Nyhetsbrev steigan.no 03.09.2022
Ny studie: Bruk av ivermectin reduserte dødsrisikoen fra covid-19 med opp til 92%
Når Amnesty ikke gjør som det forventes av dem
Arbeidsløse i Napoli brenner strømregningene sine
Ingen grunn til å bekymre seg over at vi får en aldrende befolkning, det kan snu!
Debatt: Det vi trenger i klimadebatten er sannhet
SF6-gassen forårsaket 33.4 millioner tonn/CO2-utslipp bare i 2021 – og det bare fra en brukergruppe!
Hvordan ble norske politikere så blodtørstige?
Ny studie: Bruk av ivermectin reduserte dødsrisikoen fra covid-19 med opp til 92%
Av red. PSt - 3. september 2022
https://steigan.no/2022/09/ny-studie-bruk-av-ivermectin-reduserte-dodsrisikoen-fra-covid-19-med-opp-til-92/
En vitenskapelig brasiliansk studie på bruken av ivermectin i behandling av covid-19 har kommet til at slik bruk reduserte dødsrisikoen med 92%, eller sagt på en annen måte, som det heter i rapporten:
Ikke-bruk av ivermectin var assosiert med en 12,5 ganger økning i dødelighet og en syv ganger økt risiko for å dø av covid-19 sammenlignet med vanlig bruk av ivermectin. Denne dose-respons-effekten forsterker de profylaktiske effektene av ivermektin mot COVID-19.
Rapporten har tittelen:
Regular Use of Ivermectin as Prophylaxis for COVID-19 Led Up to a 92% Reduction in COVID-19 Mortality Rate in a Dose-Response Manner: Results of a Prospective Observational Study of a Strictly Controlled Population of 88,012 Subjects
Forskerne skriver:
Bakgrunn
Vi har tidligere vist at ivermectin brukt som profylakse for koronavirussykdom 2019 (COVID-19), uavhengig av regulariteten, i et strengt kontrollert byomfattende program i Sør-Brasil (Itajaí, Brasil), var assosiert med reduksjoner i COVID-19-infeksjon, sykehusinnleggelse, og dødelighet. I denne studien var målet vårt å finne ut om regelmessig bruk av ivermectin påvirket beskyttelsesnivået mot COVID-19 og relaterte utfall, og forsterket effekten av ivermectin gjennom demonstrasjon av en dose-responseffekt.
Metoder
Denne utforskende analysen av en prospektiv observasjonsstudie involverte et program som brukte ivermectin i en dose på 0,2 mg/kg/dag i to påfølgende dager, hver 15. dag, i 150 dager. Regularitetsdefinisjoner var som følger: vanlige brukere hadde 180 mg eller mer av ivermectin og irregulære brukere hadde opptil 60 mg totalt gjennom hele programmet. Sammenligninger ble gjort mellom ikke-brukere (personer som ikke brukte ivermectin), og vanlige og irregulære brukere etter multivariate justeringer. Hele bydatabasen ble brukt til å beregne og sammenligne COVID-19-infeksjon og risikoen for å dø av COVID-19. COVID-19-databasen ble brukt og propensity score matching (PSM) ble brukt for sykehusinnleggelse og dødelighet.
En plansje oppsummerer hovedkonklusjonen i studien, s. 21:
Hvis konklusjonen er riktig har kampanjen mot ivermectin kostet et enormt antall menneskeliv
Denne studien bekrefter det mange andre studier har slått fast tidligere, nemlig at ivermectin er svært effektivt mot covid-19. Andre studier har lagt vekt på at legemiddelet er særlig effektivt i den tidlige fasen.
Men dette måtte på død og liv ikke bli kjent. Vi har levd med et globalt mediediktatur mot alle behandlingsmåter som ikke har dreid seg om å bruke de såkalte «vaksinene». Til og med nobelprisvinnere i medisin er blitt sensurert bort av mediegigantene.
Nobelprisvinneren i medisin (2015) Satoshi Ōmura ble for eksempel kneblet på YouTube:
Fikk prisen for Ivermectin
Satoshi Ōmura er kjent for oppdagelsen og utviklingen av forskjellige legemidler som opprinnelig forekommer i mikroorganismer. Han ble tildelt 2015-Nobelprisen i fysiologi eller medisin sammen med William C. Campbell og Tu Youyou for funn om en ny terapi mot infeksjoner forårsaket av rundormsparasitter. Mer presist isolerte forskningsgruppa hans en stamme av Streptomyces avermitilis som produserer den antiparasittiske forbindelsen avermectin. Campbell anskaffet senere disse bakteriene og utviklet det avledede stoffet ivermectin som i dag brukes mot elveblindhet, lymfatisk filariasis, scabies og andre parasittinfeksjoner. (Oversatt fra engelsk Wikipedia).
Grunnen til at de sensurerer bort Ivermectin og dens oppdager et åpenbar: Hvis det finnes en billig og effektiv medisin mot koronaviruset så forsvinner jo behovet for de dyre vaksinene og da raser også hele fundamentet for de drakoniske unntakslovene, portforbudene, masketvangen, den økonomiske ødeleggelsen av samfunnet sammen som et korthus.
«Faktasjekkerne» har drevet kampanje mot Ivermectin
Den såkalte «faktasjekkeren» Poynter har drevet svertekampanjer mot alt og alle som har anbefalt å bruke Ivermectin mot covid-19. Se noen eksempler her:
FALSE: Ivermectin is a miraculous drug on the treatment of COVID-19
No Evidence: 50 studies “show ivermectin is not just effective, but highly effective”
There’s no proof that hydroxychloroquine or ivermectin caused a drop in cases in India
FALSE: Ivermectin has had good results in the COVID-19 treatment in Bolivia, the Dominican Republic, New Zealand, Australia, and African countries.
Les også: Hvorfor insisterte Faktisk på at det ikke finnes behandlinger mot covid-19?
Hvorfor er ikke FHI interessert i tidligbehandling mot covid-19?
Disse kampanjene har ført til sensur mot til og med Nobelprisvinner Ōmura og praktiserende leger over hele verden. Hundretusener av menneskeliv kunne ha blitt reddet ved tidlig behandling. Men de måtte dø for å rydde vei for de saliggjørende vaksinene. Oppgjøret mot disse folkene og deres bakmenn må komme.
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
Når Amnesty ikke gjør som det forventes av dem
Av Lars Birkelund - 3. september 2022
https://steigan.no/2022/09/nar-amnesty-ikke-gjor-som-det-forventes-av-dem/
Hva forventer vestlige politikere av Amnesty International? Det følger av en åpenhjertig stortingsmelding, nr 15 (2008-2009):
«Mens man tidligere skilte mellom frivillige bistandsorganisasjoner og politiske organisasjoner som Amnesty International og Nei til Atomvåpen, er nå det store flertallet av frivillige organisasjoner politiske operatører og påvirkningsagenter i tillegg til å være operasjonelle bistandsaktører. Innsamlede midler anvendes i tett samarbeid med media og internasjonale mediepersonligheter for å maksimere synlighet og politisk innflytelse. Samtidig samarbeider de stadig tettere og oftere med myndighetsaktører og næringslivet. Globaliseringen, med tilhørende medie- og kommunikasjonsrevolusjon, har ført til en betraktelig økning i disse aktørenes evne til nettverksbygging og politisk påvirkningsarbeid på tvers av grenser og aktører» (mine kursiver).
Regjeringer og storting har altså siden 2009 eller tidligere sett på Amnesty International som en organisasjon de kan samarbeide med som politisk operatør og påvirkningsagent. Det er derfor i det lyset man bør forstå reaksjonene fra norske medier og politikere når de er skuffa over at Amnesty kritiserte Ukraina i en uttalelse 4. august.
Les: Amnesty: Ukrainsk kamptaktikk setter sivile i fare
Amnestys provestlige slagside er dermed også i tråd med stortingsmeldingen og følger ellers av at Amnesty tross alt er en vestlig organisasjon med base i London og med i alle fall hovedsakelig vestlige donorer. Derfor kan man også gå ut ifra at Amnesty har vært ekstra nøye med sine undersøkelser om Ukraina, som for tiden er USA/NATO/EUs yndling nr 1. Ekstra nøye nettopp fordi de visste at de kunne få skarpe reaksjoner fra vestlige medier og politikere hvis de kritiserte Ukraina, vestlige medier og politikere som er såre fornøyd med at Amnesty kritiserer andre land. Men hva hjelper det å være nøye nå som politikere, ‘journalister’ og andre befinner seg i krigs og blodtåka, når det eneste som gjelder er å demonisere Putin og sende stadig flere og tyngre våpen til Ukraina?
Amnesty International har siden 24. februar publisert 20 uttalelser som kritiserer Russlands krigføring i Ukraina, noe norske politikere og journalister tilsynelatende har gledet seg over. Men straks Amnesty publiserte en tekst som kritiserer Ukrainas krigføring haglet det med kritikk. Dette hy(k)lekoret av kritikere bruker gjerne Amnestys rapporter og uttalelser mot land som Russland, Hviterussland, Syria og Kina, men flyr i fistel når Russland for en gangs skyld kan bruke Amnesty i sin propaganda.
Det var i forbindelse med arbeidet med Norges krig mot Syria at jeg fovor erfarte Amnestys slagside og derfor viet jeg et kapittel i boka til blant annet å vise noen eksempler:
«I september 2011 gikk Amnesty til aksjon for en syrisk jente. De påstod at myndighetene i Syria hadde drept henne på grotesk vis og krevde en internasjonal undersøkelse av myndighetene for drapet. Nettavisen ved Thomas Paust skrev 23. sept. 2011: «Jente (18) halshogget da hun satt i varetekt. Hodet og armene var hogget av, mens huden var fjernet. Amnesty International har avdekket et grusomt tilfelle av et dødsfall i syrisk varetekt i byen Homs. Zainab al-Hosni (18) antas å være den første kvinnen som har dødd i varetekt under det syriske opprøret.»
Noen dager senere meldte NRK at jenta var i live etter å ha rømt hjemmefra noen dager fordi hun ble slått av brødrene sine. Men det som var mer typisk for Amnestys Syria-uttalelser var at de var ensidig rettet mot Syrias myndigheter, altså ikke mot andre parter i krigen, som inkluderer NATO/EU-land. Som da Amnesty krevde ensidig våpenembargo av Syria. Som da de hevdet at «syriske myndigheter bærer ansvaret for denne galskapen», det vil si for krigen. Som da de brukte subjektive og følelsesladede formuleringer som «vilkårlig bombing» og «syriske myndigheter fortsetter å slakte ned sine innbyggere». Og som da de oppfordrer Sikkerhetsrådet til å «fryse alle president Bashar al-Assads økonomiske midler».
Amnesty skrev også en rapport om tortur i Syria. Den ble skrevet uten at Amnesty hadde vært i Syria og fikk den svært ladede tittelen «Menneskeslakteriet», Human Slaughterhouse.
Amnesty anklaget Syrias regjering for krigsforbrytelser da de bombet Raqqa, men ikke USA da de bombet Raqqa.
Aller mest subjektiv var kanskje Kristyan Benedict, «Campaign Manager» for Amnesty Storbritannia, da han 5. feb. 2020 twitret: «Hvorfor ønsker Assads regime å ta tilbake hver kvadratmeter av Syria? Det er et logistisk og finansielt mareritt, om de bare tenker over det». Han argumenterte altså for at Syrias myndigheter bør gi bort mer enn 20 % av Syrias landområder, inkludert de mest oljerike områdene til kurdere, USA, Tyrkia og andre NATO-land som er med på å okkupere disse delene av Syria og som stjeler Syrias olje, hvete mm.
Vel to måneder senere, 12. april 2020, twitret Benedict: «Assad må ikke tillates å vinne».
Dette viser også hvor langt Amnesty da hadde gått i å blande seg inn i geopolitiske forhold og hvor langt de hadde beveget seg bort fra opprinnelsen som gikk ut på å aksjonere for amnesti, frigivelse for politiske fanger, samvittighetsfanger.
Dette var altså noen eksempler fra min bok om Norges krig mot Syria som viser hva norske politikere og journalister aksepterte så lenge Amnesty kritiserte Syria. Og Libya. Før/under NATOs bombing av Libya i 2011 kom Amnesty med subjektive uttalelser som at Gaddafi ønsker å slå ned protestene uansett menneskelige kostnader og lidelser, at Gaddafis bruk av vold er «uberettiget» og at han må stoppe med det eller bli stoppet og «stilt til ansvar».
Dette aksepterte de lett, også Peter Frølich (H), som har vært mest høyrøstet blant politikerne i Norge når det gjelder Amnestys Ukraina-uttalelse. «Det er en skandale», påsto Frølich i en artikkel i Dagbladet 24. august. Han er leder for Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité og ønsker tilsynelatende å kontrollere hva og hvem Amnesty kritiserer og på hvilken måte. Det synes også å være i tråd med stortingsmeldingens syn på hva organisasjoner som Amnesty kan brukes til.
Frølich interesserte seg aldri for detaljer i Amnestys rapporter da de kritiserte Russland, Hviterussland, Syria osv. Først i det Amnesty kritiserte Ukraina kom han på banen. I Dagbladet påstår han at «Amnesty har slengt ut skråsikre påstander om lovbrudd og latt dem ligge uten begrunnelse», noe som er sprøyt, da jeg har sett og hørt Amnestys begrunnelser. Han påstår videre at krigen i Ukraina er «det mest omfattende, illegitime angrepet på et demokrati siden andre verdenskrig». Men hvor var han da USA angrep Irak i 2003 på basis av en pakke med løgner? Under dyna? Jeg undres også over Dagbladets kvalitetskontroll. For hvordan kunne Dagbladet la en så åpenbart usann påstand passere?
Les: Amnesty på «likvideringsliste» i Ukraina
Jeg har ikke gått inn i detaljene i Amnestys uttalelse om Ukraina. Men jeg vet at Ukraina har satt sivile i fare, uten at jeg vet hvor systematisk det er. Det framkom i all tydelighet allerede 26. mars, da TV2s Bent Skjærstad hadde snakket med noen fra de ukrainske styrkene som da var involvert i kampene om Mariupol. Skjærstad sa da at det ukrainske forsvaret ikke vil at sivilbefolkningen skal evakuere, fordi «det virker motiverende på soldatenes kampvilje å ha sivile å forsvare». Jeg lurer på om Skjærstad/TV2 forstod hva de formidlet da, for dette var nemlig helt i tråd med Russlands propaganda: at ukrainerne saboterte de humanitære korridorene og nektet sivile å flykte. Det er imidlertid «ingen militær logikk i at man skulle ønske å beholde sivilbefolkningen inne i selve krigsteateret for å ‘bevare soldatenes kampmoral’, kommenterte Jan Erik Gaup på Facebook samme dag. Videre: «Tvert imot ville man ønske å få dem bort og i sikkerhet, slik at situasjonen ble mer oversiktlig. Hvis man da likevel (trolig) nekter dem å evakuere, er det fordi man vil bruke de sivile som levende skjold».
Krigsforbrytelser foregår i alle kriger og den ene parten er som regel ikke noe bedre enn den andre når hatet setter inn. Blant journalistene som tilsynelatende ikke skjønner det, som lar seg lede av følelser framfor fakta og prinsipper, og som derfor befinner seg i den samme krigs/blodtåka som Frølich, er Jens Kihl (Bergens Tidende), Andreas Slettholm (Aftenposten), Emil André Erstad og Bjørn Bore (begge Vårt Land). Det at Amnesty er ‘snillere’ mot NATO-land når de fører krig og er 20 ganger mer kritisk til Russland enn til Ukraina, er altså ikke bra nok for disse. Jeg anbefaler dem å tenke gjennom hva som hadde skjedd med Amnestys troverdighet hvis de kun hadde kritisert Vestens fiender.
Hadde Amnesty publisert uttalelsen hvis de på forhånd hadde visst hvor kraftig de ville bli kritisert? Kan vi som følge av kritikken regne med et enda ‘tammere’ og mer provestlig Amnesty International?
Arbeidsløse i Napoli brenner strømregningene sine
Av red. PSt - 3. september 2022
https://steigan.no/2022/09/arbeidslose-i-napoli-brenner-stromregningene-sine/
Arbeidsløse satte fyr på strømregninger foran hovedkvarteret til postkontoret på Piazza Matteotti i Napoli. Dette var en symbolsk handling fra en bevegelse av arbeidsløse som kaller seg 7 novembre’ della 167. De fikk også selskap av flere andre innbyggere. En forsamling på rundt hundre deltakere dro deretter fra Piazza Matteotti til Piazza Municipio, foran Palazzo San Giacomo, sete for Napoli kommune, hvor demonstrantene også lagde tale- og sangkor mot krigen og for inntekter man kan leve av. Dette skriver den italienske storavisa La Stampa.
Napoli, disoccupati bruciano le bollette come protesta per il caro energia. Il video
Arbeiderne er lei av lidelse fordi vi ikke lenger kan betale for deres krise, deres krig, deres spekulasjoner – sier Eddy Sorge, leder av bevegelsen – de øker ikke bare regningene våre, det er blitt veldig dyrt å leve, de øker også priser på mat, bensin, tjenester. I mellomtiden har de kuttet statsborgerskapsinntekten til de som har fått en dom de siste ti årene.»
«Og i Napoli spøker de ikke!»
Kommentar: Opprøret kommer, det ulmer og vil slu ut i åpne flammer
Det virkelighetsfjerne europeiske aristokratiet fra Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide til Emmanuel Macron og Annalena Baerbock tror de bare kan kaste millioner på millioner av mennesker ut i fattigdom og nød uten at det får noen konsekvenser.
De må tro om igjen. «De har mistet himmelens mandat» som man sier i Kina. I gode tider kan nok aristokratiet, som er et bedre ord enn det misvisende eliten (siden de ikke er noen elite), leve i sus og dus med sine gigantiske formuer uten at folkemassene stiller dem til regnskap. Men når systemet ikke lenger leverer pølsene, men tvert om tar fra folk både levebrødet og det som er av livskvalitet, vil grunnen falle ut under føttene på aristokratene. Vi garanterer ikke at det blir vakkert.
Les: Tyskland utenriksminister: «Jeg vil sette Ukraina først uansett hva mine velgere mener og uansett hvor vanskelig livet deres blir»
«Det må ha klikka for Jonas Gahr Støre»
Macron: «Det er slutt på overfloden!»
Arbeiderpartiet som ble Konsulentpartiet og mistet fingerspissfølelsen
Ingen grunn til å bekymre seg over at vi får en aldrende befolkning, det kan snu!
Av Romy Rohmann - 3. september 2022
https://steigan.no/2022/09/ingen-grunn-til-a-bekymre-seg-over-at-vi-far-en-aldrende-befolkning-det-kan-snu/
Eldrebølgen som vi skremmes med og som vi ruinere hele Norge vil nok avta betraktelig framover dersom en skal sette sin lit til nyere forskning, foreløpig på fluer
Av Romy Rohmann
Den 31.august kan vi lese på Science Focus at eksponering for det blå lyset på bla telefonskjermen akselerer aldring.
En ny studie viser at eksponering for blått lys kan ha skadelige effekter på kroppen din, inkludert akselerert aldring.
Vi blir ofte fortalt at for mye tid brukt på smarttelefoner ikke er bra for oss, og nå tyder en ny studie på at det til og med kan øke aldringsprosessen.
Les: Your phone screen could be making you age quicker
Overdreven eksponering for blått lys fra enheter vi omgir oss med til daglig som TV-er, bærbare datamaskiner og telefoner, kan gi skadelige effekt på celler i kroppen, fra hud og fettceller, til sensoriske nevroner.
Dr Jadwiga Giebultowicz , som er seniorforfatter av denne studien, og professor i Integrativ Biologi ved Oregon State University skriver i denne undeelsen:
«Vi er de første som viser at nivåene av spesifikke metabolitter – kjemikalier som er avgjørende for at cellene skal fungere riktig – endres i fruktfluer som utsettes for blått lys. Vår studie antyder at unngåelse av overdreven eksponering for blått lys kan være en god anti-aldringsstrategi.»
Denne studien er laget på fluer, men resultatene kan gi en indikasjon på hvordan blått lys påvirker mennesker, og teamet håper nå å utføre ytterligere forskning på menneskelige celler.
Human rights light fight
Av Niels Gerhard Johansen - 3. september 2022
https://steigan.no/2022/09/human-rights-light-fight/
Amnesty International som setter søkelys på menneskerettighetsbrudd, slukket lyset helt da covid-19 restriksjonene dyttet oss inn i helsetyranniet. Istedenfor å stå på barrikaden for vor rett til frihet, fokuserte organisasjonen på «retten» til å delta i ett tvilsomt medisinsk eksperiment – som kanskje i seg selv er en gigantisk forbrytelse mot menneskeheten.
Krigen i Ukraina har imidlertid tent nytt lys i Amnesty. Fra begynnelsen har de rapportert om russiske angrep på sivile og vi var tilbake til normalen: at Amnesty skriver sine rapporter mens verden fortsetter med sine forbrytelser…
Men det var bare inntil Amnesty bannet i kirken og begynte å rapportere krigsforbrytelser begått av den ukrainske hæren. Plassering av militære baser på skoler og hospitaler blant sivile setter konflikten i et annet lys.
Amnesty ble derfor utsatt for et massivt press, lederen i Ukraina, Oksana Pokalchukat, måtte gå av og det er utbredt brannslukking i organisasjonen. Nå kan de nok glemme å utgi rapportene om ukrainernes bombing og mineutskyting mot sivile i Donbass og de må få raket kastanjene ut av ilden mens medienes propagandamaskineri reparerer glansbildet av våre ukrainske helter og sørger for at Verden går videre.
Men litt er det da kommet ut av kritikken av ukrainsk krigførsel, for Pokalchukat, som er ukrainsk sivilist, hevdet i rapporten at Ukraina ikke bryr seg om drap på sivile og det er nå bevist ved at hun selv er oppført på likvideringslisten over Ukrainas fiender…
Vennlig hilsen
Niels Gerhard
Samfunnsengasjert satirekunstner
Europa har tapt energikrigen
Av Thomas Fazi - 3. september 2022
https://steigan.no/2022/09/europa-har-tapt-energikrigen/
Millioners levebrød er allerede ofret
Av Thomas Fazi – 1. august 2022
Etter et tiår med økonomiske innstramninger, er Europa nå på randen av en ny tidsalder med energisparing? Byen Hannover har nylig innført strenge regler for energisparing som inkluderer å kutte av varmtvannet i offentlige bygninger, svømmebassenger, idrettshaller og treningssentre, forby mobile klimaanlegg, varmevifte eller radiatorer, slå av offentlige fontener og slutte å belyse store bygninger som rådhuset om natten.
I mellomtiden vurderer flere land over hele Europa å dempe eller slå av offentlig belysning, og til og med vedta «energiportforbud», med tidlige stengetider for bedrifter og offentlige kontorer. Og mer drastiske tiltak er under vurdering – inkludert gassrasjonering for energiintensive industrier som stål og landbruk.
Disse tiltakene er en del av en EU-omfattende plan for reduksjon av gassetterspørsel, med den illevarslende tittelen Save Gas for a Safe Winter, for å redusere gassbruken i Europa med 15 % frem til neste vår. Blant forslagene er en bestemmelse om at tjenestemenn i Brussel kan ilegge bøter for manglende overholdelse dersom de bestemmer at krisen eskalerer til et farlig nivå.
Alt dette kommer midt i økende frykt for at minkende russiske gassforsyninger kan kaste Europa ut i en energikrise denne vinteren. Samlet sett er russisk gasseksport til EU på omtrent en tredjedel av fjorårets nivå, og har falt jevnt siden invasjonen av Ukraina. Mens flere europeiske land har redusert sin russiske gassimport, har Russland selv redusert gassstrømmen til Europa gjennom Nord Stream 1, kontinentets største rørledning, hovedsakelig med henvisning til tekniske problemer. Forleden dag, med henvisning til utstyrsreparasjon, annonserte Russland nok en reduksjon i mengden naturgass som strømmer gjennom Nord Stream 1, som nå opererer med bare 20 % kapasitet.
Dette har fått spotprisene på naturgass til å stige til nivåer som ikke er sett siden begynnelsen av mars; de er nå nesten 10 ganger høyere enn for to år siden. I de fleste land har strømprisene steget tilsvarende. Høye energipriser gir allerede næring til rekordinflasjon – for øyeblikket nær 9 % og økende i EU – og presser folks kjøpekraft, kaster tusenvis ut i fattigdom og legger en enorm byrde på industrien.
Dette gjelder spesielt for Tyskland, som nesten er helt avhengig av russisk gassimport. Faktisk har landets industriproduksjon vært dalende i over tre måneder. Forbløffende nok har 16 % av tyske industribedrifter redusert produksjonen eller delvis stoppet sin virksomhet på grunn av stigende energipriser. Dette er med på å forklare hvorfor Tyskland forrige måned ble det første landet som eskalerte advarselen om gassforsyning til «varslingsnivået».
Den kombinerte effekten av stigende priser og fallende etterspørsel (både internt og utenlands, ettersom Kina går tilbake i lockdown), produksjon og investeringer får allerede den økonomiske veksten på kontinentet til å stoppe opp. Mens institusjoner som EU-kommisjonen og IMF, til tross for betydelige nedjusteringer, fortsatt spår reell BNP i EU til å være rundt 2,5 % i år, anser flere analytikere selv disse langt fra rosenrøde spådommene til å være altfor optimistiske. Carsten Brzeski, Chief Eurozone Economist i ING bank, forutser for eksempel en resesjon på slutten av året ettersom høye priser svekker kjøpekraften.
For å gjøre vondt verre, vil ECBs nylige beslutning om å heve renten gjøre lite eller ingenting for å dempe inflasjon forårsaket av faktorer på tilbudssiden, men vil nesten helt sikkert svekke økonomisk aktivitet ytterligere, og gjøre det vanskeligere for stater å mobilisere ressurser som trengs for å dempe effektene av energikrisen. Og når det gjelder ECBs nylig lanserte Transmission Protection Instrument (TPI), som tar sikte på å hjelpe land i økonomisk nød, kan det bare aktiveres for de landene som anses å være «fiskalt bærekraftige» (et tvilsomt konsept i seg selv), selv om den nåværende krisen er uunngåelig nødt til å legge en belastning på de offentlige finansene i europeiske land.
Dessuten, selv om EU fornuftig nok har — for en gangs skyld! — foreslått å holde EUs finanspolitiske regler suspendert i ett år til, har flere land, ledet av Tyskland, kunngjort sin intensjon om å omfavne innstramninger igjen. «For Tyskland er det klart: vi vil ikke benytte oss av den generelle unntaksklausulen», sa den tyske finansministeren Christian Lindner, og hevdet at prioriteringen nå må være å bekjempe inflasjonen. «Vi vil gå tilbake til gjeldsbremsen. Vi må stoppe avhengigheten av stadig mer gjeld.» For dette, la han til, «må vi komme oss ut av vår ekspansive finanspolitikk, og ut av gjelden, slik at sentralbanken har rom til å bekjempe inflasjonen med sine midler».
Tyskland virker med andre ord innstilt på å igjen kaste kontinentet enda dypere inn i resesjon gjennom fullstendig selvødeleggende innstramninger, akkurat som det gjorde i kjølvannet av finanskrisen. Europa er allerede på vei mot et stagflasjonsscenario – en situasjon der høy inflasjon er assosiert med lav eller negativ vekst. Innstramminger ville rett og slett gjøre en dårlig situasjon enda verre.
Les: EUs sjølskading gjennom sanksjonene – unionen må nå jukse eller lide
Hvis det er dårlig nå, sier det seg selv at en ytterligere nedgang i russisk gassstrøm, som fortsatt står for 40 % av EUs gassimport – for ikke å nevne punktum – ville ha fullstendig katastrofale konsekvenser, spesielt hvis det skulle skje om vinteren når etterspørselen etter gass er på sitt høyeste. Energi er tross alt bokstavelig talt livsnerven i økonomien. Det er det som holder husene våre opplyst og varme (eller kjølige), og bilene, industrien, supermarkedene og elektroniske dingsene våre i gang. Uten den stopper sivilisasjonen bokstavelig talt.
Dette er grunnen til at hvis Europas energiforsyninger ikke er i stand til å møte etterspørselen, vil konsekvensene være nesten ufattelige: Fabrikker vil bli tvunget til å stenge, arbeidere vil bli permittert og husholdninger tvunget til å begrense bruken av elektrisitet og varme til bestemte tider. Det ville vært intet mindre enn samfunnsmessig sammenbrudd. Tysklands utenriksminister Annalena Baerbock innrømmet nylig at mangel på naturgass denne vinteren «kan utløse folkelige opprør». Tenk på opptøyer, plyndring, unntakstilstand, muligens til og med styrtede regjeringer.
I et forsøk på å avverge dette dommedagsscenarioet, har EU vedtatt en forskrift om at underjordisk gasslager på medlemslandenes territorium må fylles til minst 80 % av kapasiteten innen utgangen av oktober (den er for tiden på 67 %). Det avhenger imidlertid av stabile strømmer i de påfølgende månedene. Dessuten, selv om målet på 80 % nås, ville det fortsatt ikke være nok til å få land gjennom hele vinteren uten kontinuerlig tilførsel av mer gass. Med dagens kapasitet vil EU ha akkurat nok gass til slutten av november (forutsatt at vinteren starter 1. oktober).
Dessuten varierer lagringsnivåer og lagringskapasitet mye i EU. Noen land som Spania, Portugal, Bulgaria og Kroatia, vil gå tom innen desember selv ved full kapasitet (mens andre henger alvorlig etter når det gjelder å fylle opp tankene). Tyskland er fortsatt det mest utsatte. Til tross for at landet har de desidert største lagringstankene i Europa, er etterspørselen etter gass like stor, og tankene holder bare til 108 dagers forbruk, vil fulle tanker gå tomme 16. februar, og de er for tiden bare 67 % fulle som vil bli tømt i desember hvis Russland skrudde av gassen i morgen.
Totalt sett er det høyst usannsynlig at Europa vil overleve et fullstendig kutt av russisk gass. Mens noen land har klart å delvis erstatte russisk gassimport med alternative, om enn dyrere gasskilder – som flytende naturgass eller LNG – er andre, først og fremst Tyskland, fortsatt sterkt avhengige av russisk import.
Så til syvende og sist har vi lite annet valg enn å håpe på Putins gode vilje hvis vi vil klare oss gjennom vinteren. Men Russlands leder er ikke den eneste som har skylden for vår nåværende knipe. Hvis vi i dag befinner oss på randen av katastrofe, og allerede står overfor massive økonomiske vanskeligheter, faller ansvaret direkte på skuldrene til europeiske ledere. Sett på den ene siden at å føre «total økonomisk og finansiell krig» mot en atomvæpnet regional makt som deler mer enn 2000 kilometer grense med Europa neppe kunne betraktes som et fornuftig grep, var det åpenbart at det å kutte de økonomiske relasjonene mellom Europa og Russland kom til å skade førstnevnte mye mer enn sistnevnte, gitt Europas avhengighet av russisk gass. Faktisk innrømmet europeiske ledere dette indirekte da de ekskluderte russisk olje- og gasseksport fra sanksjonsregimet. Det er noe patologisk infantilt over oppførselen til europeiske ledere hvor de liker å spankulere rundt på verdensscenen og holde grandiose taler om «demokrati som står opp mot autokrati», men ikke ser ut til å være klar over de virkelige konsekvensene av ordene deres.
Les: Tyskland utenriksminister: «Jeg vil sette Ukraina først uansett hva mine velgere mener og uansett hvor vanskelig livet deres blir»
Spørsmålet om russiske forsyninger er et perfekt eksempel. Ved starten av konflikten kunngjorde EU, som før krigen fikk rundt 40 % av gassen fra Russland, sin intensjon om å redusere denne gassimporten med to tredjedeler innen utgangen av året og fase ut russisk gass helt innen 2027. Faktisk har europeiske ledere de siste seks månedene skrytt av å venne seg av med den for å «treffe Putin der det gjør mest vondt». Og likevel stønner de i dag over inflasjon og stigende priser (hva trodde de ville skje?) og ble grepet av panikk og moralsk forargelse da Gazprom kunngjorde at de ville kutte gassstrømmene til Europa.
Bevæpner Russland gasstrømmen i sin dragkamp med Europa? Selvfølgelig. Men europeerne startet denne kampen. Eller kanskje de trodde de kunne delta i en ensidig energikrig med Russland, i deres eget tempo og premisser (det er grunnen til at de ekskluderte russisk olje- og gasseksport fra sanksjonsregimet), uten at den andre siden avfyrte noen skudd mot dem. For å gjøre saken enda mer grotesk, har ikke bare «gasskrigen» svekket Russland – den ser ut til å ha styrket det, ved å hjelpe Russland med å massivt øke sin tilstrømning av utenlandske reserver på bakgrunn av stigende energipriser.
Til tross for alt det barbariske i Putins krig, har levebrødet til millioner av europeere allerede blitt ofret på alteret for de europeiske ledernes grove inkompetanse. Og levebrødet til flere millioner er i fare. De har imidlertid rett i én ting: Europas fremtid avhenger av kampen mellom demokrati og autokrati – mellom oss, folket og dem, autokratene.
Denne artikkelen ble først publisert på unherd: Europe has lost the energy war
Artikkelen er oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.
Andre artikler av Thomas Fazi på unherd, se her.
Debatt: Det vi trenger i klimadebatten er sannhet
Av leserinnlegg - 3. september 2022
https://steigan.no/2022/09/debatt-det-vi-trenger-i-klimadebatten-er-sannhet/
Svar til Erik Plahte.
Jon Gulbrandsen (dr. philos.) og Kjell Schevig
Vi publiserte en artikkel på Steigan den 29. august, med tittelen «Om klimafornektere og solfornektere – og det store sausetoget». Dette ble imøtegått av Erik Plahte.
Plahte åpner artikkelen sin med å fastslå at mennesket, dets sivilisasjon og millioner av arter vil bli utradert dersom vi ikke kjøler ned kloden ved å redusere CO2-utslippene våre.
Også artikkelforfatterne trodde i sin tid på CO2-hypotesen, vi har trodd på FNs klimaspådommer helt siden 1988 og vi har ligget søvnløse mange netter på grunn av de samme, men da oppfyllelsen av spådommene etter hvert uteble, begynte vi å stille spørsmål ved IPCCs dommedags-scenarier.
Ett av veldig mange eksempler på hva som fikk oss til å snu er dette:
I 2008 reiste 300 klimaforskere til Nordpolen og spådde at isen skulle forsvinne før 2015. Adresseavisen skrev: «Arktis blir isfritt om sju år. Det er konklusjonen i det mest omfattende forskningsprosjektet som noen gang er gjort om isforholdene i Arktis».
Men satellittbilder viser at is-arealet var 5,04 millioner kvadratkilometer den 29. august 2008 og 5,30 millioner kvadratkilometer på samme dato i 2022. Arktis har altså ikke blitt isfritt, men har holdt seg stabilt siden 2008.
Denne forskningsekspedisjonen i 2008 er dessuten typisk for hvordan pressen fremstiller IPCC. Klimaforskere spår feil stadig vekk, men pressen avslører av en eller annen grunn aldri feilene deres.
Vi er for øvrig begge også miljøvernere, og vi er i likhet med Plahte redde for at jorda kan bli ødelagt, men vi er ikke redde for antropogene CO2-utslipp – vi er redde for klimaalarmistenes ambisjoner om å løse et for oss ikke-eksisterende problem, med midler som vil være svært ødeleggende.
Plahtes antakelse hviler på to grunnsentenser; at det er påvist en positiv korrelasjon mellom antropogent CO2 og temperatur (uten å bruke modelldata), og at høyere temperaturer vil være ødeleggende for livet på jorda. Vi kan ikke se at det finnes evidens for noe av dette, tvert om, og vi har derfor sluttet oss til alle dem som i dag stiller spørsmål ved IPCCs påstander.
Plahtes hovedpåstand er at artikkelforfatterne slåss alene mot et forent vitenskapelig miljø og at vi har for lite respekt for FN og IPCC. Men vi er langt fra alene, og vi blir stadig flere. Nylig har 1.100 anerkjente forskere undertegnet et opprop, og tidligere har over 31.000 signert et liknende opprop. Betegnende nok er det i stor grad eldre eller pensjonerte forskere som signerer slike opprop, fordi yngre forskere med familieansvar av en eller annen merkelig grunn vegrer seg, og heri ligger antakelig også forklaringen på Plahtes undring over påstanden om at dagens forskning er politisert. Men dette er noe de aller fleste forskere med litt fartstid kan skrive under på.
Plahtes første stikk er at «den raske økinga i den globale temperaturen som har skjedd i tida etter andre verdenskrig, i all hovedsak er menneskeskapt», altså en versjon av hockeykøllekurven til Michael Mann. Mann fikk massiv kritikk for denne og kurven ble deretter trukket fra IPCCs AR5. Kurven ble gjeninnført i AR6, men bare i «summary for policy makers», men så er da IPCC også «Intergovernmental», altså et regjeringsorgan som til syvende og sist fatter sine beslutninger på et politisk grunnlag.
Men hva om temperaturvariasjonene bare er sykliske da? Dette åpenbare spørsmålet var det ingen som turte å stille, milliarder av dollar i klimaforskning til tross, før tre tyske fysikere gjorde det på egen hånd ved hjelp av en Fourir-transformasjon, etter at de hadde gått av med pensjon! De brukte måledata fra 1750-tallet og proxydata fra 2.500 år tilbake, og kom frem til at temperaturvariasjonene er sykliske, og dermed matematisk uavhengige av CO2-konsentrasjonen, som er monotont voksende.
Dette støttes av GISP2-undersøkelsene (Greenland Ice Sheet Project) fra Grønland, som viser at vi er i en varm fase av en ekstremt kald geologisk epoke, men under dinosaurenes tid var temperaturen på jorda over 7-sju grader varmere enn i dag, og dette var en periode hvor livet på jorda blomstret.
Vikingtiden var også en av disse varmeperiodene, «men dette er bare et lokalt fenomen» innvender Cicero og NRK, men det er godt dokumentert at slike klimavariasjoner nettopp var globale.
Når det gjelder tallene som Plahte refererer til, så er disse høyst problematiske å forholde seg til når vi vet at noe så enkelt som temperaturdata forandrer seg bare ved å ligge skuffene hos NASA GISS, og at resten av tallene kommer fra datamodeller som forutsetter at det er CO2 som styrer klimaet vårt, og da er det ikke spesielt overraskende at modelldataene også viser en slik sammenheng.
Ole Humlum, omtaler det samme problemet, men i en mye større skala, og hvor hele temperaturserier uten forklaring utsettes for såkalte «administrative justeringer» (!)
Vi forstår dessuten ikke Plahte når han hevder at selv om det i forhistorisk tid er et manglende samsvar mellom temperatur og CO2-konsentrasjonen i atmosfæren, så behøver ikke dette å være sant i dag fordi han mener at «den kompliserte klimadynamikken» ikke er den samme i dag som før.
Oss bekjent er naturlovene de samme, uansett om det er lenge siden eller for kort tid siden. Den eneste forskjellen er at CO2-nivået var mye høyere før enn i dag, og at en eventuell korrelasjon derfor burde ha vært tydeligere enn i dag, men det er det altså ikke. CO2-nivået er i dag på bare 0,04% (minimum for plantevekst ligger på 0,015%) hvorav det menneskelige bidraget antas å være rundt 4%, men naturlovene tar ikke hensyn til om CO2-utslippene kommer fra mennesker eller natur.
Plahtes naturvitenskapelige argumenter er derfor etter vår mening i beste fall svake, så hva er det Plahte egentlig er ute etter? Plahte gir oss en ledetråd når han sier at det vi trenger er «politikere som tør å ta et oppgjør med det kapitalistiske vekstkravet» og at løsningen på «klimakrisen» er sosialisme, hvoretter han gir seg til å sitere Formann Mao Zedong.
Dette er dessverre symptomatisk for store deler av klimabevegelsen, inkludert Klaus Schwab, som har minst like store ambisjoner som Formann Mao. Jordan Peterson peker på det samme ved å si at når klimamodellene utvides til de økonomiske modellene, hvor et av premissene er at økonomisk vekst vil skade klimaet, så må den økonomiske veksten stanses. Problemet med dette er at det vil bli flere fattige, og flere fattige betyr at flere mennesker kommer til å dø. Men nå er ekte sosialister en sjelden vare, også på venstresiden, så dette er tydeligvis ikke noe problem.
Så hvor mange kommer til å bli rammet?
Et sannsynlig tall, ifølge Deloitte Consultants, er at 150 millioner mennesker vil oppleve matvare-usikkerhet neste år, mens Bjørn Lomberg og Micael Yon anslår at dette tallet raskt vil øke til 1,2 milliarder, og at det kommer til å øke videre, fordi det som skjer når folk ikke får nok mat er at regjeringer destabiliseres, og deretter konfiskerer mat fra bøndene, som ikke lenger får betalt, og uten penger slutter de å produsere mat.
Vi ser allerede begynnelsen på et slikt regime i Canada og Holland, og delvis også i Norge.
Plahte vil altså sette i gang det sosialistiske eksperimentet for hundrede gang, fordi han tror at vi korrekt har klart å modellere hele verdens økosystem, og verdensøkonomien, samtidig. Historien viser at konsekvensene etter all sannsynlighet vil være katastrofale, for både mennesker og miljø.
Derfor er vi også klima-alarmister, men av en helt annen grunn enn Plahte. For vi tror at Støre, Schwab, Gutteres m.fl. kommer til å tryne på dette eksperimentet, uten andre konsekvenser for dem selv enn at de i stillhet kan trekke seg tilbake til en behagelig pensjonisttilværelse. Men for alle tilfellers skyld bør de nok velge å bosette seg i såkalte «gated communities» med solid vakthold.
De foregående innleggene i denne debatten:
Debatt: Om klimafornektere og solfornektere – og det store sausetoget
Debatt: Om klima, vitenskap og kapitalistisk rovdrift
SF6-gassen forårsaket 33.4 millioner tonn/CO2-utslipp bare i 2021 – og det bare fra en brukergruppe!
Av leserinnlegg - 3. september 2022
https://steigan.no/2022/09/sf6-gassen-forarsaket-33-4-millioner-tonn-co2-utslipp-bare-i-2021-og-det-bare-fra-en-brukergruppe/
Av Svein A.
Det er et åpent spørsmål om elektrifisering av samfunnet er så grønt som alle politikerne og elkraft baronene påstår. Grunnen er bruken av SF6-gassen i nettverksinstallasjonene og i andre el-kraft installasjoner som vindturbiner (ca 8kg SF6-gass i hver landvindturbin/Vestas[1]) .
Sintef/Brukergruppen – GIS anlegg/strømnettverket
Sintef/Brukergruppen[2], som dekker nesten alle kapslede SF6-anlegg med SF6 både som bryter- og isolasjonsmedium (GIS-anlegg) for spenningsnivå over 60 kV. Brukergruppen dekker også store deler av luftisolerte komponenter med SF6 som brytermedium (AIS-frittstående komponenter) for spenninger over 60 kV i Norge. Men, for komponenter med SF6-gass for spenningsnivå under 60 kV (frittstående, nettstasjoner osv.) er det fremdeles en jobb å gjøre for noen av Brukergruppens medlemmer. Det er flere og flere som får registeret slike komponenter, og dette er en av årsakene til at anleggsmassen øker fra 2020 til 2021. I 2021var anleggsmassen 379809 kg SF6-gass i Brukergruppen/Sintef. En økning på ca 43000kg fra 2020. Brukergruppen utgjør 95% av GIS eierne og noe mindre for lavere spenningsnivåer.
Det akkumulerte utslippet fra Brukergruppen i perioden 2003-2021 er 14543kg SF6-gass og det fra en enkelt brukergruppe. Den teoretiske levetiden er 3200 år for SF6- gass og med en klimapotens som varer i minst 100 år. SF6-gassen er ca 23000 ganger mere klimapotent enn CO2 og med en akkumulativ virkning i minst 100 år.
Det er å bemerke at Brukergruppen er blant de seriøse bruker-aktørene av SF6 gass. Brukergruppen har klart å presse ned utslippet til 0.16% av anleggmassen fra topp-nivået i 2006 hvor utslippet var 0.67%. Selv om anleggsmassen har økt med ca. 160000kg har utslippet minket fra 1480kg i 2006 til 608kg i 2021.
C02-utslipp fra 95% av GIS og lignende type anlegg
14543/SF6 * 23000 = 33448900 kg/CO2-utslipp = 33.4 millioner tonn/CO2-utslipp bare i 2021.
Vindturbiner
Hva med de andre brukergruppene eksempelvis vindturbineierne? Jeg har ikke klart å finne noen utslippstall for SF6-gas fra andre brukergrupper. Eksempelvis inneholder hver og en av vindtubinene på land ca 8kg(Vestas) SF6-gass. Totalt er det per 30.08.2022 1333 stk landvindturbiner med en total SF6 anleggsmasse på ca 10664kg. Vi har ikke klart å finne hvilke utslippstall som gjelder for vindturbinene. Ei heller har Miljødepartementet besvart vårt spørsmål vedrørende temaet. Det er all grunn til å anta at all SF6-gassen slippes ut i sin helhet fra vindturbinbrukerne. I Tyskland med mange tusen vindturbiner er det dokumentert en betydelig økning av SF6-gass i lufta[3]. SF6-gassen mister mye av sin funksjonalitet ved bruk etter en periode. Den må erstattes med ny eller renset SF6-gass med en rensegrad på 99.7%[4] som det ideelle. Slippes den brukte gassen bare ut til luft eller leveres den inn til rensing?
CO2-potensielt utslipp landvindturbiner
10664/SF6 * 23000 = 24527200 kg/CO2-utslipp = 24.5 millioner tonn/CO2-potensielt utslipp
Hva skjer i de ulike brukergrupper av SF6-gass og lignende gasser. Er det noen kontroll/oversikt over utslipp/ombruk? Hva med havvindturbinene som er over dobbelt å store om landvindturbinene – inneholder de 16 kg SF6 eller mere? Hvordan skjer vedlikeholdet av SF6-gassen?
Det store spørsmålet er om den akkumulative effekten til SF6 og lignende gasser taes med i C02 regnskapet? Hvor store mengder slike gasser finnes i lufta?
Norges utslipp av CO2-ekvivalenter[5] er ca 49.1 millioner tonn. Det virker som om de 33.4milioner tonn med CO2-evkvivalenter fra den akkumulative SF6-gassen og det bare fra en enkelt brukergrupppe ikke er tatt med i Statistisk Sentralbyrå’s oversikt – hvorfor ikke? Er klimaavtrykket fra el-sektoren noe SSB bare overser. Dvs dermed legger de på bordet et «fake» CO2 regnskap.
[1] https://www.nmf.no/wp-content/uploads/2020/06/NORGES_MILJ%C3%98VERNFORBUND_-_Klimakur_2030_-_H%C3%B8ringssvar_2020-04-30a.pdf
[2] https://blogg.sintef.no/sintefenergy-nb/sf6-gassregnskap/
[3] https://steigan.no/2022/08/vindturbiner-slipper-ut-svaert-farlig-klimaodeleggende-gass/?utm_source=substack&utm_medium=email&fbclid=IwAR207X9FwExwm4DFu9WGuXAiJ6qffGcJrT0oWpNiYKoy6ZpIl7K0-1k3E9g
[4] https://blogg.sintef.no/sintefenergy-nb/sf6-gassregnskap/
[5]https://www.ssb.no/natur-og-miljo/forurensning-og-klima/statistikk/utslipp-til-luft/artikler/klimagassutslippene-gikk-ned-0-3-prosent-i-2021
Hvordan ble norske politikere så blodtørstige?
Av Terje Alnes - 3. september 2022
https://steigan.no/2022/09/hvordan-ble-norske-politikere-sa-blodtorstige/
En nærmest samlet norsk politikerstand mobiliserer for Ukraina-krigen. Vi har sett det før. Det endte tragisk i Afghanistan og Libya, nå gjøres de samme feilene på nytt.
Av Terje Alnes.
På dagen 6 måneder etter den russiske invasjonen i Ukraina, la NATOs generalsekretær ut en videohilsen der han sa at ukrainerne er en inspirasjon for verden. Stoltenbergs budskap var tydelig: Ukraina må seire, og Ukraina kommer til å seire. Tidligere har Stoltenberg sagt at denne krigen kan vare lenge, på AUFs sommerleir var han åpen for at den kan vare i flere år.
Det samme budskapet gjentas av sentrale europeiske politikere, som Tysklands utenriksminister Annalena Baerbock. Hun også lover at landet om nødvendig skal støtte Ukraina i krigen mot Russland i flere år. Krig er det absolutt verste for miljøet. Men den prisen er Baerbock – som representerer De Grønne, villig til å betale, i tillegg til den ufattelige menneskelige kostnaden i form av død og lemlestelse. Her snakker vi riktignok om andres død og lemlestelse, noe som gjør offeret lettere å bære.
Vi vet at hundrevis av liv går tapt hver eneste dag denne krigen varer. En årelang krig vil koste titusenvis, ja kanskje hundretusenvis av menneskeliv.
Dette vet både Stoltenberg og Baerbock, men de sier det ikke. NATO skal aktivt støtte og forlenge en krig som kan ta hundretusenvis av ukrainske og russiske soldaters liv, og ukrainske siviles liv – menn, kvinner og barn; alt mens Stoltenberg på trygg avstand forteller oss hvilken inspirasjon dette er for verden.
Är det tanken, att ”Ukraina måste vinna”, så betyder det att ingen tar någon som helst hänsyn till det ukrainska folket och dess öde. Ukraina kommer att bli sönderslaget om den filosofin får dominera.
– Jan Öberg: «Fred har blivit det mest kontroversiella», i Proletären 31.08.22
Norske politikere heier på krigen og støtter den aktivt
Norske politikere kan ikke være dårligere enn sitt NATO-idol og sine europeiske forbilder. Det tok ikke mer enn fire dager etter det russiske angrepet før Stortinget skrotet et 60 år gammelt prinsipp om ikke å sende norske våpen til krigssoner. Fire dager. Dette forteller oss at dagens Stortingsrepresentanter ikke er som tidligere tiders representanter.
Norge donerte først 2.000 M72 panservernvåpen, antiluftskyts og ammunisjon. Så M109 artillerivåpen som vi ikke lenger har bruk for selv. Deretter sendte vi det meste av vårt resterende militære overskuddsmateriell. Nå er vi kommet til den fasen at vi må kjøpe våpen og ammunisjon for å sende til Ukraina.
Men dette er heller ikke nok. På Utøya ba NATO-Stoltenberg norsk forsvarsindustri legge om produksjonen for å tilfredsstille Ukrainas behov for våpen og ammunisjon, og viste til en «ønskeliste» han har fått fra Zelenskyj. Dette tente øyeblikkelig gløden i Venstres Guri Melby, som straks tok saken til Stortinget og til forsvarsminister Bjørn Arild Gram.
Forsvarsminister Gram kunne på sin side, under donorkonferansen for Ukraina i København, bekrefte at Norge vil bidra til opplæring av ukrainske soldater i Storbritannia. Samtidig kunne han fortelle at Regjeringen fortløpende vurderer nye norske bidrag til Ukraina. Knapt tre uker senere kunne Forsvaret melde at ukrainerne nå skal få opplæring i Norge. Samtidig sier oberstløytnant og hovedlærer ved Stabsskolen Geir Hågen Karlsen at krigen i Ukraina kan bli langvarig og fortsette i flere år.
Tydeligere kan det ikke vises at Norge tar rollen som medkriger på største alvor.
Norske politikere har altså ingen sperrer mot å bidra til at krigen drar ut i flere år, og at vår involvering blir mer og mer omfattende. De har adoptert det militær-industrielle kompleksets ideologi og stiller seg fullt og helt bak NATO-militarismens tankesett. Ikke en eneste stemme mot denne krigsaktivismen kan høres fra Stortingets talerstol. Stortinget er et ekkokammer av NATO-enighet.
Det kan jo umulig gå galt.
Ukraina vil seire! Som Afghanistan?
Når Stoltenberg flere ganger siteres på at Ukraina vi vinne krigen, og ledende politikere fra NATO-land gjentar mantraet om at Ukraina vil seire til slutt, burde det ringe en bjelle. Har vi virkelig ikke hørt dette seiersbudskapet før?
USA og NATO-allierte holdt krigen i Afghanistan gående i to tiår – i 20 år! – på en løgn om at seieren var nær.
I dag vet vi, takket være offentliggjøringen av «Afghanistan Papers», at USA på et tidlig tidspunkt visste at en militær seier i Afghanistan ikke var mulig. Likevel ble opinionen stadig innbilt at den vestlige krigføringen ville seire til slutt. Denne krigen, opprettholdt i 20 år av løgner spredt av våre vestlige politikere og NATO-medier, var en katastrofe for afghanerne. De harde fakta viser at det i dag er 2 millioner enker i landet og at 97 % av befolkningen lever i fattigdom.
«Stol aldri på norske politikere som står i ledtog med USA!» Dette er et visdomsord vi kan utlede fra krigen i Afghanistan. Så tidlig som i desember 2001 uttalte utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson (KrF) at «USA og de allierte er i ferd med å vinne krigen i Afghanistan». Året etter kunne forsvarsminister Kristin Krohn Devold (H) triumferende erklære at «Det terroristiske, brutale og undertrykkende Taliban-regimet er fjernet. Landet har blitt frigjort». De norske ministerne stolte blindt på den informasjonen de fikk fra sine amerikanske allierte.
I 2007 gjennomførte USA en hemmelig kampanje mot Norge. Diplomater drev omfattende påvirkning ovenfor norske myndigheter og opinion for å øke norsk krigsdeltakelse i Afghanistan. Desinformasjon og hemmelighold var nødvendig for å få Norges befolkning til å støtte krigen. En som villig lot seg bruke i den amerikanske krigspropagandaen var statsminister Jens Stoltenberg, som i en kronikk i Aftenposten markedsførte krigen som et kvinnefrigjøringsprosjekt og en krig for skolegang for afghanske barn.
Å trekke seg ut (av Afghanistan) ville være et knefall for Taliban og fortsatt vold og terror.
– Jens Stoltenberg i Aftenposten 21. november 2007
Stoltenbergs humanitære retorikk ble fordømt i Godal-utvalgets NOU. Hovedmotivet for Norges 20 år lange krigføring i Afghanistan var å støtte USA og bidra til å sikre NATOs relevans. Prisen for den 20 år lange krigen var det afghanerne som måtte betale, i form av titusener av drepte og invalidiserte.
Norsk opinion ble ført bak lyset av sine egne politikere, og store deler av norsk presse spilte på lag med USAs propagandaapparat. Sannheten var at USA presset sine allierte til å delta i krigen da George W. Bush stilte sitt ultimatum: «Either you are with us, or you are with the terrorists.»
Krigspsykose som Libya?
Den nærmest enstemmige oppslutning vi nå ser om Norges aktive støtte til krigen i Ukraina, finner sin parallell i den katastrofale angrepskrigen NATO og Norge førte mot Libya i 2011. Den gang var det heller ikke rom for tvil eller motforestillinger, nasjonen samlet seg i noe som nærmest må karakteriseres som krigseufori.
«Jeg tror det er lenge siden vi har hatt en så klar, så uforbeholden, så samstemt og tydelig enighet i Stortinget om full oppslutning om alle deler, om innretningen av de militære operasjonene og Norges bidrag», sa statsminister Stoltenberg fra Stortingets talerstol 29. mars 2011.
Samtlige partier på Stortinget, et nærmest samlet medie-Norge, Den Norske Kirke, forskere med NUPI-direktør Jan Egeland i spissen, og de store humanitære organisasjonene, stilte seg alle bak regjeringens beslutning om å gå til krig mot Libya, selv om Stoltenberg var påpasselig med å ikke kalle krigen ved sitt rette navn – nemlig «krig», men for en «militær operasjon» (jfr. Purins «militære spesialoperasjon»).
«Kirken har full tillit til at regjeringen har gjort en riktig vurdering i å sende norske kampfly til Libya», sa den øverste lederen for Den Norske Kirke, biskop Helga Haugland Byfuglien. Som med Ukraina-krigen ble Libya-krigen den gang fremstilt som en edel krig, der de gode kreftene sto opp mot de onde. Daværende utenriksminister Støre gjorde det til et verdispørsmål da han i Stortinget 9. mai 2011 sa at «for oss dreier det seg om å fremme dyptgripende verdier vi tror på.»
Hvilke dyptgripende verdier er det egentlig vi tror på? 29. april 2011 bombet to norske F16 fly hjemmet til Muammar Gaddafis yngste sønn. Saif al-Arab al-Gaddafis ble drept, sammen med tre av Gaddafis barnebarn. Dagen etter bombet NATO en skole for barn med Downs syndrom.
Den gang, som i dag, var det Jens Stoltenberg som la press på norske politikere for å sikre full støtte til krigen. Flere år senere kalte Liv Signe Navarsete (SP) Stoltenbergs press for «totalt uforsvarlig».
Hvorfor ignorerer Norge sitt eget resolusjonsvedtak i Sikkerhetsrådet?
Det er altså påfallende likheter mellom postulatene om en seier i Ukraina-krigen, og tilsvarende seiersrop i Afghanistan, noe som bidro til at Norge kriget skulder ved skulder med USA i Afghanistan i 20 år. På samme måte minner den nærmest samstemte støtten til Ukraina-krigen mistenkelig om den kollektive enighet i 2011, som gjorde Norge til en ledende bombenasjon da NATO og islamistiske terrorister ødela den libyske staten.
Det er påfallende at ingen i det politiske miljøet trekker frem Norges eget forslag i FNs sikkerhetsråd i mai, som ble enstemmig vedtatt! Her forplikter Sikkerhetsrådets medlemmer seg til å støtte generalsekretærens initiativ for fred i Ukraina. Antonio Guterres forsikret da at han vil gjøre alt i forsøket på å redde liv, redusere lidelsen og finne en fredens vei for Ukraina.
Finnes det virkelig ingen fredsvenner igjen på Stortinget som vil støtte generalsekretæren og fronte FN-paktens kjerneverdier?
Kilder:
«Stoltenberg: Ukraina vil seire», dagsavisen.no 24.08.22, «Tyskland lover å støtte Ukraina så lenge det trengs», adressa.no 28.04.22, «Svært høye dødstall på ukrainsk side etter russisk taktikkbytte», aftenposten.no 15.06.22, «Norge gir våpen til Ukraina», regjeringen.no 28.02.22, «Venstre vil at Norge skal produsere våpen til Ukraina», vl.no 11.08.22, «Stoltenberg med klart ønske til Støre: Send mer våpen», vg.no 04.08.22, «Norge vil bidra til opplæring av ukrainske soldater», regjeringen.no 11.08.22, «Ukrainere får opplæring i Norge», forsvaretsforum.no 31.08.22, «Ekspert om trening av ukrainske soldater i Norge: – Blir langvarig og omfattende», forsvaretsforum.no 01.09.22, Cecilie Hellestveit: «Norske våpenleveranser til Ukraina og hva det betyr under folkeretten», juridika.no 29.03.22, «The Afghanistan Papers: At War With the Truth», washingtonpost.com 09.12.19, «Afghanistan before and after 20 years of war (2001-2021)», watson.brown.edu/costsofwar, «Hemmelig møte: USA presset Norge til krigsdeltakelse», nytid.no 01.12.17, «Derfor er Norge i Afghanistan», aftenposten.no 21.11.07, Terje Tvedt: «Tausheten om Libya», Nytt Norsk Tidsskrift nr. 3 2015, «Libya-piloter snakker ut», nrk.no 12.03.13, «Navarsete sier Stoltenberg presset Sp til å godta Libya-krigen: – Totalt uforsvarlig», aftenposten.no 30.06.18, «Security Council ‘speaks with one voice for peace in Ukraine», news.un.org 06.05.22
Denne artikkelen ble først publisert på Spartakus.