Nyhetsbrev steigan.no 02.04.2022
Dagens overskrifter:
NATOs eksistensberettigelse er tuftet på falske narrativer
Vestens drøm om å slå en kile mellom Russland og Kina løser seg opp i varm luft
Den spanske regjeringa sår vind og høster storm – har lagt seg ut med sin viktigste energileverandør
Under lupen: Dagsrevyens Ukraina-dekning 2013/14
– Konstitusjonelt og politisk feil å la Zelenskij slippe til på Stortingets talerstol
NATOs eksistensberettigelse er tuftet på falske narrativer
Av skribent - 2. april 2022
https://steigan.no/2022/04/natos-eksistensberettigelse-er-tuftet-pa-falske-narrativer/
Apolut, Tyskland. Oversatt av Timm.
Den vestlige NATO militæralliansen har eksistert i 73 år. Nordatlanterhavspakten har alltid blitt solgt til oss som et nødvendig onde. Som en defensiv allianse mot kommunismens mørke krefter. Begynnelsen på NATO var alt annet enn lovende. Igjen og igjen måtte de motvillige «partnerlandene» med mer eller mindre skånsom makt presses inn i den nye militæralliansen. I dag er NATO den klart største og – hvis det er tillatt å si: den mest aggressive militæralliansen i verden. NATO, på den annen side, er så overbevist om at de ønsker å samarbeide ikke bare med Russland, men til og med Folkerepublikken Kina. Det sa i hvert fall NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg.
Men la oss gå tilbake til begynnelsen av NATO og selv se hvilken begrunnelse denne militæralliansen har for sin eksistens og om den overbeviser oss. Vi gjenkjenner tre grunnleggings- narrativer om NATO:
NATO-Narrativ én: Etter andre verdenskrig ville folk gjerne ha levd i fred og enda mer i det felles huset i Europa. Dessverre var Sovjetunionen under Generalissimo Stalin så aggressiv, krigslysten og lite samarbeidsvillig at de dessverre måtte ruste opp til tennene. Ja virkelig? Måtte «Vesten» bevæpne seg mot bolsjevikenes angrep? La oss nå gå tilbake til 1940-tallet. I den defensive krigen mot aksemaktene i Tyskland, Italia og Japan, jobbet USA og Storbritannia sammen med Sovjetunionen for å redusere denne aggresjonen. I 1944 ga USAs president Franklin Delano Roosevelt sin finansminister Henry Morgenthau i oppdrag å planlegge en verdensorden etter krigen.
FN, Verdensbanken, IMF og Verdens handelsorganisasjon GATT ble opprettet sammen med regjeringsrepresentanter fra 44 allierte stater i feriebyen Bretton Woods i New England.
Nå kommer det: Sovjetunionen bør selvsagt bli et ledende medlem av denne verdensordenen. Sovjetunionen sies å tilhøre IMF som den tredje største innskyteren. Umiddelbart etter krigen ble det gjort seriøse anstrengelser i USA for å gi sovjeterne 6 milliarder dollar i gjenoppbyggingskreditt og integrere Stalins imperium i den nye verdensordenen.
Det ble antatt at USSR ikke lenger var kommunistisk, men representerte flere nasjonale interesser og praktiserte realpolitikk som alle kapitalistiske land. Men så bestemte USAs ledende strateg seg for å lukke døren foran ansiktet til Stalin og behandle sine tidligere krigsallierte nå som sine døds-fiender.
Men var USA og Storbritannia på den ene siden og Sovjetunionen på den andre allierte i krigen i det hele tatt? Delte de ærlig og åpent sin innsikt og intensjoner? Dessverre kan dette ikke være noe spørsmål i det hele tatt. Selv om USA sjenerøst konfiskerte penger og krigsmateriell fra de fattige gjennom sitt landleieprogram, ikke bare Storbritannia, men også Sovjetunionen. Soldatene i Den røde hær bar hovedtyngden av den uhorvelige bakkekampen nesten alene – med ufattelige tap av menneskeliv. Man får til og med inntrykk av at vestmaktene bare en gang ventet på å se hvem som ville ville gå seirende ut av kampen mellom de to stridende partene: Wehrmacht eller Den røde hær? I stedet for å avlaste sovjeterne med en vestfront, overtalte Churchill USAs president Roosevelt til å rulle opp en nordafrikansk front over Italia for å hindre den røde hæren i å rykke videre vestover på Balkan og Baltikum.
Faktisk begynte invasjonen av Normandie først sommeren 1944 – da den røde hæren presset Wehrmacht vestover i rasende fart. Likevel forblir de etablerte og velnærede GI-ene stående på den tyske grensen. Den røde armé mistet 300.000 soldater i avlastningsangrepet på Berlin. Det faktum at Sovjetunionen faktisk hadde ført bakkekrigen mot nazistene på egenhånd, krevde denne ekstremt høye tapstall.
For å gjenopprette Vestens kollektive hukommelsestap inneholdt den store brannen i øst må vi minne om noen tall: Sovjetunionen måtte sørge over 28 millioner sivile og militære ofre. 31 000 fabrikker ble lagt i grus; 65.000 kvadratkilometer sporsystemer; 2 900 maskin- og traktorstasjoner; 20 millioner griser; syv millioner hester; 17 millioner storfe; seks millioner bygninger brant ned, og etterlot ytterligere 25 millioner hjemløse, bokstavelig talt ute i kulden; 40 000 sykehus; 84 000 skoler; 43 000 folkebibliotek. Bare i Lille Hviterussland er 209 byer, inkludert hovedstaden Minsk, fullstendig forsvunnet fra jordens overflate. Bør man i det hele tatt kunne tenke på angrep under slike omstendigheter?
En rapport fra den amerikanske hemmelige tjenesten OSS i 1945 kom til den konklusjon at Sovjetunionen ikke en gang kunne tenke seg en angrepskrig fordi infrastrukturen på dens vestfront var utslettet. Soldatene er utslitte og opptatt med politioppgaver. Den røde armés tekniske utstyr er utdatert og halvparten av kjøretøyparken deres består fortsatt av såkalte Panje-vogner – med andre ord: museumshestvogner! Den hemmelige rapporten NSC-68 fra US National Security Council fra 1950 innrømmer også åpent at Sovjetunionen bare har en fjerdedel av vestmaktenes potensiale når det gjelder økonomisk makt og militær styrke.
Så hva med den opplevde aggressiviteten til Sovjetunionen? I sin tale ved Winchester University i Fulton, USA, i 1947, klaget den tidligere britiske statsministeren Churchill over at Stalin rett og slett hadde avskåret landene i det som senere ble Warszawapakten fra resten av verden med et jernteppe. Han hadde flyttet den sovjetiske grensen mot vest på eget initiativ.
Led Churchill av hukommelsestap? Selv gjorde han denne avtalen med nevnte Stalin i Moskva, midt under krigen. Som skolegutter sendte de hverandre meldinger som sa hvor mange prosent vesten og hvilken prosentandel østen skulle få fra enkeltland. Det var klart for alle involverte at en slik prosentvis nedbryting var praktisk talt umulig å gjennomføre.
Det var imidlertid enighet om at viljen til de involverte nasjonene og folkene ikke skulle ha betydning. På denne måten ble de politiske elitene i øst tvangspenset inn på Stalins linjer.
Og i Vesten, på ingen måte mindre blodløse, preparerte de i henhold til USAs linje. Grekernes manglende vilje til å bli geostrategisk tildelt en bestemt leir, ble for eksempel betalt for i den såkalte greske borgerkrigen med et dødstall på 160.000, napalm-angrep på partisaner og tvangsadopsjoner av partisanbarn (paidomazoma). Verken Stalin eller Churchill, og absolutt ikke Truman, brukte silkehansker i sin geopolitiske konsolidering. Anklagen om Stalins voldelige geopolitiske konsolidering kan derfor trygt avfeies som ensidig og hyklersk.
NATO-Narrativ to: Den røde hæren holdt mer enn 4,5 millioner soldater under våpen selv etter slutten av fiendtlighetene. USA ville derimot ha redusert sine væpnede styrker til 1,5 millioner soldater på en svært fredselskende måte. Det kan for så vidt ikke motsies. Men det er gode grunner til at Stalin, som erkjente den akutte og svært reelle faren for nok en aggressiv krig mot landet sitt, holdt sine væpnede styrker i full beredskap.
Først var det Churchill-oppdragsplanleggingen for Operation Unthinkable. Umiddelbart etter den tyske kapitulasjonen skulle 100.000 Wehrmacht- og SS-soldater bevæpnes på nytt og slutte seg til de vestallierte styrkene i en krig mot Sovjetunionen. Sir Hastings Lionel Ismay ledet planleggingen. Han ble senere NATOs første generalsekretær. Ismay kom med den klassiske bon mot: NATO er der for å «holde russerne ute [av Europa], for å bringe USA inn og for å holde tyskerne nede permanent.» De ville visstnok drive sovjeterne ut av Polen og så stå stille. Ismays memorandum sier imidlertid utvetydig: «Det sentrale, eller politiske målet, er å påtvinge Russland USAs og det britiske imperiets vilje … det avhenger av den russiske avgjørelsen. Hvis de vil ha total krig, så kan de få det.» Dette Goebbels-språket mot en nasjon som ikke minst reddet britene fra nederlag overfor Hitler er rett og slett utrolig.
Som en velsignelse for verdensfreden ble krigspådriveren Churchill kastet ut av embetet etter en jordskredseier for Labour i parlamentsvalget sommeren 1945 og ble dermed forhindret fra å fortsette der Hitler måtte stoppe.
Men den nye amerikanske regjeringen var heller ikke bedre. Hvis president Roosevelt fortsatt rettferdig og samvittighetsfullt holdt seg til avtalene med Sovjetunionen, oppførte hans etterfølger Truman seg mindre gentleman. Truman hadde blitt gjort til Roosevelts visepresident i 1944 under press fra diskrete herrer i New York Council on Foreign Relations. Roosevelts etterfølger, Truman, viste seg å være en «lærevillig student» av vise menn i rådet.
Den utenrikspolitiske læregutten Truman fikk først de japanske byene Hiroshima og Nagasaki kremert med to forskjellige typer atombomber – over 250.000 mennesker døde. Truman løy til sitt eget folk om at bombemålene var militærbaser. Kremasjonen av de to byene skjedde etter at Japan allerede var klar til å overgi seg. Den makabre våpentesten på levende skapninger var utgangspunktet for en hel rekke hemmelige angrepsscenarier mot det sovjetiske imperiet.
Umiddelbart etter Roosevelts død ga hans etterfølger, Truman, den legendariske general Dwight D. Eisenhower i oppdrag å utvikle Plan Totality. Denne helhetsplanen skulle lekkes til sovjeterne kort tid før de to atombombene ble sluppet i Japan. De som fortsatt er ubeskyttet mot atomregn burde bli skremt og så gi etter for denne bløffen. Tjue byer i Sovjetunionen skulle utslettes med atombomber.
Faktisk hadde amerikanske styrker i 1945 bare de to atombombene brukt på Hiroshima og Nagasaki. Det manglet også passende fly. Eller et missil for å kunne slippe bomber på sovjetisk territorium. Det bør imidlertid løses snart. I 1949 kunne amerikanerne seriøst vurdere en kjernefysisk utslettelsesstreik for 1957 med operasjonen Dropshot. Denne hemmelige planen, publisert i 1977, så for seg å utslette hundre storbyer i Sovjetunionen med 300 atombomber og 29000 «høyeksplosive» fosforbomber, og dermed lamme 85 % av sovjetisk industriproduksjon i tillegg til gigantiske tap.
Siden Stalin med sikkerhet visste om disse seriøst mente planene gjennom sin høyeffektive fiendespaning, måtte han som regjeringssjef insistere på å ha det eneste relevante forsvarspotensialet til sitt tilbakestående gigantimperium klart til enhver tid – nemlig de gigantiske reservene av infanteri.
Å sitere denne permanente mobiliseringen av en hær på millioner som en rettferdiggjørelse for NATOs eksistens er intellektuelt uredelig.
NATO-narrativ tre: Østblokken lå bak delingen av Tyskland og tvang på denne måten dessverre «Vesten» til å utplassere sine våpen midt i Tyskland.
På de siste krigskonferansene til «de tre store» i Teheran, Jalta og Potsdam var det enighet om å knuse det tyske riket i dets militaristiske og imperialistiske struktur. Et fornyet demokratisk Tyskland bør bygges nedenfra. Foreløpig skulle det allierte kontrollrådet, med lik representasjon, ta de store avgjørelsene i stedet for en tysk regjering. Territorielt ble Tyskland delt i fire deler – det demilitariserte området skulle imidlertid styres i fellesskap av alle fire allierte. Imidlertid ble konsensus stille begravet på London Six Power Conference i 1948.
Fordi Sovjetunionen og dens nye satellittstater ble ekskludert fra denne konferansen. I stedet ble USA, Storbritannia, Frankrike og Benelux-landene her enige om den fremtidige statusen til de tre vestlige okkupasjonssonene. Da den sovjetiske marskalken Sokolovsky på møtet i det allierte kontrollrådet 20. mars 1948 ønsket å lære mer om resultatene av Londons seksmaktskonferanse fra sine vestlige partnere, sa de ingenting meningsfullt og tiet megetsiende. Hvorpå Sokolowski og hans stab forlot konferansen og aldri ble sett der igjen. Selvsagt hadde sovjeterne ikke unnlatt å legge merke til at avgjørende hendelser og irreversibel utvikling utspilte seg i de vestlige sonene.
Siden september 1947 har American Note Company i New York og Bureau of Engraving and Printing i Washington D.C. den nye valutaen utelukkende for de vestlige sonene. Totalt volum av denne livseliksiren: 5,7 milliarder tyske mark. Og alt dette under svært konspiratoriske omstendigheter, nøye skreddersydd til behovene til de vestlige sonene. Den 20. juni 1948 regnet den nye valutaen ned i fanget til vesttyske borgere. Sovjeterne improviserte sin egen nye nødvaluta, noen ganger ganske enkelt overtrykk på gamle sedler, ledsaget av latterliggjøring og hån fra publikum.
Pappa Stalins hevn var virkelig pinlig: han hadde Vest-Berlin, som var under alliert kommando, innelåst. Dette er nedtegnet i historiebøkene som Berlin-blokaden. Denne håpløse handlingen av desperasjon drev nå vestberlinerne fullstendig inn i leiren til amerikanerne, som var i stand til å ta poeng over hele linja med sine «rosin-bombere».
Nå var sovjeterne kun opptatt av å hindre den nye forbundsrepublikken Tyskland i å bevæpne seg, eller i det minste utsette den så lenge som mulig. I 1952 tilbød den aldrende Stalin i sin Tysklandsnotat å ofre sin DDR, som nettopp var grunnlagt i bytte mot Forbundsrepublikken, dersom Vesten ville komme overens med et nøytralt og militærfritt Tyskland som helhet.
Stalins etterfølgere, Khrusjtsjov og Malenko, gikk enda lenger i 1954. De tilbød seg å bli med i NATO! Sovjeterne koblet sitt tilbud om tiltredelse med forslaget om at USA skulle trekke seg tilbake til observatørstatus i dette tilfellet. Det fungerte ikke i det hele tatt. Sende utleier ut døren?
I 1955 kunne Forbundsrepublikkens tiltredelse til NATO ikke lenger stoppes. Det var først på dette tidspunktet at USSR ga opp sin tilbakeholdenhet og grunnla Warszawapakten, den militære alliansen til Moskvas satellittstater. Men da Khrusjtsjov i 1958 frimodig oppfordret vestmaktene med sitt Berlin-ultimatum om å trekke troppene sine fra Vest-Berlin, skjedde det hittil utenkelige: Vestmaktene forsøkte å blidgjøre sovjeterne. For i 1957 demonstrerte Sputnik-sjokket at sovjeterne fra nå av kunne frakte atombomber til midten av USA med deres nye Semjorka interkontinentale ballistiske missil R-7.
I tilsvarende forsonende stemning møttes utenriksministrene fra alle de fire seiersmaktene, dvs. USA, Storbritannia, Frankrike og Sovjetunionen, for første gang på lenge, nemlig på Genèvekonferansen i 1959. Fra et standpunkt av styrke, den russisk-ukrainske rumlingen Khrusjtsjov etter U2-hendelsen offentlig ydmyket hans motpart Eisenhower flere ganger. Byggingen av Berlinmuren satte derimot en finger i såret etter østblokkens elendige økonomiske tilstand. I 1964 forsøkte imidlertid Khrusjtsjov ganske uforskammet å lokke Forbundsrepublikken ut av NATO-alliansen. Han sendte sin svigersønn Alexei Adshubei, sjefredaktør for den innflytelsesrike avisen Izvetiya, til toppene av vesttysk næringsliv og politikk. Tilbudet hans lignet på Gorbatsjovs tilbud tjue år senere: avståelse av DDR til fordel for en østlig utvidet FRT som fikk beholde sin Bundeswehr. Den bør imidlertid melde seg ut av NATO og bli nøytral. Til gjengjeld skulle den mektige vesttyske industrien gi en hjelpende hånd til Sovjetunionen med å modernisere sine anlegg, spesielt innen kjemisk sektor. På den tiden rapporterte den vesttyske pressen omfattende og grundig velvillig om denne lokket fra NATO av den sovjetiske herskeren.
Imidlertid skulle Khrusjtsjov allerede i oktober 1964 bli styrtet og erstattet av den doble makten Kosygin og Bresjnev. Dette betydde at gjenopptakelsen av Rapallo-traktaten fra Weimar-republikken, og med den gjenforeningen av Tyskland, var av bordet lenge. Hva lærer vi av alt dette? Påstanden om at det var Sovjetunionen som drev delingen av Tyskland og dermed gjorde Tysklands remilitarisering uunngåelig er ubegrunnet. Dessuten ble NATO ikke til som svar på sovjetisk aggresjon. NATO er ikke en defensiv allianse. NATO i seg selv er umiskjennelig en offensiv allianse. Denne tråden, som stadig forsterkes, trekker seg urokkelig inn i nåtiden.
Vi lærer av fortiden hvordan vi kan gjøre fremtiden bedre.
Kildene:
<1> Bernd Greiner, Morgenthau-legenden – om historien til en kontroversiell plan. Hamburg 1995. s.147ff
<2> https://www.heise.de/tp/features/Der-Klub-der-Weisen-Maenner-3419681.html
<3> https://linkezeitung.de/2018/09/27/charles-chaplin-und-the-second-front/
<4> Denne mildt sagt ambivalente holdningen fra Vesten til Sovjetunionen ble presentert av den tidligere sovjetiske ambassadøren Valentin Falin i en faktafylt dokumentar: Valentin Falin: The Second Front – Conflicts of Interest in the Anti-Hitler Koalisjon. München 1995.
<5> Den sovjetiske utenriksministeren Molotov navnga disse figurene på Moskva-konferansen i 1947: «Han målte dem [disse tallene] lavt for ikke å virke for patetiske …» Så Jörg Friedrich i Yalu – På bredden av den tredje verdenskrig . Berlin 2007. s.52.
<6> Dette er funnet av de amerikanske hemmelige tjenestene i et memorandum datert 6. januar 1945. Joachim Guilliard: 1949-91: Kort balanse over en krigersk historie. I: Tobias Pfluger og andre: Ingen fred med NATO – NATO som et våpen fra Vesten. Information Center Militarization eV Tübingen 2009. https://www.imi-online.de/2009/02/15/die-nato-1949-91-kur/ se også: Christopher Simpson: Blowback – America`s Recruitment of Nazis and dens effekt på den kalde krigen. New York 1988. s.56 Kavaleriet i Sovjetunionen ble først oppløst i 1953.
Originalens tittel: Die Daseinsberechtigung der NATO aus dem Geist falscher Narrative
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
Vestens drøm om å slå en kile mellom Russland og Kina løser seg opp i varm luft
Av Pål Steigan - 2. april 2022
https://steigan.no/2022/04/vestens-drom-om-a-sla-en-kile-mellom-russland-og-kina-loser-seg-opp-i-varm-luft/
Vestlige medier har vært fulle av historier om at Russlands invasjon i Ukraina ville føre til en alvorlig splittelse mellom Kina og Russland. USA har direkte truet Kina med «alvorlige konsekvenser» dersom landet hjelper Russland å avhjelpe virkningene av sanksjonene.
De bør alle glemme disse drømmene. Kinesiske toppledere er ikke dumme. De vet utmerket godt at USA mener det som står i deres siste strategiske oppdatering, nemlig at USAs ultimate mål ikke er Russland, men Kina.
Derfor ble da også Russlands utenriksminister Sergej Lavrov mottatt med de vanlige æresbevisningene da han deltok på møtet mellom Afghanistans naboland i byen Tunxi i Kinas Anhui-provins.
Den indiske avisa RepublicWorld sammenfatter møtet:
«Det er ikke noe tak for Kina-Russland-samarbeidet, ingen tak som hindrer oss i å strebe etter fred, ikke noe tak for oss for å ivareta vår sikkerhet og ikke noe tak for oss for å motsette oss hegemoni,» sa det kinesiske utenriksdepartementets talsmann Wang Wenbin under en mediebriefing i Tunxi da han ble spurt om å beskrive grensene for forholdet mellom Kina og Russland.
I en kommentar til den siste forhandlingsrunden mellom Russland og Ukraina i Tyrkias Istanbul, bemerket Wang Wenbin at «positive signaler» ble gitt av begge parter.
«Vi har alltid trodd at en dialog og forhandlinger er den eneste riktige måten å få til en løsning på den ukrainske krisa,» sa han.
På spørsmål fra en reporter fra Russlands offisielle Tass-nyhetsbyrå om Kina som permanent medlem av FNs sikkerhetsråd kan være en garantist for en eventuell avtale mellom Russland og Ukraina, sa Wang Wenbin at Kina oppfordrer alle sider til en fredelig løsning av krisa.
«Vi støtter all diplomatisk innsats mot dette målet,» sa han.
Senere sa Lavrov i sitt møte med Kinas utenriksminister Wang Yi at Russland er interessert i å bygge relasjoner med Kina på en stabil og konsekvent måte.
«Vi er interessert i at forholdet vårt til Kina utvikler seg jevnt og konsekvent, våre ledere – Russlands president Vladimir Putin og Kinas president Xi Jinping ble enige om dette. I dag, som du har sagt, vil vi vurdere konkrete skritt for å sikre at alle disse avtalene blir konsekvent implementert,» sa Russlands fremste diplomat.
Putin og Xi møttes i februar på sidelinja av åpningen av vinter-OL i Beijing, hvor de styrket sin strategiske allianse mot USA og deres allierte.
Se også: China-Russia ties withstand test of changing international situation: Wang Yi
Om å forstå det jordskjelvet felleserklæringa mellom Kina og Russland representerer
Ved åpninga av de olympiske vinterlekene i Beijing undertegnet Russlands president Vladimir Putin og Kinas president Xi Jinping det som må kunne kalles en epokegjørende felleserklæring:
For et vestlig øye kan erklæringa virke som diplomatisk langhalm full av innholdsløse fraser. Den er alt annet, men det krever et trenet øye for å skjønne hva som ligger under ordene i erklæringa. Den er ikke skrevet for vestlige kommentatorer, men for det hjemlige publikumet og for ledere i Asia, Afrika og Latin-Amerika, og de har svært raskt skjønt hva dette handler om.
Se ei tolkning av erklæringa her.
En erklæring om å avslutte den angloamerikanske imperiet og åpne en ny epoke
Når man på denne måten går under overflaten i dette diplomatiske dokumentet, og ser på det faktiske innholdet i det Kina og Russland har erklært seg enige om, så er det intet mindre enn epokegjørende. De erklærer at de endelig rister av seg det åket som den vestlige imperialismen har lagt også på dem. De vil ikke bare slutte å la seg undertrykke av sanksjoner eller trusler. De vil møte begge deler med et sammenhengende alternativ, en ny verdensorden basert på likhet og gjensidig respekt mellom nasjoner, og dette vil bli fylt av økonomisk, politisk, sosialt og militært innhold. For Vesten kan det virke uforståelig, men for flertallet av folkene i Asia, Afrika og Latin-Amerika, det vil si det overveldende flertallet av menneskeheten, vil det virke både attraktivt og gi håp.
Krigen i Ukraina og Vestens forsøk på å ødelegge Russland økonomisk og sosialt har ikke gjort dette mindre viktig, ei heller for Kina. Og både i Beijing og Moskva er man samstemte om å bryte med USAs hegemoni og skape en multipolar verden.
Kommentatoren Liu Xin i CGTN kommenterte Vestens utspill overfor Kina slik: «Kan du hjelpe meg å bekjempe vennen din, slik at jeg kan konsentrere meg om å bekjempe deg seinere?
Den spanske regjeringa sår vind og høster storm – har lagt seg ut med sin viktigste energileverandør
Av red. PSt - 2. april 2022
https://steigan.no/2022/04/den-spanske-regjeringa-sar-vind-og-hoster-storm-har-lagt-seg-ut-med-sin-viktigste-energileverandor/
Å legge seg ut med sin viktigste energileverandør er vanligvis ikke noen god idé – i tider som disse kan det være katastrofalt. Likevel er det det regjeringa til Pedro Sánchez i Spania har gjort.
Pedro Sánchez har satt en brå slutt på Spanias flere tiår lange nøytralitetsposisjon når det gjelder det omstridte territoriet Vest-Sahara, som var en spansk koloni frem til 1975. Inntil for ti dager siden, har Spania, i tråd med FNs linje, bedt det saharawiske folket om å bestemme sin egen framtid gjennom en folkeavstemning. Men alt dette endret seg da kongen av Marokko Mohammed VI leste opp et brev fra Sánchez på direktesendt TV som beskrev Rabats plan for suverenitet over Vest-Sahara som «den mest seriøse, realistiske og troverdige» måten å løse konflikten på.
Dette skriver Nick Corbishley i Naked Capitalism. Han skriver videre:
Denne subtile, men betydelige politikkendringa risikerer å torpedere Spanias kommersielle forbindelser med sin største leverandør av naturgass, Algerie, en trofast forsvarer av det saharawiske folkets rett til sjølbestemmelse.
Det tok ikke lang tid før tilbakeslaget begynte. Først tilbakekalte Alger sin ambassadør i Spania. Deretter kunngjorde den at den ville nekte retur av afrikanske migranter som ble fanget til sjøs på vei til den spanske kysten. Det har også kansellert noen flyvninger fra Algerie til Spania, samtidig som det har økt antallet flyforbindelser med andre europeiske land.
Hjemme har Sánchez møtt tilnærmet enstemmig motstand mot sin ensidige beslutning om å støtte marokkansk suverenitet over Vest-Sahara, inkludert blant hans egne koalisjonspartnere som ikke en gang ble advart om enn si konsultert om avgjørelsen. Stemninga ble best oppsummert av det baskiske nasjonalistpartiets talsmann Aitor Esteban i forrige ukes utenrikskomité: «Når du drar til Rabat, husk at du ikke har støtte fra dette parlamentet.»
Les også: Western Sahara: Algeria sees betrayal in Spain’s sudden support for Morocco plan
Mengden av gassimport til Spania etter opprinnelsesland
Et annet slag kom tidligere denne uka da Alger satte seg ned for samtaler med regjeringa i det europeiske landet som mest sannsynlig vil erstatte Spania som Algeries nummer én gasskunde: Italia. Mandag ble det holdt en begivenhet ved den algeriske ambassaden i Roma, med blant Italias utenriksminister Luigi Di Maio og Chakib Kaid, generalsekretæren i det algeriske utenriksdepartementet.
Ikke overraskende var hovedtemaet under diskusjon energi. Før Russlands invasjon av Ukraina kjøpte Italia omtrent halvparten av sin naturgass fra Russland. Men nå som den forsyninga er i fare, «betrakter Italia Algerie som en viktig strategisk partner i alle henseender,» sa Di Maio, og la til at Roma ønsker «et 360-graders strategisk partnerskap for å intensivere politisk dialog, ytterligere styrke økonomisk og energisamarbeid, og å jobbe sammen for stabiliteten i Middelhavet.»
Som Arab News rapporterer, er Algerie allerede Italias nest største leverandør av gass etter Russland:
Gassimporten går fra Hassi R’Mel-feltet, det største naturgassfeltet i Afrika, gjennom Tunisia til Sicilia via TransMed-rørledningen.
De italienske energiselskapene Eni, Enel og Edison har langsiktige kontrakter med Algerie, som i fjor fraktet rundt 21 milliarder kubikkmeter gass til Italia, omtrent 20 prosent av landets gassimport.
Reversering av roller
«Spania bør ikke bli overrasket over det som begynner å skje,» sa Yahia Zoubir, en analytiker av algerisk opprinnelse nært knyttet til det algeriske etablissementet til den spanske dagsavisa El Independiente. «Algerie kommer til å se etter en ny partner i Europa, som vil være Italia. De vil fokusere på oljerørledningen som går fra Algerie til Italia. På mellomlang og lang sikt vil Italia erstatte Spania som hovedvei for gassforsyning til Europa.»
Chakib Kaid sa at «Algerie vil gjennomgå alle avtaler med Spania, på alle felt», selv om han utelukket umiddelbare konsekvenser ved salg av olje og gass. Kaid bekreftet også at Madrid ikke informerte Alger om sin reversering av politikken mot Vest-Sahara; de fikk først vite om det gjennom ei pressemelding fra det marokkanske kongelige palasset.
Kommentar: Sanksjonene slår djupe sprekker i det vestlige samholdet
Uten energi kan ikke et samfunn eksistere. Så enkelt er det, og det har europeiske politikere plutselig oppdaget etter at de underkastet seg USAs diktat om å sanksjonere russisk eksport. EU er totalt avhengig av russisk gass (og for noen land: kull) og har ingen gode alternativer på kort sikt.
Det vil si: Nå slåss altså NATO- og EU-partnerne Spania og Italia om Algeries gunst, og Italia ser ut til å trekke det lengste strået på grunn av dumhetene til regjeringa Sánchez.
Dette gir Italia et pusterom, men sender Spania utfor et stup som kan sammenliknes med ravinen i Ronda.
Det må tilføyes at handlinga til Pedro Sánchez er en dumhet som har sitt maktpolitiske forspill.
Det er nemlig USA og Israel som har gått opp den løypa.
USA har signert en avtale med Marokko om at landet skal normalisere forholdet til Israel, i bytte mot at Washington har forpliktet seg til å anerkjenne Rabats suverenitet over det omstridte området.
Siden august 2020 er de diplomatiske forbindelsene mellom Marokko og Algerie brutt. Det er også skarpe motsetninger mellom Algerie og Frankrike. Les: Algerie vil redusere drastisk sine økonomiske forbindelser med Frankrike.
Israel og Marokko ble enige 10. desember 2020 om å normalisere forholdet seg imellom i en avtale som ble inngått med hjelp fra USA, noe som gjør Marokko til det fjerde arabiske landet som etablerer forbindelser Israel på kort tid. Dette skrev AlMasdarNews.
Vest-Sahara er et omstridt territorium som både Marokko og Den saharawiske arabiske demokratiske republikk (SADR), ledet av frigjøringsbevegelsen Polisario, krever råderett over. Etter geriljakrigen mellom Marokko og SADR fra 1975 til 1991 ble det forhandlet frem en våpenhvile der de to partene delte området. Siden da har tre firedeler av territoriet vært kontrollert av Marokko (kysten og de vestlige områdene), mens SADR i hvert fall delvis har kontrollert den resterende firedelen med ufruktbare ørkenområder i øst, den såkalte frisonen. Området er lite beboelig, og majoriteten av saharawiene, som SADR representerer, lever i de sahrawaiske flyktningleirene i Tindouf-provinsen sørvest i Algerie. (Wikipedia.) Norge anerkjenner ikke Marokkos suverenitet over Vest-Sahara.
Vest-Sahara har blant verdens rikeste fiskeforekomster, og store fosfatgruver. Det er antatt at det befinner seg store olje- og gassreserver i havbunnen utenfor området.
Energikrisa slår sprekker i EU på kryss og tvers
De sanksjonene som angivelig skulle straffe Russland ser ut til å bli verst for EU. Unionen har ingen realistisk energipolitikk. Gjennom «det grønne skiftet» har politikerne forpliktet seg til å kvitte seg med de energiløsningene deres velstand har vært bygd på: atomkraft, kull, gass og olje. Og når så gassen og kullet eventuelt uteblir, står EU på randen av å falle ned i en økonomisk avgrunn som man knapt har sett maken til.
I 13. time har europeiske «ledere» skjønt hvor katastrofalt dette kan bli, så da blir det ikke så mye igjen av «samholdet i den europeiske familien».
Følg med: Denne serien har mange episoder igjen!
Frank Zappa og trebeinet
Av leserinnlegg - 2. april 2022
https://steigan.no/2022/04/frank-zappa-og-trebeinet/
Per Gynt og den norske folkesjelen
Av Hans Eirik Olav.
Hvor alle tenker likt, tenker ingen særlig mye
(Walter Lippmann)
Frank Zappa og historien om trebeinet
På 1960 tallet hadde Joe Pine et TV «talk show» i USA hvor han utfordret sine gjester på en svært provoserende måte. Enkelte mente Pine gjorde dette av bitterhet over å ha amputert det ene beinet sitt, mens andre mente at Pines provokasjoner var helt bevisst for å «sette tonen» i interjuvet med tanke på å få spontane og ærlige svar fra sine gjester.
I et av programmene sine hadde Pine invitert musikeren og rockestjernen Frank Zappa (Frank Zappa – Wikipedia). Den gang var langt hår ganske nytt hos menn, og umiddelbart etter at Zappa hadde inntatt plass i studio fant følgende ordveksling sted:
Pine: I guess your long hair makes you a girl.
Zappa: I guess your wooden leg makes you a table.
I sin bok «Influence – The Psychology of Persuation» forklarer Robert B. Cialdini, professor i psykologi (Robert Cialdini – Wikipedia) essensen i Pines og Zappas ordveksling:
Dialogen mellom Pine og Zappa illustrerer et grunnleggende tema: Svært ofte bruker vi ikke all relevant informasjon når vi tar en beslutning om noen eller noe; vi bruker i stedet bare en enkelt, svært representativ del av totalen. Og en isolert informasjon, selv om den vanligvis gir oss riktige råd, kan føre oss til åpenbart dumme konklusjoner; konklusjoner som, når de utfordres av andre smarte mennesker, får oss til å se dumme ut eller det som verre er.
…allikevel krever tempoet i moderne liv at vi ofte bruker denne snarveien.
Fordi teknologien utvikler seg mye raskere enn vi er i stand til, vil vi ofte finne oss selv i situasjoner som kan sammenliknes med de «lavere stående artene» – med et mentalt apparat som er uegnet til å håndtere det intrikate og rike ytre miljøet på en ordentlig og grundig måte.
Brutalt viser Cialdinis forskning at vi nærmest ubevisst «sklir inn i apekattens retorikk», eksemplifisert av «konformitetskravet» vi møter på sosiale medier.
Facebook, Twitter, Google og «tilværelsens uutholdelige letthet»
Tittelen, over, er hentet fra Milan Kunderas bok fra 1984 (Milan Kundera – Wikipedia) som ble filmatisert i 1988 av Philip Kaufman med Daniel Day Lewis, Juliette Binoche og den svenske skuespillerinnen Lena Olin i hovedrollene. Handlingen finner sted i Praha i 1968, under «den kalde krigen» mellom Øst og Vest. Boken og filmen beskriver et høyest erotisk kjærlighetsdrama, hvor «flukten fra virkeligheten» – det hensynsløse, kyniske, løgnaktige og «politisk korrekte» styresettet menneskene i «østblokken» måtte leve med under «Sovjetstaten», og hvor sensur og vold – ofte mord – overfor «annerledestenkende» var dagligdags.
Så, hva har dette med Facebook, Twitter, Google og andre sosiale medier å gjøre? Og hvor passer Pine og Zappas ordveksling inn?
For den delen av befolkningen som ikke lenger stoler på riksmedia/MSM, og er i besittelse av kritisk tenkning er sammenhengen åpenbar: Konsentrasjonen av mediemakt, påvirkningskraft (les: propaganda) og utstrakt sensur overfor annerledestenkende, som vi finner i de 5-6 største og dominerende medieselskapene i verden, inklusive ovennevnte sosiale medier – dvs premisselevandørene for de fleste lands mediekanaler – er mye verre nå enn under kommunismens og fascismens tidsalder.
Professor Cialdini forklarer oss hvorfor vi har «tillatt oss selv» å havne i denne dystopiske virkeligheten sammen «med de lavere stående artene» og med et mentalt apparat som er uegnet til å håndtere det intrikate og rike ytre miljøet på en ordentlig og grundig måte
Dr. Cialdinis tilnærming er forskningsbasert, dvs. empirisk, hvilket betyr at han ikke påstår at folk er dumme eller uintelligente, men at de ytre påvirkninger fra vårt miljø; den teknologiske utviklingens innflytelse gjennom sosiale medier, over tid virker fordummende på oss, derav begrepet «Apekattens retorikk». Det er bare å lese i kommentarfeltene på sosiale medier for å forstå hvordan dette fungerer.
Som en følge av ovennevnte er vi – mer eller mindre – fanget i «tilværelsens uutholdelige letthet» – godt plassert i sofaen med en alternativ virkelighet som er både interessant og behagelig fordi den krever minimal egeninnsats. Uten at vi helt forstår det har vi blitt lett påvirkelige, hvilket fører til konformitet i stedet for selvstendig kritisk tenkning. Dette fører til nødvendigheten av konsensustenkning og forklarer hvorfor «annerledestenkende» raskt stemples som konspirasjonsteoretikere. I «apekattenes verden» er politisk korrekthet og konformitet «til gruppen» absolutte krav.
Dette er det som på fagspråket kalles «Group Think», som ofte fører til hendelser med potensielt store skadevirkninger. Et eksempel fra geopolitikken var «Cuba-krisen» i 1963, hvor «Group Think» kunne ført til en atomkrig mellom USA og Russland (tidligere Sovjetunionen).
Er det likhetstegn til det som skjer i dag i Ukraina? Er NATO-sjef Stoltenbergs «sabelrasling» og advarsler om atomkrig reelt og i så fall lider NATOs, USAs og EUs respons av «Group Think» og «Apekattens retorikk»? Og, hva med nyhetsformidlerne? Går de også «i takt» med «apekattene», uten å vite det?
Hvem har skylden for tragedien i Ukraina?
Ovennevnte spørsmål er viktige fordi svarene fort «bestemmer over liv og død», ditt og mitt liv dersom Russland gjør alvor av å behandle Norges militære støtte til de vestligstyrte kuppmakerne fra 2014, herunder Azov-nazimilitsen, som en krigshandling mot Russland.
Det kan være på sin plass å ta frem tidligere advarsler om hvilke konsekvenser det kan få om NATO, USA, og EU fortsetter å bryte inngåtte avtaler helt tilbake til Berlin murens fall i 1989, hvilket er det de har gjort uavbrutt siste 33 år.
Her er Nigel Farages advarsel til EU-parlamentet fra 2014, 8 år før det Farage advarte oss mot det som finner sted i Ukraina akkurat nå :
Nigel Farage: Stop playing wargames with Putin – YouTube
Det er vanskelig å være uenig med Farages analyse og advarsel fra 2014, hvilket gjør NATOs, USAs og EUs fiendebilde av Russland til skamme. Det er NATO, USA og EU som gjennom utallige løftebrudd siste 8 år, som bærer skylden for den menneskelig tragedien som utspiller seg i Ukraina og som kan føre til tredje verdenskrig, om vi skal tro Stoltenberg. I så fall er Jens Stoltenberg den farligste mannen for Norges og verdens befolkning noensinne.
Er NATOs, USAs og EUs vedvarende brudd på inngåtte avtaler med Russland; utplassering av militærstasjoner og biovåpenlaboratorier på grensen mellom Ukraina og Russland, samt Azov-militsens folkemord i Donbass regionen et utslag av «Group Think» eller ligger det noe mer mørkt og dystert bak alle disse provokasjonene mot Russland?
Du kan lese mer om ansvaret for hva som skjer i Ukraina her:
«MAD MAX» STOLTENBERG – by Hans Eirik Olav (substack.com)
Fascismens tidsalder
For å kunne si noe meningsfullt om den menneskelige tragedien som finner sted i Ukraina og hvem som bærer skylden, må vi ut av den komfortsonen Dr. Cialdini advarer oss mot. Vi må «ut av sofaen» og bort fra «gruppepresset» fra sosiale medier og MSM. Når NATO-sjef Stoltenberg med full støtte fra Google, Facebook Youtube og MSM forteller oss at «Putin er ond» og «vi er de gode», samtidig som de sensurer bort alle «annerledestenkende», da befinner vi oss fascismens tidsalder; en verden der ytringsfriheten ikke lenger eksisterer. Slik Cialdinis forskning viser lever vi da i en verden basert på «apekattens retorikk». Det er fordummende og svært farlig.
Hvor farlig eksemplifiseres godt av historien om Chris Hedges, en av USAs mest anerkjente politiske kommentatorer, som har blitt fullstendig utradert av YouTube:
https://steigan.no/2022/03/om-a-bli-forsvunnet/
I middelalderen brant de hekser på bålet. I 2022 brukes mer sofistikerte metoder. YouTube «brant» like så godt ned hele Chris Hedges arkiv (og det var stort) med noen enkle tastetrykk på en PC. Slik foregår «heksebrenning» i 2022, fascismens tidsalder.
Apekattens retorikk
«Apekattens retorikk» er nøyaktig den oppskriften globalisten og NATO-sjef Jens Stoltenberg, Klaus Schwab og de andre nazistene i World Economic Forum vil at vi skal forholde oss til, enten det gjelder klima, Covid eller Ukraina. Greier de å holde befolkning «godt plantet i sofaen» med Facebook og Twitter «i det ene øret» og MSM «fake news i det andre øret», da greier de å gjennomføre The Great Reset; Det totalitære overvåkningssamfunnet hvor absolutt alt du foretar deg blir kontrollert og justert, med Klaus Schwabs ord «et samfunn hvor du eier ingen ting (ikke en gang deg selv), men er lykkelig.
Så langt har nazistene i WEF og likesinnede organisasjoner hatt lett match med oss fordi vi – uten helt å være klar over det – oppfører oss som Cialdinis «programmerte apekatter». Som Justin Hayward i Moody Blues så treffende synger i «I know you’re out there somewhere»:
“The words that I remember
From my childhood still are true
That there’s none so blind
As those who will not see”
Om du lurer på hva slags mennesker det er som vil ta over verden og styre livene våre, søk på YouTube og hør hva Klaus Schwabs og WEFs fremste rådgiver og talsmann Yuval Noah Hariri har å si om deg, meg og menneskeheten. Her er et lite utvalg:
«Vi er sannsynligvis en av de siste generasjonene av Homo sapiens, for i de kommende generasjonene vil vi lære å konstruere kropper, hjerner og sinn. Vi har nådd et punkt hvor vi ikke bare kan hacke datamaskiner, men også mennesker og andre organismer. For å hacke et menneske trenger du to ting: Mye datakraft og data, spesielt biometriske data.»
«Kontrollen av data kan gjøre det mulig for menneskelige eliter å gjøre noe enda mer radikalt enn bare å bygge digitale diktaturer. Ved å hacke organismer kan elitene få makten til å rekonstruere fremtiden til livet selv. For når du først kan hacke noe, kan du vanligvis også konstruere det.»
Med andre ord: Vi eier deg. Vi tar over. Men “du er lykkelig”
På Thrive Time Show uttalte WEFs Hariri seg om Covid 19, slik:
«COVID-19-pandemien var en ideell mulighet til å presse på The Great Reset – under dekke av reformer. Det sies ofte at du aldri skal la en god krise gå til spille. En krise er en mulighet til å gjøre «gode» reformer som folk i normale tider aldri vil gå med på. Men i en krise, skjønner du, har vi ingen sjanse – så la oss gjøre det.»
Mentalt forstyrrede
Schwab og Hariri er åpenbart mentalt forstyrrede personer, men i Kunderas verden, gjennomsyret av «uutholdelige letthet», og professor Cialdinis forskning om den menneskelige svakheten av å ty til «apekattens retorikk», har Schwab og Hariri og mange av deres disipler – Børge Brende, Erna Solberg, Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre – for å nevne noen få, hatt noenlunde fritt spillerom til å «forgifte» befolkningen med sine mentalt forstyrrede ideer om det dystopiske og fascistiske samfunn.
For mer om WEFs Yuval Noah Hariri og Klaus Schwab, se blant annet her:
NEW WORLD ORDER – by Hans Eirik Olav (substack.com)
KAMPEN FOR SANNHETEN – by Hans Eirik Olav (substack.com)
Om ytringsfrihetens yttergrense, her:
BOBBY FISCHER – by Hans Eirik Olav – Rebel Yell Publishing (substack.com)
Det politisk teater og sensur
Når vi forstår faren forbundet med å henfalle til «apekattens retorikk» blir det lettere å gjennomskue det falske Covid-19 frykt-narrativ som nazisten Klaus Schwab i WEF i samarbeide med WHO og våre myndigheter vil ha oss til å tro på. Da forstår vi bedre hvorfor folk flest «snubler over hverandre» for å ta en sprøyte som beviselig ikke virker (9 av 10 som får «Covid» er dobbelt og trippelvaksinerte), og som fører til alvorlig sykdom og død.
For en oppsummering av det folkemord som foregår i Norge og verden, som er i full gang med å bli avslørt, enn så lenge utenfor Norges grenser, se advokat Reiner Fuellmichs oppdatering på de bevis som er i ferd med å innhente våre helsemyndigheter og folkevalgte, her:
https://www.bitchute.com/video/oRCyqTAEY05o/
I flere tidligere nyhetsbrev dokumenterer jeg hvorfor Covid-19 narrative er en komplett løgn, blant annet her:
DEN KOLLEKTIVE SØVNEN – by Hans Eirik Olav (substack.com)
Når vi etter hvert våkner opp fra det kollektive selvbedraget nazisten Schwab i WEF og andre vil ha oss med på, forstår vi forhåpentligvis hvor farlig det er når de største sosiale medieselskapene og MSM sensurer bort all informasjon og alle «annerledestenkende enn dem selv og våre folkevalgte opptrer som «ekkokammer» for de som står bak og «trekker i trådene», med nazisten Klaus Schwab i WEF som håndlangeren for en liten gruppe ekstremt rike og innflytelsesrike mennesker, eksempelvis Bilderbergere; som ønsker å skape en verden «i sitt forskrudde bilde»
Nå rives deres verden bokstavelig talt i filler. Store deler av verdens befolkning er i ferd med å våkne. Som et ledd i oppvåkning, fant Hunter Bidens laptop seg veien til den amerikanske kongressen hvor den er registrert og arkivert på normal måte med tanke på videre kongresshøringer, hvor Hunter må forklare seg om den utstrakte økonomiske, geopolitiske og militære korrupsjonen som han, hans far, Presidenten, tidligere president Obama og Clintons, Nancy Pelosi, John Kerry har holdt på med i årevis i Ukraina. Hunter er allerede under etterforskning av FBI, og det formodes at Hunters laptop også befinner seg hos spesial etterforsker John Durham.
Siste nytt ifm med Hunter Bidens PC, samt kontoutskrifter som kongressen i USA har fått tilgang til, bekrefter det jeg tidligere har skrevet om det gjennomkorrupte regime som styrer i Ukraina, med president Joe Biden, tidligere president Obama, Clintons, Bush, Pelosi og Kerry m.fl. som lederne i et kriminelt nettverk verden aldri har sett maken til. Videre, at etterretningstjenesten i USA og justismyndigheten er i ferd med å utstede tiltaler mot de involverte. Tiden vil vise om dette skjer, men informasjon har lekket ut om at demokratene, med Clintons, Obama og Pelosi i spissen, i kjent stil, vil «ofre president Biden» for å forsøke å redde seg selv når dokumentasjon om deres kriminelle virksomhet i Ukraina og andre steder avsløres.
Kanskje det er derfor Biden, med NATOs hjelp ønsker fullskala krig i Ukraina, kanskje fremprovosert med bruk av «kjemiske våpen» slik de gjorde i Syria og ga Assad skylden for, som de denne gang gir Putin skylden for?
Desperate folk gjør desperate ting.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Hans Eirik Olav.
Under lupen: Dagsrevyens Ukraina-dekning 2013/14
Av Lars Birkelund - 2. april 2022
https://steigan.no/2022/04/under-lupen-dagsrevyens-ukraina-dekning-2013-14/
nærmere bestemt fra 21. november 2013 til 29. mai 2014, perioden som førte fram til krigen i 2014.
NRK og Dagsrevyen gir naturligvis ikke noe fullt og helt bilde av det som skjedde da. Men i alle fall er NRK det mest anerkjente og autoritative mediet i Norge mens Dagsrevyen er deres ‘flaggskip’. Og siden NRK heller ikke på noen måte kan kalles prorussisk er det verdt å merke seg at også Dagsrevyens dekning i denne perioden, tross antirussisk slagside, bekrefter en del av det som ofte kalles russisk propaganda, som at NATO-land støtta prosessen mot statskuppet 22. februar 2014, at antirussiske ekstremister var sentrale blant demonstrantene og at norske/vestlige ledere må ha vært klar over at prosessen de støttet kunne føre til krig i alle fall så tidlig som 2. desember 2013.
November 2013
21. EU krever at Yulia Timosjenko løslates før forhandlinger om samarbeid mellom EU og Ukraina kan komme i stand. Kommentar: hun hadde da sittet fengslet siden 2011 grunnet maktmisbruk. «Ifølge retten ‘gikk hun utover sine fullmakter da hun som statsminister inngikk gasskontrakter med Russland’. Påtalemyndigheten mente kontraktene skadet Ukraina økonomisk» (Wikipedia).
24: I Ukrainas hovedstad Kiev er demonstranter misfornøyde med at myndighetene sa nei til en handelsavtale med EU. Ukraina kan i steden være på vei mot en tollunion med Russland. Kommentar: Arsenij Jatsenjuk, som USA pushet fram til å bli landets leder, og som ble statsminister etter kuppet, nner seg midt i bildet 7 minutter og 47 sekunder inne i sendingen.
25: «På fjerde dagen har opposisjonen vært høylytt ute i gatene. Kravet er at Ukraina skal inngå handelsavtale med EU, slik det var planlagt (…) Men den sittende regjeringa avlyste og sa nei også til å slippe Yulia Timosjenko fri. Dei mange demonstrantene prøvde stil slutt å ta seg inn i regjeringsbygget, men ble stoppa av tåregass». Kommentar: Dette skjedde ifølge en tidslinje på Wikipedia dagen før og viser at demonstranter allerede da synes å ha prøvd på å begå det statskuppet som lyktes nærmere tre måneder seinere.
28. «Vi vil gjøre det klart at EU er klar til å ta opp Ukraina som assosiert medlem og skrive under en samarbeidsavtale (…) Døra er åpen» (Angela Merkel). Hvis Ukraina går inn for avtalen med EU «forfaller en gjeld på nesten 30 milliarder dollar til Russland og Russland vil kreve forhåndsbetaling av gass. For det tredje vil han stenge for ukrainske varer til det store tollunionssområdet med 170 millioner innbyggere». Min kommentar: Hans-Wilhelm Steinfeld utelater her at avtalen med EU også ville ha diskriminert Russlands handel med Ukraina. «Store protester i Kiev mot at presidenten allikevel ikke vil underskrive samarbeidsavtalen med EU» (Jon Gelius).
30: Politiet gikk hardt til verks mot demonstranter i Kiev. Vel 40 mennesker måtte til sjukehus og «politiet brukte køller og sjokkgaranater mot demonstrantene».
Desember 2013
1. Flere hundre tusen mennesker demonstrerer i Ukrainas hovedstad Kiev mot landets myndigheter. Demonstrantene krever at forhandlingene med EU tas opp igjen og opposisjonspolitikerne krever nyvalg. «Det som skulle være en fredelig demonstrasjon ble brått noe helt annet da en gruppe maskerte demonstranter forsøkte å bryte politisperringen med en hjullaster (bulldozer). Demonstrantene ropte på frihet og revolusjon (…) Over 100 politifolk skal være skadet i sammenstøtene (…) «Innenriksministeren ga politisjefen i Kiev sparken pga vold». «Demonstrantene stormet rådhuset i kveld og det er revolusjonær strategi fra 1917 (…) Demonstrantene på Maidan lar seg lede av den antirussiske parolen om at nazistene forsvarte Ukraina mot russere og jøder. Putin oppfordret EU til å fraholde seg fra betente uttrykksmåter» (Steinfeld, mine kursiver fra og med nå). Kommentar: denne linken viser fire minutter av den grove volden som ble brukt mot politiet og som også Dagsrevyen viste noen sekunder av…
Denne artikkelen er forkortet for nyhetsbrevet. Les resten på steigan.no: https://steigan.no/2022/04/under-lupen-dagsrevyens-ukraina-dekning-2013-14/
– Konstitusjonelt og politisk feil å la Zelenskij slippe til på Stortingets talerstol
Av red. PSt - 2. april 2022
https://steigan.no/2022/04/konstitusjonelt-og-politisk-feil-a-la-zelenskij-slippe-til-pa-stortingets-talerstol/
Ikke alle lar seg forføre av den massive PR-kampanjen for Ukrainas krav til Europe og andre land. Denne drives frem i alle deler av samfunnet, og president Zelenskij har opptrådt på storskjerm i flere folkeforsamlinger med diverse krav. Selv i en krigssituasjon fant han det for godt å ta til orde for «det grønne skiftet», noe som vil være musikk i ørene til hans kolleger i World Economic Forum som er pådrivere for dette som en del av sine egne kampanjer og planer for menneskeheten.
Advokat Brynjar Østgård beholder sindigheten og etterlyser i en kronikk i iTromsø en prinsipiell debatt om det var riktig av Stortinget å la Ukrainas president få talerstolen slik han fikk det denne uken via storskjerm. Det har ikke manglet på emosjonelle responser fra stortingspolitikere og regjeringsmedlemmer, og hovedstrømspressen har vært henrykt. I tillegg til at det ser ut som norske politikere uten videre tar alt Zelenskij sier for god fisk, overser de det prinsipielt problematiske.
Østgård: «Det er etter mitt syn feil, både konstitusjonelt og politisk, å la Zelenskij slippe til på Stortingets talerstol.»
Østgård lister opp flere punkter:
1. Etter vår statsforfatning er det regjeringen som håndterer landets utenrikspolitiske saker, og representerer Norge utad. Stortinget spiller en rolle også i utenrikske saker, men det er i hovedsak «bak» regjeringen, dvs. internt i Norge, ikke utad.
2. Verken grunnloven eller Stortingets forretningsorden åpner for denne type talere i politiske saker.
3. At Churchill talte i Stortinget i 1948 og den svenske riksdagsleder og den danske folketingsleder under grunnlov-jubileet i 2014 gir ingen presedens. De tre tilfellene gjaldt ikke politiske saker, men for Churchill en helt spesiell heder og for de to andre et upolitisk jubileum. Det samme gjelder de «høflighetsvisitter» som av og til skjer på Stortinget.
4. Hva gjelder Zelenskij, er det derimot en høyaktuell politisk situasjon. Hva skal formålet være? Hvis det er slik at han skal påvirke Stortinget med hensyn norsk politikk og konkrete vedtak, så er det aldeles uholdbart. Stortingets saksbehandling foregår ikke på den måten etter vår statsforfatning og politiske tradisjon. Hvis formålet er å sende en takk til Norge, så er Stortingets talerstol ikke stedet for slikt. Hvis formålet er at Stortinget skal vise sin støtte og sympati, så dets talerstol heller ikke stedet for slikt.
5. Dette vil kunne skape en uheldig presedens, nemlig at Stortinget blander kortene, og blir et slags «utstillingsvindu» for diverse «gode og edle handlinger». Eller det vil på motsatt side skape en pinlig situasjon dersom en annen statsleder i en presset situasjon ber om å få tale i Stortinget. Sier man da nei, så er det et signal.
Ikke formelt møte?
Stortingspresidentens forsøk på å avfeie innsigelser med at dette ikke var å regne som «et formelt stortingsmøte» tas ikke lett på av Østgård. Han presiserer:
Stortingspresidenten forsøker å begrunne med at det ikke er tale om et formelt stortingsmøte. Det er en begrunnelse av temmelig, ja, nettopp, formell art, og sier vel heller at dette desto mer blir feil, nettopp fordi Stortinget er et politisk beslutningsorgan, som representerer det norske folk, og at Ukraina er en politisk sak i aller høyeste grad.
Så begrunner stortingspresidenten opplegget med at «Stortinget er demokratiets bankende hjerte». Derved gir Stortinget legitimitet til styresettet i Ukraina. Det er i seg selv uheldig, herunder når man vet at Ukraina er et av verdens mer korrupte land på Transparency Internationals liste (nr. 122 av 180).
Det kan vel heller ikke utelukkes at USA har latt Norge forstå at det er ønskelig at Zelenskij slipper til. USA har jo investert tungt i Ukraina på flere måter.
Grunn til skepsis
Det er en rekke «unntak» og «særordninger» som har kommet til i et oppsiktvekkende tempo med begrunnelser som etter Østgårds oppfatning:
Så har vi dette med at Zelenskij ved flere anledninger har «truet» med 3. verdenskrig. Hans retorikk er forståelig sett fra hans ståsted, men det betyr ikke at han skal utstyres med den autoritet som Stortingets talerstol representerer.
Stortingspresidentens «historiske» argumenter er for øvrig ikke overbevisende. Man skal være skeptisk når oppsiktsvekkende særordninger søkes begrunnet med at situasjonen er «historisk» og lignende. Det er nettopp når det blåser at man må stå fast på det prinsipielle.
Kommentar: Alle partier på Stortinget har underkastet seg en smart PR-kampanje
Skuespilleren Zelenskij har drevet en svært vellykket PR-kampanje for den USA- og NATO-styrte krigen mot Russland i Ukraina. Kampanjen er åpenbart styrt av PR-folk som kan sine ting og som har gitt Zelenskij manuser og talepunkter vel tilpasset hver enkel nasjonalforsamling.
Og helt bevisstløst har politikerne latt seg forføre. En sak er hva man mener om krigen, det er ikke tema her. Det prinsipielle som Østgård reiser handler om vår egen statsforfatning og respekten for Stortinget.
Grunnloven og Stortingets forretningsorden gir faktisk ikke adgang til den typen politisk show som det som ble framført på Stortinget.
Og en annen sak er respekten for demokratisk saksbehandling. Etter norsk statsskikk og demokratiske prinsipper skal saker forberedes og behandles på en saklig og vel forberedt metode. Her fikk man en emosjonell ovasjon som baner veien for et større norsk engasjement i krigen, uten at dette er drøftet på noen måte, og uten at det verken er gjort noen analyse eller noen konsekvensutredning. Dette er ikke Stortinget verdig.