Nyhetsbrev steigan.no 02.05.2025
Gi et bidrag til Mot Dag AS og støtt driften og utviklingen av steigan.no!
Det lange sluttspillet i Ukraina
Spenningene mellom India og Pakistan viser tegn til å avta
Fram kamerater, fram mot krigerånden, fram mot vold og barbari
RFK Jr. krever placebokontrollerte studier for nye vaksiner
Stå opp mot krig og imperialisme
Krigsdagbok del 191 – 24. og 25. april 2025
Britisk etterretning bak Ukrainas katastrofale Krynky-invasjon, avslører lekkede dokumenter
Det lange sluttspillet i Ukraina
Av Pål Steigan - 2. mai 2025
https://steigan.no/2025/05/det-lange-sluttspillet-i-ukraina/
Hvis «koalisjonen av de villige» hadde noen forhåpninger om å få Donald Trump til å endre kurs og bli med på å tape krigen i Ukraina sammen med dem, må de ha fått seg noen øyeåpnere og skuffelser de siste dagene.
For det første har Trump gjort det klart at «USA kan gå sin vei», det vil si: å la «Europa ta kampen mot Russland alene». Samtidig har teamet hans gjort følgende trekk:
I et intervju onsdag spurte Fox News-anker Martha MacCallum Keith Kellogg om USA kunne akseptere Moskvas krav om at Ukraina skal gi avkall på krav på territorier de anser som russisk okkupasjon.
«Delvis, ja», svarte Kellogg. «Hør her, ukrainerne, Martha, har allerede sagt – de er villige til å gi fra seg land … ikke de jure – for alltid – men de facto fordi russerne faktisk okkuperte det. De har gått med på det», sa han. «De fortalte meg det forrige uke».
Kellogg la til at Ukraina ønsker en våpenhvile som ville bety at «dere sitter på det terrenget dere for øyeblikket holder».
Det er ikke noe Russland vil gå med på, siden de er i ferd med å vinne krigen og ønsker å oppnå alle de målene de har satt. Men det sier noe om at realitetene er i ferd med å sive inn, særlig i Washington, og muligens også i Kiev. Med det forbeholdet at Zelensky vet at han ikke vil ha lang tid igjen å leve dersom han sier dette rett ut. Det vil ukrainske nazister sørge for.
Trump har avsatt Mike Waltz og det snakkes om å gjøre Steve Witkoff til nasjonal sikkerhetsrådgiver.
Witkoff er jo den som har ført de mest konkrete forhandlingene med Russland og som har gått hardest inn for å få en avslutning på krigen uansett om «Europa» og Kiev vil mislike det.
Nå vet vi at også utenriksminister Marco Rubio og ikke minst visepresident JD Vance stiller seg bak denne linja.
I den grad det har vært et palassoppgjør i Trump-administrasjonen er det Vance-fløyen som har gått seirende ut av den.
Vi skrev for kort tid tilbake om at det finnes en russisk strategi for å overta Novorossija som også innebærer lokale opprør. Dette førte til en diskusjon på russiske blogger som var litt uventet.
JD Vance sier nå at Trump-administrasjonen er villig til å bruke 100 dager til for å få fred i Ukraina.
De smarteste folkene i Trump-administrasjonen må ha skjønt at denne krigen har Russland allerede vunnet, så det er ingen grunn til at USA skal være med båten til bunns.
Russland vil høyst sannsynlig føre denne krigen til Kiev kapitulerer og da vil de, slik seierherrer gjør, diktere vilkårene for tida etter krigen. At Russland skulle kunne godta et Banderastan stappfullt av nazister og NATO-våpen i Vest-Ukraina har formodningene mot seg.
Dette har noen i Washington skjønt – og de har tenkt å la det skje.
Spenningene mellom India og Pakistan viser tegn til å avta
Av M. K. Bhadrakumar - 2. mai 2025
https://steigan.no/2025/05/spenningene-mellom-india-og-pakistan-viser-tegn-til-a-avta/
Fortid er nåtid i krisen mellom India og Pakistan. «Meklingen» fra USA bak kulissene på det diplomatiske sporet ser ut til å fungere igjen, noe som krever at både Delhi og Islamabad viser tilbakeholdenhet og trekker seg tilbake fra en militær konfrontasjon. Oppfordringen til en ansvarlig respons fra India – og til at Pakistan skal være samarbeidsvillig – fra den amerikanske visepresidenten JD Vance, som tjenestegjør under ledelse av en «fredsmeglerpresident», er utvilsomt et perfekt eksempel på hvor verdensopinionen står.
Det finnes tegn på at livet i India går videre. Det melankolske, lange, tilbaketrekkende brølet fra et tungt hjerte er merkbart. Statsminister Narendra Modi reiser fra Delhi. Torsdag var han i Mumbai for å innvie et firedagers toppmøte, et milepælsinitiativ for å posisjonere India som et globalt knutepunkt for media, underholdning og digital innovasjon.
Fredag vil Modi være i den sørligste delstaten Kerala for formelt å ta i bruk Vizhinjam International Deepwater Multipurpose Seaport, som er anerkjent som landets første dedikerte containeromlastingshavn. Dette representerer de omformende fremskrittene Modi-regjeringen gjør i Indias maritime sektor som en del av statsministerens enhetlige visjon for Viksit Bharat, initiativet for å oppnå målet og visjonen om å transformere India til en utviklet enhet innen 2047, hundreårsjubileet for uavhengigheten.
Vizhinjam havns naturlige dypgang på nesten 20 meter og beliggenhet nær en av verdens travleste sjøhandelsruter forventes å styrke Indias posisjon i global handel og forbedre logistikkeffektiviteten.
For det andre kom Modi-regjeringen med en historisk kunngjøring onsdag om den såkalte kastetellingen, dvs. innsamling av data om fordelingen av kastegrupper, deres sosioøkonomiske forhold, utdanningsstatus og andre relaterte faktorer, noe som er et avgjørende skritt og et sosialt imperativ, ettersom kaste fortsatt er en grunnleggende sosial konstruksjon i India. Datainnsamlingen vil være et viktig skritt mot myndiggjøring av de lavere, undertrykte, eiendomsløse kastene, som teller hundrevis av millioner indere, noe som har potensial til en omveltning i det forstenede arkaiske hinduistiske sosiale hierarkiet.
For det tredje brukte hæren onsdag nødlinjen for første gang siden terrorangrepet i Pahalgam til å kommunisere med Direktoratet for militære operasjoner i Rawalpindi, hovedkvarteret for den pakistanske hæren, for å formidle Indias bekymring over den plutselige oppblussingen av skyeepisoder langs kontroll-linjen de siste dagene. Dette er i seg selv en flott ting som har skjedd – de to militære i samtale.
DGMO-telefonen er et velprøvd tillitsbyggende tiltak så vel som en effektiv kommunikasjonskanal mellom de to militærstyrkene, og det faktum at den indiske siden har brukt den, signaliserer i seg selv en iver etter å holde grensespenningene i sjakk. Telefonlinjen kan tjene et viktig formål med å sikre at misoppfatninger av hverandres intensjoner ikke oppstår på et så sensitivt tidspunkt, spesielt når forholdet mellom dem er preget av en stor mangel på tillit.
For det fjerde, midt i den rådende krisen, har regjeringen annonsert en omstrukturering av National Security Advisory Board (NSAB), som nå vil bli ledet av en pensjonert etterretningsoffiser med lang erfaring som har ledet både RAW og NTRO – spesielt sistnevnte, Askepott i det indiske etterretningsøkosystemet.
Det er tilstrekkelig å si at regjeringens intensjon ser ut til å være å styrke ressursene for etterretningsinnsamling. Omformingen av NSAB, med en sentral rolle for en tidligere leder av NTRO (for første gang) hvis ekspertise ligger innen etterretningsinnsamling og analyse (snarere enn operativ erfaring), kan sees på som en stilltiende erkjennelse av at det har vært etterretningssvikt i forbindelse med terrorangrepet i Pahalgam, noe som faktisk har vært et tema for livlig offentlig diskusjon i landets medier.
Samlet sett signaliserer utviklingen ovenfor at den traumatiserte nasjonen må gå videre, selv om sikkerhetsstyrkene og etterretningstjenestene følger nøye med etter terrorangrepet i Pahalgam. Det er ganske åpenbart at den provoserende offentlige retorikken ikke tjener noen hensikt. Formaningen fra enken etter marineoffiser løytnant Vinay Narwal, som ble skutt ned i Pahalgam for ti dager siden, sier alt: «Vi vil ikke at folk skal gå etter muslimer og kashmirere».
For en krønike om bortkastet tid India og Pakistan presenterer! Man skulle tro at «fredsdividenden» fra krigen i Afghanistan ville gjøre enormt godt for forholdet mellom India og Pakistan. Men det motsatte har skjedd. Hvis de to landene ikke er i stand til å leve i vennskap selv etter flere tiår, hvorfor ikke søke hjelp fra vennligsinnede land for å fremme forsoning? Det er ingenting irriterende med det.
Noen harde lærdommer må trekkes. Først og fremst bør raison d’être for Indias diplomati i Kabul være fast og utelukkende forankret i et bilateralt nettverk av gjensidig nytte og gjensidig respekt, der det dreier seg om vennskap på mellomfolkelig nivå. Fristelsen til å redusere det indisk-afghanske samarbeidet til en «andre front» mot Pakistan vil alltid være der så lenge Delhi har en fiendtlig tankegang overfor Islamabad, men vi bør være ytterst forsiktige så vi ikke skaper misoppfatninger i den pakistanske tenkemåten og ender opp med å legge til enda en dimensjon til den kokende gryten av eksisterende forskjeller, tvister og uenigheter. Poenget er at bruddet i 1971 er et sviende minne som fortsatt sitter i den pakistanske psyken, som den bare kan drive ut med litt indisk hjelp og forståelse.
(Den indisk-pakistanske krigen i 1971 eller den tredje indisk-pakistanske krig var en krig som ble utkjempet i 1971 mellom Øst-Pakistan, det nåværende Bangladesh, tidligere kjent som Øst-Bengal, og senere også India mot Vest-Pakistan. Krigen endte med et vestpakistansk nederlag, og førte til at Pakistan ble delt da den østre delen ble uavhengig som Folkerepublikken Bangladesh. Red.)
Dette krever en bevisst passiv diplomatisk strategi for å tilpasse seg partnerbehovene til afghanske venner, samtidig som Indias interesser i regionen ivaretas. Etter min mening må hovedplattformen være økonomisk. Indere er smidige nok til å utarbeide en så presis og systematisk strategi.
For det andre har den nåværende krisen avslørt at selv om verdensopinionen støtter Indias bekymringer over terrorisme, er den ikke tilbøyelig til å legge hele skylden på Pakistan, slik noen av oss sannsynligvis ville ha ønsket. Med andre ord, verdensopinionen har også empati med Pakistan som et offer for terrorisme. Terrorisme utgjør en eksistensiell trussel mot Pakistan i mange tilfeller mer alvorlig enn det India står overfor. Og noe av de pakistanske anklagene om en «indisk hånd» kan ha festet seg i verdensopinionen, selv om det ikke er hørbart.
For det tredje, og viktigst av alt, med tanke på faktorene ovenfor, er loven om avtagende avkastning i spill i vår ti år gamle strategi om å smelle igjen døren for Pakistan, nekte å snakke med Pakistan og avvise deres tilnærmelser til dialog. Hvis USA kan få seg selv til å ha dialog med Russland og Iran (eller muligens med Nord-Korea i nær fremtid) til tross for etterslepet av svært fiendtlige forhold, må vi innse at i den fremvoksende verdensorden er dialog den foretrukne metoden i mellomstatlige forhold, og den må fremmes med alle tilgjengelige midler.
Konklusjonen er at det aldri har vært og aldri kan være absolutt sikkerhet. Ingen ringere realist enn Henry Kissinger fremhevet den grunnleggende feilen i enhver søken etter absolutt sikkerhet: «Én makts ønske om absolutt sikkerhet betyr absolutt usikkerhet for alle de andre».
Når det gjelder den sørasiatiske regionen, er dette enda mer tilfelle, ettersom felles sikkerhet får spesiell betydning og haster i sammenheng med atomvåpenlageret og et sensitivt flammepunkt i Himalaya, og selvfølgelig det strategiske vendepunktet i selve regionen. Derfor er forsøket på å løse Kashmir-tvisten ensidig i løpet av den siste seksårsperioden siden 2019 uten konsultasjon/deltakelse fra Pakistan (eller Kina, for den saks skyld) nytteløst og røper hybris.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.
Fram kamerater, fram mot krigerånden, fram mot vold og barbari
Av Frode Bygdnes - 2. mai 2025
https://steigan.no/2025/05/fram-kamerater-fram-mot-krigeranden-fram-mot-vold-og-barbari/
Gratulerer med dagen. Vi trenger dagen for å løfte fram arbeidsfolk sin klassekamp.
Årets 1. mai preges av krig både i Palestina og i Europa. Det er arbeidsfolk og sivile som først og fremst rammes av krig. Det er folket det går hardest ut over. I Gaza fordrives palestinerne, i Ukraina er det bombing først og fremst av sivile. Og i fronten er det arbeiderklassens ungdom som er kanonføde.
Folkemordet vi ser i dag senker terskelen for drap. Det er menneskeverdet som nå tas av dage. Det skjer i år, 80 år siden FN ble stiftet som et resultat av 2. verdenskrig som sluttet i mai-dagene for 80 år siden.
De færreste av oss som lever i dag, veit hva krig er. De få som levde for 80 år siden var bare barn. Vi har mistet de voksne sin erfaring med krig.
Derfor er det lett for makthaverne å sette nasjonene opp mot en annen og sette til side alt fredsprat. Den som vil ha krig demoniserer de andre, den som vil ha fred søker kontakt og dialog. Det kan ikke komme noe godt ut av krig.
Fredsforhandlinger redder langt flere liv enn luftvern. Likevel bevilges det langt mer penger til våpen enn til fredsarbeid. Opprustning er irrasjonelt for å oppnå fred. Våpen skal brukes. Opprustning tjener først og fremst aksjonærene i våpenindustrien. I den senere tid har vi sett at det er mange politikere som har aksjer i nettopp våpenindustrien. Erna Solberg, Anniken Huitfeldt og Borten Moe for å nevne noen.
Nettopp derfor har politikerne kastet vrak på basepolitikken vi har hatt siden 1945. Vi skulle ha et defensiv forsvar som ikke skremte noen slik at vi kom inn i et rustningskappløp. Våre kystfort skremte ingen, men de ble lagt ned. Våre nye omforente baser med amerikanerne ikke bare skremmer vår nabo i øst, men de skremmer også oss. Andenes, Ramsund og Evenes er nå militære mål som gjør aksen Andenes – Ankenes til en slagmark om krig bryter ut.
Russland sin største base ligger som en trussel. Men den er ikke bygget for å ta Norge. Den er bygget og dimensjonert for krig over Nordpolen. Men nå har USA klart å flytte målene hit til Europa, til oss.
Norske politikere har hatt som strategi at vårt lille land skal få hjelp om vi blir angrepen. Men etter de siste månedenes hendelser så har også våre politikere blitt usikre på USA, og innser at vi er sårbare her vi ligger mellom supermaktene.
Globale demonstrasjoner mot Russlands angrep på Ukraina, ville vært langt mer skadelig for Putin enn sanksjonene. For det ville folk i Russland fått med seg. Sanksjonene har mest bare svekket Europa med dyrtid for arbeidsfolk.
Både USA, Russland og Kina er supermakter som først og fremst tenker på seg selv.
Vi er ikke uvant med at verdensfreden trues når det går mot valg i USA. Nå ble det Trump som vant. Han vil heller samarbeide med Putin for å dele interessesfærer og verdens folk mellom seg. Skal han ta Grønland, ønsker han å vise til at Putin har tatt Krim.
Både første og andre verdenskrig startet pga. rivaliseringa mellom stormaktene. De ønsket å dele opp verden seg imellom. Trump ser Russland som svak, men er redd Kinesernes økonomiske vekst. Vi vil fort se at USA må gripe til sin militære styrke for å ikke bli forbigått som verdensledende.
Men militærmakt kan ikke svare på noen av de globale utfordringene menneskeheten står ovenfor. Vi må bygge et samfunn for trygghet.
Alle pågående kriger bryter med det. Ingen av menneskehetens problemer løses med krig, ikke fattigdom, ikke miljø, ikke migrasjon, ikke demokrati. Tvert om, krig angriper alt det vi står for.
På en dag som i dag må vi vektlegge at 1.mai er en internasjonal kampdag. Trygghet skapes med å bygge tillit. Vi må bygge tillit mellom arbeidsfolk i både Kina, Russland, Europa og USA. Arbeiderklassen er ikke tjent med elitene sin krigshissing.
For det er vi som blir kanonføde, det er vi som må skyte, det er vi som må betale opprustinga. Det er vi som må ofre velferdsstaten for krig.
Det er skremmende at dagens politikere går inn for militarisering når de samtidig ser at velferdstjenestene mister både folk og poenger til våpenindustrien. Dette møter de med at politikerne må skru ned forventningene til folk. Vi skal læres opp til at vi ikke kan få de tjenestene vi er blitt vant til. Men avkastningene til kapitaleierne skal sikres og økes.
Trondheimskonferansen i 2024 «Ingen land har egentlig råd til å bruke tusenvis av milliarder til nye våpen. Veien fram er nedrustning ut fra prinsippet om felles sikkerhet, internasjonale menneskerettigheter og folks rett til å velge sin egen utviklingsvei. Nasjonalt forsvar er nødvendig, men norsk politikk i alle fora må være å si nei til, og ikke delta i, en ny opprustning.»
Bare med å bygge en fredsbevegelse nedenfra, kan vi utfordre NATO-doktrinen til Stoltenberg: «Våpen er veien til fred.»
Jeg avslutter med noen strofer fra trønderen Thronæs:
Fram kamerater, fram mot krigerånden, fram mot vold og barbari.
Slå tyranniet våpnene av hånden, ellers blir vi aldri fri.
Tro ikke dem som tenner hatets flamme, brødre og bak grensen bor.
Vi alle ned blir knuget av den samme makt som knuger alt på jord.Denne 1. maitalen til Frode Bygdnes ble holdt på Sortland.
GAZA og MGP: Jeg går i svart
Av Kari Elisabet Svare - 2. mai 2025
https://steigan.no/2025/05/gaza-og-mgp-jeg-gar-i-svart/
Hadde verden blitt styrt regelbasert og rettferdig, ville Israels folkerettsforbrytelser og krigskriminelle handlinger vært stanset for lengst. I snitt har israelsk hær, IDF, myrdet 100 palestinske barn daglig etter at de brøt våpenhvilen 18 mars. Og flere enn 10 barn mister en kroppsdel per dag. (Røde Kors) Tenk om det var ungene våre!
På APs landsmøte skrøt Jonas Gahr Støre av at de har godkjent Palestina som stat. Ikke et ord om den etniske rensingen, som trappes drastisk opp for åpen scene. Ei heller at IDFs soldater får skryt av Netanyahu for å utføre horror. Den israelske presidenten snakker med klare ord: Han vil ha full kontroll over et Gaza ryddet for palestinerne. Tross dagens åpenbare forferdeligheter stemte AP-politikerne nei til Israel-boikott på møtet 5. april. Støre & Co tror ikke på alene-gang og vil heller ikke lede an, mens LO-leder Peggy H. rett fram advarer mot å boikotte folkemorderne. Skammelig!
Skal Israel virkelig få delta i Melodi Grand Prix? Spania har bedt om debatt, og Slovakia har kommet med innvendinger, mens NRK, eid av den norske stat ved Kulturdepartementet, feiger ut. NRK ytring ville verken trykke denne teksten eller en jeg sendte i februar. Det samme gjelder Klassekampen og et par aviser til. I fjor var det litt bråk, i år er det stille. Likeledes er tausheten komplett når det gjelder å beholde oljefondets folkerettsstridige investeringer. Ingen tør å stille verken våre egne, Israel eller USA til ansvar, selv om sistnevnte sørger for våpen som gjør folkemordet mulig.
All nødhjelp har blitt blokkert siden 2. mars. Dette skal fortsette på ubestemt tid. Palestinerne nektes mat, medisiner og rent vann. «Ikke så mye som et hvetekorn skal komme inn i Gaza», bedyrer finansminister Smotrich. Det skytes og bombes intensivt, helsepersonell fungerer som målskiver og sykehus utraderes, mens IDF beslaglegger stadig mer land og den palestinske befolkningen trenges sammen på stadig mindre områder.
«USA og Israel har kontaktet myndighetene i Sudan, Somalia og Somaliland for å diskutere mulig omplassering av palestinere fra Gaza», meldte Associated Press 14. mars. Tenk Sudan! Der to gale generaler kjemper om makta og det rapporteres om massakrer, seksualisert vold, hungersnød, human katastrofe. Planen om å deportere palestinere er ikke lagt død, men disse løsningene er verre enn enn jeg hadde forestilt meg. Kan hende Trump får lov til å anlegge en luxusresort på ruinene av vår vestlige verdens råtne og hyklerske moral?
Jeg går i svart og oppfordrer alle som vil se sangfestivalen om å ivareta en rest av anstendighet: Slå av skjermen under finalen, eller i alle fall når Israel fremfører sitt bidrag.
Kari Elisabet Svare
RFK Jr. krever placebokontrollerte studier for nye vaksiner
Av skribent - 2. mai 2025
https://steigan.no/2025/05/rfk-jr-krever-placebokontrollerte-studier-for-nye-vaksiner/
«Alle nye vaksiner vil gjennomgå sikkerhetstesting i placebokontrollerte studier før de blir godkjent – et radikalt avvik fra tidligere praksis», sa en talsperson for HHS til The Washington Post.
Hvis denne politikken offisielt blir satt ut i livet, vil det representere et enormt skritt i retning av å forbedre amerikanernes helse ved effektivt å filtrere ut farlige vaksiner.
For øyeblikket er INGEN av vaksinene som anbefales av CDC for rutinemessig barnevaksinasjon godkjent av FDA basert på langsiktige, placebokontrollerte studier. Med andre ord er den fullstendige sikkerhetsprofilen i stor grad ukjent.
(Centers for Disease Control and Prevention (CDC) er en amerikansk føderal etat underlagt Helse- og omsorgsdepartementet, med hovedkontor i Atlanta. Food and Drug Administration (FDA) er en etat innen det føderale amerikanske Helse- og sosialdepartementet, og er ansvarlig for regulering og kontroll av mat, dyrefôr, legemidler, kosttilskudd, kosmetikk, medisinsk utstyr og blodprodukter i USA.)
Reelle tiltak ble allerede tatt for noen måneder siden da HHS klokelig stoppet en BARDA-finansiert oral COVID-19-vaksinestudie mot virusvektorer – sannsynligvis på grunn av mangel på en placebogruppe og en farlig virkningsmekanisme:
NYHETER: HHS stopper klokelig BARDA-finansiert oral COVID-19-vaksinestudie
Legg merke til at «helseeksperter» er sjokkerte over at vaksiner må gjennomgå vitenskapelig sikkerhetstesting før de blir brukt på mennesker. Så mye for ekspertisen, som antakelig gir dem gode inntekter.
«Ikke én av de 72 vaksinene som er pålagt barna våre har noen gang blitt sikkerhetstestet i prekliniske studier mot en placebo … Det betyr at ingen kan si deg med noen form for vitenskapelig sikkerhet om det produktet vil forårsake mer skade og dødsfall enn det forhindrer».
Stå opp mot krig og imperialisme
Av Terje Alnes - 2. mai 2025
https://steigan.no/2025/05/sta-opp-mot-krig-og-imperialisme/
Kamerater!
På denne kampdagen er det viktigere enn på lenge å stå opp mot krig og imperialisme. Norge har de siste 25 årene deltatt i en rekke kriger på flere kontinenter, og alle har vært motivert ut ifra å sikre vestlige interesser og vestlig hegemoni.
I 1999 var vi med å bombe Jugoslavia, en ulovlig angrepskrig ifølge Folkeretten. Krigen splittet landet opp i småstater. I den nyoppretta staten Kosovo bygde deretter USA sin største militærbase utenlands.
Fra 2001 til 2021 – i 20 år – kriget vi skulder ved skulder sammen med USA i Afghanistan, for å vise oss som «en god alliert».
Vi deltok ikke i den ulovlige angrepskrigen mot Irak i 2003, men fra 2004 og til dags dato (!) har vi sluttet fullt opp om okkupasjonen av Irak.
I 2011 sto vi i første rekke da Libya ble angrepet. 588 norske bomber ble sluppet, et avgjørende bidrag til at den libyske staten falt. Etter at Gaddafi ble drept gikk landet i oppløsning, islamistiske bander tok over kontrollen i store deler av landet og drev forfølging av kristne afrikanere, opprettet slavemarkeder og profitterer stort på å smugle flyktninger over Middelhavet. Hele regionen ble destabilisert.
Krigen ble solgt inn ved hjelp av en serie løgner, spredt i redaktørstyrte medier over hele Vesten. Ingen er stilt til ansvar.
Samtidig begynte en rekke undergravende operasjoner for å styrte regjeringen i Syria. Norske spesialsoldater drev opplæring av en egen syrisk milits i Jordan. Denne militsen ble sendt inn i Syria for å krige mot den lovlige regjeringen. Norske soldater gikk selv ulovlig inn i Syria. Som i Libya ga Norge og Vesten penger, våpen og opplæring til islamister tilsluttet terrornettverket Al-Qaida, for å bekjempe regjeringen som de ikke selv kontrollerte. I dag har Al-Qaida makten i Syria og i dette øyeblikk pågår det et folkemord på alawitter.
Norge er i dag dypt involvert i krigen i Ukraina. Hovedårsaken til krigen er NATOs løftebrudd overfor Sovjetunionens siste ledere, med stadig NATO-ekspansjon østover. Alt som skulle til for å unngå tragedien i Ukraina var å holde landet nøytralt, dvs. å aldri åpne for et NATO-medlemskap. Ukrainsk NATO-medlemskap ville bety krig.
Men med fullt overlegg, og med støtte fra de norske medløperne, insisterte NATO på et fremtidig ukrainsk medlemskap. Etter Russlands angrep på Ukraina har det politiske Norge kastet alle motforestillinger over bord. Det tok bare noen få dager før forbudet mot å eksportere våpen til krigssoner ble forlatt. Alle partier på Stortinget stiller seg bak NATO-løgnen om at «våpen er veien til fred».
På 80-års markeringen for D-dagen 6. juni 2024 sa Jonas Gahr Støre til Dagens Næringsliv at han «tror unge menn og kvinner er villige til å ofre livet igjen», dersom det bryter ut en åpen krig mellom Russland og NATO. Siden har Regjeringen og Stortinget gjennom sine vedtak tatt flere skritt i retning av en ny storkrig i Europa og en mulig ny verdenskrig. Dette skjer med full støtte fra alle partier på Stortinget, også den såkalte venstresiden.
Arthur Ponsonby, en britisk sosialist, oppsummerte de alliertes krigspropaganda fra 1. verdenskrig i ti teser:
– Det er ikke vi som ønsker krig.
– Fienden alene har skylden for krigen.
– Fienden har djevelens ansikt.
– Vi forsvarer en edel sak, ikke våre egne interesser.
– Fienden begår systematiske grusomheter, våre uhell er utilsiktet.
– Fienden bruker forbudte våpen.
– Vi har små tap, fiendens tap er enorme.
– Kunstnere og intellektuelle støtter vår sak.
– Vår sak er hellig.
– Alle som sår tvil om vår sak, er forrædere.
Hundre år senere er Ponsonbys oppsummering høyst relevant for dekningen av Ukraina-krigen i norske medier.
Hvorfor er ikke den norske venstresiden opptatt av det åpenbare? Norge er en betydelig imperialiststat, vi er alliert med verdens verste imperialistmakter, og bruker våre militære og økonomiske maktmidler for å sikre vestlige interesser.
Planene om å innlemme Ukraina og også Georgia i NATO inngår i en videre plan om å svekke og destabilisere Russland. Konkrete planer foreligger for å stykke Russland opp i mindre stater, under vestlig kontroll. Dette er imperialismen i Europa i vår tid, og som alltid betyr det krig.
Kan en venstreside som ikke motarbeider, men tvert imot slutter opp om NATO, som sikrer økonomisk bonanza for våpenindustrien ved å stille seg bak massive nyinvesteringer i krigsmateriell, og som aktivt bidrar på NATOs/USAs/EUs side i Ukraina-krigen, egentlig omtales som venstreside?
I tilfelle, hvordan ser da høyresiden ut?
Vi hører at Norge er truet, og at vi må ruste oss kraftig militært for å kunne stå imot. Alle partiene på Stortinget har stilt seg bak «forsvarsforliket». Også Sosialistisk Venstreparti (SV) og Rødt har forpliktet seg til å bruke 1.635 milliarder kroner på militær opprusting frem til 2036. Det er i praksis ingen opposisjon på Stortinget når det kommer til den mest prekære saken i vår tid – å sikre freden, og å unngå at Norge trekkes inn i eller bidrar til kriger i andre land og på andre kontinenter.
Imperialismen er en driver for krig. Norges økonomiske makt virker sammen med en vilje til å bruke militærmakt for å sikre våre egne globale interesser. I dag står imperialiststaten Norge skulder ved skulder med de verste imperialiststatene i verden, der USA troner suverent på topp. Med 850 militærbaser på fremmede staters territorium er USA klare til å bruke militærmakt mot enhver som utfordrer deres interesser.
Det er denne verdensordenen norske politikere, inkludert den såkalte venstresiden på Stortinget, slutter opp om.
I 1,5 år har verden vært vitne til et folkemord i Gaza. Her er det ingen som tar til orde for å sende våpen til palestinerne, eller å sende luftvern slik at sivilbefolkningen kan beskyttes mot bombingen. Det til tross for at de sivile tapstallene i Gaza langt overgår antall sivile drepte i Ukraina.
Vi i Norges Kommunistiske Parti retter vårt sinne mot den norske regjeringen, som ikke handler i pakt med FNs folkemordskonvensjon, som krever at medlemsstatene iverksetter tiltak for å forhindre folkemord, i tillegg til å straffeforfølge dem som begår forbrytelsen.
Regjeringen lar tvert imot våre egne våpenfabrikker bidra til folkemordet, ved at de via omveier leverer våpen og ammunisjon som havner i hendene på massemorderne. Det er skandaløst og skammelig! Og like ille er det at Oljefondet (Statens pensjonsfond utland) er Europas største investor i okkupasjonen av Palestina! Oljefondet har verdier tilsvarende 220 milliard NOK i det okkuperte Palestina. Det er et betydelig finansielt tilskudd til okkupasjonsmakta Israel.
Krig kan unngås, men da må dagens krigsretorikk og grenseløse militarisering avsløres. Vi kommunister kjenner drivkreftene bak krigene: Det er imperialismens, og finans- og monopolkapitalens grenseløse krav om profitt.
Arbeiderklassen i alle land må stå sammen mot de imperialistiske kreftene.
Denne talen ble først publisert av Spartakus.
Krigsdagbok del 191 – 24. og 25. april 2025
Av Lars Birkelund - 2. mai 2025
https://steigan.no/2025/05/krigsdagbok-del-191-24-og-25-april-2025/
Dette er 191. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022. Samt om relaterte forhold.
24. april
Spørsmålene Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg garantert IKKE stilte til Trump:
1. Når skal du slutte å plage Cuba og Venezuela?
2. Når skal du slutte å støtte Israels folkemord?
3. Når skal du slutte med terrorbombingen av Yemen?
4. Hvem sprengte Nord Stream?
Seinere samme dag:
Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet har siden januar i fjor arbeidet med lover som ville ha innført diktatur i Norge, da de i praksis ble stanset av Benedikte Moltumyr Høgbergs innlegg på Facebook. Det var altså hun som gjorde det norske medier burde ha gjort og hun sto som en påle under NRKs Debatten i dag. Det gjorde også debattleder Fredrik Solvang. Den debatten bør alle nordmenn se. Ja, jeg vil si det er en plikt.
Hadde det vært mulig å hindre diktaturet uten Facebook? Neppe. Men vi må være OBS på at loven kan bli vedtatt seinere med noen kosmetiske forandringer.
25. april
NATO-kringkasteren NRK mente onsdag 23. april at JD Vance kan ha bragt «ett nytt mørke over verden». Det skjedde under URIX.
Ja, verden er mørk, men det var den også før Vance ble visepresident. Er det fred i Ukraina NRK er redd for?
Vel, USAs Midtøsten-politikk er fortsatt mørk, kanskje enda mørkere enn under Biden og Harris. Men i alle all: husk hva NRK er, folkens.
Seinere samme dag:
For godt til å være sant?
Nå uttaler jeg meg ikke om hvor god eller dårlig Calin Georgescu er. Men det var i hvert fall dårlig at Romania annullerte valget som han lå an til å vinne i desember OG det var dårlig at det skjedde etter press fra USA og EU, samt på en basis av løgner om russisk innblanding i valget.
Denne løgnen aksepterte sjølsagt norske medier, da de liker slike løgner. De aksepterte også de andre falske anklagene mot Georgesu, på samme måte som de aksepterte løgnen om forræderske forbindelser mellom Trump og Russland i 2016 og til denne dag, sjøl om det ikke finnes bevis for den heller.
Men det er etter min mening bra at Georgescu er «en markant NATO-kritiker og motstander av å bevæpne Ukraina». For NATO ønsker åpenbart å bruke Romania i krigen mot Russland (mer enn de har gjort), som for eksempel som ‘springbrett’ til å angripe Krim).
Jeg kan sjølsagt ikke garantere at Russland IKKE blanda seg inn i valget. Men det ble ikke funnet bevis for det og USA/NATO/EU har uansett mer innflytelse på NATO og EU landet Romania enn Russland har.
Nå har annulleringen av valget blitt annullert, vel og merke etter at USAs nye visepresident JD Vance, Elon Musk og flere europeiske ledere har kritisert avlysningen, eller utsettelsen til mai, der Georgescu har blitt nektet å stille. Det er nok en bekreftelse på at Vesten har mer innflytelse på Romania enn Russland.
Riktignok finnes det nok en ankemulighet, som må brukes innen fire dager, og det er fare for at Romanias regjering og det sentrale valgbyrået rett og slett vil ignorere den hittil siste utviklingen i denne farsen der så mye står på spill.
Seinere samme dag:
Norske politikere har hyllet sosiale medier når de har blitt brukt til å skape opprør/statskupp/kriger i andre land. Som under «den arabiske våren» i 2010/2011 og under kuppet mot Ukrainas folkevalgte president Viktor Janukovitsj i 2014. «Verdighetsrevolusjonen» kaller de blodbadet da ca 100 ble drept og mange hundre skadet.
Men politikerne i Norge liker ikke at sosiale medier brukes til å skape forandringer i Norge, eller som i går, da Benedikte Moltumyr Høgberg, med hjelp av Facebook, lyktes med å hindre Regjeringen (Norge) med støttepartier i å innføre diktatur i Norge. Det ble en ydmykende retrett, som kan nytes på NRKs Debatten.
Jørn A. Sund-Henriksen er rådgiver for Stortinget, der han har gjort seg populær med påstander om en snarlig russisk kollaps de siste tre åra. Han støtter også et internasjonalt prosjekt for å splitte opp Russland i 41 stater, som alle skal underlegges USA/NATO/EU på forskjellige måter. Hva bør russerne tro om Norge når politikerne her bruker sånne folk som rådgivere?
I dag sørger Henriksen over at Norges nye nasjonalheltinne klarte å stanse regjeringens farlige lovforslag, ved å kalle henne for «rabiatgal konspiratoriker». Sammenhengen går fram av denne tråden:
Så det er et slags system i galskapen mellom Henriksen og Stortinget, sjøl om det var fire partier som var mot lovforslaget fra begynnelsen av: Rødt, SV, MDG og Venstre.
Tidligere utgaver se her: @Krigsdagbok
Britisk etterretning bak Ukrainas katastrofale Krynky-invasjon, avslører lekkede dokumenter
Av Kit Klarenberg - 2. mai 2025
https://steigan.no/2025/05/britisk-etterretning-bak-ukrainas-katastrofale-krynky-invasjon-avslorer-lekkede-dokumenter/
Lekkede dokumenter gjennomgått av The Grayzone avslører at en plan knyttet til Ukrainas mislykkete innsats for å erobre landsbyen Krynky, ble satt sammen av Prosjekt Alkymi, en hemmelig militær etterretningscelle opprettet av det britiske forsvarsdepartementet, som «for enhver pris» forsøkte å «holde Ukraina i kamp». Krynky-komplottet førte til et blodbad som fortsatt er en av krigens største katastrofer.
The Grayzone, 23. april 2025
Om morgenen 30. oktober 2023, gled dusinvis av ukrainske kommandosoldater i småbåter over elven Dnepr for å ta kontroll over Krynky, en landsby i russisk-okkuperte Kherson. De hadde tilbrakt de to foregående månedene i avsidesliggende områder av de britiske øyer med lignende terreng, og kjørt øvelser under britiske generalers årvåkne blikk. Nå trodde de at det harde arbeidet deres var i ferd med å lønne seg. Både britiske og ukrainske representanter var overbevist om at operasjonen ville snu krigens tidevann, og skape et brohode som tillot Kievs styrker å marsjere mot Krim og vinne full seier.
I stedet ble de britisk-trente ukrainske marinesoldatene ført frem som lam til slakt. Den katastrofalt planlagte innsatsen så en tilsynelatende endeløs strøm av tungt overlastede ukrainske båter forsøke å nå Krynky – uten luftdekning, under nådeløs ild fra russisk artilleri, droner, flammekastere og bombekastere. Marinesoldater som klarte reisen var dårlig utstyrt, det viste seg praktisk talt umulig å forsyne disse troppene, og å evakuere dem var uaktuelt.
Da den tidligere lovte missildekningen ikke materialiserte seg i de påfølgende ukene, ble det klart at innsatsen utgjorde en katastrofe. Men i løpet av de neste ni månedene ble bølge etter bølge av britisk-trente ukrainske marinesoldater sendt til en nesten sikker død mot Krynky. Beslutningen om å la den kostbare hengemyra trekke ut, til en menneskelig og materiell kostnad ingen NATO-militære noensinne ville tillate, har blitt sett på som en av de verste taktiske feilene i krigen – og det ser ut til at britiske toppgeneraler har skylden.
Lekkede dokumenter gjennomgått av The Grayzone, avslører hvordan britene ikke bare presiderte over treningen av de involverte marinesoldatene, men bygde fra bunnen av den «maritime angrepsstyrken», som til slutt ville bli ofret i løpet av selvmordsoppdraget ved Krynky.
Britiske spioner overbeviser Kiev om å invadere Sevastopol
Opprinnelsen til den dødfødte amfibie-landgangsoperasjonen i Krynky kan spores tilbake til en lekket fil, produsert bare måneder etter at stedfortrederkrigen mellom Russland og Ukraina brøt ut, av en hemmelig militær etterretningscelle, opprettet av det britiske forsvarsdepartementet – kalt Project Alchemy. The Grazone har tidligere avslørt Project Alchemy som et hybrid offentlig-privat, militært partnerskap mellom britiske toppakademikere og militærstrateger, med det uttalte målet å jobbe «for enhver pris å holde Ukraina i kamp».
I et dokument fra juni 2022 med tittelen «Bygging av en ukrainsk maritim angrepsevne», foreslo Alchemy-planleggerne en «ny maritim angrepsstyrke», som skulle «trenes spesifikt til operasjonsområdet i det sørlige kystområdet av [Ukraina] til Kertsjstredet».
Alchemy spådde at ukrainerne ville bli gitt «høyhastighets RIB-er» [stive oppblåsbare gummibåter] sammen med «autonome fartøy og luftdroner og svømmeleverings-fartøyer [SDV-er] … spesielt designet for angrep mot havner, ubåter og overflatekrigsskip». Etter treningen i Storbritannia ville ukrainske kommandosoldater fra marinen, «målrette radarstasjoner og luftforsvarsressurser på Krim og støtte regulære enheter som kjemper i Kherson, gjennom angrep fra elva Dnipro», med visse enheter som er «spesialtrent i fjellkrigføring og klippeangrep». Sluttmålet, uttalte de, var «å slipe ned [Sevastopols] forsvar … med sikte på å gjennomføre et storstilt kommandoangrep på missilkomplekset».
«Det fiendtlige miljøet krever en svært mobil angrepsstyrke i kjernen, som opererer om natten og utfører hit and run-operasjoner for å unngå oppdagelse», erklærte Alchemy. Cellen fastslo at i området som strekker seg «fra den rumenske grensa til Kertsjstredet», hadde Ukrainas «kystområder» ennå ikke blitt tilstrekkelig «utnyttet».
I tillegg ser russiske styrker «ingen risiko for et angrep fra havet eller elveområdene langs kysten», hevdet Alchemy. Internt beklaget gruppa at Sevastopols havner, som den russiske marinen var «helt avhengig av», hadde lidd «svært lite direkte aksjon» siden stedfortrederkrigens begynnelse.
På grunn av Ukrainas «mangel på evner og/eller ressurser … for å utføre slike oppdrag», falt det på britiske militær- og etterretningsveteraner å gi dem det de trengte. Følgelig vil «et felles, tverretatlig operativt kampanje-planleggingsteam kjøre samtidig, mens trening gjennomføres», forklarte Alchemy. Gruppen «vil inneholde tjenestegjørende og tidligere militære med spesialkunnskap innen sine gitte felt, inkludert eksperter fra UA [Ukraina] for å foreta planlegging og målanalyse av RU [russiske] kystressurser», bemerket de.
For de tekniske detaljene bestemte de at «akademikere også skulle inkluderes, ved å bruke de nyeste teknologiressursene for å sikre suksessen til raid som utføres, spesielt når det gjelder ødeleggelse av nøkkelinfrastruktur». Derfor vil «en formell forespørsel» til det britiske forsvarsdepartementet, «om de siste etterretningsbildene og planene» angående Krims tungt befestede undergrunnskompleks, «måtte planlegges i ekstrem detalj».
Storbritannias besettelse av å fravriste Sevastopol fra Moskvas grep, går tilbake til Krimkrigen i 1853-1856, men de lekkede dokumentene viser tydelig at erobring av byen fortsatt anses som et viktig og oppnåelig mål, fra Londons perspektiv. Selv om Project Alchemy beskrev militærhavnen som hjemmet til verdens «største konsentrasjon av antiskipsmissiler» og et bunkerskompleks «immun mot luft- eller missilangrep», mente gruppens operatører fortsatt at området var «sårbart for kommandostyrker».
En undersøkelse av Ukrainska Pravda bekreftet at Storbritannia – «kanskje Ukrainas mest aktive og besluttsomme allierte» – hadde presset Kiev til å bruke marinesoldater «for vannbårne operasjoner og villedende manøvrer» siden stedfortrederkrigen begynte. Imidlertid skal disse forslagene «ikke ha gitt gjenklang» hos daværende øverstkommanderende Valerii Zaluzhnyi eller president Volodymyr Zelensky.
Dette endret seg tidlig i 2023, da Storbritannia sendte en seniordelegasjon for å møte Zaluzhnyi i Kiev, der Londons kontingent lovet å gi ukrainerne alt de trengte for å gjennomføre de «vannbårne operasjonene» Storbritannia så langt hadde unngått. Ifølge Ukrainska Pravda skjedde dette i mai 2023, da «det britiske teamet overtalte Zaluzhnyi, og han sa: det er det, vi oppretter Marine korpset».
Det som fulgte, ble nøyaktig varslet i de lekkede Project Alchemy-filene. I de lekkede dokumentene forutså den britiske cellen at ukrainske kommandosoldater fra marinen, ville være «klare til og utplasseres på operasjoner» på bare tre måneder. Medfølgende tabeller la ut hvor mange ukrainske marinesoldater som skulle trenes, hvor, i hvilket felt av krigføring og hvor lenge. «Hvis vårt treningsprogram blir godkjent», må det britiske forsvarsdepartementet «gi oss prioritet til Otterburn og andre treningsområder som er skissert».
«Kandidater valgt for spesifikke grener» ville motta «ytterligere 4 uker med fortsettelsestrening», skrev Alchemy. Disse styrkene vil bestå av 60 «Mountain Leaders», 20 «snikskyttere/speidere», en 40-manns morterskvadron, 20-manns luftvern-, antitank- og skytterskvadroner, 70 sprengningsingeniører, 36 radio/telefon-operatører, 16 piloter for de nedsenkbare fartøyene som trengs for å levere dykkere, 124 kampsvømmere, 10 medlemmer av en styrmann- angrepsskvadron, 10 skyttere og 10 navigatører for å styre svenskbygde CB90-klasse raske angrepsbåter, 40 sanitetssoldater og 20 hemmelige spesialoperasjonsledere.
Britene bemerket at «UA forbyr for tiden menn i kampdyktig alder å forlate UA», så «det er sannsynlig at vi vil trenge at Kiev-myndighetene lemper på denne regelen for vårt program, for å hjelpe oss [med] å rekruttere målet om 1 000 rekrutter til å begynne å trene». I tillegg «må rekrutteringen av UA-statsborgere klareres gjennom [det] britiske innenriksdepartementet», forklarte de.
Ukrainerne skulle trenes på en rekke steder i Storbritannia, inkludert avsidesliggende kampleirer, spredt over den skotske villmarken, inkludert Otterburn, Garelochhead, Loch Long og Cape Wrath, Storbritannias nordvestligste punkt. Alle øvelsesangrep skulle «utføres om natten», og når programmet var fullført, «vil det bli avgjort om visse rekrutter er egnet for kommandotrening på grunn av skader eller andre faktorer».
Alchemys treningsplan så ut til å bli bekreftet av ukrainske krigere sendt til Krynky, som fortalte Ukrainska Pravda at, «britene ga oss samme type område å trene i, som det der vi faktisk endte opp med å utføre oppgavene». Der «innså de at de ble forberedt på noe stort og annerledes enn deres tidligere oppgaver». I august 2023 kunngjorde britiske og ukrainske embetsrepresentanter, at nesten 1 000 marinesoldater hadde «fullført trening … for å utføre amfibieoperasjoner for småbåter, inkludert strandraid».
Project Alchemy erklærte at innsatsen «kan være spissen av spydet til en større offensiv, med sikte på å gjenerobre Krim … noe som anses som umulig av mange, inkludert Kreml, noe som kan bli deres undergang».
The Grayzones tidligere rapporter om Project Alchemys hemmelige aktiviteter, har avslørt hvor mye av cellens konspirasjon som var informert av villedede forestillinger – om oppfattede historiske, britisk-militære herligheter – som Special Operations Executive fra andre verdenskrig, en forløper til Operasjon Gladio, styrt av CIA og MI6. Gitt det krigerske skrytet som Project Alchemy nærmet seg sine prosjekter med – prosjekter godkjent av forsvarsdepartementet – er det altfor lett å se for seg at medlemmene fyller hodene til Londons ukrainske praktikanter, med fantasier om å gjenskape D-dagen gjennom Krynky-operasjonen.
Britiske amatører lager drapssone ved Krynky
Fra og med oktober 2023 begynte dårlig trente og dårlig utstyrte ukrainske marinesoldater å bli ferget i hopetall til Krynky. «Nesten umiddelbart begynte operasjonens største feil – planleggingen – å jobbe mot» invasjonsstyrken, ifølge Ukrainska Pravda. To måneder senere beskrev en deltakende kommandosoldat marerittsituasjonen som ventet Kievs styrker der, til BBC. De snakket om «konstant ild» under elvekryssinger, med båter som fraktet deres «kamerater», senket og «tapt for alltid til elven Dnipro»:
«Vi må ha med oss alt – generatorer, drivstoff og mat. Når du setter opp et brohode, trenger du mye av alt, men forsyninger var ikke planlagt for dette området. Vi trodde at fienden ville flykte etter at vi kom dit, og da kunne vi rolig transportere alt vi trengte, men det ble ikke slik. Da vi ankom… fienden ventet. Russerne… ble tipset om landingen vår, så da vi kom dit, visste de nøyaktig hvor de kunne finne oss».
Andre steder dokumenterte Ukrainska Pravda slipp av viktige forsyninger og redningsvester, som ble sluppet i luften av heksakopter, til hardt sårede ukrainske marinesoldater. Andre skadde kommandosoldater ble tvunget til å flyte tilbake til ukrainsk territorium ved hjelp av «bildekk», på grunn av mangel på tilgjengelige båter, «drikkevann direkte fra Dnepr på grunn av mangel på logistikk». Noen tydde til og med til «å begå selvmord fordi det ikke var noen evakuering».
Blant de «alvorlig skadde» pådro en soldat i begynnelsen av 40-årene seg «en skade på armen i desember 2023», og «forsøkte å forlate Krynky med båt to ganger», med russiske FPV-droner som blokkerte veien hans. Han klarte å unnslippe «svømmende med bare én arm», og tilbrakte deretter «seks timer med å gå frem og tilbake på kysten» av en nærliggende øy, «gjennomvåt … for å unngå å fryse i hjel». Selv om han til slutt rømte i sikkerhet, «mistet han armen».
I mellomtiden rapporterte en annen britisk-trent marinesoldat: «Hver gang vår bataljon gikk inn i [Krynky], ble situasjonen verre og verre. Folk kom dit, bare for å dø. Vi hadde ingen anelse om hva som foregikk. Alle jeg kjente som ble utplassert til Krynky er døde».
Utbruddet av vinteren var «da situasjonen [i Krynky] virkelig begynte å forverres», uttalte en ukrainsk kilde. De sa at russerne overførte betydelige angrepsstyrker til området, brukte glidebomber «for å ødelegge en stor del av landsbyen» og «fant ut hvordan de best kunne målrette ukrainske styrkers elveruter, spesielt ved svingene, der båtene måtte bremse ned, og landingspunkter». Det resulterende artilleriangrepet etterlot Krynky, «kratert som månen».
Slik var det, at «noen» ukrainske marinesoldater «gikk seg bort med vilje» for å unngå å lande i drapssonen i Krynky. Minst to overlevende fra operasjonen, konsultert av Ukrainska Pravda, «mottok ordre om å sette opp stillinger … nærmere russerne», men «nektet å handle … da det ville ha vært selvmord». Da vinteren kom, begynte Kievs styrker «gradvis å trekke seg tilbake». I mai 2024 var situasjonen «en katastrofe», selv om de siste overlevende marinesoldatene ble trukket tilbake to måneder senere:
«De fleste vi snakket med … er overbevist om at operasjonen trakk ut i minst flere måneder lenger enn den burde ha gjort. «Vi måtte trekke oss tilbake senest om våren, i den tåkete årstiden. Vi kunne ha fått alle soldatene våre ut på det tidspunktet. Det ville ha reddet folks liv. Men i stedet ventet vi til ingenting kunne gjøres lenger. Helt til siste øyeblikk», beklaget en marineoffiser.
Nå som store etablerte medier dissekerer Kievs militære feil i rettsmedisinske detaljer, understreker denne rapporteringen konsekvent, det britiske forsvarsdepartementets sentrale rolle i planleggingen av noen av krigens største katastrofer. Hvert av disse tilbakeslagene etterlot mange tusen ukrainere døde eller sårede, men ingen i London ser ut til å ha møtt noen profesjonelle konsekvenser. For de utenlandske offiserene som sendte dem inn i drapssonen, var de som mistet livet ikke annet enn stedfortredere.
Denne artikkelen er hentet fra The Grayzone:
UK intel behind Ukraine’s disastrous Krynky invasion, leaked documents reveal
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad