Nyhetsbrev steigan.no 02.02.2023
De militære har drept over 60 mennesker i Peru, men klarer ikke å stanse opprøret
MIT-professor: mRNA-sprøytene må stanses umiddelbart – de dreper og skader mennesker
Folkeopprør i Frankrike for å knuse Macrons pensjonsplan
Jimmy Dore: fienden deres er det militær-industrielle komplekset
Om å forstå Ukraina – fortellingens triumf (1)
Har jeg løst en folkehelseinstituttgåte?
Matens framtid (bestemmer vi!)
Avledningens spøkelser: USA gjeter NATOs papirtigre inn i glemselen
De militære har drept over 60 mennesker i Peru, men klarer ikke å stanse opprøret
Av red. PSt - 2. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/de-militaere-har-drept-over-60-mennesker-i-peru-men-klarer-ikke-a-stanse-opproret/
Kanalen teleSUR skriver: Nye protester som krever den peruanske presidentens avgang.
Protestene ble arrangert over hele landet og demonstrantene bar bilder av de menneskene som er blitt drept av de militære.
Protester har pågått i Peru siden 7. desember i fjor, da kongressen avskjediget daværende president Pedro Castillo og sverget inn Boluarte.
Som et resultat av den voldelige politiets og militære undertrykkelsen av demonstrasjonene, er det rapportert om mer enn 60 dødsfall og hundrevis av skadde.
Innenriksminister Vicente Romero sier at protestene kommer til å fortsette, og det har han nok rett i.
MIT-professor: mRNA-sprøytene må stanses umiddelbart – de dreper og skader mennesker
Av red. PSt - 2. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/mit-professor-mrna-sproytene-ma-stanses-umiddelbart-de-dreper-og-skader-mennesker/
Professor Retsef Levi er MIT Expert in Analytics, Risk Management, Health Systems, Food & Agriculture Systems, Manufacturing & Supply Chain Management.
Han er ekspert på legemiddelsikkerhetsanalyse og krever umiddelbar stans av alle covid-mRNA-vaksiner «De bør slutte fordi de forårsaker et enestående nivå av skade, inkludert død av unge mennesker og barn,» sier han i en video han har lagt ut på Twitter:
Bevisene øker og er ubestridelige for at MRNA-vaksiner forårsaker alvorlig skade inkludert død, spesielt blant unge mennesker. Vi må slutte å gi dem umiddelbart!
Covid-«vaksineringen» er den største fiaskoen noensinne
Redaksjonen i svenske SwebbTV kommenterer uttalelsens fra professor Levi slik:
mRNA-«vaksinen» mot covid må stoppes umiddelbart. Det er ingen tvil. Det er meldingen fra MIT-(Massachusetts Institute of Technology) professor Retsef Levi, som publiserte en offentlig melding om dette på sin Twitter-konto. Det han sier er veldig urovekkende. Ifølge professoren er dette «det mest mislykkede produktet i medisinske produkters historie».
The evidence is mounting and indisputable that MRNA vaccines cause serious harm including death, especially among young people. We have to stop giving them immediately! pic.twitter.com/chFLvqlDqu— Retsef Levi (@RetsefL) January 30, 2023
Flere og flere stemmer heves nå sterkere og sterkere for å stoppe de såkalte covid-vaksinene. MIT-professor Retsef Levi sier rett ut at «stoffet» må stoppes. Nå! På Twitter har han publisert en video der han nøye forklarer hvorfor. Retsef Levi har tidligere vist at israelske myndigheter dekker over informasjon om bivirkningene av covid-vaksinen.
«– Jeg lager denne videoen for å dele min sterke tro på at alle covid-19 mRNA-vaksinasjons programmer må stoppe umiddelbart» sier han. «De bør avvikles fordi de fullstendig har mislyktes i å innfri alle de annonserte løftene om effektivitet. Og enda viktigere, de bør avsluttes på grunn av det voksende og ugjendrivelige beviset på at de forårsaker enestående skade, inkludert død hos unge mennesker og barn.»
Levi ble personlig bekymret for vaksinefaren i midten av 2021, sier han, da det ble klart at mRNA-vaksinen forårsaker myokarditt, som er betennelse i hjertemuskelen. Og det er ikke ufarlig, som noen har hevdet.
«– Siden myokarditt er kjent for å være vanskelig å diagnostisere, da det ofte har vage symptomer eller til og med kan være subklinisk uten symptomer – og det er kjent for å være en hyppig årsak til plutselig hjertestans utenom sykehus, spesielt blant unge – ble jeg veldig bekymret for at det ikke ville bli oppdaget av de eksisterende vaksinesikkerhets-overvåkingssystemene» fortsetter han.
Samtidig er det «gjentatte bevis for at mRNA og lipidene faktisk trenger inn i blodsystemet» ifølge professoren. Likeledes er det sterke bevis for at dødsfall tidlig etter vaksinasjon er på grunn av vaksine-forårsaket myokarditt, forklarer han.
«På dette tidspunktet tror jeg det er avgjørende kumulative bevis, som bekrefter vår bekymring for at mRNA-vaksinen faktisk forårsaker plutselig hjertestans, sekundært etter vaksine-forårsaket myokarditt. Og dette er potensielt bare én måte som de forårsaker skade på. Så med alle disse bevisene, tror jeg ikke vi har noe annet etisk eller vitenskapelig valg enn å fjerne disse medisinske produktene fra markedet, og stoppe alle mRNA-vaksinasjonsprogrammer.»
«Dette er klart det mest mislykkede produktet i medisinske produkters historie, både når det gjelder effekt og sikkerhet. Og vi må undersøke og tenke ordentlig over dette: Hvordan havnet vi i en situasjon hvor det også er det mest lønnsomme produktet i medisinske produkters historie?» avslutter han.
Fra Swebbtv, publisert 31 januar 2023.
Oversatt fra svensk av Northern Light for Derimot.no.
Folkeopprør i Frankrike for å knuse Macrons pensjonsplan
Av skribent - 2. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/folkeoppror-i-frankrike-for-a-knuse-macrons-pensjonsplan/
Det er ikke ofte vi ser en slik massemobilisering sier venstrelederen Jean-Luc Mélenchon.
Av Kenny Stancil, Common Dreams.
Hundretusenvis av rasende arbeidere over hele Frankrike gikk fra jobben og gikk ut i gatene 31. januar for å protestere mot president Emmanuel Macrons upopulære plan om å heve landets offisielle pensjonsalder fra 62 til 64.
Det er andre gang i januar at franske arbeidere mobiliserer mot Macrons angrep på landets pensjonssystem. Landsdekkende streiker og marsjer 19. januar førte mellom én million og to millioner mennesker ut i gatene, og fagforeninger hadde som mål å matche eller overgå disse tallene på tirsdag, med omtrent 250 demonstrasjoner rundt om i hele landet.
Den mangeårig venstreorientert lederen Jean-Luc Mélenchon spådde tirsdag morgen at «en historisk dag» med protester ville bidra til å beseire Macrons forslag en gang for alle, da massive folkemengder samlet seg i byer og tettsteder utenfor Paris – før en stor marsj som stengte den franske hovedstaden tirsdag ettermiddag.
«Det er ikke ofte vi ser en slik massemobilisering,» sa Mélenchon fra den sørlige byen Marseille. «Det er en form for folkets opprør.»
På den lille vestlige øya Ouessant samlet rundt 100 mennesker seg tidlig på dagen til en protest utenfor kontoret til borgermester Denis Palluel.
I et telefonintervju med The Associated Press, bemerket Palluel at trusselen om å måtte jobbe lenger for å kvalifisere seg til full pensjon forferdet sjøfolk på øya som har krevende jobber til sjøs og i havna.
«Å pensjonere seg i en rimelig alder er viktig,» sa han, «fordi forventet levealder ikke er veldig lang.»
Til tross for utbredt motstand mot å øke Frankrikes pensjonsalder – omtrent tre fjerdedeler av befolkningen er imot et slikt trekk, ifølge nylige meningsmålinger – er mange lovgivere fortsatt fast bestemt på å oppfylle Macrons valgløfte om å revidere nasjonens pensjonssystem.
Mandag beskrev Macron sin innsats for å heve pensjonsalderen som «essensielt». Statsminister Élisabeth Borne på sin side hevdet den siste helgen at å heve pensjonsalderen til 64 år innen 2030 er «ikke lenger gjennomførbar».
«Streikende og demonstranter har til hensikt å bevise det motsatte,» meldte Agence France-Presse tirsdag. «Fagforeninger og venstreorienterte parlamentarikere som kjemper mot Macrons planer, regner med at demonstranter møter massivt opp for å styrke deres innsats for å knuse lovforslaget.»
«TotalEnegies sier at mellom 75% og 100% av arbeiderne ved raffineriene og drivstoffdepotene er i streik, mens strømleverandøren EDF sa at de overvåker et fall i strøm til det nasjonale nettet tilsvarende tre atomkraftverk,» rapporterte Euronews .
Ifølge AP : «Jernbaneoperatøren SNCF rapporterte om store forstyrrelser, med streiker som slo ut de fleste tog i Paris-regionen, i alle andre regioner, og på Frankrikes stolthet høyhastighetsnettverket som forbinder byer og større byer. Paris Metro ble også hardt rammet av stenginger og kanselleringer.»
Frankrikes utdanningsdepartement rapporterte at rundt en fjerdedel av landets lærere var i streik tirsdag, det er ned fra 70 % under den første runden med protester.
Macrons foreslåtte pensjonsreform, teksten som Borne presenterte for nasjonalforsamlingen tidligere denne måneden, står overfor en krevende motbakke.
For det første vant New Ecological and Social People’s Union (NUPES) – en koalisjon av fire venstreorienterte partier som nylig ble dannet av Mélenchon – 131 seter ved parlamentsvalget i juni i fjor, noe som bidro til å forhindre den nyliberale alliansen Ensemble fra å sikre det absolutte flertall som er nødvendig for å få igjennom Macrons upopulære innstramningsagenda.
Ifølge AFP har til og med presidentens egne allierte fra hans regjerende allianse uttrykt bekymring for enkelte sider ved lovverket.
– Vi kan føle en viss nervøsitet fra flertallet når vi begynner arbeidet vårt, sa Mathilde Panot leder av det venstreorienterte partiet France Insoumise i nasjonalforsamlinga, til nyhetsbyrået på tirsdag. «Når vi ser denne motstanden øke forstår jeg hvorfor de vakler.»
Journalisten Marlon Ettinger, som siterer det franske kommunistpartiets parlamentsmedlem André Chassaigne, advarte imidlertid nylig at «regjeringa kan prøve å sende reformen gjennom en lov om sosial sikkerhet (kjent som PLFRSS ), som ville tillate en rekke konstitusjonelle forsinkelser som ville betydelig begrense hvor lang tid man kan diskutere lovforslaget. Det vil også blokkere muligheten for opposisjonen til å komme med egne motforslag.»
I tillegg, «selv om Macron ikke har noen folkelig samtykke, og heller ikke et parlamentarisk flertall for reformen, så har han konstitusjonelle verktøy han kan bruke for å presse pakken gjennom,» forklarte Ettinger i Jacobin . «Den ene, kjent som 49.3 (etter artikkelen i Grunnloven som gir presidenten denne makten), lar ham i hovedsak omgå nasjonalforsamlingen. Grunnloven til den nåværende femte republikk gir presidenten disse autoritære fullmaktene til å beskytte seg mot enhver populær motstand. Bruken av 49.3 ville suspendere debatten i nasjonalforsamlinga, og deretter sende lovforslaget direkte til Senatet, som kontrolleres av Les Républicains.»
Vel vitende om at slike antidemokratiske manøvrer er på bordet, har Mélenchon og andre motstandere av angrepet på Frankrikes pensjonssystem bedt Macron om å trekke sitt forslag for godt.
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert av Common Dreams.
Jimmy Dore: fienden deres er det militær-industrielle komplekset
Av red. PSt - 2. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/jimmy-dore-fienden-deres-er-det-militaer-industrielle-komplekset/
Komikeren forklarer på to minutter hvem som har provosert krigen
Jimmy Dores forklaring på krigen i Ukraina, krigen i Syria og forberedelsene til krig mot Kina bør innlede alle studiesirkler om imperialisme på venstresida. Arbeiderklassen i Europa og folkene i Det globale sør har forstått dette, men det liberale vestlige venstre har veldig tungt for det. Her har de en sjanse til å åpne øynene.
Nå er det vanlige folks tur…
Av Romy Rohmann - 2. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/na-er-det-vanlige-folks-tur-2/
… til å stå i matkø, kjøpe Too Good To Go, handle i disken for varer som nesten går ut på dato og drive med Dumpster Diving
Av Romy Rohmann.
Matvareprisene gikk opp 1. februar og folk som før måtte prioritere mellom mat og varme blir ytterligere rammet.
For å ha det klart, en del av disse tingene som er med på å minske matsvinnet er lurt og det burde vi alle gjøre, utfordringa er når dette er noe vi må for å overleve.
Onsdag 1. februar økte dagligvarekjedene prisene på dagligvarer i butikkene, og det var varslet en forventet økning på opptil 10 prosent.
På Dagsrevyen 1. februar meldte NRK blant annet at prisen på toalettpapair har gått opp med 40%, bacon med 36% og rengjøringsmiddel 52%.
https://tv.nrk.no/serie/dagsrevyen/202302/NNFA19020123/avspiller
Den 30. september 2022 skrev vi her på Steigan.no om Sifo-rapporten som viste at over 400.000 husholdninger har økonomiske problemer eller sliter i Norge. For å ha råd til mat må man spare inn på strøm og for å ha råd til strøm må man spare inn på mat.
Rapporten som nylig har blitt langt fram, viser at 130 000 husholdninger har alvorlige økonomiske problemer og 280 000 sliter. Nå brukes ord som dyrtid, et begrep fra mellomkrigstiden; en periode med sterkt økende priser, og matfattigdom som oppleves som et stort problem for mange da det er en grense hvor mye en kan spare inn på matbudsjettet.
De fleste husholdninger må tilpasse seg høyere priser, og for noen står valget mellom strømregningen og mat, viser den nye Sifo-rapporten, denne bygger på to datainnsamlinger i 2022. Dette er før de to siste rentehevingene som ikke er kommet med i undersøkelsen.
Christian Poppe og Elaine Kempson: Dyrtid under oppseiling. Hvordan takler husholdene de økende levekostnadene? SIFO rapport nr. 5-2022
Ifølge Poppe er det disse gruppene som sliter mest:
Folk med lave inntekter
Barnefamilier
Trygdemottakere
Folk som har blitt rammet økonomisk under Koronaen og som ikke har fått tid til å hente seg inn
https://steigan.no/2022/09/dyrtida-er-over-oss/
Vi har ei regjering, hvor den gang det største partiet AP gikk til valg med slagordet; Nå er det vanlige folks tur. Det er ikke mye som er gjort for å bidra til at vanlige folk skal få det noe særlig bedre etter at denne Sifo rapporten kom i september. Strømmen er blitt dyrere, renta er ytterligere økt og nå går matvareprisene opp.
Næringsminister Jan Christian Vestre (Ap) har nå lagt fram en tipunktsplan for å få ned prisene og få et bredere utvalg. Flere av disse punktene har tidligere blitt lansert på en pressekonferanse i januar.
1. Regjeringen vil finne ut hvor pengene blir av: Hvorfor er prisveksten på enkelte matvarer høyere ut til forbruker enn ut fra de som lager og leverer maten? Hvem tjener på prisøkningene?
2. Undersøke prissignalisering: Før prisøkningene faktisk skjer blir dette kommunisert gjennom mediene. Hvis aktør A sier at den skal øke prisene med 10 % fra en bestemt dato, hvorfor skal ikke da aktør B gjøre akkurat det samme? Slik varsling kan påvirke de andre aktørenes prising og kan i verste fall grense til ulovlig prissamarbeid.
3. Undersøke hvordan prisene blir til: I Norge forhandles matvareprisene to ganger årlig med virkning fra 1. februar og 1. juli. Bidrar denne «stivbeinte» måten å forhandle på til dårligere konkurranse, ikke minst når det samtidig foregår prissignalisering?
4. Forbud mot prisdiskriminering: Det er til dels store forskjeller i dagligvarekjedenes innkjøpspriser. Dette kan gjøre det vanskeligere for nykommere å etablere seg. Vi har sendt to forslag på høring om å regulere dette.
5. Omfang og virkninger av egne merkevarer: Kjedene innfører stadig flere egne produkter som konkurrerer med de tradisjonelle merkevarene. Eksempler er First Price, Änglamark og Kolonihagen. Dette kan være bra for utvalget, men det kan også bidra til at kjedene får større makt over handlekurven slik at forbrukerne ender opp med å betale for mye.
6. Omfang og virkninger av at samme aktør sitter rundt samme bord: Kjedene eier ikke lenger bare butikkene, men i stadig større grad også grossistleddet, logistikkledet, produktleddet og produksjonsleddet. Når det er de samme eierne som lager produktene, transporterer produktene, selger produktene og bestemmer hvilke produkter som skal vises frem hvor i butikkhyllene, kan det ha uheldige virkninger på konkurransen. Dersom en i praksis sitter rundt hele bordet og kontrollerer en stor del av verdikjeden, kan dette ha uheldige virkninger på konkurransen.
7. Forbud mot å hindre konkurrenter å bruke butikklokaler: Det finnes mange eksempler på at en butikk som flytter ut av et lokale legger kjepper i hjulene slik at en annen butikk ikke kan bruke de samme lokalene. Det gjør det vanskelig for konkurrenter å etablere seg.
8. Gi Konkurransetilsynet større muskler: Vi vil gi Konkurransetilsynet muligheten til å gripe inn tidligere og bredere der de ser konkurranseproblemer.
9. Senke terskelen for når en aktør er markedsdominerende: Vi vil senke terskelen for når en aktør er dominerende, slik at det blir lettere å gå etter de aktørene som har for stor makt i markedet.
10. Mer penger til Dagligvaretilsynet: Vi har styrket bevilgningene med 50 prosent for å trappe opp arbeidet for at forbrukerne skal få bedre utvalg og lavere priser.
Til nyhetsbyrået NTB uttaler statsråden at dette kan være de ti første tiltakene, men utelukker ikke flere.
Her er det mye «undersøke», «finne ut av» og «sende på høring» er ikke regjeringa klar over at folk sliter NÅ. Dette holder ikke, og om noe av dette vil gi noen resultater som regjeringa vil handle på er det seint, undersøke, finne ut av og sende på høring tar tid.
Jeg har hatt noen samtaler med folk i det siste om den totalt forskjellig virkelighetsforståelse vi, vanlige folk og politikerne har, og ja endel av våre politikere lever nok i en helt annen verden enn vanlige folk. Men, jeg nekter å tro at flertallet ikke veit, ikke kjenner, at de kan leve så i sin egen boble at de kan unngå å vite hvordan hverdagen ser ut for «folk flest». Og om de så lever i sin egen verden er det deres forbannede plikt å finne ut hvordan, folk de skal representere har det, da får de gjøre noen «sosialantropologiske» besøk hos vanlige folk eller i det minste lese tallene som kommer fram om antallet i køer foran matutleveringer og lytte til hva folk forteller.
Men som sagt jeg nekter å tro at de ikke veit, jeg tror de ikke bare bryr seg nevneverdig om det.
Det er heller ikke slik at media bryr seg nevneverdig om det, det er ikke sjelden at media gir feil folk, bøndene skylda. Men til orientering det er ikke bøndene som gjør maten dyrere.
Bonden har i dag en medianinntekt på 212 000 kr; det er 400.000 kr under gjennomsnittslønnen i Norge.
I 2020 var overskuddet i norsk dagligvarebransje 16 milliarder kroner. Matobaronene topper lista over de rikeste i Norge år etter år.
Prisøkningen på matvare i butikk 1.februar tilfaller ikke bonden.
Det er faktisk slik at en grisk dagligvarebransje setter opp matprisen til allerede pressede forbrukere, uten at bonden får et øre, kun for å opprettholde sine milliardoverskudd.
Samtidig flytter matbaronene til Sveits fordi de mener de må betale for mye i skatt av sitt overskudd.
Nå er det slik at de tre store dagligvareaktørene Norgesgruppen, Rema og Coop kontrollerer cirka 97 prosent av omsetningen i norsk matvarehandel.
I 2020 var overskuddet i norsk dagligvarebransje på 16 milliarder kroner.
Prisøkning til forbruker etter jordbruksoppgjøret 2022 (målprisøkning og forventet prisjustering fra markedsregulator) var beregnet til cirka 1,6 prosent.
Det er absolutt ikke vanlige folks tur nå heller, det er de rikes tur som vanlig, og tiltakene fra regjeringen vil ta lang tid. Dersom resultatene av disse tiltakene skulle fører til noe handling spørs det om disse i det hele tatt vil endre nevneverdig på livene våre.
Men det er sjølsagt gunstig for enkelte at vanlige folk skylder på hverandre, og bruker tida si til slike avsporinger. Småbrukere, bønder og andre vanlige folk må snakke sammen og se at vi er utsatt for det samme.
I Tyskland demonstrerte flere titallstusen i de store byene i januar. Vi skrev om dette den 23.Januar.
https://steigan.no/2023/01/bondeopproret-og-demonstrasjonene-fortsetter-i-tyskland/
Bakteppet for demonstrasjonen er at agrarindustrien og dagligvarekjedene har for mye makt i verdikjeden for mat. At så mye penger og makt konsentreres på så få hender, har ført til krevende vilkår for både bønder og husdyr her i Tyskland.
Hovedparolene for demonstrasjonen er «Sosial rettferdig jordbruksomstilling» og «God mat for alle».
Det var 123 organisasjoner som deltok i demonstrasjonene, de var opptatt av at bønder ikke skal settes opp mot forbrukerne. Her har vi noe å lære.
Om å forstå Ukraina – fortellingens triumf (1)
Av skribent - 2. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/om-a-forsta-ukraina-fortellingens-triumf-1/
Samspillet mellom mediene, krigsindustrien og vestlig imperialisme har skapt forutsetningene for krigen mot Russland i Ukraina som Vesten har forberedt seg på gjennom mange år og provosert fram. Dette skriver Andi Olluri, som er en skribent og debattant som er bosatt i Sverige og blant annet skriver i Global Politics. Dette er første del av en artikkel i to deler. – Red.
Av Andi Olluri.
Den svenske filosofen Herbert Tingsten varnade att den moderna demokratin domineras av en “fallenhet för public relations”. “Demokratin”, fortsatte Tingsten, “innebär ingen stadig aktivitet från den stora massans sida”. Den innebär “ett högt valdeltagande trots en begränsad politisk aktivitet … medan medborgarna blir föga engagerade, på sin höjd roade konsumenter”. Det är en naturlig följd av vad han beskrev som en “sammansmältning” av politiska partier, som förenas i att de lyder intressena hos ett litet antal rika företag, som får sin vilja igenom med hjälp av propaganda i ett fritt samhälle som vårt.
Målet för den ansvarsfulla medborgaren är därför, som Tingsten insisterade, att “verka för en folkbildning, som begränsar propagandans möjligheter” att fånga oss i spektakel, och “att skapa det intresse, de kunskaper och det självständiga samt kritiska omdöme, utan vilket folkstyrelsen alltid till en viss grad blir fiktion och formalitet”.
Den samhälleliga rollen media och elitopinion har är att tjäna rådande makt och ideologi. Här ingår i synnerhet media, som trots allt är vinstdrivande företag. De ingår också i enorma konglomerat som formar statlig politik och beslutsfattande. Media måste, därmed, motverka att allmänheten kan förverkliga Tingstens ideal.
En naturlig följd av allt detta är att så gott som alla opassande fakta om västerländsk imperialism, kommer antingen tystas, förnekas eller förvrängas. Detta verifieras på fråga efter fråga.
Som exempel, låt oss granska Ukrainahistoriken – det som ledde upp till kriget och efteråt.
Det mest grundliga faktumet är att Väst sedan 2014 fördärvat ukrainsk suveränitet och demokrati, och fram till förra året har de västerländska militärstaberna och försvarsråden förutspått, planerat för och förberett sig för väpnad konflikt med Ryssland via Ukraina – och faktan är dramatiska, och censurerade.
I januari och februari 2014 kapade en koalition av neonazistiska grupperingar de gräsrotsbaserade protesterna mot president Viktor Janukovytj. Dessa genomförde kuppen, med amerikanskt stöd, efter att ha militärt ockuperat statshusen och parlamentet och störtat Janukovytj och avfärdat förslaget på en EU-skapad resolution mellan parterna. Amerikansk och europeisk press rapporterade ärligt att: “Utan nationalisternas fasta organisation skulle revolten på Majdantorget för länge sedan ha kollapsat”. Dessa grupperingar “utgör också den största faran för proteströrelsen” (Deutsche Welle). (1)
Samtidigt planerade en amerikansk delegation på plats i Ukraina vilken regering som skulle tillträda efter kuppen, och de fick makten. En grupp CIA-officer anlände också i december 2013 för att förbereda den ukrainska armén för att attackera Donbas, och ge vad dem kallade “hemligt understöd” för “antiterroroperationen” – en orwellism för att beskriva ett mordiskt krig mot sin egen befolkning i östra Ukraina. Redan då inleddes “ett multinationellt paket som involverat kanadensisk, amerikansk och svensk personal”(2) för att träna attackstyrkorna, som brittiska Armémanualer öppet deklarerade, med det numera erkända syftet att förbereda Ukraina för storskaligt krig. Kanadas Kievambassadör stoltserade i november 2020: “Det viktigaste kriget för Ukraina är ett externt krig” det vill säga det framtida kriget med Ryssland.(3) I ett uppfriskande utbrott av ärlighet, klargjorde Yevhen Karas att Ukraina sedan 2014, och i synnerhet sedan Rysslands invasion, inte “fått så mycket krigsmateriel” av Väst eftersom “de hjälper oss”, och “inte för att de vill vårt bästa, utan snarare för att vi utför deras order” (Yevhen Karas, februari 2022).(4)
Den ordern beskrevs också av t.ex. det amerikanska representanthuset i januari 2020 i en officiell deklaration: Vi skickar vapen till “Ukraina och hennes folk så att vi kan kriga mot Ryssland där borta istället för att behöva kriga mot Ryssland här hemma”.(5) Numera erkänns detta nästan dagligen. Ett av otaliga exempel: Republikanledaren Mitch Mcconnell påpekade för två veckor sen: Västs militära stöd är “en direktinvestering i mt”.(6)
Men dessa saker glömdes snabbt bort efter kuppen i den krävda amnesin, medan kuppledarna öppet skröt att de utgjorde 8% av demonstranterna i Majdan, men “vore det inte för dessa 8% hade effektiviteten [av kuppen] sjunkit med 90%”.(4)
Sedan dess har dessa “öppet neonazistiska … fascisters ” roll varit att beskjuta och spränga de oberoende ukrainska mediehusen, vara dödsskvadroner som kväser fackföreningarna och dissidenter, och hindra någon form av förlikning med folket i Donbas. Förresten: det är inte min beskrivning av dem. Jag använder mig av det amerikanska representanthusets formulering i sitt vapenembargo mot grupperna i sommaren 2015.(7)
Attacken mot Donbas resulterade i fler än tiostusen dödade, en stor del civila, varav över 80% i Donbas, som FN-siffror visar. Vemsomhelst förstår att det där inte tjänade vårt propagandasyfte, och väckte därför ingen uppmärksamhet här hemma.(8)
Den västerländskt instiftade militärstaten som terroriserat den ukrainska befolkningen har nu dokumenterats i bokstavligen hundratals sidor, av ledande ukrainska och internationella specialister. I litteraturen – som såklart är totalt okänd i Väst – dokumenterar man att 1980-talets “Latinamerikanska diktaturer” använts “som en ‘lovande modell’” efter Västkuppen i 2014.(9) “Vi kan säga att beslagtagandet av Ukrainas naturresurser” sedan kuppen “äger rum på samma sätt det ägde rum i många av Afrikas och Latinamerikas länder” (Kovalevitj). Den ukrainska ekonomen Yuri Buzdugan gav en utpräglad beskrivning av vad som kallas “avindustrialiseringen” av landet. Nämligen att “EU-företag skall kunna länsa landet på naturresurser” ostört. Därför är det naturligt att fackföreningsunionerna beklagade att Ukraina är “en koloni i det 21:a århundradet”. (10)
“Vi vittnar etableringen av en pro-Väst auktoritär regim i Ukraina, i vilket makten är koncentrerad hos presidentens händer”, dvs. oligarkin som styrs via Washingtons, Bryssels och IMF:s ambassader i Kiev (Mikhail Pogrebinskij – direktör vid Kievs Centre for Political Studies).(11) Kort sagt, man kunde efter 2013 bygga en polisstat “trygg från demokratiska excesser” och tvinga Ukraina att genomgå “en moderniseringsprocess av samma slag som Augusto Pinochet”, för att citera den mest omfattande studien som någonsin skrivits om ukrainsk neoliberalism och dess polisstat. Pressen censurerades, fackföreningarna stängdes, oppositionen mördades eller tvingades i exil, och vördnad väcktes i Väst.(12)
Förtrycket under IMF- och Washington-staffagefiguren Zelenskij chockerade OSSE:s Representant för Pressfrihet, som fördömde censurlagarna i 2020 och 2021 som ett brott mot ukrainarnas “fundamentala rätt till yttrandefrihet”. Ukrainas Nationella Union av Journalister inflikade att censuren “kommer […] chockera internationella partner”.(13)
Jubel väcktes i svensk media, däremot, där man kunde triumfera att ukrainsk media de senaste åren “blivit betydligt mer mångfacetterat, mångdimensionellt”, som SR:s tidigare östkorrespondent Maria Löfgren hävdade. Inga bevis presenterades, vilket inte heller krävs i Västs djupt antiukrainska kulturella klimat.(14)
Under året som ledde upp till Rysslands Ukrainaattack genomförde NATO-länderna nästan 300 storskaliga anfallsövningar intill och i vissa fall inuti Rysslands gränser, medan man stolt deklarerade att Ukraina skulle tas in i NATO. Det har i decennier varit en välkänd rysk röd linje.
Västerländsk militär var rätt stolt över de konstanta provokationerna mot Ryssland: “USA:s Flotta och Luftvapen är ständigt aktiva i Svarta havet”, skröt NATO:s generalstab,(15) medan amerikanska Armétidskriften jublade att kärnvapenbestyckade B-1:or och B-52:or ständigt övade intill ryssland för att “ta sig an fientliga styrkor”.(16) En ukrainsk diplomat från den Trilaterala Kontaktgruppen: “NATO-övningar har börjat […] från Baltikums hav till Svarta havet med syftet av, för att uttrycka saken ärligt, en väpnad konfrontation med Ryssland”, och NATO:s baltikumcentrum skröt att väst nu förbereder sig “fight i den verkliga världen”.(17)
Västerländska underrättelsestudier erkände året innan Ukrainainvasionen att rysk militära verksamhet “bleknar … i antal jämfört med utsträckningen av USA:s och NATO:s militära verksamhet längs Rysslands gränser” (ABC News). Dessa offensiva övningar fortsatte fram till 24 februari, och efteråt. Å andra sidan skedde inga motsvarande ryska övningar utanför Miami, London eller Stockholm, och inget av detta nämndes i pressen, vilket är en discplinnivå som säkert inte kan återskapas ens i totalitära polisstater såsom Ryssland.(18)
I ytterligare ett imponerande kapitel av den noggrant orkestrerade hysterin, har faktumet att Ryssland vid flera tillfällen erbjudit Väst en komplett ömsesidig diplomatisk resolution försvunnit rakt ned i komplett glömska.
Många exempel kan hittas på pränt endast i tidskrifter som når ut till en läsekrets som möjligtvis får plats i en telefonkiosk. Det främsta exemplet är de ryska propositionerna från 17 december 2021:
[Relationerna mellan Öst-Väst skall vara] vägledda av principerna i Förenta Nationernas stadga […] erinrar om otillåtligheten av hot eller användningen av våld som är oförenligt med syftena och principerna i Förenta Nationernas stadga […] stödjer FN:s säkerhetsråds roll av att bära det primära ansvaret för att upprätthålla internationell fred och säkerhet … inser behovet av enade [västerländska och ryska] ansträngningar för att effektivt svara på moderna säkerhetsutmaningar och hot […] bekräftar sin strävan att förbättra relationer och fördjupa den ömsesidiga förståelsen […] är fast beslutna att förhindra farlig militär aktivitet och därför minska risken för incidenter […] noterar att varje parts säkerhetsintressen kräver bättre multilateralt samarbete, mer politisk och militär stabilitet (19)
Västerländska ledare och media svarade med 1) aldrig någonsin citera dokumetens innehåll 2) spektakulär falsifiering av dessa. Efter att ha förvrängts genom den fria pressen kunde vi läsa: “Västvärlden bör avvisa diktaten från Moskva”, inte gå med på “den ryska imperialismen”, som Anders Lindberg varnade. “Med rätta kan man fråga sig om Vladimir Putin fått storhetsvansinne”. “Kraven är på alla sätt absurda” och “Väst måste” avböja dem, krävde DI, och all annan media. Allt detta diskuteras mycket noggrant på pränt av mig i andra texter för den som är intresserad.(20)
Vi kan därför dra slutsatsen att den kanske bästa utsikten till fred saboterades, och att så gott som ingen i Väst vet om det. Ryssland hade sedan åtminstone i mitten av 2021 varnat om militär aktion mot Ukraina ifall militärövningar av NATO och de ständigt upprepade garantierna om NATO-medlemskap för Ukraina fortsatte. Vi svarade varenda gång med att göra precis det vi visste skulle förverkliga detta, utan undantag. Vi visste därför att våra handlingar i varje steg till sist skulle skapa en “fientlig motreaktion” från Ryssland, för att citera Joe Biden. Denna slutsats är inte min, utan upprepas ständigt i interna planeringsdokument och arkiv av Västerländska underrättelseorgan och försvarsmyndigheter.(21)
USA:s gemensamma samlade Underrättelseorgan (CIA, NSA, DIA och så vidare) noterade i 2022 Annual Threat Assessment att “Ryssland trycker tillbaka mot Washington (is pushing back) där de kan” i och med vår expansion i Öst.Storbritanniens Försvarsministeriums Royal United Institute varnade att “Ryska ämbetsmän har alarmerats över expanderande och överlappande västerländska allianser”, huvudsakligen “ett utvidgat NATO”.
Utöver det noterade National Intelligence Council, som producerar USA:s högsta underrättelserapporter åt Vita huset, i en intern geopolitisk bedömning i 2021: “Varken” Ryssland eller Kina “har känt sig trygga i en internationell ordning designad för och dominerad av” USA och Väst, och vad vi ser är att de “försvarar” sig från expansionen. Amerikanska Armén anmärkte, i en studie från redan 2017, att “Ukraina vill bli en NATO-nation”. Men vi har ett problem. Vi vet nämligen att “Ryssland inte kan gå med på att de blir ett NATO-land. Ryssland vill ha en buffertzon”.(22)
1. Sakwa 2015, s. 114-117 et seq.
2. Yahoo, Zach Dorfman, 16 mar. 2022; Sakwa, s. 131-133, för endast några få exempel, och The Grayzone, 12 aug. 2022. Se Olluri, Global Politics, 2021, för ytterligare kommentarer.
3. New Cold War, Dmitry Kovalevich, November 2020.
4. The Grayzone, Max Blumenthal och David Rubinstein, mars 2022
5. Conservative Opinion, 22 jan. 2020.
6. Yahoo, 21 dec 2022.
7. Orinoco Tribune, Robert Parry, 12 jun. 2015.
8. FN (OHCHR), Conflict-related civilian casualties in Ukraine, 27 jan. 2022.
9. New Cold War, Dmitry Kovalevitj, jul. 2018.
10. Kovalevitj, aug. 2018; Kovalevitj, nov. 2020.
11. Olga Baysha, Democracy, Populism and Neoliberalism in Ukraine: On the Fringes of the Real and Virtual, Routledge, New York (2021), s. 59, 62
12. Ibid, s. 109f., 113f., 117-119.
13. Kovalevitj, feb. 2021
14. SR, 29 maj 2022.
15. U.S. European Command, 27 jan. 2021; NATO, 27 jan. 2021.
16. Stars and Stripes, John Vandiver, 4 feb 2021; U.S. Air Forces in Europe & Air Forces Africa, 3 feb. 2021; Anti-Bellum, Rick Rozoff, 10, 11 feb. 2021.
17. Rozoff, 2, 4 apr. 2021; Georgia Today, 5 apr. 2021; Unian, 6 apr. 2021; Anti-Bellum, Rozoff, 6 apr. 2021; NATO, apr. 2021; Rozoff, 8, 9, 13 (samt 16:e, i vilket Zelenskij upprepar krav på NATO-medlemskap, för att till slut få Ryssland att invadera landet – vilket Väst visste om, varför man beordrade myndigheterna att offentligt upprepa önskan medan man utförde militär provokation i Östeuropa) apr. 2021; The White House, Joseph Biden, 15 apr. 2021; Ukrinform, 17 apr. 2021.
18. Responsible Statecraft, Ted Galen Carpenter, 14 dec. 2020; Kovalevitj, sep. 2020. Som en fotnot kan man citera vad dissidentpressen i Ukraina noterade samtidigt. Alexander Skubchenko skrev om regeringen i Kiev: “ifall era ‘västerländska partner’ kommer strida mot Ryssland, kommer striden äga rum på deras ‘bakgård och ni kommer användas som billig kanonmat”. Alexej Romanov talade om de militära tendenserna i Ukraina i och med “Den nya amerikanska ambassadören till Ukraina, Keith Dayton [som i Georgien 2008 rekommenderade att Saakasjvili “besegra Ryssland”]”: “flyg över Ukraina av amerikanska strategisk bombflygplan, flyg av underrättelseflygplan, och frekventerade av USA:s Flotta i regionen. Att anlita en högt rankad militärkommandör till ambassadör. Förstår ni inte vad det kommer leda till? Det visar sig att USA förbereder sig för krig med Ryssland […] Kanonmaten är redo”.
19. Nyhetsbanken, 21 dec. 2021. För noggrann diskussion, se Olluri i Global Politics, jan.-feb. 2022.
20. Aftonbladet, Anders Lindberg, 21 dec. 2021; DI, Frida Wallnor, 21 dec. 2021; 4 jan. 2022.
21. Multipolarista, Benjamin Norton, 8 mar. 2022. För fler kommentarer, se dessutom, e.g., The Guardian, Ted Galen Carpenter, 28 feb. 2022.
22. The Grayzone, TJ Coles, mars 2022.
Har jeg løst en folkehelseinstituttgåte?
Av Terje Sørensen - 2. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/har-jeg-lost-en-folkehelseinstituttgate/
Dette emnet har jeg i ulikt omfang og i ulike sammenhenger kommet inn på en del ganger i ymse fora, men det gir meg stadig grunn til å reflektere og stille spørsmål. Blant annet følgende:
Av Terje Sørensen, pensjonert advokat.
I nettpublikasjonen «Covid-19 Ukerapport – uke 10» for 16.3.2022 (https://www.fhi.no/contentassets/8a971e7b0a3c4a06bdbf381ab52e6157/vedlegg/2.-alle-ukerapporter-2022/ukerapport-uke-10-07.03—13.03.22.pdf), side 15, opplyser Folkehelseinstituttet (FHI) følgende [min arrangering av store fonter]:
Covid-19-assosierte dødsfall er definert som dødsfall hvor covid-19 er angitt som underliggende eller medvirkende årsak på dødsattesten. Data på dødsfall er trukket ut 16. mars 2022 kl. 00.00. Tallene kan bli justert ut fra etterregistreringer, spesielt den siste uken. Mens man tidligere kun inkluderte dødsfall med en positiv prøve i MSIS, inkluderes nå også dødsfall uten en positiv prøve i MSIS.
[MSIS = Meldingssystem for smittsomme sykdommer – drives av Folkehelseinstituttet (FHI)]
Man hadde altså til da et «Gammelt Tellesystem» (GT) og gikk så over til et «Nytt Tellesystem» (NT).
I et Facebook (FB)-innlegg med overskrift «INTET NYTT FRA CORONA/COVID19-FRONTEN» fra 23.12.2022 (se min FB-scrapbook, https://www.terje-sorensen.no/terjep%C3%A5facebook.slideshow.pdf), side 471 setter jeg opp en graf (pyntet med en julenisse) der jeg viser utviklingen av GT og NT når det gjelder corona/covid19 (cc19)-relaterte dødsfall frem til uke 50/2022.
Ut fra de samme analyser og beregninger har jeg utarbeidet en ny graf som går frem t.o.m. uke 3/2023. Og man ser klart forskjellen mellom GT og NT fra og med årsskiftet 2021/2022 – se medfølgende ILLUSTRASJON 1.
Basert på enkelttallene for hver uke f.o.m. uke 9/2020 t.o.m. uke 3/2023 har jeg regnet ut at det er stor forskjell mellom det samlede antallet cc19-døde etter GT og de samme etter NT. Tallene er hhv. 3057 personer mot 5112 – det er differanse på 2055 personer, eller slik at NT-tallet er 148 % høyere enn GT-tallet.
Og her begynner jeg å undre meg: Ville det ikke være naturlig at FHIs hovedoppgave her i verden var å redusere dødstallene mest mulig og ikke øke dem? Hvorfor bryr instituttet seg om å hente inn data fra to (2) kilder når det frem til mars 2022 har fungert utmerket med kun én (1) kilde, og dette medfører høyere dødstall og er til ugunst hva gjelder FHIs evne til å redusere dødstallene?
Og så drister jeg meg til en nesten uhøflig tankerekke:
Hva om FHI bevisst har ønsket å høyne cc19-dødstallene?
Og hvorfor i all verden kan instituttet ha ønsket noe slikt tilsynelatende absurd? «Hvor ligger hunden begravet»? som det heter i ordspråket som jo betyr noe slikt som «Hvor er forklaringen».
Noen google-søk gir meg en mulig antydning til en plausibel opplysning, nemlig at FHI faktisk har ønsket å beholde – helst styrke – sitt budsjett som kommer fra Staten og ikke minst å unngå at noen av dets medarbeidere kommer til å miste sine jobber. Jeg har funnet en del oppslag på nett som kan tyde på at FHI har visst om at deres budsjett kommer til å bli kraftig redusert, og at jobber kan gå tapt. Se denne skjermdumpen fra nettpublikasjonen «FriFagbevegelse» fra 26.8.2022, oppdatert 30.8.2022 – medfølgende ILLUSTRASJON 2.
Artikkelen har ellers en link med denne tittelen «Ansatte raser mot FHI-kutt: – Dette er takken fra Norge, liksom» som er et intervju med hovedtillitsvalgte Marc Gayorfar i FHI som raser over det planlagte statsbudsjettforslaget. Intervjuet er publisert 4.8.2022 og oppdatert 26.8.2022 – det er noen dager før selve den forannevnte hovedartikkelen i FriFagbevegelse.
Utover resten av året omtales det samme også i andre nettpublikasjoner. Gjør et google-søk og sjekk selv!
Per 4.8, eventuelt 8.8.2022, er det altså slik at FHI allerede da hadde fått signaler om kraftige kutt i statsbudsjettet for 2023. Hvor tidlig hadde man fått slike signaler? Det kan jeg ikke si med holdbart bevisbelegg, men jeg finner det ganske sikkert at FHI har fått signalene langt tidligere. Norske styringsmyndigheter er alltid – og ofte lusekoftekledd på et eller annet hotell langs en av innsjøene rundt Oslo – tidlig i gang med statsbudsjettarbeidet for kommende år, og deltakerne er som regel fra alle sider av statsforvaltningen og, hemmeligstemplet eller ikke, så sildrer budsjettryktene nedover til kreti og pleti i de berørte fagetater.
Terje Sørensen
Pensjonert advokat
Matens framtid (bestemmer vi!)
Av James Corbett - 2. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/matens-framtid-bestemmer-vi/
Av James Corbett, corbettreport.com, 29. januar, 2022
Fra GMO og lab-dyrket kjøtt til «Eat Ze Bugs» agenda og molekylær gastronomi, lesere av Hva er fremtiden for mat? vil vite at den globale kabalen er travelt opptatt med å lage uhyggelige planer for å omorganisering av vår matforsyning.
Og som lesere av Hvem står bak the Great Reset av mat? vil vite at den globale kabalen inkluderer de vanlige mistenkte – Rockefellers, Gates, World Economic Forum, så vel som oppkomlinger som EAT Forum. (Og la oss ikke glemme BlackRock!)
Men for de som ønsker å unngå de skumle kulinariske påfunnene til Great Food Resetters, etterlater det fortsatt spørsmålet: hva gjør vi med denne agendaen?
Å svare på det spørsmålet er vår oppgave for i dag.
Motoffensiven
Hvis det er noen gode nyheter å få i den triste sagaen om fremtidig (falsk) mat, er det at folket våkner opp til Great Food Reset-agendaen, og de er ikke glade for den dagsordenen.
Et trivielt eksempel på motkrefter mot den falske matagendaen og oligarkene som forvalter den, kan du se på Bill Gates ‘nylige «AMA» (spør meg om hva som helst) tråd på reddit, der et tungt oppstemt spørsmål satte problemet direkte til USAs største landbrukseier:
Hvorfor kjøper du opp så mye jordbruksland, tror du dette er et problem med milliardærformuen og hvor mye du uforholdsmessig kan skaffe deg? [sic]
Gates’ svar – å bruke faktasjekkernes ACKSHUALLY! ved å påpeke at han «eier mindre enn 1/4000 av jordbruksarealet i USA [sic]» og at hans eneste interesse for gårder er «å gjøre dem mer produktive og skape flere arbeidsplasser,» er å forvente av en mann som har brukt milliarder på PR og propaganda de siste tiårene, for å transformere sitt offentlige image fra utskjelt teknologimonopolist til en aktet milliardærfilantrop.
Svaret på det svaret – å observere at 1/4 000 av amerikansk jordbruksland fortsatt er et utrolig stort landområde, og at Gates ikke forklarte hvordan konsolidering av jordbruksland på færre hender vil forvandle landbrukssektoren, viser at publikum ikke lenger kjøper Gates’ PR.
Et mindre trivielt eksempel på motkrefter mot Gates og hans like, er å finne i «Open Letter to Bill Gates on Food, Farming, and Africa» publisert i november i fjor og signert av ikke mindre enn 50 organisasjoner dedikert til matsuverenitet, inkludert Community Alliance for Global Justice / AGRA Watch og Alliance for Food Sovereignty in Africa. Brevet håner Gates rolle i å «skape selve problemet» med global matmangel som han angivelig «fikser», og anklager ham for å fremme ineffektive (men lønnsomme) teknokratiske løsninger i stedet for enklere, billigere landbruksløsninger:
«Det er allerede mange konkrete, pågående forslag og prosjekter som arbeider for å øke produktiviteten og matsikkerheten, fra produksjonsanlegg for biogjødsel og biopesticid, til agroøkologiske opplæringsprogrammer for bønder, til eksperimentering med nye vann- og jordforvaltningsteknikker, jordbrukssystemer med lav inngang og skadedyravskrekkende plantearter». . . fra bøndenes svar: Det du gjør her er manipulering, du presenterer praktiske, pågående, bonde-ledede løsninger som på en eller annen måte fantasifulle eller latterlige, mens du presenterer dine egne foretrukne tilnærminger som pragmatiske. Likevel er det dine foretrukne, høyteknologiske løsninger, inkludert genteknologi, nye avlsteknologier og nå digitalt landbruk, som faktisk konsekvent ikke har klart å redusere sult eller øke mattilgangen som lovet.
Motoffensiven mot transformasjonen av matforsyningen er imidlertid ikke begrenset til Gates og hans selvtitulerte innsats i stiftelsen sin.
Motstand mot GMO-matvarer, for eksempel, er massiv. Faktisk, jo mer bioteknologimilliardærene prøver å skyve sine genmodifiserte monstrositeter på store deler av den menneskelige befolkningen, jo mer reiser publikum seg for å avvise dem. Bare de siste månedene har vi sett folk gjøre opprør mot GMO i Tyrkia, Kenya, Nigeria, Mexico , Pakistan og Indonesia.
Alle disse protestene mot Great Food Reset er håpefulle tegn. De viser at publikum ikke bare kommer til å svelge det som legges på tallerkenen deres. Men enda viktigere enn disse eksemplene på protest og motstand, er de tingene vi kan gjøre for å ta fremtiden til maten bort fra agrobusiness-konspiratørene og deres kjøpte og betalte politikere og legge den tilbake i hendene på folket.
Mer enn motoffensiv
Ja, åpne brev til Bill Gates og protester mot innføringen av GMO og lignende eksempler på motstand mot transformasjonen av matforsyningen, er oppmuntrende bevis på at «vi folket» er klare til å stå opp mot agrobusiness mafiaen og bioteknologiske milliardærer og næringskjeden av falske flagg. Men la oss være klare på ett punkt: Vi kommer ikke til å fundamentalt avspore denne fremtidige matagendaen bare ved å appellere til regjeringsregulatorer eller be oligarkene om å være snille mot oss.
For at vi ikke trenger å minne om hvorfor slike taktikker ikke er tilstrekkelige for å oppnå reell endring, her er en rekke av overskrifter fra de siste månedene som gjør det krystallklart at hele agrobusiness oligopolet og «regulatorene» som angivelig holder dem i sjakk, er en og samme:
Miljøaktivister protesterer mot eks-Syngenta-sjefens utnevnelse som rådgiver
EU trener GMO-industrien om hvordan man kan få støtte til deregulering av GMO
Flertallet av medlemmene i Storbritannias nye GMO-reguleringskomité har interessekonflikter
Nei, protester, åpne brev og appeller til regjeringen er ikke «svaret» på den konstruerte matkrisen vi står overfor. De er nyttige til å kjøpe oss tid mens vi gjør i stand vår flukt fra det globale industrielle landbrukssystemet, men deri ligger det virkelige poenget. For å ha noen sjanse til å unngå innsektburgere og syntetisk sorbét fra de potensielle mattyrannene, må vi flykte fra bedriftens industrielle mattransportbånd, som har gjort at matforsyningen vår kan sentraliseres og monopoliseres i utgangspunktet.
Heldigvis, i motsetning til propagandaen til den (Gates / Rockefeller-sponsede) «grønne revolusjonen», trenger vi ikke å stole på dyre, patenterte teknologier eller eksotiske laboratorieteknikker for å mate verden. Kunnskapen om hvordan man skal jobbe med naturen i stedet for mot den, eksisterte lenge før den nåværende avlingen av teknokrater innen agrobusiness dukket opp. Verktøyene for å høste jordens naturlige overflod er allerede i våre hender.
I 2017 ga ETC Group – en uavhengig, donorfinansiert forskningsorganisasjon som «overvåker virkningen av nye teknologier og bedriftsstrategier på biologisk mangfold, landbruk og menneskerettigheter» – ut «Hvem vil mate oss? Den industrielle næringskjeden vs nettverket av matproduserende bønder». Denne rapporten avkrefter møysommelig myten som spres av matoligarkene om at bare moderne, kapitalintensive, teknologiske jordbruksmetoder kan produsere mengden mat som trengs for å mate verden.
I stedet viser studien at «bøndenes matnettverk» – det mangfoldige systemet av småskalaprodusenter koblet fra Big Ag – faktisk mater 70% av verdens befolkning ved å bruke bare 25% av verdens landbruksressurser. Rapporten konkluderer: «Minst 3,9 milliarder mennesker er enten sultne eller underernærte fordi den industrielle næringskjeden er forvrengt, altfor dyr, og etter 70 års forsøk ikke kan oppskalere for å mate verden.»
Selv om (klart partiske, dårlig argumenterte) «innsigelser» mot ETC-gruppens konklusjoner har blitt publisert av de vanlige mistenkte, er det virkelige tegnet på småprodusentenes makt til å stå opp mot Big Ag-oligarkene, at de samme oligarkene prøver å kapre selve Peasent Food Web, nettverket av matproduserende bønder og bruke det til å fremme sine egne mål. Det er tross alt mye å si om fremveksten av agroøkologi de siste årene, og hvordan «studiet av forholdet mellom landbruksavlinger og miljø» nå blir til smidde våpen for Komiteen for verdens matvaresikkerhet og lignende globalistiske organisasjoner, som en måte å fremme «bærekraftig» landbrukspraksis (som å stenge ned småbønder i Nederland og Sri Lanka og andre steder).
Men i forbindelse med dagens utforskning er det bare viktig å forstå at myten om at vi må stole på Big Ag-plutokratene for å mate verden, er nettopp det: en myte.
Det er en myte som viderefører det industrielle landbrukssystemet.
Det er en myte som har gjort det mulig for et bedriftskartell å sentralisere hele matforsyningen vår i hendene på noen få oligarker, og dermed gi dem makten til å omstrukturere den matforsyningen etter eget ønske.
Og verst av alt, det er en myte som har holdt oss fra å gjenkjenne det viktigste faktum av alle: fremtiden for vår matforsyning er ikke skrevet i stein. Erstatningen av maten vår med syntetisk, lab-laget junk, er ikke et bekreftet faktum.
Som det viser seg, har Davos Mann-jetsettet og deres bedriftskamerater og filantro-kapitalistiske venner ikke full kontroll over jorden (ennå). Det er fortsatt en rolle for oss å spille i å bestemme hvordan fremtiden til maten utfolder seg.
Det er VI som må bestemme framtida
Hvis målet vårt ikke er å falle i de nøye utlagte fellene til det ukulinariske kartellet, er det første vi kan gjøre: vi kan (for tiden, i det minste) velge å unngå deres falske matvarer.
Dette kan virke som et åpenbart poeng, men det er likevel viktig å huske. Våre valg betyr noe, og vi kan forhindre matovertakelsen ved å velge bort (til og med delvis) produkter fra bedriftens matsystem.
For et perfekt eksempel på denne villedende enkle observasjonen, trenger vi ikke se lenger enn historien om «Posilac«, Monsantos genetisk utviklede rekombinante veksthormon for storfe (rBGH), som ble injisert i melkekyr for å øke melkeproduksjonen. Posilac ble (ikke overraskende) godkjent av det såkalte FDA, til tross for at melken fra Posilac-behandlede kyr inneholdt puss og antibiotika fra sykdommen mastitt, forårsaket av hormonet, og det hadde så mye som ti ganger nivåene av IGF-1 (insulinlignende vekstfaktor) som vanlig melk.
Men den rBGH-lastede melken fra de Posilac-behandlede kyrene varte ikke lenge i butikkhyllene. Presset av publikum ble FDA-inspektører tvunget til å innrømme forurensningen i rBGH-melken, og Monsanto ble tvunget til å redusere Posilac-forsyningen med 50%.
Forbrukerne stoppet ikke der. I løpet av de neste årene dukket det opp en forbrukerkampanje på grasrotnivå, for å kreve rBGH-fri melk. Disse forbrukerne fortsatte å kreve det og kreve det og kreve det . . . helt til de fikk det.
I 2010 hadde to tredjedeler av de 100 største produsentene gått over til rBGH-fri melkeproduksjon. Fra da av ble rBGH-fri melk stolt merket som sådan, og store forhandlere begynte å ta rBGH-melk fra hyllene på grunn av overveldende forbrukerpress. I dag er rBGH-melk, en gang nesten allestedsnærværende over hele Amerika, en sjeldenhet i butikkhyllene.
Det er tegn på at et lignende fenomen utspiller seg med den falske kjøttagendaen. Faktisk har bunnen allerede begynt å falle ut av den laboratoriekonstruerte, cellekulturerte falske kjøttindustrien, til og med Bloomberg innrømmer at den falske kjøtttrenden er en kjepphest hvis 15 minutter i rampelyset omtrent kan være oppbrukt. Supermarkedsalget av falskt kjøtt gikk ned 14% i fjor, salget fra falske kjøttrestauranter gikk ned 9% fra tre år siden, og under den verste av de svindel-pandemiske matmanglene var mange raske til å påpeke at det eneste kjøttet som lå igjen på hyllene i supermarkedene, var det falske kjøttet som publikum tydeligvis ikke vil ha.
Disse historiene er viktige fordi de understreker et utrolig viktig poeng: våre valg betyr noe. Vi tar valg hver eneste dag om hvor vi kjøper maten vår, hvem vi kjøper den fra og hva vi til slutt tillater i kroppen vår. Det er ikke en perfekt makt: monetære begrensninger og mangel på åpenhet som er bakt inn i vårt eksisterende matsystem, betyr at vi ikke utøver total kontroll over middagstallerkenen vår, men kraften vi har er viktig, og det gjør en forskjell.
Utover vår situasjon som forbrukere har vi imidlertid også en rolle å spille i å bygge opp «Peasant Food Web,» som vil danne grunnlaget for ethvert sant alternativ til de altfor bearbeidede, syntetiske matvarene i det industrielle matsystemet. Det er mange, mange måter å gjøre dette på.
Vi kan engasjere oss i urbant hagearbeid.
Vi kan plante våre egne seiershager.
Vi kan studere permakulturdesign og lære om matskoger for å oppdage hvordan vi kan høste jordens naturlige overflod.
Vi kan utforske REKO-Ringer, Farm Shares og Farmer Bazaars.
Vi kan starte (eller støtte) geriljahagearbeid.
Vi kan benytte oss av verktøyene for å finne og skaffe lokale dyrkere og gratis mat.
Ingen av disse er totalløsninger. Ingen av dem vil hjelpe oss med å oppnå 100% matsuverenitet over natten. Men hvert skritt vi kan ta mot å finne, kjøpe, støtte og dyrke plasser for fersk, økologisk mat er en seier. Selv et barns første steg bort fra supermarkedet og i retning bondens marked er et skritt i riktig retning, og det hjelper oss å forberede oss på dagen da vi vil bli tvunget til å enten spise Ze Bugs, eller gjøre tingene selv.
Uansett er det viktig at vi begynner å engasjere oss i de mange, mange løsningene som tilbys nå. Enten man forstår intrigene til Food Resetters eller ikke, kan det ikke være tvil om at det kommer en matkrise. Faktisk vil det være et punkt i fremtiden, på grunn av «cyberangrep» eller krig eller ekstreme anti-klimatiltak, eller svindel-epidemier eller «mystiske branner» på matbehandlingsanlegg eller noen av en million andre konstruerte eller fabrikkerte nødsituasjoner, den globale matforsyningen vil bli anstrengt til bristepunktet. Og hvem kan tvile på at oligarkene i det kriseøyeblikket vil utnytte sin fordel og presse sine syntetiske matvarer på publikum som «løsningen» på problemet de har skapt?
Konklusjon
For de som tror at de groteske visjonene om kulinarisk dystopi som tilbys i denne serien på The Future of Food, bare er advarsler om hva som en dag kan skje, er det på tide å våkne opp og møte fakta. The Future of Food marerittet kommer ikke. Det er allerede her.
I tilfelle du gikk glipp av det, har EU godkjent bruken gjennom ikke tidligere konsumert i EU før 1997, «delvis avfettet kakerlakkpulver,» som en «ny mattilsetning» for konsumering.
India har nettopp godkjent genmodifisert sennep for kommersiell dyrking til tross for en rapport som viser at ingen helseekspert deltok i reguleringsprosessen.
Småbønder reiser seg allerede rundt om i verden mens regjeringer slår ned på deres virksomhet under påskudd av å «redde miljøet».
Denne globale mattransformasjonen skjer allerede. Og hvis vi bare opprettholder status quo og pliktoppfyllende spiser det som legges på tallerkenen vår, så vil det globale oligarkiet få viljen sin, og vi vil alle spise søppel.
Så neste gang du er i matbutikken og stirrer på en pakke bearbeidet mat som kanskje eller ikke inneholder GMO eller bearbeidet insektpulver eller falskt kjøtt eller noe av denne andre Frankensteinmaten, spør deg selv:
Hva betyr det at Great Food Reset-mannskapet vil at du skal spise Ze Bugs?
Hva betyr det at de serverer deg hundemat?
Hva betyr det at de vil at du skal drikke din egen urin?
Hva betyr det at de vil at du bokstavelig talt skal spise søppel?
Og hvis det er sant at vi er det vi spiser, hva prøver de å gjøre oss til?
Når alt er sagt og gjort, la oss huske på hva som virkelig er på bordet her: selve menneskehetens fremtid.
Og husk, hvis reisen på tusen mil begynner med et enkelt steg, begynner reisen til en vekkelse i landbruket med et enkelt frø. (Et upatentert, naturlig, ikke-GMO frø, vil det si.)
Originalens tittel:
The Future of Food (Is Ours to Decide)
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.
Gunhild Stordalen og hennes EAT-milliardærer
Hvem står bak The Great Food Reset?
Avledningens spøkelser: USA gjeter NATOs papirtigre inn i glemselen
Av Larry Johnson - 2. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/avledningens-spokelser-usa-gjeter-natos-papirtigre-inn-i-glemselen/
Av Larry Johnson, 30. januar 2023.
Innen synsvidde av den olympiske stadion som Albert Speer bygget for Hitlers OL i 1936, ruver det en høy ås over det fasjonable Grunewald-distriktet. Et sjeldent syn i det flate Berlin, det var en gang en hoppbakke der og brukes fortsatt av skiløpere om vinteren. Toppen er rettet av og en NATO-lyttestasjon, som ble brukt under den kalde krigen for å avlytte russiske styrker og deres allierte i Warszawapakten, ligger der forlatt.
Men det er ikke noe naturlig med åsen. Den kalles «Teufelsberg», djevelens fjell, med god grunn. Fjellet er laget av ruinene fra titusenvis av ødelagte bygninger fjernet fra Hitlers Berlin, da byen møysommelig ble gjenoppbygd.
Det var en konsekvens av forrige gang Tyskland sendte stridsvogner inn i Ukraina. Og russerne etterlot seg en iøynefallende påminnelse over gaten fra den utbrente Wilhelmine Reichstag-bygningen. Den huser det dagens tyske parlament og heter nå Forbundsdagen, som Olaf Scholz driver som nåværende kansler. Like ved står det massive russiske krigsminnesmerket, høyt flankert med to av T 34-stridsvognene som den sovjetiske hæren hadde drevet fra Russland for å knuse inn i hjertet av Tyskland i 1945.
Men det har ikke påvirket den massive inkompetansen til det siste amerikanske, tvungne NATO-bidraget, med utstyr til de tapende ukrainerne, godt på vei til nederlag. Problemet med den amerikanske responsen generelt, er det samme problemet som USA har stått overfor i alle sine andre mislykkede militære svar i det siste halve århundret. Vi ser ut til å være i stand til å definere vårt oppdrag, men ikke vårt mål.
I dette tilfellet ser USA sitt oppdrag med å svare på det ukrainske tilbudet om forsyning av tropper til å kjempe krigen til seier, hvis Vesten vil levere utstyret. Dessverre har den amerikanske administrasjonen og forsvarsetablissementet ikke tatt seg bryet med å forstå, langt mindre analysere de militære realitetene som Ukraina står overfor. Til tross for å ha amerikanske rådgivere på plass i Ukraina, har ukrainerne blåst ut de nesten 2 millioner granatene som er sendt dem. Tilsynelatende gjorde ikke amerikanske militærplanleggere regnestykket på forhånd, og nå har de våknet og gitt Ukraina beskjed om at det ikke er nødvendig å svare på alt det russiske artilleriet som kommer inn, for tiden med en hastighet på ti granater mot en ukrainsk.
Og i stedet for å planlegge målet og evaluere hvilken arbeidskraft og utstyr som ville være nødvendig for å oppnå det, hoppet det amerikanske forsvarsetablissementet i NATO rett inn og ventet til begynnelsen av 2023 med å kunngjøre to studier, ved at CSIS og Rand projiserte tøffe utsikter.
Dette er kanskje ikke så overraskende gitt den forsiktige unngåelsen av noe så klebrig som faktisk militærtjeneste, fra noen i Biden-administrasjonen. Men de har likevel sterke meninger om «nasjonal sikkerhet». Og de overstyrer alle høyere militære offiserer som reiser skrikende militære spørsmål som kan avvike fra deres PR-mål. Og det er den eneste krigen de og Zelensky-regjeringen virkelig konsentrerer seg om.
Heldigvis for Bidens nasjonale sikkerhetskelnere, ser dagens amerikanske militære ut til å være kommandert av den mest forbløffende samlingen av nøye utvalgte moralske feiginger i vår nasjons historie.
Så det er heller ikke overraskende, hvis politisk avledning, ikke effektivitet, er det eneste målet: å blåse opp tallene i pressemeldinger er viktigere enn innvirkning på slagmarken. Så vi strakk oss inn i vår beholdning av foreldet utstyr og hostet opp for eksempel 200 M113 pansrede personellkjøretøyer. Disse er tynnpansret med aluminiumslegering, antikviteter fra Vietnamkrigens tider og kan være egnet til å flytte lik eller sårede, men lite annet. De kan lettere defineres som «mål».
Vi kastet også inn 50 eller flere Bradleys, og tyskerne bidro med 40 Marder Infantry Fighting Vehicles (IFVs)), designet for 50 år siden, med både små og få våpen og designet for å brukes i dag, bare i kombinerte våpenkonfigurasjoner ledsaget av en tank til 3 eller flere IFVer. Uten stridsvogner og den kombinerte våpentreningen er de, i likhet med 113-ene, i ganske stor grad mål. Franskmennene kom opp med noen pansrede biler med en hyggelig liten kanon, som i det minste kunne være nyttige som et antitankvåpen hvis de ble gravd inn, men ville aldri overleve lenge på en moderne slagmark, og det er grunnen til at franskmennene bruker dem i Afrika.
Det er noen MRAPS, og Humvees for å blåse opp de misvisende tallene, med flere mål som burde brenne veldig bra, noen mindreverdige kanoner og foreldede missiler og annet fyllstoff. Det eneste problemet med alt dette utstyret er at mye av det må «renoveres», og når det hele begynner å fungere, er det et vedlikeholdsmareritt av inkompatible deler og forskjellige våpensystemer. Dette utstyret vil ankomme i rykk og napp, på ennå ikke spesifiserte tidspunkter, og alle krever spesialisert opplæring fra den minkende ukrainske styrken som er tilgjengelig.
Problemet er at Zelensky hyler at hvis han ikke får stridsvogner innen august, er alt dette en akademisk øvelse. Oberstløytnant Daniel Davis, en panseroffiser, kan ikke se noen måte der stridsvognene kan rehabiliteres leveres og at mannskapene får trent minimalt, før høsten.
Ingenting av dette avbryter den politiske muskelbruken fra kelnerne i Biden National Security korps. Det som tross alt teller er PR-kampanjen og å sørge for at USA og NATO kan sees på som dedikerte givere av alt spøkelsesutstyret de kan, for å møte Zelenskys absurde «behov» i hans egen PR-krig, for å opprettholde en viss troverdighet i hans kollapsende regime.
Så, etter en absurd kamp med tautrekking på et møte på Ramstein, forpliktet USA 31 av sine Abrams M1-er (etter renovering selvfølgelig), komplett med støttekjøretøy og mannskapstrening. Det er en hel panserbataljon, i en krig som på 11 måneder har sett nesten 8000 ødelagte ukrainske pansrede kjøretøy alene. Og mot protesten fra sin egen hær, har Tysklands Scholz galant gått med på å besørge 112 av sine avanserte Leopard 2-stridsvogner, i løpet av «en uspesifisert tidsperiode».
Nå har alle sine pressemeldinger i orden, spøkelsesutstyret som angivelig utgjør dem, vil smertefullt, og uten tvil med betydelige forsinkelser, samlet. Militære kontraktører vil overalt jobbe opp bonuser de fikk fra sine lokale nasjonale NATO-bevilgninger, for arbeidet det tok å montere og renovere den største konvoien av foreldet utstyr i militærhistorien.
Og bare muligens, når bladene faller senere i år, og Zelensky soler seg i et av herskapshusene sine i Florida, vil det være den jækeligste trafikkorken noensinne på jernbanens knutepunkter i Øst-Polen.
Det meste av selve Ukraina vil være under en midlertidig russisk militær okkupasjon, etter hvert som slutten utspiller seg. Og generalstabene i flere vestlige land, inkludert USA, vil glede seg over å høre at stridsvognene deres regjeringer hadde betalt for å oppdatere, uten å påvirke militærets departementale bevilgninger, på en eller annen måte aldri ble sendt.
Dessverre var det utilsiktede konsekvenser. Etter å ha holdt ut 30 år med perfid oppførsel fra USA, etter den kalde krigen og svindelen innrømmet av Angela Merkel i Minsk-avtalen, så vel som Istanbul-avtalen, mistror russerne nå Vesten fullstendig.
NATOs mislykkede og elendig planlagte innsats til støtte for Ukraina avslørte det hule skallet organisasjonen har blitt. Den er nå mer en imponerende samling av flagg enn en troverdig militærmakt. Og Russland lærte sin egen konkurransekraft, under presset fra vestlige sanksjoner som hadde til hensikt å svekke og fragmentere henne.
Mens høylytte amerikanske generaler babler i vei offentlig om å møte den kinesiske utfordringen over Taiwan, får den nylige erfaringen fra russiske generaler dem til å lure på om det amerikanske militæret kunne forsvare Catalina øya utenfor California.
Russerne har lært mye. Hva har USA og NATO lært?
Hva vil Russland gjøre nå?
Originalen ligger her:
PHANTOMS OF THE EYEWASH: AMERICA HERDS NATO’S PAPER TIGERS INTO OBLIVION By Thomas Lipscomb
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.
Ukraina: Krigen som feilet
Av Chris Hedges - 2. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/ukraina-krigen-som-feilet/
NATOs krig i Ukraina, som var ment å svekke det russiske militæret og drive Vladimir Putin fra makten, går ikke etter planen. Nytt sofistikert militærutstyr vil ikke hjelpe.
Av Chris Hedges, 29. januar 2023, ScheerPost
Imperier i terminal tilbakegang hopper fra en militær fiasko til den neste. Krigen i Ukraina, et nytt forkludret forsøk på å gjenreise USAs globale hegemoni, passer med dette mønsteret. Faren er at jo verre ting ser ut, jo mer vil USA eskalere konflikten og potensielt provosere åpen konfrontasjon med Russland. Hvis Russland utfører gjengjeldelsesangrep på forsynings- og treningsbaser i nabolandene i NATO eller bruker taktiske atomvåpen, vil NATO nesten helt sikkert svare med å angripe russiske styrker. Vi vil ha antent tredje verdenskrig, hvilket kan resultere i en verdensødeleggende atomkrig.
USAs militære støtte til Ukraina begynte med det grunnleggende – ammunisjon og angrepsvåpen. Biden-administrasjonen krysset imidlertid snart flere selvpålagte røde linjer for å gi en flodbølge av dødelig krigsmaskineri: Stinger luftvernsystemer; Javelin panservernmissiler; M777 haubitser; 122 mm GRAD-raketter; M142 rakettartillerisystem; Patriot luftforsvarbatterier; National Advanced Surface-to-Air Missile Systems (NASAMS); M113 pansrede personellkjøretøy; og nå 31 M1 Abrams tanks, som del av en ny $400M pakke. Disse stridsvognene vil bli supplert med 14 tyske Leopard 2A6 stridsvogner, 14 britiske Challenger 2 stridsvogner, samt stridsvogner fra andre NATO-medlemmer, inkludert Polen. Neste på listen er pansergjennomtrengende ammunisjon med utarmet uran (DU) og F-15 og F-16 jagerfly.
Siden Russland invaderte 24. februar 2022, har kongressen godkjent mer enn 113 milliarder dollar i bistand til Ukraina og allierte nasjoner som støtter krigen i Ukraina. Tre femtedeler av denne bistanden, 67 milliarder dollar, har blitt bevilget til militære utgifter. Det er 28 land som overfører våpen til Ukraina. Alle, med unntak av Australia, Canada og USA, er i Europa.
Den raske oppgraderingen av sofistikert militærutstyr og hjelp gitt til Ukraina er ikke et godt tegn for NATO-alliansen. Det tar mange måneder, om ikke år, med trening å betjene og koordinere disse våpensystemene. Tankslag – jeg var i det siste store tankslaget utenfor Kuwait City under den første Gulf-krigen som reporter – er svært koreograferte og komplekse operasjoner. Panser må fungere i tett samarbeid med luftmakt, krigsskip, infanteri- og artilleribatterier. Det vil ta mange, mange måneder, om ikke år, før ukrainske styrker får tilstrekkelig opplæring til å betjene dette utstyret og koordinere de forskjellige komponentene i en moderne slagmark. Faktisk lyktes USA aldri med å trene de irakiske og afghanske hærene i kombinert våpenmanøverkrigføring, til tross for to tiår med okkupasjon.
Jeg var med Marine Corps i februar 1991 som presset irakiske styrker ut av den saudiarabiske byen Khafji. Forsynt med overlegent militærutstyr ga de saudiske soldatene som holdt Khafji ineffektiv motstand. Da vi kom inn i byen, så vi saudiske tropper i kommanderte brannbiler som stakk av sørover for å unnslippe kampene. Alt det fjonge militærutstyret som saudierne hadde kjøpt fra USA, viste seg å være verdiløst fordi de ikke visste hvordan de skulle bruke det.
NATOs militære sjefer forstår at infusjonen av disse våpensystemene i krigen ikke vil endre det som i beste fall er en stillingskrig, hovedsakelig definert av artilleridueller over hundrevis av kilometer med frontlinjer. Kjøpet av disse våpensystemene – en M1 Abrams-tank koster 10 millioner dollar når trening og vedlikehold er inkludert – øker fortjenesten til våpenprodusentene. Bruken av disse våpnene i Ukraina gjør at de kan testes under slagmarksforhold, noe som gjør krigen til et laboratorium for våpenprodusenter som Lockheed Martin. Alt dette er nyttig for NATO og for våpenindustrien. Men det er ikke veldig nyttig for Ukraina.
Det andre problemet med avanserte våpensystemer som M1 Abrams med sine 1500 hestekrefters turbinmotorer som går på jetdrivstoff, er at de er temperamentsfulle og krever svært avansert og nesten konstant vedlikehold. De gir ingen tilgivelse til dem som driver dem eller gjør feil; da feil kan faktisk være dødelig. Det mest optimistiske scenariet for utplassering av M1-Abrams-tanks i Ukraina er seks til åtte måneder, mer sannsynlig lenger. Hvis Russland starter en storoffensiv til våren som forventet, vil ikke M1 Abrams være en del av det ukrainske arsenalet. Selv når de ankommer, vil de ikke endre maktbalansen nevneverdig, spesielt hvis russerne er i stand til å gjøre om tanksene, bemannet av uerfarne mannskaper, til forkullede vrak.
Så hvorfor all denne infusjonen av høyteknologiske våpen? Vi kan oppsummere det med ett ord: panikk.
Etter å ha erklært en de facto krig mot Russland og åpenlyst oppfordret til fjerning av Vladimir Putin, ser krigens halliker med redsel mens Ukraina blir rammet av en nådeløs russisk utmattelseskrig. Ukraina har lidd nesten 18.000 sivile ofre (6.919 drepte og 11.075 såret). Den har også sett rundt 8 prosent av den totale boligmassen ødelagt eller skadet og 50 prosent av energiinfrastrukturen direkte påvirket av hyppige strømbrudd. Ukraina krever minst 3 milliarder dollar i måneden i ekstern støtte for å holde økonomien flytende, sa administrerende direktør i Det internasjonale pengefondet nylig. Nesten 14 millioner ukrainere har blitt fordrevet – 8 millioner i Europa og 6 millioner internt – og opptil 18 millioner mennesker, eller 40 prosent av Ukrainas befolkning, vil snart trenge humanitær hjelp. Ukrainas økonomi sank med 35 prosent i 2022, og 60 prosent av ukrainerne må nå leve for mindre enn 5,5 dollar om dagen, ifølge anslag fra Verdensbanken. Ni millioner ukrainere er uten strøm og vann mens temperaturen er under frysepunktet, sier den ukrainske presidenten. Ifølge estimater fra USAs felles stabssjefer er 100.000 ukrainske og russiske soldater drept eller skadet i krigen regnet til november i fjor.
«Min følelse er at vi er i et avgjørende øyeblikk i konflikten når momentet kan skifte til fordel for Russland hvis vi ikke handler besluttsomt og raskt», sa den tidligere amerikanske senatoren Rob Portman på World Economic Forum i et innlegg av The Atlantic Council. «En sterk opptrapping er nødvendig».
For å snu logikken på hodet, argumenterer krigshaukene at «den største atomtrusselen vi står overfor er en russisk seier». Den hensynsløse holdningen til en potensiell atomkonfrontasjon med Russland fra heiagjengen for krigen i Ukraina er veldig, veldig skremmende, spesielt gitt fiaskoene de var vitne til i tjue år i Midtøsten.
De nærmest hysteriske oppfordringene fra pampene i Washington om å støtte Ukraina som et bolverk for frihet og demokrati, er et svar på det amerikanske imperiets påtagelige nedgang og forfall. Amerikas globale autoritet har blitt desimert av godt omtalte krigsforbrytelser, tortur, økonomisk nedgang, sosial oppløsning – inkludert angrepet på hovedstaden 6. januar, den feilaktige responsen på pandemien, synkende forventet levealder og pesten med masseskyting – og en serie militære nederlag fra Vietnam til Afghanistan. Kuppene, politiske attentat, valgfusk, svart propaganda, utpressing, kidnapping, brutale kampanjer mot opprør, sanksjonerte massakrer fra USA, et globalt torturprogram, stedfortrederkriger og militære intervensjoner utført av USA over hele kloden siden slutten av Andre verdenskrig har aldri resultert i etableringen av en demokratisk regjering. I stedet har disse intervensjonene ført til over 20 millioner drepte og skapt en global avsky for amerikansk imperialisme.
I desperasjon pumper imperiet stadig større summer inn i sin krigsmaskin. Den siste utgiftsposten på 1,7 billioner dollar inkluderte 847 milliarder dollar til militæret; totalen økes til 858 milliarder dollar når man tar hensyn til kontoer som ikke faller inn under de væpnede tjenesteutvalgenes jurisdiksjon, slik som Department of Energy, som fører tilsyn med vedlikehold av kjernefysiske våpen og infrastrukturen som utvikler dem. I 2021, da USA hadde et militærbudsjett på 801 milliarder dollar, utgjorde det nesten 40 prosent av alle globale militærutgifter, mer enn de neste ni landene, inkludert Russland og Kina, brukte på deres militære til sammen.
Imperiets fall
Som Edward Gibbon observerte om Romerrikets fatale begjær etter endeløs krig: «Romas fall var den naturlige og uunngåelige effekten av umådelig storhet. Velstand modnet forfallsprinsippet; årsaken til ødeleggelsen multiplisert med omfanget av erobringene; og så snart tiden eller tilfeldighetene hadde fjernet de kunstige støttene, ga det hele etter for trykket fra sin egen vekt. Historien om ødeleggelsen er enkel og åpenbar; og i stedet for å spørre hvorfor Romerriket ble ødelagt, burde vi heller bli overrasket over at det hadde eksistert så lenge».
En tilstand av permanent krig skaper komplekse byråkratier, opprettholdt av lydige politikere, journalister, vitenskapsmenn, teknokrater og akademikere, som servilt tjener krigsmaskinen. Denne militarismen trenger dødelige fiender – de siste er Russland og Kina – selv når de demoniserte ikke har noen intensjon eller evne, slik tilfellet var med Irak, til å skade USA. Vi er gisler for disse incestuøse institusjonelle strukturene.
Tidligere denne måneden utnevnte for eksempel House and Senate Armed Services Committees åtte kommissærer til å gjennomgå Bidens nasjonale forsvarsstrategi National Defense Strategy (NDS) for å «undersøke forutsetningene, målene, forsvarsinvesteringene, styrkenes stilling og struktur, operasjonelle konsepter og militære risikoer for NDS». Kommisjonen, som Eli Clifton skriver ved Quincy Institute for Responsible Statecraft, består i stor grad av individer med økonomiske bånd til våpenindustrien og amerikanske offentlige entreprenører, noe som reiser spørsmål om hvorvidt kommisjonen vil ta et kritisk blikk på entreprenører som mottar 400 milliarder dollar av forsvarsbudsjettet på 858 milliarder dollar for 2023». Clifton bemerker at lederen av kommisjonen er tidligere representant Jane Harman (D-CA), som «sitter i styret til Iridium Communications, et satellittkommunikasjonsfirma som ble tildelt en syvårig kontrakt på $738,5 millioner med forsvarsdepartementet i 2019».
Rapporter om russisk innblanding i valget og russiske roboter som manipulerer opinionen – som Matt Taibbis nylige rapportering om «Twitter Files» avslører som et forseggjort stykke svart propaganda – ble ukritisk forsterket av pressen. Det forførte demokratene og deres liberale støttespillere til å se Russland som en dødelig fiende. Den nesten universelle støtten for en langvarig krig med Ukraina ville ikke vært mulig uten dette bedrageriet.
Amerikas to regjerende partier er avhengige av kampanjemidler kampanjemidler fra krigsindustrien og blir presset av våpenprodusenter i deres delstater eller distrikter, som ansetter folkevalgte til å godkjenne gigantiske militærbudsjetter. Politikere er svært klar over at å utfordre den permanente krigsøkonomien er å bli angrepet som upatriotisk og er vanligvis en politisk selvmordshandling.
«Sjelen som er slavebundet av krig, roper om befrielse», skriver Simone Weil i sitt stykke «Iliaden eller kraftens dikt», «men selve befrielsen fremstår for den som et ekstremt og tragisk aspekt, aspektet av ødeleggelse».
Historikere omtaler det tåpelige romantiske forsøket fra imperier i tilbakegang på å gjenvinne et tapt hegemoni gjennom militære eventyr som «mikromilitarisme». Under den peloponnesiske krigen (431–404 fvt.) invaderte athenerne Sicilia og mistet 200 skip og tusenvis av soldater. Nederlaget antente en rekke vellykkede opprør i hele det athenske riket. Romerriket, som på sitt høydepunkt varte i to århundrer, ble fanget av sin hær som i likhet med den amerikanske krigsindustrien, var en stat i en stat. Romas en gang mektige legioner i det sene stadiet av imperiet led nederlag etter nederlag mens de hentet ut stadig flere ressurser fra en smuldrende og fattig stat. Til slutt, auksjonerte elitestyrken pretorianergarden bort keisertronen til høystbydende. Det britiske imperiet, som allerede var desimert av den suicidale militære dårskapen under første verdenskrig, pustet sitt siste gisp i 1956 da det angrep Egypt i en strid om nasjonaliseringen av Suez-kanalen. Storbritannia trakk seg tilbake i ydmykelse og ble et vedheng av USA. En tiår lang krig i Afghanistan beseglet skjebnen til et forfallent Sovjetunionen.
«Mens fremvoksende imperier ofte er fornuftige, ja til og med rasjonelle i sin bruk av væpnet makt for å erobre og kontrollere oversjøiske herredømmer, er falmende imperier tilbøyelige til lite gjennomtenkte maktdemonstrasjoner, og drømmer om dristige militære mesterstykker som på en eller annen måte vil ta tilbake tapt prestisje og makt, skriver historiker Alfred W. McCoy i sin bok «In the Shadows of the American Century: The Rise and Decline of US Global Power». «Ofte irrasjonelle, selv fra et imperialistisk synspunkt, kan disse mikromilitære operasjonene gi blødende utgifter eller ydmykende nederlag som bare akselererer prosessen som allerede er i gang».
Planen om å omforme Europa og den globale maktbalansen ved å degradere Russland viser seg å ligne den mislykkede planen for å omforme Midtøsten. Det leder til en global matkrise og ødelegger Europa med nesten tosifret inflasjon. Den avslører impotensen til USA, og falitten til de regjerende oligarkene. Som en motvekt til USA, skiller nasjoner som Kina, Russland, India, Brasil og Iran seg fra tyranniet til dollaren som verdens reservevaluta, et grep som vil utløse økonomisk og sosial katastrofe i USA. Washington gir Ukraina stadig mer sofistikerte våpensystemer og milliarder på milliarder i bistand i et fåfengt forsøk på å redde Ukraina, men enda viktigere, for å redde seg selv.
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert av Scheerpost:
Ukraine: The War That Went Wrong
Oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.