Nyhetsbrev steigan.no 02.07.2025
Burkina Faso fortsetter på nasjonaliseringsveien
Overdødeligheten i Norge på vei mot 20% igjen
Pride: Når en grotesk global agenda selges inn bak trygge og fine ord som mangfold og kjærlighet
Spionasje mot Iran: Hvordan MI6 infiltrerte IAEA
Lorena: – Jeg er uendelig takknemlig
Hvordan ble vi en krigsnasjon uten fiender?
Israel kalte angrep på Iran «rødt bryllup» med henvisning til Game of Thrones
Krigsdagbok del 210 – 22. og 23. juni 2025
Israel påført omfattende skader
Gi et bidrag til Mot Dag AS og støtt driften og utviklingen av steigan.no!
Burkina Faso fortsetter på nasjonaliseringsveien
Av red. PSt - 2. juli 2025
https://steigan.no/2025/07/burkina-faso-fortsetter-pa-nasjonaliseringsveien/
Burkina Fasos regjering har offisielt fullført overføringen av fem gullgruveaktiva til det statlige gruveselskapet, og dermed konsolidert prosessen med nasjonal kontroll over naturressurser som ble startet i august i fjor. Dette skriver den italienske nettavisa l’Indipendente.
Som en del av denne reformen reviderte landet sin gruvelov og opprettet Société de Participation Minière du Burkina (SOPAMIB), en statlig enhet som er ansvarlig for å eie, forvalte og utvikle strategiske mineralressurser. De fem overførte aktivaene inkluderer to gullgruver i drift og tre letelisenser, som tidligere ble eid av datterselskaper av det britiske selskapet Endeavour Mining og selskapet Lilium. «Dette oppkjøpet er i tråd med statens politikk om suverent eierskap til mineralressurser for å optimalisere utnyttelsen av dem til fordel for befolkningen», heter det i dekretet som ble utstedt i Ouagadougou.
Burkina Faso er Afrikas fjerde største gullprodusent, med en forventet produksjon på over 57 tonn gull. Siden gull er Burkina Fasos viktigste eksportvare, betyr nasjonalisering av gruver at overskuddet omdirigeres til fordel for nasjonal utvikling snarere enn utenlandske selskaper. Spesielt i denne perioden forventes nasjonaliseringer å gi enda mer inntekter til statskassa, ettersom gullprisen har økt med 27%. Gullproduksjonen i det afrikanske landet har økt med 74% fra 2016 til 2021, selv om økende usikkerhet og geopolitiske spenninger har bremset utvinningen av det verdifulle mineralet de siste årene.
Inntektene fra gulleksporten utgjorde i 2022 ca. 74% av eksportinntektene. Det dreier seg om store summer, men det meste har tidligere tilfalt de utenlandske konsesjonseierne.
Det er derfor forståelig hvordan nasjonaliseringen av sektoren kan øke den nasjonale utviklingen på bekostning av utenlandske multinasjonale selskaper. Det er ingen tilfeldighet at reformene har alarmert vestlige investorer, inkludert Canadas Iamgold, Nordgold og Australias West African Resources Ltd.
Nasjonaliseringsprogrammet er en av grunnpilarene i det afrikanske landets militærjunta, ledet av kaptein Ibrahim Traorè, som tok makta gjennom statskuppet 30. september 2022, og styrtet den forrige pro-vestlige regjeringen. I de siste månedene hadde Traorè allerede uttrykt sitt ønske om å ta kontroll over den nasjonale økonomien ved å utnytte lokal kunnskap:
«Vi vet hvordan vi skal utvinne gullet vårt, og jeg forstår ikke hvorfor vi skal tillate multinasjonale selskaper å komme og utvinne det», sa han.
I anledning innvielsen av landets første nasjonale gullraffineri , på slutten av 2023, forklarte juntaens leder at «Det er først og fremst et spørsmål om suverenitet. Vi er et gullproduserende land, men vi har ingen kontroll over gullet vi produserer. Vi vil ikke lenger ta gullet vårt til utlandet for raffinering». I denne sammenhengen ble Burkina Fasos gruvelov endret i 2024 for å sikre at staten har en større andel i gruveprosjekter, og nådde 15% av aksjeposten.
Nasjonaliseringen av gruvene er en del av en bredere kontekst av avkolonisering som påvirker mange land i Afrika sør for Sahara, og hvor Traorè er en av de viktigste politiske eksponentene. I den hensikt å oppnå politisk, økonomisk og militær suverenitet mot interessene til de tidligere vestlige koloniserende landene, har det fra 2020 og utover funnet sted flere statskupp i mange nasjoner i Sahel, inkludert Burkina Faso, Mali og Niger. I hver av disse statene har pro-vestlige regjeringer blitt erstattet av militærjuntaer som er fiendtlige innstilt til europeisk – og spesielt fransk – og amerikansk politisk innblanding i området, og i februar 2023 utviste den burkinske juntaen franske tropper fra sitt territorium. Med nasjonaliseringen av gruvene, i tillegg til sin politiske og militære suverenitet, gjenvinner Burkina Faso også sin økonomiske suverenitet, som lenge har blitt ødelagt av den frie markedspolitikken til Det internasjonale pengefondet (IMF) og vestlige finansmakter. Dette er de kreftene som den burkinske helten Thomas Sankara modig kjempet mot. Han er blitt et symbol på den afrikanske frigjøringskampen som Ibrahim Traoré har bestemt seg for å videreføre.
Burkina Faso satser tungt på ingeniørutdanning
Den 14. juni, under et møte med Forces vives de la centre-Sud-regionen i Manga la kaptein Ibrahim Traoré fram sin visjon om å massivt å utdanne ingeniører for prosesseringsanlegg, som en del av en bred plan for å støtte nasjonal industrialisering.
Landet tar sikte på å dekke underskuddet på kvalifisert arbeidskraft, som er en viktig forutsetning for å forbedre produktiviteten og konkurranseevnen til lokale bedrifter. I følge Den afrikanske utviklingsbankens rapport fra 2024 er ungdomsarbeidsledigheten i Burkina Faso 8,2%, men jobbusikkerheten er fortsatt høy.
I andre halvdel av 2024 utgjorde den yrkesaktive befolkningen 52,6% av den totale befolkningen, og 67,6% av de unge var mellom 16 og 35 år gamle, ifølge en undersøkelse fra Økonomi- og finansdepartementet.
I denne sammenhengen er det et presserende behov for å utdanne kvalifiserte profiler for å støtte utviklingen av industrisoner. Senegal er et inspirerende eksempel: Centre secteur de formation professionnelle du bâtiment et des travaux de Diamniadio (CSFP-BTP), finansiert av det franske utviklingsbyrået (AFD), har utdannet mer enn 6000 unge mennesker med en estimert integreringsgrad på 87%.
Tysk militarisme gjenfødes
Av Thomas Fazi - 2. juli 2025
https://steigan.no/2025/07/tysk-militarisme-gjenfodes/
Fra BlackRock til Bundeswehr: Tysklands gjenopprustning ifølge Friedrich Merz.
Dette er et utdrag av en artikkel av Thomas Fazi i det italienske tidsskriftet Krisis.
Den nye tyske kansleren Friedrich Merz, tidligere representant for finansgiganten BlackRock, starter en massiv militær opprustning, og bryter dermed med den pasifistiske tradisjonen etter krigen. Med enestående investeringer og en sterk allianse med atlantismen forlater Berlin østpolitikken og inntar en aggressiv holdning overfor Moskva. Likevel, bak retorikken om suverenitet, skjuler det seg en voksende strategisk underordning. Men Merz må hanskes med dyp intern uenighet, spesielt blant unge mennesker.
«Vi ønsker å gjøre Bundeswehr til den sterkeste konvensjonelle væpnede styrken i EU». På NATO-toppmøtet i Haag 25. juni presenterte den nye tyske kansleren Friedrich Merz sin plan for tysk opprustning. Med en investering på 400 milliarder euro og målet om å bringe militærutgiftene opp til 5% av BNP, er det ikke en enkel budsjettendring, men en kansellering av den tyske strategiske identiteten etter 1945. En revolusjon som har sine røtter i den herskende klassens fullstendige internalisering av den atlantiske ideologien.
Tysklands opprustningsplan og aggressive anti-russiske holdning er ikke en tilbakevending til tysk nasjonalisme, men dens motsetning. Politikken som implementeres i dag stammer ikke fra en kald forfølgelse av tyske nasjonale interesser, men fra fornektelse av dem. Den er uttrykk for en politisk klasse som har internalisert den atlantiske ideologien så dypt at den ikke lenger kan skille mellom nasjonal strategi og transatlantisk lojalitet.
Dette er den langsiktige konsekvensen av hvordan det tyske spørsmålet ble «løst» etter andre verdenskrig: gjennom Tysklands opptak i det «kollektive Vesten» under amerikansk strategisk veiledning. I store deler av etterkrigstiden prøvde den tyske ledelsen å balansere denne ordningen med forsvaret av nasjonale interesser, men i årene etter kuppet i Ukraina begynte den «amerikanske» fløyen av det tyske etablissementet å få overtaket. Med Merz, en tidligere BlackRock- representant, har den fast kontroll.
I dag tenker ledelsen bare i form av samsvar med et vestlig prosjekt hvis prioriteringer ofte er definert andre steder. I en kronikk publisert 23. juni i Financial Times bekreftet for eksempel Merz og Emmanuel Macron sin forpliktelse til det transatlantiske forholdet og til NATO (som alltid har antydet Europas strategiske underordning til Washington), til tross for nylige retoriske gester mot en mer autonom europeisk politikk.
Det er betegnende at Merz, mens han offentlig kritiserer Donald Trump, faktisk realiserer Trumps visjon: å presse Tyskland til å øke forsvarsutgiftene drastisk, ta ledelsen i krigen i Ukraina og kutte energibåndene med Russland. Likevel presenteres alt dette som et uttrykk for tysk og europeisk suverenitet. I motsetning til Gerhard Schröders modige standpunkt mot den amerikanske invasjonen av Irak for 20 år siden, har Merz også gitt full støtte til Trumps nylige angrep på Iran.
Ideen om å gjenoppruste de tyske væpnede styrkene stammer fra Zeitenwende-talen (vendepunktstalen) i 2022 av daværende kansler Olaf Scholz, holdt i etterkant av Russlands invasjon av Ukraina. Scholz lovet et fond på 100 milliarder euro til de væpnede styrkene og oppnåelse av 2% av BNP-målet for militærutgifter, slik NATO krevde. Dette vendepunktet forble imidlertid stort sett på papiret. To år senere uttalte det tyske utenriksrådet rett ut at lite hadde endret seg.
Nå er Merz fast bestemt på å gjøre det Scholz bare hadde antydet. Den nye finansministeren har gjort forsvar og sikkerhet til hjørnesteinen i sitt mandat, og har lansert den mest ambisiøse opprustningskampanjen siden andre verdenskrig. Investeringsplanen for forsvar og sikkerhet på 400 milliarder euro vil representere nesten halvparten av det føderale budsjettet: rundt 225 milliarder euro. Et «historisk vendepunkt» med enorme konsekvenser: Berlin har bekreftet at militærutgiftene vil nå 3,5% av BNP innen 2029 med et mål på 5% i de påfølgende årene.
For å oppnå disse målene tvang Merz frem en grunnlovsendring for å reformere «gjeldsbremsen», en finanspolitisk mekanisme som har vært inkludert i den tyske grunnloven siden 2009, og som begrenser det føderale strukturelle underskuddet. Selv om han hadde lovet under valgkampen å beholde den intakt, endret Merz kurs umiddelbart etter valget. Regjeringen hans brukte den siste sesjonen i det avtroppende parlamentet til å vedta endringen. Målet var klart: å frigjøre enorme midler til militær utvidelse.
Den 19. mai utstedte Tysklands øverste militæroffiser, general Carsten Breuer, et direktiv som skisserte en omfattende visjon for Bundeswehr, som har som mål å oppnå «full operativ beredskap» innen 2029. Prioriteringene er mange og ambisiøse: fullt utruste og digitalisere alle enheter, gjenoppta verneplikt, utvikle drone- og missilforsvar, styrke offensive evner innen cyber- og elektronisk krigføring, og til og med utvikle rombaserte forsvarssystemer. Planen krever også styrking av Tysklands deltakelse i NATOs atomvåpenpool og utvidelse av sin langtrekkende angrepskapasitet.
Disse endringene handler ikke bare om militærdoktrine; de gjenspeiler en dyptgående transformasjon av Tysklands utenrikspolitiske holdning. Merz har tatt en hard linje mot Russland, noe som gjenspeiler de mest høylytte stemmene i NATO. Han har sagt at Russland «fører en aggressiv hybridkrig hver dag» og har erklært at «det er en trussel mot oss alle fra Russland». På tampen av NATO-toppmøtet argumenterte han for at «vi burde være redde for at Russland vil fortsette krigen utenfor Ukraina», noe som antydet en overhengende direkte trussel mot Europa.
I mellomtiden beskriver et strategidokument fra Bundeswehr, som Reuters har plukket opp, Russland som en «eksistensiell risiko» og snakker om at Kreml forbereder seg på en fullskala konflikt med NATO «innen slutten av tiåret». Ideen om at Russland kan sette i gang et angrep på Europa i de kommende årene er nå en del av den offisielle fortellingen til EU- og NATO-ledere, til tross for at Moskva verken har evnene eller den strategiske interessen for en slik handling.
Merz startet en aktiv utenrikspolitisk kampanje umiddelbart etter at han tiltrådte. Han besøkte europeiske hovedsteder for å koordinere sin holdning til Moskva og Kyiv. En av hans første handlinger var å reise til Kyiv med lederne av Frankrike, Storbritannia og Polen, en symbolsk gest for enhet med Ukraina og en direkte utfordring til Donald Trump, som offentlig hadde fremmet en forhandlet avtale med Russland.
I Berlin tok Merz imot den ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskyj og foreslo å sende tyskproduserte Taurus-missiler, med en rekkevidde på over 500 kilometer. Stilt overfor sterk innenlandsk motstand trakk han seg delvis tilbake, men gjenopptok strategien med en ny strategi: en avtale på 5 milliarder euro for samproduksjon av langtrekkende missiler på ukrainsk territorium ved bruk av tysk teknologi.
Enda mer provoserende erklærte Merz at vestlig leverte våpen ikke lenger er underlagt rekkeviddebegrensninger. «Ukraina kan nå forsvare seg ved å angripe militære mål i Russland», sa han, og ga dermed effektivt grønt lys til å angripe russisk territorium med vestlige våpen. For første gang siden 1945 oppruster ikke bare Tyskland i stor skala, men legitimerer også eskalering mot en atommakt. Som bekreftelse på denne orienteringen kunngjorde Merz levering av nye tyske luftforsvarssystemer til Ukraina, som en del av en flerårig plan.
Men det som gjør denne opprustningskampanjen spesielt betydningsfull, er at den ikke er begrenset til den militære sfæren. Merz’ visjon krever total mobilisering: en tilnærming som tar sikte på å forberede ikke bare de væpnede styrkene, men hele den tyske økonomien og den sivile infrastrukturen på konfrontasjon med Russland. Media, utdanning, industripolitikk og sivilforsvar blir gradvis tilpasset den nye krigsposisjonen. Dissens (politisk, journalistisk eller akademisk) blir i økende grad stigmatisert som subversiv (det som omvelter eller bryter ned samfunnet eller staten, gjerne med ulovlige midler., o.a.) eller til og med sett på som en trussel mot nasjonal sikkerhet.
Denne artikkelen finnes i sin helhet på italiensk i tidsskriftet Krisis.
La rinascita (atlantista) del militarismo tedesco
Overdødeligheten i Norge på vei mot 20% igjen
Av red. PSt - 2. juli 2025
https://steigan.no/2025/07/overdodeligheten-i-norge-pa-vei-mot-20-igjen/
Overdødelighet: Dødsfall av alle årsaker sammenlignet med gjennomsnittet for tidligere år.
Prosentvis forskjell mellom rapporterte ukentlige eller månedlige dødsfall i 2020–2024 og gjennomsnittlige dødsfall i samme periode i 2015–2019.
Datakilde: Human Mortality Database (2024); World Mortality Dataset (2024); Karlinsky og Kobak (2021)
Overdødeligheten er estimert som overdødelighet = antall rapporterte dødsfall i forhold til antall forventede dødsfall. Overdødeligheten går utover bekreftede COVID-19-dødsfall ved å fange opp alle dødsfall over en anslått grunnlinje, inkludert indirekte dødsfall fra pandemirelaterte forstyrrelser. Data om alle årsaker til dødelighet er fra Human Mortality Database (HMD) Short-term Mortality Fluctuations-prosjektet og World Mortality Dataset (WMD). Begge kildene oppdateres ukentlig.Vi bruker grunnlinjeestimatene fra Ariel Karlinsky og Dmitry Kobak (2021) som en del av deres World Mortality Dataset (WMD).
Nesten 20.000 flere døde i Norge etter at covid-19 vaksinen kom
10. mai 2025 skrev Jan Terje Voilaas på steigan.no:
En ny og omfattende studie gjennomført av «The State of Florida’s Surgeon General», i samarbeid med forskere fra Massachusetts Institute of Technology (MIT), konkluderer med 37% økning i antall dødsfall blant dem som tok C19-vaksinen fra Pfizer.
Dette er den siste studien i en lang rekke studier fra flere land som har kommet de siste årene, og som bekrefter det samme, men fremdeles er denne saken tabu i Norge.
Man trenger ikke omfattende vitenskapelige studier for å fastslå at mRNA-vaksinene medfører betydelig risiko for skade og død, for alle kan enkelt gå inn på SSB nettside og ta en titt på tabell 12982, noe ytterst få gidder, men hadde de gjort det ville de funnet følgende tall:
I denne tabellen sammenlikner jeg antall dødsfall i Norge måned for måned fra og med januar 2020 med gjennomsnittet for femårs-perioden 2016-2019. Blå tall er underdødelighet, røde tall er overdødelighet.
De nyeste tallene bekrefter observasjonen til Voillaas
Dette er enormt. Men hører vi noe fra helsedepartementet, fra regjeringa eller fra FHI?
Nix. Derfra er det totalt taust. Og mediene lystrer. Vi ser av grafen ovenfor at overdødeligheten startet med «vaksinene», og da vet vi hvorfor det skal ties ihjel.
Pride: Når en grotesk global agenda selges inn bak trygge og fine ord som mangfold og kjærlighet
Av Siri Hermo - 2. juli 2025
https://steigan.no/2025/07/pride-nar-en-grotesk-global-agenda-selges-inn-bak-trygge-og-fine-ord-som-mangfold-og-kjaerlighet/
La meg snakke i klartekst: Pride handler ikke lenger om de homofile, lesbiske og bifiles kamp om inkludering, respekt og det å få elske den de vil.
Leserinnlegg.
Deres frihetskamp er for lengst blitt kuppet av noen med en stygg og ondskapsfull agenda, der barna nå er under angrep, via denne radikale kjønnsideologien foreningen FRI og Rosa kompetanse formidler. Mer om hvordan den radikale kjønnsideologien erobret Norge kan du lese her:
En utflytta gauldaling innrømmer at hun ikke kan nok om dette med FRI og Rosa kompetanse. Jeg tror ikke hun er alene om det dessverre, for som mye annet er det også tyst om dette i det offentlige rom. Hun skriver at hun blir oppriktig skuffet når folk snakker ned Pride-markeringen i kommunen. Jeg blir på min side oppriktig skremt når folk flest fortsatt ikke skjønner hva dette handler om, der de tror de er med på å fremme inkludering og kjærlighet, når regnbueflagget vaier på barnas arena.
Pride er ikke lenger bare et symbol på kjærlighet. Det er blitt en plattform for en politisk og ideologisk kamp der kontroversielle standpunkt fremmes, og rettes mot barna. Dette er godt dokumentert i foreningen FRI sin politiske plattform, som i store trekk er en norsk versjon av Yogyakarta-prinsippene. Disse prinsippene er det spesielt viktig å være oppmerksom på når de nå bringes inn i barnehager og skoler via foreningen FRI.
Bak Pride-flagget finner en juridisk kjønn uten biologisk forankring, innføring at et tredje juridisk kjønn, åpning for altruistisk surrogati, legalisering av sexkjøp og hallikvirksomhet samt pubertetsblokkere, hormoner og kirurgi for barn og ungdom.
Når hele samfunn nå stiller seg bak en ekstrem virkelighetsoppfatning, der barna forledes til å tro de er «født i feil kropp», og kanskje påvirkes til å starte irreversible endringer av kroppene sine, så er det på høy tid at voksne med fornuften fortsatt påkoblet reagerer. For å gjøre det helt klart hva irreversible endringer av barnas kropper handler om, så voksne folk skjønner alvoret, så betyr det at barn og unge skjærer bort kjønnsorganene sine, havner på livslang medisinering med store smerter og aldri kan få barn.
Pride er blitt en radikal politisk agenda, som barna blir en del av der de får noe stort og alvorlig presentert bak fine og trygge ord som mangfold og kjærlighet. Ingen synes undre seg over hvorfor barn, under den seksuelle lavalder på 16 år, skal være med å flagge for noe som fremmer seksualitetsmangfold, fetisjer og BDSM(bondage/disiplin, dominans/underkastelse og sadisme/masochisme.)
Pride handler altså om mer enn solidaritet til LHBTQI+ personer. Via Pride legitimeres og støttes også den radikale kjønnsideologien til foreningen FRI, og det er dette som får fler og fler til å reagere, med rette.
For om det fortsatt er uklart hva jeg ønsker å få frem, så la meg fjerne all tvil: Det som utspiller seg nå handler ikke lenger om voksnes rettigheter. Det handler om å beskytte barna, deres grenser og utvikling. Å skyve voksnes ideologier over på barna handler ikke om mangfold, men er en klar grenseoverskridelse slik jeg ser det. Ønsker du å markere din motstand mot det våre barn utsettes for, via radikal kjønnsideologi, kan du signere dette oppropet.
Det som startet som en verdig kamp for lesbiske, bifile og homofiles rettigheter, er gradvis blitt forvandlet til et ideologisk og politisk uhyre med totalitære trekk, der du avkreves lydighet til det som fremmes. Stiller du spørsmål ved barnas eksponering for Pride er du nå politisk ukorrekt, og en trussel. Vi er kommet i en situasjon der elever irettesettes om de viser til biologiske sannheter, lærere mister jobben om de har mer nyanserte meninger og der akademikere og kunstnere sensureres av mennesker som sier de kjemper for kjærlighet og toleranse. De av oss som stiller kritiske spørsmål blir utsatt for digital hets og mobbing, noen henges ut på sosiale medier og noen opplever at arbeidsgivere kontaktes også. En sak som har fått mye oppmerksomhet i denne sammenheng er Christina Ellingsen sin sak. Hun ble anmeldt for å ha ytret at menn ikke kan bli kvinner, jenter, lesbiske eller mødre. Vi er altså kommet så langt.
Pride er gått av hengslene, og synes være fullstendig ute av kontroll. Det er blitt for mye, og for ekstremt, der bevegelsen også har gått for langt både i sine krav og handlinger. Morten Hegseth en homofil medieprofil skapt av NRK, er et godt eksempel på hvor ille det har blitt. Han skrev i Aftenposten.no 26.6.25:
«Ja, Pride må være seksualisert. Og det er viktig. Det er politisk. Det er protest».
Han legger ikke skjul på hva Pride er, og dette trekkes altså barna inn i. Samme mann forteller også om en uttalelse hans 11 årige stedatter kom med, der hun fortalte at «17. mai er verdens beste dag. For da kan du gå i bunad og bare spise is.» Hans svar på hennes glede over 17. mai var, at «Pride er enda bedre, for da kan du gå i bare bunadssølv og spise pikk». En video av hans uttalelse går nå rundt på sosiale medier. Jeg håper, og tror ikke at dette er gjengs for homofile som gruppe. Men skjønner Hegseth at nettopp slike uttalelser ødelegger selve kampsaken for det Pride i sin tid startet som? Videre rammes vel hans uttalelser til sin stedatter også av straffeloven paragraf 305.
Tar ikke Pride-bevegelsen et oppgjør med de rådende krefter, er den på god vei til å miste all troverdighet. Heldigvis ser fler og fler homofile og lesbiske hvor det bærer hen også. Det snakkes om å ta tilbake GAY-PRIDE. Jeg stemmer for det forslaget.
I den forbindelse vil jeg anbefale et flott og informativt intervju med Tonje Gjevjon, der hun som lesbisk setter ord på de utfordringer de nå står ovenfor:
Så, hvor sykt må det bli før folk flest reagerer?
Kampen om barnas kjønnsidentitet er ikke noe som bare skjer i Norge. For de av oss som har fulgt med i timen, kan det opplyses om at dette er en grotesk global agenda uten sidestykke. Så grotesk at den er vanskelig å svelge for de fleste trauste nordmenn. Like fullt får det altså utspille seg, bak ryggen på foreldre og foresatte, uten noe som helst drøft og informasjon i det offentlige rom.
En rapport av David Sørensen oppsummerer hvordan Verdens helseorganisasjon (WHO) og FN fremmer en felles sexagenda for 2030, som vil seksualisere barn fra førskolealder. «Målet er å normalisere en politisk korrekt kjønnsidentitets-filosofi, tidlig sexdebut og «myk» pornografi for en «sunn» seksuell utvikling». (Newsvoice.se 11.05.23)
I rapporten kan en også lese at seksualisering av barn er endel av FNs agenda for å normalisere pedofili. Rapporten viser til offisielle dokumenter, pedagogiske videoer, populære trender, skolebrosjyrer og litteratur.
På foreningenfri.no-politisk plattform- kan en lese at:
«Vi legger FNs menneskerettighetserklæring til grunn i alt vårt arbeid nasjonalt og internasjonalt, og slutter oss til aktuelle konvensjoner for vårt arbeid og målgruppe. Vi slutter oss til Yogyakarta-prinsippene og mener at alle lands myndigheter bør følge disse».
Yogyakarta-prinsippene, som folk flest fortsatt ikke har hørt snakk om, legges til grunn for mye av dagens lovgivning. Mange tiltak som nå endrer Norge, er ikke politisk behandlet av Stortinget, som f.eks. Nasjonal faglig retningslinje kjønnsinkongruens. Bærum kommune jobber for at alle skoler skal sertifiseres som «Regnbuefyrtårn». I praksis betyr det at skolene skal vedta en handlingsplan som skal godkjennes av Foreningen FRI, selv om tiltakene i planen griper dypt inn i forhold som er regulert av Opplæringsloven. Det er snakk om politiske prioriteringer og reformer som i mange tilfeller griper inn i andre personers og gruppers rettigheter.
I juni 2008 vedtok Stortinget den kjønnsnøytrale ekteskapsloven. Yogyakarta-prinsippene ble ikke nevnt i proposisjonen til den nye ekteskapsloven, ei heller var det noe drøfting i det offisielle rom om prinsippene. Knapt en uke etter Stortingsvedtaket kom det ut en offentlig handlingsplan med detaljert beskrivelse for hvordan kjønnsaktivister mener staten skal implementere den radikale kjønnsteoriens syn på kjønn, kjønnsidentitet og seksuell orientering i landets egen lovgiving.
Stortinget vedtok i 2013 en diskrimineringslov som la Yogyakarta prinsippene til grunn for hvordan mennesket skal forstås. Flere andre lover er kommet på plass siden, og kan leses om i tidligere nevnte artikkel: «Hvordan radikal kjønnsideologi erobret Norge».
Yogyakarta-prinsippene (YP) er særs interessante og fortjener egentlig en egen studie i seg selv, særlig om en kikker på de med et kritisk blikk. Hver mann og kvinne skal nå få identifisere sin egen sannhet, alt etter hva personen føler seg som. Det finnes ikke lenger en biologisk sannhet, og hevder du dette er det en kriminell handling. Begrepet «menneskerettigheter» forstås på grunnlag av «juridiske krav» bygget på en plattform av seksuelle handlinger, tanker og følelser samt seksuelle identiteter (homofil, lesbisk, panfil, aseksuell m.m).
Prinsippene beskytter i realiteten LHBT-ideologien fra all offentlig kritikk. Alle former for seksuell atferd, som folk velger som grunnlag for å definere sin identitet, er dermed beskyttet mot kritikk. Det endelige formålet med YP synes ikke være å beskytte menneskerettighetene, men å søke privilegier. Dette legger også grunnlaget for et totalitært samfunn, der barn og ungdom ukritisk undervises i denne ideologien og dens styrende prinsipper i barnehage og skole, samtidig som ideologien altså er beskyttet mot kritikk i det offentlige rom.
Gabriele Kuby uttrykker bekymring for at:»polyamorister, pedofile og incestister på grunn av seksuell orientering også kan kreve privilegier og forhindre en kritisk undersøkelse av sin egen livsstil. «Yogyakarta-prinsipper rettferdiggjør deres vidtrekkende krav til privilegier for minoriteter, ved hjelp av begreper som refererer til høye verdier, men som har blitt gjort hule av ideologi». (Gabriele Kuby, «Den globale sexuelle revolusjonen».)
Boken vier stor oppmerksomhet til spørsmålet om hvordan bl.a. skolen er blitt en arena for seksualiseringen av samfunnet, og hvilket alvorlig skadepotensiale dette har. Greit å ha i bakhodet med tanke på Pride, FNs agenda mot barn, foreningen FRI og deres Rosa kompetanse.
Regnbuefargene benyttes altså ikke bare av Pride. En finner det igjen i FNs bærekraftsmål under slagord som Agenda 2030 og det «grønne» skiftet. Som alt annet henger ting sammen. Det handler bare om å se den røde tråden i alt som utspiller seg.
Sånn på tampen minner jeg det norske folk på at valget nærmer seg med stormskritt. Det blir nok et skjebnevalg for nasjonen Norge. Et være eller ikke være for de av oss som ønsker et fritt selvstendig land, der vi som bor her skal bestemme og ikke en fremmed makt. Det er nemlig kun et fritt selvstendig rike som kan si nei til det som kommer fra FN, WHO, WEF samt EU.
Vi er ikke i posisjon til å si nei til noen av de ovenfornevnte, for vi styres juridisk av EU, via EØS-avtalen.
Jeg håper folk skjønner alvoret i dette nå når også barna angripes.
Siri Hermo
Signerte leserinnlegg står for forfatterens regning og gjenspeiler ikke nødvendigvis redaksjonens oppfatninger.
Spionasje mot Iran: Hvordan MI6 infiltrerte IAEA
Av Kit Klarenberg - 2. juli 2025
https://steigan.no/2025/07/spionasje-mot-iran-hvordan-mi6-infiltrerte-iaea/
Lekkede konfidensielle filer indikerer at Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) ble infiltrert av en etterretningsveteran i Storbritannia som har tatt på seg æren for sanksjonene mot Iran. Dokumentene underbygger Den islamske republikkens anklage om at atomvåpenmyndighetene i hemmelighet samarbeidet med fiendene deres.
Fra The Grayzone.
En beryktet britisk MI6-agent infiltrerte Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) på vegne av London, ifølge lekkede dokumenter gjennomgått av The Grayzone. Agenten, Nicholas Langman, er en veteran innen etterretning som hevder å ha bidratt til å utarbeide Vestens økonomiske krig mot Iran.
Langmans identitet dukket først opp i journalistiske beretninger om hans rolle i å avlede anklager om at britisk etterretning spilte en rolle i prinsesse Dianas død. Han ble senere anklaget av greske myndigheter for å ha overvåket bortføringen og torturen av pakistanske migranter i Athen.
I begge tilfeller utstedte britiske myndigheter sensurordrer som forbød pressen å publisere navnet hans. Men greske medier, som ikke hadde noen slik forpliktelse, bekreftet at Langman var en av MI6-ressursene som ble trukket tilbake fra Storbritannias ambassade i Athen.
Grayzone oppdaget CV-en til den britiske agenten i en mengde lekkede dokumenter som detaljerte aktivitetene til Torchlight, en produktiv britisk etterretningstjeneste. Biografien til den mangeårige MI6-offiseren avslører at han «ledet store, tverretatlige team for å identifisere og bekjempe spredningen av atomvåpen-, kjemiske og biologiske våpenteknologier, blant annet ved hjelp av innovative tekniske metoder og sanksjoner».
Spesielt sier MI6-agenten at han «jobbet for å forhindre spredning av masseødeleggelsesvåpen gjennom … støtte til [IAEA] og Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen [OPCW] og gjennom internasjonale partnerskap på høyt nivå».
Langmans CV gir ham æren for å ha spilt en viktig rolle i organiseringen av sanksjonsregimet mot Iran ved å «[bygge] svært effektive og gjensidig støttende relasjoner på tvers av regjeringen og med ledende amerikanske, europeiske, Midtøsten- og Fjernøsten-kolleger for strategi» mellom 2010 og 2012. Han skryter i biografien sin av at denne prestasjonen «muliggjorde den store diplomatiske suksessen til den iranske atom- og sanksjonsavtalen».
Innflytelsen Langman hevdet å ha utøvd på IAEA, gir tyngde til iranske påstander om at det internasjonale atomreguleringsorganet samarbeidet med Vesten og Israel for å undergrave sin suverenitet. Den iranske regjeringen har påstått at IAEA utleverte identitetene til sine fremste atomforskere til israelsk etterretning, noe som muliggjorde attentatene deres, og ga kritisk etterretning til USA og Israel om atomanleggene de bombet under sitt militære angrep i juni.
Den 12. juni utstedte IAEA, under ledelse av generalsekretær Rafael Grossi, en tydelig politisert rapport som gjenbruker tvilsomme tidligere påstander for å anklage Iran for å bryte ikke-spredningsavtalen. Dagen etter angrep Israel landet og myrdet ni atomforskere samt en rekke høytstående militære tjenestemenn og hundrevis av sivile.
Irans tidligere visepresident for strategiske saker, Javad Zarif, har siden krevd at IAEAs Grossi skal sparkes, og anklaget ham for å ha «medvirket til slakting av uskyldige i landet». 28. juni brøt den iranske regjeringen båndene med IAEA og nektet å la byråets inspektører komme inn i landet.
Selv om iranske tjenestemenn kanskje ikke ante noe om at en skyggefull figur som Langman var involvert i IAEA-saker, ville det sannsynligvis ikke komme som noen overraskelse for Teheran at det angivelig multilaterale byrået hadde blitt kompromittert av et vestlig etterretningsbyrå.
Langmans navn underlagt offisiell britisk sensurordre
I 2016 ble Langman utnevnt til Companion of the Order of St. Michael and St. George, den samme tittelen som ble gitt til den fiktive britiske spionen James Bond. På det tidspunktet hadde den antatte hemmelige agenten den tvilsomme utmerkelsen å ha blitt offentlig «brent» som en MI6-agent ved to separate anledninger.
Først i 2001 avslørte journalisten Stephen Dorril at Langman hadde ankommet Paris uker før prinsesse Dianas fatale bilulykke i byen 31. august 1997, og ble deretter siktet for å ha utført «informasjonsoperasjoner» for å avverge utbredte offentlige spekulasjoner om at britisk etterretning var ansvarlig for hennes død.
Så i 2005 ble han formelt anklaget av greske myndigheter for medvirkning til bortføringen og torturen av 28 pakistanere i Athen. Pakistanerne, alle migrantarbeidere, ble mistenkt for å ha hatt kontakt med personer som ble anklaget for å ha utført bombeangrepene 7/7 i London i juli 2005.
Ofrene ble brutalt slått og truet med våpen i munnen, og «var overbevist om at avhørerne deres var britiske». Da greske medier utpekte Langman som MI6-agenten som hadde tilsyn med torturen av migrantene, overholdt britiske nyhetskanaler universelt regjeringas D-varsel – en offisiell sensurordre – og holdt identiteten hans hemmelig da de rapporterte om skandalen.
London benektet på det sterkeste enhver britisk involvering i torturen av migrantene, og daværende utenriksminister Jack Straw avfeide anklagen som «fullstendig tull». I januar 2006 innrømmet London imidlertid at MI6-offiserer faktisk var til stede under pakistanernes tortur, selv om tjenestemennene insisterte på at agentene ikke spilte noen aktiv rolle i arrestasjonene, avhørene eller mishandlingen av dem.
Etter at han trakk seg tilbake fra Athen, returnerte Langman til London for å lede det britiske utenriksdepartementets Iran-avdeling, et skifte som fremhever hans betydning for MI6 og antyder at den britiske regjeringen ikke hadde noen betenkeligheter med hans angivelig brutale bevisinnsamlingsmetoder.
Storbritannias utenriksdepartement samarbeider tett med MI6, hvis agenter bruker det som dekke akkurat som CIA gjør med sitt utenriksdepartements diplomatiske posteringer.
MI6 sin mann i Iran tar æren for strategien om «maksimalt press»
Mens han ledet utenriksdepartementets Iran-avdeling fra 2006–2008, hadde Langman tilsyn med et team som forsøkte å «utvikle forståelse» av den iranske regjeringens «atomprogram».
Det er uklart nøyaktig hva denne «forståelsen» innebar. Men dokumentet gjør det klart at Langman deretter «skapte tillit» til denne vurderingen blant «europeiske, amerikanske og Midtøsten-organer» for å «forsinke programmet [sic] og legge press på Iran til å forhandle». Referansen til «Midtøsten-organer» antydet sterkt MI6-samarbeid med Israels Mossad-etterretningstjeneste.
I april 2006 kunngjorde Teheran at de hadde anriket uran for første gang, selv om tjenestemenn benektet enhver intensjon om å gjøre det for militære formål. Denne utviklingen kan ha utløst Langmans intervensjon.
Den islamske republikken har avvist alle antydninger om at den har ambisjoner om å eie atomvåpen. Benektelsene ble bekreftet av et amerikansk nasjonalt etterretningsestimat fra november 2007 som uttrykte «høy tillit til at Teheran høsten 2003 stoppet» all forskning på atomvåpen. Denne vurderingen forble uendret i flere år, og ble angivelig delt av Mossad, til tross for Benjamin Netanyhaus konstante erklæringer om at Iran var på nippet til å utvikle atomvåpen.
Langmans støttearbeid for IAEA overlapper med sanksjonsbombingen mot Iran
Internasjonale myndigheters holdninger til Iran endret seg brått mellom 2010 og 2012. I denne perioden iverksatte vestlige stater og mellomstatlige institusjoner en rekke strenge straffetiltak mot landet, mens Israel trappet opp sine dødelige hemmelige operasjoner mot Irans atomforskere.
Denne perioden overlappet nøyaktig med Langmans tid ved Counter-Proliferation Centre i det britiske utenriksdepartementet. Biografien hans antyder at han brukte denne stillingen til å påvirke IAEA og andre FN-tilknyttede organisasjoner til å oppildne til en kampanje med global fiendtlighet mot Iran.
I juni 2010 vedtok FNs sikkerhetsråd resolusjon 1929, som frøs den iranske revolusjonsgardens eiendeler og forbød utenlandske finansinstitusjoner å åpne kontorer i Teheran. En måned senere vedtok Obama-administrasjonen den omfattende loven om sanksjoner, ansvarlighet og avhending mot Iran. Dette startet en global kjede av etterligningssanksjoner fra Washingtons vasaller, som ofte innførte enda strengere tiltak enn de som ble innført av FN og USA.
I mars 2012 stemte EU enstemmig for å kutte iranske banker ut av det internasjonale banknettverket SWIFT. I oktober samme år innførte EU de strengeste sanksjonene hittil, og begrenset handel, finansielle tjenester, energi og teknologi, samt forbud mot at europeiske firmaer tilbyr forsikring til iranske selskaper.
BBCs rapportering om sanksjonene erkjente at europeiske tjenestemenn bare mistenkte Teheran for å forsøke å utvikle atomvåpen, men manglet konkrete bevis. Og bak kulissene tok MI6-agenten Langman på seg æren for å ha bidratt til å legitimere anklagene mot Iran.
Atomavtalen legger grunnlaget for krig
Etter den vestlig-ledede kampanjeisolasjonen av Iran fra 2010–2012, på grunn av landets påståtte atomvåpenprogram, forhandlet Obama-administrasjonen frem en avtale fra juli 2015 kjent som den felles omfattende handlingsplanen (JCPOA). I henhold til JCPOAs vilkår gikk Den islamske republikken med på å begrense sin atomforskningsaktivitet mot sanksjonslette. I årene som fulgte fikk IAEA praktisk talt ubegrenset tilgang til Teherans atomkomplekser, tilsynelatende for å sikre at anleggene ikke ble brukt til å utvikle atomvåpen.
Underveis samlet IAEA-inspektører enorme mengder informasjon på stedene, inkludert bilder fra overvåkingskameraer, måledata og dokumenter. Den iranske regjeringen har siden anklaget byrået for å ha gitt Israel topphemmelige profiler av sine atomforskere. Disse inkluderer gudfaren til Irans atomprogram, Mohsen Fakrizadeh, som først ble offentlig navngitt i en truende PowerPoint-presentasjon i 2019 av Israels statsminister Benjamin Netanyahu. Året etter myrdet Mossad Fakrizadeh midt på lyse dagen med et fjernstyrt maskingevær.
Interne IAEA-dokumenter som ble lekket i juni indikerte at IAEAs generalsekretær Rafael Grossi har hatt et mye tettere forhold til israelske tjenestemenn enn det som tidligere var kjent, og antydet at han utnyttet sine nære bånd med Tel Aviv for å sikre sin nåværende stilling.
Under et intervju 24. juni med Fox News’ krigsgale nyhetsanker Martha MacCallum, benektet ikke Grossi den provoserende påstanden om at «900 pund potensielt anriket uran ble tatt med til et gammelt sted nær Isfahan». I stedet hevdet IAEA-direktøren: «Vi har ingen informasjon om hvor dette materialet befinner seg».
Lenge før Grossi steg til topps i IAEA med vestlig og israelsk støtte, ser det ut til at byrået ble penetrert av en britisk etterretningsagent som i sin biografi tok ansvar for å ha planlagt Vestens økonomiske angrep på Iran.
IAEA har ikke svart på en e-post fra The Grayzone som ber om avklaring om forholdet til Langman og MI6.
Originalen til denne artikkelen finner du her:
Spying on Iran: How MI6 infiltrated the IAEA
Lorena: – Jeg er uendelig takknemlig
Av leserinnlegg - 2. juli 2025
https://steigan.no/2025/07/lorena-jeg-er-uendelig-takknemlig/
Lorena Granada ble nylig dømt for å ha nektet å ta PCR-test da hun ankom til Norge fra Spania i juli 2021. Hun er dømt til 22 dagers fengsel eller en bot på 30.000 kroner. Hun kontaktet oss for et døgn siden. Hun var svært fortvilet. Hennes innsamlingskampanje hadde stanset på på 9% av målet på 50.000 og hun var blokkert i sosiale medier. Etter at vi publiserte denne saka har innsamlinga nådd nesten 60.000 og svært mange folk er blitt klar over hennes sak og har forstått hvor prinsipielt viktig den er. Lorena sender sin takk til leserne og vi ber om at ikke minst advokater og demokratiforkjempere hjelper til med å løfte den opp på den nasjonale og gjerne internasjonale dagsordenen. Red.
Jeg har egentlig ikke ord for hvor takknemlig jeg er, og hvor heldig jeg føler meg. Jeg var på et sted der alt føltes håpløst og ensomt. Så, plutselig, begynte ting å løsne, og det på bare noen timer. Det overgikk alle forventninger jeg hadde.
Jeg vurderte faktisk å søke om banklån for å kunne betale advokaten, fordi han er den eneste som har turt å ta denne kompliserte saken – etter at jeg hadde kontaktet nesten hundre advokatkontorer uten hell.
Grunnen til at denne kampen er så viktig, er at de nå planlegger å bruke pandemibegrepet igjen. Hvis vi lar dette skje uten motstand, vil de fortsette med å erklære nye “pandemier” når det passer dem. Derfor må vi spre budskapet, slik at både myndighetene og Verdens helseorganisasjon forstår at de ikke kan gjøre slike inngrep uten at folket, eller i det minste regjeringen, fører kontroll.
Jeg tenker derfor at dersom jeg vinner denne saken, vil jeg kontakte advokaten igjen for å reise søksmål mot staten for menneskerettighetsbrudd. Det handler ikke bare om meg, det handler om å sette en standard for respekt for menneskerettigheter i Norge. Det er en vei jeg har lyst til å gå, avhengig av hvordan saken min utvikler seg.
Innsendingen til Høyesterett ble sendt inn av advokaten min tidligere i dag. Nå krysser vi fingrene for at det går veien. Og hvis vi vinner, kan vi rette søkelyset mot en større sak mot staten. Da vil jeg også ønske velkommen at du publiserer, slik at vi kan nå ut til andre som også har vært ofre for dette systemet.
Hvordan ble vi en krigsnasjon uten fiender?
Av Dan-Viggo Bergtun - 2. juli 2025
https://steigan.no/2025/07/hvordan-ble-vi-en-krigsnasjon-uten-fiender/
Norge er ikke truet. Det finnes ingen soldater som står klare ved grensen. Ingen krigserklæring. Ingen fremmed makt som har rettet våpen mot oss. Likevel lever vi i dag i en tilstand preget av krigsfrykt, opprustning og militær paranoia.
Hvordan havnet vi her? Hvordan kunne et fredelig, velstående og demokratisk land bli fortalt at det lever i konstant fare, når virkeligheten tilsier noe helt annet?
Svaret er like enkelt som det er ubehagelig: Noen tjener på frykten. Og de som har makt, bruker den.
Dette innlegget handler om fryktskaperne – politikere, medier og sikkerhetsbyråkrater som skaper et bilde av verden der det eneste svaret er mer våpen, mer NATO, mer USA og mindre frihet, debatt og ettertanke.
Frykt som verktøy
Frykt er et av de mest effektive virkemidlene for å styre mennesker. Den får oss til å godta det vi ellers ville sagt nei til. Når vi er redde, stiller vi ikke kritiske spørsmål. Når vi føler oss truet, godtar vi økte forsvarsbudsjetter, utenlandsk militær tilstedeværelse og mer hemmelighold.
Dette er altså ikke nytt. Historien er full av eksempler på hvordan frykt brukes til å samle støtte, undertrykke opposisjon og legitimere drastiske tiltak. Forskjellen i dag er at det skjer innenfor rammen av våre egne institusjoner, av mennesker vi har valgt selv, og med støtte fra medier vi stoler på.
I Norge har fryktretorikken blitt en del av den daglige samtalen. Vi får høre at Russland er uforutsigbart og farlig, at vi må stå sterkere sammen med NATO, og at vi ikke har råd til å være naive. Slik skapes en politisk stemning hvor alternativene til opprustning blir sett på som uansvarlige, selv når det motsatte er sant.
Fra forsvar til posisjonering
Forsvar skal handle om trygghet. I stedet ser vi at det brukes som påskudd for en rekke tiltak som i praksis gjør Norge til en aktiv deltaker i stormaktspolitikken. Vi sender våpen til krigssoner, tillater fremmede militærbaser og tilpasser vår infrastruktur til NATO-behov.
Når norske myndigheter åpner for amerikanske militæretableringer på norsk jord, skjer det ikke fordi vi er under angrep, men fordi noen hevder vi kan bli det i fremtiden. Hypotetiske scenarier brukes som grunnlag for alvorlige politiske vedtak. Det som før var utenkelig – fremmed jurisdiksjon på norsk jord – er nå virkelighet.
Alt dette skjer uten reell folkelig debatt. De som stiller spørsmål, mistenkeliggjøres. Det har blitt nærmest tabu å snakke om nøytralitet eller selvstendighet. Slik undergraves demokratiet, og frykten får styre.
Spesialoperasjonen i Ukraina og fryktens fortelling
Russlands militære spesialoperasjon i Ukraina, som startet i februar 2022, har ført til store menneskelige lidelser og ødeleggelser. Operasjonen betegnes i Russland som et tiltak for å beskytte russisktalende befolkning i Donbas og for å hindre NATO-utvidelse østover, mens den i Vesten omtales som en uprovosert aggresjon.
Uansett hvordan konflikten beskrives, er det tydelig at den har blitt et politisk vendepunkt i Europa – og i Norge. Operasjonen har utløst et nytt sikkerhetspolitisk narrativ der vi ikke lenger spør om vi er truet, men tar det for gitt at vi er det.
Russland har likevel ikke rettet noen konkret trussel mot Norge. Etterretningsrapporter viser ingen umiddelbar fare for vårt territorium. Likevel brukes denne konflikten som grunnlag for dramatisk politisk endring: militær opprustning, baseavtaler med USA og tettere integrasjon i NATOs strukturer.
Konflikten i Ukraina brukes altså som en fortelling – en fortelling som rettferdiggjør at Norge mister sin uavhengighet og blir en aktiv del av stormaktspolitikken. Frykten som skapes her hjemme, speiler ikke virkeligheten i nord, men beslutningene som tas i sør.
Mediene har sluttet å stille spørsmål
En fri presse skal være samfunnets vaktbikkje. Den skal stille spørsmål på vegne av folket og utfordre makten. Men når det kommer til sikkerhetspolitikk, har store deler av norsk presse blitt mikrofonstativ for makthavere.
Når forsvarsministeren sier vi må ruste opp, blir det gjengitt uten kritiske motspørsmål. Når etterretningstjenesten maler dystre fremtidsbilder, blir de formidlet som fakta. Når kritikere advarer mot militarisering, blir de oversett eller stemplet som naive.
Resultatet er en offentlig samtale der bare én stemme får plass. Det finnes knapt rom for alternative synspunkter. De som stiller kritiske spørsmål, risikerer å bli marginalisert.
Et NATO uten spørsmål
Det er en realitet at Norge er medlem av NATO. Men medlemskapet må ikke bety blind lydighet. Vi må kunne delta kritisk, med egne prinsipper, og si nei der det er nødvendig.
I dag opptrer Norge som en forlenget arm av USAs utenrikspolitikk. Vi kjøper amerikanske våpensystemer for milliarder. Vi tillater utenlandske styrker å bruke norsk jord. Vi følger NATOs linje uten selv å påvirke retningen.
Dette skjer uten krav. Vi stiller ikke motkrav om at Norge skal være en fredsnasjon. Vi markerer oss ikke som brobygger. Vi handler som en lydig alliert, ikke som en selvstendig stat.
Når lojalitet går over i lydighet, forsvinner evnen til selvstendig vurdering. Det er farlig i krisetider – og et svik mot vår egen historie.
Hvor ble det av folkets stemme?
Den norske befolkningen er ikke blitt spurt om vi ønsker dette. Vi har ikke hatt folkeavstemning om baseavtaler. Vi har ikke fått reell informasjon om hva militariseringen innebærer. Det meste skjer bak lukkede dører, med ferdig konstruerte fortellinger om «sikkerhet».
Folk flest ønsker trygghet. Men de ønsker også demokrati, rettferdighet og åpenhet. Når disse verdiene skyves til side, oppstår det en dyp uro. Jeg merker det når jeg snakker med vanlige mennesker – veteraner, ungdom, lærere, arbeidere – som føler at noe er galt, men ikke vet hvor de skal henvende seg.
Disse stemmene fortjener å bli hørt. De er ikke imot forsvar. De er ikke naive. De er bare lei av å bli styrt av frykt.
En fredsnasjon på avveie
Norge har tidligere vært kjent som en fredsnasjon. Vi har hatt diplomater som har meklet i verdens konflikter. Vi har bidratt til humanitært arbeid og nedrustning. Denne arven er i ferd med å gå tapt.
I dag bruker vi mer på våpen enn på bistand. Vi tillater krigsretorikk i offentligheten, uten motforestillinger. Vi har stilnet den fredspolitiske samtalen nesten fullstendig.
Men vi har fortsatt et valg. Vi kan gjenreise Norges rolle som fredelig aktør. Vi kan satse på diplomati, forhandling, rettferdighet og forebygging. Vi kan velge å bygge trygghet nedenfra – gjennom velferd, fellesskap og tillit – i stedet for ovenfra med trusler og våpenmakt.
Frykten er farligere enn fienden
Når frykten får styre, mister vi evnen til å tenke langsiktig. Vi reagerer i stedet for å analysere. Vi godtar overvåking, innskrenket ytringsfrihet og utenlandske soldater på norsk jord.
Dette er det virkelige tapet. Det er ikke fienden utenfor som truer den norske modellen. Det er våre egne beslutninger, våre egne institusjoner og vår egen stillhet som endrer landet.
Derfor må vi våkne nå. Vi må stille spørsmål før det er for sent. Vi må avvise frykt som politisk verktøy og gjenerobre rasjonalitet, åpenhet og mot.
Et håp i motstand
Det er fortsatt mulig å snu. Vi kan fortsatt kreve debatt. Vi kan fortsatt insistere på at fred ikke er naivt. At forsvar ikke er det samme som aggresjon. At trygghet ikke skapes med frykt.
Vi kan fortsatt være det Norge som folk i verden har sett opp til. Det krever vilje. Det krever mot. Og det krever at vi ikke lar fryktskaperne definere hvem vi er.
Frykten deres er ikke vår. Krigen deres er ikke vår. Men ansvaret for fremtiden, det er vårt.
Israel kalte angrep på Iran «rødt bryllup» med henvisning til Game of Thrones
Av Dave DeCamp - 2. juli 2025
https://steigan.no/2025/07/israel-kalte-angrep-pa-iran-rodt-bryllup-med-henvisning-til-game-of-thrones/
Israel kalte sitt første angrep på Iran «rødt bryllup», med henvisning til en Game of Thrones massakre som baserte seg på bedrag.
Antiwar.com, 30. juni 2025.
Ifølge The Wall Street Journal ga Israel kodenavnet «Red Wedding»– rødt bryllup, til sitt første angrep på Iran, som drepte høytstående militære ledere. «Red Wedding» er en henvisning til en grusom massakre fra bokserien «Game of Thrones», som ble tilpasset til TV-serie på HBO.
I Red Wedding-scenen myrder den ene familien medlemmene i den andre, inkludert en gravid kvinne, under en bryllupsfest, et overraskelsesangrep som er avhengig av svik og bedrag. Israels angrep var også avhengig av bedrag, da de brukte atomsamtalene mellom USA og Iran som dekke, for å overrumple Teheran.
Det israelske angrepet ble lansert fredag 13.juni, to dager før USA og Iran skulle holde en ny runde med atomforhandlinger. Ifølge Journal-rapporten involverte en del av knepet israelske tjenestemenn som lekket historier til media, om en splittelse mellom president Trump og Israels statsminister Benjamin Netanyahu, om muligheten for at Israel skulle angripe Iran.
Trump og Netanyahu hadde en telefonsamtale mandag 9.juni, dagen Journal-rapporten sa at Israel hadde bestemt seg for å starte angrepet 13. juni. Axios-reporteren Barak Ravid, en tidligere etterretningsoffiser i IDF, rapporterte dagen etter samtalen, at en israelsk tjenestemann og en amerikansk tjenestemann fortalte ham at Trump uttrykte til Netanyahu, at han trodde han kunne oppnå en atomavtale med Iran og motsatte seg militæraksjon på den tiden.
Ifølge Journal sa Trump til journalister på dagen for angrepene, at USA og Iran var «ganske nær en avtale» og at han ikke ville at israelerne «skulle gå inn», og israelske embetsrepresentanter fortalte journalister at de ville vente å se på resultatene av neste runde av atomforhandlingene mellom USA og Iran, før de angrep.
Journal-rapporten sier: «Nøkkelen til bedraget, sa en sikkerhetsrepresentant som var kjent med planleggingen av operasjonen, var ideen som var implantert i iranernes sinn, om at Israel ikke ville slå til uten USAs godkjennelse og deltakelse. Så lenge USA ikke mobiliserte sine styrker og var engasjert i forhandlinger, kunne Israel true med å angripe og til og med mobilisere sine tropper helt åpent for Iran, uten å avsløre overraskelsesmomentet».
Timer før Israels bombekampanje startet, skrev Trump på Truth Social at han fortsatt var forpliktet til en diplomatisk løsning med Iran. Journal-rapporten sa at israelske krigsfly allerede tok av da han kom med innlegget.
Da israelske fly var på vei til Iran, begynte høytstående iranske tjenestemenn i luftvåpenet å mobilisere og endte opp med å samle seg på samme sted, hvor de ble truffet av israelske missiler. Overraskelsesangrepet på Irans militære ledere drepte flere høytstående tjenestemenn, inkludert Mohammad Bagheri, stabssjefen for de iranske væpnede styrkene, og Hossein Salami, sjefen for Irans islamske revolusjonsgarde.
I sine første angrep på Iran avfyrte israelske krigsfly også missiler inn i hjemmene til iranske atomforskere, og den delen av angrepet ble kalt «Operasjon Narnia», en referanse til C.S. Lewis-serien, fordi planleggerne i utgangspunktet trodde det var en «fantasi»-operasjon. Israel traff også iransk luftforsvar med droner skutt opp fra inne i landet, og Journal-rapporten sa at suksessen til det første angrepet, som varte i omtrent fire timer, var takket være at Israel bygde opp sine etterretningsressurser i Iran de siste tiårene.
Denne artikkelen er hentet fra Antiwar.com:
Israel Called Its Initial Attack on Iran ‘Red Wedding,’ Referring to a Fictional Massacre that Relied on Deception
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Se også:
Larry Johnson : How Iran Is Responding.
Ray McGovern : Will Putin Negotiate With Trump?
Alastair Crooke : Who Won the 12-Day War?
Dave DeCamp er nyhetsredaktør for Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave.
Krigsdagbok del 210 – 22. og 23. juni 2025
Av Lars Birkelund - 2. juli 2025
https://steigan.no/2025/07/krigsdagbok-del-210-22-og-23-juni-2025/
Dette er 210. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022. Samt om relaterte forhold.
22. juni
USA og Israel = Ondskapens akse.
Tidligere ble jeg sjokkert over at noen, særlig i arabiske land, kunne kalle USA for Satan. Men det var før USAs krig mot Irak i 2003. Nå skjønner jeg det veldig godt.
Donald Trump har vist at han setter Israel først, ikke sitt hjemland, som han har lovet siden han gikk til valg første gang i 2016. USA bestemte seg for krig mot åtte land i 2001: «Afghanistan, Iraq, and then Syria, Lebanon, Libya, Somalia, Sudan and, finishing off, Iran”.
Trump fortsetter altså den politikken som begynte under Bush og fortsatte med Obama, Trump I og Biden, og Iran er det siste landet på lista. Og siden vi vet at USA bestemte seg for det i 2001 vet vi også at det ikke har noe med atomvåpen å gjøre. Det skyldes at det er Israel som bruker USA til sitt formål, som er å lage et Stor-Israel.
Det er nok sant at Netanyahu fortsetter krigene fordi det er den eneste måten han kan holde seg ved makta. Men jeg tror også han er motivert av å få et godt ettermæle, som mannen som sikret at sionistene fikk oppfylt sin over 100 år lange drøm om Stor-Israel (se bildet).
Hvordan vil Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide reagere på USAs angrep? Vil de uttrykke mer enn «bekymring»? Jeg tror de vil se seg nødt til å fordømme det. Men stortingspresidenten, Masud Gharahkhani, jubler nok.
USA/Israel må bruke atomvåpen hvis de virkelig vil ta ut Irans anlegg for kjernekraft, sies det.
Seinere samme dag:
Lawrence Wilkerson var blant annet stabsjef for George Bush og sier at Regjeringen (Norge) og Stortinget fører en politikk som er så provoserende at den inviterer Russland til å invadere Norge. https://www.facebook.com/hildejohannessensmail/videos/1247869560470228
Seinere samme dag:
Hvis Iran hadde hatt atomvåpen hadde hverken Israel eller USA turt å angripe landet. Nå skal det være flere land som har sagt at de vil hjelpe Iran med å få det.
Seinere samme dag:
Hvis Israel og USA har rett til å angripe Iran fordi Iran leverer våpen til Israel og USA/NATOs fiender, som mange argumenterer for, har Russland rett til å angripe Norge fordi Regjeringen (Norge) og Stortinget leverer våpen til Ukraina. Vi får håpe det ikke skjer. Men dette illustrerer hvor farlig Norges politikk er.
Seinere samme dag:
«Oljefondet er en del av den kapitalistiske drapsmaskinen», sier Øyvind Andresen til Medieovervåkerne, Terje Alnes og jeg. Fondet har ØKT sine investeringer i Israel siden 7. oktober 2023.
Seinere samme dag:
Iranske kvinner med og uten slør er rasende på USA og Israel og krever at Iran må skaffe atomvåpen.
23. juni
Forskjellen på vanlige USA-politikere og de som ikke er kjøpt og betalt av Israel er som forskjellen mellom krig og fred.
Seinere samme dag:
Man vet at hjernevasken har vært effektiv når folk ikke forstår at iranerne har gode grunner til å være sinte på USA og Israel.
Tidligere utgaver se her: @Krigsdagbok
Israel påført omfattende skader
Av Larry Johnson - 2. juli 2025
https://steigan.no/2025/07/israel-pafort-omfattende-skader/
Til tross for iherdig innsats fra den israelske sensuren for å skjule ødeleggelsene Iran påførte Israel med sitt bombardement med ballistiske missiler under 12-dagerskrigen, dukker det opp informasjon som ødelegger myten om at Israel hadde et ugjennomtrengelig luftvern. Kartet nedenfor avslører stedene som Iran målrettet sine missiler mot. Basert på videoene av angrep i Haifa og Tel Aviv, tror jeg dette kartet nøyaktig skildrer det enorme omfanget av det iranske angrepet. For første gang i sin historie fikk Israel virkelig juling.
SONAR, 26. juni 2025
Ifølge ulike israelske medierapporter strakte skadene seg til boligbygg, vitenskapelig infrastruktur (f.eks. laboratorier ved Weizmann-instituttet i Rehovot), det israelske forsvarsdepartementets kompleks og kommersielle knutepunkter som Tel Aviv-børsen. Iran slo også til mot et militært mål i nærheten av Soroka Medical Center i Be’er Sheva. Legesenteret ble rammet av eksplosjonsbølgen, som forårsaket omfattende strukturelle skader, en kjemisk lekkasje og dusinvis av skader. Den israelske pressen hevdet at dette var et direkte angrep på Soroka, men det faktum at ingen ble drept undergraver den påstanden.
Iran slo også til mot følgende boligområder, angivelig rettet mot israelske militære og etterretningstjenestemenn:
Bat Yam: 9 drepte, ~200 sårede; høyhus med leiligheter ødelagt.
Ramat Gan: Ni bygninger ødelagt, hundrevis fordrevet.
Haifa og Tel Aviv: Angrep nær militære hovedkvarterer («Kirya») og sivile nabolag.
Iran forårsaket også omfattende skader på havnen i Haifa og havnen i Ashdod (Merk, jeg hadde ingen informasjon om sistnevnte da jeg postet i går.), så vel som raffineriene i Haifa og Ashdod. Israel har opprettholdt en fullstendig mørklegging av skadene på sine militær- og etterretningsfasiliteter, men stedene som er identifisert på kartet ovenfor indikerer at Iran sannsynligvis nøt lignende suksess som den som ble observert i Haifa og Tel Aviv.
Følgende korte video viser Tel Aviv – før og etter. Israel fikk en smak av hva de har gjort mot palestinerne i Gaza; det var en smertefull smakebit.
Til tross for Donald Trumps besnærende påstand om at USA utslettet Irans atomprogram, forteller Israels forsvarsminister Katz en annen historie:
Så, hva vil Iran gjøre? Ifølge Ayatollah Khameni vil Iran fortsette å anrike uran. Mens USA og IAEA vil trampe i gulvet og rope at Iran skal gi opp, tror jeg ikke at Iran er i et veldedig humør. Trump har malt seg selv inn i et hjørne ved sin insisterende og gjentatte påstand om at USAs angrep eliminerte Irans program for anrikning av uran. Hvordan kan Iran gi fra seg noe som Trump sier ikke lenger eksisterer?
CNN rapporterer at Trump tilbyr Iran en avtale som sannsynligvis vil føre til at Bibi Netanyahu får hjerneslag:
Personlig finner jeg det uforståelig at Iran ville stole på enhver avtale tilbudt av Trump, i lys av hans svik mot de tidligere forhandlingene – det vil si at han tillot Israel å starte halshuggingsangrepet den 13. juni, heller enn å utsette handlingen for å fortsette samtalene, som var planlagt til 15. juni. Mitt råd til Iran er enkelt: Styrk deres militære bånd til Russland og Kina, lanser en massiv kampanje med kontraetterretning for å identifisere og eliminere de elementene som samarbeider med Mossad og vestlige etterretningstjenester, etterfyll og herding av luftvernsystemer, og bygg flere ballistiske missiler.
Irans situasjon minner meg om scenen fra Gudfaren, da Don Corleones sønner diskuterte om hvordan de skulle reagere på drapsforsøket på faren.
Det er en kritisk forskjell… Jeg tar ikke til orde for at Iran slår tilbake, slik Michael gjorde, ved å drepe Sollozo og den korrupte politikapteinen. Men hvis det er noen iranske myndigheter som mener at Israel og vestlige etterretningsbyråer har gitt opp drømmen om å myrde iranske ledere og kollapse det iranske regimet, bør de fjernes fra embetet.
I Washington er ikke slagsmålet mellom Trump og etterretningssamfunnet over. Jeg forventer at DIA, CIA og NSA vil produsere ytterligere etterretning som viser utover enhver rimelig tvil at Iran flyttet det anrikede uranet. Trump sperret seg selv inne med denne uttalelsen i dag:
Det hvite hus’ pressesekretær Karoline Leavitt sa på ABC News på mandag at USA var «sikker» på at Irans atomprogram var «fullstendig og totalt utslettet», og bemerket at det var en «høy grad av tillit» til at stedene de amerikanske angrepene fant sted, er der Iran lagret sitt anrikede uran og at Iran «ikke lenger [har] kapasiteten … til å true verden».
Men avisen Telegraph rapporterer, takket være israelske kilder, det motsatte:
Donald Trump vil kreve at Iran overleverer alt sitt anrikede uran som prisen for fred, ifølge israelske kilder.
En rapport i forkant av neste ukes samtaler mellom USA og Iran, sa at USA krever at Den islamske republikken gir opp alt atombrensel anriket til 60 prosent eller mer, som er nær våpenkvalitet.
Kanskje iranerne har en rampete sans for humor og vil spørre Trumps forhandlere: «Hvordan kan vi utlevere noe som president Trump sa han har utslettet»? På et tidspunkt forventer jeg at Trump vil gjøre en av sine vendinger og innrømme at Iran skjuler sitt anrikede uran.
Jeg diskuterte noen av disse spørsmålene i dag med Garland Nixon:
Denne artikkelen er hentet fra SONAR:
Israel Suffered Extensive Damage
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad