisert gjentatte ganger, men til slutt bukket under for pavelige krav. Det tok til det 16. århundre før Martin Luther, Zwingli og Henry VIII endelig skapte et protestantisk alternativ til Roma, noe som gjorde vestlig kristendom multipolar.
En lang historisk utvikling og hat mot «de andre»
Hvorfor tok det så lang tid? Svaret er at korstogene ga en organiserende ideologisk tyngdekraft. Det var middelalderanalogien til dagens nye kalde krig mellom øst og vest. Korstogene skapte et åndelig fokus for «moralsk reform» ved å mobilisere hat mot «den andre» – det muslimske østen, og i økende grad jøder og europeiske kristne dissenter fra romersk kontroll. Det var den middelalderske analogien til dagens nyliberale «frie markeds»-doktriner om USAs finansielle oligarki og dets fiendtlighet mot Kina, Russland og andre nasjoner som ikke følger den ideologien. I dagens nye kalde krig mobiliserer Vestens nyliberale ideologi frykt og hat mot «de andre», og demoniserer nasjoner som følger en uavhengig vei som «autokratiske regimer». Direkte rasisme fremmes mot hele folk,
Akkurat som den vestlige kristendommens multipolare overgang krevde 1500- tallets protestantiske alternativ, må det eurasiske hjertelandets brudd fra det banksentrerte NATO-vesten konsolideres av en alternativ ideologi angående hvordan man kan organisere blandede offentlige/private økonomier og deres finansielle infrastruktur.
Finansiell kontroll
Middelalderkirker i Vesten ble tappet for sine almisser og donasjoner for å bidra med Peters Penning og andre tilskudd til pavedømmet for krigene det kjempet mot herskere som motsto pavelige krav. England spilte rollen som et stort offer som Tyskland spiller i dag. Enorme engelske skatter ble pålagt tilsynelatende for å finansiere korstogene ble omdirigert for å kjempe mot Frederick II, Conrad og Manfred på Sicilia. Denne avledningen ble finansiert av pavelige bankfolk fra Nord-Italia (Lombarderne), og ble kongelig gjeld som ble overført gjennom hele økonomien. Englands baroner førte en borgerkrig mot Henry II på 1260-tallet, og avsluttet hans medvirkning til å ofre økonomien til pavelige krav.
Det som endte pavedømmets makt over andre land var slutten på krigen mot østen. Da korsfarerne mistet Acre, hovedstaden i Jerusalem i 1291, mistet pavedømmet sin kontroll over kristenheten. Det var ikke lenger «ondt» å kjempe, og det «gode» hadde mistet tyngdepunktet og sammenhengen. I 1307 beslagla Frankrikes Filip IV («the Fair») Kirkens store militære bankordres rikdom, den til tempelridderne i Paris-tempelet. Andre herskere nasjonaliserte også tempelridderne, og pengesystemer ble tatt ut av kirkens hender. Uten en felles fiende definert og mobilisert av Roma, mistet pavedømmet sin unipolare ideologiske makt over Vest-Europa.
Den moderne ekvivalenten til avvisningen av tempelridderne og pavelig finans ville være at land trekker seg fra USAs nye kalde krig. De ville avvise dollarstandarden og det amerikanske bank- og finanssystemet. det skjer ettersom flere og flere land ser på Russland og Kina ikke som motstandere, men som store muligheter for gjensidig økonomisk fordel.
Det brutte løftet om gjensidig gevinst mellom Tyskland og Russland
Oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 lovet en slutt på den kalde krigen. Warszawapakten ble oppløst, Tyskland ble gjenforent, og amerikanske diplomater lovet slutt på NATO, fordi en sovjetisk militær trussel ikke lenger eksisterte. Russiske ledere henga seg til håpet om at det, slik president Putin uttrykte det, skulle skapes en ny pan-europeisk økonomi fra Lisboa til Vladivostok. Spesielt Tyskland ble forventet å ta ledelsen i å investere i Russland og restrukturere sin industri langs mer effektive linjer. Russland ville betale for denne teknologioverføringen ved å levere gass og olje, sammen med nikkel, aluminium, titan og palladium.
Det var ingen forventning om at NATO ville bli utvidet til å true en ny kald krig, langt mindre at det ville støtte Ukraina, anerkjent som det mest korrupte kleptokratiet i Europa, til å bli ledet av ekstremistiske partier som identifiserer seg med tyske nazistiske insignier.
Hvordan forklarer vi hvorfor det tilsynelatende logiske potensialet for gjensidig gevinst mellom Vest-Europa og de tidligere sovjetiske økonomiene ble til en sponsing av oligarkiske kleptokratier. Nord Stream-rørledningens ødeleggelse demonstrerer dynamikken i et nøtteskall. I nesten et tiår har et konstant amerikansk krav vært at Tyskland avviser sin avhengighet av russisk energi. Disse kravene ble motarbeidet av Gerhardt Schröder, Angela Merkel og tyske næringslivsledere. De pekte på den åpenbare økonomiske logikken i gjensidig handel mellom tyske produsenter for russiske råvarer.
USA ville stanse Nord Stream for enhver pris
USAs problem var hvordan man kunne stoppe Tyskland fra å godkjenne Nord Stream 2-rørledningen. Victoria Nuland, president Biden og andre amerikanske diplomater demonstrerte at måten å gjøre det på var å oppildne til et hat mot Russland. Den nye kalde krigen ble innrammet som et nytt korstog. Det var slik George W. Bush hadde beskrevet USAs angrep på Irak for å beslaglegge oljebrønnene. Det USA-sponsede kuppet i 2014 skapte et marionett ukrainsk regime som har brukt åtte år på å bombe de russisktalende østlige provinsene. NATO oppfordret dermed til en russisk militær reaksjon. Oppfordringen var vellykket, og den ønskede russiske reaksjonen ble behørig stemplet som en uprovosert grusomhet. Dens beskyttelse av sivile ble avbildet i de NATO-sponsede mediene som så offensiv at den fortjente handels- og investeringssanksjonene som har blitt pålagt siden februar. Det er hva et korstog betyr.
Den nye todelinga av verden
Resultatet er at verden deler seg i to leire: det USA-sentrerte NATO, og den fremvoksende eurasiske koalisjonen. Et biprodukt av denne dynamikken har vært å la Tyskland være ute av stand til å føre den økonomiske politikken med gjensidig fordelaktige handels- og investeringsforbindelser med Russland (og kanskje også Kina). Tysklands forbundskansler Olaf Sholz skal denne uken til Kina for å kreve at landet avvikler offentlig sektor og slutter å subsidiere økonomien, ellers vil Tyskland og Europa innføre sanksjoner mot handel med Kina. Det er ikke tale om at Kina vil etterkomme dette latterlige kravet, like lite som USA eller noen annen industriell økonomi ville slutte å subsidiere sin egen databrikke og andre nøkkelsektorer.[1] Det tyske rådet for utenriksrelasjoner er en nyliberal «libertariansk» arm av NATO som krever tysk avindustrialisering og avhengighet av USA for sin handel, unntatt Kina, Russland og deres allierte. Dette lover å bli den siste spikeren i Tysklands økonomiske kiste.
Et annet biprodukt av USAs nye kalde krig har vært å avslutte enhver internasjonal plan for å stoppe global oppvarming. En nøkkelstein i USAs økonomiske diplomati er at oljeselskapene og de av NATOs allierte kontrollerer verdens olje- og gassforsyning – det vil si å redusere avhengigheten av karbonbasert drivstoff. Det var det NATO-krigen i Irak, Libya, Syria, Afghanistan og Ukraina handlet om. Det er ikke så abstrakt som «Demokratier vs. Autokratier.» Det handler om USAs evne til å skade andre land ved å forstyrre deres tilgang til energi og andre grunnleggende behov.
Innledning til 20 år med krig
Uten den nye kalde krigens «gode vs. onde»-narrativ, vil amerikanske sanksjoner miste sin eksistensberettigelse i dette amerikanske angrepet på miljøvern, og på gjensidig handel mellom Vest-Europa og Russland og Kina. Det er konteksten for dagens kamp i Ukraina, som bare skal være det første trinnet i USAs forventede 20 år lange kamp for å forhindre at verden blir multipolar. Denne prosessen vil låse Tyskland og Europa i avhengighet av USAs forsyninger av LNG.
Kunsten er å prøve å overbevise Tyskland om at det er avhengig av USA for sin militære sikkerhet. Det Tyskland virkelig trenger beskyttelse fra er USAs krig mot Kina og Russland som marginaliserer og «ukrainiserer» Europa.
Det har ikke vært noen oppfordringer fra vestlige regjeringer om en forhandlet slutt på denne krigen, fordi det ikke er erklært krig i Ukraina. USA erklærer ikke krig noe sted, fordi det ville kreve en kongresserklæring etter den amerikanske grunnloven. Så amerikanske og NATO-hærer bomber, organiserer fargerevolusjoner, blander seg inn i innenrikspolitikk (som gjør Westfalen-avtalene fra 1648 foreldet), og innfører sanksjonene som river Tyskland og dets europeiske naboer fra hverandre.
Hvordan kan forhandlinger «slutte» en krig som enten ikke har noen krigserklæring, og som er en langsiktig strategi for totalt unipolært verdensherredømme?
Svaret er at det kan ikke komme noen slutt før et alternativ til det nåværende USA-sentrerte settet av internasjonale institusjoner er erstattet. Det krever opprettelsen av nye institusjoner som reflekterer et alternativ til det nyliberale banksentrerte synet om at økonomier bør privatiseres med sentral planlegging av finanssentre. Rosa Luxemburg karakteriserte valget som å stå mellom sosialisme og barbari. Jeg har skissert den politiske dynamikken til et alternativ i min nye bok The Destiny of Civilization.
Denne artikkelen ble presentert 1. november 2022. på den tyske e-siden
https://braveneweurope.com/michael-hudson-germanys-position-in-americas-new-world-order . En video av foredraget vil være tilgjengelig på YouTube om omtrent ti dager.
[1] Se Guntram Wolff, «Sholz burde sende en eksplisitt melding på sitt besøk til Beijing,» Financial Times , 31. oktober 2022. Wolff er direktør og administrerende direktør for det tyske rådet for utenriksrelasjoner.
Michael Hudson er forskningsprofessor i økonomi ved University of Missouri, Kansas City, og forsker ved Levy Economics Institute of Bard College. Hans siste bok er The Destiny of Civilization.
Undertitlene er våre. Red.
Danmark: Politiske skillelinjer viskes ut, partiene mindre viktige
Av Ove Bengt Berg - 3. november 2022
https://steigan.no/2022/11/danmark-politiske-skillelinjer-viskes-ut-partiene-mindre-viktige/
Begge to erklærte motpoler i dansk politikk hadde som mål «pragmatisk» politikk med samarbeid som er blokkoverskridende — over «midten» i politikken. Danmark har fortsatt politiske konflikter, men konfliktene blir mindre. Partiene svekkes som demokratiske styringsverktøy. Det er et varsel om avpolitisering og byråkratisering av politikk og politikere for «den eneste mulige» politikken. Konflikten i Danmark mellom de styrte og de styrende er kanskje mindre i Danmark enn i andre europeiske land, men det går i samme retninga.
Valget blei utløst av at et støtteparti for Mette Fredriksens sosialdemokratiske regjering trakk seg. Det partiet blei mer enn halvert, og vil nå ha en ny regjering. En tidligere leder og statsminister for Venstre, Danmarks høyreparti, og en tidligere nestleder i det samme partiet, fikk for hvert sitt nystarta parti oppslutning til sammen 17,4 prosent. Den ene populær som tidligere statsminister, den andre fikk velgernes oppreisning fordi Folketinget hadde straffa henne og tatt fra henne Folketingsplassen. Et annet klart høyreorientert politisk parti med en ung munnrapp leder, gikk fram fra 2,3 prosent til 7,9 prosent.
Det er «de nordatlantiske» velgerne, de på Færøyene og Grønland, som sørger for at Fredriksen fortsatt kan klare å beholde statsministerposten. Noen av Fredriksens motstanderne likte ikke at de skulle være på vippen for fastlandsdanskene.
Meningsmålerne og valgdagsmålingene traff heller ikke i dette valget.
Vant egentlig Fredriksen og sosialdemokratene valget? Regjering og politikk utformes nå i lukka rom
Mette Fredriksen blei mottatt av sine egne som politisk seierskvinne — for den politikken hun og sosialdemokratene hadde mobilisert for. Men ganske raskt i seierstalen avlyste hun seieren for den politikken hun blei hylla for av sine egne, og gikk over til å snakke om pragmatisk blokkoverskridende politikk; samarbeid med dem som står for den politikken de har mobilisert mot.
Det er uklart hvem som danner regjering. Det tidligere støttepartiet som gikk så kraftig tilbake, ga klare signaler i partilederdebatten at de var klare for å støtte en annen regjering. Nå er det åpna for at partilederne bak sceneteppet utviser «politisk håndverk». Det vil si at de skal kjøpslå om politikk og personlige ambisjoner om hvem som skal ha hvilke verv.
Enhetslisten, som Rødt regner som sitt søsterparti og ideal, gikk tilbake fra 6,9 prosent til 5,2 prosent. Det er halvparten av de to mest innvandrings- og integreringskritiske partiene i Danmark. SF, Socialistisk Folkeparti, gikk litt fram.
Sosialdemokratenes politikk
Deres politikk har tre viktige punkter sa Fredriksen: Helse og velferd, kompensere for inflasjonen og sørge for høy sysselsetting og øke tempoet i «klimahandling». Og: «Utlendingspolitikken består». Dansk politikk på dette området er det felles oppslutning om, noe som svært mange i Norge vil mene er rasistisk.
Lover politikk som forlates
Partiene kjører fram politikk før valget, men etter valget er blokkoverskridende politikk den egentlige politikken. Partiene står ikke for noe å stole på, og det dannes nye partier med flyktig oppslutning. Det er et tegn på politikkens retrett, og at politikerne og partier i mindre grad representerer de interessene som er blant folk og velgere. Personer blir viktigere enn politikk og parti. Det er et tegn på at mange koples fra reell innflytelse på samfunnsutviklinga. Uansett hvem og hva en stemmer på, så blir politikken den samme.
Det bygger opp til grunnleggende konflikter og fravær av det en av Enhetslistens representanter kalte samfunnets sammenhengskraft også i Danmark, om enn ikke så kraftig som i de større europeiske landa. De styrende gjør hva de vil, og så får de styrende motstand som de anklager som «populister», «ytre høyre» , «konspirasjonsteoretikere» og «fascister». Og velgernes svar blir Trump, Brexit, Le Pen og Meloni. De utstøtte, demoraliserte, slår tilbake.
Denne artikkelen ble først publisert av Politikus.
Saueunionen
Av Bjørn Richter - 2. november 2022
https://steigan.no/2022/11/saueunionen/
Av Bjørn Otto Richter.