Nyhetsbrev steigan.no 03.03.2024
Rødts nye leder frir til Støre
Hvorfor er mediene så snille med Google? De vil jo sjøl bli knust.
Statkraft tjente 41,4 milliarder kroner – du betaler!
Amalek – og motsetningen mellom offer og overgriper
Rochdale og demokratiets framtid
TV2 vil fortsatt ikke snakke med Hemali
Kraftmarkedet – ikke for folk flest!
Kina gjenopptar skytteldiplomatiet mens Ukrainas krigstrommer blir kraftigere
Medieovervåkerne – ep. 4: Klassekampen spesial
Rødts nye leder frir til Støre
Av red. PSt - 3. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/rodts-nye-leder-frir-til-store/
Avisa Klassekampen skriver:
Rødt-leder Marie Sneve Martinussen mener partiet har en unik ting de kan tilby Jonas Gahr Støre.
VIL SAMLE VENSTRESIDA UNDER ÉN PARAPLY
Dette er jo et utilslørt frieri til Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet.
Hvis det blir rødgrønt flertall, kan Støre blir nødt til å samarbeide med Rødt for å få flertall. Rødt ligger nemlig stabilt over sperregrensen på 4 prosent på de nasjonale meningsmålingene.
Men Martinussen vil foreløpig ikke avklare om det er et mål for henne å ta Rødt inn i regjering.
– Rødt har en sterk samarbeidsvilje. Vi jobber hver eneste dag for å få gjennomslag, og da må vi samarbeide.
– Men ikke nødvendigvis i regjering?
– Det blir en diskusjon partiet helt sikkert skal ta …
– Men hva mener du?
– Jeg mener vi gikk til valg i 2021 på en helt riktig forståelse, som er at det er ikke sikkert det å gå inn i regjering er den beste måten å få makt og innflytelse på, sier Martinussen, og legger til:
– Jeg opplever at vi har gode samtaler med partiene på venstresida nå. Det er en anerkjennelse av at Rødt vil samarbeide og forståelse av at vi trenger en ny kurs før stortingsvalget. Vil skal gjøre vår del av jobben.
Kommentar:
Etter at Rødt de facto er blitt et pro-NATO-parti og en av de hardeste støttespillerne til våpenlobbyen, er det duket for regjeringssamarbeid dersom Ap vil.
Så finanskapitalens og imperialismens mann, strømprisenes og naturødeleggelsens spydspiss, Libyas morder og fagbevegelsens banemann, Israel-vennen, multimillionæren Jonas Gahr Støre skal snart kunne få Rødt med på laget. Da blir det flere om bord når skuta synker.
Til NRK sier Martinussen at Rødt skal «bli mindre dømmende».
Betyr det at hun også vil slutte å juge?
Hvorfor er mediene så snille med Google? De vil jo sjøl bli knust.
Av skribent - 3. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/hvorfor-er-mediene-sa-snille-med-google-de-vil-jo-sjol-bli-knust/
Eivind Salen i Motvind Norge er en av de grundigste kritikerne av norsk energipolitikk. På sine Facebook-side skriver han under tittelen:
Brennpunkt Skien
I Skien skal Google som kjent bygge en gigantisk datamaskin kalt datasenter, og gjøre beslag på 20% av den krafta Danmark produserer et normalår og 54% av det norsk vindkraft produserte i fjor. Det er selvfølgelig ikke dansk lilleputt-kraft og ubrukelig norsk vindkraft Google skal ha, de er tiltenkt vannkrafta i mektige NO2 (Sørvest-Norge). Det er den mektigste vannkraftregionen i Europa.
Her har norsk industri sin vugge. Telemark er industrifylket fremfor noen, og Telemark er stolt av det. Telemark er også stolt av naturen sin, og kaller seg – med rette – et Norge i miniatyr. Nå bryter Telemark og særlig Skien med de norske verdiene, og vil at den felleseide vannkrafta skal gå til amerikanske Google på betingelser norske næringslivsaktører ikke engang kan drømme om.
Det er merkelig at ikke mediene er mer kritiske. Google tar livet av dem. For Google har mer informasjon om hver av oss enn vi har selv, og kan spisse reklameannonser og -filmer direkte til den som er mest mottagelige for dem. De trenger heller ikke betale skatt i høykostland, de kanaliserer overskuddet til Irland, og har også der en konkurransemessig fordel norske mediehus kan se langt etter. De blir utkonkurrert på annonsemarkedet. Den siste som forsvant var Rogalands avis.
Spesielt frustrerende med prosjektet i Skien, er å høre folk forsvare det, uten å ha begrep om hva de snakker om. Det går langt inn i kommunestyret, langt inn i statsforvaltningen, og helt opp til energiministeren. «Skien har et ekstra ansvar for å skaffe Google fornybar energi» er et sitat som går inn i historien, Skien er en kommune som allerede nå har underskudd på kraft. Det er fornuftig, for fjellene i Telemark ligger ikke utover mot kysten, men innover i landet. Det er der vannkrafta er. Det er den Google vil ha.
Mektige mennesker i bygda har allerede plassert seg for å tjene penger. Slektgrenen Løvenskiold (med i, må vite) kan dere lese om her. Det er Løvenskiold som har solgt tomta, der han i stedet for skog vanskelig å tjene penger på nå har skrellet av titalls millioner, fordi den norske stat har fått det for seg at det er viktig å gi fra seg natur for at verdens datagiganten skal kunne plassere sine gigantiske datamaskiner (kalt datasenter) på norsk jord, men under deres kontroll.
Løvenskiold har også et solprosjekt, Fossum sol, med høringsfrist 8 mars. Sånn er «Mer av alt – raskere», kollapsen i norsk planlegging, noe av det vi her i Nordvest-Europa har vært gode på, men som nå er erstattet av «bygg så mye dere bare kan, hvor som helst, kjør på». Heldigvis er Motvind Norge der med bråbrems, og arrangerer folkemøter og opplysningsarbeid i kappløp med vår egen stat og skogen av selskap som nå får fri innpass i landet vårt, om de får lokket en uforberedt kommune til å si «ja».
Solkraftverket til Løvenskiold vil gi latterlige 0,008 TWh. I løpet av tusen år vil det ha forsynt ferdig utbygd Google-senter med nok energi for et år, om man ser bort fra energien som må benyttes for å erstattet solpanelene når de slutter å virke. Det hadde jo vært interessant å regne på, solcellenes kraftproduksjon minus energien lagt inn for å produsere dem. Det er ingen tilgjengelig produksjonsform som har større energikostnad, i sammenligningen energi inn, for energi ut.
Statkraft tjente 41,4 milliarder kroner – du betaler!
Av red. PSt - 3. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/statkraft-tjente-414-milliarder-kroner-du-betaler/
I 2023 fikk Statkraft et underliggende driftsresultat på 41,4 milliarder kroner. Det er selskapets nest beste resultat noensinne, melder NTB.
– Statkraft leverte sitt nest beste årsresultat i 2023 da markedene fortsatte å stabilisere seg etter de ekstraordinære forholdene og rekordresultatet i 2022, sier Statkrafts konsernsjef Christian Rynning-Tønnesen.
Nettavisen skriver at Christian Rynning-Tønnesen får en halv million ekstra etter dette. I fjor rapporterte Kapital at han hadde sju millioner i lønn inkludert bonus. Avisa skriver samtidig at han har sagt opp som sjef for Statkraft, men han står nå fortsatt oppført som President og CEO på selskapets nettsider, en jobb han angivelig har på halv tid.
Hvis han får en halv million på toppen av den mer enn romslige lønna si.
Bonusen er et direkte resultat av de høye strømprisene og den økte profitten Statkraft dermed får.
Second strongest results ever
I utgangspunktet skulle Statkraft tjene det norske folket, men det er nå blitt et statseid imperialistisk selskap med tentakler over hele verden.
Where we operate
Kapital skriver:
Ingeniøren og eks-McKinsey-konsulenten, som omtales som en tallknuser og rå strateg, har gjort vårt arvesølv – vannkraften – til Europas største leverandør av fornybar energi.
Og vi vet jo hva det betyr. Arvesølvet er gjort til en profittmaskin for kraft- og energioligarker mens det norske folket får blø.
Amalek – og motsetningen mellom offer og overgriper
Av Jørgen Chr. Thorkildsen - 3. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/amalek-og-motsetningen-mellom-offer-og-overgriper/
Del 1
I saken som Republikken Sør-Afrika nå fører overfor International Court of Justice (ICJ) hevder de at Israel – i Gaza – gjør seg skyldig i brudd på Folkemordkonvensjonen. Dette gjør de ved å vise både til intensjonene og iverksettelsen av disse. En påstand som Israel, ikke overraskende, avviser helt og holdent. Sør-Afrika trekker dog frem en rekke uttalelser gitt av ledende israelske statsråder og politikere for å underbygge disse anklagene – uttalelser som tydelig viser oss at Israel vil utslette befolkningen i Gaza. Blant disse er et utsagn, som Netanyahu kom med, under en tale han holdt den 28.oktober i fjor:
«Soldatene er forpliktet til å fullstendig eliminere denne ondskapen fra verden. Du må huske hva Amalek har gjort mot deg, sier vår hellige bibel. Og vi husker det.»
«Påkallelse om folkemord rettet mot Amalek er alt annet enn tomme ord – den brukes av israelske soldater for å rettferdiggjøre drap på sivile i Gaza», sa advokat Tembeka Ngcukaitobis i sitt innlegg under ICJs høringer.
Følgelig stiller vi oss spørsmålet: Hvordan er denne skikkelsen Amalek knyttet til det Israel nå gjør i Gaza? Amalek er referert til hele 23 ganger i 9 av Det gamle testamentets bøker, og er derfor sentral i jødisk mytologi. Men hvem er han?
Det fremgår av denne legenden at Amalek var sønn til Elifas og Elifas medhustru Timna. Amalek var således sønnesønn av Esau, stamfar til edomittene og tvillingbror til Jacob. Det er usikkert hva den opprinnelige betydningen av navnet Amalek er, men noen forskere mener at navnet er avledet av am lak, et folk som slikker blod.
Etterkommerne av Amalek, kalt Amalekittene ble beskrevet som et nomadefolk, bosatt sørvest for Dødehavet, og senere – på Mose tid – utbredt helt til Egypts grense. De var dermed spredt over storparten av Sinaihalvøya. Israelerne var på denne tiden i konflikt med Amalkittene. Og sånn sett: en metafor som uttrykker kampen mellom det gode og det onde, og hvor israelerne gjennom sin allianse med Elohim Jahve, representerer det gode.
(Gjennom hele denne artikkelen erElohim Jahve, som i Det gamle testamentet oversettes med Gud Herren, forstått som den opprinnelige årsak / årsaksforhold, som er seg selv bevisst – i det jeg viser til ordenes etymologiske / opprinnelige betydning. Les mer om dette i min artikkel om Julefeiringen, publisert her på steigan.no den 26 desember 2023).
Sør-Afrikas innlegg viser til følgende i Det gamle testamentet:
Andre Mosebok 17, 8-14
«Så kom Amalek og kjempet med Israel i Refidim. Da sa Moses til Josva: Velg oss ut mannskap, dra så avsted og kjemp mot Amalek! I morgen vil jeg stå øverst på haugen med Elohims stav i min hånd. Og Josva gjorde som Moses hadde sagt ham, og kjempet mot Amalek; og Moses, Aron og Hur steg opp øverst på haugen. Da gikk det så at så lenge Moses holdt sin hånd løftet, hadde Israel overtaket; men når han lot sin hånd synke, da fikk Amalek overtaket. Men da Moses hender ble tunge, tok de en stein og la under ham, og han satte seg på den; og Aron og Hur støttet hans hender, den ene på den ene side og den andre på den andre siden; så holdt hans hender seg stødige helt til solen gikk ned. Og Josva hugget Amalek og hans folk ned med sverdets egg. Og Jahve sa til Moses: Skriv dette opp i en bok, så dere kommer det i hu, og prent det i Josvas ører! For jeg vil aldeles utslette minnet om Amalek over hele jorden».
Femte Mosebok 25,19
«Og når Elohim Jahve gir deg ro for alle dine fiender rundt om i det land, Elohim Jahve gir deg til arv og eie, da skal du utslette minnet om Amalek over hele jorden. Glem ikke det»!
Samuel 1, 15.3
«Gå nå avsted og slå Amalek, og slå med bann alt hva hans er; spar ham ikke, men drep både mann og kvinne, både barn og diebarn, både okse og får, både kamel og asen».
Sett fra et israelsk synspunkt, slik Netanyahu gir uttrykk for, er denne Amalek ingen ringere enn Hamas; og at det er dem tillatt å utrydde Hamas sammen med resten av de palestinske befolkning, som de anser som medskyldig. Med andre ord, en kollektiv avstaffelse – som anvendes i henhold til Dahiya-doktrinen.
De egyptiske og assyriske overleveringene som gjør rede for de mange stammer og folkeslag i området, har ingen referanser til Amalek eller amalekittene. Det hersker derfor tvil om beretningenes forankring i historien. Berettiget som dette er; og at det snarere er tale om en samling legender med pedagogisk innhold. Jeg ser selv på dem som forsøk på – ved hjelp av metaforer satt inn i historiske sammenhenger – å lede oss til en dypere forståelse av sammenhengen mellom den ytre og indre verden. Og denne indre verden – bortenfor ethvert objekt – finnes i dypet av oss og gjør oss til mennesker. Et communio som gjør oss til ett, jøde som greker, eller i dette tilfellet palestiner.
Netanyahu ser det åpenbart ikke slik. For Netanyahu og de mange som deler hans syn er dette noe de anvender som en historisk kjennsgjerning – og at «gud», som den skikkelsen de anser ham for å være, tar deres parti overfor alle andre. Slik de selv ser det, vil de ved å følge «guds» bud om å gjøre seg av med Amalek, bli gitt dette landområdet og et løfte om at han vil værne om dem. Amalek er, sett med deres øyne, Hamas og deres «medskyldige». Palestinere som helhet. Både menn, kvinner og barn. Ingen unntatt.
Jeg er verken jøde eller kristen, og ser derfor disse tekstene i lys av de erfaringer verdens forskjellige folk gjør gjennom møtet med det dypeste i seg selv. Sjelens bolig – beskrevet med det greske ordet oikoumene – den bebodde verden.
Metaforen om det lovede land er nevnt hele 170 ganger i Det gamle testamentet, og er – slik jeg ser det – en metafor for det åpenbare: Gjennom en indre prosess som fører oss hjem til et møte med det dypeste i oss selv, communio – som Compagne e compagni. Og det ved å utgjøre del av et større hele og nyte velsignelsene derved. Avstemt og i fred med våre omgivelser. At vi ser oss selv i hverandre og gir hverandre det vi trenger hver for oss. Dette alene må være det lovede land.
Det lovede land er derfor ikke bare forbeholdt våre jødiske søsken, men noe som forespeiles enhver som lytter til og følger stemmen i dypet av seg selv. Uttrykt på uendelig mange måter verden over. Enhver sjel har sin egen dialekt – de sosialistiske pionerer inkludert. Igjen: ingen unntatt.
I følge legenden, beskrevet i Første Mosebok 32, 28, ble det lovede land gitt til Jacob, Isak og Rebekkas sønn. ( Jacob var således sønnesønn av Abraham. ) Han fikk navnet Israel – avledet av det hebraiske Yisrael, som er satt sammen av to ord. Yisra, som betyr : å kjempe sammen med – og el, en forkortelse for Elohim. Med andre ord, slik jeg velger å se det: den som kjemper sammen med den opprinnelige årsak, og er sin delaktighet i den bevisst.
Og så kommer det uunngåelige spørsmålet : hvilken kamp er det her tale om? Av det som er nevnt ovenfor, kan det ikke være noe annet enn kampen mot Amalek – en metafor for de mange narrativer og alle løgnene – som gjør oss fremmed overfor den vi i virkeligheten er. En deltaker i årsaken til oss selv.
Våre palestinske søsken utgjør så avgjort del i dette. Hellige (kodesh) som de er, sammen med våre jødiske søsken, i dypet av sin sjel. Derfor er det – i kraft av dette – ikke på noen måte et uttrykk for Amalek. Ordet kodesh som jeg anvender her, og som i Det gamle testamentet oversettes med hellig, betyr egentlig : noe annerledes / atskilt fra (alt annet). Og annerledes fra hva da? Jo, fra de mange narrativer og forestillinger vi har om dem, og de narrativer og forestillingert de måtte ha om seg selv.
Dette er hva en av mosebøkenes forfattere har tillagtElohim Jahve om dem som handler i motstrid med dette.
Femte Mosebok 28,28
«Jahve skal slå deg med vanvidd, blindhet og sinnets forvirring».
Jeg tenker til stadighet på disse ordene når jeg ser hvordan lederne i den vestlige verden etter hvert mister mer og mer av kontakten med virkeligheten, og det dypeste i seg selv. Vi kan ikke unngå å se det: vanvidd, blindhet og forvirring hvor vi enn vender blikket. Noen som kjenner dette igjen? I steigan.no blir dette til stadighet åpenbart …
Kanskje er det til og med slik at Netanyahu – slik han velger å fremstå – sammen med dem som deler hans syn og støttespillerne her i vesten, i fellesskap utgjør denne Amalek.
Jeg viser her til de to artiklene :
Rochdale og demokratiets framtid
Av Thomas Fazi - 3. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/rochdale-og-demokratiets-framtid/
Etablissementets paniske reaksjon viser hvor redde elitene er for folket.
Mellomvalg – valg avholdt i en enkelt valgkrets for å erstatte et valgt medlem av parlamentet som har dødd eller trukket seg – skaper vanligvis ikke overskrifter, spesielt når de holdes i små valgkretser. Det nylige mellomvalget i Rochdale, en liten by i Stor-Manchester, et av Storbritannias mest utsatte områder, var imidlertid annerledes. Jordskredseieren til en radikal utenforstående fra arbeiderklassen som George Galloway – tidligere Labour-parlamentsmedlem, mangeårig antiimperialistisk og pro-palestinsk talsmann, og nå leder av Workers Party of Britain, en gammeldags anti-NATO og anti-EU sosialistparti — forårsaker et politisk jordskjelv.
Galloway plasserte den todelte støtten fra Storbritannias to hovedpartier for Israels utryddelseskampanje i Gaza i sentrum av sin grasrotkampanje, med spesiell vekt på medvirkningen til Keir Starmers Labour. Det ga resultater: Galloway vant dobbelt så mange stemmer som Labour og Tory til sammen. «Keir Starmer, dette er for Gaza», sa Galloway i sin seierstale. «Du vil betale en høy pris for rollen du har spilt i å muliggjøre, oppmuntre og dekke over katastrofen som for tiden pågår i det okkuperte Gaza, på Gazastripen».
Mainstream-kommentatorer forsøker nå å hevde at Galloways seier først og fremst kom på grunn av det faktum at Rochdale har et stort muslimsk samfunn. Hvis dette var sant, ville det selvfølgelig ikke vært noe galt med det: Britiske muslimer har all grunn til å være spesielt bekymret for det som skjer i Gaza. Men realiteten er at dette forsøket på å forklare folks holdninger til Gaza gjennom et prisme av religion eller etnisitet ikke bare er farlig splittende, den er også skilt fra virkeligheten. Et overveldende flertall av britiske statsborgere – nærmere 70 prosent – støtter en våpenhvile. Så dette handler ikke om den etniske eller religiøse sammensetningen til Rochdale. Det handler om den britiske regjeringas og Labours støtte til Israels folkemordspolitikk i Gaza – og folkets økende motstand mot den.
I denne forstand har Galloway rett i å beskrive seieren som «historisk»: valgseieren hans representerer den første alvorlige sprekken i den politiske demningen som ble reist for å sikre ubetinget støtte fra Storbritannia til Israel til tross for massiv folkelig motstand – og selvfølgelig den første virkelige utfordringen til unipartiet siden Farages UKIP. Ikke rart etablissementet reagerer på en så hysterisk måte. Ikke bare har medias angrepshunder blitt sluppet løs mot ham (men dette var forventet, og dessuten er Galloway, en begavet taler, perfekt i stand til å motstå dem). Mer forbløffende er det at statsministeren selv, Rishi Sunak, følte seg tvunget til å holde en 10-minutters tale bare for å ta for seg resultatene av mellomvalget i Rochdale.
I den ganske skremmende talen anklaget Sunak Galloway for å være en terroristsympatisør og, kanskje enda mer illevarslende, for å være en del av et bredere ekstremistisk angrep på selve demokratiet – som regjeringen nå ville «ta grep mot». Sunak fortsatte deretter med å gjenta et manus som vi har blitt vant til de siste månedene: å blande massedemonstrasjonene for Palestina og for våpenhvile med vold, antisemittisme og unnskyldning for terrorisme – til tross for at disse masseprotestene har vært utvetydige fredelige, har blitt besøkt av mennesker av alle trosretninger, inkludert tusenvis av jøder, og har vært påfallende blottet (med ensifrede unntak) for pro-Hamas-bilder og slagord.
Hensikten er klar: å kriminalisere folks rett til å protestere – eller til og med å stemme på kandidater som motsetter seg unipartiets politikk i sentrale innenriks- og/eller utenrikspolitiske spørsmål. Alt i navnet til «kampen mot ekstremisme» (Sunak nevnte begrepet 13 ganger gjennom hele talen sin). I denne forstand varsler Sunaks tale et farlig vendepunkt i den autoritære og antidemokratiske regresjonen til det britiske samfunnet – og vestlige samfunn mer generelt – som har utspilt seg i flere år nå.
Det er faktisk noe bestemt orwellsk, for å si det mildt, med en milliardær-oligark som aldri har fått noe mandat fra folket i en nasjonal avstemning, og som aktivt støtter et sannsynlig folkemord (ifølge Den internasjonale domstolen), desn mest ekstreme politikken som kan tenkes, anklager en arbeiderklassepolitiker som nettopp har vunnet en overveldende valgseier på en våpenhvileplattform som deles av flertallet av briter, for å være antidemokratisk og ekstremist – og lovet å «ta tiltak» mot den bevegelsen han representerer.
Dette forteller oss mye om tilstanden til vestlig «demokrati» – og våre eliters oppfatning av sistnevnte. Det forteller oss at de har blitt så motvillige til demokrati at de er sjokkert over ideen om at folk faktisk kan bruke valgurnen til å velge noen som ikke er en del av oligarkiet. Fra deres perspektiv tjener den «demokratiske» valgprosessen bare ett formål: å hvitvaske det faktum at vi lever under et de facto system med oligarkisk styre, der spillereglene er rigget av og til fordel for de herskende klassene.
Stats- og kapitalmakt har blitt slått sammen i en slik grad at menneskers evne til å virkelig utfordre status quo gjennom stemmeurnen er effektivt nullet ut gjennom bruk av et bredt spekter av verktøy: valgregler utformet for å marginalisere små partier; konsensusproduserende propaganda og sensur sikret gjennom samhandling mellom massemedier og sosiale nettverksplattformer (som til og med kan brukes for å delta i karakterdrap på uvelkomne kandidater, f.eks. Corbyn); ubegrensede økonomiske ressurser for å kjøpe politisk troskap; flyttingen av suverenitet bort fra nasjonalstaten og mot internasjonale og overnasjonale institusjoner som er strukturelt isolert fra demokratisk press osv. Og da har vi ikke engang tatt i betraktning i hvilken grad elitene er villige til å tøye, og til og med bryte, loven for å kvele enhver utfordring mot deres styre – som den ti og et halvt år lange juridiske forfølgelsen av Assange er et dramatisk vitnesbyrd om.
Vi må være ærlige om implikasjonene av dette: Å utfordre systemet gjennom valgprosessen har blitt nesten umulig. Faktisk kan man bare grøsse ved tanken på den «skitne krigen» etablissementet ville føre mot Galloways parti hvis det skulle begynne å få gjennomslag på nasjonalt nivå. Dette betyr imidlertid ikke at vi skal gi opp demokratiet helt. Tross alt er den paniske reaksjonen til det britiske etablissementet på Galloways seier et bevis på virkningen som selv et lite, relativt lite innflytelsesrikt lokalvalg kan ha.
Men hvorfor? Når alt kommer til alt, flytter ikke Galloways seier maktbalansen i parlamentet, enn si regjeringa, med en tøddel. Dessuten har vi nettopp sagt at de herskende klassene har nesten ubegrenset makt – og er effektivt i stand til å kontrollere (utfallet av den) «demokratiske» prosessen trygt, i det minste på nasjonalt nivå. Så hva er de så redde for? Kunne de ikke bare ha trukket på skuldrene over Galloways seier og gått videre? Hvorfor sette i gang et frontalangrep på ham?
For omtrent et århundre siden, under den fascistiske æraen, tok en italiensk historiker og sosiolog ved navn Guglielmo Ferrero, 1871-1942, seg selv i å tenke på et lignende spørsmål. Han hadde blitt dypt sjokkert over drapet i 1924 på den sosialistiske politikeren Giacomo Matteotti i hendene på det fascistiske regimet – ikke bare fordi det avslørte sistnevntes brutalitet, men fordi Ferrero ikke klarte å forstå logikken bak det. Visst, Matteotti var en frittalende kritiker av fascismen og Benito Mussolini – men han var også praktisk talt det eneste parlamentsmedlemmet som åpent kritiserte regimet. Mussolini kunne regne med et fullstendig underdanig parlament, inkludert den formelle opposisjonen. Han kunne få igjennom hvilken lov han ville, og gjorde det. Så hvorfor var Mussolini, som projiserte en aura av absolutt selvtillit i offentligheten, så redd for Matteottis ensomme opposisjon – at han drepte ham? Ferrero klarte ikke å fatte det.
Jo mer han grunnet på saken, desto mer innså han at Mussolinis tilsynelatende irrasjonelle oppførsel hadde mange historiske presedenser – spesielt Napoleons statskupp i 1799, der han forbød alle uavhengige aviser og etablerte et militærdiktatur under sin absolutte kontroll. «Hvorfor følte Napoleon, som allerede var en utrolig populær militærsjef, seg så truet av stemmene til noen få kritiske journalister og lovgivere at han effektivt forbød enhver form for dissens?», spurte Ferrero seg selv.
Ferreros intellektuelle studie resulterte i utgivelsen av en av hans viktigste bøker, The Principles of Power. I den gir Ferrero en forklaring på oppførselen til disse allmektige, men tilsynelatende så redde lederne når det gjelder forholdet mellom makt og legitimitet. «Legitimitetsprinsipper er rettferdiggjørelser av makt, det vil si retten til å styre», skrev Ferrero. «Av alle menneskelige ulikheter er ingen like viktig i sine virkninger eller har større behov for logisk begrunnelse enn den som er etablert av makt». Makt, med andre ord, fordi det innebærer et dypt ulikt forhold mellom herskeren og den styrte, krever legitimitet – eller samtykke, kan vi si. Jo større makt som utøves, jo mer legitimitet eller samtykke kreves for å opprettholde den.
Ingen makt, uansett hvor stor den måtte være, kan utøves på ubestemt tid uten legitimitet. Herskere forstår denne historiens jernlov veldig godt, og det er derfor, ifølge Ferrero, makt som oppnås eller utøves illegitimt – spesielt etter et kupp – får uunngåelig frykt til å snike seg inn i hodet til herskere, noe som fører til stadig mer paranoid, undertrykkende og fryktsomme regimer. Jo mer illegitim en makt er, desto mer vil den oppfatte selv den minste utfordringen mot sitt styre som en eksistensiell trussel – i en grad proporsjonal med maktulikhetene som kjennetegner det aktuelle regimet.
Jeg tror Ferreros analytiske prisme går langt i å forklare hva som skjer i Vesten i dag. Våre regjerende eliter er enormt mektige, men deres makt er illegitim. De styrer, og er i stand til å reprodusere sitt styre, uten annen grunn enn det faktum at de er mektige. Det er en ren sjølbekreftende form for makt, men en som mangler legitimiteten til tidligere former for makt, for eksempel monarkier. De har ingen legitimerende symbolsk reservoar, eller «sekulær teologi» å trekke veksler på. Ved siden av frykt – deres påstand om å beskytte oss mot onde krefter for å kontrollere oss, det være seg Russland, terrorister, virus, etc. – er den eneste legitimerende kraften oligarkene har igjen «demokrati». Avstemningen er til syvende og sist det eneste som gir en viss legitimitet til deres de facto absolutte styre.
Dette er grunnen til at de strekker seg langt for å kontrollere den demokratiske prosessen – men har ikke råd til å kvitte seg helt med det. For hvis de skulle gjøre det, ville alt som ville være igjen være rått, nakent elitestyre, avslørt i all sin illegitimitet. Men selv denne såkalte demokratiske legitimiteten blir stadig tynnere – og eliten vet dette. Derav frykten deres, som igjen fører til en konstant innstramming av skruene for sosial kontroll (større sensur, undertrykkelse, etc., samt konstant leting etter fremmede fiender) – og til hysteriske reaksjoner på selv den minste utfordring til deres styre.
I denne sammenhengen, selv om vi ikke bør skape for mange illusjoner om muligheten for å bruke den demokratiske prosessen, under de nåværende forholdene, til å fundamentalt endre maktbalansen, kan og bør vi likevel bruke den demokratiske prosessen til å avsløre systemets sanne, fundamentalt manipulerte natur – og dermed hakke løs på den siste legitimerende kraften eliten har igjen. Bare ved å avsløre den absolutte illegitimiteten til deres absolutte makt kan vi håpe å utfordre deres styre – og skape forutsetninger for å bygge et ekte demokrati. Dette er grunnen til at eliten til tross for alt fortsatt frykter demokrati. Slik sett kan mellomvalget i Rochdale virkelig vise seg å være «historisk».
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Thomas Fazi.
Rochdale and the future of democracy
TV2 vil fortsatt ikke snakke med Hemali
Av Julia Schreiner Benito - 3. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/tv2-vil-fortsatt-ikke-snakke-med-hemali/
Etter programmet “Norge bak fasaden” i forrige uke trodde vi at TV2 var åpen for dialog og erkjennelser. Den gang ei.
I TV2-programmet sier professor Mette Kalager at “medias rolle er å gå etter makten, i stedet gikk journalistene etter folket og slike som Svein Østvik”. Journalist Kadafi Zaman innrømmer at “vi var en del av flokken”:
Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre. Vær varsom-plakaten.
Til Hemali sa journalist Mona Wikøren at hun “pushet frykt”:
– Vi var i blodtåke, og alle gikk i én retning: Hvem kan spre smitte? Hvor finner vi syndebukkene som bryter reglene?
I Hemali håpet vi at det var tid for noen forsonende ord og for gjensidig forståelse. Derfor ba vi om et intervju med noen i TV2s ledelse. Vi trodde at noen der var åpne for en dialog om det som skjedde våren 2022 og hvorfor det skjedde:
I 2021 og 2022 fikk Hemali et skred av henvendelser fra nordmenn som hadde fått dårlig helse etter koronavaksinene. Vi fikk beretninger om blodpropp, hjertesykdom, menstruasjonsforstyrrelser, nevrologiske plager, utslett, utmattelse, hjerntetåke… Altså et spekter av beskrivelser, men ett hadde de til felles: Helsepersonell var ikke åpne for en mulig kobling til vaksinene, blodprøvene “fant ingenting” og ingen behandling var å få.
Verdens største studie på koronavaksiner bekrefter flere bivirkninger enn forventet.
TV2: Hadde “Chartersvein” rett likevel?
Svein Østvik: – Media jubler når jeg blir hånet.
Hvor var media?
Vi i Hemali savnet samfunnets oppmerksomhet og empati overfor disse menneskene. Vi så ikke at de forskningsmiljøene som så iherdig hadde fortalt oss at vaksinene var “trygge og effektive” nå undersøkte holdet i den påstanden. Heller ikke så vi at media ivaretok sitt maktkritiske samfunnsoppdrag.
Derfor laget vi en liten film der vi ga stemmer til noen nordmenn hvis helse var dramatisk endret etter vaksinering mot korona. Filmen gir ingen medisinske påstander, kun subjektive beretninger. Å tale de avmektiges stemmer overfor makten er et av pressens samfunnsoppdrag, og filmen var et ledd i dette.
Vær varsom-plakaten:
1.2. Pressen ivaretar viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk. Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk.
1.4. Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.
1.5. Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.
TV 2 ville ikke annonsere
Vi ønsket at filmen skulle nå ut til folk og folkevalgte og samlet inn over 100 000 kroner til markedsføring av den. TV2 var blant mediehusene vi kontaktet for mulig annonsering, men det ville de ikke:
“Reklame i TV2s kanaler, herunder TV2.no, er et redaksjonelt ansvar. TV 2 kan ensidig bestemme hvem som har anledning til å reklamere hos oss og ikke.
Med ujevne mellomrom sier TV2 nei til spesifikke annonsører eller annonser. I de tilfellene hvor vi sier nei, dreier det seg om annonsører, annonser eller produkter hvor innholdet strider med TV2s verdier, dekning eller troverdighet.
Gjennom hele pandemien har TV2 drevet systematisk journalistikk på korona, inkludert konsekvenser av pandemien og bivirkninger vaksinen. Hemali.nos artikler om dette temaet avviker fra det TV 2 kan stå inne for som redaksjonelt mediehus. På det grunnlaget har TV2 besluttet å ikke ta inn annonser fra hemali.no“
Jeg er sikker på at vi gjennom åpne samtaler nå kunne ha forstått hverandre bedre, og det er trist at TV2 ikke vil ta slike.
Ledelsen i TV2 vil ikke svare
Etter “Norge bak fasaden” håpet vi altså at ledelsen ville utdype dette svaret fra 2022 og vi så fram til en god samtale. Svaret vi fikk lød at “TV2 har ingenting å tilføye”.
Vi har også bedt journalist Kadafi Zaman om et intervju, men har ennå ikke fått svar. Vi håper at det hos TV2 er rom for at medarbeidere kan tale fritt.
I Hemali mener vi at det er tid for å bygge bro. I pandemien oppstod et “oss og dem” som smertet individ og samfunn. I Norge omtaler vi vår store grad av tillit som “en kapital” – vi har alt å tape på splid og mistillit.
Jeg er sikker på at vi gjennom åpne samtaler nå kunne ha forstått hverandre bedre, og det er trist at TV2 ikke vil ta slike.
Denne artikkelen ble publisert av hemali.
Kraftmarkedet – ikke for folk flest!
Av Jan Christensen - 3. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/kraftmarkedet-ikke-for-folk-flest/
Å skjønne kraftmarkedet med pris-setting, beregning av forbruk og hva som skal betales, er en gudegave gitt de færreste. Og verre: De fleste av de som forstår, bruker sin kunnskap til å forsvare et spekulantsystem der noen få sitter igjen med milliongevinster, mens de fleste må blø.
At vanlige folk, har problemer, er en ting. Verre er det at våre folkevalgte som skal ivareta folkets interesser, også mangler peil. Norsk kraftpolitikk er i dag overlatt eksperter som er mest opptatt av å kjøre sitt eget løp.
I ledelse og styrer er de folkevalgte «ute», mens profesjonelle eksperter er «inne».
Siden våre strømprodusenter er organisert som aksjeselskaper, er fremste oppgave å sørge for størst mulig overskudd. Ikke strømpriser som folk kan leve med.
For mange virker det som en trøst at norsk strøm i hovedsak eies av det norske folk. Gjennom kommuner, fylkeskommuner og stat. Høye strømpriser gir bedre fortjeneste til kraftprodusentene. Mer penger går tilbake til fellesskapet som utbytte. Sånt er samfunnsøkonomisk lønnsomt og sikrer kommuneøkonomien. Velferdstjenester kan opprettholdes uten ekstra skattlegging eller innsparinger.
Sant eller usant?
Drammen kommune eier mye kraft. Før var kommunen hovedeier i Glitre Energi. Nå eier Drammen 13,38% av Å Energi som fra i fjor ble en sammenslutning av Agder Energi og Glitre Energi. Viktige argumenter var større omsetning, mer rasjonell drift og større fortjeneste.
I 2020 var markedsprisen/spotprisen på strøm i Østlandsområdet, drøye 12 øre for kilowatt-timen. For samme år fikk Drammen kommune et strømutbytte på 83 millioner kroner.
I 2023 var spotprisen 8 ganger høyere. Hva blir da utbyttet?
Drammens Tidende melder at det er ventet et kraftutbytte på 250 millioner kroner. Det er 3 – ikke 8 – ganger høyere.
Hvorfor ikke 660 millioner eller mer?
Næringslivsavisen E24 skriver at Glitre i løpet av første halvår 2022 tapte 1,7 milliarder kroner på såkalt prissikring. Dermed måtte de overføre betydelige beløp fra en del av konsernet til en annen.
Profesjonell ekspertstyring?
Kraftbørsen Nordpool/NASDAQ krever større garantibeløp ved strømhandel. Sånt øker handelskostnadene.
Kontorer og lønnsutgifter krever også sitt.
Å-kontorlokalene i Kristiansand og Drammen er meget «representative».
Direktørsjiktet i Å teller 12 personer. Konserndirektør Syvertsen tjener mest. Rundt 5 millioner kroner årlig.
Å er opptatt av fornybar energi. Morrow batterifabrikk, hydrogen, havvind- og solenergiselskaper for å nevne noen. Investeringene her har gitt store tap.
Hva viser sånt?
At innbyggerne betaler mer for strømmen enn det som innbyggerne/kommunen får tilbake i form av utbytte.
At høye strømpriser fører til større risiko-apetitt og investeringer som lett ender opp som tapssluk.
At dagens strømsystem innbyr til gambling der risikoen veltes over på innbyggerne og der eventuelle gevinster i første rekke går til spekulanter og ledelse.
Tap sosialiseres, fortjeneste privatiseres.
Så lenge vi har et system med markedsøkonomi og strømbørs, er det lite rom for nytenkning og endringer.
Den som byr høyest, bestemmer hva strømmen skal koste.
Med EUs likebehandling av all energi, prises strømmen vi bruker her til lands, ikke ut fra norske kostnader, men hva den vil koste å produsere av kull/gass/olje, inkludert miljøavgifter. Når vindkraft rent unntaksvis dekker vårt strømbehov, kan vi riktignok få strøm ekstra billig. Men kun så lenge denne vindstrømmen mottar store offentlige subsidier.
EU/EØS er garantisten for markedsøkonomi. Gjennom ACER, EUs strømunion, vikles vi mer og mer inn i det europeiske strøm-marked. Tiden med norsk strøm som infrastruktur til selvkost – sånn som vi hadde før 90-åras Energilov – er for lengst historie.
Rett nok har vi – ifølge Høyesteretts ACER-dom – handlingsrom. Men så lenge flertallet av norske politikere både er EU-lojale og i lomma på mektige lobbyister står enkle løsninger til folkets beste ikke på noe dagsorden.
Som for eksempel:
Å ta strømmen av børs.
Og i stedet selge den den direkte til lokale forbrukere – til næringsliv som til husholdninger. Gjerne på flerårskontrakter med garantert fast lavpris.
Noen mindre kraftkommuner gjør dette allerede, til stor glede for innbyggerne.
Sånne tiltak krever imidlertid at strømprodusentene styres av folk som tenker folks velferd framfor profitt.
I et Glitre Energi kunne Drammenspolitikerne fått til en sånn løsning.
I et større og mer komplisert Å Energi kreves enighet over kommunegrenser og fylkesgrenser.
Å reformere dagens strømstøtteordning.
Forbrukerne kunne fått et månedlig strømtilskudd. Fast kronebeløp basert på husstandens størrelse og uavhengig av forbruk. Dette ville være lett å forstå, lett å kontrollere og lett å administrere. Samtidig ville en sånn ordning innby til strømsparing.
Problemet med særegne norske tiltak er våre politikeres redsel for at EU treffer mottiltak.
Derfor vil sånne tiltak neppe se dagens lys så lenge de av oss som er opptatt av billigere strøm fortsetter å stemme Arbeiderpartiet, Høyre eller andre EU-vennlige partier.
Om allmenn og midlertidig strømstøtte vil overleve neste års valg, er da også høyst tvilsomt.
Jan Christensen
Denne artikkelen ble publisert i nyhetsbrevet til Drammen nei til EU.
Kina gjenopptar skytteldiplomatiet mens Ukrainas krigstrommer blir kraftigere
Av M. K. Bhadrakumar - 3. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/kina-gjenopptar-skytteldiplomatiet-mens-ukrainas-krigstrommer-blir-kraftigere/
Det kinesiske utenriksdepartementets kunngjøring onsdag 28. februar om at Beijings spesialrepresentant for eurasiske anliggender Li Hui vil reise hjemmefra 2. mars på en «andre runde med skytteldiplomati for å søke en politisk løsning på Ukraina-krisen» kan virke som et misforhold.
Bare to dager tidligere uttalte Frankrikes president Emmanuel Macron at han ikke vil utelukke muligheten for å sette vestlige støvler på bakken i Ukraina for å forhindre en russisk seier. Li Hui forventes å besøke Russland, EU-hovedkvarteret i Brussel, Polen, Ukraina, Tyskland og Frankrike.
Den kinesiske talsmannen Mao Ning holdt forventningene lave ved å legge til at «Bak dette er det bare ett mål som Kina håper å oppnå, det vil si å bygge konsensus for å få slutt på konflikten og bane vei for fredssamtaler. Kina vil fortsette å spille sin rolle, utføre skytteldiplomati, samle konsensus og bidra med Kinas visdom for den politiske løsningen av Ukraina-krisen».
Macron talte etter et toppmøte mellom europeiske ledere i Paris mandag. Men i diplomati er det alltid noe mer enn det man ser. Macron insisterte senere på at han hadde snakket ganske bevisst: «Dette er ganske alvorlige temaer. Mitt hvert ord om denne saken er vektet, gjennomtenkt og kalkulert». Ikke desto mindre tok representanter for de fleste av de 20 deltakende landene ved Paris-konklavet, spesielt Tyskland, erklærte senere offisielt at de ikke hadde til hensikt å sende tropper til Ukraina og var sterkt imot deltakelse i militære operasjoner mot Russland.
Den franske utenriksministeren Stephane Sejourne forklarte siden at tilstedeværelsen av vestlige militære i Ukraina kan være nødvendig for å gi noen typer bistand, inkludert mineryddingsoperasjoner og instruksjon av ukrainske soldater, men det innebar ikke deres deltakelse i konflikten.
Reaksjonen i Det hvite hus har vært en bekreftelse på at USA ikke vil sende tropper til Ukraina. Det nasjonale sikkerhetsrådets talskvinne Adrienne Watson sa i en uttalelse at Biden «har vært tydelig på at USA ikke vil sende tropper for å kjempe i Ukraina». NSC-talsmannen John Kirby benektet også at amerikanske tropper kan bli sendt for minerydding, våpenproduksjon eller cyberoperasjoner. Kirby understreket imidlertid at det ville være en «suveren avgjørelse» for Frankrike eller et hvilket som helst annet NATO-land om de skulle sende tropper til Ukraina.
Interessant nok, to dager etter at Det hvite hus reagerte, la forsvarsminister Lloyd Austin til et forbehold under en høring i Husets væpnede tjenester om at hvis Ukraina faller, kan Russland og NATO komme inn i en direkte militær konflikt, ettersom den russiske ledelsen «ikke vil stoppe der» hvis Ukraina blir beseiret. «Helt ærlig, hvis Ukraina faller, tror jeg virkelig at NATO vil være i en kamp med Russland», sa Austin.
Det som kommer ut av denne kakofonien er at grunnen muligens forberedes for en myk landing for idéen om vestlig militær utplassering i Ukraina i en eller annen form fremover. I løpet av timer etter Austins vitnesbyrd torsdag, skrev talskvinne for det russiske utenriksdepartementet, Maria Zakharova, på Telegram-kanalen: «Er dette en åpenlys trussel mot Russland eller et forsøk på å lage en unnskyldning for Zelensky? Begge er gale. Imidlertid kan alle se hvem angriperen er – det er Washington».
NATO har klatret jevnt og trutt på opptrappingsstigen mens den russiske reaksjonen i det store og hele har vært å få fart på «kjøttkvernen» i utmattelseskrigen. Men så er det det ukrainske kadaveret som blir malt, og det ser ikke ut til å ha noen betydning for britene eller amerikanerne.
Det var en tid da angrepet på Krim ble ansett for å ha vært en «rød linje». Så kom eksplosjonen på Krimbroen i oktober 2022 – dagen etter 70-årsdagen til Russlands president Vladimir Putin. Vel, Russland reparerte broen og åpnet den for trafikk igjen. Et modig Vesten begynte deretter en rekke angrep mot Russlands Svartehavsflåte.
Russland påsto gjentatte ganger at britene, sammen med USA, fungerte som målsøkere, som forsynte Kiev-regimet med målkoordinater, og at angrepene mot Svartehavsflåten faktisk talt ble utført under ledelse av britiske spesialtjenester. Den russiske UD-talspersonen Maria Zakharova sa 29. febuar: «Generelt handler ikke spørsmålet som bør stilles om Storbritannias involvering i separate episoder av konflikten i Ukraina, men om Londons rolle i utløsningen og deltakelsen i den anti-russiske hybridkrigen». Faktisk nevnte nylige rapporter at ingen ringere enn Storbritannias forsvarssjef admiral Tony Radakin spilte en betydelig rolle i utviklingen av Ukrainas militærstrategi i Svartehavet.
I ettertid eksisterer et NATO-veikart for å bringe krigen hjem til Russland, den siste fasen er en ny luftangrepskampanje mot den russiske olje- og gassindustrien. Opptrappingen i en slik skala og sofistikering er bare mulig med direkte eller indirekte deltakelse av NATO-personell og sanntidsetterretning levert av amerikanske satellitter eller bakkestasjoner. På samme måte er det ikke lenger noe tabu som står i veien for hva Ukraina kan gjøre med våpnene NATO-landene har levert.
NYT: The Spy War: How the C.I.A. Secretly Helps Ukraine Fight Putin
I det siste begynte CIA å snakke frekt om alt dette også. New York Times inneholdt en eksklusiv nyhetsartikkel mandag om at et CIA-støttet nettverk av spionbaser bygget de siste åtte årene tilbake til kuppet i Kiev i 2014, som inkluderer 12 hemmelige steder langs den russiske grensen.
Det er tilstrekkelig å si at mens Russlands gjentatte forsøk på det diplomatiske sporet på å stoppe kampene er blitt ignorert av Vesten – Istanbul-forhandlingene i slutten av mars 2022; Putins forslag om stopp av frontlinjebevegelser og våpenhvile allerede høsten 2022, og så igjen i september 2023 – har CIA og Pentagon jobbet hardt for å oppnå seier for enhver pris.
Selv etter september 2023 signaliserte Putin vilje til å fryse den nåværende frontlinjen og gå til våpenhvile og kommuniserte til og med dette gjennom en rekke kanaler, blant annet gjennom utenlandske regjeringer som har gode relasjoner med både Russland og USA. Men fraksjonen som vil knuse Russland militært for enhver pris har seiret. Austins kommentar på fredag antyder at denne lidenskapen ser ut til å være ugjennomtrengelig for fakta på bakken.
Og misforstå ikke, 24. februar sluttet Canada og Italia seg til Storbritannia, Tyskland, Frankrike og Danmark for å signere 10-årige sikkerhetsavtaler med Kiev. Disse avtalene understreker en kollektiv forpliktelse for å støtte Ukrainas suverenitet og dets ambisjoner om å bli med i NATOs militærallianse, noe som antyder at deres mål er en langsiktig konfrontasjon med Russland. Og Europa diskuterer nå utplassering av støvler på bakken i Ukraina.
Hva er det Li Hui kan håpe på å oppnå i dette anstrengende bakteppet når han møter nestlederen for avdelingen Mikhail Galuzin, en mellomrangert russisk diplomat i utenriksdepartementet 3. mars? Kort sagt, mens det ikke kan være noen tvil om Kinas interesse for å løse den ukrainske krisen, kan Li Huis «skytteldiplomati» bare sees på som et forsøk på å forstå partenes nåværende posisjoner, ettersom situasjonen har endret seg siden mai 2023 da han sist prøvde — og faktum gjenstår at det er aktive diskusjoner om ytterligere opptrapping av konflikten i Vesten etter den katastrofale ukrainske motoffensiven.
Det er tenkelig at denne oppdateringen om partenes oppfatninger gjør det mulig for Beijing å ta beslutninger om sine handlinger. Det snakkes også om en potensiell Europa-reise for president Xi Jinping som kan inkludere Frankrike.
Kina gjenoppbygger møysommelig tillit til de europeiske maktene og begge sider ser pragmatisk samarbeid til tross for geopolitiske gnisninger. Kina er fortsatt fascinert av Macrons uttalelse om Europas «strategiske autonomi». I mellomtiden hjemsøker spøkelset til Donald Trump både Europa og Kina, noe som forhåpentligvis kan øke sistnevntes sjanser til å vinne Europas tillit.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.
China resumes shuttle diplomacy as Ukraine war drums get louder
Følg steigan.no på TikTok
Av Pål Steigan - 3. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/folg-steigan-no-pa-tiktok/
Vi har begynt å prøve ut TikTok som kanal, og dette de tre første innspillene:
De ligger også på YouTube:
Medieovervåkerne – ep. 4: Klassekampen spesial
Av Terje Alnes - 3. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/medieovervakerne-ep-4-klassekampen-spesial/
Pål Steigan er gjest i denne episoden.
Avisa Klassekampen kom med første utgave 9. februar 1969. I headingen sto det «MARXIST-LENINISTISK ARBEIDERAVIS». Den startet som månedsavis, ble ukeavis i 1973, og dagsavis i 1977. Veldig mange la ned veldig mye dugnadsarbeid over mange år for å realisere avisprosjektet.
I dag omtaler avisa seg som «Venstresidas dagsavis», er Norges 9. største avis i opplagstall (34.000), men er den avisa i landet som mottar mest pressestøtte – hele 40 millioner i 2023.
I denne episoden skal vi fokusere på avisas ideologiske utvikling, fra «marxist-leninistisk arbeideravis» og til «venstresidas dagsavis».
Hvilken «venstreside» snakker vi om? En venstreside som inkluderer Jonas Gahr Støre og forsvarsminister Bjørn Arild Gram? Hører kanskje NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg også til denne venstresida?
———
I denne episoden blir det referert til to artikler:
Peter M. Johansen «Det skjedde et kupp i Kiev natt til 22. februar 2014», i Klassekampen 21. februar 2015.
«Gir penger til tidligere nasjonalister og fascister», nrk.no 6. mars 2014.
Fra Klassekampens bokmagasin 24. februar 2024:
Denne artikkeln ble først publisert av Spartakus.