Nyhetsbrev steigan.no 03.02.2024
Den ukrainske hærsjefen Zaluzhny hylles av fascistene
Det kavende Tyskland er framtida for Europa
Bare sju prosent av unge menn stemmer Ap – Giske: Partiet kan gå under
Hvor mye støtte har vi sendt til Ukraina?
Abid Raja vil gi fredsprisen til Stoltenberg
Vil Hegemonen noen gang akseptere en ny westfalsk verdensorden?
Matomsetning: fra fri konkurranse til monopol
USAs militære rykker for fullt inn i Norge
Den ukrainske hærsjefen Zaluzhny hylles av fascistene
Av red. PSt - 3. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/den-ukrainske-haersjefen-zaluzhny-hylles-av-fascistene/
Lederen for de militære styrkene i Ukraina Valerij Zaluzhny la nylig ut en selfie på Facebook der han opptrer sammen med lederen for den fascistiske organisasjonen Pravij sektor, Høyre sektor, foran et bilde av fascistlederen Stepan Bandera.
Bildet ble tatt i forbindelse med at Høyre sektor ga Zaluzhny sin æresmedalje som etter bildet å dømme likner mistenkelig på et solkors.
Ivan Katchanovski har forsket på de høyreekstreme bevegelsene i Ukraina og blant annet den rollen Høyre sektor spilte under Maidan-kuppet.
The Far Right in Ukraine During the “Euromaidan” and the War in Donbas.
Det er jo greit for Ukraina-entusiastene i Norge å vite hvem de er i seng med.
Det kavende Tyskland er framtida for Europa
Av Thomas Fazi - 3. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/det-kavende-tyskland-er-framtida-for-europa/
Bøndenes protester avslørte Berlins svakhet.
I store deler av Merkel-tida sto Tyskland som ei øy med økonomisk og politisk stabilitet midt i Europas evigvarende stormfulle farvann. De dagene virker imidlertid som et fjernt minne. Europa er fortsatt i krise – men nå er Tyskland episenteret. Det er nok en gang Europas syke mann.
Anti-regjeringsdemonstrasjoner er sjeldne i Tyskland. Så da hundrevis av sinte bønder og deres traktorer dro til Berlin i midten av desember, for å protestere mot et planlagt kutt i dieselsubsidier og avgiftslettelser for landbrukskjøretøyer som en del av en ny bølge av innstramminger, var det klart at noe var på gang. Regjeringa, som tydeligvis var bekymret, trakk seg umiddelbart tilbake, og kunngjorde at rabatten ville forbli på plass, og at dieseltilskuddet ville bli faset ut over flere år i stedet for å bli avskaffet umiddelbart. Bøndene sa imidlertid at det ikke var nok – og truet med å trappe opp protestene med mindre regjeringa fullstendig reverserte planene sine.
De var tro mot sitt ord: i ukene som fulgte arrangerte tusenvis av bønder massive protester, ikke bare i Berlin, men i flere byer, og blokkerte til og med de autobahnene som er transportarteriene i Tyskland og brakte landet til stillstand. Regjeringa tyr på sin side til et av de eldste og mest effektive triksene i den politiske spilleboka: å hevde ytre høyre sto bak protestene i et forsøk på å diskreditere bøndene og skremme folk vekk. Bortsett fra at det denne gangen ikke fungerte. Ikke bare fortsatte protestene, de vokste og tiltrakk seg til og med arbeidere fra andre bransjer – fiske, logistikk, turisme, veitransport, supermarkeder – så vel som vanlige borgere.
Som et resultat har det som startet som en protest mot dieselsubsidier utviklet seg til et mye bredere opprør mot den tyske regjeringa. Et av de vanligste slagordene i demonstrasjonene er: «Trafikklyset må gå!», en henvisning til regjeringskoalisjonen av sosialdemokratene, de frie demokratene og de grønne. Og, omtrent som Gilets Jaunes i 2018, hvis protester også ble utløst av drivstoffpriser, har bøndene gitt stemme til en mye større pool av politisk sinne.
Som en sa til Washington Post : «Opprinnelig hadde vi håpet at kuttene i landbrukssubsidiene ville bli opphevet. Men … jeg tror det er klart at denne protesten handler om mye mer. Det er ikke bare vi bønder som er ulykkelige, men også andre områder. Fordi det som kommer ut av Berlin skader distriktet vårt – spesielt økonomien.» Selv dette nærmer seg eufemisme: skyhøye levekostnader, fallende reallønninger, massive permitteringer og en gryende boligkrise har sendt ratinga for Scholzs regjering til rekordlave nivåer – og tyskerne blir urolige.
Bortsett fra bøndenes protester,har landet i løpet av den siste måneden vært preget av noen av de største streikene på flere tiår: lokførere, lokale kollektivtransportarbeidere, flyplasssikkerhetspersonell, leger og arbeidere i dagligvarehandelen, som alle krever høyere lønn og bedre arbeidsforhold. Ytterligere arbeidskamp er ventet i løpet av de kommende ukene. Dette er spesielt forbløffende med tanke på at Tyskland lenge har vært stolt over sin konfliktfrie modell for arbeidsforhold, som historisk har lagt vekt på samarbeid mellom fagforeninger og arbeidsgiverforbund.
Problemet er at Tysklands sosiale fred var basert på en økonomisk modell – den en gang så lovpriste Modell Deutschland – er langt på vei knust. Dens økonomiske suksess i det 21. århundre ble grunnlagt på to pilarer: billig import av råvarer og energi (spesielt fra Russland) og høy etterspørsel i resten av verden. I løpet av de siste årene, takket være en global nedgang og Ukrainakrigen, har begge disse momentene falt bort. Tyskland var den dårligst presterende store økonomien i verden i fjor ifølge IMF, og landet er nå på randen av resesjon. Industriproduksjonen har falt fem måneder på rad: som Hans-Jürgen Völz (sjeføkonom for BVMV, som driver lobbyvirksomhet på vegne av små og mellomstore bedrifter) sa i juli i fjor: «Man hører noen ganger om ‘snikende avindustrialisering’ — vel, det er ikke bare snikende lenger».
Det som er slående er at den tyske ledelsen i stor grad har brakt denne krisen over seg sjøl. Først hoppet den på den anti-russiske vogna og koblet fra sin viktigste energikilde; og så forsterket det krisa via to av det tyske etablissementets favorittbesettelser, grønn politikk og innstramninger. Forslaget om å skrote drivstoffsubsidier er et perfekt eksempel. Det framgikk av en rettsavgjørelse at regjeringas forsøk på å omgå sine egne finanspolitiske regler ved å omsette 60 milliarder euro som opprinnelig var øremerket Covid-hjelp mot tiltak rettet mot klimaendringer, var grunnlovsstridig. Beslutninga om å kutte tilskuddene ble dermed presentert av regjeringen som den eneste måten å nå både sine finans- og klimamål. Meldinga var en som vi har blitt vant til: «es gibt keine Alternative [Det finnes ikke noe alternativ].»
Men selvfølgelig er begge disse målene selvpålagte. De er et resultat av politiske beslutninger, ikke naturlover – noe vanlige tyskere er mer enn klar over. De er ikke lenger villige til å akseptere politikk formidlet av slike falske motsetninger, en taktikk som altfor ofte brukes for å isolere upopulær politikk fra politisk strid. Faktisk er demonstrantene allerede i ferd med å snu den logikken på hodet. Som Martin Häusling, en økologisk bonde og medlem av det tyske miljøpartiet (som uvanlig nok har støttet bøndenes protester) sa til FAZ: «Det er ikke noe alternativ for bønder til å kjøre en dieseltraktor. Det finnes ingen elektriske traktorer ennå.»
Stemmene som setter spørsmålstegn ved Tysklands såkalte «gjeldsbrems», en lov nedfelt i grunnloven i 2009 for å begrense budsjettunderskudd, vokser også. Det blir stadig tydeligere at disse sjølpålagte innstramningsreglene hindrer regjeringa i å gjøre sårt tiltrengte investeringer i offentlig infrastruktur, fra skoler og offentlig administrasjon til jernbaner og energinettverk – i tillegg til, paradoksalt nok, hindrer de investeringene som trengs for å møte regjeringas krav til egne utslippsreduksjonsmål. Som Monika Schnitzer, lederen av det tyske råd for økonomiske eksperter, sa det: «Ingen har tenkt gjennom til slutten om hva [disse reglene] kan bety i ei alvorlig krise, at det ikke er nok rom til å manøvrere».
Totalt sett ser altså den tyske modellen ut til å kollapse under vekten av sine egne interne motsetninger. Men disse har bygget seg opp lenge. I motsetning til hva mange tror, var Tysklands eksportsuksess etter euro ikke basert på den større produktiviteten eller effektiviteten til den tyske økonomien, men på en rekke nyliberale «strukturreformer» som ble implementert på begynnelsen av 2000-tallet som gjorde det mulig for bedrifter å engasjere seg i drastisk lønnsreduksjon. Dette, kombinert med den strukturelle undervurderinga av den «tyske euroen», tillot Tyskland å dramatisk øke sin konkurranseevne sammenlignet med sine europeiske handelspartnere – og konsolidere sin hegemoniske dominanspolitikk på den europeiske scenen.
Men det kom også med høye sosiale og økonomiske kostnader: etterslepende innenlandsk etterspørsel, kronisk underinvestering, skrantende infrastruktur, men viktigst av alt når det gjelder dens politiske konsekvenser, en massiv omfordeling av nasjonalinntekt fra lønn til profitt, noe som resulterer i en voksende underklasse av lavtlønnede arbeidere. Som jeg skrev for et tiår siden: «Tysklands eksportledede modell er ikke bare uholdbar i det lange løp – den har sviktet hele tida.»
Men så lenge økonomien vokste – og Angela Merkel var der for å gi sin strenge, men moderlige veiledning til landet, samtidig som den projiserte tysk makt på den europeiske og globale scenen – kunne alt dette feies under teppet. Helt til det ikke kunne.
Det er viktig å merke seg at dette er mer enn bare ei økonomisk krise for Tyskland; det er ei eksistensiell krise. Tysklands sjøloppfatning som en økonomisk og geopolitisk makt er i høy grad en del av landets nasjonale identitet – det Hans Kundnani kalte «Exportnationalismus», basert på troen på at Tysklands økonomiske suksess var en slags åpenbar skjebne. Men landets geopolitiske fall fra nåde – fra et «fjerde rike», som en kontroversiell lederartikkel i Der Spiegel fra 2015 sa det, til USAs sjefsvasall under Scholz – har også knust denne troen.
Dette er tydelig i bølgen av anti-establishment «populistiske» partier på både høyre og venstre. AfD har stått på en bølge av suksess i noen tid, og de siste meningsmålingene plasserer dem på andreplass på landsbasis. Men det dukker også opp nye partier, som bryter fra hverandre det tidligere stabile spekteret av partier. Den nasjonalkonservative gruppen Values Union kunngjorde nylig at de hadde til hensikt å stifte et nytt politisk parti, mens Sahra Wagenknechts venstrepopulistiske svar på AfD også har sterke meningsmålinger. Selv om disse partiene har forskjellige veiledende filosofier, tar de i ulik grad sikte på å utnytte en utbredt frustrasjon over økonomien, immigrasjonen, EU og levering av våpen til Ukraina – og den generelle økende fiendtligheten mot den regjerende koalisjonen.
Det tyske etablissementet, men også mer moderate tyskere, reagerer på det siste populistiske opprøret på en typisk rasende måte. Etter rapporter om at seniormedlemmer av AfD diskuterte en «masterplan» for massedeportering av tyske asylsøkere og borgere av utenlandsk opprinnelse under et møte sent i fjor, har massive anti-AfD-protester skyllet over landet – selv om dette ikke ser ut til å ha svekket støtten til partiet.
Det har også vært oppfordringer fra politikere og medier om å forby AfD – et trekk som tilsynelatende støttes av nesten halvparten av den tyske offentligheten. Det sier seg selv at forsøk på å forby landets nest mest populære parti ikke bare ville være forferdelig fra et demokratisk perspektiv, men ville også ha uventede og vidtrekkende konsekvenser – potensielt presse landet fra en urolig politisk situasjon til en tilstand av sivil vold.
Midt i den økende populariteten til høyrepopulistiske partier over hele kontinentet, vil Europa gjøre klokt i å følge nøye med på sin tidligere krumtapp. Som det sies, når Tyskland nyser, blir Europa forkjølet – og denne politiske sykdommen vil neppe bli kurert med det første.
Denne artikkelen ble publisert av UnHerd:
Flailing Germany is the future of Europe
Bare sju prosent av unge menn stemmer Ap – Giske: Partiet kan gå under
Av red. PSt - 3. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/bare-sju-prosent-av-unge-menn-stemmer-ap-giske-partiet-kan-ga-under/
Bare sju prosent unge menn stemmer på Ap. Trond Giske sier hans parti må sele om, hvis de ikke skal bli et miniparti, sier han i et intervju med avisa VG.
– Partiet kan gå under. Se på Finland. Der hadde sosialdemokratene presidenten i 30 år fra 1982 til 2012. Ved presidentvalget sist søndag, kom sosialdemokratenes kandidat på 6. plass, med 4,2 prosent oppslutning. De er borte. Det er ingen matematikk som sikrer at sosialdemokratiske partier overlever. Det kan også skje i Norge.
Han sier at krisa allerede har truffet dem midtskips:
Kun syv prosent av menn under 25 år stemte på Arbeiderpartiet ved kommunevalget i 2023, viser tall fra Statistisk sentralbyrå, som Fri Fagbevegelse og AUF-lederen har slått alarm om. Til sammenligning stemte 31 prosent av dem på Høyre og 27 prosent på Frp.
– Det er en katastrofe. Unge menn vil ikke ha Ap. Og det finnes andre tall som er like ille, sier han:
– I fagbevegelsen var det 30 prosent som stemte på Ap. Men det er bare dem som stemmer. Tar du med alle som satt hjemme, så er sannheten at bare 20 prosent av LOs medlemmer stemte Ap i høst.
Hvem skal da bygge husene som statsviterne skal bo i?
Giske forsøker å forklare hvorfor unge menn vender ryggen til Ap:
– Hvem klatrer i stolpene for å sikre strømmen, henter søppelet vår, graver i jorden, murer og bygger husene våre, kjører dumpere – det er i hovedsak menn. Respekten som var knyttet til den type arbeid; som kunne sikre en trygg inntekt for familien og bidra til å forsørge familien, den er alvorlig svekket.
Venstresida misliker arbeiderklassen:
– Kan det nå virke som om deler av venstresiden egentlig misliker arbeiderklassen og at målet er å utdanne flest mulig ut av arbeiderklassen.
Er Støres mål å ødelegge Arbeiderpartiet?
Jonas Gahr Støre fører en politikk som på alle områder skader Arbeiderpartiets kjernevelgere. De som tjener på Støres politikk er internasjonal finanskapital, EUs energimonopoler, våpenindustrien samt oligarker og spekulanter av alle slag.
De som systematisk taper på Støres politikk er arbeidere, fagorganiserte, småbønder og alle under den øvre middelklassen.
Til slutt må det jo komme til et punkt der disse velgerne vender ryggen til partiet, og ifølge Giske er vi kommet til det punktet nå.
Men kanskje det er nettopp dette som er Støres politiske oppgave? Hans lojalitet ligger ikke i Odda eller på Oslo øst eller i Hammerfest. Den ligger i Washington og Brussel. Hans klasse- og meningsfeller i det franske Parti Socialiste ødela jo sitt eget parti for å bane veien for Macron, en mann Støre har en stor beundring for. Hvorfor skulle ikke Støre gjøre det samme – og sørge for at det skjer før Giske kan ta makta i partiet?
Det partiet som en gang var det dominerende partiet i Den sosialistiske internasjonalen, tyske SPD, er jo på vei dit allerede, verst i Sachsen-Anhalt med 4,5% på meningsmålingene.
Hvor mye støtte har vi sendt til Ukraina?
Av red. PSt - 3. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/hvor-mye-stotte-har-vi-sendt-til-ukraina/
Norge har sendt fem ganger så mye støtte til Ukraina som USA i forhold til bruttonasjonalprodukt. Faktisk er vi det landet i verden som sender mest støtte til Ukraina i forhold til egen økonomi. Dette mener alle partiene på Stortinget er en riktig prioritering av norske økonomiske ressurser i ei tid da hundretusener av nordmenn har problemer med å få endene til å møtes.
Tallene går fram av en undersøkelse som er gjort av Council on Foreign Relations, som vi har kalt «overklassens virkelige parti i USA». Hvis noen uttrykker djupstatens syn og verdier i USA, så må det være CFR.
Tallene kommer fram i artikkelen How Much Aid Has the U.S. Sent Ukraine? Here Are Six Charts.
Støtten til Ukraina er ekstrem
I forhold til andre konflikter sprenger støtten til Ukraina alle målestokker:
Norge er det landet som har gitt fjerde mest
I forhold til BNP har Norge gitt fem ganger så mye som USA
Det er når vi ser på Ukraina-støtte i forhold til det enkelte landets økonomi at Norge virkelig stikker seg ut: fem ganger så mye som USA målt i forhold til BNP:
Dette har politikerne råd til på våre vegne samtidig som forskerne sier at en ny type fattigdom vokser fram i Norge.
Samtidig må det føyes til at mesteparten av den militære hjelpen går til amerikansk våpenindustri og at mye av den direkte økonomiske støtten til Kiev havner i hendene på oligarkene. Norske politikere må være alle milliardærers våte drøm.
Les: Ukraina – verdens største pengevaskemaskin
Abid Raja vil gi fredsprisen til Stoltenberg
Av Marius Reikerås - 3. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/abid-raja-vil-gi-fredsprisen-til-stoltenberg/
Åpent brev til Venstres Abid Raja.
Her forleden kunne vi lese at du, i nesegrus beundring, har nominert Natos generalsekretær Jens Stoltenberg til Nobels fredspris. På vegne av de hundrevis av libyske flyktninger som jeg har møtt siden Norge og Stoltenberg ødela landet deres i 2011: Her er vårt tilsvar til deg.
Våren 2009 var jeg i Libya, og opplevde det som da var kanskje Afrikas mest velutviklede land. Folk virket å ha det bra der. To år etter jeg var der, i perioden mellom 24 mars og 30 april 2011, bestemte din helt, Jens Stoltenberg, nærmest egenhendig, å slippe 588 tunge bomber over Libyas territorium. Beslutningen ble tatt uten noen forankring i Grunnloven. Over natten gikk Libya fra å være et velfungerende land til, bokstavelig talt, å bli bombet tilbake til steinalderen med enorme lidelser for befolkningen.
Din helt, Jens, mente bombingen av Libya var god trening for norske jagerpiloter. Rapportene i Danmark, som har vært holdt hemmelige inntil nylig, viser at at bombene drepte mange sivile.
Siden jeg fikk et forhold til Libya og libyere etter å ha vært der, har jeg engasjert meg i Norges krigsforbrytelser mot Libya. Jeg har klaget din helt inn for Den internajonale krigsforbryterdomstolen i Haag, og har møtt mange av dem som aldri så noen annen utvei enn å flykte fra landet som helten din bidro til å bombe sønder og sammen.
For to år siden, møtte jeg immigrasjonsdirektøren på Malta, dr. Anton D’ Amato. Han fortalte sterke skildringer om mennesker som druknet i det de skulle i land på Malta.
På Malta traff jeg også på noen libyere som oppholder seg på ulovlig grunnlag, og de kunne fortelle om et Libya som per dags dato må regnes som et av de verste stedene på jorden.
Og ansvarlig for Norges krigsovergrep mot Libya, er altså mannen du mener bør få Nobels fredspris. Tygg litt på den.
Han hadde ikke engang kunnskap om Geneve-konvensjonen om beskyttelse av sivile i krigstid , der hans primære argument for å si at Norge ikke var i krig, var at Norges territorium ikke var i fare !
Du burde ha lest deg opp på Geneve-konvensjonen Artikkel 2, hvor det heter:
«…denne konvensjon komme til anvendelse i tilfelle av erklært krig eller enhver annen væpnet konflikt»
Alle kan være enige om at det å slippe 588 bomber over et annet lands territorium, er «krig eller enhver annen væpnet konflikt». For øvrig var Stoltenbergs krig, som nevnt over, ikke engang forankret i Grunnlovens paragraf 25.
Da hjelper det lite at utenriksminister, Espen Barth Eide, rett etter at bombene over Libya var sluppet, sa at: «Vi bomber mest og best.» (Tale i Norges Atlanterhavskomite, mai 2011, Dagsavisen, 7.5.2011)
Snu det hele på hodet da Raja:
At Libyas overhode besluttet å slippe 588 bomber over norsk territorium. Ville du da ha nominert den ansvarlige i Libya for krigsforbrytelsene mot Norge, som din kandidat for Nobels fredspris?
Marrakech, den 2.2.24
Marius Reikerås
Les mer på steigan.no om Libya.
Vil Hegemonen noen gang akseptere en ny westfalsk verdensorden?
Av Pepe Escobar - 3. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/vil-hegemonen-noen-gang-akseptere-en-ny-westfalsk-verdensorden/
Det vil ikke bli noen fredelig vei mot en westfalsk verdensorden*. Spenn sikkerhetsbeltene – det kommer til å bli en humpete tur.
En ny bok av forskeren Glenn Diesen, The Ukraine War & The Eurasian World Order, utgitt i midten av februar, stiller spørsmålet om det unge 21. århundre: vil Hegemonen akseptere en ny geopolitisk virkelighet, eller vil den opptre som kaptein Ahab på Moby Dick og dra oss alle til dypet av en – kjernefysisk – avgrunn?
Et ekstra snev av poetisk skjønnhet er at analysen er utført av en skandinav. Diesen er professor ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN) og assisterende redaktør ved tidsskriftet Russia in Global Affairs. Han hadde et opphold ved Higher School of Economics i Moskva, og jobbet tett med den uforlignelige Sergey Karaganov.
Det sier seg selv at europeisk MSM ikke vil røre ham; rabiate rop om – «Putinist!» – rår, inkludert i Norge, hvor han har vært et hovedmål for avlysningskulturen.
Det er uansett irrelevant. Det som betyr noe er at Diesen, en kjærlig, usvikelig høflig mann og en ultraskarp lærd, er på linje med den utsøkte kremen av analytikere som stiller spørsmålene som virkelig betyr noe; og blant dem, om vi er på vei mot en eurasisk-westfalsk verdensorden.
Bortsett fra en omhyggelig dekonstruksjon av proxy-krigen i Ukraina som ødeleggende avkrefter, med beviste fakta, den offisielle NATOstan-fortellingen, tilbyr Diesen en kortfattet, lett tilgjengelig minihistorie om hvordan vi kom hit.
Han begynner å føre saken tilbake til Silkeveiene:
«Silkeveien var en tidlig modell for globalisering, selv om den ikke resulterte i en felles verdensorden ettersom verdens sivilisasjoner først og fremst var knyttet til nomadiske mellommenn.»
Bortfallet av den Heartland-baserte** Silkeveien, faktisk veier, ble forårsaket av fremveksten av de thaassokratiske europeiske maktene som gjenoppretter verden på en annen måte. Likevel kunne hegemoniet til det kollektive Vesten bare oppnås fullt ut ved å bruke Divide and Rule over hele Eurasia.
Vi hadde faktisk ikke «fem århundrer med vestlig dominans», ifølge Diesen: det var mer som tre, eller til og med to (se for eksempel arbeidet til Andre Gunder Frank). I et historisk Long View som knapt registrerer.
Det som virkelig er The Big Picture nå, er at «den unike verdensordenen» produsert ved å kontrollere «det enorme eurasiske kontinentet fra den maritime periferien nærmer seg slutten».
Mackinder blir påkjørt av et tog
Diesen treffer spikeren på hodet når det gjelder det strategiske partnerskapet mellom Russland og Kina – som det overveldende flertallet av europeiske intellektuelle ikke har peiling på (et avgjørende unntak er den franske historikeren, demografen og antropologen Emmanuel Todd, hvis siste bok jeg analyserte her.)
Emmanuel Todd: «Vi er vitne til Vestens endelige undergang»
Med en nydelig på veien-formulering viser Diesen hvordan «Russland kan betraktes som etterfølgeren til de mongolske nomadene som den siste vokteren av den eurasiske landkorridoren», mens Kina gjenoppliver de gamle silkeveiene «med økonomisk tilkobling». Som en konsekvens er «en kraftig eurasisk gravitasjonskraft i ferd med å omorganisere superkontinentet og den bredere verden.»
Som kontekst må Diesen engasjere seg i en obligatorisk omvei til det grunnleggende i Det store spillet mellom det russiske og britiske imperiet. Det som skiller seg ut er hvordan Moskva allerede dreide seg til Asia helt til slutten av 1800-tallet, da den russiske finansministeren Sergei Witte begynte å utvikle et banebrytende veikart for en politisk økonomi i Eurasia, «lån fra Alexander Hamilton og Friedrich List.»
Witte «ønsket å avslutte Russlands rolle som eksportør av naturressurser til Europa, da den lignet på ‘forholdet mellom koloniale land og deres metropoler'».
Og det innebærer å gå tilbake til Dostojevskij, som hevdet at «russere er like mye asiater som europeiske. Feilen i vår politikk de siste to århundrene har vært å få Europas befolkning til å tro at vi er sanne europeere (…) Det vil være bedre for oss å søke allianser med asiatiske.» Dostojevskij møter Putin-Xi.
Diesen må også gå gjennom de obligatoriske referansene til Mackinders «hjerteland»-besettelse – som er grunnlaget for all anglo-amerikansk geopolitikk de siste hundre og tjue årene.
Mackinder ble skremt av jernbaneutviklingen – spesielt den transsibirske jernbanen til russerne – da den gjorde det mulig for Moskva å «etterligne de nomadiske ferdighetene til skyterne, hunerne og mongolene» som var avgjørende for å kontrollere det meste av Eurasia.
Mackinder var spesielt fokusert på jernbaner som fungerte «hovedsakelig som matere til havgående handel». Ergo var det ikke nok å være en thalassokratisk makt (maritimt imperium, o.a.): «Hjertelandet er regionen som en maritim makt under moderne forhold kan nektes tilgang til.»
Og det er det som fører til Rosetta-steinen fra anglo-amerikansk geopolitikk: å «hindre fremveksten av en hegemon eller en gruppe stater som er i stand til å dominere Europa og Eurasia som kan true den dominerende maritime makten.»
Det forklarer alt fra første verdenskrig og andre verdenskrig til den permanente NATO-besettelsen for å forhindre en solid tilnærming mellom Tyskland og Russland, på alle nødvendige måter.
Den lille multipolare styrmannen
Diesen tilbyr et kortfattet perspektiv på russiske eurasianister på 1920-tallet som Trubetskoi og Savitsky, som fremmet en alternativ vei til USSR.
De konseptualiserte at med anglo-amerikansk thalassokrati som anvender Splitt og Hersk i Russland, var det nødvendig med en eurasisk politisk økonomi basert på gjensidig samarbeid: en sterk forløper for Russland-Kina-driften til multipolaritet.
Savitsky kunne faktisk ha skrevet i dag: «Eurasia har tidligere spilt en samlende rolle i den gamle verden. Det moderne Russland, som absorberer denne tradisjonen,» må forlate krigen som en metode for forening.
Over til post-Maidan i 2014. Moskva fikk endelig beskjeden om at forsøket på å bygge et Stor-Europa «fra Lisboa til Vladivostok» var en ikke-starter. Dermed ble det nye konseptet Greater Eurasian Partnership født. Sergey Karaganov, som Diesen jobbet med ved Higher School of Economics, var faren til konseptet.
Greater Eurasia Partnership omposisjonerer Russland «fra periferien av Europa og Asia til sentrum av en stor superregion». Kort sagt, en dreining mot øst – og konsolideringen av Russland-Kina-partnerskapet.
Diesen gravde opp en ekstraordinær passasje i Selected Works of Deng Xiaoping, og beviste hvordan den lille styrmannen i 1990 var en visjonær som var foregangsmann for det multipolare Kina:
«I fremtiden når verden blir tre-polar, fire-polar eller fem-polar, vil Sovjetunionen, uansett hvor svekket den måtte være, og selv om noen av republikkene trekker seg ut av den, fortsatt være én pol. I den såkalte multipolare verdenen vil også Kina være en pol (…) Vår utenrikspolitikk forblir den samme: for det første, motsette seg hegemonisme og maktpolitikk og ivareta verdensfreden; og for det andre, arbeide for å etablere en ny internasjonal politisk orden og en ny internasjonal økonomisk orden.»
Diesen bryter det ned, og bemerker hvordan Kina til en viss grad har «replisert det tre-pilarede amerikanske systemet på begynnelsen av 1800-tallet der USA utviklet en produksjonsbase, fysisk transportinfrastruktur og en nasjonalbank for å motvirke britisk økonomisk hegemoni.»
Gå inn i Kinas belte- og veiinitiativ (BRI); Shanghai Cooperation Organization (SCO); AIIB; de-dollariseringsdriften; Kinas internasjonale betalingssystem (CIPS); økt bruk av yuan i internasjonal handel; bruk av nasjonale valutaer; Made in China 2025; Den digitale silkeveien; og sist, men ikke minst, BRICS 10 og NDB, BRICS utviklingsbank.
Russland matchet noe av det – som i Eurasia Development Bank (EDB) i Eurasia Economic Union (EAEU) og i å fremme harmoniseringen av finansielle ordninger for BRI- og EAEU-prosjekter via SCO.
Diesen er en av svært få vestlige analytikere som faktisk forstår driften til multipolaritet: «BRICS+ er anti-hegemoni og ikke anti-vestlig, da målet er å skape et multipolart system og ikke hevde kollektiv dominans over Vesten.»
Diesen hevder også at den fremvoksende eurasiske verdensorden er «tilsynelatende basert på konservative prinsipper.» Det er riktig, ettersom det kinesiske systemet er gjennomtrukket av konfucianisme (sosial integrasjon, stabilitet, harmoniske relasjoner, respekt for tradisjon og hierarki), en del av den sterke følelsen av å tilhøre en distinkt, sofistikert sivilisasjon: det er grunnlaget for kinesisk nasjonsbygging.
Kan ikke beseire Russland-Kina
Diesens detaljerte analyse av proxy-krigen i Ukraina, «en forutsigbar konsekvens av en uholdbar verdensorden», er ekstrapolert til slagmarken der den fremtidige, nye verdensordenen avgjøres; det er «enten globalt hegemoni eller westfalsk multipolaritet».
Alle med en hjerne vet nå hvordan Russland absorberte og reforvandlet alt som ble kastet mot landet av det kollektive Vesten etter starten av den spesielle militære operasjonen (SMO). Problemet er at det plutokratiet som virkelig driver showet alltid vil nekte å erkjenne virkeligheten, slik Diesen formulerer det: «Uavhengig av krigens utfall, har krigen allerede blitt kirkegården til det liberale hegemoniet.»
Det overveldende flertallet av Det globale sør ser tydelig at selv som det Ray McGovern uutslettelig definerte som MICIMATT (militær-industriell-kongress-etterretnings-media-akademia-tenketankkomplekset) framstiller Russland-Kina-partnerskapet som de viktigste «truslene» – i virkeligheten de som skapte «gravitasjonskraften for å reorganisere verdensordenen i retning mot multipolaritet» – de kan ikke beseire Russland-Kina geoøkonomisk.
Så det er ingen tvil om at «konfliktene i den fremtidige verdensordenen vil fortsette å bli militarisert.» Det er der vi står ved veiskillet. Det vil ikke bli noen fredelig vei mot westfalsk verdensorden. Spenn sikkerhetsbeltene – det kommer til å bli en humpete tur.
*)
Wikipedia skriver:
Freden i Westfalen omfatter to fredstraktater, én som ble sluttet mellom den tysk-romerske keiseren og Frankrike (Münster-freden) og én mellom keiseren og Sverige (Osnabrück-freden). Den 25. oktober 1648 ble fredsavtalene proklamert fra rådhusene i de to forhandlingsbyene Osnabrück og Münster i Westfalen. Avtalen gjorde slutt på tredveårskrigen i Tyskland og den åttiårige uavhengighetskrigen i De forente Nederlandene, med Nederlandenes uavhengighet fra Spania som resultat.
**
Heartland er et nøkkelbegrep i «The Geographical Pivot of History» som ble publisert av Halford John Mackinder i 1904.
Heartland lå i sentrum av «World Island», og strekker seg fra Volga til Yangtze og fra Arktis til Himalaya. Mackinders Heartland var området som da ble styrt av det russiske imperiet og etter det av Sovjetunionen.
Artikler på steigan.no av Glenn Diesen.
Matomsetning: fra fri konkurranse til monopol
Av Daniel Ducrocq - 3. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/matomsetning-fra-fri-konkurranse-til-monopol/
I Norge omsettes maten av et lite antall dagligvarekjeder: Coop Norge (som overtok ICA i 2014 og Rimi i 2016), Norgesgruppen (Kiwi, Meny, Joker, Spar, Bunnpris) og Rema 1000. Men tilstanden er ikke unik for Norge.
Siden årsskifte 2023-2024 har franske medier skrevet om dagligvarekjeden Casino som legges ut for salg, noe som vil føre til en betraktelig konsentrasjon av matomsetning på færre aktører.
Casino-konsernet driver 313 salgssteder i Frankrike, og salgssteder (under forskjellige navn) i USA, Argentina, Colombia, Brasil, Uruguay, Thailand, Taiwan. På verdensbasis er Casino en kjempe med 200.000 ansatte og med en omsetning på 33,6 milliarder euro i 2022.
Det er den franske delen av Casino som nå legges ut for salg etter et tap på 500 millioner euro på ett år, skrev nettstedet Les Echos 29.12.23 som varsler en kommende »big bang» i landets dagligvarekjeder.
Casino, Leclerc, Carrefour… 2023, année du big bang pour la grande distribution | Les Echos
Hvem vil overta Casinos 313 salgssteder som legges ut for salg?
En tredjedel vil bli kjøpt opp av Auchan og resten av Intermarché, skrev avisen La Forge, januar 2024.
Målt i omsetning er Auchan den nest største dagligvarekjeden i Frankrike og er rangert som nr. 16 i verden. Målt i antall salgssteder i Frankrike er Intermarché fem ganger større enn Casino. Det hører til historien at 10% av Casinos kapital eies av den tsjekkiske milliardæren Daniel Kretinsky som også er deleier av en rekke mediehus i Frankrike.
Når de to gigantene Auchan og Intermarché deler kjempen Casino seg imellom, er vi et skritt nærmere en monopolsituasjon i dagligvaredistribusjon. Dette er dårlig nytt for forbrukerne og for produsentene. De store bondedemonstrasjonene i EU må også sees i denne sammenhengen.
Nok en gang er vi vitne til at konkurransen (som i utgangspunkt er av det gode), fordi den er basert på privateiendom fører til monopol. Dette ble observert allerede lenge før vår tid. I 1843 skrev Friedrich Engels:
»Det motsatte av konkurranse er monopol. Det er lett å se at denne opposisjonen igjen er ganske hul. Enhver konkurrent må ønske å oppnå monopolet, enten han er arbeider, kapitalist eller grunneier. Enhver liten gruppe av konkurrenter må ønske monopolet for seg selv mot alle andre. Konkurranse er basert på interesse, og interessen skaper igjen monopolet; kort sagt, konkurransen går over i monopol»
Daniel Ducrocq
Sauer og bønder – 1985
Av Steppeulven - 3. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/sauer-og-bonder-1985/
Like a crazy old soldier
fightin' a war of my own
its me and the whiskey
and the bottles are ten
thousand strong
well you'd think I'd give up
as many times as I have been hit
but like a crazy old soldier
I never knew when to quit
Hver bonde har nå tilleggsjord spredd i mils omkrets, så til tider er det snart mer traktor enn bil på veiene.
Her en fredag, jeg tror det var i begynnelsen av august, blei jeg liggende i ei kjempekø sør for Levanger. Midt på E-6 snegla køa seg avgårde, i 23 km i timen. Jeg bakerst, Massey Fergusson først, og ti hvite italienere i midten, campingbiler som med svart tape forkynte når de var på Nordkapp. Denne fredagen begynte jeg for moro skyld å telle traktorer og køer. Fra Levanger til Ulsberg i Sør Trøndelag: Ti stykker, alle i 23 km i timen, og husk, dette er Europavei og Norges hovedvei fra Sør til Nord eller omvendt. Nummer elleve traff jeg på Kvikneheia. Jeg lå rolig i 80-85 gjennom en slak kurve, og bang, der står køa, fjorten biler med John Deere i spiss. Det blir som å møte veggen i 60 km i timen. Det blei stive hjul for meg, og anslagsvis fem cm klaring til den stakkars privatbilisten som tilfeldigvis lå sist i køa. Og det kunne like gjerne vært deg.
Da jeg langt om lenge kom forbi bonden på Kvikneheia, så jeg at han hadde stilt speilene sine rett ut mot jordene vi kjørte langs, muligens i den hensikt at kuene som går og beiter i veikanten skulle speile seg i dem. Det var imidlertid ikke mulig siden de var fulle av hønselort. Andre av dem jeg kjørte forbi hadde stilt speilene slik at de sjøl kunne speile seg, mens de fleste manglet speil. Dermed blir jo i alle fall ikke køene noe mindre.
En ting til mens jeg er i gang. Sauene. Enkelte steder er det satt opp sauegjerder mellom Europaveien og jordene slik at sauene ikke klarer å komme seg tilbake på jordet der de sprinter foran bilene. Minstetakst for å kjøre over et lam er 800 1985 kroner. Det svir i lønningsposen til en sjåfør som utfører yrket sitt.
Når det gjelder traktorer kunne kanskje regjeringa, som jeg regner som ansvarlig for at tilleggsjorda er spredd for alle vinder, fikse en avtale med Tsjekkoslovakia om en Zetor med oppsvingte røyr og Europakardang, oppfart 90, med blankpussa speil, forkromma hjulkapsler og spoiler, så kunne vi bli med i EF og Mansholtplanen kunne sende bøndene over hele Europa for å dyrke tilleggsjorda si.
Nei kamerater bønder. Vi kan godt stå sammen i kampen mot EF*, og kanskje også kampen for subsidiene, men la oss slippe å ligge i rompa på dere på landeveien.
*) EF = EEC, i dag EU, Dn europeiske union.
Crazy old Soldier Tekst: Paul Hardy Kennerley og Troy Harold Seals
USAs militære rykker for fullt inn i Norge
Av Terje Alnes - 3. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/usas-militaere-rykker-for-fullt-inn-i-norge/
2. februar undertegnet Forsvarsminister Bjørn Arild Gram en avtale om opprettelse av åtte nye amerikanske militærbaser på norsk territorium.
Det burde vært toppsaken i alle nyhetskanaler, men det er knapt nevnt noe sted ennå: USAs militære har i dag 2. februar fått norske myndigheters tillatelse til å etablere såkalte «omforente områder» på Andøya flystasjon, Ørland flystasjon, Haakonsvern orlogsstasjon, Værnes flystasjon og garnison, Bardufoss flystasjon, Setermoen garnison samt skyte- og øvingsfelt, Osmarka fjellanlegg og Namsen drivstoffanlegg.
«Omforente områder» er en orwellsk omskriving som skjuler hva det egentlig dreier seg om, nemlig amerikanske militærbaser.
I juni 2022 ga Stortinget sin tilslutning til «Tilleggsavtale mellom Norge og USA om forsvarssamarbeid» (Baseavtalen). Avtalen ga USA rett til å etablere fire slike baser på norsk jord, og kom i stand på amerikansk initiativ. Opprinnelig ville USA ha tilgang til 20 baser i Norge, men Solberg-regjeringen gikk da med på å gi tillatelse til fire – Rygge, Sola, Evenes og Ramsund.
I avtalen slås det imidlertid fast at det på et senere tidspunkt kunne være aktuelt å la USA etablere flere baser på norsk jord. Nå er det skjedd, og USAs militære får i alt 12 områder på norsk territorium der de kan etablere seg militært.
Les også: Baseavtalen og USAs globale strategi
Forsvarsministeren begrunner signering med «dagens sikkerhetspolitiske situasjon». Avtalen vil bli sendt på høring, og den vil bli oversendt Stortinget med sikte på å innhente samtykke til inngåelsen. Det er liten grunn til å tro at Stortinget vil si nei, all den tid den samme forsamlingen med klart flertall vedtok Baseavtalen i 2022. Den gang stemte MDG, SV og Rødt imot. Den lille spenningen må være om de samme partiene sier nei til denne utvidelsen.
Det må her presiseres at disse avtalene ikke har noe med NATO å gjøre, dette er bilaterale avtaler mellom Norge og USA.
Norge er redusert til et protektorat under USA
Regjeringen og stortingsflertallet vil gjøre alt de kan for å avdramatisere hva avtalen innebærer, noe den bisarre betegnelsen «omforente områder» viser. Men det regjeringen gjør er en fullstendig kapitulasjon overfor amerikansk press.
I realiteten er Norge nå redusert til et protektorat under USA. I følge Store Norske Leksikon er et protektorat et folkerettslig forhold bygd på en traktat, hvor en sterk stat påtar seg å beskytte en svakere stat og ivareta dens interesser overfor andre stater.
Avtalene betyr dette en reell avståelse av norsk suverenitet og full frihet for USA til å bruke norsk territorium som springbrett for sine militære operasjoner, uten at norske myndigheter har noe de skal ha sagt.
USA gis rett til uhindret tilgang og bruk av disse 12 områdene på norsk jord. Etter særskilt avtale kan deler av områdene stilles til eksklusiv amerikansk disposisjon, herunder oppstilling og utplassering av styrker og materiell. USA gis tillatelse til å kontrollere tilgangen til de delene av «omforente områder» der det er avtalt eksklusiv amerikansk bruksrett.
I avtalens artikkel XI punkt 3 står det: «Det skal ikke gjennomføres ombordstigning eller kontroll av luftfartøyer, fartøyer og kjøretøyer som brukes av eller utelukkende for amerikanske styrker, uten etter samtykke fra USA.» Et slikt «samtykke» vil amerikanerne selvsagt aldri gi.
Vi har altså ingen muligheter til å kontrollere hva amerikanerne tar med seg inn og oppbevarer på disse basene. Norske myndigheter gir fra seg ansvaret for hva amerikanerne lagrer på norsk jord.
Les også: Amerikanske atomvåpen på Rygge
Den livsfarlige militariseringen av Norden
Dagens utvidelse av Baseavtalen fra 2022 kommer rett etter at alle de nordiske landene har signert tilsvarende avtaler. USA etablerer seg nå med militærbaser i Norge, Danmark, Sverige og Finland. I alt dreier det seg om 47 (!) militærbaser, fordelt på 12 i Norge, 17 i Sverige, 3 i Danmark og 15 i Finland.
Samlet gir dette USA en massiv militær tilstedeværelse i Norden. De nordiske landene har sagt et definitivt farvel til en forsvarspolitikk som har lagt fast siden NATO ble grunnlagt i 1949. Svensk og finsk NATO-medlemskap var et politisk jordskjelv, disse bilaterale avtalene får skjelvet til å øke dramatisk i styrke.
I praksis betyr dette at Norden som blokk frasier seg nasjonal styring over forsvarspolitikken og legger sin skjebne i USAs hender.
Kilder:
«Enighet med USA om å oppetter flere omforente områder», regjeringen.no 02.02.24, «Tilleggsavtale mellom kongeriket Norges regjering og Amerikas Forente Staters regjering om forsvarssamarbeid», regjeringen.no 16.04.21, «Amerikanske styrker får benytte 17 baser i Sverige», forsvaretsforum.no 06.12.23, “US Granted Access to 15 Military Bases in Finland Under New Deal”, antiwar.com 18.12.23, «Danmark har inngått forsvarsavtale med USA», forsvaretsforum.no 19.12.23
Mot panelismen
Av Trond Andresen - 3. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/mot-panelismen/
Dette nyordet bruker jeg for å karakterisere tidas motebølge blant møte-arrangører – ikke minst litteraturhusene. Panelismen var fraværende i min studenttid. Da var det en eller to innledere – i siste tilfelle gjerne slike som var skikkelig uenige. Etter det var det fritt fram for innlegg fra salen, og korte replikker til disse. Innleder slapp til innimellom etter behov. Dette gjorde at møtene interessante og ofte – våger jeg å si det? – artige.
Dette i kontrast til dagens panelistiske møteform, som består i å plassere en gruppe flinkiser/halv- eller hel-kjendiser på podiet, og så kan disse samtale Korrekt Og Klokt med hverandre. De er uenige med hverandre på veloppdragent og moderat vis. Man tilhører tross alt samme sosiale klubb.
Publikums rolle er å sitte der som tente lys og tilegne seg de Kloke Innsiktene. Noen ganger åpnes det pliktskyldigst for «spørsmål» til De Vise der oppe, men møtets Moderator (det som på norsk heter møteleder) passer nøye på at uoppdragne folk ikke forsøker seg med et innlegg når bare spørsmål er tillatt.
Den moderne Moderator betrakter gjerne publikum primært som potensielle møteplagere, og det er en viktig oppgave å få stoppet slike. Jeg tror denne utviklinga skyldes:
1. at den lokale Moderator har sett for mye på TV-debatter og gjerne vil spille sin rolle på samme Viktige Vis, og
2. den snakkende middelklasse, der både Moderatorer og Paneldeltakere hører hjemme, er mer eller mindre infisert av woke-holdninga til dem der nede – det gjelder å passe på at Riktige Tanker blir tilført de uvaskede massene. Hvor Moderator/Arrangør sjøl befinner seg på høyre/venstre-aksen spiller mindre rolle. Alle er de preget av ånden fra Tante Sofie/Gro Harlem Brundtland. De viktigste er å Ha Kontroll.
For min del er disse «panel»-arrangementene den viktigste grunnen til at jeg holder meg unna de fleste møter. De er stort sett kjedelige og forutsigbare. Gjesp.