Nyhetsbrev steigan.no 03.05.2025
Gi et bidrag til Mot Dag AS og støtt driften og utviklingen av steigan.no!
Rubio: «Tyskland et fordekt tyranni»!
1.mai Oslo: Skolenedleggelser og valgkamp
NATO-svindel avslørt: Europa forsvarsløst uten «amerikansk kavaleri»
Blir det endelig den vanlige filippiner sin tur?
Klisjeer som splitter og bedrar
Operasjon Barbarossa: Den største gjennom tidene
USA sier til verdensdomstolen at Israel har rett til å sulte ut Gaza
Rubio: «Tyskland et fordekt tyranni»!
Av red. PSt - 3. mai 2025
https://steigan.no/2025/05/rubio-tyskland-et-fordekt-tyranni/
USAs utenriksminister Marco Rubio kom i går med en skarp kritikk av sin NATO-allierte Tyskland. På X skriver Rubio:
Tyskland ga nettopp etterretningstjenesten sin nye fullmakter til å overvåke opposisjonen. Det er ikke demokrati – det er tyranni i forkledning.
Det som virkelig er ekstremistisk er ikke det populære AfD – som tok andreplassen i det nylige valget – men snarere etablissementets dødelige åpne grenseinnvandringspolitikk som AfD motsetter seg.
Tyskland bør endre kurs.
Rubio uttalte seg på grunnlag av at Das Bundesamt für Verfassungsschutz, det føderale kontoret for beskyttelse av forfatningen i Tyskland har revurdert AfD på føderalt nivå. De mener nå at «det ikke lenger noen tvil om at partiet som helhet er høyreekstremt».
Fram til nå har AfD blitt klassifisert og overvåket på rikspolitisk nivå av det føderale kontoret for beskyttelse av grunnloven som en «mistenkt høyreekstrem sak». I går informerte Forbundskontoret offentligheten om at hele partiet nå anses å ha «beviste høyreekstreme tendenser». I en pressemelding heter det at bevisene er «konsolidert».
Full ryggdekning fra Vance
Visepresident JD Vance gir utenriksminister Rubio full ryggdekning og skriver på X:
AfD er det mest populære partiet i Tyskland, og det klart mest representative partiet for Øst-Tyskland. Nå prøver byråkratene å ødelegge det.
Vesten rev ned Berlinmuren sammen. Og den har blitt gjenoppbygd – ikke av sovjeterne eller russerne, men av det tyske etablissementet.
JD Vance tok et oppgjør med europeisk hykleri i sin tale til sikkerhetskonferansen i München i februar der han kritiserte europeerne for ikke å forsvare sine egne verdier.
I skarp kontrast til de diplomatiske floskler som ofte høres ved disse offentlige begivenhetene, satte den amerikanske visepresidenten i gang et skjærende og overraskende skarpt angrep på Europas autoritære og antidemokratiske tendenser, og anklaget kontinentale ledere for å delta i utbredt sensur og til og med avlyse valg, slik det nylig skjedde i Romania. Etter hans syn gjør europeiske regjeringer dette i et desperat forsøk på å holde fast ved makten og undertrykke det demokratiske tilbakeslaget mot deres mangelfulle politikk – først og fremst masseinnvandring.
Vance utpekte direkte EU-kommisjonen for å ha truet med å stenge sosiale medier under sivil uro, og sa at han var sjokkert over å høre en tidligere EU-kommissær – han refererte til Thierry Breton – applaudere Romanias enestående beslutning om å annullere valget etter EU-press over påstått russisk innblanding, og true med å gjøre det samme i Tyskland dersom AfD skulle triumfere.
Tyskland slår tilbake mot Rubio
Det tyske utenriksdepartementet svarte Rubio på X:
«Dette er demokrati. Denne avgjørelsen er resultatet av en grundig og uavhengig etterforskning for å beskytte vår grunnlov og rettsstaten», står det i kontoen. «Det er uavhengige domstoler som vil ha det siste ordet».
«Vi har lært av vår historie at høyreekstremisme må stoppes», skrev utenrikskontoret.
Dermed er USA på kollisjonskurs med sin største europeiske allierte, og det i et prinsippspørsmål.
Veien mot forbud
Vedtaket mot AfD er svært alvorlig. En sak er at det kan brukes politisk mot partiets ledelse, men det kan også brukes mot medlemmer og tillitsvalgte i partiet på lavere nivåer. Det kan brukes til politiske oppsigelser, ødeleggelser av karrierer og til politimessig trakasseri.
Det betyr ikke at et formelt forslag om forbud av AfD kommer med det første. Der finnes det flere politiske og juridiske runder å gå. Men politisk er saka allerede så betent at den ikke bare får vidtrekkende innenrikspolitiske virkninger i Tyskland og flere EU-land, men at den også har potensial til å ødelegge det som måtte være igjen av «solidariteten i NATO-familien».
AfD er nå likt med CDU i kampen om å være det største partiet i Tyskland:
Og i det gamle Øst-Tydkland er det det største partiet:
1.mai Oslo: Skolenedleggelser og valgkamp
Av Romy Rohmann - 3. mai 2025
https://steigan.no/2025/05/1-mai-oslo-skolenedleggelser-og-valgkamp/
Sjøl om jeg er utflytta fra Oslo, har jeg tradisjon på å være i Oslo på 1. mai. Nå kjører jeg bil inn til byen og stiller opp på Youngstorget tidlig, treffer gamle kjente, går i tog og spiser middag med gode venner og familie.
Jeg går et stykke ut i Torggata når toget starter og ser på toget til jeg hopper inn der jeg sjøl skal gå. Jeg hopper ofte også ut på vei tilbake slik at jeg får sett hele toget, og i år var det et langt tog. Det var antakelig mange deltakere som ikke har som vane å gå i tog og utfra hva jeg kunne observere var det flest folk i seksjonene rundt skolenedleggelsene. Elever, kommende elever, lærere, foreldre og besteforeldre var mobilisert og deltok med kamprop og sjøllaga paroler.
Her er oppslag fra Sagene Avis:
I Oslo det foreslått å legge ned fem skoler, og flere barne- og ungdomsskoler blir stokket om på.
De skolene som er foreslått nedlagt er:
Trosterud, Maridalen, Sørkedalen, Nordpolen og Møllergata.
Utdanningsetaten (UDE) har begrunnet forslaget om nedleggelsene med at Trosterud, Nordpolen og Møllergata skoler ligger i områder med mye ledig kapasitet og Møllergata, Sørkedalen og Maridalen skoler har lave elevtall.
Barnetallet synker også i Oslo som i resten av landet, og det får konsekvenser for elevtallet. Men det er ikke den eneste grunnen. Oslo kommune har som de fleste norske kommuner dårlig økonomi og må kutte kostnader.
KS skriver dette på sine hjemmesider:
Svært krevende økonomisk situasjon også i 2025
Kommuner og fylkeskommunene rapporterer om at de måtte hatt en inntektsvekst på ytterligere 11 milliarder kroner for å unngå kutt, omstilling og effektivisering.
De skriver også dette:
Skolestruktur
Hver fjerde kommunedirektør foreslår endringer i skolestruktur, og hver femte foreslår endringer i barnehagestruktur. Fem av 14 fylkeskommuner foreslår endring av skolestruktur i 2025
https://www.ks.no/fagomrader/okonomi/kno/nye-tall-svart-krevende-okonomisk-situasjon-i-2025
Skole er hjertet i lokalsamfunnet være seg om det er i ei bygd eller en bydel i en storby.
Vi har skrevet om skolenedleggelser i forbindelse med behandlingen av budsjettene i fylker og kommuner. I denne artikkelen er det lenket til flere av disse.
Det er vår regjering som avgjør hvor mye som skal brukes i kommunene, og det er av kommunen folk mottar de fleste velferdstjenester de er avhengig av. Så når kommunene må spare går det utover hverdagene til folk flest, og dette er noe folk merker. Et rikt land som vårt med fattige kommuner er et paradoks.
Det er godt å se at 1. mai fortsatt er en kampdag, og at folk protesterer mot skolenedleggelser, men at vår statsminister kan stå på talestolen å skryte av hva de har gjort og gjør for folk i landet vårt, og i tillegg komme med valgløfter uten å bli stilt ansvarlig for den manglende velferden er underlig.
Hvor er de kritiske røstene blant politikere, sjøl om Oslo har et borgerlig byråd er det regjeringa som står ansvarlig for de økonomiske tildelingene der som ellers i vårt land. Kommunenorge skal drives på sparebluss og det burde ikke skje i et land som bevilger milliarder til krigføring i utlandet.
Det er en skremmende enighet på den såkalte «venstresida» og i fagbevegelsen om mange politiske spørsmål for tida og blant noen av oss litt voksne, gikk diskusjonen om det kanskje er på tide med flere arrangementer og tog på 1.mai – det har vi hatt før.
Støre blei heldigvis avbrutt da han snakket om hva regjeringa gjør i forhold til folkemordet i Palestina, der gikk grensa for mange av oss. 1. mai er og skal være en kampdag og må ikke reduseres til en festdag for AP, LO og sosialdemokratiet.
NATO-svindel avslørt: Europa forsvarsløst uten «amerikansk kavaleri»
Av Kit Klarenberg - 3. mai 2025
https://steigan.no/2025/05/nato-svindel-avslort-europa-forsvarslost-uten-amerikansk-kavaleri/
23. april publiserte Politico en ekstraordinær artikkel, «Det amerikanske kavaleriet kommer ikke», som dokumenterte detaljert, i hvilken grad europeisk forsvarsplanlegging og infrastruktur i flere tiår, utelukkende har vært «bygget på antagelsen om amerikansk støtte» og «rask transport av amerikanske forsterkninger til frontlinjene». Nå «kaster utsiktene til at dette ikke skjer, militære mobilitetsplaner ut i uorden», og kontinentet «står alene» – forsvarsløst, retningsløst og berøvet løsninger på de katastrofale resultatene av deres underkastelse i møte med amerikansk hegemoni over mange tiår.
Global Delinquents, 29. april 2025.
Artikkelen begynner med et forsøk, helt undermåls, på fantasi og fiksjon, og skisserer et marerittscenario som bryter ut i løpet av mars 2030. «I den tidlige vårtåken» begynner et flerstrenget russisk angrep mot Litauen og Polen, og sender utenlandske soldater utplassert der i dekning, mens «allierte land skynder seg å svare». Men mens Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Italia og Norden mobiliserer sine militære styrker for oppgaven, «er det ett sterkt fravær»:
«Både ledere og soldater ser vestover, mot havet, i håp om krigsskipene som alltid har kommet Europa til unnsetning det siste århundret. Men havet byr bare på stillhet. Amerikanerne kommer ikke. Donald Trumps andre presidentskap har avsluttet USAs forpliktelse til europeisk forsvar».
Selvfølgelig har ikke Trump koblet Washington fra NATO – ennå. «Men hva skjer hvis Amerika forlater Europa?», rapporterer Politico, det er et urovekkende spørsmål som gir gjenklang med stadig økende viktighet i vestlige maktkorridorer. Svaret fremhever en «ubehagelig virkelighet» – «uten amerikansk støtte ville det å flytte tropper over hele Europa bli tregere, dyrere og hemmet av et lappeteppe av logistiske flaskehalser». I tilfelle full krig kan disse manglene «ikke bare være ineffektive», men «kan være fatale».
Politico fortsetter med å male et romantisk portrett, som fremkaller en Hollywood-skildring av landgangen i Normandie. Den hevder at siden NATOs grunnleggelse i 1949, «har en av nøkkelrollene til alliansens europeiske medlemmer vært å motsette seg en invasjon, mens USA samlet sin enorme makt og sendte tropper, utstyr og forsyninger over Atlanterhavet for å vinne den lengre krigen». Mediet bemerker at mange historiske havner ble strukturert for å hilse Europas amerikanske frelsere, som deretter ville «bruke veier og jernbane for å dra mot kampene».
«Planleggere så imidlertid aldri for seg et NATO uten USA, og i flere tiår har Europas militære logistikk blitt bygget på antakelsen om amerikansk støtte». Mye av kontinentets infrastruktur for transport har dermed blitt «formet av forventningen om at amerikanske forsterkninger ville ankomme fra den andre siden av Atlanterhavet», og «både eldre og nye militære prosjekter for mobilitet hviler på forutsetningen om at amerikanerne vil komme». Det åpenbare spørsmålet om Washington noen gang hadde til hensikt å faktisk oppfylle dette «premisset», blir selvfølgelig ikke stilt av Politico.
‘Uavhengig festning’
Med kommunismens sammenbrudd gjennom hele Warszawapakten i 1989, og reduksjonen av Sovjetunionen til pålitelig amerikansk underdanig, under Mikhail Gorbatsjovs styre, begynte europeiske ledere å tenke kritisk om den fortsatte nødvendigheten av NATO – en militærallianse opprettet for å forhindre en invasjon som aldri kom, nå gjort ugyldig. I 1991 innledet den franske presidenten François Mitterrand og den tyske kansleren Helmut Kohl diskusjoner om integrert forsvars- og utenrikspolitikk over hele Europa, med det eksplisitte formål å redusere USAs innflytelse over kontinentet.
Maastricht-traktaten fra 1992 skisserer planer for EUs felles «utenriks- og sikkerhetspolitikk»
Medlemmene av det daværende europeiske fellesskapet, EF, undertegnet denne visjonen i februar 1992, via den historiske Maastricht-traktaten. Frankrike og Tyskland begynte også å legge grunnlaget for en paneuropeisk hær, kalt «Eurocorps». Samtidig gjorde amerikanske tjenestemenn sin instinktive misnøye med denne nye retningen, helt klar. I november 1991 advarte George Bush Brüssel strengt: «Vårt premiss er at den amerikanske rollen i forsvaret og Europas anliggender ikke vil bli overflødig av den europeiske unionen». I mellomtiden skrev en Washington Post-rapport fra juni 1992 :
«Høytstående tyske embetsrepresentanter sier at de fortsetter å føle intenst amerikansk press for å trekke seg fra planene om et europeisk armékorps og for å gjøre uspesifiserte, men tilsynelatende uendelige demonstrasjoner av deres forpliktelse til NATO som den øverste mekanismen for å forsvare Europa … Amerikanske embetsrepresentanter [driver] lobbyvirksomhet overfor mindre europeiske land for å holde seg utenfor det utviklende tysk-franske Eurocorps».
Begrunnelsen for Washingtons bitre motstand var klar, og åpent uttalt. Gabriel Robin, en tidligere fransk representant til NATO, erkjente at alliansens «virkelige funksjon … skal tjene som Europas ledsager … for å forhindre [Europa] fra å etablere seg som en uavhengig festning og kanskje en dag en rival». Bush selv erkjente dette i en tale før Maastricht, der han refererte til «farene for at gamle allierte fra den kalde krigen vil bli nye økonomiske motstandere – kalde krigere som blir til handelskrigere».
I tillegg til å nøytralisere mulige økonomiske konkurrenter, sikrer NATOs europeiske okkupasjon også at medlemslandene forblir pålitelige profittkilder for amerikanske selskaper. Som alliansens tidligere øverstkommanderende Alexander Haig erkjente i januar 2002, var Washingtons enorme tilstedeværelse med tropper i Tyskland nødvendig, ikke bare fordi den besørget «grunnlaget for vår innflytelse i den europeiske regionen», men «det er også grunnlag for vår økonomiske suksess … det holder europeiske markeder åpne for oss». Skulle USA trekke seg ut, «ville disse markedene sannsynligvis være vanskeligere å få tilgang til».
Samme år ble kandidatmedlemmet til NATO, Bulgaria, informert i klare ordelag av Bruce Jackson, president for den amerikanske NATO-komiteen, om at landets medlemskap var betinget av privatisering av gjenværende statseide industrier, og salget av dem til de «riktige» utenlandske kjøperne. Jackson tiltrådte stillingen etter å ha tjent som visepresident for Lockheed Martin, den gigantiske amerikanske forsvarskontraktøren, i nesten et tiår. I 1977 ble det avslørt at selskapet i årevis hadde bestukket utenlandske regjeringer og ledere til å kjøpe utstyret deres.
I dag trenger ikke NATO å engasjere seg i en slik skamløs korrupsjon for å oppnå det samme målet. Alle medlemmene er forpliktet til konstant å kjøpe ublu prisede amerikanske og britiskproduserte våpensystemer i «interoperabilitetens navn», selv om den aktuelle ‘’klubba’’ ikke er egnet til formålet. For eksempel har mange NATO-land investert store summer i anskaffelsen av Lockheed Martins «notorisk upålitelige» F-35 jagerfly, som har styrtet så ofte at amerikanske embetsrepresentanter offentlig uttrykker bekymringer for sikkerheten.
«Feil konflikt»
Den ødeleggende arven etter Washingtons bevisste sabotasje av Europas selvstendige militære utvikling, og kontinentets resulterende påtvungne avhengighet av NATO, er tydelig beskrevet iPolitico-artikkelen. Nyhetskanalen bemerker at enhver diskusjon om europeisk strategisk autonomi finner sted «innenfor et system der Washington fortsatt kontrollerer kjerneverktøyene for militær mobilitet – flyene, skipene, drivstoff, satellittene, cyberforsvaret og standardene for interoperabilitet som holder det hele sammen». Og Europa mangler infrastrukturen for å «flytte tropper, stridsvogner og drivstoff» til enhver mulig lokal krigssone.
«Tunge transportfly, militære lasteskip og … spesialiserte kjøretøy» er nødvendig «for å flytte stridsvogner og pansrede enheter», som Europa ikke har. Dødelig, ville opphør av amerikansk militærstøtte etterlate NATO-medlemmene uten engang «grunnleggende lasteutstyr som ramper og lastevogner». Tidligere sjef for US Army Europe, Ben Hodges, sier til Politico at europeisk infrastruktur ikke kan håndtere oppgaven med å effektivt frakte våpen, utstyr eller soldater. Kontinentets eksisterende transportnettverk er ikke «designet for raske militære bevegelser i stor skala».
«Svake broer, skarpe kurver, smale tunneler og dårlig plasserte skilt gjør det vanskelig å flytte tung rustning raskt med jernbane – og veiene er ikke mye bedre», observerer Politico. For eksempel har skilting som indikerer hvor mye vekt en bro kan bære «blitt sjelden i mange land», ettersom «det meste av dagens infrastruktur aldri var ment for militær bruk». Andre steder er luft-til-luft-tanking – «avgjørende i omstridt luftrom» – i realiteten et amerikansk monopol. Europas forsvar av sin østlige flanke, «er avhengig av amerikansk-finansierte NATO-drivstoffnettverk som strekker seg over hele kontinentet».
Denne avhengigheten strekker seg utover logistikk, med Europa som også er avhengig av «amerikansk etterretning, cyberforsvar og hybrid trussel-deteksjon», for å forsvare sine militære nettverk og infrastruktur. «Hvis USA trekker seg tilbake, vil sanntidsetterretning og satellittovervåking være de første som lider», sier en Brussel-basert tenketank apparatchik til Politico. Uten amerikanske evner innen cybersikkerhet, ville Europa «blitt et lett mål for cyberangrep, sabotasje» og mer i tillegg. Og «selv med økte investeringer vil Europa slite med å erstatte disse evnene».
For øyeblikket er «det eneste organet som uten tvil har et fullstendig bilde av militær mobilitet i Europa» NATOs Joint Support and Enabling Command, lokalisert i en tysk-amerikansk militærbase, som «[overvåker] ruter, flaskehalser og bevegelsesplanlegging». JSEC faller inn under autoriteten til NATOs øverstkommanderende for de allierte styrker i Europa, en posisjon som alltid holdes av amerikanere, som betyr at all europeisk militærplanlegging til slutt, igjen «går gjennom Washington». Politico rapporterer at Trump-administrasjonen nå «vurderer å overlate den rollen til en europeer for første gang» siden NATOs grunnleggelse.
For Politico «[understreker] dette trekket Amerikas avtagende interesse for europeisk forsvar» – et vitnesbyrd om hvordan – «dersom amerikanerne til slutt ikke dukker opp» i tilfelle en krig, da kan ingen av «korridorene, havnene eller den omhyggelig utformede logistikken» som er konstruert for å forsvare seg mot russisk invasjon «ha en sjanse». Tross alt «kan skipene og flyene de stoler på, forbli parkert tusenvis av kilometer unna». Mediet avslutter med å advare:
«Ved å investere tungt i en krigsstrategi bygget på amerikansk støtte som kanskje aldri materialiserer seg, risikerer Europa å forberede seg på feil konflikt».
På en måte har NATOs stadig voksende medlemskap alltid vært «forberedelse til feil konflikt». Det «amerikanske kavaleriet» som europeiske land har blitt lovet i flere tiår ville komme dem til unnsetning i tilfelle krig, etter planen, vil aldri komme. 24. april rapporterte The Times i det stille, at Storbritannia ikke bare skrotet planene om å utplassere tropper til Ukraina, men «alltid» hadde vurdert risikoen for å gjøre det som «for høy», med hennes styrker «utilstrekkelige for en slik oppgave».
Dette fulgte etter måneder med bombastiske, krigerske uttalelser fra Keir Starmer. Han erklærte seg på forskjellige måter «klar og villig til å plassere britiske tropper i Ukraina», var forberedt på at de skulle forbli der «på ubestemt tid», og ville til og med forplikte jagerfly til å overvåke landets luftrom. Alle disse forpliktelsene var betinget av at amerikanske styrker besørget en «støtte», som Washington gjentatte ganger gjorde klart ikke ville skje. Hvis andre europeiske ledere på samme måte endelig har våknet opp til NATOs virkelighet, vil kanskje deres fantasier om å holde konflikten i knusende gang, også smuldre opp.
Alle mine undersøkelser er gratis å lese, takket være sjenerøsiteten til leserne mine. Uavhengig journalistikk krever likevel investeringer, så hvis du verdsetter denne artikkelen eller andre, bør du vurdere å dele, eller til og med bli en betalt abonnent. Din støtte blir alltid mottatt med takknemlighet, og vil aldri bli glemt. For å kjøpe meg en kaffe eller to, vennligst klikk på denne lenken.
Denne artikkelen er hentet fra Kit Klarenbergs Global Delinquents:
NATO Fraud Exposed: Europe Defenceless Without ‘US Cavalry’
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Blir det endelig den vanlige filippiner sin tur?
Av Terje Alnes - 3. mai 2025
https://steigan.no/2025/05/blir-det-endelig-den-vanlige-filippiner-sin-tur/
Når skal det bli den vanlige filippiner sin tur? Neppe etter dette valget. Elitene har full kontroll og sikrer sine egne interesser.
(Dette er den første av tre reportasjer fra Filippinene, som jeg besøkte fra 4. til 25. april 2025.)
12. mai går filippinerne til stemmeurnene. Alle de 317 setene i Representantenes Hus og 12 av 24 plasser i Senatet er på valg. De valgte representantene vil utgjøre den 20. filippinske Kongressen. I tillegg holdes det lokalvalg i alle provinser, byer og kommuner. Samtidig markerer valget at diktatorsønnen Ferdinand «Bongbong» Marcos jr. sin 6 år lange presidentperiode er kommet halvveis.
Valgkampen er i full gang da jeg lander tidlig i april. Langs alle gater henger valgplakatene, på TV-kanalene kjøres politiske reklamer. Filippinsk politikk er ikke umiddelbart forståelig utfra en norsk kontekst. Det er ikke innlysende hvilken politikk partiene, listene eller kandidatene står for. Det finnes en mengde partier, og landskapet er omskiftelig. De politiske partiene inngår politiske koalisjoner i forkant av Kongressvalget. I dette valget er det dannet fire koalisjoner, som hver rommer flere partier.
Inntrykket er ellers at allianser inngås og oppløses. Alt kan selges for posisjoner, kandidater synes å velge parti etter hva som tjener den enkelte i øyeblikket. Valgplakatene gjør deg ikke nødvendigvis klokere. Personfokuset er stort, bilder av kandidaten, med navn og kandidatnummer synes å være nok, slagord eller politiske hovedsaker er ofte helt fraværende.
I perioden frem mot nasjonale mellomvalg 12.05.2025, oppfordres reisende til å vise særskilt aktsomhet og lytte til råd fra lokale myndigheter, da risikoen for voldshendelser kan øke og trusselbildet generelt kan forverres.
– Filippinene, reiseinformasjon (Regjeringen.no)
Kamp mot fattigdom, kriminalitet og korrupsjon er klassiske valgkampsaker som alle kandidater mener å kunne bekjempe. Når det politiske programmet er påfallende likt er det kandidatenes personlige integritet som kjøres frem som en vinnersak.
Marcos mot Duterte
Filippinsk politikk har et sterkt innslag av politiske dynastier, der familier i generasjoner besitter politiske posisjoner. Å være sønn eller datter av en politiker virker å være en kvalifikasjon i seg selv. Dagens president er det beste eller verste eksempelet i så måte. Marcos-klanen kan i år feire at det er 100 år siden den første Marcos ble innvalgt i Kongressen.
Les også: Marcos of the Philippines (jeg besøkte Marcos-klanens hjemby Batac i provinsen Ilocos Norte på en tidligere reise).
President «Bongbong» Marcos jr. kan forresten registrere en kraftig nedgang i oppslutning og tillit. Hans popularitet falt med hele 17% sist måned, fra 42% i februar til 25% i mars. 53% av velgerne sier seg åpent misfornøyde med presidenten. Velgerne misliker hans innsats for å kontrollere inflasjonen (79%), bekjempe tyveri og korrupsjon (53%), redusere fattigdom (48%) og øke arbeidernes lønninger (48%).
Samtidig vokser visepresident Sara Dutertes popularitet. 59% av velgerne er fornøyd med jobben hun gjør, opp 7% fra måneden før. Hun seiler dermed opp som en favoritt til presidentvalget i 2028.
Undersøkelsen ble gjennomført bare noen dager etter at visepresidentens far, tidligere president Rodrigo Duterte, ble arrestert og overlevert til Den internasjonale straffedomstolen. Filippinene er det andre landet i historien som har arrestert en tidligere stats- eller regjeringssjef og bistått med å overføre vedkommende til ICC (det første var Elfenbenskysten i saken mot Laurent Gbagbo).
President «Bongbong» Marcos jr. gjorde en helomvending. Han hadde tidligere lovet å ikke samarbeide med ICC, men godkjente til slutt arrestasjonen av Duterte med henvisning til at han var forpliktet overfor Interpol. ICC kan også ha benyttet den politiske rivaliseringen mellom Marcos- og Duterte-familiene til å gå etter ex-presidenten.
Uansett hvilke forbrytelser Rodrigo Duterte står tiltalt for er det et faktum at han fremdeles er svært populær i brede lag av folket. Dette kan også bidra til å forklare president Marcos jr. sitt kraftig fall på meningsmålingene.
Pacquiao er klar for ny runde i den politiske ringen
Kjendisstatus, skapt i underholdningsbransjen eller på idrettsarenaen, kan omsettes i politisk kapital. Et eksempel er bokseren Manny Pacquiao, som lenge var regnet som den beste i verden, uavhengig av vektklasse. Han var den første i historien som tok verdensmestertittelen i fire av de åtte opprinnelige vektklassene i boksing, og den eneste som har vunnet verdensmesterskap gjennom fire tiår (1990-, 2000-, 2010- og 2020-tallet).
Disse bragdene gjorde ham selvsagt til superkjendis, og populariteten førte ham rett inn i Representantenes Hus i 2010, der han satt i to perioder, før han ble valgt til senator i 2016. I 2021 erklærte han seg like godt som presidentkandidat, og kom på tredjeplass i presidentvalget i 2022 med 4 millioner stemmer, et valg «Bongbong» Marcos jr. vant klart.
Pacquiao var aktiv bokser helt til 2021. Han ble kritisert for å være den Kongressrepresentanten som var mest fraværende i perioden 2013-2016, noe som gjentok seg i påfølgende periode, da han som senator hadde det dårligste oppmøtet blant alle senatorer i den 17. kongressen. Men 12. mai stiller han seg igjen til tjeneste for folket, og for en ny periode i Senatet. Pacquiao har nylig meldt overgang til presidentens parti.
Elitene har full kontroll
I 2022 stilte «Bongbong» Marcos jr. som presidentkandidat for Partido Federal ng Pilipinas (PFP), og vant med nesten 59 % av stemmene. Partiet ble stiftet så sent som i 2018. Marcos jr. sitt parti inngår i en koalisjon med fem andre partier, som kort kan beskrives som nasjonalistiske og konservative. Her finner vi bl.a. Nacionalista Party (NP), som var det sentrale partiet gjennom store deler av 1900-tallet. Koalisjonen kalles Alyansa para sa Bagong Pilipinas, og besitter i dag 187 seter i Representantenes Hus og har støtte fra 11 av 24 senatorer.
DuterTen (eller Duter10) er navnet på opposisjonskoalisjonen, som støtter Duterte-leiren. Det sentrale partiet er Hugpong ng Pagbabago (HNP), dannet i 2018 av Sara Duterte, for å støtte sin far Rodrigo Dutertes administrasjon. Tre andre partier inngår i koalisjonen, som i dag kun har 6 seter i Representantenes Hus og 3 senatorer. Sara Dutertes økende popularitet kan gi DuterTen et sterkere mandat etter valget.
KiBam er navnet på den tredje koalisjon, der det liberale Partido Liberalng Pilipinas (LP) er sentralt. Partiet ble stiftet allerede i 1946, som utbrytere fra Nacionalista Party. Partiet var et opposisjonsparti mot diktaturet til deres tidligere medlem Ferdinand Marcos, og gjenoppstod som et viktig politisk parti etter People Power-revolusjonen i 1986. Også det sosialdemokratiske Akbayan inngår i KiBam, sammen med et lite, regional parti fra Cavite. Koalisjonen har i dag 11 seter i Representantens Hus og en senator.
Hvor er venstresiden?
Hvem skal filippinere som ønsker sosial endring gi sin stemme til? Av de fire koalisjonene er det Makabayan som fremstår som alternativet. Ved dette valget stiller fire partier kandidater for koalisjonen: Alliance of Concerned Teachers (ACT-Teachers), Gabriela Women’s Party, Kabataan Partylist (KPL) og Bayan Muna.
Makabayan er imidlertid svake, og i inneværende periode har koalisjonen bare 3 innvalgt i Representantenes Hus og ingen i Senatet.
Hva så med kommunistene? Philippines Communist Party (PKP 1930) er i dag en helt ubetydelig størrelse uten noen representasjon. Partiet opplevde en splittelse i 1968. En voksende fløy i det opprinnelig Sovjetorienterte kommunistpartiet så til Kina og maoismen, og under ledelse av Jose Maria Sison stiftet de The Communist Party of the Philippines (CPP) i 1969. Den væpnede fløyen, New Peoples Army, har i alle disse årene drevet geriljakrig mot myndigheten, der de har vært særlig aktive på landsbygda.
Fredssamtaler ble initiert i 1986. Norge var tilrettelegger for forhandlingene fra 2001, med samtaler i Oslo og andre byer i Europa, der kommunistene var representert ved The National Democratic Front of the Philippines (NDFP). Den da nyvalgte Rodrigo Duterte satte fredsforhandlinger høyt på agendaen, og i august 2016 ble de gjenopptatt i Oslo etter fem års stillstand. Optimismen var stor. I februar 2017 ble det imidlertid bråstopp, da New People’s Army drepte flere regjeringssoldater i et bakholdsangrep. Filippinenes regjering erklærte gruppen som en terroristorganisasjon i 2021.
Venstreside-aktivister lever farlig
Å være sosialt radikal, fagforeningsaktivist, forkjemper for urfolks rettigheter eller miljøverner, sosialist, for ikke å si kommunist, kan komme med en høy pris på Filippinene. Fenomenet Red-Tagging (rødmerking), som innebærer å anklage enkeltpersoner og organisasjoner for å være kommunister eller kommunistsympatisører, er et alvorlig problem. Politiske drap er vanlig, og ofte er det politifolk eller rene leiemordere som står bak. Sjelden blir noen dømt for slike likvidasjoner.
I sin rapport fra 2024 skriver Human Rights Watch:
«Rødmerking, som ofte forekommer på nettet og i media, fører ofte til fysisk vold. De siste årene har målene utvidet seg fra venstreorienterte aktivister til urfolksledere, landrettighetsforkjempere og lærere. Fagforeningsledere har også blitt trakassert av myndighetsagenter på grunn av fagforeningsaktiviteter.»
Fritt og rettferdig valg?
To dager før jeg reiste hjem mottok jeg denne meldingen fra ICHRP:
Kjære Hr. Alnes, på vegne av Den internasjonale koalisjonen for menneskerettigheter på Filippinene vil jeg gjerne invitere deg til den kommende lanseringen av vårt internasjonale observatøroppdrag for valget på Filippinene i 2025
Forut for presidentvalget i 2022 dokumenterte ICHRP valgrelaterte menneskerettighetsbrudd, stemmekjøp, svikt i det elektroniske opptellingssystemet, feilinformasjon, rødmerking og trusler, og til og med drap. ICHRP konkluderte i sin sluttrapport med at presidentvalget verken var fritt eller rettferdig.
Etter at Filippinenes tidligere president Rodrigo Duterte ble arrestert av Den internasjonale straffedomstolen, og den flere måneder lange krangelen mellom Marcos- og Duterte-familiene, sender ICHRP en ny delegasjon for å bidra med uavhengig observasjon ved dette valget.
«På bakgrunn av rapporter om valgfusk, desinformasjon og vold i forbindelse med valgprosessen – alt sammen mot et bakteppe av en stadig forverret menneskerettighetssituasjon på Filippinene, preget av hyppige forsvinninger, bombing av sivile samfunn på landsbygda og de facto unntakstilstand – er det mer presserende enn noen gang at uavhengige observatører samler inn, analyserer og formidler sine funn til det internasjonale samfunnet», sier ICHRP.
Denne artikkelen ble først publisert av Spartakus.
Klisjeer som splitter og bedrar
Av Eirik Kolstad Kjønnøy - 3. mai 2025
https://steigan.no/2025/05/klisjeer-som-splitter-og-bedrar/
13. mai 2021, etter over et år med nedstengning, kunne man lese en tekst av det særs tvilsomme slaget i Aftenposten. I et leserinnlegg, som i sin mangel på spontanitet og følelser minner mest om KI-generert tekst, klaget en anonym forfatter over sin angivelige mors tiltro til diverse konspirasjonsteorier. Moren mener at Joe Biden er død, at Trump egentlig vant presidentvalget i 2020, lar seg ikke vaksinere og tror at jorden er flat. I tillegg nekter hun behandling og medisinering, noe som gir oss en klar indikasjon på at teksten er et falsum.
Det er vanskelig å tro at noen ville ha gått ut i pressen og klaget over en nær persons tro på visse teorier, om vedkommende led av psykiske lidelser og trengte behandling.
De andre som klisje
Innleggets overdrevne og usannsynlig fremstilling er et godt eksempel på menneskers tendens til å tegne klisjefylte bilder av motparten. Især i krisetider, hvor det oppstår et behov for å utpeke syndebukker, males «de andre» på en svært lite heldig og realistisk måte. Bildene tjener ikke bare til å utpeke syndebukker, men også til å skape samhold blant dem som unnslipper stemplet som syndige. Dermed øker avstanden mellom gruppene, mens kommunikasjonen mellom dem blir stadig vanskeligere.
Enda mer splittelse
Denne splittelsesmekanismen kan igjen forsterkes av at tendensen til å svartmale også oppstår hos gruppen som majoriteten utpeker som syndebukker. Stempel som «hjernevasket av MSM» og lignende er like effektive redskap til å splitte folk som «konspirasjonsteoretiker», «pro-putinist» etc. Det gjelder derfor å være seg bevisst hva som splitter og hva som gjør det lettere for folk å kommunisere. For kommunikasjon er en forutsetning for suksess om man er i mindretall. En enkel men likevel svært viktig sannhet.
Forskjellige utgangspunkt
Man må unngå å fremstille meningsmotstandere som klisjéer. Folk som for eksempel kjøper medienes fortelling om Ukraina varierer fra folk som kun skummer nyhetene, folk som identifiserer seg med «underdogen», folk som ikke tør mene annet på grunn av gruppepress, folk som er redde for at verdensbildet deres kan rakne, folk som har vært i en lett psykose siden november 2021, folk som oppriktig tror på fortellingen om det autoritære mot det demokratiske, anti-imperialister med et svart-hvit syn på virkeligheten, folk som tror en liberal, russisk opposisjon snart vil ta makten til folk betale av e-tjenestene osv. Disse fremstillingene er igjen forenklinger, som ikke tar i betraktning relevante nyanser og livene folk lever.
Uten tid og overskudd vil man i liten grad orke å utfordre fortellingene man blir servert. Det kan også være at man er avhengig av stipender, eller frykter andre økonomiske konsekvenser eller at man omgås folk, som gjør at man ikke tør å tenke i andre baner. Et langt liv i økonomisk fremgang kan ha gjort at man har vent seg til en tiltro til myndighetene, som det er vanskelig å kvitte seg med. Frykten for alternativet til de som styrer i dag, kan også stå som en blokkering som hindrer enkelte i å tørre å ta innover seg hvilket vanstyre øvrigheten fører. Frykten for det ukjente er ofte større enn frykten for en åpenlys, dårlig utvikling. Kanskje fordi det ukjente kan være katastrofalt.
Demoralisering
I tillegg kan selve «kritikken» som rettes mot øvrigheten gi folk aversjoner mot å skifte mening. Unyanserte fremstillinger av mediene, næringslivet og politikerne som en enhetlig maskin – like tett sammensveiset og målrettet som Waffen SS og med like godt tak på befolkningen som Hitler – gir neppe folk særlig lyst til å forsøke og gjøre en forskjell. Denne typen karikaturer som man ser i konspirasjonsteorier ala Illuminati, vil for enkelte virke demotiverende mens andre vil finne dem svært usannsynlige. Muligens er de i utgangspunktet skapt av påvirkningstjenestene med akkurat det målet: å demotivere og splitte. For dette er noe helt annet enn teoriene til Marx, hvor det alltid er rom for motsigelser innad i basis (kapitaleierne), innad i overbygget (ideologiprodusentene) og imellom dem. I disse «teoriene», som man ofte møter på sosiale medier, er alt en del av en plan og et gjennomregisert teater, hvis manus omfatter enhver hendelse. I de akademiske versjonene står man ovenfor et uforanderlig system, men essensen er den samme: verden er gitt og man kan intet gjøre.
Fra dystopi til tragikomedie
I virkeligheten forholder ting seg annerledes. Dette ser man for eksempel av medienes dekning av Ukraina. Fra å hylle utdeling av våpen til sivilbefolkningen og påstå at Putin mister grepet, har mediene måttet begynne å sette fokus på ukrainsk våpenmangel og sivile som frykter for å bli tvangsrekrutert. Enheten har med andre ord allerede begynt å slå sprekker, og verre vil det bli når de ansatte i mediesektoren må ta innover seg det kommende nederlaget i krigen som måtte vinnes. Da vil enda flere stille spørsmål ved hvor klokt det har vært å fylle forsidene med ukrainske tall over russiske tap, uttalelsene til folk som Palle Yndstebø og britisk etterretning sine vurderinger av forholdene innad i den russiske hæren.
Kunne aldri gått bra
Etter hvert vil det nok også gå opp for en del hvor korttenkt hele Ukraina-politikken har vært fra starten av. Gitt at Kreml har omtalt Vestens politikk som en eksistensiell trussel for Russland, må man anta at ukrainsk suksess på slagmarken ville ha ført til at Kreml hadde tatt i bruk kraftigere våpen, i verste fall atomvåpen. Om dette ikke hadde ført frem og Putin og hans allierte hadde blitt avsatt, er det ingenting som tyder på at erstatterne ville ha vært vestvennlige liberalere, som hadde fått slutt på krigen. Kuppmakerne man fikk se sommeren 2023 var ledet av Wagner-sjefen Jevgenij Prigozjin. Et alternativ til et vellykket kupp er selvsagt en lang og blodig borgerkrig. Man skal dog være ganske langt ute på viddene for å mene at en langvarig borgerkrig i et land med atomvåpen er å foretrekke fremfor at et annet land må avstå territorium.
Kort sagt har utsiktene til en lykkelig slutt, uten tidlige forhandlinger, alltid vært dårlige, og snart vil flere måtte ta innover seg at de burde ha visst bedre.
Eksistensiell krise
Sammen med Trumps vending av amerikansk utenrikspolitikk gjør dette at store deler av snakkeklassen står overfor en eksistensiell krise – som vil overlappe med den øvrige krisen Vesten er inne i. Flere vil nok forsøke å løse krisen ved å opprettholde fortellingen om Russland som en trussel mot resten av Europa, og gå inn for en massiv opprustning. En slik løsning vil imidlertid være alt for dyr for alle unntatt Norge, noe statsledere som Italias Meloni allerede er klar over. Så med tanke på at heller ikke næringslivet har gode grunner til å støtte rustningspolitikken, er det lite som tyder på at den kommer til å redde den europeiske medie- og politikereliten. Krisen vil vedvare. Inkludert de økonomiske og politiske problemene som vanlige folk sliter med.
Derfor gjelder det for flertallet å komme sammen for å finne løsninger. Første steg på veien dit vil være å kvitte seg med klisjeene som splitter og bedrar oss.
Operasjon Barbarossa: Den største gjennom tidene
Av skribent - 3. mai 2025
https://steigan.no/2025/05/operasjon-barbarossa-den-storste-gjennom-tidene/
Nå 2. mai er det nøyaktig 80 år siden Sovjetunionens røde arme frigjorde Berlin fra nazistene. Ei uke seinere var den største og mest ødeleggende krigen i menneskehetens historie slutt i Europa. Japan signerte kapitulasjonen 2. september. Hva er det som gjør Sovjetunionens krigsinnsats på Østfronten så viktig i forbindelse med andre verdenskrig?
Vær forsiktig med superlativer når du diskuterer militærhistorie, helt til du snakker om Operasjon Barbarossa.
Det nasjonale museet for andre verdenskrig | New Orleans, 18. juni 2021
Du må være forsiktig med superlativer. Hvis du diskuterer militærhistorie, kan bruk av setninger som «det største stridsvognslaget i historien» få deg i reelle problemer. Mennesker har ført krig mot hverandre siden artens opprinnelse. Det legger opp til mange kriger, og det er sjelden en god idé å komme med altfor dristige påstander.
Vær forsiktig med superlativer, det vil si, inntil du snakker om Operasjon Barbarossa, den overraskende tyske invasjonen av Sovjetunionen, 22. juni 1941 og de nesten fire årene med krig som fulgte på det tyskerne kalte «Østfronten». Med rundt 3,5 millioner tyske og nesten 700 000 tysk-allierte tropper (rumenere, finner, ungarere, italienere, slovaker, nordmenn* og andre) som sto overfor en rød armé som talte rundt 5,5 millioner mann, så åpningsfasen av Barbarossa nesten 10 millioner mennesker låst i dødelig kamp fra begynnelsen. Sovjetisk mobilisering var på langt nær avsluttet – snart ville det være mer enn 14 millioner menn og kvinner innkalt til krigen mot tyskerne.
*(Om lag 3600 kjempet for fascismen på Østfronten. Kilde: frontkjempere – Store norske leksikon O.a.)
Du kan velge målestokk. Divisjoner? Tyskerne brukte 138 divisjoner, pluss 36 av sine allierte (16 finske, 15 rumenske divisjoner, tre italienske og to slovakiske). Sleng inn åtte ungarske brigader – vanskelig å oversette nøyaktig til divisjonsekvivalenter – og du er sannsynligvis nær 180 divisjoner. Den røde armé besto av 304 divisjoner på den tiden, spredt over det enorme området av Sovjetunionen (et land som spredte seg over 11 tidssoner i den tiden). Når vi undersøker utplasseringssonene, kan vi imidlertid si at Sovjetunionen hadde 228 divisjoner i Barbarossas vei. Det blir 408 divisjoner. Igjen, det er ikke lett å finne noen kampanje i andre verdenskrig som i det hele tatt kommer i nærheten av denne størrelsen.
Vil du ha store slag? Den tysk-sovjetiske krigen har dem: store omringninger gjennomført av tyskerne ved Bialystok og Minsk i de første ukene, og en mega-omringing ved Kiev i de første månedene. Den siste fanget fire komplette sovjetiske arméer, 5., 37., 26. og 21., og tok nesten 700 000 sovjetiske krigsfanger.
Drastiske endringer i krigslykken? Nok en gang er det ingenting som den tysk-sovjetiske krigen. Ta de første seks månedene. Sovjeterne hang med, dystert og bare så vidt, i denne åpningsfasen, da tyskerne kjørte mot Moskva. I desember 1941 hadde Den røde armé lidd fire millioner tap, hvorav tre millioner sultet i tyske krigsfangeleirer. Forhåpningene var store, både i den tyske overkommandoen og ved fronten, om at Det tredje riket hadde vunnet krigen.
Tyske stridsvogner rykker frem gjennom Sovjetunionen. Miriam og Ira D. Wallach Division of Art, Prints and Photographs: Picture Collection, New York Public Library. «Sammen med timer med koordinerte angrep fra luftforsvaret, angrep stridsvognenheter. Angrepskanoner rullet fremover og brøt den sovjetiske motstanden.» New York Public Library digitale samlinger. Åpnet 11. juni 2021.
Det hele endret seg imidlertid ved Moskva. General G. K. Zjukov, som kjølig samlet 17 friske hærer foran den sovjetiske hovedstaden, lanserte et stort motangrep i begynnelsen av desember, som påførte inntrengeren straffende tap og som sendte tyske styrker – utmattede, iskalde, underbemannede og underforsynte – tilbake i en viss forvirring. En stund så det ut til at det mektige Wehrmacht kunne oppløses helt under Zjukovs hammerslag. Tyskerne samlet seg imidlertid, delvis på grunn av en ordre fra Hitler som forbød retrett under noen omstendigheter. Nå hadde Wehrmacht lidd en million egne tap på Østfronten. De menneskelige kostnadene ved krigen i øst, et av dens kjennetegn, ble bestemt i disse første månedene. Og i den særegne matematikken i dette blodbadet av et felttog, kunne sovjeterne erstatte sine tap mer effektivt enn tyskerne kunne.
Hva med strategisk betydning? Her er det avgjørende. La oss si det rett ut: den tyske hæren tapte andre verdenskrig på østfronten. I det meste av krigen måtte 75 til 80 prosent av Wehrmacht utplasseres i øst, en overvekt diktert av frontens størrelse, og 80 prosent av tyske falne omkom der: rundt fire millioner av de fem millioner tyske soldatene som ble drept i andre verdenskrig.
Amerikanere og briter (og nordmenn O.a.) blir noen ganger irritert over slikt snakk, men det burde de ikke. Roosevelt og Churchill visste begge hvem som drepte flest tyskere, og deres krigstidspolitikk (som Lend-Lease) var utformet for å hjelpe sovjeterne med å gjøre nettopp det. Faktisk var det eneste strategiske marerittet de allierte aldri kunne se bort fra – muligheten for at Stalin på et tidspunkt kunne bestemme seg for å komme overens med Hitler og trekke seg ut av krigen. En separat fred ville ha forvandlet krigen i Europa til en helt annen konkurranse, og et mye dyrere scenario for vestmaktene.
Så still opp disse superlativene når du diskuterer Operasjon Barbarossa. Enten det er antall divisjoner, dramaet og blodsutgytelsene, eller den strategiske betydningen: Østfronten bør påkalle oppmerksomheten til enhver som studerer andre verdenskrig. Det var virkelig tidenes største krig.
Og når vi tenker på det, kan vi faktisk identifisere et «største stridsvognslag gjennom tidene»: det store pansrede sammenstøtet ved Kursk, i juli 1943. Du kan gjette tre ganger hvem som utkjempet det.
2. mai 1945. Operasjon Barbarossa, Tysklands angrep på Sovjetunionen førte til slutt Den røde arme til Berlin og seier over nazismen.
Denne artikkelen er hentet fra The National ww2museum New Orleans:
Operation Barbarossa: The Biggest of All Time | The National WWII Museum | New Orleans
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Robert Citino, PhD, er Samuel Zemurray Stone seniorhistoriker ved Jenny Craig Institute for the Study of War and Democracy. Dr. Citino er en prisbelønt militærhistoriker og forsker som har publisert 11 bøker, inkludert The Wehrmacht Retreats: Fighting a Lost War, 1943, Death of the Wehrmacht: The German Campaigns of 1942, og The German Way of War: From the Thirty Years’ War to the Third Reich og en rekke artikler som dekker andre verdenskrig og det tjuende århundrets militærhistorie. Han snakker mye og bidrar regelmessig til generelle lesermagasiner som World War II. Dr. Citino har nære bånd til det amerikanske militære etablissementet og underviste ett år ved US Military Academy på West Point og to år ved US Army War College.
USA sier til verdensdomstolen at Israel har rett til å sulte ut Gaza
Av Kyle Anzalone - 3. mai 2025
https://steigan.no/2025/05/usa-sier-til-verdensdomstolen-at-israel-har-rett-til-a-sulte-ut-gaza/
The Libertarian Institute, 30. april 2025.
To måneder inn i Israels siste beleiring av Gaza hevdet en amerikansk tjenestemann overfor Den internasjonale domstolen, at Tel Aviv er innenfor sin rett til å frata palestinere mat, medisiner og annen bistand.
Joshua Simmons, en juridisk senior-rådgiver ved det amerikanske utenriksdepartementet, hevdet overfor Verdensdomstolen at folkeretten «ikke pålegger noen ukvalifiserte forpliktelser for en okkupasjonsmakt», med hensyn til humanitær bistand gitt av FN, internasjonale organisasjoner og tredjestater.
FNs øverste domstol holder fem dager med høringer for å avgjøre hvilke forpliktelser Israel har overfor palestinerne under sin militære okkupasjon. FNs generalforsamling ba domstolen om å vurdere om Tel Aviv er pålagt å tillate FNs palestinske hjelpeorganisasjon, UNRWA, å bringe mat, medisiner og andre grunnleggende midler for overlevelse inn i Gaza.
Simmons hevdet at Tel Aviv ikke var pålagt å samarbeide med UNRWA for å sikre at palestinerne har mat og andre essensielle varer. «Det er alvorlige bekymringer om UNRWAs upartiskhet, inkludert informasjon om at Hamas har brukt UNRWAs fasiliteter, og at UNRWAs ansatte deltok i terrorangrepet mot Israel 7. oktober», sa han.
«Okkupasjonsloven bevarer en okkupasjonsmakts skjønn til å ivareta sine sikkerhetsinteresser, inkludert muligheten til å begrense aktivitetene til tredjestater eller organisasjoner som er i strid med dens sikkerhet», sa Simmons til ICJ. «Det er klart at Israel ikke har noen forpliktelse til å spesifikt tillate UNRWA å gi humanitær hjelp».
Mens Israel gjentatte ganger har hevdet at UNRWA-ansatte deltok i Hamas-angrepet på Israel 7. oktober 2023, fant en FN-undersøkelse at Tel Aviv ikke var i stand til å underbygge anklagen.
I løpet av de to første dagene av sesjonen hevdet en palestinsk tjenestemann og representanter fra flere andre nasjoner at Israel begikk krigsforbrytelser, inkludert å bruke sult som en metode for krigføring.
På tirsdag hevdet Sør-Afrikas representant Jaymion Hendricks, at «Internasjonal lov forbyr Israel å bruke sult som en metode for krigføring, inkludert under beleiring eller blokade, Israel kan ikke kollektivt straffe den beskyttede palestinske befolkningen, som de holder under ulovlig okkupasjon».
Israel har «tatt i bruk hele spekteret av teknikker for sult og utsulting, og perfeksjonert graden av kontroll, lidelse og død som det kan forårsake gjennom matsystemer, noe som fører til denne situasjonen med folkemord», la han til. «Til tross for de forferdelige forsøkene fra israelske tjenestemenn på å karakterisere dem annerledes, er palestinere mennesker».
Mens Tel Aviv ikke sendte en embetsrepresentant for å mønstre et forsvar i domstolen, sendte Israel inn et skriftlig notat. Det hevdet at saken «er del av en fornærmende og systematisk kampanje som beklageligvis bevæpner internasjonal lov og internasjonale juridiske institusjoner, med sikte på å frata Israel grunnleggende rettigheter gitt til alle suverene stater, inkludert retten til å forsvare seg».
Imidlertid har mange israelske tjenestemenn klart uttalt at målet i Gaza er å etnisk rense palestinere fra deres hjemland, og de ville være villige til å nekte befolkningen mat for å oppnå det målet.
Det israelske forsvarsdepartementet åpnet nylig et kontor dedikert til å bosette palestinere utenfor Israel, mens finansminister Bezalel Smotrich sa at Tel Aviv kunne tømme stripen for palestinere innen et år, ved å utvise 5.000 til 10.000 mennesker per dag.
Israels haukete nasjonale sikkerhetsminister Itamar Ben Gvir, sa at han diskuterte bombing av Gazas gjenværende lagre av mat, med republikanere i Kongressen mens han var på tur til USA. Den israelske politikeren sa at planen hans hadde støtte fra de amerikanske lovgiverne.
Denne artikkelen er hentet fra Antiwar.com:
US Tells World Court Israel Has Right to Starve Gaza | The Libertarian Institute
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Se også omtale av Louis Theroux’ nye dokumentarfilm:
The Settlers: Louis Theroux EXPOSED Israel’s Apartheid Lies
DeClassified UK driver oppsøkende virksomhet:
We asked Starmer’s military chief why he’s spying for Israel
Showdown i Jotunheimen
Av Steppeulven - 3. mai 2025
https://steigan.no/2025/05/showdown-i-jotunheimen/
«Cowboys like smokey old poolrooms and clear mountain mornings, little warm puppies, children and girls of the night…» *
Klassekampen 3. juni 1988
Sommeren for to år siden sprang jeg til topps på Glittertind i snøføyke og tett skodde.
På toppen slo plutselig sola igjennom, så jeg kunne se 360 grader. Jeg følte meg som Jesus i bibelen.
«Alt dette kan bli ditt…» Men jeg er ikke på den trippen, og glimtet varte bare noen minutter.
Et par dager etterpå satt jeg på toppen av Veslefjellet, turens egentlige mål. I strålende sol kunne jeg se ned på riksvei 51 som slynger seg nedover nordsida av Valdresflya. Der satt jeg og så på den lille rasteplassen som var årsak til heile turen. Rasteplassen hvor jeg har stoppa med lastebilen mang en gang på vei fra Vestlandet til Nord Norge. Rasteplassen hvor jeg har sitte med kaffekoppen og ønska meg vekk fra gearinga, tidspresset og bråket. Hvor jeg har sitte og sett opp på Veslefjellet og lurt: «Åssen er det der opp tro?»
Nå visste jeg det. Det gav all den rus og alt det løft jeg hadde håpa på.
Første gang på fem år med skikkelig sommerferie. Jeg så ned på de stakkars jævlene som svetta seg nordover med fulle lass – og savna kameratskapet. Livet skal ikke være bare lett, aleine på fjellets topp.
Etterpå reiste jeg på AKPs sommerleir på Kjellholmen. Der fant jeg kameratskapet, men måtte til gjengjeld stå i kø for å drite.
Men i år har de klart det, AKPerne. De har laga Vandreleir igjen. Kaffekjelen som koker i klar fjelluft. Havregrøt med rosiner til frokost. Sammen med streetfighterne og cowgirlsen. Og av alle steder i verden har de lagt løypa over Veslefjellet. Gjett om jeg kommer? Og gjett om jeg gleder meg?
* Mamas don’t let your babies grow up to be cowboys – Waylon Jennings/ Willy Nelson