Nyhetsbrev steigan.no 03.03.2023
En virkelighetssjekk for den indiske regjeringens G20-ambisjoner
Både rein og vindturbiner på Fosen – en naiv drøm?
Seymour Hersh: USA bombet Nord Stream for å forlenge proxy-krigen i Ukraina
Trieste som Wuhan: en reise inn i mystikkens laboratorium
Kystlandet Norge har ikke kysten representert på Nasjonalmuseet
Hvilken klasse støtter den norske venstresiden i Ukraina?
En virkelighetssjekk for den indiske regjeringens G20-ambisjoner
Av Bhadrakumar - 3. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/en-virkelighetssjekk-for-den-indiske-regjeringens-g20-ambisjoner/
To viktige milepæler er krysset på veien som fram mot G20-toppmøtet som er planlagt å holdes i New Delhi 9.–10. september. Noen viktige konklusjoner kan trekkes ut av de to kontroversielle møtene med henholdsvis G20-finans- og utenriksministre.
Av M. K. Bhadrakumar.
Ingen av møtene kunne formulere noen felles kommunikasjon, og årsaken til svikten er vertslandets manglende evne til å slå hodene sammen og overtale dem til å gå inn i en konsensuskorridor. De vestlige landene som langt på vei er overrepresentert i G20, har overdrevet sin iherdige besluttsomhet til å utstøte og fordømme to store fremvoksende makter – Russland og Kina – og sistnevnte kunne ikke lenger tåle mer mobbing og motsatte seg naturligvis dette.
Imidlertid er det mye sofisteri i Modi-regjeringens vurdering av at Ukraina-krisen handler om en «krig.» Men tragedien er at konflikten var mulig å unngå, hvis bare Biden-administrasjonen hadde signalisert vilje til å diskutere Russlands legitime bekymringer angående NATOs utvidelse langs sin vestlige grense.
I et nøtteskall er grunnproblemet det «militariserte amerikanske lederskapet», som den anerkjente amerikanske historikeren av amerikansk utenriks- og sikkerhetspolitikk professor Andrew Bacevich har skrevet et strålende essay om i magasinet Foreign Affairs i forrige uke med tittelen The Reckoning That wasn’t.
Likevel vil USAs finansminister Janet Yellen og utenriksminister Antony Blinken heller fryse det nåværende øyeblikket og kritisere Russland for deres «aggresjon» i Ukraina. Stormakter har en fenomenal hukommelse, men i dette tilfellet lider Biden-administrasjonen av hukommelsestap – i virkeligheten er det forgangne tider som har gjenoppstått i Ukraina.
Der vertslandet India feilet, var at det gjorde en klipp-og-lim jobb i utkastet til kommunikasjonen, og løftet den relevante passasjen ut av Bali-erklæringen. Det måtte bli en katastrofe etter en så bisarr feilhåndtering. Poenget er at det er tapt for våre mandariner at Ukraina-krisen har endret seg radikalt de siste månedene siden Bali-toppmøtet.
I dag er det et uomtvistelig faktum at USA og NATO er direkte involvert i konflikten. Enda viktigere, Russland har fått overtaket militært, og Ukraina stirrer på det kommende nederlaget til tross for alle våpnene som er pumpet inn i landet av USA og dets allierte.
USA tvinger Russland til å redusere Ukraina til en partert stat. Og naturligvis når det skjer vil USA trekke seg ut, som de gjorde i Afghanistan. Og det er sannsynlig at Biden-teamet vil dra til Indo-Stillehavet på nye eventyr. Krigen har vært svært lønnsom for det amerikanske militærindustrielle komplekset.
For det andre, avsløringene fra blant annet den tidligere tyske kansleren Angela Merkel og Frankrikes president François Hollande, om at de såkalte Minsk-avtalene ikke var noe mer enn en forseggjort svindel for å lure Moskva og kjøpe tid for NATO til å militarisere Ukraina og forberede landet til å føre krig. Dette har avslørt USAs dobbeltspill. Washington ønsket aldri at Kiev skulle forhandle med Russland eller ha diskusjoner med separatistgruppene i Donbass angående regional autonomi innenfor et føderalt Ukraina. Dette er den ærlige historiske sannheten.
Sagt på en annen måte, hadde Russland ingen annen mulighet enn å handle forebyggende for å ivareta sine interesser, akkurat som Kiev, med støtte fra NATO og USA, var klar til å starte en stor offensiv mot den etniske russiske befolkningen i Donbass for en ‘endelig løsning.’
For det tredje er funnene til den anerkjente amerikanske journalisten Seymour Hersh om at ingen ringere enn president Biden hadde beordret sabotasje av Nord Stream-gassrørledningene – avgjørelsen ble tatt allerede måneder før den russiske spesielle militære operasjonen startet i februar 2022. Dette er en fordømmende tiltale mot USA for å orkestrere det fullstendige bruddet på tysk-russisk energisamarbeid, som igjen kaster lys over Washingtons djevelske agenda for å utnytte Ukrainas situasjon for å styrke sitt transatlantiske lederskap og tvinge europeerne til å opptre i en underordnet rolle.
Derfor, selv om det er alvorlige bekymringer blant europeerne angående USAs proxy-krig, er de innlemmet i den og en uavhengig vei eller strategisk autonomi er utelukket.
Hvordan er det mulig for Modi-regjeringen å ignorere alt dette? Enda verre, hvordan kunne finansdepartementet så til de grader skjødesløst ha fått Modi til å komme med en åpenbart absurd frase: «Dagens-æra-er-ikke-en-krigstid»? Dette demonstrerer en naivitet. Enkelt sagt, Indias konsensusbygging begrenset seg uunngåelig til at Russland skulle akseptere nøyaktig samme formulering som i Bali-erklæringen.
Faktisk forstår Moskva at Modi-regjeringen hengir seg til dobbelttale. En kommentar som ble publisert i det Kreml-finansierte RT i forrige uke satte fokus på at en reklamevideo utarbeidet av Observer Research Foundation. De er arrangementsansvarlig for den pågående Raisina Dialogue, har gjenopplivet det beryktede Modi-sitatet, noe som «avslører en tvilsom utenrikspolitikk».
Kommentaren legger til: «Modis ord forsøker å treffe poenget at selv om India vil fortsette å kjøpe russisk råolje til en rabattert pris til tross for amerikansk press, vil New Delhi stå ved sin demokratiske tro. India forsøker å overdrive sin forsiktighet ved å opptre sammen med vestlige demokratier, og dets tjenestemenn er vertskap for flere amerikanske påvirkere i forkant av G20-utenriksministermøtet. … Forsterker Modi-sitatet argumentet om at New Delhi snakker med dobbelt tunge?»
Ikke overraskende har Russlands posisjon blitt hardere i det siste, og det er fullt tenkelig at Moskva konkluderer med at Delhi ikke kan stoles på som en ærlig mekler, enn si være en «testet venn gjennom lang tid», i de kommende G20-forhandlingene.
CNN har rapportert at G20-utenriksministermøtet «ble sett på som en stor prøve for indisk diplomati, som til slutt ikke lyktes i å nå en konsensus på grunn av Russlands pågående invasjon av Ukraina.»
En plausibel forklaring kan være at etter å ha blitt truet med et regimeskifte orkestrert av den vestlige etterretningen – som starter med BBC-dokumentaren, etterfulgt av Hindenburg-rapporten, og kulminerte med George Soros’ prognose om en «demokratisk vekkelse» i India – fikk den regjerende eliten panikk.
Det har til og med vært en forhastet beslutning om å være vertskap for et QUAD-utenriksministermøte i Delhi på fredag for å hedre den besøkende amerikanske utenriksministeren Antony Blinken. Og man har takket ja til den amerikanske iveren etter å vise langfingeren mot Moskva og Beijing. Akk, hvor er det indisk diplomati på vei?
De siste ukene var de sosiale mediene fulle av utenriksminister S. Jaishankar som trassig stevnet frem mot den euro-atlantiske verden, og viftet med sverdet for Indias besluttsomhet og motstandskraft, bla, bla, men alt det må være for innenlandsk forbruk? Det lønner seg å prate tøft i valgtiden.
Modi-regjeringen har gjort en alvorlig feil ved å undervurdere at Ukraina-situasjonen er en epokegjørende affære der den ikke har noen meklingsrolle. Det utdeles ingen Nobels fredspris her. Russland er fast bestemt på å realisere sine strategiske mål. Og Moskva trenger ikke Modi-regjeringens hjelp, gitt den sterke virkeligheten av at dette er en eksistensiell krise som den rett og slett ikke har råd til å tape, uansett hva som kreves.
Og i alle fall er det verdifullt lite Modis regjering kan gjøre for å vippe den globale strategiske balansen. Dens mye hyllede globale innflytelse står avslørt etter den uhyggelige fiaskoen til dagens G20-ministermøte. G20-ministermøtet på torsdag er faktisk en realitetssjekk. Interessant nok hadde en annen kommentar fra RT i forrige uke tittelen Kan India erstatte Kina som stemmen til Ddet globale sør?
Mot dette dystre bakteppet hoppet Modi over dagens G20-ministermøte, selv om det er en ekstraordinær hendelse at India var vertskap for tjue utenriksministre for en enkelt begivenhet. Men det var det riktige å gjøre – bare levere en «virtuell melding» og gå videre til viktigere saker. Hvem ønsker å bli assosiert med en fiasko?
En kurskorrigering er på sin plass. Regjeringen hausset opp G20-toppmøtet på en overdreven måte, som om det er karnevalstid foran valget i 2024.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.
Både rein og vindturbiner på Fosen – en naiv drøm?
Av Einar Flydal - 3. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/bade-rein-og-vindturbiner-pa-fosen-en-naiv-drom/
Denne grafen og litt forklaring gjør det rimelig å anta at valget står mellom vindpark og reindrift på Fosen, og ikke et kompromiss:
Av Einar Flydal, pensjonist, fhv. forsker og strategirådgiver i Telenor og univ.lektor NTNU
De lavfrekvente elektromagnetiske feltene i den biologisk aktive trekanten forstyrrer livet – på Fosen så vel som andre steder – og over svært lange avstander. I tillegg kommer alle de andre forstyrrelsene fra støy, veier, osv. Det er derfor kunnskapsløst å gå ut fra at “det grønne skiftet” er mulig ved å dekke land og hav med vindturbiner: Slik “driver man Fanden med Belsebub”.
Slik teknologibruk er åpenbart i konflikt med urfolk og menneskerettigheter, men den er også direkte miljøfiendtlig. Det grønne skiftet må tenkes i andre baner.
Jeg skal forklare dette bit for bit, og vise hvor vindturbinene kommer inn i bildet og forstyrrer reinen og økologien langsomt men sikkert, høyst sannsynlig over svært store områder:
Hva viser grafen?
Det står en ganske massiv forskning bak grafen over. Om du vil ha detaljene, finner du dem i (Panagopoulos m fl 2021). Her får du min kortversjon:
Grafen ovenfor viser en oversikt over hvilke kombinasjoner av frekvenser fra menneskeskapt elektromagnetisk stråling (vannrett akse) og styrker på strålingen (loddrett) som forskningen har konstatert at – med særdeles høy sikkerhet – gir vesentlige biologiske forstyrrelser: Det biologisk mest ømfintlige området ligger i den øvre trekanten, med tyngdepunktet i de laveste frekvensene. Trekantene viser at jo høyere frekvens det er tale om, altså jo lengre til høyre, jo større styrke, altså oppover, må til for å framkalle biologisk virkning. Og omvendt: Jo lavere frekvensen er, jo svakere styrke trengs for å framkalle vesentlig biologisk forstyrrelse.
Som eksempler på typiske frekvenser vi omgir oss med, er det tegnet inn et utvalg lave frekvenser som vi mennesker produserer fra elektrisk og elektronisk utstyr. De er tegnet inn som søyler med rød strek: fra de svært lave pulsene ti ganger per sekund (10 Hz) fra WiFi og Bluetooth, via 50 Hz som er frekvensen i strømnettet og det elektriske feltet som omgir det, og opp til 100 Hz og 217 Hz som kommer som faste pulser fra mobilmaster. (I tillegg til disse lager strømnettet og trådløs kommunikasjon en rekke andre mer midlertidige pulser og høyere frekvenser.)
I venstre kant kan man avlese hvor sterk den strålingen er som skal til før man finner biologiske forstyrrelser fra den. Bak dette ligger en komplisert formel og mange slags målemetoder. Det holder å si at man finner følsomheter i biologien ned til 0,002 V/m, og at miljømedisinere anbefaler en en føre-var-grense for mennesker på 1 – 10 V/m og for ekstra følsomme på 0,3 V/m. Vårt statlige strålevern anbefaler grenser for mennesker som er mange tusen ganger høyere.
(Det er dette gapet mellom hva som skal til for at en del mennesker får helseplager akutt eller på sikt, og hva myndighetene har fastsatt som grenser, som er årsaken til at noen blir el-overfølsomme, at menn får dårligere sædkvalitet, at noen får hjernekreft av mobilbruk, og at andre får en del andre helseplager – samtidig som Strålevernet hevder at strålingen er ubetydelig og helt ufarlig.)
For dyr fins det ingen grenseverdier, men vi vet at de fleste dyr vi har å gjøre med, har livsprosesser som er raskere enn hos mennesker og at de derfor også utvikler helseplager raskere enn mennesker. Vi vet også at de er følsomme for elektromagnetiske felt.
F. eks. er dokumentasjon av at hjerterytme påvirkes av elektromagnetiske felt, meget omfattende og går tilbake til slutten av 1700-tallet og de svake felt og pulser man den gang kunne skape (Firstenberg 2018).
Den artikkelen som gir det store overblikket over innvirkninger fra kunstige elektromagnetiske felt på alle slags dyr, og gjør det i en forholdsvis lettlest form, er heftet til Ulrich Warnke, en tysk biolog. Det er grundig og overordnet, men noen år gammelt (Warnke 2007).
Fins det muligheter for kompromiss?
At reindriften forstyrres av vindturbinene er slått fast i utredninger og i høyesteretts dom. Likeså at anlegget på Fosen er et pågående menneskerettighetsbrudd siden det ødelegger for utøvelsen av samisk kulturbærende aktivitet. Den saken er grei nok.
Den politiske tautrekkingen nå dreier seg om at Olje- og energidepartementet vil finne fram til løsninger som gjør at vindparken kan stå, eller bare reduseres noe, mens de samiske aktivistene vil ha hele vindparken vekk.
Det avgjørende for utfallet blir om det finns muligheter for kompromiss. Det er det ikke grunn til å anta om vi skal holde oss til hva som er rimelig å anta utfra generell kunnskap om elektromagnetiske felt og dyr: Svake pulser – som har kjente biologiske virkninger – kan rekke over svært store avstander, mange kilometer, og fortsatt være sterke nok til å påvirke biologien. F.eks. er uhyre svake elektriske pulser fra værsystemer mange mil borte, i stand til å forstyrre kroppens membraner og framkalle epileptiske anfall og “værsyke” hos mennesker og varsle værforandringer hos høns og elefanter (se Sönning, omtalt i Grimstad og Flydal 2018, ss. 99-111).
Legger vi Strålevernets oppfatninger og vurderingskriterier til grunn, er slike pulser så svake og derfor uvesentlige. Legger vi til grunn funnene til biologene som har forsket på feltet de siste 70 år til grunn, ser det ut til at man bare kan glemme å finne noe slikt kompromiss:
Elektromagnetiske felt er visst ikke undersøkt
Både OED, reineierne og vindkraftnæringen har vurdert både støy, veier og det visuelle ved vindturbinene. Men ingen av dem ser ut til å ha vurdert forstyrrelser fra de elektromagnetiske feltene fra vindturbinene og kablene.
Det har heller ikke de forskerne gjort som har studert norske rein og vindturbiner. De studerte virkningene av radioaktiv stråling etter Tsjernobyl, og de har studert deres hørsel og om de trekker seg vekk fra vindturbinene, men ikke hvor vare reinsdyrene er for elektromagnetiske felt i frekvensområdene fra radiokommunikasjon og lavere nedover til de svært svake, men sterkt biologisk aktive, lavfrekvente pulsene som vi finner i grafens venstre side.
Noen kinesiske forskere har derimot undersøkt lydstøyen fra vindturbiner og hvordan den påvirker hjerteaktivitet hos mennesker som bor nærmere enn på 500 meters avstand (Chiu m fl 2021). Det kan gi oss en pekepinn. De fant at vindturbinene skapte støy frekvensområdet 20 til 200 Hz, altså svært lavfrekvent. De skriver bl.a. (min oversettelse, referanser utelatt):
“Eksponering for lavfrekvent støy (LFN) har vist seg å forårsake en rekke helseskadelige virkninger. Eksponering for LFN fra vindturbiner resulterer i hodepine, konsentrasjonsvansker, irritabilitet, tretthet, svimmelhet, tinnitus, smerter fra lyd, søvnforstyrrelser og irritasjon. Klinisk kan eksponering for LFN fra vindturbiner forårsake økt risiko for epilepsi, kardiovaskulære effekter og sykdom i hjertets kransarterier. Det ble også funnet at eksponering for støy (inkludert LFN) kan ha innvirkning på hjertefrekvensens variabilitet (HRV). HRV er variasjonen over tid i perioden mellom tilstøtende hjerteslag, som er en indikator på aktivitetene til det autonome nervesystemet, som består av det sympatiske nervesystemet (SNS) og det parasympatiske nervesystemet (PNS). Autonom ubalanse representerer vanligvis et hyperaktivt SNS og et hypoaktivt PNS og resulterer i redusert HRV.”
Om disse frekvensene oppsto av elektromagnetiske felt eller av mekaniske bevegelser i vindturbinene, forteller artikkelen ikke noe om. Det er vesentlig, for alle disse symptomene kan også knyttes til menneskeskapte elektromagnetiske felt/stråling. Om frekvensene varierer med typen vindturbin framgår heller ikke. Det er uansett temmelig utenkelig at ikke store vindturbiner skaper store og skiftende lavfrekvente elektromagnetiske felt.
Har OED gjort samme tabbe som ved innføringen av AMS-målerne? Har man stolt på Strålevernets foreldede regler, og ikke undersøkt biologiske virkninger på miljøet av vindturbiner?
Hva vet vi om reinsdyr og elektromagnetiske felt fra vindparker?
Ikke stort, men tross alt en god del. Vi vet at de i hovedsak og i prinsippet vil bli påvirket slik som annet levende liv. Og vi vet at så godt som alle undersøkte dyr, er følsomme for menneskeskapte elektromagnetiske felt – og noen svært mye mer enn andre, og gjerne for hver sine spesielle frekvenser. For mange dyr er elektromagnetiske sansning ved ulike frekvenser ekstremt viktige, for eksempel for jakt, for å finne rette planter, for å forutse værforandringer, osv. Og forskeren Ulrich Warnke meldte til Europaparlamentet i 2010 at de dyreslagene som er mest avhengige av slike sanser, ser ut til å forsvinne først (Warnke 2010).
At reinsdyr trekker unna vindturbiner og veier, behøver altså ikke skyldes at vindturbiner er store og bråker, men at de avgir elektriske felt som reinsdyrene reagerer på. Vi kan også gå ut fra at elektromagnetiske felt gir samme langsiktige biologiske belastning som på andre dyr.
Vi vet også at fordi myndighetene bruker foreldede grenseverdier, fanger de ikke opp problemet. Grenseverdiene kan bare fange opp faren for oppvarmingsskader fra strålingen ved høye frekvenser, og sanseforstyrrelser ved lave, og fanger ikke opp virkninger over tid. Vi kan derfor gå utfra som selvsagt at grenseverdiene for mennesker ikke er overskredet, men at det ikke forteller oss noe som helst om helseskadelige virkninger på dyr og økologien for øvrig.
Ved et søk på nettet finner jeg bare en undersøkelse av magnetfelt målt på to-meters avstand fra vindturbiner (McCallum m fl 2014). Verdiene er i klasse med en del utstyr man har i vanlige husholdninger. Om de kan være plagsomme for dyr, framgår ikke: Forskerne nøyer seg med at de ligger godt under grenseverdiene.
Så dermed må vi gjette oss fram utfra annen forskning:
Det kan vi gjøre utfra grafen over, som viser at vi bør anta at også reinsdyr reagerer på elektromagnetiske felt fra vindturbiner, og vi kan gjøre det utfra den ferskeste litteraturgjennomgangen som foreligger om innvirkninger på viltlivet. Det er Alfonso Balmoris artikkel “Effects of man-made and especially Wireless Communication Electromagnetic Fields on Wild Life” i den nye “bibelen” på feltet, en stor antologi som nettopp er kommet ut (Panagopoulos (ed.) 2023). Denne artikkelen gjennomgår en lang rekke studier som finner skadevirkninger, men forteller at funnene ikke er gjort til gjenstand for utredninger av myndighetene.
Her tar jeg bare med en del av sammendraget (min oversettelse), og starter etter at Balmori har klaget over at vi de siste ti årene har plassert ut store mengder kilder til elektromagnetisk stråling i form av sendemaster, høyspent og annet helt uten tanke for annet enn estetikken og trafikale hensyn. Selv om han har mest å legge fram når det gjelder kraftlinjer og mobilmaster, siden de er mest undersøkt, kan vi gå utfra at funnene har en viss gyldighet, nettopp fordi det er de svake, lavfrekvente pulsene som er de mest virksomme. Og de kan vi forvente er felles, også med de svære vindturbinene, senderne på dem og kablene som fører strømmen ut av området:
“… de biologiske og miljømessige konsekvensene av de tilknyttede elektromagnetiske feltene (EMF) og tilsvarende ikke-ioniserende elektromagnetisk stråling (EMS) er så langt ikke blitt utredet. Derfor er virkningen på dyr (inkludert mennesker) og planter som lever rundt de menneskeskapte EMF-kildene ikke blitt utredet. Denne mangelen er spesielt bekymringsfull fordi disse elektromagnetiske feltene/strålingen er svært forskjellige fra den naturlige elektromagnetiske feltene/strålingen, slike som lys, geomagnetiske og geoelektriske felt, atmosfæriske svingninger (som Schumann-frekvensen) eller kosmiske mikrobølger, som ikke bare er ufarlige ved normale intensiteter, men tvert imot er livsviktige for miljøet og for alle former for liv. Dette kapittelet gjennomgår tilgjengelig forskning på virkningene av menneskeskapte og spesielt fra trådløs kommunikasjons elektromagnetiske felt på dyreliv og naturmiljø, publisert hovedsakelig i løpet av de siste 30 årene. Det omfatter studier utført både i naturen og i laboratoriet, med virveldyr (pattedyr, fugler, fisk, amfibier og krypdyr), virvelløse dyr (for det meste insekter), planter og trær. De fleste av disse studiene har vist betydelige skadelige virkninger av de menneskeskapte elektromagnetiske feltene på dyrelivet, ved intensiteter som kan sammenlignes med aktuelle eksponeringsnivåer i omgivelsene, noe som tyder på at vi står overfor en ny miljøforurensning som truer helsen og eksistensen til disse artene. Det er bekymringsfullt at folk, regjeringer og til og med naturvernorganisasjoner, til tross for stadig større opphopninger av bevis, er uinformerte og uvitende om risikoen som menneskeskapte elektromagnetiske felt, og spesielt fra trådløs kommunikasjon, utgjør for det biologiske mangfoldets trivsel og til syvende og sist også for mennesker.”
Konklusjonen
Konklusjonen på denne gjennomgangen må være følgende:
Det er ikke forsvarlig å anta at det fins muligheter for å kombinere vindturbiner og reindrift i samme område. Det går heller ikke an å bruke de grenseverdier for eksponering for elektromagnetiske felt som norske myndigheter anbefaler for mennesker, som veiledende i saken.
Heller ikke observasjon av reinsdyrenes atferd og akutte reaksjoner som indikator på om reinen tar skade av vindparken eller ikke, så lenge ikke reinsdyrs varhet for elektromagnetiske felt og reaksjoner over tid er undersøkt. Ledetiden før skadelige virkninger på reindriftens overlevelsesmuligheter blir synlige, er for lang til det.
Denne saken gjelder urfolk og hvordan Norge håndterer saker der storsamfunnets utvikling og næringsaktørers press kommer i konflikt med urfolks interesser og med Menneskerettskonvensjonen som Norge har tiltrådt: Foreliggende kunnskap, både den erfaringsbaserte og forskningen, forteller at i denne saken er det en klar konflikt, og ikke et område for kompromisser, mellom reindrift og vindparkene på Fosen.
Og saken handler om mer enn det: Den handler også om hvordan et foreldet strålevern ødelegger livsmiljøet.
Einar Flydal, den 01.03.2023
Du finner denne teksten og en masse annet stoff om stråling, helse og miljø på
http://einarflydal.com/
Referanser
Advokatfirmaet Erling Grimstad AS og Einar Flydal: Smartmålerne, jussen og helsa, 2018, (69+207 sider),
https://einarflydal.com/?smd_process_download=1&download_id=27560
Chiu, CH., Lung, SC.C., Chen, N. et al. Effects of low-frequency noise from wind turbines on heart rate variability in healthy individuals. Sci Rep 11, 17817 (2021). https://doi.org/10.1038/s41598-021-97107-8
Firstenberg, Arthur: Den usynlige regnbuen – Historien om elektrisiteten og livet, 2018 3. opplag. Bestilles her: https://einarflydal.com/bestill-bokene-her/
McCallum, L.C., Whitfield Aslund, M.L., Knopper, L.D. et al. Measuring electromagnetic fields (EMF) around wind turbines in Canada: is there a human health concern?. Environ Health 13, 9 (2014). https://doi.org/10.1186/1476-069X-13-9
Panagopoulos D J, A Karabarbounis, I Yakymenko og G P Chrousos: Menneskeskapte elektromagnetiske felt tvinger ioner til oscillering og fører til dysfunksjoner i spenningsstyrte ionekanaler, oksidativt stress og DNA-skade (gjennomgang), norsk og engelsk versjon, publisert i fagtidsskriftet INTERNATIONAL JOURNAL OF ONCOLOGY 59: 92, 2021.
https://einarflydal.com/?smd_process_download=1&download_id=74741
Panagopoulos D J (Ed.). (Dec 30, 2022). Electromagnetic Fields of Wireless Communications: Biological and Health Effects (1st ed.). CRC Press. doi: 10.1201/9781003201052. https://www.routledge.com/Electromagnetic-Fields-of-Wireless-Communications-Biological-and-Health/Panagopoulos/p/book/9781032061757
Warnke, Ulrich. 2007. Bees, Birds and Mankind – Destroying Nature by Electrosmog, Kompetenz Initiative, 2007 http://www.kompetenzinitiative.net/assets/ki_beesbirdsandmankind_print.pdf
Warnke Ulrich. 2010. Dangers of EMR on the Environment, Presentation European Parliament 17.09.2010, https://einarflydal.com/wp-content/uploads/2020/08/Warnke-Ulrich-Dangers-of-EMR-on-the-Environment-Presentation-European-Parliament-17.09.2010.pdf
Denne teksten ble først publisert på
http://einarflydal.com
den 01.03.2023
Lytt til vår podcast på Spotify for 50 kroner per måned!
Seymour Hersh: USA bombet Nord Stream for å forlenge proxy-krigen i Ukraina
Av Aaron Maté - 3. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/seymour-hersh-usa-bombet-nord-stream-for-a-forlenge-proxy-krigen-i-ukraina/
Intervjuer Aron Maté
Den Pulitzer-vinnende journalisten Seymour Hersh diskuterer reaksjonene på rapporten hans som avslører hvordan USA sprengte Nord Stream 2-rørledningene.
Seymour Hersh intervjues av Aaron Maté fra The Grayzone for å diskutere rapporten hans om hvordan Biden-administrasjonen sprengte Nord Stream 2-gassrørledningene, som sprengte ikke bare et viktig russisk-tysk infrastrukturprosjekt, men også en viktig hindring for fred i Ukraina.
Gjest : Seymour Hersh. Pulitzer-vinnende journalist som skriver på
Trieste som Wuhan: en reise inn i mystikkens laboratorium
Av red. PSt - 3. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/trieste-som-wuhan-en-reise-inn-i-mystikkens-laboratorium/
Den italienske kanalen TGcom24 har undersøkt Science Park i Trieste i Nord-Italia og sier at det der pågår manipulasjon av Etterforskningen av potensielt dødelige virus. Har Italia fått sitt Wuhan? Kanalen skriver:
Science Park tenker stort og vil snart inkludere et laboratorium på P4-nivå som det i Wuhan, den kinesiske metropolen der de første tilfellene av Covid 19 ble registrert. «Fuori dal Coro»-teamet dro til forskningssenteret som ligger skjult i det alpine Carsiche-området, på grensen til Slovenia. Mysteriet svever over aktivitetene som finner sted inne i anlegget. Science Park i Trieste nyter godt av betydelig offentlig og privat finansiering. I mai refinansierte Draghi-regjeringa senteret for 10 millioner euro og utvidet immuniteten for alle tjenestemenn som jobber der. Men protestene fra innbyggere og lokale sivile foreninger er økende på grunn av at de ser anlegget som en trussel mot helse og sikkerhet.
Hvorfor er det hastverk i Italia med å bygge biolaboratorier P3 og P4 som i Ukraina ? I følge Joseph Tritto , president for World Academy of Biomedical Technologies, er militær innblanding opplagt når laboratorier blir kategori P4, fordi de har defensive og militære formål. Usikkerheten rundt helsesikkerheten er der fortsatt: «Å ha et P4-laboratorium i tettbygd område innebærer en svært høy og ukontrollerbar risiko», sier Tritto. Ikke bare Trieste: en protestkomité ble født i Pesaro mot hypotesen om å bygge et eksperimentelt laboratorium P3.
Se video her: I laboratori del mistero: i virus più pericolosi anche in Italia
Den sensasjonelle videoen er lagd av journalisten Raffaella Regoli og hennes team.
Nettavisa Il Paragone skriver:
«I den siste episoden av «Fuori dal coro», som ble sendt på Rete4, ble en eksplosiv reportasje av Raffaella Regoli sendt om de svært farlige biologiske laboratoriene i Wuhan-stil som finnes i Italia. Faktisk gikk journalisten inn i vitenskapsparken i Trieste. I Italia øker protestene mot disse mystiske laboratoriene etter kunngjøringen om byggingen av et annet av disse sentrene i Pesaro. «De er rettet mot å lage bakteriologiske våpen,» tordner en av protestlederne. Innbyggere ønsker ikke å ha disse potensielle bombene utenfor stuedøra etter det som skjedde i Kina med Covid. Science Park ligger halvt skjult i karstfjellenes tåke. Her manipuleres potensielt dødelige virus. Her har Italia ingen jurisdiksjon og ifølge FN-konvensjonen betaler myndighetene, men ingen tjenestemann kan komme inn uten å spørre om tillatelse. Raffaella Regoli kunne gå inn, og her er hva hun oppdaget.
Reportasjen viser bygningen der de dødeligste virusene oppbevares: «Det er området som er mest utsatt, akkurat som i Wuhan,» sier Raffaella Regoli når hun kommer inn i anlegget. «Her studerer vi de farligste virusene og også mRna-vaksiner». I dette forskningssenteret er det et av P3-nivå biologiske laboratorier. Draghi skyndte seg å refinansiere den for 10 millioner euro i året. Her er immunitet garantert for de som jobber der, inkludert familiemedlemmer. Ingen skatt selv på lønn og betalinger i dollar. Når det gjelder finansiering sier kommunikasjonssjefen: «Dette anlegget i Trieste er finansiert av Utenriksdepartementet. Men også fra internasjonal privatfinansiering”.
«Det er også et prosjekt med Bill Gates og kona Melinda». Raffaella Regoli forklarer så at takket være pengene fra Pnrr, vil Trieste-laboratoriet rykke opp til til nivået P4, som Wuhan. I andre del av reportasjen intervjuer journalisten en av de ledende ekspertene på biologiske laboratorier, Joseph Tritto, som forklarer: «Innblandingen fra den militære verden i P4-laboratoriene er umiddelbar. De fungerer også som militære offensive og defensive forskningssentre.» Om deres sikkerhet sier Tritto: «I et tett befolket miljø er det en veldig høy risiko å ha et P4-laboratorium, som er vanskelig å kontrollere».«
Se også nettsidene til ICGEB. I reportasjen nevnes både Bill & Melinda Gates Foundation og The Wellcome Trust som investorer.
USA har full militær kontroll over Italia
Siden USA gikk til invasjon på Sicilia i 1943 med god hjelp fra mafiabossen Lucky Luciano og den sicilianske mafiaen har Italia spilt en nøkkelrolle i USAs strategi for å kontrollere Europa.
Italia er senter for USAs mililtære styrker både i Sør-Europa og for Nord-Afrika. Sjekker man offisielle kilder vil man se at USA har 4-5 baser i Italia, men virkeligheten er mye mer alvorlig.
Italy News skriver at det er over 120 USA-baser i Italia med smått og stort, men at de fleste av dem er hemmelige. De viktigste er:
I tillegg skal det være 15.000 amerikanske soldater i landet, omtrent tre ganger antall vernepliktige i den norske hæren. Det er ingen overdrivelse å si at Italia er under full kontroll av Pentagon, også fordi det italienske offiserskorpset er tett knyttet til og kontrollert av NATO og USA.
Derfor er det ikke det minste overraskende at det finnes biologiske laboratorier i Italia som driver med forskning på potensielle biovåpen. Men en politisk skandale, det er det.
Kystlandet Norge har ikke kysten representert på Nasjonalmuseet
Av Ove Bengt Berg - 3. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/kystlandet-norge-har-ikke-kysten-representert-pa-nasjonalmuseet/
Kysten har vært avgjørende for norsk historie og kultur — for norsk næringsliv og politikk, ikke minst utenrikspolitikk. Men hva finner vi av motiver fra kystkulturen i Nasjonalmuseet, «de landskaper og det liv som har skapt landet vårt gjennom århundrene»? Nesten ikke noe. Det vesle som finnes er plassert i kjelleren på Nasjonalmuseet. Hva vil Nasjonalmuseets ledere, de to fra naboland som har okkupert Norge i århundrer gjøre med det? Veit de egentlig noe om kystens betydning i Norge, eller norsk historie i det hele tatt?
Av Ove Bengt Berg.
Det var maleren og kunstskribenten Karl Erik Harr som tok kystens og Nord-Norges fravær fra Nasjonalgalleriet opp i Aftenposten 27.02.2023. Med utgangspunkt i diskusjonen om det påståtte «kolonialistiske» bildet av Leiv Eiriksson skreiv Harr: «Straks verre er det at store deler av landet ikke fremkommer i museets saler. Fra Nord-Norge er det knapt et bilde. Et par små Peder Balke-bilder og et enkelt Mathias Stoltenberg er det hele. Likeledes er kystlandskapet nærmest fraværende.»
«Slik det er nå, fortsetter Nasjonalmuseet en sterkt diskriminerende holdning til Kyst-Norge. Hvor er Axel Revolds bilde «Fiskerflåten drar ut»? Hvor er Otto Sindings bilde «Fra Reine i Lofoten», eller hans bilde «Båter på stranden» fra Nordland? Hvor er Gunnar Bergs «Fra Svolvær havn» eller Johannes Benneters «Skute i solnedgang» fra Vestlandet, Knut Baades «Måneskinn på den norske kyst» eller Carl Barths «Losbåt i høy sjø»? En stor del av norsk virkelighet og historie må leve sitt liv i kjelleren, for alle disse bildene eies av Nasjonalmuseet», skriver Harr.
En fra Vestlandet ser maleriet av Krohg der han beskriver Eirikssons oppdaging av Amerika i høy sjø sånn: «Jeg ser folk som kjemper og mestrer havet. Det er mine forfedre. Og det er denne kompetansen som har gjort oss til fiskere og fangstfolk, og seinere gjorde oss i stand til å bore i havbunnen etter olje.»
Harr avslutter innlegget sitt sånn:
Skal museet fylle sin oppgave som et speilbilde av landet, bør man tenke en smule på de landskaper og det liv som har skapt landet vårt gjennom århundrene.
Ledelsen i Nasjonalmuseet, skaffer de bare sin kunnskap fra Fredriksen-familien og Thomas Hylland Eriksen?
Denne artikkelen ble først publisert av Politikus.
PS:
Norðweg, veien mot nord, det vil si kystruta nordover, var det som skapte både livsgrunnlaget i denne steinrøysa i noen tusen år – og navnet. Men det var lenge før folk fant ut at det var lettere å leve av å skrive mastergrader om queer theory.
Red.
Oligarkiets drømmesone
Av George Chabert - 3. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/oligarkiets-drommesone/
Bombingen av Libya i 2011 er et skoleeksempel. Uten debatt, uten å informere befolkningen, og slett ikke uten å be om befolkningens mening, dro en håndfull politiske ledere Norge inn i bombingen av et land som ikke utgjorde noen som helst fare for nordmenn. De menneskelige og geopolitiske konsekvensene ble katastrofale. Selv i dag, tolv år senere, lider det libyske folket, og likevel har ingen norske ledere blitt stilt til ansvar. Tvert om, de ble forfremmet.
Av George Chabert, Trondheim.
Faktum er at utenrikspolitikk er det store mørke rommet skjermet for enhver demokratisk prosess. Emmanuel Todd beskriver med rette utenrikspolitikken som «oligarkiets drømmesone». Befolkningen holdes i uvitenhet med hjelp fra de etablerte medienes aktive medvirkning. Å få informasjon om utenrikspolitikk fra de nasjonale TV-nyhetene eller de store nasjonale avisene er i seg selv en selvmotsigelse. Folk er jo i grunn klar over det. I Frankrike, et land der den permanente søken etter konsensus ennå ikke helt har eliminert folkets kritiske sans, er de to mest foraktede yrkes gruppene nettopp politikerne, tett fulgt av journalistene.
Utenrikspolitikken forblir forbeholdt den politiske klassen så lenge befolkningen ikke er, eller i det minste ikke tror at de er, berørt av oligarkiets uansvarlige og livsfarlige eventyr. Privatiseringen av det nasjonale «forsvaret», nå med karrieremilitære i stedet for vernepliktig militært personell, har utvidet oligarkenes lekerom på fabelaktig vis. Forsvaret er ikke lengre er en borgerplikt, men en jobb verden rund – en spennende jobb, skal vi tro på NRKs serie Klar til strid: «Sure sokker, kjeft og blodslit – nære vennskap, forelskelser og humor.» Så gøy og så pirrende!
Krigen i Ukraina, som ble gjort uunngåelig på grunn av våre lederes gjentatte brutte løfter, provokasjoner og sterke motvilje mot kompromiss, risikerer foreløpig ikke å få oss drept. Inntil videre er det bare ukrainere og russere som blir slaktet. Men vi kan allerede se at krigseventyrene til våre kjære oligarker koster oss dyrt og har snudd våres liv opp ned. Og det er bare begynnelsen: For hva med de astronomiske summene som tilbys ukrainerne for at krigen ikke skal ta slutt med det første? Hva med de utallige milliarder i økt av såkalte forsvarsbudsjett i årene som kommer? Og hva med sabotasjen av Nord Stream, som vi nylig har hatt gleden av å få vite at Norge hadde noe med å gjøre? Strømprisen vil uansett stige og stige ytterligere, og når det blir uomtvistelig at Norge er involvert, må russerne og tyskerne, samt de nederlandske, franske og sveitsiske selskapene som deltok i byggingen av 1200 kilometer med undersjøiske gassrør, kompenseres. Hvor mange milliarder er det snakk om? Og hva er prisen på denne økologiske katastrofen? Er Oljefondet ment for fremtidige generasjoner slik vi ble forespeilt eller for å dekke for våre lederes gambling med vårt liv og helse? Det eneste lyspunktet er at vi ikke må bekymre oss om våre lederes fremtid; de har jo skaffet seg gullkantede pensjonsordninger. Det vil Oljefondet godt kunne dekke.
Hvilken klasse støtter den norske venstresiden i Ukraina?
Av Terje Alnes - 3. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/hvilken-klasse-stotter-den-norske-venstresiden-i-ukraina/
Når ble det venstresidens oppgave å sende arbeiderklasseungdom til fronten for å dø for oligarkstaten Ukrainas landegrenser?
Av Terje Alnes.
«Krig er forakt for liv» sa Nordahl Grieg. Dette er essensen i den krigsmotstanden som frontes av motstandere av våpensendinger til Ukraina, og for kravet om øyeblikkelig våpenhvile og forhandlinger. Krigen har vært en stillingskrig i mange måneder, og tapstallene er enorme. Parallellene til skyttergravskrigen under 1. verdenskrig er slående.
I en slik situasjon står krigsmotstanderne opp og krever at nedslaktingen må stoppes, altfor mange liv er allerede ofret. Heller ikke de militære tror på en snarlig militær seier, og NATO er innstilt på å holde krigen gående i årevis.
Vi har en bisarr situasjon der store deler av den såkalte venstresiden i NATO-landene ikke er krigsmotstandere, men tvert imot kappes om å samle støtte for krigen. Men når ble det venstresidens oppgave å sende arbeiderklasseungdom til fronten for å dø for det oligarkstyrte Ukrainas landegrenser?
Arbeiderklassen er den store taperen
Ukrainas grenser har endret seg flere ganger i historiens løp. Hvem har bestemt at de fem oblastene i Øst-Ukraina, der det store flertallet før krigsutbruddet var russisktalende, er så viktige å gjenerobre at det umuliggjør fredsforhandlinger? Er grensene slik de var før 24. februar 2022 så hellige at venstresiden bastant skal avvise forhandlinger og kompromiss for å få slutt på krigen?
Hvilke interesser er tjent med dette?
Arbeiderklassen, den vanlige ukrainske mann og kvinne og deres barn, er den store taperen i krigen. I tillegg til å ofre sine liv ved fronten opplever den en økonomisk tilbakegang uten sidestykke. Som innbyggere i en vanstyrt stat var ukrainerne i europeisk målestokk lutfattige før krigen, men etter krigsutbruddet har den ukrainske økonomien kollapset og gått tilbake med 35 %. De som hadde lite fra før har derfor enda mindre nå.
Hvem kjemper så den såkalte venstresiden i den USA-dominerte NATO-sfæren for?
Fred må være arbeiderklassens virkelige mål og kampsak. En snarlig stans av krigen er i arbeiderklassens interesser.
Hva slags stat er Ukraina?
Som Arne Overrein slår fast i det siste nummer av Vardøger skjedde det en kapitalistisk kontrarevolusjon i Ukraina i 1991, etter Sovjetunionens sammenbrudd. En ny klasse kapitalister overtok eierskapet til produksjonsmidlene, i realiteten ranet de til seg enorme verdier på folkets bekostning. Disse oligarkenes enorme makt har gjort den ukrainske arbeiderklassen til den fattigste i Europa.
Arne Overrein skriver:
Oligarkene har vanligvis egne sikkerhetsstyrker i sin tjeneste, de deltar i politikken direkte eller via mellommenn, de kjøper opp TV-kanaler som formidler politiske budskap i samsvar med deres interesser. Deres innflytelse er særlig påfallende når det gjelder politiske partier og deres evne til å gjøre dem til instrumenter for sine interesser.
All politisk makt i Ukraina er i dag i hendene på disse oligarkene. For å trygge sin egen maktposisjon har de skritt for skritt avviklet det reelle demokratiet, og styrer ved bruk av vold og korrupsjon. Ukraina har hatt et stort antall politiske partier, i 2015 var det registrert ikke mindre enn 297! Problemet var bare at de partiene som hadde innflytelse i realiteten var et instrument for en oligark, og at «partiet» ikke hadde andre hensikter enn å sikre denne oligarkens personlige interesser.
Unntaket var det ukrainske kommunistpartiet, som hadde stor oppslutning inntil det ble forbudt i 2015. Loven om «dekommunisering» forbød i tillegg alle kommunistiske symboler. Zelenskyj har videreført denne linjen. I dag er alle opposisjonspartier og opposisjonsmedier forbudt, i realiteten er all venstreopposisjon gjort ulovlig.
Er det den norske venstresidens oppgave å sende arbeiderklasseungdom til fronten for å dø for denne oligarkstaten, der deres egne meningsfeller i Ukraina ikke lenger har lov til å drive politisk virksomhet?
Zelenskyjs stat er grunnleggende arbeiderfiendtlig
Etter den russiske invasjonen i februar 2022 har det ukrainske parlamentet vedtatt en rekke lover som fratar eller innskrenker ukrainske arbeidere grunnleggende rettigheter. Lovene innebærer en ekstrem form for liberalisering av arbeidslivet.
En vesentlig lovendring er at hoveddokumentet som skal regulere arbeidslivet er den enkelte arbeiders individuelle arbeidsavtale. I praksis gjør dette fagorganisering og kollektive avtaler umulig. Arbeiderne må nå selv forhandle sine personlige betingelser direkte med arbeidsgiveren. Den beskyttelsen som lå i en kollektiv avtale er fjernet.
Protester fra internasjonal fagbevegelse og ILO er blitt ignorert, arbeidslovgivningen i Ukraina sikrer nå bedriftseiernes interesser på bekostning av arbeidstakernes.
Mens ukrainske arbeidere er sendt til fronten for å forsvare landet med livet som innsats, har altså det ukrainske parlamentet dolket dem i ryggen og benyttet anledningen til å frata disse arbeiderne helt grunnleggende rettigheter. Om de en dag vender hjem står soldatene så godt som uten rettigheter i arbeidslivet når de skal bygge seg en ny fremtid for seg og sine familier.
Er det denne oligarkstaten den norske, våpeneksporterende venstresiden er villig til å risikere en 3. verdenskrig for? I så fall, hvilken klasse er det de forsvarer?
Kilder:
Arne Overrein:«Broderfolkene, krigen og NATOs lange arm», i Vardøger 40 2023, Espen Løken: «Angrep på ukrainske arbeideres rettigheter», i Klassekampen 25.02.23
Denne artikkelen ble først publisert av Spartakus.
Les også: Sluker kameler på tvers for å støtte regimet i Ukraina
Må det en krig til?
Av Seymour Hersh - 3. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/ma-det-en-krig-til/
Av Seymour Hersh, INTERNATIONALIST 360° , 1. mars, 2023
Det er et uunngåelig gap mellom hva en president forteller oss om en krig, til og med en stedfortrederkrig, og virkeligheten på bakken. Det er sant i dag, mens Joe Biden kjemper for offentlig støtte til krigen i Ukraina, og det var sant for seks tiår siden da Jack Kennedy slet med å forstå krigen han valgte å føre i Sør-Vietnam.
Tidlig 1962 var en kritisk tid for president John F. Kennedy. Etter at hans image og lederskap hadde blitt svertet av katastrofen i Grisebukta, tre måneder inn i hans periode, hadde han bestemt seg for at han måtte ta et standpunkt i Sør-Vietnam og konfrontere spredningen av kommunismen der. Presidenten tilbrakte resten av 1961 i hemmelighet med å øke amerikansk, kjemisk avløving, bombing og antall amerikanske tropper i Sør-Vietnam. Hans kamp mot internasjonal kommunisme var i gang. Hans motstykke var den sovjetiske lederen Nikita Khrusjtsjov, som hadde overveldet den unge presidenten på et toppmøte 4. juni 1961, med sin kunnskap, seighet og mangel på respekt for Kennedys klossete baksing på Cuba. «Så han bare slo helvete ut av meg,» sa presidenten senere til New York Times-spaltisten James Reston.
Ikke desto mindre ble Amerika slått av Jack og Jackies glitter og glamour, og deres liv i Det hvite hus, med fester og sosiale arrangementer som samlet det beste Amerika hadde å tilby fra musikkens verdener, kunsten og akademia. Det var da David Herbert Donald, sin tids mest fremtredende spesialist på Lincoln, ble bedt om å gi en privat orientering i Det hvite hus. Den lille gruppen han talte til, ikke mer enn tjue, inkluderte mangeårige venner av presidenten og noen sentrale medlemmer av hans regjering. Donald ville være gjest hos presidenten og hans kone. Han var strålende fornøyd.
Donald, som hadde vunnet en Pulitzerpris det året, for sitt arbeid med borgerkrigen, skrev et langt meddelsomt brev til en gammel venn noen uker senere, om sin natt i Det hvite hus. Jeg fikk vite om møtet på 1990-tallet mens jeg samlet informasjon til en bok om Kennedy-administrasjonen. Donald sendte meg da en kopi av brevet, men oppfordret meg til å publisere svært lite av det i boken min. Jeg gjorde som han ba om. Donald døde i 2009, etter flere tiår med undervisning i amerikansk historie ved Harvard University, og jeg vil tro han ville ha godkjent at jeg siterte det i større lengde her.
Donald rapporterte i brevet at han snakket i førti minutter om vanskelighetene med gjenoppbyggingen etter borgerkrigen, og problemene han og andre historikere hadde, som han skrev, «med å skrive en ny syntese av perioden». Det var en lang periode med skravling, der både presidenten og kona Jacqueline deltok aktivt. «Fru Kennedy,» rapporterte Donald, «var ekstremt enkel og beskjeden, veldig ung, veldig sjenert og litt usikker på seg selv. . . . Den strålende skjønnheten som vises i hennes fotografier og i hennes TV-opptredener er ikke tydelig, men hun slår meg som en entusiastisk og svært intelligent ung kvinne».
Brevet fortsatte:
«Presidenten selv er også langt mindre kjekk enn sine bilder. . . . Det gutteaktige blikket som fotografiene hans gir ham, er rett og slett ikke der. [H]an ledet utspørringen og fortsatte hele veien å være svært aktiv i diskusjonen; og etterpå hadde vi en lang, privat diskusjon. Det er klart at dette er en mann fast bestemt på å gå inn i våre historiebøker som en stor president, og han vil vite hemmeligheten».
«En ting han sa plaget meg betraktelig,» skrev Donald. Da han diskuterte de store presidentene, spurte Kennedy «om det i sum ikke tok en krig for å sette en mann i den kategorien? Jeg benektet dette bestemt. Han så ut til å være enig, og siden han er fast bestemt på å være en god president, håper jeg han virkelig var det».
I en kort telefonsamtale jeg hadde med Donald i 1996, to tiår etter den amerikanske fiaskoen i Vietnam, uttrykte professoren langt mer bekymring for Kennedys syn på storhet. Han fortalte meg at Kennedy var fascinert av Lincoln og Franklin Roosevelt fordi «han trodde at for å være en stor president, måtte du være en krigstidspresident. Det var skummelt for meg. Jeg satt igjen og følte at dette var en ung mann som ikke forstår historien».
Donalds prat med Kennedy kom, som professoren ikke kunne ha visst på den tiden, på et avgjørende tidlig tidspunkt i Vietnam. Presidenten hadde fortsatt å manøvrere, i hemmelighet, for å radikalt øke antall amerikanske militære menn, som flommet inn i Sør-Vietnam, under dekke av å være spesialrådgivere. Han var også fascinert av dramatisk heltemot hos de som kjempet i andre verdenskrig, i hemmelige enheter organisert av Office of Strategic Services. OSS-agenter jobbet ofte i fiendtlige soner i Europa og Asia med partisaner og geriljasoldater. Etterretningssjefen for utenriksdepartementet på den tiden var Roger Hilsman, en hæroffiser som så kamp og senere tjenestegjorde undercover med OSS i Burma. Etter krigen sluttet Hilsman seg til det nyopprettede Central Intelligence Agency. Han forlot byrået for å ta doktorgrad i statsvitenskap ved Yale University. Nå, i Kennedy-administrasjonens tidlige dager, hadde han spesiell caché i utenriksdepartementet. Han hadde blitt såret i kamp og var en del av et team som frigjorde amerikanske fanger, inkludert sin egen far, fra en japansk krigsfangeleir.
Med sin erfaring, selvtillit og akademiske legitimitet ble Hilsman en favoritt hos presidenten og broren Robert, justisministeren, og begge ble ivrige tilhengere av en innovativ løsning som Hilsman forfektet. Planen lovet å løse et plagsomt problem i krigen: hvordan skille anti-regjering og pro-kommunistiske geriljakrigere kjent som Viet Cong fra bondebefolkningen i landsbyene som, villig eller ikke, ga dem mat, beskyttelse og støtte. Kjent som Strategic Hamlet Program, vant konseptet umiddelbar godkjenning fra det amerikanske og sørvietnamesiske militæret, så vel som fra de amerikanerne som ønsket flere sosiale programmer for bøndene. «Det var Kennedys siste håp for å vinne hjerter og sinn,» ble jeg fortalt for mange år siden av en amerikansk etterretningsekspert. Historikeren Christian G. Appy, i American Reckoning, en skarp studie av grensene for amerikansk eksepsjonalisme, beskrev prosjektet som dukket opp som «en tvangsplan som tvang landsbyboere bort fra deres land og flyttet dem til væpnede leirer. . . . Det de [Kennedy, Hilsman og rådgiverne i Det hvite hus] ikke tok hensyn til, var hva landsbyboerne måtte føle om å bli tvangsflyttet fra sine forfedres land og plassert i befestede anlegg bak piggtråd.»
Jeg hadde førstehånds kunnskap om uvitenheten og grusomheten ved tvangsflytting av bønder mens jeg rapporterte om My Lai massakren i 1969. Massakren hadde funnet sted i mars 1968, og de fleste av de involverte soldatene hadde avsluttet sin tjenestereise i krigen og var hjemme igjen, på jobb, på skolen eller uten å gjøre noe. The Strategic Hamlet Program var for lengst borte, men landsbyboere i noen omstridte områder ble fortsatt tvunget vekk fra sine landområder til områder for omplassering, for å gjøre det mulig for det amerikanske militæret og ustraffet slakte alle som nektet omplassering. De evakuerte områdene fikk betegnelsen Free Fire Zones. My Lai var ikke et slikt område. Noen av soldatene som hadde deltatt i drapene og voldtektene i My Lai, rettferdiggjorde sin brutalitet ved å fortelle meg, med mye forakt, om hvordan mødrene i Vietnam, da de ble evakuert fra sine innfødte landsbyer, insisterte på å være de første til å hoppe på de ventende helikoptrene. Jeg ble fortalt igjen og igjen av soldatene, som selv hadde vokst opp i en kultur som krevde at barn måtte gå først, at de måtte slå mødrene, noen ganger voldsomt med geværkolbene, for å la barna gå om bord først. Ingen av soldatene hadde blitt fortalt at i det vietnamesiske samfunnet krysser moren alltid en ny terskel først, for å sikre at alle som følger vil være trygge.
Programmet med strategiske landsbyer var en katastrofal og mystisk fiasko for den unge Kennedy-administrasjonen, og det herdet bondebefolkningens besluttsomhet mot de amerikanske inntrengerne. Jack Kennedy levde ikke lenge nok til å lære at en viktig årsak til programmets død var arbeidet til en sørvietnamesisk oberst, ved navn Pham Ngoc Thao, som hadde kjempet mot franskmennene sammen med det nasjonalistiske og kommunistiske Viet Minh, etter andre verdenskrig. Thao var ett av elleve barn født inn i en høyt respektert romersk-katolsk familie som hadde fransk statsborgerskap, men sluttet seg til den vellykkede motstanden mot franskmennene etter andre verdenskrig, ledet av Ho Chi Minh. Thaos religion og sosiale bakgrunn, og hans militære lederskap i krigen mot franskmennene, gjorde ham attraktiv for president Ngo Dinh Diem i Sør-Vietnam, og hans bror, Ngo Dinh Nhu, som drev det hemmelige politiet. Thao var et logisk valg for å drive det nye amerikansk-godkjente og finansierte prosjektet for omplassering av landets buddhistiske bønder.
Det ble ikke kjent før etter mordet på Thao i 1965, at han hadde vært en av Nord-Vietnams mest vellykkede sovende agenter, en av mange som hadde blitt infiltrert inn i Sør-Vietnams militære og politiske ledelse. Et av hans første trekk som tilsynsmann for det strategiske Hamlet-programmet, var å fremskynde byggingen av de nye landsbyene. De var dårlig bygget og dårlig forsvart. Thao sørget også for at de forhatte landsbyene ble plassert i områder som var åpne for inngrep eller angrep fra Viet Cong, med liten frykt for at den sørvietnamesiske hæren skulle blande seg inn.
Jack Kennedys håpefulle flytteprosjekt var dømt til nederlag, noe som han ikke kunne vite, selv da han forklarte sitt syn på presidentledelse, over konjakk og en sigar, til en stadig mer urolig professor Donald. Settingen, i den private familiedelen i Det hvite hus, var dramatisk, men når det gjelder realiteten i krigen som da var i gang, kunne de to mennene ha snakket sammen i kapteinens lugar på Titanic, da skipet nærmet seg isstrømmene.
Vår nåværende president, og hans utenrikspolitiske team, i sin uvillighet til å søke en umiddelbar våpenhvile i krigen mellom Vladimir Putins Russland og et NATO-støttet Ukraina, kan være om bord på samme type båt.
Biden-administrasjonen føler ikke noe press fra Kongressen eller de amerikanske hovedstrømsmediene angående sin glødende politiske og økonomiske støtte til Ukraina, i sin pågående krig mot Russland. Men protester og offentlig frykt over krigen stiger i Tyskland, sammen med meningsmålinger som viser synkende offentlig støtte for Bidens politikk. Forrige helg var det støyende antikrigsamlinger i Berlin, med folkemengder anslått til 13 000 av politiet og 50 000 av protestarrangørene. Et «Manifest for fred» som oppfordret tyske tjenestemenn til å stanse flyten av våpen til Ukraina, fikk 650.000 underskrifter på to uker.
Klokken tikker.
Publisert av INTERNATIONALIST 360°
Does it Have to Take a War?
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.