Nyhetsbrev steigan.no 02.12.2022
Ursula von der Leyens avsløring om krigen i Ukraina ble raskt sensurert
Hvorfor sitter Sigmund i høyrisikofengsel i Danmark?
Et nytt EU-direktiv vil hindre oss i å stille krav om å kjøpe norsk mat
Kapitalisme med et menneskelig ansikt?
CIAs stjerneanalytikere er ute av kontakt med virkeligheten når det gjelder Russland
«Krig er forakt for liv. Fred er å skape»
Covid-pandemien: en oppsummering
De som styrer er autoritære ikke-demokrater
Ursula von der Leyens avsløring om krigen i Ukraina ble raskt sensurert
Av red. PSt - 2. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/ursula-von-der-leyens-avsloring-om-krigen-i-ukraina-ble-raskt-sensurert/
Det var intet mindre enn en bombe av en avsløring da presidenten i EU-kommisjonen, Ursula von der Leyen, avslørte at «100.000 ukrainske offiserer har mistet livet i krigen i Ukraina». Talen ble da også raskt sensurert. Men i vår tid er det ikke så lett å slette ting helt, så her er talen uten og med sensur:
Hvorfor sitter Sigmund i høyrisikofengsel i Danmark?
Av leserinnlegg - 2. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/hvorfor-sitter-sigmund-i-hoyrisikofengsel-i-danmark/
I dette leserinnlegget tar Siv Karin opp saka til norske Sigmund som sitter fengslet i Danmark. Hun argumenterer for at det er blitt begått mange lovbrudd mot Sigmund. Hun skriver at Sigmund er utsatt for fysisk maktmisbruk i det danske fengselet.
Av Siv Karin, leserinnlegg.
Kvinnheringen skriver 17.11.22 om en mann som er dømt til fengsel (fra 15.09.22) og innreiseforbod. Alt som står der er påstander. Det ble ikke fremlagt bevis på noen av forholdene under hovedforhandlingen den 15.11.22. Ellers fikk Kvinnheringen informasjon om hva han er dømt for, mange dager før han selv. Pr.dags dato 28.11.22 har ikke den oppnevnte advokaten Torben Groth Madsen bekreftet at Sigmund har fått opplest dommen, trass flere henvendelser.
Kvinnheringen skriver:
Dømt til fengsel og innreiseforbod
Ein mann frå Kvinnherad er i dansk rett dømt til fire månadar fengsel utan vilkår, og har fått innreiseforbod til Danmark i seks år, samt forbod mot å køyra bil ut året.
Hva har egentlig skjedd?
Vi ser nå i media at vaksinene har medført en mengde bivirkninger og lidelse blant folk. Det var dette Sigmund var bekymret for, og det var på grunn av dette han skrev brev til alle ordførere i landet vårt. Derfor sitter han i fengsel nå.
Hvorfor har opplysning, ytringsfrihet og fengsling en sammenheng?
Det hele startet med at han og flere andre skrev 17. mai 2021 til alle ordførere i landet og opplyste om forskning som ikke kom frem i vanlig media under pandemien. Etter dette kom det lokale politiet og hentet hans jaktvåpen den 14. juli 2021 da han var på reise.
Politibetjenten som var i huset bekrefter på telefon å ikke inneha ransakingsordre til dette. Lovbrudd. Politiet brøt også loven om inhabilitet, da en nær relasjon til Sigmund som jobber på det lokale politikontoret, ble kontaktet for utlevering av nøkkel til våpenskapet. Lovbrudd. Det ble lagt igjen et papirark i skapet hvor det stod Forhåndsvarsel, og at han skulle levere jaktvåpen inn, fordi de hadde fått inn en bekymringsmelding på hans mentale helse. Praksis er at de blir hentet samtidig, sa politisjefen i Odda. Lovbrudd.
Det står på dokumentet at parten hadde rett på alle sakens dokumenter. Mange brev ble sendt, telefoner ble tatt og besøk på det lokale politikontoret ble foretatt.
Sigmund har aldri fått utlevert sakens dokumenter; ikke hvem som var bekymret for hans mentale helse eller andre dokumenter. Lovbrudd.
Siden denne hendelsen har politiet vært etter han, ved utallige brev forsøkt forkynt, utallige politibesøk på døra, og jaktet også på han der kjæresten hans bodde på den tiden. De troppet opp 5 ganger på en uke og terroriserte et helt nabolag høsten-21 i Stavanger. Alle trodde det var en alvorlig kriminell politiet jaktet på, og ble redde og frykt ble skapt.
Et fjerde politidistrikt; Bjørnafjorden ble også involvert. Den 1.sept.2021 troppet de mannsterke opp utenfor Sigmunds private hjem med 4 politibetjenter og to biler etter flere timers reise fra Bjørnafjorden. Etter en lengre periode så anmeldte Bjørnafjorden politi Sigmund til barnevernet, selv om det var de selv som ringte på og hamret hardt på flere dører flere ganger noen dager senere, mens barna til Sigmund var hjemme i huset.
Hva var det de 4 politidistriktene jaktet på høsten-21? Hva var så kriminelt?
De ville alle ha han til å skrive under på at han godtok at han var tiltalt for å utvise hensynsløs adferd fordi han har sendt brev til politiansatte. De ville også fortelle at han hadde brev- og besøksforbud.
Hva står det i disse brevene?
Høflighetsmelding, intensjon om fred, alle er ansvarlig for sine handlinger, etterspør hvorfor avsender er med på å spre et rykte om at han er mental ustabil på grunn av brevet som ble sendt ordføreren, og han ønsker tilbaketrekking av brevet og en offentlig unnskyldning. Om han ikke får en offentlig unnskyldning, ser han seg nødt til å offentliggjøre forholdene han hadde blitt utsatt for.
Invitasjon til Dialog var et annet brev som ble sendt da politiet ikke svarte på noen av hans andre brev eller henvendelser. Selv med signatur fra politisjefen om at alle sakens dokumenter skulle blir utlevert og kvittering for at politiet hadde tatt jaktvåpena, uteble. Den samme erfaringen hadde organisasjonen Lov og Helse som skreiv to artikler om jaktvåpenhendelsen; det var helt taust fra politiet. Ikke en eneste svar eller tilbakemelding å få.
Hva skjedde få timer etter arresten i Danmark?
Da ble han forelagt og påtvunget dokumenter fra hjemkommunen Kvinnherad Lennsmannskontor som skulle underskrives. Dette ble gjentatt 3 ulike dager. Etter det ble han momentant, der politi med våpen og skuddsikre vester hentet han ut med hard makt og overført til Høyrisikofengselet Storstrøms der Rune Vahl-Madsen er enhetsleder, den 21.09.22. Her ble han utsatt for slag, holding, alle klærne av, holdt på hodet og 6 politimenn rundt benken, uten mat og drikke i 24 timer og isolasjon i flere dager. Den psykiske og fysiske torturen har vedvart når Sigmund ivaretar FN sine menneskerettigheter, som både norske og danske myndigheter har ratifisert. Ratifisert betyr at de plikter å følge dem.
Den siste fysisk og psykisk tortur skjedde 15.11.22 da hovedforhandling skjedde i Nykøping Falster retten med ansvarlig dommer Anne Bundgaard.
Vi som folk kan nå reise oss, stå opp og stå sammen mot en slik grov urett og grove lovbrudd, når verken folkevalgte eller andre myndigheter gjør det.
Er det ikke vårt ansvar som etiske, moralske og kjærlige kvinner og menn?
Siv Karin
Les også: Hvorfor havnet Sigmund i høyrisikofengsel?
Hvorfor sitter Sigmund i høyrisikofengsel i Danmark, når han er etterlyst i Norge?
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
Et nytt EU-direktiv vil hindre oss i å stille krav om å kjøpe norsk mat
Av Romy Rohmann - 2. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/et-nytt-eu-direktiv-vil-hindre-oss-i-a-stille-krav-om-a-kjope-norsk-mat/
Fra 2023 kommer det nye miljøkrav til offentlige innkjøp av mat. Det offentlige skal nå sørge for klimavennlige matvalg i offentlige institusjoner som barnehager, sykehjem og i offentlige kantiner. Men det er ikke lov å stille krav om norsk opprinnelse i offentlige anskaffelser.
Av Romy Rohmann
Elisabeth Sandnes som er fagansvarlig for mat i avdeling for bærekraft og innovasjon i Direktoratet for forvaltning og økonomistyring forklarer at dette skyldes at reglene som regulerer hvordan det offentlige inngår kontrakter, bygger på et EU-direktiv som skal sikre god og rettferdig konkurranse. Dette innebærer at det ikke er lov å diskriminere andre land.
Målet med det nye direktivet er å hjelpe offentlige institusjoner med å redusere klima- og miljøbelastningen fra sine innkjøp, men kortreist og norsk mat er ikke en av kriteriene som kan settes.
Alle offentlige instanser, enten det er barnehager, sykehjem eller departementer, har plikt til å fremme klimavennlige løsninger og redusere skadelig miljøpåvirkning av sine innkjøp. Mat er en kategori vi vet har et stort miljøfotavtrykk. En slik innkjøpsveiledning kan sammen med interne rutiner i organisasjonen gjøre det enklere å lykkes med disse miljøforpliktelsene, sier Elisabeth Sandnes til Nationen.
Direktoratet har formulert ni grunnleggende og viderekomne krav.
Det foreslås også et krav om at alle leverandører skal levere tall på hvilke matvarer og hvilke mengder som er innkjøpt, slik at oppdragsgiver kan beregne klimafotavtrykket av innkjøpene sine ved hjelp av direktoratets egen klimakalkulator.
EØS-avtalen har ulike terskelverdier (totalsum for anskaffelsen) for hvilke anskaffelser som må kunngjøres, legges ut til offentlig anbudskonkurranse. Det har vært ulike terskler for anskaffelser innafor ulike sektorer, som da igjen har måttet følge hver sin forskrift.
I enkelte kommuner har det vært utformet kravspesifikasjoner som har favorisert lokale leverandører ved å dele opp anskaffelsen i flere mindre anskaffelser eller sette krav om kortreist produksjon utfra miljø og transport hensyn.
I nåværende regelverk står bla dette:
Det er ikke anledning til å velge beregningsmåte eller dele opp en kontrakt med det formål å unnta kontrakten fra forskriften. Dette forbudet er imidlertid ikke til hinder for at man av praktiske eller andre årsaker velger å dele opp én anskaffelse i delkontrakter, som leverandørene enkeltvis kan gi tilbud på.
Klagenemnda for offentlige anskaffelser KOFA har hatt mange saken hvor kommuner har måttet betale erstatning til firmaer som mener at de har blitt forbigått eller ikke vurdert. Det har sikker også blitt kjøpt inn fra leverandører som kjenner noen som kjenner noen, slik at det har vært nødvendig og klokt å ha et tydelig regelverk på dette.
Problemer etter EØS-avtalens inngåelse er at det ikke er nasjonale retningslinjer som bestemmer dette, men at vi nå må innordne oss avtaler som gjøres i EU. Norge har gjennom EØS-avtalen et felles marked med EU, noe vi nå så smertelig opplever når det kommer til strøm.
Nå er det altså enda et nytt EU-direktiv som begrenser nasjonal råderett på gang, som er «grønt» må vite; Et regelverk som skal hjelpe offentlige institusjoner med å redusere klima- og miljøbelastningen, og sikre god og rettferdig konkurranse, noe som innebærer at det ikke er lov å diskriminere andre land.
https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/veileder-offentlige-anskaffelser/id2581234/?ch=7
Dette er en passende anledning til å tipse om REKO-ringen:
REKO: Lokalmat – helt uten mellomledd
Kapitalisme med et menneskelig ansikt?
Av Bjørn Richter - 2. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/kapitalisme-med-et-menneskelig-ansikt/
Av Bjørn Otto Richter.
Vår kunsteriske medarbeider Bjørn Otto Richter sier sitt om «kapitalisme med et menneskelig ansikt»:
CIAs stjerneanalytikere er ute av kontakt med virkeligheten når det gjelder Russland
Av Larry Johnson - 2. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/cias-stjerneanalytikere-er-ute-av-kontakt-med-virkeligheten-nar-det-gjelder-russland/
De ser bare Sovjetunionens dårlige gamledager
Av Larry C. Johnson, 26. november, 2022
CIA har takket være Hollywood og guttefans, et ufortjent rykte for kompetanse i å utføre spionasje og skjulte handlinger.
Jeg er fascinert av den vrangforestillingen som tilbys av tidligere CIA-offiserer, som Douglas London og Steven Hall. Full åpenhet, Hall var en noen og 20 år ung medelev i min klasse for læregutter med mål om karriere i CIA (vi gikk ut i tjeneste i september 1985). Han er etter min mening typisk for problemene som har plaget CIA de siste tretti årene – han var en etterfølger, dvs. han kom inn i byrået, delvis fordi hans pappa gikk foran ham.
Steve, hvis du husker det, var en av løgnerne som signerte et brev som erklærte at Hunter Bidens bærbare datamaskin hadde alle kjennetegn på russisk desinformasjon. Å knytte seg til et slikt injurierende brev (han trakk i tvil karakteren til John Paul Mac Isaac*) fremhever hans tendens til å følge flokken og unngå kritisk tenkning. (*Eieren av verkstedet som oppdaget Hunter Bidens «lap top fra helvete» og beskyldt av media for å være russisk agent og plante desinformasjon på Hunters pc. Isaac har gått til søksmål pga. beskyldningene. Overs.merkn.)
Men jeg vil fokusere på Douglas London. Han dukker opp over hele media, spesielt CNN og Wall Street Journal, og tilbyr analyser som spenner fra det banale til vrangforestillinger.
Se på dette utdraget, publisert i Wall Street Journal, i mars:
«Jeg tilbrakte 34 år i Central Intelligence Agencys hemmelige tjeneste, og å se Vladimir Putins brutale krig i Ukraina fra sidelinjen fyller meg med både tristhet og en følelse av muligheter. Spionasje er en rovdyraktig bransje, og det er blod i vannet. Putins selvpåførte skade har gjort mer for å vende hans eget folk mot ham enn noe Vesten kunne ha gjort.
Russisk mystikk er borte. Mr. Putin har bevist at landet hans er den fallende makten som de best informerte overvåkrene av Russland hevdet det var. Færre forståsegpåere vil polere poetisk over Mr. Putins listige og strategiske geni. Han var muligens en dyktig operasjonsoffiser i løpet av sin KGB-karriere, men han gikk tydeligvis glipp av timene om selvbevissthet og kontraspionasje. Jo mer han strammer sikkerhetsskruene og dekker Russlands vindu mot verden, jo mer sannsynlig er det at de han er avhengig av vil vende seg mot ham.»
Fikk du med deg denne? Russland, hvis økonomi tikker pent i vei, i motsetning til den pågående implosjonen i Europa, er en fallende makt i Mr. Londons fantasifulle verden. Siden starten av den spesielle militæroperasjonen i februar i fjor, har Putin frustrert vestlige forsøk på å male ham som Hitler reinkarnert og han har smidd tettere bånd med Kina, India, Saudi-Arabia og Brasil. Å, nevnte jeg at han har folkelig støtte blant det russiske folk:
Andelen av russiske borgeres tillit til president Vladimir Putin var på over 80%, ifølge All-Russian Public Opinion Research Center som publiserte resultatene av en undersøkelse utført fra 3. til 9. oktober blant 1.600 respondenter over 18 år, rapporterer TASS.
«På spørsmål om tillit til Putin, svarte 80,9% av respondentene positivt (-0,2% i løpet av uken), godkjenningsgraden av den russiske presidentens arbeid var 75,6% (-1,3% i løpet av uken),» bemerket meningsmålerne.
Jeg vil minne dere om Vestens desperasjon etter å fremstille Putin som en taper uten folkelig støtte. For fem år siden hevdet Statista at Putin mistet folkelig støtte:
Ifølge en undersøkelse fra Pew Research Center som ble offentliggjort i forrige uke, har russerne fortsatt stor tillit til president Putins evne til å gjøre det rette når det gjelder verdensanliggender. Til tross for hans høye generelle oppslutning, mister Putin faktisk offentlig støtte på mange viktige spørsmål. Oppslutningen om hans håndtering av forholdet til Ukraina og EU har falt med henholdsvis 20 og 15 prosentpoeng siden 2015. Russerne er også stadig mer misfornøyde med måten presidenten håndterer forholdet til USA på.
Hvis du trodde at en erfaren spion som London ville ta seg tid til å faktisk samle noen fakta og sammenligne dem med historien, tro om igjen. Det ser ut som Mr. London helt sikkert ikke er i ferd med å la fakta komme i veien. London mener at hans evne til å snakke russisk gir ham spesiell innsikt i Vladimir Putins sinn. Her er hans ivrige analyse fra en fersk kolonne i «Just Security«:
Politikere gjør klokt i å huske tre grunnprinsipper som styrer Putins beslutningsprosesser: 1) han er et produkt av KGB på 1970- og 1980-tallet og var vitne til, i daværende Øst-Tyskland i 1991, da verden slik han kjente den opphørte å eksistere; 2) ego, overlevelse, grådighet og ambisjon styrer hans moralske kompass; og 3) han har kommet til å tro på sin egen propaganda.
I motsetning til alle andre politiske ledere er Putin drevet av «ego, overlevelse, grådighet og ambisjoner». Unnskyld meg, men du store alpakka! Takk Gud for at verken Bill Clinton eller Barack Obama eller Boris Johnson var motivert til å stille til valg på grunn av «ego, overlevelse, grådighet og ambisjoner». Noen ytterligere spørsmål om hvorfor jeg håner London som banal. Helvete, Herr London forstår ikke engang seg selv, dvs. hva som motiverer ham. Bortsett fra Jesus Kristus, har jeg ikke hatt det privilegium å kjenne noen politisk leder av substans som var fri for ego, selvoppholdelsesdrift, grådighet og ambisjoner.
Denne typen overfladisk, grunn tenkning er en del av årsaken til at offiserer som London ormet seg oppover i CIA-byråkratiets rekker. Så lenge du plaprer selvfølgeligheter og sitter stille i båten for etablert tenkning, får du en stor personlig vurderings rapport (aka PAR), og blir forfremmet i samsvar med Peter Prinsippet*. (*Forfremmet innad i hierarkiet, til inkompetanse)
London Express spurte Herr London om Putins beslutning om å utnevne general Sergej Surovikin til øverstkommanderende for den militære operasjonen i Ukraina:
Douglas London, . . . mener Vladimir Putin ikke utnevnte Surovikin for hans meritter, men fordi den russiske luftforsvarssjefen mangler forbindelser innen militæret for å starte et kupp. Putin installerte Surovikin, med kallenavnet «General Armageddon», for å føre tilsyn med russiske operasjoner i Ukraina denne måneden, etter en rekke tunge nederlag i møte med ukrainske styrker i Kherson og Kharkiv.
General Surovikin ledet tidligere russiske operasjoner under den syriske borgerkrigen da Moskva støttet opp Bashir Al-Assads regime mot islamistiske opprørsstyrker.
Han ble kreditert for å være hjernen bak gjenerobringen av store deler av Syria fra opprørernes hender, bruken av overveldende ildkraft og lite hensyn til sivile skader.
Surovikins utnevnelse til å bli den øverste russiske kommandanten i Ukraina, sammenfalt med bruken av utbredte selvmordsdroner for å ramme ukrainsk infrastruktur for energi.
Fikk du med deg denne? Surovikin er uten «meritter», men han får æren for å ha erobret store deler av Syria fra islamske opprørere. Hvis Douglas London virkelig hadde noe analytisk talent i det hele tatt – sammen med en viss intellektuell ærlighet – kunne han i det minste ha erkjent at Putins valg av Surovikin faktisk var basert på meritter.
Putin var ikke ute etter noen støvelslikkende padde for å kysse rumpa hans og fortelle ham hvilken fantastisk diktator han er. Putin valgte en general med erfaring i å lede en kombinert våpenoperasjon, med en klar merittliste for suksess.
Jeg vet ikke om London bare er dum og uvitende, eller om han oppriktig tror på tullet han spyr ut. Kan det være at hans egen erfaring som støvelslikker tåkelegger hans dømmekraft?
Når det gjelder Russland er amerikanske politikere en uvitende gruppe med liten forståelse for historien. De er blindet av ideologi og har en tendens til å se dagens Russland gjennom de utløpte konstruksjonene fra den kalde krigen: Putin og Russland er inkompetente. De er klønete. De er bakstreverske. Osv, osv, osv.
Ingen tar hensyn til den bemerkelsesverdige transformasjonen av livet i Russland under Putin i løpet av de siste 22 årene. Russland var et ekte dritthull i 1999. I stedet for å bruke russiske skattepenger på katastrofale utenrikspolitiske ekspedisjoner som Irak og Afghanistan, ble den knirkete, råtne infrastrukturen etter sovjetregimet renovert og modernisert under Putins ledelse.
Russlands militærapparat ble også oppgradert dramatisk, og dets teknologiske ferdigheter, spesielt innen romforskning, overgikk Vestens. De aller fleste mennesker i USA klarer ikke å forstå implikasjonene av Russlands rolle i å gi rakettene og romfartøyene som fraktet amerikanske astronauter til den internasjonale romstasjonen.
Tilbake i 2004 annonserte president Bush at NASAs aldrende romfergeprogram ville bli pensjonert i 2010 og – til slutt – erstattet av en plan om å returnere til månen. På den tiden innså NASA at det ville være et fireårig gap mellom romfergens pensjonering og når det nye bemannede romtransportsystemet ville være på plass.
Men på det tidspunktet virket det ikke som et stort problem for NASA å be Russland om å transportere amerikanske astronauter til og fra romstasjonen i mellomtiden. Forholdet mellom de to landene var vennlig – Bush fortalte reportere at han hadde sett Putin inn i øynene og «fått en følelse av hans sjel». I tillegg hadde NASA vært avhengig av russisk transport i 29 måneder etter Columbia-katastrofen i 2003, da romfergeprogrammet ble satt på pause.
Utviklingen av NASAs erstatningsfartøy har imidlertid tatt mye lengre tid enn forventet – byrået vil ikke ha en erstatning for romfergen før 2017. Det er noen grunner til det. Bushs måneprogram ble kansellert av Obama i 2010 og erstattet med en plan for private selskaper til å frakte astronautene. I mellomtiden ble NASAs budsjettforespørsler om å betale for det nye programmet, gjentatte ganger underfinansiert av kongressen.
Bare for å være tydelig. De inkompetente, udugelige, tilbakestående, teknologisk usofistikerte russerne har vært Uber-sjåfør for USA, og frakter amerikanske astronauter til og fra den internasjonale romstasjonen.
Men når det gjelder å drive militære operasjoner i Ukraina, kan russerne visstnok ikke helle piss ut av en støvel. Jeg tilbyr dette som det klareste eksempelet på vrangforestillingen som blinder hodene til antatte superspioner som Douglas London og Steve Hall og andre.
I stedet for å erkjenne at Russland, til tross for sin relativt lille befolkning sammenlignet med andre land, er en sertifisert leder innen sofistikert, kompleks teknologi, ser vestlige etterretningstjenestemenn og politikere bare Sovjetunionens dårlige gamledager og den krasse partipolitikken som ødela sovjetimperiet.
Vesten klarer ikke å forstå at det er en ny gutt i gata som ikke kommer til å vike eller bøye seg i møte med krigerske trusler fra idiotene i Vesten. En unnlatelse av å kjenne sin motstander (eller fiende) er en oppskrift på katastrofe. Dessverre frykter jeg at Vesten blir fortært av den oppskriften og vil fortsette å kjempe mot et bilde av deres kollektive fantasi som ikke lenger eksisterer.
Star CIA Analysts Are Out of Touch With Reality When it Comes to Russia
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfall.
«Krig er forakt for liv. Fred er å skape»
Av Jon Nordmo - 2. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/krig-er-forakt-for-liv-fred-er-a-skape/
I gamle dager var det ikke tvil hos venstresiden. Uansett forkortelser SF, NKP, AKP, RV, SV, Rødt, sto alle solid plantet i en forståelse av at NATO ikke egentlig var en forsvarsallianse som skulle beskytte Europa og USA fra en truende invasjon fra Sovjetunionen. Forståelsen var mere at NATO var en amerikansk / europeisk militær allianse som hadde som formål å sikre at USAs og Vest-Europas herredømme over verden ikke ble utfordret.
Av Jon Nordmo.
Eksemplene som var grunnlag for en slik forståelse var talløse: NATO landet Frankrike i krig mot befolkningen for å fortsatt kunne eie og utbytte Vietnam og Algerie, NATO landet Storbritannia i krig mot MAU MAU i Kenya for å beholde sin koloni der, NATO landet Portugal i krig mot Mosambik, Angola og Guinea Bissau for å beholde disse tre landene som sine kolonier / eiendom, NATO landet Spania i krig mot Marokko for å beholde protektoratet over landet, NATO landet Belgia i krig mot befolkningen i Congo for å beholde eiendomsretten til dette enormt rike landet, NATO landet USA i krig mot Vietnam, Iraq, Afganistan, Laos, Kampuchea, Guatamala for å beholde kontrollen over disse landene.
Nei, for folk på venstresiden, var det åpenbart. NATO landene hadde ingen intensjon om å leve opp til sine egne vakre ord om folk og nasjonenes rett til selvbestemmelse, demokrati og menneskerettigheter. Ikke når de kunne dra fordel av å handle i motstrid til de fagre ordene.
Og venstresiden tok standpunkt. Mot de enkelte NATO-landenes folkerettsstridige krigene. Men også mot selve NATO som militær allianse.
Dette ble enda tydeligere da Sovjetunionen og landets svar på NATO «Warsawa pakten» oppløste seg selv. Nå sto bare et ribbet Russland tilbake, med en president, Boris Yeltsin, som fylte departementene med amerikanske rådgivere og eksperter som skulle sørge for at Russland nå beveget seg i riktig retning. Målet var å bli som USA! Som vesten!
Fienden var altså plutselig borte. Og ikke bare det, fiendens mål var å bli som oss!
Men NATO da? Hva skulle skje med NATO nå når fienden hadde «overgitt» seg. Og underlagt seg NATO landenes eksperter.
Som vi vet: NATO oppløste ikke seg selv! Tvert imot. NATO satte i gang med tidenes opprustning og begynte målrettet å ta opp nye medlemmer blant de landene som tidligere var med i Sovjetunionens militærallianse. Selv om hovedfienden var borte / nøytralisert.
Og nå, da verden gikk fra å ha to supermakter som holdt hverandre i sjakk, til å ha bare en (USA med NATO), viste det seg at USA / NATO bekreftet alle venstresidens analyser. Det ene overfallet av selvstendige land, etterfulgte det andre. Uten godkjennelse av FN. Dvs stikk i strid med FN pakten og stikk i strid med all internasjonal lov og rett.
Nå skulle man tro og forvente at venstresiden var krystall klar i sin fordømmelse av disse invasjonene / overfallene. Men noe var forandret i partilandskapet. Og, tro det eller ei, anti NATO partiet SV satt faktisk i den regjeringen som vedtok å være med på NATOs folkeretts stridige 78 dagers sammenhengende bomberegn over Jugoslavia. De var også med på å vedta at de skulle delta i okkupasjonen av Afganistan. Faktisk vedtok de også å delta i NATOs bombekampanje mot Libya, hvilket resulterte i at Afrikas mest velfungerende velferdsstat ble redusert til en ruinhaug med ufattelige menneskelige lidelser som konsekvens.
Hva hadde skjedd?
Hvordan var denne helomvendingen fra å være motstandere av NATOs ulike kriger, til å faktisk aktivt støtte dem, mulig?
Endret analysen hos SV seg? Til å nå mene at NATO hadde endret seg? At NATO nå arbeidet for fredelige løsninger av konflikter? At NATO ikke lengere var ute etter å sikre USA og (hovedsakelig Vest) Europas kontroll over verdens ressurser og utvikling? At det egentlig var bra at NATO var så sterkt som mulig slik at militæralliansen kunne sørge for at «jungelen», som EUs utenrikspolitiske talsmann Josep Borell omtalte verden utenfor Europa og USA som, ikke skulle komme og ødelegge den europeiske / amerikanske velpleide hagen? (En metafor som falt helt naturlig fra hans munn, og som ingen europeiske politikere løftet på øyenbrynene over. I «jungelen» derimot var det en rasende reaksjon, men også en klargjøring. Koloniimperiene hadde fremdeles sin koloniale mentalitet intakt)
Et lyspunkt var det dog.
Det andre partiet på venstresiden, Rødt, tok skarpt avstand fra krigen i Libya og har i ettertid krevd gransking av forholdene som gjorde at Norge gikk til krig og også klargjøring av konsekvensene for befolkningen i landet.
Prisverdig!
Som det eneste partiet i Norge!
Så gjør vi et sprang. Til dagens krig i Ukraina. Også den i strid med folkeretten.
NATO / Ukraina på den ene siden og Russland på den andre.
Russland mener at krigen skal føres til de har tvunget NATO / Ukraina til å oppgi forsøket på å inkludere Ukraina i NATO og heller ikke stasjonere NATO tropper og utstyr der. Videre krever de at Ukraina anerkjenner Krim som en del av Russland – og muligens også de nye annekterte områdene.
NATO / Ukraina mener at krigen skal føres til Russland er beseiret eller blitt helt utmattet og derved vil måtte tilbakelevere de delene av Ukraina som de har annektert, blant annet Krim. Og betale en skikkelig krigs skade erstatning.
For at Ukraina skal vinne krigen, eller i hvert fall holde det gående så lenge at Russland tvinges i kne, så må landet tilføres en enorm mengde med våpen fra NATO landene. Avanserte våpen. I tillegg må landet kontinuerlig gjenoppbygges etter hvert som kraftstasjoner m.m. blir bombet i stykker. I tillegg må de ha mange penger for i det hele tatt å drive landet.
Her stepper NATO landene inn. Med våpen, penger og utstyr. USA alene med 100 milliarder dollar!! (Nesten det dobbelte av Russlands militærbudsjett for et helt år!) Norge er også med, og gir faktisk mer enn noe annet NATO land, sett i forhold til BNP.
Resultatet uteblir ikke! Krigen fortsetter. Uke etter uke, måned etter måned. Hundretusenvis av unge menn avslutter livet og enda flere blir lemlestet for livet. Ukraina legges langsomt men sikkert i grus.
Det spesielle med denne krigen er at «mainstream media», fra Klassekampen til Morgenbladet går 100% inn for opptrapping av krigen. Flere våpenforsendelser, mer avanserte offensive våpen …
Enda mere spesielt er det at politikere i Norge unisont går inn for økte forsendelser av krigsmateriell. Mere støtte til krigen.
At SV går inn for økte bevilgninger til krigen er ikke akkurat noen bombe, det er i tråd med deres politikk gjennom mange år.
Men helt spesielt er det at også Rødt går inn for at NATO / Ukraina skal klare å «vinne» krigen. Det betyr i klartekst at de aktivt går inn for å forsyne Ukraina med våpen (defensive og offensive), penger og soldater (det kjemper i dag over 15.000 polske og rumenske soldater i ukrainske uniformer) slik at de kan klare å beseire Russland.
Våpenhvile? Forhandlinger for å få slutt på krigens lidelser?
Glem det! Ikke aktuelt før Russland er grundig slått eller utmattet! Slik at USA / NATO kan diktere betingelsene.
Det er beskjeden fra USA. Den gjentas i London. Den gjentas i Brussel… Og utrolig nok: Den gjentas av hele det politiske landskapet i Norge. INKLUDERT partiet Rødt!
Jeg vet ikke hva Rødt legger til grunn for sin mening om at krig er den beste løsningen.
At Russland har opptrådd folkerettsstridig er soleklart, men er det et argument for at krig må være svaret? Det eneste svaret?
Et annet konkret spørsmål har jeg til partiledelsen:
I følge flere ledende utenrikspolitiske strateger, både amerikanske og europeiske, er det en reell fare for at krigen kan utvikle seg til en atomkrig. Tenkningen bak denne meningen, er at hvis NATO lykkes i å slå Russland så grundig at landet må gå med på en ydmykende og ruinerende fred, så er selve landets eksistens på spill. Da er det stor fare for at Russland vil ty til atomvåpen. Ikke nødvendigvis massivt mot hele NATO i første omgang. Men mot Ukraina. For å forhindre nederlaget og igjen komme ovenpå. Hvis det skjer mener disse strategene at da kan alt skje. Fra en begrenset atomkrig i Europa til et verdensomspennende ragnarokk.
Hvor stor sjanse er det for at det skjer?
Ingen vet % satsen. John Mearsheimer mener at det er nok at det er en sjanse. Han trekker en parallell. Hvis jeg har en revolver med plass til 100 patroner i kammeret. Jeg setter inn fem kuler. Spinner kammeret og sikter mot hodet ditt. Er du komfortabel med at jeg trekker av fem ganger? Tross alt er det bare 5% sjanse for at du blir drept?
Selvfølgelig er du ikke komfortabel. Du ville vært livredd. Du kunne dø!
Ja, kanskje det bare er 5% sjanse for atomkrig hvis NATO klarer å banke Russland. Som kan være begrenset til Europa eller være verdensomspennende.
Mener Rødt at det er verd sjansen? Eller har de en annen analyse? Som sier at Russland, som verdens nest største atommakt, vil akseptere et nederlag? Og gå med på å trekke seg ut av de nylig innlemmede områdene? Betale 100-vis av milliarder i krigsskade erstatning? Og måtte akseptere Ukrainas NATO medlemskap? Og derved avanserte NATO baser og raketter helt inntil sine grenser?
Jeg vet at ledelsen i Rødt ikke er glad for Steigan.no.
Det burde ikke være til hinder for at partiledelsen tok seg tid til å svare på noen av de spørsmålene som jeg reiser. Man kan godt skrive et innlegg i Aftenposten, selv om man er helt uenig i avisens redaksjonelle linje og selv om man mener at avisen farer med usannheter om vesentlige spørsmål. Man kan også opptre i NRK TV og Radio, selv om man mener at NRK ikke er helt sannferdig i sine reportasjer. Da må det også gå an å skrive i Steigan.no, selv om man ikke er enig i det avisen ellers skriver.
Jeg har forstått det slik at Rødt, på denne plattformen, er garantert å få den spalteplassen de trenger.
Kommentar: Åpen invitasjon til Rødts ledelse
Artikkelforfatteren har tolket det riktig. Rødts ledelse har til enhver tid en stående invitasjon til å svare på eller kommentere disse spørsmålene her i steigan.no – uten noen form for sensur fra vår side og så omfattende man måtte ønske.
Red.
Biostatens fødsel
Av Thomas Fazi - 2. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/biostatens-fodsel/
Beveridges visjon for folkehelse har blitt pervertert
Av Thomas Fazi UnHerd – 29. november 2022
Mens hver av Beveridges «Fem Store» – savn, sykdom, uvitenhet, elendighet og lediggang – fortsatt står sterkt, holder spesielt en av dem kraften til å lamme hele nasjoner med et pennestrøk. De siste tre årene har avslørt mange ting, hvor den mest urovekkende er i hvilken grad Beveridges forestilling om folkehelse har blitt pervertert. Ikke bare kommer NHS (National Health Service) til kort med sitt opprinnelige mål om å tilby gratis og tilstrekkelig helsetjenester for alle, men som noe ment å frigjøre mennesker fra trusselen om sykdom, blir folkehelsen sakte forvandlet til et instrument for sosial kontroll.
Etter hvert som nye autentiserings- og overvåkingsteknologier som vaksinepass og sporingsapper ble rullet ut under pandemien, reiste borgerrettighetsorganisasjoner og aktivister spørsmålet om misjonskryp – det vil si sannsynligheten for at regjeringer klamrer seg til disse teknologiene og bruker de til uventede formål, og innleder en ny æra med normalisert statlig overvåking.
Selv FN advarte om at potensialet for misbruk var høyt og at «det som ble rettferdiggjort under en nødsituasjon nå kan bli normalisert når krisen har passert». Noen gikk enda lenger og hevdet at pandemien bevisst ble utnyttet av globale eliter for å innlede en «stor omtilling» av menneskelige samfunn – et skifte mot en stadig mer eiendomsløs, kontantløs, ultradigitalisert økonomi. På den tiden ble slike bekymringer avvist som grunnløse konspirasjonsteorier. Og likevel, som så mange andre påstander som i utgangspunktet ble latterliggjort og sensurert bare for å bli bevist korrekte over tid, bekrefter hendelser mye av denne frykten.
Etter det nylige G20-møtet på Bali utstedte lederne for verdens største økonomier en felles erklæring som blant annet ba om etablering av et globalt vaksinepass og digital helse-ID -ordning. Uttalelsen lyder: «Vi erkjenner viktigheten av delte tekniske standarder og verifiseringsmetoder, under rammen av IHR (2005), for å lette sømløse internasjonale reiser, interoperabilitet og gjenkjenne digitale løsninger og ikke-digitale løsninger, inkludert bevis på vaksinasjoner.»
International Health Regulations (IHR) 2005 er en juridisk bindende avtale mellom 196 land utviklet i regi av Verdens helseorganisasjon. IHR, som trådte i kraft i 2007, påla landene å styrke overvåkingskapasiteten ved grenseoverganger og innførte en rekke helsedokumenter, inkludert internasjonale vaksinasjonssertifikater. G20-lederne uttalte videre: «Vi støtter fortsatt internasjonal dialog og samarbeid om etablering av pålitelige globale digitale helsenettverk som en del av arbeidet med å styrke forebygging og respons på fremtidige pandemier, som bør kapitalisere og bygge på suksessen til de eksisterende standardene og digitale covid-19-sertifikater.»
Under Business 20 (B20)-panelet som ble holdt i forkant av G20-toppmøtet, ga Indonesias helseminister Budi Gunadi Sadikin den samme anbefalingen i enda sterkere ordelag: «La oss få et digitalt helsesertifikat godkjent av WHO – hvis du har blitt vaksinert eller testet på riktig måte, så kan du bevege deg rundt.» I et 132-siders dokument som inneholder en rekke anbefalinger for G20, oppfordret B20 til utbredt bruk av digitale covid-19-sertifikater som ville være en del av en «teknologiaktivert ‘alltid-på’ global helseinfrastruktur».
Sadikin la til at G20-landene har gått med på forslaget og planlegger nå å innføre det som en revisjon av IHR-rammeverket på den neste verdenshelseforsamlingen, planlagt til mai 2023 i Genève. Tanken er at WHO skal gis juridisk bindende fullmakter til å gjennomføre slike tiltak i fremtiden. Dette er et forsøk på å fornye WHOs såkalte internasjonale pandemiavtale – et forsøk på å gi den omfattende fullmakter til å diktere folkehelsetiltak til land med full støtte fra folkeretten, og potensielt overstyre deres nasjonale suverenitet.
Denne reformen ville effektivt forvandle organisasjonen til noe som ligner en «verdens helseregjering» med enestående fullmakt til å overstyre beslutninger fra nasjonale myndigheter i alle spørsmål om folkehelse. Gitt den svært tvilsomme rollen den spilte gjennom covid-pandemien og dens velkjente avhengighet av private «filantrokapitalistiske» institusjoner – først og fremst Bill & Melinda Gates Foundation – er dette et ganske alarmerende prospekt.
Den kommersielle pressens «faktasjekkere» har vært raske til å påpeke at selv om traktaten ble godkjent, ville WHO ikke ha kapasitet til å tvinge medlemslandene til å overholde folkehelsetiltak. Men selv om det er sant at enhver lov som ikke støttes av makt til syvende og sist er en papirtiger, ignorerer slike motbevisninger måten en slik traktat kan styrke regjeringens evne til å implementere overskridende tiltak under dekke av folkehelse nettopp ved å benytte seg av «skyldfrihet» mot WHO («Det er ute av våre hender – vi gjør bare det de ber oss gjøre!»).
De ignorerer like mye at «gruppepress» eksisterer selv blant nasjonalstater – land kan overtales til å ta visse tiltak ganske enkelt ved å sverte de som nekter som pariastater (som Sverige vet altfor godt). Og avslaget på å implementere en juridisk bindende internasjonal avtale ville helt sikkert sette enhver regjering under et enormt press. Dette gjelder spesielt i sammenheng med svært ujevne maktforhold mellom stater. Dette forklarer hvorfor den største motstanden mot traktaten hittil har kommet fra afrikanske land – en sannsynlig reaksjon på global covid-politikk som har blitt sett på av mange på kontinentet som en ny form for medisinsk kolonialisme.
Men dette ser ikke ut til å bekymre utviklede land. Og det er her normaliseringen av vaksinepass blir mest alarmerende. Som vi så under pandemien førte covid-pass til en enestående økning av rettigheter og friheter som vi tok for gitt i liberal-demokratiske samfunn. Aldri før hadde QR-koder blitt brukt som et regulert krav for å komme inn i det sosiale livet. Nesten fra den ene dagen til den andre ble millioner av uvaksinerte borgere fratatt sine grunnleggende konstitusjonelle-, sivile- og menneskerettigheter – retten til arbeid, utdanning, offentlig transport og sosialt liv. Denne politikken forårsaket massiv psykologisk stress og økonomisk deprivasjon, ettersom uvaksinerte mennesker ikke bare fant seg ekskludert fra det sosiale livet, men i mange tilfeller også begrenset fra å jobbe.
Hva verre er, er det nå klart at covid-vaksiner har en begrenset innvirkning på smitte, noe som betyr at den opprinnelige begrunnelsen for vaksinepass – det å skape «covid-frie rom» og redusere spredningen av viruset – stort sett var ubegrunnet. Det er vanskelig å se hvordan G20-lederne kunne beskrive dette som en «suksess», med mindre vaksinepass ikke bare var et middel for å få et mål – massevaksinering – men også, og kanskje enda viktigere, et mål i seg selv. Det er ingen hemmelighet at teknologiselskaper så covid-pass som inngangsporten til altomfattende digitale ID-er.
Selskaper og internasjonale organisasjoner som Verdensbanken og World Economic Forum har lenge fremmet biometribaserte digitale identitets- og helselommebøker – «digitale pass» tildelt hver enkelt innbygger ved fødselen som inneholder en persons vaksinasjonsstatus og andre helsedata (som genetiske data), tester og psykiske helsejournaler), samt, potensielt, deres demografiske, økonomiske, lokasjon- og biometriske data. Som forskere bemerket i BMJ, skaper dette potensialet for alle slags rettighetsbrudd og diskriminering basert på personlig status fra myndigheter, arbeidsgivere, rettshåndhevelse og finansinstitusjoner.
Dette er akkurat den «nye normalen» som mange hadde advart om: en der tilgang til sosialt liv og glede av grunnleggende menneskerettigheter, som retten til bevegelsesfrihet, ville bli knyttet til positiv skanning av en digital ID som inneholder alle slags personopplysninger. Som WEF spådde i en rapport fra 2018, vil denne digitale ID-en en dag «avgjøre hvilke produkter, tjenester og informasjon vi kan få tilgang til – eller omvendt, hva som er stengt for oss».
Prosjekter av denne typen er allerede i gang over hele verden. India, for eksempel, har det største biometriske ID-systemet på planeten, med 1,3 milliarder digitale IDer utstedt, som dekker 92% av befolkningen. Aadhaar krever at indiske statsborgere sender inn fotografi, irisskanning og fingeravtrykk for å kvalifisere for sosiale tjenester, fordeler, kompensasjon, stipend, juridiske rettigheter og ernæringsprogrammer. I følge en rapport i Financial Times har det vært «flere tilfeller av kortløse individer som sultet i hjel fordi de ikke fikk tilgang til fordelene de hadde rett til». Som forfatteren bemerker, hevder noen kritikere at det indiske Aadhaar-systemet «nå fungerer som et verktøy for sosial ekskludering og kommersiell innflytelse.»
Forestillingen om en digital ID som «gir deg tilgang til tjenester» er også urovekkende fordi den innebærer at din rett til de aktuelle tjenestene kan bli «slått av» når som helst. Dette er ikke et dystopisk hypotetisk scenario – i land som Italia, Frankrike og Israel mistet dobbeltvaksinerte borgere sin «status» da pass kom til å kreve en tredje boosterdose i 2021-22; i Chile ble denne statusen utvidet til en fjerde dose i mai 2022. Et glimt av hva dette kan bety for fremtiden ble synlig i juni, da en protest planlagt av hundrevis av bankinnskytere i det sentrale Kina som søkte tilgang til sine frosne midler, ble hindret da myndighetene gjorde helsekodeappene sine røde, sa flere kontoinnehavere til Reuters, noe som gjorde det umulig for dem å reise.
Hvordan er dette koblet til «Great Reset» – et begrep som har kommet til å omfatte alle de angivelig ondskapsfulle planene som blir lagt ut av World Economic Forum og av dets tegneserieaktige skurkaktige styreleder, Klaus Schwab? Vel, for det første ble Schwab invitert til å tale på G20, der han hevdet at den nåværende «økonomiske, politiske, sosiale og økologiske og institusjonelle krisen» representerer en mulighet for «en dyp systemisk og strukturell omlegging av vår verden». Et grunnleggende aspekt ved denne verdenen som Schwab ser for seg er den såkalte fjerde industrielle revolusjon, som med hans egne ord består i «sammensmeltingen av våre fysiske, digitale og biologiske identiteter.» Digitale IDer bør i denne forstand forstås som bare det første trinnet i en «revolusjon» som tar sikte på å fullstendig viske ut linjene mellom kroppene våre og nye teknologier som robotikk, kunstig intelligens, nanoteknologi, kvantedatabehandling, bioteknologi, og så videre.
Det er ikke vanskelig å se hvordan et slikt system vil gi bedriftselitene og deres teknokratiske håndlangere nesten fullstendig kontroll over livene våre. Likevel er denne fremtiden langt fra garantert. Pandemien har også vist at vår stadig mer digitaliserte virkelighet ikke har undertrykt menneskers grunnleggende behov for fysisk tilknytning, intimitet, natur – ikke hos alle, i det minste. Kampen mellom det menneskelige og det post-menneskelige virker derfor langt fra over. Hvis det å introdusere en biostat er svaret på Beveridges andre gigant, virker det ikke veldig overbevisende.
Originalen: The birth of the biostate
Oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.
Covid-pandemien: en oppsummering
Av Halvor Næss - 2. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/covid-pandemien-en-oppsummering/
Av professor og overlege Halvor Næss.
Det har nå gått snart tre år siden Covid-pandemiens begynnelse, og for de fleste er dette et tilbakelagt kapittel. Hva har vi lært når det gjelder myndighetenes håndtering av pandemien?
Før pandemien fantes det klare retningslinjer for håndtering av alvorlige luftveispandemier basert på kunnskap fra en rekke tidligere pandemier. Det var sannsynlig allerede i mars 2020 at risikoen for å dø av Covid var lav og trolig på linje med alvorlige influensapandemier (men betydelig mindre enn for spanskesyken i 1918 til 1920). Det var også klart at dødeligheten først og fremst rammet gamle. Likevel valgte myndighetene i nesten alle land (med unntak av blant annet Sverige) å legge de gamle retningslinjene til side. I stedet ble det innført tiltak som de gamle retningslinjene advarte mot. Det kunne likevel tenkes at dette nye eksperimentet i håndtering av pandemien ville bli en suksess. Under følger en kritisk gjennomgang av dette eksperimentet.
Nedstengning
De fleste land stengte ned all såkalt ikke-essensiell virksomhet i mars 2020 og innførte hjemmekarantene for både syke og friske. Først var målsetningen å flate ut smittekurven for ikke å overvelde sykehusene. Senere ble målsetningen i mange land inkludert Norge en null-Covid strategi. Helseminister Høie var en ivrig tilhenger av denne strategien. Det finnes nå en rekke studier som viser at nedstengningene ikke virket. Sveriges helsevesen brøt ikke sammen. Nedstengningene hadde ingen innvirkning på smitten i Italia. En sammenligning av to nabokommuner på Jylland hvor den ene stengte ned og den andre ikke, viste ingen forskjell i smitte.
Andre studier viser at nedstengninger hadde minimal effekt på Covid dødeligheten. Det er ingen forskjell i dødelighet mellom amerikanske stater som stengte ned eller ikke. Færøyene som ikke stengte ned hadde lavere smitte og dødelighet enn Island som stengte ned.
I Norge sammenligner vi oss med Sverige som gjennom pandemien har hatt klart flere registrerte Covid døde. Definisjonen på Covid død har variert i ulike land. Derfor er overdødelighet et sikrere tall når ulike land skal sammenlignes. Det viser seg nå ifølge OECD tall at Sverige er landet i Europa med lavest overdødelighet fra pandemiens start og fram til sommeren 2022. Overdødeligheten er litt høyere i Norge.
Mens ovenstående viser at nedstengninger har hatt minimal eller negativ innvirkning på dødeligheten så viser andre studier at nedstengningene har hatt betydelige skadeeffekter som for eksempel økt fattigdom, arbeidsledighet og dårligere helsetilbud. Mange land står foran en gryende kreftepidemi. Særlig fattige land har vært lidende under nedstengningene.
Stengning av grenser
Stengning av grenser var ikke anbefalt før pandemien. Erfaringene nå er at stengning av grensene utsetter smitten i øystater og perifere stater som Norge. Men det var ikke mulig å hindre at befolkningen etter hvert ble rammet av pandemien slik tilfellet var i Australia og New Zealand. Ved siden av den negative effekten på den økonomisk aktiviteten så har grensestengningene hatt stor sosial og mental skadevirkning på familiesamhørighet på tvers av landegrensene.
Meteren
Det fantes ingen gode studier som viste at sosial avstand hindret virussmitte før pandemien. Det var derfor heller ikke anbefalt. Heller ikke nå finnes det studier som indikerer effekt av sosial avstand på Covidsmitte. Grunnen til dette er at smitten skyldes aerosolspredning og ikke dråpesmitte. God ventilasjon er viktig for å hindre smittespredning. Det er mulig plexiglass kan øke smittespredning ved å hindre god ventilasjon.
Munnbind
Munnbind har vært det mest synlige smitteverntiltaket. Før pandemien var munnbind ikke anbefalt ved luftveisinfeksjoner. En rekke vitenskapelige studier hadde ikke vist effekt av munnbind. En dansk studie i 2020 viste heller ikke at munnbind hindret Covidsmitte. Grunnen til at munnbind ikke virker, er at viruspartiklene er så små at de uhindret passerer gjennom porer i munnbindet. Det er faktisk mulig at munnbind øker risikoen for å bli alvorlig syk ved Covid infeksjon da munnbindet hindrer bæreren i å kvitte seg med potensielt farlige bakterier i nese og svelg.
Skolestengning
Før pandemien advarte folkehelseeksperter mot skolestengning. Likevel ble dette gjennomført i mange land ikke minst etter press fra lærerorganisasjoner. Nå vet vi at dette har hatt betydelig skadelig effekt på barns mentale helse og opplæring. Studier viser klart dårligere prestasjoner på skoletester nå sammenlignet med før pandemien.
Vaksinene
Vaksiner har vært en av medisinens store suksesser de siste 200 årene. De første coronavaksinestudiene var lovende og tydet på at vaksinerte hadde betydelig redusert risiko for å bli syk enn uvaksinerte. Men etter hvert har det sneket seg inn økende skepsis til vaksinene. For det første er langtidsbivirkninger usikre. Observasjonsstudier tyder på at vaksinene trolig hindret alvorlig sykdom under deltabølgen mens det etter deltabølgen er dokumentert høyere dødelighet blant de vaksinerte enn blant de uvaksinerte. For det andre er det aldri vist at vaksinene hindrer smitteoverføring. De opprinnelige vaksinestudiene var ikke designet for å vise dette. For det tredje er det sannsynlig at vaksinene øker antallet virusvarianter da vaksinene ikke er steriliserende. Disse momentene var delvis kjent allerede i begynnelsen av 2021. Polariseringen av befolkningen i vaksinerte og uvaksinerte er derfor høyst uakseptabel. Innføring av vaksinepass var et overgrep mot de uvaksinerte.
Konklusjon
Pandemihåndteringen brøt med retningslinjene før mars 2020. Studier viser at det ene tiltaket etter det andre var uten tilsiktet effekt, men med forutsigbare alvorlige konsekvenser for folks liv, helse, livskvalitet og økonomi. Håndteringen har vært en eneste lang serie av feil eller unødvendige tiltak.
Hvordan kunne dette skje? En mulig grunn er at verden ble grepet av panikk vinteren 2020 og iverksatte tiltak som tilsynelatende fungerte i Kina. Datamodellen fra England som spådde et stort antall døde uten nedstengning, var også viktig for den frykten som oppsto i mars 2020. Politikere overtok derfor styringen av pandemien. I Norge ble råd fra Folkehelseinstituttet delvis satt til side, og det kan se ut til at nesten alle tiltak var basert på legmannsvurderinger. Nedstengninger av skoler og andre ikke-essensielle virksomheter, meteren, munnbind og grensestengning for å hindre smitte, død og overbelastning av helsevesenet synes tilsynelatende fornuftige ved første øyekast.
Men som tilfellet så ofte er når det gjelder sykdom og helse, så har tilsynelatende fornuftige tiltak senere vist seg å være skadelige eller uten effekt. Også mange leger (inkludert assisterende helsedirektør Nakstad) lot seg forføre av slike legmannsbetraktninger. Det ekstraordinære hva angår Covidpandemien er at det fantes gode erfaringsbaserte retningslinjer for pandemihåndtering på forhånd. Sverige var et av få land som fulgte disse, og det er derfor ikke overraskende at nettopp Sverige er landet i Europa som har klart seg best.
At Sverige ikke ble grepet av panikk og at det allerede i mars 2020 var kjent at dødeligheten av Covid var relativt lavt, kan tyde på at det var andre årsaker enn panikk som førte til nedstengningene.
En viktig lærdommen er at vi må tørke støvet av de gamle retningslinjene for håndtering av fremtidige pandemier. De står enda sterkere nå enn før pandemien. Panikkdrevne tiltak løsrevet fra erfaringer over mange år var dømt til å mislykkes og inkluderte brudd på både smittevernloven og menneskerettigheter som Koronakommisjonen antydet i sin rapport. Samtidig må vi være på vakt for at andre årsaker enn panikk kan ha vært grunnen til det største overgrepet mot sivilbefolkningen siden andre verdenskrig.
De som styrer er autoritære ikke-demokrater
Av Ove Bengt Berg - 2. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/de-som-styrer-er-autoritaere-ikke-demokrater/
I Vesten skjer det en økende ideologisk produksjon med angrep på dem som utpekes som autoritære og udemokratiske. Mot dem som har tapt på og protesterer mot de omfattende samfunnsendringene som er gjennomført på autoritært og udemokratisk vis de siste tiåra.
Av Ove Bengt Berg.
De protesterende møtes med statlige overvåkings- og straffetiltak. I denne situasjonen har venstreopposisjonen slutta seg til de mektigstes fordømmelse av de protesterende som konspirasjons«teoretikere» og populister — som en gjentaking av forakten mot «pøbelen». «Pøbel» kommer av ordet folket.
Elitenes makt og forakt
Det er hele den samfunnsutviklinga som de styrende har gjennomført de siste fire-fem tiåra, og som aldri har vært lagt fram for debatt, som det protesteres mot. Mediene har ukritisk støtta opp om at politikken, som med den økte prisen på strømmen, ikke var noe problem. Fordømmelsen av de autoritære og udemokratiske protestantene er et uttrykk for at det er en klassekamp mellom de styrende og de styrte, mellom de mektige og de maktesløse. Mellom de mer velstående i penger og de som i egne øyne har mer kulturell kapital, og de som er offer for denne politikken.
Den politiske eliten i Vesten anklager dem som protesterer på denne politikken de har fått pressa på seg, som tilhengere av autoritære og udemokratiske krefter. Fordi de påstås å være udemokratiske, populistiske, rasistiske, fremmedfiendtlige, konspiratoriske og anti-statlige. Mens eliten sjøl på autoritært vis har gjennomført og fortsetter en samfunnsomveltning som ikke har folkelig oppslutning. De sjøl blir rikere, mektigere og mer arrogante. De utstøtte møter de rikes forakt med mistillit, motstand og motforakt. De søker uorganisert rundt etter politikere som kan representere dem, men har ikke funnet noen pålitelige representanter. Blant de nye elitene deltar også de intellektuelle og de tradisjonelle venstreorienterte og deres partier med full glød og forakt mot de utstøtte. I Norge lever mange godt politisk og økonomisk på å male fram et organisert snarlig fascistisk og nazistisk opprør.
Det mangler ikke på eksempler på autoritær politikk
Eksempler på denne udemokratisk gjennomførte politikken er ikke bare en politikk de ikke har fått støtte til, men også gjennomfører på tross av at folket i folkeavstemninger har sagt nei til den politikken. All vesentlig politisk utvikling i Vesten de siste tiåra kommer ovenifra fra lederne uten noe folkelig initiativ, politikk som bare er trengt på oss. Som:
De styrende er opptatt av hva internasjonale organisasjoner vedtar. Det er organisasjoner som er frakopla demokratisk utvelgelse og prosess
Politiske initiativ kommer fra nyliberale tenkegrupper og påvirkningsorganisasjoner
To folkeavstemninger som ga nei til EU-medlemskap er overkjørt — med Høyesteretts lydige støtte
Pensjonsnedskjæringer for arbeidstakerne er et krav fra eliten som sjøl har høye pensjoner
Velfungerende statlige bedrifter oppretta for å ivareta fellesbehov, er privatisert
Den felles verdien av oljeformuen brukes på å holde liv i internasjonal aksjekapital framfor å investere i varig infrastruktur i Norge (som de gjør i andre oljestater)
Innvandringa til Vesten, som til Norge i et antall på 20 prosent av befolkninga, har aldri vært forelagt til demokratisk vurdering og avstemming — heller ikke at norske lover skal tilpasses undertrykkende religiøse skikker fra andre verdensdeler
Endring av strømprisene fast til Europas til enhver tid høyeste strømpris
Gjennomgripende endringer av offentlig myndighetsstruktur
Nye, ikke demokratisk vedtatte tiltak, gjennomføres med motsatte betegnelser, som å kalle det nærpoliti når realiteten er fjernpoliti
Vi har fått en mediebransje som avskyr motforestillinger som:
– stolt og åpent fører kamp for ensidige standpunkter som statens egen kanal NRK i klimaspørsmålet med flere
– oppretter sin egen sensur- og mobbeinstitusjon; faktisk.no
– Organisasjonen Fritt ord gir 1,5 million kroner i støtte til en Røkke-finansiert tenketank for å bekjempe en nettavis som bidrar med motforestillinger til de dominerende standpunktenePå universitetet i Oslo er det oppretta et eget institutt som skal forske på «ekstremisme» og finne mottiltak mot dem som ikke godtar «den eneste mulige politikken»
Og Politiets sikkerhetstjeneste skal særlig følge med på dem som uttrykker ytringer mot statens politikk, «anti-statlige» meninger
Alle disse tiltaka, og andre, er gjennomført uten demokratisk forankring. Av frykt for at de skulle bli nedstemt. De styrende skyr folkeavstemninger som pesten med begrunnelse om at dette er spørsmål som er for vanskelig for folk å ta stilling til — i demokratiets navn. Det er å avskaffe stemmeretten.
Tillitssvekkende bortforklaringer
I tillegg til disse vedtaka som rammer størstedelen av befolkninga, er forklaringa på et spørsmål som de økte strømprisene skiftende. Det begynte med Ap-leder Støre som i mars 2018 sa at det var en selvfølge at han ikke ville gå inn for verken Acer eller utenlandskablene hvis det ville føre til høyere strømpriser i Norge. Når så strømprisene økte, helt i samsvar med Acer og strømkablene, er bortforklaringene skifta endra. Etter mange måneder med høye strømpriser, fikk plutselig Putin skylda. Så var forklaringa fravær av regn når vannbassengene var politisk vedtatt nedtappa. Når strømprisene stiger sterkt nå med fulle magasiner har ikke politikerne helt bestemt seg om hvilken bortforklaring de skal velge. Alle disse bortforklaringene for å skjule at det er en bevisst politisk handling som gir oss strømpriser til opp til hundre ganger mer enn det koster å produsere elektrisiteten.
Det er ikke mulig for de styrende å beholde tilliten med sånne bortforklaringer. Å melde om snarlig fascisme fra «konspiratører» blir hovedargumentasjonen.
«Den massive høyredreininga»
Den høyreorienterte og pompøse sjøloppnevnte riksanklageren Bernt Hagtvet fikk i Dag og Tid 12. august i år på trykk en tosiders artikkel med overskrifta «Den massive høgredreininga» med undertittel «Kvifor er det så vanskeleg å få til breie demokratiske fleirtal i verda i dag?». Aktivisten Hagtvet er en ideologisk forkjemper for å fastslå at motstanderne av den udemokratiske politikken som autoritært blir tredd nedover hodene på folk, skyldes tilslutning til autoritære og sterkt høyreorienterte statsledere og politikere. Den politikken Hagvet ivrer for, og som møter så mye motstand, mener han er er gjennomført med «rasjonalitet» og med utgangspunkt i «vitenskap», «universell moral» og «overnasjonalt samarbeid». Derfor må de styrende bare gjennomføre sin «rasjonelle» politikk — uansett.
Ingen klarer å representere folks motstand
En av dem som forstår seg mer på den «rasjonelle» politikken enn riksanklager Hagtvet, er Pål Christoffersen. I en kommentar på Facebook i november skreiv han:
Vi har disse kommentatorene som betrakter veksten i høyrepartier over hele Europa. De tror at folk er forledet av suspekte partiledere. Fokus blir dermed på disse partilederne for å dokumentere hvor slemme og rasistiske de er, f.eks. grave opp uttalelser fra gamle dager. Bare hør på Verdibørsen.
De har jo ikke forstått at folk stemmer på disse partiene i frustrasjon. Folk flest ønsker ikke så raske endringer som den radikale eliten er så begeistret for. De har tilogmed over tid endret språket slik at høy innvandring (mer mangfold) er default, det naturlige utgangspunktet, slik at ønsket om en lavere endringstakt framstår som fremmedfrykt og hat. Men folk flest er jo bare opptatt av gode oppvekstmiljøer for barna sine, et ikke altfor høyt skattetrykk og stabile samfunn.
Det har dessverre ikke oppstått noen tillitvekkende politiske partier som har vist seg å kunne representere motstanden mot den autoritært gjennomførte politikken. Både Fremskrittspartiet og Senterpartiet i Norge har forsøkt å framstille seg som deres støttespillere, men så snart de får sjansen til å praktisere politikken sin, er de akkurat som de andre partiene. På samme måten er det i Tyskland, Frankrike, Italia og Storbritannia.
2019: En advarsel til de styrende
I åpningstalen til Bjørnson-festivalen i september 2019 kommenterte statsviterprofessor Øyvind Østerud utviklinga, også gjengitt på Politikus 07.09.2019. Da mente han at det som var en politisk krise i Europa, er som et lite jordskjelv i Norge: En advarsel til de styrende. Østerud sa:
Det er større oppslutninger om protestlister utenfor de etablerte partiene – ofte lokale enkeltsaker knyttet til sykehus og fødestuer og høyskoler, men også bompenger i byene. Folkeaksjonen Nei til bompenger har en oppslutning på 10–20 prosent i mange byer. Det er voksende protester og kamp mot vindmøller på land og de enorme naturinngrepene som vindmølleparkene innebærer. Her er store deler av miljøbevegelsen blitt naturens fiende.
Det er noe nytt i politikken nå, og det er at politiske krav som krevde stemmerett, åttetimersdag og velferdsordninger som folketrygden, ikke lenger drives fram nedenifra i breie folkebevegelser:
Reformpolitikken i dag er drevet av enighet mellom topp-politikere uten brede velgerkrav bak: Sykehusreform, kommunal- og regionalreform, politireform, utdanningsreform. Reformene betyr sentralisering i navn av mer effektive tjenester, men avstandene vokser. De provoserer mange og har rystet om på valg-kartet – til eventyrlig fordel for Senterpartiet, ganske særlig nordpå og i mange distrikter.
I Norge har ikke protestene, som Østerud skreiv om i 2019, ført til så stor motstand som Brexit og oppslutning til ytterpartier i Frankrike og Italia.
Hva er årsaken?
Østeruds forklaring:
Globaliseringen med fri flyt og nedbygde statsgrenser ga løfter den ikke innfridde. Mange land opplevde stagnasjon fremfor vekst. Det kom en storstilt utflytting av arbeidsplasser til lavkostland. Arbeidsløsheten steg. Gnisninger og konflikt om det flerkulturelle samfunnet ble skarpere. Det ble økt sosial og regional ulikhet. Inntektsforskjellene vokste dramatisk.
Noe av bakgrunnen for de politiske rystelsene var sosiale endringer. Den tradisjonelle arbeiderklassen er redusert i omfang. Arbeidsinnvandrere har overtatt i bygg og anlegg og andre sektorer. Sosialdemokratiske partier – i Norge Arbeiderpartiet og SV – appellerer derfor til andre, store velgergrupper, særlig de høyt utdannede i offentlig sektor.
Den politiske profilen ble dermed en annen. De ble mindre enn før opptatt av økonomisk ulikhet og omfordeling, til tross for at ulikheten har økt sterkt i hele den vestlige verden.
Østerud frykta i 2019 den samme utviklinga som ellers i Europa: At det blir vanskeligere å danne regjeringer (som tida etter 2019 har vist), at partiene svekkes, at beslutningsmyndigheten overføres til internasjonale organisasjoner, at det blir færre medlemmer i partiene og at samfunnsdebatten preges av krav om begrensning av ytringsfriheten for meningsmotstandere og mest mulige sensasjonelle oppslag for klikk. «En norsk riksavis hadde nylig en førsteside der en amerikansk forfatter ropte at de som stemte på Donald Trump stemte for massedrap på fargede», nevnte han i talen sin.
Folkestyret som i Norge kanskje er det beste i verden, har likevel mangler, mente Østerud i 2019. Den politiske utviklinga mente han måtte tas som en advarsel. Det var all grunn til å ta advarselen på alvor i 2019, men den blei fullstendig ignorert. De styrende i Norge føler seg i dag svært komfortable med de seirene de kan innkassere, og ser ingen skyer i horisonten med sin egen politikk.
Det finnes ingen planer om å begynne dialog og høre på motforestillinger og kanskje ta en fot i bakken. Som å høre mer på nordmenn flest enn EU-kommisjonen og alle tenketankene. De styrende har i sitt ekkokammer så brei og solid oppslutning i det politiske sjiktet, i de statlig finansierte påvirkningsorganisasjonene og i mediene, at det bare er å kjøre videre i full fart.
Ikke bare SV, men heller ikke Rødt aksepterer folks bekymringer
Pål Christoffersen skreiv også på Facebook om venstresida:
Når venstresiden mister legitimitet hos store deler av befolkingen, ligger det an til enda større oppslutning hos de populistiske høyrepartiene. Ikke fordi folk egentlig liker dem, men fordi de tar folks bekymringer på alvor. Slik undergraver den tidligere så folkelige venstresiden sitt eget velgergrunnlag.
SV og Rødt er heldigvis mer opptatt av økonomisk politikk enn sine søsterpartier i Europa. Men akkurat som de er på glid til å støtte opp om Nato/USA, er de også på glid bort fra et grunnleggende annet samfunnsalternativ. De er blitt pragmatikere og vil ha nedskjæringer med mindre gradsforskjeller enn Arbeiderpartiet, men heller ingen omfattende store velferdsreformer. Om Aps utvikling hevder Østerud:
Selv om norske sosialdemokrater fortsatte å snakke om økonomisk ulikhet når det nærmet seg valg, har ulikhetene økt under samtlige regjeringer i mer enn 25 år. Sosialdemokrater ga tilslutning til privatisering, markedsstyring og overnasjonalitet. De ble særlig sterkt opptatt av de kulturradikale sakene som appellerer til de høyt utdannede. Det er interessene til marginaliserte grupper, det flerkulturelle samfunn, innvandrere og flyktninger, likestilling, likekjønnede ekteskap.
Dette gjelder i enda større grad for SV og særlig Rødt. Engasjementet og gløden tennes virkelig når det gjelder alt som har med identitetspolitikk å gjøre, om rasisme, diskriminering av alle slag, ubegrensa innvandring og kampen mot «uakseptable ytringer». Da er de virkelig på hugget med høy moralsk og fordømmende patos mot alle som de oppfatter ikke støtter deres syn fullt og helt. Full oppslutning, 100 prosent, om deres egen politikk, er det eneste de kan akseptere.
Denne artikkelen ble først publisert av Politikus.