Nyhetsbrev steigan.no 02.03.2025
Gi et bidrag til Mot Dag AS og støtt driften og utviklingen av steigan.no!
Marco Rubio godkjenner å sende våpen for 4 milliarder dollar til Israel
Trump utfordrer det «kollektive vesten»
Kjempedemonstrasjon mot statskuppet i Romania
Trump vurderer å avslutte all bistand til Ukraina
Istanbul: USA og Russland holder samtaler om normalisering av forholdet
Kva om Vladimir og Donald har litt rett?
De store mediene slår på krigstrommene
Adieu fra Vest-Afrika
Av Peter M. Johansen - 2. mars 2025
https://steigan.no/2025/03/adieu-fra-vest-afrika/
Det må utvilsomt ha kommet som en overraskelse både hos utenriksdepartementet på Quai d’Orsay i 7. arrondissement og Palais de l’Élysée på 55 rue du Faubourg-Saint-Honoré (like ved Avenue des Champs-Élysées), der Frankrikes president Emmanuel Macron holder hus. På hans vakt som startet 14. mai 2017, har store deler av det franske nykoloniale Vest-Afrika falt sammen.
Det gjelder ikke bare de opprørske militærlederne i Mali, Niger og Burkina Faso som har kastet ut alle franske styrker, kuttet ned på diplomatiske forbindelser og i stedet opprettet Konføderasjonen av Sahel-stater. I sin nyårstale varslet president Alassane Ouattara at “vi har bestemt oss for en koordinert og organisert tilbaketrekning av franske styrker”.
Ouattara ble president i Elfenbenskysten i 2010 med hjelp av franske tropper. Elfenbenskysten var kolonien i Vest-Afrika som franskmennene aldri forlot. Den tidligere hovedstaden Abidjan, den største fransktalende byen i Afrika, kalt “Babi”, er et lite stykke Paris i Afrika, le petit Paris.
Le petit Paris
President Alassane Ouattara, en økonom med fartstid fra Det internasjonale pengefondet (IMF) og sentralbanken for de vestafrikanske statene (Banque Centrale des Etats de l’Afrique de l’Ouest, BCEAO), ble hentet inn av franskmennene for endelig å få avgjort maktbataljen med president Koudou Laurent Gbagbo og hans Ivoriansk folkefront (Front populaire ivoirien, FPI). Historikeren Gbagbo kom sjøl til makta i oktober 2010 da massedemonstrasjonene hadde feid lederen for militærjuntaen, president Robert Guéï, og hans påståtte valgseier til side.
Gbagbo satte selv til side presidentvalget i 2005 på grunn av den pågående borgerkrigen der Frankrike var tykt innblandet. Det brakte Gbagbo på kant med franske interesser. De hadde blitt tatt vel i vare på av Félix Houphouët-Boigny og hans Elfenbenskystens demokratiske parti – Bevegelsen for afrikansk demokrati (Parti Démocratique de la Côte d’Ivoire – Rassemblement Démocratique Africain, PCDI-RDA) som satt i 33 år fra uavhengigheten i 1960 til Houphouët-Boignys død i desember 1993. Deretter satt hans utpekte etterfølger Henri Konan Bédié i ytterligere seks år, til desember 1999.
Gbagbo ble dermed et mellomspill for Frankrike, mellom “Le Vieux” (Den gamle) og Ouassane med full borgerkrig. De væpnede styrkene gjorde stadig opprør og mytterier i overgangen fra en langvarig enevoldshersker til det brekkelig demokrati som hadde vansker med å overføre makt ved valg.
Ved valget i 2010 gikk Gbagbo til andre runde den 28. november sammen med Ouattara. Fire dager etter erklærte den uavhengige valgkommisjonen (CEI) Ouattara som vinner med 54,1 prosent av stemmene. Gbagbos parti krevde av forfatningsrådet at stemmene fra ni regioner i nord som var okkupert av tidligere opprørssoldater fra Elfenbenskystens nye styrker (Forces Nouvelles de Côte d’Ivoire, FN, som ble støttet av Frankrike), ble annullert i henhold til Ouagadougou-avtalen.
Forfatningsrådet som var utnevnt under Gbagbos ti år ved makta, annullerte valget, men CNE nektet å etterkomme kjennelsen om at Gbagbo hadde vunnet med 51 prosent av de resterende stemmene. Militærledelsen stilte seg bak Gbagbo, men resultatet ble avvist av Frankrike, USA, FN, Den afrikanske union (AU) og det vestafrikanske økonomiske fellesskapet (ECOWAS).
Volden som fulgte, kostet vel tre tusen mennesker livet, og godt over en halv million, trolig opp mot en million, ble fordrevet og sendt på flukt. Den 10. april 2011 gikk franske spesialstyrker, sammen med lokale FN-styrker, til angrep på residentboligen der Gbagbo hadde forskanset seg.
Intermezzo med ICC
Gbagbo som blir 80 år i mai, ble arrestert i Korhogo og satt på flyet til Den Haag 29. november 2011 for å bli utlevert til Den internasjonale straffedomstolen (ICC). Rettssaka kom ikke i gang før 28. januar 2016, med anklager om forbrytelser mot menneskeheten. 15. januar 2019 ble han frikjent sammen med en medtiltalt, den ildsprutende FPI-lederen Charles Blé Goudé.
Frikjennelsen ble opprettholdt i mars 2021, og Gbagbo kom tilbake til Elfenbenskysten 17. juni, utrustet med diplomatpass av president Ouattara. Ouattara hadde blitt gjenvalgt i 2015 med ikke mindre enn 83,66 prosent av stemmene.
I oktober 2021 lanserte Gbagbo et nytt politisk parti, Elfenbenskystens afrikanske folkeparti (Parti des peuples africains – Côte d’Ivoire, PPA–CI) sammen med seks tidligere allierte som Ouattara hadde gitt innreise. I mars 2024 varslet Gbagbo at han vil stille som presidentkandidat for PPA-CI i oktober. Her kan han møte Blé Goudé (53) som i desember 2024 søkte om amnesti for å kunne stille.
Blé som ble kalt “Gategeneralen”, kan skilte med et knippe uttalelser fra tida da han støttet Gbagbo som kan reflektere hvordan mange føler overfor Paris i dag.
En av dem er følgende advarsel, gjengitt i Le Courrier d’Abidjan (23. april 2004): “Frankrike vil oppleve sin andre Algerie-krig”. Det er holdninger som har gjort Frankrike nødt til å trekke seg militært ut fra land etter land i Vest-Afrika og langs Sahel-beltet, vel tjue år etter Blés advarsel.
Strategisk manøver
Temperaturen mot Frankrike har steget i hele regionen. Ouatarra har derimot ikke opphevet militæravtalen som ble inngått i 1961 mellom “Papa Houphouët” og president Charles de Gaulle.
Dette er et nøkkelspørsmål: – Avtalene er roten til problemet. Så lenge disse avtalene eksisterer, vil Frankrike kunne bruke dem til å utføre militære manøvrer eller gripe inn på forespørsel fra sine tjenere som sitter med makta i Elfenbenskysten, mener generalsekretæren for Elfenbenskystens revolusjonære kommunistparti (Parti Communiste Révolutionnaire de Côte d’Ivoire, PCRCI), Achy Ekissi, overfor Peoples Dispatch.
Han peker på at det eneste Ouattara foreløpig har gjort er å overlevere militærleiren til den 43. marineinfanteribrigaden (Brigade d’Infanterie de Marine, BIMA) i Port-Bouët til landets væpnede styrker i løpet av januar. Port-Bouët er en forstad ved Guineabukta, sør for Ébrié-lagunen sørøst for Abidjan. Det er her Félix-Houphouët-Boigny internasjonale flyplass ligger.
Dette har i seg selv et historisk sus. 43. BIMA er bedre kjent som infanteriregimentet som ble opprettet i 1914, ved inngangen til 1. verdenskrig, som en avdeling av den franske kolonihæren i Elfenbenskysten. Den tjenestegjorde under begge verdenskriger og ble satt inn i de franske koloniene i Indokina og i Algerie-krigen.
Navneendringa i 1978 endret ikke styrkens mandat med å ivareta og håndheve Frankrikes imperialistiske interesser ved å verne om Félix-Houphouët-Boignys regime, påpeker PCRCI som ble opprettet i 1990 og gir ut avisa Révolution Prolétarienne.
Partiet peker på at de franske styrkene sto på Gbagbos side i de interne sammenstøtene i 2004 fordi bataljonen, under direkte fransk kommando, er “et av de synlige ansiktene til fransk herredømme i Elfenbenskysten”. Styrken er der for å redde de siste få militære fotfestene som Frankrike har igjen i sine tidligere kolonier i Vest-Afrika og Sahel-beltet.
Frankrikes forsvarssjef, general Thierry Burkhard, forsøker å holde orden i rekkene etter hvert som Macron tramper i utakt med lederne i regionen og organisjonen ECOWAS befinner seg i store vansker.
– Vi har baser i Senegal, Tsjad, Elfenbenskysten og Gabon. De er lokalisert i hovedsteder og noen ganger til og med innafor ekspanderende urbane områder. Det gjør at deres fotavtrykk og synlighet stadig vanskeligere å administrere. Vi må tilpasse vår basestruktur for å redusere sårbarheter, etter en mindre forankret, mindre eksponert modell, sa general Burkhard i januar 2024.
Det gir uttrykk for å ville omorganisere de franske styrkene i regionen ut fra reint hensiktsmessige årsaker for utstasjonering av tropper. Det kan derimot ikke kamuflere at det skjer på bakgrunn av bølgen av protester mot Frankrikes økonomiske og militære nærvær og mot Paris-lojale regimer i sine tidligere kolonier.
Det førte til militærkupp, med til dels sterk folkelig støtte, i Mali, Burkina Faso og Niger. Siden da har protestene spredd seg til kjerneland for La Francophonie i Vest-Afrika som Senegal og Elfenbenskysten. Den gjensidige forsvarspakten Alliansen av Sahel-stater (Alliance des États du Sahel, AES) ble opprettet 16. september 2023, som følge av krisa i Niger i 2023, tross franske trusler, tilbaktrekking av bistand fra EU, sanksjoner, varslede militære intervensjoner fra ECOWAS og fortsatte brutale angrep fra salafistiske terrorgrupper. Den ble til Konføderasjonen av Sahel-stater (Confederacion des États du Sahel, CES) 6. juli i fjor og trakk seg ut av Ecowas.
Det har mer eller mindre befestet det doble militærkuppet i Mali i 2021, militærkuppet i Burkina Faso i september 2022 og militærkuppet i Niger i 2023. Det har ført til en økt trussel mot de franske basene og det folk i stigende grad oppfatter som franske marionettregimer.
Frankofone Senegal
Det tok bare tre måneder fra general Burkhard varslet den militære omrokkeringa, før Senegals president Macky Sall (wolof: Maki Sàll) gikk på en smell og ble avsatt av det folkelige opprøret i mars 2024. At han hadde stor støtte i Paris, ble som møllesteiner rundt Salls nakke.
Sall arvet presidentskapet i 2012 som statsminister under president Abdoulaye Wade (2000-12) fra Senegals demokratiske parti (Parti démocratique sénégalais, PDS). Sally brøyt med PDS i desember 2008 og dannet Republikkalliansen (Alliance pour la république, APR).
I august 2023 meldte Sall inn senegalesiske soldater til en eventuelt Ecowas-intervensjon i Niger.
Han opererer nå et rådgivningskontor fra Marokko hvor han lever i eksil etter oppgjøret med opposisjonslederen Ousmane Sonko som nå er statsminister under president Bassirou Diomaye Diakhar Faye (wolof: Basiiru Jomaay Jaxaar Fay). Begge representerer det venstreorienterte, panafrikanske Senegals afrikanske partrioter for arbeid, etikk og brorskap (Patriotes africains du Sénégal pour le travail, l’éthique et la fraternité; PASTEF) eller bare Senegals patrioter (Patriotes du Sénégal), som Sonko opprettet i 2014.
Diomaye vant valget i april 2024 i første runde med 54,28 prosent. Han vil stoppe eller begrense sirkulasjonen av CFA-francen for så å fjerne den som offisiell valuta og opprette en ny nasjonal valuta, slik det framgår av programmet til Pastef. – Det er ingen suverenitet om det ikke er noen monetær suverenitet, mener han.
For å berolige utenlandske investorer sa Diomaye i mars 2023 at “Senegal vil søke å implementere en reform av CFA-francen på dette nivået og vil først vurdere å lage en regional valuta.”
Det er snart to år sia. Det har plutselig blitt et langt tidsrom i vestafrikansk politikk etter en periode med hyppige militærkupp og forsøk på å utvide antallet presidentperioder fra to til tre eller flere.
Ikke høyt i kurs
Det ble kunngjort at den vestafrikanske valutaen ville bli erstattet av en uavhengig valuta, Eco, og i mai 2020 gikk den franske nasjonalforsamlinga med på å avslutte det franske engasjementet i den vestafrikanske CFA-francen, inkludert kravene til reserveinnskudd.
CFA-franc (Communauté financière africaine) som ble myntet 26. desember 1945, er to myntenheter som brukes av tidligere franske kolonier i Afrika. Åtte land bruker vestafrikanske CFA (valutakode XOF): Benin, Burkina Faso, Elfenbenskysten, Guinea-Bissau (tidligere portugisisk koloni), Mali, Niger, Senegal og Togo. Seks land bruker sentralafrikanske CFA (valutakode XAF): Den sentralafrikanske republikk, Ekvatorial-Guinea, Gabon, Kamerun, Republikken Kongo og Tsjad.
CFA-francen har vært styrt fra sentralbanken i Frankrike og deretter Den europeiske sentralbanken i Frankrike. Valutaen har blitt kritisert for å begrense suvereniteten til CFA-landene og i praksis kontrollere pengepolitikken ved at CFA har vært naglet til euro. For å sikre garantien for konvertibilitet, ble medlemslandene pålagt å deponere halvparten av sine valutareserver i den franske statskassa.
Dette kravet ble droppet som en del av reformen i desember 2019 for den vestafrikanske CFA-francen, men gjelder fortsatt for den sentralafrikanske CFA-francen. Det skulle lette overgangen til Eco, men det ble ikke opprettet noen monetær union innen slutten av 2020. Årsaken var koronapandemien og den påfølgende globale forsynings- og inflasjonskrisa og geopolitisk usikkerhet.
Kriteriene ble ikke oppfylt, og den monetære unionen ble utsatt til 2027. Argumentene for CFA er at den angivelig hjelper til med å stabilisere de nasjonale valutaene til medlemslandene i franc-sonen og letter flyten av eksport og import mellom Frankrike og medlemslandene.
Nå støter argumentene på de anti-franske holdningene som stiger i kurs over Vest- og Sentral-Afrika og den nye økonomiske virkeligheten i Afrika som heller ikke taler til La Francophonies fordel.
Black Man’s Burden
Dette var med på å gi Bassirou Diomaye og Sonko valgseieren.
– Senegal er et uavhengig land, det er et suverent land og suverenitet aksepterer ikke tilstedeværelsen av [utenlandske] militærbaser, sa president Diomaye til AFP i slutten av november 2024.
Det er en uttalelse som kaster ekko tilbake på Senegals post-koloniale historie og Léopold Sédar Senghor (1906-2001), uavhengighetens første president fra desember 1960 til desember 1980.
Senghor ble omtalt som afrikansk sosialist og var en av de fremste teoretikerne bak Négritude som i all hovedsak ble utviklet av frankofone intellektuelle, forfattere og politikere i den afrikanske diasporaen på 1930-tallet.
Senghor la vekt på afrikansk kultur og svart identitet, men innafor rammene en fransk føderal struktur og med sterke fransk-afrikanske bånd. Det ville være bedre enn uavhengige nasjonalstater, ifølge Senghor.
Det sto i motstrid til hva den panafrikanske sosialismen som den Trinidad og Tobago-fødte kommunisten George Padmore (1903-59), forfektet. Han endte opp i Accra hvor han var med på å forme politikken til Ghanas første president Kwame Nkrumah og hans Convention People’s Party.
Senghor var en typisk representant for det den ledende britiske Afrika-historikeren Basil Davidson kalte “den svarte manns byrde” fordi uavhengighetens ledere organiserte den nye nasjonalstaten på samme vis som kolonimaktene. Et beslektet konsept, authenticité (autentisitet), ble utviklet i Zaïre (i dag Demokratisk Kongo) under Mobutus Sesé-Séko Kuku Ngbendu wa za Banga (1930-97), diktator fra oktober 1971.
(les Basil Davidson: “The Black Man’s Burden. Africa and the Curse of the Nation-State”, Oxford 1992 og George Padmore: “Pan-Africanism or Communism? The Coming Struggle for Africa” (London, 1956).
Senghor tok til orde for afrikansk integrasjon i det franske imperiet, og argumenterte for at uavhengighet for små, svake territorier ville føre til videreføring av undertrykkelse, mens afrikansk myndiggjøring i et føderalt fransk imperium kunne forvandle det til det bedre.
Han endret mening tidsnok til å bli president. Men Senegal er fortsatt forbundet med sine sterke forbindelser til La France.
Dette er viktig å ha i mente når en følger den politiske utviklinga i landet og regionen for Frankrikes militære fotfeste i Senegal er ustøtt. I sin nyttårstale opplyste Diomaye at han hadde instruert sin forsvarsminister til å legge til rette for tilbaketrekking av alle utenlandske tropper i 2025.
Senegal står øverst på lista til general Burkhard over de fire koloniene hvor Frankrike vil beholde militærbaser.
Duket for omkamp
Elfenbenskysten står også på Burkhards liste som nå risikerer å bli perforert av to nyttårstaler. – Frankrike ønsker ikke å finne seg selv i samme situasjon som i Senegal, hvor den pro-imperialistiske leiren ble utslettet av panafrikanister, forklarer Ekissi med henvisning til det siste valget i Senegal.
Nå står valget i Elfenbenskysten for tur i oktober, og Laurent Gbagbo mobiliserer på samme grunnlag som Sonko og Diomaye. Det kan derfor virke som om Ouattara, som i henhold til forfatningen ikke kan stille til gjenvalg, forsøker å komme Gbagbo og utviklinga i regionen i forkjøpet.
Gbagbo har neppe glemt at det var franske styrker som bombet ham ut av presidentboligen i 2011 og fikk ham deportert til ICC hvor han måtte tilbringe et tiår.
Gbagbo sto ikke direkte opp mot franske interesser under sitt presidenttiår fra 2000 til 2010, men opptrer ofte som “anti-imperialist og panafrikanist”, mener Ekissi. Situasjonen har endret seg. Det åpner for at Gbagbo og andre kan utfordre kandidaten til Ouattaras liberale RDR (Rassemblement des Républicains). Her stiller den nyevangelikale Simone Ehivet Gbagbo for Bevegelse av dyktige generasjoner (Mouvement des générations qualifiées) mot sin tidligere ektemann.
Valget kan bli en utfordring for de røde strekene som Frankrikes forsvarssjef har streket opp i Afrika. I 2002 var det misnøyen i den muslimske nordlige delen av landet som fikk Frankrike til å organisere opprøret til Ouattara, statsminister og økonomi- og finansminister under Houphouët-Boigny, mot president Gbagbo etter at Ouattara hadde tapt valget i 2000. Støtten til Gbagbo er i dag “utvetydig”, hevder Ekissi fra det revolusjonære kommunistpartiet PCRCI. Og den folkelige bevegelsen mot Frankrike er i dag større enn for tjue år sia, selv om den anti-imperialistiske politikken hadde begynt å flytte seg.
Den gikk utover venstresida og panafrikanske organisasjoner og inn på populistisk grunn fordi “folk allerede hadde forstått hele omfanget av Frankrikes hensynsløshet, kriminalitet og manipulasjoner,» mener Ekissi.
Nå vokser kravet om å kvitte seg med franske baser, i Elfenbenskysten og Vest- og Sentral-Afrika, fordi “de pan-afrikanske og antiimperialistiske seirene i Alliansen av Sahel-stater har ytterligere galvanisert bevegelsen mot Frankrike i Elfenbenskysten.”
Ouattara har forsøkt å demme opp for innflytelsen fra Sahel-alliansen ved å fengsle menneskerettsaktivister som har besøkt Mali, Burkina Faso og Niger i opptil seks måneder. Det har bare fyrt opp stemninga, slik at det har blitt stadig vanskeligere for høyresida og sentrum og tradisjonelle motstandere av frigjøringskamper å gå til angrep på Sahel-alliansen.
Det enkleste for Ouattara synes å være å få Gbagbo utelukket fra valget ved å trekke fram en dom mot Gbagbo in absentia for å ha robbet sentralbanken. Om Ouattara forsøker å stille for en tredje periode, vil det utløse massive protester.
Fransk strategi
Paris har derfor dårlige kort på hånda. Ouattara ønsker å kamuflere sitt militære nærvær for å skape forvirring blant suverenitetsbevegelsen ved å beordre Frankrike til å gi fra seg den direkte kommandoen over 43. BIMA til Elfenbenskystens væpnede styrker, slik han annonserte i nyttårstalen.
Beslutninga gjelder ikke de franske basene i Assini, Bouaké og Korhogo. Samtidig har USA opprettet en base i Odienné-regionen på grensa til Mali og Guinea etter å ha blitt kastet ut av Alliansen av Sahel-stater.
Både Frankrike og USA flagger kampen mot internasjonal terrorisme som fanesak for sine baser og etterretningssentra i regionen. Frankrike har en etterretningsskole i kystbyen Jacqueville, 40 kilometer vest for Abidjan. Den er del av NATO-landenes innsats for destabiliseringsoperasjoner.
De er nå rettet inn mot Sahel-alliansen som har hentet inn det russiske leiesoldatfirmaet Gruppa Vagnera (Wagner-gruppa). Ekissi og PCRCI mener at Ouattara forsøker å hjelpe Frankrike til å dekke over sitt militære nærvær med sin nye strategi med «minimal fysisk tilstedeværelse av tropper» spredt over «små mobile baser», men med hyppigere “hjelpeoperasjoner”.
Elfenbenskysten grenser i nord til Mali og Burkina Faso.
Testet i Benin
Dette er noe Frankrike har testet ut i Benin, lenger inn i Guineabukta, siden februar 2023, påpeker Benins kommunistparti (Parti Communiste du Bénin, PCB) eller Dahomeys kommunistparti (Parti Communiste du Dahomey) da det brøyt ut av Dahomeys kommunistiske union (Union des communistes du Dahomey) i 1977.
Det gamle kongedømmet Dahomey var den sørlige delen av det som er dagens Benin.
Benin har tatt imot franske soldater som har blitt forvist fra Sahel-alliansen. De er samlet i den nordlige Kandi-regionen som grenser til Niger og Burkina Faso. Det førte til uro blant befolkninga i Kandi. De frykter at de islamistiske bevegelsene i Burkina Faso og Niger skal trekke sørover for å ramme franskmennene.
Uroen fikk Frankrike til å skjære ned på antallet tropper, men det er fortsatt aktivitet på natterstider med å fly “militært utstyr og personell til flyplassen bygget i nasjonalparken W (Parc national du W) som ligger i området mellom Benin, Burkina Faso og Niger der Niger-elva gjør en stor buktning.
Frankrike har også anlagt “en diskret base” i Ségbana og flere “framskutte poster” langs grensa til Niger og Burkina Faso. Franske tropper har blitt spredt over beninesiske leire «for å lede militære operasjoner og etterretning», mens de offisielt har utgitt seg for å være «instruktører», opplyser PCBs generalsekretær Philippe Noudjenoume til Peoples Dispatch.
Målet med spredninga er “å gjøre dem mindre synlige ved å skjule tilstedeværelsen av franske styrker, fordi konsentrasjonen i militærbaser tidligere vekket betente lokale patriotiske følelser,” mener PCB.
President Patrice Talon hevder derfor at Frankrike ikke har baser i Benin, men bare er der på diverse oppdrag. Frankrike og EU har hånd om alle “antiterroroperasjoner”. Sahel-alliansen anklager på sin side Frankrike for å bruke basene i Benin og Elfenbenskysten til å støtte terrororganisasjoner for å destabilisere landene i håp om å tvinge fram regimeskifter.
Mali, Burkina Faso og Niger «overvåker nøye de villedende manøvrene som den franske juntaen har iverksatt og later som de stenger sine militærbaser i visse afrikanske land, bare for å erstatte dem med mindre synlige mekanismer som forfølger de samme nykoloniale ambisjonene,» heter det i en uttalelse fra alliansen i desember 2024.
Forholdet til Benin er svært betent. Det skyldes ikke bare de gjensidige grenseoverskridende anklagene, men også Talons hardthendte regime som Sahel-alliansen anser å være et redskap for Frankrikes strategi i regionen. Talon sikret seg gjenvalg for fem nye år i 2021 med 86 prosent av stemmene.
Det skjedde gjennom en lovendring som fastslår at presidentkandidater trenger støtte fra 16 parlamentsmedlemmer for å kunne stille, vel vitende om at nær alle parlamentsmedlemmer som hadde unngått arrestasjoner og var utestengt fra nasjonalforsamlinga i Cotonou (tvillingby til hovedstaden Port-Nov), tilhører partier som støtter den partiuavhengige Talon.
Deby-dynastiet i Tsjad
Tsjad forsøker seg på den samme manøvren som Ouattara nå er i gang med i Elfenbenskysten. I november varslet president Mahamat Déby at han vil avvikle det franske militære nærværet i Sahel-landet som grenser mot det borgerkrigs- og sultherjede nabolandet Sudan i øst.
Mahamat Déby har like mye støtte fra Frankrike som hans far, Idriss Déby, hadde gjennom de 30 år og 139 dagene han satt med makta i N’Djamena fram til han ble drept 20. april 2021. Makta ble overført til sønnen som slo brutalt ned på de anti-franske protestene gjennom massakrer, massearrestasjoner og hyppig bruk av tortur. Lederen for Sosialistpartiet uten grenser (Parti Socialist sans Frontières, PSF), Yaya Dillo Djérou, ble skutt ned og drept av sikkerhetsstyrkene i februar i fjor. Det banet vei for Déby til å vinne valget i mai med 61 prosent foran statsminister Succès Masra med 19 prosent.
Undertrykkinga er ikke nok til å dempe ryktene om dyp misnøye i sektorer av de væpnede styrkene over å ha blitt satt inn for å slå ned protestene mot Frankrike og Déby. Det blir tolket som årsaken til at Déby har bedt de franske styrkene om å forlate landet.
– Alle afrikanske regjeringer som har utvist franske tropper fra sine territorier med suksess, har folkelig støtte, i motsetning til Tsjad, hvor folk har måttet tåle uhørt undertrykking under Débys styre med støtte fra Frankrike, sier PSFs Ramadan Fathallah til Peoples Dispatch.
Skepsisen mot den angivelige franske tilbaketrekkinga av styrker har vokst. – Dette er noe Frankrike har konstruert selv, mener Mahamat Abdraman, generalsekretær i Tsjads samling for rettferdighet og likhet (Rassemblement pour la Justice et l’Égalité des Tchadiens, RAJET). Han mener at Frankrike har “vedtatt en ny metode for kolonisering”, som langt på vei følger tegninga til forsvarssjef Burkhard.
Frankrike fortsetter å utøve kontroll på mer subtile måter. En formell tilbaketrekking vil gjøre det mulig å fraskrive seg ansvaret for flere innenlandske grusomheter som Débys regimet kan begå i framtiden og samtidig unngå å bli åpent involvert i handlinger for å destabilisere nabolandet Niger selv om det skjer på Frankrikes befaling, mener Abdraman.
At Frankrike blir tvunget til å skjule sine spor i regionen med slike manøvrer, er vitnesbyrd om at deres nykoloniale makt er svekket, konkluderer Ekissi, og leder til “den uunngåelige kollapsen for fransk kolonialisme i Afrika,” ifølge en uttalelse fra PCB i Benin.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Peter M. Johansen.
Marco Rubio godkjenner å sende våpen for 4 milliarder dollar til Israel
Av red. PSt - 2. mars 2025
https://steigan.no/2025/03/marco-rubio-godkjenner-a-sende-vapen-for-4-milliarder-dollar-til-israel/
USAs utenriksminister Marco Rubio sa lørdag at han hadde signert en erklæring for å fremskynde levering av cirka 4 milliarder dollar i militær bistand til Israel. Dette skriver Reuters.
Trump-administrasjonen, som tiltrådte 20. januar, har godkjent nesten 12 milliarder dollar i store utenlandske militærsalg til Israel, sa Rubio i en uttalelse, og la til at den «vil fortsette å bruke alle tilgjengelige verktøy for å oppfylle USAs langvarige forpliktelse til Israels sikkerhet, inkludert midler for å motvirke sikkerhetstrusler».
Rubio sa at han hadde brukt sin nødmyndighet for å fremskynde leveringen av militær bistand til Israel til dets allierte i Midtøsten, nå i en skjør våpenhvile med Hamas-militante i deres krig i Gaza.
Pentagon sa fredag at utenriksdepartementet hadde godkjent det potensielle salget av bomber, utstyr til å rive bygninger og andre våpen til Israel verdt nesten 3 milliarder dollar.
Administrasjonen varslet Kongressen om disse potensielle våpensalgene på en nødssituasjon, og omgikk en langvarig praksis med å gi ledere og rangerende medlemmer av House Foreign Affairs and Senate Foreign Relations Committees muligheten til å gjennomgå salget og be om mer informasjon før de gir en formell melding til kongressen.
Fredagens kunngjøringer markerte andre gang de siste ukene at president Donald Trumps administrasjon har erklært en nødsituasjon for raskt å godkjenne våpensalg til Israel. Biden-administrasjonen brukte også nødmyndighet for å godkjenne salg av våpen til Israel uten kongressbehandling.
The Cradle skriver:
Avtalen inkluderer 2,04 milliarder dollar for 35.529 MK 84 tunge bomber og 4.000 I-2000 Penetrator-stridshoder, 675.7 millioner dollar for 201 MK 83 1.000-pund bomber, 4.799 BLU-110A/B 1.000 og J-pound bomber. sett, og 295 millioner dollar for D9 Caterpillar bulldosere og relatert utstyr.
Dette er den andre våpenpakken til Israel som Trump Det hvite hus har grønt denne måneden etter at det godkjente en avtale på 7,4 milliarder dollar for to uker siden for ammunisjon, veiledningssett og Hellfire-missiler. Dette salget omgikk også kongressens godkjenning, et trekk som regelmessig ble brukt av tidligere president Joe Biden.
Ifølge en rapport publisert i fjor av Brown Universitys Costs of War-prosjekt, brukte Washington minst 22,76 milliarder dollar mellom 7. oktober 2023 og 30. september 2024 for å støtte Israels folkemord på palestinere i Gaza og gi næring til en brutal regional krig.
Beløpet overgår det Washington brukte under den arabisk-israelske krigen i 1973. Det er omtrent fire ganger det beløpet Israel mottok på 1980-tallet under krigen med den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) i Libanon, dens 15 år lange okkupasjon av Libanon og krigen i 2006 med Hizbollah.
Trump utfordrer det «kollektive vesten»
Av M. K. Bhadrakumar - 2. mars 2025
https://steigan.no/2025/03/trump-utfordrer-det-kollektive-vesten/
Den dramatiske scenen i Det ovale kontor fredag kveld signaliserer at president Donald Trump frikobler USA fra den «evige krigen» i Ukraina som hans forgjenger Joe Biden etterlot seg. Krigen er ut til å ende med et knusende nederlag for Vesten, men dens ‘sommerfugleffekt’ på vår utrolig komplekse, dypt sammenkoblede verden vil definere europeisk og internasjonal sikkerhet i flere tiår fremover.
De vestlige mediene som er fiendtlige mot Trump, har grepet muligheten til å karikere ham som en impulsiv skikkelse i en rollebytte med Zelensky. I virkeligheten har Trump imidlertid bokstavelig talt blitt drevet til dette punktet av Biden-administrasjonen.
Den svært ladede emosjonelle reaksjonen fra EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen, som er uttrykker sin medfølelse med president Zelensky, taler for seg selv: «Din verdighet hedrer det ukrainske folkets tapperhet. Vær sterk, vær modig, vær fryktløs. Du er aldri alene, kjære president». Trumps avslag på å gi Von der Leyen en avtale kan delvis forklare hennes raseri som en krenket kvinne. (Dette er en henvisning til «Hell hath no fury like a woman scorned» fra et skuespill av William Congreve. Red.) Det ‘kollektive vesten’ befinner seg virkelig ved et veiskille og vet ikke hvilken vei de skal ta. Uten amerikansk luftstøtte og satellittkommunikasjon, vil vestlig troppeplassering i Ukraina være umulig. Selv franske Emmanuel Macron er enig i at troppene hans vil bli kjørt gjennom en kjøttkvern.
Både Von der Leyen og Macron hadde en helt topp en periode som heiagjeng for Bidens krig, men eventuelle videre eventyr i Ukraina vil mildt sagt være suicidale. Ukrainas militære vil kollapse hvis Trump kutter støtten. Ingen av de europeiske maktene vil risikere en kollisjon med Russland.
Trump vet nå at den vestlige fortellingen om Bidens krig er en mengde tullprat spekket med usannheter og direkte løgner, og at krigen bare brøt ut av det djevelske westernkomplottet for å tirre bjørnen, som til slutt ble provosert og slo tilbake.
CIAs kupp i Kiev i februar 2014 var et vannskille som banet vei for en NATO-tilstedeværelse på ukrainsk jord. Det skjedde faktisk forferdelige ting, som har blitt skjøvet under teppet – for eksempel den daværende tyske utenriksministeren (nåværende president) Frank-Walter Steinmeiers tvilsomme forbindelser med de nynazistiske ukrainske gruppene som fungerte som stormtropper i kuppet i 2014. Bare tenk på det groteske i det – en tysk sosialdemokrat som støtter nynazistiske grupper!
Trump vet sikkert at den amerikanske dypstaten hadde satt i gang en agenda for å destabilisere den russiske føderasjonen og splitte den opp slik planen var da Sovjetunionen ble oppløst. Den tsjetsjenske krigen har ingen annen forklaring. Faktisk har Putin anklaget amerikanske agenter for direkte å hjelpe opprørerne.
Bill Clinton-administrasjonen kjørte fram ideen om NATO-utvidelse så tidlig som i 1994. Den kom ut av det blå, men var åpenbart et arbeid som hadde pågått siden oppløsningen av Sovjetunionen. På midten av nittitallet forsto selv Boris Jeltsin at han ble rundspilt. Jevgenij Primakovs retur til Kreml og Jeltsins frieri til Beijing var de sikreste tegnene på en kurskorreksjon.
De som var kjent med sovjetisk historie hadde hele tiden visst at Ukraina ville være teatret der USA ville prøve å besegle Russlands skjebne. Hvis ytterligere bekreftelse var nødvendig, kom det med CIAs fargerevolusjon i Ukraina i 2003, hvor valget ble rigget (slik det skjer i Romania i dag) og videreført til en tredje runde til fullmektigen gikk seirende ut, og ganske vistt brakte Viktor Jusjtsjenko NATO-medlemsspørsmålet på bordet. På NATO-toppmøtet i Bucuresti i 2008 insisterte George W. Bush på at alliansen formelt skulle tilby medlemskap til Ukraina!
I dag er det britiske MI6 som setter kursen i Kiev. Zelensky innrømmet nylig at mye av pengene gitt av Biden ganske enkelt «forsvant». Dumme historier om massive tilbakeslag og korrupsjon finnes i massevis. Biden ignorerte dem. Biden-familiens engasjement i Ukrainas underverden er viden kjent. I motsetning til hans løfte tidligere om ikke å gjøre det, følte Biden seg tvunget til å endelig gi en presidentbenådning til sønnen Hunter Biden slik at han ikke skulle havne i fengsel.
Det er tilstrekkelig å si at Zelenskys «strategiske trass» stammer fra hans inngrodde tillit til at vestlige ledere – som starter med Boris Johnson og Biden – som har vært medreisende på korrupsjonstoget i løpet av de siste tre årene av krigen, står i gjeld til ham i all evighet.
Aksen mellom Zelensky og hans EU-tilhengere lokker Trump, presser ham og smigrer ham på sin side for å få ham om bord på vognen slik at krigen kan rulle videre i fire år til. Bare i forrige uke kom presidentene i Frankrike og Polen og den britiske statsministeren til Det hvite hus den ene etter den andre for å søke forsikring om at krigen i Ukraina vil fortsette. Men Trump har nektet å forplikte seg.
Zelensky og hans europeiske støttespillere ønsker en «evig krig» i de vestlige grenselandene til Eurasia, den tradisjonelle invasjonsveien til Russland. Og akkurat av den grunn og med tydelig beregning utelukket Trump i forrige uke nok en gang NATO-medlemskap for Ukraina. Han pekte også på de pågående samtalene om «store økonomisk utviklingstransaksjoner som vil finne sted mellom USA og Russland».
Trump gjentok forrige uke at krigen kunne avsluttes «innen uker» og advarte om risikoen for eskalering til en «tredje verdenskrig». I utgangspunktet innser han at dette er en krig som ikke kan vinnes, og er bekymret for at en langvarig krig kan forvandle seg til en hengemyr som ødelegger presidentskapet hans og avsporer den store handelen han håper å gjøre med de to andre supermaktene, Russland og Kina, for å skape synergi for hans ambisiøse MAGA-prosjekt.
Trump har lagt opp til at han i 2026, i forbindelse med 250-årsdagen for USAs uavhengighetserklæring, vil være vertskap for lederne av Russland og Kina på amerikansk jord for å feire høydepunktet i hans søken etter verdensfred. De europeiske politiske elitene som er flskefôret på den liberal-globalistiske «regelbaserte orden» kan ikke forstå Trumps dypt forankrede overbevisning og hans avsky for krig.
Det store spørsmålet nå er om den enestående kollapsen i Det hvite hus i går kan slå tilbake på Zelensky, siden Washington har betydelig innflytelse overfor Kiev og gitt sistnevntes store avhengighet av USA for noen av de kritiske elementene i sitt forsvar.
Etter Oval Office-krangelen har Zelensky utstedt en lang uttalelse som innrømmer at det er «avgjørende» for Ukraina å ha Trumps støtte. Det kan ikke utelukkes at man kan lappe det sammen, men det transatlantiske systemet har fått en stort sprekk, ettersom det overveldende flertallet av europeiske land har gitt uttrykk for støtte til Zelensky. Faktisk har det ikke vært en enslig stemme som sensurerer Zelensky. Storbritannia forholdt seg tause. Keir Starmer, Storbritannias statsminister, er vertskap for et møte med europeiske ledere på søndag som Zelensky skal delta på. Det er lite sannsynlig at europeere vil ta risikoen på å drive polemikken videre, vel vitende om at Trump ikke er i humør til å tilgi. Men skaden har skjedd. Den transatlantiske alliansen vil aldri bl den samme igjen.
I dette dystre scenariet er det beste håpet at Zelensky blir avsatt, noe som virker sannsynlig, og at det ikke blir en voldelig blodig hendelse, tatt i betraktning maktrivaliseringen innen regimet i Kiev. I alle fall er det kanskje ikke noe forferdelig å få erstattet hans, siden det ville nødvendiggjøre å holde det utsatte valget og føre til fremveksten av et legitimt lederskap i Kiev, som nå har blitt en alvorlig nødvendighet for at det Trump vil kalle «sunn fornuft» skal seire.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumanr.
Amerikanerne har tydeligvis merket seg det som skjedde i Det hvite hus. JD Vance er nå mest populær tett fulgt av Trump som nå for første gang har gått forbi Obama.
Kjempedemonstrasjon mot statskuppet i Romania
Av red. PSt - 2. mars 2025
https://steigan.no/2025/03/kjempedemonstrasjon-mot-statskuppet-i-romania/
Det kan ha vært så mange som en halv million demonstranter i sentrum av Romanias hovedstad Bucuresti 1. mars i en massiv protest mot det EU/NATO-styrte statskuppet i landet.
Demonstranter samlet seg foran regjeringsbygninga i Bucuresti, viftet med rumenske flagg og ropte slagord som «Ned med regjeringa» og «Tjuver». De uttrykte støtte til Călin Georgescu, som var den suverene favoritten til å vinne valget i desember, et valg som ble avlyst av Høyesterett i Romania. Alt tyder på at EU og NATO sto bak kuppet. Demonstrantene krevde at andre valgomgang blir gjennomført.
EU/NATOs kupp mot Romania har ført til stadig økende oppslutning om Călin Georgescu. I januar ga meningsmålingene ham 38% mot Crin Antonescu som nummer to 25%. En måling 10.-14. februar ga ham 45% mot Victor Ponta 16%.
Typisk for systemlojale medier i vest er at de omtaler massebevegelsen i Romania som en støtte til «ytre høyre». I deres verden er enhver motstand mot EUs og NATOs diktatur «ytre høyre». I virkeligheten er dette en massebevegelse som verken er høyre eller venstre. Den er for frihet, demokrati og nasjonal sjølråderett – og mot krigen i Ukraina.
Slovakias Robert Fico fortsetter sin klare motstand mot EU-diktaturet og deres kupp i Romania:
Trump vurderer å avslutte all bistand til Ukraina
Av Kyle Anzalone - 2. mars 2025
https://steigan.no/2025/03/trump-vurderer-a-avslutte-all-bistand-til-ukraina/
Etter et katastrofalt møte for Zelensky står Kiev nå i fare for å miste støtten fra sin mest avgjørende støttespiller.
Antiwar.com, 1. mars 2025.
Det hvite hus vurderer å avslutte alle bistandsoverføringer, inkludert våpen, til Ukraina etter at en pressekonferanse i Det ovale kontor ble til en krangel mellom president Donald Trump, visepresident JD Vance og Ukrainas president Zelensky.
Ifølge The Washington Post:
«Trump-administrasjonen vurderer å avslutte alle pågående forsendelser av militærhjelp til Ukraina, som respons på president Volodymyr Zelenskys bemerkninger i Det ovale kontor på fredag, og hans oppfattede uforsonlighet i fredsprosessen».
Dersom bistanden avsluttes vil ikke Ukraina motta våpen for milliarder av dollar fra USA, inkludert missiler og ammunisjon som ble godkjent gjennom Presidential Drawdown Authority.
New York Times rapporterte at våpenleveransene til Ukraina har «avtatt til dråper», allerede før fredagens opphetede utveksling. Imidlertid vurderer Trump nå å kutte annen støtte til Kiev.
«Presidenten kan bestemme seg for å avslutte selv den indirekte støtten som besørges av USA», forklarte NYT. «Dette inkluderer andre typer militærfinansiering, etterretningsdeling, opplæring for ukrainske tropper og piloter, og vertskap for et kundesenter som administrerer internasjonal bistand ved en amerikansk militærbase i Tyskland».
Etter sammenstøtet i Det hvite hus mellom Trump, Vance og Zelensky, rapporterte NBC News at administrasjonen også kuttet ikke-militær bistand til Ukraina. Utenriksminister Marco Rubio avsluttet Ukraine Energy Security Project, som gir Kiev hundrevis av millioner dollar til å forsøke å reparere landets energinett.
Ifølge NYT kan andre programmer elimineres. «I tillegg til å avslutte Ukraine Energy Security Project, reduserer USAID også dramatisk sin tilstedeværelse i Ukraina», forklarte NBC News.
Denne artikkelen er hentet fra Antiwar.com:
Trump Considers Ending All Aid to Ukraine
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Se også:
Larry C. Johnson: Differences: How the US and EU Are Handling the Ukraine War!
Zelensky Publicly Rows Insults Trump Vance In Oval Office, Furious US Mulls Aid Cut Off, UK/EU Shock
Kyle Anzalone er meningsredaktør for Antiwar.com og nyhetsredaktør for Libertarian Institute. Han er vert for The Kyle Anzalone Show og er medvert for Conflicts of Interest sammen med Connor Freeman.
Istanbul: USA og Russland holder samtaler om normalisering av forholdet
Av Dave DeCamp - 2. mars 2025
https://steigan.no/2025/03/istanbul-usa-og-russland-holder-samtaler-om-normalisering-av-forholdet/
Samtalene varte i seks og en halv time.
Antiwar.com, 27. februar 2025.
Amerikanske og russiske diplomater holdt samtaler i Istanbul på torsdag om problemene som påvirker arbeidet til deres respektive ambassader, der Washington og Moskva ønsker å få diplomatiske forbindelser tilbake på sporet.
Ifølge det russiske nyhetsbyrået TASS, ble samtalene avsluttet etter seks og en halv time. Valentina Matvienko, speaker for overhuset i Russlands parlament, sa at samtalene skulle bidra til å gjenopprette «det fullverdige arbeidet til våre diplomatiske oppdrag».
«Jeg er sikker på at avtalene vil bli oppnådd og vi vil gå tilbake til sivilisert kommunikasjon, som ble forstyrret av den forrige administrasjonen», sa Matvienko, ifølge The Associated Press.
Samtalene i Istanbul fulgte opp et møte i Saudi-Arabia den 18.februar, som involverte høytstående amerikanske og russiske embetsrepresentanter, inkludert utenriksminister Marco Rubio og Russlands utenriksminister Sergey Lavrov. Under det møtet ble de to sidene enige om å normalisere forholdet og jobbe for å få slutt på krigen i Ukraina.
Russlands president Vladimir Putin sa torsdag at den fornyede dialogen mellom USA og Russland «inspirerer visse håp».
«Det er gjensidig besluttsomhet om å jobbe for gjenoppretting av relasjoner mellom landene, en gradvis løsning på det kolossale etterslepet av systemiske, strategiske problemer i verdensarkitekturen», sa Putin, ifølge TASS.
Den russiske lederen sa at den nåværende amerikanske administrasjonen har demonstrert «pragmatisme, et realistisk syn på ting, og forlater mange stereotypier, de såkalte reglene og messianske ideologiske klisjeene til deres forgjengere, som i hovedsak var årsakene som førte til krisen i hele systemet for internasjonale relasjoner».
Mens både Putin og Trump virker ivrige etter å redusere spenningene, er det fortsatt uklart når krigen i Ukraina kan ta slutt. Trump var vertskap for Ukrainas president Volodymyr Zelensky for å signere en mineralavtale på fredag og sa på forhånd at amerikanske militærforsendelser til Ukraina sannsynligvis vil fortsette inntil en avtale er oppnådd med Russland.
Hele verden var vitne til hvordan det gikk:
Denne artikkelen er hentet fra Antiwar.com:
US and Russian Diplomats Hold Talks on Normalizing Relations in Istanbul
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Se også:
Ending War Proposals: The HUGE DIVIDE w/Col Jacques Baud
Jimmy Dore: Trump SPANKS Zelensky In White House Meeting! w/ The Duran
Zelensky KICKED OUT Of White House! w/ The Duran
Ukraine Getting EXTRA Screwed Over Rare Earth Minerals! w/ John Mearsheimer
Kategorier Nyheter Tags Russland
Dave DeCamp er nyhetsredaktør for Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave. Se alle innlegg av Dave DeCamp
Kva om Vladimir og Donald har litt rett?
Av Svein Lund - 2. mars 2025
https://steigan.no/2025/03/kva-om-vladimir-og-donald-har-litt-rett/
Men slik går det ikkje an å seie! Det er opplest og vedtatt av samtlige norske parti frå FrP til Raudt og samtlige aviser frå Aftenposten til Klassekampen at alt som kjem frå Vladimir Putin er løgn og bedrageri og at all russisk propaganda er usann. Med unnatak av FrP si vaklande støtte til Donald Trump er det same i ferd med å skje der. Dermed blir også all kritikk av desse statsleiarane sann.
Det er ikkje tvil om at det kjem løgner og feilinformasjonar frå begge desse diktatorane i både Aust og Vest. Det treng ein ikkje bruke plass på å dokumentere. Men kva om dei faktisk er inne på noko sant innimellom? Kva om dei faktisk har forstått meir av situasjonen enn mainsteam europeisk propaganda?
Kva om Putin & Co faktisk har rett i at:
– NATO lova i 1990 å ikkje utvide austover, men braut løftet totalt og har tatt opp alle land i Aust-blokka utafor tidligare Sovjetunionen og 3 tidligare sovjetrepublikkar.
– At USA sto bak kuppa i Ukraina i 2004 og 2014.
– At NATO har sabotert fleire forsøk på fredsforhandlingar.
– At den ukrainske regjeringa etter dette kuppet undertrykte den russiske befolkninga i Aust-Ukraina og andre nasjonale minoritetar.
– At det er sterke nazistiske krefter i Ukraina, med armar langt inn i statsapparatet.
– At sterke krefter i USA ønsker å dele opp Russland i mindre statar og la vestlig kapital overta næringslivet der slik den i stor grad har gjort i andre land i Aust-Europa.
– At USA/NATO sto/står bak kupp eller kuppforsøk i bl.a. Georgia, Romania og Belarus?
Kva om Trump & Co faktisk har rett i at:
– Biden ikkje ønska fred i Ukraina, men fortsatt krig for å svekke Russland.
– Zelinski stilte krav til USA som betydde fortsatt krig og ikkje fred i Ukraina.
– «Klimatiltaka» i USA under Biden og forgjengarar ikkje betyr noe for klimaet.
– Det er heilt nødvendig at stormaktene snakkar saman for å hindre ein ny verdskrig.
– USAID har gjort meir skade enn gagn.
– At det faktisk bare finst to kjønn.
Kva om nokre av tiltaka hans utilsikta har gode verknadar?
– Stopp i klimatiltaka kan hindre vidare nedbygging av natur til vind- og solkraft.
– Tollbarrierar avgrensar verdshandelen, noko som reduserer forbruket og klimabelastninga.
Kva med å forsøke å forstå kvifor begge desse statsleiarane faktisk blei valde? Det var ikkje bare manipulering og falske løfte, det var også ein utbreidd misnøye med forgjengarane. Kva om vi forsøker å forstå at Putin faktisk har ganske stor støtte i folket i Russland, fordi han klarte å gjenreise den russiske økonomien etter samanbrotet under Vesten sin yndling Jeltsin.
Kva om vi forsøker å forstå kvarandre i staden for bare å skape einsidige fiendebilde? Kva om vi prøvar å komme tilbake til det som ein gong blei kalla «fredelig sameksistens»? Kva om vi prøvar å forstå at sikkerhetspolitikk betyr at begge partar må ha sikkerhet? Kva om vi tillet oss å sjå at alle saker har to sider? Kva om vi igjen tør stoppe sensuren og synge «Din tanke er fri»?
Svein Lund
fritenkar
De store mediene slår på krigstrommene
Av Pål Steigan - 2. mars 2025
https://steigan.no/2025/03/de-store-mediene-slar-pa-krigstrommene/
Når så du sist noen intervjuet på BBC som var imot å bruke mer penger på militæret?
DeClassified UK, 2. mars 2025
Mediabildet domineres for tiden av overivrige politikere, militære «spesialister» og forsvarskorrespondenter som snakker om behovet for å øke britiske våpenutgifter. Dette er nødvendig, hevder de, for å møte «trusselen» mot NATO-landene fra en nylig modigere Vladimir Putin.
Dette må være en annen Vladimir Putin enn han som ble oppmuntret av Tony Blair, som i 2000 desperat forsøkte å bringe den nyvalgte russiske lederen inn i folden. Dette innebar en rekke møter og en avtale om å selge utstyr med mulig militær bruk, i en tid da Putin var engasjert i en brutal krig i Tsjetsjenia.
Nå tilbyr imidlertid statsminister Keir Starmer å sette britiske soldater «på bakken» i Ukraina, som en del av det han kaller en fredsbevarende styrke etter at kampene har stoppet og er under press for å fremskynde sitt løfte om å øke forsvarsutgiftene fra 2,3% til 2,5% av BNP.
Dette kommer etter USAs president Donald Trumps angrep på europeiske stater, for ikke å betale nok for å forsvare Vesten, selv om europeiske forsvarsutgifter økte med 11,7% i 2024, det tiende året på rad med realvekst, ifølge International Institute for Strategic Studies. Trump har videre krevd at land ikke skal bruke 2,5%, men 5% av BNP på forsvar.
Nyhetssaker er strødd med referanser til den «uthulede tilstanden til de britiske væpnede styrkene» og det faktum at det britiske militæret er for «nedkjørt» til å forplikte noen tropper til Ukraina. Bekymringer rundt planen for «fredsbevaring» i Ukraina, er ikke fokusert på de sannsynlige kostnadene i form av penger, risiko for liv og ytterligere geopolitisk ustabilitet, men ganske enkelt at det ikke er mulig gitt hærens «utarmede» tilstand.
Alternativkostnad
Å øke forsvarsutgiftene til 2,5% av BNP vil koste omtrent 7 milliarder pund i året – penger som den britiske regjeringen har insistert på at den ikke har, og som derfor vil bli tatt ut av andre budsjetter, inkludert utdanning og velferd. Eller regjeringen må øke skatten for å blåse opp forsvarsbudsjettet.
Ikke overraskende gjorde en nylig meningsmåling det klart at den britiske offentligheten ikke støtter et slikt trekk. Ifølge YouGov vil mer enn 55% motsette seg skatteøkninger for å betale for forsvar, mens bare 30% støtter ideen.
Så hvem er det egentlig Sky News refererer til når de rapporterer at «selv 2,5% [av BNP] ikke vil bringe kritikerne til taushet» og at det «kanskje ikke engang er nok»? Våpenindustrien som roper etter økte investeringer eller vanlige mennesker som fortsetter å møte kutt i offentlige tjenester?
Faktisk, ifølge undersøkelser utført av Declassified UK, er motstand mot eller bekymringer om økninger i militære utgifter, sjelden med i forsvarsrelaterte historier.
I de elleve nyhetssakene som ligger i BBC News sin kategori «britiske forsvarsutgifter», siden juli 2024, da Labour-regjeringen ble valgt, har ikke en eneste stemme som er imot økte forsvarsutgifter vært med i dekningen.
I stedet har historiene blitt dominert av en kombinasjon av regjerings- og opposisjonsstemmer, militære figurer, tenketanker og interesser representert av forsvarsindustrien.
Statsråder og talspersoner: 13
Militære tall: 7
Det konservative partiet: 5
Militære spesialister i tenketanker: 4
Forsvarsindustri: 3
Reform: 1
Green Party: 1 [merk: medleder Adrian Ramsays sitat var med tanke på å støtte Ukraina og ikke i forhold til selve forsvarsutgiftene]
Forsvarsdepartementet, kilde: 1
Kontoret for alvorlig svindel: 1
Tidligere statsminister John Major er sitert en gang og har dermed mer pressedekning enn noen nåværende valgt parlamentsmedlem, fagforeningsmann, akademiker eller NGO-kilde – som kunne tenkes å få lov til å representere den betydelige opinionen som er imot en økning i militærutgiftene.
Fikser fortellingen
Denne fjerningen av kritiske røster fra mainstream-journalistikken i forsvarsspørsmål, er knyttet til den astronomiske økningen i nyhetshistorier om emnet de siste fem årene.
Ved å bruke Nexis-databasen til å søke etter pressedekning av økte forsvarsutgifter (interessant nok er det betydelig flere historier om «forsvarsutgifter» enn om «militærutgifter»), fant vi en økning på 2700% i nyhetshistorier på tvers av britiske medier, fra 17. februar 2020 til 17. februar 2025:
2020-2021: 110
2021-2022: 97
2022-2023: 1435
2023-2024: 529
2024-2025: 3122
Det er klart at det var en økning i relaterte historier etter Russlands invasjon av Ukraina, men den største, absolutte økningen i historier har vært i de siste 12 månedene, når media har trappet opp bruken av krigstrommene.
Det har vært et lignende hopp i historier i nær samtlige britiske medier, historier som setter søkelys på oppfordringen om å bruke 3% av BNP til forsvar. Mens det bare var 24 historier i 2020-2021, økte dette til 908 de siste 12 månedene: en massiv økning på 3700%.
Interessant nok har historier viet til «forsvarsaksjer» også skutt i været. Bare 17 historier satte søkelys på dette emnet i 2020-2021, mens det var 466 historier i 2024-2025, en økning på 2640% (inkludert en dobling bare det siste året).
Dette gjenspeiler en vending i lykken for våpenhandelen. En historie i Guardian – med overskriften «Europeiske forsvarsaksje-verdier stiger» – rapporterte at aksjekursen til BAE Systems steg med 7,7% etter krisemøtet mellom europeiske ledere 17. februar, der de diskuterte Ukraina, som en reaksjon på de planlagte forhandlingene mellom Putin og Trump. Som vanlig ble ingen kritiske røster omtalt i artikkelen.
Oppildning til krig
Britiske mediers forsterkning av regjeringens og militære stemmer er neppe ny, men deres ukritiske støtte til mer utgifter til forsvar, i en tid med slik global usikkerhet, er symptomatisk for en mer generell aksept for makt når det gjelder militære spørsmål.
Da The Sun tvitret en sak i februar 2024 med bildeteksten, «Britiske tropper trener i norsk snø – mens de forbereder seg på krig i Arktis», svarte forsvarsdepartementet ikke med å senke temperaturen og påpeke at Storbritannia ikke formelt forberedte seg på å engasjere seg i militær konflikt med en atommakt på sitt kontinent, men med å videreformidle historien.
Nå, når britiske tropper er engasjert i flere militærøvelser, inkludert NATOs øvelse Steadfast Dart 25 i Romania og Bulgaria og Justified Accord i Kenya, Djibouti og Tanzania – enn si besøkene til Israel av høytstående britiske hæroffiserer, eller de mange overvåkings-flyvningene gjort av RAF, fra basen på Kypros til Gaza, som avslørt av Declassified UK – er britiske medier motvillige til å si ett ord, kanskje i tilfelle det setter deres foretrukne narrativ om at hæren er «utarmet», sulteforet på midler og knapt i stand til å fungere, i fare.
Hovedstrømsmediene er langt mer komfortable med å gjengi pressemeldinger fra forsvarsdepartementet og oppfordringene fra militære figurer om mer finansiering – enn å presentere bare et skinn av balansert debatt om slike avgjørende spørsmål. I stedet, som vi tidligere har hevdet, er det meste av mainstream-rapporteringen «praktisk talt 100% i tråd med regjeringens egne prioriteringer».
Nå, i en enda mer ustabil atmosfære, med Trump som kommer med provoserende oppfordringer om å okkupere territorium fra Grønland til Gaza, og med europeiske ledere fast bestemt på å ruste opp, selv på bekostning av ytterligere undergraving av offentlige tjenester, er medienes oppildning til krig desto farligere.
Denne artikkelen er hentet fra DeclassifiedUK:
The mainstream media are beating the drums of war
Oversatt for Steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Se også:
Aaron Maté : Is the Ukraine War About $$$?
Starmer Humiliated As Trump Outwits Him, No US Backstop For UK/French Troops; Zelensky Comes Fuming
Starmer and Macron FAIL to trick Trump into war with Russia
Des Freedman er professor i medier og kommunikasjon ved Goldsmiths, University of London og en av grunnleggerne av Media Reform Coalition.
Tangens venner
Av Øyvind Andresen - 2. mars 2025
https://steigan.no/2025/03/tangens-venner/
Oljefondsjefens Nicolai Tangens korrespodanse med Elon Musk er bare ett av eksemplene på hans heltedyrkelse av verdens rikeste. Men disse personene er ikke bare Tangens helter, de er også helter for hele den norske finanseliten.
Oljefondsjef har fått oppmerksomhet fordi han sendte Elon Musk denne mailen i februar 2023:
«Håper alt er bra og at du fortsetter å erobre verden! Jeg tar kontakt igjen om podkasten vi snakket om. Ville ELSKET om vi kunne få det til».
Dette skjedde i forbindelse med at Tangen inviterte Musk til sin podkast «In good company» som offentliggjøres fortløpende på Oljefondets nettsider – og som Tangen bruker mye av sin arbeidstid på.
Etter at Tangens samtale med Musk ble offentliggjort, skreiv han til Musk: «Virkelig synd vi ikke har mennesker som deg i Europa. Fremover og oppover!»
Men dette er bare et eksempel på Tangens servile underdanighet og heltedyrkelse av verdens rikeste. Det er bare å studere hvilke personer han inviterer til sin podkast og Oljefondets årlige investorkonferanser.
Flere dollarmilliardærene og fondsforvalterne holdt foredrag på Oljefondets årlige investeringskonferanse i Norges Banks lokaler i Oslo 23. april 2024. Tema for konferansen var: Hvordan bli en bedre investor? Hvem er så disse som skal lære den norske finanseliten å drive god business, og hva representer de?
En rekke av innledere kommer fra diverse oppkjøpsfond, basert på unoterte aksjer. De opererer alle fra skatteparadiser, i stor grad fra staten Delaware i USA, et eldorado for postboksselskaper. USA som helhet regnes nå som det mest hemmelige skatteparadiset globalt, ifølge Financial Secrecy Index 2022.
Fondene forvaltes av noen av verdens rikeste mennesker, som tjener mer på én dag enn en arbeider i løpet av flere år, ja, et helt liv. De investerer i alle mulige objekter som aksjer, valuta, råstoffer, gjeld, eiendommer, obligasjoner – og derivater (derivatmarkedet er nå minst fem ganger større enn verdens samlede BNP).
De kjøper opp levedyktige bedrifter, omstrukturer og slakter dem eller flytter produksjon til lavkostland og selger restene etter noen år til skyhøye gevinster. Tilbake står ruinerte lokalsamfunn og folk uten arbeid. De bekjemper alle former for fagorganisering. De fører klassekamp mot verdens arbeiderklasse. De har en sverm rundt seg av betalte advokater, politikere, tankesmier og konsulentbyråer som beskytter deres interesser.
Det er et typisk trekk ved utviklingen av kapitalismen globalt at slike spekulative oppkjøpsselskaper har ekspandert. Dette er disse fondene sentralbanksjef Ida Wolden Backe og Tangen vil trekke oljefondet mer inn i. Det er veien inn i kapitalismens mørkeste hjerte.
Ole Andreas Halvorsen
En innleder på årets konferanse var Ole Andreas Halvorsen (formue 7,2 milliarder dollar), som er sjef for og medgrunnlegger av hedgefondet Viking Global Investors. «Viktig å gi miljøet i Norge en boost, og du er helten over alle helter», skrev oljefondsjef Nicolai Tangen i en e-post til Halvorsen i forkant av samlingen, ifølge DN. Halvorsen tjener 36 millioner kroner hver dag, skrev bladet Kapital i 2021.
Marc Andreessen
Marc Andreessen innledet digitalt på konferansen. Han er medgrunnlegger og partner i hedgefondet Andreessen Horowitz. Han bidrar i dag til Musks «Department of Government Efficiency» (DOGE), som ser skal være interessert i å se på tekniske løsninger for å forbedre innsamling av data fra det offentlige. Andreessen Horowitz har vært en betydelig investor i Musks SpaceX siden 2022 og har vært en støttespiller for Musk i lang tid.
Marc Rowan
En annen av foredragsholderne på investorkonferansen var Marc Rowan, medgrunnlegger og administrerende direktør for Apollo Global Management, som er et gigantisk investeringsfond. Rowan og kona hans støttet Trumps valgkamp i 2020 med en million dollar.
På sine nettsider har Oljefondet fjernet alle opplysninger om at Rowan er en av Israel-lobbyens mektigste støttespillere i USA. Rowan ledet blant annet kampanjen for å presse ut rektor ved universitetet i Pennsylvania, Liz Magill, fordi hun hadde tillatt at en stor palestinsk litteraturfestival ble arrangert på universitetets område. Rowan karakteriserte protestbølgen mot Israels krig på amerikanske universiteter med følgende ord: «It’s not antisemitism. It is anti-Americanism.»
Apollo har vokst 14 ganger siden finanskrisen i 2007/2008. Hva slags fond er så dette, og hva kan de lære bort til den norske «kapitalforvaltningsindustrien», som det heter fra oljefondets kommunikasjonsavdeling?
Apollos eierskap i amerikanske sykehus har f.eks. ført til dårligere resultater og sikkerhet for pasienter – og oppsigelser og lønnskutt for de ansatte. Det er dokumentert i rapporten «Apollo’s Stranglehold on Hospitals Harms Patients and Health- care Workers». Også i andre bransjer har Apollos investeringer ført til masseoppsigelser og konkurser.
The Private Equity Stakeholder Project skriver på sin hjemmeside: «I løpet av det siste halvannet året har Apollo Global Management nesten doblet antall ansatte i sine selskaper til over 550 000 gjennom oppkjøp som oppkjøpet av Alorica, en call center-operatør med 100 000 arbeidere og Michaels håndverksbutikker med 45 000 arbeidere. Private equity-overtakelser resulterer ofte i betydelige tap av arbeidsplasser og reduksjoner i gjennomsnittlig arbeiderlønn i selskapene de kjøper. Private equity-eide detaljhandelsselskaper har permittert hundretusenvis av ansatte på grunn av butikknedleggelser og konkurser.»
Greg Jensen
Greg Jensen var første innleder på investorkonferansen i Oslo, der han holdt en 20 minutters Power Point-presentasjon foran den norske finanseliten med temaet «Investeringsfilosofi og strategi». Bridgewater Associates ble stiftet i 1975 av Ray Dalio. Det er i dag verdens største hedgefond med ca. 1300 ansatte og forvalter ca. 125 milliarder dollar. Deres hovedkvarter ligger i Westport i Connecticut. Dario gikk av som sjef i 2022, og hans nærmeste medarbeider har gjennom årene vært Greg Jensen, som i dag er fondets investeringsdirektør. I dag er daglig leder Nir Bar Dea, som tidligere var offiser i det israelske forsvaret.
I desember 2023 publiserte finansjournalist Rob Copeland The Fund: Ray Dalio, Bridgewater Associates, and the Unraveling of a Wall Street Legend. Boken handler mest om grunnleggeren av Bridgewater, Ray Dalio, men mye er også om hans nestkommanderende, Greg Jensen. En anmelder kalte boken «A hedge fund horror story». Bridgewater satte flere advokatfirmaer i gang for å få stoppet boken og truet forleggeren med erstatningssøksmål på flere milliarder dollar. Copelands kilder er primært intervjuer med hundrevis av tidligere og nåværende ansatte i fondet. De ansatte må være anonyme, for ved ansettelse må de undertegne et 13-siders dokument om fullstendig taushet om fondet – også etter at de avsluttet arbeidet i Bridgewater.
Boken avslører de indre forholdene i Bridgewater. Arbeidsforholdene preges av fryktkultur, kontinuerlig overvåking og ydmykelse av de ansatte for åpen scene samt seksuell trakassering. I 2014 måtte imidlertid Bridgewater betale en million dollar til en kvinnelig ansatt som var presset ut av selskapet etter et forhold til Jensen. Det samme året tjente Jensen 400 millioner dollar.
Stanley Druckenmiller
På Oljefondets investeringskonferanse 2023 presenterte Tangen den amerikanske investoren Stanley Druckenmiller, som deltok på videolenke, som «verdens mest vellykkede investor». Druckenmiller samarbeidet blant annet med en annen finansakrobat, George Soros, om å spekulere mot det engelske pundet i 1992. Det tjente de en milliard dollar på, på bare én dag. Slike folk er altså Tangens helter, folk som klarte å senke Bank of England på en dag. Det kostet engelske skattebetalere tre milliarder pund.
Gribbene lander i Oljefondet
Men disse personene er ikke bare Tangens helter, de er også helter for hele den norske finanseliten som deltar på Oljefondets konferanser. Tankegangen hos disse personene samsvarer med den norske finanselitens, inklusive den til Oljefondets ledelse. De har identisk syn på hva som er de beste investeringene.
Mentaliteten i Norges Bank og Norges Bank Investment Management (Oljefondet) bryter helt med etterkrigstidens sosialdemokratiske konsensus. Det er et skritt i ny retning for det norske samfunnet som vi bare kan ane konturene av – bortsett fra at det gjør stor skade.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Øyvind Andresen.