Nyhetsbrev steigan.no 01.05.2022
Dagens overskrifter:
20% av alle akuttinnleggelser skyldes bivirkninger
Konspirasjonsteoretikere, kom frem!
En stor streikebølge skyller over Storbritannia
Amerikanske kommissærer og sensuren mot brysomme kritikere
20% av alle akuttinnleggelser skyldes bivirkninger
Av derimot.no -1. mai 2022. https://steigan.no/2022/05/20-av-alle-akuttinnleggelser-skyldes-bivirkninger/
Statens Legemiddelverk har gitt opp. Klarer ikke følge opp rapporterte bivirkninger.
Av Derimot.no
20% av akuttinnleggelsene kom i 2017 og 2018 av bivirkninger fra legemidler, viser en norsk undersøkelse. I 2019 slutta Statens legemiddelverk å utgi årsrapporter med overordna oversikt over bivirkninger fra legemidler.
Ingen har i dag overordna oversikt over hvilke skader legemiddelindustrien påfører befolkningen i Norge.
Legemiddelindustrien skaper nå så store skader i den norske befolkningen at Statens legemiddelverk bokstavelig talt er begravd og kvalt av skademeldinger.
Derfor har Statens legemiddelverk gitt opp å skrive årsrapporter om bivirkninger av legemidler.
Det er en vitenskapelig studie gjennomført i 2017 og 2018 ved Diakonhjemmets sykehus, som viser at hver femte pasient som ankommer akuttmottaket er skadet av legemidler. De aller fleste er akutt innlagt på grunn av bivirkninger. Studien ble nylig omtalt i UiO’s vitenskapelige tiddskrift «Titan«.
Samtidig leser vi i avisa Dagens Medisin at Statens lemiddelverk ikke har levert en samlet årsrapport om legemiddelbivirkninger siden nettopp 2018.
Bivirkningsrapporten har brukt å gi en overordnet oversikt over hvor mange bivirkningsmeldinger Legemiddelverket mottar, hvem som melder og hvilke bivirkninger som meldes for hvilke legemidler.
Rapporten har også gitt oversikt over antall meldinger om dødsfall knyttet til legemiddelbruk, og hvilke legemiddelgrupper og legemidler disse dødsfallene er knyttet til.
Legemiddelverket forklarer til Dagens Medisin at årsrapporten fra 2019 ikke ble publisert på grunn av en «teknisk feil». Hva den tekniske feilen består i, opplyser ikke legemiddelverket.
Bivirkningsrapporten fra 2020 vil ikke bli prioritert fordi Legemiddelverket er overbelastet på grunn av pandemien.
Rapporten for 2021 kan ikke lages før fjorårets skademeldinger etter covid-vaksinene har blitt saksbehandlet. Tusenvis av bivirkningsrapporter fra i fjor ligger fortsatt i kø hos byråkratene i Legemiddelverket. Derfor er det høyst usikkert når vi vil se noen årsrapport over bivirkninger fra 2022, skriver Legemiddelverket i en epost til Dagens Medisin.
Staten har altså gitt opp å følge med på legemiddelindustriens herjinger og verdens mest korrupte industri har fritt leide til den norske befolkningen gjennom norske leger og apotek.
Sett fra legemiddelindustrien er situasjonen gullkantet. Desto flere som blir akuttinnlagt med bivirkninger, jo mer penger tjener legemiddelindustrien. Skader fra bivirkninger av legemidler må jo behandles med nye legemidler de også.
Konspirasjonsteoretikere, kom frem!
Av leserinnlegg - 1. mai 2022. https://steigan.no/2022/05/konspirasjonsteoretikere-kom-frem/
Av Jon Nordmo.
Det finnes flere måter man kan nøytralisere sine politiske motstandere på. Stempling er en hyppig brukt metode, og den brukes og har blitt brukt av alle fløyene i det politiske landskapet:
I USA blir folk fra det demokratiske partiets som forsøker å innføre et offentlig helsevesen, stemplet om fordekte sosialister.
Enhver kritiker av Israel sin politikk overfor palestinerne, blir av Israel og deres støttespillere, stemplet som antisemitt.
Stiller man spørsmålstegn ved den innvandringspolitikken som føres og argumenterer for at en tilstramming er veien å gå, blir man stemplet som rasist.
Står man frem og mener at den sentraliseringen som foregår på stort sett alle nivåer i det offentlige Norge, burde erstattes av desentralisering, er man bakstreversk.
I gamle dager var ethvert avvik fra å støtte politikken til Sovjetunionens kommunistiske parti, stemplet som Trotskyisme, revisjonisme, antisosialisme osv.
Eksemplene er uendelige og kan komme fra alle fløyer i det politiske landskapet.
Stempleren har flere fordeler av denne stemplingen.
For det første sikrer man at offentligheten ikke trenger å ta informasjon fra personen eller hans organisasjon alvorlig. Han er jo antisemitt, rasist, sosialist, bakstreversk osv.
For det andre slipper man å argumentere mot de fremsatte synspunktene. Når man har gitt personen bak synspunktet et stempel, så er det tilstrekkelig til å «jorde» synspunktet.
For det tredje stiller man fremføreren av synspunktet i en meget vanskelig situasjon. Stemplingen er nemlig et personlig stempel. Det er selve personen eller organisasjonen som er antisemitt, rasist, revisjonist eller kamuflert sosialist. Å forsøke å argumentere mot at man er det, slik at ens synspunkter blir tatt alvorlig, resulterer bare i en avsporing av debatten. Og er også egentlig umulig. Hvordan kan man bevise at man ikke er rasist?
Alt dette som jeg har skrevet innledningsvis er sikkert kjent for de fleste. Og det er relativt ukontroversielt. Men jeg tar det med likevel, for å danne bakgrunn for mitt egentlige anliggende som er å si noe om det nye, ganske effektive stempelet som er tatt i bruk i løpet av de siste årene.
Nemlig konspirasjonsteoretiker!
Det nye stempelet
Som alle andre stempel, er dette nye ikke presist definert. Hva er en konspirasjonsteoretiker? Når er man egentlig det? Er det alltid dårlig å være det, eller er det bra i gitte tilfeller?
Og som alle andre stempel sørger det for at sak ikke blir analysert/diskutert/endevendt. Sakens innhold blir rett og slett bare avvist som en konspirasjonsteoretikers fantasifoster. Og han som fremsetter saken, mister sin troverdighet.
Effektivt!
Men egentlig bør jo konspirasjonsteoretiker være et honnør ord! En æresbetegnelse. Ihvertfall hvis vi skal ta ordet og forstå det som viljen til å forsøke å avdekke forhold som mektige interesser forsøker å holde skjult. Av noen viktige konspirasjoner som er blitt forsøkt skjult av «makta», men likevel avslørt, kan nevnes:
Watergate-skandalen. President Nixon og hans støttespillere konspirerte for å holde skjult at de ulovlig hadde installert mikrofoner for å avlytte den demokratiske partis hovedkvarter.
Krigsforbrytelser i Irak. Julian Assange og Wikileaks avslørte hvordan det amerikanske militæret konspirerte om å holde skjult ulike krigsforbrytelser i Irak.
Sigaretter og kreft. Det ble avslørt hvordan de multinasjonale tobakksprodusentene konspirerte for å holde skjult fakta om at sigarettrøyking var både avhengighets skapende og kreftfremkallende.
Sverting av politikere i England. I Al Jazeeras dokumentarfilm om Israels innflytelse i engelsk politikk, The Lobby, forteller navngitte israelske agenter, på film, hvordan de konspirerer for å sverte engelske politikere som de bedømmer som «Israel fiendlige».
Og listen kunne fortsette. For det er nok av eksempler på at de med den politiske eller økonomiske makten av og til har en hemmelig dagsorden med sine handlinger. Dvs de gjør og bestemmer ting fordi og fordi, mens de egentlig gjør det av helt andre grunner.
Det krevende arbeidet for journalistene og andre, er da å forsøke å komme til bunns i deres hemmelighold og skjulte motiver (når det er snakk om det), og så avsløre hva det egentlig dreier seg om. Det ble kalt «gravejournalistikk» i gamle dager. Forutsetningen for å kunne drive med slik gravejournalistikk er at man ikke automatisk godtar det politikere og den økonomiske eliten erklærer som deres motiver og mål. At man ikke – på autopilot – antar at det de sier, er den hele og fulle sannheten.
Det sier seg selv at de med den økonomiske og politiske makten ikke er særlig glad for en slik form for journalistikk. Å bli avslørt kan ha store konsekvenser for deres troverdighet og dermed mulighet til å føre den politikken de vil. Og faktisk i enkelte tilfeller, kan det få konsekvenser for deres fremtid som politiker! President Nixon måtte som kjent trekke seg som president etter avsløringene om Watergate.
Utfra det jeg nå har skrevet, kunne man trekke konklusjonen om at konspirasjonsteoretiker egentlig burde være et honnør ord. Det er de som jakter på makthavernes skjulte hensikter. De er på jakt etter sannheten.
Men slik er det ikke. Det har tvert imot blitt et særdeles negativt stempel å få på seg. Å bli omtalt som konspirasjonsteoretiker er blitt til det samme som å bli stemplet som en med manglende dømmekraft. En som tror på de mest absurde tingene. En som ser fanden under enhver dyne. Faktisk har det nesten blitt til en form for sykdom….. På forskning.no kan man for eks. lese en artikkel som heter «Slik snakker du med en konspirasjonsteoretiker.» Artikkelen inneholder gode råd til «alle som har en venn eller et familiemedlem som er konspirasjonsteoretiker». Akkurat som om han skulle være et psykiatrisk tilfelle!
Det positive blir negativt
Hvordan har det blitt slik? Hvordan har et slik positivt ladet ord blitt så negativt ladet?
Ikke så vanskelig. Jeg tror hemmeligheten ligger i at ordet blir brukt vidt og bredt til å beskrive skikkelig absurde ting. Dvs meninger og teorier som ligger godt og langt utenfor det normale. For eks i Aftenposten kan man lese om en jente som ber om råd om hva hun skal gjøre med sin mor som er konspirasjonsteoretiker. Moren tror jorda er flat, videre tror hun at president Biden er død og nå spilles av en dobbeltgjenger, at korona epidemien er planlagt og at verden styres av en pedofil elite som drikker barneblod m.m.
Samtidig blir ordet brukt ganske fritt til å omtale mennesker som ikke har den samme tillitten til makthavernes begrunnelser som en selv har. Det kan handle om Corona tiltak, det kan handle om valget i USA, det kan handle om begrunnelsen for den 20 år lange krigen i Afganistan, det kan handle om USAs invasjon av Irak, det kan handle om hvorfor vi har strømkabler til Europa som gir oss priser på strøm vi aldri hadde kunnet drømme om og det kunne handle om lang liste med andre ting.
Resultatet blir en total sammenblanding. Hvor menneskene bak begge typer oppfattelser, den litt absurde og den som inneholder en reell politisk / medisinsk uenighet, havner i samme bås og med samme merkelapp. Konspirasjonsteoretiker.
Grensene flyttes
Dvs. vi har flyttet grensene for bruken av ordet fra det absurde til den politiske / medisinske / utdanningsmessige diskurs. Og tilbake igjen. Å bli kategorisert som konspirasjonsteoretiker betyr da at man er i samme selskap som de som mener at den økonomiske eliten drikker barneblod!
Resultatet er at det blir altfor fristende for mennesker som innehar de aksepterte forklaringene på kontroversielle spørsmål, til å nøytralisere meningsmotstandere med merkelappen konspirasjonsteoretiker. Da trenger man ikke engang å argumentere mot, man trenger ikke å dokumentere hvor den andre personen tok feil – man kan bare stemple motstanderen. Så er debatten vunnet.
Dessverre så er denne fristelsen utrolig tiltrekkende. Ikke bare for krefter på høyrefløyen i politikken, som har lang tradisjon og erfaring med å stemple folk og meninger på venstresiden, men faktisk også for krefter på venstresiden, som egentlig burde klare å stå imot fristelsen til å ta snarveien for å vinne en debatt, og heller arbeide iherdig for å overbevise meningsmotstandere (på venstresiden) med fakta og argumenter. Og hvis det ikke går, erkjenne at det er ulike meninger om spørsmålet.
Men uansett: Ikke fall for fristelsen til stempling. Det tjener ingen annen enn høyresiden på at vi gjør mot hverandre!
Signerte leserinnlegg står for forfatterens regning og gjenspeiler ikke nødvendigvis redaksjonens oppfatninger.
Et fatamorgana
Av Anders Nordstad - 1. mai 2022. https://steigan.no/2022/05/et-fatamorgana/
Av Anders Nordstad.
Aldri før i historien har så få norske jordbrukere produsert så mye jordbruksprodukter på så lite norsk jordbruksareal som i dag. Dette med god hjelp av mye gjeld og importerte innsatsfaktorer. Og en arbeidsinnsats som er helt hinsides.
I løpet av de siste 30 årene er antallet gårdsbruk i Norge halvert, betydelige deler av jordbruksarealet er ute av drift og den reelle selvforsyningsgraden vår er under 40% Det er ikke lavest i verden, men det er neimen ikke langt unna.
Og likevel har lønnsomheten i denne produksjonen aldri vært så lav som i dag.
Og dette var FØR energikrisen og invasjonen av Ukraina satte ting helt på hodet.
Hvor blir det av den såkalte effektiviseringsgevinsten? Den som skulle gi økt lønnsomhet. Når den ikke er å finne i jordbruket selv.
Vel – mesteparten blir hengende igjen hos kjøpmennene, så klart.
Jordbrukets effektivisering gir først og fremst lavere innkjøpspriser og salgsprisene er det kjøpekraften vår som bestemmer. Og den er fortsatt veldig høy. Differansen mellom innkjøpspris og salgspris blir større, altså.
Resten av gevinsten havner hos staten selv.
Dessuten er det ikke sånn at resten av verden sover heller. Jordbruket effektiviseres i andre land også – særlig der det faktisk er stordriftsfordeler å hente. I Norge er disse nesten ikke-eksisterende all den tid den lille matjorda vi har ligger der den ligger. Helt uten å røre på seg.
Det er selvsagt fortsatt lov å tro på at hvis vi bare får enda færre bønder til å produsere enda mer på enda mindre areal med enda mer importerte innsatsfaktorer til enda lavere priser, så vil lønnsomheten plutselig komme rekende på en fjøl.
Men det er ikke noe lurt å tro på dette. For det skjer ikke, så klart. Det kan ikke skje. Det er en utopi. Et fatamorgana.
Først når det blir lønnsomt å bruke norsk jord til å produsere norsk mat, vil vi kunne få et lønnsomt norsk jordbruk. Som dermed også er bærekraftig.
Det er ikke den retningen vi går nå.
Helt uavhengig av hvor mye eller lite penger jordbruket krever i jordbruksforhandlingene.
Med dagens innretning vil det uansett medføre at utviklingen går i nøyaktig samme retning som før. Kanskje farten øker til og med.
Bondens lønnsomhet er selvsagt en forutsetning for en bærekraftig matproduksjon og selvforsyning, men det er ikke målet.
Norske bønders lønnsomhet må kraftig opp – derom hersker det ingen tvil – men hvis retningen fortsatt skal være volum, gjeld og importerte innsatsfaktorer kommer vi ingen vei med disse pengene – annet enn at det blir enda mer av det samme. Som vi vet at ikke fungerer.
Og hvem vil betale for dette?
For et norsk jordbruk som likner mer og mer på alt annet jordbruk her i verden, altså.
Uansett må vi slutte å la oss lure.
Av et fatamorgana.
En stor streikebølge skyller over Storbritannia
Av Arbejderen - 1. mai 2022. https://steigan.no/2022/05/en-stor-streikebolge-skyller-over-storbritannia/
Ikke siden 1980-tallet har Storbritannia sett så mange streiker og fagforeningsprotester. Etter 20 år med lavlønnskapitalisme har en dypt frustrert arbeiderklasse sagt fra. Det skjer bare halvannet år etter at britene vinket farvel til EU.
Fra den danske avisa Arbejderen.
Selskapene har presset sitronen under covid-19-pandemien og fått mest mulig ut av arbeiderne. Dessuten har flere år med nyliberale spareprogrammer fått begeret til å renne over, og en bølge av streiker som ikke er sett siden 1980-tallet har de siste månedene rullet over Storbritannia med stor kraft. Det sier Ian Richards til Arbeideren. Han er aktivist i venstrekampanjen «Rebuild Britain», som betyr gjenoppbygge Storbritannia I gjennomsnitt har den britiske arbeiderklassen oppnådd lønnsøkninger på mellom 7 og 10 prosent siden Brexit.
Brexit har virkelig hjulpet oss i klassekampen fordi vi ikke lenger trenger å følge EUs regler.
Ian Richards,
«Rebuild Britain» er en samling tillitsvalgte og fagforeningsaktivister som ønsker å øke debatten og aktivismen i det britiske samfunnet, to år etter at landet gikk ut av EU. Kampanjegruppen ønsker å gjenskape et sterkt arbeidsmarked «med bedre forhold for arbeiderne».
– Sjefene i bedriftene har virkelig satt tommelskruen på de ansatte under covid-19-pandemien og gjort arbeidet mer fleksibelt. Det har gjort at mange har jobbet hjemmefra og måtte omstille seg. Nå forventer arbeidsgivere at folk forblir like fleksible – og ansatte blir til og med sagt opp via Zoom eller faks hvis de ikke lenger er nødvendige, sier Ian Richards Arbejderen.
– Og det finner folk seg absolutt ikke i, legger han til.
Ian Richards nevner at en streikebølge har rammet landet de siste månedene. Dette bekreftes av en rekke oppslag i sosiale medier fra en rekke fagforeninger, inkludert UNITE, GMB m.fl. Streikene har også rammet leger ved sykehus.
I dag pågår det streiker blant bussjåfører, men også reinholdere på togene. Sistnevnte jobber for en minstelønn på 79 kroner timen.
Og arbeidere ved Exxons oljeraffineri Fawley gikk i streik 8. april. De krever høyere lønn og full lønn ved sykdom.
Timelønn på 23 kroner
Ved P&O-rederiets ferger i kystbyen Dover har det vært streik siden mars, etter at selskapet sparket 800 sjømenn og andre ansatte og erstattet dem med indonesere og filippinere til to pund i timen, som tilsvarer litt over 23 kroner timen.
Mange av de 800 oppsagte skapte blokader på fergene, men ble tvangsfjernet fra blokader av tilkalte sikkerhetsvakter.
– Arbeiderbevegelsen vil ikke tolerere at medlemmer blir dratt bort fra fergene sine av paramilitære sikkerhetsvakter med balaklava på hodet og håndjern, sa RMTs visepresident Eddie Dempsey i en tale 2. april i London.
RMT – som står for National Union of Rail, Maritime and Transport Workers – har i dag over 80 000 medlemmer, og ifølge forbundets vedtekter kjemper RMT «mot kapitalismen og for sosialismen».
RMT organiserer de oppsagte sjømennene og andre ansatte ved P&O-fergene.
Søppelstreik
I byen Coventry har 70 av byens søppelfolk vært i streik siden 31. januar for kravet om høyere lønn, skriver dagsavisa Coventry Telegraph .
Søppelmennenes grunnlønn er på 22.183 pund i året, tilsvarende 196.126 kroner, som er langt under lønnssatsene for søppelmenn i nabokommunene.
Ifølge fagforeningen Unite har Coventrys byråd brukt 2,8 millioner pund eller drøyt 33 millioner kroner på å stoppe streiken. I tillegg har Pete Randle, tillitsvalgt for søppelfolkene, fått sparken.
Unite oppfordrer til solidaritet, også fra utlandet, og forbundet appellerer om å sende penger umiddelbart til streikekassa .
Lokale fagforeninger i området vurderer forøvrig å stoppe støtten til det sosialdemokratiske Labour fordi partiet ikke har vist solidaritet med kravene fra de streikende og har gått direkte mot dem gjennom sin makt i bystyret, Coventry City Council .
Lærere i aksjon
I slutten av mars vant lærere ved Girls’ Day School Trusts 23 private skoler over hele Storbritannia en streikekampanje mot arbeidsgivernes ønske om å kunne «avsette og ansette» – sparke og gjenansette lærere, noe som ville forringe lærernes arbeidsforhold .
Streiker har stort sett ikke funnet sted på skoler drevet av Girls ‘Day School Trust på hele 149 år, så flere medier beskriver lærernes handling med ordene «uhørt radikalisme under streiken», som endte med total seier for lærerne. De fikk høyere lønn og bedre pensjoner.
De streikende lærerne har fått stor støtte fra lærerforbundet, NEU, samt fra foreldrene til elevene, skriver dagsavisen Inews .
I fjor var det streik blant lastebilsjåfører. Problemet var at det ikke var nok østeuropeiske sjåfører etter Brexit, så derfor manglet transportørene sjåfører. Dette førte til konflikt og britiske sjåfører fikk 40 prosent mer i lønningsposen .
Flere medier snakker definitivt om fremveksten av en ny maktbalanse i transportnæringen og andre steder. For eksempel har det danskregistrerte internasjonale samvirkemeierikonsernet Arla Foods gitt lønnsøkning til de fleste ansatte sjåfører i Storbritannia.
Press på lønn
Ian Richards mener at minstelønnen på 80 kroner i timen generelt blir undergravd i dagens Storbritannia.
– I stedet er lønnen de fleste steder i snitt 45 kroner timen. Det skaper frustrasjon i arbeiderklassen.
– De transnasjonale selskapene dikterer alt, uavhengig av om familier kan få mat på bordet. Og hvis folk protesterer likevel, truer de med å flytte til et annet land, sier Ian Richards.
Høyere lønn
Ifølge det britiske dagsavisa Morning Star betydde mangelen på arbeidskraft da landet kom ut av covid-19-pandemien et «markedspress på lønningene» som fikk dem til å stige.
«Besluttsom handling fra fagforeningene betyr store seire med høyere lønn på de enkelte arbeidsplasser», skriver avisen og legger til at Storbritannia har opplevd en voldsom «lavlønnskapitalisme» siden 1992 med stor inflasjon som resultat.
Men til tross for seire er det store problemer, sier Ian Richards. Han opplyser at utenlandsk arbeidskraft for eksempel kjøres i busser til den britiske grensen for å bli satt i streik eller arbeid for mellom 18 og 27 kroner timen, noe britiske arbeidere ikke vil nøye seg med.
– Men vi har heldigvis fått melding fra våre europeiske kolleger i havner og på arbeidsplasser om at de ikke ønsker å samarbeide med skrutrekkere, lyder det fra Ian Richards.
Fattigdom
Ian Richards beskriver at «folk er veldig sårbare».
– Folk sliter virkelig i det daglige med å overleve – det har blitt et spørsmål for mange om de skal ha mat på bordet eller betale strømregninga. I dag er det flere «matbanker» – de såkalte food banks – enn McDonalds-restauranter i England, sier Ian Richards.
10 prosent av befolkningen er avhengig av å få mat i «matbanker» som gir gratis mat og livsnødvendigheter til trengende.
2. april samlet tusenvis seg i mer enn 20 byer i protest mot høye levekostnader som truer med å drive millioner av mennesker ut i fattigdom. Blant annet hadde energiprisene 1. april steget 54 prosent. Demonstranter i London krevde høyere skatter for de rike, og at det er «strømprisene som skal fryse, ikke de fattige».
Tidligere Labour-leder Jeremy Corbyn snakket med demonstranter i London.
– Jeg var i en matbank i morges og snakket med folk som ikke kan lage mat hjemme fordi de ikke har råd til å skru på gass og strøm, sa Corbyn, som krevde et pristak på gass og strøm og nasjonalisering av energiselskaper iht. den daglige Morning Star.
Etter Brexit
Ian Richards sier at mens arbeiderklassen virkelig sliter med å overleve, har den også blitt «mer bevisst».
Har Brexit spilt en rolle i denne større bevisstheten så vel som for den store oppblussingen av streiker?
– Brexit har virkelig hjulpet oss i klassekampen fordi vi ikke lenger trenger å følge EUs regler. Det gir definitivt mer selvtillit.
– Men i den andre enden betyr det også at fagforeningene trenger flere på banen. De må ikke bare betjene medlemmene og sørge for et sikkerhetsnett. De må ta utfordringen og både organisere og mobilisere, heter det i tilbudet fra Ian Richards.
Han er svært fornøyd med at landets nest største fagforening Unite har fått ny aktiv formann med Sharon Graham.
– Dette har helt klart også forsterket den gode stemningen i fagbevegelsen, mener briten.
– Folk her i landet har mistet troen på den konservative regjeringen som er involvert i den ene skandalen etter den andre. «PartyGate» er bare en av dem, melder Ian Richards om skandalen der statsminister Boris Johnson er anklaget for å ha festet mens landet var underlagt inngripende koronarestriksjoner.
– Akkurat nå prøver Boris Johnson å redde ryktet sitt ved å spille internasjonal statsmann rundt krigen i Ukraina, mens han innenlands henger med med begge spiker.
Amerikanske kommissærer og sensuren mot brysomme kritikere
Av Chris Hedges - 1. mai 2022. https://steigan.no/2022/05/amerikanske-kommissaerer-og-sensuren-mot-brysomme-kritikere/
Sosiale medieplattformer driver aggressiv sensur mot enhver utfordring til den dominerende fortellingen om Ukraina, det regjerende demokratiske partiet, krigene i Midtøsten og den korporative staten. Dette skriver Chris Hedges i ScheerPost. Angrepene på steigan.no her i Norge er ikke noe unikt i internasjonal sammenheng. De er en del av av svart internasjonal trend.
Red.
Av Chris Hedges.
Den herskende klassen, som består av de tradisjonelle elitene som styrer det republikanske partiet og det demokratiske partiet, bruker drakoniske former for sensur mot sine høyre- og venstreorienterte kritikere i et desperat forsøk på å holde seg til makta.
De tradisjonelle elitene ble diskreditert for å presse gjennom en rekke korporative angrep på arbeiderklassen, fra avindustrialisering til handelsavtaler. De klarte ikke å stoppe økende inflasjon, den sanne økonomiske krisen og den økologiske nødsituasjonen.
De var ikke i stand til å gjennomføre betydelige sosiale og politiske reformer for å lindre den utbredte lidelsen og nektet å ta ansvar for å tiår med militære fiaskoer i Midtøsten.
Og nå har de lansert en ny og sofistikert McCarthyisme. Karaktermord. Algoritmer. Skyggeforbud. De-plattforming.
Sensur er siste utvei for desperate og upopulære regimer. Det ser på magisk vis ut til å få en krise til å forsvinne. Det trøster de mektige med fortellingen de ønsker å høre, en som blir tilbakeført til dem av hoffmenn i media, offentlige etater, tenketanker og akademia. Problemet med Donald Trump løses ved å sensurere Donald Trump. Problemet med venstreorienterte kritikere, som meg selv, løses ved å sensurere oss. Resultatet er en verden av fiksjoner.
YouTube tilintetgjorde seks år av RT-showet mitt, «On Contact», selv om ikke en episode handlet om Russland. Det er ingen hemmelighet hvorfor showet mitt forsvant. Det ga en stemme til forfattere og dissidenter, inkludert Noam Chomsky og Cornel West, samt aktivister fra Extinction Rebellion, Black Lives Matter og bevegelsen for å avskaffe fengsler. Det utfordret Det demokratiske partiet for å underkaste seg korporasjonenes makt. Det avslørte forbrytelsene til apartheidstaten Israel. Den dekket Julian Assange i en rekke episoder. Det ga en stemme til militærkritikere, mange av dem krigsveteraner, som fordømte amerikanske krigsforbrytelser.
Det spiller ingen rolle lenger hvor framtredende du er eller hvor stor tilhengerskare du har. Hvis du utfordrer makta, risikerer du å bli sensurert. Tidligere britiske parlamentsmedlem George Galloway beskrev en lignende opplevelse under et panel 15. april organisert av Consortium News der jeg deltok:
«Jeg har blitt truet med reiserestriksjoner hvis jeg skulle fortsette TV-sendingen jeg hadde holdt på med i nesten et helt tiår. Jeg har blitt stemplet av den falske etiketten ‘Russian State Media’, som jeg forresten aldri hadde da jeg presenterte et show i russiske statlige medier. Det var et stempel jeg fikk først etter at jeg sluttet å ha et show i russiske statsmedier, opphørte fordi regjeringen gjorde det til en forbrytelse for meg å gjøre det.»
Mine 417 000 Twitter-følgere hadde økt med tusen om dagen, gikk som et hurtigtog, så plutselig traff det bufferne da Elon Musk-historien dukket opp. Jeg uttrykte det syn at som den oligarken han uten tvil er, foretrekker jeg Elon Musk fremfor kongene av Saudi-Arabia, som det viser seg for tida er store aksjonærer i Twitter-selskapet. Så snart jeg ble med i kampen, stoppet tallene mine bokstavelig talt opp, med skyggeforbud og alt det andre…
Alt dette skjer før konsekvensene av det økonomiske resultatet av vestlig politikk og våre angivelige ledere har virkelig rammet oss ennå. Når økonomier begynner å ikke bare bremse ned, ikke bare gå i stå, ikke bare oppleve nivåer av inflasjon som ikke har vært satt på år eller tiår, men blir et krasj, så godt det kan, vil det være enda mer for staten å undertrykke, spesielt enhver alternativ analyse av hvordan vi kom hit og hva vi må gjøre for å komme oss ut av det.
Scott Ritter, en tidligere FNs våpeninspektør i Irak og Marine Corps etterretningsoffiser, ropte ut løgnen om masseødeleggelsesvåpen før USAs invasjon av Irak i 2003.
Nylig ble han utestengt fra Twitter for å tilby en alternativ fortelling om dusinvis av drap i den vestlige forstaden Bucha i Kiev. Mange av ofrene i Bucha ble funnet med skuddskader i hodet og med hendene bundet bak ryggen. Internasjonale observatører og øyenvitner har gitt Russland skylden for drapene. Ritters alternative analyse, rett eller galt, førte til at han ble kneblet.
Ritter beklaget Twitter-forbudet på forumet:
«Det tok meg tre år å få 4000 følgere på Twitter. Jeg trodde det var en stor sak. Så kommer denne Ukraina-saken opp. Det eksploderte. Da jeg ble suspendert for første gang for å ha stilt spørsmål ved narrativet i Bucha, hadde kontoen min akkurat fått over 14 000. Da suspensjonen min ble opphevet, var jeg oppe i 60 000. Da de suspenderte meg igjen, var jeg nærmere 100 000 Det var ute av kontroll, og det er derfor jeg er overbevist om at algoritmen sa: Du må slette. Du må slette. Og det gjorde de. Unnskyldningen de ga var absurd. Jeg var fornærmende og trakasserte ved å fortelle det jeg trodde var sannheten.
Jeg har ikke den samme innsikten i Ukraina som jeg hadde i Irak. Irak, jeg var på bakken og gjorde jobben. Men teknikkene for observasjon og evaluering som du er opplært som en etterretningsoffiser til å bruke på et gitt sett, gjelder for Ukraina i dag. Bare å se på det tilgjengelige datasettet, kan du ikke unngå å trekke konklusjonen at det var ukrainsk nasjonalt politisk, hovedsakelig fordi du har alle elementene. Du har motiv. De liker ikke russiske samarbeidspartnere. Hvordan vet jeg? Det er på nettsiden deres. Du har sjefen for det nasjonale politiet som beordrer folket sitt til å skyte folk i Bucha den aktuelle dagen. Du har bevisene. De døde kroppen på gaten med hvite armbånd som bærer russiske matpakker. Kan jeg ta feil? Absolutt. Kan det være data der ute jeg ikke er klar over? Absolutt. Men det er ikke der. Som etterretningsoffiser tar jeg de tilgjengelige dataene. Jeg får tilgang til tilgjengelige data. Jeg gir vurderinger basert på tilgjengelige data. Og Twitter fant det kritikkverdig.»
To sentrale hendelser bidro til denne sensuren. Den første var publiseringen av klassifiserte dokumenter av Julian Assange og WikiLeaks. Det andre var presidentvalget til Donald Trump. Den herskende klassen var uforberedt. Avsløringene av deres krigsforbrytelser, korrupsjon, ufølsomme likegyldighet til situasjonen til dem de styrte og ekstrem konsentrasjon av rikdom knuste deres troverdighet. Valget av Trump, som ikke var ventet, gjorde dem redde for at de ville bli fortrengt. Det republikanske parti-etablissementet og Det demokratiske parti-etablissementet gikk sammen for å kreve større og større sensur fra sosiale medier.
Selv marginale kritikere ble plutselig farlige. De måtte tie. Dr. Jill Stein, det grønne partiets presidentkandidat i 2016, mistet omtrent halvparten av sine følgere på sosiale medier etter på mystisk vis å ha vært offline i 12 timer under kampanjen. Den miskrediterte Steele-saken, betalt av Hillary Clinton-kampanjen, anklaget Stein, sammen med Trump, for å være en russisk medløper. Senatets etterretningskomité brukte tre år på å undersøke Stein, og ga ut fem forskjellige rapporter før de frikjente henne.
Stein snakket om trusselen mot ytringsfriheten under forumet:
«Vi er inne i et utrolig farlig øyeblikk. Det er ikke bare pressefrihet og ytringsfrihet, men det er virkelig demokratiet i alle dets dimensjoner som er truet. Det er alle disse drakoniske lovene nå mot enhver protest. Det er 36 som er vedtatt som er like ille som 10 års fengsel for å ha demonstrert på et fortau uten tillatelse. De er forskjellige fra stat til stat. Du må kjenne til lovene i staten din hvis du protesterer. I noen stater har sjåfører har fått rett til å drepe deg hvis du er ute på gaten som en del av en protest.»
Den første indikasjonen på at vi ikke bare ble marginalisert, men sensurert kom i november 2016.
Craig Timberg, en teknologireporter for The Washington Post , publiserte en artikkel med overskriften «Russisk propagandainnsats bidro til å spre «falske nyheter» under valget, sier eksperter.»
Den refererte til rundt 200 nettsteder, inkludert Truthdig hvor jeg skrev en ukentlig spalte, som «rutinemessige forhandlere av russisk propaganda.»
Ikke navngitte analytikere, beskrevet som «en samling forskere med utenrikspolitisk, militær og teknologibakgrunn» fra den anonyme «organisasjonen» PropOrNot , kom med anklagene i historien. PropOrNots rapport utarbeidet » lista » over 200 fornærmende nettsteder som inkluderte WikiLeaks, Truthout , Black Agenda Report , Naked Capitalism , Counterpunch , AntiWar.com , LewRockwell.com, ConsortiumNews og Ron Paul Institute.
Alle disse nettstedene, sa de, fungerte enten bevisst eller ubevisst som russiske agenter. Det ble ikke fremlagt bevis for anklagene, siden det selvfølgelig ikke var noen. Den eneste fellesnevneren var at alle var kritikere av det demokratiske partiets ledelse.
Da vi utfordret historien, twitret PropOrNot ut:
«Awww, gru på alle de grusomme putinistene som prøver å endre tema – de er så grusomme angwy!!»
Vi ble svartelistet av anonyme troll som sendte ut Twitter-meldinger, senere slettet, som hørtes ut som om de var skrevet av en spiller som bodde i foreldrenes kjeller.
Timberg tok ikke kontakt med noen av oss på forhånd. Han og avisen nektet å avsløre identiteten til de bak PropOrNot. Jeg underviste ved Columbia University Graduate School of Journalism. Hvis en av elevene mine hadde levert Timbergs historie som en klasseoppgave, ville han eller hun ha strøket.
De etablerte elitene trengte desperat en fortelling for å forklare Hillary Clintons nederlag og deres egen økende upopularitet. Russland passet til formålet. Falske nyheter, sa de, hadde blitt plantet av russere i sosiale medier for å velge Trump. Alle kritikere, til venstre og høyre, ble russiske eiendeler. Så begynte moroa.
De uteliggere mange av oss synes er motbydelige begynte å forsvinne. I 2018 slettet Facebook, Apple, YouTube og Spotify podcastene, sidene og kanalene til konspirasjonsteoretikeren Alex Jones og hans Infowars-nettsted fra sine plattformer. Presedensen ble satt. Når de først kunne gjøre det mot Jones, kunne de gjøre det mot hvem som helst.
Twitter, Google, Facebook og Youtube brukte anklagen om utenlandsk innflytelse for å begynne å bruke algoritmer og skyggeforbud for å kneble kritikere. Den saudiske prins Al Waleed bin Talal Al Saud, styreleder i Kingdom Holding Company, som har avvist Elon Musks nylige tilbud om å kjøpe den sosiale medieplattformen, har en stor eierandel på Twitter. Det er vanskelig å finne et mer despotisk regime enn Saudi-Arabia, eller et mer pressefiendtlig regime, men dette er en diggresjon.
Nettsteder som en gang tiltrakk seg titusenvis eller følgere hundrevis av antall ganger. Googles «Project Owl», designet for å utrydde «falske nyheter», brukte «algoritmiske oppdateringer for å få frem mer autoritativt innhold» og nedgradert «støtende» materiale.
Trafikken falt for nettsteder som Alternet med 63 prosent, Democracy Now med 36 prosent, Common Dreams med 37 prosent, Truthout med 25 prosent, The Intercept med 19 prosent og Counterpunch med 21 prosent. World Socialist-nettstedet så trafikken falle med to tredjedeler. Julian Assange og WikiLeaks ble nesten slettet. Mother Jones -redaktører i 2019 skrev at de opplevde en kraftig nedgang i Facebook-publikummet sitt , noe som ble kan stipuleres til et estimert tap på $600.000 over 18 måneder.
IT-folket på Truthdig, hvor jeg hadde en ukentlig spalte på den tida, fant ut at inntrykk – spesifikke ord som «imperialisme» skrevet inn på Google som tar opp nyere historier inkludert mine – nå ikke inkludert historiene mine. Henvisninger til nettstedet falt fra over 700.000 til under 200.000 i løpet av en 12-måneders periode.
Men å presse oss over sidelinja var ikke nok, spesielt med demokratenes truende tap av kongressen i mellomvalget og Joe Bidens elendige opinionstall. Nå må vi slettes. Dusinvis av mindre kjente nettsteder, forfattere og videografer forsvinner. Facebook, for eksempel, fjernet en «No Unite The Right 2-DC»-arrangement knyttet til en side kalt «Resisters», som ser ut til å annonsere et motmøte på årsdagen for volden i Charlottesville, Virginia. Paul Jay, som driver et nettsted kalt The Analysis , kjørte et videoessay 7. februar 2021 kalt » A Failed Coup Inside a Failed Coup .» YouTube forbød det og sa at det var «innhold som fremmer falske påstander om at utbredt svindel eller feil endret utfallet av det amerikanske presidentvalget, ikke er tillatt på YouTube».
Tulsi Gabbard sa at hun ble skyggeforbudt på Twitter etter å ha postet 13. mars at USA finansierte biolaboratorier i Ukraina og sa at den russiske invasjonen i Ukraina skyldtes Bidens utenrikspolitikk.
Podcastkontoen “Russians with Attitude” ble suspendert på Twitter. Den dekket informasjonskrigen i Ukraina og «ropte svindel». Sosiale medieplattformer har vært spesielt harde mot de som stilles spørsmål ved Covid-politikken, blokkerer nettsteder og tvinger brukere, sosiale medieplattformer eller nettbutikker til å slette innlegg.
Disse nettgigantene tjener milliarder av dollar ved å selge vår personlige informasjon til selskaper, reklamebyråer og politiske PR-firmaer. De vet alt om oss. Vi vet ingenting om dem. De utnytter våre tilbøyeligheter, frykt, vaner og fordommer. Og de vil strupe stemmene våre hvis vi ikke stemmer overens med de offisielle fortellingene.
Sensur vil ikke stoppe USAs marsj mot kristen fascisme. Weimar Tyskland forsøkte å forpurre nazifascismen ved å håndheve strenge lover om hatytringer.
På 1920-tallet forbød det nazistpartiet. Naziledere, inkludert Joseph Goebbels, ble tiltalt for hatefulle ytringer. Julius Streicher, som drev den virulent antisemitiske tabloiden The Stormer (Der Stürmer), ble sparket fra lærerstillingen, bøtelagt gjentatte ganger og avisene hans konfiskert. Han ble stilt for retten flere ganger for injurier og sonet en rekke fengselsdommer.
Men i likhet med de som soner straff for angrepet på Capitol 6. januar, eller som Trump, forsterket forfølgelsen av naziledere deres status bare jo lenger den tyske herskende klassen ikke klarte å ta i den økonomiske og sosiale elendigheten.
Det er mange likheter med 1930-tallet, inkludert makten til rov internasjonale banker til å konsolidere rikdom i hendene på noen få oligarker og pålegge den globale arbeiderklassen straffende innstramninger.
«Mer enn noe annet var nazistene en nasjonalistisk protestbevegelse mot globalisering,» bemerker Benjamin Carter Hett i The Death of Democracy: Hitler’s Rise to Power and The Downfall of the Weimar Republic .
Å forby kritikere i et korrupt samfunn i forfall tilsvarer å skru av oksygenet til en alvorlig syk pasient. Det fremskynder døden i stedet for å utsette eller forhindre det. Konvergensen av en truende økonomisk krise, frykten til en konkurs herskerklasse for at de snart vil bli styrtet fra makta, den økende økologiske katastrofen og manglende evne til å hindre selvdestruktive militære eventyr mot Russland og Kina, har satt scenen for et amerikansk sammenbrudd .
De av oss som ser det komme, og som desperat søker å forhindre det, har blitt fienden.
Chris Hedges er en Pulitzer-prisvinnende journalist som var utenlandskorrespondent i 15 år for The New York Times , hvor han fungerte som Midtøsten-byråsjef og Balkan-byråsjef for avisa. Han har tidligere jobbet i utlandet for The Dallas Morning News , The Christian Science Monitor og NPR. Han er programleder for showet The Chris Hedges Report.
De svenske oligarkene
Av Proletären - 1. mai 2022. https://steigan.no/2022/05/de-svenske-oligarkene/
Av den svenske avisa Proletären.
Ifølge forretningsmagasinet Bloombergs milliardærindeks er Sverige nummer to i verden når det gjelder milliardærers andel av BNP – nesten 15 prosent. Bare de russiske milliardærene står for en større andel av landets BNP – men Sverige kan snart innta topplassen. Ifølge Bloomberg har russiske milliardærer sett sin andel falle som følge av krigen i Ukraina og sanksjoner.
De fleste vet at Russland er dominert av en liten superrik elite. De kalles vanligvis oligarker, milliardærene – ofte med nære bånd til Putin – som har blitt rike på korrupsjon og ran og har stor politisk innflytelse.
Oligarkene blir ofte beskrevet som noe spesifikt russisk og ikke-vestlig, til tross for at det er nok av vestallierte oligarker i Russland og for den saks skyld også i Ukraina. I Sverige har vi i stedet gründere, toppfinansiører eller forretningsmenn.
Oligarki betyr fåtallsstyre – der det er noen få som gjennom kontakter eller arv har kommet til å dominere et helt land. Så hvorfor kaller vi ikke svenske «entreprenører» for oligarker?
Antallet milliardærer i Sverige er på rekordnivå: Reformene som har kommet de superrike til gode
Sverige ligger på åttendeplass i verden når det gjelder superrike dollarmilliardærer per innbygger. Bare Sveits, Kypros, Israel og noen få lilleputland ligger foran. Russland er langt etter.
Selv om lista over verdens rikeste er dominert av amerikanere, har svensker, som Ingvar Kamprad og HMs Stefan Persson, gjennom årene plassert seg høyt og noen ganger toppet listen. Bildet av Sverige som et likestilt land der skattetrykket gjør det umulig å bli rik, er fullstendig falskt.
De russiske oligarkene ble rike på 1990-tallet da de plyndret tidligere statlig eiendom etter sovjetsosialismens fall. De svenske oligarkene har kunnet berike seg på privatiseringer når politikere i alle farger solgte ut velferden.
De fire største friskolekonsernene har gått med et overskudd på 4,6 milliarder de siste fem årene, og gjort oligarker som Rune Andersson (Mellby gård AB / Academedia) og Barbara Bergström (International English School) enda rikere. Innen helsevesenet har oligarker som Björn Savén (IK Investment Partners / Attendo) kunnet tjene penger på våre felles skattemidler – samtidig som de har mottatt hundrevis av millioner i koronastøtte.
I likhet med russerne har mange svenske oligarker nære kontakter med politikk. Familien Wallenberg har historisk sett hatt bånd til sosialdemokratene – en arv fra folkhemsperioden – og Jacob Wallenberg måtte så sent som denne uka følge finansminister Damberg til Finland for å diskutere en svensk NATO-tilslutning.
Det er ikke første gang familien Wallenberg engasjerer seg i svensk utenrikspolitikk. Da den daværende allianseregjeringen i 2008 skulle avbryte byggingen av en svensk våpenfabrikk i Saudi-Arabia, sendte Marcus Wallenberg et brev til forsvarsministeren – og prosjektet ble gjenopptatt.
Familien Wallenberg er ikke alene om sine politiske ambisjoner. Sveriges sjuende rikeste mann, grev Gustaf Douglas, satt i Moderaternas partistyre fra 2002-2015. Sveriges niende rikeste, Antonia Ax:-sønn Johnson, var lenge aktiv i Venstre og ble en stund regnet som Lars Leijonborgs etterfølger.
Og så har vi oljeoligarkene Lundins bånd til Carl Bildt, som satt i Lundin Oils styre samtidig som selskapet er mistenkt for involvering i fordrivelse i Sudan.
Selv om Sverige vanligvis er rangert som et av verdens minst korrupte land når det gjelder offentlig sektor, er svenske selskaper blant verdens mest korrupte. To av dem, Ericsson og Telia, kvalifiserer til det amerikanske finanstilsynets topp ti-liste over selskaper som har måttet betale de høyeste bøtene for korrupsjon. Sverige har vakt internasjonal oppmerksomhet for å «eksportere» korrupsjon – svenske selskaper betaler bestikkelser til aktører i korrupte land. Det siste eksemplet er Ericssons mistenkte bestikkelse av IS-krigere i Irak.
Mens pandemien har betydd tøffe år for mange med permitteringer, dårligere arbeidsmiljø og nesten umenneskelig arbeidsbelastning i helsevesenet, har de svenske oligarkene hatt gode år.
Når de fleste av oss står overfor reallønnskutt som følge av økende inflasjon og dyrere levekostnader, har oligarkene våre derimot mangedoblet formuen. Best har det vært for göteborgeren Carl Bennet, som har tredoblet formuen fra 29 til 82 milliarder SEK. Bennet er en av de store vinnerne av pandemien – selskapet hans Getinge AB produserer åndedrettsvern.
Det er ingen tilfeldighet at det går så bra for de rike, mens det mangler penger på velferden, hundretusener er arbeidsløse og segregeringen bare øker. Det er et resultat av en gigantisk omveltning i samfunnet, der ressurser og rikdom har blitt flyttet fra det vanlige til et lite mindretall og hvor politikk på alle nivåer er endret for å komme store selskaper og milliardærer til gode.