Nyhetsbrev steigan.no 01.09.2022
– Folkene i Europa kan vente seg massiv fattigdom
Mikhail Gorbatsjovs død: Lederen nasjonen var uforberedt på å følge
AMS-måler-saken: Rettssak om helsevirkningene lukket for dem den gjelder?!
FHI: D-vitamin kan beskytte mot luftveisinfeksjoner – Vi: Det har vi skrevet i over to år!
Lærerstreiken og streikebryteri
– Folkene i Europa kan vente seg massiv fattigdom
Av red. PSt - 1. september 2022
https://steigan.no/2022/09/folkene-i-europa-kan-vente-seg-massiv-fattigdom/
Økende energipriser kan føre til massefattigdom i EU, sa professor ved Universitetet i Liege i Belgia Damien Ernst til det franske nyhetsnettstedet Atlantico 30. august 2022. Han advarte om at det ikke er noe som tyder på at situasjonen vil bedre seg etter denne vinteren.
Ifølge ham forventes «den perfekte stormen» som har dannet seg i energimarkedene å ha en stor økonomisk innvirkning på husholdninger og bedrifter.
Ernst anslo at i Belgia vil husholdninger i gjennomsnitt betale €10.000 (100.000 kroner) i året for strøm og oppvarming.
Energikrisa vil være langt verre enn finanskrisa i 2008 og oljesjokkene på 1970-tallet, sa han og la til: «Dette vil få økonomiske konsekvenser, spesielt for kjøpekrafta, og føre til store økonomiske begrensninger.» Med et slikt hopp i energiprisene, «vil det være umulig å kontrollere inflasjonen,» advarte Ernst.
Atlantico spurte: Er disse prisene uunngåelige? Eller er det fortsatt prognoser? Med disse prisene på energi og elektrisitet spesielt, hvilke konsekvenser kan vi forvente?
Damien Ernst:
Det er mulig å kjøpe strøm på grossistmarkedene til for høye priser, men ikke alle vil få tilgang til det. De rikeste kundene vil kjøpe strøm til svært høye priser og dermed sette prisen. For øyeblikket har kursen stabilisert seg på 1500 €/MWh.
Med så høye tariffer vil det skje mange fabrikknedleggelser. Det vil sannsynligvis også føre til massiv utarming av befolkninga.
Atlantico:
Ser vi gjennom et historisk perspektiv mot andre store hendelser som oljesjokkene på 1970-tallet eller finanskrisen i 2008, når det gjelder intensiteten av konsekvensene, kommer vi til å oppleve noe sammenlignbart, mer eller lavere?
Ernst:
Situasjonen vil gå langt utover det som vi tidligere har erfart. Under krisa i 2008 klarte forbrukerne å holde varmen og fabrikkene fortsatte å gå. Løsninga kom gjennom kvantitative lettelser.
Den fysiske virkeligheten er mye tøffere nå. Vi har ikke lenger nok energi. Det er mangel på energi på markedene, derav det faktum at prisene skyter voldsomt. Dette vil være svært kostbart for husholdninger og bedrifter som vil «slåss om» den gjenværende energien.
Vanskelighetene vil derfor være større enn i 2008 og enn oljesjokkene.
Belgia forbruker 220 TWh gass, som er på €330/MWH, så dette utgjør 72 milliarder for gassregninga for Belgia av et BNP på 500 milliarder. Situasjonen er derfor alarmerende. 14-15 % av landets BNP brukes på gassregninger. Energikostnaden var ikke den samme og var mye lavere (i forhold til BNP) under oljesjokktiden.
Atlantico:
Still overfor alvoret i situasjonen, i hvilken grad er myndighetene klar over og kommuniserer om disse spørsmålene? Hvor mye fortielse?
Ernst:
Det kommer få forslag til løsninger fra politikerne. Fra dem er kommer det først og fremst dystre meldinger om trange tider.
I Frankrike talte republikkens president Emmanuel Macron om dette emnet ved å erklære at «overflodens tid» var over. I Belgia ble den samme tonen uttrykt av statsministeren med det faktum å måtte forberede seg på «fem til ti år med lidelse».
Gjennom disse erklæringene beskriver de politiske representantene denne slutten på overflodstiden som om det dreide seg om et dødsfall. Det er imidlertid ikke tilfelle. Det har vært gjort mange feil tidligere når det gjelder energipolitikk etter ledernes valg. Men lederne nekter å innse at de har begått feil og velger å snakke om det som om det var et dødsfall.
Hvis den politiske klassen velger å erkjenne sine feil, kan dette føre til raseriutbrudd blant innbyggere og forbrukere.
Kommentar: Denne krisa startet for tre år siden
I mediene og fra de politiske talerstolene gis det inntrykk av at denne krisa skyldes ytre faktorer som verken overklassen eller politikerne har noe ansvar for. Det skyldes «klima» eller «Putin».
Men i virkeligheten begynte denne krisa for nokså nøyaktig tre år siden. Da gikk verden inn i ei finanskrise som tegnet til å bli veldig mye verre enn finanskrisa i 2008–2010. Da kom G7-landenes sentralbanker sammen og ble enige om en meget drastisk handlingsplan.
Planen gikk ut på både å sette i gang «kvantitative lettelser» (pengetrykking) i gigantisk format og dernest å utløse ei politisk/sosial krise av et sånt omfang at verdens regjeringer ville bli nødt til å oppta gjeld, det vil si overføre penger fra statskassene til finansinstitusjonene i et omfang og et format som aldri har skjedd før. For å kunne gjøre det trengte man et påskudd som måtte være så dramatisk at folk ville bli paralysert og ville godta nesten hva det skulle være. Dette sjokket kom med «pandemien».
Les: Den største klassekrigen i historien – kamuflert som helsekrise
Covid-19 kunne vært behandlet slik verden har behandlet andre virusepidemier, men ved å framstille den som noe à la Spanskesjuken eller Svartedauen, fikk man frie hender til å ødelegge verdensøkonomien gjennom lockdown, portforbud og nedstenginger. Denne politikken smadret produksjonslivet og ødela produktivkrefter som om det hadde vært en global krig. ILO: tapte arbeidstimer i 2020 tilsvarer 255 millioner heltidsjobber. FAO: 70 prosent flere rammes av sult.
Milliardærene tjente 3.900 milliarder dollar under pandemien. Covid-19 har kostet verdens arbeidere 3.700 milliarder dollar. De urimelige tilskuddene til norske milliardærer er bare småpenger i forhold.
Dette må være den største seieren for kapitalen i klassekrigen mot arbeidsfolk. Arbeiderklassen ble totalt paralysert, pålagt en utrolig mengde forbud og sviktet av sine ledere.
For at ikke folk skulle gjøre opprør mot dette, ble det innført delvis kompensasjon og sosiale støtteordninger. Disse overføringene ble finansiert gjennom å ta opp lån på framtidige generasjoner. Statene lånte billioner i finansinstitusjonene og satte dagens ungdom i ei gjeld de aldri vil klare å betale.
Men chickens come home to roost, som amerikanerne sier. Eller: nå kommer regninga på bordet.
Det er første del.
Neste del av denne krisa er «det grønne skiftet». Udugelige politikere som aldri har forstått en naturlov og heller aldri har vært nødt til å jobbe for livsoppholdet, har vedtatt å avskaffe bruken av olje, kull og gass, som ugjør 85% av dagens energimiks, for å innføre «bærekraftig energi», som ikke er bærekarftig, og som aldri vil kunne opprettholde et moderne samfunn av den typen vi kjenner.
Denne halsløse politikken bidrar enormt til krisa, ikke minst i Europa.
Det var andre del.
Så kom krigen mellom NATO og Russland i Ukraina. Under press fra USA har politikerne i Europa, også de angivelige sosialistpartiene, gått inn for harde sanksjoner mot Russland, sanksjoner som ytterligere har sendt energiregningene i Europa til himmels. Sosialistene går altså inn for en politikk som vil gjøre arbeiderklassen og middelklassen så fattige som de aldri har vært på to generasjoner.
Og der er vi nå.
Nå kommer ikke bare voldsom nedgang i reallønna, men også rasering av det som er igjen av velferdsstaten, samt en konsolidering av den politi- og overvåkingsstaten som vokste fram under «pandemien».
Dette er tredje del.
På grunn av en vellykket sjokkpolitikk fra verdens overklasse og deres regjeringer og medier har milliardærklassen vunnet denne klassekrigen i snart tre år, nesten uten å møte motstand.
En grunn til at denne krigen mot verdens arbeidende mennesker kunne bli så vellykket er at de som skulle ha vært arbeiderklassens ledere og som skulle ha gått i spissen i motstandskampen, stort sett har forrådt sine velgere og medlemmer og gått over til fiendens posisjoner.
Dette er en kapitulasjon som overgår den andre internasjonalens forræderi i 1914 de dens ledere valgte å støtte herskerklassen i hvert enkelt land i den imperialistiske krigen.
Vi har tapt denne krigen i snart tre år.
Nå begynner folk å ta opp kampen, men det blir dessverre en kamp om hvor stort nederlaget skal bli. Det vil kreve gigantiske forandringer i politikk og organisering på de undertryktes side for at det skal bli mulig å gjenvinne det tapte – for ikke å snakke om å oppheve årsakene til den elendigheten vi nå er på vei djupt inn i.
Mikhail Gorbatsjovs død: Lederen nasjonen var uforberedt på å følge
Av Bhadrakumar - 1. september 2022
https://steigan.no/2022/09/mikhail-gorbatsjovs-dod-lederen-nasjonen-var-uforberedt-pa-a-folge/
MK Bhadrakumar skriver: Mens Gorbatsjov hadde en realistisk vurdering av det sovjetiske samfunnet basert på dets historie, skikker og kapasiteter, klarte han ikke å framkalle i sitt folk et ønske om å gå sammen med ham langs den veien han trodde på.
Av M. K. Bhadrakumar.
I sin nye bok, Leadership , skriver Henry Kissinger at «ledere tenker og handler i skjæringspunktet mellom to akser: Den første, mellom fortida og framtida; den andre mellom de varige verdiene og ambisjonene til dem de leder.» I hovedsak må lederne «balansere det de vet, som nødvendigvis er hentet fra fortida, med sine intuisjoner om framtida, som nødvendigvis er antatt og usikkert. Det er dette intuitive grepet om retning som gjør ledere i stand til å sette mål og legge en strategi.»
Den sovjetiske lederen Mikhail Gorbatsjovs tragedie var at statsmannsstrategiene hans mistet den likevekten, som var mest essensiell i en overgangsperiode da verdier og institusjoner mistet sin betydning og det manglet konsensus om hva som utgjorde en verdig framtid, og samfunnet var uvillig eller uforberedt til å tolerere ofre som en stasjon på veien til en mer tilfredsstillende framtid. Mens Gorbatsjov hadde en realistisk vurdering av det sovjetiske samfunnet basert på dets historie, skikker og kapasiteter, klarte han ikke å fremkalle et ønske hos folket om å gå sammen med ham. Han var uten tvil en modig personlighet, fyrt opp av en følelse av skjebne for å overskride «rutinen». Men likevekten gikk tapt i hans beslutning om hvilke arv fra fortiden som skulle bevares, og hvilke tilpasset eller forkastet. For å si det enkelt,
For å være snill; Gorbatsjov måtte navigere innenfor en smal margin, og følge sin revolusjonære vei mellom fortidas relative sikkerhet og usikkerheten til en framtid som var innhyllet i tåke. Kissinger råder til at i slike øyeblikk må ledere ta «steg for steg, tilpasse midlene til målene og hensikten til omstendighetene hvis de skal nå sine mål». Gorbatsjov mislyktes totalt i den sammenhengen. Han var ikke bare en mann som hadde det travelt, men likte den store beundringsverdigheten av det, drevet i ikke liten grad av hans altertjenere i Vesten som bare var altfor godt klar over hans mottakelighet for smiger og var fast bestemt på å bryte citadellet som Josefh Stalin bygde. Landet fikk betale dyrt for Gorbatsjovs «hybris».
Ikke desto mindre kan ikke Gorbatsjovs bidrag til å restrukturere landets politiske, sosiale og økonomiske forhold og gjenopplive ånden i Khrusjtsjovs kortvarige forsøk på å levere åpenhet (glasnost) bagatelliseres. Den påfølgende omveltninga forårsaket store lidelser for folket og en generell lammelse av makt og vilje. Men fundamentalt sett var han en sovjetisk apparatsjik som steg jevnt og trutt i partiapparatet og avanserte sin karriere på vanlig måte ved å benytte seg av sin stilling som partisjef i Stavropol til å fraternisere med partieliten fra Moskva. Yuri Andropov, KGB-sjefen, Mikhail Suslov, den harde ideologen, og Leonid Bresjnev, en mann med stor forfengelighet, så potensialet i Gorbatsjov, hver av sine grunner.
Innen seks måneder etter å ha overtatt som partisekretær i Moskva, overhalte Gorbatsjov politbyrået, erstattet 41 prosent av de stemmeberettigede medlemmene av den 27. partikongressen og tvang militæroffiserer og tusenvis av byråkrater til å gå i pensjon. Perestrojka og glasnost ble hans slagord. Gorbatsjovs intensjon i begynnelsen ville ha vært å samarbeide med partiet, gjennom partiet, for å reformere det sovjetiske systemet. Men tidlig nok konkluderte han muligens med at kommunismen ikke lenger kunne være den styrende krafta i det sovjetiske livet.
Dette betydde å gå i konfrontasjon med den enorme blokken av over 18 millioner parti- og statstjenestemenn som var interessert i status quo. Hans sikksakkgang mellom gjenoppliving av marxismen og den hensynsløse demonteringa av den politiske strukturen som utgjorde pilarene for det kommunistisk styret var altfor tydelig. Han lekte til og med med ideen om et flerpartisystem. På samme måte prøvde han å trekke en motvillig nasjon i retning av en markedsøkonomi med sjokkterapi rettet mot å åpne opp økonomien for privat virksomhet, fjerne subsidier, innføre markedsdrevet prising og til og med skape en valuta av betydning.
Nasjonen var uforberedt på å følge ham, og det utviklet seg uunngåelig en pause mellom løftet og resultatene hans, som smeltet sammen med den kokende misnøyen som allerede fantes i samfunnet. Koblinga mellom offentligheten og den regjerende eliten ble ytterligere forverret. I 1990, etter fire år ved makta, ble perestrojka ansett for å ha mislykkes og ting spant ut av Gorbatsjovs hender.
Uten tvil utnyttet Vesten Gorbatsjovs situasjon. President Reagans strategi for å øke amerikanske militærutgifter var basert på logikken om at Sovjetunionen til slutt ville bli tvunget til konkurs og at dermed ville det kommunistiske systemet kollapse. Ved hjelp av Saudi-Arabia fikk Reagan oljeprisen til å falle til 8 dollar per fat, noe som drastisk reduserte de sovjetiske inntektene, og tvang Gorbatsjov til å kutte ned på å finansiere sine allierte som til slutt førte til at han ensidig oppløste Warszawapakten (mye mot råd fra Margaret Thatcher og Francois Mitterand).
Det ene førte til det andre, og på grunnlag av en muntlig forsikring fra USA, ga Gorbatsjov etter på gjenforeningen av Tyskland. Det er helt svimlende at et så intelligent og lærd sinn med så stor innsikt i historie og dialektikk, ville ende opp slik Gorbatsjov gjorde. Han går inn i historien som en episk tragisk helt i proporsjonene til den greske tragediedikteren Sofokles.
Selvfølgelig; Vesten hyllet ham som en helt av vår tid. Men i virkeligheten fikk Russland aldri komme inn i det «felles europeiske hjemmet» som han fantaserte om; hans nedrustningsvisjon ble forlatt av USA; løftet til ham om at NATO aldri ville utvide østover «med en tomme» ble aldri holdt.
Ironisk nok, innen to-tre år etter Sovjetunionens kollaps, begynte Washington å fremme en utvidelse av NATO i påvente av behovet for å begrense et hevngjerrig Russland som gjenvinner stormaktsstatus. Og den første tsjetsjenske krigen om løsrivelse begynte i 1994, som ifølge president Putin var et amerikansk prosjekt med en langsiktig agenda for å oppløse Russland. Det er klart at de blandede følelser om Gorbatsjov i den russiske folkesjelen kan settes i perspektiv. Arven hans blir sett på som år med omveltninger, nasjonal ydmykelse, tap av global status og til slutt, knapt noe av varig verdi på den positive sida.
Gorbatsjovs beste nekrologer kommer garantert fra Vesten, for der handler hans arv om oppløsninga av SUKP og avviklinga av sovjetstaten. Statlige eiendeler til en verdi av hundrevis av milliarder dollar ble overført til Vesten i omveltninga som fulgte oppløsninga av Sovjetunionen.
Denne artikkelen ble publisert 1. september 2022 i The Indian Express.
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
AMS-måler-saken: Rettssak om helsevirkningene lukket for dem den gjelder?!
Av Einar Flydal - 1. september 2022
https://steigan.no/2022/09/ams-maler-saken-rettssak-om-helsevirkningene-lukket-for-dem-den-gjelder/
Av Einar Flydal.
Den 5.-9. september går den store ankesaken om helsevirkningene fra AMS-målerne for Borgarting lagmannsrett. Dagsprogrammet er klart, retten er åpen og saken er viktig for mange.
Men de som saken angår mest, får ikke følge den: Lagmannsretten har så langt bestemt at det ikke skal være adgang til å følge saken over video for andre enn partene i saken, og at andre får stille opp i lokalet.
Men i salen er det WiFi som ikke vil bli slått av – av praktiske grunner. El-overfølsomme og deres interesseorganisasjon FELO kommer altså neppe til å befinne seg i salen heller.
Hvorfor skjer dette?
Jo, det skjer fordi Lars Klæboe, seniorrådgiver i DSA (Statens strålevern), angivelig ble utsatt for trusler etter sin vitneforklaring i tingretten i fjor. Det burde han selvsagt ikke blitt. Men samtidig er det svært spesielt at en sak om helsevirkninger i praksis skal lukkes for dem den angår mest fordi en offentlig tjenestemann skal få forklare seg om sitt syn på forskningen. Det er en del tusen av dem i Norge, langt fler enn dem vi lager «universell utforming» for.
Hvordan skal hensynet til offentlig innsyn og åpenhet ivaretas når saken ikke får slippe ut på nettet? Mediene er stort sett lite interesserte og kan lite om saken, og kommer neppe til å fylle tilhørerbenkene. Klæboe er en offentlig tjenestemann fra en institusjon med ansvar for å beskytte og opplyse allmennheten om helsevirkninger fra stråling, og så krever han å få stenge for at de i offentligheten som det mest angår, får tilgang til å følge rettssaken!?
Uansett hvor reell hans bekymring måtte være, vil dette kravet bli tolket av mange som et forsøk på å kneble informasjonen om strålingens helseskadelige virkninger. Å legge til rette for en slik tolkning, er ikke i samfunnets interesse.
Mange vil også være opptatt av rolleblandingen: Klæboe som privatperson er veileder for Elvia og Elvias rettshjelper Energi Norge. Han er samtidig vitne i rettssaken – antakelig i egenskap av DSA-ansatt med forskerbakgrunn. Hans vurderinger er ingen hemmelighet. Forskningsartiklene han er medforfatter av, er åpent tilgjengelige. De er i all hovedsak skrevet sammen med kjente ICNIRP-medlemmer som konsekvent forsvarer at grenseverdiene bør settes utfra terskelen for oppvarmingsskader – et dogme som nok vil bli drøftet i retten. Klæboe er biolog, og hans rolle i artiklene er alltid statistisk analyse. Hva er det da som skal skjules?
De ti saksøkernes advokat har bedt om at stengningen eventuelt begrenses til Klæboes vitneforklaring. I så fall må man være tilstede i salen for å få hørt og sett hva fagmyndigheten har å melde.
Her bør kanskje Funksjonshemmedes fellesorganisasjon på banen? Der er FELO med. Elvia har kjent til Klæboes krav i ett helt år uten å skaffe seg en annen medhjelper som tåler å stå i åpen rett, slik Elvias øvrige vitner.
Blir det slik det ser ut i øyeblikket, er det å håpe at det tross alt dukker opp mange skriveføre journalister, og helst en og annen stenograf eller tilhørere med en diktafon i lomma. Det er ikke gitt forbud mot opptak i salen, men alminnelige regler gjelder om at rettens arbeid ikke skal forstyrres.
Framdriftsplanen
Rettsakens framdriftsplan finner du her. To av de ti saksøkerne skal forklare seg i retten. Nettkundenes vitner er ført inn i framdriftsplanen. Når Elvias fagvitner skal forklare seg, er ikke klart, men navnene synes å være disse:
Lars Hind Bakken Klæboe (Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet), Arnt Inge Vistnes, fhv. førsteamanuensis ved UIO, pensjonert forsker, Mats Møller Bæren, senioringeniør i Nkom (Nasjonal kommunikasjonsmyndighet), Ulf Møller, Næringspolitisk rådgiver i Energi Norge, og lege Sverre Steinsvåg, Sørlandet sykehus.
Mandag 5. sept.:
09:00 – 09:15 Lagmannsrettens innledning
09:15 – 10:30 Innledningsforedrag ankende part
10:30 – 10:40 Pause
10:40 – 12:10 Innledningsforedrag ankende part forts.
12:10 – 12:40 Lunch
12:40 – 13:40 Innledningsforedrag ankende part forts.
13:40 – 13:50 Pause
13:50 – 15:30 Innledningsforedrag ankemotpart
Tirsdag 6. sept.:
09:00 – 10:00 Innledningsforedrag ankemotpart forts.
10:00 – 10:10 Pause
10:10 – 10:40 Partsforklaringer ankende part – Mona Andersen
10:40 – 11:10 Partsforklaringer ankende part – Gillian Godtfredsen
11:10 – 12:10 Partsforklaring Elvia
12:10 – 12:40 Lunch
12:40 – 13:10 Forklaring partshjelper (Energi Norge)
13:10 – 14:15 Ankende part sakkyndig vitne – Einar Flydal, fhv. forsker/univ.lektor, Telenor/NTNU
14:15 – 14:25 Pause
14:25 – 15:30 Ankende part sakkyndig vitne – Else Nordhagen, fhv. forsker, m.m.
Onsdag 7. sept.:
09:00 – 10:00 Ankende part sakkyndig vitne – prof. Beatrice Golomb
10:00 – 10:10 Pause
10:10 – 11:10 Ankende part sakkyndig vitne – Odd Magne Hjortland, EMF Consult AS
11:10 – 11:40 Lunch
11:40 – 12:20 Ankemotpart sakkyndig vitne, Mats Møller Bæren, NKOM?
12:20 – 13:00 Ankemotpart sakkyndig vitne, NN, Nemko?
13:00 – 13:10 Pause
13:10 – 14:10 Ankende part sakkyndig vitne – prof. David Carpenter
14:10 – 15:00 Ankende part sakkyndig vitne – prof. em. Magda Havas
Torsdag 8. sept.:
09:00 – 10:30 Forklaringer sakkyndige vitner ankemotpart forts.
10:30 – 10:40 Pause
10:40 – 11:30 Forklaringer sakkyndige vitner ankemotpart forts.
11:30 – 12:00 Lunch
12:00 – 13:30 Forklaringer sakkyndige vitner ankemotpart forts.
13:30 – 14:00 Pause
14:00 – 15:00 Eventuelle suppleringer forklaringer og dokumentasjon
Fredag 9. sept.:
09:00 – 10:30 Prosedyre ankende parter
10:30 – 10:40 Pause
10:40 – 11:50 Prosedyre ankende parter forts.
11:50 – 12:20 Lunch
12:20 – 13:50 Prosedyre ankemotpart
13:50 – 14:00 Pause
14:00 – 14:45 Prosedyre ankemotpart forts.
14:45 – 15:10 Prosedyre partshjelper
15:10 – 15:30 Replikk/duplikk, sakskostnader og avslutning av forhandlingene
Saken heter 21-136295ASD-BORG/02 Negativt fastsettelsessøksmål for at nettselskap ikke skal avbryte overføring av elektrisk energi. Den foregår 5. til 9. september kl. 09:00 – 15:00, i sal K21, Keysers gate 13, Oslo.
Nyhetsdekning?
Denne saken er den viktige pilotsaken som aksjonen Vi tar AMS-målerne for retten! har jobbet i flere år for å få opp for retten: Hensikten har hele tida vært å få retten til å vurdere kunnskapsgrunnlaget for helseinnvendingene mot AMS-målerne: Snakker vi fakta, eller snakker vi tull og overtro? Det er det på tide å få banket fast.
Hva det blir av nyhetsdekning, vet vi ikke. Men jeg skal i det minste legge ut det materialet som er lov å legge ut etter hvert.
Første dag holder advokatene partenes «sluttinnlegg», etterfulgt av en bevisgjennomgang. Det gir god oversikt over saken. Sluttinnleggene beskriver partenes ulike syn på hva saken gjelder, og hva dommen de mener dommen bør bli. Du finner dem her:
Einar Flydal, den 31. august 2022
PS. Som du kanskje har lest her på bloggen, håper og tror vi at saken nå er fullfinansiert. Stor takk til alle dere som har deltatt med små eller store beløp!
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Einar Flydal.
FHI: D-vitamin kan beskytte mot luftveisinfeksjoner – Vi: Det har vi skrevet i over to år!
Av Pål Steigan - 1. september 2022
https://steigan.no/2022/09/fhi-d-vitamin-kan-beskytte-mot-luftveisinfeksjoner-vi-det-har-vi-skrevet-i-over-to-ar/
I en artikkel på FHIs nettsider heter det:
Det er holdepunkter for at tilstrekkelig inntak av D-vitamin kan bidra til å forebygge akutte luftveisinfeksjoner. Det er derfor spesielt viktig å få i seg nok D-vitamin når høsten står for døren og luftveisinfeksjonene kommer hyppigere.
FHI skriver videre:
En metaanalyse som inkluderte 46 ulike studier, viser en sammenheng mellom D-vitamin og risikoen for å bli smittet av luftveisinfeksjoner.
– Samlet tyder resultatene på at å ta tilskudd med D-vitamin kan gi beskyttelse mot akutte luftveisinfeksjoner, sier seniorforsker Kristin Holvik.
Den klareste beskyttelsen ble sett ved en daglig dose på mellom 10 og 25 mikrogram i opptil ett år. Beskyttelsen var tydeligst blant barn og unge.
Vitamin D er nødvendig for å sørge for tilstrekkelig tilførsel av kalsium til skjelettet, og alvorlig mangel på vitamin D kan føre til rakitt og osteomalasi (mykt skjelett). Vitamin D-mangel har i tillegg blitt satt i sammenheng med risiko for en rekke ulike sykdommer.
Holvik understreker imidlertid at lave nivåer av D-vitamin i seg selv ikke nødvendigvis er årsak til sykdom.
– Men det kan være en indikasjon på underliggende sykdom eller redusert helse, som kan henge sammen med at man oppholder seg lite i dagslys eller har et mangelfullt kosthold, sier Holvik.
Vær ute og få D-vitamin
– Når vi er ute i sollys reagerer UVB-strålene som treffer huden med stoffer i huden slik at kroppen selv produserer D-vitamin. Derfor er det viktig å være ute, sier Holvik.
Hva sa vi?
Det er sjelden god tone å kommentere et utsagn med ordene «Hva var det vi sa?», men i dette tilfellet er det helt på sin plass.
31. mars 2020, altså mindre enn tre uker etter den katastrofale lockdownpolitikken ble knesatt skrev vi:
Vitaminer mot koronavirus?
Kan C-vitaminer forhindre eller kurere koronasmitte? Er mangel på D-vitamin en årsak til at folk lettere blir smittet?
Dette er spørsmål som forskere i Kina og Italia stiller seg i disse dager. Det er lite populært blant de store farmasøytiske selskapene som kjemper om å være først ut med (dyre) vaksiner og patenterte medisiner, men det er noe man ser seriøst på i de to landene som først hadde flest smittede. Dette skriver MedicineNet.
Richard Cheng, som er redaktør for den kinesiske utgaven av Orthomolecular Medicine News Service sier at det er minst tre kliniske studier i Kina der bruk av høye doser C-vitamin blir forsøkt brukt mot koronasmitte. Cheng sier at de første resultatene av disse forsøkene er lovende. Deltakerne i eksperimentet får tilført 260 ganger daglig dose av C-vitamin i sju dager. Cheng sier at disse pasientene fikk redusert sine betennelser merkbart. Han har skrevet om dette her.
I Italia sier dr. Pier Luigi Rossi i Arezzo at D-vitamin er viktig for å unngå smitte eller for å bli mindre sjuk hvis du blir smittet. Han legger i det hele tatt vekt på sunt kosthold for å bygge opp immunforsvaret, og deriblant tilstrekkelig med D-vitamin. Tradisjonelt har den såkalte middelhavsdietten, som det italienske kostholdet er preget av, vært regnet som svært sunn. Den siste generasjonen er dette blitt undergravd av den globale matvareindustrien. Fast food har for mange erstattet det tradisjonelle cucina lenta, noe som også har ført til økt fedme og andre helseproblemer.
Farmasøytisk industri er blant de mest profitable og mest monopoliserte industriene i verden. De gjør profitt på å patentere medisiner og vaksiner. For dem er det derfor maktpåliggende å stemple alt annet enn deres produkter som kvakksalveri.
19. oktober 2020 skrev vi:
Lovende resultater med bruk av vitaminer mot covid-19
Den farmasøytiske industrien liker ikke at det snakkes eller skrives om det, fordi de lever av å selge dyre medisiner og vaksiner, men det gjøres lovende arbeid med bruk av vitaminer i behandlinga av covid-19.
En spansk studie som er gjennomført av Instituto Maimónides de Investigación Biomédica de Córdoba har vist at bruk av Calcifediol, som er et D-vitamin, har gitt gode resultater i behandlinga av covid-19-pasienter. Avisa Córdoba hoy skriver:
Bruk av av legemidlet Calcifediol hos pasienter med Covid-19 kan være et vellykket terapeutisk alternativ, framgår det av de første dataene fra en foreløpig studie utviklet ved Maimonides Institute for Biomedical Research i Córdoba (Imibic) og Reina Sofía Hospital. Helse- og familieministeren, Jesús Aguirre, deltok under presentasjonen.
Ifølge nylig publisert informasjon, var det bare en av de 50 pasientene som ble behandlet med oral calsifediol, som trengte intensivbehandling (to prosent), mot 13 i gruppen som ikke ble fikk medisinen (50 prosent). Disse dataene ser ut til å støtte hypotesen om at aktivering av D-hormonelle systemet kan redusere risikoen for akutt respiratorisk nødsyndrom (ARDS) hos pasienter som er rammet av Covid-19.
Dette er også omtalt i oktobernummeret av The Journal of Steroid Biochemistry and Molecular Biology.
Det er kjent fra tidligere at kinesiske forskere lenge har brukt store doser C-vitaminer for å redusere faren for at alvorlig sjuke covid-19-pasienter skal dø av sjukdommen. Det er gjort dobbelte blindtester som viser at denne behandlinga reduserte dødstallene. Metoden er prøvd også i USA og Storbritannia.
De såkalte «faktasjekkerne» gikk til krig mot enhver behandling mot covid-19
24. mai 2021 skrev vi:
Hvorfor insisterte Faktisk på at det ikke finnes behandlinger mot covid-19?
Faktisk har hatt to artikler som har gått krasst ut mot bruk av vitaminer i behandlinga av covid-19:
Det finnes ikke bevis for at C-vitamin hjelper mot koronaviruset.
Sensasjonell D-vitaminstudie er full av mangler
I begge disse artiklene er hovedpoenget å slå fast at vitaminer ikke hjelper mot covid-19, og enda mer: Faktisk gnir det innn med sitat fra FHI: «Det finnes ingen spesifikk behandling mot sykdommen.»
Som vanlig fra Faktisk er artiklene kategoriske og bedrevitende. Ingen skal være i tvil om at dette er autoritativt og den endelige sannhet. Journalisten bak oppslaget om C-vitaminer er Geir Molnes. Han har en bachelorgrad i kultur- og samfunnsfag fra Universitetet i Oslo, så han burde jo vite alt om dette.
Molnes innledet artikkelen sin om C-vitaminer slik:
«Flere nettsteder har spredd udokumenterte påstander om at det nye koronaviruset kan behandles eller forebygges med vitamin C.«
Og det er disse «udokumenterte påstandene» som skal slås ned, slik at Faktisk kan sette stempelet «Helt feil» eller liknende på artikler om dette. Men hvorfor dette hastverket? Det var et nytt virus. Det var mye som ikke var kjent. Hvorfor ikke ha en mer spørrende holdning?
Med denne innstillinga blir artiklene om vitaminer i Faktisk sjøl fake news. I den grad de har noen poenger, så slår de inn åpne dører. Det er nemlig svært få, om noen i det hele tatt, som har sagt at du kan drepe viruset ved å ta en vitaminkur.
Poenget er at mange forskere og leger har påvist gode resultater der vitaminer inngår i en «cocktail» av medisiner i behandlinga av covid-19.
Den amerikanske legen Peter McCullough, som sjøl har hatt covid-19, har svært gode erfaringer med å drive tidlig behandling mot viruset. Hans erfaringer er omtalt i denne artikkelen. I behandling av pasienter på et tidlig stadium bruker McCullough følgende:
Ivermectin, 12 mg a day for 3 days
Hydroxychloroquine, 200 mg twice a day for 5-30 days in an open label safety study
Zinc sulfate, 220 mg a day all days
Vitamin C 3000 mg a day all days
Vitamin D3, 5,000 IU all days
Azithromycin, 250 mg twice a day all days
Aspirin, 325 mg a day all days
Colchicine or Placebo as part of the COLCORONA Research Study Medication for 30 days
Prednisone, 60 mg five days (holding it for backup if pulmonary symptoms worsen)
Apixaban 5 mg twice a day (holding it for backup if pulmonary symptoms worsen)
Her spiller vitaminene viktige roller for å forsterke kroppens motstandsevne når pasienten får disse andre medisinene.
Samtidig kan McCullough avsløre at amerikanske helsemyndigheter nedla forbud mot å behandle covid-19 pasienter. De skulle bare ligge hjemme og vente til de ble så dårlige at de ble lagt inn på sjukehus, der de som oftest døde.
Men per 21. april 2021 har pipa fått en annen lyd i National Health Institute. Nå anbefaler man mange av de metodene som McCullough har brukt ett år.
Når vil FHI innrømme at de har sviktet? Når vil Faktisk innrømme at de har bekjempet god behandling?
FHI skulle for lenge siden ha opplyst det norske folket om vitaminenes forebyggende virkning. De var så oppsatte på å pusje først håpet om vaksiner og så troen på eksperimentelle genterapier, kalt vaksiner, at de har forsømt sin primære oppgave, nemlig å være veiledere for folkehelsa. Det trengs en omfattende oppvask i FHIs rolle og opptreden gjennom hele den såkalte pandemien, og der vil deres sabotering av forebyggende arbeid være en del av helheten.
Når det gjelder Faktisk, så har jo de opptrådt som en forlenget arm av den farmasøytiske industrien. Deres rolle og oppgave har vært å stigmatisere og brennemerke enhver avvikende mening og ethvert avvikende forskningsresultat, slik at dette har kunnet brukes av de sosiale mediegigantene til å sensurere innhold. Disse mediebedriftene er tilfeldigvis eid av de samme finanskapitalistene som eier BigPharma. Deres eieres eiere har direkte økonomiske interesser i å undertrykke denne typen kunnskap. Det er derfor en gåte at noen fortsatt betrakter Faktisk som noe annet enn et menighetsblad for våre makthavere.
Hvor mange liv har gått tapt fordi folk ikke har fått tilgang til adekvate og ufarlige behandlings- og forebyggingsmetoder?
ANALYSE: Når det gjelder menneskelige og militære ressurser, kan Ukraina vare i ytterligere 9 til 12 måneder
Av skribent - 1. september 2022
https://steigan.no/2022/09/analyse-nar-det-gjelder-menneskelige-og-militaere-ressurser-kan-ukraina-vare-i-ytterligere-9-til-12-maneder/
Rostislav Vladimirovich Ishchenko ble født i Kiev i 1965. Han gjorde karriere i utenrikstjenesten og ble ansatt i det ukrainske utenriksdepartementet i 1992. Han ble sekretær i Departementet for politisk analyse og planlegging kort etter og deretter representant i Europarådet og OSCE. Ishchenko har arbeidet ved ukrainske ambassader i flere europeiske land og har deltatt i mange debatter i ulike TV-kanaler. Etter statskuppet i Ukraina i 2014 valgte han å reise til Russland og har der etablert seg som politisk analytiker. Her er noen av hans kommentarartikler i Russia Insider. Og her noen av hans artikler i Valdai club. I den følgende artikkelen, som er publisert på det serbiske nettstedet
https://srbin.info
, gjør han en rent militær analyse av hvor lenge Ukraina fysisk ville kunne være i stand til å fortsette krigen. Artikkelen er oversatt av Terje Valen.
Dato 30.08.2022.
Ved moralsk sammenbrudd og sammenbrudd av frontene kan skje mye raskere
Kampene i Ukraina har allerede pågått i mer enn seks måneder. Til tross for de konkrete suksessene til det russiske militæret, har Ukraina tydeligvis ingen planer om å overgi seg.
Taktikken med å gjøre store byer til militære festninger er fortsatt ganske effektiv, spesielt siden de ukrainske garnisonene, selv om de er teknisk dårligere, fortsatt har betydelig flere soldater enn de angripende russiske enhetene.
Jeg skriver «ennå» fordi Kievs taktikk er basert på å kaste bort menneskelige ressurser. Denne effektivitet vil opphøre nøyaktig i det øyeblikket Ukraina mister evnen til å holde det nødvendige antall mennesker til å forsyne frontene.
Den russiske kommandoen presser ikke på fordi den sparer ukrainske byer og sivile, og fordi en endring i taktikk (bytte til dyp penetrasjon) vil føre til en plutselig økning av tap i enhetene.
Ukraina har bevæpnet en stor hær. I alle sine strukturer (Væpnede styrker, sikkerhetstjeneste, etterretningstjeneste, politi, nasjonalgarde, grenseenheter og territorialforsvar), ifølge offisielle ukrainske data, er det for tiden opptil en million mennesker.
Av disse deltar opptil 700.000 direkte i krigen.
Ukraina opprettholder stadig 350-400 tusen krigere på frontlinjen. Omtrent tre hundre tusen utgjør bakre garnisoner og reservegrupper, som de forbereder som forsterkninger foran, samt å erstatte formasjoner som helt har mistet sin kampevne eller trekker seg tilbake for hvile og for etterfylling eller omorganisering.
Når kan vi forvente en siste seier over Ukraina?
I løpet av fiendtligheter oppstår som regel et vendepunkt når en av hærene plutselig mister troen på seier. Når motstandsvilje blir brutt og den oppløses, opphører motstanden.
Imidlertid har svekking av motstandsviljen generelt rent materielle grunner. Enheter mister kampeffektivitet og mister troen på seier på grunn av store tap og dårlige forsyninger.
Inntil nå har tilførselen av våpen og ammunisjon til Kiev bare økt. Nå leveres fly og helikoptre til Ukraina, og taktiske raketter med en rekkevidde på tre til fem hundre kilometer forventes å bli levert.
USA må søke over hele verden etter granater til Ukraina, siden det ennå ikke er mulig å erstatte ukrainsk artilleri fullt ut med NATO-kaliber.
Ytterligere forsyninger fra Vesten vil tillate ukrainsk artilleri å vare minst et halvt år til.
Foreløpig beholder ukrainsk artilleri evnen til å støtte sine tropper i viktige områder av kampoperasjoner. Og deres meningsløse avfyring i de rolige distriktene i Donetsk indikerer at mangelen på ammunisjon fortsatt er relativ.
Derfor bør det ikke forventes at Ukraina vil miste sin tekniske evne til å kjempe i nær fremtid.
Men hvor snart vil Ukraina gå tom for kanonfôr?
Det faktiske antallet emner i Kiev-regimet var 25-27 millioner. Kiev mistet territorier som var bebodd av 5-6 millioner mennesker før utbruddet av fiendtligheter.
Så la oss anta at antall mennesker i territoriene kontrollert av Kiev er 20 millioner mennesker. Halvparten av de tjue millioner er kvinner.
Ytterligere fem millioner er gamle mennesker og barn som ikke er utsatt for mobilisering på grunn av deres alder.
Når embetsmenn og andre som statsapparatet fungerer på, blir tatt bort, vil Kiev ha totalt to millioner mennesker tilgjengelig for mobilisering.
Siden om lag en million allerede er kalt opp, kan vi anta at ressursen som er tilgjengelig for mobilisering er en million til.
Gitt at Kiev fortsatt klarer å holde hærens størrelse på omtrent samme nivå, betyr dette at tapene har blitt fullstendig dekket så langt.
Den ukrainske generalstaben avslører selvfølgelig ikke tapene. Ingen publiserer noen gang informasjon om tap for ikke å gi informasjon til fienden og ikke forstyrre sin egen befolkning.
Amerikanerne anslår Ukrainas sannsynlige tap i drepte, sårede, fangede, savnede og varig skadete på 140-145 tusen, uten å spesifisere om de er militære eller generelle tap.
Russland anslår Ukrainas totale tap til 175-190 tusen mennesker.
Hvis den ukrainske hæren mistet 140-145 tusen, bør tapene til sikkerhetsstyrkene utgjøre 35-45 tusen.
Vi tar den nedre grensen.
Hvis alle Kievs styrker mistet 175 tusen mennesker på seks måneder, så vil de på ett år miste 350 tusen. Og de trenger 280 for å supplere bare tapene i hæren.
Om to år vil disse tallene stige til henholdsvis 700.000 og 560.000.
Ved den grensen vil Ukraina praktisk talt miste evnen til å opprettholde styrken til den aktive hæren på bekostning av nymobiliserte.
Faktisk bør det skje før, fordi kvaliteten på troppene reduseres når de trente soldatene forsvinner og tapene øker.
Tapene vokser også som følge av Russlands voksende tekniske overlegenhet.
Dermed bør Ukraina miste evnen til å kompensere for tap på frontene innen sommeren eller høsten neste år.
Dette er fristen hvoretter kapitulasjonen av Kiev blir uunngåelig på grunn av tapet av muligheten for å fortsette krigen.
Sammenbruddet av den ukrainske hæren og frontens sammenbrudd kan forekomme tidligere.
Psykologisk tretthet fra krig setter vanligvis inn plutselig, av en hel mengde grunner.
Ukraina kan holde ut i et år (pluss eller minus to eller tre måneder) hvis hæren og befolkningen viser viljen til å tåle til slutten – til de materielle mulighetene for motstand er oppbrukt.
Og kollapsen på frontene på grunn av psykologisk sammenbrudd kan skje om to måneder, om tre, og kanskje til og med om et år.
Det er en sak som er for subtil til å bli beregnet.
Kommentar:
steigan.no har markert seg mot denne krigen fra 2014 og fra Russlands invasjon 24. februar 2022. Vi ser det som vår oppgave å bringe nøkterne og faktabaserte analyser fra ulike og mest mulig uavhengige kilder. Signerte artikler står som alltid for forfatterens regning og gjenspeiler ikke nødvendigvis redaksjonens oppfatning.
Red.
Lærerstreiken og streikebryteri
Av Romy Rohmann - 1. september 2022
https://steigan.no/2022/09/laererstreiken-og-streikebryteri/
Lærerstreiken ble trappet opp i går 31.8. Lektorlaget, Skolenes landsforbund og Utdanningsforbundet har alle tatt ut nye lærere. Nå er nærmere 3200 ute i streik. SL melder at Rektorene driver streikebryteri for å begrense skadeomfanget av streiken.
Av Romy Rohmann
Lektorlaget har nå 33 medlemmer ute i streik, disse er i Ås, Viken, Bergen og Trondheim. Skolenes landsforbund har per i dag 43 medlemmer i streik. Deres uttak er ved skoler Vestland/Bergen. Utdanningsforbundet har med det siste uttaket over 3100 medlemmer ute i streik. De kommunene det gjelder, er Arendal, Bergen, Bodø, Gjøvik, Harstad, Haugesund, Indre Østfold, Lillestrøm, Modum, Molde, Porsgrunn, Steinkjer, Stjørdal og Tromsø. Følgende Fylkeskommunene det gjelder, er Agder, Innlandet, Møre og Romsdal, Nordland, Rogaland, Troms og Finnmark, Trøndelag, Vestfold og Telemark, Vestland og Viken.
Vi har tidligere skrevet om lærerstreiken og bakgrunnen for den her på Steigan.no.
Forhandlingsansvaret for lærerne ble overført fra staten til KS i 2004. Det var en tverrpolitisk enighet om å overføre forhandlingsansvaret da man mente at dette ville bidra til å styrke det kommunale selvstyret. Det fantes non kritiske røster til dette som allerede da så at i med kommunenes dårlige økonomi var det ikke sikkert lærerne ville nå fram med sine krav.
En av de viktigste argumentene til KS for denne omlegginga var at kommunene og fylkeskommunene allerede hadde arbeidsgiveransvaret for lærerne og tilsettingsansvaret, og at det derfor det var unaturlig at de ikke også hadde ansvaret for å forhandle lønns- og arbeidsvilkår med lærerorganisasjonene.
Nå er hverdagen i skolen slik at vel 1 av 6 lærerårsverk i grunnskolen utføres av ansatte uten lærerutdanning og lønn er en avgjørende faktor for både det å få folk til å velge utdanning som lærer, rekruttere og beholde lærere.
Steffen Handal, leder av Utdanningsforbundet har uttalt: «Lærernes lønn kom i årets lønnsoppgjør for sjette år på rad dårligere ut enn for andre i kommunesektoren det er naturlig å sammenlikne seg med. Lærerlønna sakker akter ut, og det gjør at det blir vanskeligere å rekruttere og beholde lærere – særlig de med lengst utdanning og lengst ansiennitet. Det er de som har kommet dårligst ut, og det er der vi kommer til å slite, særlig med å beholde folk».
Vi har fulgt opptrappinga av streiken siden oppstarten 20.juni i går var det 4. uttak, 2. uttak var mandag 22. august og mandag 29.august var det 3.uttak.
https://steigan.no/2022/08/hva-vet-vi-om-laererstreiken/
https://steigan.no/2022/08/opptrapping-av-laererstreiken/
https://steigan.no/2022/08/laererstreiken-ogsa-utdanningsforbundet-gar-til-streik/
Skolenes Landsforbund går nå ut og mener at Rektorene driver med streikebryteri. Skolenes landsforbund har fått henvendelser fra medlemmer om at timer flyttes og samles slik at konsekvensene av streiken ikke skal bli så omfattende om mene at dette er streikebryteri.
«Skolenes landsforbund mener tiltak som tar sikte på å begrense virkningene av en streik i utgangspunktet er å betrakte som streikebryteri. Å flytte timer på en ikke-streikende lærers timeplan, er et slikt tiltak som har til formål å minimere virkningene av en pågående streik. Vi betrakter dette som streikebryteri,» skriver forbundet i et skriv til KS fredag 26. august.
Under ser du et utdrag fra nyhetsbrevet sendt medlemmene onsdag 24.august:
«Hva gjør du om du ikke er i streik, og rektor vil flytte på timene dine?
Dersom andre forbund på din skole er i streik, mens du ennå ikke er tatt ut, vil erfaringsmessig flere rektorer ønske å gjøre endringer på timeplanen slik at driften av skolen går lettere. Skolenes landsforbund mener dette er streikebryteri.
1. Rektor foreslår at du flytter på timer, slik at timeplanen blir bedre for deg og elevene dine:
Fortell rektor at Skolenes landsforbund mener at dette er streikebryteri, og at du bare må forholde deg til hva fagforeningen din mener om saken. Gjør det klart at Skolenes landsforbund ikke godtar flytting av timer under noen omstendigheter.
Varsle den lokale streikekomiteen for de(t) streikende forbund om ståa, slik at saken blir tatt inn i et avklaringsmøte mellom steikende og arbeidsgiver.
Dersom rektor fremdeles vil flytte på timene, må hen beordre deg skriftlig.
2. Dersom rektor beordrer deg skriftlig:
Da må du gjøre slik rektor gir beskjed om.
Ta kontakt med din tillitsvalgte, og send saken til streik@skolenes.no
Tips! For å unngå ubehagelige situasjoner knyttet til dette, kan det være lurt å understreke at dette er Skolenes landsforbund sin holdning som organisasjon, og at du er instruert i å gjøre det på denne måten. Slik kan du slippe å stå til ansvar som enkeltperson.»
Skolenes Landsforbund, Norsk Lektorlag og Utdanningsforbundet har snakket sammen om denne praksisen tidligere denne uka mandag ettermiddag, Lektorlaget har sagt seg enig med SL om at en slik praksis er å anse som streikebryteri mens Utdanningsforbundet foreløpig ikke har tatt stilling til denne problematikken.
Forbundene har foreløpig bare tatt ut lærere i videregående- og ungdomsskoler i streik, det spørs hvor lenge de kan begrense uttaket der dersom streiken fortsetter. Uttak i Barneskoler og Barnehager vil sjølsagt få større konsekvenser.
Nå er det også blitt brudd i forhandlingene mellom PBL (Private Barnehagers Landsforbund) og fagforeningene Fagforbundet, Utdanningsforbundet og Delta fagforeningene, etter at partene ikke klarte å komme til enighet tirsdag 30.8. Dermed går PBL-oppgjøret til mekling.
Da spørs det vel om det ikke er så lenge før streiken rammer de yngste barna også. Men da må vel partene tilbake til forhandlingsbordet.
En forskuttert nekrolog
Av Knut Erik Aagaard - 1. september 2022
https://steigan.no/2022/09/en-forskuttert-nekrolog/
Mikhail Sergejevitsj Gorbatsjov (1931 – 2022)
Av Dr. philos. Knut Erik Aagaard.
For Steigan.no 31.08.22
Forord: Jeg var i middagsselskap rundt 1989. Gjester, rundt 40 stykker, av alle politiske avskygninger, de fleste med god margin rundt 45 år, av tre kjønn (flere hadde vi ikke), sosialister og borgerlige, på Frogner, noen berømte og enda flere ukjente. Som underholdning ble vi alle bedt om å skrive navnet på den nålevende statsleder som vi, hver især, mest respekterte. Resultatet var enstemmig og lød slik: Mikhail Sergejevitsj Gorbatsjov, generalsekretær i Sovjetunionens kommunistiske parti, som døde i går, ensom og forhatt.
Hvorfor ble Gorbatsjov forgudet i vest? De toneangivende analytikere og debattanter i dagens Russland har hatt svar på rede hånd: Gorbatsjov er populær i vesten fordi han forrådte fedrelandet, fordi han åpnet døren for dem som ville knuse staten, årelate nasjonen og nøytralisere amerikanernes strategiske motpol, fordi han fikk perlehalsbånd til fruen uten å betale, og opptrådte i en TV-reklame for amerikansk pizza mot penger. Han forærte fedrelandet til fienden og burde derfor vært arrestert og dømt for høyforræderi.
Nei, tross alt, sier de moderate, som også får ordet: Det var jo Jeltsin, ikke Gorbatsjov, som splittet fedrelandet i 10-15 nye stater, som gjorde Russland til det største delte folket i verden og blottet flanken for NATOs aggresjon. Det var Jeltsin som bak Gorbatsjovs rygg samlet lederne i de russiske, hviterussiske og ukrainske delrepublikkene og derved sprengte unionen ved sin utmeldelse, slik at Gorbatsjov ble sittende som folkevalgt president i et ikke-eksisterende land. Han var riktignok utillatelig naiv, han trodde på eventyr og han beredte uvettig grunnen for dem som solgte ut landet for glansbilder og knappenåler. Han ville løsne båndene og reformere den unionen som Jeltsin ville knuse. Han gjorde så godt han kunne, men det gikk som det pleide. For de moderate var Gorbatsjov foraktelig, men ikke ond. Han nøt, iallfall inntil i går, liten respekt og sympati i Russland.
For oss var det imidlertid klart. Kommunismen var i utgangspunktet et feilgrep, systemet forårsaket mye lidelse, det råtnet på rot, Gorbatsjov var noe så utenkelig som en sovjetisk demokrat, han ville frigøre ordet, avskaffe den kalde krigen, overflødiggjøre NATO og arbeide for fred og sameksistens, i samforstand med folket, det russiske, som også forgudet ham i de årene, inkludert de eldste av dagens aggressive debattanter. Jeg tror jeg snakker for folkene i vest. Men vi var naive. Vi forsto ikke hvem som egentlig har makten i vest, nemlig lederne i NATOs medlemsland og i EUs stater. Russland trakk seg ut av Den kalde krigen for egen maskin, men vi trakk oss ikke ut. Russerne sto i halve Europa – amerikanerne står der fortsatt. Russerne hadde en buffersone, nå står de ribbet tilbake, med oss tett innpå livet. Så om Gorbatsjov var naiv, så var vi det ikke mindre. Vi forsto heller ikke hvilken verden vi lever i. For alle ser at verden nå er farligere enn under Cuba-krisen i 1962.
Men i virkeligheten er begge de to naive analysene helt gale. Gorbatsjov så at Sovjetunionen måtte reformeres, han gjorde et helhjertet forsøk, og han satte nesten livet til. Det gjør ham til en modig mann. Men han gjorde mange feil. Det feilene gjorde han fordi oppgaven var svært vanskelig. Ingen hadde gjort det før, ingen hadde med ett strøk forvandlet en dyptsittende totalitær planøkonomi til et fritt demokrati med markedsøkonomi. Ikke før og ikke siden. Kineserne sto bak en dør og så hvordan det hele gikk til. De begynte (og lyktes) med økonomien, men er derfor også bare kommet halvveis på den veien Gorbatsjov staket ut. Som jeg skriver i denne nekrologen, så gikk det som det måtte gå; historien finner alltid en til å gjøre grovarbeidet. Det arbeidet gjorde Jeltsin. Han kastet det russiske folket ut i en sjokkterapi som få nasjoner har overlevd maken til, og førte verden til randen av atomkrig. Det ser vi nå. Ham er det også få som savner.
Og med dagens debattanter og analytikere går det like ille. For det første er de paranoide, noe man kan forstå, siden vår hjemlige progandamaskin arbeider under høytrykk. Men paranoia fører til, eller ledsages regelmessig av vrangforestillinger. For det andre tror de at Vesten er ett sted, befolket av likesinnede. Fortell en franskmann at han minner om en tysker eller omvendt, så gir de begge svar på dét spørsmålet. De forstår for det tredje ikke at folk i vest lures trill rundt like lett som som folk i øst lot seg lure trill rundt under kommunismen, og derfor er uskyldige.
De tror videre at Vesten styres etter sine «vestlige verdier», som følgelig må være gale. Dermed forkaster de liberalismen en bloc, som om det hefter noe ved ordet frihet.
Men Vesten styres jo stikk i strid med sine vestlige verdier. Vestlig intervensjonspolitikk og global utbytting har fint lite til felles med ideene fra Den franske revolusjon, opplysningstiden og renessansen, for ikke å nevne antikken, som ble «gjenfødt». De er på nippet til å forkaste selve Fornuften, men vil vel ha noe igjen til sine egne og de tradisjonelle verdier, som ellers har mye for seg. Demokrati er et ord de foretrekker å ta i med en ildtang. Men at demokratiene ikke er demokratier, er jo ikke en grunn til å forkaste demokratiet. Det ville være å skylle barnet ut med badevannet, utvasket.
Men la meg gå over til nekrologen før jeg slipper katten ut av sekken. Gorbatsjov forlot det politiske liv første juledag 1991. Det følgende ble skrevet i september det året, etter partiets mislykkede statskupp mot ham, før landet oppløste seg, men etter at vi så hvor det bar. Kronikken fungerte som en politisk nekrolog, og fungerer i dag, når han nå er borte, som en ordentlig nekrolog. Som eneveldig diktator i verdens største land må Gorbatsjov ha vært den i historien som har gjort mest for å miste makten, eksplisitt til beste for verden og sitt folk, slik han så det. Kanskje tiden vil gi ham rett. Teksten sto på tredjesiden i Arbeiderbladet 03.09.1991 (tror jeg), og står seg etter min mening godt, spesielt det kursiverte avsnittet.
En unik statsmann
Knut Erik Aagaard (Arbeiderbladet 03.09.91)
Tiden har ikke innhentet eller forbigått Mikhail Gorbatsjov, slik [redaktør] P. E. Kokkvold skriver kort i sin ellers betimelige leder om H. W. Steinfeld. Gorbatsjov stilte seg i 1985 en oppgave – en umulig oppgave, ville man tro – og den er i hovedsak fullført i og med at kuppet [mot ham i august 1991] mislyktes. Hans mål har vært overføring av makt, fra partiet til staten, til kommunene, til de folkevalgte, til markedet, til republikkene, til rettsvesenet og pressen osv. Han har, fra starten, villet nå sitt mål gradvis, fordi raske sprang umiddelbart ville ført til kupp fra partiet. Når kuppet nå likevel kom, er det ikke minst på grunn av den eventyrpolitikken som Jeltsin, Landsbergis [folkevalgt leder i Litauen] og andre – godt sekundert av Steinfeld – har stått for. De har forlangt for mye for fort og dermed med tvunget Gorbatsjov til å gå for langt for tidlig.
Heldigvis har imidlertid Gorbatsjov klart å bremse Jeltsin, Landsbergis og andre tilstrekkelig til at kuppet kom for sent og mislyktes. Maktoverføringen og mentalitetsendringen var kommet så langt, trossalt, at partiet feilet. Atpartietventet så lenge med å slåtil – helt til det altså var forsent – kan vi utelukkende takke fredsprisvinneren for. Det er jo her dynamikken ligger: Gorbatsjov har, somdeneneste, kunnet stagge partiet i seks år, med beroligende sosialistisk snakk og andre talemåter. Imens har han langsomt overført makt og latt den frie presse stålsette opinionen.
Gorbatsjov gjorde nok ingen feil da han i desember 1990 befolket statsstyret med potensielle kuppmakere. Han kjente sine pappenheimere og visste hva han gjorde. Desember [1990] var en kritisk måned for perestrojkaen – vi husker at [utenriksminister] Sjevardnadse uanmeldt gikk av fordi diktaturet truet, og at Gorbatsjov måtte utsette reisen til Oslo. Det var i realiteten et desemberkupp som ble avverget ved at Gorbatsjov ga kuppmakerne sentrale posisjoner. Hva annet kunne han gjøre? Han skaffet seg derved åtte måneders respitt. Han hadde vel håpet å få unionsavtalen i stand før det smalt. Og det han vant ved å trekke ut tiden, har vi alle vunnet, for kuppet kom for sent.
Men til slutt kom det altså, takket være Gorbatsjov for sent til å lykkes, takket være Jeltsin for tidlig. Vi kan ikke nå være sikre på at det heretter vil bli brukt konstitusjonelle, lovlige, fredelige, humane og demokratiske metoder i Russland.For der har plutselig Jeltsin fått samlet enorm makt i sine hender. Og vi veti kke stort mer om ham enn at han er resolutt og modig. Én ting vet vi jo, og det er at han, siden han med rette ble satt på plass av Gorbatsjov i 1987, systematisk har forsøkt å hevne seg på og etter hvert ydmyke sin tidligere partileder. Det taler ikke til hans fordel og varsler ikke godt.
Så nå revner imperiet planløst, etnisitetene blomstrer – kanskje blodrødt – markedet vil kaste millioner ut i arbeidsløshet, kulde, kanskje hunger. Hvem vet nå hvilke former den sosiale uro vil anta – blir det lammende streiker, lokale kriger, avskyelige pogromer? Og hvem skal nå stagge denne uro – og hvordan?
For takket være Jeltsin og Landsbergis kom kuppet for tidlig, mens de konstitusjonelle forhold ennå er høyst klare og ustabile, i en situasjon der man ikke sikkert vet hvordan hæren og KGB skal eller kan styres, i en tid da det utstedes dekreter på løpende bånd. Faren er absolutt til stede for en voldelig, autoritær utvikling, selv om det ikke nødvendigvis behøver å gå så ille.
Jeg ville vært langt tryggere om vi hadde fått beholde Gorbatsjov et år til. Om Jeltsin og de andre hadde gått bare litt mer stille i dørene, ville Gorbatsjov kanskje fått tid og ro til å sluttføre sitt historiske arbeid: å etablere folkestyre og markedsøkonomi i en desentralisert Sovjetunion på en fredelig og konstitusjonelt betryggende måte.
Når kommunistpartiet nå forsvinner – hvilket vi jubler over enda det burde skjedd uten et kupp – så svinner også presidentens raison d’être. Hans funksjon har blant annet vært å beskytte folk som Jeltsin mot partiet. Når partiet nå er borte, vil nok Jeltsin vite å beskytte seg selv. Gorbatsjov er ikke på vei mot stupet, som Aftenposten skrev her en dag. For han har aldri hatt noen personlige ambisjoner om politisk makt etter kommunismens fall. Hans virke er strengt knyttet til den smertefulle overgangen mellom to epoker, den som han så mesterlig har lindret. Timeplanen har han selv satt. Gorbatsjov har ganske enkelt utspilt, eller rettere spilt, sin rolle, og bedre har vel ingen statsmann spilt før ham.
Nobelkomiteen hadde åpenbart mest lyst til å trekke Nobelprisen tilbake, i blind og enfoldig sympati med Landsbergis. Så langt gikk det dog ikke, for det skulle tatt seg fint ut i historiebøkene, en artig liten fotnote om vidsyn i et lite land. Nei, Nobelkomiteen nøyde seg med å kritisere Gorbatsjovs innenrikspolitikk og fastholdt at prisen ble gitt for utenrikspolitikken. Nobelmedaljen ble slik en ekte medalje, en med både for- og bakside. For Nobelkomiteen kritiserte faktisk Gorbatsjov for Litauen-politikken hans. Komiteen forsto åpenbart ikke at det var Gorbatsjov som – med en diskret hånd – holdt kuppmakerne unna Landsbergis, pianisten som vi alle er blitt så glad i takket være [Jo] Benkow og [H. W.] Steinfeld og andre blinde høner. Nobelkomiteen kunne jo ikke godt skyte på pianisten!
Det er i det hele tatt ikke til å tro at hele vår opinion lar seg dominere av en storsnutet reporter og et kobbel tradisjonelle høyrefolk uten gangsyn. Vi har i årevis fått høre, først at Gorbatsjov prøver å lure oss, så at han vakler fra krise til krise, at han mangler klare tanker og strategier, at han er ubesluttsom og unnvikende, at han som den siste forstår noe nytt etter hver rystelse. Og en slik dott har vi gitt fredsprisen til!
Er det da ikke snart noen, også i dette lille landet, som ser den røde tråd? Er det så vanskelig å se det som springer i øynene? Mannen har jo i seks år hatt et program. Det programmet har han fulgt. Nå er programmet slutt.
Så sitter vi altså her i Norge, nissenes hjemland, og lar oss dupere av en selvopptatt og høyrøstet TV-kjendis [Steinfeld] med spisse albuer! Som om han har skjønt noe som helst. Kan ikke den mannen snart settes til annet arbeid?
Etterord: Der satt vi, for 31 år siden. Så hvem har rett? Var Gorbatsjov en forræder, en tåpe eller en gudegave til verdens folk?
Han var ingen av delene, naturligvis, siden jobben sto halvgjort.
For det er jo i realiteten Vladimir Putin som fullfører Gorbatsjovs påbegynte livsverk, og de to har aldri sagt noe tilnærmelsesvis stygt om hverandre. Putin har gjort Russland etter kommunismen til normalt land, et sterkt land, et land borgerne er stolt av, med en plass i verden, med en blomstrende økonomi, en nytegnet infrastruktur, et famlende demokrati, med gamle og nye allierte – allierte til nivåer som nærmer seg EUs i det sivile og NATOs i det militære – til en hjørnesten i den nye verdensorden som allerede er inntrådt, et land med markedsøkonomi og en sosialpolitikk, en stat som i motsetning til våre stater ikke bruker tåregass, gummikuler og vannkanoner til å spre demonstranter, en stat som er tvunget til krig – av oss.