Nyhetsbrev steigan.no 02.01.2024
Det forhatte vindkraftverket i Sandnes leverer lite strøm, men god profitt til eierne
USA vil sjekke deg opp i norske politibaser
Hvordan Jemen blokkerer USAs hegemoni i Vest-Asia
Eksperter: WEFs mål om Net Zero vil drepe milliarder
En verdenskrig har begynt. Bryt stillheten.
Økte motsetninger i USA om Israel – Biden tar eierskap til krigen
Krigsdagbok del 90 – 25. til 30. oktober 2023
Det forhatte vindkraftverket i Sandnes leverer lite strøm, men god profitt til eierne
Av skribent - 2. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/det-forhatte-vindkraftverket-i-sandnes-leverer-lite-strom-men-god-profitt-til-eierne/
Eivind Salen i Motvind Norge tar i sin nyttårshilsen på Facebook opp Vardafjell vindkraftverk i Sandnes.
(Sitat:)
I 2021 leverte dette anlegget 0,04 TWh elektrisk kraft, noe som var skuffende. Kanskje kommer de seg nærmere 0,07 TWh eller faktisk 0,08 TWh i fjor, det er jo temmelig fabelaktig holdt opp mot de 30.395 TWh vi eksportere ut av landet i fjor. Dere ser de syv danske Vestas-turbinene på Vardafjell operere i den andre desimalen der.
Nettoeksporten fra Norge til utlandet i fjor var på 17,3 TWh. De tallene er klare fra Statnett, og illustrert i figuren nedenfor. Når det er ett desimal bak komma, forsvinner produksjonen fra Vardafjell vindkraftverk i avrundingen. De har ødelagt nabolaget for 100 boliger i umiddelbar nærhet, direkte berørt, og i tillegg kommer alle andre som ser dem, tenker på dem, og irriterer seg.
Norges Vassdrag og Energidirektorat (NVE) delte ut konsesjonen, tvang den gjennom med slik skremmende makt at det er vanskelig å reparere, selv om de nå oppfører seg bedre enn de gjorde da. Men så lenge de og det politiske Norge ikke tar et ordentlig oppgjør med praksisen, og gir rettferd for de utsatte for overgrepet, så stoler ikke jeg på dem et øyeblikk. Ingen steder i Norge er trygge.
For dette har vi også fått historiens høyeste strømpriser. Det skjer samtidig som kraftbransjen selv overtar energipolitikken og redaktøransvaret i mediene. Det er stemmene som ikke slipper ordentlig til, som forklarer hvordan det egentlig er. Det er ikke spesielt vanskelig heller, for det er offentlig tilgjengelige og etterprøvbare tall, og sammenhenger enkle å peke på, og vise frem.
For eksempel har vi strømprisene i dag, nyttårsdagen. Hoderegningen tilsier at Norge og Sør-Norge har omtrent tre ganger dyrere strømpris enn Tyskland. Det skjer etter en kraftutbygging i Norge som ikke ligner noen ting, levende mennesker er behandlet som dritt, og har blitt overkjørt så stygt og vondt at det ligner ingenting, for å bygge vindkraft. Sånn som på Vardafjell.
I 2020 var overskuddet 20,5 TWh, i 2021 17,6 TWh, i 2022 12,5 TWh, og nå i fjor, altså 17,3 TWh. Aldri har vi hatt høyere priser enn de tre siste årene.
(Sitat slutt)
(Eieren av anlegget på Vardafjell er franske Mirova som kaller seg et «conviction-based management company». De skal gi sine investorer større profitt på å investere grønt, fordi de angivelig står for «bærekraft og inkluderende økonomi». Hvor mye bærekraft det er i Vardafjell-anlegget kan man jo lett regne ut og hvor inkluderende det er å ødelegge naturen og plage innbyggerne i nærmiljøet, kan man jo også lett forstå.)
Eivind Salen avslutter med:
Det er ikke mulig å forsvare dette systemet, jobbe for det, jobbe i det, og ønske folk et godt nytt år. Det kveler samfunnet, gjennom økonomien alene. Alt det andre kommer i tillegg.
Å ønske folk godt nytt år, og å mene det, betyr å jobbe mot dette systemet med alle de ressurser og muligheter man har.
USA vil sjekke deg opp i norske politibaser
Av red. PSt - 2. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/usa-vil-sjekke-deg-opp-i-norske-politibaser/
USA krever å få tilgang til databasene til norsk politi hvis nordmenn skal få fortsette å slippe inn uten visum. Bergens Tidende skriver at USA har gjort slike fremstøt overfor flere land.
USAs sikkerhetsminister Alejandro Mayorkas ønsker å få på plass avtalene før 2026. USA krever å få full tilgang til norske politidatabaser for å kunne sjekke ut folk som reiser visumfritt og fyller ut et ESTA-skjema.
Til gjengjeld skal Norge få søke i USAs sikkerhetsdepartements databaser. Justisdepartementet opplyser til BT at de ønsker et samarbeid med USA for å hindre at kriminelle eller folk som er en sikkerhetsrisiko drar mellom landene.
Politidirektoratet skriver derimot i et notat at de nye kravene fra USA betyr mer automatiserte søk. Det kan være utfordrende med tanke på dagens regelverk, skriver de. (NTB)
Kommentar
Meldinga i BT går ut på kontroll av reisende til USA, men med USAs moderne historie er det rimelig å anta at det Washington ønsker er generell tilgang til norske politidatabaser sjøl om folk ikke har tenkt å dra til USA i det hele tatt.
Dette kommer jo på toppen av all den overvåkinga og registreringa som NSA, CIA, DIA og andre amerikanske etterretningsorganisasjoner allerde driver.
Minister for Homeland Security Alejandro N. Mayorkas er under kraftig politisk beskytning for tida på grunn av at hans departement ikke har klart å takle problemet med uregistrert masseinnvandring til USA over grensa fra Mexico. I et forsøk på å berolige kritikerne har Mayorkas kommet med nye retningslinjer som blant annet vil omfatte Norge. Og vi som kjenner myndighetene i Norge vet at de legger seg ned flatt og villig bare Onkel Sam blåser i fløyta. Men om immigrantene fra Mexico kommer til å bry seg om det, er en helt annen sak.
Hvordan Jemen blokkerer USAs hegemoni i Vest-Asia
Av skribent - 2. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/hvordan-jemen-blokkerer-usas-hegemoni-i-vest-asia/
Den nye USA-ledede koalisjonen i Rødehavet vil måtte kjempe for å overvinne Jemens marineblokade mot Israel, ettersom Ansarullahs innenlandsproduserte og rimelige droner og missiler har utjevnet den teknologiske ubalansen. Dette skriver William Van Wagenen på The Cradle. Vi gjengir et sammendrag med noen tilleggsopplysninger.
Som svar på at Israel utløste enestående voldelige angrep på Gaza og til nå har drept over 20 000 mennesker, hovedsakelig kvinner og barn, kunngjorde Jemens Ansarullah-ledede væpnede styrker 14. november at de hadde til hensikt å angripe ethvert israelsk-tilknyttet skip som passerer gjennom det strategiske Bab al-Mandab-stredet i Rødehavet. Denne strategiske vannveien fungerer som inngangsporten til Suez-kanalen, som omtrent 10 prosent av verdenshandelen og 8,8 millioner fat olje går gjennom hver dag.
Den 9. desember kunngjorde Ansarallah at de ville utvide virksomheten ytterligere for å målrette ethvert skip i Rødehavet på vei til Israel, uavhengig av nasjonalitet. «Hvis Gaza ikke mottar maten og medisinene det trenger, vil alle skip i Rødehavet på vei til israelske havner, uavhengig av nasjonalitet, bli et mål for våre væpnede styrker,» sa en talsperson for Ansarallahs væpnede styrker i en uttalelse.
Forsinkelser, transitttider og forsikringsavgifter for kommersiell frakt har skutt i været, og truer med å utløse inflasjon over hele verden. Dette er spesielt bekymringsfullt for Israel, som allerede sliter med de økonomiske konsekvensene av sin lengste og dødeligste konflikt med den palestinske motstanden i historien.
I tillegg har Ansarullah rettet flere missil- og droneangrep mot Israels sørlige havneby Eilat , noe som har redusert den kommersielle skipstrafikken med 85 prosent.
Koalisjon av uvillige
Den 18. desember, som svar på Sanaas operasjoner, erklærte utenriksminister Lloyd Austin etableringen av en marinekoalisjon kalt Operation Prosperity Guardian, med rundt 20 land kalt til å motvirke jemenittiske angrep og sikre sikker passasje av skip gjennom Rødehavet.
Austin kunngjorde at den nye maritime koalisjonen vil omfatte blant annet Storbritannia, Canada, Frankrike, Italia, Spania, Norge, Nederland, Seychellene og Bahrain. Det viste seg fort at denne koalisjonen raknet fra start. Frankrike og Spania er ikke med og Norge har sendt ti offiserer til Bahrain. Hva de har tenkt å gjøre der for å stanse Ansarullah har ikke Forsvaret sagt noe om.
Som svar på kunngjøringen lovet Ansarallahs politbyrå Mohammed al-Bukhaiti at Jemens væpnede styrker ikke ville trekke seg tilbake:
Jemen venter på opprettelsen av den skitneste koalisjonen i historien for å delta i historiens helligste kamp.Hvordan vil landene som skyndte seg å danne en internasjonal koalisjon mot Jemen for å beskytte gjerningsmennene til det israelske folkemordet bli oppfattet?
Forlegenheten for sekretær Austin og Det hvite hus-rådgiver Jake Sullivan kom raskt. Kort tid etter koalisjonens kunngjøring avviste sentrale amerikanske allierte Saudi-Arabia og Egypt å delta. Europeiske allierte Danmark, Holland og Norge ga minimal støtte , og sendte bare en håndfull sjøoffiserer.
Jemen har revolusjonert maritim krigføring
Jemen bruker billige, egenprodusert droner og missiler i sin krigføring. For å stanse dem må USA bruke svært dyre våpen, og bare kostnadene er allerede en bekymring for Pentagon.
SM-2-missilene brukt av USS Carney koster omtrent 2,1 millioner dollar hver, mens Ansarallahs enveis angrepsdroner koster kun 2000 dollar hver.
Dette betyr at for å skyte ned dronene verdt 28 000 dollar 16. desember, brukte USA minst 28 millioner dollar på bare én dag.
Men kostnaden er ikke den eneste begrensningen. Hvis Ansarullah fortsetter med denne strategien, vil amerikanske styrker raskt tømme sine lagre av avskjæringsmissiler, som er nødvendige ikke bare i Vest-Asia, men også i Øst-Asia.
Som Fortis Analysis observerte, har USA åtte guidede missilkryssere og destroyere som opererer i Middelhavet og Rødehavet, med totalt 800 SM-2 og SM-6 avskjæringsmissiler for skipsforsvar mellom seg. Fortis Analyse bemerker videre at produksjonen av disse missilene går sakte, noe som betyr at enhver pågående kampanje for å motvirke Ansarallah raskt vil tømme amerikanske avskjæringsraketter til farlig lave nivåer. I mellomtiden kan den amerikanske våpenprodusenten Raytheon produsere mindre enn 50 SM-2 og færre enn 200 SM-6 missiler årlig.
Og Ansarullah har ennå ikke prøvd et dronesvermingrep, som ville tvinge amerikanske skip til å motvirke dusinvis av innkommende trusler på en gang.
«En sverm kan beskatte egenskapene til et enkelt krigsskip, men enda viktigere, det kan bety at våpen kommer forbi dem for å treffe kommersielle skip,» sa Salvatore Mercogliano, en marineekspert og professor ved Campbell University i North Carolina.
Abdulghani al-Iryani som er seniorforsker ved Sanaa Center for Strategic Studies, beskriver situasjonen i Jemen som et tilfelle der teknologien fungerer som en «stor utjevner».
«Din F-15 som koster millioner av dollar betyr ingenting fordi jeg har dronen min som koster noen tusen dollar som vil gjøre like mye skade,» sa han til New York Times .
Mens det amerikanske militæret lykkes med å produsere dyre, teknologisk komplekse våpensystemer som gir utmerket fortjeneste for våpenindustrien, slik som F-15 krigsflyene, er det ikke i stand til å produsere nok av våpnene som trengs for å faktisk kjempe og vinne virkelige kriger på den andre siden av verden, hvor forsyningskjeder blir enda mer kritiske.
Ansarullah har også ballistiske raketter som kan nå helt fram til Tel Aviv og nå alle USAs baser i Midt-Østen:
Talsmann for Det hvite hus, John Kirby, sier til ABC News at USA ikke er ute etter en bredere konflikt med houthiene.
Iran utplasserer ‘Alborz’ destroyer til Rødehavet
Den iranske marinen sendte sin ‘IRIS Alborz (72)’ destroyer til Rødehavet 1. januar, rapporterte iranske medier.
Krigsskipet krysset Bab al-Mandab-stredet og gikk deretter inn i Rødehavet mandag, rapporterte Mehr News Agency.
NRK 1. januar 2023 kl. 22:45 «USS Gerald R. Ford» returnerer til USA Hangarskipet «USS Gerald R. Ford» returnerer til USA i løpet av de kommende dagene, ifølge den amerikanske marinen. Skipet ble sendt til østlige deler av Middelhavet etter Hamas’ angrep mot Israel 7. oktober.
Eksperter: WEFs mål om Net Zero vil drepe milliarder
Av Pål Steigan - 2. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/eksperter-wefs-mal-om-net-zero-vil-drepe-milliarder/
Hva ville skjedd hvis kull, olje og gass plutselig forsvant? Minst 4 milliarder mennesker ville sulte i hjel i løpet av kort tid, sier flere eksperter.
World Economic Forum (WEF) og deres ikke-valgte globalistledere, presser på for at regjeringer over hele verden skal fase ut fossilt brensel. Eksperter har uttalt seg mot planene deres og advarer publikum om at WEFs «Net Zero»-mål om å eliminere fossilt brensel, vil drepe over fire milliarder mennesker eller mer.
«Net Zero»-målet for å stoppe bruk av fossilt brensel er en del av WEF og FNs «Agenda 2030» og «Agenda 2050»-planer for menneskeheten, og innebærer en dramatisk reduksjon av fossilt brensel innen 2030, og fullstendig eliminering av bruken innen 2050.
WEF fortsetter å presse sin agenda og har bedt skattebetalere over hele verden om å betale 3,5 billioner dollar per år, noe de mener er nødvendig for å finansiere «Net Zero»-målet om å «dekarbonisere» planeten. Kritikere hevder imidlertid at «avkarbonisering» bare er en eufemisme («pynteomskriving», red.) for WEFs anti-humane agenda.
Sult
Statistikeren Bjørn Lomborg er bare en som har advart om at slutt på bruk av fossilt brensel, vil føre til døden til rundt halvparten av verdens befolkning bare av sult. «4 milliarder mennesker er avhengige av fossil gjødsel for mat», bemerker Lomborg. Artikkelen Lomborg kommenterte var skrevet av økonomen Neil Record i Telegraph.
Seks milliarder ville dø i løpet av et år
Neil Record rapporterte: «Hvis vi sluttet å bruke fossilt brensel, vil mest sannsynlig seks milliarder mennesker dø i løpet av et år». I en verden uten fossilt brensel, vil folk flest vil lide av strømbrudd på grunn av at nettet blir fatalt belastet, og det vil utbredt og permanent».
Fra dag én ville gassbrukere være de første til å merke at det ikke lenger utvinnes kull, verdens oljebrønner og gassfelt stenges, og i løpet av 10 eller 15 dager vil Storbritannia måtte slå av gassdistribusjons-systemet. Så vil gassen til husholdningene bli stengt og rundt 21 millioner husstander, 74 % av befolkningen, ville ikke lenger ha oppvarming, varmt vann og kokemuligheter.
«I panikk vil folk bruke elektrisitet for matlaging og oppvarming, men det britiske strømnettet er avhengig av naturgass som sin «buffer»-energikilde. Uten strøm vil det ikke være vann i kranene og ingen oppvarming, og de mest sårbare menneskene vil begynne å dø. I første omgang vil dette være eldre i eget hjem, deretter på sykehus når dieselgeneratorene går tom for drivstoff.
Sult begynner fra dag 25
Innen den tjuefemte dagen vil det sannsynligvis bli tomt for diesel og bensin, dette betyr at distribusjonen av mat vil stoppe, og når befolkningen er helt avhengige av kjøpt mat, vil de begynne å sulte. Det bare være de isolerte bygdesamfunnene, og de som er selvforsynt med landbruk som vil være relativt upåvirket.
Dag 50 – Mange mennesker i urbane områder ville nå være nær døden av sult, hevder Record, og ordensmakten vil bryte sammen. Uten strøm til vannforsyning og avløpsnettet, vil vi se viktorianske sykdommer som kolera og dysenteri komme tilbake.
Dag 100 – penger og status vil være irrelevant, og bare tre måneder etter at verden stopper bruk av olje, tipper han at rundt halvparten av verdens befolkning på fire milliarder mennesker vil være døde. «Den første som dør ville være urbane fattige, deretter middel- og til slutt overklassen». Igjen vil de overlevende være de i landlige områder som lever av lokale landbruksprodukter eller matlforåd.
Et år uten olje – mord og kaos
Etter et år uten olje vil kanskje ytterligere to milliarder mennesker ville ha sultet eller frosset i hjel, gjenværende matlagre vil bli oppbrukt eller ødelagt, og det uunngåelige sammenbruddet av ordensmakten vil bety at mange vil få en voldelig slutt på livet». «Konkurranse om knappe ressurser utløser drap og kaos». Et marerittaktig scenario, men Record hevder at alt i dette scenariet er godt underbygget av fakta.
På en eller annen måte
Eksperter som har advart om farene forbundet med å stoppe bruk av olje må ikke ignoreres, det er åpenbart at våre ledere ikke er interessert i vårt ve og vel. De har blitt lovet en privilegert posisjon i fremtidens avfolkede verden, og har mange måter å oppnå sine mål på, enten det er med chemtrails, «vaksiner», farmasøytiske produkter, giftige stoffer i mat, vann, etc. Stoppe bruk av olje er bare enda en måte.
Fra The Expose, publisert 23 desember 2023.
Oversatt fra engelsk og forkortet av Northern Light for Derimot.no.
Selv World Economic Forum innrømmer at NetZero vil føre til kaos, men de oppfordrer oss til å omfavne kaoset:
Global Risks 2022: The ‘disorderly’ net-zero transition is here and it’s time to embrace it
Les også:
EU har vedtatt sin Net-Zero Industry Act som via EØS også blir norsk lov.
Les: Climate scientists – concept of net zero is a dangerous trap
Og det er dette ekstreme målet som driver den ekstremistiske politikken med ødeleggelse av landbruket, tvangsfôring av folkemassene med insekter og syntetisk mat, urbane fengsler, og så videre. Hvis man forsøker å tvinge urealistiske, det vil si umulige, mål ned over samfunnet, så må resultatet bli katastrofe, diktatur og terror.
Denne grafen viser at verdens primærenergiforbruk begynte å vokse med den industrielle revolusjonen og at den til å begynne med baserte seg på kull, så olje og etter hvert naturgass. Den viser også at primærenergiforbruket for alvor eksploderte etter annen verdenskrig og at det er omtrent femdoblet siden da. Den viser også at etter førti år med klimadiskusjoner og diskusjoner om alternativ energi så er fortsatt olje, kull og gass kilde til over 82% av verdens primære energiforbruk. Det er ingen tegn til at de «alternative energikildene», som forresten er totalt avhengig av olje, kull og gass for å produsere sin egen infrastruktur – olje og kull til gruver, smelting av mineraler, tungindustri, sement osv.
Net-Zero er offisiell politikk for regjeringa Støre, og har antakelig full tilslutning fra de fleste norske partier.
En verdenskrig har begynt. Bryt stillheten.
Av John Pilger - 2. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/en-verdenskrig-har-begynt-bryt-stillheten/
Den legendariske John Pilger – journalist, filmskaper og nådeløs kritiker av vestlig utenrikspolitikk – døde den nest siste dagen i 2023. Han ble 84 år gammel. En av hans mange innsatser var at han satte søkelys på USAs forberedelser til krig mot Kina. Vi bringer her den redigerte versjonen av en tale han holdt ved University of Sydney i 2016 med tittelen A World War Has Begun, hentet fra JohnPilger.com. – Red.
Av John Pilger – 20. mars 2016
Jeg har filmet på Marshalløyene, som ligger nord for Australia, midt i Stillehavet. Når jeg forteller folk hvor jeg har vært, spør de: «Hvor er det?» Hvis jeg gir en ledetråd ved å referere til «Bikini», sier de: «Du mener badedrakten.»
Få ser ut til å være klar over at bikinibadedrakten ble oppkalt for å feire atomeksplosjonene som ødela Bikiniøya. Sekstiseks atomvåpen ble sprengt av USA på Marshalløyene mellom 1946 og 1958 – tilsvarende 1,6 Hiroshima-bomber hver dag i tolv år.
Bikini er stille i dag, mutert og forurenset. Palmer vokser i en merkelig rutenettformasjon. Ingenting beveger seg. Det er ingen fugler. Gravsteinene på den gamle kirkegården er fulle av stråling. Skoene mine registrerte «utrygg» på en geigerteller.
Stående på stranden, så jeg det smaragdgrønne av Stillehavet falle bort i et stort svart hull. Dette var krateret etter hydrogenbomben de kalte «Bravo». Eksplosjonen forgiftet mennesker og deres omgivelser i hundrevis av kilometer, kanskje for alltid.
På hjemreisen stoppet jeg på Honolulu flyplass og la merke til et amerikansk magasin som heter Women’s Health. På forsiden var en smilende kvinne i bikini-badedrakt, og overskriften: «Du kan også få en bikinikropp.» Noen dager tidligere, på Marshalløyene, hadde jeg intervjuet kvinner som hadde veldig annerledes «bikinikropper.» Hver av dem hadde fått kreft i skjoldbruskkjertelen og andre livstruende kreftformer.
I motsetning til den smilende kvinnen i bladet, var de alle fattige: ofrene og prøvekaninene til en grådig supermakt som i dag er farligere enn noensinne.
Jeg forteller om denne opplevelsen som en advarsel og for å avbryte en distraksjon som har fortært så mange av oss. Grunnleggeren av moderne propaganda, Edward Bernays, beskrev dette fenomenet som «bevisst og intelligent manipulering av vaner og meninger» i demokratiske samfunn. Han kalte det en «usynlig regjering».
Hvor mange mennesker er klar over at en verdenskrig har begynt? For øyeblikket er det en krig av propaganda, løgner og distraksjoner, men dette kan endre seg plutselig, med den første feilaktige ordren, den første raketten.
I 2009 sto president Obama foran en beundrende folkemengde i sentrum av Praha, i hjertet av Europa. Han lovet seg selv å gjøre «verden fri for atomvåpen». Folk jublet og noen gråt. En strøm av plattheter strømmet fra media. Obama ble senere tildelt Nobels fredspris.
Alt var falskt. Han løy.
Obama-administrasjonen har bygget flere atomvåpen, flere atomstridshoder, flere leveringssystemer for kjernefysiske våpen, flere atomfabrikker. Utgiftene til atomstridshoder alene steg høyere under Obama enn under noen annen amerikansk president. Kostnaden over tretti år er mer enn $ 1 billion.
En mini-atombombe er planlagt. Den er kjent som B61 Model 12. Det har aldri vært noe lignende. General James Cartwright, en tidligere viseformann for Joint Chiefs of Staff, har sagt: «Ved å ha mindre størrelse [Er det er mer tenkelig å bruke] dette atomvåpenet.»
I løpet av de siste atten månedene har den største oppbyggingen av militære styrker siden andre verdenskrig – ledet av USA – funnet sted langs Russlands vestlige grense. Ikke siden Hitler invaderte Sovjetunionen har utenlandske tropper presentert en så påviselig trussel mot Russland.
Ukraina – en gang en del av Sovjetunionen – har blitt en fornøyelsespark for CIA. Etter å ha orkestrert et kupp i Kiev kontrollerer Washington effektivt sett et regime som er nabo og fiendtlig innstilt til Russland: et regime råttent med nazister, bokstavelig talt. Prominente parlamentariske figurer i Ukraina er de politiske etterkommerne av de beryktede fascistene fra OUN og UPA. De hyller åpent Hitler og oppfordrer til forfølgelse og utvisning av den russisktalende minoriteten.
Dette er sjelden nyheter i Vesten, eller det er snudd opp ned for å undertrykke sannheten.
I Latvia, Litauen og Estland – naboland til Russland – utplasserer det amerikanske militæret kamptropper, stridsvogner og tunge våpen. Denne ekstreme provokasjonen mot verdens nest største atommakt blir møtt med taushet i Vesten.
Det som gjør utsiktene til atomkrig enda farligere er en parallell kampanje mot Kina.
Det går sjelden en dag uten at Kina opphøyes til status som en «trussel». Ifølge admiral Harry Harris, den amerikanske stillehavskommandanten, bygger Kina «en stor mur av sand i Sør-Kinahavet».
Det han sikter til er at Kina bygger flystriper på Spratly-øyene, som er gjenstand for en tvist med Filippinene – en tvist uten prioritet inntil Washington presset og bestakk regjeringen i Manila, og Pentagon lanserte en propagandakampanje kalt «navigasjonsfrihet».
Hva betyr dette egentlig? Det betyr frihet for amerikanske krigsskip til å patruljere og dominere Kinas kystfarvann. Prøv å forestille deg den amerikanske reaksjonen hvis kinesiske krigsskip gjorde det samme utenfor kysten av California.
Jeg laget en film som heter The War You Don’t See, der jeg intervjuet fremstående journalister i Amerika og Storbritannia: journalister som Dan Rather fra CBS, Rageh Omar fra BBC, David Rose fra Observer.
Alle sa at hadde journalister og kringkastere gjort jobben sin og stilt spørsmål ved propagandaen om at Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen; hadde ikke løgnene til George W. Bush og Tony Blair blitt forsterket og gjentatt av journalister, ville invasjonen av Irak i 2003 kanskje ikke ha skjedd, og hundretusener av menn, kvinner og barn ville vært i live i dag.
Propagandaen som legger grunnlaget for en krig mot Russland og/eller Kina er i prinsippet ikke annerledes. Så vidt jeg vet, spør ingen journalist i den vestlige «mainstream» – en tilsvarende Dan Rather – hvorfor Kina bygger flystriper i Sør-Kinahavet?
Svaret burde være slående åpenbart. USA omringer Kina med et nettverk av baser, med ballistiske missiler, kampgrupper, bombefly med atomvåpen.
Denne dødelige buen strekker seg fra Australia til øyene i Stillehavet, Marianene og Marshalløyene og Guam, til Filippinene, Thailand, Okinawa, Korea og over Eurasia til Afghanistan og India. Amerika har hengt en løkke rundt halsen på Kina. Dette er ikke nyheter. Taushet fra media, krig i media.
I 2015, i høyt hemmelighold, arrangerte USA og Australia den største enkeltstående luft-sjø militærøvelsen i nyere historie, kjent som Talisman Sabre. Målet var å øve på en luft-sjø-slagplan, blokkere sjøveier, som Malakkastredet og Lombokstredet, som kuttet Kinas tilgang til olje, gass og andre viktige råvarer fra Midtøsten og Afrika.
I sirkuset kjent som den amerikanske presidentkampanjen blir Donald Trump presentert som en galning, en fascist. Han er absolutt motbydelig, men han er også en hatfigur i media. Det alene burde vekke vår skepsis.
Trumps syn på migrasjon er grotesk, men ikke mer grotesk enn David Camerons. Det er ikke Trump som er den store utkasteren fra USA, men fredsprisvinneren Barack Obama.
Ifølge en uhyre liberal kommentator «slipper Trump løs voldens mørke krefter» i USA. Slippe dem løs?
Dette er landet der småbarn skyter sine mødre og politiet fører en morderisk krig mot svarte amerikanere. Dette er landet som har angrepet og forsøkt å styrte mer enn 50 regjeringer, mange av dem demokratier, og bombet fra Asia til Midtøsten, og forårsaket død og fordrivelse av millioner av mennesker.
Ingen land kan måle seg med denne systemiske voldshistorikken. De fleste av USAs kriger (nesten alle mot forsvarsløse land) har ikke blitt lansert av republikanske presidenter, men av liberale demokrater: Truman, Kennedy, Johnson, Carter, Clinton, Obama.
I 1947 beskrev en rekke direktiver fra Det nasjonale sikkerhetsrådet det overordnede målet for amerikansk utenrikspolitikk som «en verden vesentlig skapt i [Amerikas] eget bilde». Ideologien var messiansk amerikanisme. Vi var alle amerikanere. Ellers. Kjettere ville bli omvendt, undergravd, bestukket, svertet eller knust.
Donald Trump er et symptom på dette, men han er også uortodoks. Han sier invasjonen av Irak var en forbrytelse. Han ønsker ikke å gå til krig mot Russland og Kina. Faren for oss andre er ikke Trump, men Hillary Clinton. Hun er ikke uortodoks. Hun legemliggjør motstandskraften og volden til et system hvis oppskrytte «eksepsjonalisme» er totalitært, med et og annet liberalt ansikt.
Når presidentvalgdagen nærmer seg, vil Clinton bli hyllet som den første kvinnelige presidenten, uavhengig av hennes forbrytelser og løgner – akkurat som Barack Obama ble hyllet som den første svarte presidenten og liberale svelget hans tull om «håp». Og siklingen fortsetter.
Beskrevet av The Guardian-spaltisten Owen Jones som «morsom, sjarmerende, med en kulhet som unnviker praktisk talt alle andre politikere», sendte Obama her om dagen droner for å slakte 150 mennesker i Somalia. Han dreper vanligvis folk på tirsdager, ifølge New York Times, når han får overlevert en liste over kandidater for død ved drone. Så kult.
I presidentkampanjen i 2008 truet Hillary Clinton med å «totalt utslette» Iran med atomvåpen. Som utenriksminister under Obama deltok hun i styrtingen av den demokratiske regjeringen i Honduras. Hennes bidrag til ødeleggelsen av Libya i 2011 var nesten frydefullt. Da den libyske lederen, oberst Gaddafi, offentlig ble sodomisert med kniv – et mord muliggjort av amerikansk logistikk – hoverte Clinton over hans død: «Vi kom, vi så, han døde.»
En av Clintons nærmeste allierte er Madeleine Albright, den tidligere utenriksministeren, som har angrepet unge kvinner for ikke å støtte «Hillary». Dette er den samme Madeleine Albright som beryktet feiret på TV, døden til en halv million irakiske barn, som «verdt det».
Blant Clintons største støttespillere er Israel-lobbyen og våpenselskapene som fyrer opp under volden i Midtøsten. Hun og ektemannen har mottatt en formue fra Wall Street. Og likevel er hun i ferd med å bli ordinert til kvinnenes kandidat, for å nedkjempe den onde Trump, den offisielle demonen. Hennes støttespillere inkluderer fremtredende feminister: slike som Gloria Steinem i USA og Anne Summers i Australia.
For en generasjon siden stoppet en postmoderne kult, nå kjent som «identitetspolitikk» mange intelligente, liberale tenkende mennesker å undersøke årsakene og individene de støttet – for eksempel falskheten til Obama og Clinton; falske progressive bevegelser som Syriza i Hellas, som forrådte folket i landet og allierte seg med deres fiender.
Selv-absorpsjon, en slags «meg-isme», ble den nye tidsånden i privilegerte vestlige samfunn og signaliserte bortfallet av store kollektive bevegelser mot krig, sosial urettferdighet, ulikhet, rasisme og sexisme.
I dag kan den lange søvnen være over. De unge rører på seg igjen. Gradvis. De tusener i Storbritannia som støttet Jeremy Corbyn som Labour-leder er en del av denne oppvåkningen – det samme er de som samlet seg for å støtte senator Bernie Sanders.
I Storbritannia i forrige uke forpliktet Jeremy Corbyns nærmeste allierte, hans skyggekasserer John McDonnell, en Labour-regjering til å betale ned gjelden til piratbankene, og faktisk fortsette den såkalte innstrammingspolitikken.
I USA har Bernie Sanders lovet å støtte Clinton hvis eller når hun blir nominert. Også han har stemt for USAs bruk av vold mot land når han mener det er «riktig». Han sier Obama har gjort «en god jobb».
I Australia er det et slags politikken likhus, der kjedelige parlamentariske leker spilles ut i media, mens flyktninger og urfolk forfølges og ulikheten vokser, sammen med faren for krig. Regjeringen til Malcolm Turnbull har nettopp kunngjort et såkalt forsvarsbudsjett på $ 195 milliarder, som er veien til krig. Det var ingen debatt. Stillhet.
Hva har skjedd med den store tradisjonen med folkelig direkte aksjon, uhemmet av partier? Hvor er motet, fantasien og engasjementet som kreves for å begynne den lange reisen til en bedre, rettferdig og fredelig verden? Hvor er dissidentene i kunst, film, teater, litteratur?
Hvor er de som vil knuse stillheten? Eller venter vi til den første atomraketten er avfyrt?
Dette er en redigert versjon av en tale av John Pilger ved University of Sydney, med tittelen A World War Has Begun. Følg John Pilger på Twitter @johnpilger
A world war has begun. Break the silence. (johnpilger.com)
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Her er en filmet versjon av John Pilgers tale: Bing Videoer
Nettbasert verktøy med oversikt over USAs 867 militærbaser, også dem som Pilger beskriver i forbindelse med USAs innsirkling av Kina:
USA’s Military Empire: A Visual Database – World BEYOND War
Se også artikler av andre journalister om samme tema:
USA har iverksatt 251 militære intervensjoner siden 1991, og 469 siden 1798 – steigan.no
Planen om å stykke opp Russland – steigan.no
Økte motsetninger i USA om Israel – Biden tar eierskap til krigen
Av red. PSt - 2. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/okte-motsetninger-i-usa-om-israel-biden-tar-eierskap-til-krigen/
USA er den fremste garantisten for Israels terrorkrig og folkemord i Gaza. Dette har ført til en isolasjon av USA på den internasjonale arenaen som knapt har sitt sidestykke. Dette begynner å ta på også i Washington.
New York Times skriver at et angrep på et sjukehus i Gaza drepte eller skadet hundrevis av palestinere akkurat idet Joe Biden gjorde seg klar for å besøke Israel. Dette førte ifølge avisa til at Biden innkalte til krisemøte i Det hvite hus for å diskutere spørsmålet: Skal han dra?
NYT skriver:
En robust debatt brøt ut mellom hans nasjonale sikkerhet og politiske rådgivere. Noen i rommet oppfordret Biden til å skrinlegge turen. Det var ikke klart hva som kunne oppnås. Det er kanskje ikke engang trygt. Hva om Hamas skjøt opp raketter på Ben-Gurion internasjonale lufthavn når Air Force One nærmet seg? Hvor skulle presidenten lande da?
Andre hevdet at han måtte dra uansett. Han hadde allerede annonsert besøket. De bør ikke vakle fra en beslutning til en annen. Og foreløpig amerikansk etterretning indikerte at Israel ikke var ansvarlig for sykehuseksplosjonen.
Til slutt tok Biden avgjørelsen. «Jeg må dra,» sa han. «Jeg må se disse gutta ansikt til ansikt.»
Denne avgjørelsen, kanskje mer enn noen annen, ville komme til å definere Bidens tilnærming til det som har blitt den mest splittende utenrikspolitiske krisen i hans presidentskap. Han måtte dra. Han måtte se dem ansikt til ansikt. Med det tok han effektivt eierskap til krigen som ville følge i all dens overveldende brutalitet, og styrte den personlig med stor politisk risiko for seg selv i inn- og utland.
Ingen annen episode i det siste halve århundre har testet båndene mellom USA og Israel på en så intens og skjebnesvanger måte. Det kompliserte diplomatiet mellom Washington og Jerusalem siden 7. oktober har utspilt seg mellom de to regjeringene, i direkte kontakter mellom lederne og intens fram- og tilbakespill mellom militære og etterretningsbyråer.
NYT fortsetter:
Beslutningen om den dramatiske presidentturen til Israel har gitt plass til frustrerende telefonsamtaler, skarpe offentlige kommentarer og utmattende maratonmøter. Forholdet har blitt stadig mer hektisk ettersom Biden har involvert seg mer intenst i konflikten enn nesten noen annen sak på tre år i vervet. Presidenten og teamet hans har grepet inn gang på gang for å styre Israel vekk fra det de anser som utskeielsene av dets gjengjeldelse, bare for å få israelerne til å trosse dem i kritiske øyeblikk.
Biden har sett økende intern motstand mot hans støtte til Israel, inkludert flere dissensdokumenter fra utenriksdepartementets diplomater. I november sendte mer enn 500 politisk oppnevnte og ansatte som representerte rundt 40 offentlige etater et brev til Biden som protesterte mot hans støtte til Israels krig i Gaza. Kongressens demokrater har presset ham for å dempe Israels angrep, og USA har funnet seg i strid med andre land i FN.
Motsetningene innad i Biden-administrasjonen er så store at noen rådgivere har foreslått at USA skal stanse våpenfordendelsene til Israel.
Biden går utenom Kongressen for å sørge for våpen til Israel
Det er ikke noe sted Biden kan gjemme seg. Han har knyttet hele sitt presidentskap til å støtte Israel. Nå har han igjen gått utenom Kongressen for å sikre våpen til Israels pågående folkemord i Gaza og på Vestbredden.
NYT skriver: Biden Administration Again Bypasses Congress for Weapons Sale to Israel
Krigsdagbok del 90 – 25. til 30. oktober 2023
Av Lars Birkelund - 2. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/krigsdagbok-del-90-25-til-30-oktober-2023/
Dette er 90. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022, samt kommentarer om mediedekningen, tilbakeblikk og lignende.
25. oktober
«I oktober oppsto det en lekkasje fra en gassrørledning mellom Finland og Estland i Østersjøen. Russland nekter nå for å stå bak» – Dagbladet.
Russland er ikke det eneste landet som nekter, så hvorfor omtaler ikke Dagbladet de andre? Fordi Dagbladet og de andre NATO-mediene vil at vi skal tro at det var Russland. Det er deres oppgave som propagandaorganer for NATO.
Seinere samme dag:
«Sosiale medier har blitt tildelt mye av æren for opprørene og demonstrasjonene som fant sted under Den arabiske våren i 2011, deriblant opprørene i Egypt» (Folk og forsvar 25. mars 2021).
Ga norske medier og myndigheter noen gang sosiale medier «æren» for demonstrasjoner mot vindmøller, høye strømpriser, NATO, EU, ACER, coronatiltak og vaksiner? Og var «Den arabiske våren» noe å ta æren for når man vet hva den førte til, noe Folk og forsvar visste i 2021?
Seinere samme dag:
TV2 Nyhetene omtalte Torbjørn Jaglands kritikk av at Jens Stoltenberg ble utnevnt til sentralbanksjef under regjeringen til hans venn Jonas Gahr Støre. Men de omtalte typisk ikke det at Jagland har kritisert Jens Stoltenberg for å ha vært med på å provosere fram Russlands invasjon av Ukraina. For Jens og NATO er hellige kuer i Norge.
Dagsrevyen fortalte ikke om noe av dette.
26. oktober
Det at folk – også politikere, journalister og en del ‘eksperter’ – tror at Russland ønsker å ta over hele Ukraina er etter min oppfatning en stor misforståelse. Den fører til andre misforståelser, som at Russland er svakt fordi det er stillstand på slagmarken, at Russland ikke har klart å ta mer enn ca 20 % av Ukraina i løpet av så lang tid. Og denne oppfatningen om at Russland er svakt fører til en farlig feilkobling om at det er lett å slå tilbake Russland hvis man bare leverer litt mer våpen til motparten. Men Russland er allerede omtrent der de ønsker å være. Det som mangler er at Kiev-regimet og NATO kapitulerer.
Hvordan kan jeg vite bedre enn NRK og andres eksperter, er det mange som tenker og noen som spør. Hvordan kan disse ekspertene ha detaljert kunnskap om Russlands krigsplaner, spør jeg da.
Dessuten må man være klar over at de fleste av disse ekspertene er ideologer like mye som eksperter. Og om de ikke er direkte ideologiske så er de i det minste svært partiske, i likhet med mediene og politikerne. De ønsker å overbevise oss om at det er livsviktig å sende våpen, våpen, våpen, våpen ………… med de følger det får for ønsketenkning, selektiv bruk av fakta mm.
Jeg kan ikke se annet enn at Russlands militæroperasjoner i det store og hele er i tråd med de målene Russland har vært klare på siden begynnelsen, å overta de områdene de har erklært som del av Russland.
Det betyr ikke at Russland har rett til å gjøre det eller at jeg mener at det er riktig. Men det er sannsynlig at storparten av befolkningen i disse områdene ønsker det, etter å ha blitt utsatt for Kievs krigføring helt fra 2014. Det at Russland skal gripe (mer) inn har vært et krav helt siden da.
Det jeg vil fram til er at når man skal analysere noe kan man ikke la ideologi og følelser råde over fakta. Og det er det som skjer når det gjelder krigen om Ukraina. Krigen mellom Israel og Palestina dekkes på en langt mer nøktern, analytisk og redelig måte.
Seinere samme dag:
Når ble det å arbeide for sanksjoner mot andre land del av arbeidet for menneskerettigheter?
Seinere samme dag:
Krigene i Libya og Syria lærte meg at det er lurt å høre mer på ledere som Gaddafi, Assad og Putin og mindre på vestlige ledere, og vestlige medier. For å presisere: jeg mener ikke at man skal slutte å høre på vestlige medier og ledere, men mindre på dem og mer på andre. For da kommer man nærmere sannheten.
Derfor har jeg praktisert det også når det gjelder krigen i Ukraina siden 2014. De siste månedene har det derfor blitt klarere og klarere for meg meg at vestlige ledere har skutt seg sjøl i begge beina, «och i skallen», som svenske Lars Bern sa.
Skjønt, det er egentlig oss de har ‘skutt’ på, da det er alle andre enn dem sjøl det går ut over. For det har vist seg at det ikke er noe som heter ansvar på det høyeste nivået i politikken. Politikerne på dette nivået har rett og slett ingen fordeler av å oppføre seg ansvarlig. Snarere tvert i mot, har det vist seg i blant annet Jens Stoltenbergs tilfelle. De blir belønnet for sine feil.
Vestlige ledere må ha trodd at de skulle klare å tvinge Russland i kne med sanksjoner og ved å sende våpen til sine marionetter i Kiev. Det gikk ikke. Verden ville ikke være med dem på krig mot Russland, som de også må ha trodd.
Så skjedde noe annet de heller ikke forutså, den nye og langt verre og farligere krigen mellom Israel og Palestina. Måten NATO/EU-landenes ledere forholder seg til den isolerer dem ytterligere fra verdenssamfunnet, i forsøket på å isolere Russland og visse andre.
27. oktober.
"Men jag har börjat fundera.
Det här känns nästan alldeles för bra.
Det kommer aldrig fungera.
Det är så det brukar va" (Bo Kaspers Orkester).
Noen sier at jeg er dystopisk eller dyster. Negativ. Men hva om jeg har grunn til det? Hva om du ikke vil se det jeg ser?
Har du noen gang i din levetid opplevd så mange kriser av forskjellige slag som det vi opplever nå, at det blir flere og flere av dem, at den ene følger av den andre og at de stadig forverrer seg? I så fall vil jeg tro du er så gammel at du opplevde andre verdenskrig.
Jeg må innrømme at jeg har en hang til å grave i det som er ‘mørkt’, som del av min trang til å forstå hvorfor det er umulig for mennesker, og særlig nasjoner, å leve i fred og fordragelighet med hverandre over tid, hvorfor noen sulter i hjel mens andre har råd til å spise seg i hjel hver dag, om det hadde vært mulig. Men jeg pleide likevel å være optimistisk. Helt inntil de siste dagene hadde jeg faktisk troen på at fornuften ville seire til slutt.
Men vestlige toppledere opptrer mer og mer som en dommedagssekt, innstilt på å gå ned med flagget til topps og ta alle med seg. De er totalt uansvarlige. Her inkluderer jeg israelske ledere, faktisk mer enn de vestlige.
Hva med russiske, kinesiske og andre ikke-vestlige ledere? De har sjølsagt også ansvar. Men hovedansvaret må ligge på USA, dernest de som ønsker USAs lederskap tross alt som har skjedd. Hovedansvaret må ligge på USA fordi det ikke finnes frihet uten ansvar, og USA har insistert på friheten eller retten til å styre verden i over 30 år. Dessuten: med dette følger også et ansvar for å forhindre krig. Men USA har blitt «sjefsbrannstifteren», som Kina sa.
Ved begynnelsen av denne perioden på vel 30 år var alle optimistiske. Men det varte ikke mer enn noen få år. Fra og med da ble alt verre. Antallet av USAs militære intervensjoner ble flerdoblet.
Jeg fattet riktignok håp om at USA ville ta til vettet etter den katastrofale krigen mot Irak i 2003. Den var sjølsagt mest katastrofal for Irak og irakerne. Men USA mistet rundt 5000 soldater, mens langt flere ble varig skadet og/eller begikk sjølmord.
USAs overfall på Irak var ikke bare uprovosert, det var også basert på en åpenbar løgn. Men USA gjorde det likevel. Det viser at USAs beslutningstagere da var på høyden av sin hybris og ønsket å vise verden at de bestemmer, uansett, at alle andre bare måtte finne seg i det, eller ta konsekvensene. Slik kan de som styrer USA holde på fordi det aldri får konsekvenser for dem sjøl.
Men beslutningstagerne i USA, overmodige, stormannsgale, skruppelløse osv, feilberegnet totalt og mistet da det meste av den verdensomspennende sympatien USA fikk etter 9/11 to år tidligere, og dermed mye av sin anseelse i verden. USA misbrukte altså også den tilliten, og i 2011 var USA i gang igjen, med krig mot både Libya og Syria, samt at USA har et tungt ansvar for at det ble krig i Ukraina OG at Israel har fått holde på med å stjele mer og mer av palestinernes landområder.
Nå er USA i ferd med å isolere seg sjøl, og de landene som fortsatt er alliert med USA, i forsøket på å isolere/ødelegge andre land.
Dette sier jeg på bursdagen min, av alle dager. Jeg ble overrasket da de første gratulasjonene etter midnatt kom til innboksen min i stedet for på ‘veggen’ (på Facebook). Men under frokosten, som jeg fikk på senga, skjønte jeg at jeg hadde gjort noe med innstillingene uten at jeg var klar over at det sperret for den muligheten.
Mange takk til alle så langt. Livet er tross alt ikke det verste man har.
28. oktober
«Kun 14 land i verda stemte mot våpenkvile (i Gaza). Ingen afrikanske eller asiatiske land. Israel og USA er isolert» – Asgeir Bjørkedal.
Norge var denne gangen på den rette siden av historien, blant de 120 landene som stemte for våpenhvile.
29. oktober
Bedre seint enn aldri?
Et år og åtte måneder tok det før Dagsrevyens første reportasje fra den russiske fronten av krigen i, eller rettere sagt om Ukraina. Dvs, slik har det vært siden 2014, altså også de åtte årene før Russlands invasjon 24. februar i fjor. Så det har faktisk gått nesten ti år.
Bedre seint enn aldri? Ja, men mest nei. For hvis NRK og øvrige norske medier hadde rapportert fra begge sider av fronten allerede fra 2014, hadde det norske folk forstått langt mer av hva krigen dreier seg om. Da er det til og med mulig at politikerne ikke hadde latt seg lure til å sende våpen til Kiev-regimet, som har bombet sine landsmenn siden 2014.
Det Dagsrevyen sier om pressesensur på denne siden av fronten gjelder også på den andre siden. Fra vel 25 minutter i dagens ‘revy’.
https://tv.nrk.no/serie/dagsrevyen/202310/NNFA19102923/avspiller
Seinere samme dag:
Jeg har som nevnt fått et fint og hyggelig oppdrag: å sende «Krig, som bestilt?» til norske ordførere. Nå er det bestemt at alle Høyres ordførere/fylkesordførere skal få boka, til sammen 115.
Det er en norsk gründer med virksomhet i Russland som har gitt meg oppdraget. Foreløpig vil han være anonym. Men mange kan sikkert tenke seg til hvem det er, som han sier. Han vil uansett ikke være anonym for ordførerne, som får en hilsen fra ham vedlagt i boka.
30. oktober
R2P-Responsibility to protect, gjemt og glemt? (refusert av Klassekampen).
R2P bygger på en oppfatning om at det internasjonale samfunnet har et ansvar for, om ikke en plikt, til å beskytte sivilbefolkninger mot kommende eller pågående folkemord eller krigsforbrytelser. Det ble henvist til massedrapene i Rwanda og Srebrenica på 1990-tallet og det sies at slikt ikke må skje igjen. Eller, for å sitere FN-sambandet:
Responsibility to Protect – ansvar for å beskytte Det er seks kriterier som må være oppfylt hvis FN skal kunne gripe inn militært mot menneskerettighetsbrudd i et land:
1) Det må være en saklig grunn: a) at mange liv går tapt på grunn av handlinger staten gjør, eller fordi staten ikke vil/kan gripe inn b) etnisk rensing, enten gjennom drap, utvisning, terror eller voldtekt
2) Det må ligge riktige intensjoner bak intervensjonen 144 Hovedmålet med å gripe inn skal være å stanse menneskelige lidelser. Dette sikres best hvis mange land er med på operasjonen, og hvis den har støtte i regionen og blant ofrene det gjelder.
3) Det må være siste utvei Alle diplomatiske, humanitære og andre fredelige metoder skal være testet før FN kan bruke militære midler.
4) Omfanget av intervensjonen må være så lite som mulig
5) Det må være grunn til å tro at intervensjonen fører fram Det skal være en rimelig sjanse for å lykkes med å stanse overgrepene. Det skal være sannsynlig at konsekvensene av å gripe inn er bedre enn konsekvensene av ikke å gripe inn.
6) Intervensjonen skal vedtas av FNs sikkerhetsråd.
Dette prinsippet ser ut til å være glemt i dag, forsåvidt av gode grunner, da NATO-land misbrukte det til å ødelegge Libya, basert på løgner om folkemord. Det samme ble forsøkt gjort ift Syria. Men da hadde Russland og Kina sett hvordan NATO misbrukte FN-mandatet til å ødelegge Libya, så de la ned veto.
Men det som pågår i Gaza er verre enn Srebrenica og det blir verre for hver dag. Likevel er det ingen medier eller politikere i Norge som nevner RP2.
Jeg mener for ordens skyld ikke at det skal innføres en bombekampanje mot Israel. Men verden bør bruke andre tvangsmidler, som sanksjoner, noe USA/Vesten gjerne bruker mot andre land. Vesten bør i det minste slutte å hjelpe Israel. Israel hadde ikke klart seg i mer enn tre dager uten vestlig hjelp, som Erdogan nylig sa. Det var nok en overdrivelse. Men Israels bakkeinvasjon skjedde ikke før Israel hadde fått det de mente var tilstrekkelig hjelp av USA (jeg vet ikke om andre NATO-land hjelper Israel).
Seinere samme dag:
Mot slutten av dette intervjuet, fra ca 56 minutter, forteller Asle Toje at noen ville ha ham ut av Nobel-komiteen fordi han sa sannheten om krigen i Ukraina, nemlig at Ukraina ikke kan vinne den. Cecilie Hellestveit følger opp. De snakker om at tiden ikke var moden for å si sannheten.