Nyhetsbrev steigan.no 02.09.2023
Russland arver Prigozhins afrikanske odyssé
Ukraina ber kritikere om å holde kjeft
Opprop: Vi etterlyser en internasjonal ikke-bruksavtale om solar geoengineering
Svar på spørsmål: Sverige, Finland og NATO
Krigsprofitørene
Av Jan Hårstad - 2. september 2023
https://steigan.no/2023/09/krigsprofitorene/
Når vi nå i dag vet at Kongsberg-Nammo gruppene er partnere til Krupp-Thyssen, Raytheon, Boeing og Lockheed Martin så er dette en organisk utvikling som startet på 1950-tallet.
Om man gidder lese seg opp vil en fort finne ut at de mest velstående familier og dynastier i Vesten har sin historie knyttet til de tyngste våpenprodusentene.
Thyssen og Krupp behersket både stål og våpenindustrien og har vært på krigsscenen fra 1890-tallet av. Rheinmetall skal nå bygge en fabrikk for Leopard tanks i Ukraina.
De store amerikanske finanshusene Rockefeller, Warbiurg, Schiff etc. bygget også Det Militærindustrielle Kompleks som Eisenhower i sin siste tv-tale advarte mot:
De var iferd med å ta all makt i USA.
Leser du Aftenposten ser du at det har vært begeistring for at Kongsberg og Nammo rykket fram i verdens elitedivisjon for missiler. Og lederskapet i gruppene har vært overlykkelige for at den norske staten og Nato har økt bestillinger og sprøytet inn nye penger.
Enhver som ikke er idiot og har kroner å rutte med skjønner jo at våpenaksjer er en garantert fortjeneste, kanskje bedre enn lakseaksjer også for her er det planlagt krig i tiår for å tvinge Russland i kne – ja Kina også. War is a way of life.
Ola Flem og Ola Borten Moe er sannsynligvis bare toppen av isfjellet. En omfattende undersøkelse av aksjelivet hos Kongsberg/Nammo ville trolig ha vist at pengefolket i Norge har hatt disse som favoritter det siste året.
Krigsindustrien i «vår nærmeste allierte» USA er så dominerende at hadde du eliminert den, ville USA vært et komkursbo og et tredje verden land.
Amerikaniseringen av Norge startet med Nato-medlemskapet og i den aktuelle situasjonen er Norge bare en brikke i USA/Natos globale strategier. Og våre eliter flytter pengene sine for mer krigsaksjer og mer krig.
Du kan bli rik av det.
PS:
På Proff.no finnes det en oversikt over aksjonærene i Kongsberg Gruppen som de av en eller annen grunn kaller seg: https://proff.no/aksjon%C3%A6rer/-/kongsberg-gruppen-asa/943753709
Russland arver Prigozhins afrikanske odyssé
Av M. K. Bhadrakumar - 2. september 2023
https://steigan.no/2023/09/russland-arver-prigozhins-afrikanske-odysse/
Afrika, spesielt Vest-Afrika, har en sterk følelse av kollektiv identitet. Trender i ett land har en måte å spre seg over hele kontinentet. Derfor kan det være tilfeldig eller ikke være tilfeldig at den militære maktovertakelsen i Gabon onsdag kom bare et døgn etter at Frankrikes president Emmanuel Macron tok en tøff holdning overfor generalene ved makten i Niger.
Macron hånet ikke bare generalenes krav om å få fjernet den franske utsendingen i Niamey og de franske troppene på 1500 personer i landet, men truet med å angripe Niger.
Tilsynelatende mente Macron alvor. AFP hadde forrige uke rapportert den strenge advarselen fra talsmannen for den franske generalstaben, oberst Pierre Gaudillière, om at «franske militærstyrker er klare til å svare på enhver gjenoppblomstring av spenning som vil undergrave franske militære og diplomatiske baser i Niger» og at «tiltak har blitt tatt for å beskytte disse basene».
Men generalene i Niamey slo tilbake og sendte en melding til det franske utenriksdepartementet om at Macrons utsending, ambassadør Sylvain Itté «ikke lenger nyter privilegiene og immunitetene knyttet til hans status som medlem av den franske ambassadens diplomatiske stab», hans «diplomatiske kort og visa» og de til hans familiemedlemmer «er kansellert» samt at Niger-politiet «har blitt instruert om å fortsette med utvisningen» av Itté.
Det er et ydmykende og brysk avvisning av Macron. Han har ikke noe annet valg nå enn å trekke tilbake trusselen. Et blodbad i Niger for å få utløp for hans sinne over deportasjonen av ambassadøren hans vil være katastrofalt for Frankrikes internasjonale status.
Dessuten spiller en «kjent ukjent» faktor også inn som vil få Paris (og Washington) til å tenke to ganger – spøkelset til Wagner-sjefen Jevgeny Prigozhin. Dette må forklares.
Selv om ingen troverdig kilde har knyttet Russland til kuppet i Niger, etterlater dens sterke forbindelse med intervensjoner i afrikanske land – Den sentralafrikanske republikk, Sudan, Mali og Libya – ved Wagner-gruppen ubesvarte spørsmål. Dette bringer selvsagt opp omstendighetene rundt flyulykken til Prigozhin under mystiske omstendigheter, som russiske etterforskere nå anser som en sabotasjehandling.
Det er ingen tvil om at Prigozhin var et hinder for USAs/NATO-planene i Afrika. John Varoli, tidligere utenrikskorrespondent for New York Times, Bloomberg og Reuters TV (som var basert i Moskva fra 1992 til 2013 og ble «opplært som en amerikansk utenrikspolitisk ekspert med fokus på Russland og Ukraina») skrev en medrivende blogg på Substack nylig hvor han konkluderte på følgende linjer:
«Mer enn noen andre hadde CIA og Kiev hadde et regnskap å gjøre opp med ham og de ønsket Prigozhin død… Å projisere russisk innflytelse inn i Afrika er en avgjørende del av Putins utenrikspolitikk, og Wagner er nøkkelen til denne suksessen. Forholdet til afrikanske ledere er bygget på Prigozhins personlige karisma… På samme måte, ved å eliminere Prigozhin og hans toppoffiserer, har NATO avlevert et slag mot Kremls ambisjoner i Afrika… Som med ethvert høyt profilert attentat, vil vi aldri få vite den fulle sannheten. Men én ting er sikkert – USA, visse NATO-medlemmer og Ukraina drar mest nytte av Prigozhins bortgang, mens Kreml vinner absolutt ingenting. All tilgjengelig informasjon peker på vestlig involvering og skyld.»
Den USA-ledede proxy-krigen i Ukraina har gått inn i en ny fase hvor terrorisme i økende grad blir et våpen for amerikanerne for å svekke Russland. Det er ingen hemmelighet at den ukrainske droneangrep dypt inne i Russland støttes av amerikansk teknologi og satellittdata. CIA-direktøren har offentlig skrytt av et robust program for å rekruttere russiske statsborgere til å jobbe for byrået hans.
Alt tyder på at russerne samler seg for å reorganisere Wagner-krigerne etter attentatet mpt Prigozhin. For første gang avla en russisk militærdelegasjon et offisielt besøk i Libya 22. august, ifølge en uttalelse fra forsvarsdepartementet i Moskva. Delegasjonen ble ledet av viseforsvarsminister oberstgeneral Junus-Bek Jevkurov, som er kjent for å ha vært en nøkkelperson for Prigozhin.
Interessant nok var generalens besøk på invitasjon av den libyske nasjonale hærens (LNA) sjef feltmarskalk Khalifa Haftar, som er nært knyttet til Wagner-gruppen, som antas å kontrollere mye av Libyas militær- og oljeinfrastruktur.
I ettertid var det Wagners tilstedeværelse som effektivt avsporet de opprinnelige USA/NATO-planene om å utvide alliansens fotavtrykk til det afrikanske kontinentet via den libyske porten etter det grufulle drapet på Muammar Gadaffi og regimeskiftet i 2011, der alibiet var bekjempelse av terrorisme i Sahel-regionen.
Det er tilstrekkelig å si at Wagner spilte en nøkkelrolle i det store spillet i Afrika. Hvis den vestlige intensjonen bak attentatet på Prigozhin var å halshugge Wagner ved å ødelegge den øverste kommandostrukturen til gruppen og dermed overvinne den russiske innflytelsen i Afrika, kommer det ikke til å skje. Moskva dobler innsatsen og, interessant nok, skjuler det slett ikke.
Forrige tirsdag fortalte Russlands faste representant ved FN i New York Dmitry Polyansky til nyhetsbyrået Tass at Russland vil fortsette å gi omfattende bistand til Mali og andre afrikanske land som er interessert i det. Han forventet «flere eksempler» på russisk-malisk sikkerhetssamarbeid.
Fra Libya reiste den russiske militærdelegasjonen ledet av oberstgeneral Junus-Bek Jevkurov til Burkina Faso hvor den ble mottatt av president Ibrahim Traoré. Tass rapporterte: «Partene diskuterte bilateralt militær- og forsvarssamarbeid, inkludert dets nåværende tilstand og fremtidsutsikter. De tok også opp andre spørsmål som ble reist under møtet mellom presidentene i Russland og Burkina Faso på sidelinjen av det andre toppmøtet mellom Russland og Afrika i St. Petersburg i slutten av juli.
– Lederen for den russiske delegasjonen forsikret Traoré om Russlands støtte til overgangsperioden i Burkina Faso. Han sa også at Russland sto side om side med landets folk på alle områder av potensiell utvikling.» [Min utheving.]
Dette er ensbetydende med en sikkerhetsgaranti for Burkina Faso på et avgjørende tidspunkt når landet har lovet å støtte Nigers forsvar mot enhver vestligstøttet militær intervensjon i Niger.
Tidligere i august ringte Assimi Goïta, den midlertidige presidenten i Mali – enda et land som har kontrahert Wagner for å erstatte de franske troppene – Putin for å diskutere sikkerhetsspørsmål etter attentatet på Prigozhin (som antas å ha besøkt Mali kort tid før han ble drept.) Kreml-referatet sa at «Assimi Goïta beskrev i detalj prosessene som fant sted i Mali og fortalte den russiske presidenten om innsatsen til de nasjonale lederne for å stabilisere situasjonen og føre en kompromissløs kamp mot terrorgrupper.»
På bakbrunn av alt dette må dannelsen av en militær allianse mellom Burkina Faso, Mali og Niger forrige uke settes i perspektiv. Niger har autorisert de væpnede styrkene i Mali og Burkina Faso til å gripe inn på nigerisk territorium i tilfelle et eksternt angrep. Dette fremgår av en felles uttalelse fra de tre landene.
Enkelt sagt tillater pakten Mali og Burkina Faso å yte militær bistand til Niger i tilfelle en militær intervensjon fra ECOWAS eller Frankrike. Dette beveger seg i retning av at kupplederne i Niamey vil søke hjelp fra Wagner hvis situasjonen blir kritisk.
Mot dette dramatiske bakteppet la den nigerianske presidenten Bola Tinubu, som leder Det økonomiske fellesskapet for vestafrikanske stater [ECOWAS], torsdag frem en kompromissformel om Nigers tilbakevending til demokratisk styre, lik den ni måneder lange perioden hans eget land gjennomgikk på slutten av 1990-tallet. ECOWAS hadde så langt insistert på at de ville ha den avsatte presidenten Mohamed Bazoum tilbake til makten med en gang. Det var også Macrons krav. Men Tinubu har tilsynelatende kommet på andre tanker.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar:
Russia inherits Prigozhin’s African odyssey
Med ballene i lufta
Av Steppeulven - 2. september 2023
https://steigan.no/2023/09/med-ballene-i-lufta/
14. mai 1983
På lastebiler med to bakaksler kalles den ene boggi-aksel. Denne kan løftes og slippes ned, alt etter om en kjører tom eller med lass. Å kjøre med «ballene i lufta» er altså et uttrykk for å kjøre tom, med boggien løfta.
Den viktigste statsinstitusjonen for en lastebilsjåfør er biltilsynets vektstasjoner. Utallige historier handler om kampen mellom sjåførene og vektkontrollørene. Mange er de timene gutta har stått og venta på at vektfolka skal gå hjem, og mange er de ekstra mila vi har kjørt ekstra for å slippe unna kontrollstasjonene.
Ei historie har jeg hørt fortalt både om Øyervekta og den gamle Arendalsvekta. Jeg kjenner opptil flere som påstår de var med.
Det var seks biler, fem med overlast, og en lovlig. Den lovlig gav de andre beskjed om å legge seg på hjul, for han skulle fikse vekta. Vel framme blei han vinka inn. Han stoppa på vekta, men før hjula stod stille var han ute av bilen og sprang på skauen. Begge kontrollørene la etter, og regna med at her var det en kar med urent mel i posen. I stedet hadde han magesjau, og satt og flirte bak et tre da han blei tatt igjen. I mellomtida hadde sjølsagt de fem tunge passert.
Et annet triks jeg veit om er å legge seg kloss i en lovlig bil, for så å gå forbi denne når den blir vinka inn. Om natta i kaldt vær veit jeg til og med om en som slo av alle lysa og gav på. Femti meter før stasjonen slo han dem på, men da hadde ikke kontrollørene tid nok til å komme seg ut av varmebua, og vekk var han.
Av de litt mer ufine historiene tar jeg med den fra indre Aust-Agder der tømmerkarene hadde sett seg så forbanna på biltilsynet at alle sjåførene stoppa og pissa i nøkkelhullet på ei vektbu hver gang de passerte og den var ubemannet. Til sist nekta alle kontrollørene å bruke den stasjonen.
Og av de mer dramatiske hører den fra Amtmannsvingen, hvor vektbrakka en morgen var borte. Den blei funnet seksti meter nede i skråningen, som pinneved. Utrolig hvor lett det er med ei tømmerkran…
I tider med teleløysing akseltrykka satt ned på en rekke veier, og kontrollene er intensivert. Til vanlig gjelder marginer på fem hundre kilo, et tonn og halvannet tonn på henholdsvis for-, bak- og boggiaksel. Under telerestriksjonene gjelder imidlertid en fem-prosent regel. Har du mer enn fem prosent overlast på noen aksel, må den lastes ned til lovlig. Er du over marginen er det opp med lommeboka i tillegg. Hovedveiene i Norge går på ti eller åtte tonn, men store deler av E-6 fra Trøndelag og nordover er nede i seks tonn. Noen veier, f.eks i Lofoten og Vesterålen er satt ned til fire, og en kompis av meg fikk overlassgebyr med tom bil. Det sier jo litt om de problemer teleløysinga skaper for oss. Firmaene prøver å finne andre jaktmarker i denne perioden, men det er ikke lett, noen setter bilene på stallen, andre kjører med reduserte lass og redusert fortjeneste eller tap, og noen kjører om natta.
Å lure vekta er ingen lett jobb, de kan de fleste av våre triks, og kanskje noen til. Et vanlig triks fra den kanten er å «avslutte» kontrollen, slippe forbi fem- seks biler slik at gutta tror det er grønt lys igjen, for så å slå grusomt til når det begynner å bli bevegelse i trafikken igjen.
At jungeltelegrafen er i sving ved vektkontroller er ingen hemmelighet. I denne «krigen» mellom oss og staten drives det både spionasje og kontraspionasje. De fleste lastebiler på landeveien har i dag walkie-talkie slik at vi kan snakke med hverandre om saker og ting. Her er det sjølsagt forbudt å varsle om kontroller, så det prates om grønn vei, glassbrådd i veien, glatt vei, osv i det uendelige. Nå gikk imidlertid ryktet om at vekta i Mandal hadde anskaffa seg walkie sjøl, for å lytte til hva som blei sagt, og muligens være forberedt på hva som kom? Det kan jo oppstå problemer når ti- femten biler er lei av å vente på Mones, kafeen vest for byen, og bestemmer seg for å prøve et gjennombrudd. Altså, historia er slik:
To av gutta bestemte seg for å teste om det virkelig var walkie på vekta. De kom vestfra og visste at kontrollørene var på plass. På toppen av Brobakken ropte den ene:
-«Du får gå først og sjekke om det er kontroll, Kåre, for jeg har seks tonn for mye på boggien».
Da den første bilen passerte vekta kom kontrolløren stormende ut, men da han så at karen kjørte med ballene i lufta (som vi sier), vinka han ham videre og gav seg til å speide etter nummer to. Han kom like etter, også med boggien løfta, så etter litt nøling blei han også vifta videre, og kontrolløren gav seg forgjeves til å leite etter nummer tre, som aldri kom.
Vekta i Mandal er kjent for å være bemanna i tide – og utide etter noens mening, men om det er bil nummer tre de venter på, det får du spørre om sjøl.
Hver måned henter vi fram en av artiklene til Steppeulven som i sin tid ble publisert i avisa Klassekampen.
Flere artikler av Steppeulven her.
Ukraina ber kritikere om å holde kjeft
Av Dave DeCamp - 2. september 2023
https://steigan.no/2023/09/ukraina-ber-kritikere-om-a-holde-kjeft/
Ukrainerne hevder at de har brutt gjennom russiske linjer nær en landsby i sørøst, men fremgangen er ikke bekreftet og nyere rapporter sier at offensiven har stanset opp.
Anti-War, 31. august 2023.
Ukrainas utenriksminister Dmytro Kuleba ba torsdag kritikere av Ukrainas trege motoffensiv om å «holde kjeft», midt i en flom av lekkasjer fra vestlige tjenestemenn som legger skylden for den manglende suksessen på ukrainske kommandanter.
«Kritikk av det langsomme tempoet i (den) motoffensiven er lik … spytter i ansiktet på den ukrainske soldaten som ofrer livet sitt hver dag, beveger seg fremover og frigjør den ene kilometeren av ukrainsk jord etter den andre», sa Kuleba til journalister, ifølge Reuters.
«Jeg vil anbefale alle kritikere å holde kjeft, komme til Ukraina og prøve å frigjøre en kvadratcentimeter på egen hånd», la han til.
De siste ukene har amerikanske og andre vestlige tjenestemenn som uttaler seg anonymt til mediene, kritisert Ukrainas kamptaktikk og klaget over at ukrainske kommandanter er for bekymret for tap. Vestlige tjenestemenn erkjente også overfor The Wall Street Journal at de ikke trodde Ukraina hadde nok trening eller utstyr til å drive ut russiske styrker, men håpet at de ville gjøre det likevel.
Kulebas kommentarer kom samtidig som andre ukrainske tjenestemenn hevder fremgang i Zaporizhzhia oblast. Journal rapporterte torsdag at Ukraina har «trengt gjennom den viktigste russiske forsvarslinjen» for første gang, sørøst i landet, og kjemper i utkanten av landsbyen Verbove.
Den ukrainske suksessen er imidlertid ikke bekreftet. Den Moskva-utnevnte guvernøren i Zaporizhzhia sier russiske styrker har «eliminert» to ukrainske angrepsgrupper som forsøker å bryte gjennom det russiske forsvaret rundt Verbove. Han hevdet at ukrainske styrker trappet ned aktiviteten i Zaporizhzhia på grunn av store tap.
Militær situasjon i Ukraina 31. august 2023 (SouthFront.Press)
Washington Post rapporterte nylig at amerikansk etterretning har fastslått at motoffensiven ikke vil oppfylle sitt kjernemål om å kutte Russlands landbro til Krim. Til tross for den forventede fiaskoen er USA beredt til å fortsette å støtte stedfortrederkrigen og har ikke vist noen interesse for diplomati.
Denne artikkelen ble først publisert av Anti-War:
Ukraine Tells Counteroffensive Critics to ‘Shut Up’
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Dave DeCamp er nyhetsredaktør i Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave. Se alle innlegg av Dave DeCamp
Se også: Gjennombruddet blir avvist av den amerikanske journalisten Patrick Lancaster, som også har dekket borgerkrigen i Ukraina de siste åtte årene:
From Ukraine/Russia Front Lines – w/Patrick Lancaster, Independent Journalist – YouTube
The Duran rapporterer at Ukrainas angrep mot Verbove har mislykkes og at de har gitt opp Rabotino:
80 år etter slaget ved Kursk
Av skribent - 2. september 2023
https://steigan.no/2023/09/80-ar-etter-slaget-ved-kursk/
Av Sergio Rodríguez Gelfenstein.
Det er sant at slaget om Stalingrad, som endte i februar 1943, markerte et vendepunkt i utviklingen av andre verdenskrig, fordi det var Tysklands første store nederlag i krigen og det som signaliserte begynnelsen på den sovjetiske motoffensiven for å løsrive nazihæren fra sitt territorium. Det var likevel slaget ved Kursk, som 80-årsjubileet feiret 23. august, som etablerte vissheten om at Nazi-Tyskland ville bli beseiret, og Det tredje riket ville ikke ha noen mulighet til å konsolidere seg på planeten.
Våren 1943 hadde den østlige frontlinjen en utbuktning som var 250 kilometer lang og 160 kilometer bred. I sentrum av denne utbuktningen var den sovjetiske byen Kursk, som ligger svært nær der konfliktene i Ukraina finner sted i dag. Den 11. april møttes den sovjetiske overkommandoen for å begynne planleggingen av operasjoner i Kursk-buen. Generalene Vasilevsky, Antonov og Zhukov overvåket utformingen av operasjonsplanen for handlingene. Neste dag var planen klar, og om kvelden presenterte de den for Stalin.
Ifølge Zjukov lyttet Stalin «kanskje som aldri før» til generalenes betraktninger, men fortsatte å uttrykke bekymring for hva som kunne skje i Moskvas strategiske retning. Det ble besluttet å skape et forskjøvet forsvar i dybden i de viktigste retningene, men med vekt på Kursk. På samme måte var de strategiske reservene til overkommandoen konsentrert i nærheten av områdene som ble ansett for å være farligst.
På samme måte ble retningslinjer utarbeidet av kommunistpartiets sentralkomité og Statens forsvarskomité, for å gjøre en enda større innsats i produksjonen av tanks og selvdrevet artilleri.
Hitler anså det nødvendig å eliminere muligheten for at denne fronten skulle strekke seg vestover, og true selve eksistensen av hans prosjekt. For å motvirke en slik mulighet utformet han en offensiv plan som var strukturert rundt en «dobbel knipetang» -bevegelse fra nord og sør, for å skape en stor «lomme» som ville lukke Kursk utbuktningen, slik at de sovjetiske troppene ble isolert.
Den tyske lederen antok at en seier ved Kursk ville bekrefte den tyske styrken, betvilt etter nederlaget i slaget ved Stalingrad. Han håpet også å fange et stort antall sovjetiske fanger til bruk som arbeidskraft i våpenindustrien.
Den nazistiske offensiven, opprinnelig planlagt til mai 1943, ble forsinket i påvente av ankomsten av nye stridsvogner med bredere belter, bedre bevæpning og panser enn tidligere modeller. Den tyske forsinkelsen med å angripe ga Den røde armé tid til å bygge en rekke forsvarsbelter som inkluderte minefelt, piggtrådgjerder, antitank-grøfter og maskingeværreir. Sovjeterne hadde også tid til å konsentrere sine egne pansrede enheter. Kanskje det som skjer i dag i Ukraina har sin nærmeste lignelse i slaget ved Kursk.
I begynnelsen av juli 1943 klarte Hitler å mønstre rundt 800 000 mann, 2 900 stridsvogner, 7 000 kanoner og 2 000 fly. På andre siden var de sovjetiske væpnede styrkene rundt 2 millioner mann sterke og hadde 3.250 stridsvogner, 20.000 artilleriskyts og 3.500 fly på vestfronten. Zhukov trodde sommeren 1943, rett før kampen, at de sovjetiske væpnede styrker overgikk de tyske både kvantitativt og kvalitativt.
Det tyske angrepet, kalt Operasjon Citadel, begynte 5. juli fra både nord og sør som planlagt. Etter den tilsvarende artilleri-forberedelsen avanserte landstyrker, pansrede og infanteri, støttet av luftvåpenet. I utgangspunktet favoriserte de stridende handlingene tyskerne, som klarte å overvinne det første defensive beltet og avansere mot fiendens linjer. Men etter hvert som dagene gikk, kom den sovjetiske hæren seg og den 11. juli klarte de å stoppe angrepet.
13. juli samlet Hitler i sitt hovedkvarter i Øst-Preussen feltmarskalkene von Kluge og von Manstein, som var de viktigste militære kommandantene i operasjonene. Han var skuffet over dybden av fremrykningen på bare 12 kilometer mot nord og 35 kilometer mot sør (som Zelensky og hans NATO-sjefer i dag er over svakheten i deres motoffensiv). På den tiden fant den allierte landgangen på Sicilia sted samtidig, noe som åpnet en annen krigsfront mot den nazi-fascistiske aksen.
De militære lederne var ikke enige seg imellom i sin vurdering. Von Kluge foreslo å gå i forsvar, da han var klar over styrken til det sovjetiske motangrepet. Men Von Manstein ba i stedet om at angrepet fortsatte fordi han mente at seieren var innen rekkevidde. Hitler, oppmerksom på hva som skjedde i vest, tillot bare offensive operasjoner i sør å fortsette til sovjetiske reserver kunne bli ødelagt. Etter den beslutningen ble et betydelig antall tropper, de mest egnede, overført fra vest til sovjetfronten.
Angrepene begynte 5. juli. Til tross for den gode struktureringen av det sovjetiske forsvaret og soldatens heltemot, klarte fienden på bekostning av store tap å avansere opptil 10 km. i enkelte sektorer, men kunne ikke bryte gjennom den sovjetiske hærens velorganiserte forsvarslinje. 10. juli hadde tyskerne mistet et betydelig antall stridsvogner. 12. juli beordret Stalin å gå på offensiven.
Operasjon Roland begynte da, som viste betydelige fremskritt for tyskerne 15. og 16. juli, da de var i ferd med å ta byen Prókhorovka. Men den sovjetiske overkommandoen handlet umiddelbart, og sendte sine beste generaler for å møte den farlige situasjonen for å gi et kraftig, rettidig og effektivt svar.
Den 17. juli begynte sovjeterne en stor offensiv som satte en stopper for tysk fremrykning. Men den 23. måtte offensiven stoppe på grunn av behovet for å fylle opp reserver, omgruppere tropper og omstrukturere samarbeidet mellom store hær-enheter og mellom disse og andre typer væpnede styrker. Alt dette krevde 8 til 10 dager.
Selv om Stalin hele tiden insisterte på å fortsette offensiven, klarte generalene Zhukov og Vasilevsky å overbevise ham om at det ikke var nødvendig å skynde seg og at operasjonen skulle fortsette når forholdene var riktige. Spesielt måtte den multilaterale forsyningen av tropper løses. Stalin aksepterte forslaget fra sine generaler.
I løpet av de neste ukene lanserte de sovjetiske væpnede styrkene ulike motoffensiver som presset tilbake de tyske armeene og kulminerte i erobringen av byen Kharkov 23. august. Dermed endte slaget ved Kursk.
Ifølge marskalk Zhukov er slaget ved Kursk, som fant sted samtidig i den regionen og i Belgorod og Orjol, en av de mest fremragende i andre verdenskrig. Ikke bare ble de viktigste tyske militærgruppene tilintetgjort, men også «troen på nazilederskapet og på Tysklands evne til å motvirke Sovjetunionens voksende makt ble undergravd blant det tyske folket og blant Hitlers allierte».
Tyskernes nederlag ved Kursk banet vei for de sovjetiske væpnede styrkenes enorme offensiver for å fordrive inntrengerne fra det nasjonale territoriet, inkludert Ukraina og Hviterussland, for deretter å gå videre til frigjøringen av Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Jugoslavia, Romania og Bulgaria, og utrydde nazi-fascismen fra Tyskland selv.
Sergio Rodríguez Gelfenstein er en venezuelansk ekspert på internasjonale relasjoner og var tidligere direktør for internasjonale relasjoner i presidentskapet i den bolivarianske republikken Venezuela, landets ambassadør i Nicaragua og rådgiver for internasjonal politikk for TELESUR. Han har skrevet en rekke bøker, blant annet «China in the XXI Century – the awakening of a giant», utgitt i flere latinamerikanske land. Du kan følge ham på Twitter: @sergioro0701
Originalens tittel:
80 Years After the Battle of Kursk
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Hva er Solar Geoengineering?
Av red. PSt - 2. september 2023
https://steigan.no/2023/09/hva-er-solar-geoengineering/
Solar geoengineering (også kjent som solar radiation management eller modification, SRM), refererer til et sett med spekulative teknologier for å senke globale temperaturer ved kunstig å gripe inn i klimasystemene på planeten vår. Enkelt sagt vil solar geoengineering reflektere noe innkommende sollys tilbake til verdensrommet og dermed «dempe sola».
Av Coordinating Group of the initiative for a Solar Geoengineering Non-Use Agreement.
Solar geoengineering er svært kontroversielt. Det er risikabelt og usikkert. Den tar ikke opp grunnårsaken til klimaendringene, det vil si klimagassutslipp og konsentrasjoner. I stedet fokuserer solar geoengineering på «symptombehandling» og søker å begrense global oppvarming ved å bare maskere effekten av klimagassutslipp.
Det mest fremtredende eksemplet på solar geoengineering er stratosfærisk aerosolinjeksjon (SAI), som krever injeksjon av små reflekterende partikler inn i stratosfæren, for eksempel med fly eller ballonger. Disse partiklene ville spre og reflektere noe innkommende sollys tilbake til verdensrommet. Ideen til stratosfærisk aerosolinjeksjon viser til vulkanutbrudd og deres avkjølende effekt på klimasystemet. En mye sitert inspirasjonskilde er Mount Pinatubo-utbruddet i 1991 på Filippinene, som kastet store mengder svovel ut i troposfæren og stratosfæren med en avkjølende effekt på globale temperaturer.
Stratosfærisk aerosolinjeksjon er det mest fremtredende eksemplet på solar geoengineering fordi det vil bli brukt til å påvirke klimaet på planetarisk skala, virker teknisk gjennomførbart og blir sett på som rimelig.
Andre eksempler på solar geoengineering er:
Lysere marine skyer: Dette vil gjøre skyene lysere, for å reflektere mer sollys tilbake til verdensrommet. For det meste tar dette sikte på mer regionale effekter.
Tynning av cirrusskyer: Dette vil gjøre cirrusskyer tynnere, som i gjennomsnitt fanger mer varme enn de reflekterer tilbake til verdensrommet.
Romspeil: denne merkelige ideen foreslår å plassere speil i verdensrommet for å reflektere sollys, med sikte på å avkjøle hele planeten. Det er ikke mye undersøkt eller tatt på alvor.
Noen få land har publisert oversikter over de tekniske aspektene ved solar geoengineering, for eksempel i USA ( NAS ), Storbritannia ( Royal Society ) og Tyskland ( Eu-TRACE ). NGOer har også gitt kritiske vurderinger av geoengineering, slik som ETC Group, sammen med Heinrich Böll Foundation ( her ).
For mer informasjon om risikoen ved solar geoengineering, se ressurssiden vår .
Viktig: Begrepet ‘geo-engineering’ brukes om mange forskjellige teknologier, i tillegg til solar geoengineering. Innenfor klimaendringer brukes det noen ganger også til å beskrive ulike måter å fjerne karbon fra atmosfæren og lagre det på. Vi uttrykker ingen mening om teknologier for fjerning av karbon her.
Originalen til denne artikkelen finnes her:
What is Solar Geoengineering
Se også:
Why Billionaires are Obsessed With Blocking Out the Sun
Opprop: Vi etterlyser en internasjonal ikke-bruksavtale om solar geoengineering
Av red. PSt - 2. september 2023
https://steigan.no/2023/09/opprop-vi-etterlyser-en-internasjonal-ikke-bruksavtale-om-solar-geoengineering/
I mange år har det vært slik at hvis du hevdet at det ble drevet spraying av skyene gjennom såkalte «chemtrails» så ville du ha sikret deg tittelen som innehaver av «tinnfoliehatten» til odel og eie. Som vi har påvist gjennom flere artikler er ikke dette noen vrangforestilling eller noen «konspirasjonsteori». Tvert om foregår det i stor stil, slik blant annet Financial Times har dokumentert. Les: Klimamanipulasjon er utbredt og risikabelt. Mange instanser driver hardt på for mer værmanipulasjon og mange selskaper tjener allerede penger på dette. Men ingen aner konsekvensene av hva de holder på med og det er ingen offentlig debatt. Vi har sett på det arbeidet som allerede gjøres og vil komme med flere artikler om geoengineering og værmanipulasjon.
16 forskere har tatt initiativ til oppropet Call for an International Non-Use Agreement on Solar Geoengineering som vi publiserer her.
Oppropet berører temaet om en rask avkarbonisering av virksomheten på jorda. Det er en annen diskusjon. Temaet her er å hindre katastrofe på grunn av uvettig og risikabel bruk av teknologier som kan endre livsvilkårene på planeten på en uforutsigbar og dramatisk måte.
Red.
Vi ber om umiddelbar politisk handling fra regjeringer, FN og andre aktører for å forhindre normalisering av solenergi-geoteknikk som et klimapolitisk alternativ. Regjeringer og FN må hevde effektiv politisk kontroll og begrense utviklingen av solenergi-geoingeniørteknologi på planetarisk skala. Spesielt etterlyser vi en internasjonal ikke-bruksavtale om solar geoengineering.
Solar geoengineering⎯et sett med hypotetiske teknologier for å redusere innkommende sollys på jorden⎯vinner fremtredende plass i debatter om klimapolitikk. Flere forskere har satt i gang forskningsprosjekter om solenergi, og noen ser det som et potensielt fremtidig politisk alternativ.
For oss er disse stadig flere oppfordringene til forskning og utvikling av solar geoengineering grunn til alarm. Vi deler tre grunnleggende bekymringer:
For det første er risikoen ved solar geoengineering dårlig forstått og kan aldri bli fullstendig kjent. Virkningene vil variere på tvers av regioner, og det er usikkerhet knyttet til effektene på værmønstre, landbruk og forsyning av grunnleggende behov for mat og vann.
For det andre truer spekulative forhåpninger om fremtidig tilgjengelighet av slike teknologier forpliktelser til reduksjon og kan hindre regjeringer, bedrifter og samfunn til å gjøre sitt ytterste for å oppnå dekarbonisering eller karbonnøytralitet så snart som mulig. Den spekulative muligheten for fremtidig solenergi-geoengineering risikerer å bli et sterkt argument for industrilobbyister, klimafornektere og enkelte regjeringer for å utsette avkarboniseringspolitikken.
For det tredje er det nåværende globale styringssystemet uegnet til å utvikle og implementere de vidtrekkende avtalene som trengs for å opprettholde rettferdig, inkluderende og effektiv politisk kontroll over utplassering av solenergi-geoteknikk. FNs generalforsamling, FNs miljøprogram eller FNs rammekonvensjon om klimaendringer er alle ute av stand til å garantere rettferdig og effektiv multilateral kontroll med teknologi for solar geoengineering på planetarisk skala. FNs sikkerhetsråd, dominert av bare fem land med vetorett, mangler den globale legitimiteten som ville være nødvendig for å effektivt regulere utplasseringen av solar geoengineering.
Disse bekymringene oppstår også med uformelle styringsordninger som dialoger med flere interessenter eller frivillige etiske retningslinjer. Uformelle ordninger møter barrierer fra mindre mektige aktører og risikerer å bidra til for tidlig legitimering av disse spekulative teknologiene. Vitenskapsnettverk er dominert av noen få industriland, mens mindre økonomisk mektige land som har liten eller ingen direkte kontroll over dem. Teknokratisk styring basert på ekspertkommisjoner kan ikke bedømme komplekse globale konflikter om verdier, risikoallokering og forskjeller i risikoaksept som oppstår i sammenheng med solar geoengineering.
Uten effektiv global og demokratisk kontroll ville geopolitikken for mulig ensidig utplassering av solar geoengineering bli skremmende og urettferdig. Gitt de forventede lave økonomiske kostnadene til noen av disse teknologiene, er det en risiko for at noen få mektige land vil engasjere seg i solar geoengineering ensidig eller i små koalisjoner selv når et flertall av land motsetter seg slik utplassering.
Kort sagt, utplassering av solar geoengineering kan ikke styres globalt på en rettferdig, inkluderende og effektiv måte. Vi ber derfor om umiddelbar politisk handling fra regjeringer, FN og andre aktører for å forhindre normalisering av solar geoengineering som et klimapolitisk alternativ. Regjeringer og FN bør ta effektiv politisk kontroll og begrense utviklingen av solar geoengineering før det er for sent. Vi tar til orde for en internasjonal ikke-bruksavtale om solar geoengineering spesifikt rettet mot utvikling og distribusjon av slike teknologier på planetarisk skala.
Den internasjonale ikke-bruksavtalen om solar geoengineering bør forplikte regjeringer til fem sentrale forbud og tiltak:
Forpliktelsen til å forby nasjonale finansieringsinstitusjoner fra å støtte utviklingen av teknologier for solar geoengineering, innenlands og gjennom internasjonale institusjoner.
Forpliktelsen til å forby utendørs eksperimenter med solar geoengineering i områder under deres jurisdiksjon.
Forpliktelsen til å ikke gi patentrettigheter for teknologier for solar geoengineering, inkludert støtteteknologier som for ettermontering av fly for aerosolinjeksjoner.
Forpliktelsen til å ikke distribuere teknologier for solar geoengineering av tredjeparter.
Forpliktelsen til å protestere mot fremtidig institusjonalisering av planetarisk solar geoengineering som et politisk alternativ i relevante internasjonale institusjoner, inkludert vurderinger fra det mellomstatlige panelet for klimaendringer.
En internasjonal ikke-bruksavtale om solar geoengineering ville ikke forby atmosfærisk forskning eller klimaforskning som sådan, og den ville ikke sette brede begrensninger på akademisk frihet. Avtalen vil i stedet fokusere utelukkende på et spesifikt sett med tiltak rettet utelukkende mot å begrense utviklingen av solar geoengineering under jurisdiksjonen til avtalepartene.
Internasjonal politisk kontroll over utviklingen av omstridte teknologier med høy innsats med planetarisk risiko er ikke enestående. Det internasjonale samfunnet har en rik historie med internasjonale restriksjoner og moratorier for aktiviteter og teknologier som anses å være for farlige eller uønskede. Denne historien viser at internasjonale forbud mot utvikling av spesifikke teknologier ikke begrenser legitim forskning eller kveler vitenskapelig innovasjon. I tillegg kan en internasjonal ikke-bruksavtale om solar geoengineering inkludere unntak for mindre farlige tilnærminger, for eksempel ved å tillate bruk av lokaliserte teknologier som utgjør få tverrregionale eller globale risikoer.
I sum vil en internasjonal ikke-bruksavtale om solar geoengineering være tidsriktig, gjennomførbar og effektiv. Det ville hemme ytterligere normalisering og utvikling av et risikabelt og dårlig forstått sett med teknologier som søker å med vilje håndtere innkommende sollys på planetarisk skala. Og det ville den gjøre uten å begrense legitim klimaforskning. Avkarbonisering av økonomiene våre er gjennomførbart hvis de riktige skrittene tas. Solar geoengineering er ikke nødvendig. Det er heller ikke ønskelig, etisk eller politisk styrbart i dagens kontekst.
Gitt den økende normaliseringen av forskning på solenergi, er det nødvendig med et sterkt politisk budskap for å blokkere disse teknologiene. En internasjonal ikke-bruksavtale om solar geoengineering er nødvendig nå.
Les også: Scientists say no to Solar Geoengineering
Andre interessante lenker:
Firma som leverer geoengineering:
http://weathermodification.com/aircraft.php
Firma som leverer hardwear til fly etc.
https://www.brechtel.com
Firma som leverer produktene som sprayes:
https://www.americanelements.com/weather-modification
Svar på spørsmål: Sverige, Finland og NATO
Av red./KAJ - 2. september 2023
https://steigan.no/2023/09/svar-pa-sporsmal-sverige-finland-og-nato/
Sjefredaktør Pål Steigan i steigan.no svarer på spørsmål fra lesere og seere. Denne gangen er det den danske leseren Anne som spør hvorfor de tidligere nøytrale landene Sverige og Finland plutselig ville være med i NATO. Hva skjedde?
Hvis du har spørsmål til oss så send dem til kontakt@steigan.no og merk eposten «Spørsmål til redaktøren».
De leserne som blir trukket ut til å stille spørsmål får tilsendt vår kopp i posten.
PS: Olof Palme sa «Satans mördare» om amerikanerne under Vietnamkrigen.