Nyhetsbrev steigan.no 02.05.2022
Den europeiske kulturboikotten mot Russland stadig mer absurd – og den fører til motstand
Katastrofale tall for USAs økonomi
Stans våpenleveransene! Øk den humanitære hjelpen! Redd Ukraina!
Modernas høydose-vaksine øker faren for hjertebetennelse
Odessa 2. mai 2014 – massakren som startet krigen
Den europeiske kulturboikotten mot Russland stadig mer absurd – og den fører til motstand
Av skribent - 2. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/den-europeiske-kulturboikotten-mot-russland-stadig-mer-absurd-og-den-forer-til-motstand/
Av Sybille Fuchs, WSWS.
Kulturboikotten mot russiske kunstnere, museer og vitenskapelige institusjoner antar en stadig mer hevngjerrig karakter. Enhver kunstner som avstår fra å avgi en politisk solidaritetserklæring med Ukraina og opposisjon mot Russland, blir av ulike kulturorganisasjoner behandlet som en av Vladimir Putins medskyldige, uavhengig av vedkommende kunstners bidrag til den globale kulturen innen musikk, maleri eller litteratur.
Kunstnere og akademikere av russisk opphav blir ekskludert fra kulturaktiviteter på en måte som truer med å ligne jødiske kunstneres skjebne i Nazi-Tyskland for nesten 90 år siden.
Samtidig er det imidlertid et voksende kor av kunstnere og intellektuelle som motsetter seg denne antiRussland-kampanjen. Til en viss grad artikulerer de sentimentene til millioner av arbeidere og unge mennesker som er dypt foruroliget av den massive opprustingen som finner sted og den tiltakende faren for atomkrig – en fare som ikke blir adressert av politiske partier eller av media.
Den nylige modige erklæringen fra den belgiske nasjonaloperaen La Monnaie i Brussel, om at de den kommende sesongen vil fortsette å framføre russiske verk fordi deres oppgave er å skape kunst, ikke føre krig («make art, not war»), har funnet gjenklang i andre land, også i Tyskland.
Ett nylig eksempel er tildelingen av Osnabrück-musikkprisen til den unge russiske fiolinisten Dmitrij Smirnov, for en konsert der han spilte et verk av den ukrainske komponisten Valentin Silvestrov. Programmet for konserten ble bevisst endret og fant sted under mottoet «Ikke brenn bruer.» I stedet for musikken til Haydn ble konserten fokusert på musikkstykker av ukrainske komponister og den russiske komponisten Dmitri Sjostakovitsj.
Beslagleggelse av kunstverk
AntiRussland-kulturboikotten har blitt en sentral del av den nåværende hysteriske krigspropagandaen. Kunst og kultur blir nå, til tross for deres dype røtter i menneskehetens lengsel etter fredelige og humane sosiale relasjoner, som helhet omgjort til krigsvåpen av de ansvarlige for kulturpolitikken.
I en regelrett kriminell handling konfiskerte nylig finske tollmyndigheter kjente kunstverk av europeiske mestere til en verdi av anslagsvis € 42 millioner, som var utlånt til vesteuropeiske museer. Kunstverkene var på vei tilbake til Russland etter at den russiske regjeringen beordret landets museer å hente hjem sine eiendeler.
Blant de konfiskerte maleriene og skulpturene fra russiske museer, som inntil nylig var utstilt i Gallerie d’Italia i Palazzo Reale i Milano, og i Fondazione Alda Fendi i Roma, er Titians verdenskjente verk «Portrett av ei ung kvinne med fjærhatt» (1536). Maleriet ble lånt ut til Milano-museet sammen med andre verk av Titian, så vel som malerier av høyrenessansekunstneren Giovanni Cariani og av Pablo Picasso. Mesterverket «Bevinget Cupido» av Antonio Canova ble også stilt ut i Milano. Verkene kom fra samlingene tilhørende Eremitasjen og statsmuseet Tsarskoe Selo i St. Petersburg, og statsgalleriet Tretyakov i Moskva.
Det finske tollvesenets inndragning ved Vaalimaa-grenseovergangen i Sør-Finland ble begrunnet med EUs sanksjoner mot Russland. At slike sanksjoner skal omfatte konfiskeringen av kunstverk minner om de barbariske handlingene begått av nazistene.
Finland var i andre verdenskrig alliert med Tyskland og deltok i krigen mot Sovjetunionen med egne divisjoner fra 1941 til 1944. Nå søker den finske regjeringen så snart som mulig å bli med i NATO og forsøker å piske opp en ekstrem fiendtlighet mot Russland.
Tilsvarende forsøk i Frankrike på å konfiskere kunstverk fra russiske eiere har så langt blitt avvist. I løpet av de siste månedene har over 1 million besøkende sett Morozov-samlingen av moderne kunst ved Fondation Louis Vuitton i Paris. Samlingen inkluderer rundt 200 verk av kunstnere som Pierre Bonnard, Paul Cézanne, Paul Gauguin, Henri Matisse, Claude Monet og Picasso. Da utstillingen ble avsluttet, ble det oppfordret til å konfiskere disse verkene under EU-sanksjoner, eller til-og-med auksjonere dem vekk for å «hjelpe Ukraina». Et slikt grep ble imidlertid av franske advokater erklært utillatelig.
Andre museer må nå avlyse utstillinger med russiske kunstverk, eller på annen måte endre sine planer. Dette rammer ikke bare kunstmuseer; der det arkeologiske museet i Chemnitz i Tyskland også har måttet gjennomgå deres timeplan. En mumifisert skytisk figur fra Novosibirsk skulle stilles ut i museet, som for anledningen hadde anskaffet en spesiell kjøleanordning for å bevare figuren.
Felles forskningsprosjekter og samarbeid mellom tyske og russiske museer, universiteter og vitenskapelige institusjoner, hvorav noen har eksistert i flere tiår, har også brått blitt terminert. Dr. Matthias Wemhoff, direktør for Berlins Museum for forhistorie og tidlig historie, uttrykte eksempelvis hans beklagelse over at en planlagt utstilling som omhandler utgravninger utført av den berømte arkeologen Heinrich Schliemann (1822-1890) og som skulle åpne i mai, ikke vil gå videre til Moskva som tidligere planlagt.
Tsjaikovskij og Dostojevskij i siktene
De nåværende kulturkrigerne rammer til-og-med komponister og diktere fra tidligere århundrer, som var aktive kunstnere lenge før Putins fødsel, og i en tid da Europas eliter var favorittgjester ved den russiske tsarens hoff. I tillegg til å avlyse opptredener av førsteklasses russiske musikere, som dirigenten Valery Gergiev og sopranen Anna Netrebko, søker ryggradsløse utdannings- og kulturansvarlige å slette udødelige verk av litteratur og musikk fra kulturarven.
I Cardiff, Wales ble et konsertprogram med verk av Tsjaikovskij kansellert, selv om komponisten var veldig glad i Ukraina, hans bestefars fødested. Berlin Radios Symfoniorkester avlyste en framføring av Tsjaikovskijs «Slavisk marsj» og spilte i stedet en salme av den ukrainske komponisten Mytsjailo Werbyzkis. I Szczecin (Polen) ble Tsjaikovskijs musikk på en konsert erstattet med stykker av Antonin Dvořák og Ludwig van Beethoven. I Bydgoszcz i Nord-Polen ble Tsjaikovskijs opera «Eugene Onegin» avlyst, i tillegg til en framføring av Mussorgskijs «Boris Godunov» på det polske nasjonalteateret.
Tilbake i mars avlyste den greske kulturministeren Lina Mendoni alle framføringene av Tsjaikovskijs «Svanesjøen» med Bolsjoi-balletten, hvilket utløste en proteststorm. Dusinvis av greske Facebook-brukere postet deres rasende kommentarer adressert til Mendoni. «Du er latterlig i en farlig grad, og selvfølgelig, opprørende ignorarnt,» og «gi oss beskjed når bokbrenningen begynner.» Og: «Snart må vi lese Tolstoj i kjelleren og gjemme Tsjaikovskijs plater i skittentøyskurva. Mendoni er en skam for kulturen i Hellas.»
Til-og-med verdenslitteraturen, i form av verk av Tolstoj eller Dostojevskij, har vært i siktene. Universitetet i Milano forsøkte for eksempel å avlyse en Dostojevskij-forelesning for å «unngå spenninger» – et grep som også førte til voldsomme protester. Paolo Nori, foreleseren som skulle holde foredraget, skrev: «Det som finner sted i Ukraina er forferdelig og får meg til å gråte, men disse reaksjonene er latterlige. Da jeg leste denne e-posten fra universitetet kunne jeg ikke tro det.»
Han sa Dostojevskij ikke bare hadde blitt dømt til flere år i en arbeidsleir for å ha deltatt i et opprør mot tsarregimet, han var også i hyppige problemer med sensuren. «Vi burde snakke mer om Dostojevskij eller Tolstoj, den første som promoterte ikkevoldelige bevegelser og som var sterkt beundret av Gandhi. At et universitet skulle forby dette studiet er ikke til å tro!»
I en tweet påpekte Nori også at den kjente forfatteren Mikhail Bulgakov ble født i Kiev, men alltid hadde skrevet på russisk.
Selv en statue av Dostojevskij i Firenze har blitt gjenstand for et absurd angrep. Den står i Cascine-parken og burde ifølge de såkalte «kulturkrigerne» flyttes, for å forsvinne inn i et depot.
Tiltakende protester
Denne voldsomme kampanjen mot russisk kultur bringer uunngåelig tankene til tiden med nazistyre i Tyskland, og utestengelsen av alle jødiske kunstnere og deres kunstverk fra kulturlivet.
«Hva gir oss som tyskere rett til å sette likhetstegn mellom russisk kultur og krig? Husker vi ikke hva tysk kultur betydde etter verdenskrigen?» skrev filmprodusent Günter Rohrbach i en besk kommentar i Süddeutsche Zeitung. Han refererte til forbrytelsene begått av den tyske hæren Wehrmacht i dens utryddelseskrig i Sovjetunionen, og stilt spørsmål ved hvor alvorlige «skyldtilståelsene» er ment «som våre politikere år etter år kommer med, og med god grunn, på våre skammens lokaliseringer?!»
Rohrbach fortsatte: «Hva gir oss retten, av alle mennesker oss tyskere, til å utestenge russiske kunstnere, vitenskapsrepresentanter og idrettsutøvere fra det offentlige liv, for å forhindre dem fra å utøve deres yrker, og å kreve at de kommer med uttalelser som tilsvarer tilståelser? Vet vi ikke lenger hvem vi er, hvor vi kommer fra?»
Den kjente filmskaperen, filmprodusenten og forfatteren Alexander Kluge (f. 1932) uttrykte i en annen kritisk artikkel i Süddeutsche Zeitung hans redsel for at «store russiske kunstnere blir presset til å komme med bekvemmelige uttalelser». Han uttalte rett ut: «En krig er en utfordring for kunsten. I krigstider blir kunst ofte brukt av begge sider til propagandaformål. Den er ikke egnet for et slikt formål. Egentlig tilhører den den folkelige motstanden mot krig.» Derfor kan «forhindring av kunstnere ikke være en handling mot krig.»
Blant de få kritiske røstene som har fått gehør i tyske medier er forfatteren Christian Baron, filosofen og den tidligere kulturministeren Julian Nida-Rümelin, og forfatteren og visepresidenten ved Kunstakademiet i Berlin, Kathrin Röggla. På Saarländischer Rundfunk uttrykte den østerrikskfødte Röggla sin motstand mot den «avhengslede debatten» om en generell kulturboikott av Russland. Hun advarte for farene «dersom folk igjen ble utsatt for slike strømninger som xenofobi eller nasjonalisme».
Arbeidende mennesker, unge mennesker, kunstnere og intellektuelle over hele Europa må ikke tillate en gjentakelse av dette misbruket av kunsten. Årelatingen av jødisk kultur på 1930-tallet har satt dype spor helt fram til i dag. En fornyet rasistisk og nasjonalistisk undertrykkelse av menneskelige kulturelle prestasjoner og kunstverk ville uunngåelig bane vei for barbari. Arbeidere, ungdom og seriøse intellektuelle må beskytte og bevare kunsten og kulturen i alle land, ved å bygge en internasjonal og sosialistisk bevegelse mot krig.
Denne artikkelen er gjengitt etter WSWS med deres oversettelse fra tysk.
Les: Cardiff Philharmonic Orchestra tar Tsjaikovskij av plakaten
Katastrofale tall for USAs økonomi
Av red. PSt - 2. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/katastrofale-tall-for-usas-okonomi/
April ble verste måned for Nasdaq siden finanskrisa: Falt over 13 prosent. Det ble en blytung dag på Wall Street, med alle de største indeksene tydelig ned. Ikke siden 1932 har S&P 500-indeksen falt så mye i årets fire første måneder. Dette skriver avisa E24.
Avisa The Independent skriver:
Amerikanske aksjer falt fredag da markedet avsluttet en av sine verste måneder i nyere historie. Ved den avsluttende ringeklokka var dagens tall stygge. Nasdaq falt 4,2 prosent, Dow falt 2,8 prosent, og S&P 500 stupte med 3,6 prosent.
CNBC kaller fallet brutalt og viser denne kurven:
USAs dramatisk fall i handelsbalansen
Vel så viktig er det at USAs handelsbalanse stuper. Fallet begynte med koronakrisa og har fortsatt gjennom 2021. Første tertial 2022 har vært den rene elendigheten:
Vi har ofte skrevet om USAs fall på steigan.no, men her ser vi det visualisert på en svært talende måte. USAs rolle som verdens ledende industrinasjon og eksportnasjon er over, slutt, finito.
Reuters (USA-vennlig kilde) skriver:
Underskuddet på varehandelen steg med 17,8 % til et rekordhøyt nivå på 125,3 milliarder dollar. Økninga reflekterte sannsynligvis både høyere volum og priser. Importen av varer akselererte 11,5 % til 294,6 milliarder dollar. De ble styrket av en økning på 15% i importen av industrielle forsyninger, som inkluderer petroleumsprodukter.
Les: Det gjør vondt når imperier brister
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
Stans våpenleveransene! Øk den humanitære hjelpen! Redd Ukraina!
Av leserinnlegg - 2. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/stans-vapenleveransene-ok-den-humanitaere-hjelpen-redd-ukraina/
Tidligere sjefsrådgiver i FN, Bjørn Eidsvig, skriver i denne artikkelen om hvordan våpenleveransene til Ukraina bare forlenger krigen og dermed lidelsene. Artikkelen ble først publisert på hans egen blogg. Han fikk svar fra en representant fra partiet Høyre, og deres replikkveksling er gjengitt etter artikkelen. Publisert med forfatterens tillatelse.
Bjørn Eidsvig, tidligere FN-sjefsrådgiver.
Er ikke dette den komplette galskap, ikke bare fra russerne, men også fra vår side?: Jo mer våpen Ukraina får, dess mer kamp må det da bli fra begge sider? Dess lengre vil vel kampene fortsette? Dess mer vil lidelsene, ødeleggelsene og hatet øke. Dess mer vil vel også farene for miljøet vårt og resten av verden vokse? Hadde ikke Ukraina fått våpentilskudd, hadde sannsynligvis kampene forlengst vært over, og alle kunne begynne å slikke sine sår. Russerne vil jo utvilsomt til sist vinne kampene likevel! Jo lengre det drar ut, dess grusommere vil ødeleggelsene bli, dess mer må vi vel trolig også regne med at russerne vil kreve?
Som det står i dag er russernes mål utvilsomt å få frigitt områdene øst i Ukraina, de som har vært kilde til borgerkrigen og ødeleggelsene de siste 8 åra. La oss innse det: Det er da vel ikke noe stort tap for landet å gi majoriteten i disse områdene den frihet de selv hele tiden har slåss for? Da kan de få innrette seg som de ønsker, et selvstendig demokrati. Det kan antakelig også gi mulighet for et mer konstruktivt samarbeid, både med Ukraina og Russland?
Resten av landet ønsker å være knyttet til Vest, mens de har ønsket å knyttes seg mest mot Øst. La oss bare innse det, slik er det! Det er ingen katastrofe! Har Amerikanerne med sin Sovjetofobi ildnet oss opp til å tro noe annet?
Å la øst-områdene få styre seg som de vil, er vel neppe noen katastrofe, selv om den muligens litt for krigshissende Zelenskij fortsatt tviholder på dem og kanskje har klart å få litt for mye kontroll over oss?
Egentlig var vel Russernes mål ikke så gale, selv om krigshandlingene naturligvis har vært groteske, barbariske og komplett meningsløse? La oss nå få slutt på slossingen. La partene få komme til den løsning som all fornuft tilsier. La oss alle nå få være med å gjenreise klokskap, tillit og samarbeid både med øst og vest. Da kan igjen verden få blomstre, og vi kan alle leve sorgløst og lykkelig.
Alle kan gjøre feil. La oss innse det. Det har vært gjort enorme feil på alle hold i denne saken. La oss begynne på nytt i den positive enden. Tar Ukraina og vi til fornuft, bør vi kunne regne med at kampene raskt vil være over. Du har et stort ansvar! Jeg håper du innser det. Bryt hysteriet, si nei til flere våpenleveranser! Hjelp oss til heller igjen å gi all den humanitære hjelp og omsorg som trengs. La oss sammen bygge en fremtid med håp, tillit og muligheter for absolutt alle!
Bjørn
——————————————————
Dette var svaret jeg fikk:
Beklager, men dette er komplett vås. Vesten følger en stolt tradisjon fra amerikanernes Lend Lease-støtte, hvor Storbritannia (og senere Sovjet, mfl) fikk våpen for å kjempe mot nazistene. Det forlenget krigen, i en tid hvor de fleste trodde – for å låne din egen formulering – «tyskerne utvilsomt til sist ville vinne kampene likevel». Du kan ikke i fullt alvor mene at man skal slutte å gi Ukraina våpen når de er den underlegne part og holder på å miste sin selvstendighet. Overfør samme tankegang til 1940, og verden hadde sett helt annerledes ut. Heldigvis lytter ingen til dette.
Vi kan snakkes igjen den dagen ukrainerne igjen kan leve i fred, fordi de gjorde motstand. Inntil da vil jeg foretrekke om du slutter å sende meg disse utmattende og fordummende massemailene. Jeg har gjort noen forsøk på å lese dem i god tro, men nå orker jeg dessverre ikke å gjøre det lenger.
Jeg svarte han tilbake som følger:
Takk for at du minte meg på hva som skjedde under 2. verdenskrig. Ja sannelig der er likhetspunkter! Den gang kunne jo problemene vært løst med omsorg og omtanke gjennom 30-årene, men vi hadde visst også da, alle mest bare tanke for oss selv. Så våknet vi opp til grufullhetene i 1940.
Helt siden John Kerry fikk forpurret den påtroppende president Porosjenkos lovede folkeavstemning i Donbas-området i 2014, der de skulle få bestemme sin skjebne, har problemene i Øst-Ukraina ulmet, inntil begeret rant over for Putin nå. Så bedrøvelig å tenke på at ingen av oss fikk gjort noe, mens NATO hele veien viste Putin en kold skulder mot hans bønner.
Tenk, at hadde John Kerry ikke kommet farende, folkeavstemningen hadde blitt holdt og de i Øst-Ukraina kunne få utviklet sitt eget demokrati og sitt liv som de ønsket, så ville de grufulle hendelsene i dag ikke ha skjedd. Den 8 år lange borgerkrigen med enorme ødeleggelser og 14000 drap kunne vært spart. Da kunne de både i Øst og Vest i landet heller ha konsentrert seg om positiv velstandsutvikling.
Ja sannelig skulle vi den gang virkelig ha lært mer av opptaktene til Hitlers herjinger. Den gang kunne vi da ha spart over 72 millioner liv og ufattelige ødeleggelser og lidelser.
Ja, vi får håpe at noen kan ta til vettet denne gang, selv om det nå gikk så langt at krigen brøt ut.
Det var naturligvis derfor jeg sendte dere det vesle brevet mitt, og derfor jeg har forsøkt å minne om saken, også noen få ganger før krigsutbruddet. Jeg skulle ønske jeg hadde klart å uttrykke meg så klart og overbevisende at problemene og mulighetene virkelig ble åpenbare og at noe positivt kunne skje. Vi har visst begge erfart at det ikke er så lett!
Men vi kan da vel ikke bare gi opp og la elendighetene eskalere videre? At mer våpen og mer aggresjon virker opptrappende på elendighetene, bør vel være fullstendig klart for oss alle? Jeg håper det snart gå opp for oss alle, at vi må forsøke å løse problemene med litt mer omtanke, uten bare å hamre løs på hverandre. Jeg tror vi ser det, hvor godt det da kunne gå for oss alle. Faktisk mener jeg, at kunne vi nå bare se at slipper vi Øst-Ukraina løs, så de kan styre seg selv, ville det ikke bare tjene dem selv og Putin – som i sin tid lovet å holde sin vernende hånd over dem. De ville også være en enorm lettelse både for resten av landet, som kunne konsentrere seg om positiv utvikling, og alle oss andre som kunne slippe å tenke tilbake på 2. verdenskrig med granatsplinter, bomberom og blendingsgardiner som vi var så opptatt av her da de alliertes bombefly nattes tid kom farende inn over oss.
Bjørn
Så sendte han meg dette tilsvaret:
Vi har helt forskjellig syn på hvem som står ansvarlig for disse massemordene, og hvordan de stanses. Man må aldri la seg forville til å tro på at voldelige tyranner kan stoppes uten motstand og maktbruk. Mitt syn er preget av min farfar, som satt fanget i konsentrasjonsleiren Buchenwald under krigen. Hver dag var en nedtelling til døden – utryddelsen. Hadde det ikke vært for synet av de amerikanske og britiske flyene over dem, som minnet dem om: Noen der ute slåss for oss. Vi er ikke glemt. Noen er villige til å dø for vår frihet, og for våre barns fremtidige frihet. Og en vinterdag i 45, da alt virket tapt, hørte de endelig amerikanske kanondrønn på horisonten… Redningen var nær.
Nøyaktig slik resonnerer ukrainerne i dag. Jeg snakker med flere av dem flere ganger i uken. Vi skal ikke svikte dem, slik du – selv i god hensikt -tar til orde for. Vi skal aldri la russiske tyranner med våpen i hånd få viljen sin, kun fordi de tror at «might makes right».
Til slutt svarte jeg han som følger:
Takk! Jeg likte tonen i brevet ditt bedre denne gangen! Din farfar satte i Buchenwald. Min far satte bare på Grini noen år. Vi var sikkert begge lettet da de kom hjem, utmagrede og utslitte. Som nevnt, der var 72 millioner som aldri kom hjem. Neppe mange av dem var glade for å å høre bombeflyene som kom. Jeg var heller ikke det. Selv om vi mange ganger kunne ty til bomberommene, følte vi oss langt fra sikre. En gang da vi kom ut fra kjelleren til skolen vår (med 500 elever), var toppen av det store flotte bygget blåst bort. Vi fikk nok et lite støkk. Det var britiske fly som skulle «redde» oss på denne måten, midt i skoletiden, selv om det naturligvis ikke var oss de hadde håpet å treffe, og selv om de hadde mange fra hjembyen vår i London som de kunne ha rådført seg med.
Jeg håper vi kan være enige om at det er langt bedre å snakke pent og konstruktivt sammen på forhånd og bli så rimelig enige som mulig, enn å sloss i ettertid. Jeg er lite i tvil om at det hadde vært mulig, både i Ukraina-saken som i mange andre. Det skjedde ikke. Det gikk så langt at det ble krig. Det tok i alle fall 8 år. Kanskje kan vi ta det som et tegn på at også Putin har en viss tålmodighet – på tross av kritikken han er blitt utsatt for, utvilsomt mye berettiget, men i dag likevel svært overdrevet! Det er ikke slik at om det sprakk for han denne gangen, at vi dermed kan vente at han vil kaste seg over andre land for å «erobre» dem. Tvert imot har han nå også erfart noe av alle de enorme problemer som krigføring fører med seg. Kanskje finner han ut/har han funnet ut hvor idiotisk det er å gå til krig og at vi dermed er enda sikrere mot det enn før?
Den som har ansvaret for krigen er naturligvis alltid den annen part. Slik vil det vel alltid være. Det er normalt et delt ansvar. Alle gjør vi feil, og skal det bli krig kreves det nok at begge parter gjør feil eller dumheter. Det er da ikke særlig aktuelt å gå til krig mot noen som gjennomgående er snill og god mot deg? Vår feil i denne saken synes primært å være at vi, som liksom skal være demokratiets forkjempere, totalt neglisjerte ønskene om fristilling for Donbas-regionen, hvor det altså gjennom lang tid har foregått urimelige kamper.
Ellers, i denne saken som nevnt, ser der faktisk ikke ut til å være noen kostnader eller ulemper i det hele tatt ved å akseptere Putins betingelser; frihet for Donbas-regionen. Vurder det opp imot følgene av en langvarig bitter krig med enorme negative konsekvenser for oss alle. Dette er komplett meningsløst!
Skal en gå til krig tror jeg også det kreves en viss grad av ikke bare uenighet, med også fiendskap. Synes du også vi bør ta vår del av skylden for den usemje og motvilje/mistenksomhet og sabelrasling som i senere tid har utviklet seg mellom landene våre? Stemningen var vel en helt annen den gang Nansen og Quisling viste omsorg for nøden i Russland. Kanskje burde vi heller nå søke etter en ny Nansen-ånd og en positiv velvilje og forsøke å bygge opp en ny positivitet og utvidet samarbeid heller enn endeløs vrangvilje og sanksjoner og dels meningsløs mistenksomhet?*
Jeg må nok tilstå at jeg mener vår trygghet vil bli langt bedre fundert på et slikt grunnlag enn på stadig mer opprustning og tanker om avskrekking. Jeg forstår heller ikke at det går an å ha tillit til avskrekking når all erfaring har vist oss at jo farligere vi fremstår, dess engsteligere blir våre motparter, men i stedet for avskrekking og lammelse, fører frykten til motreaksjoner og ytterligere opprustning, en voldsspiral! Skal vi kalle det påskrekking???
Kan vi ikke være enig om at å forsøke å finne konstruktive løsninger heller enn destruktive ikke er noe svik?
Uansett: Takk for at du gir meg anledning til å forsøke tenke litt over vår situasjon og våre muligheter! Jeg tror det kan være fruktbart!
Modernas høydose-vaksine øker faren for hjertebetennelse
Av skribent - 2. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/modernas-hoydose-vaksine-oker-faren-for-hjertebetennelse/
Det er dosen som utgjør giften
Av Alex Berenson, Unreported Truths
En ny stor studie gir enda mer bevis for at Modernas høydose mRNA- sprøyte er farligere enn Pfizers mindre doser. Kommer offentlige helsebyråkrater til å anerkjenne virkeligheten mens de presser på med flere booster-doser?
En stor ny studie viser at mRNA-doser kraftig øker risikoen for farlige hjerteskader hos skandinaver som tok sprøytene i fjor samt at Modernas 100 mikrograms injeksjoner var farligere enn Pfizers doser på 30 mikrogram.
Hos unge menn, som er spesielt utsatt for hjerteinflammasjoner etter vaksinering, var forskjellen spesielt signifikant.
Data fra studien, publisert i en fagfellevurdert journal kalt Jama Cardiology, viser at dersom 1 million menn mellom 16-24 år får to doser av Modernas vaksine, så fører det til om lag 300 innleggelser på sykehus for myokarditt (hjertemuskelbetennelse) samt en relatert lidelse kalt perikarditt (hjerteposebetennelse). De fleste innleggelser vil skje etter andre dose. Får de samme mennene i stedet Pfizers vaksine, leder det til om lag 100 innleggelser. Kilde.
Et appendiks i studien viste også en tendens mot mer dødelige utfall av myokarditt hos pasienter som hadde fått Moderna enn hos dem som hadde fått enten Pfizer eller ingen vaksine, selv om tendensen ikke var statistisk signifikant.
Nesten 5% av dem som ble lagt inn på sykehus for myokarditt etter Modernas vaksine døde, sammenlignet med under 1% av dem som fikk Pfizer eller hos dem som er uvaksinerte. (Se tabell 11)
Sverige, Norge og Finland stoppet i oktober i fjor bruken av Modernas vaksine for mennesker under 30 år. USA derimot har ingen slike restriksjoner, selv om Modernas vaksine ikke godkjennes for bruk på dem under 18 år.
Den høyere risikoen som Moderna fører med seg øker den totale bevismengden for at faren øker ved høyere doser. Modernas forskere anerkjenner selv det potensielle problemet i en studie selskapet selv offentliggjorde forrige måned.
I sin tur gir de bevisene grunn til å stille spørsmål ved om oppfordringene til å ta booster- sprøyter for å forsterke vaksinenes forsvinnende virkning i seg selv leder til nye risiki. Siden så få kliniske- eller sikkerhetsstudier har blitt utført på boostere, så driver nå myndigheter og forskere ren gjetning om hvilke farer boostere fører med seg.
Men mangel på kunnskap har slett ikke stoppet innsatsen for å få folk til å ta boostere, som bare midlertidig øker nivået av antistoffer, før dette nivået igjen faller.
I den nye studien, publisert onsdag 20.04 dro forskerne veksler på eksepsjonelt grundige helse- og vaksineringsdata fra Danmark, Finland, Norge og Sverige. De gikk gjennom tusenvis av tilfeller av myokarditt og perikarditt i de fire skandinaviske landene fra slutten av desember 2020 til tidlig i oktober i 2021 og sjekket dem mot registrerte vaksinasjoner.
Myokarditt er en inflammasjon i selve hjertemuskelen mens perikarditt er et resultat av betennelse i hjerteposen. De behandles vanligvis med hvile og anti-inflammatorisk behandling, men i noen tilfeller kan de føre til permanent skade på hjertet og også til dødelig utgang.
Oversatt av Væringen for Derimot.no.
Alex Berenson er en tidligere New York Times-reporter og forfatter av 13 romaner, tre sakprosabøker og heftene om Unreported Truths. Hans nyeste bok, PANDEMIA, om koronaviruset og vårt svar på det, ble utgitt 30. november 2021.
Frihet til å tenke
Av leserinnlegg - 2. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/frihet-til-a-tenke/
Av Eli Wæhre.
Er tanken fri? Jeg betrakter meg selv med kollektivets øyne, samtidig som jeg tolker omverden utfra mine egne forutsetninger. Samspillet danner grunnlaget for tanker og meninger.
Vi har ingen eksakte kilder eller vitenskap som gir oss alle svarene eller sannheten. Ingen bibel eller oppslagsverk. Vi har medfødte evner til refleksjon og analyser for systematisk tenking og logikk. Det er verktøy for å finne kunnskap, søke svar og reise problemstillinger til ettertanke.
Er tanken fri? De er sterkt knyttet til våre følelser. Vi lar ikke våre følelser ødelegge vår dømmekraft, de er innbakt i våre tanker og refleksjoner, som en empatisk rettesnor.
I det kollektive formes våre tanker som er et produkt av påvirkning. Det er likt for oss alle.
Mentalisering
Finn Skårderud har satt ord på en psykologisk teori for hvordan vi forstår oss selv og omverden i en modell i psykologien som kalles mentalisering. Artikkelen kan leses i sin helhet i Tidsskriftet for legeforeningen. Her beskrives betydningen av en trygg tilknytning for å åpne opp rommet for ettertanke, undring og refleksjon. Han skriver:
– Sikker tilknytning fremmer evnen til mentalisering – en åpen nysgjerrighet overfor andres mentale tilstander og hvordan vi kan erfare virkeligheten på forskjellig vis. Usikker tilknytning, derimot, svekker eller hemmer de mentaliserende evner. «Som om» blir til «er». Følelser kan i slike situasjoner oppleves som påtrengende og udiskutable virkeligheter her og nå. Rommet for refleksjon, ettertanke og undring virker lukket.
Videre sier han:
-Våre mentaliserende evner er viktige for etikken. Den etiske siden ved mentalisering handler ikke bare om evnene, men også om viljen til å forstå den andre, om å være nysgjerrig og tilstrebe interesse for andres sinn, på engelsk «mind-mindedness». Jo bedre man forstår andres atferd, desto vanskeligere er det å behandle et menneske som en ting.
Modellen er god i en terapeutisk relasjon, for å forstå. Mitt spørsmål er om den også kan hjelpe oss til å forstå dynamikken i en politisk kultur?
Trygghet
Unngår vi å propagandere fiendebilder som begrenser engasjement og følelser, løftes vi inn i en virkelighet hvor vi er i stand til å se kompleksiteten og ikke bare tro på det enkle svaret. Det skjer i en atmosfære hvor følelser er akseptert, hvor tvil og søken er anerkjent og formen på kommunikasjon ikke bare er definert utefra retoriske prinsipper. Det betinger en kvalitativt bedre kommunikasjonsform enn at: «Jeg skal vinne over deg» eller «Jeg skal spidde deg med ord», en debattform vi kjenner så altfor godt.
Vi trenger å møte andre som lytter, hvor vi kan delta i en argumentasjonsanalyse hvor målet er å finne kjernen i det vi mener. En sikker tilknytning skapes ved fravær av hån, fordømmelse og nedlatende kommunikasjon. Nettopp da skapes muligheter for personlig utvikling. Fri fra sensur og autoritære trekk.
Hvordan skal det gripes an?
Å fordømme tanker
I politiske miljøer i dag er det spesielt grupper på venstresida som baner veg for sensur. Noe man kan forundres over da vi så godt vet at uvitenhet er å utøve makt over et folk. Det er jo en feilslått politikk – uforenlig med å forstå og analysere samfunnssystem. Vi trenger tvert imot verktøy, systemforståelse og tro på oss selv for å reflektere. Felleskapet kan, som jeg oppfatter i beskrivelsen av mentalisering, gi respons og være en slags mentor. Det nytter ikke at det finnes bedrevitere som belærer oss, vi overtar ikke andres tanker passivt. Vi deltar selv i den kognitive prosessen hvis vi får utfolde oss uten redsel for å bli kneblet. For hvem vet hvilke folk som har rett til å dømme andre? Hvem i gruppa kan du stole på? Hvem godkjenner hva? Frykt er et effektivt redskap for å bringe folk til taushet.
Den delen av venstresida som i dag kansellerer møter eller vedtar ukorrekte kilder, undervurderer folks kognitive evne til refleksjon. Frykt rammer ikke i hovedsak de som åpent står fram med politiske analyser, de inngår ofte allerede i en dynamisk mentaliseringsprosess, hvor nysgjerrighet på andre kulturer, kilder og folk, har skapt et godt grunnlag for kunnskap. Det er oss, de andre, som er redde og forsvarsløse ved angrep eller innsnevring av våre tanker og meninger. Som om vi sto i en disputas rede for hogg.
Vi har ikke ressurser eller verktøy til å studere kildebruk i KK, VG, NRK, faktisk.no eller hva det måtte være på sosiale medier. (Det gjelder nok dessverre også for mange av de som jobber der). Er vi misfornøyde med statskanalene og mainstreammedia som tilslører og utelater viktig informasjon, samtidig som vi erkjenner vår uvitenhet, får vi viktige impulser og kunnskap fra et mangfold av kilder som vi tar i bruk for å analysere.
Et opplyst folk
Demokrati kan bare eksistere hos et opplyst folk. Det er derfor dypt ironisk at det sniker seg inn en autoritær fryktkultur i progressive bevegelser med portvoktere som skal bestemme hvem som skal få ytre seg i det offentlige rom. Det er voktere som skal definere hvilke nyhetskanaler vi skal forholde oss til. Parallelt blir meninger personifisert med angrep og vi mister evnen til å ta andres perspektiv.
Det er en gåte for meg at det i dag er toneangivende på venstresida som vil bringe antiimperialistiske og maktkritiske media, til taushet. På samme tid som det skjer en legitimering av mainstream media uten at det stilles krav om etterrettelighet eller kildebruk. Vi blir passiv til samfunnsutviklingen når viktig informasjon holdes tilbake.
Dessverre tegner det seg et mønster her som er vanskelig å skjønne. For i min forståelse av kognitive prosesser beskrevet som mentalisering, foregår det en grunnleggende kobling mellom meg og omverden. En kobling som skjærer seg hvis min selvfølelse svekkes, eller hvis omverden gjør det vanskelig for meg å se helheten. Noe som er nærliggende i en kulturer hvor noen «skal tas», og der hvor sannheter skal vedtas uten dypere forståelse. Som om vi var sammen i en sekt hvor noen, de få utvalgte, er ånden som rår. Over mennesker uten egenverdi.
Er vi trygge kan vi åpne opp, søke ytterpunkt og konflikter, med referanser til vår gruppe og med visshet om at vi har evnen til refleksjon. Noe som beskrives i ovennevnte modell hvor vi søker å forstå andre innen fra, og oss selv utenfra. Med nysgjerrighet og en reflekterende holdning uten å bare søke den eneste sannheten.
Denne artikkelen har tidligere vært publisert på Trønderrød, og publiseres her med forfatterens velvillige tillatelse.
Odessa 2. mai 2014 – massakren som startet krigen
Av Pål Steigan - 2. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/odessa-2-mai-2014-massakren-som-startet-krigen/
2. mai 2014 satte nazistiske pøbler fyr på Fagforeningenes hus i Odessa. Inne i bygningen var kanskje et par hundre anti-Maidan-aktivister. Nazistene ville brenne dem levende og sang hånlig om å «grille coloradobiller» (nedsettende navn på russisktalende). Mange av dem som prøvde å komme seg unna flammene ble skutt eller slått i hjel. I alt ble nesten femti mennesker drept av nazipøblene den dagen. Det var den verste nazimassakren etter annen verdenskrig. Men hva sa mediene – og hvor var venstresida?
Et planlagt massemord
De første kaotiske timene etter at brannen startet, var det motstridende meldinger om hva som hadde skjedd og hvem som sto bak. Men røyken lettet fort. Det tok svært kort tid før hovedlinjene i hendelsen ble klarlagt. Det var nazistiske bøller som sto bak. Lederne var knyttet til Høyresektoren og det fascistiske regjeringspartiet Svoboda. (Svoboda ledes av Oleh Tyahnybok, som har blitt aktivt støttet av USAs viseutenriksminister og posert på bilder med henne.) Det er også klarlagt at krefter i politiet og brannvesenet var involvert. Brannvesenet rykket ikke ut da de skulle og politiet hjalp morderne. Massedrapet ble gjennomført av folk med samme naziideologi som Anders Behring Breivik, og massakren var i omfang og antall drepte på nivå med Utøya. Forskjellen var at i Odessa var det politiske partier med tilknytning til kuppregjeringa i Kiev som sto bak, altså en velorganisert nazistisk bevegelse.
Det er godt kjent i Ukraina hvem morderne var, men de er aldri blitt straffet. Dette var den pogromen som mer enn noe annet gjorde at det russiske mindretallet i Ukraina med god grunn fryktet for sine liv. Dette førte til opprøret og etableringa av folkerepublikkene i Donbass og den åtte år lange «anti-terror»-operasjonen som først Porosjenko og så Zelenskij har ført mot innbyggerne i utbryterrepublikkene.
Kimene til krigen i Ukraina finner vi i det planlagte massemordet i Odessa.
Men hvor var mediene?
En skulle ha trodd at en så alvorlig forbrytelse både ville ha fått stor mediedekning og at den ville ha blitt fordømt i kraftige ordelag. Mediedekninga var oppsiktsvekkende liten, og fordømmelsene har uteblitt.
Aftenposten hadde en nyhetsartikkel 3. mai og en oppfølging fra NTB samme dag der EUs utenrikssjef Catherine Ashton ble sitert:
Men jeg har ikke funnet noen medier som har forsøkt å finne ut hva som skjedde med den uavhengige etterforskninga som Catherine Ashton annonserte. Og i følge Aftenpostens database på nett kom det aldri noen fordømmelse av massakren på redaksjonell plass. NRK er en sak for seg. Odessa-massakren ble omtalt i et par korte nyhetsinnslag. Det første av dem ble sendt i Kveldsnytt 2. mai og er absolutt severdig. Det etterlater liten tvil om at nazistene var ansvarlige for mordbrannen.
Deretter kom det et selsomt innslag i Lørdagsrevyen 3. mai med Hans Wilhelm Steinfeld fra Moskva, som etter beste evne klarte å prate seg bort fra spørsmålet om ansvaret for massakren. Men det mest skandaløse var at samme dag, sendte NRK dette koseintervjuet med Dmitro Jarosh, lederen for Høyresektoren. Dagen før hadde denne mannens tilhengere brent inne og slaktet ned forsvarsløse mennesker i fagforeningsbygningen i Odessa. Steinfeld stilte ikke ett kritisk spørsmål, men ler og koser seg sammen med nazisten.
Hva gjorde Klassekampen?
Vi har gått gjennom Klassekampen fra 2. mai til 21. mai 2014. 5. mai hadde avisa en nyhetsartikkel som refererte tragedien basert på BBC, The Guardian og NTB. Avisa følger opp med en egen nyhetssak dagen etter som blant annet omtaler hendelsene i Odessa. 7. mai kommer avisas første (og eneste) egenproduserte artikkel med Odessa-massakren som hovedtema. Artikkelen etterlater ingen tvil om at nazistene sto bak massedrapet. Så nevnes Odessa-massakren i en setning 9. mai. Og det er det.
Ifølge Klassekampens egne nettsider er Odessa-massakren ikke omtalt på lederplass eller i noen redaksjonell kommentar i perioden mai til oktober 2014.
Hva med Rødt?
Partiet Rødt er jo kjent som et anti-fascistisk og frittalende parti. Når forsvarsløse mennesker brennes inne i Fagforeningenes hus i Odessa, skulle man vente et kraftfullt engasjement. Men det vi finner på Rødts egne nettsider er en nokså tam uttalelse om Ukraina der Odessa-massakren er omtalt slik:
Utviklinga viser hvor farlig det er at nazipartiet Svoboda har fått lederen av sikkerhetsrådet og at nestlederen er fra «Høyre sektor». Det var «Høyre Sektor» som stod i spissen for massedrapet på pro-russiske demonstranter i Fagforeningenes hus i Odessa nylig.
Ifølge bloggen til partileder Bjørnar Moxnes skrev han aldri noe om Odessa-massakren mellom mai og oktober i 2014, og knapt noe om Ukraina i det hele tatt. Derimot engasjerte daværende nestleder Marielle Leraand seg i Ukraina-spørsmålet og skrev en rekke artikler.
Og vi kan også spørre om de tidligere lederne av Rød Valgallianse, som har vært svært så aktive etter 24. februar 2022, Torstein Dahle og Jørn Magdahl, om de noensinne engasjerte seg mot pogromen i Odessa eller framveksten av nazismen i Ukraina i det hele tatt. Gjorde dere det, Dahle og Magdahl?
Den nåværende ledelsen i Rødt begynte ikke å interessere seg for Ukraina før Russlands folkerettsstridige invasjon i februar 2022. Partiet har aldri vært opptatt av å bekjempe rasismen eller nazismen i Ukraina.
Hva kommer det av?
At de profesjonelle liberalerne i Civita og Minerva holder kjeft om nazistisk terror er strengt tatt ikke så overraskende. Det har lenge skint gjennom at de bare er opptatt av å skrive og snakke om menneskerettigheter når det tjener en vestlig imperialistisk agenda. Vestens massive brudd på menneskerettighetene, enten historisk i Indo-Kina, eller de seinere åra i Jugoslavia, Irak, Libya og Syria interesserer de seg ikke for. Så hvorfor skulle de bry seg om nazismens framvekst under Vestens beskyttelse i Ukraina?
Les: Ukraina og den liberale intelligensiaens fallitt
Når det gjelder «venstresida» har vi ingen fullstendig forklaring på den slående passiviteten. Men vi vil sette fram en tese om at venstresidas passivitet og unnlatelsessynder kommer av at USA har lykkes med sin narrativ. USAs «fargerevolusjoner», som Euromaidan er et skoleeksempel på, er «carefully designed to suck the twelve-year old listener into our camp», som Frank Zappa ville ha sagt. De narrativene som bygges opp er slik at de går rett hjem hos den liberale, «progressive» middelklassen. Tilsynelatende slåss man mot oligarker og for frihet, og man bruker internett og sosiale medier og er moderne og kule.
Hillary Clintons «smart power»
Denne strategien har et navn, nemlig «smart power», og den ble offisiell amerikansk politikk da Hillary Clinton tok over som utenriksminister i USA. Suzanne Nossel (State Department, Council of Foreign Relations osv.) skrev en artikkel om denne strategien i Foreign Affairs i 2004 der hun blant annet argumenterte slik:
Gjenreisingen av en ekte forpliktelse til å spre frihet og liberalisme, vil forene progressive i kampen mot terrorister og banditter. Mens liberal internasjonalisme kan overvinne isolasjonismen til det anti–imperialistiske venstre (eksemplifisert ved sitt forsvar av irakisk suverenitet før krigen), kan krigen mot terrorisme overvinne aversjonen mot retten til humanitære bestrebelser.
Denne «liberale internasjonalismen» er en rehabilitering av den retorikken som ble brukt under Bill Clinton, og som Suzanne Nossel skriver, står den ikke i motsetning til militær intervensjon. Hun mener derimot at «soft power» og militær makt skal støtte og utfylle hverandre. Målet er det samme som under George W. Bush, men retorikken, enkelte av metodene, og ikke minst narrativen, er annerledes. Under den «liberale internasjonalismen» støtter CIA diverse NGOer som angivelig kjemper for demokrati, likestilling, kvinners og homofiles rettigheter, og hva det måtte være (Pussy Riot), for å skape et stort nok momentum til å begynne å destabilisere det samfunnet man vil skaffe seg kontroll over.
Og hvordan påvirker det en småborgelig-liberal venstreside? I tilfellet Ukraina har venstresida åpenbart latt seg forføre av frihetsfrasene og fortellingene rundt Euromaidan, så til de grader at man ikke reagerte på det USA-støttede statskuppet som brakte nazister inn i en europeisk regjering for første gang siden 1945. Så forført ble man at selv massedrapet i Odessa ikke utløste så mye som en løpeseddel eller en demonstrasjon i Norge. Det var heller aldri noen protester mot Kievjuntaens bruk av tanks, bombefly og raketter mot sivile i Øst-Ukraina. Et typisk eksempel på en som har latt seg forføre av denne narrativen er Slavoj Žižek, som skrev en panegyrisk hyllest til «heltene på Maidan», etter statskuppet, men rett før massakren i Odessa. (Trykt i Klassekampen 21. juni 2014.)
Derimot er det ganske spesielt at Holocaust-senteret har holdt kjeft når holocausttilhengere driver sine myrderier under nazifaner. Vi har gjentatte ganger rettet skriftlige henvendelser til ledelsen og enkeltforskere ved HL-senteret om hvorfor de aldri har skrevet noe om den aggressive framveksten av nazisme i Ukraina, men har aldri fått noe svar. Vi skal ikke spekulere i hva det kommer av.
Les: Hagtvet, HL-senteret og fascismen i Ukraina
Kunne den tragiske krigen vi nå ser i Ukraina vært unngått hvis de russisktalende ukrainerene som ble utsatt for rasistisk terror i 2014 hadde fått Vestens, de liberales og venstresidas støtte? Ville de ha følt seg trykke nok dersom forbryterne hadde blitt tatt den gangen og ropene om å «brenne coloradobiller» hadde blitt fordømt og tatt et oppgjør med? Ville de ha turt å satse på ei framtid i Ukraina hvis ikke Vesten med USA i spissen så åpenlyst hadde samarbeidet med ukrainske nazister?
Det er det umulig å svare på. Men det vi vet er at frøene til dagens krig ble sådd i Odessa 2. mai 2014. Og vi vet at sjøl om det er åtte år for seint, kan det fortsatt tas et oppgjør med massemorderne.
Vil det skje?
Det vi vet er at Ukrainas regjering har innført portforbud i Odessa nettopp denne dagen, sannsynligvis for å unngå å bli minnet om denne massakren.
Les: Curfew for Anniversary of Odessa Massacre That Sparked Rebellion
Se: