Kenya gjenoppliver den afrikanske planen om å droppe dollar
Kina tar lederrollen i Sentral-Asia
Sultanen 2.0 vil vippe kraftig østover
Norske politikere behandler krona som søppel – og verden tar signalet
Søramerikanske ledere kommer til enighet om regional integrasjon
Noen innlegg som «venstresidas avis» har refusert de siste månedene
Kjære Hedda. Ordføreren vår
Av Julie Foss - 1. juni 2023
https://steigan.no/2023/06/kjaere-hedda-ordforeren-var/
Illustrasjon: Shutterstock
Skien, 26 mai 2023
Nå skriver jeg til deg – i desperasjon (men merk: ikke i frykt, slik vi mødre gjerne blir anklaget for, når vi mener sterkt om noe). Det sitter i grunn langt inne å skrive til deg, for jeg må dessverre meddele at jeg har mistet troen på styringsmakten, etter nærmest å ha fungert som uavhengig gravejournalist de siste årene. Gravejournalist har jeg `nærmest vært’, men hva jeg faktisk er, er skribent, lærer, gründer, kvinne, mor, frihetsforkjemper, ukuelig optimist og bekymret realist. Jeg skal forsøke å fortelle deg hvorfor.
Jeg har alltid vært en nysgjerrigper (jeg syns forresten det er et litt dårlig ord. Det har utvilsomt en negativ klang, og hvorfor det å være nysgjerrig nærmest har blitt et skjellsord, er beyond me, – men kanskje noe av forklaringen for at vi befinner oss i denne smørja, i utgangspunktet. Mer om smørja snart). Du vet. Når jeg møtte noen og de sa «… det er en lang historie, men jeg skal forsøke å ta kortversjonen …», så spurte jeg alltid om de kanskje kunne ta den lange, likevel. For jeg regnet med at den var mye mer interessant. Jeg har alltid elsket portrettintervjuer. Hatt øye for detaljer. Ønsket å vite hvorfor. Ikke bare hvorfor. Men hvorfor, for hvorfor. Bakgrunnen. Settingen. Rammene. Det komplekse. Det tilsynelatende uviktige. Det man gjerne ikke snakker høyt om. Det de voksne kun hintet om. Det mellom linja. Vekket meg. Og med en ekstra sterk, tror jeg, rettferdighetssans, så har jeg havnet her jeg har gjort. Som skribent av tekster som de aller fleste, i dag, kvier seg for engang å ta i. Lille, snille Julie har (i andres øyne) blitt opprørsk, kontroversiell, pushy og negativ. Jeg kunne selvsagt ikke vært mer uenig. Jeg skal forsøke å fortelle deg hvorfor.
Det var noen røde flagg. Og så tilfeldigheter. For noen år siden oppdaget jeg at mediene våre ikke rapporterte om hendelser som var av enorm interesse. Vel og merke om folk hadde fått vite om det. Men det fikk de jo ikke. Det handlet om motstemmer. Motstand. Tvang. Store protester og store folkemengder. Blant annet i Østerrike og Belgia. Siden i Canada. Og etter hvert flere andre steder i verden. Det var mennesker, også høyt utdannede (såkalte eksperter. Men nå har jeg slik sterk aversjon mot å bruke betegnelsen «ekspert» ettersom det har blitt til de grader misbrukt, så la oss bare si de visste hva de snakket om -og ikke hadde interessekonflikter (som burde være en selvfølge)) som hadde betimelige spørsmål eller viktige innsikter, men som ble svartelistet, latterliggjort, hetset, kansellert, sensurert og jaget. Og gjerne også kalt anti-vaksere, antistatlige, konspirasjonsteoretikere eller antisemittiske. Og det uavhengig om det hadde en hvilken som helst rot i virkeligheten. Og så klisjemessig så, at det nesten ble latterlig. Det vil si. Om det ikke hadde vært så farlig.
Tilfeldighetene var mange, men små. Er artikkel jeg kom over, her. Et intervju der. Så dagen jeg nærmest snublet over et foredrag av Sissel Halmøy på Litteraturhuset i Oslo. Først henne. Så Jan Kerr Eckbo som snakket om boken sin, jeg hadde hørt så mye om. Hvordan elektromagnetisk stråling og Maktens Narrespill faktisk var nært forbundet. Når man var villig til å lytte. Noe jeg var. Noe jeg, gjennom de siste måneders hendelser, i aller høyeste grad var blitt. Jeg var, in fact, lytter øre. Skeptisk til alt noen fortalte meg, men lytter øre. Og gjennom de neste årene, la jeg sammen brikkene selv. Til jeg til slutt så hele bildet.
Nå sitter jeg og ser opp på der du bor. Det har jeg gjort noen måneder, -og sånn sett var det på tide at jeg skrev dette brevet. Jeg håper ikke du synes det høres ekkelt ut. Det har seg bare slik at jeg bor på Bakkestranda, her nede. Og du bor på åsen. Der oppe. Jeg kan neste vinke til deg. Men du ville jo ikke sett meg. Dessuten er du nok på kontoret ditt nå. Og jeg er her hjemme og skriver brevet. Kanskje det viktigste brevet jeg skal komme til å skrive i hele mitt liv. Hvem vet. For litt siden sa et klokt menneske til meg, og noen flere; «Det er nå vi må vi begynne og prioritere. Vi må være smarte med tiden vår. For tiden renner snart ut. Det skjer fort, nå». Og så anbefalte han at vi, vi som vet, kontakter våre lokale myndighetspersoner. For det er jo ikke alltid de vet. Kanskje også fordi dere er så flinke. Flinke til å forstå kultur. Hva man ikke spør om. Hva man kan spørre om. Men kanskje det mest avgjørende, det mest kritiske; dette man ikke spør om. Og for noen, hva man holder kjeft om. Jeg håper ikke det er deg (jeg tror ikke det er deg. Men jeg vet jo ikke. Jeg vedgår det. At jeg ikke vet. Men jeg tar sjansen. Jeg tar sjansen på deg). Det er eksempler på at små tuer kan velte store lass. Kanskje også at tro kan flytte fjell. Det er der jeg er nå. Men over til åssiden. Der du bor. Der du bor, Hedda, har det nå blitt satt opp en gedigen mast. En 5g- mast. Det vet du nok. Jeg tror du vet mye. Men jeg er sikker på at du ikke vet alt. For da hadde du ikke bodd der. Og aller minst, hadde du latt barna dine bo der. Og dette er for barna våre, Hedda. Kanskje først og fremst. Barna mine. Barna dine. Barna våre. Deres fremtid. Men også vår. Også vår.
Jeg vet litt om sykdom. Den er ubarmhjertig. I tyve år har jeg slitt med fysisk sykdom. Svimmelhet. Utmattelse. Synsforstyrrelser. Fordøyelsesbesvær. Utslett. Infeksjoner. You name it. I`ve had it all. Og ennå har den ikke klart å knuse meg. Livsgleden. Humøret. Viljen. Også viljen til å finne ut. Men jeg innrømmer det. Jeg var på nippet til å gi opp hva som egentlig feilte meg, for få år siden (på papiret er det utelukkende Cøliaki …). Jeg hadde slått meg til ro med det. Akseptert det. Aksepten kom i grunn tidlig. Jeg bestemte meg tidlig for å ikke la den knekke meg. Knuse meg. Ta fra meg alle drømmene. Og kanskje livet selv. For så svak, så syk, har kroppen min vært, at jeg fullt ut var forberedt på at den kanskje ikke klarte mer. Ikke jeg, altså. Jeg drømte aldri om en vei ut. Men jeg antok at kroppen min gjorde det. At jeg kanskje, på et tidspunkt, ville sovne inn. Som en konsekvens av total kroppslig og systemisk kollaps, innvendig. At organene ville slå seg av – i ren protest og utmattelse. Uten min viten og vilje. Men jeg lever jo ennå. Og jammen tror jeg at jeg har funnet noen svar.
Jeg tror det er sammensatt. Jeg tror alt dette er sammensatt. Og koordinert. Og regissert. Det som foregår rundt oss (om du er villig til å se). Og det handler ikke lenger om meg. Dette gjelder oss alle. Jeg tror ikke så mange er «slitne». «Stresset». «Deprimerte». Uten grunn. Jeg tror det er en grunn. Jeg er overbevist om at det har sin grunn. Jeg tror vi er syke. Jeg tror vi, nesten uten å merke det selv, blir sykere og sykere. Noen mer enn andre. Noen raskere enn andre. Men vi er Generation Sick. All forskning tilsier det (vi kalles, til og med, det). Nå når den nye høyder. Fordi angrepet kommer fra flere fronter. Og det er intensivert. Luft, vann, mat, – for å nevne noe. Injeksjoner. Jeg fikk alvorlig hjerteskade etter de famøse stikkene. Men jeg snakker ikke kun om egen erfaring. Det er så masse. «I know things» stod det på en t-skjorte jeg så på for litt siden. Jeg tror jeg skal skaffe meg en.
Offisielle, frigitte dokumenter, blant annet fra USA, forteller oss at mikrobølge-stråling har blitt brukt som militært våpen siden 1950-tallet. 5g er ingen ny oppfinnelse, intet fremskritt og heller ikke nødvendig. Det er tvert imot ensbetydende med voldsomme helseskader. Det er titusenvis av forskningsartikler som klart viser skader stråling har på vev, indre organer, hjerne, arvemateriale (DNA) men også på oppførsel, tanker, refleksjon og IQ. Dette er funn som går igjen, fra titusenvis av uavhengige forskere, verden over. Dette er, jeg understreker, ikke forskere som er ansatt av mektige samfunnsaktører som WHO, EU, FN, WEF -and what have you. Det vil si at de (som finner skader og klare forbindelser til sykdommer som kreft, autoimmune sykdommer, ME, depresjon, ADHD, reproduksjonsproblemer mm) er forskere som ikke har noe å tjene på funnene sine. Som er uavhengige, ikke bare i teorien, men også i praksis. Som ikke er håndplukket, betalt eller tvunget. De er heller ikke forskere som manipulerer eller publiserer misvisende funn, for å få ønsket resultat (det finnes mange eksempler på manipulerte/misvisende studier hvor forskerne for eksempel kun viser et begrenset, spesielt utvalgt, tallmateriale som da gir et visst utfall/resultat av studien, men hvor man får helt andre resultater når man tar et større tallmateriale/utsnitt med i betraktningen. Det er også utallige eksempler på forskningsrapporter som har et «sammendrag» av studien, hvor funn og resultater presenteres, som står i sterk kontrast til de faktiske funnene, som fremkommer i selve studien. Men fordi de fleste beslutningstakere, redaktører m.m kun leser sammendraget, blir falske resultater publisert, tatt høyde for, -og beslutninger tas på falske premisser).
Forstår du? Forstår du hvor jeg vil? Jeg må snakke delvis i koder, for ellers blir nordmenn så redde. Men hvis du vil komme på kaffe en dag, er du mer enn velkommen til det. Dessuten har jeg noe jeg vil gi deg. En fantastisk bok laget av Ingrid Wreden Kåss og Sissel Halmøy, fra Folkets Strålevern (må ikke under noen som helst omstendighet forveksles med tidligere Statens Strålevern, nå DSA. Årsak/nøkkelord: (de har) interessekonflikt). Boken deres heter «Skadevirkninger av stråling fra trådløs teknologi og annen EMF er godt dokumentert – kildesamling med forskning og advarsler fra fagfeltet» (2022). Jeg har den i fysisk utgave til deg (jeg kommer også til å gi et eksemplar til fylkeslegen, samt rektor på vår lokale skole). Andre kan bestille den – eller laste den ned, gratis, på Folkets Strålevern sine nettsider. Lenkesamlingen tar altså for seg all den forskning som fagdirektør i DSA, Lars Klæboe, hardnakket påstår at ikke finnes. På bekostning av mennesker, dyr, planter og miljø (!). Jeg har lenge tenkt på hvordan jeg skal få gitt deg boka, uten å virke som en stalker. Uten å oppsøke deg verken privat -eller på jobb. Så jeg håper dette brevet kan være en måte å komme i kontakt med deg på. Kanskje vi kan møtes for en prat. Det trenger ikke ta så lang tid (det avgjør du. Om du vil ha den korte eller lange versjonen). Får jeg deg til å lese dette brevet, og ta imot boken, anser jeg meg i grunn som fornøyd (det var kanskje beskjedent. Jeg har jo troen på at det kan komme noe ut av det. Jeg må det. Jeg må i alle fall vite at jeg har prøvd). Kanskje vi kan ta en selfie (nå drar jeg den kanskje langt). Eller egentlig er jeg ikke noe glad i selfies. Men kanskje kan jeg ta et bilde av deg. Med boka. Det kan vi finne ut av, underveis. Det neste jeg ber om, om du kommer på kaffe, er at du sier fra i litt god tid. Det er ikke lenger like ryddig her, som før. Jeg dedikerer meg selv 24/7 til dette. Uten å få noe betalt (jeg sier ikke at jeg skal ha noen medalje. Jeg sier bare hva som er). Dessuten hjemmeskoler jeg barna mine for øyeblikket (kanskje så du oss i avisen. Vi mistenker at sønnene våre sine plager skyldes stråling. Han yngste, på ti, har hatt en fryktelig tinnitus i flere år nå. Og begge har hatt mye hodepine. Men etter å ha kablet nettverket her hjemme, og hatt hjemme-undervisning noen uker, har plagene forsvunnet. Svarene kom. Dette kan vi også snakke om, om du vil). Jeg får altså ikke betalt, men heller, i stor utstrekning, hets, latterliggjøring og hat-meldinger. Men så er det mye fint og. Det er også mange andre som har det sånn. Mange andre som har blitt syke. Mange andre som vet. Og de skriver til meg. Og nå skriver jeg til deg. Er det ikke rart.
Grunnen til det allerede nevnte, burde si noe om agendaen min. Hva ville jeg få ut av denne kampen (som det faktisk er) om det ikke var for at jeg hadde sett mengder av bevis, hadde satt meg voldsomt inn i det, – og var overbevist om at det var noe her. Noe presserende. Hvorfor utsette seg for hets, latterliggjøring, fremmedgjøring, eksklusjon, fare og en nesten umulig kamp mot makthaverne, om ikke vi var overbevist om at vi hadde funnet ut av noe? At vi blir løyet for. Hva har vi, som taler denne saken, å tjene på dette? Mot hva de (myndighetene. Industrien. Teknologigigantene. Makthaverne. Beslutningstakerne) har å tjene på dette. That is the question. Og jeg lar det være opp til deg, å besvare det.
«Forskerne vet også med all rimelig sikkerhet at pulserende stråling som for eksempel mobilstråling og Wi-Fi, har spesielt skadelige biologiske virkninger. Virkningene samles opp over tid, selv om strålingen er for svak til å lage varme, som jo er kriteriet for dagens foreldete grenseverdier. Spørsmålet er derfor ikke om en elev eller lærer vil bli skadet, men hvor lang tid det tar før den enkeltes kropp gir etter og skadene oppstår» (Jerry Flynn, tidligere kaptein fra den kanadiske marinen. Han jobbet med elektronisk krigføring i 22 år. Einar Flydal, 2018). https://fb.watch/kMcGFNY3iw/
«I have the documents that say «This is top secret» … what I have just said. Is top secret. «And must never be shown to the public». I have all of those documents. And the man responsible … They all know this. The World Health Organization. The electrical engineers. The American Secret Services. This is continuing today (microwave radiation), knowing the death toll for women is 2 billion-that can be proved. They are continuing with it, although, I have got the documents that say, from the United States Intelligent Defence Agency …it saying … I am paraphrasing this «We must set a safety level whereby … if the military find out how vulnerable they are, and the general public, how vulnerable they are, they can never take us to court. We must set a safety level that can never be beaten in court». Which they did (…). And the man responsible … an Australian. He was head of the World Health Organization Science Microwave Department. Is head of, you know, ICNIRP, the International Commission on Non-Ionizing Radiation Protection, that are paid for by the industry» (Barrie Trower, tidligere mikrobølge-våpenekspert i The Royal Navy og British Secret Service) 5G – Microwave as a weapon – Part 1 – Reiner Fuellmich & Barrie Trower (rumble.com)
Warriors are not what you think of as warriors.
The warrior is not someone who fights -because no one
has the right to take another life. The warrior, for us,
is one who sacrifices themself for the good of others.
Their task is to take care of the elderly, the defenseless,
those who cannot provide for themselves, and above all,
the children, the future of humanity.
Sitting Bull (1831-1890). From «Take Back Your Power» (2017) (prisbelønnet dokumentarfilm).
Din (jeg nekter å ta med `ærbødigste`) likestilte medborger, Julie Foss.
P.S. Et eksemplar av brevet har også blitt oversendt Hedda (Foss Five). Jeg er av den oppfatning at det allerede nevnte er av offentlig interesse. Jeg håper, og tror, at også Hedda har forståelse for det.
P.P.S Til tross for felles etternavn, er Hedda og jeg (så vidt jeg vet) ikke i slekt. Vi kjenner heller ikke hverandre fra før.
Signerte leserinnlegg står for forfatterens regning og gjenspeiler ikke nødvendigvis redaksjonens oppfatninger.
Long covid for rettsstaten
Av red. PSt - 1. juni 2023
https://steigan.no/2023/06/long-covid-for-rettsstaten/
I en kronikk i Aftenposten skriver tidligere redaktør og nåværende kommentator Harald Stanghelle:
Under pandemien ble vår hverdagslige frihet midlertidig forbudt. Nå vil regjeringen gjøre adgangen til dette permanent. Er det greit?
Stanghelle fortsetter:
Fullmaktene Stortinget ga regjeringen til isolering, smittekarantene og begrensninger av nordmenns bevegelsesfrihet, er et direkte resultat av pandemiutbruddet. Fullmaktene gjelder bare for covid-19, og de er midlertidige.
Men 1. juli går den såkalte forskriftshjemmelen i smittevernlovens paragraf 4–3 a ut. Regjeringen har imidlertid varslet at den kommer til Stortinget med en lovproposisjon i juni. «Covid-fullmaktene» skal gjøres permanente. Men naturlig nok skal de nye lovhjemlene også gjelde andre typer allmennfarlige smittsomme sykdommer. De som vi ikke aner noe om, men som alle forstår vil komme.
Det er dramatiske virkemidler som nå er på vei til å bli permanent nedfelt i norsk lov. Virkemidler som bryter med Grunnlovens rett til bevegelsesfrihet (paragraf 106) og retten til privatliv (paragraf 102).
Slike brudd med avgjørende hverdagslige rettigheter forsvares med en annen grunnlovsparagraf, nemlig myndighetenes plikt til å verne retten til liv (paragraf 93).
For hensikten er nettopp å gi myndighetene lovredskaper som i gitte situasjoner griper dypt inn i den enkeltes frihet og rettigheter.
Slikt bør diskuteres. Selv om mye tyder på at Støre-regjeringen vil få gjennomslag i Stortinget for sine lovendringer. En støtte som forutsetter en grunnleggende tillit til at landet i fremtiden ikke får regjeringer som misbruker disse fullmaktene.
Statskupp og hverdag
Men med koronaerfaringene som bagasje kan ikke en slik tillit tas for gitt, skriver Stanghelle.
– Dette var ikke et forsøk på statskupp, men et forsøk på å få hverdagen til å fungere, sa Erna Solberg da koronaloven ble vedtatt.
Like før hadde det blitt avslørt hemmelige samtaler med opposisjonspartiene før loven ble lagt frem. Alle muligheter for åpen debatt og reell høring ble satt til side. Viktige motforestillinger kom ikke frem. Vi var på vei inn i en demokratisk blindsone.
Selvsagt skjedde dette i den gode hensikts tjeneste. Det kan like gjerne formuleres som den gode hensikts forbannelse. Det ble gjort mange feil, noe som i dag erkjennes.
For det er nesten ufattelig hva frykt kan gjøre med et demokratisk samfunn, ikke minst når en «pest» står for døren. «Folk flest» finner seg i det meste, og protestene uteblir. Demokratiets ofte så viktige og derfor også så tungrodde normalitet settes til side.
Solberg og Støre har erstattet rettsstaten med smittevernstaten
Vi avslutter referatet av Stanghelles artikkel der. Han peker på noe vi i steigan.no har tatt opp fra første dag av den såkalte «pandemien». Grunnloven ble satt til side, rettsstaten ble satt til side og det som var et slags folkestyre ble erstattet av en styre via dekret fra Helsedirektoratet og FHI, og bak dem sto den ikke-kontrollerbare internasjonale, delvis privatfinansierte institusjonen WHO. Den norske rettsstaten ble skjøvet til side til fordel for en byråkratstyrt smittevernstat.
Dette bruddet på alt Eidsvollsgrunnloven sto for ble godkjent av alle partiene på Stortinget, inkludert Rødt, og mediene slo seg sammen om å undertrykke enhver opposisjon mot dette koronadiktaturet.
Slik sett er det et bud om vårluft og et annet klima at Aftenposten og Stanghelle nå tar opp hansken. Vi noterer oss at det ikke var Moxnes, Braanen eller Klassekampen som gjorde det.
Derimot har steigan.no vært på barrikadene fra første dag.
Her kan du lese om lag femti artikler som har smittevernstaten som tema. Vi har fått mye kjeft for dette, men vi har stått han av.
Kenya gjenoppliver den afrikanske planen om å droppe dollar
Av red. PSt - 1. juni 2023
https://steigan.no/2023/06/kenya-gjenoppliver-den-afrikanske-planen-om-a-droppe-dollar/
President William Ruto i Kenya har bedt afrikanske ledere om å ta de første skritt i retning av å droppe den amerikanske dollaren og legge opp til et pan-afrikansk betalingssystem for å lette handelen på kontinentet.
Dette skriver BusinessDailyAfrica.
Dr. Ruto har oppfordret sine kolleger i Afrika til å mobilisere sentral- og forretningsbanker til å bli med i Pan-African Payments and Settlement System (PAPSS) som ble lansert i januar 2022.
Systemet for intra-afrikansk handel ble utviklet av African Export-Import Bank (Afreximbank) og African Continental Free Trade Area (AfCFTA) sekretariat. Initiativet ble støttet av Den afrikanske union og afrikanske sentralbanker.
«Vi sliter alle med å betale for varer og tjenester fra ett land til et annet på grunn av forskjeller i valuta. Og midt i alt dette er vi alle underkastet et dollarmiljø,» sa Dr Ruto til et forum av embetsmenn og den private sektoren som deltok på et forum om AfCFTA i Nairobi mandag.
«Det har vært en mekanisme der alle våre handelsfolk kan handle i lokal valuta, og vi overlater til Afreximbank å gjøre opp alle betalingene. Vi trenger ikke å lete etter dollar; våre forretningsmenn vil konsentrere seg om å flytte varer og tjenester, og overlate den vanskelige oppgaven med valutaer til Afreximbank.»
Afrikanske forretningsfolk og deres lokale banker bruker korrespondentbanker, vanligvis i USA og Europa, for å gjennomføre betalinger mellom to afrikanske valutaer hovedsakelig i dollar, og noen ganger euro.
Det tar omtrent tre til fem dager før betalingen kommer til mottakerens bank med gebyrer på hvert trinn.
Importører og produsenter har siden i fjor klaget over et gapende misforhold i etterspørsel og tilbud av amerikanske dollar, noe som har fått dem til å kjøpe den i partier og nivåer langt over den offisielle kursen.
Kenya Association of Manufacturers, for eksempel, sa i fjor at dollarkrisen anstrengte forholdet til leverandører på et tidspunkt konkurransen om råvarer var intensivert på grunn av økende etterspørsel midt i langvarige problemer med forsyningskjedene.
Kenyas valuta har vært under vedvarende press fra amerikanske dollar på grunn av høyere etterspørsel enn tilbud i et miljø med høy inflasjon som har sett investorer flyttet sine eiendeler til trygg havn.
Dette har ført til at den kenyanske valutaen har mistet omtrent 12,1 prosent av verdien siden begynnelsen av året.
Det har igjen presset prisene på viktige råvarer som drivstoff og råvarer til fabrikker i en nettoimportøkonomi.
«Jeg foreslår at vi skaper en mekanisme der vi kan gjøre opp alle våre betalinger, enten det er mellom våre land eller eksternt ved å bruke våre [lokale] valutaer. Og vi har en mekanisme som den som er satt opp av Afreximbank, slik at vi ikke trenger å være gisler for noen valuta, sa Kenyas leder.
I Gaddafis fotspor
Ved å lansere et afrikansk betalingssystem utenom dollaren går Kenyas president i Gaddafis fotspor. Gaddafi ville skape en afrikansk gulldinar som betalingsmiddel for hele kontinentet. Det var en av årsakene til krigen mot Libya og til at Gaddafi sjøl ble lynsjet av våre allierte jihadister.
Nyttårsaften 2015 friga US State Department over 3000 eposter fra Hillary Clintons arkiv. De inneholder bokstavelig talt eksplosivt materiale.
2. april 2011 fikk Hillary Clinton en uhyre interessant epost fra Blumenthal. Der forteller han om et av Frankrikes viktigste motiver for å gå til krig mot Gaddafi. Det handler om at Libya hadde 143 tonn gull og en tilsvarende mengde sølv. Disse metallene hadde Gaddafi tenkt å bruke for å etablere en afrikansk valuta, gull-dinaren, som skulle være uavhengig av euro og dollar. Eposten sier:
This gold was accumulated prior to the current rebellion and was intended to be used to establish a pan-African currency based on the Libyan golden Dinar. This plan was designed to provide the Francophone African Countries with an alternative to the French franc (CFA).
(Source Comment: According to knowledgeable individuals this quantity of gold and silver is valued at more than $7 billion. French intelligence officers discovered this plan shortly after the current rebellion began, and this was one of the factors that influenced President Nicolas Sarkozy’s decision to commit France to the attack on Libya.) According to these individuals Sarkozy’s plans are driven by the following issues:
a. A desire to gain a greater share of Libya oil production,
b. Increase French influence in North Africa
c. Improve his intemai political situation in France,
d. Provide the French military with an opportunity to reassert its position in the world,
e. Address the concern of his advisors over Qaddafi’s long term plans to supplant France as the dominant power in Francophone Africa)
Her får utenriksminister Clinton vite i klartekst at Frankrikes motiv for å gå inn i krigen mot Gaddafi var 100% rein ny-kolonialisme. Man ville ha olje, man ville styrke Frankrikes makt i Afrika og Sarkozys posisjon hjemme – og man ville altså hindre Gaddafi i å etablere en afrikansk valuta basert på gull-dinaren.
Fellesvalutaen afro?
Det har vært diskutert en stund i Afrika å innføre en felles valuta kalt afro til erstatning for euro og dollar. Kanskje tida er inne for å gjøre det?
Kina tar lederrollen i Sentral-Asia
Av Bhadrakumar - 1. juni 2023
https://steigan.no/2023/06/kina-tar-lederrollen-i-sentral-asia/
Av M. K. Bhadrakumar.
En av gledene ved de strategiske diskursene etter den kalde krigen er at geopolitikken er tilbake med et smell. Tidligere pleide det tidligere Sovjetunionen og det kommunistiske Kina å være i fornektelsesmodus, ettersom geopolitikk ikke passet inn i deres marxistisk-leninistiske linse – selv om Marx kanskje hadde tilpasset seg for lenge siden allerede.
Toppmøtet mellom Kina og Sentral-Asia, som nylig fant sted i Xi’an 18. til 19. mai var en geopolitisk begivenhet vel så mye som G7-toppmøtet i Hiroshima som det overlappet. Symbolikken var dyp. Kina og Russland var elefantene i rommet for begge toppmøtene, men Xi’an-toppmøtet utmerket seg som en inkluderende affære, mens G7-arrangementet dessverre var en eksklusiv samling av velstående land i den vestlige verden som dryppet av kaldkrigsfiendskap, og det la ikke skjul på intensjonene selv i valget av «spesielle inviterte» – ett ASEAN-land; to BRICS-land; en liten afrikansk stat; en stillehavsøy osv. – båret frem av den gamle koloniale tankegangen om «splitt og hersk».
Den største forskjellen var at Xi’an-toppmøtet var innholdsrikt og fokuserte på en positiv agenda som er kvantifiserbar, mens toppmøtet i Hiroshima i stor grad var repressivt og delvis deklamatorisk og bare marginalt håndgripelig. Dette var fordi toppmøtet mellom Kina og Sentral-Asia fant sted på innfødt jord mens G7 ikke har noen bolig og navn i Asia bortsett fra at ett av de syv medlemslandene er av asiatisk opprinnelse og selve toppmøtet var et tynt tildekket forsøk på å omplante en vestlig agenda i asiatiske omgivelser. Faktisk var kriteriet for å velge de spesielle inviterte i seg selv basert på at de få utvalgte skulle opptre som en potensiell femtekolonne for vestlige interesser i et asiatisk århundre.
Toppmøtet mellom Kina og Sentral-Asia var motivert av den økende erkjennelsen av at landene i den eurasiske regionen må spille en proaktiv rolle i den felles oppgaven med å drive USA tilbake, et USA som er drivkraften i G7. Kina og landene i Sentral-Asia oppfatter G7s agenda som et forsøk på å destabilisere det felles nabolaget til Russland og Kina i Sentral-Asia. Enkelt sagt signaliserte Xi’an-toppmøtet stilltiende at Russland og Kina forent forskanser seg for et felles formål, circling the wagons, for å låne et formspråk som ble brukt av amerikanerne på 1800-tallet for å beskrive en defensiv manøver.
Fra et historisk perspektiv er det for første gang noensinne at Russland og Kina eksplisitt går sammen for å stabilisere den sentralasiatiske regionen – en viktig hendelse i seg selv – med Beijing som påtar seg en lederrolle, gitt at Russland er opptatt av Ukraina. Dette paradigmeskiftet motsier den vestlige propagandaen om at russiske og kinesiske interesser kolliderer i den sentralasiatiske regionen. Det er en strategisk konvergens mellom Moskva og Beijing om at stabilitet i den sentralasiatiske regionen, som er avgjørende for begge hovedsteder ut fra deres egne interesser, best oppnås gjennom å sikre sikkerhet, øke økonomisk utvikling eller internasjonal politisk støtte.
En kjent russisk forståsegpåer ved den Kreml-finansierte Valdai-klubben i Moskva, Timofei Bordachev skrev i Global Times i oppkjøringen til Xi’an-toppmøtet:
«Kina og Russland er like interessert i stabiliteten i Sentral-Asia ganske enkelt fordi de er direkte nabo til de fleste av statene som ligger i denne delen av Eurasia. Det er så enkelt som at du ikke ville satt fyr på naboens hus for å skade en annen nabo. Men hvis en viss makt befinner seg tusenvis av mil unna det felles nabolaget Russland og Kina i Sentral-Asia, kan den godt satses på å destabilisere den regionen.»
«Den felles oppgaven til Kina og Russland er å forhindre dette og gjøre deres venner og naboer i Sentral-Asia stabile og relativt velstående i dagens turbulente tider… Den som sier at Kinas og Russlands interesser i Sentral-Asia kan komme i konflikt med hverandre, er ikke en venn av Kina, Russland eller landene i regionen selv.»
På samme måte er det enighet blant de fem sentralasiatiske statene om å jobbe sammen i et «5+1»-format, noe som betyr at alle avgjørende beslutninger og initiativer vil bli koordinert med alle sentralasiatiske stater samtidig. På sin side erkjenner de sentralasiatiske partnerne at den generelle økonomiske utviklingen i regionen deres kan bli bedre hvis de styrker samarbeidet med Kina. Russland har spilt en nøkkelrolle her for å oppmuntre de sentralasiatiske statene til å bevege seg i en slik retning og spiller en proaktiv rolle. Dette er i seg selv en markant forandring ettersom de fem «Stans» ikke alltid har vært i stand til å jobbe sammen, men har valgt i stedet å engasjere seg med de største globale aktørene individuelt.
Deltakerne på Xi’an-toppmøtet, som Kinas president Xi Jinping som vert kalte en «ny æra» i landets forhold til regionen, ble enige om å opprette en mekanisme for kommunikasjon mellom lederne av post-sovjetiske stater i Sentral-Asia og Kina. Møtene vil bli holdt vekselvis hvert annet år i form av Sentral-Asia – Kina. Det neste møtet med de seks lederne er planlagt til 2025 i Kasakhstan. Xi’an-erklæringen som ble utgitt etter toppmøtet inkluderer 15 punkter, delt inn i flere problemstillinger: sikkerhet, logistikk, handel og økonomisk samarbeid, humanitært samarbeid og økologi.
Det som kommer frem er at Beijings interesse først og fremst ligger i sikkerhetshensyn på bakgrunn av aktivitetene til ekstremistiske grupper som Den islamske staten (som fortsetter å motta skjult støtte fra USA) som opererer ut fra Afghanistan. Kinas tese er at sikkerhet styrkes best gjennom økonomisk utvikling, og derfor er regionen viktig med tanke på økonomisk samarbeid og regional utvikling – selv om sentralasiatiske økonomiske ressurser samlet sett ikke er på langt nær tilstrekkelige for å dekke Kinas behov.
Det er nok å si at terrortrusler som kommer fra regionen, og som utgjør en trussel mot Xinjiang, er Kinas hovedanliggende, og Beijing er villig til å investere sine ressurser åpent i sikkerheten i regionen og ta del i opplæringen av antiterrorstyrkene til sentralasiatiske stater. Geografisk deler tre av de fem sentralasiatiske landene, nemlig Kasakhstan, Kirgisistan og Tadsjikistan, grenser med Kina. Når det gjelder Russland, har landet lenge sett på regionen som sin tradisjonelle innflytelsessfære og en strategisk buffersone, og dermed prioritert sikkerheten ved dens sørlige grense. Derfor er et trygt og sikkert Sentral-Asia på linje med Kinas og Russlands respektive nasjonale interesser.
I sammenheng med Ukraina-krisen har Sentral-Asia dukket opp som en frontlinje for USAs strategi for å ringe inn og svekke Russland. Men selv om sentralasiatiske land har inntatt en nøytral holdning til Ukrainas situasjon, er Russlands innflytelse i regionen fortsatt sterk og vil neppe i stor grad bli forstyrret. Tre nøkkelfaktorer spiller inn her. For det første blir Russland sett på som leverandør av sikkerhet, og Russlands forsvarsevner fortsetter å spille en avgjørende rolle for å opprettholde stabiliteten i regionen. For det andre er sentralasiatiske stater sterkt avhengige av Russland med hensyn til arbeidsmigrasjon, markedsadgang, transport og energiressurser, og ingen annen ekstern makt kan stå for regningen. For det tredje, ikke undervurder at den russisk-ledede eurasiske økonomiske unionen fortsetter å systematisk bygge seg opp regional økonomisk integrasjon.
Xi’an-erklæringen snakker om motstand mot religiøs ekstremisme og forsøk fra eksterne krefter på å påtvinge regionen sine egne regler. President Xi sa på toppmøtet at Beijing er klar til å bidra til å styrke kapasiteten til rettshåndhevelsesbyråer og væpnede styrker i de regionale statene, og lovet å «støtte deres uavhengige innsats for å sikre regional sikkerhet og bekjempe terrorisme, samt samarbeide med dem for å styrke cybersikkerhet.» I tillegg sa han at Beijing jobber med å opprette et regionalt antiterrorsenter i Kina for å trene sikkerhetsstyrkene i de sentralasiatiske republikkene.
(En andre del vil følge.)
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar:
China takes leadership role in Central Asia
Sultanen 2.0 vil vippe kraftig østover
Av Pepe Escobar - 1. juni 2023
https://steigan.no/2023/06/sultanen-2-0-vil-vippe-kraftig-ostover/
Det er ikke det at Erdogan har en plan om å dra østover på vestens bekostning. Det er bare det at alle verdens største infrastrukturer, utviklings- og geopolitiske prosjekter er i øst i dag.
Det kollektive vesten ønsket av et godt hjerte å begrave ham – nok en strategisk feil som ikke tok hensyn til stemningen blant tyrkiske velgere i djupet av Anatolia.
Til slutt gjorde Recep Tayyip Erdogan det – igjen. Med alle sine mangler, som en aldrende neo-ottomansk Sinatra, gjorde han det «my way», og beholdt komfortabelt Tyrkias presidentskap etter at utenlandske fornektere nesten hadde begravet ham.
Den første rekkefølgen av geopolitisk prioritet er hvem som blir utnevnt til utenriksminister. Hovedkandidaten er Ibrahim Kalin – den nåværende allmektige Erdogan pressesekretær og topprådgiver.
Sammenlignet med sittende Cavusoglu, kan Kalin i teorien bli kvalifisert som mer vestlig. Likevel er det sultanen som stikker ut kursen. Det vil være fascinerende å se hvordan Tyrkia under Erdogan 2.0 vil navigere i styrkingen av båndene med Vest-Asia og den akselererende prosessen med Eurasia-integrering.
Den første umiddelbare prioriteringen, fra Erdogans synspunkt, er å bli kvitt «terrorkorridoren» i Syria. Dette betyr i praksis å spille ut dent USA-støttede kurdiske YPG/PYD, som faktisk er syriske medlemmer av Kurdistan Workers’ Party (PKK) – som også handler om en mulig normalisering av forholdet til Damaskus.
Nå som Syria har blitt entusiastisk ønsket velkommen tilbake til Den arabiske liga etter en 12-årig utfrysing, kan en Moskva-meklet entente mellom de tyrkiske og syriske presidentene, som allerede er i gang, representere den ultimate vinn-vinn for Erdogan: å tillate kontroll over kurderne i Nord-Syria samtidig som de legger til rette for repatriering av rundt 4 millioner flyktninger (ti tusenvis vil bli, som en kilde til billig arbeidskraft).
Sultanen er på sitt beste når det gjelder å sikre sine innsatser mellom øst og vest. Han vet godt hvordan han kan tjene på Tyrkias status som et nøkkelmedlem i NATO – komplett med en av dens største hærer, vetomakt og kontroll over inngangen til det üuberstrategiske Svartehavet.
Og alt det mens han utøver ekte utenrikspolitisk uavhengighet, fra Vest-Asia til det østlige Middelhavet.
Så forvent at Erdogan 2.0 forblir en uslukkelig kilde til irritasjon for de nykonservative og nyliberale med ansvar for USAs utenrikspolitikk, sammen med deres EU-vasaller, som aldri vil avstå fra å prøve å underkue Ankara for å bekjempe Russland-Kina-Iran Eurasia-ententen. Sultanen vet imidlertid hvordan han spiller dette spillet vakkert.
Hvordan administrere Russland og Kina
Uansett hva som skjer videre, vil ikke Erdogan hoppe om bord på det synkende skipet sanksjoner-mot-Russland. Kreml kjøpte tyrkiske obligasjoner knyttet til utviklingen av det russiskbygde atomkraftverket Akkuyu, Tyrkias første atomreaktor. Moskva lot Ankara utsette nesten 4 milliarder dollar i energibetalinger til 2024. Det beste av alt er at Ankara betaler for russisk gass i rubler.
Så en rekke avtaler knyttet til levering av russisk energi overtrumfer mulige sekundære sanksjoner som kan være rettet mot den jevne økningen i Tyrkias eksport. Likevel er det gitt at USA vil gå tilbake til sin eneste «diplomatiske» politikk – sanksjoner. Sanksjonene i 2018 presset tross alt Tyrkia inn i resesjon.
Men Erdogan kan lett stole på folkelig støtte over det tyrkiske riket. Tidlig i år avslørte en meningsmåling fra Gezici at 72,8 prosent av tyrkiske borgere foretrekker gode forbindelser med Russland, mens nesten 90 prosent vurderer USA som en «fiendtlig» nasjon. Det er det som lar innenriksminister Soylu uttale rett ut: «vi vil utslette dem som skaper problemer, inkludert amerikanske tropper».
Det strategiske samarbeidet mellom Kina og Tyrkia faller inn under det Erdogan definerer som «å vende seg mot øst» – og handler for det meste om Kinas multi-kontinentinfrastruktur, Belt and Road Initiative (BRI). Turk Silk Road-grenen til BRI fokuserer på det Beijing definerer som «Middle Corridor», en førsteklasses kostnadseffektiv/sikker handelsrute som forbinder Asia med Europa.
Driveren er China Railway Express, som gjorde den midtre korridoren til BRIs ryggrad. For eksempel blir elektronikkdeler og en rekke husholdningsartikler som rutinemessig ankommer via lastefly fra Osaka, Japan, lastet på godstog som går til Duisburg og Hamburg i Tyskland, via China Railway Express med avgang fra Shenzhen, Wuhan og Changsha – og krysser fra Xinjiang til Kasakhstan og videre via Alataw-passet. Forsendelser fra Chongqing til Tyskland tar maksimalt 13 dager.
Det er ikke rart at for nesten 10 år siden, da han først avduket sin ambisiøse BRI på flere billioner dollar i Astana, Kasakhstan, plasserte Kinas president Xi Jinping China Railway Express som en sentral BRI-komponent.
Direkte godstog fra Xian til Istanbul kjører ruten siden desember 2020, og bruker Baku-Tblisi-Kars (BTK)-jernbanen med mindre enn to ukers reisetid – og planlegger å øke frekvensen. Beijing er godt klar over Tyrkias aktiva som et transportknutepunkt og veikryss for markeder på Balkan, Kaukasus, Sentral-Asia, Vest-Asia og Nord-Afrika, for ikke å nevne en tollunion med EU som gir direkte tilgang til europeiske markeder.
Dessuten kom Bakus seier i Nagorno-Karabakh-krigen i 2020 med en våpenhvileavtalebonus: Zangezur-korridoren, som til slutt vil lette Tyrkias direkte tilgang til naboer fra Kaukasus til Sentral-Asia.
En pan-tyrkisk offensiv?
Og her går vi inn i et fascinerende territorium: mulige innkommende interpolasjoner mellom Organisasjonen av tyrkiske stater (OTS), Shanghai Cooperation Organization (SCO), BRICS+ – og alt som også er knyttet til et løft i Saudi- og Emirati-investeringer i den tyrkiske økonomien .
Sultan 2.0 ønsker å bli et fullverdig medlem av både den kinesisk-ledede SCO og multipolare BRICS+. Dette betyr en mye tettere entente med det strategiske partnerskapet mellom Russland og Kina så vel som med de arabiske kraftsentrene, som også hopper på høyhastighetstoget BRICS+.
Erdogan 2.0 fokuserer allerede på to nøkkelaktører i Sentral-Asia og Sør-Asia: Usbekistan og Pakistan. Begge er tilfeldigvis SCO-medlemmer.
Ankara og Islamabad er veldig synkroniserte. De har samme vurdering av det ekstremt delikate Kashmir-spørsmålet, og begge støttet Aserbajdsjan mot Armenia.
Men nøkkelutviklingen kan ligge i Sentral-Asia. Ankara og Tasjkent har en strategisk forsvarsavtale – inkludert informasjonsdeling og logistikksamarbeid.
Organisasjonen av turkiske stater (OTS), med hovedkontor i Istanbul, er den viktigste energigiveren for pan-turkisme eller pan-turanisme. Tyrkia, Aserbajdsjan, Kasakhstan, Usbekistan og Kirgisistan er fullverdige medlemmer, med Afghanistan, Turkmenistan, Ungarn og Ukraina dyrket som observatører. Det tyrkisk-aseriske forholdet regnes som «én nasjon, to stater» i pan-tyrkiske termer.
Grunnideen er en fortsatt ganske diffus «samarbeidsplattform» mellom Sentral-Asia og Sør-Kaukasus. Likevel har noen seriøse forslag allerede blitt fremmet. OTS-toppmøtet i Samarkand sent i fjor fremmet ideen om en frihandelsblokk TURANCEZ, bestående av Tyrkia, Kasakhstan, Kirgisistan, Usbekistan, Turkmenistan, Aserbajdsjan, og som observatører, Ungarn (som representerer EU) og Nord-Kypros.
I mellomtiden råder hard business. For å dra full nytte av statusen til energitransitknutepunktet, trenger Tyrkia ikke bare russisk gass, men også gass fra Turkmenistan som forsyner den trans-anatolske naturgassrørledningen (TANAP) samt kasakhisk olje som kommer via Baku-Tblisi-Ceyhan (BTC) rørledningen.
Det tyrkiske samarbeids- og koordineringsbyrået (TIKA) er tungt på økonomisk samarbeid, aktivt i en rekke prosjekter innen transport, konstruksjon, gruvedrift og olje og gass. Ankara har allerede investert hele 85 milliarder dollar over Sentral-Asia, med nesten 4000 selskaper spredt over alle «stans».
Selvfølgelig, sammenlignet med Russland og Kina, er ikke Tyrkia noen stor aktør i Sentral-Asia. Dessuten går broen til Sentral-Asia via Iran. Så langt ser rivalisering mellom Ankara og Teheran ut til å være normen, men alt kan endre seg, lynraskt, med den samtidige utviklingen av den Russland-Iran-India-ledede internasjonale nord-sør-transportkorridoren (INSTC),, som begge vil tjene på, og det faktum at iranerne og tyrkerne snart kan bli fullverdige BRICS+-medlemmer.
Sultan 2.0 er nødt til å øke investeringene i Sentral-Asia som en ny geoøkonomisk grense. Det i seg selv innebærer muligheten for at Tyrkia snart blir med i SCO.
Vi vil da ha en «vending mot øst» i full effekt, parallelt med tettere bånd med det strategiske partnerskapet mellom Russland og Kina. Vær oppmerksom på at Turkiyes bånd med Kasakhstan, Usbekistan og Kirgisistan også er strategiske partnerskap.
Ikke verst for en ny-ottoman som inntil for noen dager siden ble avskrevet som en fordums storhet.
Denne artikkelen ble først publisert i The Cradle:
The Sultan 2.0 will heavily tilt east
Fotnote:
Tyrkias utenriksminister Mevlüt Çavusoglu kommer ikke til Nato-møtet i Oslo.
Norske politikere behandler krona som søppel – og verden tar signalet
Av Pål Steigan - 1. juni 2023
https://steigan.no/2023/06/norske-politikere-behandler-krona-som-soppel-og-verden-tar-signalet/
De siste ukene har den norske kronen svekket seg på ny mot våre viktige handelspartnere. For to dager siden bikket en dollar igjen 11 kroner og både i går og i dag har kursen holdt seg over det nivået. Også mot britiske pund og euro har kronen svekket seg markant de siste ukene. Dette skriver DN.
En valutaoversikt Bloomberg har over såkalte «expanded majors», et utvidet utvalg av 31 store valutaer, viser at kronen har svekket seg mot alle, med to unntak: argentinske pesos og sørafrikanske rand.
De «ekspertene» DN intervjuer har i grunnen ingen forklaring på hvorfor den norske krona er så svak.
Finansavisen skriver:
Kronen har stupt i verdi mot stort sett alle andre valutaer og ekspertene trekker frem markedsuro, fallende oljepris, og økt rentedifferanse som årsaker. Spetalen er imidlertid skråsikker på hva som er grunnen: Utenlandske investorer vil ikke investere i Norge på grunn av politisk risiko.
– I det internasjonale valutamarkedet blir man målt hver dag. Og markedets dom over Støre er knallhard. Den norske kronen er pill råtten, sier Spetalen til DN.
Spår inflasjon på ti prosent
Spetalen spådde kronekollaps i Julepodd med Finansavisen for fire år siden (se videoen over) og kritiserte Erna Solbergs regjering for galopperende offentlige utgifter og klimatiltak.
– Jeg tror den norske kronen kan falle brutalt. Det kan gå i 15 mot euro, sa han den gang.
Nå kommer han igjen med dystre spådommer for kronen de kommende årene: han tror kronen vil stå mellom 14 og 15 kroner mot euroen og at dollaren vil gå i 13.
Spetalen snakker ut fra sine klasseinteresser, men spådommen hans kan være nokså riktig.
Men hva er grunnen til den svake krona?
Vi mener at den skyldes norske regjeringers politikk. Regjeringene Stoltenberg, Solberg og Støre har behandlet og fortsetter å behandle den norske krona som søppel. De spar ut ufattelige antall milliarder til alt mulig internasjonalt som ikke har noe med norske interesser å gjøre. Det kan være korrupt «regnskogstøtte», støtte til borgerkrig i Sør-Sudan, støtte til lugubre «klimatiltak», milliarder til Clinton, Bill Gates og vaksinemafiaen, nesten 20 milliarder i støtte til krig mot Syria og nå støtte til oligarkene i Ukraina og amerikansk våpenindustri i størrelsesorden 80 milliarder. Så kaster de bort norsk natur til unødvendig og skadelig «vindindustri» og ødelegger norsk kraftpolitikk og gir bort stabil norsk vannkraft til støtte for EUs totalt mislykte «grønne skifte». Og Oljefondet har de stort sett gitt bort som kassakreditt til BlackRock og de andre gigantene på Wall Street. Ikke noe av dette sikrer norske arbeidsplasser eller norsk sjølråderett eller framtida til norske byer og bygder. (Alle partiene på Stortinget støtter denne politikken og er stolte av den.)
Når norske regjeringer opptrer som en Bør Børson på fylla og hiver ut milliarder av kroner på denne måten, behandler de krona som søppel. Og det internasjonale markedet tar signalet.
Hadde myndighetene villet, kunne de instruert Oljefondet om å selge dollar og kjøpe gull, så ville det sett helt annerledes ut. Men da hadde de naturligvis fått USA på nakken, så det tør de jo ikke. De har surret oss til masta på det amerikanske imperiets synkende skip.
Søramerikanske ledere kommer til enighet om regional integrasjon
Av red. PSt - 1. juni 2023
https://steigan.no/2023/06/soramerikanske-ledere-kommer-til-enighet-om-regional-integrasjon/
Ledere for tolv land i Sør-Amerika møttes i Brasils hovedstad Brasilia denne uka og undertegnet 30. mai en erklæring om å arbeide for mer regional integrasjon gjennom organisasjonen Unasur. Dette er utvilsomt et uttrykk for at landene i Sør-Amerika nå arbeider for å redusere USAs grep om kontinentet og søke sin egen vei basert på sine egne interesser.
Telegrambyrået Xinhua sammenfatter resultatet av møtet slik:
BRASILIA, 30. mai (Xinhua) – Ledere av de søramerikanske landene nådde Brasilia-konsensus på tirsdag på det regionale toppmøtet her sammenkalt av Brasils president Luiz Inacio Lula da Silva, som søker å legge til rette for regional integrasjon.
Tolv ledere fra de tidligere og nåværende medlemslandene i den regionale blokken Union of South American Nations (Unasur) deltok på toppmøtet med sikte på å relansere den svekkete organisasjonen.
«Det som bringer oss sammen i Brasilia i dag er følelsen av at det haster med sammen å se på regionen vår igjen,» bemerket den brasilianske presidenten på toppmøtet.
De søramerikanske lederne bekrefter i Brasilia-konsensusen den felles visjonen om Sør-Amerika som en region for fred og samarbeid, og understreker rettssikkerhet og institusjonell stabilitet, opprettholdelse av suverenitet og ikke-innblanding i indre anliggender.
Basert på dialog og respekt for mangfoldet av våre folk, er de forpliktet til demokrati og menneskerettigheter, bærekraftig utvikling og sosial rettferdighet, sa konsensus.
«Regional integrasjon bør være en del av løsningen på de felles utfordringene med å bygge en fredelig verden», sa konsensusen, der lederne var enige om at verden står overfor flere utfordringer som klimakrise, trusler mot fred og internasjonal sikkerhet, press på mat- og energikjeder, risiko for nye pandemier, økning i sosiale ulikheter og trusler mot institusjonell og demokratisk stabilitet.
Lederne lovet å arbeide for å øke handel og investeringer blant landene i regionen, forbedre infrastruktur og logistikk, styrke regionale verdikjeder og effektivt implementere lettelser for handel og økonomiske integrasjonstiltak, med sikte på å fremme et effektivt søramerikansk frihandelsområde.
Konsensusen anerkjente også viktigheten av å opprettholde regelmessig dialog, med sikte på å fremme integrasjonsprosessen i Sør-Amerika og projisere regionens stemme i verden.
Unasur ble grunnlagt i 2008 og har vansmektet etter at noen av medlemslandenes ledere, inkludert Brasils tidligere president Jair Bolsonaro, trakk seg fra blokken.
Til stede på toppmøtet var presidentene fra Argentina, Bolivia, Chile, Colombia, Ecuador, Paraguay, Uruguay, Guyana, Surinam og Venezuela, og en embetsrepresentant fra Peru som representerte presidenten.
Oversatt av Terje Valen.
Brasiliakonsensus
Dette er en maskinoversettelse av det dokumentet som de latinamerikanske lederne vedtok. Originalen finnes her: Consenso de Brasilia.
På invitasjon fra presidenten i Brasil møttes lederne i de søramerikanske landene inn Brasilia, 30. mai 2023, for å utveksle synspunkter og perspektiver for samarbeid og integrering av Sør-Amerika.
De bekreftet den felles visjonen om at Sør-Amerika utgjør en region med fred og samarbeid, basert på dialog og respekt for mangfoldet til våre folk, forpliktet til demokrati og menneskerettigheter, bærekraftig utvikling og rettferdighet sosial sikkerhet, rettssikkerhet og institusjonell stabilitet, forsvar av suverenitet og innblanding i indre anliggender.
De var enige om at verden står overfor flere utfordringer, i et scenario med klimakrise, trusler mot freden og internasjonal sikkerhet, press på næringskjeder og energi, risiko for nye pandemier, økning i sosiale ulikheter og trusler mot institusjonell og demokratisk stabilitet.
De var enige om at regional integrasjon må være en del av løsningene for å møte delte utfordringer i å bygge en fredelig verden; styrkingen av demokrati; fremme økonomisk og sosial utvikling; kampen mot fattigdom, sult og alle former for ulikhet og diskriminering; fremme av likestilling; de ryddig, sikker og regelmessig håndtering av migrasjoner; takle klimaendringer, inkludert gjennom innovative finansieringsmekanismer for klimatiltak, blant annet utviklede land kan bytte gjeld mot klimatiltak kan vurderes; de fremme den økologiske og energiovergangen fra ren energi; styrkingen av helsekapasitet; og kampen mot transnasjonal organisert kriminalitet.
De lovet å arbeide for økning av handel og investeringer mellom land i regionen; forbedring av infrastruktur og logistikk; styrking av forsyningskjeder regional verdi; anvendelse av tiltak for handelstilrettelegging og finansiell integrering; de overvinne asymmetrier; eliminering av ensidige tiltak; og markedsadgang gjennom nettverket av økonomiske utfyllingsavtaler, inkludert innenfor rammen av ALADI, ha som mål et effektivt søramerikansk frihandelsområde.
De anerkjente viktigheten av å opprettholde regelmessig dialog, med sikte på å fremme prosessen med integrering i Sør-Amerika og projisere stemmen til regionen i verden.
De bestemte seg for å etablere en kontaktgruppe, ledet av utenriksministrene, for å evaluere av erfaringene fra de søramerikanske integrasjonsmekanismene og utarbeidelsen av en plan for integrering av Sør-Amerika, som skal forelegges behandling av statslederne.
De ble enige om å fremme, fra nå av, søramerikanske samarbeidsinitiativer på områder som angår innbyggernes umiddelbare behov, i spesielt mennesker i sårbare situasjoner, inkludert urfolk, f.eks som helse, matsikkerhet, matsystemer basert på tradisjonelt landbruk, miljø, vannressurser, naturkatastrofer, infrastruktur og logistikk, sammenkobling av energi og ren energi, digital transformasjon, forsvar, sikkerhet og integrasjon av grenser, bekjempe transnasjonal organisert kriminalitet og cybersikkerhet.
De ble enige om å møtes igjen, på en dato og et sted som skulle fastsettes, for å gjennomgå forløpet av sør-amerikanske samarbeidsinitiativer og bestemme de neste skrittene som skal tas. Brasil Brasilia 30. mai 2023
https://twitter.com/unasur/status/1664080735332974592?s=20
https://twitter.com/unasur/status/1664079402412523520?s=20
Noen innlegg som «venstresidas avis» har refusert de siste månedene
Av Lars Birkelund - 1. juni 2023
https://steigan.no/2023/06/noen-innlegg-som-venstresidas-avis-har-refusert-de-siste-manedene/
I dette innlegget viser debattanten og forfatteren Lars Birkelund til artikler han har fått refusert i avisa Klassekampen. Nå er det jo naturligvis slik at ei avis alltid må refusere innlegg. Spørsmålet han reiser er ikke dette, men om det er en viss tendens i hva «venstresidas avis» refuserer, og det mener han å kunne påvise.
Red.
Plutselig ble et lands grenser hellige
(sendt til Klassekampen 27. februar).
Det var de ikke da Sovjetunionen ble oppløst i 1991 og 15 nye stater oppsto. Da sto jubelen i taket i Vesten, og jeg jublet med. Men det hadde jeg ikke gjort hvis jeg hadde visst hvordan USA/NATO skulle komme til å utnytte seg av situasjonen.
For heller ikke Jugoslavias grenser var hellige erfarte vi på 1990-tallet, da NATO bidro til å splitte landet i seks. NATO/EU-land anerkjente da statene en etter en etter hvert som de brøt ut av Jugoslavia. Nå er ’tilfeldigvis’ de fleste av disse medlemmer i NATO og/eller EU.
Det at Tsjekkoslovakia ble splittet i to, Tsjekkia og Slovakia, i 1993, ble også positivt anerkjent. Også disse ble NATO og EU-medlemmer. Enda mindre hellige var grensene til Irak, Afghanistan, Libya og Syria da NATO/NATO-land bomba/invaderte disse landene, skaffet seg militærbaser der, plyndret landenes naturressurser osv.
Men Ukrainas grenser er hellige, de må bevares for enhver pris, blir vi fortalt (derfor den ‘hellige’ krigen USA/NATO/EU fører nå). Skjønt, i virkeligheten er det ikke Ukrainas grenser som er viktige for USA/NATO/EU, det vet vi grunnet de foregående tilfellene. Det viktige for denne ‘treenigheten’ er at de kan bruke Ukraina i et forsøk på å splitte opp Russland. Det er også derfor de i årtier har støttet tsjetsjenske og andre separatister, som Alexej Navalnyj, inne i Russland.
Dette betyr ikke at jeg ønsker at Ukraina skal splittes opp. Men når situasjonen har blitt som den har blitt er det ikke mulig å oppnå fred uten territorielle kompromisser. Og det dreier seg ikke bare om Ukraina og ukraineres rettigheter, men også om rettighetene til de på Krim og i Donbass, som etter ni år med krig ikke lenger har tiltro til den ukrainske staten slik den utviklet seg etter USA/NATO/EUs kupp i 2014. Krigen har dessuten ringvirkninger til hele verden. Og det er ikke rimelig at resten av verden skal lide for hva uansvarlige politikere i øst og vest finner på.
Klassekampen på krigsstien
(sendt til KK 21. mars).
Ikke bare mot Russland, men også mot oss som ikke er på krigsstien. Mot oss som sier at våpenstrømmen til Ukraina må stanse, at fredsforhandlinger må innledes og at krigen er en proxykrig.
Bare for å ta det mest elementære først: 21. mars hevdet Bjørgulv Braanen at det ikke er noen prinsipiell forskjell mellom USAs invasjon av Irak i 2003 og Russlands invasjon av Ukraina i fjor.
Men det er det i høyeste grad, da USAs krig mot Irak var uprovosert, mot et land i en annen verdensdel, mens Ukrainas ledere siden 2014 har sagt helt eksplisitt at de fører krig mot naboen Russland, samt at de like lenge har hatt NATO-lands støtte til krigføringen. Det betyr ikke at Russlands invasjon var lovlig. Men det er store forskjeller mellom de to krigene.
I 2016 var USA-senatorene John McCain og Lindsey Graham utsendt til Ukraina, der de lovte president Porosjenko og ukrainske militære all den hjelp de trenger for å slå Russland. «Deres kamp er vår kamp», sa de til ukrainerne.
Både Porosjenko, Merkel og Hollande sa i løpet av 2022 at de saboterte Minsk-avtalene av 2014 og 2015 (som ville ha sikret ukrainsk kontroll over Donbass) for at Ukraina skulle vinne tid til å ruste opp mot Russland, mens Zelenskys rådgiver Arestovich i 2019 sa at en krig mot Russland er uunngåelig, vil komme i løpet av få år og vil sikre ukrainsk NATO-medlemskap.
Da Russland invaderte Ukraina i fjor hadde NATO væpnet Ukraina til Europas nest sterkeste hær etter Russland og det med tanke på krig mot Russland. Forsvarets Karen-Anna Eggen sa for noen uker siden at denne væpningen er årsaken til at Ukraina klarer seg såpass godt mot Russland, sammenlignet med hva for eksempel Tyskland, Frankrike og Storbritannia hadde klart gitt samme type invasjon.
Tross alt dette og mye mer jeg kunne ha nevnt fnyser Braanen av at krigen er en proxykrig (der USA/NATO bruker villige ukrainere som kanonføde). Han kan trøste seg med at han har alle sine kolleger og hele Stortinget med seg. Men ute i verden, utenfor ‘NATO-bobla’ vet folk og ledere bedre. Det er sjølsagt ikke for ingen ting at Kina kaller USA for «sjefsbrannstifteren», bare for å ta ett eksempel.
Ensrettingen i norske medier er nå total. Det eneste av dagsmediene som avviker fra ensrettingen er steigan.no, som ‘tilfeldigvis’ også er det eneste som ikke får pressestøtte eller andre statlige privilegier, der Klassekampen er blant de mest priviligerte. «Tilfeldigvis» er det også steigan.no vi blir forsøkt skremt til ikke å bruke, og Klassekampen er en av ‘skremmerne’. Og: kan det være tilfeldig at Norge, som tjener grovt på krigen, er blant de landene som er mest ensrettet for krig?
I flere NATO-land, som Hellas, Tyrkia og Slovakia er det flertall mot å sende våpen til Ukraina, samt at motstanden øker i andre land. Det store paradokset er at vi som vil ha slutt på denne galopperende galskapen, vestlige eliters ‘hellige’ krig mot Russland, må sette vår lit til at Donald Trump blir gjenvalgt i 2024, hvis han ikke blir arrestert. Eller at en lignende type blir president i USA. For faller USAs støtte til krigen faller naturligvis også Norge/NATOs støtte.
USA-strateger som Dick Cheney og Zbigniew Brzezenski har helt siden 1990-tallet snakket om å splitte opp Russland (ala Jugoslavia på 1990-tallet). Når man ser tilbake på politikken USA/NATO/EU har ført siden da er det grunn til å spørre hva som gir russerne grunn til å tro noe annet. Kan Braanen nedlate seg til å svare meg på det?
Når ord og begreper tømmes for mening
(sendt til KK 28. mars).
PUTINIST er et begrep som har blitt misbrukt så mye at det har mistet all mening. Hvis det skal ha noen mening må det betegne folk som er tilhengere av Putins lære, på samme måte som marxister er tilhengere av Marx lære, islamister følger Koranen, kristne følge Bibelen osv. Men i dag brukes det om mer eller mindre alle som kritiserer Vestens politikk overfor Russland og Ukraina.
Som følge av dette avfeies argumenter som på en eller annen måte kan sies å være til fordel for Russland, som at NATO i 1990 lovte å ikke ekspandere østover, som russisk propaganda og som ‘putinisme’. Kun argumenter som taler mot Russland og for å sende våpen til Ukraina er akseptable i Norge, hvis man ønsker å være ‘innafor’. Og de fleste foretrekker som vanlig å være det (inntil det blir risikofritt å skifte mening).
Slik skapes et meningsdiktatur, der mange holder kjeft av frykt for å bli stemple som PUTINIST!, eller verre: FASCIST! For etter Russlands invasjon av Ukraina i fjor har det også kommet på moten å kalle Russland for fascistisk. Jonas Bals, også kalt Jonas Gahr Støres høyre hånd, har gått i spissen for det i Norge. Men det har visst ikke slått ham (og andre som liker å bruke det skjellsordet framfor argumenter) at i så fall er også Norge fascistisk, da også Norge har tatt del i kriger.
Krigene Norge har blitt med på stadig oftere de siste 30 åra, ti kriger til sammen, fører til krigerske tilstander også i Norge, mellom de som mener at Norges kriger er gode/Russlands kriger dårlige, og oss som mener at alle kriger er dårlige. Vi blir til og med kalt landsforrædere.
Slik brytes det norske ‘samfunnslimet’ ned, siden krigene mot Libya og Syria (da ble krigsmotstandere kalt for gaddafister og assadister), men særlig etter Russlands invasjon av Ukraina. Store deler av det norske folk oppfører seg som om Russland har invadert Norge, ikke Ukraina, et land hvis ledere siden 2014 har sagt at de fører krig mot Russland.
Norge på feil side av historien?
(sendt 24. april)
La oss først slå fast at Norge ikke hadde sendt så mye som en kruttlapp til Ukraina hvis ikke USA hadde forlangt det. Norge vil derfor slutte med det så snart USA slutter med det. Og det kan skje fort, som USAs uventede uttrekking fra Afghanistan i 2021 viste.
23. april falt også Rødt for presset om å sende våpen til Kiev-regimet, som kun har seg sjøl og NATO å takke for at Russland invaderte, uten at det betyr at Russland invasjon var lovlig. Så det er i og for seg ikke en enkel avgjørelse. Men avgjørelsen har vært lett i alle andre tilfeller. Det var aldri aktuelt hverken for Rødt eller andre på Stortinget å sende våpen til land som Palestina, Irak, Libya og Syria for at de skulle kunne forsvare seg mot vestlig/israelsk krigføring. Det hadde kun blitt aktuelt hvis USA hadde forlangt det.
Politikerne på venstresida pleide å snakke om behovet for en ny og mer rettferdig verdensorden, til fordel for utviklingslandene. Men når det først skjer en slik utvikling, som følge av krigen om Ukraina, står størsteparten av venstresida sammen med høyresida og USAs militær-industrielle kompleks, i et forsøk på å bevare den nåværende verdensordenen med USA som kongen på haugen. Jeg påstår ikke at Russlands krigføring i Ukraina drives av annet enn egeninteresser. Men Russlands egeninteresser synes i det minste å være mer i tråd med hva verdenssamfunnet ønsker enn Vestens egeninteresser.
Krigen i og om Ukraina er forferdelig, som andre kriger. Men denne utviklingen mot en ny og mer rettferdig verdensorden er en av sidene ved den. Og fred mellom Saudi og Iran, som det ligger an til etter Kinas megling, kan føre til fred i Yemen og på sikt i Syria, samt at Russland også har vist interesse for Kinas forslag til fredsløsning når det gjelder Ukraina. Disse forhandlingsresultatene kan være en forsmak på den nye verdensordenen og i så fall noe som venstresida bør slutte seg til, i stedet for å seigpine prosessen ved å forlenge krigen om Ukraina med ukrainere som slaktoffere.
Jeg tror derfor det vil vise seg at ikke bare venstresida, men nesten hele det politiske Norge står på feil side av historien, som bremsekloss for en utvikling som både er uunngåelig og som vil være mer rettferdig for verden som helhet. Forhåpentligvis også mer fredelig. Med mindre NATO trapper opp denne krigen til et punkt da også Kina, India, Nord-Korea, Iran med flere vil føle seg tvunget til å gå langt sterkere inn i den, på Russlands side. I så fall taper vi alle.
Det er heller ikke første gangen at press fra våre såkalt allierte har fått et samlet storting og et samlet norsk mediekorps til å gå inn for en katastrofal politikk. Men så lenge alle er ansvarlige blir ingen ansvarlige. Politikerne i Norge sitter dermed trygt uansett hva de gjør utenriks. De har ingen incitamenter til å forbedre seg. Det lover ikke godt.
Rødt, Klassekampen og USAs militær-industrielle kompleks
(sendt 26. april).
Vi vet alle at Norges våpenforsendelser til Ukraina skyldes at USA/NATO krever det. Spørsmålet ville ellers aldri ha blitt aktuelt. Derfor vet vi også at disse våpenforsendelsene vil stanse så snart USA gjør det.
Rødt og Klassekampen hevder å opptre uavhengig av USA/NATO og deres militærindustrielle kompleks. Men hva gjør de hvis USA plutselig bestemmer seg for å avslutte våpenstøtten til Ukraina? (Jfr hvor brått og uventet USA trakk seg ut av Afghanistan i 2021, uten å varsle allierte). Da vil som sagt også den norske regjeringen avslutte sin våpenstøtte. Vil Rødt og Klassekampen da være uavhengige nok til å kreve fortsatt våpenstøtte til Ukraina?
Vesten mangler ansvarlige og kompetente ledere
(sendt 30. april).
For å forstå og løse globale problemer kan det være nyttig å se på hvordan vi løser lokale problemer.
Jeg bor på Grünerløkka i Oslo og får i likhet med naboer flere ganger i året varsel om utbyggingsplaner eller annet i mitt nærområde. Meningen med det er å gi beboere, næringsdrivende og andre en sjanse til å uttale seg før det eventuelt foretas endringer som berører våre dagligliv. I noen tilfeller fører det til at planer blir stoppet eller endret. Det forekommer også på nasjonalt plan, som den såkalte Fosen-saken er det siste eksempelet på. Norske myndigheter ignorerte først advarslene, i år har de beklaget håndteringen av saken.
Så hvorfor bør det være annerledes i verdenssamfunnet, der så mye mer står på spill? Faktum er at både Russland og mange i Norge/Vesten siden 90-tallet har advart mot NATO-utvidelsene og hva de kan føre til. Disse advarslene har NATO, inkludert norske/vestlige ledere, kort og godt ignorert. Hva skjedde så? Jo, akkurat det som det ble advart mot, nemlig krig. Til og med Joe Biden advarte mot NATO-utvidelser, i 1997. Da han ble president førte han samme politikk som han advarte mot i 1997 og som hans forgjengere hadde ført.
Har norske/vestlige ledere beklaget noe som helst? Nei, de fortsetter på samme gale galei, der de spiller russisk rulett med vår framtid, ute av stand til å innrømme at de har begått så mye som EN feil. Konklusjonen må bli at Norge/Vesten har totalt uansvarlige, inkompetente og svært farlige ledere.
Norske mediers krigsinnsats
(sendt 2. mai).
Norske medier holder daglig dommedag over Russlands krigsinnsats. Men hva skal man si om norske mediers krigsinnsats hvis Russland vinner krigen?
Det er vanskelig å spå, særlig om fremtiden. Men Russlands invasjon av Ukraina ble framprovosert av USA/NATO/EU/Ukraina, særlig kuppet i 2014 og kuppmakernes bruk av flyvåpen og annet mot beboerne i Donbass fra samme år. Sannsynligvis var invasjonen også ønsket. USA har lyktes med slike provokasjoner før (Korea i 1950 og Afghanistan i 1979).
Det betyr ikke at Russlands invasjon var lovlig, jeg klandrer naturligvis ikke andre enn Russland for den. Men her er det mange faktorer som må veies mot hverandre.
Hvis man legger til grunn at USA/NATO/EU/Ukraina med vilje provoserte Russland til å invadere Ukraina må de også ha lagt til grunn at de skulle få nærmest hele verden med seg mot Russland. I så fall har de feilet på en måte som blir skjebnesvanger for dem selv. For disse de facto kolonimaktenes verdenshegemoni i mer enn hundre år faller med denne krigen, en krig de kunne ha unngått med noen små kompromisser med Russland. Og det faller fordi oppadstigende stormakter som Kina og India (tidligere kolonisert og plyndret av kolonimaktene i NATO/EU) så og si har tatt Russlands parti, i likhet med et stort flertall av verdens land, som enten er nøytrale til krigen eller støtter Russland, ved å handle (mer) med Russland enn tidligere.
Dette skiftet i verdensordenen hadde nok kommet uansett og skiftet er ikke annet enn rettferdig. Men kolonimaktene har sørget for at skiftet skjer raskere og langt blodigere enn det ellers ville ha gjort. Og norske medier og myndigheter vil da vise seg å ha vært på feil side av historien, som da de støttet krigene mot Afghanistan, Libya og Syria.
Venstresidas generalfeil
(sendt 18 april, publisert av steigan 27. april).
https://steigan.no/2023/04/venstresidas-generalfeil-refusert-av-klassekampen/
Hva burde norske politikere ha lært av Vinterkrigen?
(sendt 17. mai, publisert av steigan 28. mai. https://steigan.no/2023/05/hva-burde-norske-politikere-ha-laert-av-vinterkrigen-refusert-eller-sensurert/
Jeffrey Sachs
(sendt 25. mai, publisert av steigan.no her: https://steigan.no/2023/05/jeffrey-sachs-og-analysen-av-krigen-i-ukraina/
Klassekampen har tidligere publisert mange av mine artikler over en årrekke, flere enn jeg har tall på. To ganger har de blitt presentert på KKs forside. Men etter at jeg ga ut Krig, som bestilt? 22. februar har de ikke tatt inn noen. Dette altså i et tidsrom da mine artikler burde ha vært mer interessante/aktuelle enn før, grunnet bokutgivelsen.
Jeg vet ikke hvilke konklusjoner man kan trekke av det. Men det ser i alle fall ut som om KK vegrer seg mot å gi boka noen form for oppmerksomhet. For KK har som kjent bestemt seg for at krigen om Ukraina IKKE er en proxykrig. Krig, som bestilt? er dermed ikke politisk korrekt for Klassekampen. Andre politisk ukorrekte bøker i samme ‘gate’ sørget KK for å slakte: Tormod Heiers Krigen i Ukraina og tidskriftet Vardøgers siste utgave, Russland og NATOs krig – slagmark Ukraina.
Pressestøtten, som KK nyter svært godt av, presser KK til å bli mer og mer tannløs. Dermed var heller ikke KKs syn på krigen i Syria vesensforskjellig fra andre mediers, NATO-medienes, syn på den. Pressestøtten fører altså til enfold, ikke mangfold, som er den offisielle hensikten.
https://falkenforlag.no/Krig-som-bestilt-p533126936
Disse ti avisene får mest i pressestøtte:
Kilde: Medietilsynet
Sykt det den norske stats folk på hele Stortinget driver på med.