Nyhetsbrev steigan.no 02.07.2023
Et kraftig varsku mot de foreslåtte endringene av offentlighetsloven
Biden og Stoltenberg med hver sin gedigne freudianske glipp
Den offisielle slutten på hegemoniet?
Mineralstrategi for forsterka rovdrift
Politikken er det store sviket
Ferie og refleksjoner
Av Jan Christensen - 2. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/ferie-og-refleksjoner/
Det er sommer og ferietid.
I EU-land er det meste blitt dyrere enn før, mye på grunn av fallende kronekurs.
Euroen, som er fellesvaluta de fleste steder, kan med vekslegebyr nå koste oppimot 13 kroner.
For knapt et år siden var prisen under en tier. For 10 år siden under 8.
Med danske kroner er det like ille.
Egentlig skulle det vært omvendt: Norske kroner som sterkest. Både fordi vi er et av verdens rikeste land og fordi vi har nok av etterspurt energi.
Hvorfor er våre kroner da blitt det noen kaller «søppelvaluta»?
For å gjødsle grunnen sånn at euro lettere kan innføres også som vår nasjonale valuta?
Da vil Norge gå på billigsalg fordi vårt land – økonomisk – nå blir verdsatt lavere enn tidligere.
Om vår pengepolitikk kommer under samme totale EU-styring som energipolitikken med ACER, er vi enda nærmere fullt EU-medlemskap.
Innledende betraktninger til tross:
Noen EU-ferieland i Øst-Europa er fortsatt billige for oss nordmenn.
Selv har jeg nylig vært noen uker i Tsjekkia, Slovakia og Polen. På en slags nostalgitur: Gjensyn med steder fra tidligere reiser og fra den tiden jeg i et par måneder jobba og bodde i Brno i daværende Tsjekkoslovakia.
Da var det disse østeuropeiske landene som hadde «søppelvaluta». Med en offisiell kurs som overvurderte landets valuta, og en uoffisiell kurs, som mer undervurderte, og som kunne bety at dollaren kunne selges/kjøpes for det femdobbelte.
Alle hadde arbeid, og for en billig penge fikk folk dekket grunnleggende behov som mat, bolig og helsestell.
For ekstraluksus som for eksempel utenlandsreise til Vesten eller Coca Cola, trengtes dollar.
Dermed oppstod det private og uoffisielle vekslemarkeder, svartebørsen. Rett nok ulovlig, men hvem brydde seg?
I gamle dagers Brno ble jeg kjent med den eneste som solgte italiensk iskrem. Foran hans lille utsalg var det stadig lange køer. Og enda lengre når selgeren fikk øye på meg. Da måtte salget vente, mens han tok meg inn på bakrommet – for å veksle!
I dag vrimler det av iskremselgere, men ingen som tar pause på grunn av en utlending med dollar.
Mens jeg fikk tidligere tiders iskrem gratis, er dagens priser ikke altfor langt unna de norske.
De færreste fra den gang hadde mye penger. For en utenforstående kunne livet virke grått og kjedelig. Men folk overlevde, og utviklet en levemåte der humor og kultur stod sentralt.
Jeg husker fortsatt visdomsord fra en av datidens bekjente: En fattig mann er mer lykkelig i sin enkle hytte enn en prins i sitt slott.
Endringene fra 50 år tilbake i tid, er merkbare. Selv om mye har blitt moderne og strømlinjeformet, – som hos oss – tas fortsatt aktivt vare på det gamle.
Brunkull som dominerende energikilde er borte. Det kjennes på bylukta.
Store EU-investeringer og lån har gitt nye arbeidsplasser til erstatning for alle som gikk tapt på 90-tallet da markedsøkonomien feide vekk den tidligere planøkonomien. Arbeidere som ble tvunget utenlands for å søke arbeid, bidro gjennom å sende penger hjem. Servicenæringa og forbruksvareindustrien fikk oppsving. For de fleste ble livet gradvis bedre, og folk ble ikke lenger fengslet for sine meninger.
Brno brygger fortsatt sin Starobrno. Før kosta halvliteren 50 øre, nå betalte jeg 30 kroner.
Tidligere moret jeg meg med å legge en mynt oppå det tjukke ølskummet. Den sank ikke, men holdt seg der. Seinere kunne jeg telle ringer og se på glasset hvor mange slurker jeg hadde drukket. Sånn er det ikke lenger.
Nå sank mynten straks, og ringene var utydelige.
Kelneren hadde noe av svaret: Starobrno var kjøpt opp. Av Heineken. Bryggemetodene var endret, skum og bærekraft var redusert.
På øl, vin og annen alkohol, er fortsatt forskjellene til norske priser merkbare. På restaurant prises middagsretten nesten som hjemme. Vil en bo sentrumsnært, koster hotelrommet nærmere tusenlappen for natta.
Økt turisme har også ført til flere private overnattingstilbud, for eksempel gjennom Airbnb. En betaler for leiligheten, ikke for hvor mange som overnatter i den. Sånt er økonomisk når flere reiser sammen. Få steder ser en noe til verten. Alt baseres på selvbetjeningsprinsippet, med innlåsningsdetaljer på epost og en kodet nøkkelboks utafor porten.
Fordums Tsjekkoslovakia var – i motsetning til i dag – lite preget av turister og utlendinger.
Arabiske og vietnamesiske studenter var unntak. Mange har valgt å bli boende, noe som ikke minst preger dagens restaurant-tilbud. Mens vi her hjemme har mange Kinarestauranter, har Tsjekkia enda flere vietnam-restauranter. I Slovakia går det mer i cubansk rhum og salsa. I Polen er mange skeptisk til folk med mørkere hud.
Øst-Europa kan fortsatt være stolt av sin kollektivtransport. Både i byene og mellom byene.
Jernbanenettet er godt utbygd. Togene er moderne, raske og rimelige.
I Slovakia betalte jeg under en tier for en 4-timers togreise.
De nasjonale jernbaneselskapene har fortsatt brorparten av trafikken. Ingen hele togstrekninger er overtatt av andre, som hjemme. Bare enkelte togavganger, og gjerne tog som krysser landegrensene.
Ulikt hjemme, kan det være store prisforskjeller for samme turen. Noen ganger mangedobling. Prisen avhenger mer av når på døgnet en reiser, mindre av alder og spesialrabatter.
Sykling er utbredt. Egne togvogner med opphengingsstativ for sykler, gjør det lett å kombinere egenreise og kollektivreise.
Toglandskapet var mindre majestetisk enn jeg er vant med fra Norge. Flatt og frodig. Endeløse kornåkre, elver, byer, landsbyer, borger, slott og kirker, vitnet om en rik fortid. Fra togvinduet så jeg mange boliger med solcellepaneler på taket.
Stasjonene er vanligvis betjente, ofte med en liten restaurant. Restaurantvogn var også vanlig i mange tog.
Sånn kunne det å være underveis, bli en mer begivenhetsrik del av turen.
Togbytte bydde noen ganger på utfordringer. Rakk jeg ikke korresponderende tog, kom det snart et nytt. Eller jeg kunne drøye ventetiden og kanskje bli fristet av schnitzel og en nytappet halvliter.
Bratislava, denne overprisede slovakiske hovedstaden, hadde sin KGB-bar. Her prøvde jeg, uten suksess, å fritte ut folks politiske holdninger. Russland? Ukraina? EU? Det var vanskelig. Folk flest holdt seg unna politikk – til stor forskjell fra tidligere.
Valgoppslutningen er lav, bare rundt en tredjedel bruker stemmeretten.
Fra KGB-baren i Bratislava
Tsjekkia, Slovakia og Polen ble EU-medlemmer i 2004.
I alle landene er det nå en økende EU-skepsis.
I Slovakia – eneste av de tre landene med euro – synes bare 44% at EU er bra. Tsjekkia hadde en lignende måling for et par år siden. Der var EU-oppslutningen enda lavere.
Polen er annerledes. Selv om 3 av 5 ønsker at Polen fortsetter som EU-medlem, snakker stadig flere om en slags «Polexit».
Dagens polske regjering fører en konfrontasjonspolitikk som undergraver mange av de verdier EU og vestlige demokratier sies å bygge på. Blant annet uavhengige domstoler og rettssikkerhet.
Den polske regjering vil også at mange EU-lover skal underordnes polske lover. Altså at nasjonale lover skal ha forrang. Der Norge er 100% EU-lojal uten å være medlem, stritter EU-landet Polen i mot.
Flertallet av de som stemmer på Polens regjerende parti setter likhetstegn mellom EU-underkastelse og Sovjet-underkastelse, og mener at andre EU-land tjener mer på polsk medlemskap enn de selv gjør.
Dette til tross for at Polen er det land i Den Europeiske Union som mottar mest i budsjettstøtte.
Selv om en vanlig østeuropeer har høyere lønn enn noen gang, har det blitt stadig dyrere å leve. Mens tsjekkere, slovakere og polakker tjener under halvparten av oss nordmenn, er prisene ikke tilsvarende lavere. Det siste året har de til og med steget mer enn de norske. Derfor koster det, relativt sett, langt mer å leve her – alkohol unntatt.
Dette er en påminning om at vi i Norge har kommet lengre i fordelingspolitikken enn de fleste andre, og også at norske arbeidere får større andel av samfunnskaka enn hva som er vanlig i EU-land.
Sånt lover selvsagt ikke godt for norske arbeidsfolk i et EU/EØS-dominert Norge. Vi blir for «dyre», har det for bra, og er en trussel mot EU-landenes strammere lønns- og arbeidslivspolitikk.
Tidligere kunne det norske lønnsnivået oppveies av billig energi. Denne fordelen er nå i ferd med å forsvinne. Dermed kan det bli lettere å presse fram lavere lønninger, eller gjøre det dyrere å leve. Argumentert med at det er nødvendig for å redde konkurranseutsatte norske bedrifter.
Kronesvekkelsen kan ses på som ledd i sånne innstramninger.
Ellers finnes rikfolk og oligarker også her, med større formuer, større synlighet og makt enn det vi er vant til.
På fjorårets korrupsjonsindeks fikk Norge 84 av 100 mulige poeng. Det holdt til en 4. plass, bare slått av Danmark, Finland og New Zealand. Tsjekkia, Slovakia og Polen ligger alle på 50-tallet.
Med mange østeuropeiske arbeidere i Norge, er flyforbindelsene mellom Norge og spesielt Polen, bedre enn noen gang. Mens prisene på andre flystrekninger har gått sterkt opp, kan en fortsatt – med Ryanair eller Wizzair – komme seg fram og tilbake for under 500 kroner.
For eksempel til Krakow – med sin fascinerende gamleby og historiske minnesmerker fra både fortid og nåtid. Som en ekstra bonus – fordi Norge ikke er medlem av EU – kommer taxfree-prisene. Med Norge som reisemål, koster en liter flyplass-vodka under 90 kroner. Reiser du i stedet hjem til et EU-land er prisen rundt 250.
Øst-Europa er absolutt verdt en eller flere feriereiser. Fortsatt mer gammeldags og avslappet enn i vest, og med litt færre glansbilder.
Jeg ønsker god reise, og tar selv litt nyhetsbrev-sommerferie. For første gang siden 2019. Og kommer tilbake i august.
Jan Christensen
Fra nyhetsbrevet til Drammen NEI til EU 1. juli 2023.
Borgerkrigen i Frankrike
Av red. PSt - 2. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/borgerkrigen-i-frankrike/
Hva skal man kalle det når store gjenger brenner ned offentlige og private bygninger, bryter seg inn i politistasjoner og raner dem for våpen og tar makta i gatene natt etter natt? Stadig flere medier omtaler nå dette som borgerkrig eller borgerkrigsliknende tilstand.
De to politisammenslutningene i Frankrike er i alle fall ikke i tvil. Alliance Police Nationale og UNSA Police skriver i et åpent brev til den franske regjeringa at «politiet kjemper i gatene fordi vi er i krig».
I brevet heter det blant annet:
«Våre kolleger, som flertallet av innbyggerne, kan ikke lenger bære tyranniet til disse voldelige minoritetene.
Tiden er ikke for fagforeningsaksjon, men for bekjempelse av disse «skadedyrene». Å overgi seg, kapitulere og glede dem ved å legge ned våpen er ikke løsningene i lys av situasjonens alvor.
Alle midler må settes inn for å gjenopprette rettssikkerheten så raskt som mulig.
Når de er gjenopprettet, vet vi allerede at vi vil gjenoppleve dette rotet som vi har holdt på i flere tiår.
Av disse grunner vil Alliance Police Nationale og UNSA Police ta sitt ansvar og advare regjeringen fra nå av at vi på slutten vil være i aksjon og uten konkrete tiltak for rettsbeskyttelse av politiet, en passende straffereaksjon, betydelige midler forutsatt, vil politiet vurdere omfanget av hensynet som gis.
I dag er politiet i kamp fordi vi er i krig. I morgen vil vi være i motstand og regjeringen må bli klar over det.»
Dette ble umiddelbart fordømt fra venstresida.
Jean-Luc Mélenchon fra La France Insoumise ba politiet om «å holde kjeft» i lys av at det var politibrutalitet og drap som utløste dette opprøret. The Guardian skriver at mange i de franske forstedene mener at Frankrikes demokratisk idealer ikke gjelder for dem.
I 2021 publiserte vi en artikkel som viste til et opprop fra franske yrkesmilitære som varslet «oppløsningstendenser av Frankrike som nasjon». Brevet ble publisert i Valeurs actuelles 21.04.21.
De skrev blant annet:
De som styrer landet vårt, må absolutt finne det nødvendige mot for å fjerne disse farene. For å få dette til, er det nok å håndheve med styrke, de lovene som allerede fins. Ikke glem at, i likhet med oss, har et stort flertall av våre landsmenn gått lei av deres unnvikende politikk og deres medskyldige stillhet.
(…) Tiden er alvorstung, oppgaven er kolossal; ikke sløs med tiden, og vær klar over at vi er innstilt på å støtte den politikken som har til hensikt å verne nasjonen. Men hvis det ikke handles, vil unnfallenhet ubønnhørlig spre seg i samfunnet. Dette vil til slutt kunne føre til en eksplosiv tilstand og et mulig inngrep av våre kolleger i den farefulle oppgaven å verne våre verdier, og beskytte våre landsmenn på det nasjonale territoriet.
Det er tydelig at det ikke er tid til å nøle, ellers vil en borgerkrig sette en sluttstrek for de økende kaotiske forholdene, og de døde (som dere vil være ansvarlige for) vil være i tusentall.
Disse yrkesmilitære tilhører i stor grad høyresida i fransk politikk, til dels ytterliggående høyreside. Brevet ble medsignert av over 130.000 militære og politi i Frankrike.
Frankrike ser nå mer og mer ut som en «failed state» som det heter når liknende ting skjer i ikke-vesteuropeiske land. Det er ikke mange dagene siden Macron uttalte at Frankrike «fulgte nøye» med i «det væpnede mytteriet» i Russland. Men det ble ikke noe av den borgerkrigen Vesten ønsket seg i Russland.
Så er det Rothschild-mannen Macron som ikke klarer å holde orden i eget hus.
Les: Hvem er Emmanuel Macron og hvem står bak ham?
Se også Twitter: #RiotsFrance
Det meldes fra Frankrike at håndvåpen som Frankrike har sendt til Ukraina er blitt beslaglagt på gatene i Frankrike. En gave som fortsetter å gi.
Opprøret har også spredd seg til Belgia:
Et kraftig varsku mot de foreslåtte endringene av offentlighetsloven
Av red. PSt - 2. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/et-kraftig-varsku-mot-de-foreslatte-endringene-av-offentlighetsloven/
Ti norske redaktører ber regjeringa trekke forslaget til endring av offentlighetsloven. De skriver i et åpent brev til justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl: «Forslaget om å endre offentlighetsloven vil gjøre pressens vilkår dårligere – og være et tilbakeslag for åpenhet som ikke kler landet vårt i 2023. For regjeringen er det ikke for sent å snu.»
Innlegget er trykt som leserinnlegg i Stavanger Aftenblad og Aftenposten.
Redaktørene skriver blant annet:
Onsdag 5. juli er det høringsfrist på et omstridt forslag om å endre offentlighetslovens bestemmelser. Hvis forslaget blir vedtatt, vil det i praksis innebære at departementer, direktorater, fylkeskommuner og kommuner skal kunne holde såkalte interne dokumenter helt skjult for offentligheten.
Dette er dokumenter som det i utgangspunktet er mulig å unnta fra innsyn. Men inntil nå har det vært mulig å finne ut at dokumentene – og saksbehandlingen – eksisterer. Dersom Justisdepartementets forslag går gjennom, vil det være mulig å skjule at det faktisk foregår, eller har foregått, en saksbehandling.
For journalister i små og store redaksjoner landet rundt betyr det at et viktig virkemiddel for å drive kritisk og undersøkende journalistikk forsvinner. Du kan ikke etterspørre noe du ikke vet finnes.
Ikke for sent å snu
Redaktørene skriver videre:
Allerede i 1970, i forbindelse med Stortingets behandling av den første offentlighetsloven, uttalte stortingsrepresentant Olav Totland (Ap): «Størst mulig offentlighet på tidligst mulig trinn i så vel stat som i fylke og kommune vil medvirke effektivt til at den brede allmennhet kjenner seg engasjert og gjerne også medansvarlig i hverdagens demokrati.»
Det var en visjonær og overordnet forståelse av hva offentlighetsprinsippet handler om.
Ett av målene til dagens regjering er, ifølge Hurdalsplattformen, å «sikre at offentlighetsloven og prinsippet om meroffentlighet praktiseres i alle offentlige virksomheter». I Arbeiderpartiets program heter det at partiet «vil vurdere strengere sanksjoner ved brudd på offentlighetsloven».
Forslaget som nå legges frem, går imot både regjeringens varslede politikk og selve intensjonen i offentlighetsloven.
De ti redaktørene er:
Tora Bakke Håndlykken, styreleder i Norsk Redaktørforening og nyhetsredaktør i VG
Steinulf Henriksen, leder Nordnorsk Redaktørforening og sjefredaktør i Folkebladet
Merete Verstad, leder Trøndelag Redaktørforening og programsjef radio i NRK Trøndelag
Ole Knut Alnæs, leder Møre og Romsdal Redaktørforening og sjefredaktør i Tidens Krav
Dyveke Buanes, leder Vestafjelske Redaktørforening og distriktsredaktør i NRK Vestland
Einar Tho, Rogaland og Agder Redaktørforening og ansvarlig redaktør i Haugesunds Avis
Steinar Ulrichsen, leder VeTeBu Redaktørforening og ansvarlig redaktør i Sandefjords Blad
Tom Martin Hartviksen, leder Oplandenes Redaktørforening og ansvarlig redaktør i Gudbrandsdølen Dagningen
Morten Ulekleiv, leder Østfold Redaktørforening og ansvarlig redaktør i Halden Arbeiderblad
David Stenerud, leder Oslo Redaktørforening og redaktør i ABC Nyheter
Les: Regjeringa vil avskaffe innsynsretten i interne saksdokumenter
Lederen for Pressens offentlighetsutvalg, Tron Strand: – Jeg er fullstendig sjokkert. Dette viser en regjering som går inn for mest mulig hemmelighold. Dette skrev magasinet Journalisten.
– Jeg er fullstendig sjokkert og tatt på senga over at regjeringen velger å presentere et sånt lovforslag fredag ettermiddag før hele Norge tar ferie, fastslår Strand i en pressemelding.
Lovforslaget legger ifølge offentligshetsutvalget opp til fullstendig hemmelighold av interne saksdokumenter.
– Går dette gjennom kan forvaltningen holde tilbake ethvert spor av det de selv definerer som internt i sin saksbehandling. Forslaget har dramatiske konsekvenser for innsynsretten i Norge og bryter fullstendig med det regjeringen har frontet i regjeringsplattformen om at den er for åpenhet, sier Strand.
Han legger til:
– Dette viser en regjering som går inn for mest mulig hemmelighold. Det norske demokratiet har ingenting å tjene på at offentlige myndigheter skjuler seg bak lukkede dører når de skal arbeide med saker av betydning for landets innbyggere.
Fristen for å levere høringssvar er 5. juli.
Generell innsynsrett blir til generelt hemmelighold
Det ironiske er at hensikten med Lov om rett til innsyn i dokument i offentleg verksemd (offentleglova) er
§ 1.Formål
Formålet med lova er å leggje til rette for at offentleg verksemd er open og gjennomsiktig, for slik å styrkje informasjons- og ytringsfridommen, den demokratiske deltakinga, rettstryggleiken for den enkelte, tilliten til det offentlege og kontrollen frå ålmenta. Lova skal òg leggje til rette for vidarebruk av offentleg informasjon.
Hvor mye blir det igjen av at «offentleg verksemd er open og gjennomsiktig» hvis det blir slik som regjeringa forslår i sitt høringsnotat?
I lov 19. mai 2006 nr. 16 om rett til innsyn i dokument i offentleg verksemd skal § 14 første ledd lyde:
Eit organ kan gjera unntak frå innsyn for dokument som organet har utarbeidd for si eiga interne saksførebuing, og for journalinnføringar eller innføringar i liknande register som gjeld slike dokument. Unntaket etter første punktum omfattar òg tilvisingar til slike dokument og innføringar i ei samanstilling som nemnt i § 9.
Hemmelighold var regjeringa Solbergs hovedprinsipp, slik det gjaldt med alt som hadde med vaksineavtalene å gjøre og hele koronakuppet generelt. Nå fortsetter den «rødgrønne» regjeringa med den samme praksisen og tar den til nye høyder.
Send inn høringssvar her.
Biden og Stoltenberg med hver sin gedigne freudianske glipp
Av red. PSt - 2. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/biden-og-stoltenberg-med-hver-sin-gedigne-freudianske-glipp/
Biden: Putin er tydeligvis i ferd med å tape krigen i Irak.
Joe Biden tenker tydeligvis fortsatt mye på krigen i Irak, så mye at han nylig kom med tidenes freudianske glipp:
Det var sist søndag at den populære franske journalisten Darius Rochebin kritiserte Kerry, Bidens «spesielle presidentutsending for klima», for Washingtons hykleri når det gjelder administrasjonens snakkepunkter på Russland – og Putin…
Rochebin sa følgende: «Vi må dømme Putin for aggresjonsforbrytelser, selvfølgelig. Men dere, amerikanerne, dere begikk aggresjonsforbrytelsen i Irak.» Rochebin spurte så Kerry: «Disse landene i det globale sør sier, skal vi dømme George Bush? Hvorfor dømmes ikke Bush på samme måte?»
Biden er ikke den eneste som blir tatt i pinlig ironiske uttalelser denne uka.
Nedenfor er hva NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg hadde å si om det «tyske regimet», på en pressekonferanse som sparket i gang alliansens militærøvelser i Litauen, i begynnelsen av uka.
Julian Assange må løslates
Av skribent - 2. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/julian-assange-ma-loslates/
Tale i London, på vegne av den fengslede Wikileaks-grunnleggeren
Matt Taibbi, 24. juni 2023.
Jeg har en tilståelse å komme med. En gang, i likhet med mange journalister, likte jeg ikke Julian Assange. Det var ikke bare det at Wikileaks gjorde den ene store historien etter den andre. Han hadde fabelaktig hår. Han hadde på seg tettsittende bukser. Han var til og med modell på moteuken!
Hva kan jeg si? Jeg var sjalu. Vi er i London, så jeg kan sitere Shakespeare, ikke sant?
Vokt dere for det grønnøyde monsteret, som håner kjøttet det lever av.
Sjalusi, det monsteret, svekker ens tenkning. Det svekket min. Jeg hadde ingen grunn til å mislike Assange. Så jeg fant på en. Jeg bestemte meg for at jeg ikke likte begrepet «radikal åpenhet». Jeg tenkte: «Du kan ikke bare dumpe alle disse hemmelighetene på offentligheten. Det er uansvarlig!»
Jeg var så hjernevasket at jeg glemte, som mange gjør, at hemmeligheter ikke tilhører regjeringer. Denne informasjonen tilhører oss. Regjeringer styrer etter vårt samtykke. Hvis de vil holde på hemmeligheter, må de ha vår tillatelse til å gjøre det. Og de har aldri rett til å holde forbrytelser hemmelige.
Jeg er amerikaner. Mange av dere er fra Storbritannia. I våre land bygger vi skyskrapere og store nye komplekser for å lagre hemmelighetene våre, fordi vi ikke har plass til å holde dem alle som de er!
Hvorfor har vi så mange hemmeligheter? Julian Assange fortalte oss hvorfor. I et essay skrev han:
Autoritære regimer gir opphav til krefter som motarbeider dem, ved å presse mot den individuelle og kollektive viljen til frihet, sannhet og selvrealisering. Planer som hjelper autoritært styre, når de først er oppdaget, fører til motstand. Derfor er disse planene skjult av vellykkede autoritære krefter.
Når regjeringer blir autoritære, inspirerer de til motstand. Teknikker må da utvikles for å avvise den motstanden. Disse teknikkene må da skjules.
Kort sagt: jo verre et land er, jo flere hemmeligheter har det. Vi har mange hemmeligheter nå.
Julian Assange ble berømt da vi skapte en enorm ny stat i staten, et system av hemmelige fengsler, ekstraordinær overføring, masseovervåkning og dronedrap. Mange av disse tingene vet vi bare om på grunn av Wikileaks. Tilsynelatende var alt dette hemmeligholdet nødvendig for å bekjempe utenlandsk terrorisme.
Nå er den brutale ironien at arkitektene bak dette systemet ikke lenger føler behov for å skjule sin skitne taktikk. Min regjering ønsker åpent å sette denne mannen i fengsel i 175 år, mest for brudd på spionasjeloven. Disse inkluderer forbrytelser som «konspirasjon for å motta nasjonal forsvarsinformasjon», eller «innhenting av nasjonal forsvarsinformasjon».
Hva er «nasjonal forsvarsinformasjon»? Svaret, er hva som gjør denne loven så farlig. Det er hva de sier det er. Det er all informasjon de ikke ønsker å få ut. Den trenger ikke engang å være klassifisert.
Den endrede Assange-tiltalen
Hva er konspirasjon for å få slik informasjon? Vi har et ord for det. Det kalles journalistikk.
Min regjering ønsker å sette Julian Assange i fengsel i 175 år for å praktisere journalistikk. Regjeringen i dette landet, Storbritannia, kommer til å tillate det å skje.
Hvis de gjorde dette mot Andrei Sakharov, eller Nelson Mandela, ville alle menneskerettighetsorganisasjoner i verden fordømme dette som en utålelig uhyrlighet. Hver NGO ville stå i kø for å gi støtte. Hver journalist ville skrive lederartikler som krevde hans løslatelse.
Men fordi våre egne regjeringer gjør det, får vi stillhet.
Hvis du synes at dette som skjer med en Julian Assange er greit, bør du være enig i at det skjer med mange andre. Derfor er dette øyeblikket så viktig. Dersom Assange blir utlevert og dømt, vil det ta omtrent ti minutter før det skjer igjen. Derfra vil dette bli en vanlig hendelse. Det blir ingen demonstrasjoner i parker, ingen flere nyhetssaker. Dette vil bli en normal del av våre liv.
Ikke la det skje.
Løslat Julian Assange.
Matthew Colin Taibbi, født 2. mars 1970, er en amerikansk forfatter, journalist og podcaster. Han har rapportert om finans, media, politikk og sport. En tTidligere medvirkende redaktør for Rolling Stone, er forfatter av flere bøker, medvert for Useful Idiots og utgiver av nyhetsbrevet Racket News (tidligere TK News) på Substack.
Why Julian Assange Must Be Freed
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Den offisielle slutten på hegemoniet?
Av skribent - 2. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/den-offisielle-slutten-pa-hegemoniet/
Presidenten i Council on Foreign Relations (CFR) gjennom tjue år, Richard Haass, går av. Og i den forbindelsen skrev han en artikkel i CFRs magasin Foreign Affairs der han langt på vei erklærer slutten på USAs hegemoni. For å sette dette i perspektiv må man være klar over at CFR er et av de mektigste foraene for overklassen i USA. Vi har kalt CFR «det virkelige partiet for overklassen i USA». De er der alle sammen, tidligere presidenter, forsvarsministre, CIA-sjefer, presidenter i Fed og Verdensbanken, toppsjefer i de store korporasjonene. De har lagt føringer for USAs utenrikspolitikk og militærpolitikk i et par generasjoner. Og Richard Haass sjøl tilhører den indre sirkelen.
Red.
Av Observer R, 1. juli 2023.
Den 22. juni i år publiserte Council on Foreign Relations (CFR) en artikkel av Richard Haass med tittelen «A Tale of Two Invasions». Det trykte sammendraget av artikkelen er som følger: «De forskjellige responsene på Russlands invasjon av Ukraina og Iraks av Kuwait for tre tiår siden, avslører voksende internasjonal fragmentering og uorden.»
Dette er en viktig artikkel fordi CFR, grunnlagt i 1921, kanskje er den fremste amerikanske utenrikspolitiske grupperingen og er innflytelsesrik i å sette tonen for amerikanske internasjonale aktiviteter. CFR utgir magasinet Foreign Affairs, også det fremste tidsskriftet på sitt felt. Richard Haass går av som president for CFR etter å ha tjent i tjue år.
Ifølge Haass støttet Sovjetunionen USA i krigen i 1990 for å fjerne irakiske styrker fra Kuwait, og at Kina ikke blokkerte disse forsøkene. Han kontrasterer dette utfallet med den nåværende Ukraina-situasjonen, der Russland (Sovjetunionens etterfølger) «begår aggresjon i stedet for å motsette seg den». Når det gjelder Kina, var landet i 1990 mye svakere enn nå og holdt hodet nede. Nå har imidlertid Kina konsekvent støttet Russland og hevet sin internasjonale profil kraftig. Haass påpeker at store deler av resten av verden har vært uforpliktende i Ukraina-krigen, i motsetning til den generelle internasjonale støtten til USAs posisjon i Irak-krigen.
Haass fortsetter med å si: «Dessuten er USAs evne til å samle verden mye redusert, ikke minst fordi respekten for USA er mye redusert, et resultat av interne splittelser og utbredt global motstand mot de amerikanske intervensjonene i Irak i 2003 og i Libya i 2011.»
Som et resultat av disse endringene sier han videre at «USA forblir først blant likeverdige (eller ulike, for å være presis), men det må ikke forveksles med noe som ligner hegemoni. Fordelene Amerika nøt i 1990 har bleknet etter hvert som andre har fått større makt.»
Haass, som har vært på toppen av USAs utenrikspolitiske hakkeorden i 20 år, kunngjør på slutten av sin periode at USAs hegemoni er over og ferdig. Med andre ord, mange artikler i Foreign Affairs de siste 20 årene som promoterer, støtter og opprettholder USAs hegemoni er nå foreldet og gått av moten. Det er begynnelsen på en ny tid, der USA ikke lenger kan regne med å drive den internasjonale regelbaserte orden med lite hensyn til andre lands ønsker eller innspill.
Artikkelen utvider «Overton-vinduet»* for å gjøre det mulig å diskutere mer ukonvensjonelle tilnærminger til amerikansk utenrikspolitikk uten å bli skydd. Det vil være lærerikt å se om dette blir tilfelle i tidsskrifter som for eksempel Foreign Affairs, Foreign Policy og The National Interest. På en måte grenser Haass artikkel til det som kan kalles «ideologisk kjetteri» når det gjelder internasjonal politikk slik den nå praktiseres i USA. Selvfølgelig kan den også ha omtrent like liten varig og konkret effekt som Dwight Eisenhowers avskjedstale om det militærindustrielle komplekset. *(Rekkevidden av ideer som befolkningen er villige til å vurdere og akseptere)
Hvis artikkelen blir mer vellykket, kan den imidlertid åpne tidsskriftene til å publisere mer dyptgående artikler om landenes relative posisjoner i maktpolitikken. Selv om Haass fortsetter å sette USA først, er det bare «først blant likeverdige», et stort steg ned fra det vanlige eksepsjonelle og nummer én-refrenget. Vinduet kan bli utvidet nok til å tillate adressering av den alternative posisjonen, at Kina er langt foran økonomisk og Russland har langt mer avanserte og hypersoniske våpen. Ifølge dette synet er USA bare nummer to på begge punkter. En slik endring i vinduet, vil muliggjøre en mer informert offentlig debatt om fordelene ved ulike nåværende og potensielt ny amerikansk militær og diplomatisk politikk.
Til slutt, selv om Haass nevner at «interne splittelser» har redusert USAs innflytelse i verden, verken forklarer eller kommenterer han disse påståtte splittelsene. Denne situasjonen er vanlig i de utenrikspolitiske tidsskriftene, der de oppfattede problemene Russland og Putin står overfor, diskuteres i stor lengde, men de som USA og Biden står overfor, blir glattet over eller ignorert. Denne mangelen på informasjon gjør det vanskelig å gjennomføre en vitenskapelig analyse av de to landenes relative makt eller å utarbeide en adekvat nasjonal strategi.
Denne artikkelen ble publisert av Son of The American Revolution:
The Official End to Hegemony?
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Mineralstrategi for forsterka rovdrift
Av Svein Lund - 2. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/mineralstrategi-for-forsterka-rovdrift/
21.06.2023 la regjeringa fram sin nye mineralstrategi. Ti år etter førre strategien av ein næringsminister frå same partiet.Kvifor treng vi no ein ny strategi? Er den gamle strategien oppfylt og det er på tide med nye mål? Eller ønsker ein å endre retninga?
Ingenting oppfylt, ingen sjølvkritikk
Kva har skjedd med desse tre setningane som er framheva i strategien av 2013:
– «Norge skal være et attraktivt land å drive mineralvirksomhet i»
Dei store investorane står ikkje i kø. Dei store gruveprosjekta slit med finansiering, kjøparar trekker seg fordi gruveplanane ikkje er bærekraftige og i strid med menneskerettane. Har ein kanskje gått så langt i å gjøre seg attraktiv at det slår over i det motsette?
– «Regjeringens mål er en verdiskapende og lønnsom mineralnæring med god vekstkraft.«
Mineralnæringa i Noreg er i dag mindre enn i 2013.
– «Norsk mineralnæring skal være blant verdens mest miljøvennlige og aktivt søke fremtidsrettede løsninger.»
Norsk mineralnæring er i verdstoppen i utslepp av avgang i sjø og eit av to land som planlegg nye gruver med sjødumping. Dei «fremtidsrettede» løysingane består vesentlig i å slepe etter andre land i planlagt elektrifisering.
I 2023 kan vi trygt oppsummere: Ingen av desse målsettingane er oppfylt.
Daverande næringsminister skreiv i føreordet til strategien av 2013: «Norsk mineralnæring skal være blant verdens mest miljøvennlige. Mineralbedriftene skal vise samfunnsansvar, og jeg er opptatt av å bidra til en god sameksistens mellom mineralnæringen, lokalsamfunnet, andre næringer og samiske interesser.» Kva har skjedd i tiåret sidan førre strategien? Eit halvt år etter at denne kom sa Guovdageaidnu kommune nei til ny gruve. Seinare sa Sametinget nei til Nussir-gruva. I denne perioden har miljøorganisasjonane vurdert gruvespørsmål som eit av dei største trugsmåla mot naturen i Noreg. Aktivistar har lenka seg til anleggsmaskinane i Førdefjorden og Repparfjorden. Gruveplanar har ikkje bare fått miljøorganisasjonar mot seg, men fiskarar, oppdrett, havforskinga og Fiskeridirektoratet. Samfunnsansvaret er redusert til løfter for å få «Social licence to operate» og sameksistensen er havarert.
Ut frå dette hadde det no vore på tide med ei sjølvkritisk vurdering: Kva har vi oppnådd med ti års mineralstrategi? Kvifor gikk det meste galt? Kan nokon finne spor av dette? Eg ser det ikkje.
Les også: Nå skal også Norges ressurser på havbunnen plyndres
Kva er nytt?
Det mest slåande ved den nye strategien er fargen. Mens strategien av 2013 brukar ordet «grønt» ein einaste gong, står det i strategien av 2023 «det grøne skiftet» eller tilsvarande heile 44 gongar. Regjeringa sitt «grønne» mål er klart: Å utvinne mest mogleg mineral som kan brukast til elektrifisering i form av vindkraft, solkraft, elbilar, osv. Sjølv om denne utvinninga går på kostnad av både grøne skogar, kvite vidder og blå fjordar.
Det neste er at ambisjonane er auka. Det er ikkje lenger nok å vere blant dei mest miljøvenlige, no skal Noreg «utvikle verdens mest bærekraftige mineralnæring.» Ingen over, ingen ved sida!
Auka er også bruken av ordet «bærekraft», som no skal vere både sosial, økonomisk og miljømessig. Nussir-gruva i Repparfjorden har vore føregangsprosjektet til skiftande regjeringar i rundt 15 år. Denne skal utvinne koppar, det grønaste av dei grøne minerala, med grøn teknologi. For to år sidan mista dei sin einaste kunde fordi denne vurderte prosjektet som ikkje miljømessig bærekraftig. Utan at det fikk nokon verknad for regjeringa sitt syn.
I kapitlet om «miljømessig bærekraft» nemnast EU-regelverk, som vassdirektivet, konsekvensutredningsdirektivene og mineralavfallsdirektivet. Det som ikkje nemnast, er at den norske regjeringa har blitt meldt inn for ESA og norske domstolar for brot på fleire direktiv.I kapitlet om «sosial bærekraft» blir det innrømt: «Prosjekter som realiseres er som regel avhengig av lokal tilslutning i form av flertall i kommunestyrer, men noen prosjekter, særlig med sjødeponi, har møtt motstand fra natur- og miljøbevegelsen. Flere prosjekter som er planlagt i områder med reindrift møter også motstand fra samiske organisasjoner og rettighetshavere.»
Det er likevel ikkje noko mål for regjeringa å endre prosjekta slik at det ikkje blir grunnlag for slik motstand.
«… gruvedrift har mulighet og potensial til å bidra positivt til alle de 17 bærekraftsmålene.»
Til samanlikning er det ikkje tatt opp om gruvedrift kan truge nokon av bærekraftsmåla.
Mindre eller meir deponi?
Mineralstrategien legg større vekt på sirkulærøkonomi og tiltak for å redusere behovet for deponi. Dette har vore krav fråmiljørørsla og fleire parti i mange år. Korleis skal dette bli meir enn vakre ord så lenge praksisen er motsett. Dumping av verdifulle ressursar skjer i dag i ei 5 norske fjordar og det er gitt løyve til dumping i Førdefjorden, Repparfjorden og Bøkfjorden. Det visast til at det er mange gamle gruvedeponi som inneheld stoff som med fordel kan takast ut. Konkrete forslag om slike tiltak er reist for fåår sidan bl.a. ved Joma gruver, men da avvist av sentrale styresmakter.
Om regjeringa meiner noko med dei gode ønskene, kan dei seie til Sydvaranger, Nussir, Nordic Mining og Nye Sulitjelma Gruver:«Stopp no. De har enno ikkje byrja å dumpe, og vi kan hindre det med å legge ein plan i lag. Vi beklagar at vi har kome i skade for å gi litt for mange utsleppsløyve, så vi vil derfor kompensere for tapa dykkar med omlegging. Så kan vi samarbeide omføregangsgruver utan deponi.» Da skal eg ta av hatten for regjeringa. Ikkje før.
Er primærnæringar næringar?
Strategien har ambisjonar for heile norsk næringsliv: «Det viktigste myndighetene kan gjøre for norske bedrifter er å sørge for gode, generelle rammevilkår, som gjør det forutsigbart og lønnsomt å drive næringsvirksomhet i Norge.» Den næringa som har vore mest i strid med gruvedrifta er reindrifta. Minst 20 av dei vel 80 reinbeitedistrikta i Noreg har fått innsnevra sitt bruksareal og/eller lever under trugsmål frå gruveplanar. I tillegg er minst halvparten av reinbeitedistrikta truga av ei anna side ved «det grøne skiftet» – vindkraft. Reineigarane veit ikkje om neste generasjon vil ha noko reindrift å overta. Det er i dag alt anna enn forutsigbart å drive reindriftsnæring i Noreg. Men det hører kanskje ikkje med til næringsministerens definisjon av næringsvirksomhet?
Strategien argumenterer for dialog og konsultasjonar: «I prosjekter der reindriften vil påvirkes negativt er det nødvendig med god og jevnlig dialog for å avklare både prosessen, involveringen og det faglige grunnlaget for beslutningene som skal tas.» Ikkje eit ord om å respektere samiske rettar eller internasjonale konvensjonar. Sjølv etter Fosen-dommen skal praksis fortsatt vere dialog som spel for galleriet. Held ikkje det, har vi politi.
Forsking for kva?
I strategien blir det innrømt at forskinga innafor tradisjonell mineralindustri er på eit lågmål «og i hovedsak konsentrert rundt utvinning av havbunnsmineraler.» Trass i at ein i eit tiår har hatt dei enorme ambisjonane om verdas mest miljøvennlige gruvedrift, finst det praktisk talt ikkje forsking der det virkelig trengst.
Farlig eksperiment på havbotn
Rett før mineralstrategien kom, opna regjeringa for gruvedrift på havbotnen. «Norge skal være verdensledende når det gjelder en fakta- og kunnskapsbasert forvaltning også av havbunnsmineralressursene som er helhetlig, bærekraftig og forsvarlig. Norge har lang tradisjon for slik forsvarlig ressursforvaltning som både legger til rette for høsting av naturressursene, samtidig som hensynet til miljøverdier og andre interesser blir ivaretatt.» Slik argumenterer regjeringa for at Noreg skal gå foran i eit av dei farligaste eksperiment som nokon gong har vore gjort med mineral- og naturressursar. Dette skriv dei trass ei rekke åtvaringar, bl.a. frå eige Miljødirektorat.
Mineral for opprustning og krig
Den nye mineralstrategien gjør mineralpolitikken i langt større grad til ein reiskap i utanrikspolitikken, ikkje bare for Noreg, men for EU og USA/NATO. Vår gruvedrift skal styrke dei «vennligsinnede» landa med mineral for våpenproduksjon: «Alt fra kampflyet F-35, missiler, kommunikasjonsutstyr, robotikk, våpensystemer, radarutstyr og romfartsmateriell avhenger av kritiske råvarer. Dette betyr at forsyningssikkerhet for disse råvarene er av vesentlig betydning for norsk og vestlig sikkerhet generelt og for forsvarsindustri spesielt.»
Hastverk er lastverk
Dette gamle ordtaket passar godt her. Dei to siste gruveprosjekta som har fått driftskonsesjon er begge prega av ei rekke store saksbehandlingsfeil. Regjeringa sitt svar er ikkje grundigare, men raskare saksbehandling. Ein er så ivrig etter å få ned saksbehandlingstida at ein nærast tigg EU om å bli pålagt det. Strategien sitt eksempel på kor denne forserte saksbehandlinga skal brukast er dei sjeldne jordmetalla på Fensfeltet, som «har potensial for å bli et svært viktig prosjekt for Norge.» Det som ikkje nemnast er at dette trulig er det mest radioaktive området i Noreg, og at tidligare gruvedrift der førte til radioaktivt avfall som ikkje er ferdig rydda opp 58 år etter tidligare drift.
Likevel skal dette brukast som føregangseksempelet på «hurtigsporet» med rask og uforsvarlig behandling.
Konklusjon
Dei to store sakene som har ført til motstand mot gruveplanar i Noreg det siste tiåret er dumping i fjordar og inntrenging på areal som brukast av reindrift. Her vil ikkje strategien gi noka endring.
Dette er ein strategi for fortsatt og forsterka rasering av mineralressursar, naturressursar og naturbaserte næringar i Noreg, for overkjøring av samerett og menneskerettar.
Svein Lund
Politikken er det store sviket
Av Jan Herdal - 2. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/politikken-er-det-store-sviket/
Til tross for at jeg har fulgt norsk politikk med synkende entusiasme i 50 år, må jeg innrømme at jeg først var naiv nok til å gi Bjørnar Moxnes en sjanse. En fillesak. Han tilhører da en samfunnsklasse der enkeltpersoner kan tenkes å spasere ut av en butikk med et par ubetalte merkesolbriller til 1000 kroner+ på nesen. I ren distraksjon.
Så viste det seg at fyren hadde tatt av prislappen og stukket brillene i bagasjen. Hevdet av politiet, nådeløst avslørt av et overvåkingskamera og innrømmet av tyven sjøl. Nå heter det at han fikk panikk.
Siden har saken fulgt de vanlige, kjente spor. I mafiapolitikkens verden støtter vi instinktivt våre egne små kjeltringer, mens vi angriper de andre. Ellers kan vi sjøl risikere å miste den velbetalte jobben og det privilegerte livet vårt. Rødts stortingsrepresentanter Sofie Marhaug og Mímir Kristjánsson bruker ifølge NRK ord som utrolig pinlig og dumt, men glemmer visst at det også er kriminelt.
De har fortsatt full tillit til lederen, kanskje fordi de på dette tidspunktet bare kjente første versjonen. Kanskje må de «justere» under sakens gang. Moxnes kan bli tvunget til å avgå.
Anette Trettebergsturen. Tonje Brenna. To av Aps nye håp som begge nylig har vist at de blåser i alle habilitetsregler, for å favorisere sin egen lille del av den store mafiaklanen. Hadia Tajik måtte trekke seg som minister da hun, i likhet med en rekke andre toppolitikere, på ynkeligste vis hadde svindlet til seg boliggodtgjørelse.
Trettebergstuen og Tajik har fortsatt «integritet» god nok til å sitte i stortinget for sin mafiaklan. Tajik har full støtte fra den lokale «partiorganisasjonen», som ville ha henne som ny kulturminister etter Trettebergstuen.
Disse få, tilfeldige, ferske eksemplene er ikke unntak fra reglen. Tvert om. De er regelen. De er uttrykk for en (u)kultur, Og den henger igjen sammen med politikken. På topplan gir politikken i dag best rom for totalt prinsipp-, holdnings- og ideologiløse narsissister, strebere og medløpere.
De trives godt med å bli styrt utenfra, fra de imperialistiske sentrene i Brussel og Washington. De kan ikke tenke seg noen annet. Det gir slik en herlig ansvarsfrihet. Storting, regjering, medier og de øvre sirkler i offentlig forvaltning er i dag som skreddersydd for alle de små solbrillekjeltringene.
En av de sentrale portvokterne for de riktige meninger i norsk offentlighet, NRKs kommentator Nehru Sand er forutsigbart nok over seg av begeistring for den politiske utviklingen i Rødt under Bjørnar Moxnes sin ledelse. Han har bygget «det moderne Rødt».
Om utenrikspolitikken skriver Sand: «Rødt snakker om utenrikspolitisk opposisjon etter at mange andre har tonet det ned.»
Det var en litt merkelig, vag formulering, for i virkeligheten har Moxnes gjort full kuvending i utenrikspolitikken. Han har gjort det samme med Rødts utenrikspolitikk som parhestene Erik Solheim og Kristin Halvorsen gjorde med SVs allerede for en generasjon siden.
Moxnes har ledet «Rødt» til en reell aksept av NATO, og støtter nå våpenhjelp til USAs nazifiserte marionettregime i Kiev. Det er omtrent som at SF og NKP skulle ha støttet våpenhjelp til USAs assorterte marionettregimer i det såkalte Sør-Vietnam under Vietnamkrigen.
Dit er vi kommet. Noen utenrikspolitisk opposisjon fins ikke på stortinget. Alt er ensrettet og strømlinjeformet i USAs bilde. Det er for så vidt riktig at all den ynkelige korrupsjonen, tanketomheten og medløperiet bare er en bisak. Politikken former politikeren.
Det er politikken som er det virkelige, store sviket. De kan skrike seg hese om sitt såkalte sosiale ansvar. Bjørnar Moxnes og dagens Rødt hører naturlig hjemme i solbrillemafiaen.