Nyhetsbrev steigan.no 02.04.2023
Fransk etterretning infiltrerte Lafarge og samarbeidet med ekstremister i Syria
Vikarbyrådirektiv, bemanningsselskaper — og EØS-overkjøring?
Melding om en mislykket folkehelsepolitikk
Norge – fremdeles Annerledeslandet
Italia 2020: På innsiden av Covids ‘Ground Zero’
Fransk etterretning infiltrerte Lafarge og samarbeidet med ekstremister i Syria
Av skribent - 2. april 2023
https://steigan.no/2018/05/nordmannen-jacob-waerness-arrestert-i-paris-for-terrorfinansiering-hva-har-vaert-psts-rolle/
Bruno Lafont, tidligere toppsjef i Lafarge, sier at den franske etterretningstjenesten sto bak beslutningen om å fortsette operasjonene i Syria og betale ned «terrorgrupper» som ISIS.
Av News Desk, The Cradle.
I et intervju med Libération som ble publisert 31. mars 2023 anklaget Bruno Lafont, den tidligere administrerende direktøren i Lafarge, fransk etterretning for å ha infiltrert selskapet i Syria, hvor det samarbeidet med ekstremistgrupper, inkludert ISIS.
«De franske myndighetene oppmuntret oss til å opprettholde aktivitetene våre i Syria,» sa han i intervjuet.
Bruno Lafont var blant åtte Lafarge-ledere som ble stilt for retten for deres påståtte forbrytelser mot menneskeheten og finansieringen av ekstremistgrupper, inkludert ISIS, i tillegg til å ha satt ansattes liv i fare.
Det franske industriselskapets fabrikk fortsatte sin drift i Syria til tross for at ekstremistiske grupper tok over store deler av landet til de endelig la ned fabrikken i Jalabiya, Aleppo, i september 2014.
Den 18. oktober 2022 erkjente Lafarge, som ble en del av det sveitsiske børsnoterte Holcim i 2015, seg skyldig etter amerikanske anklager om at de foretok utbetalinger til ekstremistgrupper i Syria.
Etter en lang stillhet hevder imidlertid den tidligere konsernsjefen nå at den franske etterretningstjenesten ga ordre om å fortsette driften.
«Det er klart at mellom historien vi fortalte i begynnelsen, den som sier at Lafarge, av rent lukrative årsaker, skal ha finansiert terrorgrupper i Syria mellom 2013 og 2014, og det vi oppdager i dag, er situasjonen en helt annen, » sa han.
«Vi får vite at det var et spesielt forhold mellom den franske staten og dens tjenester, og Lafarge (…). En av grunnene til at staten interesserte seg for oss, var at fabrikkområdet egentlig var et strategisk sted for antiterrorkoalisjonen og for Frankrike. Dette er grunnen, tror jeg, til at myndighetene oppmuntret oss til å opprettholde våre aktiviteter i Syria, la han til.
Lafont håper nå å kunne avgi en uttalelse i en fransk domstol, som tidligere anklaget og dømte ham for å ha betalt mellom 4,8 til 10 millioner euro til ekstremistgrupper i Syria i 2013 og 2014.
Etter at den sveitsiske gruppen Holcim overtok Lafarge, gikk selskapet med på å betale en bot på 778 millioner dollar til USA og erkjenner straffskyld for å støtte terrororganisasjoner.
Les mer om Lafarge i Syria:
Lafarge sier seg skyldig i å ha betalt IS
https://steigan.no/2018/05/en-sementgigant-i-krigen-mot-syria/
Nordmannen Jacob Wærness arrestert i Paris for terrorfinansiering – hva har vært PSTs rolle?
Vikarbyrådirektiv, bemanningsselskaper — og EØS-overkjøring?
Av Jan Christensen - 2. april 2023
https://steigan.no/2023/04/vikarbyradirektiv-bemanningsselskaper-og-eos-overkjoring/
Av Jan Christensen.
Det kunne vært aprilsnarr, men er det ikke.
I dag trådte loven som forbyr innleie av arbeidskraft fra bemanningsbyråer i kraft.
Det er en seier – ikke minst for fagbevegelsen.
Stortingets fjorårs-vedtak er imidlertid kraftig utvannet i forhold til opprinnelig krav om landsomfattende innleieforbud.
Foreløpig gjelder forbudet bare i Oslofjord-området – det vil si i Oslo, Akershus, Østfold, Buskerud og Vestfold – og omfatter kun bygge- og anleggsbransjen.
Ved årtusenskiftet, under Stoltenbergregjeringa, ble det daværende forbudet mot innleie av arbeidskraft opphevet
Noe av bakteppet var massearbeidsledigheten i kjølvannet av omveltningene i Øst-Europa. Her tapte innenlandske bedrifter konkurransen mot mer effektive vestlige bedrifter. Folk mistet jobben, og ble tvunget til å søke arbeid utenlands. EU/EØS-landene stod klare til å ta i mot.
Her hjemme manglet den offentlige arbeidsformidling, A-etat, kapasitet.
I stedet grodde bemanningsbyråene opp.
De tjente store penger på arbeidsvillig og underbetalt arbeidskraft.
I 2008 vedtok EU sitt vikarbyrådirektiv
En av hensiktene var å bøte på de verste utslag av arbeidskraftimporten. Som arbeidslivskriminalitet, sosial dumping, helsefarlig arbeid og manglende inkludering.
Direktivet skulle sikre at «vikarene» ble behandlet likt med de øvrige arbeiderne, også når det gjaldt lønn.
Det ble også slått fast at vikarbyåer/bemanningsbyråer skulle anerkjennes som arbeidsgivere.
Fra 2013 ble direktivet en del av vår egen EØS-avtale
Senterpartiet, SV og Rødt var i mot. Landsorganisasjonen, LO, ba regjeringa bruke handlingsrommet i EØS-avtalen og avvise direktivet.
De fryktet for ytterlige frislipp av midlertidig arbeidskraft, noe som også ville svekke det organiserte arbeidslivet.
De fryktet også for rekruttering og fagopplæring. Bemanningsselskaper har ingen lærlingeplasser.
Arbeiderpartiets Anette Trettebergstuen prøvde å berolige. Hun hevdet at Arbeidsmiljølovens krav om at vikarer kun skulle benyttes ved midlertidig arbeid, var god nok garanti mot misbruk.
Men hvor stor verdi har en Arbeidsmiljølov underlagt et stadig slankere Arbeidstilsyn?
10 år har gått siden loven trådte i kraft. Bruk av innleid arbeidskraft har eksplodert
For bemanningsselskapene har loven vært en gavepakke. De fant sine smutthull og ble «arbeidsgivere». Arbeiderne som jobbet i bemanningsselskaper, ble betraktet som «fast ansatt» og ikke som «midlertidig ansatt». Dermed kunne de lettere lånes ut. At mange ansatte hadde såkalt «nulltimerskontrakt», det vil si uten garantert arbeidstid og ingen lønn mellom oppdragene, spilte mindre rolle.
I 2019 ble riktignok ordlyden i bestemmelsene skjerpet, men praksis viser fortsatt mange gråsoner.
Under koronakrisen fikk mange bemanningsbyråer problemer
Bedriftene trengte flere folk, og byråene manglet ansatte.
For flere ble dette en vekker: Vi må satse på egne ansatte, og å kvalifisere våre egne. Ikke innleie!
I de siste årene har byggebransjen i Oslofjord-området kommet stadig mer i søkelyset. Her har bedrifter, til tross for god ordretilgang, redusert egne ansatte. Ofte til under halve arbeidsstyrken.
I stedet har de satset på ansatte fra bemanningsbyråer. Noen bare i få dagers vikariat, andre i arbeidsoppdrag av flere års varighet.
Til tross for bestemmelsene om likebehandling, havner fortsatt mange av disse i B-laget: Uorganisert, uten tariffavtale, uklare pensjonsrettigheter, språkproblemer – med derav større sjanser for arbeidsulykker.
Med forbudet håper regjeringa at arbeidere som før har vært innleid, nå får fast ansettelse i den bedriften der de i realiteten jobber. Arbeidsoppgavene er jo fortsatt der.
Om forbudet virker etter hensikten i Oslofjord-området, kan det bli en spydspiss for lignende tiltak i resten av landet. Og også bli utvidet til flere bransjer.
Men vil det gå sånn?
Jeg er pessimist.
Først fordi ESA, EU sitt kontrollorgan som skal passe på at vi følger opp EØS-avtalen, allerede stiller seg undrende. De ønsker å granske om det strider mot våre EØS-forpliktelser.
Dernest fordi Erna Solberg allerede har varslet reversering av forbudet om hun får danne ny regjering.
Og endelig fordi store bygg- og anleggsprosjekter i Oslofjord-området allerede drives av utenlandske firmaer. For disse er det i praksis fritt fram å skalte og valte med egne arbeidsfolk. Uavhengig av norsk lovverk.
Forbudet kan med andre ord bli en Pyrrhos-seier
Som ender med tap for det seriøse arbeidslivet, og «bisniss as usual» for det «frie marked»s profitører.
For EU og høyresiden i norsk politikk er arbeidskraftens frie bevegelighet over EU/EØS-landegrensene en grunnleggende frihet.
Fast ansettelse i bedriften der de har sitt daglige virke, kan hindre sånn bevegelighet.
Vikarbyrådirektivet har blitt en del av vårt lovverk. Vaktbikkjene er mange og mektige. Så lenge vi ikke fjerner roten til «det onde» – EØS-avtalen – kan Norge fortsatt tvinges til å akseptere fri flyt av innleid arbeidskraft etter direktivets bestemmelser. Også til Oslofjord-området. Uansett usikkerhet og manglende forutsigbarhet for innenlandske og utenlandske arbeidsfolk.
Om ESA mot all formodning ikke skulle reagere, vil en kommende Erna-regjering gjøre det.
Fra nyhetsbrev fra Drammen Nei til EU 1. april 2023.
Jan Christensen
Melding om en mislykket folkehelsepolitikk
Av Romy Rohmann - 2. april 2023
https://steigan.no/2023/04/melding-om-en-mislykket-folkehelsepolitikk/
Helseforskjellene i Norge er for store. Forskjellene er for store på alle områder, når skal vi snakke om klasseforskjellene og gjøre noe?
Av Romy Rohmann.
Helseminister Ingvild Kjerkol presenterte folkehelsemeldingen fredag 31.3, der sa hun blant annet at målet med den nye folkehelsemeldingen er å fjerne sosiale helseforskjeller. Det vil si at alle skal ha en god helse. Kjerkol fortalte at forskjellene i Norge er for store, også når det gjelder helse.
Det er 30 år siden forrige folkehelseutvalg, og hun lanserte et nytt utvalg som skal se på prioritering av folkehelsetiltak.
Vi må styrke grunnlaget som vi bygger folkehelsepolitikken på. Utvalget skal gi oss kunnskap som gjør det lettere å få gjennomslag for gode folkehelsetiltak fordi de bygger på et bredere fundament med tanke på prioritering, effekt og ansvarsfordeling, sa Kjerkol.
Regjeringen ønsker også å styrke samarbeid og bygge partnerskap med frivillig sektor og andre involverte. Derfor lanserer regjeringen et nasjonalt folkehelsepolitisk råd.
Vi trenger et tydeligere samarbeid på tvers av stat, fylkeskommune, kommuner og frivillighet.
Formålet med rådet er skape en arena der politikere og representanter fra det brede lag kan møtes for å drøfte folkehelsepolitikk.
Generalskretæren i Nasjonalforeningen for folkehelsen, Mina Gerhardsen, blir intervjuet i Dagsavisen 28.mars under vignetten Navn i nyhetene. Her var overskriften: Folk må ha råd til å gi ungene sine sunn mat. Her uttrykker hun sin bekymring over den økende fattigdommen i Norge og hva den har å si for folkehelsa. Hun sier bla at den økende prisstigningen på mat får konsekvenser, sunn mat er dyrere enn usunn mat. Hun setter sin lit til den nye folkehelsemeldingen.
Hun sier også til Dagsavisen: Når mangel på penger er problemet, er penger løsningen.
Den 31.Mars gikk 6 forskere ved OsloMet ut også i Dagsavisen med store forventninger til Folkehelsemeldingen som da skulle komme samme dag.
Her skriver de:
Helseminister Ingvild Kjerkol har nylig anerkjent sosiale ulikheter som en trussel mot den norske folkehelsa og viktigheten av å utjevne disse. Vi vet at det er store helseforskjeller mellom ulike sosioøkonomiske grupper og begrenset helsekompetanse kan bidra til å forsterke ulikheter.
De viser til en nylig utgitt rapport* (https://www.instituteofhealthequity.org/resources-reports/rapid-review-of-inequalities-in-health-and-wellbeing-in-norway-since-2014) som viser at helsekompetanse er ulik i ulike sosioøkonomiske grupper, og at de helsevalg folk tar har sammenheng med familiens utdanning og inntekt.
*Rapport 3/2023
De skriver også videre;
Systematisk samarbeid mellom skole og skolehelsetjeneste om undervisningsopplegg som øker elevenes helsekompetanse, er vesentlig for at alle barn kan ta sunne valg og forebygge skade og sykdom. Dette krever forståelse blant lærere og helsepersonell i skolehelsetjenesten for hva helsekompetanse er.
Læreplanen for grunnskolen beskriver at Folkehelse og livsmestring som tverrfaglig tema skal gi elevene kompetanse som fremmer god psykisk og fysisk helse, og som gir muligheter til å ta ansvarlige livsvalg. Læreplanen forplikter dermed skolen til å bidra til å gi barn og unge ferdigheter til å kunne ta vare på egen og andres helse nå og i framtida.
Her pekes det på skolens ansvar og læreplanenes kapittel om Folkehelse og livsmestring. Men jeg må si at som skoleleder i over 25 år er det min erfaring at uansett hva elevene lærer kan skolen ikke oppheve klasseforskjeller og dårlig økonomi.
Den 30.september 2022 skrev vi om Sifo-rapporten: Over 400.000 husholdninger har økonomiske problemer eller sliter i Norge. For å ha råd til mat må man spare inn på strøm og for å ha råd til strøm må man spare inn på mat, sier Sifo-forsker Christian Poppe til NRK.
https://steigan.no/2022/09/dyrtida-er-over-oss/
Den 2.Februar 2023 skrev vi: Nå er det vanlige folks tur til å stå i matkø, kjøpe Too Good To Go, handle i disken for varer som nesten går ut på dato og drive med Dumpster Diving.
Matvareprisene gikk opp 1. februar og folk som før måtte prioritere mellom mat og varme blir ytterligere rammet.
For å ha det klart, en del av disse tingene som er med på å minske matsvinnet er lurt og det burde vi alle gjøre, utfordringa er når dette er noe vi må for å overleve.
Onsdag 1. februar økte dagligvarekjedene prisene på dagligvarer i butikkene, og det var varslet en forventet økning på opptil 10 prosent.
https://steigan.no/2023/02/na-er-det-vanlige-folks-tur-2/
Den 17.februar 2023 skrev vi om Fafo rapporten; Veldedighet i velferdsstaten, Hvem trenger hjelp til livsopphold fra de frivillige organisasjonene: Slik er det i velferds-Norge
Fattige må få matposer fra Frelsesarmeen, NAV henviser til Frelsesarmeen, barnevernet kommer og henter til familiene de har, og kommunehelsetjenesten kommer og henter til sine brukere.
Men denne dokumentasjonen i økninga vi har fått i matkøer og ellers økt fattigdom blant våre innbyggere er det helt tydelig at det er de frivillige organisasjoner som må ta seg av.
Jeg har lenge lurt på om de ikke ser eller ikke vil se så jeg tenkte at en rapport vil kanskje være noe våre ansvarlige politikere MÅ forholde seg til. Men dette anses tydeligvis ikke som ei så stor krise at våre ansvarlige politikere er villig til å komme med ei krisepakke NÅ slik de har gjort i andre tilfeller de siste åra: jfr Coronapandemien og Krigen i Ukraina.
For som vi veit er det ikke pengene det står på når det er kriser som dukker opp som våre politikere ønsker å prioritere. Fattige folk i landet vårt er tydelig ikke særlig høyt prioritert.
https://steigan.no/2023/02/slik-er-det-i-velferds-norge/
Vi har nettopp opplevd brudd i forhandlingene mellom LO og NHO, hvor kravet fra LO var at folk flest skal gå ut av dette året med en reallønnsøkning. Dette blei tydeligvis for mye å innfri for NHO så etter fire dager med lønnsforhandlinger, brøt LO med NHO torsdag 30. mars.
Nå har LO varslet plassoppsigelse for 185 000 medlemmer. Hvem som blir tatt ut i streik i første omgang offentliggjøres på LOs hjemmeside kl. 16.00 tirsdag 11. april.
Disse 185.000 medlemmene representerer antakeligvis ikke de aller fattigste i Norge, de er tross alt i jobb, men når vi ser at ikke engang de som er i jobb skal få opprettholdt kjøpekrafta framover hva da med de som er trygda eller står utafor arbeidsmarkedet.
De store helseforskjellene kan løses, forskjellene kan løses, og hva gjør vår regjering?
De setter ned et utvalg.
En dag da Satan fikk i sinn,
at intet måtte skje,
da satte han i verden inn
den første komité.
Vilhelm Bergsøe (1835 – 1911)
Silkeveien i Latin-Amerika
Av Claudio Katz - 2. april 2023
https://steigan.no/2023/04/silkeveien-i-latin-amerika/
Latin-Amerika: USA improviserer i konfrontasjon med Silkeveien. Del 2.
Claudio Katz er professor ved universitetet i Buenos Aires og forsker ved CONICET. Han er medlem i Red de Economistas de Izquierda (Left Economists Network). Hans siste bok «La teoría de la dependencia, 50 años después» fikk Libertador Award for Critical Thinking. I denne artikkelen viser han at USA er stilt overfor helt nye utfordringer i Latin-Amerika i forbindelse med Kinas inntreden på kontinentet. USA kan ikke gripe til sine tradisjonelle våpen og er nødt til å improvisere – noe som foreløpig går svært dårlig. Artikkelen er i tre deler og er oversatt til svensk av Bertil Carlman. Første del finner du her. Dette er del 2.Red.
Sidenvägen i regionen
Kampen om ekonomisk överhöghet i Latinamerika utkämpas också inom internationella megaprojekt. Kina börjar bygga ett gigantiskt bälte av infrastrukturer, hamnar och rutter, som redan involverar 145 länder vilka är hem för 70 % av världens befolkning och 55 % av världens bruttonationalprodukt. Sidenvägen omfattar 8 000 miljarder dollar i lån och överträffar de återuppbyggnadsplaner som följde efter andra världskriget.
Detta kolossala företag fortskrider mitt i de stormiga spänningar som orsakats av krig, inflation och den brist på utbud, som framkom efter pandemin.
Kina måste också ta itu med de konflikter som uppstår genom skuldsättningen hos de länder som deltar i projekten. Kina är redan en stor fordringsägare i mycket bräckliga ekonomier (Mongoliet, Laos, Maldiverna, Montenegro, Djibouti, Tadzjikistan och Kirgizistan) och refinansierar åtaganden till länder som är hårt drabbade av dessa skulder (Bangladesh, Tanzania och Nigeria).
Förhandlingen av varje del av Sidenvägen, framkallar också konflikter med deltagare, som ökar sitt deltagande utan att rådfråga regionala partners. Italiens förhandlingar bakom Europas rygg exemplifierar dessa spänningar. Men under dessa många olika omständigheter har Kina ställts inför en förvirrad US-amerikansk åskådare.
Detta problematiska scenario har spridit sig till Latinamerika. På bara fyra år har Sidenvägen ökat med 20 länder i regionen, och börjat uppnå en effekt som är jämförbar med den på den afrikanska kontinenten i detta projekt. Argentina var den senaste inkorporeringen och med detta inträde, ökade pressen för inträde [i Sidenvägen] av de tre stora frånvarande: Brasilien, Mexiko och Colombia.
Southern Cone-ekonomin lockades med större krediter för att finansiera förvärvet av varor och tjänster från Kina. Argentina får mindre press från Washington mot Peking än vad Mexiko eller Colombia får, och de har mindre industri att skydda mot importlavinen än vad Brasilien har. Men erbjudandena som utvärderas av Itamaraty är i linje med expansionen av Brasiliens handel med Kina, som hoppade från 2 miljarder USD (2000) till 100 miljarder USD (2020).
Mexiko väntar fortfarande på ett svar på förslaget om att ingå ett direkt frihandelsavtal med Peking, vilket är nedröstat med veto enligt klausulerna i T-MEC som undertecknats med USA. Många röster trycker på för att av detta konfliktfyllda steg skall antas, för att placera landet i en position av verklig jämvikt gentemot de två mäktiga länderna på planeten (Dussel Peters, 2022). Men denna satsning introducerar ett kort som för närvarande ingen vill spela.
Kina förhandlar med alla sina samtalspartner, utan att kräva samma åtaganden som USA brukar kräva. Kina har inte en tradition av att vara en borgenär som fullbordar konsumtionen av territorier, företag eller resurser för insolventa gäldenärer.
Rättegångarna för ”underlåtenhet att följa förpliktelser” som behandlas i ett skiljedomsorgan (ICSID) illustrerar omfattningen av de påföljder som amerikanska (eller europeiska) företag ålägger latinamerikanska stater. Antalet sådana påföljder hoppade från 6 (1996) till 1190 (2022) för kompensationer överstigande 33 miljarder USD (Ferrari, 2022).
Tidens gång kommer att avgöra alla frågor om Kinas framtida beteende i liknande situationer. Vissa analytiker uppskattar att jätten från öster redan har börjat förhindra sådana scenarier (Ecuador Today, 2021), genom att ersätta krediter från stat till stat med privata lån med tillgångsgarantier (Marco del Pont, 2022). Men tillämpningen av dessa skyddsåtgärder har ännu inte verifierats, och Kina fortsätter att uppvisa en vänligare profil än sin nordamerikanska konkurrent. Det går framåt med Sidenvägen, i en hastighet som är oroande för den amerikanska duellanten.
USA:s inkonsekvens växer
Inför Kinas chockerande angrepp, sponsrade Trump en försvarsmur med början 2019 med sitt America Grows-projekt. Han uppmuntrade särskilt privilegierade latinamerikanska avtal med USA-företag inom de mest lovande sektorerna för energiverksamhet. Han främjade särskilt investeringar för att utöka mexikanska gasanslutningar till Centralamerika och för att öka USA:s engagemang i elnäten i Colombia, Ecuador, Peru och Chile. Han lade särskild tonvikt på Bolivias gasreserver och fälten Vaca Muerta (Argentina) och Pre-Salt (Brasilien).
För att påskynda dessa initiativ placerade han sin delegat i presidentskapet för Inter-American Development Bank(Mauricio Claver Carone) och tvingade fram ett jättelån från IMF till den insolventa argentinska staten. Han främjade också en drastisk ändring av de nuvarande statliga upphandlingssystemen, och han föreslog att åtaganden skulle undertecknas på ett snabbt sätt, och att förhandlingar och parlamentariska kontroller skulle hoppas över. Han tillgrep det Trumpska formatet att på rekordtid tvinga fram avtal av tvivelaktig laglighet.
Men med detta improviserade libretto kunde tycoonen inte introducera något alternativ till Sidenvägen. Hans initiativ svävade i ett formlöst universum av projekt, medan latinamerikanska regeringar fortsatte att sluta effektiva avtal med kinesiska kunder och leverantörer. Auran kring lanseringen av America Grows släcktes innan den väckte något betydande intresse.
Dessa osäkerheter återskapade spänningarna inom USA mellan de protektionistiska och globalistiska fraktionerna. Denna konflikt förstärkte hindret för ett initiativ som saknade betydande statligt ekonomiskt stöd. América Crece var tänkt som en plan för att öppna affärer för den privata sektorn och definiera de investeringar som skulle göras.
Detta tillvägagångssätt står i motsats till det direkta statliga stöd som Kina gynnar. Medan America Grows är föremål för godkännande av varje amerikanskt företag, avancerar Silkevägen med medel från Peking. Utan en plånbok i handen kan Washington inte konkurrera med sin asiatiska rival.
Biden ärvde detta hinder utan att komma med någon lösning. Han tog upp samma America Grows-plan, med det mer pompösa namnet Alliance for the Economic Prosperity of the Americas (APEP). Han lade större vikt vid det kompletterande programmet för incitament för återvändande av amerikanska företag baserade i Asien (Back to the Americas). Han stöttade också upp IDB-medel för att erbjuda krediter som matchade Kinas, och han försökte minska den fiendskap som genererades mot regionen av hans föregångare, och fördrev Trumpisttjänstemän från IDB (Merino; Morgenfeld, 2021).
Förhandlingarna med 11 latinamerikanska länder för att främja det nya projektet går mycket långsamt och väcker inte det intresse som FTAA väckte tidigare (Oppenheimer, 2023). Uppmaningen att utöka partnerskapsmodellen med Mexiko (T-MEC) i Centralamerika har inte löst några av de problem som förlamade Trumps initiativ.
Det enorma finanspolitiska underskott som drar ned USA:s finansministerium, begränsar tillgången på pengar som krävs för att utveckla sådana förslag. Denna brist på medel begränsar den interna keynesianska nylansering som Biden föreställer sig, och den hindrar extern konkurrens med jätten i öster. Av denna anledning seglar IDB i ett tillstånd av osäkerhet, medan China-CELAC Forum ökar sin bilaterala agenda. USA misslyckas också med att skapa de politiska utformningar som uppnåtts tidigare med Washington-konsensus.
Omfattningen av USA:s bakslag framgår av en enkel jämförelse med de initiativ som Vita huset antog på 1960-talet för att neutralisera effekterna av den kubanska revolutionen. Vid den tiden tog den till Alliance for Progressmed berg av krediter och investeringar i alla länder, utan att möta ekonomisk rivalitet från någon annan makt i regionen. För närvarande har inte USA de resurserna och står inför en kinesisk konkurrent som tränger in i dess egen «bakgård». Bourgeoisien i Latinamerika, som under de åren automatiskt följde sin huvudman, tar nu avstånd och spelar sitt eget spel.
Ett porträtt av stor oordning
Det senaste toppmötet i Amerika [9th Summit of the Americas] illustrerar USA:s reträtt i regionen. Denna händelse är det främsta exemplet på politisk artikulation på kontinenten och vart och ett av de åtta möten som hållits under de senaste tre decennierna skildrade läget för dessa relationer.
Under de tre första toppmötena (Miami-1994, Santiago de Chile-1998, Québec-2001) var återhämtningen som uppnåddes av Washington mycket synlig, med framväxten av nyliberalism och Sovjetunionens kollaps. Men detta uppsving vändes plötsligt vid det fjärde mötet (Mar del Plata-2005) med FTAA:s nederlag. Den vändningen sammanföll med urholkningen av unipolariteten och starten på en kedja av misslyckanden för USA.
Obama klarade av ett dödläge under de tre efterföljande toppmötena (Port of Spain – 2009, Cartagena-2012, Panama-2015). Han kunde inte slutföra de bilaterala fördragen för att ersätta FTAA och var tvungen att acceptera Kubas närvaro. Han använde till och med ett försonande tal om alla länders likvärdighet och tog avstånd från panmerikanismen.
Trump modifierade det manuset radikalt för att återställa imperiets explicita dominans. Han kombinerade kraftuppvisningar med elakhet vid möten, och han avstod från själva toppmötet (Lima-2018), för att undvika protester och att hans främlingsfientliga provokationer avvisades.
Men den frånvaron täckte bara upp misslyckandet med hans konspirationer mot Venezuela och skeppsbrottet för den ultrahögerkoalition han försökte bygga i regionen.
Under det senaste mötet (Los Angeles-2022) mötte Biden ett större antal motgångar. Han lade upp en agenda med alla ämnen på modet (ren energi, digital infrastruktur, grön ekonomi, demokratiskt styre), för att täcka över sitt syfte att återta USA:s företräde (Lucite, 2022). Han försökte sig på en kraftuppvisning med uteslutande av Nicaragua, Kuba och Venezuela, för att tillfredsställa de högerextrema i Florida, och han tog på sig den dubbla rollen som formell värd och beskyddare av mötet. Men med denna upprepning av ett Trump-liknande tölpaktiga beteende, framkallade han de protester som fördärvade mötet.
Mexiko ledde de frånvarande regeringarna, som inte accepterade uteslutningarna, och som framkallade en urholkning av själva toppmötet. Mötet förblev en misslyckad show, ifrågasatt av nästan alla deltagare (Casari, 2022). Uteslutningarna som motiverades av kränkningar av de mänskliga rättigheterna var särskilt absurda, mitt i USA:s försoning med den kriminella monarken i Saudiarabien. Biden avvisades även av flera högerregeringar som valde att inte närvara (Morgenfeld, 2022).
Denna frånvaro hindrade framsteg i den planerade pakten för att begränsa floden av migranter i olika territorier i Centralamerika. Mötet lyckades inte heller uppnå det önskade stödet för sanktionerna mot Ryssland och var tvunget att acceptera en princip om att annullera uteslutningar vid framtida möten. De talare som krävde denna princip blev toppmötets verkliga huvudpersoner. Inte ens Vita husets anspelningar på ett förestående världskrig förenade latinamerikanska regeringar med deras storebror (Rangel, 2022).
Det som hände skildrade förändringen i den rådande maktbalansen i regionen. Förenta staterna försöker göra ett steg, utan att vända på de motgångar som det står inför, och börjar konkurrera med möten som främjas av sin kinesiska rival, som inte utesluter någon deltagare. Till skillnad från Mar del Plata förstördes inte toppmötet i Los Angeles av uppkomsten av en latinamerikansk anpassning, utan av den amerikanska administrationens egen impotens.
De underliggande militära resurserna
USA försöker motverka sina ekonomiska brister med större geopolitiska och militära åtgärder. Detta kort har spelats ut av alla invånare i Vita huset, för att hålla tillbaka den kinesiska närvaron och för att bryta de lokala kapitalistklassernas autonomi.
Båda syftena delas av republikanernas och demokraternas ledning, som förespråkar en kombination av aggression och förhandlingspolitik, för att åter samla ihop USA:s makt. Blandningen av käppen med gott uppförande kvarstår som huvudkombinationen för alla Washington-administrationer.
Ingen ledare i nord[Amerika] överväger tanken på ett amerikanskt tillbakadragande från Latinamerika. Denna brist på flexibilitet är en inneboende ingrediens hos den ”första makten”, som inte kan (och inte vill) komma överens med Kina om den överföring av herraväldet som man kom överens om med Storbritannien under första hälften av 1900-talet.
USA avser att bevara sitt företräde genom att använda den monumentala militära strukturen som upprätthålls av Pentagon i regionen. Southern Command, IV-flottan och baserna i Colombia uttrycker en uppställning i en skala som mycket liknar den som marinsoldaterna utplacerade i Persiska viken eller Medelhavet har.
Latinamerika är den historiska grunden för USA:s inblandning. Mellan 1948 och 1990 var utrikesdepartementet involverat i störtandet av 24 regeringar. I fyra fall ingrep trupper från USA, i tre fall segrade CIA-attentat, och i 17 fall var det statskupper som utgick från Washington. En stor del av dessa övergrepp utfördes av de 70 000 militärer som utbildats av Pentagon mellan 1961 och 1975 för att utföra alla typer av massakrer.
«Kriget mot droger» har varit den senaste formen av sådana upptrappningar. Det inkluderade en i form av DEA-närvaro, särskilt i Mexiko, Colombia, Peru och Bolivia. Ett dramatiskt antal latinamerikaner har dödats, utan någon effekt på att minska narkotikahandeln. Denna ineffektivitet var en konsekvens av CIA:s eget handlande, som tolererade kommersialiseringen av narkotika för att komplettera dess [CIA:s] finansiering.
Denna krets underlättade också mångmiljonvinster för vapentillverkare och banker, som omvandlar svarta pengar till sina nuvarande verksamheter. För denna tvätt bestraffades de enheter som var inblandade i brottet – som Wells Fargo – med obetydliga böter (Miguel, 2022).
Utrikesdepartementet döljer alltid sina aggressioner med osannolika förevändningar. Marinsoldaterna och ambassaden har traditionellt framställts som räddare från ständigt nya fiender. Först var det kommunisterna, sedan talibanerna, sedan droghandlare och på sistone terrorister. Hollywood bidrar aktivt till denna maskerad genom att i stor skala framställa stereotyper, som vid varje tidpunkt formas efter de mystifikationer som Washington önskar (Cook, 2022).
USA har för närvarande 12 militärbaser i Panama, 12 i Puerto Rico, nio i Colombia, åtta i Peru, tre i Honduras och två i Paraguay. USA har också anläggningar av samma typ i Aruba, Costa Rica, El Salvador och på Kuba (Guantanamo). På Falklandsöarna säkerställer den brittiska partnern ett NATO-nätverk kopplat till de nordatlantiska platserna (Rodriguez Gelfenstein, 2023).
Men Washington står inför en strategi av begränsningar som den inte mött tidigare. Man kan inte längre skicka gendarmer, med samma fräckhet som rådde under andra hälften av 1900-talet. Man prioriterar sin verksamhet i skymundan, att störta besvärliga härskare och installera likasinnade diktatorer.
Det räcker med att observera den senaste bekännelsen av en högt uppsatt Trump-tjänsteman (John Bolton), för att lägga märke till hur ihärdiga USA:s noggranna förberedelser av statskupper (El País, 2022). Washingtons män upprätthåller också det våldsamma förtryck som inkräktaren Dina Boluarte lagt på det peruanska folket (Ruiz, 2023).
Med samma grovhet och utan något filter proklamerade chefen för Southern Command Pentagons rätt att förvalta Latinamerikas naturresurser som sina egna (Reyes, 2022). Med detta mandat gör en kår av ingenjörer från USA om den navigerbara delen av floderna som korsar Paraguay. I sin konfrontation med Peking undviker Washington all lättnad på sin militära närvaro på «bakgården».
Orinoco Tribune:
Latin America: US Improvises in Confronting the Silk Road
Oversatt til svensk av Bertil Carlman.
Første del av artikkelen finner du her:
Latin-Amerika: USA improviserer i konfrontasjon med Silkeveien
Tre Putin-biografier
Av Lars Birkelund - 2. april 2023
https://steigan.no/2023/04/tre-putin-biografier/
Bokanmeldelse av Putin-biografiene til Bjørn Nistad, Øystein Bogen og Hans-Wilhelm Steinfeld.
Omtale, sammenligning og kommentarer knyttet til 1. Russlands redningsmann – en politisk biografi om Vladimir Putin, skrevet av Bjørn Nistad og utgitt av Vidarforlaget i 2016. 2. Putin og jeg – Russlands vei fra håp til håpløshet av Øystein Bogen (Kagge, 2016) og 3. Putin av Hans-Wilhelm Steinfeld (Cappelen, 2020). De nevnes i denne rekkefølgen, da det var i denne rekkefølgen jeg leste dem.
«Dokumentarer hevder å representere fakta – de kan ikke kun vurderes etter hvor stor emosjonell berøringskraft de har». Dette, som jeg skrev i Ny Tid desember 2017, var en kritikk av Ny Tids omtale av flere dokumentarfilmer, der anmelderne syntes å være lite bevisst på at slike filmer kan være en del av den pågående informasjonskrigen. Men det som gjelder for dokumentariske filmer gjelder også for dokumentariske bøker. Hvor nøytrale er de, eventuelt: hvor mye prøver de å påvirke leseren til et visst syn?
Biografier kan være omstridte og de to førstnevnte ovenfor er så forskjellige at man tidvis får inntrykk av at de omtaler to forskjellige menn. Også bøkenes titler signaliserer det. Bjørn Nistad, som er doktor i russisk historie og har skrevet flere bøker om Russland, er russofil og beundrer dessuten Vladimir Putin, Russlands president siden 2000 (hvis vi ser bort fra de fire årene han var statsminister). Så de som leser hans bok får et sympatisk og forståelsesfullt Putin-portrett.
Øystein Bogen, TV 2s mangeårige utenriksreporter med vekt på Russland, hevder riktignok også at han er glad i Russland, men at Russland under Putin har fått ham til å skifte mening. Hans bok er i bunn og grunn et nidportrett. Han avslutter forordet sitt med å påstå at «Russland under Putin har sluttet å se framover» og er på vei «i galloppfart tilbake til Stalin-tiden».
Hans-Wilhelm Steinfeld, NRKs Russland-korrespondent i flere årtier (til og fra), og på sett og vis Bogens læremester (ifølge Bogen sjøl) sier tvert imot dette, fire år etter Bogen: «Det må gjentas at Vladimir Putin langt ifra gjeninnførte sovjetiske tilstander. Jernteppet ble ikke gjeninnført, trosfriheten ble opprettholdt og langt på vei gjaldt det også talefriheten (…) Der Stalin henrettet politiske motstandere fikk de 25 års fengsel under Bresjnev. Under Putin fikk dissidentene ofte bare 15 døgn i kasjotten etter en demonstrasjon» (s 101).
Det er altså ikke likegyldig hvilken Putin-biografi man leser. Boka til Steinfeld befinner seg omtrent midt imellom de to andre når det gjelder synet på Russland og Putin. Den var for meg overraskende nyansert, tatt i betraktning at Steinfeld iblant har uttalt seg svært foraktelig både om Russland, russere og Putin. Skjønt helt overrasket var jeg ikke, da Steinfeld er temperamentsfull og kan ‘slenge med leppa’ i ulike retninger, noen ganger aggressivt, andre ganger godlynt, nesten som om han angrer seg.
Ernest Hemingway fikk høre noe lignende, at Klokkene ringer for deg, hans bok om borgerkrigen i Spania var mer nyansert og ærlig enn de reportasjene han skrev da han var reporter der for Esquire under krigen, en oppdragsgiver som ønsket en viss vinkling, ifølge den dokumentarserien som NRK sendte om Hemingway i 2021.
Russlands redningsmann – en politisk biografi om Vladimir Putin (Bjørn Nistad, 2016)
Denne boka er både den mest fokuserte og den grundigste av de tre. Jeg fant heller ikke sjølmotsigelser av den typen jeg fant i de to andre, som jeg kommer tilbake til. De som kjenner meg er nok ikke overrasket av at jeg sier dette, da mitt syn på Putin og Russland sammenfaller ganske mye med Nistads syn. Men det finnes objektive grunner til å si det. Boka er mest fokusert av de tre simpelthen fordi den kun handler om Putin og forhold som er politisk relatert til Putin, mens partier i Bogens bok er sjølbiografiske. Og Steinfelds bok er mot slutten preget av fyllstoff, av historisk og anekdotisk slag, blant annet om store russiske forfattere. Det er interessant i og for seg, men malplassert, etter min mening. Ja, det synes som om dette kan ha blitt lagt til for at boka skal bli lang nok, 232 sider, inkludert bilder. (Nistads bok er på 328 sider, Bogens på 413 sider. Nistads bok er dog mer tettskreven, med mindre skrift enn Bogens).
Russlands redningsmann er grundigst av de tre rett og slett fordi Nistads beundring for Putin har ført til at han har gått dypere når det gjelder å sammenfatte og analysere hva Putin har sagt, gjort og skrevet. Ja, det er i alle fall min analyse. Dessuten kan det også sies å være objektivt riktig å kalle Putin for Russlands redningsmann. Dette fordi landet var nær ruin både økonomisk og på andre måter etter nærmere ti år under Boris Jeltsin. Da ble Russland nærmest til verdens, eller i hvert fall Vestens ‘laughing stock’, latterliggjort, hånet og baksnakket, og de fleste russere var flaue over å ha en sånn leder. Det tok ikke mange år med Putin før latteren stilnet. Han fikk riktignok god hjelp av høye priser på gass og olje, noe også Nistad poengterer. For det at Nistad beundrer Putin betyr ikke at han er ukritisk. Han kritiserer også Putins støtte til Jeltsins reformer da de fant sted (og roser ham fordi han et stykke på vei reverserte dem).
«Allerede i januar 1992 uttalte 81 prosent av befolkningen i en meningsmåling misnøye med den økonomiske situasjonen» (side 55). Like før Putin ble valgt til president for første gang 26. mars 2000, med 53 % av stemmene, viste en meningsmåling at misnøyen med ‘demokratiet’ som ble utviklet under Jeltsin var så omfattende at kun 13 prosent av russerne mente at Russland trengte demokratiske reformer mens 71 prosent svarte at Russland trengte en sterk leder og 59 prosent sterk stat (s 91). Jeltsin hadde altså gitt demokrati et dårlig rykte i Russland.
Nistad kritiserer også Putins forsøk på pensjonsreform i 2005, som gikk ut på å fjerne naturalytelser som inkluderte gratis kollektivtransport, medisiner og telefon og erstatte dem med pengeoverføringer. «Motstanderne mistenkte, ikke uten grunn, myndighetene for å ville spare penger. Og de påpekte at det ikke var noen garanti for at de lovede pengeutbetalingene ville bli økt i takt med prisutviklingen» (s 168). Dette førte så til en bølge av protester fra både kommunister og andre venstrekrefter, men også fra talspersoner for det liberale Jabloko-partiet samt at store deler av pressen «hudflettet reformen», iflg Nistad, som imidlertid berømmer Putin for å snu prosessen etter at «flere tusen pensjonister blokkerte innfartsårene til Moskva for å protestere». «I St Petersburg og en rekke andre russiske byer var det massedemonstrasjoner mot regjeringen» (s 168).
«I denne situasjonen ga Putin regjeringen ordre om å gjøre retrett og straks å innføre tiltak som kunne få misnøyen i befolkningen til å opphøre. Resultatet var at de eksisterende naturalytelsene ble beholdt, samtidig som pensjonene ble økt (…) Putin, som vanligvis hadde god nese for hvordan vanlige mennesker følte og tenkte, hadde feilvurdert befolkningens vilje til å godta ytterligere markedsøkonomiske reformer (…) Bortsett fra beslutningen om å dra til Sotsji etter Kursks undergang fremfor å stille seg i spissen for redningsarbeidet, var forslaget om å avskaffe naturalytelsene til pensjonister og trygdede Putins største politiske feilberegning» (s 169).
Forsvarere av Russlands styreform kaller den for «suverent demokrati»1., som sikter til at Russland ikke er styrt av ytre krefter. Det er i hvert fall mer enn man kan si om Norge. Nistad betegner styreformen som «en slags halvoffisiell statsideologi i Putins Russland» (s 170).
Det finnes videre objektivt gode grunner til at Putin er populær blant russerne, som kan sammenfattes med noe så enkelt som bedre levekår, det sier til og med Øystein Bogen i sin ellers negative bok. Samt at Russland har gjenvunnet mye av sin posisjon som stormakt i verdenssamfunnet (som har vært med på å styrke russernes stolthet over å være russere). Det er nok framfor alt dette, at Russland har fått mer innflytelse i verdenssamfunnet på bekostning av Vesten, som er den egentlige årsaken til at Putin fikk så mye kritikk fra vestlige medier og eliter, også lenge før 2014.
Putin har i Norge/Vesten blitt kritisert mye for å føre en aggressiv og antivestlig politikk. Men for det første var Putin alt annet enn antivestlig de første årene. På hjemmebane fikk han tvert imot mye kritikk for å gå for langt i å tekkes Vesten, og særlig USA. «Som svar på terrorangrepet mot USA 11. september 2001 hadde Putin satt sitt politiske liv på spill ved å tilby amerikanerne full støtte i kampen mot terror». Men utakk er verdens lønn: «Dette tilbudet om samarbeid hadde den amerikanske ledelsen besvart med å utvide NATO østover, ved å angripe Irak, som hadde vært en av Sovjetunionens allierte i Midtøsten, og ved å forsøke å lage et ‘rakettskjold’ som truet den kjernevåpenmessige likevekten mellom USA og Russland» (s. 192). «Følelsen av å ha blitt dårlig behandlet av USA og andre vestlige land etter avslutningen av den kalde krigen delte Putin med det store flertallet av sine landsmenn» (s. 193).
For det andre har nok Nistad rett i at Putins nærmeste utfordrer i 2000, kommunistlederen Gennadij Zjuganov2, ville ha ført «en langt mer selvhevdende og antivestlig utenrikspolitikk enn den Putin førte» (s 123). Det samme kan nok sies om visse andre kandidater, som nasjonalisten Vladimir Zjirinovskij som har stilt som kandidat ved presidentvalgene fem ganger uten noen gang å få mer enn 9,4 prosent av stemmene (i 2008).
Påstander om omfattende valgjuks i Russland regnes som etablerte sannheter i Norge. Nistad kommenterer blant annet på denne måten: «Påstanden om at dumavalget i 2011 var blitt grovt forfalsket tar ikke hensyn til at Det forente Russland (Putins parti) gikk klart tilbake sammenlignet med valget i 2007 (…) Den tar heller ikke hensyn til at valgutfallet var i samsvar med diverse meningsmålinger utført av uavhengige meningsmålingsinstitutter i månedene før valget» (s 242). Hans-Wilhelm Steinfeld går heller ikke lenger enn til å si «påstått valgjuks» i sin bok, Putin (side 159).
Om protestene som oppsto etter valget med basis i påstander om valgjuks skriver Nistad:
«At fremmede makter var involvert i protestaksjonene mot dumavalget kan det være liten tvil om. I USA finnes det flere organisasjoner og fond som har som erklært hensikt å spre demokrati og markedsøkonomi etter vestlig forbilde til andre land, herunder Russland. Og sammen med amerikansk etterretning har disse organisasjonene stått bak diverse regimeskifter rundt om på kloden (…) Vanlige russere var ikke i tvil om at protestaksjonene var framprovosert av Vesten. Ved en meningsmåling vinteren 2012 erklærte 2/3 av respondentene at de antok at Vesten sto bak protestene» (s. 242 og 243).
Da Putin ble ‘håndplukket’ av Jeltsin i 1999 var det først som statsminister. Og Putin skal ha sagt at han da ikke trodde at hans politiske karriere ville vare mer enn et par måneder, antagelig fordi det var omtrent så lenge Jeltsins tidligere statsministere varte før de ble skiftet ut. Men Putin skal ha bestemt seg for å bruke denne tiden til best mulig å «nedkjempe de tsjetsjenske opprørerne slik at Russland ble reddet» (s 306). Da Jeltsin overraskende gikk av 31. desember 1999, flere måneder før hans periode utløp, ble Putin fungerende president inntil han første gang ble valgt 26. mars 2000.
Nistad mener at Putin har medfødte lederegenskaper, «ikke minst evnen til å behandle mennesker og til å finne fram til de rette personene han har bruk for (…) I de forskjellige lederstillingene han har hatt, har Putin klart å omgi seg med dyktige medarbeidere som har kunnet utfylle hverandre».
Nistad siterer også rosende ord fra politiske motstandere av Putin, som Irina Khakamada, en av lederne for Unionen av høyrekrefter: «Vladimir Putin har høy kommunikasjonsevne. Han har en enorm tålmodighet. Selv når han er uenig vil han høre etter, og det for en god stund. Mange ville for lengst ha mistet tålmodigheten, selv ville jeg i hvert fall ha gjort det. Men han hører høflig etter» (s 310). Nistad har nok rett i at denne formen for respekt og «rolig saklighet», som han kaller det, er noe vanlige russere setter pris på.
Putins suksess bygger ifølge Nistad på en kallsbevissthet i form av en tro på at han er den rette personen til å lede Russland, som medfører at han kjemper for ideer framfor penger. Og med et slikt kall er det naturlig å anta at Putin bruker svært mye tid og energi på å sette seg inn i forhold som er viktige for å kunne utføre oppgaven, samt at han etter alt å dømme hadde denne dedikasjonen fra før. «En slik kallsbevissthet er trolig en fordel for en politiker, men den kan også gjøre ham eller henne til en besserwiser. Og den kan få vedkommende til å klamre seg til makten for lenge eller til på en uheldig måte å nøle med å utpeke en etterfølger» (s 306).
Nistad sier noe lignende om Det forente Russland (Putins parti), som har «en dominerende posisjon i russisk politikk, og opposisjonen har knapt noen makt. Dette gir stabilitet og kan være en fordel i en situasjon der Russland må samle sine krefter for å gjenreise seg politisk og økonomisk. Det forente Russlands stilling som et i realiteten statsbærende parti kan imidlertid også være farlig. Uten konkurranse fra andre partier kan Det forente Russland degenere til en byråkratisk organisasjon besatt av karrierister som ikke har andre ambisjoner enn å sørge for sitt eget velbefinnende» (s 327).
Dette er omtrent som å høre en beskrivelse av Einar Gerhardsens ettpartistat, som historikeren Jens Arup Seip kalte den i sitt berømte essay fra 1963, bortsett fra at den epoken ‘kun’ varte i 20 år, mens Putin er inne i sitt 24. år. Ellers er de to beskrivelsene ovenfor også eksempler på at Nistad klarer å forholde seg kritisk til Putin og Russland til tross for sin hengivenhet.
Putin og jeg – Russlands vei fra håp til håpløshet (Øystein Bogen, 2016)
Etter først å ha lest Øystein Bogens Russlands hemmelige krig mot Vesten (2018) var Putin og jeg en forbedring både språklig og på andre måter, blant annet grunnet en lang omtale av den katastrofale hendelsen med ubåten Kursk i august 2000, da over 100 russiske militære sjømenn omkom på Nordishavets bunn. Jeg har ingen grunn til å tro annet enn at Bogens beskrivelse av dette i hovedtrekk er riktig, der han skildrer inkompetanse, ansvarsfraskrivelse, bortforklaringer mm, både i forkant av ulykken og under redningsarbeidet, som kom for seint i gang (når det gjelder Kursk er dessuten Nistad, Steinfeld og Bogen temmelig enige).
Først kollapset Sovjetunionen, i desember 1991. Men man kan ikke si at Den russiske føderasjon, som er Russlands offisielle navn, steg opp fra asken, dvs Sovjetunionen, som en fugl føniks. Snarere var Russland enda nærmere en tilstand av aske da Putin tok over. Og det var fortsatt uvisst om gjenreising var mulig da også denne ydmykende hendelsen med Kursk inntraff, altså på et tidspunkt da Russland knapt hadde begynt gjenreisningen etter de katastrofale 90-åra, da moralen i samfunnet og stoltheten over å være russer var på et historisk lavpunkt.
Putin og jeg er også mer personlig enn Russlands hemmelige krig mot Vesten, faktisk ganske morsom til tider, paradoksalt nok når Bogen beskriver sin tid på Forsvarets Høyskole og tiden etterpå som tolk. Beskrivelsene inkluderer møter med russisk alkoholkultur, men også en innrømmelse av at norske statstjenestemenn hadde en tendens til å oppføre seg nedlatende overfor Russland og russere3.
Bokas undertittel, «fra håp til håpløshet», sier allikevel alt om Øystein Bogens negativitet og selektivitet når det gjelder å tolke Putin og Russland. Det finnes også en del sjølmotsigende påstander. Som når Bogen i forordet påstår at «lille Vladimir Vladimorovitsj Putin» var en «bortskjemt rampegutt med et ustabilt temperament».
Bortskjemt i en arbeiderfamilie i etterkrigstidens Leningrad (St. Petersburg)? Det vil forundre meg mye om ikke Bogen hadde en langt mer bortskjemt oppvekst. Og ganske riktig. For nesten 40 sider seinere skriver han om at Putins barndom inkluderte en krigsskadet far, at «sporene og minnene etter nazistenes to og et halvt år gamle beleiring fantes fortsatt over alt», at moren hans nesten hadde sultet i hjel under beleiringen og at en eldre bror «bukket under for sykdom – en av over en million sivile som mistet livet i Leningrad under krigen» (s 43). Putin ble født i 1952 og bodde (slik jeg forstår Bogen) sine første år med sin mor og far og to andre familier i et rom på 20 kvadratmeter uten varmt vann. Bortskjemt, Bogen?
Videre: «Vladimir hadde ingen enkel oppvekst, men sannsynligvis var den ikke ekstraordinært vanskelig heller, sammenlignet med mange av innbyggerne i de andre sønderbombede byene vest i landet» (s 44). «Det var ingen klemming. I den familien var det veldig lite kos og kjærlighet», skal Putins barneskolelærer Vera Gurevitjs ha sagt ifølge Bogen (s 45). Hvorfor påsto Bogen at Putin ble bortskjemt som barn og hvorfor fikk denne sjølmotsigelsen passere gjennom redaktør og forlag til utgivelse?
I forordet hevder Bogen videre at Russland under Putin har «sluttet å se framover». Det at Putin har sluttet å se framover faller på sin egen urimelighet når man ser på hva Putin og Russland har utrettet når det gjelder å bygge gode forbindelser til land utenfor Vesten.
Ta også Nord Stream som et eksempel (sjøl om disse gassrørledningen av andre årsaker fikk en stygg skjebne):
«Nord Stream er verdens lengste undersjøiske rørledning (1222 kilometer) og de to første rørene ble anlagt mellom mai 2011 og oktober 2012. Den utgjør den undersjøiske delen av det større nettverket for gassrørledninger mellom Russland og Tyskland, Jamal-Europa. Den første delen av systemet (Nord Stream 1) ble ferdigstilt i 2011. Den andre delen (Nord Stream 2) er under bygging, og ventes ferdigstilt i løpet av 2021» – Store Norske leksikon avlest 6. august 2021.
Videre har Russland blitt verdensledende i eksport av hvete og andre kornsorter, foran EU, USA, Canada og Ukraina,4 samt at eksport av andre fødevarer og teknologi5 har bedret seg. Om sistnevnte skrev Moscow Times: «Russlands inntekter fra eksport av teknologi har mer enn tredoblet seg de siste to åra (…) Kreml har vært på en aggressive offensiv for å redusere Russland avhengighet av utenlands-produsert teknologi siden Vestens innføring av sanksjoner etter Moskvas annektering av Krim i 2014» (1. september 2021).
Et annet sted påstår Bogen at det ustabile temperamentet er «en vedvarende faktor» i Putins personlighet. Ja, Putin har et «vanvittig temperament» påstår Bogen i forordet. Men på side 65 lyder det slik: «Til slutt var det Putins personlige egenskaper – ryddighet, ro og en tilsynelatende mangel på politiske ambisjoner», som etter Bogens mening var årsaken til at Jeltsin valgte ham som sin etterfølger. Hvordan henger dette sammen med ustabilt og vanvittig temperament?
I forordet påstår Bogen også at Putins lederskap i Russland er preget av «uberegnelige nykker». Uberegnelig? Vel, han kan for eksempel ha siktet til det han kaller Russlands okkupasjon eller annektering av Krim. For det var ikke mange som forutså denne, riktignok diskutable, gjenforeningen av Krim med Russland. Men den skyldtes etter alt å dømme et initiativ fra Krim, ikke Putin, sjøl om det forsåvidt kan ha vært en større eller mindre grad av avtalt spill.
Bogen kan også ha hatt Russlands inntreden i Syria i tankene. Denne hjelpen til Syrias myndigheter fra og med 30. september 2015 var uventet og en strek i regningen både for Bogen og de kreftene i verdenssamfunnet som han representerer i denne saken, nemlig NATO, Saudi Arabia, Qatar og andre, som da i godt og vel fire år hadde prøvd å styrte Syrias president Bashar al-Assad med hjelp av sanksjoner og væpnede opprørere/terrorister. På side 406 presterer Bogen å gi Putin skylda for at syrere har flyktet fra landet sitt, når faktum er at det var nevnte land som startet krigen mot Syria.
Bogen ser egentlig bort fra Putins oppriktige ønske om bedre forbindelser til Vesten, hvordan han la til rette for det og hvordan drømmen ble knust på grunn av NATO-utvidelsene og annet. Han vil tilsynelatende ikke se at dette har gitt Russland god grunn til misnøye. Vestens sanksjoner mot Russland og en stadig mer aggressiv politikk overfor Kina har dessuten ført til en allianse mellom Russland og Kina, om ikke i navnet, så i alle fall i gavnet. Samt sterkere bånd mellom de to og land som Syria, Iran og Venezuela. Ja, også det tidvis anstrengte forholdet mellom Hviterussland og Russland har blitt bedre grunnet Vestens forsøk på regimeskifte i Hviterussland fra ca september 2020.
Ellers er boka fylt med insinuasjoner om at Putin har en sinnslidelse og gjentatte sammenligninger mellom Putin og Stalin, Putin og Hitler. Påstander om sinnslidelser var for øvrig et typisk knep Stalin brukte mot politiske motstandere. Så også TV 2s ‘ekspert’ på Russland, Øystein Bogen.
«I første kvartal av 1994 ble 84 mennesker myrdet daglig. Det tilsvarte over 30 000 drap i året. I 1995 økte dette ytterligere til 50 000 drap», skriver Bogen på side 47. Men både antall drap, annen kriminalitet og dermed innsatte i russiske fengsler har sunket kraftig under Putin. Det kunne Bogen godt ha nevnt. Statista, som er et tysk firma som har spesialisert seg på data for marked og konsumenter, kunne 31. august 2021 fortelle at «drapsraten i Russland nådde 4,7 drap pr 100 000 innbyggere i 2020. Raten har falt jevnt siden 2002 da den ble målt til 30,7 pr 100 000 innbyggere. I de åra vi har observert var tallet aller høyest I 1994 med 32,4 drap pr 100 000 innbyggere».6
Øystein Bogens negative konklusjoner når det gjelder Putin og Russland bygger altså på en del misforståelser, eller hva det kan være.
Putin (Hans-Wilhelm Steinfeld, 2020)
Steinfelds biografi fant jeg, som sagt, overraskende nyansert, men noe ‘tynn’ sammenlignet med Nistads og med noen påstander som jeg vil kommentere:
Steinfelds påstand om at Russland under Putins ledelse har blitt «marginalisert» (s 204) er oppsiktsvekkende, da Russlands betydning i verden ikke har vært større siden Russland var kjernen i Sovjetunionen. Oppsiktsvekkende, men også sjølmotsigende. For nær 20 sider tidligere, på side 186, lød det slik: «I den tragiske situasjonen i den nordlige delen av Midtøsten har president Putin gjenreist Russlands status som stormakt». Og på side 183 skrev han at «Russland har skaffet seg bedre fotfeste enn USA i regionen». Igjen undres man over at forlaget ikke har grepet inn mot inkonsekvens.
Steinfeld hevder på side 204 at korrupsjonen i Russland har tredoblet seg mellom 2000 og 2020. Her bygger han på en uttalelse fra «den berømte politikeren og økonomen Grigorij Javlinskij». Men Trading Economics, som bygger på data fra Transparency, fortalte i september 2021 en annen historie, der graden av korrupsjonen måles i poeng: «Den gjennomsnittlige korrupsjonsindeksen i Russland i perioden 1996 – 2000 var på 25,54 poeng, høyest i 2020 med 30 poeng og lavest i 2000 med 21 poeng».7
Noen tredobling har det altså ikke vært siden 2000. Men, ja, Russland var og er dessverre fortsatt et land med mye korrupsjon.
Ellers fremhever Steinfeld betydningen av idrettslige og kulturelle forbindelser mellom Norge og Russland, deriblant trøndergruppa DDEs konsert i Murmansk i 2018. Så man får inntrykk av at han oppriktig ønsker det beste for det framtidige forholdet mellom landene og at han har tro på slike tiltak. Her kommer den godlynte siden av Steinfeld fram. Men dessverre har også idrettslige forbindelser en tendens til å bli forgiftet fordi norske idrettsutøvere blir avkrevd fordømmelser av Russland for angivelige menneskerettighetsbrudd, og etter Russlands invasjon av Ukraina: idrettsboikott av Russland. Norske idrettsutøvere forventes nå nærmest at de skal bli olympiske mestere også i menneskerettigheter. Men kun rettet mot visse land.
Steinfeld mener at Putin har gjort mye for å redusere rasisme i Russland. «Han advarte rasistiske fotballtilhengere om at rasismen kunne rive den russiske føderalstaten i filler» og «satte den russiske antisemittismen kraftig på plass» (s 73). Putin skal motvillig ha akseptert at det var svært vanskelig å reversere Jeltsins reformer, som han kaller ‘piratiseringen’, etter nærmere ti år. Og det ville ha medført fare for borgerkrig, ifølge Steinfeld. Men Putin fikk oligarkene med på et kompromiss, at de skulle holde seg unna politikken. Det var det imidlertid ikke alle oligarkene som var innstilt på etter å ha hatt lett spill med Jeltsin i en årrekke.
Steinfeld nevner også «intelligente maktgrep» fra Putins side, som at han fikk alle de viktigste, religiøse trosretningene til å støtte seg, samt en allianse med den russisk-ortodokse kirken. Det skulle gi Putins regime legitimitet i befolkningen. Og «maktgrepet var overraskende fra en tidligere offiser i KGB. Men det var klokt» (s 73). Videre benyttet Putin det store overskuddet som fulgte av høye priser på gass og olje fra 2003 «meget godt», ifølge Steinfeld, både til å betale ned utenlandsgjeld og til storstilt restaurering av praktbygg i «gamle russiske byer» (s 84), noe som skal ha bidratt til at russerne følte at det var en ny giv på gang. Det statlige overskuddet har også blitt brukt til oppkjøp i «strategisk viktige økonomiske sektorer på bekostning av oligarkene» (ifølge Store norske Leksikon).
De som har mistro til Nistads biografi grunnet hans vennlige innstilling til Russland og Putin vil ved å lese Steinfelds bok se at han bekrefter en del av det Nistad sier, noe som for mange vil veie tungt grunnet Steinfelds posisjon som Norges fremste eller i hvert fall mest kjente ‘guru’ når det gjelder Russland. Derfor er det paradoks at det er Steinfelds biografi som er ‘tynnest’. Steinfeld og Nistad er kanskje uenige om det som skjedde på Krim i 2014. Men disse ordene fra Steinfeld tror jeg Nistad vil nikke anerkjennende til:
“Da Sovjetunionen ble oppløst lørdag 8. desember 1991, ventet Ukrainas dagsferske president Leonid Kravtsjuk bare på at Boris Jeltsin skulle erklære at Russland ville ha med seg Krim videre når Sovjetstaten ble oppløst. Men på ettermiddagen ble Jeltsin så påseilet og lykkelig at han glemte hele Krim (…)
I alle år kunne Russland fått Krim tilbake uten sverdslag. Det ville vært mulig å vinne gehør for en folkeavstemning på Krim under hele 1990-tallet og i alle år etter blant det russiske flertallet på Krim. Der hadde raseriet vært stort mot Jeltsin i januar 1992 grunnet presidentens slurvete og skjødesløse forglemmelse måneden før (…) Hadde et flertall av russerne på Krim stemt i et referendum at de ville tilhøre Russland under fredelige forhold og uten militært press før 2014, så hadde OSSE, EU, NATO og FN godtatt det» (side 146).
______________________________________
1. En artikkel skrevet av Christophe Trontin i den norske utgaven av månedsmagasinet Le Monde Diplomatique fra september 2021, hevder at den politisk hovedskillelinjen i Russland går mellom tilhengere av denne ‘ideologien’ og internasjonalister. Altså har høyre/venstre-aksen blitt mindre relevant også i Russland, på omtrent samme måte som i Norge. For også her har det utviklet seg en skillelinje mellom ‘nasjonalister’ og ‘globalister’, for å bruke to upresise betegnelser, som ikke desto mindre er vanlige når gruppene betegner hverandre. Jeg vil heller si at det dreier seg om motsetninger mellom de som vil bevare mest mulig av nasjonal sjølråderett og dermed demokrati/folkestyre, og de som mener at overnasjonale, ikke-folkevalgte institusjoner som EU og FN bør ha mye og eventuelt mer makt. I alle fall har disse skillelinjene blitt mer markante på bekostning av skillet mellom høyre og venstre.
2. «Ved presidentvalget i 1996 stilte han som kandidat og fikk 32 prosent av stemmene i første valgomgang, men tapte for Boris Jeltsin i andre valgomgang. Ved presidentvalget i 2000 endte Ziuganov igjen på andreplass etter Putin med 29,2 prosent av stemmene. Han stilte ikke i 2004, men fikk 17,7 prosent og andreplass i 2008. Likeledes kom han på andreplass (17,2 prosent) ved presidentvalget i 2012» – Store norske leksikon.
3. Her minnes jeg hvordan Norges statsminister Erna Solbergs irettesatte statsminister Dimitrij Medvedev med den aller største selvfølgelighet da hun var på offisielt besøk i Russland knyttet til OL i Sotchi i 2014. Solbergs kritikk hadde basis i Russlands ‘homopolitikk’, som hun etter alt å dømme hadde misforstått. Hvor kommer slik arroganse fra om ikke langvarig indoktrinering i det jeg våger å kalle kolonialistisk eventuelt imperialistisk mentalitet? Og hvor kommer en slik mentalitet fra om ikke fra langvarig allianse med kolonimakter som USA, Storbritannia og Frankrike? Altså: det er ikke bare det at hun gjorde det, men at hun gjorde det med så stor grad av selvfølgelighet i en situasjon da Russland med god grunn kunne ha kritisert Norge vel så sterkt grunnet krigene mot Libya og Syria.
Etter at en norsk kvinnelig ‘diplomat’ i juli 2022 ble filmet mens hun sa at hun hater russere, i en russisk hotellresepsjon, undres man over hvor vanlig det er at norske embedsfolk oppfører seg sånn overfor russere. https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/47ypMe/norsk-diplomat-i-russland-jeg-hater-russere
4. https://www.rt.com/business/533660-russia-agricultural-exports-growth/
5. https://www.themoscowtimes.com/2021/09/01/russian-tech-exports-up-threefold-since-2018-a74950
6. https://www.statista.com/statistics/1045368/homicide-rate-in-russia/
7. https://tradingeconomics.com/russia/corruption-index
Kreftkjøttproduksjon og CO2
Av enigma - 2. april 2023
https://steigan.no/2023/04/kreftkjottproduksjon-og-co2/
Kan 50 millioner tonn hurtigvoksende livmorhalskreftceller redde oss fra co2 katastrofen?
Av Enigma.
Omtalen av HeLa cellelinjen i denne artikkelen er ment som en provokasjon og et genterapeutisk science fiction bidrag uten avslutning eller konklusjon.
Kreftkjøttproduksjon og CO2
Bill Gates og WEF investerer nå i et nytt marked: Syntetisk kjøtt, eller kreft kjøtt, om man vil: Et produkt basert på cellelinjer med egenskaper fra kreftceller hvor naturlig celledød er opphevet og hvor de genmodifiserte cellene har egenskaper som gjør de udødelige. I relasjon til matproduksjon vil det foreligge en rekke cellelinjer, med forskjellige egenskaper framstilt av de ulike produsentene. Tanken er at disse produktene tidels skal oppheve behovet for dyrehold i sammenheng med matvareproduksjon som ledd i ulike miljøtiltak gjerne rettet mot Co2 reduksjon.
https://childrenshealthdefense.org/defender/impossible-burger-gmos-soy-leghemoglobin/
Udødelige kreftceller ute av kontroll
Vitenskapens første udødeliggjorte cellelinje heter HeLa, oppkalt etter kvinnen Henrietta Lacks som døde av en svært aggressiv form for livmorhalskreft i 1951. Kreftvevet var infisert med papillom 18 virus. Tradisjonelt er papillomvirus kjent for å kunne fremkalle livmorhalskreft og kjønnsvorter. Cellelinjen fra Henrietta Lacks var naturlig udødeliggjort og fortsatte å dele seg ubegrenset i den grad at man 20 år senere oppdaget at cellene hadde spredd seg til utallige andre cellelinjer hvor de hadde fortrengt de opprinnelige linjene. Forskningsmiljøene hadde ikke lengre kontroll på hvilke celler de hadde i laboratoriene, en nokså uheldig situasjon tatt i betraktning at en rekke cellelinjer brukes innen medisinsk forskning og vaksineproduksjon. Det omhandler i denne sammenhengen ikke nødvendigvis hva man intensjonelt injiserer intetanende mennesker med – derimot handler det om kreftceller med ekstremt kraftig spredningsevne i hendene på et forskningsfelt uten kart, kompass og sporingsverktøy. Wikipedia omtaler kontaminasjonsproblemet slik:
Fritt oversatt fra Engelsk Wikipedia hva angår HeLa i relasjon til kontaminasjon:
«HeLa-kontaminasjon har blitt et gjennomgripende og verdensomspennende problem – som påvirker en rekke veletablerte og kjente laboratorier. HeLa-forurensningsproblemet bidro også til spenning i den kalde krigen. Sovjetunionen og USA hadde under president Richard Nixon begynt å samarbeide i kampen mot kreft, hvor det raskt ble oppdaget at de utvekslede cellene var forurenset av HeLa.
HeLa-kontaminasjonsproblemet har ikke latt seg løse, og forskning viser at problemet omhandler cellekulturens overlevelses-spredningsevne framfor menneskelig svikt. Nyere data tyder på at krysskontaminasjon fortsatt er et stort og vedvarende problem i moderne cellekulturer. Den internasjonale cellelinjeautentiseringskomiteen (ICLAC) bemerker at mange tilfeller av feilidentifikasjon av cellelinjer er et resultat av dette forholdet. Man kan på dette grunnlaget sette spørsmålstegn ved gyldigheten av tidligere forskning»
https://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1002/ijc.25242
https://www.nature.com/articles/nrc775
https://link.springer.com/article/10.1007/s10565-007-9019-9
https://en.wikipedia.org/wiki/HeLa#cite_note-pmid201433882-4
50 millioner tonn livmorhalskreft på avveie
Den manglende kontrollen på cellelinjen har gjentatte ganger vært diskutert av forskere uten at det har gitt avkastning hva angår begrensning av kontaminasjon til ulike andre linjer. Cellene har i over 70 år spredd seg mer eller mindre ukontrollert i verdens laboratorier – hvor man anslo, uten å ta hensyn til mørketall, at det samlede vekten dyrkede HeLa celler i 2011 tilsvarte mer enn 50 millioner tonn globalt:
«It is estimated that total weight of all the HeLa cells ever grown exceeds 50 million metric tons»
https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC3516052/
Et sikkerhetsproblem?
Historikken vedrørende HeLa cellelinjen har vist oss at forskningsmiljøene ikke nødvendigvis har kontroll når de dyrker fram udødeliggjorte cellelinjer. Tatt i betraktning at man nå tar lignende cellelinjene ut av laboratoriene og inn i matvareproduksjonen med langt svakere kontrollmuligheter illustrerer muligens en viss grad av dristighet. Bon appétit!
Norge – fremdeles Annerledeslandet
Av Jon Nordmo - 2. april 2023
https://steigan.no/2023/04/norge-fremdeles-annerledeslandet/
Under de to EU-kampene i 1972 og 1994, ble Norge ofte kalt annerledes landet. Vi, som eneste søkende nasjon, avviste «tilbudet» om medlemsskap. Det var folkeavstemning om medlemskap. To ganger – og med samme resultat.
Av Jon Nordmo.
Stempelet «Annerledeslandet», bar mange av oss med stolthet. Ja vi var annerledes. Vi ville ikke la oss diktere av ivrige politikere og deres støttespillere i media.
Nå, i forbindelse med krigen i Ukraina er vi igjen blitt Annerledeslandet. Men denne gangen er det, i hvert fall fra min side, ikke antydning til stolthet i å bære navnelappen. Tvert imot, det er pinlig.
Overalt i kontinentene Asia, Afrika, Sør Amerika er det kraftfulle stemmer som mener at krigen i Ukraina MÅ slutte. Blodsutgydelsene MÅ opphøre. Freds samtaler må komme i gang. Blant dem store mektige nasjoner. Brasils president, Indias president, Sør Afrikas president, Kinas president…
I USA mener 25% av Kongressrepresentantene fra det republikanske partiet at det nå må bli fredssamtaler. Og begge de mest populære presidentkandidatene støtter kravet! Media er sterkt delt i synet på krigen. Noen for ytterligere eskalering, noen for fredssamtaler.
I Europa er partier og krefter både på høyre og venstre siden imot krigen. Die Linke i Tyskland går åpent ut og leder an i store demonstrasjoner for fred. I Østerrike marsjerte samtlige representanter for Frihetspartiet (16% oppslutning ved valget) demonstrativt ut av stortingssalen da Zelensky skulle holde en av sine mange livestreamede appeller om behovet for enda mer våpen. Før de forlot salen satte hver og en opp en stor plakat på sin plass hvor det sto skrevet at de var for fred.
Store demonstrasjoner blir avholdt i by etter by, i land etter land. Der er det unisone kravet: Nei til våpen! Fredssamtaler nå!
Men i Norge?
Nei vi er Annerledeslandet.
Partiene? Fra Rødt til Fremskrittspartiet er det 100% oppslutning om Stoltenbergs fantastiske logiske kortslutning: «Mer våpen. Mere krig. Det er veien til fred!!!»
(Kanskje noe han lærte av Nobels Fredsprisvinneren Obama? Det var jo et av hans hovedpoeng i takketalen for prisen)
Media? Fra Klassekampen til Morgenbladet. Alle ivrer for mere våpen. Mere krig. Og sensurerer effektiv stort sett alle innlegg som kan nyansere synet. (Bortsett selvsagt for noen enkelte hist og pist, noe som mere tjener som alibi for at «alle» slipper til)
Nei, mange ganger skulle jeg ønske at vi hadde politikere med en annen forståelse (ryggrad?).
For å illustrere poenget avslutter jeg med Clare Daley, parlamentsrepresentant fra Irland. Hennes innlegg viser oss at det finnes en annen verden utenfor vårt Annerledesland.
«Vi har akkurat hatt 20 års jubileet for Irak-krigen, en krig hvor over en million mennesker døde, og hvor mennesker fremdeles i dag lider av effektene av utarmet uran. En krig hvor ingen har måttet stå til regnskap for at et ble land revet i stykker og en hel region senket ned i kaos.
Vi har et ansvar for å se tilbake og spørre: Hvordan i all verden skjedde dette?
Det skjedde fordi de med makten fortalte oss igjen og igjen ting som de visste ikke samsvarte med virkeligheten.
Det skjedde fordi en samlet underdanig massemedia sviktet sin oppgave å stille spørsmål og istedenfor gjentok makthavernes løgner dag etter dag. Hisset til krig. En aggresjonskrig kledd ut som og pyntet som en krig for demokrati mot diktatur.
Så nå, når et nytt land blir revet i stykker, en ny region forvandles til kaos, i denne unike farlige situasjonen i verdens historie, ser vi de samme folkene igjen, higende etter blod, ikke deres eget selvsagt. Mens de setter seg godt til rette i sitt moralske elfenbenstårn, og fordømmer fred som ettergivenhet, og brøler at den eneste farbare veien er ytterligere eskalering.
Man må virkelig stille seg spørsmålet: Hvorfor i Guds navn skal vi tro på disse løgnerne denne gangen?
Vi trenger fred og vi trenger det nå.»
Italia 2020: På innsiden av Covids ‘Ground Zero’
Av skribent - 2. april 2023
https://steigan.no/2023/04/italia-2020-pa-innsiden-av-covids-ground-zero/
Av Michael Bryant, Off-Guardian.
På treårsdagen for WHO – Verdens Helseorganisasjons erklæring av «Covid» som en «pandemi», tar vi en detaljert titt på hvordan Italia ga den perfekte plattformen for å skape, og deretter spre, Covid-narrativet.
For tre år siden gikk den vestlige verden i stå. Den offisielle Covid-19-fortellingen skildret et merkelig plutselig-super-spreder, dødeligere enn influensavirus som kom fra Kina og landet i Nord-Italia.
20. februar 2020 ble det første påståtte tilfellet av Covid-19 oppdaget i Vesten i Lombardia-byen Codogno, Italia. Senere samme dag rapporterte den italienske regjeringen landets første «Covid-19-dødsfall».
Dramatiske medieoppslag fra Nord-Italia ble hamret inn i og på den vestlige psyken, noe som ga inntrykk av at det var et mystisk «superspredende» og «superdødelig» nytt virus som galopperte over regionen og infiserte og drepte horder av mennesker.
Opprivende rapporter fra Bergamo, en by i den alpine Lombardia-regionen i Nord-Italia, snakket om kister stablet i høyden, «covid-relaterte dødsfall vokser ubønnhørlig» og det alarmerende behovet for militær assistanse for å fjerne det voldsomme volumet av døde kropper som hopet seg opp.
I begynnelsen av mars 2020 rapporterte sykehus i Nord-Italia om en «tsunami av dødsfall» grunnet Covid-krisen og overfylte forhold på grunn av «kampen mot koronavirusutbruddet», som presset sykehus og ansatte til bristepunktet da leger «tok hånd om de døde fra morgen til kveld.«
Ved å bruke hele statens maskineri begynte den italienske statsministeren Giuseppe Conte å utstede et rullende sett med regjeringsdekreter som kulminerte med at Italia ble det første landet i verden som implementerte en nasjonal nedstengning. Disse mandatene ville sette scenen for nedstengninger i hele den vestlige verden.
Tre år senere avslører en omfattende evaluering av historien om den påståtte italienske medisinske nødsituasjonen våren 2020 en historie om den urovekkende epidemiologiske historien til Nord-Italia, massemediemanipulasjon og villedende rapportering brukt for å skape en illusjon av en ny epidemi.
En utall spørsmål og inkonsekvenser rundt den italienske historien dukket snart opp. Å tilskrive dette merkelige settet med konvergerende omstendigheter til en viral hendelse satte godtroenhet på en virkelig anstrengelse.
Var disse overfylte forholdene på italienske sykehus virkelig et resultat av et unikt viruspatogen, eller var det andre årsaksfaktorer?
Var disse unormale toppene i flere dødsfall i Nord-Italia beviselig forårsaket av ankomsten og spredningen av et nytt, dødelig virus?
Hvordan var det at dette viruset spredte seg over tusenvis av kilometer i løpet av dager og peaket – nådde topper – synkront på utvalgte steder?
Hvordan kunne det ha seg at dette viruset var i stand til å spre seg så raskt over tusenvis av kilometer, og nå en topp på samme tid på de utvalgte stedene, men likevel ikke være smittsomt nok til å spre seg til nærliggende områder?
Hvordan hadde det seg at dette viruset ventet på et regjeringsdekret og først da begynte å skape overdødelighet?
Hvordan var det mulig at alle land i Vesten og utover vedtok lignende «helse»-tiltak som ble utført i Italia, praktisk talt «over natten», tiltak som lignet en de facto politistat i stedet for medisinske initiativer?
Hvorfor Italia?
En kort tidslinje for serien av hendelser som utspilte seg i Nord-Italia våren 2020:
31. januar 2020 – Det italienske ministerrådet erklærer en 6-måneders nasjonal nødsituasjon og overlater koordineringen av beredskapsresponsen for COVID-19 til lederen for avdelingen for sivilbeskyttelse, etter oppdagelsen av de to første COVID-19-positive personene i Roma – to kinesiske turister som reiste fra Wuhan;
20. februar 2020 – Første Covid-19-tilfelle av italiensk statsborger diagnostisert i Codogno. 78 år gamle Adriano Trevisan, en pensjonert murer fra landsbyen Vo’Euganeo nær Padua i Veneto-regionen, ble det første registrert Covid-dødsfallet til en europeer. Den avdøde testet positivt for viruset og døde på sykehuset mens han ble behandlet for lungebetennelse.
23. februar 2020 – Den italienske regjeringen introduserer de første bevegelses-, tilgangs- og utgangsrestriksjonene rundt hotspots, kjent som «lockdown red zones.» – røde nedstengningssoner Samme dag utstedte det italienske helsedepartementet veiledning for PCR-testing til 31 laboratorier over hele Italia. Antall tilfeller øker.
25. februar 2020 – Ytterligere restriktive tiltak innført over hele Italia.
27. februar 2020 – Et nasjonalt overvåkingssystem, koordinert av ISS (Det Nasjonale helseinstituttet) blir satt opp for å overvåke innsamling og sammenstilling av daglige data.
1. mars 2020 – Opprettelsen av «røde soner for nedstengninger» utvides.
4. mars 2020 – Landsdekkende stenging av skoler og universiteter erklæres i Italia.
8. mars 2020 – Dekret fra presidenten for ministerrådet utvider restriksjoner til alle Lombardia og store områder i Nord-Italia.
9. mars 2020 – Regjeringen i Italia under statsminister Giuseppe Conte utvider nedsteningen til hele Italia og begrenser bevegelsesradius for befolkningen bortsett fra det nødvendige, arbeid og helserelaterte ærend.
11. mars 2020 – Verdens helseorganisasjon erklærer det nye utbruddet av koronaviruset (COVID-19) som en global pandemi. Italia erklærer stengning av alle restauranter, puber, teatre og sosiale aktiviteter.
18. mars 2020 – Den europeiske sentralbanken kunngjør et stort program for trykking av penger for å holde det finansielle systemet fungerende. 750 milliarder euro redningspakke gis til finanssektoren for å bekjempe «koronaviruskrakket».
22. mars 2020 – Opphør av alle ikke-essensielle produktive aktiviteter, fullstendig nedstengning, fabrikker stenges og all ikke-essensiell produksjon stanses over hele Italia.
25. mars 2020 – Ytterligere restriksjoner blir pålagt folks bevegelser bortsett fra av vesentlige årsaker (f.eks. arbeid, helse og skaffe forsyninger).
27. mars 2020 – Topp i antall daglige Covid-dødsfall i Italia.
9. april 2020 – ‘Liquidità’-dekret trer i kraft, inkludert midlertidige tiltak for å lette tilgangen til lån, støtte forretningskontinuitet og bedriftslikviditet og tiltak for å støtte eksport, internasjonalisering og næringsinvesteringer.
4. mai 2020 – Gjenåpning av de fleste fabrikker og ulike grossistvirksomheter, innenfor forhåndsbestemte protokoller for helsesikkerhet.
Selv om en slik kronologisk oppstilling kan tjene til å friske opp hukommelsen og gi en sammenhengende forståelse av hendelsesforløpet, er den ikke en erstatning for virkelig historie.
Som de sier – djevelen er i detaljene.
Detaljene i Nord-Italia starter med massive forurensningsproblemer og de medfølgende langvarige kroniske helsetilstandene som har plaget regionen i årevis.
Forurensning og kronisk sykdom
Hverdagen i Lombardia-regionen er ridd av farlige levekår og helseutfordringer – mange akutte helseproblemer som en aldrende befolkning står overfor, har vært dokumentert i lang tid.
Po-elvedalen i Nord-Italia sies å ha den dårligste luftkvaliteten i hele Europa. Luftkvaliteten i regionen har forverret seg i mange år. Byene i Po-elvedalen sies å ha de høyeste dødelighetsbyrdene knyttet til luftforurensning i hele Europa.
I tillegg til den enorme forurensningen, er Po-elvedalen kjent for å ha lav vind og langvarige episoder med klimatiske inversjoner som gjør den til en oppbevaringstank for atmosfærisk forurensning.
Lancets globale helserapport fra januar 2021 estimerte dødsrater knyttet til fine partikler og nitrogendioksidforurensning i 1000 europeiske byer. Brescia og Bergamo i Lombardia-regionen hadde den sykelige utmerkelsen av å ha den høyeste dødsraten fra fine partikler i Europa. To andre norditalienske byer, Vicenza og Saronno satt på fjerde og åttende plass på listen over topp ti byer i denne kategorien.
Disse stedene samsvarer nøyaktig med de høyeste tilfellene av øvre luftveisinfeksjoner som forekommer i Nord-Italia, som rapportert i den offisielle pandemifortellingen.
Pågående og akselererende «epidemier» av idiopatisk lungefibrose (en alvorlig og progressiv lungesykdom), interstitiell lungesykdom og høye forekomster av bronkial- og lungekreft var karakteristiske epidemiologiske trekk ved Nord-Italia lenge før et angivelig virus våget seg inn på scenen.
I Lombardia-regionen er det også et pågående asbestproblem fra yrkesmessig asbesteksponering på 1960- og 1970-tallet. En studie fra 2016, «Forekomst av mesothelioma i Lombardia, Italia: eksponering for asbest, tidsmønstre og fremtidige prognoser«, spådde en økning av malignt mesothelioma (MM), en aggressiv og dødelig form for kreft som først og fremst påvirker slimhinnene i brystet og magen. .
«Denne studien dokumenterte en høy belastning av MM hos begge kjønn i Lombardia-regionen, noe som gjenspeiler omfattende yrkesmessig (hovedsakelig hos menn) og ikke-yrkesmessig (hovedsakelig hos kvinner) eksponering for asbest i fortiden. Insidensratene øker fortsatt; en nedgang i forekomsten av MM forventes å skje etter 2019.»
En ytterligere studie, «Undersøkelse av virkningen av influensa på overdødelighet i alle aldre i Italia i løpet av de siste sesongene (2013/14–2016/17 sesongene)», avslører at dødstallene på grunn av vanlig influensa har økt markant det siste tiåret. Denne studien beskrev en nesten firedoblet økning i influensadødelighet i løpet av den dekkede tidsperioden. Innen 2016/17-sesongen skjøt totalen i været til 24 981 overflødige dødsfall som kan tilskrives influensaepidemier.
I tillegg til de pågående problemene med luftforurensning, er innbyggerne i Po-elvedalen plaget av høye nivåer av industriell avrenning fra husdyr i elver og sideelver.
Lombardia-regionen lager enorme mengder animalsk avfall ettersom den produserer mer enn 40 prosent av Italias melkeproduksjon mens over halvparten av Italias svineproduksjon ligger i Po-elvedalen.
I hele Italia har problemer med forgiftet jord forårsaket av tidligere og nåværende industrielle aktiviteter og ulykker plaget landet og dets folk.
Tung industriell aktivitet og tidligere industriforgiftning i Nord-Italia rammer regionen med nok en masse giftige eksponeringer.
I 1976 opplevde Seveso «en av de verste industriulykkene i det siste århundre». Seveso-katastrofen skjedde i et kjemisk produksjonsanlegg 12 mil nord for Milano i Lombardia-regionen i Italia. Det resulterte i den høyeste kjente eksponeringen for 2,3,7,8-tetraklordibenzo-p-dioksin (TCDD) i befolkningen der i historien og ble et «testament for de varige effektene av dioksin.»
Dioksin er et kjent kreftfremkallende middel, og mange mennesker som bodde i og rundt Seveso på den tiden ville ha økt risiko for kreft senere i livet. Noen som fylte 20 år i 1976 ville nå være i 60-årene under Covid-tiden.
Dette samsvarer med det som har blitt rapportert bredt blant Nembro-menn, med kreft som den ledende dødsårsaken i denne demografiske og lungekreft er den vanligste krefttypen.
Innstramminsgtiltak og helseinfrastruktur
Det som forsterker de uhyggelige miljøforholdene som befolkningen i Nord-Italia står overfor, er innstrammingstiltak fra de siste to tiårene som har desimert italienske offentlige tjenester, og sterkt redusert helsevesenets ressurser.
Ved å undersøke tilstanden til sykehusene i Nord-Italia, lenge før «pandemien», begynner et mønster å dukke opp.
En gjennomgang fra 2019 om den nåværende tilstanden til italienske sykehus, «Helse og sykehus i Italia. 17. årsrapport«, bemerket en «betydelig økning i 2019 av personer på ventelister og lengre tid, sammenlignet med den allerede problematiske situasjonen i 2018,» og en «uttalt forverring, de siste 5 årene, av «forbindelses»-systemer mellom allmennmedisin og sykehus og mellom disse og post-hospitaliseringstjenester (rehabilitering, langtidspleie, omsorgsboliger og hjemmetjeneste).»
Den ladede atmosfæren og den resulterende ildstormen skapt av en utbasunert «viral invasjon» avslørte brutalt effektene av 20 år med kutt i det nasjonale helsevesenet.
En Oxfam-rapport fra 2013 om virkningene av innstrammingstiltak, «DE SANNE KOSTNADER VED INNSATSNING OG ULIKHET – Italia Case Study» fremhevet nedgangen i italienske helsetjenester.
Rapporten bemerket at i 2000 var Italia nummer to i verden for helsedekning. Rapportene siterte at innen 2011, på grunn av årlige nedgang i helseutgifter, «erklærte mer enn ni millioner mennesker at de av økonomiske årsaker ikke kunne få tilgang til enkelte helsetjenester.»
Ytterligere kutt forstørret en allerede ustabil situasjon. I løpet av perioden 2010–19 led den italienske nasjonale helsetjenesten økonomiske kutt på mer enn 37 milliarder euro da den opplevde en progressiv privatisering av helsetjenester. Offentlige utgifter til helsetjenester, som ble redusert i årevis, ble redusert til en dekning under det WHO anså som nødvendig for å kunne tilby grunnleggende helsetjenester.
Disse omfattende kuttene hadde også alvorlige effekter på helsepersonell og tilgjengelige sykehussenger og utstyr, og hemmet effektivt omsorgsinstitusjoners evne til å behandle pasienter effektivt.
I perioden fra 2009 til 2017 ble 5,2 prosent av helsepersonell kuttet. De siste 10 årene har 70 000 senger gått tapt. I akuttmedisinske enheter falt sengetilgjengeligheten fra 922 per 100 000 innbyggere i 1980 til 262 per 100 000.
Data fra 2020 viser totalt 5 179 senger på intensivavdelinger (ca. 8,9 senger per 100 000) for hele Italia, en befolkning på litt over 60 millioner i 2020.
På vanlig driftsnivå i 2020 hadde de 74 Lombardia-sykehusene, som betjener en befolkning på 10 millioner, omtrent 720 intensiv-senger, med opptil 90 % av dem vanligvis okkupert om vinteren.
Innen 10. mars 2020 var det 877 personer innlagt på intensivavdelinger, enheter i Lombardia var mettede og forespørsler om å overføre pasienter til andre regioner var utbredt.
Nettoeffekten av disse radikale kuttene i sykehusinfrastruktur og tjenester i sammenheng med covid-hysteriet var forutsigbar; i årevis har italienske intensivleger rapportert at influensautbrudd fører til at intensivavdelinger fylles opp, slik tilfellet var på steder over hele verden.
Den brølende stillheten fra media om disse ubeleilige fakta holdt offentligheten i mørket om realitetene til det smuldrende italienske helsevesenet.
Bare «viruset».
I lys av disse dataene er det ingen overraskelse at personer med rutinemessige og for det meste reversible sesongbetingede luftveisinfeksjoner kanskje ikke blir behandlet riktig eller vellykket når de først er innlagt på sykehus,.
Iatrogene dødsfall / sykehusprotokoller
Våren 2020 introduserte italienske helsemyndigheter helseprotokoller en aldri hadde sett maken til spesielt for Covid.
Disse nye protokollene, herunder tidlig intubasjon og medfølgende sedasjon, ble ansett som nødvendige for å beskytte leger og sykepleiere på et tidspunkt da virusmengden til det påståtte dødelige patogenet angivelig var lavere.
Var disse nye protokollene passende for behandling av øvre luftveisproblemer?
Mekaniske ventilatorer, som presser oksygen inn i pasienter hvis lunger svikter, ble raskt den aksepterte praksisen i det italienske sykehussystemet. Leger kom med ekstravagante påstander om at ventilatorer hadde «blitt som gull».
Å bruke ventilatorer innebærer å berolige pasienten og sette en slange inn i halsen. Legemidler som midazolam, morfinsulfat og propofol brukes i akkompagnement med denne prosedyren; legemidler som kommer med kontraindikasjoner og advarsler om bivirkninger inkludert respirasjonsdepresjon og pustestans. Midazolam og propofolare er to legemidler som regelmessig brukes til assistert selvmord og for å avlive dødsdømte.
Under den første bølgen av hysteri i mars 2020 ba den italienske regjeringen om og mottok en nødanskaffelse av midazolam fra Tyskland da sykehusene deres «plutselig trengte 3-4 ganger den normale mengden av dette stoffet.«
Den italienske sivilbeskyttelsen gjennomførte en rask offentlig anskaffelse for å sikre ytterligere 3800 respiratorer.
Så tidlig som i april 2020 kom bruken av mekanisk ventilasjon under ild fra italienske eksperter. Luciano Gattinoni, en verdenskjent italiensk intensivspesialist, antydet at «mekanisk ventilasjon ble misbrukt og overbrukt.»
Marco Garrone, en akuttlege ved Mauriziano-sykehuset i Torino, Italia, bemerket: «Vi startet med en one-size-fits-all-holdning, som ikke lønnet seg,» sa Garrone om praksisen med å sette pasienter på respiratorer med en gang , bare for å se forholdene deres forverres. «Nå prøver vi å utsette intubasjonen så mye som mulig.»
Selv om noen helsemyndigheter presset på for å få flere ventilatorer for å behandle koronaviruspasienter, var det noen leger som gikk bort fra å bruke dem.
Spørsmål rundt faktiske årsaker til «Covid-dødsfall» av skrøpelige og eldre plassert på ventilatorer begynte å dukke opp av den enkle grunn at leger la merke til uvanlig høye dødsrater for koronaviruspasienter på ventilatorer.
Kan det være at det var medisinsk mishandling, og ikke et nytt patogen, som antente denne tennpluggen på sykehusene og skapte en tilbakemeldingssløyfe av offentlig panikk?
Kan det være at det som spredte seg gjennom de italienske sykehusene våren 2020 var en epidemi av iatrogenese – feilbehandling?
Var det mulig at dødelighetshendelsen våren 2020 i Nord-Italia ikke var en epidemiologisk eller biologisk avvik, men et resultat av et enestående sett med administrative mandater fra den italienske regjeringen og offentlige helsemyndigheter?
Nødtiltak og påvirkninger på befolkningen
Den italienske regjeringen, offentlige helsemyndigheter og regionale leger som proklamerte et «ny virus» hadde landet i Nord-Italia, insisterte på at nødforberedelser ble aktivert for å forberede seg på denne «massive» økningen av Covid-19-pasienter. At disse prognosene var spekulasjoner, ved bruk av lineære modellprognoser, som kom fra leger med interessekonflikter, var av liten interesse for journalister.
Et progressivt sett med restriktive dekreter, inkludert nedstengning av landsbyer og byer, ble raskt implementert. Disse direktivene tjente til å skremme og desorientere en allerede panisk befolkning.
Innbyggerne ble bedt om å holde seg hjemme og ble forbudt å gå inn i visse områder; det ble ilagt bøter for de som overtrådte. De fleste butikker og virksomheter ble pålagt å stenge.
Beboere beskrev de forlatte gatene som surrealistiske og «skremmende».
Bonde Rosanna Ferrari sa: «Vi opplever litt panikk. Supermarkeder har blitt stormet siden forrige fredag. Det er køer utenfor apoteket. De sa at de vil komme, hus til hus, for å samle spyttprøver i dag.»
Angelo Caperdoni, ordføreren i Somaglia, beskrev den alarmerende situasjonen: «Det var vanskelig å begrense panikken i begynnelsen, spesielt siden det sirkulerte mange falske nyheter på sosiale medier som folk trodde var sanne. Det er fortsatt panikk når det gjelder mat. Mange dro til Codogno i går for å prøve å fylle opp.»
Franco Stefanoni, ordføreren i Fombio, også under nedstenging, beskrev den anspente tilstanden i militære termer da han bemerket at byens to minimarkeder hadde blitt «beleiret», da «folk har kjørt til supermarkedet for å kjøpe 20 kilo pasta eller 30 kilo brød.»
Tidligere president for Italias høyere helseråd, Roberta Siliquini, ga en mer fornuftig forklaring på begeistringen: «Vi har funnet positive tilfeller hos mennesker som sannsynligvis hadde få eller ingen symptomer og som kan ha overvunnet viruset uten å vite det.»
Kjøligere hoder som ga råd om ro, ble systematisk begravd under en byge av drakoniske regjeringspåbud, fabrikert hype fra egeninteresser og det vedvarende angrepet av agitasjon fra mediene og villedende rapportering.
Villedende rapportering
Vanlige nyhetskanaler og sosiale mediekanaler satte i gang på høygir og advarte om «dødsbølger» som skar over Nord-Italia fra et herjende virus som skapte overfylte akuttmottak og krevde konvoier med militærkjøretøyer for å transportere lik.
TV-bilder av stablede kister i Bergamo ble slynget ut over eteren og rapportert i lockstep og skremte den italienske befolkningen og store deler av verden.
En detaljert inspeksjon av disse rapportene avslørte at medienes fryktkampanjer iherdig unngikk alle rimelige forklaringer når de ikke direkte løy.
Media holdt tause om det faktum at sykehus i Milano så sent som i 2018 ble overkjørt av virale lungeinfeksjoner. På grunn av de nevnte forurensningsproblemene, desimert helseinfrastruktur og aldrende befolkning, har overkjørte sykehus blitt et sesongmessig innslag i Italias nasjonale profil de siste tiårene.
Hovedstrømsnyhetene avsto også fra å nevne realiteten med mangel på sykehusarbeidere og årsakene til dette. På grunn av panikkangst og regjeringspåbudet om stengning av grenser, flyktet den østeuropeiske arbeidsstyrken av sykepleiere, som utgjør en stor del av arbeidsstyrken i italiensk helsevesen, raskt landet og forlot sykehusene og omsorgssentrene med skjelettmannskaper.
This resulted in sudden abandonment of the fragile elderly and the disabled by those who normally attend to them leading to an avalanche of deleterious consequences as many of the abandoned elderly from care homes were shipped to already overstretched hospitals.
Dette resulterte i at de skjøre eldre og funksjonshemmede plutselig ble forlatt av de som vanligvis tar seg av dem, noe som førte til et snøskred av skadelige konsekvenser da mange av de forlatte eldre fra omsorgshjem ble sendt til allerede overbelastede sykehus.
Denne onde syklusen med mangel på arbeidere i omsorgsboliger som førte til at sykehusene med mangel på bemanning satte i gang, førte til fullstendig kollaps av omsorgen for eldre og funksjonshemmede, noe som bidro til kaoset i sykehussystemene i regioner der det ble vedtatt hard myndighetspolitikk.
Skape Covid-tilfeller
Ved innreise på sykehuset var de facto-responsen for innkommende pasienter den allestedsnærværende PCR-pinneprøven som ble brukt for å avgjøre om pasienten hadde «Covid-19.» Hvis det ble ansett som et «positivt tilfelle», aktiverte dette utplasseringen av dødelige sykehusprotokoller – nok en ond sirkel av medisinsk mishandling som sørget for at den riktige dosen av frykt ville fortsette.
Til tross for at det ble bemerket allerede i mars 2020 at det var store problemer med PCR som et diagnostisk verktøy, aksepterte media og allmennheten uten å mukke gyldigheten av denne teknikken som en diagnostisk metode.
Høye syklusterskler var et av problemene som ble nevnt. Dette skapte absurde tall, så høye som 97 %, av «falske positive«, noe som førte til et grovt overdrevet antall Covid-tilfeller og dødsfall.
Enda tidligere, i februar 2020, ble testavlesninger fra PCR-resultater i Italia stilt spørsmål ved da de brukte et enkelt SARS-CoV-2-målgen som klinisk bevis på en «positiv» test.
Den italienske nobelpriskandidaten, dr. Stefan Scoglio, uttalte da han bemerket denne vitenskapelige svindelen:
«I dag oppdaget jeg et nytt element i denne faktiske svindelen, valget om å redusere positiviteten til vattpinnen ved å oppdage bare ett av de tre genene som ville definere SARS-CoV-2. Hvis viruset var til stede, ville alle 3 måtte bli funnet, for hvis viruset er intakt, det eneste tilfellet der det kan ha en patogen rolle og infisere, må testen finne alle 3 genene.»
Produksjon av Covid-dødsfall
Misbruken av PCR førte til det forvirrende spørsmålet om folk på de italienske sykehusene faktisk døde av «Covid» eller fra effektene av sosialt massesammenbrudd og deretter ble feilmerket som en «Covid-død» som Produksjon av Covid-dødsfall
Svaret på det spørsmålet finnes i senere rapporter som gjorde det klart at nesten alle «Covid-dødsfallene» faktisk ikke var forårsaket av et viralt patogen – nesten alle individene som døde av det påståtte patogenet hadde flere komorbiditeter – samsykelighet.
En rapport fra 17. mars 2020 fra det italienske helseinstituttet (ISS) bemerket at 99,2 % av Covid-relaterte dødsfall var fra personer som hadde allerede eksisterende kroniske lidelser.
En uke senere, som rapportert i en artikkel i engelske Telegraph 23. mars 2020, bemerket professor Walter Ricciardi, vitenskapelig rådgiver for Italias helseminister:
«Måten vi koder dødsfall på i landet vårt er veldig generøs i den forstand at alle mennesker som dør på sykehus med koronaviruset anses å dø av koronaviruset. Ved reevaluering av det Nasjonale Helseinstituttet har bare 12 prosent av dødsattestene vist en direkte årsakssammenheng fra koronaviruset, mens 88 prosent av pasientene som har dødd har minst én pre-morbiditet – mange hadde to eller tre.»
Ricciardi siterte en oppfølgingsrapport fra ISS (på engelsk her) fra 20. mars 2020 og leste enten de faktiske tallene i rapporten feil eller ble feilsitert. Mens 12% som hadde null komorbiditeter indikerte en grov overdrivelse av virkningene av «Covid», var det nøyaktige tallet i rapporten 1,2%, noe som betyr at 98,8% av de oppførte «Covid-dødsfallene» hadde allerede eksisterende kroniske tilstander.
På forsommeren 2020 innrømmet selv hovedstrømspressen at praktisk talt alle Covid-dødsfall fra Italia led av tidligere kroniske tilstander.
I oktober 2021 rapporterte den italienske avisen Il Tempo at det italienske helseinstituttet reviderte antall personer som har dødd «av covid» i stedet for «med covid» fra 130.468 til 3.783.
Det er et veletablert faktum at Italia stemplet alle som døde med en «bekreftet SARS-CoV-2-infeksjon», bekreftet via et tvilsomt PCR-resultat uavhengig av de virkelige dødsårsakene, som et offer for «Covid-19.»
Samtidig var det ifølge Istat (Det nasjonale statistikkinstituttet) en generell økning i dødelighet av alle årsaker fra 1. mars til 4. april 2020 sammenlignet med gjennomsnittet for samme periode i 2015-2019. Bergamo satt på toppen i veksten av dødelighet blant kommuner med en svimlende 382,8 % økning i dødsfall.
Denne dødelighetsøkningen var ikke et resultat av en rekke årsaker assosiert med påstått SARS-CoV-2-infeksjon, men fra flere andre faktorer. Kansellerte kreftscreeninger, forsinkede behandlinger, motvilje mot å ringe ambulansetjenester i tilfelle en ulykke eller nødstilfelle ble vanlig midt i korona-hysteriet, noe som gjorde at forholdene kunne forverres utover mulig behandling.
Forsinket medisinsk behandling er kjent for å øke sykelighet og dødelighet assosiert med både kroniske og akutte helsetilstander.
Bare to dagers forsinkelse i å søke behandling for et hjerteinfarkt kan gjøre en enkel og tilstand som egentlig lar seg behandle til en farlig og livstruende defekt.
Forskning fra Italiensk samfunn for kardiologi fastslo at dødeligheten av hjerteinfarkt mer enn tredoblet seg under Covid-nødsituasjonen da pasienter som fryktet smitte holdt seg borte fra sykehuset.
Ciro Indolfi, professor i kardiologi ved Magna Graecia University of Catanzaro, bemerket at:
«organisasjonen av sykehusene… i denne fasen var nesten utelukkende dedikert til Covid-19 og mange kardiologiske avdelinger ble brukt til smittsomme pasienter. Videre, i frykt for smitte, utsetter pasienter å reise til legevakten og ankommer sykehuset under stadig mer alvorlige tilstander, ofte med arytmiske eller funksjonelle komplikasjoner, som gjør behandlinger som har vist seg å være livreddende som primær angioplastikk mye mindre effektive. ”
Rapporter om overdrevne og manipulerte «dødsfall fra covid» ble holdt langt unna offentligheten og hadde absolutt ingenting å stille opp med mot historier om militære lastebiler som fraktet bort menneskekropper og bilder av oppstablede kister i Bergamo som ble brent inn i folks hjerner.
Alltid og bare «viruset».
Løgnene om Bergamo
Det nå beryktede Bergamo-bildet av tre lange rader med oppstilte kister spredte seg som en ild i tørt gress og sjokkerte verden uten noen etterforskning av sannheten til bildene av mediehyenene som i stedet fanatisk viftet Covid-flammene ved hver sving.
Ansvarlig rapportering ville ha autentisert at det aktuelle bildet ble tatt i en hangar på Lampedusa flyplass den 5. oktober 2013.
Kistene på det bildet var fylt med lik av afrikanske migranter som omkom i et forlis, antallet døde var anslagsvis 360, utenfor kysten av Lampedusa, en italiensk øy utenfor kysten av Tunisia.
Rapportene om lastebiler som fraktet bort lik og krematorier i Lombardia som ble overkjørt, hadde mer verdslige forklaringer som var en forbannelse på den rådende mediefortellingen.
Behovet for lastebiler for å frakte bort lik, som media gjentok andre steder, ble lett forklart med en kombinasjon av kongruente faktorer. De døde ble fjernet av militæret da begravelsesbyråer fryktet «morderviruset» og nektet å plukke opp likene som de ville gjort under normale tider.
Den oppdiktede og forstørrede frykten som fikk begravelsesdirektører til å unngå sine vanlige plikter, ble forsterket av en nasjonal nødlov som forbød sivile og religiøse seremonier, inkludert begravelser. Dette enestående grepet, for et overveldende katolsk land som vanligvis stolte på rituell begravelse, ble satt i kraft tidlig i mars.
Faren for en «svært smittsom og dødelig ny sykdom» som nå er etset fast i psyken til italienske borgere, bidro til den vanvittige situasjonen.
Familier som normalt ville følge den katolske praksisen med begravelse, valgte å kremere de avdøde i et enestående antall i frykt for å få sykdommen fra de døde.
I Nord-Italia var det en økning på 50 % i forespørsler om kremasjon som raskt overveldet de få små krematoriene som fantes i Italia.
En regional kuriositet
Interessant nok ble ikke hele Italia rammet av det angivelig «super-sprednings»- viruset. De overskytende dødsfallene våren 2020 var begrenset til Nord-Italia og til spesifikke områder i Nord-Italia.
Episenteret til covid-viruset var angivelig lokalisert i Lombardia-regionen. Den lokaliserte Lombardia-krisen, fremstilt for verden som den «italienske» zombieapokalypsen, dukket ikke opp i gatene, butikkene eller hjemmene i Lombardia, men utelukkende på sykehus og omsorgsboliger i urbane sentre.
Hvordan gikk det påståtte dødelige patogenet forbi Sentral- og Sør-Italia som har lignende demografi?
Data fra 26. mars 2020 bekrefter at «viruset» ikke migrerte sørover i samsvar med jurisdiksjonsgrensene. Fire regioner i Nord-Italia sto for 89 prosent av alle Covid-tilfellene. Dette mønsteret ville forbli det samme selv om et angrep av tester ble rullet ut over hele landet.
En teori som dukket opp antydet at siden Lombardia har et høyt antall kinesiske arbeidere i klesindustrien, ble «viruset» brakt til Italia av kinesiske migrantarbeidere og spredt gjennom regionen. Denne hypotesen falt fra hverandre da det ble lagt merke til at Toscana, en region i Sentral-Italia, som har den største konsentrasjonen av kinesere i Italia og hele Europa, på en eller annen måte ikke ble rammet av «viruset».
Det faktum at Sør-Italia ikke ble rammet av «viruset» snudde også den offisielle fortellingen på hodet.
En betydelig forskjell i de sosiale strukturene mellom Nord- og Sør-Italia innebærer at de fleste eldre i Sør bor sammen med eller svært nær barna sine. Denne tradisjonen med utvidet familiestøtte er kjent for å skape forhold som bidrar til trivsel og trygghet.
Per innbygger er det flere langtidspleiefasiliteter (LTCF) i Nord-Italia med mange flere innbyggere som lever under disse prekære forholdene.
Med det vi nå vet er det rimelig å konkludere med at for et stort antall individer i nord som bor i LTCF-er, hvor forholdene ofte er uhygieniske, ernæringen er dårlig og omsorgen ofte er uaktsom, ble det skapt en perfekt storm for engrosdød.
Den påfølgende masseavgangen av overbelastede og livredde ansatte og skapelsen av masseangst i en funksjonshemmet, skjør og forlatt befolkning garanterte praktisk talt en massedødshendelse i denne delen av den norditalienske befolkningen.
Kritisk tenkning 101 informerer oss om at med 50 prosent av «Covid-dødsfallene» i Italia som forekommer blant sykehjemsbeboere og gjennomsnittsalderen for «Covid-dødsfall» på eller over normal forventet levealder, var dette definitivt ikke et spørsmål om «COVID-dødsfall» i seg selv, men et spørsmål om sosiale forhold.
Terrorisering og isolering av eldre som bor i omsorgshjem, nekte dem besøk fra slektninger og redusere eller eliminere personlig besøk fra helse- og sosialpersonell kombinert med luftveissykdommer kan, og gjør, feie gjennom ethvert uhygienisk sykehjem og utslette et betydelig antall av de skrøpelige.
Det var ikke nødvendig å finne opp en ny smitte for å forklare hvorfor folk døde.
Den sosiale smitten av regjeringsmandater og mediehysteriet fra sosiale nettverk ble en sykdom farligere enn noen påstått biologisk smitte.- men statens maskineri kan enkelt feie disse faktorene under teppet ved å kurere den virvlende galskapen til «Viruset».
Hvorfor Italia?
For å antyde at det ikke var noen avvikende viral hendelse i Nord-Italia våren 2020 og teoretisere at Italia ble valgt som utskytningsrampe for Covid-operasjonen, som bevisene indikerer, må vi spørre: «Hvorfor ble Nord-Italia valgt som scenen for dette pandemiske manuset?»
Hadde Italia midlene og motivet?
For å lansere shock-and-awe-fasen – sjokk-og-ærefrykt – av Covid-operasjonen inn i den vestlige verden var det nødvendig å skape en illusjon av en viral invasjon.
For å fremmane en postmoderne Potemkin-pest og det oppfattede behovet for å stenge ned et lands sosiale og økonomiske orden, hadde Italia alle de ferdiglagde ingrediensene. Med sine allerede skyhøye forekomster av interstitiell lungebetennelse, mange forurensningsinduserte øvre luftveisproblemer og høye kreftforekomster, trengte Nord-Italia bare en liten flamme for å tenne en skogbrann av omkomne. Den gnisten kom i form av mediagenerert hysteri, nedstengnings-ordrer og dødelige sykehusprotokoller.
Italia hadde også motivasjonen som blir tydelig når man forstår Covid-historien gjennom linsen av penger, makt, kontroll og formuesoverføring.
Et finansielt bankerott land med en finanssektor som er desperat etter redningsaksjoner og en kommandostruktur drevet av sentralbankfolk laget for en villig og ettergivende regjering.
Av grunner som ikke er relatert til den dårlige helsen til innbyggerne har Italia blitt kalt «den syke mannen i Europa» det siste tiåret av EUs finanssektor.
I likhet med store deler av Europa sto den italienske regjeringen overfor ekstremt økonomisk press i 2019.
Mens Europa som helhet var i økonomisk stagnasjon, gled Italia offisielt inn i resesjon tidlig i 2019. Angsten i eurosonen var høy med bekymring for at det «italienske problemet» ville spre seg og utløse en nedsmelting over en allerede vibrerende global økonomi.
Italias statsgjeld hadde økt til den fjerde største i verden og den største i EU. Denne knusende gjelden satte en belastning på EU og skapte spenning mellom Roma og Brussel.
I mai 2019 ble det sagt at Italias finanskrise «utgjorde store trusler mot den europeiske sentralbankens pengemål», og hvis den ikke ble tøyd, «kan den knuse markedstilliten i hele euroområdet, og sette EU i store problemer.»
Den forutsagte «tsunamien av finansiell kollaps» som stirret europeiske sentralbanker i ansiktet, kom til en topp i 2019.
Uten tid å miste ble den velprøvde redningsordningen foreslått for å redde store investorer. Europeisk kommissær for økonomi, Paolo Gentiloni, advarte om at hele 1,5 billioner euro kan være nødvendig for å «håndtere denne krisen».
Alt pratet om finansnæringen som slo nasjonen konkurs ved å plyndre offentlige midler, politikere som ødela offentlige tjenester etter ordre fra store investorer og ødeleggelsene av kasinoøkonomien ble vasket bort med den ferske fortellingen om en krise utløst av utbruddet av Covid-19 .’
Rovdyr som så sine finansielle imperier gå fra hverandre etter sømmene, bestemte seg for å stenge samfunnet og plyndre verden i et forsøk på å redde deres smuldrende finansimperier.
For ikke å løse problemene de skapte trengte disse økonomiske rovdyrene en forsidehistorie.
En forsidehistorie stor nok til å skjule de utallige økonomiske forbrytelsene de begikk og undertrykke de sosiale problemene de skapte.
Den omslagshistorien dukket på magisk vis opp i form av et «nytt virus.»
Til syvende og sist gikk Den europeiske sentralbanken (ECB) med på en redningsaksjon på 1,31 billioner euro av europeiske banker fulgt opp av at EU gikk med på et utvinningsfond på 750 milliarder euro for europeiske stater og selskaper.
Denne feite pakken med «langsiktig, ultrabillig kreditt til hundrevis av banker» ble solgt til publikum som et nødvendig og velvillig program for å dempe virkningen av koronaviruspandemien på bedrifter og arbeidere.
Som en del av EUs gjenopprettingsplan ble 750 milliarder euro delt i to deler. En inkluderte 500 milliarder euro som skulle tildeles som tilskudd basert på hvert lands «gjenopprettingsbehov». Italia ville få den største biten av kaken.
Europas «syke mann» fikk en sårt tiltrengt infusjon – med betingelser.
Konklusjon
Tre år senere er den uunnværlige sannheten i den italienske historien at når du først skaper litt på overflaten av den offisielle fortellingen om Covid-pandemien, viser det seg å være et bunnløst ormebol av forvrengninger, manipulasjoner og direkte løgner.
Eventuelle overflødige dødsfall våren 2020 i Nord-Italia var en gjenstand av allerede eksisterende helsetilstander i en aldrende befolkning, utslettetelsen av den eksisterende helsevesenets infrastruktur, massiv industriell forurensning som skapte kroniske tilstander, mediagenerert hysteri, brutale nedstengninger og administrativt drap på de som allerede var skjøre.
Disse iatrogene dødsfallene til skjøre mennesker var et resultat av den sosiale orden og folkehelsedespotisme og ble deretter brukt til å gi inntrykk av at det var «et dødelig virus» som sirkulerte.
Den eneste pandemien var en med voldelige myndigheter og biomedisinske overgrep mot mennesker.
Bevisene fra Italia i 2020 avslører den offisielle «Covid»-narrativet for hva det er – et kaldblodig organisert bedrag.
Det var ingen pandemi.
Denne artikkelen ble først publisert av Off-Guardian.
Italy 2020: Inside Covid’s Ground Zero
Oversatt til norsk for steigan.no av Kari Angelique Jaquesson.
Andre artikler av Michael Bryant.
Michael Bryant er en frilansjournalist/aktivist og forsker som for tida primært fokuserer på spørsmål rundt helsefrihet. Arbeidet hans er blant annet publisert på HealthFreedomDefense.org