Nyhetsbrev steigan.no 02.03.2024
«Svaret må aldri bli statlig sannhetsregulering»
Korrupsjonsjegeren Erling Folkvord er død
Skulle bidra i dugnaden mot covid, ble langtidssyke
Bøndene protesterer og krever rett tallgrunnlag før jordbruksforhandlingene
Macron gjentar kommentarer om at NATO sender tropper til Ukraina
Den farlige og uvitende Anders Magnus
Propaganda gjennom 100 år, hjemme og ute. Del 4.
«Svaret må aldri bli statlig sannhetsregulering»
Av Thomas J. Middelthon - 2. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/svaret-ma-aldri-bli-statlig-sannhetsregulering/
Generalsekretær og assisterende generalsekretær i Norsk redaktørforening har skrevet et innlegg i DN med mye fornuftig innhold.
Vi er inne i en periode der regjeringen fremmer stadig nye forslag som vil stramme inn friheten for norske borgere på forskjellige områder. Også ytringsfriheten. Som er grunnleggende for et fungerende demokrati.
Utdrag fra artikkel i DN:
«Kombinasjonen krig og ustabilitet, sosiale medier med kraftfulle, konfliktorienterte algoritmer, dataangrep og kunstig intelligens gjør at myndighetene leter etter gode løsninger som skal styrke befolkningens motstandskraft. Svaret på disse utfordringene må aldri bli statlig sannhetsregulering».
«For hva vil skje med den offentlige samtalen dersom noen overordnet skal fortelle oss hva som er sant og usant? Hvilken effekt vil dette ha på ytringsfriheten?
Og hvordan vil dette slå ut overfor de gruppene i samfunnet som allerede har lav tillit til myndighetene?
Her må ikke gode hensikter blinde oss for den potensielle skaden en statlig funksjon vil kunne ha.
Dette er en type regulering alle autoritære regimer elsker: forbud mot å spre usannheter, og at regimet definerer hva som er «sant» og hva som er «usant»».
«En fri og uavhengig presse, kildekritikk som en del av utdannelsessystemet, og ytringsfrihet for alle er det beste vern mot desinformasjon og falske nyheter. Motstandskraft i befolkningen bygges ikke av en nasjonal etat, men av en styrket offentlighet».
«Flere tiltak er allerede iverksatt. Vi har fått et lovverk som tillater etterretningstjenesten og PST å samle inn og overvåke store deler av vår daglige bruk av elektroniske kommunikasjonstjenester. Og vi er i ferd med å få et lovverk som vil gjøre det straffbart å bidra i påvirkningsoperasjoner på vegne av utenlandsk etterretning».
«Reguleringer og overvåkning av samfunnsdebatten kan skade den gode norske modellen, som har bidratt til at vi er verdensmestre i pressefrihet og blant de aller beste på åpenhet og ytringsfrihet. Det handler om et levende mediemangfold, generelt høy tillit og et forholdsvis åpent samfunn. Og det handler om evne og vilje til samarbeid».
Regjeringen vil kriminalisere skadelige påvirkningsoperasjoner i Norge
Prop. 42 L (2023–2024) Endringer i straffeloven mv. (påvirkning fra fremmed etterretning)
Den totalitære mediemaskinen
Av Ola Tunander - 2. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/den-totalitaere-mediemaskinen/
1. mars 2024
Dette innlegget av Ola Tunander ble holdt på partiet Fred og rettferdighet sitt møte i Oslo 24.02.2024. Innlegget er også trykt i Ny Tids siste nummer 28.02.2024, og ligger på Tunanders Substack-konto.
Tunander tar til motmæle mot begrepet «fullskala krig» og begrunner hvorfor det «Å snakke om et «uprovosert russisk angrep» er ren propaganda.»
Tunanders rikholdige kildegrunnlag er lagt ved innlegget.
Innlegget er gjengitt her med Tunanders tillatelse. Noen få uthevinger av teksten er gjort av Politikus.
Red. Politikus
Ola Tunander: Media som en totalitær maskin som Sovjets Pravda
Hva kommentatorer kan si i massemedia – på Dagsnytt 18 og i de store avisene – har blitt snevret inn, ja ensrettet, særlig når det gjelder spørsmål om Ukrainakrigen. Flere av dem jeg kjenner har sagt opp sine avisabonnement. Andre ønsker å holde i en papiravis til frokost nesten uansett innehold fordi de alltid har gjort det. Men de skremmes samtidig av inkompetansen blant politikere og journalister som til synelatende lever i en parallell verden. De som i mange tiår har studert sikkerhetspolitikk og erfaringene fra den kalde krigen, velger å tie stille. De som kunne ha advart oss mot en vanskelig utvikling, har gitt opp. For noen tiår siden fantes det, i det minste innenfor arbeiderbevegelsen, en erkjennelse av at man måtte ta motpartens behov for sikkerhet på alvor. Men nå er alt glemt. Den hybris som er typisk for journalister, politikere og offiserer i dag, vil slå tilbake. Vi kan kun vente på at det vil gå så ille som vi allerede sagt.
Praktisk talt alle kommentatorer i massemedia har siden 2022 hevdet at Russland gikk inn i Ukraina for å erobre land for å gjenopprette det gamle russiske imperiet eller Sovjetsamveldet. Mange har sett for seg en seier, en frigjøring av Ukraina fra russerne slik vietnameserne frigjorte seg fra USA eller som Norge, som lyktes å frigjøres fra den tyske okkupasjonen. Og jo mer moderne våpen som Vesten ville gi Ukraina, desto større ville muligheten være for Ukraina å gjenerobre tapt land. Så ble det sagt.
Men de som kjenner amerikansk-russisk sikkerhetspolitikk vet at dette ikke har mye med virkeligheten å gjøre. Ikke desto mindre har det vært det eneste aksepterte narrative innenfor den norske medieverden. Den som har sagt noe annet har umiddelbart blitt kastet ut i periferien. Mediesystemet har fungert som en totalitær maskin, en sentrifuge, og den som har tatt opp det selvfølgelige har blitt slynget ut i stillheten. Det har bare funnets én oppfatning. Vi må gå tilbake til Pravda under den sovjetiske periode for å finne noe tilsvarende.
Men nå har noe hendt. De seneste ukene har stadig flere blitt nødt til å revurdere muligheten for en ukrainsk seier. Den massive ukrainske våroffensiven 2023 ble først til en sommeroffensiv og fortsatte siden som en høstoffensiv. Men Ukraina lyktes aldri med å gjenerobre tapt land. Amerikanske aviser har nå mistet håpet om en ukrainsk seier, et håp som hadde blitt presentert i norske aviser og på Dagsnytt 18 og som da fikk den norske regjering til å gi titalls milliarder til Ukraina i våpenstøtte. Men jo mer våpen vi har gitt, desto flere soldater er blitt drept uten at noe var blitt forandret på slagfeltet. I dag vet vi at Ukraina har tapt flere hundre tusen mann uten at fronten har beveget seg overhodet. Alt det media fortalte oss har vist seg å være falskt. For USA har det viktige ikke vært en ukrainsk seier, men å «svekke Russland» også hvis det ville koste hundretusentalls døde ukrainere. Allerede i mars 2022 sa USAs tidligere assisterende forsvarsminister Chas Freeman: «Vi [USA] vil kjempe til den siste ukraineren».
I dag står vi ovenfor en grusom virkelighet som journalister, kommentatorer og politikere også må ta ansvar for. Praktisk talt alle politikere og journalister i Vesten har fra den 24 februar 2022 innledet med å snakke om en «full-skala invasjon» og et «uprovosert russisk angrep» for å «erobre Ukraina». Uttrykket «full-skala invasjon» har vært brukt før, men etter februar 2022 har dette uttrykket antagelig blitt anvendt flere ganger hver måned enn det har vært brukt til sammen i historien. Det var Ukrainas utenriksminister Dmytro Kuleba som tidlig på morgenen den 24. februar 2022 snakket om Putins «full-skala invasjon av Ukraina», og praktisk talt alle aviser og tv-kanaler kom den samme dagen til å anvende Kulebas ord. Siden kom nesten enhver omtale om krigen til å bli innledet med «Putins full-skala invasjon» for å «erobre Ukraina». Britiske The Guardian skrev allerede den 2. februar at Washington og London forutså «en full-skala invasjon» av Ukraina. Tidlig på morgenen den 24. februar fordømte den britiske statsministeren Boris Johnson Putins «uprovoserte angrep» og president Joe Biden snakket den samme dagen om «Russlands uprovoserte angrep». Alle journalister brukte samme uttrykk. Det siste begrepet («unprovoked attack» Ukraine) ga mer enn en halv million treff på Google, mens det forrige («full-scale invasion» Ukraine) ga nærmere to millioner treff. Disse begreper har vært styrende for det mediale narrative som har satt rammene for den offentlige samtalen, og ethvert avvik fra dette narrative vil enten «prelle av som vann på gåsa» eller så vil mediemaskinen slynge «dissidenten» ut i stillheten. Allerede fra første dag, ja, fra de første timene, ble det slik etablert noen «sannheter» som satte grensene for den offentlige samtalen. Disse «sannheter» synes opprinnelig å ha blitt utplassert i London og Washington. Kuleba hadde noen timer før angrepet møtt president Biden og forsvarsminister Austin i Washington. Kunsten synes være å etablere «en sannhet», en hegemonisk diskurs, allerede fra de første timene av krigen og siden gjøre denne diskurs vanntett mot enhver kritikk.
Ikke uprovosert
Å snakke om et «uprovosert russisk angrep» er ren propaganda. Allerede i 2008 visste alle som kunne noe om utenrikspolitikk at en NATO-utvidelse som åpnet for et ukrainsk medlemskap, ville måtte føre til krig. I Russland så man på det som en uhørt provokasjon. At Russland ikke gikk til angrep i 2014, til tross for Ukrainas betydning for russisk sikkerhet og til tross for USAs støtte til statskuppet mot den demokratisk valgte presidenten, viser en bemerkelsesverdig russisk tilbakeholdenhet. Etterretningsanalytikeren George Friedman beskrev kuppet i 2014 som «det mest åpenbare statskuppet i menneskehetens historie». Til tross for dette, nøyde Moskva seg med å godta Krims beslutning om å slutte seg til Russland, akseptere en begrenset støtte til de russiskspråklige i Donbass (men ikke deres bønn om å tilhøre Russland) og man inngikk Minskavtalen med Ukraina (etter tysk-fransk megling) for å sikre Ukrainas nøytralitet og integritet og for å gi de russisk-språklige i Ukraina retten til å praktisere sitt morsmål.
Det viste seg imidlertid at USA og Ukraina aldri hadde til hensikt å holde dette løftet. I 2021-22 kansellerte Kyiv og Washington avtalen samtidig som USA bygget seg opp militært i Ukraina. Det er en selvfølge at Russland så på dette som en trussel mot sin eksistens. Landet ble stilt foran den ene provokasjonen etter den andre. Ikke en gang en skriftlig inngått avtale signert i FNs sikkerhetsråd ville Kyiv og Washington overholde.
Etter dette mistet Moskva all tiltro til Vesten. Og det er neppe forbausende at russerne ikke ville oppgi sin suverenitet, noe som ville være konsekvensen av å la USA bygge seg opp militært i Ukraina. Det som i stedet forbauser oss etter alle disse provokasjonene, er at Russland ikke gikk til angrep tidligere. Det narrative som Washington og London etablerte den 24. februar 2022 bygget med andre ord på en ren løgn.
Men det har ikke vært mulig å snakke om dette i de store avisene eller på TV i Norge eller Vesten generelt. Derfor har journalister og andre kommentatorer ikke forstått hvorfor Russland fortsetter krigen og hvorfor man ikke kan tillate seg å tape krigen.
Da krigen i Vietnam i sin tid hadde kostet USA for mye, forlot amerikanerne landet. Og da krigen i Irak og Afghanistan kostet USA for mye, forlot man også disse landene. Mange i Norge har trodd at Russland ville gjøre det samme i Ukraina fordi man trodde at krigen var noe Russland selv hadde «valgt» for å sitere USAs forsvarsjef Mark Milley. Men for Russland handlet krigen ikke om å erobre land, om å sette inn et Quisling-regime eller om å bestraffe en motpart. For Russland dreide krigen seg om å nekte USA et militært nærvær i Ukraina som ville gjort Ukraina til en USA-bastion så tett på Moskva at Russland ikke ville ha mulighet til å forsvare seg. Russerne erklærte et slikt nærvær som en trussel mot statens eksistens. Landet hadde med andre ord ikke noe valg. Så da USA forflyttet våpensystemer stadig nærmere Russland, satt Moskva foten ned. Det betydde at Russland på den ene siden ville ofre alt for å sikre et nøytralt Ukraina, mens USA på den andre kunne forlate Ukraina hvis krigen skulle koste dem for mye.
Ingen planer om å okkupere Ukraina
Russland var fornøyd med den fremforhandlede Minskavtalen. Den var en garanti for et nøytralt Ukraina og en garanti for det østlige Ukrainas sikkerhet og rett til å praktisere russisk. At Russland aksepterte Minskavtalen, viser med all tydelighet at Russland ikke hadde noe interesse av å erobre Ukraina. Det var Ukraina og Vesten som forlot avtalen, ikke Russland. Hvis Russland hadde ønsket å erobre Ukraina, kunne man ha gjort det i 2014 etter det vestlig-støttete statskuppet. Den gang hadde Ukraina ikke en hær som kunne måle seg med den russiske. Russland hadde kunnet mobilisere store styrker og «gjenopprettet det gamle Sovjetunionen» hvis man hadde villet. Men det gjorte man ikke. I sin tale ved invasjonen den 24. februar 2022 sa Vladimir Putin: «Jeg har allerede sagt at Russland har akseptert den nye geopolitiske virkeligheten etter Sovjetunionens oppløsning. Vi har behandlet alle de nye post-sovjetiske statene med respekt og vi vil fortsette å gjøre dette. Vi respekterer, og vi vil fortsette å respektere deres suverenitet. […] Men Russland kan ikke føle seg sikker, utvikle seg og eksistere med en permanent trussel rettet mot oss fra ukrainsk territorium». Og Putin la til: «Vi har ingen planer om å okkupere ukrainsk territorium».
Noen hevder at Putin lyver og at han egentlig ønsket å erobre Ukraina og gjenskape Sovjet. Men man kan ikke nekte for at han forsvarer de post-sovjetiske statenes suverenitet i sin tale.
Men la oss se bort fra Putins tale og hans fulle støtte til «et nøytralt Ukraina» og i stedet se på de rent objektive kriteriene: Invasjonsstyrken på 170 000 – 180 000 mann (ifølge general Milley) var ikke en gang en femtedel av den styrke som hadde vært nødvendig for å okkupere Ukraina ifølge en vestlig tommelfingerregel: én soldat per 40-50 innbyggere. Ja, ikke en gang en tidel hvis vi ser på russisk praksis (jamfør Tsjekkoslovakia 1968). Og heller ikke innledet russerne angrepet med å fly-bombe landets byer slik USA innleder sine kriger. Russland gikk inn med en meget begrenset hærstyrke og nesten uten å sette inn flyvåpenet eller marinen. Dette var et tydelig signal til Vesten om at man ikke hadde til hensikt å erobre Ukraina.
Til tross for at det Putin sa og til tross for det han gjorde entydig pekte på at han ikke hadde til hensikt å okkupere Ukraina, hevdet alle journalister, kommentatorer og politikere i Vesten at det var dette han ville gjøre (her kan vi legge til at et Quisling-regime også ville ha forutsatt en okkupasjon, noe nordmenn vet meget vel).
Under forhandlingene i mars 2022 aksepterte den ukrainske siden Russlands hovedkrav om et nøytralt Ukraina og begge sider åpnet champagneflaskene ifølge president Volodymyr Zelenskyj militære rådgiver Oleksij Arestovytsj. Men etter dette reiste den britiske statsministeren Boris Johnson til Kyiv og fortalte Zelenskyj at fredssamtaler med «krokodillen Putin» var meningsløse og at Vesten ville gi Ukraina all støtte i krigen. Ifølge Zelenskyjs sjefsforhandler David Arakhamia sa Boris Johnson: «Vi skulle ikke signere noe». Vi skulle «slåss» i stedet («Let’s just fight»). Etter dette ga Russland opp håpet om å oppnå en ukrainsk nøytralitet gjennom forhandlinger.
Som en direkte følge av at Ukraina hadde avvist å fortsette forhandlingene, arrangerte Moskva en folkeavstemning blant de gjenværende innbyggene i Donetsk og Lugansk og i de nå okkuperte fylkene Kherson og Zaporizjzja som binder sammen de forrige fylkene med Krim. Deres innbyggere støttet av naturlige grunner Russland og parlamentet i Moskva besluttet deretter å inkludere de fire fylkene i Russland.
Et NATO-medlemskap for «rest-Ukraina» vil imidlertid aldri bli akseptert i Moskva. Russland vil derfor måtte holde krigen gående. Og jo lenger stridighetene fortsetter, desto mer territorium vil Russland ta og desto flere ukrainere vil å bli drept. Ukrainas tap på slagmarken er enorme. Og hundre tusentals drepte soldater må erstattes. I desember sa Zelenskyj at den militære ledelsen nå ønsket å mobilisere opp til 500 000 nye soldater. Men de fleste av disse soldatene vil ikke være veltrente, unge menn. De vil etter hvert bli drept, mens Ukraina taper ytterligere land. Det er som Chas Freeman innledningsvis forklarte om USA: «Vi vil kjempe til den siste ukraineren».
Medienes ansvar
I sum kan vi si at tv-kanaler og aviser i vest snakker om et «uprovosert russisk angrep» og om en «full-skala invasjon» til tross for at denne beskrivelsen ikke har noe med virkeligheten å gjøre. Dette var et narrativ som ble etablert i Washington og London de første timene av krigen og som hele medieverden repeterte. Vi må spørre oss: hvordan er det mulig at hele den norske, og mye av den angloamerikanske medieverden kunne la seg forhekses av en slik propaganda?
Vi må også spørre: hvordan kunne media legge seg flat for det vi måtte vite var neokonservative propagandainstitutter, som Institute for Study of War under president Kimberly Kagan? Vi kjenner alle Kagan-familien fra to tiår tilbake som for enhver pris ville starte en krig i Irak og siden om mulig fortsette den. Hvorfor er det de samme personene som drev USAs krig i Irak som nå driver Ukrainas krig mot Russland? Og hvordan kunne media se bort fra all den fagkunnskapen som finnes på området? Hvordan kunne de bli så ensrettet, og stole på åpenbart feilaktige påstander som har kostet oss nordmenn mange milliarder kroner og som har kostet hundretusener av liv? De som bærer ansvaret for dette og som har vært drivende i denne ensretting og i denne kampanje må i det minste tenke over hva de har gjort seg skyldige i.
I de få tilfellene der noen kommentator i media har berørt bakgrunnen for konflikten og nevnt hva den vestlige politikken ville føre til, har den mediale sentrifugen kastet dem ut fra offentligheten. Og jo tyngre slike fageksperter veier, desto raskere beveger sentrifugen seg og desto mer brutalt blir ethvert avvik trampet ned. Alle kritikere vet at det ikke er mulig å ytre seg. Vi har med andre ord fått et perfekt totalitært system, en medial dampveivals som flater ut og ensretter alt i sin vei. Det er først når katastrofen ligger foran oss at vi vil reise spørsmålet om det var klokt det vi gjorde.
Framheva bilde: Foto: bluecinema, iStock
Tunanders kilder:
Grayzone Interview with Chas Freeman, “US fighting Russia ‘to the last Ukrainian’: veteran US diplomat”, 24 March 2022. https://thegrayzone.com/2022/03/24/us-fighting-russia-to-the-last-ukrainian-veteran-us-diplomat/
Michael Massing, “Wrong, wrong, wrong again. But the media still want Ken Pollack”, Columbia Journalism Review, November/December 2007. https://archives.cjr.org/on_the_contrary/the_war_expert.php
Luke Harding and Emma Graham-Harrison in Kyiv, Andrew Roth and Pjotr Sauer in Moscow, Julian Borger in Washington, and Sam Jones, The Guardian, 24 February 2022. https://www.theguardian.com/world/2022/feb/24/russia-attacks-ukraine-news-vladimir-putin-zelenskiy-russian-invasion
Shaun Walker, “Don’t panic: why Ukraine doesn’t like western talk of imminent attack”, The Guardian, 2 February 2024. https://www.theguardian.com/world/2022/feb/02/Ukraine-western-talk-of-imminent-attack-putin
Boris Johnson, “President Putin has chosen a path of bloodshed and destruction by launching this unprovoked attack on Ukraine”, X [Twitter] 24 February 2022.
https://twitter.com/BorisJohnson/status/1496709938973917186
The White House, “Remarks by President Biden on Russia’s Unprovoked and Unjustified Attack on Ukraine”, 24 February 2022. https://www.whitehouse.gov/briefing-room/speeches-remarks/2022/02/24/remarks-by-president-biden-on-russias-unprovoked-and-unjustified-attack-on-ukraine/
Ambassador William J Burns, “NYET MEANS NYET: RUSSIA’S NATO ENLARGEMENT REDLINES”, Date:2008 February 1, 14:25 (Friday), Confidential (released by Wikileaks). https://wikileaks.org/plusd/cables/08MOSCOW265_a.html
Ola Tunander, «Enhver utvidelse av NATOs sone ville absolutt være uakseptabelt», Ny Tid, Vinter 2023/24. https://www.nytid.no/enhver-utvidelse-av-natos-sone-ville-absolutt-vaere-uakseptabelt/
Jacques Baud, Operation Z: The Hidden Truth of the War in Ukraine Revealed (Max Milo Editions, 24 Nov. 2022). https://www.amazon.co.uk/Operation-Hidden-Truth-Ukraine-Revealed/dp/2315010640
Ola Tunander, “Did Russia violate International Law? Part I”, Substack, 5 October 2023.
Ivan Katchanovski, “The Maidan Massacre in Ukraine: Revelations from Trials and Investigation”, 10th World Congress of the International Council for Central and East European Studies, Montreal, 2021. https://www.researchgate.net/publication/356691143_The_Maidan_Massacre_in_Ukraine_Revelations_from_Trials_and_Investigation
Victoria Nuland, “Recorded conversation between Asst. Sec. of State Victoria Nuland and Amb. Jeffery Pyatt”, BBC,
“The ‘Most Blatant Coup in the History of Mankind’ and its Aftermath: Is a Solution of the Ukraine Crisis in Sight?”, Kontext, 16 October 2015. https://www.kontext-tv.de/en/broadcasts/most-blatant-coup-history-mankind-and-its-aftermath-solution-ukraine-crisis-sight
Ola Tunander, “Did Russia violate International Law? Part III”, Substack, 5 October 2023.
“Secretary Austin and General Milley News Conference” (Press Conference), C-SPAN, 16 November 2022. https://www.c-span.org/video/?524313-1/secretary-austin-general-milley-news-conference
“Text of Putin’s Announcement of Military Action [24 February 2022]”, Consortium News, 1 March 2022. https://consortiumnews.com/2022/03/01/text-of-putins-announcement-of-military-action/
Stephen Budiansky, “A Proven Formula for How Many Troops We Need”, The Washington Post, May 9, 2004. https://www.washingtonpost.com/archive/opinions/2004/05/09/a-proven-formula-for-how-many-troops-we-need/5c6dbfc9-33f8-4648-bd07-40d244a1daa4/
Luke Harding in Kyiv and Clea Skopeliti, “Boris Johnson meets Volodymyr Zelenskiy in unannounced visit to Kyiv”, The Guardian, 9 April 2022. https://www.theguardian.com/politics/2022/apr/09/boris-johnson-meets-volodymyr-zelenskiy-in-unannounced-visit-to-kyiv
“Interview with David Arakhamia, head of the Ukrainian delegation at the peace talks”,
; see also “Head of Ukraine’s leading party claims Russia proposed «peace» in exchange for neutrality”, Ukrainska Pravda, 24 November 2023. https://news.yahoo.com/head-ukraines-leading-party-claims-205150773.html
Andrew Macaskill, “UK PM Johnson says Ukraine peace talks are doomed because of ‘crocodile’ Putin”, Reuters, 21 April 2022. https://www.reuters.com/world/europe/negotiating-with-putin-like-dealing-with-crocodile-uk-pm-johnson-says-2022-04-20/
Jaroslav Lukiv, “Ukraine military seeks extra 500,000 soldiers – President Zelensky”, BBC, 19 December 2023. https://www.bbc.com/news/world-europe-67767246
Kimberly Kagan, Institute for Study of War (Who we are). https://www.understandingwar.org/who-we-are
Donald Kagan et.al., Statement of Principles, The “Project for a New American Century” (PNAC). 3 June 1997. https://web.archive.org/web/20050205041635/http://www.newamericancentury.org/statementofprinciples.htm
Fred and Robert Kagan et.al, Rebuilding Americas Defenses, The “Project for a New American Century” https://archive.org/details/RebuildingAmericasDefenses/page/n89/mode/2up
Korrupsjonsjegeren Erling Folkvord er død
Av Pål Steigan - 2. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/korrupsjonsjegeren-erling-folkvord-er-dod/
Erling Folkvord, (1949–2024) døde fredag formiddag 1. mars, opplyser familien. Han var på reise i Stockholm i forbindelse med et bokprosjekt om Kurdistan og Palestina.
Av Pål Steigan.
Erling Folkvord ble født i Levanger i 1949, og utdannet seg som sosionom i Trondheim. Han flyttet så til Oslo og jobbet innen omsorgstjenestene. Han ble svært tidlig med i ml-bevegelsen i Norge. Folkvord har vært nestleder både i Arbeidernes kommunistparti (AKP) og i Rød Valgallianse (RV). Han var medlem av Oslo bystyre 1984–95 og 1999–2011. I perioden 1993–1997 var han stortingsrepresentant, RVs eneste noensinne. Han var leder for Sosiale etaters fagforening i Oslo 1976–78. Erling er særlig kjent for sitt arbeid for å avsløre korrupsjon og maktmisbruk, samt for solidaritetsarbeid med kurderne.
Jeg har alltid regnet Erling som en god venn og har kjent ham som både renhårig, prinsippfast og raus. Jeg likte godt at han som eneste delegat på AKPs landsmøte i 1980 stemte imot mitt kandidatur til sentralkomiteen. Han mente at mitt ansvar for nesten-konkursen i Klassekampen ikke tilsa gjenvalg. Det jeg likte var at han sto for sitt syn til tross for at gruppepresset gikk den andre veien.
Etter det hadde vi ingen samarbeidsproblemer, og som partileder og seinere forfatter og skribent har jeg fått mange gode råd av Erling.
Det selv hans motstandere må trekke fram er at han var en korrupsjonsjeger i en klasse for seg, alltid etterrettelig og grundig – og knallhard.
Erling stilte alltid opp, sommer som vinter. Han var sine venners venn og han satte seg i respekt både blant venner og motstandere.
Han var også en grei mann å være uenig med. Erling og jeg hadde en viktig uenighet, nemlig hvordan man skal se på den kurdiske bevegelsens rolle i forhold til USAs okkupasjonsstyrker i Syria og Irak.
Denne uenigheten er også diskutert på steigan.no. Og Erling skal ha all mulig kred for at han diskuterte som folk og uten å drive med personangrep, blokkering eller andre tåpeligheter.
I likhet med svært mange andre vil jeg savne Erling. Norge ble med ett fattigere.
Etter Tron Øgrims død i 2007 holdt Henning Mankell en tale der han minte om noe svært viktig, og som Erlings familie og venner kan ta med seg videre:
När jag nu står på Parkteatret och talar, föreställer jag mig att Tron Ögrim sitter här i salen och lyssnar. Inte så att han har återuppstått som en fantom eller gengångare i Henrik Ibsensk mening. Men han finns här, som vi har lärt oss i vårt liv, att med dom som är döda kan man fortsätta att samtala. Jag syftar naturligtvis inte på någon parapsykologisk övertro. Vi har ju inte samlats här för att sitta och hålla varandra i händerna och framkalla de dödas röster.
Vad jag menar är givet. Vi har lärt oss att de dödas röster inte tystnar bara för att de är döda. Vi vet att våra döda vänner fortsätter att vara våra vänner, fortsätter att delta i våra liv, även efter det att vi har stått vid deras gravar och känt den stora sorgen blåsa kallt i våra ansikten.
Les Erling Folkvords artikler på steigan.no.
I arkivet etter AKPs oppløsning ligger Erling Folkvords boksamling:
https://pdf-arkivet.no/folkvord/index.html
(Beskrivelse av bøkene ligger i artikkelen på steigan.no)
Det store Oslo-ranet
Byrådet, spekulanten og torpedoen (2015)
Jorda rundt på 1. klasse
Reise i norsk byfornying 1976–1993 (1993)
av Erling Folkvord og Espen Mathisen
Vår korrupte hovedstad (2011)
Sosialsentralen – en historie om maktkamp (1984)
av Erling Folkvord, Harald Stabell og Frode Gjertsen
Operasjon heilomvending! (2004)
Urent farvann!
Ei bok om triangelet Color Line, Sjømannsforbundet og Staten (2006)
Det store pensjonistranet og andre fortellinger
– hverdagskrim fra Oslo rådhus (1987)
Rapport frå rottereiret
– korrupsjon i Norge (1990)
Sannheta om boblebadet
– korrupsjon i Norge (1991), med Espen Mathisen
Livet bak murene (1997)
Rødt! På barrikadene for AKP og RV (1998)
Stopp tjuven! en redningsaksjon for velferdsstaten (2005)
Skulle bidra i dugnaden mot covid, ble langtidssyke
Av red. PSt - 2. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/skulle-bidra-i-dugnaden-mot-covid-ble-langtidssyke/
– Neste gang skal jeg stole på magefølelsen og stå opp for meg selv!
Som sykepleiere var Trine Aasen og Siril Hollingen blant de første som fikk tilbud om vaksine mot covid-19. De var forberedt på et par dager med feber på sofaen, men tre år senere, sliter de fortsatt med bivirkningene av den omstridte vaksinen Astra Zeneca. Begge er diagnostisert med ME, og etterlyser forskning som kan forklare sammenhengene mellom vaksinen og det de opplever. – Og selv om vi måtte ta vaksinen for å stå i jobben vår, er det ikke regnet som en yrkesskade.
Dette skriver Aura avis.
Det er 5. mars 2021. Siril Hollingen og Trine Aasen sitter sammen med en håndfull kolleger og skal få sin første dose med vaksine mot det fryktede covid-viruset. Endelig er vaksiner kommet på markedet, og som sykepleiere er de tidlig ute i vaksinekøen.
Bare minutter etter stikket, kjenner hun imidlertid at noe er galt. Det er vanskelig å sette fingeren på det, men hun kjenner jo kroppen sin og denne rare følelsen er ikke noe hun kjenner igjen.
Kanskje er det hell i uhell at hun ignorerer signalene og drar på jobb. For hadde hun dratt hjem og vært alene i huset den ettermiddagen, kunne det gått galt. Fryktelig galt. Trine kommer nemlig på jobb, gjør unna noe papirarbeid og kjenner plutselig at dette ikke går bra. Hun tar seg inn til en kollega og ber vedkommende om ikke å få panikk, men kontakte en ambulanse. Så kollapser hun. Kollegaen ringer ambulansen, som henter Trine. Hun har da høy puls og utslett.
– Jeg husker ikke så mye av ambulanseturen, men i Eidsvågen får jeg respirasjonssvikt og må få adrenalin.
Først trodde Trine og Siril at de bare hadde fått en reaksjon på vaksinen.
Men de neste tre ukene er begge kvinnene mer på sykehuset enn hjemme.
– Jeg hadde en 8-10 sykehusinnleggelser de første seks månedene. Anfallene kom helt plutselig og mamma måtte bo her de første fire månedene for å hjelpe meg. Barna var kjemperedde, forteller Siril.
– Vi taper også pensjonspoeng. Selv om vi fikk disse problemene etter vaksinen, er det ikke regnet som en yrkesskade, noe vi stusser på. Jeg føler vi har vært prøvekaniner, sukker Trine.
Å ikke ta vaksinen, var ikke et alternativ dersom de ville stå i jobben sin.
– Vi fikk beskjed om at vi måtte bli med på dugnaden. Det var som en suggesjon. Vi stilte jo spørsmål rundt vaksinene, men ble fortalt at helsepersonell som ikke ville ta den, ikke kunne stå i jobben, forteller hun.
– Neste gang skal jeg følge magefølelsen
Både Trine og Siril er takknemlig for all tilrettelegging de har fått fra arbeidsgiver etter at de ble syke. Samtidig er det ikke til å stikke under en stol at det var nettopp yrkessituasjonen deres som gjorde at de følte seg presset til å ta vaksinen. Det var jo ikke et alternativ å gå ut av jobben selv om en følte seg skeptisk til vaksinen. Kommer de i en lignende situasjon igjen, har de imidlertid planen klar:
– Da skal jeg stå opp for meg selv og mine valg, svarer Trine kontant.
– Ja, jeg vil stole mer på magefølelsen og forhåpentligvis foreligger det et bedre grunnlag for fordeler og ulemper, som gjør at vi kan ta et valg ut fra et bedre grunnlag, sier Siril.
Les hele deres historie i Aura Avis.
Kommentar: Mediekampanje og myndighetene drev massesuggesjon for farlige vaksiner
Trine og Siril viser svært godt den situasjonen som ble skapt rundt vaksinene. Ikke minst helsepersonell ble i realiteten tvunget til å ta uprøvde vaksiner. Alternativet var å miste jobben og dessuten bli hengt ut som samfunnsskadelig.
Sjøl om man må håpe det motsatte er de to kvinnene kanskje skadd for livet. Men ingen vil ta ansvar for det, og aller minst Erna Solberg, Bent Høie, Bjørn Guldvog og Espen Nakstad og hele deres kobbel av propagandajournalister i trykte og digitale medier.
For andre mennesker gikk det mye verre. De har dødd av vaksinen. Og fortsatt dør mange unge mennesker plutselig uten at helsemyndighetene gidder å finne ut hva årsakene er.
Bøndene protesterer og krever rett tallgrunnlag før jordbruksforhandlingene
Av Romy Rohmann - 2. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/bondene-protesterer-og-krever-rett-tallgrunnlag-for-jordbruksforhandlingene/
Det var årsmøte i Trøndelag Senterparti i går i Stjørdal, dit kom finansminister Trygve Slagsvold Vedum. Der blei han møtt av sinte bønder som var tydelige i sine krav.
Rett tallgrunnlag må på plass nå, før jordbruksforhandlingene 2024. Det er umulig å få til ei jamstilling av bonden inntekt og ei inntekt å leve av hvis vi ikke vet hvor vi står.
Bøndene krever en tidfestet opptrappingsplan for bondens inntekt og vil også vite når regjeringa har tenkt å komme med opptrappingsplanen for 50% sjølforsyning som er lovet i Hurdalseklæringa.
NRK Trøndelag skriver: Her blir Vedum møtt av sinte bønder. Rundt 50 traktorer står parkert utenfor Scandic Hell fredag ettermiddag.
Finansminister og Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum måtte svare for seg og lovet at regjeringa leverer et nytt tallgrunnlag og en opptrappingsplan for å øke bøndenes inntekt innen en måneds tid. Han kom ikke med noen eksakt dato, men dette fortalte han foran en flokk av bønder i Trøndelag, som hadde samlet seg utenfor årsmøte til Trøndelag Sp.
Yngve Røøyen som var en av initiativtakerne til demonstrasjonen, var ikke beroliget av Vedums tale, dette sa han til Nationen.
Ja, vi fikk svar, men kanskje ikke så gode svar som vi hadde håpet på. Han svarer at det kommer et nytt tallgrunnlag, men at det ikke er så viktig. Det er politisk vilje som er viktig. Han viser til at det er mye verre med Høyre og Frp, sier melkebonden til Nationen.
Dersom innholdet ikke er godt nok, mener bonden at næringa må ta opp kampen for framtida.
Vi er ikke så veldig fornøyd. Vi er spent på hva som kommer i løpet av den neste måneden. Han har lovet at det skal komme noe, så får vi se hvor bra eller dårlig det er. Hvis det bare kommer visvas, så blir det trøkk og vi er klare til kamp, sier Røøyen.
Den 17. februar skreiv vi dette: Norske bønder ut i gatene mot regjeringas landbrukspolitikk. Er dette bare begynnelsen på et bondeopprør også i Norge?
Da hadde det vært et stort bondemøte på Stiklestad den 13. februar hvor landbruksminister Geir Pollestad møtte flere hundre bønder. Der kom han med en uttalelse om at tallgrunnlaget ikke hadde så stor betydning, noe som fikk bønder ut i gatene noen dager etter med en tydelig beskjed.
Den 7. mars ruller traktorene inn i Oslos gater. Aksjonistene skriver:
Om du ikke lever av å produsere mat, men av å spise den – bli med og stå skulder ved skulder med dem som skal gi oss norsk mat i fremtiden!
Norge importerer 60 prosent av den maten vi trenger. Resten leverer den norske bonden ved å jobbe dobbelt så mye og tjener 1/3 del av resten av det norske folk. Det er lange dager, med stort ansvar, mange økonomiske bekymringer og elendige sosiale vilkår. Kvinner går i fjøset timer før fødsel, bonden tar melkinga med brukket arm og en far går igjen glipp av ungenes fotballkamp. Svært mange lever langt under fattigdomsgrensen.
På dugnad, med stor økonomisk risiko og med tom konto sørger bonden for maten vår.
Vi er i ei skjebnetid for maten vår. Hvordan mener regjeringa vi skal kunne sikre matsikkerhet og beredskap til Norges befolkning hvis bonden ikke skal ha inntekt og like sosiale vilkår som andre? Hvem skal da sørge for trygg mat på lokale ressurser? Vi krever ærlighet!
Det viktigste vi som bønder gjør, er å sørge for trygg og stabil tilgang på mat. Vi har ikke jordbrukspolitikk for at bonden skal ha noe å gjøre. Vi har jordbruk for at folk skal være trygge i et evighetsperspektiv.
Vi krever:
Styrket sjølforsyning og beredskap: en tidfestet plan for hvordan Norge skal produsere minst 50% av maten vår på egne ressurser, samtidig som vi sørger for god beredskap
Økonomisk og sosial jamstilling: bonden må ha ei inntekt å leve av og sosiale vilkår som andre
Rett tallgrunnlag: hvordan skal vi vite hvor vi skal, når vi ikke vet hvor vi er?
Solidaritetsmarkeringen finner sted 7. mars kl. 15.30-17 på Eidsvolls plass i Oslo
På FB gruppa: Støttegruppa for norsk landbruk meldes det om aksjon i Førde klokka 13.00, til støtte for bondeopprøret i Europa.
Mye tyder på at det er planlagt aksjoner flere steder – følg med og vis din støtte.
Og om du ikke lever av å produsere mat, men av å spise den – bli med og stå skulder ved skulder med dem som skal gi oss norsk mat i fremtiden!
Macron gjentar kommentarer om at NATO sender tropper til Ukraina
Av Dave DeCamp - 2. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/macron-gjentar-kommentarer-om-at-nato-sender-tropper-til-ukraina/
Den franske lederen vakte oppstyr ved å si at NATO sender tropper, ikke bør utelukkes.
Anti-War, 29. februar 2024.
Frankrikes president Emmanuel Macron gjentok torsdag sine kommentarer om at Nato ikke utelukker å sende tropper til Ukraina, til tross for oppstyret det forårsaket og advarselen det fikk fra Russland.
«Dette er tilstrekkelig alvorlige saker, hvert eneste av ordene jeg sier om denne saken blir veid, gjennomtenkt og målt», sa Macron til journalister.
Etter et møte på mandag med europeiske ledere om stedfortrederkrigen i Ukraina, sa Macron: «Det er ingen konsensus i dag om å sende inn offisielt, godkjente tropper på bakken. Men når det gjelder dynamikk, kan ingenting utelukkes».
Hans kommentarer syntes å bekrefte en advarsel fra Slovakias statsminister Robert Fico, en motstander av NATO-støtte til Ukraina, som tidligere sa at noen NATO-medlemmer vurderte å sende tropper til Ukraina på «bilateral basis».
Macrons kommentarer fikk mange NATO-medlemmer til å tilbakevise ideen om at de vurderer å sende kamptropper til Ukraina, selv om det er en åpen hemmelighet at det allerede er et lite antall spesialstyrker fra NATO i landet.
Et NATO-land som støttet Macron er Litauen, den baltiske nasjonen som grenser til Kaliningrad og har en militær styrke i aktiv tjeneste som bare består av rundt 15.000 soldater.
Litauens utenriksminister Gabrielius Landsbergis ønsket Macrons kommentarer velkommen, og sa: «Ingen alternativer kan avvises blankt». Landets forsvarsminister, Arvydas Anušauskas, sier at tropper potensielt kan bli sendt til Ukraina for trening, ikke for kamp.
Kreml har advart om at utplasseringen av vestlige tropper til Ukraina ville gjøre en direkte krig mellom Russland og NATO uunngåelig. Russlands president Vladimir Putin advarte torsdag om at Russlands atomvåpenarsenal er i «full kampberedskap».
Denne artikkelen ble publisert av Anti-War.
Macron Doubles Down on Remarks About NATO Sending Troops to Ukraine
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Dave DeCamp er nyhetsredaktør i Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave. Se alle innlegg av Dave DeCamp
Gud bestemmer – vi flirer
Av Steppeulven - 2. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/gud-bestemmer-vi-flirer/
Publisert i Klassekampen 29.10.1985
Arbeiderklassen har verken makta i Norge, England eller Portugal, men det betyr ikke at vi er uten makt. Fliret kan være en stor maktfaktor.
Jeg har en engelsk kamerat som heter Murfey. Han kjører semi på Portugal, hele tida England – Portugal, og det har han gjort i en årrekke. På Badahoz-Caia, grensa mellom Spania og Portugal som vi bruker når vi skal til Lisboa, sitter en overtoller som heter Gud. Hva han egentlig heter er det ingen som veit, men oppnavnet forteller tydelig hva gutta mener om han, og det er lite han kan gjøre med det. I min argumentasjon med de engelske har jeg brukt det som et bevis for at Gud er en drittsekk. Nåvel. Murf fortalte denne historia en kveld vi satt i Le Souquet i Sør-Frankrike, i baren til Lily fra Lisboa, et av de faste stoppestedene for Portugalsjåfører. Vi var ferdig med middagen og satt og koste oss med resten av vinen.
«I came into Badahoz with 20 tons of photographic equipment ». Vakthavende toller fant alt i orden, bortsett fra det faktum at Murf hadde 20 tonn «pornographic equitment».
Murf forsøkte å forklare at det stod «fotografisk» og ikke «pornografisk». Til ingen nytte. For han ville ikke slippe 20 tonn pornografisk utstyr (hva nå enn det kunne være) inn i Portugal. Så Murfey blir vinka til side for lastekontroll, og man finner 20 tonn plastikkdunker med fremkallingsveske. Vel, det forandra jo ikke det faktum at det stod pornografisk i papirene, så tolleren trakk på skuldra og gikk. «So I was stuck in the shit and just had to wait for that fuckin’ God». Så er det bare å vente, vente på Gud. Han er den eneste man kan ha tillit til i slike situasjoner. Han og ingen andre. Hvis han også mener det står pornografisk er det skikkelig krise, for Guds ord er lov.
Langt om lenge ankommer Gud. Langsom, verdig skrider han inn i tollbua, legger fra seg kappa og tar den tida han trenger.
«Whats the problem son?», sier han til Murf. «Jeg har 20 tonn fotografisk utstyr,» sier Murf. «Og hva er problemet med det» sier Gud igjen. «Ikke noe problem,» svarer Murfey, «bortsett fra at en av tollerne dine mener det står pornografisk utstyr på papirene.» Gud studerer TIR carneet lenge, og slår til slutt fast: «Her står det fotografisk utstyr».
Dermed er alt i orden. Murf kan kjøre, flere timer forsinka rett nok, men Gud har talt, og Gud er allmektig.
I mange år vil det være slik at enkelte tollere, direktører eller redaktører for den saks skyld, vil være allmektige på sine felt, og vi vil ikke ha noe vi skulle ha sagt. Men langt unna deres makt, på kafeene og over walkie-talkien kan vi fortelle historier og flire oss skakke over idiotien deres, mens vi venter. Venter på den dagen maktforholdene endrer seg, slik at vi også – kanskje – får noe vi skulle ha sagt.
De hadde sine faste vannhull på ruta.
Kafeen som blir omtalt i Le Souquet i Sydfrankrike het Echta Ohna, baren til Lily fra Lisboa, eller bare «Lily’s Place».
Den brant ned på første halvdel av nittitallet og blei dessverre aldri bygd opp igjen.
Den farlige og uvitende Anders Magnus
Av red. PSt - 2. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/den-farlige-og-uvitende-anders-magnus/
Fredrik Solvang inviterte til debatt om Ukrainakrigen 29. februar. De som startet diskusjonen var forsvarsminister Bjørn Arild Gram og Rødt-politiker Halvor Fjermeros. Gram agiterte for mer våpen til Ukraina og Fjermeros argumenterte for at det er på tide med en fredsløsning.
Hele programmet kan sees her:
Programmet har fått Anders Magnus i Nettavisen til å gå av hengslene:
I torsdagens «Debatten» fikk vi en forstemmende framføring av super-naive holdninger til et av verdens mest brutale diktaturer. Verst var journalist og Rødt-politiker Halvor Fjermeros som tok til orde for at vi skal stanse våpenstøtten til Ukraina, fordi «da kan det bli fred!»
Ja, la oss legge oss på rygg for diktatorene, og frivillig gi dem det de vil ha av landområder, da blir det nok fred. Men kanskje ingen frihet? Verken for ukrainerne eller oss i Norge?
Fjermeros klarte også å kalle Russlands angrepskrig mot Ukraina – som startet allerede i 2014, må vi huske – for en «borgerkrig»!
Og lirte av seg konspirasjonsteorien om at Natos erklærte mål er at krigen må fortsette, slik at Russlands økonomi svekkes. Tvert imot er det de vestlige demokratienes mål å forsøke å svekke Russlands økonomi for dermed å tvinge Putin til å slutte krigføringen.
Og han fortsatte:
Hvis Ukraina skal ha mulighet for å forsvare sitt demokrati, må Europa gi mer, og Norge må gi mer, framholdt Venstres stortingsrepresentant Ola Elvestuen, som konkluderte slik:
«Våpenstøtten må økes betydelig».
Det er vanskelig å være mer enig. I en tid hvor amerikanske høyreradikale trumpister stanser USAs våpenhjelp til Ukraina, må Norge og Europa fylle tomrommet.
Særlig vi i Norge har råd til det, vi har et helt oljefond å ta av. Og for at slike utgifter ikke skal øke en allerede for høy inflasjon i Norge, kan vi kjøpe disse våpnene i utlandet, gjerne i USA.
Tidligere militær sjef i NATO avslører bløffen
General Harald Kujat var stabssjef for tyske Bundeswehr fra 2000 ril 2002 og formann i NATOs militærkomité fra 2002 til 2005, altså ingen typisk militærnekter.
Han avslører bløffen til Anders Magnus og de andre skrivebordskrigerne: Ukraina kan ikke vinne og mer våpen vil ikke endre det forholdet.
General Kujat minner også om at det var fredsforhandlinger i Istanbul i mars 2020 og at Ukraina hadde et gunstig forhandlingsresultat i hendene.
– Alle de døde ukrainerne, så vel som alle de døde eller sårede russerne etter 9. april, skyldes at Ukraina ikke fikk lov til å signere denne fredsavtalen, sier Kujat.
Og han fortsetter:
«Til slutt vil det bli en fredsløsning, så enhver som vil fortsette å støtte Ukraina «to the bitter end» så de skal fortsette å slåss, vil jeg si skader Ukraina».
Anders Magnus er blant dem som har et delt ansvar for at mange flere ukrainere kommer til å dø samtidig som det de vil sitte igjen med er enormt mye dårligere enn det de kunne fått i 2020 og det blir dårligere og dårligere for hver dag som går.
Ukraina taper nemlig denne krigen, slik både New York Times, Washington Post og Time Magazine har slått fast. Jo lenger krigen varer, jo verre vil nederlaget bli.
Hvis da ikke europeerne skal gå inn i krigen med fare for å utløse atomkrig i Europa, en krig vi alle vil tape.
Propaganda gjennom 100 år, hjemme og ute. Del 4.
Av Lars Birkelund - 2. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/propaganda-gjennom-100-ar-hjemme-og-ute-del-4/
Ingen idé er lettere å selge enn forestillingen om at den gruppen av mennesker man sjøl tilhører er bedre enn andre. Dette er den fjerde artikkelen i en serie på fem om propaganda før og nå.
Propagandaen mot «de røde» i Russland begynte allerede før USA og andres intervensjon i det som blir kalt Den russiske borgerkrigen (1918-22). «Før året 1918 var omme var omtale som ‘den røde fare’, ‘bolsjevikenes angrep på sivilisasjonen’ og ‘de rødes trussel mot verden’ blitt vanlige i medier som The New York Times» (NYT). Og slik ble verden, eller i alle fall Vesten, introdusert for kommunismen/leninismen, ifølge William Blum.1 I februar og mars 1919 ble det avholdt senathøringer der bolsjevikiske skrekkhistorier ble presentert. Nettoresultatet av disse høringene var at det festet seg et bilde av Sovjetrussland som et slags
«galehus bebodd av mennesker som var ynkelige slaver av en organisasjon av morderiske galninger hvis eneste hensikt var å ødelegge alle spor av sivilisasjon og å bringe nasjonen tilbake til barbari. Det fantes bokstavelig talt ingen historie om bolsjevikene som var for bisarr, grotesk eller for pervertert til at de kunne bli publisert av USAs aviser og bli trodd av de aller fleste, om kvinner som ble avkledd nakne av voldelige bolsjevikmobber, spedbarn som ble spist. Det samme ble sagt om jøder i middelalderen (…) Dette ble kringkastet gjennom tusen kanaler og bidro kanskje mer enn noe annet til å stigmatisere russiske kommunister som perverse kriminelle».
Dette skal ha fortsatt etter at USAs utenriksdepartement sa at det var svindel. Det at sovjeterne spiste sine barn ble prediket til John Birch Societys store publikum i alle fall så seint som 1978 (historikeren Frederick Lewis Schuman, ifølge Blum (s 8 og 9).
Her flere sitater fra NYT, som gjengitt av Blum: «De røde ønsker krig mot USA» (30. desember 1919). «Offisielle allierte talsmenn ser for seg en mulig (russisk) invasjon av Europa» (11. januar 2020). «Allierte diplomater frykter (russisk) invasjon av Iran» (13. januar 1920). «Velinformerte diplomater forventer en sovjetisk militær invasjon av Europa så vel som av det sørlige og østlige Asia» (16. januar 1920). «De røde mobiliserer hæren for å angripe India (7. februar 1920). «Det fryktes at bolsjevikene nå vil invadere japansk territorium» (11. februar 1920).
Alt dette ble skrevet mens USA, Storbritannia med flere hadde invadert Russland for å knuse nettopp ‘de røde’. Avisen skremte altså sine lesere med slikt mens ‘de røde’ i virkeligheten kjempet desperat for i det hele tatt å overleve, lenge med ryggen mot veggen og etter tapet av mange millioner menneskeliv, mens det fortsatt hersket hungersnød og krig landet.
Stephen F. Cohen var spesialist på moderne russisk historie fra og med bolsjevikenes revolusjon i 1917, samt forholdet mellom Russland og USA i samme tidsrom. I Failed Crusade: America and the Tragedy of Post-Communist Russia (2001)2 sammenligner han medienes reportasjer om det som skjedde i Russland rundt 1920 med deres dekning av det som skjedde i Russland på 1990-tallet, som han sjøl var vitne til.
Når det gjelder 1920 viser Cohen til hva Walter Lippman og Charles Merz publiserte samme år, der de konkluderte omtrent som Blum: Reportasjene fra New York Times Russland-korrespondenter var samlet sett «intet mindre enn en katastrofe» målt mot profesjonelle standarder. Mediene var preget av at de trodde på sin egen regjerings propaganda og at de identifiserte seg med ‘korstoget’ regjeringen førte mot ‘de røde’, i det Russland som ble til Sovjetunionen i 1922. De rapporterte ikke det som skjedde, men det høye herrer ønsket å se. «Not what was, but what men wished to see» (side 12 og 13).
Hele 91 ganger skal New York Times ha fortalt at bolsjevik-regjeringen var nær ved å bryte sammen (Sovjetunionen ble som kjent oppløst først i 1991). Dette i løpet av to år, noe som minner om hvordan norske medier i 2011/12 påsto at Syrias president Assad ville bli styrtet i løpet av noen måneder. Og allerede våren 2022 sa de at Russland var i ferd med å gå tom for våpen/ammunisjon.
Britenes propaganda var likelydende. Men under verdenskrigene var den, til å begynne med, mest motivert av å påvirke USA til å bli med i krigene.
Vel 80 år seinere gjentok det seg, sier Cohen: «De fleste magasiner trodde på Clinton-administrasjonens korstog for å gjenskape det post-kommunistiske Russland» (side 13). Bill Clinton, eller kanskje snarere folk rundt ham, ønsket altså å lage et Russland kontrollert av USA, og var da, rett etter at de hadde ‘vunnet’ den kalde krigen, antagelig så høye på seg sjøl at de var overbevist om at de skulle klare det. Medier, statsvitere og andre sluttet seg altså til et prosjekt som både så bort fra Russlands kultur og tradisjoner og de lidelsene som flere titall millioner alminnelige russere ble påført som følge av deres ‘idealisme’ i retning av å forandre Russland i sitt bilde.
I The Record of the Paper – How the New York Times Misreports US Foreign Policy (2004) av Richard Falk og Howard Friel, tas det utgangspunkt i det at New York Times beklaget at de hadde formidlet løgnen om at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen i forkant av USAs invasjon året før. Men, som det heter i omtalen av boka:
«Times’ dekning av Irak var verre enn de var villige til å innrømme. Faktisk har Times’ redaksjonelle politikk i minst de siste 50 årene – fra dekningen av Genève-avtalen fra 1954 om Vietnam til spørsmålet om tortur i Abu Ghraib – ikke klart å ta folkeretten med i betraktning under dekningen av amerikansk utenrikspolitikk. Denne mangelen, som forfatterne viser, har dype implikasjoner for kvaliteten på Times’ journalistikk og for pressens funksjon i et land som angivelig styres av rettsstaten.
I denne grundig undersøkte studien avslører Howard Friel og Richard Falk hvordan Times konsekvent har feilrapportert store amerikanske utenrikspolitiske spørsmål, inkludert bombingen av Nord-Vietnam som svar på Tonkin Gulf- og Pleiku-hendelsene i 1964-65, Reagan-administrasjonens politikk mot Sandinista-regjeringen i Nicaragua på 1980-tallet, militærkuppet i 2002 som en kort stund styrtet Hugo Chavez».3
Vi snakker altså om mer eller mindre svart propaganda, nærmest systematisk feilinformasjon om verdenshistoriske begivenheter, i det mediet som er et av verdens mest leste, som mange norske journalister regner som verdens beste og som de følger nærmest slavisk den dag i dag.
Er ikke norske journalister klar over dette? Noen av dem er sikkert det. Men på den annen side er det dessverre slik at de er trygge, de har ryggen fri, så lenge de viser til medier som New York Times, også når de snakker usant. Når slike medier formidler informasjon som er feil regnes det som hendelige uhell, mens det nesten blir tatt for gitt at det er med vilje når russiske medier gjør noe feil.
Den negative, demoniserende måten å rapportere om Russland på fra rundt 1920 og framover, snudde dramatisk da USA og Sovjetunionen ble allierte i andre verdenskrig. I perioden 1941-45 lagde USA filmer der Sovjetunionen og dens folk ble hyllet for sin patriotisme, sjøloppofrelse og heltemodige innsats. En av dem er omtalt i denne artikkelen fra 2019: Da USA lagde propagandafilm for Sovjetunionen – steigan.no
Det at denne 180-graders snuoperasjonen i omtale av Russland var vellykket, to ganger med kun fire år i mellom, er et vitnesbyrd om hvilken enorm kraft som ligger i propaganda, at det faktisk er mulig å få folk til å tro alt, hvis det legges nok kraft bak det. Skjønt, det er naturligvis umulig å fastslå i hvor stor grad hver og en trodde det ene eller det andre.
«Putins Russland forblir en av de største nyhetssakene i verden. Det er et regime som sender ut drapspatruljer for å drepe sine fiender med nervegass, nylig opposisjonslederen Alexej Navalnyj. Det har cyberagenter som sår kaos og disharmoni i Vesten for å ødelegge demokratiene der, mens det promoterer sin egen falske versjon av demokrati. Det har deployert private militære kontraktører verden rundt som i hemmelighet sprer sin innflytelse. På hjemmebane er sjukehusene fulle av coronapasienter mens presidenten gjemmer seg i sin villa. Hvis dette er saker du kan tenke deg 305 å dekke har vi gode nyheter til deg da vi trenger en ny korrespondent i Russland».4
Slik viste New York Times at de forventer negativt vinklede saker om Russland fra sine Russland- korrespondenter, i en stillingsannonse høsten 2020.
Hvordan kan det gå galt med et slikt forbilde? For New York Times er verdens beste avis, ifølge mange norske journalister (og redaktører), som følger NYT som om de skulle ha vært slavebundet til organet.
Likevel er det naturligvis ikke sånn at NYT er uten verdi. Her peker jeg på en tendens i avisa, som talerør og propagandist for USAs utenrikspolitikk. Eller for dypstaten?
______________________________________
1. Killing Hope U.S. Military and CIA Interventions Since World https://www.cia.gov/library/abbottabad-compound/13/130AEF1531746AAD6AC03EF59F91E1A1_Killing_Hope_Blum_William.pdf
2. https://www.amazon.com/Failed-Crusade-America-Tragedy-Post-Communist/dp/0393322262
3. https://www.amazon.com/Record-Paper-Misreports-Foreign-Policy/dp/1844675831
4. Gjengitt fra artikkel av Caitlin Johnstone, som kommenterte: «Det å promotere interessene til de mektige har alltid vært den raskeste og letteste veien til rikdom og berømmelse»:
New York Times Job Listing Shows How Western Propaganda Operates | Real Progressives
Foregående artikkel finner du her: