Nyhetsbrev steigan.no 02.12.2024
Støres nederlag overfor Giske demonstrerer den djupe krisa i Arbeiderpartiet
Rikfolk brukes mot strømstøtte til oss alle
Angela Merkel: Den tyske tilbakegangens mor
Vegetarianere spiser mer ultrabearbeidet mat enn de som regelmessig spiser kjøtt
Hvorfor Nei til EU når ja til EØS?
Putin sier Russland kan treffe «beslutningssentre» i Ukraina med Oreshnik-missil
Gruvefusjonen: Krake søker make
Kan Kenya finne balanse mellom BRICS og NATO?
Den hemmelige opprinnelsen til den skitne krigen i Syria
Støres nederlag overfor Giske demonstrerer den djupe krisa i Arbeiderpartiet
Av red. PSt - 2. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/stores-nederlag-overfor-giske-demonstrerer-den-djupe-krisa-i-arbeiderpartiet/
Trond Giske vant som kjent nominasjonsmøtet i Trøndelag Arbeiderparti. Og hans motstandere reagerte med å trekke seg i protest.
Denne striden, og ikke minst den måten partiledelsen i Arbeiderpartiet har håndtert den på, både før og etter nominasjonsmøtet, demonstrerer hvor inkompetent og virkelighetsfjern ledelsen i Arbeiderpartiet er.
Trond Giske er utvilsomt en kompetant maktpolitiker. Han er venstrepopulist, og i disse tider kunne Ap sårt trengt å framstå som vesentlig mer folkelig en Holmenkollaristokraten Jonas Gahr Støre. Men i stedet for å gripe anledningen, klarer partiet å gjøre det verre for seg.
Symptomatisk er reaksjonen til Anette Trettebergstuen.
Hun sa til NRK:
– Det smerter meg å måtte skrive dette. Men det må jeg. Dagen i dag har vært et slags banesår, et sjokk, men bekreftelse på det jeg jo visste kom. En jævlig dag har det vært, skriver tidligere kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen på Facebook lørdag kveld.
Hun fortsetter med å fortelle om gleden det har vært å sitte i sentralstyret sammen med Ingvild Kjerkol og Marte Mjøs Persen med i Stortinget og i regjering, som ble vraket i nominasjonsmøtet lørdag.
– To av de mest hardtarbeidende, tydeligste, mest strategiske damene jeg har jobbet med, har nå partiet plutselig ikke plass til, skriver hun.
Og viser til at Hadia Tajik også ikke blir med på Stortinget neste periode.
– De tre damene jeg har sett har fått mest gjort. Jeg kunne listet opp mye. Som jeg var glad for at ville ha en runde til. Er vraka.
Nå må vi bemerke at en tidligere kulturminister må vite at et banesår er et sår som uvegerlig fører til døden. Det hun faktisk sier er at valget av Giske betyr at Arbeiderpartiet vil dø. Antakelig mener hun ikke det. Hun har antakelig bare problemer med nyansene i det norske språket.
Men hvem er det hun framhever bortsett fra seg sjøl?
Ingvild Kjerkol:
Kjerkol som ble tatt i fusk med en masteroppgave. I «kunnskapsledelse».
Kjerkol avla i 2021 en masteroppgave, som hun skrev sammen med en medstudent, i kunnskapsledelse ved Nord universitet. I januar 2024 fant VG en rekke tekstlikheter med andre akademiske tekster. Klagenemnda ved Nord universitet avsluttet sin behandling av fuskesaken på et møte 10. april, hvor de vedtok å underkjenne masteroppgaven. Hennes avgang som helse- og omsorgsminister ble meldt av statsministeren på en pressekonferanse samme uke.
Kjerkol er en typisk antifolkelig apparatsjik av den typen Støre helst vil omgi seg med.
Marte Mjøs Persen, tidligere nestleder i Rød Valgallianse og en broiler av rang. Vraket av eget parti.
Den 20. februar 2022 avslørte VG at Tajik i 2006 hadde brukt en leiekontrakt for en leilighet i Rogaland for å slippe å betale skatt ved bruk av en pendlerbolig i Oslo; hun hadde aldri brukt eller betalt for leiligheten i Rogaland, og arbeidsgiveren ble aldri informert.
Tajik beklaget 2. mars 2022 de feil hun hadde begått og ba om å få gå av som statsråd.
Magne Lerø: Hadia Tajik – stjerna som sluttet å lyse.
Og Anette Trettebergstuen sjøl.
Trettebergstuen ble utnevnt til kultur- og likestillingsminister i Jonas Gahr Støres regjering som tiltrådte 14. oktober 2021. Hun erklærte sin avgang den 23. juni 2023, i kjølvannet av flere saker hvor hun selv sa at hun gjorde alvorlige feil i håndteringen av egen habilitet. (Wikipedia.)
To profilerte statsråder innrømmet at de har brutt reglene for habilitet. Anette Trettebergstuen gikk av, mens Tonje Brenna tok ansvar ved å bli sittende. Forstå logikken den som kan. Men som alle vet er det alltid ledelsen for en organisasjon som er ansvarlig for organisasjonskulturen. Alltid. Trettebergstuen og Brenna står for en korrupt kameraderikultur som Støre er den øverste sjefen for – og den fremste utøveren av.
Arbeiderpartiet vaker rundt 17% på meningsmålingene.
Det er fullt mulig å bli mindre.
Rikfolk brukes mot strømstøtte til oss alle
Av red. PSt - 2. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/rikfolk-brukes-mot-stromstotte-til-oss-alle/
Det er ikke sikkert at strømstøtten overlever det absurde kraftmarkedet stortingsflertallet utsetter oss for. Staten får kjempeinntekter på strøm i år – mye større enn Finansdepartementet opplyste Stortinget om.
Dette skriver journalist Thomas Vermes i ABC-Nyheter. Han skriver videre:
Strømstøtten demper de ekstreme utslagene stortingsflertallet har utsatt befolkningen for. Men strømstøtten lever farlig.
Strømkundene har blitt mørbanket de siste årene av strømprisene. I skrivende stund er strømprisen «bare» 80,27 øre per kWh her på Østlandet, eller 73,73 hvis vi tar med strømstøtta. Det har vi begynt å trekke på skuldrene av. Men også på dette nivået håver kraftselskapene faktisk inn 6,5 ganger hva det ifølge NVE koster i gjennomsnitt å produsere vannkraft i Kongeriket.
En profittrate på 650 prosent ville vært drømmetall for næringer flest. Men det er blåbær mot hva vi kan oppleve utover vinteren når vinden stilner og temperaturen faller i Tyskland.
For i 2018 sluttet Arbeiderpartiet, Frp, Høyre, Venstre og MDG Norge til EUs tredje energimarkedspakke, forvaltet av ACER-byrået og gjorde oss enda mer utsatt for pris-smitte via de kraftige utenlandskablene.
I disse dager meldes det allerede om stigende gasspriser og gasslagre som tømmes fortere enn planlagt i EU. Og gass- og kullpriser på kontinentet påvirker absurd nok prisen på ren norsk vannkraft solgt til husholdninger og næringsliv i Norge.
Strømstøtten lever farlig
Strømstøtten er midlertidig og utsettes altså stadig for angrep, særlig fra klima-/miljøsiden og økonomiske liberalister.
Partiet Venstre går for eksempel i sitt alternative statsbudsjett for 2025 inn for å fjerne strømstøtten helt allerede om en måned, både for husholdninger, landbruk og frivillige organisasjoner. Begrunnelsen er at ordningen hindrer energieffektivisering og fleksibilitet i strømnettet.
Hvem vil spare på skitbllig strøm? spør Truls Gulowsen, leder i Naturvernforbundet.
Og Vermes viser til de falske argumentene som brukes:
Strømstøtten hindrer energisparing
Strømstøtten er en gavepakke til de rikeste, fordi de bruker mest strøm og får mest støtte
– Dagens strømstøtte tilgodeser de med badebasseng, sier MDG, som vil endre på den.
– De som tjener best, fikk mest strømstøtte, påpeker NRK.
– Kan tjene 50.000 på strømstøtte: Regjeringen kaster penger etter rikfolk, skriver VG.
Feil tall fra Finansdepartementet
Finansdepartementet anslår overfor Stortinget at statens inntekter på strøm blir 30,4 milliarder kroner. Mens statens utgifter til de midlertidige strømstøtte-ordningene – ifølge et mystisk regnestykke – ventes å bli på 21,7 milliarder.
Men Vermes viser at dette er feil.
Etter å ha utfordret Finansdepartementet, bekreftet de fredag at det riktige beløpet er 7,3 milliarder til strømstøttetiltak.
Statens overskudd på strøminntektene i år utgjør ikke, som Stortinget først fikk vite, 8,7 milliarder – men hele 23 milliarder kroner. Som hentes inn fra rike såvel som fattige strømkunder. Fra deg og meg.
Angela Merkel: Den tyske tilbakegangens mor
Av Thomas Fazi - 2. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/angela-merkel-den-tyske-tilbakegangens-mor/
Hun tok feil om alt – bortsett fra Russland.
«Merkel-Nostalgie» har feid gjennom et Tyskland som kjemper med krig, en skrantende økonomi og en kollapset regjering. Den tidligere tyske kanslerens selvbiografi solgte 35.000 eksemplarer på utgivelsesdagen, og berlinerne sto i kø i timevis for å få henne til å signere eksemplarene deres.
Som Angela Merkel sa selv: «Du vet ikke hva du har før det er borte». Spesielt hvis din etterfølger er Olaf Scholz – en av de svakeste og minst populære kanslerne i Forbundsrepublikkens historie, som har ledet Tysklands dramatiske fall i økonomisk og internasjonal status. Derfor er det kanskje ikke overraskende at Tyskland uventet har begynt å lengte etter stabiliteten og lederskapet symbolisert i løpet av hennes 16 år ved makten, og trekker velgerne tilbake til sitt gamle parti, sentrum-høyre-CDU. Men er denne nostalgien virkelig berettiget?
Realiteten er at Merkel på mange måter banet vei for dagens krise. Hennes talsmann for strenge innstramninger, implementert både over hele Europa og i Tyskland etter finanskrisen i 2008, innledet over et tiår med stagnasjon og underinvesteringer. Hennes politikk lot Tysklands infrastruktur – broer, veier og jernbaner – smuldre opp. Hennes forsterking av Tysklands neo-merkantilistiske, eksportdrevne økonomiske modell, spesielt under eurokrisen, kvelte intern etterspørsel ved å senke lønninger og oppmuntre til usikker sysselsetting, samtidig som økonomien ble altfor avhengig av eksport.
Ved å føre en industripolitikk som la vekt på tradisjonelle produksjonssektorer – biler, tungindustri og mekaniske deler – lot hun Tyskland ligge etter i den høyteknologiske revolusjonen. Ved å fase ut atomenergi fratok hun landet en ren og kostnadseffektiv energikilde. Ved å åpne døren for over en million asylsøkere skapte hun alvorlige utfordringer innen sosialt samhold og offentlig sikkerhet. Ved å omfavne en paternalistisk og TINA-drevet tilnærming til politikk, eksemplifisert i hennes konsept om «markedskonformt demokrati», sultet hun den tyske demokratiske diskursen. (TINA = There Is No Alternative, Maggie Thatcher, red.)
Likevel, til tross for disse manglene, forble Merkel en av verdens mest populære politikere da hun gikk av i 2021 – både hjemme og i utlandet. Etter Donald Trumps valg i 2016 ble Merkel ofte hyllet av det vestlige liberale etablissementet som fakkelbærer av den globale liberale orden og til og med som «lederen av den frie verden».
Så kom Russlands invasjon av Ukraina i 2022. Siden den gang har Merkels arv kommet under økt søkelys. Hun har blitt sterkt kritisert for å opprettholde gode forbindelser med Russland og angivelig fremme «en uansvarlig avhengighet av russisk gass». «Ingen tysker er mer ansvarlig for krisen i Ukraina enn Merkel», erklærte Politico rett ut.
Hennes gigantiske memoarer, Freedom, er et forsøk på å redde det ryktet, tittelen innkapsler hennes mening om seg selv som en forsvarer av den liberale verdensorden.
Merkel bruker sine 720 sider til å forsvare sitt ettermæle når det gjelder saker som innstramninger, atomenergi, migrasjon og Russland. På de fleste emner bruker hun imidlertid moralske og psykologiske argumenter, og etterlater leseren med et ønske om en dypere analyse av den bredere økonomiske og strukturelle dynamikken som spiller inn. Derfor var hennes håndtering av eurokrisen utelukkende rettet mot å redde det velsignede europeiske prosjektet, uten å nevne hvordan det kom tyske banker til gode. På samme måte er hennes åpne dørs immigrasjonspolitikk rettferdiggjort på humanitære grunner, uten noen anerkjennelse av hvordan den utvidet Tysklands pool av lavlønnsarbeid til fordel for innenlandsk kapital.
Merkels beretning om Ukraina-krisen er imidlertid unntaket – sannsynligvis fordi Merkel selv innrømmer at tilnærmingen hennes i dette spørsmålet hadde lite å gjøre med moral og idealisme, men snarere ble styrt av hardbarket realisme, eller Realpolitik, som hun kaller det.
For mer enn et tiår siden var det allerede klart for Merkel at den globale maktbalansen beveget seg bort fra Vesten mot den da fremvoksende BRICS-blokken, og at «USA slet med å gi fra seg makt», og blokkerte krav om reformer i internasjonale institusjoner som IMF og WTO. Merkel gikk inn for en mer pragmatisk tilnærming, og tok til orde for samarbeid basert på gjensidige interesser, selv om hun erkjente de dype ideologiske forskjellene mellom Tyskland og ikke-vestlige land som Kina.
Den samme logikken gjaldt Russland. Merkel minnes hvor mange sentral- og østeuropeere «så ut til å ønske at deres gigantiske nabo skulle forsvinne fra kartet, rett og slett slutte å eksistere». Mens hun forsto denne følelsen, anerkjente hun også en grunnleggende geopolitisk realitet: «Russland eksisterte, og det var bevæpnet til tennene med atomvåpen. Det var ikke noe å ønske seg bort geopolitisk, og det er det fortsatt ikke». Man kunne kanskje ikke likt Putin, men «det fikk ikke Russland til å forsvinne fra kartet».
Merkel minnes også at hun holdt en åpningstale på sikkerhetskonferansen i München i 2007, mindre enn to år etter sin periode som kansler, der hun fremhevet behovet for å «søke dialog med Russland til tross for våre mange meningsforskjeller». Etter uttalelsene hennes holdt Putin sin nå kjente tale, der han sterkt kritiserte ulikhetene til den USA-ledede unipolare ordenen. Med henvisning til Irak-krigen snakket han om «en nesten ukontrollert, hyperbruk av makt». Han fordømte også på det sterkeste missilforsvarssystemet som USA planla å installere i Europa. Ikke overraskende kritiserte han også Natos utvidelse østover.
Mens Merkel erkjenner at Putins tale var egennyttig, innrømmer Merkel at det var punkter som ikke var «helt absurde»: USAs invasjon av Irak, for eksempel, og manglende enighet om oppdatering av traktaten om konvensjonelle væpnede styrker i Europa. Hennes forståelse av risikoen forbundet med å ignorere Russlands sikkerhetshensyn ble en avgjørende faktor i hennes beslutning om å blokkere George W. Bushs forslag om å tilby Ukraina og Georgia en formell vei til NATO under toppmøtet i Bucuresti i 2008.
Hun forsto at Russland så på Nato-medlemskap for Ukraina, spesielt, som en absolutt rød linje – også på grunn av tilstedeværelsen av den russiske Svartehavsflåten på Krim – og at Putin ville ha reagert aggressivt på et slikt trekk. Faktisk argumenterer hun i boken for at hvis Nato-medlemskap hadde blitt tilbudt Ukraina, ville krig ha brutt ut enda tidligere til en større militær ulempe for Ukraina. I lys av etterfølgende hendelser er dette vanskelig å bestride.
Men Merkel understreker også et annet viktig poeng, og bemerker at Nato også bør være bekymret for sine egne sikkerhetsrisikoer når de trekker land inn i alliansen – enten det er formelt eller de facto. På dette punktet har risikoen for atomkrig som truer over kontinentet i dag også vist at Merkel har rett. Til slutt blokkerte hun den offisielle veien, men fant seg selv med lite alternativ enn å gå med på det endelige kommunikéet, som erklærte at «disse landene vil bli medlemmer av Nato».
Hun så på dette som et nødvendig kompromiss, og erkjente også at skaden allerede var gjort. Ved bare å åpne døren til muligheten, hadde alliansen fundamentalt endret Russlands militærstrategiske beregning. Dette inviterte effektivt Putin til å ta forebyggende tiltak for å forhindre det han nå oppfattet som et uunngåelig utfall. Som han advarte Merkel: «Du vil ikke være kansler for alltid, og da vil [Ukraina og Georgia] bli NATO-medlemmer. Og det skal jeg forhindre».
Noen måneder etter toppmøtet invaderte russiske styrker georgisk territorium. Dette fulgte et angrep fra det georgiske militæret – finansiert, bevæpnet og trent av USA – på Sør-Ossetia, som grenser til Russland. Selv om forholdet mellom Vesten og Russland ble stadig mer anstrengt fra dette tidspunktet, fortsatte Tyskland å utdype sine økonomiske bånd med Moskva. I 2011 ble den 1200 kilometer lange gassrørledningen Nord Stream 1 innviet, som forbinder den russiske kysten nær St. Petersburg med det nordøstlige Tyskland. Avtalen ble signert i 2005 av Putin og den daværende tyske kansleren Gerhard Schröder, rett før valget som brakte Merkel til makten.
Merkel forsvarer avtalen med enkel økonomi: gass transportert via rørledninger var betydelig billigere enn flytende naturgass (LNG). Videre eliminerte ruten ekstra transittavgifter knyttet til rørledninger som går gjennom land som Ukraina og Polen. Hun fremhever også at så tidlig som i 2006 hadde både EU-kommisjonen og Europaparlamentet offisielt utpekt prosjektet som «et prosjekt av europeisk interesse», og understreket dets rolle i å fremme bærekraften og sikkerheten til Europas energiforsyning.
Fra Merkels perspektiv var styrking av økonomiske bånd med Russland ikke bare en økonomisk nødvendighet, men også et geopolitisk imperativ, ettersom Europa hadde en egeninteresse i å minimere risikoen for konflikt. I denne sammenheng ble økonomisk gjensidig avhengighet sett på som en form for fredsdiplomati. En slik tilnærming krevde imidlertid at andre europeiske land – og, mest avgjørende, USA – også tok opp Russlands legitime sikkerhetsproblemer. Som hendelser i Ukraina senere skulle vise, hadde USA imidlertid andre planer.
Interessant nok gir Merkel lite kommentarer om den kritiske perioden mellom toppmøtet i Bucuresti i 2008 og det vestligstøttede kuppet i Ukraina i 2014 – eller til og med om selve kuppet. Hun insisterer på at Tyskland sammen med andre land hadde jobbet med en plan for å avskaffe de stadig mer voldelige protestene. Demonstrantene avviste imidlertid den foreslåtte avtalen, og tvang til slutt den demokratisk valgte presidenten til å flykte fra landet. Etter å ha reflektert over hendelsesforløpet innrømmer Merkel: «Jeg hadde problemer med å forstå hva som hadde skjedd de foregående atten månedene».
Dette er sikkert uaktuelt. Selv om det er sannsynlig at hun ikke var direkte involvert i regimeskiftet, erkjenner hun åpent sin rolle i å bringe Ukraina nærmere EU. Dette viste seg imidlertid like destabiliserende for Ukraina, da det tvang landet til å ta et nullsum geopolitisk – og til og med «sivilisatorisk» – valg mellom Vesten og Russland. Dette økte de politiske splittelsene i landet, noe som til slutt resulterte i Euromaidan-hendelsene etter president Janukovitsjs beslutning om å avvise den foreslåtte avtalen mellom EU og Ukraina og i stedet velge Russland som landets viktigste partner.
De åtte årene mellom regimeskiftet i Kiev i 2014 og Russlands invasjon av Ukraina i 2022 er fortsatt gjenstand for intense spekulasjoner. Det er allment kjent at Tyskland og Frankrike spilte sentrale roller i meglingen av Minsk-avtalene i 2014-2015, som var ment å få slutt på borgerkrigen i Øst-Ukraina. De foreslo blant annet konstitusjonelle reformer i Ukraina, inkludert bestemmelser om større selvstyre i visse områder av Donbas-regionen.
Minsk-avtalene ble imidlertid aldri fullt ut implementert, og denne fiaskoen bidro til slutt til eskaleringen av spenningene som kulminerte med Russlands invasjon av Ukraina i februar 2022. Gjennom hele konflikten har hver side lagt skylden på den andre for kollapsen av forhandlingene. Russland har konsekvent hevdet at Ukraina aldri var genuint forpliktet til å iverksette vilkårene i avtalene. Men hva med vestmaktene, spesielt Frankrike og Tyskland, som fungerte som meglere?
I 2022 ga Merkel et intervju som så ut til å gi en viss troverdighet til Russlands tolkning av hendelsene. I en tale til Die Zeit uttalte hun at Minsk-avtalene var «et forsøk på å gi Ukraina tid» og at Ukraina «brukte denne tiden til å bli sterkere, som du kan se i dag». Mange tolket dette som en innrømmelse av at de vestlige partene som var involvert i forhandlingene – inkludert Merkel selv – aldri virkelig ble investert i å sikre en fredelig løsning. I stedet så de på avtalene som et knep for å kjøpe Ukraina tid til å forberede seg på en militær løsning på konflikten. Jeg er ikke overbevist.
Jeg har alltid lest Merkels kommentarer som et forsøk på med tilbakevirkende kraft å rettferdiggjøre det kritikere oppfatter som hennes uansvarlige forsoning av Russland. USA kan ha hatt en egeninteresse i å eskalere situasjonen i Ukraina – delvis nettopp som et middel til å drive en kile mellom Tyskland og Russland, et langvarig amerikansk geostrategisk imperativ. Men hvilken tenkelig interesse ville Merkel ha hatt av passivt å muliggjøre en fullskala konflikt mellom Ukraina og Russland, spesielt når et slikt utfall uunngåelig ville demontere de tysk-russiske økonomiske båndene hun hadde brukt over et tiår på å dyrke?
Det var derfor ingen overraskelse å finne at Merkel i sin bok sterkt forsvarer sin innsats for å sikre fred – eller i det minste en våpenhvile – i Ukraina. Hennes tilnærming var basert på troen på at «en militær løsning på konflikten, det vil si en ukrainsk militær seier over de russiske troppene, var en illusjon». Hun informerte Ukrainas nye regjering om at en resolusjon ikke ville være mulig uten dialog og diplomati. Dette, understreket hun, betydde ikke «at Ukraina ikke må forsvare seg selv når dets territorium invaderes, men til syvende og sist – og forresten, dette er ikke den eneste delen av verden hvor dette er sant – må man finne diplomatiske løsninger… Jeg kunne til og med gå så langt som å si: det vil ikke være noen militær løsning».
Imidlertid ble det raskt klart at USA hadde en annen agenda. Da president Obama informerte henne om planer om å forsyne Ukraina med i det minste defensive våpen, uttrykte Merkel sin «bekymring for at enhver levering av våpen ville styrke de kreftene i den ukrainske regjeringen som bare håpet på en militær løsning, selv om det ikke ga noen utsikter til suksess». Etter hennes syn risikerte slike handlinger å oppmuntre ekstremistiske og ultranasjonalistiske fraksjoner i Ukraina – en utvikling som uten tvil var på linje med USAs strategiske interesser.
Hennes beretning avslører også at Putin var resolutt i sitt ønske om å nå en diplomatisk løsning. Imidlertid ble det stadig tydeligere at «Minsk-avtalen ikke var verdt papiret den ble skrevet på». Mektige krefter – i Ukraina, USA og til og med Europa, spesielt krigerske nasjoner som Polen – tok til orde for en militær løsning på konflikten. Over tid ble disse stemmene bare høyere.
Merkel fortsatte imidlertid å gå mot strømmen ved å ytterligere utdype Tysklands bånd med Russland gjennom byggingen av en andre gassrørledning, Nord Stream 2. Til tross for gjentatte forsøk fra Trump-administrasjonen for å stoppe prosjektet, forble Merkel standhaftig. Helt siden Russlands invasjon av Ukraina har hun møtt nådeløs kritikk for angivelig å ha skapt «en uansvarlig avhengighet av russisk gass».
Likevel, i sin bok, hevder hun at USAs motstand mot Nord Stream 2 ikke var drevet av bekymringer for Tysklands sikkerhetsinteresser, men snarere av amerikanske økonomiske ambisjoner.
«I sannhet følte jeg at USA mobiliserte sine formidable økonomiske og finansielle ressurser for å forhindre forretningsforetak fra andre land, til og med deres allierte», skriver hun.
«USA var hovedsakelig interessert i sine egne økonomiske interesser, ettersom de ønsket å eksportere til Europa LNG oppnådd gjennom fracking.»
Dette kaster ytterligere lys over hva amerikanernes motivasjon kan ha vært i eskalerende spenninger i Ukraina: så de på det som en måte å bringe rørledningsprosjektet til slutt?
I 2019 ble Zelensky valgt på en plattform som lovet å bringe fred til Ukraina, hovedsakelig ved å gjennomføre Minsk-avtalene. Og det er tydelig fra Merkels beretning at hun mener Zelensky tok mandatet sitt på alvor, i det minste først. Imidlertid kom han snart under intenst press fra ultranasjonalister i Ukraina om ikke å iverksette det som ble ansett som en «kapitulasjon». På toppmøtet i Paris, senere samme år, forpliktet Macron, Zelensky Putin og Merkel seg skriftlig til full gjennomføring av Minsk-avtalene – men til slutt nektet Zelensky å godta den avtalte teksten.
Pandemien, skriver hun, var «den siste spikeren i kista til Minsk-avtalen». Fraværet av personlige møter gjorde det praktisk talt umulig å løse de langvarige forskjellene. Og innen 2021 var avtalene døde. Likevel, kort tid før Merkel forlot vervet, gjorde Merkel et siste forsøk på å megle fred ved å foreslå et toppmøte mellom Det europeiske råd og Putin. Mens Macron støttet initiativet, var Polen, Estland og Litauen imot det, og møtet ble aldri noe av. Merkel avla et siste avskjedsbesøk i Moskva i august 2021, bare måneder før avslutningen av hennes embetsperiode.
To tiår med gjensidige møter lå bak dem – «en epoke der Putin og, med ham, Russland, hadde endret seg fra en posisjon med innledende åpenhet for Vesten til en posisjon av fremmedgjøring fra oss». Og selv om Merkel ikke sier det eksplisitt, tilskriver hun tydeligvis i det minste en del av ansvaret for hvordan hendelsene utspilte seg til holdningen til Nato-landene, spesielt USA. Hennes beretning gjør det like klart at hun var standhaftig i sin forpliktelse til å unngå krig – og ærlig talt er det liten grunn til å tvile på hennes oppriktighet.
Denne holdningen er ikke bare i tråd med Tysklands økonomiske og strategiske interesser, tydelig i hennes innsats for å fremme Nord Stream 2, men også med hennes forståelse av de katastrofale konsekvensene av en militær konflikt mellom Nato og Russland – «en av verdens to ledende atommakter jevnbyrdig med USA, og en geografisk nabo til EU».
Dette er et scenario som bør unngås for enhver pris, skriver hun. For henne, sammen med den eldre generasjonen av europeiske politikere, var dette ikke bare et spørsmål om strategiske beregninger, men grunnleggende sunn fornuft – to ting som ser ut til å være stort sett fraværende i post-Merkel-tiden.
Et slående eksempel på dette skiftet kan sees i hennes etterfølger. Etter Ukraina-invasjonen reverserte Olaf Scholz drastisk Merkels Russland-politikk, og kunngjorde planer om å avvenne Tyskland fra russisk gass helt. Scholz stoppet ikke bare umiddelbart lanseringen av Nord Stream 2. Regjeringen hans ble også angivelig informert om et ukrainsk komplott for å sprenge rørledningen og valgte å tie. De dramatiske økonomiske konsekvensene av denne frakoblingen utspiller seg for tiden smertefullt. Denne tilnærmingen ville vært mer logisk hvis den i det minste hadde vært ledsaget av diplomatiske forsøk på å trappe ned spenningene i Ukraina. Men dette var ikke tilfelle. Faktisk ventet Scholz over et år – flere måneder etter krigens utbrudd – før han startet noen direkte kommunikasjon med Putin.
Ville hendelsene ha utspilt seg annerledes hvis Merkel hadde fortsatt ved makten? Sannsynligvis ikke. Kreftene hun sto opp mot var formidable og vel forankret. Men det er vanskelig å forestille seg at hun ville ha tillatt Tysklands interesser å bli tråkket på så åpenlyst, spesielt av dets antatte amerikanske allierte. Hele hennes embetsperiode ser faktisk ut til å ha vært styrt av en iherdig innsats for å balansere Tysklands strategiske interesser med dets transatlantiske bånd. Om noe var hennes største mangel å ikke erkjenne at disse målene var blitt fundamentalt uforenlige. Likevel er det symptomatisk for den paradoksale tiden vi lever i at, til tross for de mange tvilsomme avgjørelsene Merkel tok under sin kanslerperiode, er det ene aspektet av hennes arv som er mest kritisert i offisiell vestlig diskurs den ene tingen der hun hadde utvilsomt rett: å prøve for å unngå krig med Russland.
Denne artikkelen ble publisert av UnHerd.
Vegetarianere spiser mer ultrabearbeidet mat enn de som regelmessig spiser kjøtt
Av red. PSt - 2. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/vegetarianere-spiser-mer-ultrabearbeidet-mat-enn-de-som-regelmessig-spiser-kjott/
Et lite team av offentlige helseansatte ved Imperial College London, som jobber med kolleger fra University of São Paulo og det Frankrike-baserte International Agency for Research on Cancer, har funnet bevis som viser at folk i Storbritannia som hovedsakelig spiser et vegetarisk kosthold, har en tendens til å spise mer ultrabearbeidet mat enn de som også spiser kjøtt.
Dette skriver Medical Express.
I studien som ble publisert i eClinicalMedicine beskriver gruppa hvordan de studerte data i UK Biobank-prosjektet og hva de lærte av det om forbruk av ultrabearbeidet mat i Storbritannia
Tidligere forskning har vist at forbrukere i mange vestlige land kutter ned på forbruket av kjøtt, og på den måten går over til et mer plantebasert kosthold. Årsakene til denne omlegginga varierer fra et ønske om å spise sunnere til å ville spise mer etisk, eller fordi prisen på kjøtt har steget til et punkt hvor det er for dyrt.
Dessverre er ikke et slikt grep alltid sunnere. I denne nye studien fant forskerteamet ut at vegetarianere og veganere i Storbritannia spiser mer ultrabearbeidet mat enn folk som også spiser kjøtt.
Vegetarisme er ofte forbundet med å spise mye frukt, nøtter og grønnsaker. I praksis kan det være tilfelle, men ofte inkluderer det også inntak av ultrabearbeidet mat som frokostblandinger, godteribarer, nudler, falskt kjøtt og pizza.
Slike matvarer har vist seg å inneholde en rekke tilsatte, noen ganger usunne, forbindelser og kjemikalier for å forbedre smaken, forbedre tekstur, hjelpe med friskhet, eller ganske enkelt få dem til å se mer appetittvekkende ut. Kjøtt, derimot, har en tendens til å gjennomgå mindre bearbeiding fordi det ser ut og smaker godt i sin naturlige tilstand.
For å lære mer om spisevaner i Storbritannia, sunne og andre, så forskerne på data fra 200.000 personer hvis pasientinformasjon om matvaner er lagret i UK Biobank-prosjektet. De fant ut at folk som spiste vegetarisk eller vegansk kosthold også spiste mer ultrabearbeidet mat enn de som regelmessig spiste kjøtt. Et slikt funn tyder på at helsegevinsten ved å spise mindre rødt kjøtt gikk tapt på grunn av helsefarene som finnes i ultrabearbeidet mat.
– En trend hos vegetarianere og veganere
Dette gjelder ikke i like stor grad for kjøtt, som smaker og ser appetittlig ut i utgangspunktet, mener forskerne.
– Det er godt dokumentert at inntaket av ultraprosessert mat er høyt i Storbritannia i forhold til andre land. Det er sannsynlig at dette også vil gjenspeile seg i populasjonen som spiser vegetarisk kost.
Det sier Marit Kolby til Nettavisen. Hun er høyskolelektor og forsker ved Institutt for helse, Oslo Nye Høyskole. Hun har også gitt ut boken Hva og når skal vi spise?, som blant annet tar for seg ultraprosessert mat, og viktigheten av et variert kosthold.
Kolby viser også til at lignende tendens allerede er avdekket i Frankrike, gjennom en annen studie.
Hvorfor Nei til EU når ja til EØS?
Av Jan Christensen - 2. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/hvorfor-nei-til-eu-nar-ja-til-eos/
EU-kampen har nylig vært litt mer i fokus enn på lenge.
En grunn er Nei til EUs landsmøte.
En annen grunn er jubileumsfeiringa for nei-seieren i 1994.
I Dagsrevy-reportasjen om landsmøtet, kom NtEUs leder til orde i 7-8 sekunder.
I markeringa av 30 års-dagen for folkeavstemninga hadde Dagsnytt18 intervju med ledere i AUF og Unge Høyre, samt med en Ap-statssekretær som ikke fikk fullrost EØS-avtalen.
Dagsrevyen intervjuet Anne Enger som var en forgrunnsfigur på nei-sida.
I Debatten ble det gjort nummer av nei-folk som hadde skifta side. Ikke uventet fikk tidligere nei-mann og statsminister, Kjell Magne Bondevik, avslutte med en «ode» til EU. Ingen fra NtEU-ledelsen var til stede. Var de invitert?
Om akkurat dette hadde gjort så mye fra eller til, skal være usagt. Men hensikten synes klar:
Å usynliggjøre den organisasjonen som spilte en avgjørende rolle i to folkeavstemninger.
At en almen-kringkaster systematisk undertrykker EU-motstanden og den største organisasjonen på nei-sida, bør være problematisk. Ikke minst sett på bakgrunn av NRK sine oppgaver. Deriblant fremme den offentlige samtalen, bidra til innsikt og refleksjon og over tid være balansert.
NRKs EU-dekning er det motsatte. Full av lovord om EU og alskens EU-prosjekter som Norge tvinges inn i. Motstemmene slipper sjelden til.
EØS-avtalen er nærmest hevet over enhver kritikk. Her er det forlengst vedtatt at uten EØS ville Norge gått nedenom og hjem.
Med sånn EU-ensidighet i vårt dominerende NRK-media, nå og tidligere, er det oppmuntrende at de fleste nordmenn fortsatt er EU-motstandere, og at oppslutningen om EØS ikke er større.
Nei til EU, med sitt sentralstyre og 10 ansatte, må også ta et hovedansvar for manglende synlighet.
Er grunnen uklar politikk?
Slett informasjonsarbeid?
Manglende medlemsaktivisme?
På landsmøtet – som visstnok foregikk i fred og fordragelighet og uten en eneste kampvotering – foreslo Buskerud Nei til EU at organisasjonen i sine vedtekter skulle tydeliggjøre motstanden mot EØS-avtalen. Begrunnet utifra at EØS var snikinnmelding i det EU som folket tidligere hadde avvist. Til lengre denne inngripende og overstyrende avtalen fikk virke, til vanskeligere ville det være å komme ut av den.
Forslaget fra Buskerud ble avvist med stort flertall. Det samme ble også en EØS-uttalelse fra Hordaland.
De la ikke til rette for en inkluderende organisasjon, var viktig begrunnelse. Det vi si et Nei til EU som både skal favne tilhengere og motstandere av Nei til EØS-avtalen, og der alle skal være gode venner.
Det sies at vår EØS-avtale nærmest er som et 90%-medlemskap å regne. De viktigste forskjellene er et handlingsrom – som ikke brukes – at Norge ikke har 10-15 sandpåstrøere i EU-parlamentet, og en «kommisær» i Brussel.
Med EØS-tilhengere i viktige posisjoner innafor Nei til EU, hva blir da igjen av EU-motstanden? 10%?
At arbeidsplanen – ikke vedtektene – har punkter mot EØS-avtalen kan virke forvirrende. Om det forventes at medlemmene skal arbeide for gjennomføring av arbeidsplanen, hvor sannsynlig er det da at medlemmer som støtter EØS-avtalen vil jobbe for at denne erstattes med en handelsavtale?
For å bli satt på NRKs – og øvrige medias – dagsorden, kreves gjerne polariserte utspill. Samt Nei EU-folk som kan fronte synspunktene.
Nei til EUs ledelse og administrasjon har her et spesielt ansvar, men faller stort sett igjennom.
De er for trauste, og for lite konkrete. For opptatt av å snakke i generelle vendinger. I tillegg brukes ofte et språk som snarere vanskeliggjør enn klargjør.
ACER-saken som burde være en opplagt seier, endte med tap i Høyesterett. Kanskje hadde Nei til EU fått større gjennomslag gjennom politisk mobilisering og alliansebygging framfor å stole på langdryge rettsprosesser?
Mange drivkrefter i kampen mot EEC og seinere EU, har nå enten takket for seg eller mangler sitt fordums pågangsmot. Nei til EU har mistet nærmere 2500 medlemmer de siste par årene. 23 skal ha meldt seg ut av politiske grunner. Til sammenligning er vi kjent med at kun to meldte seg ut i de fem årene Drammen Nei til EU ga ut eget nyhetsbrev, og som oppga uenighet med synspunkter som årsak.
Drøye 1.000 nye har kommet til.
De aller fleste nyinnmeldte verves profesjonelt.
Hvorfor prioriterer ikke fylkes- og lokallag verving? Det hadde spart Nei til EU for et par hundre tusen kroner i året.
Nei til EU har i dag over 18.000 betalende medlemmer. Det kunne vært ti ganger så mange.
Få lag legger selv ut artikler på egne Facebooksider eller på de bortgjemte fylkessidene under www.neitileu.no. Selv brukte jeg noe tid på sånt da jeg var aktiv i fylkeslaget, men opplevde mer motbør enn medbør fra sentralt hold. De ønsket å ha kontrollen.
På samme måte som Nei til EU har på sine Facebooksider. Her bestemmer ledelsen hva som skal debatteres, og hvilke kommentarer som kan tillates.
Jeg ser det sånn at ledelse og administrasjon i Nei til EU har manglende tillit til grasrota. Derfor forblir Nei til EU en topptung og sentralstyrt organisasjon. At fruktene høstes i form av dalende engasjement, bør ikke forundre.
Et tilsynlatende lyspunkt når det gjelder medlemstall, er Ungdom mot EU. I 2022 fikk de stats-støtte for 208 betalende medlemmer, året etter for 241. Nå skal de visstnok ha over 500 medlemmer.
Ungdom mot EU virker flinke med vervemøter, med sosiale media og med synlighet. At rekrutteringa synes størst blant Fremskrittspartiets ungdom, og at både NATO-medlemskap og EØS-avtale har mange tilhengere, synes jeg er trist. Også at lederen viser sin solidaritet gjennom å være medlem i MIFF, Med Israel for fred. Eller var det «folkemord»?
Ungdom er ungdom.
Min egen politiske bevissthets-oppvåkning skjedde i Drammen Unge Venstre, sammen med blant andre Nei-nestor Olav Boye. Seinere har vi begge «modnet».
Hvem sier at ikke også dagens ungdom kan «modnes»?
Med den brede landsmøte-enigheten om større lokalt samarbeid mellom Ungdom mot EU og Nei til EU, burde forholdene ligge godt til rette.
Eller for å si det med en kjent kinesisk filosof, revolusjonær, statsmann, diktator, massemorder eller hva du nå enn velger å kalle han: «I denne verden er ingenting umulig så lenge du kjemper for det du tror på.»
Jan Christensen
Putin sier Russland kan treffe «beslutningssentre» i Ukraina med Oreshnik-missil
Av Dave DeCamp - 2. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/putin-sier-russland-kan-treffe-beslutningssentre-i-ukraina-med-oreshnik-missil/
Den russiske lederen antydet at slike angrep kunne skje som svar på at Ukraina skyter vestlige missiler inn i Russland.
Antiwar.com, 28. november 2024.
Russlands president Vladimir Putin antydet torsdag at Russland kunne angripe «beslutningssentre» i Ukraina med sitt nye Oreshnik-missil, som et mulig svar på at Ukraina skyter amerikanske og britiske missiler inn på russisk territorium.
«Forsvarsdepartementet og generalstaben til den russiske hæren velger for tiden ut mål å angripe på Ukrainas territorium», sa Putin på et møte i Kasakhstan (Collective Security Treaty Organization), ifølge TASS.
Som respons på to nylige ukrainske angrep på russisk territorium, som brukte de USA-leverte Army Tactical Missile Systems (ATACMS), som har en rekkevidde på over 300 kilometer, sa det russiske forsvarsdepartementet at de forberedte gjengjeldelse.
«Disse målene kan inkludere militære fasiliteter, forsvarsindustribedrifter eller beslutningssentre i Kiev», sa Putin.
Oreshnik er et nytt hypersonisk ballistisk mellomdistanse-missil, som er i stand til å være bære atomstridshoder. Russland avfyrte et Oreshnik-missil inn i Ukraina 21. november, som svar på at amerikanske ATACMS- og britiske Storm Shadow-missiler ble avfyrt inn på russisk territorium for første gang
Ukrainske tjenestemenn sa at Oreshnik sannsynligvis ikke hadde noen eksplosiver siden missilet ikke gjorde noen betydelig skade. Putin sa torsdag at Russland har startet serieproduksjonen av det nye missilet.
Da han kunngjorde den første Oreshnik-oppskytingen 21.november, advarte Putin også om at han mener Russland har rett til å angripe militæranleggene til land som leverer missiler til Ukraina, som treffer russisk territorium.
«Vi anser oss som berettiget til å bruke våpnene våre mot de militære anleggene i de landene som tillater at våpnene deres brukes mot våre fasiliteter», sa Putin. «Hvis noen andre tviler på dette, så tar de feil – det vil alltid komme et svar».
Denne artikkelen er hentet fra Antiwar.com:
Putin Says Russia Can Hit ‘Decision Making Centers’ in Ukraine With Oreshnik Missile
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Se også:
How Donald Trump Could Destroy EVERYTHING | Col. Larry Wilkerson & Scott Ritter
HEZBOLLAH CRUSHES IDF, Israel DESPERATELY PLEADS for Ceasefire | Col. Larry Wilkerson & Scott Ritter
Russia’s New Missile: What it Means for Ukraine & the rest of the World w/Ted Postal, MIT
Dave DeCamp er nyhetsredaktør for Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave. Se alle innlegg av Dave DeCamp
Aprilsnarr i januar
Av Per Velde - 2. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/aprilsnarr-i-januar/
Det er i år 30 år siden Norge stemte nei til EU. Samtidig er EØS 30 år. Og det er det som får oppmerksomhet i avisene som vil ha oss inn i EU; de peker bla. på Eldring-utvalgets rapport om at «EØS har tjent oss vel.» Her skal det imidlertid ikke handle om EØS, men om EUs utvikling i disse årene. Om hvordan elitene skritt for skritt og i strid med folkeviljen fikk presset gjennom stadig mer markedsliberalisme.
Av Per Velde
Men først: Hvor har jeg denne overskriften fra? Jo, da må vi gå til det franske venstrebladet Ruptures som kommenterer en stor artikkel i Le Monde 1. januar i år. Artikkelen prøver å gjenopplive myten om «det sosiale Europa», skriver Ruptures, og lurer på om Le Monde har tatt feil av datoen: Ikke 1. januar, men 1. april. For dette må åpenbart være aprilsnarr! Slagordet om «det sosiale Europa» prøver man altså igjen å vekke til live – siste gang var i Malmö i 1997 da det europeiske sosialistpartiet/sosialdemokratiet (Blair, Schröder og Jospin) skulle sørge for et sosialt Europa. Vi vet hvordan det gikk. Akk ja, skriver Ruptures og peker på at det jo er selve grunnlaget for EU som skaper elendigheten: De fire friheter (quadruple liberté) med deregulering, fri flyt, sosial dumping, avindustrialisering, uberisering osv. Ikke mye sosialt i dette.
Med andre ord: «Det sosiale Europa» er aprilsnarr i januar.
Først et lite tilbakeblikk. Hva trodde man at EF/EU ville bli? I 1972 skreiv Arbeiderbladet: «En sosialistisk samfunnsordning kan bare oppnås i Fellesmarkedet…sosialistene blir den største kraft i et utvidet EF.» Samtidig holdt Folkebevegelsen mot EEC et stort teach-in med 350 deltakere hvor de store fagorganisasjonene i Tyskland, Frankrike, England og Danmark advarte mot medlemskap. Ja- og nei-sida var også uenige om det gikk mot en politisk union. «En politisk union», sa ja-mannen Helge Seip, «det er noe som dere i Klassekampen har funnet på». Få år seinere sa sosialdemokraten Sicco Mansholt, EU-kommisjonens ex-president: «Sosialistene har i dag ingen innflytelse, fagbevegelsen har meget liten innflytelse. På den andre siden har storindustrien, de multinasjonal selskapene, enorm makt».
Det stemte nok, for overalt ga sosialdemokratene etter. Tidlig på 2000-tallet styrte de i tolv medlemsland, ti år seinere var de redusert til tre. Så hva hadde skjedd i disse partiene? Trolig det som Thorbjørn Berntsen uttalte for noen år siden: «Før var kapitalistene våre motstandere. Nå er de blitt partifeller». Nyliberalisme og avindustrialisering reiv etter hvert grunnen bort under arbeiderklassen i mange land mens sosialdemokratene – nå med «ny» ideologi – satt stille i båten og ble derfor i Storbritannia kalt for the red tories. De tradisjonelle partiene sviktet mer og mer, fattigdommen økte, og i dag protesterer folk ved å stemme på ytre høyre-partiene.
Bak disse reformene for nyliberalisme stod i hovedsak kommisjonspresident Jacques Delors – «symbolet på EU-kommisjonens gullalder» (Le Monde). Mannen bak euro, Schengen, det indre marked og utviklingen fra økonomisk fellesskap til politisk union. Delors hadde i 1981-84 vært finansminister under sosialdemokraten François Mitterrand og var ifølge Die Zeit «en motvekt mot radikale økonomiske ideer i den nye sosialistiske regjering». For høyresida var han derfor «en stor europeer.» Det er uklart om Mitterrand snakket om sin finansminister da han sa: «Jeg ble ikke valgt for å fylle kapitalistenes lommer med penger. Likevel er det nettopp det jeg gjør». Han sa også: «Konservative elsker sosialister uten sosialisme».
I Frankrike var venstresida og L’Humanité (kommunistene) imot. Delors har spilt en avgjørende rolle i å deregulere finansmarkedene og har puffet liberaliseringen veldig mye lenger enn opprinnelig forutsatt i det indre marked, sa avisa. Selv kalte Delors denne kritikken for «manglende solidaritet.»
I dag er EU noe annet enn det vi i Norge stemte ned i 1972 og 1994, før den ekstreme markedsliberalismen hadde fått overtaket. Og da det skjedde, var det imot folkeviljen i omtrent hele EU. I Norge på 1970-tallet mente både VG og Arbeiderbladet, at grunnen til at venstresida sa nei, det var at EF ville temme sterke økonomiske krefter og hindre finanskriser – og da ble det jo ingen revolusjon! I stedet ble motsatt, økonomien ble sluppet løs.
Som kommisjonspresident fra 1985 begynte Delors tidlig den skrittvise vandringen mot større integrasjon og et føderalt Europa. Hans idéer om et unionsprosjekt var først blitt avvist av samtlige regjeringer, bortsett fra punktet om det indre marked. I stedet inngikk han nå en allianse med lobbyorganisasjonen ERT, European Round Table of Industrialists, mens ETUC – «Euro-LO» – ikke ble rådspurt av sosialisten Delors. Skritt for skritt gikk utviklingen nå slik industrilederne ønsket – via Maastricht-avtalen (dansk nei, siden også til euro), hvor Den europeiske union ble vedtatt, Amsterdam-strategien og Lisboa-traktaten. «Europeisk tvang er viktig for å styre vårt land i retning en viss type reform», hadde i sin tid lederen for den franske arbeidsgiverorganisasjonen applaudert, en mann som seinere ble sekretær for BusinessEurope hvor også NHO er med. Og hans tidligere nestleder stemte i: «Europa er et verktøy for å reformere Frankrike mot landets vilje». Mens en borgerlig fransk politiker uttalte at dette var «en perfekt livsforsikring mot sosialisme».
Dette banket de gjennom. Og kanskje ble de inspirert av Jean Monnet, «Europas far», om Kon-Tiki-ekspedisjonen: «Disse unge menn stakk ut kursen og la fra land. De visste det ikke var mulig å snu… Vi har også kurs mot vårt mål, Europas forente stater, og for oss er det heller ingen vei tilbake». Til dette bemerket en kritiker at Kon-Tiki jo ble knust mot et rev.
Men markedsliberalismen stod ikke høyt i kurs. I Frankrike og Nederland hadde folkeavstemninger i 2005 sagt nei til en EU-grunnlov med lovfesting av markedsliberalismen, mens 18 land hadde ratifisert uten folkeavstemning. I Frankrike sa 55% nei, nær 80% i arbeiderklassen – de forstod hva dette var. Andre regjeringer avlyste nå folkeavstemning i angst for å få nei. Men hvordan skulle så elitene få presset dette gjennom? Jo, de omarbeidet grunnloven, kalte den traktat, flyttet noen avsnitt og fjernet bestemmelsen om at nei i en folkeavstemning krevde nytt referendum. Og begrunnet ulikt hvorfor de nå ikke trengte å høre folkets mening. I Spania hevdet regjeringen at dette var den samme grunnloven de alt hadde sagt ja til og derfor unødvendig med ny avstemning – noe som ble bekreftet av franske Giscard-d’Estaing og tyske Angela Merkel – alt det vesentlige er beholdt, hevdet disse, og fikk støtte av et britisk parlamentsmedlem og lege som sa at han kjente igjen et lik når han så det. Mens Sarkozy og Blair påstod det motsatte, at dette var en ny traktat og ikke den de hadde lovt å stemme over, derfor ble det avlyst. Zapatero, Merkel og d’Estaing sa med andre ord at Blair og Sarkozy løy – eller omvendt. Og simsalabim, der stod markedsliberalismen vedtatt.
Det nye utkastet kalte de Lisboa-traktaten. Ifølge Eurostats målinger i 2008 ville 75% av EUs innbyggere ha folkeavstemning, og 16 land hadde nei-flertall, blant dem Frankrike og -Tyskland, og dermed ville saken vært ute av verden. Det måtte ikke skje! Bare ett land fikk stemme – Irland, med 1% av EU-borgerne, og der ble det nei. Året etter tvang de gjennom en ny, irsk avstemning, og fikk ja etter massiv innsats av penger. En fransk EU-parlamentariker, som skammet seg over ledernes oppførsel, uttalte da at Unionens kjennemerke er å krenke folk: Alle avstemninger med ja er endelige, alle med nei bare midlertidige. Elitenes udemokratiske statskupp, ble det sagt. EU-lysten må tilbake, sa en kjent fransk politiker – som om dette kunne fikses med politisk sex-terapi. Men å la folket få si sin mening var problematisk, derfor foreslo nå sosialdemokratiets leder i Danmark, Helle Thorning-Schmidt (Gucci-Helle), å avskaffe alle avstemninger om traktater. For det kunne jo gå galt. Og der fikk hun rett – Brexit var navnet.
Slik ble Europas folkemasser satt utenfor integreringsprosessen.
I NRKs økonomiske kommentarer sies det uten stans at konkurranse er bra! – konkurranse er bra! Der er jeg mer tilhenger av gamle Krapotkin i Russland når han sier at konkurranse, det er jungelens lov, mens samarbeid, det er sivilisasjon og fellesskap. Så hva skjedde i disse årene da konkurransen fikk frie tøyler? Jeg tar her Frankrike som eksempel, beskrevet i Le Monde diplomatique (den franske utgaven): Mellom 5 og 10 prosent av BNP «gleid» nå over fra lønnstakerne til kapitalen, mens aksjonærer fikk kjempeinntekter. Og selskapsskatten suste nedover. På den andre sida forsvant to millioner arbeidsplasser, og de arbeidsløse telte nå over tre millioner. Mellom 1984 og 1994 stod vanlige lønninger stille, mens ufaglærte gikk ned 5%. Og tallet på midlertidige jobber eksploderte. Mens tusenvis av «suppekjøkken» med gratis mat for fattige og hjemløse oppstod – samtidig som sosialdemokratene tapte arbeiderklassen og Front National tok over.
Deretter ramser Le Monde diplomatique som eksempel opp den massive utflaggingen fra distriktet Picardie: Continental til Romania, Goodyear til Polen, Parisot-Sièges til Romania, Delsey til Portugal, Générale sucrière til Polen, vaskemaskiner til Slovakia osv. osv. – med katastrofal arbeidsløshet. Og denne utviklingen foregår i hele EU: I 1989 hadde Philips 38 fabrikker i Vest-Europa, i februar 2024 er det bare ti igjen. Politikken med å detaljstyre nasjonalstatene i et markedsliberalistisk regime har gjort Europa mer sårbart, bla. er post og nasjonale jernbaner brutt ned, slik at alt nå fungerer mye dårligere. Sannsynligvis er EU den mest gjennombyråkratiserte regionen i verden. Og folk er forbanna.
I år har det vært bitre opprør i EU. Store streiker, særlig i Tyskland i vår, og voldsomme bondeprotester i omtrent hele unionen: Frankrike, Tyskland, Italia, Nederland, Polen… Millioner av bønder er jaget fra sine hjem, i Frankrike var de i 1989 1,6 millioner, nå er de 400.000. Kollapsen i jordbruket og avindustrialiseringen har ført til at millioner av mennesker har fått sitt liv revet opp, med senket velferd og fattigdom. De gule vestene i Frankrike og Indignados i Spania var fattigdomsopprør, og vi kan vente oss mer. Store konsern har også nedlagt enorme mengder industri i Øst-Europa, og minst 25 millioner har måttet flytte vestover, og bla. skapt sosial dumping. Agrobusiness har også skapt bitterhet fordi de har fått kjøpe opp store områder av den gamle fellesjorda i øst. Et av de største nederlagene for EU var åpenbart Brexit, noe som også skapte interesse hos andre og uttrykk som Frexit, Nexit m.fl. oppstod.
Og fattigdommen øker, i Tyskland er de nå 17,3 millioner mens 6500 suppekjøkken deler ut mat, som i Frankrike. En kommende dansk EU-kommisjonær uttalte nylig at det fantes 1 million hjemløse i EU. Tallet er i virkeligheten flere millioner, for bare i Tyskland er de 600.000. De «vanlige» partiene svikter, og folk går mer og mer til ytre høyre. Disse partiene ønsker bla. å begrense Kommisjonens makt, bestemme mer i eget land og slippe å bli styrt fra Brussel.
Ja-sida i Norge mener at EU i dag er et annet (og bedre?) enn det vi sa nei til. Derfor bør vi inn. Mange vil derimot hevde at EU har sett sine beste dager. Misnøyen er stor, noe som framgår av tallrike meningsmålinger. I flere tiår har EU hatt stagnasjon og nedgang i kjøpekraft; nyliberalisme og globalisering var åpenbart ikke riktig oppskrift. Folk ser seg nå som ofre for dette systemet som gjør dem maktesløse – det er som kjent ikke lov å verne næringslivet mot det (konkurransen) som ruinerer dem.
EU må kunne sies å være på nedtur – og rystes av de nye høyrepartiene.
Jeg synes derfor at påstanden om «det sosiale EU» som aprilsnarr er en god metafor.
Gruvefusjonen: Krake søker make
Av Svein Lund - 2. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/gruvefusjonen-krake-soker-make/
En stor nyhet har nå blitt meddelt oss: Kobbergruva til Nussir ASA kan endelig komme i gang, fordi man har slått seg sammen med «gruvegiganten» Blue Moon, med «enorme finansielle muskler» (Sitat iFinnmark.no). Sprenginga av gruvetunnelene vil starte i første kvartal 2025. Seinere har de største fantasiene roa seg noe ned, og Nussir-direktør Rushfeldt sier sjøl at det dreier seg om at tre selskap slår seg sammen. Og at de to andre er så små at Nussir er det største.
Nussir ASA er kjent over hele Norge for gruveplanen som har møtt motstand fra første øyeblikk, som har ført til gjenoppliving av alliansen mellom miljøbevegelsen og samebevegelsen, som har møtt motstand fra ei samla fiskerinæring og flere statsinstitusjoner og ført til den mest langvarige miljøleir i norsk historie. En plan som har fått 12 organisasjoner til å klage Norge inn for ESA for brudd på EUs vanndirektiv og mineralavfallsdirektiv og som har blitt omtalt i ei rekke medier i mange land.
Men hvem er det nå de har alliert seg med? Den norske samarbeidspartneren er Nye Sulitjelma Gruver. I Sulitjelma blei det drevet gruve etter kobber og svovelkis i over hundre år og fjella er gjennomhulla av gruveganger. Avgangen fra gruvene er lagra i Langvannet, og den har forgifta dette vannet og vassdraget nedover mot fjorden. Gruvene blei stengt på grunn av lave kobberpriser og det blei aldri gjort noen skikkelig opprensking. Mange har ønska seg en gjenoppstart så gjenværende ressurser kunne bli tatt ut, men fortrinnsvis på en mindre miljøskadelig måte. Men det er ikke planen til Nye Sulitjelma Gruver. De vil starte med å tømme gruvene for sterkt forurensa vann rett i vassdraget og så gjenoppta dumpinga som før, med stor fare for å ødelegge ikke bare vassdraget, men også fjorden.
Nussir og NSG har funnet hverandre i at avgang fra kobbergruver skal dumpes på måter som knapt noe annet land i verden vil gi tillatelse til.
NRK: Selger omstridt gruveselskap
Nå har de inngått et trekantekteskap, eller kanskje heller forlovelse, med et kanadisk selskap. Det er nok ikke helt tilfeldig at det er et kanadisk selskap. Men en befolkning på knapt 1/2 % av verdensbefolkningen har Canada flere gruveselskap enn resten av verden til sammen. Her er verdens største gruvebørs, der Blue Moon Metals er notert og der det nye sammenslåtte selskapet også vil være. Canada er en settlerstat, basert på hard undertrykking av urfolk. Dette gjenspeiler seg i praksisen til kanadiske gruveselskaper både hjemme og rundt i verden. Det kanadiske nettmagasinet Ricochet uttrykte det slik: Rundt om i verden har urfolksledet motstand mot gruve- og utvinningsprosjekter blitt intensivert, og det er ofte kanadiske selskaper som er aggressorene, som presser seg frem med nykolonial landgrabbing og voldelig statlig sanksjonert undertrykkelse når prosjekter blir motarbeidet av lokalbefolkningen.
Blue Moon Metals er bygd opp rundt gruveprosjektet Blue Moon i California, et prosjekt som ennå ikke har kommet i gang. Her er ei rekke metaller, i første rekke sink. Blue Moon Metals har på børsen en markedsverdi på rundt 200 mill. kr., men i juni i år var den rundt 10 mill. kr. Altså en ustabil «gruvegigant» med svært usikre «finansielle muskler». Til sammenligning har verdens største gruveselskap en markedsverdi på omlag 1400 milliarder, eller 700 ganger Blue Moon. Fram til i oktober i år hadde de også et sølv- og sinkgruveprosjekt i urfolksprovinsen Nunavut i Canada, et område der det stadig pågår motstand fra urfolk mot store gruveinngrep. Da solgte de dette og har nå bare Blue Moon-prosjektet igjen.
De to hovedpersonene i Blue Moon, direktør (CEO) Christian Kargl-Simand og styreleder Maryse Belanger, har de eller har hatt framtredende posisjoner i ei rekke gruveselskap:
Adventus Mining Corporation. 3 gullgruveprosjekt i Ecuador, møtt med stor motstand og rettssaker fra miljøbevegelse og urfolksorganisasjoner.
Iamgold har også gullgruver i Ecuador, stor motstand mot ødelegging av livsgrunnlaget for urfolk. Starter nå i Canada et gigantisk dagbrudd som skal ta ut omlag 500 millioner tonn mineraler med 1 milliondel gull. Gruva markedsføres som «A model for modern mining and sustainability».
Equinox Gold har 7 gullgruver i 4 land i Amerika og er ansvarlig for et dambrudd i Brasil med store konsekvenser for natur og lokalbefolkning. Dette har de forsøkt å holde skjult og miljøorganisasjonen Earthworks skriver: «Equinox Gold Hides the Ugly Truth from Investors»
Atlantic Gold har blitt møtt med protester og rettssaker mot sine åpne gullgruver i Canada. Goldcorp har hatt 14 gullgruver på det amerikanske kontinentet, og minst tre av disse har ført til store miljøkatastrofer.
Kinross Gold Corporation har drevet gullgruver i Amerika og Afrika, der de har møtt store protester på grunn av behandling av gruvearbeidere.
Dette er et utvalg av synderegisteret til bedrifter som har vært leda av dem som nå er i ledelsen for Blue Moon. Til sammen har de en sterk erfaring i å tjene penger på gigantiske naturinngrep og forurensinger, i å bekjempe miljøbevegelse, fagbevegelse og urfolk som kan stille seg i veien for deres profitt.
Krake søker make.
Svein Lund
gruve.info
Se flere artikler om Nussir.
Kan Kenya finne balanse mellom BRICS og NATO?
Av skribent - 2. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/kan-kenya-finne-balanse-mellom-brics-og-nato/
Den afrikanske frigjøringsprosessen er nå i full gang. Den har mange forskjellige dimensjoner. Jackson Okata går her gjennom en dimensjon som for eksempel både Tyrkia og Saudi-Arabia prøver seg på: en fot i begge leire. En annen viktig dimensjon ble fremhevet forleden i dossier nummer 82 om Tricontinental How Neoliberalism Has Wielded ‘Corruption’ to Privatize Life in Africa. Forhåpentligvis vil den artikkelen bli oversatt til svensk før nyttår 2025.
Med en ekonomi i kris blickar Kenya nu bortom västvärlden
Av Jackson Okata.
Under toppmötet ’Forum on China-Africa Cooperation’ i Peking i september uppmanade Kenyas president William Ruto Kina att utöka sitt samarbete med Afrika, genom att hjälpa afrikanska länder att få tillgång till förmånlig finansiering för utveckling. Ruto övertalade Kina att samarbeta med Afrika för att driva på för en omläggning av skulderna, genom att införa en längre amorteringsfri period och längre löptid för befintliga och framtida finansiella lån.
Under de senaste två decennierna har Kenya gynnats av Kinas stora investeringar i Afrika genom Belt and Road Initiative (BRI). Rutos besök i Peking kom månader efter ett mycket upphaussat statsbesök i USA, där flera bilaterala avtal undertecknades.
Mellan väst och öst
I ett försök att säkra sina diplomatiska, säkerhetsmässiga och ekonomiska intressen har Kenya under årens lopp anpassat sin utrikespolitik till ekonomiska makter både i väst (USA och Europa) och i öst (Kina och Ryssland).
Under den postkoloniala eran var Kenyas utrikespolitik till stor del i linje med västvärldens, men konflikten mellan landets andre president, Daniel Moi, och västvärlden ledde till ett skifte, som ökade samtidigt som landet antog en mer diversifierad strategi.
Kenyas dubbla engagemang har gett betydande fördelar, såsom investeringar i infrastruktur från Kinas BRI och fortsatt handel med Europeiska unionen (EU) och USA, när det gäller jordbruksprodukter och arbetskraft.
Varje tidigare kenyansk president har definierat utrikespolitik baserat på en sammanslagning av geopolitiska realiteter och nationella prioriteringar. Moi var till stor del pro-västlig innan han skiftade fokus mot östliga nationer, särskilt Kina, i jakten på bistånd och investeringar. Förändringen orsakades till stor del av kritik från västerländska nationer om brott mot mänskliga rättigheter, politiskt förtryck och brist på demokratiska friheter i början av 1990-talet och indragning av utländskt bistånd av institutioner som Världsbanken och Internationella valutafonden (IMF), på grund av korruptionsproblem och krav på politiska reformer som försatte Kenya i en ekonomisk kris.
Landets tredje president, Mwai Kibaki, skiftade sin utrikespolitik mot öst i jakten på infrastrukturinvesteringar och finansiering, vilket ledde till ökade kinesiska investeringar och handelsmöjligheter. Under Kenyas fjärde president, Uhuru Kenyatta, ledde Internationella brottmålsdomstolens (ICC) fall mot Kenyatta och hans ställföreträdare William Ruto till att landet försköts ännu mer österut, och banden med västländerna minskade. De två åtalades vid ICC för sina påstådda roller i Kenyas våldsamheter efter valet 2007–2008 efter ett omtvistat presidentval. Våldet ledde till över 1 100 dödsfall, 600 000 fördrivningar och omfattande förstörelse av egendom. De frikändes senare i brist på bevis.
Den största investeringen från öst under den perioden var byggandet av den 578,8 kilometer långa standardspåriga järnvägen (SGR) för 3,6 miljarder dollar, från hamnstaden Mombasa till staden Naivasha, väster om huvudstaden Nairobi. Under Kenyattas regeringstid upplevde Kenya ett minskat stöd från väst, men dess relation med öst ledde till att landet stärkte sitt inflytande i regionala och kontinentala frågor.
Vän till båda
Dennis Muniu, policyanalytiker vid Global Centre for Policy and Strategy (GLOCEPS), anser att Kenyas känsliga balans i sin utrikespolitik mellan öst och väst har både positiva och negativa konsekvenser.
«Detta dubbla engagemang har gett betydande fördelar, såsom investeringar i infrastruktur av Kinas Belt and Road Initiative och fortsatt handel med EU och USA när det gäller jordbruksprodukter och arbetskraft», säger Muniu.
En anmärkningsvärd utveckling var Rutos statsbesök i USA i maj 2024 på inbjudan av president Joe Biden, vilket kulminerade i att Kenya utsågs till en viktig icke-Nato-allierad (MNNA), den enda i Afrika söder om Sahara.
Dessutom gjorde president Ruto ett statsbesök i Tyskland i september, där han undertecknade ett bilateralt arbetsavtal med Berlin. Detta avtal är avsett att underlätta en kontrollerad och riktad migration av kvalificerade och halvkvalificerade kenyanska arbetstagare till Tyskland, i syfte att skapa sysselsättningsmöjligheter för kenyanska ungdomar.
Samma månad deltog Kenya i det nionde forumet för samarbete mellan Kina och Afrika (FOCAC), där man sökte garantier för finansiering av ofullständiga kinesiska infrastrukturprojekt, inklusive en fördubbling av förbifartsleden i Nairobi och utvidgningen av SGR från Kenyas Rift Valley till den västra regionen.
Kenya har också varit angeläget om att stärka sina relationer med Ryssland, särskilt på områden som livsmedelssäkerhet och import av konstgödsel. Kenya är starkt beroende av öst för konstgödsel, spannmål och andra insatsvaror i jordbruket.
Avsaknaden av en väldefinierad utrikespolitisk ram, som vägleder Kenyas kontakter med stora geopolitiska aktörer, såsom Kina, Ryssland, Storbritannien och USA, gör landet sårbart för yttre påtryckningar och inflytande. Kenya saknar således förmågan att hävda sina intressen på ett oberoende sätt, vilket ökar dess känslighet för skiftande global dynamik.
Som en ankarstat och inkörsport till den östafrikanska regionen har Kenya ett strategiskt läge och är en brännpunkt för konkurrens mellan stora geopolitiska aktörer, så landet kan använda sin öppen-dörr-politik för att dra nytta av fördelar från både öst- och västmakterna.
Framöver kommer Kenya att behöva en tydlig utrikespolitik för att få regionalt, kontinentalt och globalt inflytande i viktiga globala frågor som klimatförändringar, fredsbevarande och handelsförhandlingar, vilket kommer att garantera landet mer trovärdighet och legitimitet i interaktionen med olika aktörer.
Regionalt inflytande och säkerhetsfrågor
På regional och kontinental nivå riskerar Kenyas inkonsekvens i utrikespolitiken, att försvaga landets ställning på kontinenten, särskilt om landet uppfattas som obeslutsamt eller opportunistiskt, vid en tidpunkt då landet försöker ta över ledarskapet för Afrikanska unionens kommission. Andra pro-östliga nationer kan se Kenya som ett ombud för väst och detta skulle kunna alienera afrikanska ledare som är allierade med Ryssland och Kina, särskilt i Västafrika.
Att behålla inflytandet över den regionala säkerheten innebär att bekämpa terrorism och våldsbejakande extremism, så även på detta område fortsätter Kenya att etablera och stärka sina säkerhetsrelationer med stormakter i öst och väst.
Med västvärlden som tillhandahåller militärt bistånd, utbildning och underrättelsestöd för att stärka Kenyas kapacitet att bekämpa terrorism, har landet också tittat mot öst för alternativa vägar för militär modernisering, med säkerhetspartnerskap med nationer som Kina och Ryssland som eftersträvas.
Kenyas framtida utrikespolitik kommer att bero på dess förmåga att anpassa sig till föränderliga globala maktstrukturer och dess förmåga att navigera i 2000-talets komplexa geopolitik.
Muniu varnar för att Kenyas balansering mellan öst och väst kan skada landets intressen. «Att hitta en balans mellan öst och väst har enorma möjligheter och fördelar, men om man misslyckas med att mildra en associerad risk kan det destabilisera Kenyas strategiska intressen», sade Muniu till RT.
Förra året inledde Kenyas parlamentariska utskott för försvar och utrikesrelationer officiellt en utredning av verksamheten vid den brittiska arméns träningsenhet i Kenya (BATUK) efter anklagelser om brott mot mänskliga rättigheter från kenyaner. Fokus för utredningarna är det påstådda mordet på en kenyansk kvinna, Agnes Wanjiru, av brittiska soldater 2012.
Kommittén har samlat in vittnesmål från invånare i Laikipia-länet som är värd för BATUK, människorättsorganisationer, människorättsförsvarare och offer för påstådda kränkningar, inklusive påstådda mord, lemlästning och övergrepp, intrång på samhällets mark, resurser och miljörättigheter; hot mot människorättsförsvarare, kränkning av arbetsrättigheter för kenyanska anställda som arbetar för BATUK samt sexuellt våld och utnyttjande. Kommittén har ännu inte lämnat någon rapport om sina resultat till parlamentet och ingen förklaring har getts till förseningen.
Kenyas ledande politiska partier verkar vara splittrade mellan väst och öst. Medan det styrande partiet ses som pro-västligt, har oppositionen alltid betraktats som pro-östligt. Detta blev tydligt under Kenyas presidentval 2022, då oppositionsanhängarna anklagade västländer, med USA i spetsen, för att störa valen genom att påstås stödja den nuvarande presidenten. Oppositionen krävde till och med att USA:s ambassadör i Kenya, Meg Whiteman, skulle kallas hem och anklagade henne för att ha valt sida i de omstridda valen.
Muniu menar att Kenya behöver ett tydligt och konsekvent utrikespolitiskt ramverk. «Under årens lopp har Kenyas utrikespolitik till stor del kännetecknats av ett dynamiskt samspel av kontinuitet och anpassning där varje president omkalibrerar landets externa relationer baserat på framväxande geopolitiska realiteter och nationella prioriteringar», sade han.
Till exempel har Kenya, under krisen mellan Israel och arabnationer i Mellanöstern, till skillnad från Sydafrika, som har intagit en tydlig ståndpunkt och ställt sig på Palestinas sida, tagit det säkra före det osäkra genom att hålla sig neutralt och undvika att välja sida, som skulle kunna rubba dess relationer med både öst och väst.
Muniu konstaterar att den bästa utrikespolitiska strategin är en som inte bara skyddar ekonomiska och diplomatiska intressen, utan också skyddar landets interna demokrati mot påverkan utifrån. «Den befintliga tvetydigheten försvagar Kenyas förmåga att hävda sina intressen självständigt och ökar dess känslighet för skiftande global dynamik», hävdar han.
Med sin ekonomi i kris, har Kenya vänt sin uppmärksamhet mot diversifiering och att se bortom väst, med president Ruto som offentliggjorde sitt lands avsikt att gå med i den av Ryssland och Kina ledda koalitionen av BRICS. Ruto gav signalen under ett besök av Li Xi, sekreterare i den centrala kommissionen för disciplininspektion i det styrande kommunistpartiet i Kina. Under besöket vädjade Ruto till Kina att stödja Kenyas strävan att gå med i BRICS.
Can this African nation find balance between BRICS and NATO? — RT Africa
Av Jackson Okata, en prisbelönt oberoende journalist baserad i Nairobi, Kenya, vars arbete har publicerats av Reuters, China Dialogue, Openly, AllAfrica, Mongabay, Inter Press Service, Zenger News och Al Jazeera English
Den hemmelige opprinnelsen til den skitne krigen i Syria
Av Kit Klarenberg - 2. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/den-hemmelige-opprinnelsen-til-den-skitne-krigen-i-syria/
27. november lanserte ultraekstremistiske militante Hayat Tahrir al-Sham, (HTS) en enorm offensiv i Syria. I løpet av få dager tok den Tyrkia-støttede fraksjonen betydelige deler av Aleppo, landets nest største by, og fremskrittene andre steder fortsetter. Mens desinformasjon om omfanget og suksessen til HTS inntrengninger florerer på sosiale medier, er etablerte nyhetskanaler fortsatt den primære kilden til manipulasjon og bedrag. Ingen kontekst til det nåværende oppsvinget i volden er gitt, selv om det har blitt mye referert til angivelig «fredelige» protester i 2011, som produserte den tiår-lange syriske borgerkrigen.
1. desember 2024.
Ifølge denne fortellingen ble pro-demokratiske demonstranter brutalt angrepet av syriske myndigheter for å ta et rettferdig, offentlig standpunkt. Likevel er realiteten av det som skjedde i løpet av den skjebnesvangre tiden, rikelig dokumentert i den syriske regjeringens egne interne dokumenter. Nemlig opptegnelser fra den sentrale Cellen for krisehåndtering, opprettet i mars 2011 av Damaskus, for å administrere offisielle svar på masseopptøyer som begynte uker tidligere.
Mainstream-kanaler har tidligere rapportert om denne dokumentsamlingen, og kalt dem The Assad Files. Journalister og rettighetsgrupper har imidlertid universelt feilrepresentert, forvrengt eller rett og slett forfalsket innholdet, for urettmessig å dømme syriske tjenestemenn for forferdelige forbrytelser. I noen tilfeller, bokstavelig talt. I virkeligheten viser dokumentene at Assad og hans ministre kjempet tappert for å forhindre at omveltningen eskalerte til vold på begge sider, beskytte demonstranter og holde situasjonen under kontroll.
I mellomtiden myrdet skumle, usynlige krefter systematisk sikkerhetstjenestemenn, regjeringsvennlige figurer og demonstranter, for å oppildne til katastrofe på en måte som ligner på mange CIA- operasjoner for regimeendring, gamle og nye. Denne sjokkerende historien har aldri før blitt fortalt. Nå, med mørke opprørsskyer som igjen trekker over Damaskus, må denne historien bli fortalt.
«Brutal vold»
I løpet av de første månedene av 2011 spredte den arabiske våren revolusjonær glød over hele Nord-Afrika og Vest-Asia. Masseprotester fordrev de lenge regjerende diktatorene Ben Ali i Tunisia og Hosni Mubarak i Egypt. Libya ble kastet ut i borgerkrig, og til og med hyperundertrykkende, britisk-opprettede Gulf-monarkier virket truet. Det var imidlertid ett unntak. For det meste forble gatene i Syria irriterende rolige.
Dette til tross for nådeløse oppfordringer om omveltninger fra lokale opposisjonselementer.Gjentatte krav om en «raseriets dag» mot Assads regjering ble bredt publisert i vestlige medier, men gikk lokalt upåaktet hen. Som Al Jazeera forklarte i februar samme år, hadde syrerne ingen appetitt på regimeskifte. For det første verdsatte landets etnisk og religiøst mangfoldige befolkning statens sekularisme og fryktet at uro ville skape mulighet for voldelige spenninger mellom dem alle.
Ubeleilig nok var Assad også ekstremt populær, spesielt blant yngre syrere. Han ble allment oppfattet som en reformator som oppmuntret og beskyttet mangfold og inkludering, samtidig som han førte tilsyn med et system som, selv om det var langt fra perfekt, leverte relativt høye standarder for utdanning, helsetjenester og mye annet for gjennomsnittlige borgere. Dessuten ble hans benektelse av å tilpasse seg Israel, i motsetning til mange andre ledere i regionen, også høyt respektert.
Freden i Damaskus ble endelig knust i midten av mars 2011, da massive demonstrasjoner brøt ut i flere større byer, etter uker med sporadiske, små utbrudd av offentlig ulydighet over hele landet. Rapporter om tusenvis av arresterte og et usikkert antall drepte demonstranter spredte seg vidt. Dette var gnisten som tente Vestens hemmelige skitne krig i Syria. Illevarslende, bare dager tidligere, ble en lastebil med store mengder granater og våpen stoppet ved Syrias grense til Irak.
Pater Frans var en jesuittprest fra Nederland som i 1980 etablerte et samfunnssenter og en gård nær Homs. Helt siden da forkynte han harmoni mellom trossamfunn og tok seg av mennesker med funksjonshemninger. Da den syriske krisen brøt ut, begynte han å publisere regelmessige observasjoner av hendelser, dypt kritiske til både regjeringen og opposisjonen. Det er ukjent om slike problematiske innsikter motiverte væpnede militantes drap på Frans, i april 2014. Dette var ikke lenge etter at han avslo et tilbud om FN-evakuering.
Før sin død bemerket Frans gjentatte ganger at han «fra starten» var vitne til at væpnede demonstranter skjøt mot politiet. «Svært ofte», skrev han en gang, «har sikkerhetsstyrkenes vold vært en reaksjon på de væpnede opprørernes brutale vold». I september 2011 skrev han:
«Fra starten av, har det vært problemet med de væpnede gruppene, som også er en del av opposisjonen … Motstanden fra gaten er mye sterkere enn noen annen opposisjon. Og denne opposisjonen er bevæpnet og bruker ofte brutalitet og vold, bare for deretter å skylde på regjeringen».
‘Uidentifiserte kropper’
Hvis fredelige demonstranter ble drept i de innledende stadiene av den syriske «revolusjonen», forblir spørsmålet om hvem som var ansvarlig ubesvart i dag. Arkivene fra Central Crisis Management Cell indikerer at i dagene før protestene i midten av mars, utstedte regjeringsrepresentanter eksplisitte instruksjoner til sikkerhetsstyrkene om at innbyggerne «ikke skulle provoseres»:
«For å unngå konsekvensene av fortsatt oppvigleri … og forpurre forsøkene fra oppviglere på å utnytte ethvert påskudd, blir sivilt politi og sikkerhetsagenter bedt om ikke å provosere innbyggerne.»
18. april samme år beordret Cellen militæret til bare å «kontre med våpen, de som bærer våpen mot staten, samtidig som de sikrer at sivile ikke blir skadet». Fire dager senere ble imidlertid «minst» 72 demonstranter angivelig skutt og drept av myndighetene i Daraa og Douma, det høyeste rapporterte daglige dødstallet siden demonstrasjonene begynte. Fordømmelsen fra rettighetsgrupper og vestlige ledere var øyeblikkelig og brennende.
Tre måneder senere hoppet en rekke offiserer fra den syriske arabiske hæren av og dannet Den frie syriske hæren. De hevdet å ha blitt misfornøyde og kastet sin støtte bak opposisjonen på grunn av nedslaktingen 18. april og hevdet at masseskytingen var uttrykkelig beordret av deres overordnede, som de nektet å oppfylle. Men hvis ordre om å henrette demonstranter ble gitt, ble de åpenbart ikke godkjent av Assad eller hans ministre.
Opptegnelser fra Cellen viser at de høyeste sjiktene av den syriske regjeringen var ekstremt misfornøyde med drapene i Daraa og Douma, med en tjenestemann som advarte om at denne «vanskelige dagen» hadde «skapt en ny situasjon … presser oss inn i omstendigheter vi hadde klart oss uten.» De beklaget videre: «Hvis de tidligere utstedte direktivene hadde blitt overholdt, ville vi ha forhindret blodsutgytelse, og saken ville ikke ha kommet til denne kulminasjonen».
En åpenbar mistanke er at bruken av dødelig makt ble regissert av hærsjefer som planla å hoppe av, som ønsket å lage et tappert påskudd for sin desertering, samtidig som de skapte betydelige problemer for regjeringen. Denne tolkningen forsterkes i stor grad av avhoppere, som hevder at soldater som nektet å utføre ordren om å drepe sivile, selv ble henrettet.
Dette narrativet ble ivrig grepet av hovedstrømsmedia, rettighetsgrupper og den syriske opposisjonen, som bevis på Assads maniske blodtørst. Likevel har til og med det vestlig-finansierte Syrian Observatory of Human Rights, avvist det som fullstendig falsk «propaganda», ment å skape splittelse innen regjeringsstyrkene og oppmuntre til ytterligere avhopping. Mer uhyggelig var det at dette narrativet også ga en beleilig forklaring på hvorfor syriske sikkerhetsoperatører begynte å dø i stort antall, umiddelbart etter at de «fredelige» protestene begynte.
Fra slutten av mars og utover, ble målrettede drap på sikkerhetsoperatører og soldater utført av ukjente angripere rutine, før militæret i det hele tatt ble formelt utplassert i Syria. I begynnelsen av mai ba Cellen om daglige oppdateringer om tap blant «våre egne styrker». Offentlig forble imidlertid regjeringen i utgangspunktet taus om nedslaktingen. Dokumentene fra Cellen antyder at tjenestemenn var redde for å vise svakhet, oppildne til spenninger og oppmuntre til ytterligere vold.
Det var ikke før i juni, med nedslaktingen av minst 120 medlemmer av sikkerhetsstyrkene, utført av væpnede militante, som hadde tatt over byen Jisr al-Shughour, at Damaskus – og vestlige medier – erkjente drapsbølgen. Opptegnelser fra Cellen viser at på dette tidspunktet ble regjeringstilhengere bortført, torturert og myrdet av opposisjonsaktører i dusinvis. En ukentlig hendelsesrapport refererer for eksempel til hvordan «et kjølekjøretøy ble funnet på Homs-Zaydal-motorveien, som inneholdt 27 uidentifiserte kropper, som viste skuddskader og tegn på tortur».
Denne blodsutgytelsen førte til det syriske militærets formelle utplassering, og utbrudd av en full skitten krig mot Damaskus. Hele tiden var myndighetene opptatt av å identifisere individer som «oppildnet til demonstrasjoner og de som hadde kontakt med utenlandske organer, enten de er medieorganer eller konspiratører, eller organer som deltok i finansiering og bevæpning av demonstranter [uthevelse tilføyd].» Likevel, til tross for blodbadet, forble Cellens instruksjoner utvetydige.
«Sørg for at ingen dråpe blod blir utgytt når dere konfronterer og sprer fredelige demonstrasjoner», sa et notat fra august. Måneden etter ble det utstedt en ordre om å «forby å skade enhver fange». «Hvis det er bevis» for at noen sikkerhetsoffiser «kom til kort i å utføre noe oppdrag», dikterte Cellen, ville den aktuelle «offiseren, avdelingssjefen eller feltsjefen» måtte forklare seg for regjeringen personlig, «for å holde dem ansvarlige».
‘Litt kaos’
Flere slående passasjer i dokumentene fra Cellen refererer til uidentifiserte snikskyttere som lurte på hustak og bygninger ved siden av protestene, fra begynnelsen av urolighetene, og skjøt mot folkemengder nedenfor. Et notat forteller at i slutten av april 2011 «skjøt en snikskytter nær en moské i Aleppo demonstranter, drepte én og skadet 43», og «situasjonen for noen skadde er fortsatt delikat».
Som sådan ble «søkelys på å arrestere oppviglere, spesielt de som skyter mot demonstranter», ansett som en kjerneprioritet for Assad-regjeringen i store deler av det året. Rundt denne tiden kom Cellen også på ideen om å fange «en snikskytter, oppildner eller infiltratør» og presentere dem offentlig på en «overbevisende» måte. En embetsrepresentant antydet at «det ikke er umulig å omringe og fange en snikskytter i live eller skadet, og avsløre ham i media», noe som ville «gjenopprette allmennhetens tillit til sikkerhetsbyråer og politiet».
Likevel skjedde dette aldri. Damaskus unnlot også å offentlig presentere en bombe av et dokument, sirkulert blant «den såkalte syriske opposisjonen i Libanon», som deres etterretningstjenester fanget opp i mai 2011. Den bemerkelsesverdige filen, gjengitt i sin helhet i arkivene til Cellen, avslører opposisjonens opprørsplaner, og gir en klar blåkopi for nøyaktig hva som hadde skjedd siden mars, og hva som skulle komme.
Opposisjonen foreslo å innkalle til massedemonstrasjoner slik at sikkerhetsstyrkene «vil miste kontrollen over alle regioner», bli «overrasket» og bli «utmattet og distrahert». Dette, sammen med «ærlige offiserer og soldater» som slutter seg til «revolusjonens rekker», vil gjøre det enda enklere å «velte regimet», spesielt ettersom ethvert tilslag mot disse protestene vil oppmuntre til et vestlig «militært angrep», ala Libya. De forutså at mainstream nyhetskanaler skulle spille en betydelig rolle i å få dette til:
«Alle bør være trygge på at med fortsettelsen av demonstrasjonene i dag, vil mediekanalene ikke ha noe annet valg enn å dekke hendelsene … Al Jazeera vil være forsinket på grunn av hensyn til gjensidige interesser. Men vi har Al Arabiya og vestlige mediekanaler som vil stå frem, og vi vil alle se endringen i tonen i dekningen av hendelsene, og demonstrasjonene vil bli sendt på alle kanaler, og de vil ha bred dekning».
Dokumentet er det mest håndgripelige beviset til dags dato på at hele den syriske «revolusjonen» utspilte seg i henhold til et forhåndsforberedt, finslipt manus. Hvorvidt dette ble utarbeidet i direkte samarbeid med vestlige makter gjenstår å bevise. Likevel er tilstedeværelsen av snikskyttere som plukker ned demonstranter, en sterk indikasjon blant mange på at dette var tilfelle.
Uidentifiserte snikskyttere er et hyppig inventar i USA-orkestrerte fargerevolusjoner og CIA-kupp, som forsøket på å styrte Venezuelas president Hugo Chavez i 2002, og Ukrainas Maidan-«revolusjon» i 2014. I begge tilfeller var snikskytternes ildgivning mot ubevæpnede demonstranter, avgjørende for å avsette den målrettede regjeringen. I Kiev hadde demonstrasjoner som begynte måneder tidligere, begynt å gå tom for damp, da dusinvis av antiregjeringsaktivister brått ble drept av snikskytterild.
Dette gjorde hele folkemengden voldelig, samtidig som det utløste et skred av internasjonal fordømmelse, noe som gjorde president Viktor Janukovitsjs fall til et fait accompli. I årene siden har tre georgiske leiesoldater hevdet at de ble uttrykkelig beordret av nasjonalistiske opposisjonsaktører og en amerikansk militærveteran innlemmet med dem, til å utføre en massakre, og «så litt kaos». At utenlandske aktører er involvert i å så det nåværende kaoset i Syria kunne ikke vært mer entydig, eller åpenbart. Men det kommer mer.
Denne artikkelen er hentet fra Kit Klarenbergs Global Delinquents:
Syrian Dirty War’s Secret Origins
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Se også: