Nyhetsbrev steigan.no 01.06.2022
EUs sjølskading gjennom sanksjonene – unionen må nå jukse eller lide
Manipulasjon med vindkraftutbygging i Fauske
Mennesker er ikke korrupte, men de blir korrupte fordi de lar seg korrumpere
«Du må være veldig utholdende»: Lærdommer fra Starbucks Union i Chile
Krigshisseren Jens Stoltenberg
Hvorfor har Rødt svikta i Ukraina-konflikten?
«Distriktsenergi» satser på sentralisering og vindkraft
Halvparten av de franske atomkraftverkene er stadig ute av drift
Forstår vi hvor alvorlig denne krigen er?
EUs sjølskading gjennom sanksjonene – unionen må nå jukse eller lide
Av red. PSt - 1. juni 2022
https://steigan.no/2022/06/eus-sjolskading-gjennom-sanksjonene-unionen-ma-na-jukse-eller-lide/
Europa har nå malt seg inn i det beryktede hjørnet, og har bare to valg igjen, ingenting annet.
Dette skriver Jorge Vilches Garcia på The saker. Han er professor i historie ved universitetet i Madrid og skriver videre om EUs to dårlige valg:
Begge er definitivt dårlige og fryktelig dyre – sannsynligvis ubetalbare – i politiske og økonomiske termer. Den 30. mai droppet Brussel (a) sin tidligere erklærte strategi om å kjøpe russisk olje for å hindre Moskva i å selge den andre steder til skyhøye priser´ (???) og (b) godkjente sin sanksjonspakke nr. 6 som innfører et forbud mot russisk sjøbåren oljeimport. Men innen jul vil et slikt forbud visstnok overstige 90 % av den totale russiske oljen, ettersom Tyskland og Polen har «meldt seg frivillig» til å redusere sin egen rørledningsimport innen den tid. Likevel vil 65 % av europeiske forbrukere som i dag importerer russisk sjøbåren olje plutselig møte én av de eneste to mulige svært skadelige alternativene som blir forklart nedenfor. I mellomtida vil de resterende 35 % teoretisk dra nytte av den russiske Druzbha-rørledningen som vil fortsette å trygt forsyne dem med den utmerkede Ural-oljen. Men ikke helt og egentlig ikke, fordi en stygg sak venter på Europa som allerede er lagt til rette – krok, søkke og snøre – som om den var planlagt av unionens fiender, ikke dens ledere slik tilfellet er. Migrasjoner og arbeidsledighet kan ikke unngås med den selvdestruktive ideologien som nå florerer i EUs politiske tankesett. Sannsynligvis uvitende parafraserte EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen Mao Zedong ved å vurdere dette som «et stort skritt framover ».
Alternativ 1 (dyrt) juks
Som europeiske bedrifter vet utmerket godt, betyr alternativ 2 ganske enkelt selvmord, ingen tvil om det. Så med alternativ 1 unngår Europa alternativ 2 og bare jukser, fortsatt skade seg selv alvorlig ved å kjøpe den samme russiske oljen som unionen sier at den ville forby (ikke), men faktisk betale for til tredjeparter gjennom «triangulering» – som er langt dyrere. Det vil bety at russisk olje vil bli solgt til tredjeparter så mange ganger som nødvendig, slik at den opprinnelige russiske kilden ikke lenger kan spores og dermed erklære den som ikke-russisk og levere den i europeiske havner. Dette kan også inkludere STS eller Ship-To-Ship-overføringer. Faktisk, selv før den ble lastet ned til det aller første tankskipet et sted i Russland, kunne den nå EU-forbudte russiske oljen allerede selges minst én gang, kanskje flere ganger. Selvfølgelig, for hvert skifte av hender, legges det til noe påslag for å rettferdiggjøre investeringa … og risikoen for å bli tatt på fersk gjerning et sted langs linja. Så den samme utmerkede russiske oljen ville komme til Europa med minst 35 til 50 % høyere pris, noe som ville beseire hensikten med EUs forbud mot russisk sjøbåren olje. Ytterligere juks kan også inkludere å blande Russlands Ural-olje med andre tredjepartsblandinger av annen opprinnelse ELLER å tappe Sør-Druzbha-rørledningen til Ungarn et al, så det er best å holde et øye med det også. Uansett vil juksene fortsatt være langt dyrere.
Alternativ 2 (dyr) skade
Hvis Europa faktisk forbyr russisk sjøbåren olje i virkeligheten, ville unionen falle i den beryktede FELLEN med å ødelegge 65 % av sin industrielle base gjennom det mislykkede forsøket på å bruke tredjeparts ikke-russiske oljeblandinger med MANGE problemer avledet av det nødvendigvis ufullstendige/mislykkede forsøk på å tilpasse raffinerier og prosessanlegg i løpet av 6 måneder, som gjentatte ganger forklart til døde i stor detalj og blinkende varselskilt ved Ref #5 https://thesaker.is/why-russias-oil-ban-is-impossible/
EU vil dermed fortsatt ha de resterende 35 % av tradisjonelt utmerkede produkter avledet fra Ural-oljeblandingen levert av den russiske Druzbha-rørledningen og raffinert og/eller bearbeidet som vanlig INNBLANDET og «konkurrerende» i den samme europeiske økonomien med en regnbueplan på forskjellige produkter oppnådd fra forskjellige ennå ukjente oljeblandinger (65 %) gjennom forskjellig modifiserte prosessanlegg og raffinerier som ikke ville være en nær ekvivalent med originale Druzbha-produkter oppnådd med dette utmerkede, velprøvde Made-In-Russia- råmaterialet som europeiske raffinerier og prosessering planter er spesifikt innstilt for. For guds skyld hvilken del av dette er så vanskelig å forstå???
Den røde dronningens genialitet
Man kan si hva man vil om europeiske ledere – bare det ikke er barn til stede.
Det spørs om det er mulig å finne historiske paralleller til den graden av sjølskading som det europeiske ledere nå holder på med. Det er som de sier til Russland: – Vi holder pusten til dere gjør som vi sier.
De er som den røde dronningen i Lewis Carrolls «Through the Looking Glass» (Gjennom speilet), når hun sier:
«Her hos oss må du løpe alt du klarer for å stå stille.»
I Den røde dronningens rike løste de også energiproblemet. Ifølge dronningen løste de det om vinteren ved å ha fem netter etter hverandre for å holde varmen. Det ble fem ganger så varmt, forklarte hun Alice. I dag sitter hun antakelig i EU-kommisjonen.
The Guardian: EU bør glemme sanksjoner – de gjør mer skade enn nytte
Kronikkforfatter Simon Jenkins i avisa The Guardian kan også telle til to.
Han skriver:
Langt fra å tvinge Russland til å forlate Ukraina, forårsaker de store lidelser over hele verden ettersom mat- og energiprisene stiger.
6 millioner husstander i Storbritannia står overfor faren for morgen- og kveldsavbrudd denne vinteren for å opprettholde sanksjoner mot Russland, det samme gjør forbrukere over hele Europa. Dette til tross for at Europa sender rundt 1 milliard dollar om dagen til Russland for å betale for gassen og oljen det fortsetter å forbruke. Dette virker sprøtt. Forslag fra EU om å stanse betalingene blir forståelig nok motarbeidet av land nær Russland og sterkt avhengig av dets fossile brensler; Tyskland kjøper 12 % av oljen og 35 % av gassen fra Russland , tall som er mye høyere i Ungarn.
EU i Brussel ser ikke ut til å vite hva de skal gjøre. Et diplomatisk kompromiss har blitt reist – fritak for sanksjoner mot import via rørledning , som ville spare Ungarn og Tyskland – men ingen praktisk plan er blitt enige. Den egentlige grunnen er at argumenter rundt sanksjonsvåpenet er redusert til macho-retorikk. De er ment å få et utenlandsk regime til å endre en eller annen uakseptabel politikk. Dette skjer sjelden eller aldri, og i Russlands tilfelle har det åpenbart mislyktes. Apologeter hevder nå at sanksjoner bare er avskrekkende, ment å virke på mellomlang til lang sikt. Ettersom krigen i Ukraina skifter til et annet gir , kan denne perioden faktisk bli lang.
Sanksjoner kan ha skadet Russlands kredittverdighet, men den 70 % økningen i verdens gasspriser alene har overbelastet betalingsbalansen. Handelsoverskuddet på driftskontoen, ifølge den russiske sentralbanken, er nå over tre ganger nivået før invasjonen . Samtidig er det tydelig at sanksjoner skader de landene i Vest- og Sentral-Europa som innfører dem.
Rammer arbeiderklassen i Europa knallhardt
Ikke bare er den russiske betalingsbalansen tre ganger sterkere enn før invasjonen, men rubelen er blitt en hard valuta og har styrket seg enormt mot alle andre valuter. Da de harde sanksjonene ble innført var 100 rubler nede i 0,66 euro. Nå er 100 rubler lik 1,5 euro.
Det er først og fremst arbeiderklassen og lavere middelklasse i Vest-Europa som rammes av alle prisøkningene som følger av sanksjonene.
Så når partier som Rødt er entusiastiske tilhengere av sanksjoner for å «straffe Russland», så er det sine egne velgere og den arbeiderklassen de sier seg å representere de rammer aller hardest. Sanksjonen har gjort mer for å utvide klassekløftene i Forskjells-Norge enn noe sjøl de råeste kapitalistene i Norge har gjort.
Men det er vel for mye å forvente at de skal kunne komme til fornuft? Symbolpolitikk er fortsatt viktigere enn vanlig politikk.
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
Manipulasjon med vindkraftutbygging i Fauske
Av Per-Gunnar Skotåm - 1. juni 2022
https://steigan.no/2022/06/manipulasjon-med-vindkraftutbygging-i-fauske/
Per-Gunnar Skotåm: – Dette er et grotesk brudd på demokratiet
Per-Gunnar Skotåm i Rødt er klar på at alt er tapt i vindkraftsaken om formannskapet og kommunestyret sier ja til innstillingen fra kommunedirektør Ellen Beate Lundberg. Dette skriver Saltenposten.
Skotåm er ikke nådig i sine beskrivelser i saka som skal tas opp i formannskapet på Fauske kommende torsdag. I innstillingen fra kommunedirektøren er følgende formulert:
– Kommunestyret viser til anmodningen fra Blastr Green Steel AS, og er positiv til at det igangsettes arbeid med planprosesser og konsesjonssøknad med tilhørende konsekvensutredninger i tråd med fremlagte planer for utbygging i Fauske og Sørfold kommuner.
Opp til NVE
– Det som er viktig å huske på i denne saken, er at det i utgangspunktet ikke er anledning til å bygge ut vindkraft i Norge, med ett unntak. Det er om kommunen selv anmoder om det. Hvis man sier ja til den innstillingen slik den nå er formulert, så går man ikke bare inn i en utredningsprosess, men man sier også at man skal begynne jobben med konsesjonssøknad samtidig, sier Skotåm.
Om så skjer, vil det være å betrakte som en anmodning om å starte prosessen med å etablere vindkraftanlegget, og da er det NVE som tar over behandlingen av saken.
– Da kan kommunen og konsekvensutredningen si hva den vil. Vi som kommune har ikke lenger noen rett til å bestemme over hva som skal skje i saken. Vi har ikke lenger noen form for innsigelsesrett overfor de som vil etablere anlegget, sier han videre.
– At dette faktisk legges fram for politisk behandling på denne måten, er rett og slett hårreisende. Dette er et makkverk av en innstilling, for å si det pent.
Blir manipulert
– Med det forsøker man altså å manipulere de som tror de er med på å vedta et eventuelt ja til konsekvensutredning, til å si et ja som ikke kan reverseres til hele prosjektet.
Protest mot vindkraft i Sørfold og Fauske
I et opprop som er lagt ut til underskrift på nettet skriver Innbyggere i Salten og ulike brukere av naturområdene i og rundt tiltaksområdet til de planlagte vindkraftverkene i Sørfold og Fauske:
Nei til vindkraft i Sørfold og Fauske
Innbyggere i Salten og ulike brukere av naturområdene i og rundt tiltaksområdet til de planlagte vindkraftverkene i Sørfold og Fauske markerer med dette oppropet sitt krystallklare standpunkt: NEI TIL VINDKRAFT I SØRFOLD OG FAUSKE.
Vi krever av våre folkevalgte i Sørfold og Fauske kommuner at de sier et kontant NEI til de planlagte vindkraftverkene og et kontant NEI til at konsekvensutredningsarbeidet igangsettes.
Vindkraft er IKKE en bærekraftig og miljøvennlig måte å produsere kraft på. Store arealer uberørt natur omgjøres til industriområder, landskapet endres totalt, biologisk mangfold går tapt, forurensningspotensialet er stort og avfallsmengden er enorm da omløpstiden til vindturbinene er svært kort. Andre brukerinteresser som blant annet reindrift, friluftsliv og reiseliv blir fortrengt og naturverdier vil for all tid være ødelagt og forringet for våre etterkommere.
Mennesker er ikke korrupte, men de blir korrupte fordi de lar seg korrumpere
Av Julia Schreiner Benito - 1. juni 2022
https://steigan.no/2022/06/mennesker-er-ikke-korrupte-men-de-blir-korrupte-fordi-de-lar-seg-korrumpere/
Av Julia Schreiner Benito, hemali.
–Ingen føler seg korrupt eller lurt. Journalister, forskere, byråkrater og politikere formidler bare informasjon som de hevder er sann. De vil ikke se rollen de egentlig spiller, sier Jan Kerr Eckbo.
Og legemiddelindustrien benytter rene mafiametoder, sier Eckbo og henviser til dokumentasjonen i hans nye bok Maktens narrespill. Vitenskapsmannen og forfatteren er pensjonist nå. Det gir ham enda mer tid til å lese, reflektere og skrive. Hans tredje bok gransker det han hevder er dogmatiske «sannheter» om evolusjonsteorien, klima og miljø, arv og gener og mer. Boka fillerister legemiddelindustrien for svindel og korrupsjon, kartellvirksomhet og monopolmakt.
Å lytte til kritikere sto sentralt da vitenskapen ble utviklet fra 1600-tallet. Den evnen forsvant da forskning ble en profesjon i store organisasjoner.
Hemali møter ham i hans hjem på Bestum i Oslo. Det store, gamle huset er fylt med bøker og blomster.
– Min hustru er flink med blomster, smiler han.
Men vitenskapen står ikke i blomst:
– Syretesten på samfunnets ønske om sannferdig informasjon, er i hvilken grad fagkyndige som går imot den rådende oppfatningen slipper til. Vi må særlig lytte til uavhengige fagfolk som er uenige i etablerte sannheter. Offentlig debatt trenger dessuten uavhengige medier, ellers tar propagandaen overhånd.
– Å lytte til kritikere sto sentralt da vitenskapen ble utviklet fra 1600-tallet, men den evnen forsvant da forskning ble en profesjon i store organisasjoner. Nå går forskerne i flokk, og makten definerer hvilken kunnskap som er «evidensbasert» og hvem som er «eksperter». Nemlig de som støtter makten, hevder Eckbo.
Se videointervju med Eckbo her.
– Myndighetene hevder å kreve «evidensbasert» forskning for medisinsk behandling. Da er det et paradoks at ingen til nå har greid å identifisere eller beskrive viruset det vaksineres mot, SARS-CoV-2. Hvorledes det er mulig å utvikle vaksiner mot et virus hvis egenskaper en ikke kjenner, er ubegripelig. Den amerikanske bioanalytikeren Christine Massey kontaktet 137 institusjoner i mer enn 25 land – inkludert Norge – for å innhente dokumentasjon for viruset, men uten å lykkes: Alle henviser til andre, Massey ble målløs. Hun kaller viruset for «spøkelsesviruset»: Det synes å ikke eksistere.
Legemiddelindustrien og kapitalkrefter korrumperer universiteter, forskning og politikere med enorme pengegaver.
– Hemali spurte FHI om de selv har undersøkt innholdet i mRNA-vaksinene. De svarte nei, og at de stoler på «internasjonale laboratorier».
– Det er skandaløst, sier Eckbo og påpeker at bio-eksperter ved universitetene Stanford, Cornell og California fant at viruset som sies å være covid19 er ordinære influensavirus. Det kunne de fastslå etter å ha analysert 1500 prøver med elektronmikroskop. Prøver som angivelig skulle inneholde viruset.
– Alt ekspertene fant, var ordinære influensavirus. Likevel utvikler man vaksiner, selv om CDC selv har bekreftet at de gir en dødelighetsrisiko opp til 500 ganger høyere enn andre vaksiner. (CDC er Centres for Disease Control and Prevention.) Det gjør ikke situasjonen bedre at PCR-testene ikke påviser virus, som oppfinneren av PCR har bekreftet. Prøvene har en feilprosent på opp mot 94 prosent.
Universiteter, politikere og forskere korrumperes
– Legemiddelindustrien og kapitalkrefter påvirker og korrumperer universiteter, forskning og politikere med enorme pengegaver. Penger som forsvinner hvis du går imot industriens og kapitalens interesser. Prosessen er en blåkopi av metodene til John D. Rockefeller (1839-1937), sier Eckbo.
Enkle søk på Rockefeller gir beskrivelsen av en filantrop. Men:
– Etter å ha mistet kontrollen over sitt oljeimperium i 1911, engasjerte han seg i helsesektoren for å bygge opp et globalt imperium. Han overtok og nedla helsekostvirksomheter fordi produktene ikke var patenterte og derfor ikke lønnsomme nok. Han kjøpte konsern som utviklet patenterbare, kjemiske erstatninger. Gjennom bestikkelser fikk han forskere og myndigheter med på at kun disse kjemiske produktene skulle ansees som legemidler. Han fikk full kontroll over den globale folkehelsen.
– Dagens leger, forskere og politikere er alet opp fra samme «kunnskapsbrønn» som kontrolleres av kjemisk industri og Big Pharma.
Eckbos tre bøker er et resultat av nysgjerrighet og frustrasjon. Han mener å ha kikket under de steinene som folk flest ikke løfter på.
– I dialog om vitenskap oppdaget jeg at mennesker hoppet over informasjon fra dyktige opponenter. Slike eksempler er det mengder av. Ett er sprøytemidlet Roundup. Uavhengige røster har lenge hevdet at dette er svært skadelig, men industrien og myndighetene har alliert seg, og bruken fortsetter. I kjølvannet oppstår alvorlige helseskader og død.
Hvorledes kan et reelt demokrati fungere hvis befolkningen ikke har tilgang til sannferdig informasjon?
– Jeg har alltid vært interessert i opponentenes argumenter. De er en forutsetning for sannferdig informasjon. Hvorledes kan et reelt demokrati fungere hvis befolkningen ikke har tilgang til sannferdig informasjon? Og i stedet blir fôret med maktens versjon av virkeligheten? En versjon som ivaretar maktens interesser?
Gode legemidler ble plutselig «farlige»
– Mange vil hevde at vi lever lenger enn noen gang takket være legemiddelindustriens medisiner?
– Vi lever lenger, men hva med livskvaliteten nå mennesker holdes i live med medikamenter? For mange er disse ekstra leveårene forferdelige. I den vestlige verden er bivirkninger fra legemidler tredje viktigste dødsårsak. Sunn livsstil er en langt bedre metode, men det får man ikke informere tilstrekkelig om.
– Det finnes mange gode legemidler, flere har vært omfavnet i tiår i bekjempelse av sykdommer. Eksempler er hydroxychloroquine (HCQ) og ivermectine. Lenge ble de ansett av WHO for å være blant de sikreste. De var i tillegg enkle å benytte og svært billige. Men da disse viste seg også å være virkningsfulle mot covid19, slo WHO plutselig helt om og erklærte dem farlige. Disse legemidlene ville ødelegge markedene for legemiddelindustriens kostbare og risikable vaksiner.
– Som grunnlag for beslutningen, benyttet WHO et ubrukelig «forskningsprosjekt» i Brasil. «Forskerne» ga en avsidesliggende urbefolkning voldsomme overdoser, nesten halvparten av pasientene døde. Med slike doser ville også Aspirin være dødelig. WHO sendte «forskningsresultatene» til helseinstitusjoner verden rundt. Med New York Times i spissen, kastet media seg over saken og skandaliserte enhver lege som ønsket å benytte HCQ. Det ble slutten på bruken av dette billige legemidlet som hadde vist helbredelsesrate på over 90 prosent i behandling av covid19.
Forbauset over befolkningens lojalitet
– Helsevesen og myndigheter er under kontroll av WHO og legemiddelindustrien, sukker Eckbo. Han er forbauset over befolkningens lojalitet til myndighetene.
– Presumptivt fornuftige personer er ikke interessert i å lytte til informasjon fra opponenter. Og når staten skal granske sin håndtering av pandemien, velger den sine egne. Tenk om private bedrifter hadde gjort noe slikt! Koronakommisjonens konklusjonen ble som ventet: Staten gjorde en solid innsats. Man lyttet ikke til dyktige opponenter fra kretser utenfor statens «menighet».
Media kontrolleres av kapital
– Vi er blitt forledet av myndighetenes ensidige informasjonsstrøm til å tro at de forteller den fulle sannhet. I tillegg er norsk media for liten til å gå imot de toneangivende utenlandske. Som kontrolleres av internasjonale kapitalkrefter og sikkerhetsorganisasjonene med egne agendaer. Derved blir også vi indirekte styrt av disse organisasjonene. Dette opplevde jeg selv i en samtale med redaksjonen i Aftenposten. En test på om medias dekning er balansert, er å se hvor mange av opponentene som får oppslag og seriøs redaksjonell behandling.
Vi har viklet oss inn i maktens meninger.
– Gjennom pandemien har vi sett noen motstemmer, men de brukes ikke som kilder redaksjonelt, de slipper kun til i form av meningsytringer og kronikker.
– Nettopp, det blir en skinnversjon av motstand og debatt. At Norge, som har gitt milliarder til WHO, skulle gå på tvers av dem og CDC, er utenkelig. Vi har viklet oss inn i maktens meninger. Global maktelite styrer, og deres mål er en ny verdensorden. World Economic Forum (WEF) – hvor Erna Solberg er stolt av å delta – er ett av mange ansikter på den makteliten.
Det er makten som virkelig konspirerer.
– Vi tipper du blir kalt konspirasjonsteoretiker?
– Ja, men jeg rister det av meg. Når folk slipper opp for argumenter og kunnskap, da tyr de til slike karakteristikker. Det er makten som virkelig konspirerer.
Han sukker over den norske konformiteten.
– De unges foretrukne arbeidsplass er offentlig sektor. Nordmenn ønsker trygghet og ro, og tar ikke ansvar for det som er rett. Det var derfor Ibsen forlot Norge, han tålte ikke den norske feigheten og selvgodheten.
Eckbo ler ved tanken på misforståelsen om at det er gjevt å motta Peer Gynt-prisen.
– Peer Gynt var jo symbolet på feighet og egoisme!
Referanser
Dr. Derek Knauss, doktor i virologi og immunologi ved laboratorium i Sys-California; https://canadianmale.wordpress.com/2021/06/04/the-virus-is-fictitious-cdc-sued-by-7-universities-scientists-for-huge-fraud/
https://covid.cdc.gov/covid-data-tracker/#datatracker-home
Jan Kerr Eckbo (1945-) er naturvitenskapelig utdannet med en BSc og MSc fra Stanford Universitet, USA. Der arbeidet han også med sin doktorgrad innen materialfysikk, men
stanset dette smale, akademiske sporet for å få en bredere tilnærming til sine omgivelser gjennom praktisk arbeid i næringslivet.
Han har bodd mer enn 12 år i USA og samarbeidet med forskningsinstitusjoner som SRI (Stanford Research Institute), Battelle og Nasa. I mer enn 30 år drev han en rådgivningsvirksomhet i Norge og arbeidet med teknologi- og kompetanseutvikling i det internasjonale markedet.
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert av hemali.
«Du må være veldig utholdende»: Lærdommer fra Starbucks Union i Chile
Av skribent - 1. juni 2022
https://steigan.no/2022/06/du-ma-vaere-veldig-utholdende-laerdommer-fra-starbucks-union-i-chile/
Av Andrés Giordano. Labor Notes.
Starbucks-forbundet ble grunnlagt i Chile i 2009, samtidig med store studentmobiliseringer. Disse mobiliseringene var en del av kimen som gjorde det mulig å danne en fagforening på Starbucks og i et område som fastfood, som er svært vanskelig å organisere.
Bedriftskulturen til Starbucks er sterkt anti-faglig. Howard Schultz, som var administrerende direktør i selskapet [han kom tilbake til den rollen i april — red.] , er en stormannsgal leder som ikke tåler å se at arbeiderne hans organiserer seg og sjøl bestemmer hva som er rett.
Starbucks er et av selskapene i Chile med flest bøter for anti-fagforeningspraksis. Alt dette ble unnfanget i Seattle, ikke i Chile. Det ble utviklet i hovedkvarteret, der de planlegger den tøffe kampanjen som pågår nå.
I Chile måtte vi forhandle med et selskap som ikke forhandlet kollektivt. De ville ikke bevege seg, til tross for vår 30-dagers streik i 2011 – inkludert en 12-dagers sultestreik som jeg og to andre ledere gjennomførte. Selskapet tilbød ingen lønnsøkninger, ingen forbedringer av forholdene. Det var en veldig tøff kamp. Vi måtte kjempe i årevis mot hundrevis av oppsigelser.
Disse selskapene mener at de ved å knuse viljen til å organisere seg kan fortsette å anvende sin forretningsmodell uten motkrefter. Heldigvis gjorde studentbevegelsen det mulig for oss å yte motstand.
Jeg begynte med dette for 12 år siden, da jeg var 23 år gammel og ble valgt til forbundspresident. Det tok oss fra 2009 til 2015 å få den første passelig anstendige tariffkontrakten. Vi brukte alle forskjellige typer strategier – juridiske strategier, demonstrasjoner, streiker som lammet butikker, til og med en internasjonal klage til OECD [Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling].
I dag kan jeg si at vi klarte å vri armen til en koloss. Etter 12 år har vi tariffavtale og vi får løft som overstiger 12 til 20 prosent av lønna. Vi har fått Starbucks – som aldri stenger, i hvert fall i Chile – til å stenge 1. mai, den internasjonale arbeidernes dag, noe vi er veldig stolte av.
Vi har nå rundt 50 prosent av arbeiderne som medlemmer i fagforeninga, og vi håper at denne nye kontrakten lar oss øke til 75 eller 100 prosent, og om tre år kan vi bli enda sterkere i forhandlinger.
Fornyelse av fagbevegelsen
I dag har Starbucks-arbeidere i Chile ei sterk fagforening som virkelig kan representere dem. Vi kan si med en djup følelse av brorskap og stolthet at du kan stole på organisasjonen vår og alt vi kan gjøre for å støtte deg. Du kan også stole på våre kamerater fra hurtigmatindustrien som har organisert seg i Chile fordi de så at det var mulig på Starbucks.
De pleide å si [om baristaer og fastfood-arbeidere], «de vil aldri organisere seg.» Men fagforeninga vår har klart å ta ledelsen. Den har energien som gamle fagforeninger har mistet, blant annet fordi de ble slått ned av diktaturet. Vi trengte en fornyelse.
Unge mennesker kunne presse frem en ny måte å drive fagforening på som ga mening for de nye generasjonene, som har andre idealer og måter å forestille seg verden på. Vi klarte å skape en plass for fagforeningene i dette universet.
Det er veldig viktig for unge mennesker å oppfatte oss sjøl som arbeidere som trenger ei fagforening for å kjempe for rettighetene våre. Det er vi som skaper disse enorme fortjenestene for topplederne.
Vi er solidariske med arbeiderne i Nord-Amerika. Vi mener at det er en kamp som må tas, men vi vil advare dere om at det krever utholdenhet. Det er veldig viktig at denne energien som har utvidet seg til hundrevis av butikker, blir forvandlet til en fagforeningskultur i hele Starbucks.
Dette er en kamp som ikke kan vinnes alene, men bare ved å forene tusenvis av Starbucks-arbeidere. Noen ganger vil det virke som om du ikke kan vinne. Men du kan.
Vår eneste formel noen ganger var å reise seg fra asken som en føniks, når de pulveriserte oss og angrep oss og sparket folk og vi tenkte: «Gir det vi gjør mening?» I dag kan vi si, ja, det er verdt innsatsen.
Et bredere perspektiv
Et av hovedmålene våre var å gi organisasjonen vår et politisk perspektiv utover bare Starbucks. I Chile skapte militærdiktaturet et nettverk av lover og regler som gjorde det slik at fagforeningene bare kunne klare å vinne små fordeler.
Det er ingen store fagforeningsforbund i Chile som har rett til å forhandle. Ei fagforening som representerer Starbucks-arbeidere kan ikke også representere arbeidere i andre sektorer; alle må kjempe for seg sjøl.
Vårt perspektiv var å lære av den internasjonale arbeiderbevegelsen og også å gjenopprette det som hadde gått tapt med 1973-kuppet og diktaturet. Så vi måtte tenke på en mer politisk union, som ville forene ulike krav som i dag er en del av den pågående konstitusjonelle prosessen.
Fagforeninga vår klarte å bryte med den lille fagforeningsmodellen, som kun fokuserer på saker ved bedriften, og krevde blant annet bedre pensjoner. I Chile er pensjonene elendige fordi vi har et helt privat system der hver person sparer individuelt. Selv om vi alle var veldig unge, mobiliserte vi på dette.
Vi mobiliserte for gratis utdanning av høy kvalitet [et viktig krav fra den chilenske studentbevegelsen]. Vi fant mening i kravene fra den feministiske bevegelsen; i dag har vi et kvinneutvalg innad i forbundet. Alt dette har gitt en helt annen mening til fagforeningen vår, til tross for at den er veldig ung.
Jeg håper at vi skal være i stand til å gjenerobre de rettighetene som har blitt fullstendig skjøvet til side i Chile, slik at vi en gang for alle gjenvinner det Pinochet-diktaturet tok fra oss – retten til organisering og ekte fagforeningsfrihet.
Andrés Giordano er tidligere president for Starbucks-forbundet i Chile og en nylig valgt kongressmedlem. Disse kommentarene ble redigert fra «Revolutionary Grounds», et event som ble arrangert av Emergency Workplace Committee, Starbucks Workers United og International Committee of the Democratic Socialists of America. En versjon ble opprinnelig utgitt av The Forge .
Krigshisseren Jens Stoltenberg
Av Dominika Miklar - 1. juni 2022
https://steigan.no/2022/06/krigshisseren-jens-stoltenberg/
Vår tegner Dominika Miklar har denne kommentaren til Jens Stoltenbergs rolle i NATOs krigspropaganda:
Hvorfor har Rødt svikta i Ukraina-konflikten?
Av Erik Plahte - 1. juni 2022
https://steigan.no/2022/06/hvorfor-har-rodt-svikta-i-ukraina-konflikten/
Av Erik Plahte.
Russlands angrep Ukraina 24. februar har blottstilt flere svakheter og politiske feil hos Rødt. «Det har falle for den amerikanske meiningsmanipuleringa som heile den offentleg meininga no blir manipulert til å tru på», skrev Terje Valen på sin blogg 22. april. Han fortsatte med å fortelle historia om «systemet som har lurt Rødt til å gå til angrep på dei beste antiimperialistane og dei som best talar det amerikanske propagandasystemet midt imot».
USA satte i verk en omfattende mediekampanje for å demonisere Putin og Russland og kvele all kritikk og informasjon om USAs medansvar for krigen i Ukraina. Den fikk entusiastisk oppslutning fra nesten alle norske medier og sjølsagt alle NATO-vennlige politikere. Seriøse forskere som Julie Wilhelmsen, Tormod Heier og Glenn Diesen har blitt mistenkeliggjort og anklagd for å ha gått Putins ærend. Dessverre fikk denne kampanjen også oppslutning fra ledelsen i Rødt. (Se Pål Steigans oppsummering her.) Jeg har spurt meg selv om hvorfor.
Bakgrunnen for Valens kritikk 22. april var åpenbart også uttalelsen fra Rødts sentralstyre 10. mars som overhodet ikke gikk inn på USAs rolle i Ukraina-krigen og opptakten til den.
Endelig reiste et mindretall i Rødt sentralstyre kritikk mot partiledelsens uklare NATO-standpunkt på grunnlag av uttalelsen (gjentatt flere ganger, seinest 20. mai) at «det er ikke Rødts politikk å melde Norge ut av NATO i morgen».
En kunne venta at Rødt som et sosialistisk og antiimperialistisk parti ville bygd sitt standpunkt på en allsidig analyse av forholdet mellom USA/NATO og Russland og årsakene til den langvarige krigen i Ukraina (siden 2014!), og verdsatt andre stemmer som kan bidra til en slik analyse. Kanskje med store eller små feil, men uten debatt vil ikke noen feil bli avdekka. En kunne også vente at partiledelsen ville ha et så klart anti-NATO-standpunkt at det ikke ville være noen grunn til å tvile på det.
Partiledelsens syn på Russland og krigen i Ukraina
Men slik er det altså ikke. Rødts syn på krigen er ensidig og mistenkelig likt propagandasynet fra USA. Annerledes klarer jeg ikke tolke vurderinga fra Rødt, oppdatert 20. mai:
Russlands invasjon er en folkerettsstridig angrepskrig, ingenting annet. Rødt støtter dem som nå forsvarer seg mot Putins soldater og kjemper for sin frihet, selvstendighet og demokrati.
Og ansvaret for angrepskrigen og bombingen ligger ene og alene på Putin-regimet. Det finnes ingen argumenter, ingen sikkerhetsinteresser, interessesfærer eller andre påskudd, som kan bortforklare folkerettsstridig angrepskrig og de enorme menneskelige lidelsene krigen medfører. Derfor må Putin stilles til ansvar, (…)
Ansvaret ligger hundre prosent på Putin-regimet, invasjonen kan på ingen måte unnskyldes ved å peke på NATO.
I første og tredje avsnitt slår Rødt-ledelsen fast at dette er utelukkende en angrepskrig av Russland mot Ukraina, «ingenting annet». Altså ikke engang både en angrepskrig og en stedfortrederkrig USA fører mot Russland med Ukraina som bondeoffer. I andre avsnitt hevder den noe alle er enig i, at ansvaret for angrepskrigen ligger hos Russland. Men den neste setninga dreier seg ikke om ansvar, men hvordan krigen kan forklares. Med andre ord, hva som er den relevante forhistoria. Her er Rødt-ledelsen kategorisk, denne krigen har ingen ting med NATO å gjøre, ingen ting med USAs langsiktige strategi for å isolere og knuse Russland og opprettholde USA som verdens eneste supermakt.
Det eneste Rødt sier om NATO i samband med Ukraina-krigen i samme uttalelse, er at «en utvidelse av NATO østover kan øke spenninga og bidra til et mer aggressivt Russland». Merk uttrykket «bidra til et mer …». Russland ville altså etter dette uansett vært agressivt, bare ikke fullt så mye.
Bildet som avtegner seg, er at partiledelsen i Rødt ser på Russland som en aggressiv imperialistisk stormakt med stor-russiske ambisjoner, som er en militær trussel mot alle sine naboland, som uten å bli provosert og uten rimelig grunn har angrepet et uskyldig naboland, som ledes av en autoritær president som ønsker å gjenerobre tidligere tapte områder i Øst-Europa, truer med atomvåpen og er en trussel mot verdensfreden.
Prinsipprogrammet, vedtatt i 2019, slår fast «Vi vil derfor melde Norge ut av NATO. Samtidig kan vi ikke legge landet forsvarsløst for den første og beste stormakt som ønsker å ta kontroll over våre ressurser med makt.»
Når Rødt-ledelsen endrer det prinsippielle standpunktet i den første setninga til at «det er ikke Rødts politikk å melde Norge ut av NATO i morgen» (sitert foran, min utheving), er en rimelig tolkning at et NATO-medlemskap nå gir større trygghet enn ingenting, gitt tilstanden i det norske forsvaret. «Den første og beste stormakt» kan bare være det imperialisiske Russland, som USA verner oss mot.
Rødts syn på krigen i Ukraina ligger tett opp til USA-propagandaen. steigan.no har derimot påpekt og dokumentert det som nå blir mer og mer klart, at krigen i Ukraina som utvilsomt er en krig mellom Russland og Ukraina, også – eller først og fremst – er en stedfortrederkrig mellom USA og Russland, med USA som den drivende krafta med de europeiske vasallstatene i NATO på slep.
Det førte til at Bjørnar Moxnes skrev på Facebook 21.04.2022 at «Rødts politiske prosjekt og steigan.nos politiske prosjekt er uforenlige», og grunngav det bl.a. med at «Putins autoritære imperialisme strider mot alt Rødt står for, mens Steigan.no nekter å ta stilling for Ukrainas rett til å forsvare seg». De som er interessert, kan lese svaret fra Pål Steigan her.
Hva er forklaringa på denne fordømmelsen av steigan.no?
Det er etter min mening ikke én enkelt årsak, men et nettverk av forskjellige forhold. Jeg fremmer synspunktene under som et forsøk på en forklaring, ikke som en bombesikker påstand om at slik er det.
Interne studier og skolering ser i praksis ikke ut til å være noen prioritert oppgave i Rødt. Studieboka Forstå for å forandre som kom i 2014, var etter mitt syn elendig, overflatisk og full av mangler. Den reviderte utgaven fra 2019 er dessverre ikke stort bedre. Den inneholder f.eks. ikke noe kapitel om materialisme og dialektikk, har bare en veldig enkel framstilling av kapitalistisk økonomi, og kapitlet om imperialisme gir verken noen forståelse av grunnlaget for imperialismen eller hva som særpreger imperialismen i dag.
Partiets frenetiske iver etter å distansere seg fra alt som kunne minne om AKP(m-l) førte nok til at dette var et av barna som ble skylt ut med badevannet.
Jeg synes det er påfallende, men i tråd med dette, at partiledelsen ikke har lagt til rette for at partilagene kunne organisere medlemsmøter om krigen i Ukraina og årsakene til den ved å presentere et utvalg av representative vurderinger fra flere sider i tillegg til sine egne vurderinger. Det finnes et hav av seriøse blogger og nettaviser som bringer allsidige analyser og nyheter om krigen som aldri finner veien til norske medier. Rødt-ledelsen kunne øst fra dette havet og lagt ut oppsummeringer og norske oversettelser, men gjør det ikke.
Dette henger åpenbart sammen med at Rødt ikke driver noe systematisk analysearbeid. Partiet har ingen grundig klasseanalyse av det norske samfunnet. Globalt er dette århundret prega av omfattende og djuptgripende endringer. Globalisme, det globale dollarsystemet og imperialismen av i dag til forskjell fra tidligere, USAs tilbakegang og Kinas framgang, USAs strategiske mål og prioriteringer, Europa som vasallstater under USA, forholdet mellom USA og Russland og NATOs ekspansjon østover, årsakene til krigen i Ukraina (og alle andre imperialistiske kriger), den snart 15 år gamle økonomiske krisa, hvordan «det grønne skiftet» nå blir brukt som redningsplanke for å få den vestlige økonomien opp av krisegrøfta, pandemien som påskudd for «The Great Reset» (jf Klaus Schwab i World Economic Forum), de mektigste kapitalinteressenes planer for sin «interessentkapitalisme» – ingen ting av dette har Rødt noen skikkelig analyse av. Partiet konsentrerer seg om «de nære ting», saker som blir behandla i kommune- og fylkestingene og stortinget.
Tradisjonelt sitter lederne i norske partier på stortinget eller i regjeringa. Det er rimelig for partier som ser på de parlamentariske forsamlingene som sine arenaer. Det er det parlamentariske arbeidet de eksisterer for. Men dette kan ikke gjelde for et parti som Rødt som har som sin langsiktige oppgave å erstatte det parlamentariske systemet med en sosialistisk styreform. Følgene av å ha partiledelsen sittende på Stortinget er at den uvegerlig presses mot et perspektiv som er avgrensa av de sakene som behandles på Stortinget og de begrensningene som ligger i dem. Ønsket om å spille en rolle på tinget og taktiske hensyn og kompromisser med de andre partiene – som alle ligger til høyre – øker faren for at hele partiet også dreier mot høyre.
Derfra er skrittet kort til at det parlamentariske arbeidet spiller en hovedrolle for partiet. Dette illustreres av et forslag fra Rødt Viken til handlingsplan for det gjenetablerte Rødt Akershus 2022: «Hovedoppgaven for det neste året blir å forberede valget i 2023.»
Vi står overfor trusselen om en verdenskrig. Verdens politiske og økonomiske ledere saboterer kampen for klima og miljø. Megakonsernene følger Naomi Kleins oppskrift for «sjokkdoktrine» og bruker Covid-19 og «det grønne skiftet» til å undertrykke demokratiet og fremme sin egen makt og rasere enda mer natur. USA tviholder på sin vaklende posisjon som eneste supermakt og truer med krig og sanksjoner over hele verden for å holde Kina, Russland og landene i det globale Sør nede. Regjeringa av AP og SP svikter løftene fra valgkampen og fortsetter sin naturødeleggende energipolitikk. Verden skriker etter krefter som kan ta ledelsen i de folkelige kampene mot alt dette og gjøre dem til kamper ikke bare mot disse offensivene, men for for det mange kaller et systemskifte, et «transformative change», og andre kaller sosialisme. Og så skal Rødt prioritere å få noen flere representanter i kommunestyrene. Som om det er der kampene vil bli ført.
Geir Christensen advarte mot dette allerede i 2017 (se også et oppfølgende innlegg 15.01.2021).
Det sentrale punktet er at Rødt må stille seg større oppgaver enn bare å være parlamentarisk parti. Rødt må være:
Katalysator og organisator for de folkebevegelsene som trengs for å endre systemet.
Teoretisk senter for analyse av kapitalismen og utforming av systemendringsstrategi.
Flere har påpekt av mediekampanjen som er initiert av USA og drevet fram i Norge av faktisk.no, er retta mot Rødt og er et forsøk på å hindre at partiet med sin økende oppslutning blir en ledende kraft mot USA-imperialismen. Med sine manglende analyser, sine trolig svakt skolerte medlemmer (og ledende organer?) og sitt svake massearbeid til fordel for parlamentarisk arbeid er Rødt særs dårlig rusta til å stå imot denne kampanjen. Løsninga for partiledelsen ble å bøye av og styre angrepet fra de proimperialistiske kreftene mot steigan.no og andre som pekte på USAs medansvar for krigen. «I staden for å mobilisere medlemmene sine til motstand mot aksjonen til desse borgarlege media og deira kampanje for å splitte partiet, så går dei sanneleg på det og blir desse borgarlege USA-vennlege avisene sine agentar i eige parti», skrev Terje Valen i et innlegg på bloggen sin 22.04.2022.
Bjørnar Moxnes burde kanskje tenke over det kjente diktet til Martin Niemöller, tysk prest og antinazist som satt i konsentrasjonsleir i Tyskland fra 1937 til 1945.
Først kom de for å ta kommunistene, men jeg protesterte ikke – for jeg var ikke kommunist.
Så kom de for å ta fagforeningsmedlemmene, men jeg protesterte ikke – for jeg var ikke fagforeningsmedlem.
Så kom de for å ta jødene, men jeg protesterte ikke – for jeg var ikke jøde.
Så kom de for å ta meg – og det var ingen igjen som kunne protestere.
Til slutt vil jeg presisere at dette ikke er et innlegg om krigen i Ukraina og uttrykker ikke mitt syn på ansvaret for den eller årsakene til at den brøt ut. Det er heller ikke et forsvar for steigan.no. Det er et innlegg om Rødt.
«Distriktsenergi» satser på sentralisering og vindkraft
Av Odd Handegård - 1. juni 2022
https://steigan.no/2022/06/distriktsenergi-satser-pa-sentralisering-og-vindkraft/
Av Odd Handegård.
Den organisasjonsmessige utviklingen i kraftbransjen er blitt mer og mer tvilsom de siste 20-30 årene: Sammenslåing av både kraft- og nettselskaper har ført til sentralisering i bransjen. Kraftbransjen ivaretar i stadig mindre grad lokale interesser/husstander. Den delen av bransjen som kaller seg «Distriktsenergi» har – i alle fall jeg – oppfattet som en motvekt som virkelig burde representere de lokale distriktsinteressene i energipolitikken. Men en fersk artikkel av lederen for «Distriktsenergi», Knut Lockert, snur opp-ned på denne oppfatningen. Mer mangelfull enn dette kan framstillingen av norske energispørsmål neppe bli.
Lockert begynner slik: «Vi må bygge ut mye kraft i Norge for ikke å komme i en underskuddssituasjon, og vi må bygge og utvikle kraftledninger for å frakte kraften til en sterkt voksende kundeside. Det er krevende politisk, det er vondt for naturen, men det er helt nødvendig». Og han fortsetter med at vi «kan spare litt strøm, tette våre bygninger og investere i varmepumper, men det vil ikke være i nærheten nok» (som angivelig er 70 TWh mer kraft innen 2050). Det må bygges mye vindkraft i Norge, litt vannkraft og solkraft, mye hydrogen og havvind, og kolossalt med nye kraftlinjer «for å kunne transportere kraften, og dermed dekke en økende kundemasses behov». Og: «Dersom vi ikke gjør noe vil kraftprisene øke framover».
Det merkelige er at Lockert ikke skriver et eneste konkretiserende ord om den «sterkt voksende kundeside» som skal stå på startstreken. Hvem i all verden er det? Jeg skal hjelpe ham: Den viktigste grunnen til at Norge ifølge kraftbransjen visstnok trenger mer kraft, er utbyggingen av tiltak som verken Norge eller verden trenger.
Den krafta vi trenger (ifølge norsk energisektor) gjelder kraft som skal dekke et planlagt sløseri med strøm: Elektrifisering av sokkelen, hydrogenproduksjon, eksport av kraft til EU, databaser til kraftkrevende bitcoin-business m.m., altså tiltak som heller ikke bidrar til mindre CO2-utslipp, for de som er bekymret for klimautviklingen. (Nytt om hydrogen-problemer: Slår hydrogen-alarm – i tillegg til at sentrale norske investorer nå trekker seg fra hydrogen-prosjekter).
I realiteten står det nesten ingen og venter på ny kraft til ei ny sterkt «voksende kundeside» – det overskuddet vi har, vil holde lenge til alle fornuftige prosjekter. Det er ufattelig at bransjen og media kontinuerlig kan tillate seg å bløffe om den ikke-eksisterende industrien som utålmodig påstås å vente på kraft – omtrent uten motforestillinger og uten å liste opp realistiske eksempler. Og den enorme nye kabelbyggingen trengs bare for å frakte vindkraft – og den trenger vi heller ikke!
Et av Lockerts tilleggsargumenter er at utbyggingen av mer kraft vil gi oss «en super mulighet til å sikre landet nye arbeidsplasser». Bare tull dette også: Alle vindturbiner som eventuelt settes opp i Norge, vil bli importert, og også arbeidskrafta til monteringen vil i stor grad bli importert.
Og Lockerts påstand om at en kolossal utbygging av en enormt kostbar fornybar energi skal bidra til en redusert strømpris, er bare en antakelse om at «minus 3 minus 4 minus 5 = pluss 12». Tvilsomme gjetninger og dårlig logikk, er det som preger den norske kraftbransjen, og ikke bare Knut Lockerts synspunkter.
Halvparten av de franske atomkraftverkene er stadig ute av drift
Av Jan Herdal - 1. juni 2022
https://steigan.no/2022/06/halvparten-av-de-franske-atomkraftverkene-er-stadig-ute-av-drift/
Av Jan Herdal.
Atomkraft har vært den stabile hjørnesteinen i den franske kraftforsyningen i mange år. Men kraftverkene begynner å bli gamle, og den tekniske tilstanden er dårlig. Bloomberg melder at halvparten stadig er ute av drift, og kraftproduksjonen den laveste på ti år.
Det er dårlig nytt for en europeisk kraftbalanse som allerede er i krise. Frankrike var i mange år storeksportør av kraft til andre EU-land. Nå er de selv stadig oftere avhengig av import.
De 18 atomkraftverkene med totalt 56 reaktorer kan sammen med øvrig kraftforsyning i teorien forsyne landet med rikelig, stabil kraft når det trengs. Men driftsregulariteten er katastrofal, og reaktorer må stadig stenges for kortere eller lengre tid.
De franske atomkraftverkene ble bygget som reaksjon på OPECs oljeboikott av vesten i 1973, på grunn av dens støtte til Israels Yom Kippur-krig. Gjennomsnittsalderen er 37 år. På topp i 2005 leverte de 450 TWh, og dekket med det om lag 80 prosent av landets kraftbehov.
I 2020 var gjennomsnittsreaktoren ute av drift i over 115 dager. 44 prosent av nedetiden var ikke planlagt. Og det blir stadig vanskelige å vite når en reaktor kommer tilbake i drift. En viktig grunn er mangel på reservedeler. EDF, som driver atomkraftverkene, har sluttet å love noe.
Også standardiseringen av de franske atomkraftverkene har vist seg å bli et problem. De ble bygget på 1970- og 80-tallet rundt tre store byggelinjer på 900, 1300 og 1450 megawatt. Det ble rimeligere, men betyr også at eventuelle konstruksjonssvakheter ble standardisert.
I desember 2021 ble det oppdaget sprekker i nødkjølesystemet i de nyeste og største reaktorene. Fire reaktorer ble straks stengt, da dette lot til å være en systemfeil. 6 gigawatt, en tidel av installert kapasitet var borte. Seinere tilkom 3 reaktorer, og flere er sannsynlig.
Det er mistanke om at samme feil fins i et annet kjølekretsløp. En sikkerhetsrisiko som EDF må undersøke i hver eneste reaktor, og som er svært tidkrevende uansett om de finner noe eller ikke. En hovedårsak til at Frankrike har gått fra stømeksportør til importør.
President Macron har erklært at han i tillegg til fornybart vil satse på en renessanse for atomkraft. Problemet er at teknologiene det skal satses på foreløpig bare befinner seg på Powerpoint-stadiet. Det vil ta år og dag før det kan realiseres.
Siden 2007 har Frankrike bygget på en ny reaktor, Flamanville-3. Den skulle koste vel 30 milliarder kroner, og levere strøm i 2012. Den er ennå ikke ferdig, og kostnadene er oppjustert til nesten 200 milliarder kroner, skriver NTV.
Tips: Fransk atomkraftproduksjon skal videre ned, før den eventuelt øker igjen.
Forstår vi hvor alvorlig denne krigen er?
Av Ola Tunander - 1. juni 2022
https://steigan.no/2022/06/forstar-vi-hvor-alvorlig-denne-krigen-er/
Av Ola Tunander.
Hvilke krefter er det som driver krigen i Ukraina? Jeg har skrevet om sikkerhetspolitikk i 40 år, med bøker som på pensum på universiteter og krigsskoler i både USA og Europa. Men dette er den første alvorlige konflikten siden 80-tallet. Vi står foran et storpolitisk sammenstøt.
Norske politikere som støtter Ukraina med våpen, tar en risiko. Partiet Venstre vil ha en våpenmilliard til Ukraina. De forstår ikke hva slags krig de deltar i. For russerne handler ikke krigen om å erobre Ukraina eller å gjenopprette det russiske eller sovjetiske imperiet.
I sine taler den 21. og 24 februar beklaget Vladimir Putin disse historiske tap, men han sa også at dette var historie, og at «det ikke finnes planer om å okkupere Ukraina».
Ifølge amerikansk militærteori ville en okkupasjon ha krevd en fem-seks ganger større styrke for å lykkes. Det vet også russerne. De vet at en okkupasjon som i Afghanistan på 1980-tallet ville ribbet statskassen. Da Moskva okkuperte Tsjekkoslovakia i 1968, gikk man inn med en ti-tolv-ganger større styrke per innbygger. De russiske styrkene i Ukraina er ikke beregnet for en okkupasjon, og heller ikke for å sette inn et Quisling-regime. Det siste hadde i forutsatt en okkupasjon. Det handler om noe annet.
Russland har siden 2008 sagt at et ukrainsk Nato-medlemskap vil være en krigserklæring, en «rød strek». Russland ville ikke kunne forsvare seg mot USAs våpensystemer tett på Moskva. USAs Moskvaambassadør, nåværende CIA-sjef William Burns, skrev et notat i 2008: «Nyet means nyet» («nei betyr nei»). Utvidelse betyr krig. Likevel har USA trent titusentalls ukrainske soldater siden 2015. Og siden 2017 har de bygget opp Ukrainas militære infrastruktur til Nato-standard. Alle i Washington visste at det ville føre til krig, men de fortsatte. Det som forbauset US Army General Joseph Hilbert var at russerne ventet så lenge. Den 4. mai fortalte han pressen i Pentagon: «Den største feilen russerne gjorde, var å gi oss åtte år til å forberede [krigen].»
Putin ble ansett som forsiktig. Kanskje håpet han på å unngå krigen, men USA og Ukraina fortsatte, og i 2021 besluttet de å gjenerobre Krim og Luhansk-Donetsk. I november opprettet USA og Ukraina et «Charter for Strategic Partnership» for å forberede ukrainsk Nato-medlemskap. De visste at det ville føre til krig. I desember flyttet Kiev cirka 100.000 soldater til grensen av Donetsk og Luhansk. Washington ville ha en krig. I april sa forsvarsminister Lloyd Austin at USA ønsker å «svekke Russland».
Det som endelig utløste krigen, var nok den massive ukrainske artilleriilden mot Luhansk og Donetsk som begynte den 16.–18. februar, og som er beskrevet av OSSE. Russland skal ha hatt tilgang til Ukrainas angrepsplaner. Ukraina hadde innledet sin storoffensiv. Den ville føre til titusentalls drepte og flere millioner på flukt til Russland. Lederne for Donetsk og Luhansk ba Putin om hjelp. Det var nesten umulig for ham å avvise dem. Dagen etter, den 19. februar, erklærte Zelenskyj at Ukraina ville forlate landets atomvåpenfrie status. Han insinuerte at de ville skaffe seg atomvåpen i nær fremtid.
Den 18.–19. februar gjorde USA og Ukraina alt for å få Russland til å invadere. Joseph Biden kunne fortelle oss nesten eksakt når russerne ville gå inn, fordi han hadde ikke gitt dem noe valg. Den 24. februar sa Putin at situasjonen var uholdbar. Russland måtte sikre ukrainsk nøytralitet og
avslutte den åtte år lange krigen i Luhansk-Donetsk, en krig som har tatt livet av 13.000 mennesker og drevet 1,5 millioner på flukt til Russland. Vi vet ikke hva den russiske invasjonen vil føre til. Noen russiske generaler ønsker å ta kontroll over territorier i sørøst, mens Putin er mer forsiktig. Men han slår fast i sin tale at USAs nærvær i Ukraina er en trussel mot «vår stats eksistens».
Å beskrive en trussel som «eksistensiell» betyr ikke bare at man vil avverge den med alle midler. Det åpner også spesifikt, ifølge russisk doktrine, for bruk av atomvåpen. Dette betyr neppe at Russland vil bruke slike våpen i Ukraina, men heller at atomvåpen kan bli brukt mot Ukrainas vestlige støttespillere, hvis krigen fortsetter og trappes opp.
Ettersom USAs nærvær i Ukraina oppfattes som en trussel mot «statens eksistens», er det utenkelig at Russland gir etter for press. Jo mer våpen vestlige stater pumper inn, desto flere ukrainere og russere vil bli drept. Dette er i dag selve hensikten med krigen, ifølge sentrale amerikanere. Man vil «svekke Russland» for å eliminere landet som stormakt. Forstår norske politikere hva de er med på?
Verken i Washington eller i Moskva handler krigen i Ukraina om Ukraina. Det er «en proxy-krig». USA gir 40 milliarder dollar for å få til en regimeendring i Moskva, mens Russland vil begrense «trusselen mot statens eksistens». Hensikten med USAs våpenstøtte er at krigen skal fortsette, «i årevis», sier USAs forsvarssjef Mark Milley. USA vil drive krigen mot Russland «til den siste ukrainer», for å sitere Bill Clintons assisterende forsvarsminister Chas Freeman.
Problemet i dag er at debattens ensidighet er så total at ingen etterretningssjef tør å si dette til sin forsvarssjef eller statsminister. Statsministeren vil kun få høre det han vil høre.
I Norge sies det at Russland må «straffes». Man behandler Putin som en ulydig guttunge. Men det er umulig å straffe en atomvåpenmakt slik man har søkt å straffe land som Irak og Libya. Å behandle Russland uten respekt vil føre til at russerne må bevise at deres atomvåpen er virkelige. Da kan til å begynne med partiet Venstre glemme enhver klimapolitikk, som man tidligere har lagt så stor vekt på.
Ola Tunander,
professor emeritus ved fredsforskningsinstituttet Prio ola@prio.org
Ola Tunander (1948) er svensk samfunnsviter og historiker. Han var forsker ved Institutt for fredsforskning (PRIO) i Oslo fra 1987, seniorforsker fra 1989 og Forsker I (Research Professor) fra år 2000 til pensjonen i 2016, da han ble Research Professor Emeritus tilknyttet PRIO.
Denne artikkelen ble først publisert som leserinnlegg i Klassekampen. Gjengis her med forfatterens velvillige godkjenning.