Nyhetsbrev steigan.no 02.03.2022
Dagens overskrifter:
Tankeløst og uansvarlig: Norge sender våpen til Ukraina
Bakgrunnen: Vesten samarbeidet med nazister for å gjennomføre kuppet i Ukraina i 2014
Den sjette klimarapporten fra FN – del II («stadig verre»)
Om bakgrunnen for USAs diplomatiske tilhøve til Russland
Stor overdødelighet i Tyskland siste halvår 2021
Krigen i Ukraina sett fra Asia
Energifattig EU blir en stadig farligere nabo
Tankeløst og uansvarlig: Norge sender våpen til Ukraina
Av red. PSt - 2. mars 2022
https://steigan.no/2022/03/tankelost-og-uansvarlig-norge-sender-vapen-til-ukraina/
– Regjeringen har i ettermiddag besluttet at Norge vil tilby Ukraina våpenstøtte for å forsvare landet mot det militære angrepet fra Russland. Vi legger oss dermed på samme linje som nære allierte og de øvrige nordiske landene, sier statsminister Jonas Gahr Støre (Ap).
Regjeringen har bestemt å donere inntil 2000 panservernvåpen av typen M72. Det er ikke kommersiell eksport.
SV sier de trenger mer tid på å vurdere om de vil støtte regjeringen, mens Rødt sier nei.
Tankeløst og uansvarlig
I den krigskåte stemningen som finnes i Norge nå, i hvert fall hvis man skal dømme etter sosiale medier, vil vel regjeringa få applaus. Men dersom vi hadde hatt kloke og prinsipielle ledere, ville man ha innsett at dette er både tankeløst og uansvarlig. Støre & co later ikke til å skjønne rekkevidden av det de gjør:
Folkerettseksperten Cecile Hellestveit sa i Politisk Kvarter på NRK:
«Kriteriene for ikke å anses som en medkriger, er at man ikke bidrar militært til en av partene. Hvis man leverer våpen av en offensiv kvalitet, som Norge gjør nå, betyr det at vi blir medkrigere. Det gjør at Russland under gitte forhold kan angripe mål i Norge.”
– Det gjør at den vanlige beskyttelsen vi har for norsk suverenitet i Norge, den terskelen er nå mye, mye lavere, fortsetter hun.
Regjeringa har satt Norge i den situasjonen av Russland kan se oss som medkrigere.
To spørsmål
Folkerettseksperten mener at det ikke er usannsynlig at et angrep mot Norge kan skje, til tross for at Norge er medlem av Nato.
– Det vil ikke være rettstridig av Russland å angripe et mål som er linket til den leveransen av militære kapasiteter til Ukraina. Det er ikke brudd på FN-pakten.
Hellestveit påpeker at når Norge velger å bli en medkriger, må vi ta stilling til følgende spørsmål:
– Har Norge nok militær kapasitet til å beskytte oss mot et slik angrep? Og er det noen politiske grunner til at Russland vil unnlate å gjøre det, hvis de har foranledning?
Fare for gradvis eskalering
NATO-land har lovt å sende fly og våpen til Ukraina. Men det finnes neppe noen flyplass igjen i Ukraina som de kan bruke som base eller en gang landingsplass. Det gjør at de må fly sortiene sine fra flyplasser i nabolanda. Russland har advart om at i så fall vil de anse disse som legitime bombemål. Derfra er det dessverre ikke vanskelig å se hvordan krigsspiralen kan akselerere ytterligere.
Det russiske utenriksdepartementet sa mandag at landene som forsyner Ukraina med dødelige våpen vil bære ansvaret dersom de blir brukt under Russlands «militære operasjon» i landet. Det melder det russiske nyhetsbyrået Interfax.
«EU-borgere og institusjoner involvert i forsyningen av dødelige våpen, drivstoff og oljer til Ukraina vil ha ansvaret for konsekvensene slike handlinger medfører under den pågående spesielle militæroperasjonen. De kan ikke unngå å forstå hvor farlige disse konsekvensene er», heter det i uttalelsen fra departementet.
Rødt er det eneste stortingspartiet som inntar en modererende rolle ved å gå imot disse våpenleveransene. Det er et standpunkt som alle fredsvenner burde støtte.
Bakgrunnen: Vesten samarbeidet med nazister for å gjennomføre kuppet i Ukraina i 2014
Av Pål Steigan - 2. mars 2022
https://steigan.no/2022/03/bakgrunnen-vesten-samarbeidet-med-nazister-for-a-gjennomfore-kuppet-i-ukraina-i-2014/
Krigen i Ukraina startet ikke 22. februar 2022. Den startet for alvor med det vestlig-organiserte statskuppet i Kiev 22. februar 2014, altså nøyaktig åtte år tidligere. Siden da har det vært krig mellom det regimet som kom ut av kuppet og den russisk-talende befolkninga i Donbass. Forspillet til februarkuppet skjedde på Trilateralkommisjonens konferanse i Krakow i Polen 25.–27. oktober 2013.
Konferansen åpnet med en svært patriotisk tale av Polens president Bronisław Komorowski som understreket Polens ledende rolle i Sentral- og Øst-Europa og la vekt på behovet for en rask integrasjon av disse landene i EUs strukturer.
Hovedsak på konferansen var en behandling av en rapport fra Trilateralkommisjonens europeiske leder Jean-Claude Trichet om hvordan Europa skal skape «en virkelig politisk og økonomisk union». Dokumentet ligger her. Det er interessant, og bør leses for å få inntrykk av hvordan eliten tenker.
Annen dag av konferansen var viet til Ukraina:
Ukraina har ingen alternativer til europeisk integrasjon, og det eneste spørsmålet som står igjen er løslatelse av Yulia Tymoshenko, og det må løses innen tre uker (!).
Blant talerne var Ukrainas tidligere utenriksminister Leonid Kozhara, Arsenij Jatsenjuk, Polens tidligere president Aleksander Kwaśniewski og tidligere USA-ambassadør til Ukraina Steven Pifer.
Jatsenjuk har forresten sin egen stiftelse: Open Ukraine Foundation. Dens partnere er: Victor Pinchuk Foundation (oligark), Chatham House, NATO(!), Black Sea Trust for Regional Cooperation (The German Marshall Fund of USA), International Renaissance Foundation (Soros), National Endowment for Democracy (CIA), Swedbank, Horizon Capital(USAID), Den polske ambassaden i Kiev og US State Department.
Trilateralens møte la tydeligvis opp strategien for Ukraina, og Jatsenjuks opptreden var sannsynligvis hans svennestykke. Etter det var det klart hvem som var finanselitens mann til å overta Ukraina, eller kanskje rettere: hvem som skulle gjøre drittjobben med å få Ukraina inn under IMFs kontroll.
Så kom euromaidan
Demonstrasjonene som gikk under navnet Euromaidan begynte i slutten av november 2013, altså bare noen få uker etter konferansen i Polen. Regien var akkurat som i alle de andre fargerevolusjonene, og vestlige etteretningstjenester pluss George Soros, Chatham House, Konrad Adenauer Stiftung osv var alle aktive. Episenteret for kuppforberedelsene var USAs ambassade under ledelse av ambassadør Geoffrey Pyatt.
Oligarkene finansierte mesteparten av showet, som angivelig var rettet mot dem. Alle de USA-finansierte NGOene mobiliserte ungdom og nazistene tok den militære kontrollen, dels sammen med veteraner fra Israel Defence Forces.
Så provoserte man fram mer og mer vold, til man endelig kunne erklære Janukovitsj som Hitler og gjennomføre kuppet.
Les: Vesten støtter «væpna revolusjon» …
Les også: Peter M. Johansen: Det skjedde et kupp i Kiev natt til 22. februar 2014.
Kuppet har ødelagt Ukraina som stat, ført nazismen inn i regjeringskontoren og hæren, har bidratt til en borgerkrig som har drept minst titusen mennesker – og har brakt Europa på randen av en storkrig. Dette er en av CIAs mange gaver til verdens folk.
Langvarige forberedelser
Helt siden Sovjetunionen falt sammen har CIA og andre hemmelige tjenester i USA arbeidet for å sikre USA kontrollen over Ukraina. Det ville bringe USA helt opp til Russlands hjerte, ville sikre amerikanske firmaer ukrainske råstoffer, og ikke minst ville sikre USA kontrollen over Russlands viktigste militærbase på Krim.
Men faktisk går forarbeidene mye lenger tilbake. USAs regjering hadde kontakt med ukrainske fascister allerede under annen verdenskrig. Historikerne Townsend Hopes og Douglas Brinkley skrev:
When the Germans were driven out of the Ukraine, many OUN members who had served the Nazis’ police formations and execution squads fled with them, but several thousand retreated into the Carpathian Mountains to fight another day against the hated Soviet government. It was this remaining Nightingale group that fascinated the CIA and was recruited essentially en bloc. To bring its leaders to the United States for training and indoctrination required special bureaucratic exertions, as well as an immigration law permitting the admission of one hundred such immigrants per year, provided the Director of the CIA, the Attorney General, and the Commissioner of the Immigration and Naturalization Service all personally stated that the action was vital to national security.” As one army intelligence officer noted sardonically, one wing of the CIA was hunting Ukrainian Nazis to bring them to trial at Nuremberg, while another wing was recruiting them.
I CIAs arkiv finnes kopier av ei bok med en artikkel av Kevin C. Ruffner med tittelen: Cold War Allies: The Origin of CIA’s Relationship with Ukrainian Nationalists.
Det går fram av teksten at dette samarbeidet startet umiddelbart etter annen verdenskrig og at CIA utmerket godt visste at det var nazikollaboratører de samarbeidet med.
Arkivreferansen lever ikke rom for mye tvil: «STUDIES IN INTELLIGENCE NAZI – RELATED ARTICLES». CIAs tette samarbeid med ukrainske fascister og ultranasjonalister var et hjertebarn for CIA-sjef Richard Helms.
Victoria Nuland og 5 milliarder dollar
På et møte i US-Ukraine Foundation sa viseutenriksminister Victoria Nuland:
Since Ukraine’s independence in 1991, the United States has supported Ukrainians as they build democratic skills and institutions, as they promote civic participation and good governance, all of which are preconditions for Ukraine to achieve its European aspirations,» she said. «We have invested over $5 billion to assist Ukraine in these and other goals that will ensure a secure and prosperous and democratic Ukraine.
Den kilden jeg viser til er kritisk til at noen har lagt ut dette som om disse milliardene ble brukt spesifikt på kuppet i 2014. Denne misforståelsen har gjort at USAs forsvarere kan si at dette er falskt, slik denne kilden gjør. Men kilden bestrider ikke uttalelsen. Det var dette Nuland sa. Beløpet viser til hva USA har investert i å trekke Ukraina inn under sin innflytelse i hele perioden siden 1991. Detta arbeidet har blant annet skjedd i samarbeid med ultranasjonalistiske krefter i Ukraina. Slik sett er USAs investering på 5 milliarder en forløper til maidan.
Oransjerevolusjonen i 2004
USA sto også bak den såkalte oransjerevolusjonen i Ukraina i 2004. Som Ian Traynor skrev den gangen i The Guardian:
But while the gains of the orange-bedecked «chestnut revolution» are Ukraine’s, the campaign is an American creation, a sophisticated and brilliantly conceived exercise in western branding and mass marketing that, in four countries in four years, has been used to try to salvage rigged elections and topple unsavoury regimes.
Funded and organised by the US government, deploying US consultancies, pollsters, diplomats, the two big American parties and US non-government organisations, the campaign was first used in Europe in Belgrade in 2000 to beat Slobodan Milosevic at the ballot box.
Officially, the US government spent $41m (£21.7m) organising and funding the year-long operation to get rid of Milosevic from October 1999. In Ukraine, the figure is said to be around $14m.
Regimeskifte gjennom fargerevolusjoner har vært CIAs varemerke. Og de klarer alltid å lure mange naive og godtroende sjeler.
«Fuck the EU!»
I en telefonsamtale mellom USAs assisterende utenriksminister Victoria Nuland og USAs ambassadør til Ukraina Geoffrey Pyatt går det fram at USA hadde en detaljert plan om hvem som skal lede Ukrainas neste regjering og at denne regjeringa skal omfatte det nazistiske Svoboda.
Det er hevet over all rimelig tvil at samtalen er autentisk, og den er spesielt pinlig for USA, dels fordi Nuland skjeller ut EU for ikke å være offensive nok og dels fordi hun sa f*ck, som det heter i amerikansk presse. USA kan godt bombe land i grus og styrte valgte regjeringer, men man må ikke bruke slike ord.
Men det som er viktigere er at USA via Nuland la fram en konkret plan for å erstatte Ukrainas valgte regjering med ei regjering bygd på «the big three», de tre store, som Nuland sier. Og hvem er de?
Det er leder av Fedrelandsforbundet, Arsenij Jatsenjuk, leder av Reformalliansen Vitali Klitschko og Svoboda-leder Oleh Tiahnybok. Nuland sier at USA vil ha Yatseniuk som ny regjeringssjef og de to andre som en del av koalisjonen, men utenfor regjering. «Han må snakke med Klitschko og Tianhnybok fire ganger i uka,» sa Nuland for å understreke hvor tett de må samarbeide.
Nuland, som er gift med den erkekonservative hauken Robert Kagan (grunnlegger av Project for the New American Century), gjorde seg bemerket ved å delta i gatedemonstrasjonene i Kiev og dele ut mat (!) til demonstrantene.
…og inn kommer nazistene
Partiet Svoboda er et naziparti av den hitlerske typen. De beundrer Adolf Hitler og Joseph Goebbels. Partiets sjefsideolog, Yuriy Mykhalchyshyn, er en sterk tilhenger av Joseph Goebbles og hyller Holocaust. Han ser på Holocaust som «en lys periode i menneskehetens historie». I 2005 etablerte Mykhalchyshyn «Joseph Goebbels forskningssenter», men endret seinere navn på det til Ernst Jünger. I 2010 utga han ei bok der han refererte til Ernst Röhm, Gregor Strasser og Goebbels som ideologiske forbilder.
Partiet er klart anti-jødisk og snakker om å bekjempe den «moskovittisk-jødiske» mafiaen, ikke helt ulikt Hitlers propaganda mot «jødisk-bolsjeviskiske plutokrater». Partiet har programfestet vold som politisk kampmiddel og driver terror mot politiske motstandere.
Seinere har de blitt skjøvet til side av Høyre sektor, Pravij sektor, og deres videreføring Azov-bataljonen, som nå samarbeider med NATO om militæroperasjoner i Ukraina.
Den sjette klimarapporten fra FN – del II («stadig verre»)
Av Odd Handegård - 2. mars 2022
https://steigan.no/2022/03/den-sjette-klimarapporten-fra-fn-del-ii-stadig-verre/
Av Odd Handegård.
I august i fjor kom første del av den nye klimarapporten fra FNs klimapanel. Dessverre sto det lite nytt i rapporten. I går kom rapport nr. 2 (på 3700 sider!) – den gjentar bare tidligere synspunkter som riktignok er mer skråsikre, og forsterker i betydelig grad påstandene om «mer intense ekstremhendelser»: «Ekstreme vær- og klimahendelser som hetebølger på land og i havet, flom, tørke og skogbranner skjer nå oftere og blir kraftigere. Eksempler på virkninger av dette er blant annet flere varmerelaterte dødsfall, tropiske korallrev som blekes og dør, og at skog dør på grunn av tørke». Det blir «varmere, våtere og villere» – mye svartmaling uten konkrete, konstruktive tiltak:
Det blir også problemer for matproduksjonen i verden. Klimaendringene har «negative effekter på fysisk og mental helse». Tining av permafrosten er et problem, og rapporten advarer mot «tiltak som ikke bidrar til å redusere risiko for klimaendringene», altså tiltak det er vanskelig å endre. Det er ellers bra at rapporten understreker viktigheten av å «sikre naturmangfold og økosystemer» m.m. «Naturen kan redde oss, men først må vi redde naturen».
Vi må nok vente på rapport nr. 3 som skal komme om en måned. Den skal angivelig inneholde de konstruktive (?) forslagene om hvordan fossil energi skal kunne erstattes av fornybar energi, altså om hvordan gråstein skal bli til gull. Men pr. i dag er alt galt, ifølge FN: Vi ødelegger den naturen som skal bidra til å binde CO2-utslippene, samtidig som bruken av fossil energi øker mer enn bruken av variabel fornybar energi. Her er et lite sammendrag av rapporten, for de som har god tid.
Statsråd Barth Eide hadde forresten også en kommentar til FN-rapporten i Dagsnytt 18. (siste punkt kl. 1850): Han sa at rapporten var «ekstremt alvorlig» og at «regjeringen vil følge opp». Men lar det seg gjøre å redusere de norske klimagassutslippene med 55 % innen 2030, når vi har brukt 30 år på å få til omtrent ingenting? Programlederen viste til at flere nåværende oljefelt vil produsere fossil energi fram til 2060-2070, noe Bart Eide mente var irrelevant fordi Paris-avtalen ikke krever at vi skal bidra til reduserte CO2-utslippene i verden – bare i Norge. Og da kan vi glatt elektrifisere sokkelen, og sende utslippene til EU. Dermed reduseres det norske klimaregnskapet med 14 mill. tonn utslipp årlig (og øker tilsvarende i EU). Typisk måte å unngå et pinlig spørsmål på. – Jeg ser forresten at «Equinor» planlegger å bygge en kabel fra Norge til sokkelen, ifølge TU, må komme tilbake til dette.
Energikonsekvensene av krigen i Ukraina er krystallklare: Sanksjonene mot Russland ser ut til å bli ganske omfattende, men de gjelder (merkelig nok!) ikke den gassen som eksporteres fra Russland gjennom Polen og Ukraina. Den nye gasskabelen gjennom Østersjøen var i realiteten unndradd godkjenning lenge før krigen i Ukraina startet (USA planlegger eksport av egen flytende gass til Europa). Selv om krigen i Ukraina ikke skulle føre til redusert eksport av gass fra Russland, er energisituasjonen i Europa likevel så katastrofal at mye av den norske energipolitikken selvfølgelig er helt patetisk – vindkraft, hydrogen, eksportkabler etc. er definitivt uten betydning både for det norske og det globale klimaet.
Raseringen av den norske energiforvaltningen, symbolisert av en vanvittig strømpris, har ikke til hensikt å styrke velferden i Norge eller det globale klimaet. Det langsiktige målet er ytterligere privatisering av den norske kraftbransjen og underordningen av den norske kraftproduksjonen under EUs administrasjon.
Om bakgrunnen for USAs diplomatiske tilhøve til Russland
Av Hans Olav Brendberg - 2. mars 2022
https://steigan.no/2022/03/om-bakgrunnen-for-usas-diplomatiske-tilhove-til-russland/
Fram til første verdskrig var USAs diplomati ganske tilfeldig organisert, og det å vera amerikansk ambassadør i europeiske stormakter var i stor grad ein jobb for industrieigarar og forretningsfolk som ønskte å gjera noko nytt, og som kjøpte seg kremjobb gjennom å gje til valgkamp til dei store partia. Undersekretærane var folk med universitetsutdanning, og utmerka seg kanskje først og fremst med å vera av god slekt og dyktige til å spela polo.
Etter første verdskrigen var utanrikstenesta profesjonalisert. Overklassefolk som Joseph Grew, gjerne med bakgrunn frå kostskular som Groton og St. Paul og studie frå Harvard, freista få ned talet på reine partiutnemningar, og gjera amerikansk utanriksteneste meir kvalifisert og profesjonell.
I dette reformklimaet sette Robert Kelley sitt preg på amerikansk utanrikspolitikk andsynes Sovjetunionen for eit par generasjonar. Kelley laga eit studieprogram for tenestemenn i Aust-Europa-avdelinga i det amerikanske Utanriksdepartementet med vekt på russisk språk og kultur. Målet for studia var at amerikanske diplomatar skulle ha omlag same trening og bakgrunn som velutdanna russarar før revolusjonen. Kelley var russofil, men sterkt antikommunistisk. Han var mot amerikansk anerkjenning av Sovjetunionen, men sytte for at ein generasjon av diplomatar fekk ei solid utdanning i russisk historie og kultur.
Kelley brukte ambassadane i Baltikum, særleg ambassaden i Riga, som lyttepost mot fienden i aust. Samstundes vart unge rekruttar som «Chip» Bohlen, George Kennan og Loy Henderson forma av Kelleys studieprogram og akademiske krav. USA var i ferd med å byggja opp ein eigen Russland-ekspertise tilknytt Utanriksdepartementet. Kelley bygde samstundes opp ei samling av dokument frå revolusjonstida som var vel so komplett som noko som fanst i Moskva, og som etter kvart vart samla i Hoover institution i California.
Under tingingane i Versailles hadde president Wilson sendt William Bullit og journalisten Lincoln Steffens på eit uoffisielt oppdrag til bolsjevikleiinga i Moskva. Initiativa for diplomatisk hopehav med den nye, revolusjonære regjeringa vart raskt skote ned, og i medgangstidene på tjuetalet heldt Washington fast på ein politikk som gjekk mot anerkjenning av Sovjetunionen.
Med den globale krisa etter 1929, etter at Franklin D. Roosevelt vart valt til president i 1932, og ikkje minst etter at Adolf Hitler vart tysk kansler i 1933, forsvann grunnlaget for isolasjonspolitikken. I 1934 forhandla Roosevelt og Litvinov fram gjensidig anerkjenning mellom USA og Sovjetunionen, og William Bullitt vart utnemnt til USAs første ambassadør til Sovjetunionen. Med seg til Moskva hadde Bullitt den røynde karrierediplomaten John Wiley. Nummer tre i rang var Loy Henderson, og også i dei underordna stillingane fann ein folk prega av Kelleys «Riga-skule»: Charles Bohlen, George Kennan og Bertel Kuniholm.
Denne første, amerikanske diplomatiske delegasjonen til Moskva rakk å koma seg på plass i Moskva til den mest klaustrofobiske perioden av Stalins styre. Dei var observatørar under Moskvaprosessane, dei møtte store byråkratiske hinder i forsøka på å få bygd ein ny, amerikansk ambassade i byen. Og dei freista med varierande hell å halda kontakt med russarar i den paranoide atmosfæren desse åra – samstundes som NKVD heldt tett auga med dei.
Bullitt, som hadde vore entusiastisk tilhengar av diplomatisk anerkjenning, vart meir og meir frustrert – og forsvann etterkvart frå Moskva, og vart i staden amerikansk ambassadør i Paris. Riga-skulens folk, under leiing av Henderson, freista gjera det beste ut av situasjonen.
So kom krigen, som skapte heilt nye premiss for samarbeidet. Storbritannia og USA var heilt avhengige av krigsulukka til Sovjetunionen, som batt 100 tyske divisjonar ved fronten. Riga-skulen vart dytta til sides. Henderson vart sendt som ambassadør til Baghdad. I staden overtok spesialutsendingane – Averell Harriman, Harry Hopkins og andre – som var politiske operatørar utan Riga-skulens omfattande kunnskap om russisk historie og kultur. Under krigen såg desse spesialutsendingane – og Roosevelt sjølv – svært optimistisk på framtidig samarbeid med Sovjetunionen. Motforestillingane frå Riga-skulen vart dytta til side.
Roosevelt døydde før krigen slutta i 1945. Harry Hopkins var dødssjuk. Harry Truman sette senator Byrnes til å leia utanriksdepartementet, med Benjamin Cohen som statssekretær. Dei freista vidareføra krigstidas samarbeid i eit klima der konflikt allereide var under oppsegling – ikkje minst mellom Storbritannias nye Labour-regjering og Sovjetunionen.
Det var i dette intrikate spelet at Riga-skulen igjen sette dagsorden – og justerte kursen frå krigstidas samarbeid. Mister «X» – George Kennan – formulerte gjennom sitt «lange telegram», seinare omarbeidd til tidsskriftartikkel – ein analyse av sovjetisk utanrikspolitikk som gav fundamentet for amerikansk politikk andsynes Sovjetunionen i etterkrigstida: «Oppdemmingspolitikken».
Denne politikken fekk sin prøveklut i samband med borgarkrigen i Hellas. I Hellas hadde ei kommunistdominert partisan-rørsle bite godt frå seg under tysk okkupasjon, og då britane gjekk i land med ei ny, gresk regjering i lomma førde dette til ein langvarig borgarkrig. Midt-Austen-avdelinga i amerikansk UD tolka denne borgarkrigen som «Sovjetisk ekspansjon», sjølv om Stalin aldri gav støtte til dei greske partisanane, og hadde avtalt med Churchill at Hellas var britisk interessesone.
Men i 1947 hadde ikkje den veike, britiske økonomien lenger rygg til å bera kostnadene med krigen. USA overtok rolla som garantist for Hellas og Tyrkia, og formulerte «Truman-doktrinen» om «hjelp til alle frie folk» for å definera si nye rolle. «Oppdemming» var på plass, både som teori og som praktisk politikk.
Med oppdemmingspolitikken kom også den kalde krigen med sine kriser og krigar – i Berlin, Korea og andre stader.
Og frå slutten av 1940-talet kom ein mektig, antikommunistisk reaksjon i USA, i ettertid knytt til namnet Joseph McCarthy. McChartys kommisærar fekk frie hender i det amerikanske utanriksdepartementet – og resultatet var utrenskingar der servilitet gjekk framfor kvalifikasjonar. George Kennan var som nyutnevnt ambassadør til Moskva litt for lauskjefta – og vart erklært persona non grata. I staden var det broren til utanriksministeren – CIA-sjefen Allen Dulles – som hadde makt og integritet nok til å slenga døra i andletet til McCarthy. Utover femtitalet var det CIA som fekk ei større og større rolle i å definera tilhøvet til Sovjetunionen – i ein global konflikt med mange frontavsnitt.
Mot slutten av femtitalet tødde tilhøvet mellom dei to supermaktene opp igjen. Ein byrja arrangera toppmøte. Khrustsjov vitja USA. Og etter Cuba-krisa byrja ein byggja eit rammeverk for å unngå global atomkrig. Under krigen hadde Averell Harriman reist saman med lord Beaverbrook til Moskva for «å gje og gje, utan tanke på å krevja motytingar».
No sende Kennedy Harriman for å få i land ein prøvestansavtale. Det vart oppretta direkte line mellom Washington og Kreml, for å forhindra mistydingar og løysa kriser. Eit rammeverk for normalisering vart rigga opp, og ein ny generasjon diplomatar, som Jack Matlock, tok opp tråden frå pionerane på tretti- og førtital. Matlock vart seinare sjef for Sovjet-avdelinga i amerikansk UD, og ein av dei som losa syttitallets nedrustningspolitikk igjennom, mellom anna med støtte frå CIA.
Og dette arbeidet bar frukter. ABM-avtalen, Start-avtalen og andre nedrustningsavtalar førte til avspenning mellom supermaktene. Henry Kissinger gjennomførte ein større, diplomatisk snuoperasjon. Han normaliserte tilhøvet til Folkerepublikken Kina, braut Israels isolasjon i Midt-Austen gjennom fredsavtalen med Egypt, og han forhandla fram ei normalisering – «detente» – med Sovjetunionen.
Men Kissinger representerte det høgt utdanna teknokratiet i utanriksteneste og CIA. Han representerte ikkje den meir folkelege antikommunismen i det republikanske partiet. Den liberale fredspolitikken i det Demokratiske partiet førte til at ei gruppe liberale haukar, med senator Henry «Scoop» Jackson som frontfigur, braut med partiet og skifta side i amerikansk politikk. I denne nykonservative falangen fann du folk som Richard Perle, Paul Wolfowitz og Douglas Feith, i tillegg til journalistar som Norman Podhoretz.
Eit første teikn på nye tider var då Kissingers forsøk på normalisering av handelen med Sovjetunionen stranda i Kongressen, der normaliseringa vart bunde til krav om fri utvandring for sovjetiske jødar (ikkje minst til Israel). På republikansk side kom også ein reaksjon mot Kissingerperioden hjå unge, antikommunistiske karrierepolitikarar som Dick Cheney og Donald Rumsfeld.
Desse nye trendane fann saman i «committee on the present danger», med den gamle kaldkrigaren Paul Nitze som frontfigur. Nykonservative, republikansk grunnplan – og ikkje minst dei militærindustrielle – mana fram bilete av eit lumsk og ekspansivt Sovjetunionen, som rusta opp medan USA søv. Det var denne melodien – saman med løfte om ny dynamikk i ein stagnerende, amerikansk økonomi – som førde Ronald Reagan til det kvite huset i 1980.
Reaganperioden
Reaganperioden innebar mykje nytt. Venstreorienterte rørsler i Latin-Amerika vart nedkjempa, ofte i svært blodige borgarkrigar. Reagan sette inn William Casey som sjef i CIA. Den skjerminga frå politisk påtrykk som analyseavdelingen av organisasjonen hadde hatt siden Dulles sin periode forsvann. Casey ville ha dei analyseresultata han forventa – ikkje dei som hippiane og egghovuda på Langley produserte etter veletablerte prosedyrer.
Casey løna dei som gav han den etteretninga han ville ha – som den ambisiøse Robert Gates, seinare forsvarsminister under Bush den yngre og Obama. Resultatet av prosessen vart slik ein kunne venta: Di meir Sovjetunionen stivna i ineffektivitet og korrupsjon utover åttitalet, di større og meir trugande vart stormakta i CIA sine hemmelegstempla analyser. På slutten klaga Colin Powell over at ein fekk meir ut av å lesa vanlege aviser, enn av å lesa rapportane frå CIA. Politisert etteretning – eller etteretning tilpassa dagsordenen til ulike ideologar i forsvarsestablishmentet – vart eit større og større problem, som kulminerte med «etteretninga» som legitimerte Irak-krigen.
Men Reaganperioden handla om meir enn Caseys CIA. I Moskva sette Reagan inn Jack Matlock, ein av dei mest kompetente som har hatt denne posisjonen. Og Reaganperioden innebar også ein president som ikkje var redd for opposisjon frå høgre. Då signala frå Moskva skifta, greidde Reagan og etterfølgjaren George HW Bush å forhandla fram ei fredeleg avslutning av den kalde krigen. James Baker, som ein periode dominerte amerikansk utanrikspolitikk, fekk banka på plass avtalar som førte til samling av Tyskland. Han freista til og med få til forhandlingar som skulle pressa på plass politiske løysingar av Palestina-konflikten – og var viljug til å bruka økonomisk press for å dytta ei uviljug politisk leiing i Israel.
Men det var eit steg for langt – og igjen svinga pendelen.
Den konservative koallisjonen i Reagan-Bushperioden som avslutta den kalde krigen var ein koallisjon mellom to ulike posisjonar. På den eine sida konservative antikommunistar som ønskte å kasta kommunismen på historias skraphaug, og etterpå samarbeida med eit nytt Russland. På den andre sida nykonservative haukar, som ønskte global dominans der USA – den «uunnværlege nasjonen» – skulle diskutera vilkåra under ein ny verdsorden.
Men Bush og Bakers press mot Israel skifta dei nykonservative igjen side i amerikansk politikk, og Bill Clinton kunne driva valkamp for israelske busetjingar, mot Bakers fredspolitikk. Samstundes utvikla nykonservative haukar som Wolfowitz vidare strategiane for global dominans. Då europeiske makter, først og fremst Tyskland, sette fart i oppløysinga av Jugoslavia var tida for global samhandling mellom stormaktene slutt. Mot sterke protestar frå veteranene i amerikansk Russlandspolitikk byrja prosessane for utviding av NATO mot aust, og USA spela ei hovudrolle i siste fasen av oppløysinga av Jugoslavia då Serbia vart bomba i 79 dagar i 1999.
I 2007 åtvara Vladimir Putin i temmeleg klåre ordelag mot den vestlege arrogansen på tryggleikskonferansen i München. Det førde ikkje til noko – anna enn Bukurestivedtaket i NATO i 2008, der ein vedtok at Ukraina og Georgi «ville bli» medlem i NATO. Vedtaktet førte ganske raskt til krig – då georgiske styrkar byrja artillerioffensiv mot russiske, fredsbevarande styrkar med OSCE-mandat i Sør-Ossetia, svara Russland på dette med tung intervensjon i Georgia.
Og sidan har det gått ganske jamnt utfor bakke. Obamas ambassadør til Moskva, Michael McFaul, greidde å bli erklært persona non grata i Russland etter å ha freista kombinera rollene som ambassadør og politisk aktivist. Ein av dei fremste russlandskjennarane i USA dei siste generasjonene, Stephen F. Cohen, melde seg ut av Council of Foreign Relations etter det han karakteriserte som «ny-mccarthyisme».
I staden for folk som Kennan, Cohen og Matlock, har nykonservative, ideologiske kommisærar som Victoria Nuland og Max Booth overteke hegemoniet i amerikansk politikk andsynes Russland. Vi er snart tilbake der det heile starta, før William Bullitt vart sendt som første amerikanske ambassadør til Sovjetunionen i 1934.
Stor overdødelighet i Tyskland siste halvår 2021
Av red. PSt - 2. mars 2022
https://steigan.no/2022/03/stor-overdodelighet-i-tyskland-siste-halvar-2021/
I November 2021 var dødeligheten i Tyskland 20% over normalen, i uke 48 28% over! Den eneste faktoren som er ny er vaksinene, og dette hysjes ned av myndigheter og media.
Tysklands COVID-vaksine-relaterte antall dødsfall kan være så høyt som 40 000.
Tysklands Paul Ehrlich Institute (PEI) publiserte nylig sin siste rapport om COVID-vaksiner.
Side 10, tabell 2, viser at det er rapportert totalt 1 919 dødsfall for covid-vaksinene frem til 30. november.
Kilde: Paul Ehrlich Institute
En 2017-bulletin fra PEI rapporterer imidlertid at bare 5-10 % av tilfellene blir rapportert (pdf-utgave 1/2017, side 30). Hvis det gjelder covid-vaksinene, kan det reelle antallet være godt over 20 000 dødsfall, muligens så høyt som 40 000 dødsfall.
Nesten 200.000 uønskede hendelser ble rapportert i denne tidsperioden, noe som betyr at det reelle antallet kan være i millioner.
Overdødelighet i 2021
I mellomtida rapporterte ei pressemelding fra det tyske føderale statistikkkontoret (Destatis) fra 14. desember 2021 at 92.295 mennesker døde i Tyskland i november 2021. Dette tallet er 20 % høyere enn gjennomsnittsverdien (median) for årene 2017 til 2020 Merk at dette er foreløpige dødstall. I den 48. kalenderuka (fra 29. november til 5. desember) var tallene 28 % over gjennomsnittsverdien for de foregående årene:
Peter Haisenko på den tyske nettsida apolut kommenterer:
Den 28 prosent overdødeligheten slutter imidlertid ikke her. Bayern er opp 30 prosent, Sachsen opp 37 og Thüringen opp 43. Pressemeldinga fra Destatis sier:
«I Thüringen, Sachsen og Bayern, men covid-19-dødsfallene rapportert til RKI så langt forklarer bare omtrent halvparten av økningen i antall dødsfall i uke 45.»
Så hva med resten? Hva kommer det av? Hva har endret seg siden i fjor? Etter min mening er det eneste som gjenstår «vaksinasjonen».
Kommentar:
Hva har skjedd? Før fikk norske TV-seere gjerne daglige rapporter om overdødelighet i Sachsen og Bergamo og andre steder de knapt hadde hørt om. Men nå som overdødeligheten virkelig er stor mange steder hører vi ingenting. Hva kan det komme av? Er det grunn til å mistenke mediene for å skjule at «vaksinene» er svært farlige?
Krigen i Ukraina sett fra Asia
Av Bhadrakumar - 2. mars 2022
https://steigan.no/2022/03/krigen-i-ukraina-sett-fra-asia/
Uvanlige sengekamerater
Verdenssamfunnet er forferdet over de akutte spenningene mellom USA og dets NATO-allierte på den ene sida og Russland på den andre, som er på randen av en militær konfrontasjon, som verden ikke så maken til i hele den kalde krigen.
Det sjokkerende er at det har blitt en kamp som utkjempes med nebb og klør, ettersom skjulte rasemessige og religiøse fordommer som ligger rett under overflaten har vellet opp til overflaten i den vestlige verden.
Det morsomme synet av vestlige TV-kanaler som åpent diskuterer hvorfor en åpen dør-politikk overfor flyktninger fra Ukraina er berettiget i europeiske land, understreker de kulturelle understrømmene under modernitetens tynne ferniss.
De vestlige journalistene har hevdet lidenskapelig at disse flyktningene ikke er som de undermennesker fra muslimske land som banker på dørene til Europa og søker asyl, men disse ukrainske flyktningene er kristne – og dessuten med blondt hår og lyse øyne!
Det er når traumatiske tider kommer at europeernes tynne overflate av kultur og modernitet flasser bort og sann menneskelig natur dukker opp i all sin nakne råskap. Dette er ikke et spørsmål om utdanning eller rikdom.
Vi har sett at selv António Manuel de Oliveira Guterres er en forandret mann nå for tiden. Han oppfører seg mer som en vestens mann fra Portugal og en romersk-katolikk enn som FNs generalsekretær. Etter Dag Hammarskjöld er Guterres den første generalsekretæren i FN som har kollidert med et fast medlem av Sikkerhetsrådet – eller, mer presist, identifisert seg totalt med ett av FNs Sikkerhetsråds medlemmer mot et annet.
Hammarskjölds sammenstøt med USA var ikke personlig, men gjaldt prinsipper og ideologi. Mens Guterres’ motiver er tvilsomme. (Er det en tilfeldighet at hans spesielle representanter i problemene i verden uansett hvor vestlige interesser står på spill – det være seg Myanmar, Somalia, Sudan, Afghanistan eller Venezuela – tilfeldigvis er nominerte fra de vestlige landene?)
Selvfølgelig vil ikke Guterres møte den tragiske skjebnen til Hammarskjöld (som CIA eliminerte) fordi Russland ikke gjør slike forferdelige ting. Men Guterres nedverdiger sin egen organisasjon der det store flertallet av landene er fra den ikke-vestlige verden.
Ikke et eneste muslimsk land har gitt uttrykk for støtte til Washington i deres konfrontasjon med Russland. Sjøl om de er stakeholders i en eventuell tredje verdenskrig, vil de helst ikke tenke på det. Kjernen i saka er at de oppfatter dette som nok et korstog fra de kristne landene – under dekke av verdier og ‘regelbasert orden’ – som de har opplevd så ofte. De ser det slik at de vestlige landene er tilbake med sine deres bestialske kriger som er endemiske for europeisk historie gjennom århundrer.
Hvis man skal tro rapportene, nektet Saudi-Arabia å ta hensyn til Biden-administrasjonens bønn om å bryte sin energiallianse med Russland kjent som OPEC+ som finjusterer forsyningene i verdens oljemarked. Saudi-Arabias rivaler Iran og Syria har åpent støttet Russland. Tyrkia tilbød mekling mellom Russland og Ukraina og spilte faktisk en rolle i å arrangere samtalene i Hviterussland.
Imidlertid er det Israel som har laget den mest minneverdige åpning til Russland, og det av historisk karakter med stor sprengkraft. Israel forhindret USA fra å overføre sitt Dome-missilforsvarssystem til Ukraina, noe som ville ha vært en game changer i den nåværende konflikten – på grunn av at de ikke ønsket å opptre mot Russland!
Både Washington og Tel Aviv prøvde å holde denne krangelen hemmelig inntil den nylig ble avslørt av media. Så kom forespørselen fra Biden-administrasjonen som søkte støtte fra Israel for å være medsponsor for resolusjonen i Sikkerhetsrådet angående Ukraina. Israel nektet! USA ga uttrykk for sin misnøye.
Etter det, i en samtale i det russiske utenriksdepartementet i Moskva, ble den israelske ambassadøren tydeligvis spurt fra russisk side om landet hans ikke var klar over hva som skjer i Ukraina – hvor maktbalansen ligger i hendene på neo-nazigrupper som handler med støtte fra de vestlige landene.
Det er åpenbart at Israel må være godt klar over situasjonen. Ukraina er ikke som alle andre land for Israel. Det var landet der de grusomme massakrene fant sted i slutten av september 1941 da den invaderende nazistiske hæren, SS og tyske politienheter og deres hjelpesoldater utførte en av de største massakrene under andre verdenskrig.
Det fant sted ved en kløft kalt Babyn Yar (Babi Yar) like utenfor den ukrainske hovedstaden Kiev. Ifølge Holocaust Encyclopaedia «fortsatte tyskerne å utføre massedrap på dette drapsstedet til rett før sovjeterne tok kontroll over Kiev på nytt i 1943. I løpet av denne perioden skjøt tyskere jøder, så vel som romfolk, ukrainske sivile og sovjetiske krigsfanger. I tiårene etter krigen symboliserte Babyn Yar kampen om minnet om andre verdenskrig og Holocaust i Sovjetunionen.»
Vi får kanskje aldri vite den israelske ambassadørens reaksjon på det russiske utspillet, men Moskva fikk en hyggelig overraskelse da Israels statsminister Naftali Bennett søndag ringte Russlands president Vladimir Putin og tilbød mekling om Ukraina. Den russiske transkripsjonen sa kort: «I sin tur tilbød Naftali Bennett at Israel kunne stå til tjeneste som mekler for å stoppe militære handlinger.» Putin orienterte selvfølgelig Bennett om den spesielle militæroperasjonen for å forsvare Donbass og forklarte at Moskva «er klar for samtaler med Kievs representanter, som har vist en inkonsekvent tilnærming så langt og ennå ikke har benyttet denne muligheten.»
Israel befinner seg i en delikat situasjon. USA er Israels nære allierte, og Bennett har trådt varsomt for ikke å la uenigheter med Biden-administrasjonen bli tvister – i motsetning til hans konfliktskapende, krasse forgjenger Benjamin Netanyahu.
På den andre sida har Israel et veldig spesielt forhold til Russland i form av det faktum at det også hadde lidd mye i hendene på de plyndrende nazistiske inntrengere. Tross alt omkom over 20 millioner sovjetiske borgere under andre verdenskrig.
På samme måte er Israel svært bevisst at Russland er dypt engasjert i kampanjen mot fascismen i en tid da den vestlige verden har vendt den ryggen og har bestemt seg for ikke bare å gå videre, men også akseptere den nazistiske ideologiens i det siste har gjenoppstått i de europeiske samfunnene.
Tysklands samarbeid med nynazistene i Ukraina må være kjent for den israelske etterretningen. Men hva kan Israel gjøre på egen hånd? Det er en dypt smertefull realitet for både Israel og Russland at i det vestlige politiske økosystemet er nazistisk ideologi ikke lenger forkastelig.
Er det ikke utrolig at to av de tre abrahamittiske religionene er i et dilemma over krigsropene i den kristne verden? Krisa over Ukraina skaper virkelig merkelige sengekamerater. De forente arabiske emiratene, en trofast alliert av USA i den vestasiatiske regionen, avsto to ganger under avstemninger de siste dagene i forbindelse med de USA-sponsede resolusjonene som fordømmer Russland i FNs sikkerhetsråd.
Guterres har tatt personlig ansvar for å samle støtte til USA på den spesielle sesjonen til FNs Hovedforsamling angående Ukraina. Amerikanske diplomater gjør alt de kan. Hvis en stor del av FN-medlemmer likevel velger å avstå, vil det være et stort slag for Guterres personlig. Vil han slutte hvis det skjer? Det er selvfølgelig for mye å forvente. Amerikanerne vil rett og slett ikke la ham gjøre det, etter å ha beholdt ham for en my periode.
(Denne artikkelen ble publisert av M. K. Bhadrakumar før møtet i FNs Hovedforsamling der Israel tok avstand fra Russland invasjon, men unnlot å bruke FN-ambassadøren sin på talerstolen. Det var i stedet deres vise-ambassadør som inntok talerstolen og understreket Israels nære forbindelser med begge parter og understreket sin vilje til å bidra til fredsmekling.)
M. K. Bhadrakumar er en indisk karrierediplomat som har tjenestegjort i det tidligere Sovjetunionen, Pakistan, Iran, Afghanistan, Sør-Korea, Tyskland og Tyrkia.
Les også fra 2016: Israels president fordømmer ukrainsk nazisme i Kiev
Israels president Reuven Rivlin besøkte Kiev og holdt en tale til nasjonalforsamlinga Verkhovna Rada i anledning 75-årsdagen for jødemassakrene ved Babij Jar. Til ei forsamling full av tilhengere av fascisten Stepan Bandera og den ukrainske nazi-organisasjonen OUN sa han blant annet følgende:
Omkring 1,5 millioner jøder ble drept på territoriet til det moderne Ukraina under den annen verdenskrig, ved Babij Jar og mange andre steder. De ble skutt i skogene, nær grøfter og diker og så skuffet ned i massegraver. Mange av kollaboratørene som utførte disse forbrytelsene var ukrainere, inkludert OUN-militser, som utmerket seg spesielt ved å spotte jøder, drepe dem eller overlevere dem til tyskerne.
Energifattig EU blir en stadig farligere nabo
Av Jan Herdal - 2. mars 2022
https://steigan.no/2022/03/energifattig-eu-blir-en-stadig-farligere-nabo/
Sanksjonene mot Russland vil ramme vår egen befolkning
Av Jan Herdal.
Mange har visst ikke helt skjønt at vestens twitterdemokrater brukte sist helg til nærmest å gå til åpen krig mot verdens kanskje største atomvåpenmakt. Russland er tilfeldigvis også Europas dominerende energileverandør.
Det eneste som er sikkert, er at EU kommer ut av den pågående krisa som et fattigere, svakere, reddere og farligere område enn før. Russlands vending mot Kina og Asia har pågått i flere år, og vil påskyndes av det som nå skjer.
Med det taper Europa konkurransen om verdens kanskje største petroleumskilder.
Ifølge de siste tall fra Eurostat, måtte EU i 2020 importere 57,5 prosent av sin energi. Alle medlemsland er nettoimportører. Halvparten av all importert energi kom fra Russland, som var største leverandør av olje, gass og kull.
EUs utvinning av primærenergi har falt med nesten 18 prosent det siste tiåret.
I 2020 importerte EU 97 prosent av oljen, 93 prosent av gassen, og 85 prosent av kullet. Russland leverte 35 prosent av importgassen, og omtrent like mye av oljen.
Både olje- og kullprisene har steget kraftig, men aller mest kritisk er gassforsyningen, der prisen i øyeblikket er tidoblet på ett år. Hvorfor er dette så alvorlig?
Bare enn brøkdel av gassen brukes til å framstille elektrisitet. For husholdningene i Europa er strømprisen sekundær. De bruker gass omtrent som vi i Norge bruker elektrisitet. Til oppvarming, varmtvann og matlaging. Prisøkningen går rett på levestandarden til folk flest.
Europas mangel på primærenergi er hovedårsak til det katastrofale, såkalte grønne energiskiftet. Trua på at vind og sol skulle kunne erstatte stabil lagerenergi kunne kanskje ha blitt kalt heroisk, om den ikke var så farlig illusorisk.
Det er egentlig ikke så underlig at folk som er sprø nok til angivelig å tro at økende CO2-innhold i atmosfæren fører til en farlig oppvarming av kloden med en «klimakrise» som resultat, er like sprø når det gjelder utenrikspolitikk.
I løpet av et par dager har makteliten som ga deg det grønne skiftet, gått helt til randen av varm krig med verdens kanskje største atomvåpenmakt og sin egen største energileverandør. La den synke inn.
I den strie strømmen av utskjellinger, rene fornærmelser, sanksjoner og våpenforsendelser til Kiev-regimet, åpnes det en kanal for fortsatt kjøp av russisk olje, gass og kull. (Samtidig som man setter himmel og jord i bevegelse for å finne alternativer, som ikke eksisterer).
Vestlige oljeselskaper trekker seg nå ut av Russland. Utviklingen av de russiske petroleumsreservene vil gå saktere. Det blir mindre olje på verdensmarkedet, og prisen blir enda høyere enn den ellers ville ha vært. Det rammer kjøperne. Russland forblir storeksportør, og tjener mer på hvert fat.
Kina er allerede Russlands største handelspartner. De to land undertegnet et strategisk partnerskap tidligere i år. Kina motsetter seg de vestlige «illegale og ensidige» sanksjonene mot Russland, og handelen mellom dem fortsetter som før.
Russlands vending mot Kina begynte for flere år siden. Det er ikke første gang EU har vært en besværlig kunde. Dagens hysteriske sanksjoner, som kan minne om kappløpet om å kutte «klimautslippene» med stadig større prosentsatser, gir neppe nye stjerner i boka.
Den vestlige Twitter-adelen er i ferd med å sage over den greina den sitter på for alvor.
Financial Times skriver ifølge Sputnik at Peking kan redusere det vestlige sanksjonspresset på Russland ved å øke samarbeidet innen bl.a. landbruk, høyteknologi, finans og energi.
Kina har allerede droppet gjeldende importrestriksjoner på russisk hvete, del av en pakke som også inkluderer langsiktige leveranser av olje og gass fra Russland til en verdi av ca. 900 milliarder norske kroner.
Russisk olje og gass er avgjørende for Kinas videre vekst. Prognosene går ut på at Folkerepublikkens etterspørsel vil øke til 526 milliarder tonn olje innen 2030, og til 620 mrd. tonn i 2040.
Det later ikke til at dagens EU-ledelse er i stand til å begripe hva dette vil medføre.