Nyhetsbrev steigan.no 03.08.2022
AP-ordførere frykter katastrofevalg på grunn av strømsjokket
Krigen i Ukraina mister gnisten. Hvor er Damen med lampen?
Vil Russland forlate WHO og WTO?
Do not letz thez human destroy planzeth ertzh
Kraftranet og det norske demokratiet
Vi kan gå i fella med Smart Cities, IoT og Big Data
Sannheten om korrupsjon, fattigdom, prostitusjon og utnyttelse i Ukraina
Vesten forbereder seg på å plyndre etterkrigstidas Ukraina med nyliberal sjokkterapi
AP-ordførere frykter katastrofevalg på grunn av strømsjokket
Av red. PSt - 3. august 2022
https://steigan.no/2022/08/ap-ordforere-frykter-katastrofevalg-pa-grunn-av-stromsjokket/
Ordførerne i Kristiansand, Farsund og Stavanger frykter konsekvensene av de skyhøye strømprisene og krever nye tiltak fra Støre-regjeringen.
NTB skriver:
– Vi hører hvordan næringslivet lenge har slitt med denne uforutsigbarheten og de høye strømregningene, og at innbyggerne gjør det samme. Da er det viktig at det kommer tiltak på plass, og det haster, sier ordfører Kari Nessa Nordtun i Stavanger til NRK.
Kristiansand-ordfører Jan Oddvar Skisland er kritisk og mener de tiltakene regjeringen har vurdert så langt – som begrensninger i krafteksporten og at kommunen blir oppfordret til å produsere mindre strøm – er fåfengt.
Situasjonen med svært høye strømpriser i store deler av landet har vedvart og er ventet å fortsette i lang tid framover.
– Vi ser nesten ikke andre muligheter enn at det må til en strømstøtteordning for bedrifter i denne perioden, sier han.
Til Nationen sier Farsund-ordfører Arnt Abrahamsen – som i likhet med de to andre representerer Ap – at han er skuffet over sin egen regjering.
Kritiske Ap-ordførere fikk ingen nye strømløsninger fra Støre
AP-ordførerne hadde møte med sin partileder, men ifølge en seinere NTB-melding kom det ingen nye løsninger ut av møtet:
Eigersund-ordfører Odd Stangeland og andre Ap-ordførere fikk ingen lovnader om bedre tider for dem som sliter med høye priser på strøm og drivstoff.
Regjeringa og Støre er under økende press fra flere hold om å avhjelpe kraftsituasjonen. Mandag gikk Ap-ordførerne i Kristiansand og Stavanger ut mot sin egen regjering på NRK, med krav om tiltak mot kraftkrisen. Også i Senterpartiet begynner tålmodigheten å bli tynnslitt, skriver NTB.
Partiveteran i Senterpartiet Per Olaf Lundteigen mener regjeringa må levere nye tiltak allerede mandag, ifølge TV 2. Da møtes nemlig Stortingets presidentskap for å vurdere om Stortinget skal hasteinnkalles for å håndtere strømsituasjonen.
Lundteigen venter to strømtiltak: – Regulering av bruken av kraftkablene, sånn at vi ikke fortsetter med eksport når vi har lav dekning, og at vi får en strømstøtteordning for næringslivet.
Nå har LO-forbund fått nok: Gir Støre strøm-frist
Tålmodigheten brister i fagbevegelsen. Leder i Industri Energi, Frode Alfheim, krever maks totalpris på strøm. Sammen med kollega i Fellesforbundet, Jørn Eggum, gir han regjeringen en frist. Dette skriver Fri Fagbevegelse.https://frifagbevegelse.no/nyheter/na-har-loforbund-fatt-nok-gir-store-stromfrist-6.158.891841.4a0ad5c533
Tonen i de to store industriforbundene i privat sektor er klar: Regjeringen kan ikke vente til Energikommisjonen er ferdig med sitt arbeid i desember for å avhjelpe de høye strømprisene.
Husholdningene og industrien må få klar beskjed om støtteordninger når statsbudsjettet legges fram i oktober.
Brev fra skuffet AP-veteran til Jonas Gahr Støre
Trygve Tamburstuen er tidligere statssekretær for Ap og skriver om seg sjøl at han «har vært medlem av Det norske Arbeiderparti i 60 år og kommer til å dø i Arbeiderpartiet.»
Men han er åpenbart djupt skuffet over sin partileder, og skriver i et åpent brev i Dagsavisen:
Jeg er skuffet over regjeringens håndtering av kraftprisene.
Tamburstuen skriver videre at kommenvalget
«…vil kunne bli en katastrofe for Arbeiderpartiet hvis regjeringen ikke griper til mer kraftfulle politiske tiltak nå – tiltak som adresserer rot-årsakene. Folk er ikke dumme, det er ikke lurt å undervurdere velgerne.»
Kommentar: Støre slakter siste rest av sosialdemokrati
Med sin dogmatiske og fanatiske tro på markedskreftenes frie spill i kraftmarkedet slakter Jonas Gahr Støre den siste rest av sosialdemokrati i AP. Han er på fullstendig kollisjonskurs med egne velgere og «vanlige mennesker i by og bygd», som det pleide å hete i AP.
Til tross for at hans egne velgere i Sør-Norge opplever et vanvittig prissjokk og er fullstendig fortvilte over situasjonen, har Støre vist en stahet og jesuittisk prinsippfasthet til fordel for markedskreftene og sine partnere i Brussel.
Det skal et jordskjelv til for å flytte Støre i dette spørsmålet.
Hva skal til? Brev fra ordførere og partiveteraner?
Vi antar at det skal langt kraftigere lut til. Hvis LO-toppene mener det de sier, bør de sørge for at det blir 50.000 sinte fagforeningsfolk foran Stortinget i protest mot en strømpolitikk fra helvete.
Det ville antakelig være nok, om ikke for Støre personlig, så for apparatet rundt ham, som nå frykter at Arbeiderpartiets velgermasse snart vil opptre som et leirras.
Krigen i Ukraina mister gnisten. Hvor er Damen med lampen?
Av Bhadrakumar - 3. august 2022
https://steigan.no/2022/08/krigen-i-ukraina-mister-gnisten-hvor-er-damen-med-lampen/
Av M. K. Bhadrakumar.
Det russiske forsvarsdepartementet kunngjorde 1. august 2022 at rundt klokken 9.20 Moskva-tid forlot Razoni, et skip som fører flagget til Sierra Leone, Odessa havn i Ukraina som en del av den nylige kornavtalen. Razoni frakter en last med mais til havnen i Istanbul.
Forsvarsdepartementet sa at «kontrollen av den humanitære operasjonen for avgang av det første skipet som fraktet landbruksprodukter var planlagt med aktiv deltakelse av russiske offiserer som er en del av Joint Coordination Center i Istanbul.»
I mellomtida sa utenriksminister Antony Blinken 1. august, «det er et godt og viktig første skritt» at det første skipet med 26-, 27.000 tonn korn seilte ut av Odessa.
Å lete etter nålen i en høystakk er spennende, da det kan komme plutselige overraskelser. Det er økende tegn på at den diplomatiske fronten på Ukraina-konflikten livner til.
Mandag tilbød USAs president Joe Biden samtaler med Russland. I sin uttalelse i forkant av den tiende gjennomgangskonferansen for ikke-spredningsavtalen (NPT), gjentok Biden USAs «delte tro» med Russland om at «en atomkrig ikke kan vinnes og aldri må utkjempes» og at «min administrasjon har prioritert å redusere rollen til atomvåpen i vår nasjonale sikkerhetsstrategi.»
«Jeg har jobbet med våpenkontroll fra de tidligste dagene av min karriere, og helsen til NPT har alltid hvilt på meningsfulle, gjensidige våpenbegrensninger mellom USA og Den russiske føderasjonen. Sjøl på høyden av den kalde krigen var USA og Sovjetunionen i stand til å samarbeide for å opprettholde vårt felles ansvar for å sikre strategisk stabilitet. I dag er administrasjonen min klar til raskt å forhandle frem et nytt våpenkontrollrammeverk for å erstatte Nye START når det utløper i 2026. Men forhandling krever en villig partner som opererer i god tro. Og Russlands brutale og uprovoserte aggresjon i Ukraina har knust freden i Europa og utgjør et angrep på grunnleggende prinsipper for internasjonal orden. I denne sammenhengen bør Russland demonstrere at de er klare til å gjenoppta arbeidet med atomvåpenkontroll med USA.»
Samtidig hentydet Blinken også til Russlands nøkkelrolle for «å sørge for at land med atomvåpen, inkludert USA, bidrar til nedrustning; sørge for at land som ikke har atomvåpen ikke anskaffer dem ved å opprettholde og styrke ikke-spredning; og sørge for at land kan engasjere seg i fredelig bruk av atomenergi, noe som er enda viktigere når vi håndterer utfordringene som klimaendringene utgjør.»
Blinken har hatt en makeover i det siste og presset tilbake et snøskred av haukeopptreden representert av Representanthusets speaker Nancy Pelosi, det amerikanske senatet, Ukrainas president Volodymyr Zelensky og det ukrainske parlamentet som krever at Russland formelt utpekes som statssponsor av terrorisme, en merkelapp forbeholdt Nord-Korea. , Syria, Cuba og Iran.
Faktisk var Blinkens telefonsamtale til den russiske FM Sergeij Lavrov om fangeutveksling den første amerikansk-russiske kontakten på høyt plan siden februar og derfor en subtil melding i seg sjøl. (Bidens tilbud om samtaler kom i løpet av uken.)
Disse ferske nyhetene må sees sammen med trenden med at det «kollektive Vesten» nylig har arbeidet for å lette de anti-russiske sanksjonene. Følgende utviklinger antyder et mønster:
Canada kunngjorde 9. juli – etter Tysklands anmodning og Washingtons støtte – samtidig som de ignorerte Ukrainas innvendinger, et frafall av sanksjoner som tillot retur av utstyr for Nord Stream 1-rørledningen for å støtte Europas tilgang til «pålitelig og rimelig energi»;
Den europeiske union utstedte en retningslinje 13. juli (i forhold til den russiske eksklaven i Kaliningrad) «om at transitt av sanksjonert gods på vei med russiske operatører ikke er tillatt under EU-tiltakene. Det finnes ikke noe liknende forbud for jernbanetransport» (via Litauen.)
1. august lettet Storbritannia noen restriksjoner for å tillate selskaper å tilby forsikring og gjenforsikring til russiske selskaper, noe som har implikasjoner for skipsfart og luftfartsindustri.
EU tillot også «unntak (for Russland) fra forbudet mot å delta i transaksjoner med visse statseide enheter når det gjelder transaksjoner for landbruksprodukter og transport av olje til tredjeland.»
Bloomberg rapporterte 13. juni at «USAs regjering oppmuntrer i det stille» landbruks- og shippingbedrifter til å kjøpe og frakte mer Russlands gjødsel, der eksporten er gått ned 24 % i år, da «mange avsendere, banker og forsikringsselskaper har holdt seg unna handelen. av frykt for at de utilsiktet kan falle i konflikt med reglene … og (Washington) er i den tilsynelatende paradoksale posisjonen å lete etter måter å øke dem på (russisk eksport.)»
På krigsfronten fortsetter imidlertid Russlands spesielle militære operasjoner å male de ukrainske styrkene i stykker, om enn uten vesentlige endringer på slagmarka. Den nåværende frontlinja i Donbass ser ut til å være langs Bakhmut-Soledar-Seversk-linjen der ukrainske styrker prøver å bremse den russiske offensiven mot byene Slavyansk og Kramatorsk fra østlig retning.
Posisjonskamper pågår også langs hele frontlinja i Øst- og Sør-Ukraina. Vestlige medier, foranlediget av Kiev-regimet, hyper opp en forestående ukrainsk «motoffensiv» i den sørlige regionen Kherson, men det er å dra det langt. I løpet av helga skal faktisk Ukrainas 128. Mountain Assault Brigade i Zaporozhye-retningen ha lidd så store tap at demoraliserte tropper begynte å forlate kampstillinger og desertere fra frontlinja.
Selv om Razoni seilte ut i går, ødela russiske angrep også en utskytingsrampe for USA-produserte anti-skip Harpoon missilsystem i Odessa-regionen, mens høypresisjonsangrep også ødela to avanserte amerikanske rakettoppskytere av HIMARS i Kharkov.
Mot et slikt uryddig bakteppe bygger det seg opp en oppfatning i USA om at Kiev-regimet trekker for store veksler på Vesten, og må bli bestemt fortalt at alle gode ting må ta slutt.
Som gjenspeiling av denne begynnende tenkninga, presenterte National Interest en artikkel forrige uke av to innflytelsesrike amerikanske tenketanker nær de demokratiske partikretsene som hadde tjent i Det hvite hus og utenriksdepartementet under Obama-administrasjonen. Les det her .
Det kan tenkes at det er en konvergens her med Russland om at bortsett fra Kievs uforsonlighet, er fredssamtaler mulig. Putin har invitert Tyrkias president Recep Erdogan til å møte i Sotsji på fredag. (her , her.) Erdogan hadde sagt at han håpet den nylige kornavtalen vil være et vendepunkt for gjenopptakelsen av politiske samtaler mellom Ukraina og Russland for å få slutt på den væpnede konflikten. ( her )
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bahdrakumar.
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
Vil Russland forlate WHO og WTO?
Av Peter Koenig - 3. august 2022
https://steigan.no/2022/08/vil-russland-forlate-who-og-wto/
Vil Russland forlate WHO, WTO og andre FN-organer? I denne artikkelen viser kommentatoren Peter Koenig til uttalelser fra nestlederen i den russiske dumaen som signaliserer at landet utreder sitt forhold til disse organene, fordi de anser at de gjør mer skade enn gavn for Russland. Artikkelen er oversatt til svensk av Bertil Carlman.
Av Peter Koenig 28 juli 2022
Är Ryssland på väg att lämna Världshandelsorganisationen (WTO) och Världshälsoorganisationen (WHO) – och eventuellt andra FN och internationella organ?
Detta ämne har fått liten eller ingen uppmärksamhet av de västerländska mainstreammedierna.
Enligt den ryska dumans vice talman Pjotr Tolstoj utvärderar den ryska regeringen möjligheten att dra sig ur ett antal FN-organ, framför allt WHO och WTO, som de anser gör mer skada än nytta för Ryssland. Detta kan särskilt vara fallet med WTO, som Ryssland gick med i först 2012 efter 8 års förhandlingar, eftersom WTO tillåter länder enligt Västs sanktionsprogram att höja tullarna på ryska varor långt över WTO:s riktlinjer.
WTO tog bort Rysslands status som «mest gynnad nation» som svar på dess invasion av Ukraina, vilket ledde till att flera länder tog bort Moskvas handelsförmåner och införde tullar utöver vad WTO:s regler vanligtvis tillåter. WTO, skapat enligt FN-stadgan, ska inte fatta politiska beslut för eller emot en enskild medlem bland de 164 medlemmarna i organisationen.
Se här.
Efter påtryckningar från regeringar i USA och Europa har hundratals västerländska företag, från Adidas, McDonald’s och Pepsi till BP, Renault, British American Tobacco, Starbucks och många, många fler, dragit sig ur Ryssland av rädsla för direkta sanktioner från Väst. McDonald’s sa att kostnaden för att lämna Ryssland motsvarade 1,3 miljarder dollar. Är uppoffringen värd det?
Hur som helst bidrar det till antirysk propaganda – vilket i sig bidrar till det ständigt ökande trycket för «regimskifte» från Västs sida.
När det gäller WHO så är det så, att medan organisationen låtsas vara opolitisk, är den i själva verket precis tvärtom, rent politisk. WHO har, efter påtryckningar från Bill Gates och USA, aldrig godkänt det ryska Sputnik V som ett officiellt «vaccin» – som Pfizer, J&J, Moderna och alla Västs falska vaccin.
Läs mer: Brottet Covid fortsätter i full fart. Låt dig inte luras av kriget.
WHO gick med Väst för att fördöma Ryssland för kriget i Ukraina, och såg aldrig på de orsaker som kan ha föranlett kriget, och har aldrig undersökt hälsoeffekterna av 8 års bombardemang och aggression mot Donbassregionen av Kiev-regimen med hjälp av nynazistiska Azovbataljoner.
Även om inget krig är motiverat, kan analys av orsakerna som ledde fram till krig hjälpa till att förhandla om fred och förhindra andra krig.
Inte heller utvärderade WHO självständigt skadorna på östra Ukrainas hälsofaciliteter och dess invånare sedan krigets början den 24 februari 2022. Eftersom de flesta, om inte alla, attacker mot Donbass hälsofaciliteter, liksom direkt dödande av civila, hävdar regeringen i Kiev, och Väst bekräftar, att de var orsakade av Ryssland, när det i själva verket var Ukrainas regering som utförde «false flagoperations» mot sitt eget folk.
Det skulle krävas ett neutralt WHO för att analysera orsakerna till massdöd, sjukdom och skaderapporter. Att inte göra det, och istället bara stödja Västs version, är ett allvarligt brott mot WHO:s konstitution och roll för att fastställa orsaken till det försämrade tillståndet för ett samhälles välbefinnande.
Inget krig är motiverat – inklusive ekonomiska krig (sanktioner), krig med rädsla som huvudvapen och krig som förstör mat, orsakar hungersnöd och död. FN:s kommission för mänskliga rättigheter uttalade sig inte mot WEF:s ”stora återställning” (The Great Reset) och det gjorde inte heller FN. Faktum är att FN den 13 juni 2019 undertecknade en strategisk partnerskapsram med WEF, som beskriver samarbetsområden, särskilt den ökända FN-agendan 2030.
Genom att göra det förlorade FN-organet med 193 medlemmar inte bara sin glans (om det fortfarande hade någon), utan ännu viktigare sin roll som fredsdomare i världen och som försvarare av rättvisa och mänskliga rättigheter. WEF är en icke-statlig organisation för de vansinnigt rika och tjänar Big-Big Finance och enskilda oligarker.
Den stora återställningen, som var på gång långt före ramavtalet om partnerskap med FN, är den ultimata kontrollmekanismen för världens resurser och för mänskligheten.
Ryssland är inte bara världens till ytan sett i särklass största land, utan är också tveklöst det överlägset rikaste när det gäller naturresurser. Ryssland är därför i skottgluggen för västerländska imperiestyrkor, inklusive och främst WEF och dess handgångna.
Därför har det ryska utrikesdepartementet rätt när det hävdar, att många av FN:s institutioner arbetar mot Rysslands intressen – vilket är en god anledning att lämna dem.
Att se tillbaka på den senaste historien kan ge viss insikt om varför Ryssland, och särskilt president Putin, är så illa förtalad och direkt hatad av Väst – vilket naturligtvis stöds av västerländsk korrumperad mediepropaganda dygnet runt.
Väst skulle ha älskat om Boris Jeltsin (10 juli 1991 – 31 december 1999) stannat vid makten in i 21-talet. Jeltsin lät väst – främst FED, IMF och Världsbanken – härja och privatisera Rysslands statsägda ekonomi under hans tioåriga mandatperiod.
Kanske av ånger för sin mildhet mot Västs förödelse av sitt land, letade Jeltsin efter en stark och intellektuellt lysande efterträdare till sig. I augusti 1999 utsåg han den då föga kända KGB-officeren Vladimir Putin till premiärminister. Det var ett tydligt tecken på att president Jeltsin förberedde Putin för att leda Kreml.
Ingen i väst misstänkte att Putin skulle resa Ryssland från knästående till full världsmaktposition. Och det på mindre än två decennier.
Ryssland, nära allierad med Kina och aktiv medlem av östlig integration, kommer inte bara att överleva trycket, utan kommer att frodas under förtalstrycket.
Att lämna skändliga FN-organ kan ge andra likatänkande länder som velat, men hittills inte vågat, vidta så drastiska åtgärder, en signal om att de också kan ha det bättre om de inte tillhör dessa av Väst korrumperade internationella nätverk, inklusive EU.
Sarah måtte bytte skole
Av Glenn Richard Bergstø - 3. august 2022
https://steigan.no/2022/08/sarah-matte-bytte-skole/
Når skepsis og medisinsk autonomitet er ekstremisme blir konformitet og lydighet det eneste normale.
Hvilke beskjeder har vi gitt barna?
Det blir stadig vanskeligere å være annerledes, å ha egne meninger, en egen tro og å være et individ. Mangfoldet fjernes i sannheten og toleransens navn. Avvik fra “fakta” og “normalen” er ekstremisme og farlig, og skal bekjempes. Våre barn lærer ikke på skolen om hvordan de kan lære mer, å utforske verden, være nysgjerrig eller seg selv. De lærer å memorere hva som er “riktig og feil”.
Det har i lang tid blitt diskutert om skolene lærer barna nok nyttige ting og om skolene påvirker barna med for mye partisk ideologi. Det har også i lang tid blitt diskutert hvor mye av oppdragelsen skolen skal stå for, i en hverdag hvor flere foreldre tilbringer mindre tid sammen med sine barn. I Norge har vi alternativer til den offentlige skole nettopp på grunn av slike uenigheter. Siden 2020 har barn i skolealder opplevd noe ingen før dem har opplevd. Nemlig massetesting, munnbind, isolering, stengte skoler, digital hjemmeskole, redde foreldre og et samfunn styrt av frykt.
Vondt i magen
Og de har blitt opplært til å leve i frykt. Både direkte og indirekte. Trår de feil eller ikke følger ordre kan noen de er glad i nemlig dø. Begynner de å hoste kan de selv dø. De lærer at isolering, testing, frykt, ensomhet og innedager er bra for helsen, for dem selv og alle rundt dem. Vi har allerede begynt å se noen av resultatene. Resultater som forverret mental helse og depresjon, lærevansker, dårligere ansiktsgjenkjenning, redusert språkutvikling, dårligere sosiale ferdigheter og redusert tilgang til helsehjelp og mental helsehjelp.
“Jeg har vondt i magen” er noe foreldre Norge rundt har hørt oftere enn normalt de siste to årene. Fokus på nedstengninger, smittetall, spredning, asymptomatisk sykdom og en konstant og hysterisk testing når man føler seg frisk har gjort barn redde og angstfulle. Som manifesterer seg som magesmerter eller “klump i magen”.
Ekstrem konformisme
Det er stor forskjell på hvordan de forskjellige kommuner og skoler har håndtert covid tiden. Og det er stor forskjell på hvordan skoler har behandlet foreldre og barn som ikke vil testes, vaksineres eller er uenige tiltakene. På noen skoler har dette vært relativt ryddig, mens noen skoler har dessverre tatt konformitet til nye nivåer og startet med forfølgelse av noen av elevene, og familien deres. Det er noen skoler som sender bekymringsmeldinger til barnevernet fordi foreldre har “ekstreme og ytterliggående” meninger og holdinger. Barnevernet blir brukt som både trussel og våpen av de skoler som ikke respekterer fri vilje, skepsis, tro og livsyn, menneskerettigheter eller medisinsk autonomitet (selvbestemmelse) når det gjelder covid. Og disse såkalte “bekymringsverdige ekstreme holdingene” er i hovedsak å være uenig i helsemyndighetens og skolens coronahånderting eller hva som er fakta angående vaksineringen.
Covid forvirring
Men er det slik at foreldre faktisk er ekstreme, grenseløse, ytterliggående eller dårlige omsorgspersoner fordi de stiller spørsmål, krever bevis eller er skeptiske til massetesting, vaksinering, munnbind, stengte skoler, åpne skoler, hjemmeskole og andre tiltak? Og er barn av slike foreldre mer påvirket av sine foreldre enn barn av andre foreldre?
Det er leger, spesialister og forskere som også er skeptiske eller uenige til coronahånderingen eller enkelte tiltak. Noen er skeptisk til massetesting av barn, og mener det gir falsk trygghet, mens andre mener de burde bli testet oftere enn en gang i uken. FHI sa først at munnbind utenfor helsetjenesten “kunne ved feil bruk føre til økt risiko for smitte og sykdom”. Og så sa de vagt at munnbind kanskje virket allikevel. Og forskjellige eksperter har forskjellige meninger om forskjellige tiltak, selv FHI har forskjellige meninger. Og FHI ikke har fjernet siden april 2021 sier at munnbind bruk har liten til ingen betydning for smitte. Til tider ble reglene forandret så ofte og var så selvmotsigende at selv statsministeren ikke klarte å følge reglene.
13. januar 2021 skriver syv norske forskere i Bergens Tidene :
Og selveste FHI overlege Preben Aavitsland sier til NRK at nedstengningen av skole under pandemien var en tabbe og skapte falsk frykt.
Selvsagt er ikke foreldre alltid like kunnskapsdyktige, velformulerte eller saklige som ekspertene nevnt over, selvom skepsisen eller uenigheten er den samme. Når det kommer til sine egne barn er det mer følelser involvert, som sinne, irritasjon, frykt og fortvilelse. Men i all denne forvirring og motstridene beskjeder blir foreldre som våger å være forvirret, skeptiske eller å stille spørsmål til skolens pandemihåndtering gjort til ekstremister, og dårlige omsorgspersoner. Noen ble anmeldt til både politi og barnevern.
“Du er ikke som alle andre”
Sarah, tolv år, gikk i fjerde klasse på Kringlebotn skole da pandemien startet i 2020. I begynnelsen var hun litt redd denne pandemien som kom til Norge, og ble også bekymret når skolen innførte de forskjellige tiltakene. Sarah og hennes familie ble etterhvert oppmerksom på feilene og selvmotsigelsene i coronahåndteringen og nyhetene. Som at tiltak og vaksinering ikke stoppet spreding eller smitte. Som at selv trippelvaksinerte ble smittet og smittet andre. Som at ekspertene var uenige i alt mulig og at det faktisk var færre dødsfall enn normalt. Virkeligheten stemte ikke helt med hva som ble vist og sagt på tv og i avisene. I løpet av 2021 ble det viktigere for Sarah, og familien, å si sine meninger, å fortelle om sine oppdagelser og å uttrykke sin skepsis. Det ble viktig å stille spørsmål og å kjempe for hva de mente var rett.
Sarah følte dette ble dårlig likt av ledelsen på skolen. Og hun begynte å bli mobbet av medelever, med uttrykk som: “coronajenta” og “gå og test deg”. Sarah fikk en følelse at hennes meninger ikke var akseptert på Kringlebotn skole og at hun ikke passet inn. Skoleledelsen sier at dette er å forvente når de har «meninger som er så langt fra alle andre». Samtidig som at dette er ikke hennes meninger, men meninger til moren hennes. Og da blir spørsmålet om skoleledelsen mener dette om andre politiske og medisinske meninger andre foreldre påvirker sine barn med? Mener skoleledelsen på Kringlebotn skole at barn som er Jehovas vitner må forvente å bli mobbet fordi Jehovas vitner ikke tillater blodoverføring og ikke feirer 17.mai?
Appell
Det hele toppet seg da Sarah holdt en appell om hvor vanskelig det er for barn å si nei, på Torgalmenningen 22.januar 2022. Kort tid etter sendte skolen inn en bekymringsmelding til barnevernet, med youtube link til denne appellen. De forklarer barnevernet at de har prøvd å fortelle hva fakta er til Sarah og moren, og er bekymret siden de ikke bare godtar deres faktasjekk. De sier videre at alle ansatte har sett videoen og er rystet. (Noe som kan forklare hvorfor Sarah følte at skolen ikke likte hva hun sa og gjorde.)
Mange barn (og voksne) er redde for å snakke foran forsamlinger og fremmede. Og det er derfor ekstra ille at slike appeller fører til slike konsekvenser. Målet med slike konsekvenser er å skremme barn (og voksne) til å ikke tørre å si sine meninger, uttrykke seg eller si ifra. «Dine meninger gjør meg så rystet og bekymret at jeg må anmelde deg til autoriteten». Noe to andre utenom skolen også gjorde.
Dere kan se videoen selv:
Skolebytte
Resten av skoleåret ble naturligvis vanskelig og tungt. Sarah har det tøft, gråter oftere og utvikler angst. “Verden” er ikke bare imot henne, men også imot hennes mor og søsken, og skolen prøver å splitte dem og sette dem opp mot hverandre.
I tillegg til mobbingen og diskrimineringen fra skolen må familien “forsvare” seg til barnevernet. Og familien er soleklar på at det er meningene deres rundt covid som er grunnlaget for bekymringsmeldingen. Skolen sier selv at “det er omsorgssvikt og belastende å bo med en mor som har ekstreme meninger/holdninger.” Og rektor definerer ekstrem som «når de fleste i befolkingen ikke mener det samme». Mener rektor at meningene til KrF, venstre eller mdg er ekstreme? De fleste i Norge mener ikke det samme som dem.
Sarah klarer ikke lengre å forsette på samme skole og bestemmer seg for å bytte. Det burde være unødvendig at barn må flykte fra en skole i Norge, men Sarah og familien ser ingen annen løsning. På dagen før skoleavslutningen ønsker Sarah å fortelle klassen sin at det ikke er deres feil og forklare dem hvorfor hun nå bytter skole. Og hun er forberedt på å svare på spørsmål fra medelever i klassen sin. Hun sier ifra om dette til skolen og avtaler at hun kan til å lese brevet til klassen.
Men noen få setninger ut så avbryter læreren henne og ber henne stoppe. To lærere dytter så henne ut av klasserommet. Hun får ikke lov allikevel. Sarah blir selvsagt lei seg, begynner å gråte og vil helst dra hjem. På avslutningsdagen står Sarah på utsiden av skolen og leser brevet. Sarah føler det ble en unødvendig dramatisk avslutning på skoleåret. De kunne latt henne få snakke i noen få minutter.
Pandemrix
Kan det være slik at Sarah og familie har en god grunn til å være forsiktig og skeptisk? Kan de ha en rimelig, og ikke “ekstrem”, grunn til å ikke vaksinere seg eller bare tro på: “trygg og effektiv”? Moren til Sarah, Linda, er ei av de som ble skadet av svineinfluensavaksinen Pandemrix. Som FHI overlege Preben Aavitsland mente var “den mest alvorlige vaksinekatastrofen i moderne tid”.
Er det urimelig å ikke ville ta flere vaksiner hvis en har blitt skadet av siste vaksine?
Propaganda
En kritikk moren har fått fra skolen er at hun mener nrk fremstiller saken bare fra en side og at nrk super ikke er fri fra propaganda. Så skolen, som bruker nrk super i undervisningen, mener at skepsis til statskanalen er kritikkverdig og bruker det imot henne. Det er selvsagt delte meninger om propaganda, men det er ikke bare ytterkantene som mener en statsfinansiert tv kanal driver med propaganda for både voksne og barn. Et innslag i nrk super som fikk mange til å reagere og klage var Bamselegen sesong 3 episode 10 “Vaksine”.
Hvor bamselegen synger en fengende sang med barnevennlig symbolikk: “Vi må ta vaksinene! gjør det nå! gjør det nå! Vi må ta vaksinene! gjør det nå! gjør det nå!….Så blir du med i kampen du og!” Noen vil ikke ha noe problem med dette mens andre vil klassifisere det som selve definisjonen på propaganda.
Sarah og Nor
Dessverre er ikke denne situasjonen unik. Det er ikke alle som tørr å stå frem, så vi vet ikke hvor mange som har opplevd lignende. Men det er noen få andre som har stått frem. Høsten 2021 ble Nor (12) bortvist fra skolen fordi han ikke ville teste seg og ting eskalerte seg rask til en hårreisende behandling av Nor og familien. Nor har vært igjennom mye av det samme som Sarah og har laget en video med støtteerklæring til Sarah og hvor han leser et åpent brev til Kong Harald og Statsminister Støre. Nor er veldig tydelig på at barn har rett til å si nei.
Røde flagg
Faren med å prøve å gjøre alle normale eller like er elimineringen av mangfoldet. Faren ved å straffe noen for å si sine meninger er eliminering av demokratiet.
Uenigheter er ikke ekstremisme. Og selvråderett er ikke ekstremisme.
Glenn Richard Bergstø
Menneskerettsforkjemper.
Do not letz thez human destroy planzeth ertzh
Av Dominika Miklar - 3. august 2022
https://steigan.no/2022/08/do-not-letz-thez-human-destroy-planzeth-ertzh/
Av Dominika Miklar.
Vår kunstneriske medarbeider Dominika Miklar kommenterer Klaus Schwab og hans ambisjoner slik:
Kraftranet og det norske demokratiet
Av Bjarne Berg Wig - 3. august 2022
https://steigan.no/2022/08/kraftranet-og-det-norske-demokratiet/
Hvordan havnet vi i en situasjon der arvesølvet vårt har blitt ranet og overført til et EU-basert børssystem?
Av Bjarne Berg Wig. Fagbokforfatter.
Kraftsystemet i Norge er 100% reint og 100% nedbetalt av folket. Vi produserer kraft til en snittpris på 12 øre (NVE). Likevel må vi gjennom et børssystem (NordPool) «by» på kraft basert på europeisk kostnadsnivå. Å produsere kraft i fastlands Europa er primært er basert på petroleum (olje, gass og kull) og dermed kostbart. I tillegg kommer CO2 avgift.
Hydro-direktør Eivind Kallevik skriver i et debattinnlegg:
Til tross for at vi bruker nær 100 prosent vann- og vindkraft, må vi likevel betale en høy CO₂-kostnad gjennom kraftprisen. Det er fordi Norge er tilknyttet det europeiske kraftmarkedet. Med dagens CO₂-pris på 84 euro pr. tonn, gir dette en effekt i norsk kraftpris på 47 øre/kWh[1]
Det norske folk og den kraftforedlende industrien – skal altså betale kraft basert på olje og olje gass og kull vi ikke bruker. Og på CO2 som andre slipper ut. På sikt vil dette true industrien og dermed lokalsamfunn og mange tusen arbeidsplasser. Det norske folket er krystallklart mot denne galskapen.
Men hvorfor klarer vi ikke å stoppe den?
For å forstå dette dilemmaet, må vi se på utvikling av den politiske eliten og demokratiet de siste tiårene.
Stortinget består av politikere der flertallet er medlemmer av Europabevegelsen[2] en bevegelse med mål om Norge som «fullverdig medlem av EU»[3]. Les denne setningen en gang til: Flertallet på Stortinget ønsker det folket har sagt nei til to ganger.
I tillegg til å dele de samme synspunkter på verden, ligner politikerne mer og mer på hverandre. De har ofte liten eller ingen yrkeserfaring. De omgir seg med en hærskare av rådgivere (ofte med samme bakgrunn). Denne norske politiske eliten har en livsreise som ofte starter med et idealistisk engasjement i ungdomspartiene, gjennom karriere i partiene, gjennom stortingskomiteene. Og deres karriere ender opp i toppjobber i offentlige og private virksomheter, i FN systemet, i «Det Humanitærpolitiske kompleks», eller i jobber knyttet til World Economic Forum (Claus Swab) eller i EU tilknyttede virksomheter. Avsløringene om ulike politikeres mislighold med bostøtte og andre ordninger, viste at de har utviklet en kultur vi ikke var vant til i Norge. De fortsetter med å bevilge seg gode lønninger og privilegier langt fra det vanlige folk har. For å gjøre denne politiske livsreisen minst mulig smertefull og mest mulig «meningsfull», lønner det seg å tilpasse seg meningsdannelsen som kommer fra miljøer som World Economic Forum[4], en klubb av de rikeste menneskene og selskapene i verden, og der globalismen og markedsliberalismen er opplest og vedtatt som en slags verdensreligion[5]. Vår egen kongefamilie er for øvrig godt representert blant disse «global leaders».
Dette nettverket av verdens rikeste, av kompromitterte politikere (som Clintons), «velgjørere» som Bill Gates, og adelige rester av føydalismen, har dannet et formelt nettverk med et politisk program for framtidens «stakeholder kapitalisme» og «det grønne skiftet».
Jonas Gahr Støre er et typisk eksemplar på denne eliten. Han kommer fra beste vestkant, har gått fra å være koffertbærer for Gro Harlem Brundtland på statsministerens kontor, til FN, til forskning og utredning, til leder av Røde Kors, til utenriksminister, til leder av Arbeiderpartiet og nå norsk styremedlem i International Crisis Group. En typisk «global leader» som nå advarer oss mot «tøffere tider». Professor Terje Tvedt har skrevet om denne politiske elitens meningsdannelse[6]. Om hvordan staten gjennom å bevilge mer enn 100 milliarder til det han kaller «Det humanitærpolitiske kompleks» har endret seg historisk. Tvedt skriver «Fra en situasjon der staten hadde hatt mer enn nok med seg selv i hundrevis av år, driver den norske stat nå, ved slutten av det internasjonale gjennombrudd, utviklingsarbeid i mer enn 100 land. I samme periode bevilget staten godt over 100 milliarder til politikkfeltets virksomhet i Norge, mot null kroner i resten av det moderne Norges historie». Dette er noe helt nytt i Norge.
I gamle dager var Arbeiderpartiet en stor medlemsorganisasjon, men har partiet gått fra å være en folkebevegelse til å bli et kontorfellesskap av karrierepolitikere og deres etter hvert mange. Og som regel halvstuderte rådgivere[7]. Dette gjelder neste alle partier og en forklaring er den offentlige støtten. Ap hadde i 2018 inntekter på 110 millioner, hvorav en forsvinnende liten del kom fra medlemmene.
For å forstå kraftranet må vi erkjenne dette:
Vår politiske elite i nesten alle partier, har gradvis utviklet en sosial tilværelse og en livsreise som er fjernt fra vanlige folk.
De er nesten samstemt i tilpasning til EU og den markedsorienterte globalismen.
Deres karriere er knyttet til å være tilhøre et nettverk av «global leaders».
Italienerne har i årtier kalt dette fenomenet «casta politica» den politiske kasten. Nå har Norge også kommet dit.
Folket har stemt klart nei til medlemskap i den europeiske unionen to ganger. Ikke fordi vi vil isolere oss, men for å forsvare den nasjonale selvstendigheten. Likevel må Stortinget ratifisere hundrevis av lover som er vedtatt av ikke folkevalgte i Brussel. EØS avtalen framstilles helt feilaktig som en handelsavtale, men er i realiteten en innlemming i EU.
Den politiske eliten fikk siste ord, likevel. Og hvem var koffertbærer?
[1] Norsk Industri 23.juli.
[2] er medlemmer i Europabevegelsen
[3] Europabevegelsens §1.
[4] Se informative artikler om World Economic Forum på Steigan.no
[5] The Great Reset av Klaus Swab
[6] Se Terje Tvedts artikkel i Aftenposten: Støre er også påvirket av historien
[7] Se artikkel i Agenda Magasin: Pasokifisering i sakte film?
Vi kan gå i fella med Smart Cities, IoT og Big Data
Av leserinnlegg - 3. august 2022
https://steigan.no/2022/08/vi-kan-ga-i-fella-med-smart-cities-iot-og-big-data/
Av Lene G.
Det er på høy tid å sette seg inn i hva Smarte Byer innebærer. I en tid der AI tar over stadig flere av våre jobber, der bønder i Nederland fratas sitt livsgrunnlag, og der vi står overfor stadig høyere mat- og energipriser, presenteres vi samtidig for løsninger på våre problemer fra «våre» store internasjonale bedrifter, organisasjoner og think tankere. – Og noe av løsningen på våre problemer, sies å ligge nettopp i å leve smartere.
I steigan.no har det vært skrevet om Smart Cities.
Les for eksempel: Smarte bynettverk skal undergrave nasjonalstatene og fremme kapitalens agenda
Les også: ICLEI – Local Governments for Sustainability
Hva ICLEI sier om seg sjøl
På nettsidene sine skriver ICLEI (våre uthevinger):
«ICLEI leder kunnskapsutveksling og inspirasjon fra by-til-by og by-til-region-forbindelser over hele verden. Kollegautveksling og kapasitetsbygging er kjernen i det vi gjør.
På nasjonal og global skala presser vi på for robust politikk som reflekterer interessene til lokale og regionale myndigheter og anvender global politikk på bærekraftige byutviklingsstrategier på subnasjonalt nivå.
ICLEI danner strategiske allianser med internasjonale organisasjoner, nasjonale myndigheter, akademiske og finansinstitusjoner, sivilsamfunneg privat sektor. Vi skaper rom for innovasjon og leder våre partnere i å bygge nye måter å støtte bærekraftig utvikling i urban skala.»
Her er en oversikt over nettverket deres.
ICLEI har for eksempel gått i partnerskap med Google (nå Alphabet) i Global Covenant of Mayors for Climate and Energy.
En ny type byutvikling og såkalt klimavennlighet det satses stort på i verdensmålestokk. Det ligger mye informasjon om dette på World Economics (WEFs) sine hjemmesider også, blant annet under overskriften «Our Alliance is creating smart city governance»:
Her kan man få et visst inntrykk av hvor omfattende denne smarttransformasjonen egentlig er. Det har vært jobbet lenge med dette, og det stilles ikke lenger spørsmål i denne organisasjonen om dette er veien å gå eller ikke – eller om det finnes alternative løsninger.
«Byer er fremtidens løsningsskapere og testlaboratorium. Bare ved å skape et felles tillitsbasert rammeverk kan vi realisere det fulle potensialet til smartbyteknologier til fordel for hele menneskeheten i framtida.»
Smart Cities Network
Se også: Smart Cities Network.
De skriver om seg sjøl:
Smart Cities Network er en global plattform for tankeledelse, forretningsintelligens, kunnskapsdeling og for å skape forretningsmuligheter for det globale samfunnet for smarte byer.
Vårt mål er å utvikle et økosystem der tankeledere, innovatører, konsulenter, analytikere, nettverkere, offentlige, private og offentlige organisasjoner kan komme sammen for å samarbeide.
Sammen ønsker vi å bygge inkluderende, bærekraftige og smarte byer som er fysisk og digitalt sikre, med respekt for vårt naturlige miljø, forbedre livskvaliteten, utvikle en konkurransedyktig økonomi og tilpasset FNs bærekraftsmål.
World Economic Forum og Smart Cities
WEF skriver om G20 Global Smart Cities Alliance
En global innsats som forener kommunale, regionale og nasjonale myndigheter, partnere i privat sektor og byers innbyggere for å fremme ansvarlig og etisk bruk av smartbyteknologier.
Uten demokratisk kontroll, uten nasjonal kontroll
Dette betyr at det nå utvikles flere systemer av bynettverk som delvis henger sammen og delvis overlapper hverandre, og som har det felles at de ikke er forankret i egen befolkning, men i nettverket av globale partnere.
Også har vi selvsagt også smart cities i en annen kategori, av typen «The Line» presentert i Aftenposten her om dagen.
Se det offisielle nettstedet: The Line
The Line er under utvikling av Mohammed bin Salman. Ikke uventet er han også tilknyttet WEF. Et mer monstrøst og utopisk prosjekt, skal man vel egentlig kunne lete lenge etter. Et spørsmål er også om det noen gang vil realiseres fullt ut, og om det i det hele tatt er den egentlige planen. Om ikke, vet man jo at ytterligheter som dette prosjektet, beveger hjernen vår videre, venner den til enda mer ekstreme og drastiske tiltak og tanker. Så kan man jo tenke at det gjør det lettere å akseptere smart city løsninger i mindre scala eller format, slik at det blir enklere å få med folk på et mindre oppblåst og mer «mainstram» smartkonsept i verdens byer.
Uansett, ifølge rapporten Unlocking the Shared Value of Smart City Data: A Protocol for Action, som ligger ute på WEF, sies det at:
“Smart city technologies hold the potential to transform urban life.”
“Smart cities hold the promise of increased efficiency, improved public services, elevated quality of life and economic growth but are predicated on access to high-quality and dependable data.”
Det hele kobles til IoT (Internet of Things), Big Data håndtering og AI (Artificial Intelligence), som regnes som en forutsetning for å få på plass alle disse smarte løsningene. Du kan lese mer om disse tingene her:
IoT data provides a foundation for smart city use cases
Gjennom IoT skal vår hverdag strømlinjeformes på en effektiv måte. Det hele presenteres både som miljøvennlig og komfortabelt for oss, gjennom at det vil representere en gunstig tilpasning som vil dekke alle våre behov.
“The advent of Fourth Industrial Revolution technologies, such as the internet of things (IoT), machine learning and artificial intelligence, provides an opportunity to maximize the benefits of rapid urbanization while at the same time reducing its costs.”
Men, som rapporten også peker på, gir IoT også store og fortreffelige muligheter for innsamling av data. – Og data i denne sammenheng representerer store inntjeningsmuligheter. De enorme verdiene ligger i mulighetene for ytterligere datainnhenting enn det man har per i dag. Det hele presenteres imidlertid på en hyggelig måte og knyttes til begreper som «sustainable, resilient and equitable» – «bærekraftig, robust og rettferdig».
“Data is at the heart of this vision for more sustainable, resilient and equitable cities as it fuels the Fourth Industrial Revolution.”
“In developing future smart cities, data will be an important means of production that provides the necessary nutrients and is a critical instrument for many relevant parties to analyse and solve economic and social problems.”
WEF-rapporten tar opp behovet for økt sikkerhet knyttet til «to unlock the power of IoT data». Fokuset på etiske spørsmål rundt dette, kostnadene for den enkelte borger i form av overvåking og personvern, er derimot fraværende.
Det er klart at et etisk hensyn kan bli vanskelig å imøtekomme dersom økonomisk vinning og kontroll skal være i høysetet. – Og her snakker vi ikke om småpenger eller liten grad av overvåking og digital kontroll.
Sylvia Slegers (Contributing Reporter, The Rio Times) er en som har satt søkelys på hvordan implementeringen av smartsamfunnet foregår og hva det innebærer av manglende involvering og informering av folk i den sammenheng. Hun har sett på Apeldoorn, Nederlands første smart city.
In the web of the WEF: “Smart City” secretly begins operation in the Netherlands
“Apeldoorn, a city with 165,000 inhabitants in the province of Gelderland in the center of the country, has been transformed into the Netherlands’ first “smart city” – new speech for surveillance city – by the World Economic Forum (WEF) without consulting residents.”
“The municipality receives no revenue from the project, and the responsibility lies with RadioLED, with notorious offshore center Liechtenstein as their operations center. This company also manages the data from thousands of sensors that accompany the citizens of Apeldoorn wherever they go.”
Det er også viktig å reflektere over mulige negative konsekvenser av et velutbygd smartsamfunn basert på AI, IoT og analyse og overvåking ved hjelp av big data. Vi snakker her om Digital Autoritarianisme, AI overvåking og i verste fall slutten på vårt privatliv og frihet slik vi kjenner det i dag. John W. Whitehead og Nisha Whitehead (OffGuardian) har skrevet en interessant artikkel om dette tema.
Her skriver de blant annet:
«AI-overvåking utnytter kraften til kunstig intelligens og utbredt overvåkingsteknologi for å gjøre det politistaten mangler arbeidskraft og ressurser til å gjøre effektivt eller grundig: være overalt, se på alt og alle, overvåke, identifisere, katalogisere, kryssjekke, kryssreferere og samordne.
Alt som en gang var privat er nå oppe for rett kjøper.
Både myndigheter og selskaper har hensynsløst tatt i bruk AI-overvåkingsteknologier uten noen omsorg eller bekymring for deres langsiktige innvirkning på rettighetene til innbyggerne.»
– Og som det også pekes på i artikkelen, i hendene på tyranner eller mer diktatoriske regimer, er AI overvåking det ultimate middel til undertrykkelse og kontroll. I den sammenheng nevnes spesifikk bruken av smart city/safe city plattformer, ansiktsgjenkjennings systemer og fremtidsbeskrivende politiarbeid (predictive policing).
Det nevnes også at Kina, som en slags rollemodell for en dystopiske fremtid, har vært en viktig kraft i å distribuere AI overvåking på sine egne innbyggere, spesielt ved hjelp av sine sosiale kredittsystemer, som de bruker for å identifisere, spore og skille sine «gode» borgere fra » dårlige.»
Avluttende spørsmål
Hvor er den nasjonale diskusjonen knyttet til denne gigantiske internasjonale transformasjon? Den er totalt fraværende blant våre politiske partier, noe som innebærer at vi som velgere utestenges fra å mene noe som helst om dette tema.
Noe av det som forundrer mest i dag er kanskje hvordan World Economic Forum har kommet sigende inn på banen som en sentral internasjonal aktør. – Og ikke bare en hvilken som helst aktør, men en som legger føringer på verdens nasjonalstater gjennom sin politiske agenda, stakeholderpolicy og gigantiske nettverk bygd opp over tid. World Economic Forum er en arena der sentrale personer i de store internasjonale organisasjonene som EU, NATO, UN deltar og samarbeider. Her deltar verdens rikinger og næringslivstopper, i regi av Klaus Schwab og med støtte fra blant annet Bill Gates. Mens World Economic Forum snakker om The Great Reset og The Fourth Industrial Revolution, snakker FN om transformasjon av verden i Agenda 21, i Agenda 2030 og Agenda 2050. Vi trenger å få løftet dette frem i lyset nå, også i nasjonale politiske fora. Vi trenger politikere som tør å ta opp disse temaene i eget land, som ikke bare tar diskusjonene bak lukkede dører i internasjonale rom. Uten åpen diskusjon og rom for ulike meninger undergraves det demokratiske systemet vårt samfunn har vært tuftet på.
Du kan lese mer om hvordan WEF tenker koblingen mellom AI og IoT her:
4 key areas where AI and IoT are being combined
Du kan lese mer om hvordan WEF/G20 Global Smart Cities Alliance tenker styringen av smarte byer her:
Governing Smart Cities: Policy Benchmarks for Ethical and Responsible Smart City Development
Sannheten om korrupsjon, fattigdom, prostitusjon og utnyttelse i Ukraina
Av Werner Rügemer - 3. august 2022
https://steigan.no/2022/08/sannheten-om-korrupsjon-fattigdom-prostitusjon-og-utnyttelse-i-ukraina/
Av Werner Rügemer.
Ukraina er korrupt – vi vet, det spiller ingen rolle, det er for en god sak. Men den fattigste og sykeste befolkningen, driftes som et knutepunkt for europeisk lavlønn og sigarettsmugling, verdensledende innen handel med kvinnekroppen – og flere soldater enn noe europeisk NATO-land.
Emner som dekkes i denne artikkelen:
Siden 2021 har den laveste timelønnen i Ukraina vært 1,21 euro.
Selv denne laveste lønnen betales ikke alltid
Sultlønnskjeden fra Ukraina til EUs naboland
Tekstilarbeidere har selv bare råd til bruktimport fra Tyskland
Billeverandører, farmasøytiske produkter, maskinteknikk
Arbeidsmigrasjon i millioner
Kvinners fattigdom I: Illegal prostitusjon blomstrer
Kvinners fattigdom II: Kvinnekroppen som utnyttelsesmateriale
Nulltimerskontrakter, ekspropriasjon av fagforeninger
Ekspropriasjon og utarming av bønder
Smuglingssentral Ukraina: i 30 år
Ukraina: Høyeste militærutgifter i Europa
Den fattigste og sykeste befolkningen i Europa
Da en lovfestet minstelønn først ble innført i Ukraina i 2015, var den på 0,34 euro, det vil si 34 cent i timen. Den ble deretter økt: i 2017 var den på 68 cent, i 2019 10 cent mer, det vil si 78 cent, og siden 2021 har den vært 1,21 euro. Noensinne hørt om dette?
Selv denne laveste lønnen betales ikke alltid
Dette betyr selvfølgelig ikke at denne minstelønnen faktisk blir riktig utbetalt i denne staten. I 2017 var den månedlige minstelønnen ved hele arbeidsuker 96 euro. Men i tekstil- og lærindustrien, for eksempel, fikk en tredjedel av de for det meste kvinnelige ansatte denne denne minstelønnen bare gjennom tvungen og ikke spesifikt betalt overtid. Stykkbetaling er også vanlig – et visst antall skjorter må sys på en time; hvis det ikke oppnås, må det jobbes ubetalt.
Hvis det ikke kom noen bestillinger, ble det pålagt ulønnet permisjon. Den lovpålagte årlige permisjonen ble ofte ikke innvilget eller betalt. Bedriftsledelsen hindret valg av tillitsvalgte. Med denne minstelønnen var folket godt under det offisielle nivået for livsopphold: det var 166 euro i det aktuelle året.
Sultlønnskjeden fra Ukraina til nabolandene i EU
Det er rundt 2800 offisielt registrerte tekstilbedrifter, men det er også trolig like mange uregistrerte småbedrifter. I flere tiår har de dannet en helt normal uformell økonomi, ofte i små byer og landsbyer.
De fleste av disse selskapene rangerer kun som annenrangs leverandører for de internasjonalt billigprodusentene med bedre nettverk i nabolandene til EU, fremfor alt i Polen, men også i Romania og Ungarn.
For eksempel går 41 prosent av skoene som halvfabrikata produsert på sultelønn fra Ukraina først til lavtlønnsfabrikkene i Romania, Ungarn og Italia: Der får de den uskyldige og vakre etiketten «Made in EU».
Tekstilarbeidere har selv bare råd til bruktimport fra Tyskland
Flertallet av de rundt 220 000 tekstilarbeiderne er eldre kvinner. De holder bare hodet over vannet gjennom eget livsoppdrett, for eksempel gjennom egen hage med hønsegård. Sykdommer på grunn av underernæring er vanlige.
Tekstilarbeiderne kjøper vanligvis egne klær fra bruktimport: De kommer hovedsakelig fra Tyskland, Polen, Belgia, Sveits og USA. Ukraina importerer langt mer tekstiler enn det eksporterer.
Den dyre, ukrainskproduserte Boss og Esprit-importen fra den rike vestlige delen av EU er bestemt for den rike eliten og NGO-boblen i Kiev – mens majoriteten av importen er billige brukte tekstiler. Tekstilarbeiderne, men også flertallet av befolkningen, har bare råd til de nesten gratis bruk-og-kast-tekstilene fra de rike landene.[1]
Men vestlige fagforeninger og «menneskerettighetsaktivister» ser fortsatt til Asia og Bangladesh når det kommer til lave lønninger i tekstilindustrien som bryter menneskerettighetene. Selv om lave lønninger i Ukraina er mye lavere. Også i de aktuelle diskusjonene i EU og i den tyske Forbundsdagen om en forsyningskjedelov: Perspektivet går langt utover, globalt, til Asia, mens den EU-ukrainske fattigdomskjeden fornektes.
Her er den, korrupsjonen: C&A, Hugo Boss, Adidas, Marks&Spencer, New Balance, Esprit, Zara, Mexx er sluttbrukerne som drar nytte av det. De lever av utnyttelse som bryter med menneskerettighetene. De viktigste aktørene innen korrupsjon holder til her i de rike EU-landene. I det skjulte ønsker de det ikke-eksisterende eller medskyldige arbeidstilsynet til den ukrainske staten gladelig velkommen, og EU dekker også over den systemiske urettferdigheten, med rituelt hyklerske og ubetydelige påminnelser om korrupsjon i Ukraina.[2]
Billeverandører, farmasøytiske produkter, maskinteknikk
Tekstil- og lærindustrien ligner på andre sektorer. Ukraina var et samlingspunkt for industriell produksjon i Sovjetunionen. Etter å ha blitt selvstendig i 1991, overtok oligarker bedriftene, gikk med overskudd og investerte ikke noe i innovasjon. Millioner av godt kvalifiserte arbeidere var tilgjengelige for vestlige selskaper – til bunnlønninger.
Tusenvis av selskaper, hovedsakelig fra USA og EU-land – rundt 2000 bare fra Tyskland – legger inn leverandørbestillinger på ganske enkle deler: Porsche, VW, BMW, Schaeffler, Bosch og Leoni, for eksempel for bilkabler; Farmasøytiske selskaper som Bayer, BASF, Henkel, Ratiopharm og Wella får sine produkter fylt og pakket; Arcelor Mittal, Siemens, Demag, Vaillant, Viessmann opprettholder monterings- og salgsavdelinger. Her betales lønn på to til tre euro, det vil si mer enn minstelønnen, men fortsatt lavere enn i nabolandene til EU Ungarn, Polen og Romania.
Derfor er de ukrainske lokasjonene nært knyttet til lokasjonene til de samme selskapene i disse nabolandene i EU, der den lovfestede minstelønnen er over 3 euro og under 4 euro. Nettverksbygging gjelder imidlertid også for de enda fattigere nabolandene Moldova, Georgia og Armenia, som ikke er EU-medlemmer. Det er også filialer her. Tvers igjennom «det østlige nabolaget», organisert av EU, blir alle forskjeller i kvalifikasjoner og enda lavere lønn utnyttet – med Ukraina som svingdør.
Millioner av arbeidsmigranter
Denne selektive utnyttelsen av stedlige fordeler fra vestlige kapitalister har ikke ført til økonomisk utvikling, tvert imot. Økonomisk har Ukraina blitt fattig. Flertallet av befolkningen ble gjort fattigere og sykere. En masserespons er arbeidsmigrasjon.
Det begynte tidlig. På slutten av 1990-tallet hadde flere hundre tusen ukrainere emigrert til Russland. Lønningene var ikke mye høyere, men i Russland holdt ikke overdreven vestliggjøring av livsstil og økninger i levekostnadene for mat, husleie, helse og offentlige avgifter fast.
Siden 2000-tallet og fremskyndet av konsekvensene av Maidan-kuppet i 2014, har rundt fem millioner ukrainere vært på farten som migrantarbeidere – rundt to millioner mer eller mindre permanent i utlandet, rundt tre millioner pendler til nabolandene. Spesielt den polske staten, som uansett gjør krav på vestlige deler av Ukraina, fremmer arbeidsmigrasjon fra Ukraina. Omtrent to millioner ukrainere jobber i Polen, hovedsakelig i lavnivåjobber som renholdere, hushjelp, servitører, i eldreomsorg og som lastebilsjåfører.[3] I Polen blomstrer virksomheten til formidlingsbyråer også: de erklærer ukrainere for å være polske statsborgere og plasserer dem som hjemmehjelpere i Tyskland og Sveits, for eksempel. Minstelønnen for en 40-timers uke betales noen ganger der, men i realiteten må omsorgsarbeiderne være tilgjengelige 24 timer i døgnet, ifølge kontrakten med det polske byrået.
Hundretusenvis av ukrainere jobber også fast, midlertidig eller pendler til Romania, Ungarn, Slovakia og Tsjekkia, med minstelønn mellom 3,10 euro og 3,76 euro. Det er ukrainerne glade for, selv om de blir presset et stykke under denne minstelønnen – det er fortsatt mye bedre enn i hjemlandet, og arbeidstilsynet sier ingenting, ei heller EU.
Studenter fra Ukraina liker å sesongarbeidere på engasjement i EUs landbruk. Bare i Niedersachsen er det rundt 7000 studenter i året som selvfølgelig ikke nødvendigvis studerer, men kommer inn i landet med forfalskede innmeldingspapirer. I følge en studie utført av Friedribert Foundation er det ingen kontroller verken i Ukraina eller Tyskland.[4]
Minstelønn i Litauen: i 2015 var den 1,82 euro, fem ganger høyere enn i Ukraina på den tiden; I 2020 var det 3,72 euro. EU fremmer Litauens ekspansjon til den europeiske spedisjonssentralen: Ved hjelp av kunstig intelligens blir billige og villige lastebilsjåfører fra tredjeland som Ukraina, Moldova, men også fra lengre unna, som Filippinene, guidet over hele Europa. De trenger ikke lære språk, de får instruksjonene sine via smarttelefon og navigator. Med begynnelsen av krigen i Ukraina manglet transportselskapene i Litauen og Polen plutselig mer enn 100 000 lastebilsjåfører – fra Ukraina fikk de ikke lenger forlate landet på grunn av militærtjeneste.[5]
Fattigdom blant kvinner I: Prostitusjon blomstrer
Den patriarkalske oligarkiske staten Ukraina har i stor grad forsterket ulikheten mellom menn og kvinner. Med en lønnsforskjell på 32 prosent er ukrainske kvinner på den aller siste plassen i Europa: I gjennomsnitt får de en tredjedel mindre lønn enn sine mannlige kolleger, og på finans- og forsikringsområdet er det til og med 40 prosent [6] for samme jobb – EU-gjennomsnittet er 14 prosent. På grunn av de patriarkalske stereotypiene blir kvinner ofte presset inn i usikre deltidsjobber, enda mer enn i Merkels Tyskland, som ligger er nest sist blant EU-landene når det gjelder diskriminering av kvinner.
Denne patriarkalske fattigdommen blant kvinner inkluderer forbudet mot prostitusjon, som imidlertid blomstrer spesielt under disse forholdene. De estimerte 180 000 kvinnene som jobber som prostituerte i Ukraina inkluderer også grunnskolelærere som ikke klarer seg med sine 120 euro i måneden, skilte enslige kvinner med barn og arbeidsledige.
Fordi prostitusjon er forbudt, tjener bordelloperatører, det samme gjør politifolk og drosjesjåfører, fordi de tjener gode penger på å tie. Private leiligheter brukes også, som bordellene på førsteklasses beliggenhet i hovedstaden Kiev. Turister tiltrekkes – for 80 euro er de inne. Åtte betjeninger per natt – ikke uvanlig. Litt under halvparten av inntekten går til kvinnene. Noen håper på en overgangsperiode på ett, to eller til og med tre år. Ofte forgjeves. En tredjedel blir avhengig av narkotika, en tredjedel regnes som HIV-positiv.[7]
Etter «liberaliseringen» av sextjenester av den føderale regjeringen bestående av Schröder/SPD og Fischer/Greens, ble Tyskland «Europas bordell». I sin «Tysklandsreiseguide for kvinner» annonserte det føderale utviklingsselskapet GTZ etter ukrainske kvinner som nå har gode utsikter i sexbransjen. Mange kom. Merkels Tyskland ble det europeiske senteret for kommersiell prostitusjon, for det meste ulovlig og offisielt tolerert – gunstige forhold for kvinner som ikke kommer fra et EU-medlemsland. Så det er naturlig at nå i 2022 prøver halliker allerede å rekruttere flyktende ukrainske kvinner ved grensen.[8]
Kvinners fattigdom II: Kvinnekroppen som materiale til utnyttelsesmateriell
For vestlige selskaper er Ukraina et praktisk sted for geskjeft som ellers er forbudt, et sted som brukes tusen ganger for USA-ledet globalisering. Dette gjelder også kommersiell bruk av kvinnekroppen, langt utover ulovlig prostitusjon.
Ukraina er den globale hot spot for industriell surrogati, med mer «liberalisering» enn vanlig. Utbredt fattigdom blant kvinner sørger for et uuttømmelig reservoar.
Vittoria Vita, La Vita Nova, Delivering Dreams eller, mer prosaisk, BioTex – surrogatibyråer i Kiev og Kharkiv annonserer sine tjenester og sine kvinner under slike navn. Ganske sunne ukrainske kvinner tilbys i kataloger for velstående utlendinger. Prisene for en sunn baby er mellom 39 900 og 64 900 euro. De ønskede barneturistene kommer fra USA, Canada, Vest-Europa og Kina.[9]
De tiltenkte foreldrene leverer egget og sædcellene til en av dusinvis av spesialklinikker. De blir befruktet i et reagensrør. Deretter implanteres det fremmede embryoet i surrogatmoren. Hun bærer dermed et genetisk fremmed barn. Dette ble utviklet i USA, men er mye dyrere: mellom 110 000 og 240 000 euro. I Ukraina er det mindre regulert. Kvinnen som bærer frem barnet må ikke ha noe genetisk med barnet å gjøre, hun er bare et fremmed redskap som skal glemmes umiddelbart etter bruk, eksisterer ikke lenger – og er klar for neste bruk av et helt annet utenlandsk par.
Prisene varierer avhengig av om de tiltenkte foreldrene ønsker at babyen de har bestilt skal være av et spesifikt kjønn eller ikke: BioTex tar 39 900 euro uten å velge kjønn, 49 900 euro for to forsøk på ønsket kjønn, og for ubegrenset forsøk 64.900 euro. Disse tilbudene inkluderer hotellovernatting, utstedelse av fødselsattester og pass på det tyske konsulatet. Så langt har mer enn 10 000 slike babyer blitt født over hele verden.
Surrogatmoren eller surrogatmoren – et surrogatiselskap bærer det passende navnet: Surrogacy Ukraine – mottar en månedlig bonus på mellom 300 og 400 euro under svangerskapet, etter vellykket levering av produktet økes suksessbonusen til 15 000 euro. Blir det spontanabort, barnet er funksjonshemmet, eller barnet får avslag på adopsjon, får surrogatmødrene ingenting. Deres mentale tilstand blir ignorert, og det er ingen trygd mot helseskader. Det gjøres ikke studier på langtidseffekter.
Nulltimerskontrakter, ekspropriasjon av fagforeninger
Zelensky-regjeringen økte minstelønnen til 1,21 euro, men svekket og ødela samtidig fagforeningene, som hadde blitt stadig mer svekket siden uavhengigheten. Arbeidsloven fra desember 2019 er kulminasjonen av ekstrem arbeidsrett så langt:
*Nulltimers arbeidsavtale er tillatt: tilkallingsvakter. Hvis bedriften har arbeid å tilby, får han den ansatte på kort varsel. Antall arbeidede timer og arbeidsinntekt kan noen ganger være null.
*Oppsigelser trenger ikke lenger være begrunnet.
*Det oppfordres til individuell forhandling av arbeidskontrakter – «forhandling» er selvsagt en eufemistisk betegnelse på tilbud uten alternativer, noe som ikke er et problem gitt den høye arbeidsledigheten. Kollektive forhandlinger kan suspenderes i bedrifter med færre enn 250 ansatte – det vil si over 95 prosent av bedriftene. Selskapene som nyter godt av dette er særlig statseide selskaper, etterfulgt av landbruks-, mat- og tobakksselskaper som Nestle og Philip Morris.
I tillegg skal fagforeningene eksproprieres og eiendommen konfiskeres. Selv om de er svekket, har de fortsatt tomter og noen store hus fra sovjettiden, i sentrum av byene. For Zelensky er dette «russiske etterlatenheter» – så eksproprier!
Arbeitsorganisation ILO, sondern auch die niedrigen Standards der EU – keine Reaktion.[10]
Hundretusenvis av ukrainere protesterte mot den nye loven – ingen vestlige nyheter rapporterte om den. I et felles brev datert 9. september 2021 har den internasjonal fagforeningsføderasjonen og europeiske fagforeningsføderasjonen – ITUC, CSI, ITUC – påpekt overfor den ukrainske regjeringen og EU-komiteen som har ansvaret for Ukrainas integrasjon til den ukrainske regjeringen og EU-komiteen med ansvar for Ukrainas integrering: Ukrainas nye arbeidslov bryter ikke bare alle FNs og International Labour Organization (ILO) arbeidsrettigheter, men også EUs lave standarder – ingen respons.[10
Ekspropriasjon og utarming av bøndene
Etter at Ukraina ble selvstendig, ble de rundt 7 millioner bøndene fra sine kollektivbruk tildelt i gjennomsnitt rundt fire hektar jord som eiendom og ble selvstendig næringsdrivende. Det er ikke nok til å drive en selvstendig gård. Det er grunnen til at bønder har leid ut de små landområdene sine til innenlandske og utenlandske oligarker for en lav leie, for tiden i gjennomsnitt 150 dollar i året, ned fra 80 dollar i 2008.
For eksempel har oligarken Andry Werewsky og Kernel-konsernet samlet 570.000 hektar med leid land, oligarken Oleg Bakhmatyuk administrerte 500.000 hektar med UkrLandFarming, den amerikanske «gresshoppe»-investoren NCH Capital fra New York forvaltet 400.000 hektar for 400 000 yuri. MHP på 370 000 hektar, oligarken Rinat Achmetov for sin jordbruksbedrift på 220.000 hektar, mens Continental Farmers Group fra Saudi-Arabia «bare» leier 195.000 hektar. Svenske og nederlandske pensjonsfond er involvert. Fra Bayern kommer småoligarker som Dietrich Treis og Hans Wenzel, som har 60 hektar hjemme, men driver 4500 hektar i Ukraina til en uforlignelig billig leie.[11] Alexander Wolters fra Sachsen har leid 4200 hektar for 60 euro per hektar per år.[12]
De er alle fullt integrert i EU og det vestlige verdensmarkedet:
*De juridiske og skattemessige hjemstedene er fortrinnsvis i de vanlige EU-finansparadisene Kypros, Luxembourg og Sveits, de ukrainske myndighetene har innført skattelettelser og subsidier.
*De mottar konsekvent store lån fra Den europeiske banken for gjenoppbygging og utvikling (EBRD) og Den europeiske investeringsbanken (EIB).
*Frø-, gjødsel-, plantevernmiddel- og landbruksteknologi er hovedsakelig i hendene på amerikanske og tyske selskaper som Cargill, Archer Daniels, John Deere, Corteva, Bayer og BASF.
Høyt betalte ledere driver virksomheten. Noen få av bøndene er i stand til å utføre hjelpetjenester i denne storskala organiserte landbruksvirksomheten for minstelønn. Litt ikke-bortleid land gjør at de kan med nød og neppe overleve.[13]
MenZelensky-regjeringen har avsluttet leasingpraksisen: siden 1. juli 2021 har bønder kunnet selge jordene sine, i utgangspunktet kun til kjøpere med ukrainsk statsborgerskap. Regjeringen opprettet en auksjonsportal for dette, der bud også kan gis anonymt. Frigivelsen av salget av den svært fruktbare ukrainske sorte jorden ble ikke bare krevd av oligarkiske landgrabbere, men også av Det internasjonale pengefondet IMF, som påla det tungt gjeldstyngede Ukraina følgende betingelse for et nytt lån på 5 milliarder: Land kan selges, det fører til økonomisk oppsving! En senere folkeavstemning i 2024 bør da sette i gang neste steg: å selge landet også til utlendinger. Den videre utarmingen av bondefamiliene er en av konsekvensene som ble satt i gang under disse forholdene. Derfor protesterte mange bønder mot denne «jordreformen» – uten at det hjalp.
Smuglingssenter Ukraina: I 30 år
Fra 1992 kjøpte de største sigarettselskapene Philip Morris, R.J. Reynolds, British American Tobacco og Japan Tobacco sigarettfabrikker i Ukraina. I enkelte tilfeller ble staten værende som minoritetsaksjonær i noen år.
Produksjonen med gode, men nå dårlig betalte fagarbeidere gjaldt i det minste det ukrainske markedet. Det brede utvalget av luksusmerker som Marlboro og Chesterfield ned til budsjettmerker ble produsert for eksport. For dette formål senket den medskyldige regjeringen tobakksavgiften til et internasjonalt uovertruffent nivå, mindre enn halvparten av den ellers gjeldende skatten i Europa. Samtidig holdt tollkontrollen seg på det laveste nivået.
På slutten av 1990-tallet innså EU-kommisjonen at Philip Morris & Co produserte mer enn 90 prosent i Ukraina for eksport, inkludert billige sigaretter for global smugling til fattige land, men også til de rike EU-landene. Smugling skader EU-statene med fire milliarder euro hvert år. EU saksøkte Philip Morris og Reynolds for erstatning. New York-domstolen avviste søksmålet i 2001. Tre år senere gikk Philip Morris med på å betale EU 1,3 milliarder dollar for å bidra til å bekjempe smugling og forfalskede etiketter.
Men Morris har foreløpig ikke betalt, og avtalen ble fornyet i 2010. Morris har gått med på å betale summen over 12 år til Belgia, Finland, Frankrike, Tyskland, Hellas, Italia, Luxembourg, Nederland, Portugal og Spania. Disse landene har signert avtalen – men ikke alle østeuropeiske EU-land. Samtidig blomstret medvirkning bak kulissene: Michel Petite, generaldirektør for EU-kommisjonens juridiske tjeneste fra 2001 til 2007, byttet beite til det amerikanske advokatfirmaet Clifford Chance i 2008, overtok klienten Philip Morris der og ble også leder av «Etikkkomiteen» i EU.[14]
I Ukraina koster en pakke Marlboro-sigaretter 2,50 euro, til tross for den noe økte tobakksavgiften, og 1,65 i Kosovo (per 2021) – mens pakken koster 7 euro i Tyskland, 6,20 i Belgia, 10 i Frankrike og i Italia 6 , osv. Derfor fortsetter selvfølgelig eksport og smugling fra Ukraina. Derfor er forhandlingene rituelle og resultatløse, slik tilfellet var på det 21. toppmøtet mellom EU og Ukraina. «Ukraina har blitt et globalt knutepunkt for levering av ulovlige sigaretter til Europa,» sa visepresident Alexei Honcharuk. President Zelensky har selvsagt igjen lovet at Ukraina vil bekjempe tobakksmugling enda hardere enn før.[15]
Ukraina: Høyeste militærutgifter i Europa
Maidan-kuppet i 2014, organisert av vestlige aktører – NATO, Horizon Capital, Swedbank, National Endowment for Democracy, Black See Trust, Soros Foundation-støttede – løftet den småbankieren Arseniy Yatseniuk til stillingen som statsminister i Ukraina.[16] Boikottene mot Russland førte til tap av flere hundre tusen arbeidsplasser i Ukraina – rundt 40.000 for tyske selskaper som billeverandøren Leoni alene.
Den ukrainske regjeringen sluttet seg nå til EU og innførte en lovfestet minstelønn i 2015: 34 cent per time jobbet. Det var en klar indikasjon på nivået arbeidsinntekten beveget seg på. Ansatte, som de i tekstilindustrien og i landbruksnæringen, er glade når minstelønna faktisk betales. Andre ansatte er glade når timelønnen kommer nærmere tre euro. Arbeidsmigrasjonen til utlandet akselererte og ble og brukes lett av de mindre fattige nabolandene i Øst-Europa. Ukraina ble til slutt «leverandøren av billig arbeidskraft til EU-land.»[17]
Med hjelp fra NATO, spesielt USA og Storbritannia, ble det fattigste landet i Europa målt i befolkning opprustet enda raskere fra 2016, fra 2,9 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP) til militæret, innen et halvt tiår til en dobling med 2020, altså allerede før krigen: til 5,9 prosent: Den høyeste oppnådde prosenten og model boy for USAs president Obamas krav om å øke militærbudsjettene til to prosent. Dette setter Ukraina på andreplass på verdensbasis etter Saudi-Arabia, foran det nest beste amerikanske forbildet, det høyt opprustede Israel.[18]
Ikke-NATO-medlemmet Ukraina, nå med 41 millioner innbyggere, har med sine 292.000 soldater flere soldater enn de andre og større NATO-medlemmene (med unntak av USA, selvfølgelig), dvs. flere soldater enn Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Italia, Hellas, Spania, Polen, Romania… Staten med det fattigste flertallet av befolkningen i Europa ga seg selv og sine herrer og damer i Washington, Brussel, London, Paris og Berlin samtidig de klart høyeste militærutgiftene , kanskje som forberedelse til en krig, eller til hva?
Den fattigste og sykeste befolkningen i Europa
IMF ga «den mest korrupte staten i Europa» (Transparency International) lån med vilkår for kutt i sosial- og pensjonsbudsjett, for økninger i kommunale avgifter (vann, kloakk, avfall) og statlige energipriser, samt ytterligere privatiseringer. IMF fremmet også krig: tapet av Donbass ville negativt påvirke nivået på vestlig kreditt, heter det.[19]
Statsgjelden ble brakt ned til visuelt fine 60 prosent i 2020 – utmerket for å bli med i EU. Konsekvens: Flertallet av befolkningen er enda fattigere, levekostnadene, mat, kommunale avgifter, husleie, helse- og energikostnader har steget – er bare delvis overkommelige eller ikke i det hele tatt. I 2013, før Maidan-kuppet, var gjennomsnittlig pensjon 140 euro, som var høydepunktet i det uavhengige Ukrainas historie. Siden 2017 har gjennomsnittlig pensjon vært 55 euro. Stadig flere pensjonister må fortsette å jobbe.[20]
Siden den vestlig orienterte uavhengigheten har Ukrainas befolkning krympet fra 51 millioner til 41 millioner i dag. Allerede før den nåværende krigen spådde International Organization for Migration (IOM) ytterligere krymping for år 2050: 32 millioner innbyggere, og de ville da være enda eldre i gjennomsnitt enn de er nå.
Den fattigste befolkningen i Europa er også den sykeste: Ukraina rangerer først i Europa for dødsfall som følge av underernæring.[21]
Wie lobte doch die Präsidentin der Europäischen Kommission, Frau von der Leyen, so überschwenglich: „Die Ukraine verteidigt beeindruckend unsere europäischen Werte!“ Deshalb soll die Ukraine EU-Mitglied werden. Die Präsidentin fügte hinzu: „Die Ukraine verdient diesen Status, denn sie ist bereit, für den europäischen Traum zu sterben.“[22]
Die christlich lackierte Politikerin hat mehr recht, als sie glaubt.
Som presidenten for EU-kommisjonen, fru von der Leyen, hyllet: «Ukraina forsvarer på imponerende vis våre europeiske verdier!» Det er derfor Ukraina bør bli medlem av EU. Presidenten la til: «Ukraina fortjener denne statusen fordi det er klart til å dø for den europeiske drømmen.»[22]
Den kristen-polerte politikeren har mer rett enn hun tror.
Werner Rügemer er en tysk publisist, foredragsholder og sakprosaforfatter. Han beskriver seg selv som en «intervensjonistisk filosof». Rügemer undersøker moderne amerikansk-ledet vestlig kapitalisme når det gjelder de nye kapitalorganisatorene som BlackRock, private equity- og hedgefondene, deres statlige bånd og hærer av rådgivere, så vel som den fragmenterte og stort sett maktløse klassen av avhengige arbeidere. Den overordnede analysen inkluderer også forholdet mellom USA og EU samt konfliktene mellom vestlig kapitalisme og Folkerepublikken Kina og deres transkontinentale allianser. Rügemer støtter FNs folkerett, universelle menneskerettigheter og ILO-konvensjonene.
Artikkelen på tysk ble publisert 21. juli 2022 på nettstedet Nachdenkseiten.
Oversatt til norsk for steigan.no av Kari Angelique Jaquesson.
[«1] Oksana Dutschak: Sweatshops am Rande Europas. Wie Markenkleidung in der Ukraine genäht wird, Bundeszentrale für politische Bildung 4.12.2017; siehe auch: Clean Clothes Campaign: Länderprofil Ukraine 2017, herausgegeben von der Rosa Luxemburg-Stiftung.
[«2] Werner Rügemer: Imperium EU. ArbeitsUnrecht, Krise, neue Gegenwehr. Köln 2020
[«3] Die nützlichen Migranten. Zwei Millionen Ukrainer in Polen, Deutschlandfunk 27.2.2018
[«4] Ukrainische Saisonarbeitskräfte in der Landwirtschaft, fes.de, 6.4.2022
[«5] Lastwagenfahrer fallen aus. Viele Ukrainer eingezogen, FAZ 9.3.2022
[«6] Gender Pay Gap in the Ukraine, globalpeoplestrategist.com/
[«7] Käufliche Liebe im Untergrund, Der Spiegel 30.6.2012
[«8] Ukrainerinnen auf der Flucht: „Oft schon an Grenze von Zuhältern angesprochen“, MDR Sachsen 3.6.2022
[«9] Geschäft mit dem Babyglück – Leihmütter in der Ukraine, arte-TV 29.1.2021; Babys für die Welt. Das Geschäft mit ukrainischen Leihmüttern, DLF/SWR/ORF 30.11.2021; In der Ukraine boomte das Geschäft mit der Leihmutterschaft. Dann kam der Krieg, Stern 25.3.2022
[«10] Sharan Burrow/ITUC and Luca Visentini/ETUC: Letter to Mr. Volodymyr Zelenskyy and others, Brussels 9 September 2021, pmguinfo.dp.ua/images/photo-news/09_2021/original_lista.pdf
[«11] Ukraine-Krieg: Niederbayerischer Landwirt bangt um seine Mitarbeiter, Bayerischer Rundfunk 4.3.2022; ARD Tagesschau 17.5.2022
[«12] Deutsche Landwirte in der Ukraine ächzen über Preisschwankungen und Transportprobleme, mdr.de 21.5.2022
[«13] Who Benefits from the Creation of a Land Market in Ukraine? oaklandinstitute.org, December 2020; Christina Planks: Land grabs in the Black Earth: Ukrainian Oligarchs and International Investors, Heinrich Böll-Stiftung 30.10.2013; Transnational Institute: Land Concentration, Land Grabbing and Peoples’ Struggles in Europe, June 2013
[«14] Geschichte der EU-Vereinbarungen zum Tabakschmuggel: Unfairtobacco.org
[«15] Schmuggel: Ukraine will Kooperation mit der EU verbessern, euraktiv.de/section/eu-aussenpolitik/news/schmuggel-ukraine-will-kooperation-mit-der-eu-verbessern/, abgerufen 15.7.2022
[«16] Werner Rügemer: Jazeniuk made in USA, Ossietzky 9/2014
[«17] Olga Gulina / Oleksii Pozniak: Ukraine – Migrationsströme im Wandel, zois-berlin.de/publikationen/ukraine-migrationsstroeme-im-wandel, 11.4.2018
[«18] Militärausgaben der Ukraine von 2006 bis 2021, de.statista.com, abgerufen 15.7.2022
[«19] cnbc.com/2014/05/01/ukraine-gets-17bn-bailout-russian-risks-remain.html
[«20] Ukraine-analysen Nr. 200, 27.4.2018, laender-analysen.de/ukraine
[«21] Cardioviscular mortality attribuable to dietary risk factors in 51 countries in the WHO European Region from 1990 to 2016, European Journal of Epidemiology 34, 37ff. (2019)
[«22] Die Ukraine und die EU – Eine geopolitische Entscheidung, FAZ 17.5.2022
Vesten forbereder seg på å plyndre etterkrigstidas Ukraina med nyliberal sjokkterapi
Av Ben Norton - 3. august 2022
https://steigan.no/2022/08/vesten-forbereder-seg-pa-a-plyndre-etterkrigstidas-ukraina-med-nyliberal-sjokkterapi/
Privatisering, deregulering, nedskjæring av arbeidervern og arbeidsforhold.
Av Jake Kallio og Benjamin Norton, Multipolarista. Gjengitt etter Monthly Review Online.
Mens USA og Europa oversvømmer Ukraina med våpen for titalls milliarder dollar, bruker det som en anti-russisk stedfortreder og heller bensin på bålet til en brutal krig som ødelegger landet, legger de også planer om å plyndre landets etterkrigsøkonomi.
Representanter for vestlige regjeringer og selskaper møttes i Sveits i juli 2022 for å planlegge en rekke harde nyliberalistiske politiske retningslinjer som skal påtvinges Ukraina etter krigen, og ber om å kutte arbeidslovgivningen, «åpne markeder», droppe tollsatser, deregulere industrier og «selge statseide bedrifter til private investorer.»
Ukraina har blitt destabilisert av vold siden 2014, da et USA-sponset statskupp styrtet den demokratisk valgte regjeringen, og satte i gang en borgerkrig. Den konflikten trakk ut til 24. februar 2022, da Russland invaderte landet, og eskalerte til en ny, enda dødeligere fase av krigen.
USA og EU har forsøkt å slette historien til den utenlandssponsede borgerkrigen i Ukraina fra 2014 til tidlig i 2022, og framstiller det som om konflikten begynte 24. februar. Men Washington hadde sendt store mengder våpen til Ukraina og levert omfattende militær opplæring og støtte over flere år før Russland invaderte.
I mellomtiden, fra og med 2017, holdt representanter for vestlige regjeringer og selskaper i det stille årlige konferanser der de diskuterte måter å tjene på borgerkrigen de drev med i Ukraina.
I disse møtene skisserte vestlige politiske ledere og næringslivsledere en serie aggressive høyrereformer de håpet å påtvinge Ukraina, inkludert omfattende privatisering av statseide industrier og deregulering av økonomien.
Den 4. og 5. juli 2022 møttes topptjenestemenn fra USA, EU, Storbritannia, Japan og Sør-Korea i Sveits for en såkalt «Ukraina Recovery Conference«. Der planla de Ukrainas gjenoppbygging etter krigen og kunngjorde ytelsesforpliktelser – mens de siklet over en bonanza av potensielle kontrakter.
De nye NATO-kandidatene Finland og Sverige forpliktet seg til å sikre gjenoppbygging i Lugansk, omtrent 48 timer etter at Russland og separatiststyrker kunngjorde at regionen hadde falt fullt ut under deres kontroll.
Men Ukraina-gjenopprettingskonferansen var ikke ny. Den hadde fått nytt navn for å spare utgiftene til et nytt akronym. I de foregående fem årene ble gruppen og dens årlige møter i stedet referert til som «Ukraine Reform Conference» (URC).
URCs agenda var eksplisitt fokusert på å påtvinge landet politiske endringer – nemlig « styrking av markedsøkonomien », «desentralisering, privatisering, reform av statseide foretak, landreform, statsadministrasjonsreform» og «Euro-atlantisk integrasjon.»
Før 2022 hadde denne samlingen ingenting med bistand – og mye med økonomi å gjøre.
Dokumenter fra reformkonferansen i Ukraina i 2018 understreket viktigheten av å privatisere det meste av Ukrainas gjenværende offentlige sektor, og uttalte at «det endelige målet med reformen er å selge statseide foretak til private investorer «, sammen med oppfordringer om mer «privatisering, deregulering, energireform, skatte- og tollreform.»
Rapporten beklaget at «regjeringen er Ukrainas største eiendelinnehaver», «Reform i privatisering og SOEs har vært lenge etterlengtet, ettersom denne sektoren av den ukrainske økonomien stort sett har holdt seg uendret siden 1991.»
Ukrainas reformkonferanse oppførte som en av sine «prestasjoner» vedtakelsen av en lov i januar 2018 med tittelen «Om privatisering av statlig og kommunal eiendom», som den bemerket «forenkler privatiseringsprosedyren.»
Mens URC entusiastisk presset på for disse nyliberale reformene, erkjente de at de var svært upopulære blant faktiske ukrainere. En meningsmåling fant at bare 12,4 % støttet privatisering av statseide virksomheter (SOE), mens 49,9 % var imot det. (Ytterligere 12 % var likegyldige, mens 25,7 % ikke hadde noe svar.)
Økonomisk liberalisering i Ukraina siden Russlands invasjon i februar har vært enda mer dyster.
I mars 2022 vedtok det ukrainske parlamentet en nødlovgivning som tillater arbeidsgivere å suspendere tariffavtaler. Så i mai vedtok den en permanent reformpakke som effektivt fritok det store flertallet av ukrainske arbeidere (de i bedrifter med færre enn 200 ansatte) fra ukrainsk arbeidslov.
Mens de mest umiddelbare fordelene av disse endringene vil være ukrainske arbeidsgivere, har vestlige myndigheter drevet lobbyvirksomhet for å liberalisere Ukrainas arbeidslover i årevis.
Dokumenter som ble lekket i 2021 viste at den britiske regjeringen veiledet ukrainske tjenestemenn i hvordan de kunne overbevise en motstridig offentlighet til å gi opp arbeidernes rettigheter og implementere antifagforeningspolitikk. Opplæringsmateriell beklaget at folkemeningen til de foreslåtte reformene var overveldende negativ, men ga meldingsstrategier for å villede ukrainere til å støtte dem.
Vesten etterlyser aggressive nyliberale reformer på «Ukraine Recovery Conference»
Juli 2022 Ukraina Recovery Conference, som ble holdt av Lugano, Sveits og i fellesskap arrangert av de sveitsiske og ukrainske myndighetene, inneholdt representanter fra følgende stater og institusjoner:
Albania
Australia
Østerrike
Belgia
Canada
Kroatia
Kypros
Tsjekkia
Danmark
Estland
Finland
Frankrike
Tyskland
Hellas
Ungarn
Irland
Island
Israel
Italia
Japan
Latvia
Litauen
Liechtenstein
Luxembourg
Malta
Nederland
Nord-Makedonia
Norge
Polen
Portugal
Republikken Korea (populært kjent som Sør-Korea)
Romania
Slovenske republikk
Slovenia
Spania
Sverige
Sveits
Türkiye (tidligere kjent som Tyrkia)
Ukraina
Storbritannia
Amerikas forente stater
Europarådet
Den europeiske banken for gjenoppbygging og utvikling
EU-kommisjonen
Den europeiske investeringsbanken
Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD)
Blant de fremtredende tjenestemennene som deltok var EU-kommisjonens president Ursula Von der Leyen, den sveitsiske presidenten Ignazio Cassis og Storbritannias utenriksminister Liz Truss.
Ukrainas veststøttede leder Volodymyr Zelensky talte også til konferansen via video.
Fysisk tilstede på Sveits-møtet var Ukrainas statsminister Denys Shmyhal og Zelenskys øverste politiske allierte Ruslan Stefanchuk, lederen av Ukrainas parlament, Verkhovna Rada.
Stefanchuk er den andre i rekken for presidentskapet etter Zelensky. Han er også medlem av Ukrainas mektige nasjonale sikkerhets- og forsvarsråd, som virkelig styrer landet.
Til og med FN ga sin velsignelse til konferansen: FNs generalsekretær António Guterres leverte også en videouttalelse.
På det to dager lange møtet ble de fremmøtte enige om at Ukraina til slutt skulle få medlemskap i EU. Landet hadde allerede fått status som EU-kandidat bare to uker før, på et toppmøte i Brussel i juni.
Ved avslutningen av møtet støttet alle tilstedeværende regjeringer og institusjoner en felles erklæring kalt Lugano-erklæringen. Denne erklæringen ble supplert med en » Nasjonal Recovery Plan«, som igjen ble utarbeidet av et «National Recovery Council» opprettet av den ukrainske regjeringen.
Denne planen tok til orde for en rekke nyliberale reformer, inkludert «privatisering av ikke-kritiske foretak» og «fullføring av korporatisering av SOEs» (statseide foretak) – og identifiserte som et eksempel salg av Ukrainas statseide kjernekraftselskap EnergoAtom .
For å «tiltrekke privat kapital inn i banksystemet» ba forslaget også om «privatisering av SOBs» (statseide banker).
I et forsøk på å øke «private investeringer og øke landsomfattende entreprenørskap», oppfordret den nasjonale gjenopprettingsplanen til betydelig «deregulering» og foreslo opprettelsen av «»katalysatorprosjekter» for å låse opp for private investeringer i prioriterte sektorer.
I en eksplisitt oppfordring om å kutte arbeiderbeskyttelsen, angrep dokumentet de gjenværende pro-arbeiderlovene i Ukraina, hvorav noen er rester fra sovjettiden.
Den nasjonale gjenopprettingsplanen klaget over «utdatert arbeidslovgivning som fører til komplisert ansettelses- og oppsigelsesprosess, regulering av overtid, etc.» Som et eksempel på denne antatte «utdaterte arbeidslovgivningen», beklaget den vestlig støttede planen at arbeidere i Ukraina med ett års erfaring får en ni ukers «oppsigelsesfrist for oppsigelse», sammenlignet med bare fire uker i Polen og Sør. Korea.
På samme måte oppfordret den nasjonale gjenopprettingsplanen Ukraina til å kutte skattene på selskaper og velstående kapitalister.
Planen klaget over at 40 % av Ukrainas BNP kommer fra skatteinntekter, og kalte dette en «ganske høy skattebyrde» sammenlignet med modelleksemplet Sør-Korea. Det oppfordret derfor til å «transformere skattetjenesten» og «se gjennom potensialet for å redusere andelen av skatteinntektene i BNP.»
Kort sagt, Ukraina Recovery Conferences økonomiske forslag var lite mer enn en ompakket Washington-konsensus: et typisk høyreorientert program som innebærer å implementere masseprivatiseringer, deregulere industrier, sløye arbeidsbeskyttelsen, kutte skatter på de rike og legge byrden på ukrainske arbeidere.
På 1990-tallet, etter styrten av Sovjetunionen, påtvang USA det de kalte kapitalistisk «sjokkterapi» på Russland og andre tidligere konstituerende republikker.
En UNICEF-studie fra 2001 fant at disse harde nyliberale reformene i Russland forårsaket 3,2 millioner ekstra dødsfall og presset 18 millioner barn inn i fattigdom, noe som førte til utbredt underernæring og folkehelsekriser.
Washington og Brussel ser ut til å være forpliktet til å vende tilbake til den samme nyliberale sjokkterapien i sine planer for Ukraina etter krigen.
Flere oppfordringer til nyliberal sjokkterapi i Ukraina etter krigen
For å følge sitt møte i juli 2022 i Sveits publiserte Ukraine Recovery Conference en «strategisk orientering» utarbeidet av en høyreorientert ukrainsk organisasjon kalt Center of Economic Recovery.
Center of Economic Recovery beskriver seg selv som en «plattform som forener eksperter, tenketanker, næringsliv, offentligheten og myndighetspersoner for utvikling av landets økonomi.» På sin nettside lister den opp mange ukrainske selskaper som sine partnere og finansierere, noe som gjør det klart at det fungerer som en lobby på deres vegne, som et handelskammer.
Rapporten som denne bedriftslobbyen skrev for Ukrainas gjenopprettingskonferanse var enda mer eksplisitt enn den nasjonale gjenopprettingsplanen i sin talsmann for aggressive nyliberale økonomiske reformer.
Ved å bruke høyreorientert frihetlig språk om «økonomisk frihet», oppfordret dokumentet til å «redusere regjeringens størrelse» og «åpne markeder.»
Forslaget er som en nyliberal grunnplan: «reduser reguleringsbyrden på bedrifter» ved å «redusere størrelsen på regjeringen (skatteadministrasjon, privatisering; digitalisering av offentlige tjenester), forbedre reguleringseffektiviteten (deregulering) og åpne markeder (liberalisering av kapitalmarkeder). ; investeringsfrihet).»
I navnet «EU-integrasjon og tilgang til markeder» foreslo den likeledes «fjerning av tollsatser og ikke-tollmessige ikke-tekniske barrierer for alle ukrainske varer», samtidig som de ba om å «lette FDI [utenlandske direkte investeringer] tiltrekning for å bringe største internasjonale selskaper til Ukraina,» med «spesielle investeringsinsentiver» for utenlandske selskaper.
Det var egentlig en oppfordring til Ukraina om å overgi sin økonomiske suverenitet til vestlig kapital.
Både den nasjonale gjenopprettingsplanen og den strategiske orienteringen la også sterkt vekt på behovet for robust anti-korrupsjonsinnsats i Ukraina.
Ingen av dokumentene erkjente det faktum at Kievs veststøttede leder Volodmyr Zelensky, som talte på Ukraina Recovery Conference, er kjent for å ha store mengder rikdom skjult i et nettverk av kontoer utenfor aksjer.
Zelensky ble navngitt i Pandora Papers, en lekkasje av mistenkelige offshore-selskaper, og han er knyttet til luksuseiendommer i London.
Enda flere oppfordringer til liberalisering, privatisering, deregulering, skattekutt
I tillegg til den nasjonale gjenopprettingsplanen og den strategiske orienteringen, presenterte Ukrainas gjenopprettingskonferanse i juli 2022 en rapport utarbeidet av selskapet Economist Impact, et bedriftskonsulentfirma som er en del av The Economist Group.
Dette tredje dokumentet, med tittelen » Ukraina Reform Tracker ,» ble finansiert av den sveitsiske regjeringen med det uttalte «målet om å stimulere og støtte diskusjon om denne saken på Ukraina Recovery Conference i 2022.»
Ukraine Reform Tracker analyserte den nyliberale politikken som allerede er pålagt i Ukraina siden det USA-støttede kuppet i 2014, og oppfordret til å implementere enda mer aggressive nyliberale reformer når krigen slutter.
Av de tre rapportene som ble presentert på konferansen, var dette kanskje den mest fullkomne oppfordringen til Ukraina om å ta i bruk nyliberal sjokkterapi etter krigen – en taktikk som ofte refereres til som katastrofekapitalisme.
Dokumentet siterer Economist Intelligence Unit (EIU), og insisterte på at Ukraina har «spørsmål innen deregulering og konkurranse som fortsatt må løses, for eksempel pågående statlig intervensjon» – som skildrer statlig intervensjon i økonomien som noe iboende dårlig.
På denne måten presset Ukraina Reform Tracker på å «øke utenlandske direkte investeringer» fra internasjonale selskaper, ikke investere ressurser i sosiale programmer for det ukrainske folket.
Rapporten understreket viktigheten av å utvikle finanssektoren og oppfordret til å «fjerne overdrevne reguleringer», skatter og avgifter.
«Deregulering og skatteforenkling er blitt ytterligere utdypet», skrev den godkjennende, og la til: «Trinn mot deregulering og forenkling av skattesystemet er eksempler på tiltak som ikke bare tålte krigens slag, men som har blitt fremskyndet av det».
Ukraine Reform Tracker berømmet sentralbanken for «vellykket liberalisering av valutaen, flytende valutakursen.» Mens den bemerket at noen av disse retningslinjene ble reversert på grunn av den russiske invasjonen, oppfordret rapporten til «raskest mulig eliminering av valutakontroller,» for å «gjeninnføre konkurranseevnen i finanssektoren.»
Rapporten klaget imidlertid over at disse nyliberale reformene ikke blir implementert raskt nok, og skrev: «Privatisering – som allerede gikk sakte før krigen – stoppet, med et lovutkast som tar sikte på å forenkle prosessen avvist» av Verkhovna Rada, Ukrainas parlament.
Den ba om ytterligere «liberalisering av landbruket» for å «tiltrekke utenlandske investeringer og oppmuntre innenlandsk entreprenørskap,» så vel som «prosedyreforenklinger,» for å «gjøre det lettere for små og mellomstore bedrifter» å «ekspandere ved å kjøpe og investere i statlige eiendommer», og dermed «gjøre det lettere for utenlandske investorer å komme inn på markedet etter en konflikt.»
«Videre å fortsette privatiseringen av store og tapsgivende statseide foretak» vil «tillate flere ukrainske gründere å komme inn på markedet og trives der i etterkrigssammenheng», oppfordres det til i rapporten.
Economist Impact-studien understreket viktigheten av at Ukraina kutter sin handel med Russland og i stedet integrerer sin økonomi med Europa.
«Ukrainas handelsreformer sentrerer seg om innsats for å diversifisere handelsoperasjonene og forbedre integrasjonen i EU-markedet,» skrev den.
Den vestlige regjeringssponsede rapporten skrøt av å betydelig redusere Kievs økonomiske bånd til sin østlige nabo, og la merke til: «Russland var Ukrainas viktigste handelspartner i 2014, og tok 18,2 % av eksporten og sørget for 22 % av importen. Siden den gang har imidlertid Russlands andel av Ukrainas eksport og import sunket konsekvent, og nådde henholdsvis 4,9 % og 8,4 % i 2021.
«Ukraina gjorde spesielt fremskritt med å diversifisere sin handelsportefølje innen EU, og økte handelsvolumene med medlemslandene med 46,2 % fra 2015 til 2019,» la det til.
Rapporten la til at det er «essensielt» at Ukraina gjennomfører andre reformer, for eksempel å modifisere jernbanene sine ved å «tilpasse sporviddene med EU-standarder.»
Ukraine Reform Tracker presenterte krigen som en mulighet til å innføre enda mer katastrofekapitalistisk politikk.
«Etterkrigsøyeblikket kan by på en mulighet til å fullføre den vanskelige jordreformen ved å utvide retten til å kjøpe landbruksjord til juridiske personer, inkludert utenlandske», heter det i rapporten.
«Å åpne veien for internasjonal kapital til å strømme inn i ukrainsk landbruk vil sannsynligvis øke produktiviteten i hele sektoren, og øke konkurranseevnen i EU-markedet,» la den til.
Dokumentet foreslo nye måter å utnytte ukrainsk arbeidskraft i spesifikke bransjer, «spesielt farmasøytisk og elektrisk produksjon, plast- og gummiproduksjon, møbler, tekstiler og mat- og landbruksprodukter.»
«Når krigen er over, vil regjeringen også måtte vurdere å redusere andelen av statseide banker betydelig, med privatiseringen av Privatbank, landets største långiver, og Oshchadbank, en stor administrator av pensjoner og sosiale utbetalinger,» insisterte den. .
Ukraine Reform Tracker konkluderte optimistisk og uttalte at «etterkrigstiden vil være en mulighet for Ukraina», og «det vil sannsynligvis være betydelig press for å fortsette og fremskynde implementeringen av reformagendaen. Fortsatte forretningsreformer kan tillate Ukraina å deregulere [og] privatisere tapsbringende SOEs ytterligere.»
Mens den presser på katastrofekapitalisme, utnytter Ukraina Recovery Conference retorikk for sosial rettferdighet
Mens disse tre dokumentene publisert av Ukraina Reform Conference (URC) i 2022 var høyrøstede oppfordringer om innføring av høyreorientert økonomisk politikk, ble de ledsaget av overfladiske appeller til sosial rettferdighetsretorikk.
URC ga ut et sett med syv «Lugano-prinsipper» som det identifiserte som nøklene til en rettferdig, rettferdig gjenoppbygging etter krigen:
samarbeid
reformfokus
åpenhet, ansvarlighet og rettssikkerhet
demokratisk deltakelse
engasjement med flere interessenter
likestilling og inkludering
(bærekraftig miljø
Disse prinsippene viser hvordan hauker i Washington og Brussel i økende grad har bevæpnet ideer om «interseksjonalitet» for å fremme sin krigførende utenrikspolitikk.
I sin rapport » Woke Imperium : The Coming Confluence Between Social Justice and Neoconservatism,» diskuterte tidligere US State Department-offiser Christopher Mott den økende bruken av venstreliberale begreper om sosial rettferdighet for å legitimere og håndheve vestlig imperialisme.
Mott observerte at den «liberale atlantisistiske tendensen til å presse moralisme og sosial ingeniørkunst globalt har et enormt potensial til å skape tilbakeslag.»
Vestlig-støttede liberale i det postsosialistiske Europa har brukt tre tiår på å skape en falsk dikotomi mellom enten et liberaliserende kulturprosjekt som bare kan realiseres under USA-ledet transatlantisk hegemoni og nyliberale økonomiske reformer, eller en rent fiktiv sosialistisk fortid hvis politiske arv gjenspeiles på en eller annen måte i høyreorienterte antikommunistiske nasjonalistiske partier som forsøker å rulle tilbake fremskritt som kvinner hadde oppnådd under sosialismen.
Til tross for sin patentabsurditet, har denne fortellingen vunnet tilhengere blant yngre liberale intellektuelle, spesielt i Sentral- og Øst-Europa, som har lite eller ingen hukommelse fra den sosialistiske perioden, og som står overfor stadig mer desperate karrieremuligheter utenfor det vestlig-støttede ideologiske apparatet.
På den annen side liker høyrenasjonalister som Ungarns Viktor Orban å posere som de eneste forsvarerne av sine lands kulturelle suverenitet mot fiendtlige utenforstående, samtidig som de nekter å bryte fra nyliberalistisk kapitalistisk ortodoksi.
I sin tur blir organiske lokale aktivister som kjemper for legitime sosiale rettferdighetssaker, fremstilt som agenter som fremmer agendaene til fremmede makter.
I beste fall under fredstid undergraver dette arbeidet deres og hindrer fremgang for deres saker. I et land som Ukraina, hvor vestlige regjeringer har støttet høyreekstreme, nyfascistiske grupper og åtte år har trukket ut en borgerkrig, er dette livsfarlig.
I Ukraina, hva er til og med igjen å plyndre?
Den 9. mai 2022 vedtok den amerikanske kongressen Ukraine Democracy Defense Lend-Lease Act, som i stor grad utvidet Washingtons myndighet til å yte militærhjelp til Ukraina.
Bestemmelser om lån til leie oppsto under andre verdenskrig og ble brukt av den amerikanske regjeringen til å gi militærhjelp til land som kjemper mot Nazi-Tyskland, inkludert Storbritannia og Sovjetunionen, uten å gå formelt inn i krigen.
Under denne rammen gir USA militært utstyr som et lån; hvis utstyret ikke er eller ikke kan returneres, er mottakermyndighetene på kroken for å betale tilbake hele kostnaden.
Joe Biden-administrasjonen forklarte bruken av låne-leieavtaler med behovet for å raskt å få loven gjennom kongressen før annen finansiering gikk tom.
Mens mange nordamerikanere protesterte mot det de så på som en meningsløs utdeling av titalls milliarder av skattebetalerdollar til et fremmed land, er låne- og leieavtaler lån, ikke tilskudd.
Storbritannia, en av USAs nærmeste allierte, ble først ferdig med å betale tilbake sin 60 år gamle låne-leie-gjeld i 2006. Russland gjorde opp sine tidligere sovjetiske forpliktelser samme år.
Gitt denne historiske presedensen, vil Ukraina sannsynligvis bli bekledd med gjeld som det ikke uten videre kan betale tilbake – gjeld utvidet til korrupte vestligstøttede eliter under krigstid. Dette betyr at amerikanske finansinstitusjoner vil ha ytterligere sikkerhet for å påtvinge nyliberal strukturell tilpasningspolitikk på Ukraina, og underordne økonomien i årene som kommer.
Washington og dets allierte har en lang historie med å instrumentalisere gjeld for å tvinge land til å akseptere upopulære pro-vestlige politiske endringer, og tilbakebetalingsvansker tvinger ofte land til å akseptere enda mer gjeld, noe som fører til gjeldsfellesykluser som er ekstremt vanskelig å unnslippe.
Det var faktisk Det internasjonale pengefondet , og spesifikt nektet av Ukrainas demokratisk valgte president Viktor Janukovitsj å godta IMF-kravene om at han kuttet lønninger, kuttet sosiale utgifter og avsluttet gasssubsidier for å integrere seg med EU, noe som førte til at han snudde. i stedet til Russland for en alternativ økonomisk avtale, og dermed sette scenen for de veststøttede «Euromaidan-protestene» og til slutt kuppet i 2014.
I mellomtiden, i den nåværende krigen, okkuperer Moskva og russisk-støttede separatistkrigere og kan annektere det som historisk sett var de mest industrialiserte regionene i Ukraina, som ligger i øst.
Samtidig har mye av det som er igjen av landets industrielle base før krigen blitt fysisk ødelagt av krigen. Og disse samme regionene har mye av Ukrainas energiressurser, spesielt kull.
Millioner av ukrainere har allerede emigrert og kommer neppe tilbake, spesielt hvis de har tilgang til arbeidsvisum i EU. Unge og utdannede mennesker med tekniske ferdigheter har minst sannsynlighet for å bli.
Situasjonen er enda mørkere når man tenker på at Ukraina allerede i god tid før Russlands invasjon i februar var det fattigste landet i Europa.
Mens Sovjet-Ukraina hadde trivdes som et senter for Sovjetunionens tungindustri, og en kilde for mye av det sovjetiske politiske lederskapet, har det post-sovjetiske Ukraina vært en lekeplass for rivaliserende eliter støttet av Vesten eller av Russland.
Det postsovjetiske Ukraina har blitt ødelagt av vedvarende økonomiske kriser og utbredt og systematisk korrupsjon. Den har konsekvent hatt mindre inntekter og lavere levestandard selv sammenlignet med postsosialistiske naboland, inkludert Russland.
Ukraina har ikke klart å gjenopprette størrelsen på økonomien det hadde i 1990, da det fortsatt var en del av Sovjetunionen. Og ser man utover rå BNP-data, har livskvaliteten for mange ukrainske arbeidere og deres tilgang til sosiale tjenester gått betydelig ned.
Med begrensede økonomiske midler til å sørge for grunnleggende statlige funksjoner, langt mindre å betale tilbake utenlandsgjeld, kan et etterkrigs-Ukraina bli tvunget til å akseptere ydmykende og farlige innrømmelser på andre områder – for eksempel tjene som en israelsk prøveplass for våpentesting, eller å være vertskap for svarte treningssentra i Kosovo-stil for amerikanske hemmelige operasjoner, eller gi vestlige virksomheter et Pinochet-liknende ikke-reguleringsmiljø for skatteunndragelse og kriminelle aktiviteter – alt mens de sløyer det lille som er igjen av dens innenlandske velferdsstat og arbeidsbeskyttelse.
Men i stedet for å gå inn for en diplomatisk løsning på krigen, som kan hjelpe den ukrainske regjeringen og folket med å konsentrere ressursene sine om økonomisk gjenoppretting, har vestlige regjeringer sterkt motarbeidet foreslåtte fredssamtaler, og insistert, med ordene til EUs utenrikspolitiske sjef Josep Borrell, » Denne krigen vil bli vunnet på slagmarken.»
Washington og Brussel ofrer Ukraina for sine geopolitiske interesser. Og deres Ukraina Recovery Conference viser at de forventer å fortsette å dra økonomisk til gode selv etter at krigen er over.
Av Jake Kallio og Benjamin Norton, Multipolarista. Gjengitt etter Monthly Review Online.