Ukraina har tapt slaget om Bakhmut – en kamp de var dømt til å tape
Paranoid med eller uten grunn?
Staten skaper problemer som bare staten kan løse
Kina gjenopptar «partnerskapet uten grenser» med Russland
KRIG: Når vanlige menneskers liv blir misbrukt i politiske og økonomiske interessekamper
Det har aldri i historien vært et større behov for en stor antikrigsbevegelse
Why is Norway the glove that fits the USA’s hand?
Ukraina har tapt slaget om Bakhmut – en kamp de var dømt til å tape
Av red. PSt - 1. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/ukraina-har-tapt-slaget-om-bakhmut-en-kamp-de-var-domt-til-a-tape/
Ukrainas president Volodymyr Zelensky erkjente mandag at situasjonen forverres rundt Bakhmut, skriver kanalen CNBC. Kampen om Bakhmut har rast i flere måneder og Zelensky har tidligere sagt at byen skal forsvares for enhver pris.. Mandag hevdet en russisk tjenestemann at russiske styrker nå kontrollerte alle veier inn til Bakhmut, og stoppet ukrainske forsyninger av ammunisjon og styrker inn til byen.
Tjenestemenn i Kiev innrømmet at situasjonen raskt forverres rundt Bakhmut, en beleiret gruveby i Donetsk øst i Ukraina som russiske styrker har kjempet for å erobre i flere måneder.
Ukrainas president Volodymyr Zelensky sa mandag kveld at situasjonen i Bakhmut-området «blir mer og mer vanskelig».
«Fienden ødelegger hele tiden alt som kan brukes til å beskytte våre posisjoner, for å få fotfeste og sikre forsvar,» la han til.
I virkeligheten har det vært klart lenge at Ukraina ikke kunne vinne kampen om Bakhmut. Slaget om byen er blitt det som med et avskyelig uttrykk kalles «ei kjøttkvern» der antakelig titusenvis av ukrainske soldater har blitt most til døde av det overlegne russiske artilleriet.
Slaget har også fortært enorme mengder av våpen og ammunisjon som Vesten har sendt inn i det som egentlig er et NATO-slag mot Russland der NATO stiller våpen og ukrainerne er slaktofre.
Å føre en stillingskrig mot en overlegen motstander er å ofre egne soldater i en meningsløs kamp. Zelensky er blitt heiet fram til å følge denne strategien av ultranasjonalister på hjemmefronten og av krigshissere i vestlig opinion som ikke kan få nok krig.
Hvor mange ukrainske soldater er blitt ofre på NATOs alter? 150.000? Eller kanskje nærmere 250.000? For hva? Krigen kunne ha vært unngått så seint som i januar i fjor hvis USA og NATO hadde gitt Russland sikkerhetsgrantier. Krigen kunne ha vært stanset i april 2022 da det forelå et utkast til forhandlingsløsning i Istanbul. Men det ble effektivt drept av USA og Boris Johnson.
Og om det skulle bli en forhandlingsløsning nå, vil resultatet for Ukrainas bli dårligere enn det de ville ha oppnådd i Istanbul. Og for dette har hundretusener blitt drept og såret.
Amerikansk oberstløytnant: Ikke la pensjonerte generaler dra USA inn i krigen
Det pågår en langt mer opplyst diskusjon om krigen i USA, også blant amerikanske militære enn det som skjer i norsk presse, enn si på den krigsforherligende delen av venstresida. En av dem som har bidratt med nøktern analyse er oberstløytnant Daniel Davis i tidsskriftet 19fortyfive. Davis er kategorisk motstander av den russiske invasjonen og en kritiker av Russland, men han mener også at USAs og Vestens strategi er forfeilet. Vi sakser et utdrag av hans artikkel: Don’t Let Retired Generals Drag America Into the Ukraine War:
(Sitat)
Selv om det ikke er noen hemmelighet at siden 2013 har jeg argumentert for – mange ganger (inkludert forrige måned på disse sidene) – vi stoler for mye på generalene våre og blir for blinde når de har bevist at de tar katastrofalt feil. Med uttalelser og påstander fra en rekke pensjonerte generaler fram mot fredagens ettårsmarkering i Russlands krig med Ukraina, er det imidlertid mer presserende enn noen gang at den amerikanske offentligheten tar det de sier med mer enn litt skepsis.
Hvis våre politiske beslutningstakere følger rådene fra disse tidligere høytstående offiserene, kan USA befinne seg i krig med Russland, sjokkert over et ukrainsk tap – eller verst av alt: sugd inn i en atomutveksling med Russland.
For at noen ikke skal tro at dette er udokumenterte påstander, bør man vurdere følgende påstander og uttalelser fra USAs høyest profilerte generaler på TV i det siste. Hvis man bare lyttet til disse tidligere offiserene og ikke visste hva som faktisk skjedde på bakken, ville man bli tilgitt for å tro at Russland er en brukt styrke, at Ukraina er på god vei til seier, og at den eneste grunnen til at Ukraina ikke gjør det ville være hvis vestlige politikere blir svake og ikke klarer å skaffe nødvendige forsyninger og utstyr.
Tidligere sentralkommandogeneral David Petraeus sa at han trodde Ukraina ville «gjenerobre territoriet Russland har erobret siden 24. februar (2022),» og at det «til og med er tenkelig nå at de kunne gjenerobre Krim og Donbas.» Tidligere general Mark Clark støttet Petraeus’ uttalelse, og la til at å ta Krim «er et konkret, forståelig og oppnåelig militært mål». Den pensjonerte general Ben Hodges gikk videre og hevdet at det var «ganske mulig» at Zelenskys tropper «vil frigjøre Krim innen slutten av (denne) sommeren».
Selv om mange har hevdet at Krim var et stort følelsesmessig problem for Russland – som Putin rett ut har sagt at han kan bruke atomvåpen for å forsvare – avfeide Hodges tilfeldig den ideen. Sjansene, hevdet Hodges kategorisk, «for at Russland vil bruke atomvåpen er nesten ikke-eksisterende.» Og hva er den ben bunnsolide begrunnelsen Hodges legger frem for slik selvtillit?
Han «tror» at Putin godtar at Biden ville gjengjelde med en kjernefysisk reaksjon. At enhver tidligere general så lettvint ville avfeie ideen om at en desperat russisk leder kan ty til atomvåpen, er i seg selv et stort rødt flagg.
Til slutt, som utvider denne tankegangen om at russere så lett kan leses – og avskjediges – er tidligere sjef for 1. panserdivisjon, generalløytnant Mark Hertling. Tidligere denne uken i en Washington Post kronikk sa Hertling tydelig at Ukraina «vil vinne krigen». Årsaken til hans deklarative optimisme? Russland vil ikke gjøre de nødvendige endringene for å vinne «rett og slett fordi det ikke kan».
Det russiske militæret, hevdet den tidligere generalen, «reflekterer karakteren og verdiene til samfunnet» som det ble hentet fra, og russerne er ikke i stand til å lære leksjoner. Den gode generalen ser ut til å ha glemt at Russland, da de var tilstrekkelig truet, ødela Frankrikes Napoleon-hærer i 1812 og Tysklands hyllede Wehrmacht i 1945.
Uten tvil har Russland underprestert i denne krigen i et helt år. Men disse generalene klarer ikke engang å vurdere en rekke kritiske grunnprinsipper for krig som ikke støtter ideen om et russisk nederlag og ukrainsk seier. I en eller annen grad har hver av disse generalene basert sine påstander om en uunngåelig ukrainsk seier på levering av moderne NATO-utstyr.
Det er nesten som om de imidlertid ikke er klar over at alt dette lovede utstyret vil ankomme i drypp og langsomt, bokstavelig talt spredt utover året, og i noen tilfeller – som med de amerikanske Abrams-stridsvognene – muligens ikke før tidlig i 2024. Videre vil den siste amerikanske pakken for Ukraina på 2 milliarder dollar ikke inkludere våpen og ammunisjon fra eksisterende lagre som umiddelbart kan leveres til Ukraina, men «kan ta et år eller to å komme til kampfronten,» som rapportert av Associated Press i dag.
De ukrainske styrkene lider voldsomt i Bakhmuts «kjøttkvern» på daglig basis, og mister stridsvogner, artilleristykker og pansrede personellbærere i prosessen. Hvordan en amerikansk general antar at en styrke som forsvarer seg langs en 1000 km lang front, under sterkt press av fienden, og som ikke vil se meningsfulle mengder nytt utstyr før trolig sent på sommeren, kan gå over til offensiven og til og med sette Krim i fare er mildt sagt merkelig.
Det er ingen rimelig måte den ukrainske hæren kan sette i gang et troverdig angrep på i overskuelig fremtid. De vil gjøre det bra dersom de skulle klare å hindre ytterligere russiske fremskritt langs den nåværende fronten. Bortsett fra å unnlate å redegjøre for åpenbare faktorer på slagmarken som ikke støtter en vellykket offensiv, er den større faren som flaggoffiserenes råd utgjør, å oppmuntre amerikanske og NATOs politiske beslutningstakere til å støtte unødvendig risikable handlinger.
På torsdag denne uken publiserer sju tidligere firestjerners generaler, som alle en gang fungerte som den øverste allierte sjefen for NATO.
«Det er høyst sannsynlig,» skriver de sju generalene, «at en vellykket russisk invasjon ville ha oppmuntret Kina til å handle mot Taiwan. Historien lærer, fortsetter de, «at fjerne konflikter i utlandet direkte kan true oss hjemme når vi ikke engasjerer oss.» Med all respekt: det er tull! Kina vil eller vil ikke flytte på Taiwan basert på deres egne beregninger, uavhengig av om Russland er vellykket eller ikke.
Og når vi snakker om det historien lærer, er en langt mer relevant lærdom at de nasjonene som kjemper kriger som verken er nødvendige eller fordelaktige, ofte har resultert i at deres egen sivilisasjon har blitt ødelagt; se også det greske imperiet, det romerske imperiet, det britiske imperiet, alle slått konkurs av keiserlige og militære overanstrengelser.
(Sitat slutt)
Se også analysen til Alexander Mercouris:
Og Military Summary Channel:
Yin og Yang
Av Julie Foss - 1. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/yin-og-yang/
Av Julie Foss.
Hva betyr det å være sterk? Er jeg sterk hvis jeg gråter? Burde jeg ikke ha grått …? Ser de meg som skjør, da? Ustabil. For det er jeg ikke. Det er jeg ikke. Og omstendighetene tatt i betraktning … tiden vi lever i … tatt i betraktning, så er det nærmest et under. Et mirakel. Eller kanskje ikke det er noe mirakel. Kanskje det er sånn jeg er. Slik jeg er skapt. Så kanskje jeg ikke burde gråte. Så de får ideer. Jeg vet jo hvordan de tenker. Hvordan det er. Med dem. De høylytte. Trollete. De stille, med øredøvende blikk, -og tanker. De som forveksler følelser med svakhet. Men, så merker jeg. At om jeg gråter, så blir jeg sterkere. Klumpen går bort. Halsen blir fin. Og jeg blir styrket. Så rart. Er det det tårene er for? En utdrivelse, av det vonde? Og de skal ikke få endre meg. Deres oppfatning av meg, skal ikke endre meg. Dessuten står jeg trygt i meg selv. Takk, for at jeg står trygt i meg selv! Takk, kjære skaperverk, for styrken, utholdenheten og tryggheten. Jeg har aldri hatt behov for å skjule følelsene mine. Jeg har ikke ønsket det, heller. Jeg er følelser. Men det er ingen svakhet. Tvert imot, gjør det meg bedre rustet. Skjerpet. Klar. Og sterk. Jeg er følelser. Handlinger. Og ord. Jeg er Yin og Yang.
Der var hun igjen. Hun, jeg hadde passert noen sekunder før. Idet jeg manøvrerte den store bilen rundt den lille svingen, i boligfeltet vårt. Da hadde blikkene våre møttes, – og nå møttes de igjen. Jeg kunne se leppene hennes bevege seg, men alt jeg hørte var Skunk Anansie inni øret, så jeg rev ut earpodsene og unnskyldte meg.
«Oi, beklager! Det var visst litt høy musikk …». Så lo jeg litt.
«Er du Julie …?» spurte hun forsiktig og smilte til meg.
«Eh, ja. Ja. Det er meg».
«Jeg ville bare si at jeg leser tekstene dine … og jeg setter så pris på dem. Jeg har gått forbi her noen ganger, for å se om jeg så deg, så jeg kunne si det. Men så har jeg aldri sett deg …».
«Men så fint at vi så hverandre nå, da» sa jeg og smilte til henne. Og fortalte at jeg var mye inne og skrev, -og leste. Og på sett og vis hadde hjemme-kontor. At det gikk i ett, men at jeg elsket de gangene jeg kom meg ut på noen ærender, slik som nå. Som jo var sant, men som jeg nok også sa for at hun ikke skulle tro at jeg var en gærning, som bare satt inne.
«Og du … jeg må bare få si … at du sa det, akkurat i dag, var veldig koselig. Veldig, veldig koselig. Det var nesten litt rart. Du vet. Det er jo ikke alle som liker det jeg skriver … og mener. Og man hører gjerne ekstra mye fra dem. Og akkurat i dag … Vel. Så har jeg fått kjørt meg litt … ekstra».
Jeg vurderte om jeg skulle fortelle henne at jeg hadde fått mental juling noen timer før. Om jeg skulle fortelle hva som hadde skjedd. Om det at mine nærmeste kanskje var dem som kjørte meg aller hardest. Hvilke ord som var blitt tatt i bruk av vedkommende. Hvordan jeg måtte ha forståelse. At det var meg, det var noe galt med. Det ble ikke sagt eksplisitt, men det var heller ikke til å misforstå. Sammenlikningene … Som ikke var til å fatte. Hvordan det var greit å ha sine egne meninger, i utgangspunktet, men at akkurat disse meningene mine var … Akkurat disse … var problematiske. Det måtte jeg da forstå. Så gråt. Når det strengt tatt var jeg som burde få gråte. Eller hva? Hadde jeg lyst til å spørre henne. Den fremmede damen. Eller hva? Det var vel jeg som burde få gråte? Men at jeg visste at jeg, faktisk, ikke kunne gråte lenger. Vise meg såret. Sår. Og i gråt. Det var et privilegium jeg ikke lenger hadde. Spesielt i en situasjon som nå. Da ville jeg bli oppfattet som ustabil, -og jeg hadde ikke råd til å bli oppfattet som ustabil. I tillegg til alt det andre. Jeg visste godt hvordan det var. At de fleste var ute etter å ta meg. Ta meg på noe. Ha noe på meg («Hun er ustabil …! Vi visste det! Hun er ustabil!»). Enda de aldri hadde syntes jeg var ustabil, før. Men nå var alt endret, plutselig. Og jeg måtte vokte hvert ett skritt jeg tok. Hvordan jeg fremstod. Hva jeg sa.
Jeg fikk stagget behovet for å kaste meg i armene til den fremmede damen og takket henne isteden; «Tusen takk hvert fall, for veldig fine ord. Det betydde mye. Så tusen takk, igjen! Og så skal jammen meg jeg, om jeg går forbi deg en gang, og ser deg, si noe fint til deg også!». Utsagnet kom litt overraskende på oss begge, tror jeg, så jeg lo litt, – men det beskrev nettopp følelsen jeg hadde. Om ønsket om gjengjeldelse. En eller annen gang.
Etter at vi hadde tatt farvel med hverandre, plukket jeg opp matposene fra snøen og ruslet inn. Tok av meg skoene, hang opp dunkåpen, grep etter dørhåndtaket som ville føre meg videre inn i huset, og hvor jeg hørte ungene lo, -men opplevde at jeg ble overmannet. Så i stedet falt jeg på kne, der inne i entreen, og gråt. Først stille gråt. Men så. Ikke så stille gråt. Men aldri så høyt at ungene kunne høre meg. Jeg fordrev. Bearbeidet. Og takket. Takket for at denne damen ble sendt til meg, akkurat da. Det føltes ikke helt som et tilfeldig sammentreff. Det var i det hele tatt ikke så mye lenger, som føltes som helt tilfeldige sammentreff. Og da jeg noen minutter senere, skulle plukke opp både meg selv, og tingene mine, for å gå inn og være mamma, -registrerte jeg at earpodsene fortsatt spilte, der nede i ledningen. Og jeg kunne bare så vidt høre Britney Spears synge
But now I`m stronger than
yesterday
Lytt til vår podcast på Spotify for 50 kroner per måned!
President Putins budskap
Av red. PSt - 1. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/president-putins-budskap/
Til Føderasjonsrådet og det russiske folk
Russlands president Vladimir Putin holdt en viktig tale til Føderasjonsrådet og det russiske folk 21. februar 2023. Dette er Putins analyse og ikke vår, men vi betrakter det som en viktig redaksjonell oppgave å gi et norsk publikum tilgang til den slik den ble framført. Det som gjengis i vestlige medier er ofte svært fortegnet, karikert eller så forkortet at det ikke er mulig å lese seg til innholdet. Her har leserne usensurert Putin, slik at de sjøl kan gjøre seg opp sin mening. Vår medarbeider dr. philos Knut Erik Aagaard, som følger russiske medier daglig, har oversatt den fra russisk med lett bearbeiding og litt forkorting. Det er en lang tale, men det er et viktig tidsdokument. – Red.
President Putins budskap til Føderasjonsrådet og det russiske folk
21.02.2023
Oversatt og lett bearbeidet av
dr. philos Knut Erik Aagaard
25.-28.02.2023
[Oversettelsen er tatt ned på øret etter den offisielle direktesendingen i den statlige kanalen Rossija 1. Andre oversettelser er ikke konsultert. Vanlige parenteser har sin vanlige valør. Kommentarer fra oversetter er sparsomt satt i hakeparentes etter eget skjønn, for oppklaringer og underforståtte ord og vendinger. Denne utskriften inneholder minst to tredeler av talen. Deler som synes å være mer beregnet på hjemmepublikum enn på oss, er utelatt, mest av plasshensyn. Hva presidenten egentlig sa i de utelatte delene, vet ikke oversetteren, for han har ikke rukket å lese talen i dens helhet. Bildene er skjermdumper fra direktesendingen. Som vanlig med president Putin, kommer bomben til slutt].
Knut Erik Aagaard
God dag, ærede representanter for Statsdumaen, senatorer, høyt respekterte borgere av Russland!
I dagens Budskap opptrer jeg i den vanskelige, for landet grenseoverskridende, situasjonen som vi alle kjenner så godt. En tid med kardinale, ugjenkallelige forandringer i hele verden, de aller viktigste historiske endringer, som definerer fremtiden for vårt land og vårt folk, og som legger et kolossalt ansvar på hver av oss.
For et år siden ble beslutningen fattet om å gjennomføre en militær spesialoperasjon. Beslutningen ble fattet for å forsvare folkene på våre historiske territorier, for å sikre vårt lands sikkerhet og for å eliminere trusselen fra det nynazistiske regimet som oppsto i Ukraina etter statskuppet i 2014. Forsiktig og skritt for skritt vil vi systematisk løse de oppgavene vi står overfor.
Siden 2014 har Donbass kjempet, og forsvart retten til å bo på sin jord og snakke sitt språk. Donbass stred, og ga ikke opp overfor blokade og uopphørlig beskytning. Stilt overfor for Kievs åpenbare hat, vedble Donbass å vente og håpe på at Russland [før eller siden] ville komme til unnsetning (applaus).
Vi gjorde, som dere vet, alt som var mulig for å løse denne svært tunge konflikten med fredelige midler. Tålmodig førte vi forhandlinger for å komme ut av denne vanskelige situasjonen. Men bak vår rygg ble det forberedt et helt annet scenario. Løftene fra de vestlige lederne, deres forsikringer om sine bestrebelser for en fredelig løsning i Donbass, viste seg, som vi ser, å være en svindel, en grov løgn.
De bare trakk ut tiden, veivet med hendene, og lukket øynene for politiske mord, for Kievs undertrykkelse av dem de mislikte, deres mobbing av [ortodokse] troende, for Kievs økende oppmuntring av ukrainske nynazister til å begå terroraksjoner i Donbass. I vestlige miltærakademier og treningsleirer samlet de sammen og lærte opp nynazistiske bataljoner, og de sendte våpen. Jeg vil understreke at enda før spesialoperasjonen, førte Kiev forhandlinger med Vesten om forsyning av antiluftskyts, av jagerfly og tungt artilleri. Og vi husker også Kievs forsøk på å avtvinge Vesten atomvåpen. De snakket jo offentlig om dette.
USA og NATO fremskyndte utplassering av militærbaser langs våre grenser og hemmelige biolaboratorier [i Ukraina og nabolandene]. Ved sine militærøvelser beredte de grunnen for fremtidige krigsteatre. Gjennom sine underordnede i Kiev forberedte de det slavebundne Ukraina på en stor krig. Og i dag innrømmer de det, åpnet og offentlig, uten å rødme. Det er formelig som om de skryter av og beruses over sine løftebrudd. De kaller selv] både Minsk-avtalen og det normanniske format for et diplomatisk skuespill, en bløff. Det viser seg at hele tiden mens de satte Donbass i brann, mens blodet fløt, nettopp mens Russland ærlig og oppriktig forsøkte å få til en fredelig ordning, så spilte de med menneskeliv, de spilte med merkede kort.
Dette avskyelige falskspilleriet har ofte vært brukt før. Akkurat så samvittighetsløst tvetunget oppførte de seg ved ødeleggelsen av Jugoslavia, Irak, Syria og Libya. Denne skammen kan de aldri vaske av seg. Ord som ære, tillit og rettskaffenhet er ikke for dem. Etter lange århundrer med kolonialisme, diktat og hegemoni, har de vendt seg til at alt er dem tillatt. De har vendt seg til å gi blaffen i resten av verden. Det viste seg at de har utsatt også sine egne folk for et slikt diktat. Dem har de jo på samme måte kynisk ført bak lyset gjennom sine løgner om støtte til Sikkerhetsrådets beslutninger vedrørende Donbass.
Vesten har virkelig forvandlet seg til et symbol for total, prinsippløs løgn. Vi forsvarer med fasthet, ikke bare våre egne interesser, vi forsvarer også den ide at den moderne verden ikke skal deles inn i såkalte siviliserte land og alle de andre, at det er nødvendlig med oppriktig samarbeid om at ingen land er eksklusive, og desto mindre eksklusivt aggressive.
Vi var åpne, og i sannhet klare for konstruktiv dialog med Vesten. Vi sa, og insisterte på, at verden trenger udelelig sikkerhet, lik for alle stater. I mange år foreslo vi våre partnere et felles arbeid for å vurdere gjennomføringen av en slik ide. Men det vi fikk til svar, var enten tåketale eller hykleriske reaksjoner.
Dette gjelder ord. Men vi hadde også konkrete handlinger. Det var NATOs utvidelse i retning våre grenser, det var ny posisjonering av rakettforsvar i Europa og Asia [et forsvar som med et håndgrep kan gjøres offensivt, se Putin i fri dressur]. De besluttet å skjerme seg mot oss med en antirakett-parasoll. Det er utplassering av [nye] styrker, og slett ikke bare langs våre grenser. Jeg understreker det alle vet: Det finnes ikke noe land som har tilnærmelsesvis så mange militærbaser som USA. Bokstavelig talt hundrevis. Over hele verden. Hele planeten er som en nålepute, gjennomboret av disse strikkepinnene. Det er nok å se på kartet.
Hele verden ser hvordan USA ensidig har sagt opp krigsforebyggende våpenavtaler, inkludert INF-avtalen om mellomdistanseraketter [som skapte slik bekymring i Europa på 1980-tallet]. Ensidig har de forlatt de grunnleggende avtalene som sikrer fred på jord. Men hvorfor gjorde de egentlig det? Ting gjøres jo ikke uten en hensikt her i verden.
Og endelig, i desember 2021, sendte vi et avtaleutkast til NATO og EU om garantert sikkerhet for alle. På de prinsipielle, og for oss viktige punkter, fikk vi blankt avslag. Da ble det endelig klart for oss at signalet om bruk av militærmakt allerede var gitt, og at de ikke hadde til hensikt å slå retrett.
Faren økte dag for dag, og innkommende informasjon etterlot ikke tvil om at alt ville være klart for en endelig straffeekspedisjon mot Donbass i slutten av februar. Vi husker jo hvordan regimet i Kiev allerede våren 2014 sendte både artilleri, tanks og jagerfly mot Donbass. Vi husker alle bildene fra bombingen av Donetsk. Flyangrep ikke bare mot Donetsk, men også mot andre byer. I 2015 gjorde de et nytt forsøk på et direkte angrep mot Donbass, mens de samtidig fortsatte blokaden, beskytning og terror overfor fredelige sivile. Alt dette, la oss minne om det, skjedde stikk i strid med Sikkerhetsrådets vedtak. Helt og holdent. Alle lot som ingenting, som om ingenting foregikk.
Jeg vil gjenta dette: Det var USA og NATO, som utløste denne krigen. Vi brukte, og bruker makt, for å stanse den (applaus).
De som planla disse nye angrepene på Donbass, Donetsk og Lugansk, forsto klart at det neste mål er et angrep på Krim og Sevastópol. Også vi kjente til og forsto disse planene. Og disse vidtgående planene i Kiev, dem snakker de nå også høyt om. De har avslørt seg, slik vi allerede hadde avslørt dem. Vi forsvarer folks liv, vårt eget hjem. Vestens mål er uinnskrenket makt. Vesten har allerede brukt 150 milliarder dollar på støtte til og væpning av regimet i Kiev.
Til sammenligning har G7-landene bidratt med bare 60 milliarder dollar til støtte for de fattigste landene i verden i 2020/21, etter data fra Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD). Klargjørende, ikke sant? 150 til krig, og 60 til de fattigste landene, som de angivelig har slik omsorg for. Og det foregår samtidig med kjente krav til beskjedenhet og måtehold i mottakerlandene: Hvor ble det av kampen mot fattigdom? Alt snakket om bærekraftig utvikling og økologi? Hvor ble det av, alt sammen? [Where have all the flowers gone?].
Dessuten: Pengestrømmen til krigen minker ikke. De knusler heller ikke med oppmuntring til uro, opprør og statskupp i andre land. Igjen: I hele verden. På München-konferansen nylig lød endeløse beskyldninger mot Russland. Man får et inntrykk av at dette gjøres bare for at alle skal glemme alt det som Vesten har funnet på de siste tiårene.
De slapp selv ånden ut av lampen. De har kjørt hele regioner ut i kaos. Millioner av mennesker er blitt drept. Mer enn 38 millioner er blitt flyktninger. Det er ikke vi som sier det, det er amerikanske eksperter og journalister. Dette vil de [i München] gjerne at folk skal glemme. De later som om ingenting har hendt.
Men dette er det ingen i verden som som har glemt, ingen som vil glemme. Menneskelige tap og tragedier er det ingen av dem som teller. For det som står på spill er trillioner av dollar, muligheten til fortsatt å stjele fra alle, under dekke av ord som demokrati og friheter, for å skape såkalte nyliberale, totalitære verdier. De klistrer merkelapper på hele land og folk, de fornedrer statsledere offentlig. De undertrykker annerledestenkende i sine egne land for å skape et fiendebilde hos seg selv, for å trekke oppmerksomheten bort fra [hjemlige] korrupsjonsskandaler. Det vises på TV, vi ser det jo hver dag på skjermen alt sammen, fra voksende økonomiske og sosiale problemer til mellomfolkelige problemer og motsetninger.
Jeg minner om at Vesten nærmest åpnet døren for de tyske nazistene på tredvetallet i forrige århundre. Og i vår tid har de forsøkt å gjøre Ukraina til et Anti-Russland. Prosjektet er for øvrig ikke nytt. Folk som har fordypet seg bare litt i historien, vet det godt. Røttene til dette prosjektet går tilbake til attenhundretallet, da det ble dyrket frem i Østerrike-Ungarn, Polen og andre land. Med ett mål: Å fravriste Russland disse historisk russiske områdene som i dag kalles Ukraina. Det var og er målet. Her er det ikke noe nytt, ingen nye påfunn, det bare gjentar seg. Vesten har forsert og fremskyndet dette prosjektet i vår tid, ved å realisere og støtte statskuppet i 2014.
Kuppet var jo blodig, antistatlig og antikonstitusjonelt. Vesten oppførte seg som om ingenting hadde hendt, som om dette var helt i orden. De offentliggjorde endatil hvor mange penger de hadde brukt på det. Som ideologisk fundament bygget de på russerhat [en form for rasisme, ofte kalt russofobi] og ytterliggående aggressiv nasjonalisme. Det er pinlig å nevne, pinlig for oss, men ikke for dem, at en av brigadene i Ukrainas væpnede styrker helt nylig ble beæret med navnet «Edelweiss», etter den hitleristiske divisjonen som deltok i deportasjon av jøder, skyting av krigsfanger, som straffebataljoner i operasjoner mot partisaner i Jugoslavia, Italia, Tsjekkoslovakia og Hellas.
[Innskudd: I Norge har denne lille blomsten nærmest en anti-fascistisk symbolvalør etter den amerikanske filmen av samme navn. Slik få i Norge vet noe om den ekstremt brutale, nazistiske divisjonen Edelweiss, er det få eller ingen i Russland som kjenner den hyggelige lille antifascistiske blomsten i den amerikanske filmen. Oversetteren tviler på at filmens navn er tilfeldig valgt. Derimot kan det tenkes at at den ukrainske brigaden er omdøpt Edelweiss av de lyse hoder og raske replikker i Zelenskijs filmselskap Kvartal 95, som brakte ham til makten – som et pek til russerne og Putin. Der er de smarte nok til å kunne vite at ordet har to motsatte konnotasjoner, og kan oppfattes positivt i vest og negativt i øst. Det vet de – og det vet vi som både er sovjet-kyndige og gamle nok til å huske den store Edelweiss-vekkelsen som hjemsøkte vårt land etter at Vest-Tyskland i 1954 ble opptatt i NATO].
SS-inspirerte sjevroner nyter stor popularitet i den [ukrainske] hæren og Nasjonalgarden [hvori opptatt Høyre Sektor og lignende bander], som Das Reich, Dødningehode, Galichina [en særlig nazi-infisert region i Vest-Ukraina] og fra andre SS-enheter, som også står til albuene i blod. [Sjevroner er v-formede insignia («sersjant-vinkler», også kalt «anførselstegn», på militærjakker]. Ukrainske tanks og tungt artilleri fører Wehrmacht-symboler fra Nazi-Tyskland. Man kan ikke egentlig si at de ukrainske nynazistene gjør noen hemmelighet av hvem de tar opp arven etter.
Det er forbløffende at ingen statstilknyttede i Vesten ser ut til å la seg merke med dette. Hvorfor? Fordi de gir blaffen i det. Unnskyld uttrykket. De gir blaffen i hvem de allierer seg med i kampen mot oss russere. Det betyr at igjen at de kan bruke absolutt hvem som helst mot oss: Nazister, terrorister, ja Fanden selv, bare de de gjør som befalt og fører våpen mot Russland. Akkurat slik har det jo også vært.
Prosjektet Anti-Russland er i sitt vesen en del av en revansjistisk politikk i forhold til vårt land: Dannelsen av ustabile konfrontasjonssoner, arnesteder for konflikt langs våre grenser. Hensikten er den samme i dag som den var den gangen på tredvetallet: Send aggresjonen østover! Hensikten har vært å utløse krig i Europa med marionetter, kvitte seg med konkurrenter [på «The Grand Chessboard»].
Vi kjemper ikke mot folket i Ukraina. Det folket er pantsatt til regimet i Kiev og dets vestlige sponsorer, som i realiteten har okkupert dette landet politisk, militært og økonomisk. I flere tiår har de ødelagt ukrainsk industri, plyndret landet for naturresurser. Det følgeriktige resultat ble sosialt forfall, en kolossal vekst i fattigdom og ulikhet. Under slike forhold er det selvfølgelig lett å håve inn det som trengs for krigshandlinger. Folket var det ingen som tenkte på. Folket ble utstyrt som til menneskeofring og som forbruksvare. Det er trist, ganske enkelt forferdelig å snakke om dette. Men det er et faktum.
Ansvaret for å utløse konflikten i Ukraina, for eskaleringen av den, for veksten i antall ofre for den, ligger i sin helhet på de vestlige eliter, og naturligvis også på dagens regime i Kiev. For det ukrainske folket er essensielt fremmed for dette regimet. Dagens ukrainske regime tjener ikke nasjonale interesser, men tredjelands interesser. Vesten bruker Ukraina som en rambukk mot Russland, og som en krigsskueplass. Jeg skal ikke nå feste meg detaljert ved Vestens forsøk på å bryte [den naturlige] gangen i krigshandlingene, ved å forsyne Ukraina med krigsmidler. Det er så allikevel vel kjent for dere. Men én omstendighet må være klar for alle: Jo mer langtrekkende vestlige våpensystemer som ankommer Ukraina, dess lengre bort blir vi nødt til å fjerne trusselen fra grensene våre. Dette gir seg selv, naturlig (applaus).
Vestens eliter skjuler ikke sine hensikter: Å påføre Russland et strategisk nederlag. Dét er et ordrett sitat. Hva betyr dette for oss? Det betyr at de vil kvitte seg med oss en gang for alle. Det betyr at de vil forvandle en lokal konflikt til et globalt oppgjør.
Nettopp slik forstår vi selv dette, og nettopp i samsvar med dette vil vi reagere. For i en slik situasjon handler det allerede om vårt lands eksistens [som stat]. Men de kan heller ikke unnlate å legge merke til at det er umulig å beseire Russland på slagmarken. Derfor fører de en stadig mer aggressiv informasjonskrig mot oss. Den målrettes naturligvis mot den yngre generasjon, og igjen farer de med løgn. De fordreier historiske fakta, de slutter ikke å angripe vår kultur, vår ortodokse russiske kirke og andre av våre religiøse organisasjoner.
Se bare hva de gjør med sine egne folk. De ødelegger familien, de bryter ned kulturelle og nasjonale identiteter, de forkrøbler forholdet til barn, og skaper en til pedofili grensende norm, en livsform. Og de setter prester til å velsigne likekjønnede ekteskap. Måtte Gud forbarme seg over dem, la dem gjøre som de vil. Voksne mennesker har rett til å leve som de vil. Vi har alltid forholdt oss slik til dette i Russland og i Sovjetunionen, og slik vil vi alltid forholde oss. Ingen trenger inn i folks privatliv, og vi planlegger ikke å gjøre det.
Men man føler trang til å si til [Vestens eliter]: Se på Den hellige skrift, se på andre religioners hellige skrifter. Der er jo alt sagt. Også at familien er en forening av mann og kvinne (applaus). Men nå trekkes også disse hellige skrifter i tvil. Den anglikanske kirken planlegger nå – planlegger, det er ikke vedtatt – å vurdere om Gud kanskje er kjønnsnøytral! Måtte Gud tilgi dem, de vet ikke hva de gjør (applaus). Millioner av folk i Vesten forstår at de ledes mot en åndelig kakastrofe, men elitene .. de går ganske enkelt fra vettet, og dét er allerede uhelbredelig. Men det er deres problem. Vi er forpliktet til å forvare våre barn. Og det gjør vi. Vi forsvarer våre barn mot forfall og degenerasjon (lang applaus).
Det er åpenbart at Vesten vil prøve å få oss ut av balanse og splitte vårt samfunn. De satser på nasjonale forrædere, som til alle tider slik inntar den gift som kalles forakt for eget land .. Slik har det alltid vært.
De som velger åpent forræderi, som utfører terroraksjoner og andre forbrytelser rettet mot vårt samfunns sikkerhet, mot vårt udelelige territorium, vil bli holdt til ansvar etter loven. Men vi vil aldri begynne etterligne [?] regimet i Kiev og de vestlige elitene, som driver heksejakt på den gamle måten. Vi vil ikke gjøre opp regning med dem som bare sviktet fedrelandet, la det forbli i deres egen samvittighet. La dem leve med det selv. Det viktige er at folk, russiske borgerne, selv gir dem sin moralske vurdering. Vi er alle stolte av at vårt flernasjonale folk (applaus) med overveldende flertall har inntatt en prinsipiell holdning til den militære spesialoperasjonen. De har forstått betydningen av det vi gjør. De støtter det vi gjør for å forsvare Donbass. I denne støtten ser vi fremfor alt ekte patriotisme, en følelse som historisk er karakteriserende for vårt folk.
[Her følger mange og lange takksigelser. De er lesverdige og rørende, og mottas med stående ovasjoner og et minutts stillhet for de falne. Presidenten presenterer så planer for videre reformer i Russland under nye globale samværsformer. De er svært viktige og interessante, men utelates i hovedsak her, for korthets skyld].
Ærede kolleger: Vesten har åpnet ikke bare en militær front mot oss, men også en informasjonsfront og ikke minst en økonomisk front. Men Vesten har ikke oppnådd noe som helst, ikke noe sted. Vesten vil heller ikke oppnå noe (applaus). Og ikke bare det: De som initierte sanksjonene, rammer bare seg selv. De har fremprovosert prisvekst, tap av arbeidsplasser, bedriftsnedleggelser og energikrise i sine egne land. Og de forteller sine borgere, det hører vi jo, at russerne har skylden for alt.
Hvilke metoder bruker de mot oss, i denne sanksjonsaggresjonen? De forsøker å bryte produksjons- og handelsforbindelser med russiske selskaper. Våre finansielle institusjoner ble koblet fra kommunikasjonskanalene for å knuse vår økonomi. De nekter oss adgang til eksportmarkedene for å redusere inntektene våre. Det er tyveri av våre valutareserver, det er forsøk på å velte vår rubel for å fremprovosere ødeleggende inflasjon.
Jeg gjentar: Sanksjoner mot Russland er bare et middel. Som de vestlige lederne selv erklærer, og jeg siterer: Målet er å påføre våre borgere lidelse. Påføre lidelse. Det er slike humanister de er. De vil ha våre landsmenn til å lide, for derved å destabilisere vårt samfunn fra innsiden.
Men de forregnet seg. Den russiske økonomien og styringssystemene viste seg mye mer solide enn de vestlige lederne hadde antatt. Takket være samarbeid mellom regjeringen, parlamentet, statsbanken, [de guvernørstyrte] regionene, og resten av næringslivet og fagforeningene, lyktes det oss å styrke økonomien. Vi forsvarte befolkningen, sikret arbeidsplassene, vi unngikk varemangel i markedet, inkludert alle nødvendighetsartikler, vi støttet finansinstitusjonene og styrket entreprenører som satser sine midler i egne bedrifter, det vil si i landets utvikling. Vi etablerte allerede i mars i fjor en tiltakspakke for næringslivet og økonomien, i størrelsesorden én billion rubler (1012rubler =NOK 138 milliarder).
Jeg vil gjerne gjøre oppmerksom på at dette ikke er [inflasjonsdrivende] emisjonspolitikk, langt derifra. Her hos oss gjøres alt opp på en solid markedsbasis. Etter tallene fra budsjettåret 2022 gikk det nasjonale bruttoproduktet ned – Mikhail Ivanovitsj her (Trinoga, leder av presidentadministrasjonens sekretariat) ringte meg og spurte om ikke jeg kunne offentliggjøre disse tallene! Men hvorfor det? Tallene ble offentliggjort i går, tror jeg, tallene er riktige, alle frister er holdt, alt går etter planen. Dere husker at Vesten spådde oss en økonomisk nedtur på 20-25 prosent for fjoråret? Det nasjonale bruttoproduktet for 2022 gikk ned med 2,1 prosent. Det er våre ferskeste tall. Dessuten minner jeg om at det i februar-mars 2022 ble spådd at russisk økonomi ville gå helt overende. Det russiske næringslivet har restrukturert logistikken og styrket samarbeidet med ansvarlige, forutsigbare handelspartnere. Og slike er det mange av. I verden som helhet er slike i flertall.
Jeg bemerker at andel rubler i mellomstatlige betalingsoppgjør doblet seg ved utgangen av 2022 sammenlignet med desember 2021, og endte på en tredjedel. I valutaoppgjør med vennligsinnede land er andelen over halvparten av volumet. Vi vil også fremover sammen med våre vennligsinnede handelspartnere arbeide for å danne stabile, sikre betalingssystemer, uavhengige av dollar og andre vestlige reservevalutaer, som ved en slik politikk fra de vestlige eliter og styresmakter nødvendigvis må tape sin universelle karakter. De gjør det selv, med sine egne hender. Det er ikke vi som reduserer våre oppgjør i dollar eller i såkalt universelle valutaer. De gjør det selv, med sine egne hender.
Vi har et slikt fast uttrykk: Heller kanoner enn smør! Landets forsvar er naturligvis blant de viktigste prioriteringer, men når vi løser slike strategiske oppgaver på dette feltet, bør vi unngå å gjenta fortidens feil. Vi må ikke ødelegge vår egen økonomi. Vi har alt som behøves for å finansiere sikkerheten, og alt som trengs av betingelser for overbevisende utvikling av landet. Det er etter denne logikken vi handler, og slik vil vi fortsette (applaus).
Mange grunnleggende, nasjonale, sivile bransjer har klart seg uten reduksjoner siden i fjor, men har tvertimot økt produksjonen. Boligbyggingen nådde i fjor for første gang en million kvadratmeter.
Når det gjelder landbruksproduksjonen, så nådde den i fjor en tosifret prosentvis økning. Takk skal dere ha! Jeg bøyer meg i støvet for jordbrukerne (applaus). Våre bønder høstet rekordstore avlinger i fjor, over 150 millioner tonn korn, inkludert over 100 millioner tonn hvete. Ved slutten av dette jordbruksåret, det vil si før utgangen av juni 2023, vil vi kunne drive den totale korneksporten opp i 55-60 millioner tonn. Ennå for 10-15 år siden ville dette blitt oppfattet som et eventyr for barn, et helt uoppnåelig mål. Om dere husker, for ikke så lenge siden, og noen husker det vel: Under tidligere visestatsminister og landbruksminister [pause] [Vladimir Nikolaievitsj Sjtsjerbak 1999-2000, ombeskikket da Putin vant presidentvalget] var totalavlingen omtrent 60 millioner tonn korn, og nå blir det 55-60 millioner tonn bare til eksport!
Jeg er helt overbevist om at vi har alle muligheter til lignende gjennombrudd på andre produksjonsområder. Vi satte ikke arbeidsplassene overstyr, vi oppnådde tvert imot lavere arbeidsløshet. Dette året! Stilt overfor slike vanskeligheter fra alle kanter! Arbeidsmarkedet er nå mer komfortabelt enn det var tidligere. Husker dere? Før pandemien var arbeidsløsheten på 4,7 prosent. Nå er det 3,7 prosent, så vidt jeg husker. Et historisk minimum. Jeg gjentar: Russland har overvunnet de økonomiske risiki. Overvunnet.
Mange av disse prøvelsene var vanskelige å forutse [og planlegge for]. Vi ble nødt til å ta dem på sparket, for å si det slik, ettersom de kom. Både på statlig nivå og i forretningslivet ble beslutningene tatt i maksimalt operativ modus. Jeg merker meg at privat initiativ her spilte en en enorm rolle. Små og mellomstore bedrifter. Det må vi ikke glemme. Vi unngikk tapsbringende administrativ regulering og forskyvning av økonomien i retning staten.
En viktig detalj: Reduksjon i produksjonen ble registrert bare i andre kvartal 2022. I tredje og fjerde kvartal var det igjen vekst, en oppgang.
Vi er faktisk inne i en ny vekstsyklus i økonomien. Etter ekspertenes vurdering er veksten i ferd med å anta en kvalitativt ny karakter. Globale markeder rykker frem i første rekke, inkludert ATR – regionene i Asia og ved Stillehavet. Vårt eget indre marked, hjemmemarkedet. Den vitenskapelige og teknologiske arbeidskraftsutvikling. Ikke forsyne utlandet med råvarer, men egen produksjon av varer med en forhøyet merverdi [foredlingsindustri]. Dette vil avdekke Russlands enorme potensial i alle bransjer og på alle områder. Allerede i år prognoserer vi en stor nasjonal økning i etterspørsel.
Jeg er overbevist om at våre selskaper vil utnytte denne muligheten til å øke produksjonen, i trygg forvissning om at de kan fylle nisjer som er åpnet, eller som vil åpne seg, for de mest etterspurte varer, etter at vestlige selskaper har trukket seg ut. Nå ser vi bildet i hele dets fylde. Vi se ser de strukturelle problemene vi må løse, innen logistikk, teknologi, finans og bemanning. Vi har snakket veldig mye, veldig lenge, om behovet for å endre økonomiens struktur her hjemme. Og akkurat nå er disse strukturendringene en livsnødvendighet. Dét forandrer saken – til det bedre. Vi vet hva som er uomgjengelig nødvendig å gjøre for offensivt å sikre Russlands suverene, selvstendige og uavhengige utvikling på tross av hvilke som helst ytre påtrykk og trusler, og med en pålitelig sikkerhetsgaranti for statens interesser.
Jeg vil gjerne understreke at betydningen av og hensikten med det vi gjør, er å tilpasse oss til den aktuelt pågående situasjon. Det strategiske mål er å heve vår økonomi utover nye grenser. Alt forandrer seg nå, og det forandrer seg svært, svært fort. Dette er ikke bare en utfordringenes tid, men også en mulighetenes tid. Slik er det virkelig. Og hvordan vi skal leve i fremtiden, det avhenger av hvordan vi løser disse oppgavene. Vi må fjerne, utrydde alskens interdepartementale motsetninger, formaliteter, misforståelser, misoppfatninger, misfornøydheter, skuffelser, fornærmelser, fortielser og lignende tøv. Alt for saken, alt for resultatet. Vi må sikte oss inn mot målet.
Vellykket oppstart av nye selskaper, små, familiebaserte bedrifter, det er allerede en seier. Åpning av moderne fabrikker og mange kilometer nye veier, det er også en seier. En ny skole, en ny barnehage: Det er en seier. Vitenskapelige oppdagelser og teknologiske fremskritt er selvfølgelig også en seier. Et bidrag fra den enkelte til det felles mål. Det er dét det handler om (applaus).
I hvilke retninger skal vi sikte inn samarbeidet mellom staten og næringslivet i regionene? Vi skal for det første utvide lovende ytre forbindelser, nye logistiske korridorer. Det er allerede fattet beslutning om å forlenge motorveien Moskva-Kazan til Jekaterinburg [i Ural], med forlengelse til Tsjeljabinsk og Tjumén [i vest-Sibir]. På litt lenge sikt ser vi Irkutsk [ved Baikal], og Vladivostok [ved Stillehavet]. Med avkjørsler ned til Kasakhstan, Mongolia og Kina, og dessuten ved å utvide den økonomiske kontakten med markedene i Sør-Asia. Vi vil bygge ut havnene ved Svartehavet og Azov-havet. Særlig oppmerksomhet vil vi vie den internasjonale korridoren nord-sør. Allerede i år blir det lettere for større skip, som ikke stikker dypere enn 4,5m, å trafikkere Volga/Kaspi-kanalen. Dette åpner nye ruter for kommersiell kontakt med India, Pakistan, Iran, landene i Midtøsten [og Sentral-Asia]. Etterhvert vil vi utvide denne korridoren ytterligere.
Dessuten har vi planer om hurtigmodernisering av de østgående jernbanestrekningene Transiba og Bama [gjennom Sibir mot Stillehavet og Kina], og planer for ytterligere å kommersialisere Nordøstpassasjen. Det er ikke noe vi gjør bare for økt godstransport, men enda viktigere, fordi det muliggjør en fellesnasjonal innsats for å utvikle [og befolke] Sibir, Arktis og Det fjerne østen [Øst-Sibir mot Stillehavet].
[På dette punktet i talen følger en lengre redegjørelse for regjeringens moderniseringsreformer og infrastrukturelle fremtidsplaner på alle viktige områder, mest myntet på hjemmemarkedet og utelatt her, men godt motatt i salen].
[…] Og på dette punktet, ærede kolleger, vil jeg gjerne ta dere med på en liten filosofisk digresjon. Vi husker hvilke problemer og ubalanser den sene sovjetiske økonomien råket ut for. Etter at Sovjetunionens planøkonomiske system under nittitallets kaotiske betingelser brøt sammen, forsøkte vi å skape en økonomi basert på markedskrefter og privat eiendomsrett. Og dét var vel, vidt forstått, rett og riktig. Vesten tjente som eksempel i mangt. Vi hadde jo vestlige rådgivere her, som dere vet, i bøtter og spann. Det var tilstrekkelig, tenkte man, rett og slett å kopiere deres modeller. Og de kranglet jo seg imellom, som dere husker, europeerne og amerikanerne, om hvordan de best kunne utvikle russisk økonomi.
Og hva ble resultatet? Vår nasjonale økonomi begynte i stor grad å orientere seg mot Vesten, og dertil, primært som kilde for råvarer. Det var ulike nyanser, naturligvis, men overveiende som leverandør av råvarer. Årsakene til dette er også forståelige. Det nye russiske næringslivet var i sin vorden helt naturlig ute etter å tjene penger, som alle næringsliv i alle land til alle tider, fortrinnsvis rask og lett tilgjengelig fortjeneste [der forholdene tillater dét, som de gjorde i Russland].
Og hva førte det til? Til salg av ressurser, olje, gass, metaller og skog. Få var de som falt i tanker om langsiktige investeringer – kanskje var det heller ikke mulig. Andre, tyngre og vanskeligere bransjer hadde derfor en svak utvikling [gjennom nittitallet]. For å bryte denne uheldige tendensen krevdes det mange år, det ser vi jo gjennom alle de regjeringer vi har hatt. Det var nødvendig å etablere et velfungerende skattesystem og sikre omfattende statlige investeringer [på de infrastrukturelle virksomhetsområdene som på kort sikt er lite rentable for private, men uunnværlige for landets utvikling]. Vi oppnådde virkelige, synlige endringer. Vi har et resultat.
Imidlertid må vi huske under hvilke omstendigheter vår storindustri utviklet seg. Teknologien var i Vesten. Rimelige finansielle kreditter og gode avsetningsmarkeder, de var også i Vesten. Som rimelig kan være fløt vår kapital også dit. I strie strømmer. I stedet for å utvide produksjonen, i stedet for å investere i teknologi og utstyr, i stedet for å skape nye arbeidsplasser, her hos oss, i Russland, ble vår kapital dessverre i stor grad sløst bort på herregårder, yachter og prakteiendommer. Senere begynte de i noen grad, det er sant, å investere i utvikling, men i den første perioden gikk alt dit, til forbruk, i strie strømmer. Og der hvor det er rikdom, der er naturligvis barna, deres utdannelse, der er deres liv og deres fremtid. Det var meget vanskelig, praktisk talt umulig, for staten å bremse eller stanse en slik utvikling. Vi levde jo under det frie markeds paradigme.
Den siste tids hendelser viser oss svært overbevisende at bildet av Vesten som en trygg havn og et asylmottak for kapitaler, var en hildring, en forfalskning. De som ikke forsto dette i tide, de som betraktet Russland kun som en inntektskilde, og planla et liv i Vesten, de tapte stort. Der ble de ganske enkelt plyndret. Selv lovlig opptjente penger ble beslaglagt. Jeg sa en gang, i spøk, og mange husker det vel, i en henvendelse til russisk forretningsliv: Dere kommer til å plages med å måtte svelge støv, der dere løper i korridorene mellom byråkrater og rettsinstanser for å redde pengene deres. Og akkurat slik gikk det (applaus).
Og nå skal jeg legge til en svært viktig detalj: Ingen alminnelige borgere av dette landet, tro meg, ingen syntes synd på dere da dere ble fratatt kapitalen deres i vestlige banker! (applaus og latter). Folk syntes ikke synd på dem som ble fratatt yachter og slott i utlandet. I diskusjonen rundt kjøkkenbordet var det nok mange som husket privatiseringen på nittitallet, da svære bedrifter skapt av folket gikk under hammeren for knappenåler og glansbilder, og husker den prangende, påtrengende luksus som de nye elitene flotttet seg med.
Det er også viktig å huske at Vesten i alle årene etter Sovjetunionens sammenbrudd forsøkte å svi av de post-sovjetiske statene, og særlig: én gang for alle kvitte seg med den siste gjenværende rest av vårt historiske territorium som stat. De oppmuntret og kastet utenlandske terrorister etter oss langs grensene, provoserte frem regionale konflikter, de ignorerte våre nasjonale interesser og brukte økonomiske tvangsmidler og press.
Den russiske storindustrien – det er derfor jeg sier dette – storindustrien svarer for strategiske bedrifter, for arbeidskollektiver på mange tusen mann, de definerer de sosioøkonomiske forholdene i mange regioner. Så tingenes tilstand er svært truende og farlig hvis eierne og lederne av slike storbedrifter står i et avhengighetsforhold til regjeringer som fører russiskfiendtlig politikk. Det er farlig for landet. En slik tingenes tilstand er utålelig (applaus).
Ja – alle har et valg. Noen vil foretrekke å leve til sine dagers ende i en beslaglagt villa med blokkerte konti, eller finne seg et lunt mindre rede et lite sted i utlandet. Det er deres valg. Vi forfølger ikke slike. Men det er på tide å forstå, at slike russere i Vesten var og forblir annenrangs fremmede, som man kan behandle etter forgodtbefinnende. Penger, forbindelser, kjøpte titler, grever og baroner og borgermestre, det spiller ingen rolle. Der er de annenrangs.
Men de har også et annet valg (applaus og latter). Å stå sammen med fedrelandet. Arbeide med sine landsmenn. Ikke bare starte nye bedrifter, men forandre livet rundt seg. I byer, landsbyer, i sitt land. Og slike bedriftsledere, slike forretningslivets krigere – og dem har vi mange av – de er fremtiden til Russlands økonomi. Alle må forstå at kilden til velferd og fremtid legget her og bare her, i det fedrene land, i Russland (applaus).
Da vil vi skape en solid, selvstendig økonomi som ikke skjermer seg for verden, men utnytter alle sine komparative fortrinn. Russisk kapital, penger som er skapt her, må arbeide for landet, for dets utvikling. Nå åpner det seg enorme perspektiver for utvikling av infrastruktur, foredlingsindustri, nasjonal turisme, og mange andre bransjer. Jeg vil gjerne at de lytter, som har støtt på Vestens rovgriske ulvemanerer: Å prøve å løpe rundt med utstrakt hånd, å fornedre seg for å få tilbake disse lusne pengene, er meningsløst. Særlig nå, når dere endelig ser hvem dere har med å gjøre. Det hjelper ikke å klamre seg til fortiden, forsøke å saksøke, ettersøke. Nå gjelder det å bygge opp livet og arbeidet på nytt. Så meget mer som dere er sterke karakterer. Jeg henvender med til bedriftslederne. Jeg kjenner mange av dere, personlig og over mange år. Sterke folk som har gått en vanskelig vei gjennom livet. Åpne nye prosjekter, tjen penger, invester i Russland. Invester i bedrifter og arbeidsplasser. Hjelp skoler, universiteter, vitenskap, helsevesen og kultur. Dere vil se at dere forøker deres kapital, dere vil se at dere får folkets takknemlige anerkjennelse, i generasjoner fremover. Staten og samfunnet vil ubetinget støtte dere (lang, stående applaus).
Vi får ta denne applausen som en hilsen med på turen for et forretningsliv som sender pengene den rette veien. Ærede kolleger: Russland er et åpent land. Og dessuten en selvskapt distinkt sivilisasjon. I denne påstanden er det ingen pretensjon om eksklusivitet og forrang. Men denne sivilisasjonen er vår. Dét er det viktige. Vi har arvet den fra forfedrene og vi må ta vare på den for våre etterkommere og levere den videre. Vi vil utvikle samarbeidet med våre venner, med alle som er klare til felles arbeid. Vi vil tilegne oss alt det beste, men bygge først og fremst på vårt eget potensial, den kreative energien i det russiske samfunnet, på våre egne tradisjoner og verdier.
Her vil jeg si et ord om vår folkekarakter: Man har alltid [blant annet gjennom litteraturen] kjent russerne som storsinnede, barmhjertige og medlidende. Dagens Russland gjenspeiler fullt ut disse trekkene i seg selv. Vi vet hva vennskap er, vi holder vårt ord. Vi svikter ingen og støtter i tunge stunder. Uten å tenke oss om kommer vi den til unnsetning, som har havnet i ulykke. Alle husker hvordan vi under pandemien (som de første, faktisk) bidro med hjelp til noen europeiske land, Italia for eksempel, i de første og vanskeligste ukene av Covid-utbruddet. Det passer også å minne om den hjelp vi yter Syria og Tyrkia etter jordskjelvet. Nettopp det russiske folket er grunnlaget for landets suverenitet, det er maktens kilde, det gir urokkelige friheter og rettigheter som er garantert av konstitusjonen. Dem gir vi aldri fra oss (applaus).
I denne forbindelse minner jeg om at lokalvalgene i september i år, og presidentvalget i 2024 vil bli gjennomført i strengt samsvar med loven, i samsvar med alle demokratiske og konstitusjonelle prosedyrer. Det vil alltid være ulike tilnærminger til løsning av oppgaver. Men våre politiske partier er konsoliderte og samlet om det viktigste. Det viktigste er landets sikkerhet, folkets velferd, suverenitet og nasjonale interesser. Jeg vil takke dere for denne ansvarlige og faste posisjonen, og minne dere om noen ord fra patrioten og statsmannen Pjotr Arkadievitsj Stolypin [russisk statsminister fra 1906 til han ble skutt under et besøk i Kiev-operaen i 1912]. Ordene ble uttalt i Statsdumaen for over hundre år siden, men de passer fullt ut i dagens situasjon. Han sa: «Når det gjelder Russlands sikkerhet må vi alle forene og omforene våre anstrengelser, våre forpliktelser og rettigheter, for å støtte én historisk høyere rettighet: Russlands rett til å være sterkt (stående applaus).
[Her utelater vi et avsnitt av talen, som handler mer om indrepolitiske saker, og går videre til det avsluttende avsnittet, der presidenten vurderer aktuelle utenrikspolitiske og militære spørsmål].
Så noen ord om situasjonen rundt oss. I begynnelsen av februar i år lød en erklæring fra NATO, nærmest med et krav til Russland (som de formulerer det) om å «vende tilbake» til avtalen om offensive angrepsvåpen, inkludert adgang til inspeksjon av våre kjernefysiske forsvarsobjekter. Jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle dette, et slags absurd teater? Det er kjent for oss at Vesten samarbeider direkte med regimet i Kiev om [drone-] angrep mot basene for vårt strategiske flyvåpen. Dronene som ble brukt for disse angrepene ble utrustet og modernisert for dette formålet i samarbeid med spesialister fra NATO. Og etter det vil de nå inspisere våre forsvarsanlegg? Under moderne forhold i våre dager, lyder dette som en slags tullprat.
De lar ikke oss gjennomføre fullverdige inspeksjoner av deres installasjoner etter den samme avtalen. Våre stadig gjentatte begjæringer om inspeksjon av dette eller hint objekt hos dem, står ubesvarte. De avslår på et formalistisk grunnlag, og vi får ikke anledning til å inspisere noe som helst på den siden [av havet]. USA og NATO snakker rett ut om at deres mål er å påføre Russland et strategisk nederlag. Og nå vil de reise rundt på våre forsvarsanlegg, til og med de nyeste, som om alt var ved det gamle? For en uke siden, for eksempel, signerte jeg en forordning om å ta i bruk nye landbaserte strategiske komplekser. Og så tror de at de kan komme her og inspisere der? Sånn uten videre?
Med sin kollektive erklæring har alle NATO-landene faktisk signalisert at de ønsker å være en del av denne avtalen om regulering av offensive strategiske våpen. Det ønsker også vi at de blir. Velkommen! Vi mener at tiden for lengst er moden for [utvikling av] denne avtalen. For i NATO er det jo mer enn ett land som har atomvåpen. I tillegg til USA har både Frankrike og Storbritannia atomvåpen. Disse våpenarsenalene utvikles og forbedres, og de er også innsiktet mot oss. De siste uttalelsene til lederne deres bekrefter det. Vi har ikke rett til ikke å ta dette i betraktning. Spesielt i dag.
Den første avtalen om offensive strategiske våpen ble inngått bare mellom USA og Russland i 1991, under helt andre forhold, i en tid med avspenning og styrket tillit mellom oss. I det følgende økte vårt samarbeid til et nivå der USA og Sovjetunionen erklærte at vi ikke lengre anså hverandre som motstandere. Kjempefint, alt var bra. Den aktuelle avtalen, fra 2010, inneholder det aller viktigste punktet, om sikkerhetens udelelighet og en direkte kopling mellom offensive og defensive strategiske våpen. Alt dette er for lengst glemt, som dere vet [smiler]. USA gikk ut av PRO-avtalen [om rakettskjold]. Alt dette er i fortiden. Forholdet mellom oss ble dårligere, og det er svært alvorlig. Det er fullt og helt USAs ansvar.
Umiddelbart etter Sovjet-unionens sammenbrudd gjorde nettopp USA en ny gjennomgang av resultatene av andre verdenskrig. [De ville ha] en verden basert på Amerika. Der det bare er én sjef, én herre. For å oppnå dette, begynte de brutalt å ødelegge det grunnlaget for sameksistens som ble nedfelt etter slutten av andre verdenskrig. For å viske ut alt som var avtalt på Jalta [1943] og i Potsdam [1945]. Skritt for skritt ødela de den verdensordningen [som var et resultat av krigen], ødelegge sikkerhetsordninger og våpenkontroll. De planla og gjennomførte en hel serie kriger over hele verden [etter 1991]. Og alt med bare ett mål: Å knuse arkitekturen i de internasjonale forbindelser etter Sovjetunionens sammenbrudd. Dette er ikke bare en talemåte. Det er akkurat slik det foregår her i verden. Etter at Sovjetunionen brøt sammen, har USA systematisk og hele tiden tilstrebet dominans over hele kloden, uten å ta hensyn til Russlands eller andre lands interesser.
Verden har naturligvis forandret seg siden 1945. Det utvikler seg raskt nye sentre for makt og innflytelse. Detter en naturlig prosess som man ikke kan ignorere. Men det som ikke kan tillates, er at USA har begynt å omkalfatre verden under sitt hegemoni helt og holdent, og egoistisk, under sine egne interesser. Nå har NATOs representanter og ledere begynt å gi signaler som i sitt vesen har ultimatums form. Dere, der i Russland: Utfør! Det er jo avtalt! For eksempel avtalen om SNV: Ubetinget! Utfør! [SNV=New START III-avtalen om «videre reduksjon og begrensning av offensive strategiske våpen» fra 2010]. Og vi, sier de, vil oppføre oss som det passer oss.
Som om det liksom ikke er noen forbindelse eller sammenheng mellom New Start III og konflikten i Ukraina, eller med andre fiendtlige handlinger fra Vesten mot oss. Som det liksom er noen forbindelse mellom Start-avtalen og Vestens høyrøstede trusel om å påføre oss et strategisk nederlag!
Dette er enten toppmål av hykleri og kynisme eller bunnmål av idioti. Men du kan ikke kalle dem idioter, for dumme er de ikke. De vil påføre oss et strategisk nederlag og samtidig snuse litt i våre kjernefysiske forsvarsanlegg! I denne forbindelse ser jeg meg i dag nødsaget til å erklære at Russland stanser sin deltakelse i avtalen om offensive strategiske våpen (applaus). Jeg gjentar: Vi går ikke ut av avtalen, vi stanser bar vår deltakelse i den. Men før vi igjen vil delta i diskusjoner på dette området, må vi klagjøre for oss selv: Hva er det de har til hensikt, disse landene i alliansen, som Storbritannia og Frankrike? Hvordan skal vi ta deres strategiske arsenaler i betraktning? Altså alliansens aggregerte arsenal. De har jo nå ved sine erklæringer meldt seg som deltakere i denne prosessen. Gud skje lov! Vi er bare for. Slipp dem inn!
Bare at nå nytter det ikke lenger å lyve for alle om alt. Det nytter ikke lenger å bare late som om man er tilhenger av fred og Resett! Vi vet jo hva dere har i lommene, hva dere har under neglene [dvs. vi kan dere utenat]. Vi vet jo at datostemplene utgår på militær anvendelse av enkelte typer kjernefysisk ammunisjon i USA. Og vi vet at enkelte ledere i Washington allerede begynner å tenke på muligheten av reelle prøvesprengninger. Om dette har vi sikker informasjon. Ikke minst i lys av det vi vet om at USA nå utarbeider nye typer atomvåpen [og derfor trenger å utføre prøvesprengninger, hvilket foreløpig er forbudt etter Prøvestansavtalen av 1963/1996]. Slik informasjon har vi.
I denne situasjonen vil Russlands forsvarsdepartement og Rosatom [russisk statlig kjernefysisk forskningsinstitutt] få beskjed om å sikre at Russland er rede til å foreta forsøk med kjernefysiske våpen. Som de første vil vi naturligvis ikke gjøre dette. Men hvis USA foretar prøvesprengninger, så vil også vi gjøre det. Ingen må nære farlige illusjoner om at den globale strategiske paritet kan ødelegges.
[Talen avslutter med appell om forsvarsvilje, takk for innsats og for alminnelig folkelig støtte i en vanskelig tid, hvorpå Nasjonalsangen avsynges av forsamlingen.]
Paranoid med eller uten grunn?
Av Lars Birkelund - 1. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/paranoid-med-eller-uten-grunn/
(Refusert av Klassekampen).
Norske medier og politikere holder narr av Putin fordi han sier at Vesten ønsker å ødelegge Russland. Men gir egentlig NATO og EU-landenes politikk gjennom de siste 30 åra russerne grunn til å tro noe annet?
Har Vesten noen gang tatt hensyn til Russlands bekymringer når det gjelder opprustning, NATO-utvidelser, støtte til separatister inne i Russland, diverse vestlig-støttede ‘revolusjoner’ i Øst-Europa, der Russland-fiendtlige regjeringer har blitt installert, særlig den i Ukraina i 2014? Og hva med NATO-lands kriger mot land som Syria, der Russland har en av få militærbaser utenfor Russland?
NATOs bidrag til å splitte opp Jugoslavia på 1990-tallet fikk mange russere til å frykte at NATO ville gjøre det samme med Russland og mange i USA/Vesten har sagt mer eller mindre i klartekst at de ønsker det, som Dick Cheney og Zbigniew Brzeziński. Har det som har skjedd siden 1990-tallet gitt russerne grunn til å senke skuldrene?
Det grunnleggende problemet, slik jeg ser det, er den typiske vestlige mentaliteten, som går ut på at ‘vi’ kan stille krav til Russland og andre mens de ikke kan stille krav til ‘oss’. Det er en hovmodig, arrogant og imperialistisk mentalitet. En arv fra da NATO-landene hadde kolonier over store deler av verden. En arv som er i ferd med å bli en byrde for Vesten.
Staten skaper problemer som bare staten kan løse
Av Halvor Næss - 1. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/staten-skaper-problemer-som-bare-staten-kan-lose/
Av professor og overlege Halvor Næss.
Mitt hodet har i noen år vært fylt med antistatlig tankegods. Dette skjøt fart i mars 2020 da det ene landet etter det andre stengte ned i et forsøk på å stoppe Covidpandemien. Jeg har lenge undret meg over hvorfor vi har stater særlig sett i lys av at mennesker gjennom tidene har vært frihetsorienterte og fordi velstand følger av frie aktørers prøving og feiling på markedet koordinert av prismekanismene uten behov for en sentral stat. Menneskeheten har eksistert i over 200.000 år. De første byene med opptil flere tusen innbyggere oppsto for 8-10.000 år siden, men den første staten så dagens lys i Mesopotamia først for 5000 år siden. De opprinnelige statsdannelsene rundt i verden ser ut til å ha hatt minst tre forutsetninger: kornproduksjon, slaver og skrivekunst. Kornproduksjon var en forutsetning for beskatning av bøndene, slavesoldater befestet elitens maktposisjon og skriftspråk bidro til rasjonell kontroll av beskatning og befolkning.
Typisk for den historiske utvikling har vært at nye gjennombrudd i kommunikasjons og informasjonsteknologi først har ført til frihet, økonomisk vekst og kulturell blomstring. Etter noen hundre år har staten lært seg å utnytte den nye teknologien for kontroll av befolkningen og økonomiske aktiviteter og innført despoti som til slutt rakner.
Denne utviklingen skjedde i Mesopotamia etter oppfinnelsen av skriftspråket. Det samme skjedde i Hellas og Romerriket etter oppfinnelsen av alfabetet. Først hadde Hellas en periode med økonomisk vekst og kulturell blomstring. Den romerske republikk opplevde økonomisk vekst, men så etablerte despotiet seg i form av det romerske keiserdømmet som til slutt gikk under.
Innførsel av papir for nesten tusen år siden i Europa revolusjonerte informasjonsteknologien blant annet i de italienske bystatene med økonomisk vekst og kulturell blomstring etterfulgt av despoti.
Oppfinnelsen av boktrykkerkunsten startet økonomisk vekst og mangfoldig kulturell utvikling i Nordvest-Europa. Despoti i form av enevelde etablerte seg så, men ikke i England hvor den industrielle revolusjon tok av på 1800 tallet.
Nå representerer datateknologien en ny revolusjon. Den har ført til økt kommunikasjon blant folk og forenklet mange økonomiske aktiviteter i stor grad, men vi ser dessverre at staten på nytt utnytter framskritt i informasjonsteknologi og innfører despotiske reguleringer. Håndteringen av Covidpandemien lærte oss at datateknologien gjorde det mulig å stenge ned sivilsamfunnet i strid med etablerte anbefalinger for håndtering av luftveispandemier fra før mars 2020. Dette ville vært umulig for bare 20 år siden. Det er all grunn til å frykte at staten vil benytte datateknologien i framtiden til å innføre digitale penger, sosiale sertifikat og økende despotiske reguleringer av både økonomisk aktiviteter og mellommenneskelige interaksjoner blant annet begrunnet av den såkalte klimakrisen. Historien viser at det er slik staten fungerer, og til slutt kollapser den.
Hvorfor har innbyggerne gjennom tidene sjelden reist seg i opprør når staten etablerer seg og med tiden innfører despotisk styre? En mulig forklaring er at denne utviklingen går langsomt og nesten umerkelig fra generasjon til generasjon. Andre muligheter er at staten benytter seg av splitt og hersk teknikker av befolkningen (for eksempel arbeidere mot kapitalister) eller «kjøper» befolkningen med «brød og sirkus». Fordi staten har monopol på vold kan den tilby tjenester som ikke er tilgjengelig mellom frivillige aktører. Eksempler er subsidier, reguleringer, monopol og overføringer som gjør det mulig for noen å leve på bekostning av andre. Big Pharma er et typisk eksempel. Uten statlige reguleringer ville det ikke være mulig for Big Pharma å oppnå eventyrlig profitt på bekostning av skattebetalerne gjennom salg av Covidvaksiner. Frykt, fiktiv eller ikke, er et viktig instrument for statens maktposisjon. Det har vi sett under håndtering av Covidpandemien og den angivelige klimakrisen. I vår tid har staten et jerngrep på befolkningen gjennom velferdsstaten inkludert alderspensjon og fiatpenger som gjør sparing til alderdommen vanskelig på grunn av inflasjon.
Her vil jeg drøfte enda en mulighet til statens sterke forskansning. Den moderne stat er ofte definert som en institusjon med monopol på vold innenfor et avgrenset territorium. Banditter har eksistert til alle tider, men organisert kriminalitet som for eksempel mafiaen er avhengig av staten. Det er flere grunner til det. For det første eier staten offentlige områder hvor alle kan oppholde seg og hvor staten har ansvar for ro og orden. Sammenlignet med private områder er det mye mer kriminalitet på offentlige steder. Det er for eksempel lite kriminalitet på kjøpesentra da eierne sørger for ro og orden ved hjelp av private vektere. Offentlige områder gir derfor kriminelle aktører et utgangspunkt for sine virksomheter. For det andre begrenser staten hvor langt private kan gå i å forhindre eller eventuelt avstraffe kriminelle på privat grunn. For det tredje åpner statlige reguleringer for store profittmuligheter på ulovlig handel. Narkotikahandel har bidratt til sterk vekst av organisert kriminalitet. Alkoholforbudet i USA førte til vekst av mafiabevegelsen. For det fjerde fører organisert kriminalitet og statlige begrensninger av privat kriminalitetsbekjempelse til at det er etterspørsel etter offentlig politi og rettsapparat. For staten og organisert kriminalitet er dette en vinn-vinn situasjon. Statlige reguleringer åpner for stor profitt på ulovlige aktiviteter for organisert kriminalitet, og det oppstår et behov for statlige institusjoner som skal sørge for ro og orden.
Ovenstående bidrar til aksept for staten i samfunnet, men det er en aksept som følger av at staten gjennom sin maktposisjon skaper problemer som bare staten kan løse. Organisert kriminalitet innebærer en ond sirkel. Det samme gjør fiatpenger. Alle ønsker seg en trygg alderdom og til alle tider har mennesker spart til alderdommen. Dette har nå blitt svært vanskelig etter innføring av fiatpenger som fører til inflasjon, og staten «redder» oss gjennom alderspensjonen. Det betyr at vi har flere onde sirkler som sikrer statens bestående inntil den rakner når despotiske reguleringer blir for overveldende.
Globaliseringen øker risikoen for despotiske reguleringer. En viktig grunn til at despotisk enevelde ikke hindret den industrielle revolusjonen var at Europa var inndelt i mange konkurrerende småstater i motsetning til øvrige områder av verden. EU, NATO, FN og særlig WHO er i ferd med å løse dette problemet for globalistene, men for å bruke et populært ord blant globalistene så er denne utviklingen ikke bærekraftig.
Kina gjenopptar «partnerskapet uten grenser» med Russland
Av Bhadrakumar - 1. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/kina-gjenopptar-partnerskapet-uten-grenser-med-russland/
Besøket til medlem av det politiske byrået i sentralkomiteen til Kinas kommunistiske parti og direktør for kontoret for utenrikssaker ved KKPs sentralkomite, Wang Yi, i Moskva 21.-22. februar har allerede hatt en «sommerfugleffekt» som kan påvirke et mye større og mer komplekst system.
Av M. K. Bhadrakumar.
De to sidene ble enige om å konsolidere og utvikle det omfattende strategiske partnerskapet mellom Russland og Kina for en ny æra, og å fortsette å koordinere sin utenrikspolitiske innsats. Ukrainakrisen, som nå er på et vippepunkt, har ytterligere tippet i Russlands favør, og Kinas diplomati angående gjenoppretting etter pandemien signaliserer en langsiktig opptreden som kan generere et «forutbestemt kaos» i Eurasia og Asia-Stillehavsregionen.
Wang Yi hadde møter med Nikolai Patrusjev, sekretær for Russlands sikkerhetsråd – som koordinatorer av mekanismen for strategiske sikkerhetskonsultasjoner mellom Kina og Russland – og med utenriksminister Sergej Lavrov og president Vladimir Putin.
Det russiske referatet etter møtet sa at «Partene lovpriste det nåværende tilstanden i de russisk-kinesiske relasjonene, som fortsetter å utvide seg dynamisk i sammenheng med skarpe endringer på det internasjonale området… De understreket viktigheten av å ytterligere styrke en tett koordinering av utenrikspolitikken… De gjentok også at det er forgjeves for tredjeland å forsøke å hindre en sunn, dynamisk fremgang i de russisk-kinesiske relasjonene, for å begrense utviklingen av våre land gjennom sanksjoner og andre illegitime midler.»
Wang Yi formidlet til Putin at «Forholdet mellom Russland og Kina har bestått testen i de drastiske endringene i verdensbildet og blitt modent og utholdende, og det står like fast som Taifjellet. (Taifjellet et Kinas hellige fjell, o.a.) Selv om kriser og kaos ofte oppstår, finnes det utfordringer og muligheter samtidig, og dette er dialektikken i historien.»
Han sa at Kina er klar til å samarbeide med Russland «for å opprettholde strategisk besluttsomhet, dyp politisk gjensidig tillit, styrke strategisk koordinering, utvide praktisk samarbeid og forsvare de legitime interessene til begge landene, for å spille en konstruktiv rolle i å fremme verdensfred og utvikling.»
Putin uttrykte sin «varmeste takknemlighet» til Wang Yi for den økende bilaterale handelen (som nådde 185 milliarder dollar i fjor). For Russland er dette en avgjørende livslinje i forhold til sanksjonene. Putin nevnte samarbeid i det internasjonale samfunnet som spesielt viktig «for å stabilisere den internasjonale situasjonen» og understreket at den russiske siden ser fram til et besøk av president Xi Jinping.
Ukrainakrisen var fremtredende i møtet mellom Wang Yi og Lavrov, der Wang fokuserte på Kinas «visjon om de grunnleggende årsakene til Ukrainakrisen» og Kinas tilnærminger til en politisk løsning. Den russiske uttalelsen sa at Lavrov «roste Beijings konstruktive politikk og bekreftet at de to landene i meget høy grad står hverandre nær i sine vurderinger av denne dagsordenen.»
Det kinesiske referatet sa at Putin og Wang Yi «utvekslet grundige synspunkter om Ukraina-spørsmålet. Wang Yi satte pris på Russlands bekreftelse av sin beredskap til å løse problemer gjennom dialog og forhandlinger. Kina vil, som alltid, opprettholde en objektiv og rettferdig holdning og spille en konstruktiv rolle i den politiske løsningen.»
En dag etter at Wang Yi returnerte til Beijing fra Moskva, utstedte Utenriksdepartementet en uttalelse med tittelen «Kinas posisjon om den politiske løsningen av Ukrainakrisen». Antakeligvis hadde Wang Yi informert den russiske siden på forhånd, siden Utenriksdepartementet i Moskva på samme dag ikke nølte med å uttrykke sin hengivenhet til «våre kinesiske venner».
Den kinesiske uttalelsen, uttrykt i prinsipper om nøytralitet, heller tydelig til Russlands fordel. Kjernespørsmålene som Moskva fremhevet i sitt forslag til dialog med NATO og USA i desember 2021 (som sistnevnte ignorerte), blir nevnt i den kinesiske uttalelsen.
Betydningsfullt nok avviste den kinesiske uttalelsen kraftig de ensidige sanksjonene og maksimale presset fra USA og EU mot Russland og Vestens «langarmete jurisdiksjon» mot andre land. Det er ikke rart at de vestlige hovedstedene ser på den kinesiske uttalelsen som å være til Russlands fordel.
Den kinesiske uttalelsen, som ble utstedt på ettårsdagen for de russiske operasjonene i Ukraina, har tatt hensyn til at konflikten har eksistensielle overtoner for Moskva, og Russlands nederlag er rett og slett utenkelig, da det fundamentalt ville endre den globale strategiske balansen mot Kina. Interessant nok er det en spiss referanse i det kinesiske referatet av Wang Yis samtaler med Patrusjev (Russlands høyest rangerte sikkerhetsfunksjonær) til at «Begge sider mente at fred og stabilitet i Asia-Stillehavsregionen bør forsvares fast og at introduksjon av den kalde krigens mentalitet, blokkmotsetning og ideologisk konfrontasjon bør motarbeides.»
Den kinesiske uttalelsen om Ukraina fulgte utgivelsen av to store utenrikspolitiske dokumenter i Beijing på påfølgende dager. Det første datert 20. februar er et frontalangrep på USAs utenrikspolitikk, med tittelen ‘US Hegemony and Its Perils’.
Dokumentet på 4080 ord er en veritabel gjentakelse av tanker og perspektiver som ofte er blitt artikulert i Putins taler og skrifter gjennom den siste 15-årsperioden siden hans berømte tale på sikkerhetskonferansen i München i 2007, hvor den russiske lederen snakket om internasjonale sikkerhetsproblemer i en unipolar verden preget av «én type situasjon, nemlig ett senter for autoritet, ett maktsenter, ett senter for beslutningstaking,» en verden der det er «én herre, en suveren.»
Det andre dokumentet som ble utgitt i Beijing 21. februar har tittelen ‘The Global Security Initiative Concept Paper’. Med 3580 ord legger den ut rammeverk og veiledende prinsipper for kinesisk utenrikspolitikk og understreker prioriteringene for samarbeid i verdenssamfunnet.
Kinesisk utenrikspolitikk skifter gir. Selv om Ukraina-krisen og Taiwan-problemet ikke kan sammenlignes, føler Beijing at svekkelsen av Russland er en viktig del av USAs strategi for å isolere og konfrontere Kina, og derfor kommer utfallet av konflikten i Ukraina til å ha stor betydning for Kina. Et russisk nederlag i Ukraina vil faktisk utgjøre et alvorlig tilbakeslag også for Kina.
Wang Yi’s besøk vitner om at Kina er villig til å styrke solidariteten med Russland på et tidspunkt hvor alle gjenværende håp om å forbedre forholdet til USA er knust, og forholdet er i fritt fall. Wang Yi’s møte med Biden forrige uke på sidelinjen av Münchens sikkerhetskonferanse gikk ikke bra. I mellomtiden rapporteres det at amerikanske tjenestemenn snakker med Taiwans utenriksminister og nasjonal sikkerhetsrådgiver.
President Biden har avvist enhver meklingsrolle for Kina i Ukraina. Alt tatt i betraktning, er sannsynligheten stor for at Kina kan øke sin støtte til Russland. Det store spørsmålet er om dette vil ta form av militær hjelp. CIA-direktør William Burns uttalte forrige uke at «vi er sikre på at den kinesiske ledelsen vurderer levering av dødelig utstyr. Vi ser heller ikke at en endelig beslutning er tatt ennå, og vi ser ikke bevis på faktiske forsendelser av dødelig utstyr.»
I går (27. februar) svarte utenriksdepartementets talsperson Mao Ning ikke direkte på spørsmål om USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver Jake Sullivans advarsel søndag om at det ville være «virkelige kostnader» for Kina hvis landet gikk videre med å gi Russland dødelig hjelp. «USA har ikke rett til å rette anklagende fingre mot forholdet mellom Kina og Russland. Vi godtar ikke tvang eller press fra USA,» sa hun.
Interessant nok valgte også Kreml-talsmann Dmitry Peskov å ikke svare på et tilsvarende spørsmål om hvorvidt Russland hadde bedt Kina om å gi noe utstyr til sin spesielle militære operasjon.
Den kommende Xi Jinpings besøk til Moskva, som sannsynligvis vil finne sted i mars, vil være et definerende øyeblikk. Det er en merkbar følelse av uro i Vesten, ettersom Kinas produksjonskapasitet overgår både USA og Europa kombinert. Russland utsetter det store angrepet i Ukraina i påvente av Xis besøk.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.
China reboots ‘no limit’ partnership with Russia
KRIG: Når vanlige menneskers liv blir misbrukt i politiske og økonomiske interessekamper
Av Susanne Heart - 1. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/krig-nar-vanlige-menneskers-liv-blir-misbrukt-i-politiske-og-okonomiske-interessekamper/
Krigen i Ukraina ses av noen som en krig mellom USA og Russland i forkledning. Andre ser en kamp mellom en unipolar og en multipolar verdensorden. Uavhengig av dette lider mennesker stort.
Vi mennesker ønsker stort sett bare å leve i fred. Vi har det ikke i oss å plutselige finne på å bombe våre naboer inn i død og elendighet. Men hvilke entiteter er det som har slike interesser?
En kjensgjerning er at krig er industri. Dessverre. En industri som går til grunne uten fortsatt økonomiske vekst gjennom stadig mer krig.
Krig er også maktkamp. En maktkamp der stater og etterretning jobber med hemmelige planer og strategier for å oppnå enda mer makt.
For å prøve å forstå historien bak det som skjer i Ukraina i dag, tok jeg en titt innom FN-sambandet sin side. Ut fra informasjonen jeg fant der har jeg laget en slags oversikt over de viktigste punktene i historien.
Selv om bildet som tegnes nok på ingen måte er godt nok balansert eller helt uttømmende, mener jeg likevel at mye av denne informasjonen burde kommet bedre ut til folk – i et mediebilde som er altfor preget av ensidig propaganda.
Det store spørsmålet jeg sitter igjen med er: Hvorfor ble ikke NATO lagt ned etter at den kalde krigen var over og hvorfor presset EU Ukraina ut av sin nøytrale posisjon?
“Ikke en tomme mot øst”
Men først litt fra en sak i VG som beskriver møtet i Moskva i 1990 mellom Mikhail Sergejevitsj Gorbatsjov, Sovjetunionens siste president; og James Addison Baker, utenriksminister i regjeringen til president George H. W. Bush. Det var i dette møtet sistnevnte lovte at NATO ikke skulle utvide seg mot øst. Nåværende president i Russland, Vladimir Putin, mener at NATO har brutt dette løftet 14 ganger og at det nå er nok.
Min oppsummering fra FN-sambandets nettside om Ukraina-krigen:
Krigen som startet i 2014 med et statskupp
Ukraina-konflikten begynte først i 2014 og har foregått på ulike nivåer: mellom grupperinger innad i Ukraina; mellom ukrainske myndigheter og Russland; og mellom NATO og Russland. Det er en konflikt om landområder, makt og sikkerhet, hvor spørsmål knyttet til historie, identitet og folkerett er viktig.
De underliggende årsakene må også ses i lys av forholdet mellom Russland og USA. I dette perspektivet er Russlands handlinger i Ukraina en reaksjon på NATOs utvidelse østover siden Sovjetunionens fall. Planer om et ukrainsk NATO-medlemskap blir sett på av Putin-regimet, som at USA/NATO har gått for langt.
NATO ble opprettet i 1949 på grunn av den kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen. Det ble opprettet militærbaser i medlemsland.
I 1990, året før oppløsningen av Sovjetunionen og dermed slutten på den kalde krigen, lovte USA i et møte i Moskva å ikke utvide NATO “en eneste tomme mot øst”.
Fra 1922 var både Russland og Ukraina deler av Sovjetunionen som ble oppløst i 1991 og Ukraina erklærte seg som en selvstendig stat.
Fram til 1954 tilhørte Krimhalvøya den russiske delen av Sovjetunionen og fortsatt er befolkningen der etnisk russisk. Det er de også i de østlige delene av Ukraina.
Moskva godtok at Krim ble en del av det nye Ukraina, til tross for at flertallet av innbyggerne på Krim var etniske russere.
Da den kalde krigen var over i 1991 burde NATO vært lagt ned.
NATO vokste i stedet kraftig og tok opp i seg mange av de tidligere Sovjetunionen-republikkene. Det betydde flere amerikanske militærbaser rundt Russland.
I 2008 vedtok NATO å jobbe for at Ukraina skulle bli medlem.
Men Ukraina hadde interesse av et godt forhold til begge sine naboer; både Russland og EU. De ville være alliansefri. Dette ønsket ikke EU.
Vest-ukrainerne har vært EU-tilhengere, mens øst-ukrainerne har foretrukket Russland. Altså et splittet land.
EU tilbød deretter Ukraina en avtale som ville føre Ukraina nærmere EU og krevde samtidig at Ukraina da avsto fra økonomisk samarbeid med Russland.
EU-forslaget presset president Viktor Janukovitsj til å måtte velge side selv om landet egentlig ønsket å samarbeide med begge sider og folket var delt.
Det var valget mellom en tilknytning til EU/Vesten eller Russland som skapte krisen i Ukraina. Et ja til presset fra EU ville ført til større avstand til Russland.
Derfor avstod president Janukovitsj fra å undertegne assosieringsavtalen med EU, og gjorde en avtale med Russland i stedet.
EU-tilhengerne demonstrerte i hovedstaden Kiev, hvor flere hundretusen deltok, fra november 2013.
I februar 2014 fjernet parlamentet den demokratisk valgte presidenten Viktor Janukovitsj på ulovlig og udemokratisk vis.
Handlingen defineres som et statskupp siden de folkevalgte ikke fulgte de prosedyrer, og ikke hadde det 3/4 flertall, som grunnloven krever for en slik avgjørelse.
Russland mente at Vesten hadde hjulpet demonstranter – flere av dem nynazister – å avsette den demokratisk valgte presidenten, for deretter senere å få en illegitim, pro-vestlig ledelse i Ukraina, som skrev under på assosieringsavtalen med EU.
Russland reagerte på avsettelsen av Janukovitsj med å ta kontrollen over Krimhalvøya med bruk av væpnede styrker.
Deretter ble det avholdt valg på Krim om å slutte seg til Russland. Nesten alle som deltok, stemte ja. (Et problem det internasjonale samfunnet så med valget var at befolkningen på Krim ikke hadde lov til å ta en slik type avgjørelse på egenhånd?! Er det ikke folket selv som bestemmer i et demokrati?)
I mars 2014 annekterte Russland Krim for å unngå at Krim kunne bli brukt som NATO-base.
Russland ga også støtte til prorussiske opprørere i Donetsk og Luhansk øst i Ukraina, noe som førte til kamper der fra april 2014.
Selv om 17% av innbyggerne i Ukraina var etnisk russiske, ble disse likevel fra 2014 nektet retten å ha russisk som offisielt språk. Det bygget seg opp en fiendtlighet mot den russiske minoriteten i Ukraina.
Vesten innførte sanksjoner mot Russland. Russland reagerte med sanksjoner mot Vesten. USA bidro samtidig med en militær opprustning av det ukrainske forsvaret.
Russland har i praksis blitt innsirklet av amerikanske militærbaser, noe som provoserer og har ført til konflikt.
I desember 2014 vedtok parlamentet at Ukraina skulle gå bort fra sin status som alliansefri og heller jobbe for et NATO-medlemskap.
Den tidligere amerikanske forsvarsministeren, Robert Gates, er blant flere som har uttalt at å inkludere Ukraina og Georgia i NATO «undergraver formålet med alliansen og ignorerer hensynsløst det russerne vurderer som deres vitale nasjonale interesser».
Våren 2019 ble Volodymyr Zelenskij valgt til Ukrainas nye president og startet samtaler for å finne en løsning.
Russland mente at Ukraina må akseptere de pro-russiske separatistene sitt ønske om mer selvstyre og deres rett til å bruke det russisk språk.
Ukraina mente at Russland må slutte å støtte separatistene og trekke seg ut av Øst-Ukraina.
Konfliktnivået steg igjen i 2021, da Russland beskyldte Ukraina for å ha flyttet større våpen inn i konfliktområdet. Russland var også kritisk til at den ukrainske presidenten, Zelenskyj, hadde sensurert den russisktalende opposisjonen i Ukraina ved å stenge tre av deres TV-kanaler.
Russland sin militære tilstedeværelse økte betraktelig i grenseområdet mot Ukraina i april 2021.
Dette fikk USA og resten av NATO til å reagere og øke sitt militære nærvær – selv om Ukraina ikke var medlem
Russland krevde garantier for at ikke Ukraina skal innlemmes i NATO.
Krisen tilspisset seg 21. februar, da Russland anerkjente de to utbryterrepublikkene øst i Ukraina, i Donetsk og Luhansk, som selvstendige stater.
Russland gikk deretter til angrep på Ukraina med regulære styrker 24. februar 2022.
Ifølge FN ble det drept over 14 000 mennesker i konflikten fra 2014 og frem til invasjonen i 2022.
Ukraina-konflikten har blitt diskutert i FNs sikkerhetsråd. Siden Russland er både en part i konflikten og har vetorett i Sikkerhetsrådet, vil ikke Sikkerhetsrådet kunne fungere som et effektivt politisk organ som vedtar sanksjoner. Det vil først og fremst kunne være et forum for samtaler mellom partene, og utføre symbolske avstemninger.
Det ble holdt et møte i FNs sikkerhetsråd forrige uke. Med Norges påståtte rolle i sprengningen av Nord Stream rørledningene har vi plutselig fått en helt ny og meget ubehagelig vridning på historien.
Jeffrey Sachs taler til FNs sikkerhetsråd
Vi trenger flere som Jeffrey Sachs i verden tenker jeg. Her taler han til FN’s sikkerhetsråd angående etterforskningen av eksplosjonen på Nord Steam rørledningene.
Raymond McGovern taler til FNs sikkerhetsråd
Vi trenger også flere som Raymond McGovern i verden. Han har 30 år bak seg i CIA som analytiker. Her taler han også til FN’s sikkerhetsråd – med en innsikt og menneskelighet vi virkelig trenger for å stoppe verdens lederes destruktive fremferd.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Susanne Heart.
Du kan abonnere på bloggen hennes her.
Det har aldri i historien vært et større behov for en stor antikrigsbevegelse
Av Caitlin Johnstone - 1. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/det-har-aldri-i-historien-vaert-et-storre-behov-for-en-stor-antikrigsbevegelse/
Ting eskalerer stadig raskere mellom den USA-sentraliserte maktstrukturen og de få gjenværende nasjonene med vilje og midler til å stå imot USAs krav om total lydighet, nemlig Kina, Russland og Iran. Verden blir stadig mer splittet mellom to grupper av regjeringer som blir stadig mer fiendtlige mot hverandre, og du trenger ikke å være historiker for å vite at det sannsynligvis er et dårlig tegn når det skjer. Spesielt i atomvåpnenes tidsalder.
Av Caitlin Johnstone – 8. januar 2023
Det amerikanske utenriksdepartementets Victoria Nuland, sier nå at USA støtter ukrainske angrep på Krim, og utløser skarpe irettesettelser fra Moskva med en streng påminnelse om at halvøya er en «rød linje» for Kreml, som vil resultere i eskaleringer i konflikten hvis den linjen krysses. På fredag fortalte Ukrainas president Zelensky pressen at Kiev forbereder en stor offensiv for «de-okkupasjon» av Krim, som Moskva har ansett som en del av Den russiske føderasjonen siden annekteringen i 2014.
Som Anatol Lieven forklarte for Jacobin tidligere denne måneden, er dette eksakte scenariet, det som nå mest sannsynlig vil føre til en sekvens av eskaleringer som ender i atomkrig. I lys av de nevnte nylige avsløringene, er åpningsavsnittet i Lievens artikkel enda mer skremmende å lese nå, enn det var da den kom ut for et par uker siden:
Den største trusselen om atomkatastrofe som menneskeheten noensinne har stått overfor, er nå sentrert på Krim-halvøya. De siste månedene har den ukrainske regjeringen og hæren gjentatte ganger lovet å gjenerobre dette territoriet, som Russland tok og annekterte i 2014. Det russiske etablissementet, og de fleste vanlige russere, mener på sin side at det å holde Krim er avgjørende for russisk identitet og Russlands posisjon som stormakt. Som en russisk liberal bekjent (og ingen beundrer av Putin) fortalte meg: «I siste instans ville Amerika bruke atomvåpen for å redde Hawaii og Pearl Harbor, og hvis vi må, bør vi bruke dem til å redde Krim.»
Og det er bare Russland. Krigen i Ukraina blir brukt til å eskalere mot alle makter som ikke er innordnet med den USA-sentraliserte alliansen, med den siste utviklingen, inkludert droneangrep på en iransk våpenfabrikk som angivelig bevæpner russiske soldater i Ukraina, og kinesiske selskaper som blir sanksjonert for «tilbakefyllingsaktiviteter til støtte for Russlands forsvarssektor», etter amerikanske beskyldninger om at den kinesiske regjeringen forbereder seg på å bevæpne Russland i krigen.
Israels statsminister Benjamin Netanyahu har angivelig holdt flere møter med militære toppembetsrepresentanter om potensielle fremtidige angrep på Iran, for å nøytralisere den påståtte trusselen om at Iran utvikler et atomvåpenarsenal, en «trussel» som Netanyahu personlig har løyet om i årevis.
Hvis du har lest Antiwar.com (og hvis du bryr deg om disse tingene, noe du sannsynligvis burde gjøre), har du sett nye artikler om de siste keiserlige eskaleringene mot Kina, nå på nesten daglig basis. Noen ganger kommer de ut flere ganger per dag; sist torsdag la Dave DeCamp ut to helt separate nyhetsberetninger med tittelen «Amerikanske planer om å utvide militær tilstedeværelse i Taiwan, et trekk som risikerer å provosere Kina» og «Filippinene i samtaler med USA og Australia om felles patruljer i Sør-Kinahavet». Taiwan og Sør-Kinahavet er to kruttønner der krig raskt kan bryte ut når som helst, på en rekke forskjellige måter.
Hvis du vet hvor du skal lete etter gode oppdateringer om oppførselen til det USA-sentraliserte imperiet, og du følger dem fra dag til dag, er det klart at ting akselererer mot en global konflikt av ufattelig grusomhet. Så ille som ting ser ut akkurat nå, er fremtiden vår nåværende politiske kurs har siktet oss inn mot, mye, mye, mye verre.
Forsvarere av Imperiet vil framstille denne kursen mot global katastrofe som en helt ensidig affære, med blodige tyranner som prøver å ta over verden fordi de er onde og hater frihet, og den USA-sentraliserte alliansen, enten oppnevnt i rollen som et stakkars lite offer eller heroisk forsvarer av de svake og hjelpeløse, avhengig av hvilken rolle som gir mest sympati den dagen.
Disse menneskene lyver. Enhver intellektuelt ærlig forskning på Vestens aggresjon og provokasjoner mot både Russland og Kina, vil vise deg at Russland og Kina reagerer defensivt på imperiets kampanje for å sikre USAs unipolare, planetariske hegemoni. Du er kanskje ikke enig i disse reaksjonene, men du kan ikke nekte for at de er reaksjoner på en klar og bevisst aggressor.
Dette er viktig å forstå, for når du sier at noe må gjøres for å prøve å avverge en verdenskrig i atomalderens tid, vil du få forsvarere av Imperiet som sier «Vel, protestér i Moskva og Beijing da», som om den amerikanske maktalliansen er et slags passivt vitne til alt dette. Noe som selvfølgelig er fullstendig pølsevev. Hvis tredje verdenskrig faktisk rammer oss, vil det være på grunn av valg som ble gjort av ledende krefter i det vestlige imperiet, mens de ignorerte den ene muligheten for fredelig løsning, etter den andre.
Denne tendensen til å snu virkeligheten og framstille den vestlige imperialistiske maktstrukturen som den reaktive kraften for fred mot ondsinnede krigshissere, tjener til å bidra til å knuse fremveksten av en sterk antikrigsbevegelse i vest, fordi hvis din egen regjering er dydig og uskyldig i en konflikt, er det ingen god grunn til å protestere mot regjeringen. Men det er akkurat denne antikrigsbevegelsen som det haster med å bygge, fordi disse menneskene driver oss inn i vår undergang.
Faktisk er det rimelig å si at det aldri i historien har vært en tid da behovet for å kraftig motsette seg krigshissingen fra våre egne vestlige regjeringer, er mer presserende. Angrepene på Vietnam og Irak var forferdelige grusomheter som utløste ufattelige lidelser på vår verden, men de utgjorde ingen stor eksistensiell trussel mot verden som helhet. Krigene i Vietnam og Irak drepte millioner. Vi snakker om en konflikt som kan drepe milliarder.
Hver av verdenskrigene var i sin tur den verste tingen som skjedde med vår art som helhet, frem til det punktet i historien. Første verdenskrig var det verste som noen gang skjedde før andre verdenskrig skjedde, og hvis tredje verdenskrig skjer, vil det nesten helt sikkert få andre verdenskrig til å se ut som et basketak i skolegården. Fordi alle de store aktørene i den konflikten vil være bevæpnet med atomvåpen, og på et tidspunkt vil noen av dem bli møtt med sterke insentiver til å bruke dem. Når det skjer, slutter trusselen om MAD, gjensidig forsikret ødeleggelse å beskytte oss mot Armageddon, og komponentene «Mutual» og «Destruction» kommer i spill.
Ingenting av dette trenger å skje. Det er ingenting hogd i fjell som sier at USA må styre verden med jernhånd, uansett kostnad og uansett risiko. Det er ingenting innskrevet i virkelighetens struktur, som sier at nasjoner bare ikke kan sameksistere fredelig og samarbeide for alle veseners felles beste, ikke kan vende seg bort fra våre primitive impulser om dominans og kontroll, ikke kan gjøre noe annet enn å drive passivt mot kjernefysisk utslettelse, bare fordi noen få imperialister i Washington overbeviste alle om å kjøpe doktrinen om unipolarisme.
Men vi kommer ikke til å vende oss bort fra denne kursen med mindre massene begynner å bruke kraften i vårt antall for å fremtvinge en endring, bort fra krigshissing, militarisme og kontinuerlig eskalering, men heller i retning av diplomati, de-eskalering og avspenning. Vi må begynne å organisere oss mot dem som vil styre vår art med kurs for utryddelse, og jobbe for å lirke hendene vekk fra rattet hvis de nekter å snu. Vi må motstå alle anstrengelser som kaster treghet på denne helligste av alle prioriteringer, og vi må begynne å bevege oss nå. Vi er alle på en sørgående buss til glemsel, og den viser ingen tegn til å stoppe.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Caitlin Johnstone:
There Has Never In History Been A Greater Need For A Large Anti-War Movement
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.
Why is Norway the glove that fits the USA’s hand?
Av Pål Steigan - 28. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/why-is-norway-the-glove-that-fits-the-usas-hand/
By Pål Steigan – 27 February 2023
In the sequel to his revelation of Norway’s and USA’s role in blowing up the Nord Stream pipelines, Seymour Hersh addresses the long standing tradition of Norway’s secret and illegal collaboration with USA. He shows that Norway played a key role in carrying out the provocation which gave USA the pretext to bring about the Vietnam War, a war which ended with more than three million dead and an outrageous number of maimed and injured in Vietnam and its neighbouring countries.
Read: From the Gulf of Tonkin to the Baltic Sea
This undeniably raises the question of what role Norway has played for USA’s imperialism in the period following the Second World War. As is well known, Norway also supported the USA and the western powers in the Korean War and contributed, among other things, through Norwegian ships transporting American soldiers to Korea. The Korean War resulted in at least 2.5 million people dead.
Norway’s role as the world’s largest shipping nation probably played an important role here, but this will form the subject of another article. What we can establish is that there has been very close cooperation between Norway and the USA since the Second World War, which has included secret military operations and surveillance of its own citizens for the benefit of the United States, Operation Gladio and so on.
The oil wealth ushered in a new era
As Norway became an oil nation, our country moved up into the imperialist first division. Oil is the number one strategic commodity, and as is well known, the control over international oil trade has been the mainstay for maintaining the dollar as the world’s reserve currency since 1971 in the form of the petrodollar.
Norway’s role in the western US led system was further elevated when oil revenues took off seriously. Today, the «Norwegian Government Pension Fund Global», as it is so misleadingly called, is the world’s largest sovereign investment fund and the world’s largest single shareholder. The fund owns 1.5 percent of the world’s listed shares. We are the Qatar of Europe.
And like Qatar, we have been central in financing a whole series of imperialist wars. Norwegian governments have developed a very special preference for generosity when it comes to imperialist projects, a generosity that Norwegian citizens do not share. More often than not, billions are poured out without foundation in any political process or democratic debate here at home – also often without concrete support in Parliament.
The prime minister, either it being Solberg or Støre, simply shows up at international forums obliging Norway to deliver x number of billion kroner for this or for that. And then primarily towards projects supporting US imperialism.
Norway financed the civil war in The Sudan
Norway spent NOK 13 billion in aid creating the state of South Sudan , as the author Bibiana Dahle Piene describes in her book “Norge i Sudan – På bunnen av sola” (Norway in the Sudan – At the bottom of the sun), as a pure Klondike for the NGOs. They went so far that the Sudanese authorities themselves did not care to build their own systems and institutions. The money – and the workers – always came from outside, usually from Norway.
In the book The International Breakthrough, Professor Terje Tvedt showed us how the transition from a solidarity mindset, to an aid mindset, has cleared the way for an aid industry counting in the billions.
The same thoughts have formed the basis when Norway has given billions of NOK to «save the rainforest», without it being possible to demonstrate any significant effect – disregarding corrupt politicians and scheming speculators, in countries such as Indonesia and Brazil, becoming filthy rich.
The total Norwegian aid budget is approaching an annual NOK 40 billion (4 Billion USD). Also here, «climate» is emerging as the most important investment area. The Solberg government planned to spend approximately NOK 4.8 billion on climate, environment and oceans in 2019. But there is hardly an adequate administration to handle the use of these enormous sums, or for that matter, to ensure any quality of the results.
What is known, however, is that Norway has contributed to creating some gigantic fortunes in the recipient countries, such as, for instance in Angola. In the period from 1999 to 2017, Norway granted NOK 208 million in state-to-state aid to Angola, i.e. money which was managed by the public sector, more precisely by President José Eduardo dos Santos. In total, Norway has given NOK 3.2 billion in aid to Angola. Isabel dos Santos, the president’s daughter, is now accused of greedily helping herself from the country’s treasury to build her own business empire. Her estimated fortune is now 2.2 billion USD, and she stands accused of having built it through corruption and fraud according to the International Consortium of Investigative Journalists .
And so we could continue. We don’t know whether the aid works as it is said it should, but we do know that many people have become very rich from it. This applies to corrupt leaders in the «third world», but it also applies to involved financial institutions and the aid organisations own consulting industry.
Read: We stick with a caste of dirt expensive politicians
Without democratic process, Stoltenberg and Støre decided to bomb Libya
On 19 March 2011, the Prime Minister’s Office (SMK) issued a short press release. It read like this:
«Norway is ready to send up to 6 F-16 fighter jets to participate in the enforcement of Security Resolution 1973, says Prime Minister Jens Stoltenberg.»
With that, Norway entered a war against Africa’s best functioning and most prosperous country. And more than that, Norway was the leading country in NATO’s bombing campaign. Norway, the red-green government and the Labour Party leaders Jens Stoltenberg and Jonas Gahr Støre bear a significant responsibility for the destruction of Libya leaving it in the hands of jihadist terrorists. They committed war crimes and crimes against humanity, and should be brought before an international war crimes tribunal.
The decision to wage war against Libya was not made by the government. The decision was made in an informal meeting at the prime minister’s residence. In addition to Prime Minister Stoltenberg, Foreign Minister Jonas Gahr Støre, the Minister of Defence, the Chief of Defence and a representative from the intelligence services attended. Stoltenberg then called his government coalition partners in SV and the Center Party on his mobile phone pressuring them to accept the bombing and obtain an OK from the opposition.
There is good reason to assume that this was done at the request of Hillary Clinton, then Secretary of State in the United States and the prime protagonist for war against Libya.
When accounts are settled, we know that Norway was the leading bombing nation and that «we» are responsible for the killing of unknown tens of thousands of people and the destruction of Africa’s best functioning and most prosperous country. Jens Stoltenberg was awarded for his efforts by being given the position of Secretary General of NATO.
And of course we have not forgotten that Norway, through the «Oslo Agreement», has contributed greatly to crushing the Palestinian liberation struggle and turning the Palestinian authorities into obedient bound dogs of imperialism through the «donor group’s» control.
17 billion NOK for the war against Syria – without audit or control
Together with Qatar, Norway became one of the biggest investors in the war to destroy Syria. This has cost Norway a total of more than NOK 15 billion as of today.
Norway spent 15 billion on Syria aid – the National Audit Office will check the use of money
We don’t have any figures showing how much Norway’s destruction of Libya cost, but it is quite obvious that Norway was at the forefront destroying the country with its bombs.
Billions to Gates, Clinton and the pharmaceutical industry
Norway and Saudi Arabia were the biggest donors to the Clinton Foundation. The Clinton Foundation: Part 3: Norway’s contribution to the fund
Norway’s largest donor to Bill Gates and Gavi. Erna Solberg gives 13 billion tax kroner to the Gates alliance
The EU and Norway will allocate 85 billion for a vaccine against covid-19
Shortly following the coup d’état in Ukraine in 2014, Norway poured hundreds of millions of NOK over the Kiev regime without the possibility of, for example the National Audit Office, having any oversight where the money has gone. And in 2022 we could read that Støre would beat Solberg’s record gifts by a good margin: the Ukraine bill has increased to almost NOK 14 billion – where will we make the cuts?
And now he has topped this again. With the support of all parties in the Parliament (Storting), Støre has decided to inject another 75 billion Norwegian tax kroner into the war against Russia in Ukraine.
Tamed and disciplined left – «Political operators and agents of influence»
Few public documents have played, and play, such an important role as Stortingsmelding 15 (2008–2009). It is entitled Interests, responsibilities and opportunities Main lines in Norwegian foreign policy , and is probably the most important program document left behind by the red-green government of Jens Stoltenberg.
The NGOs are incorporated into the power apparatus of the imperialist state
Professor Terje Tvedt has made a thorough study of the ideological change in Norway and the Norwegian public in its relationship with the outside world. Here we have previously shown how the «voluntary organisations» have been co-opted by the state and transformed into tools enforcing Norwegian politics, and especially Norwegian foreign policy.
The very close collaboration between the state, voluntary organizations and research institutes is described as «The Norwegian model». In 2003, several thousand employees in the state administration, in around 150 voluntary organisations, at research institutes and universities were linked in to Norwegian politics in Africa, Asia and Latin America.
In parliamentary notice (Stortingsmelding) 15, the Stoltenberg government writes:
While in the past a distinction was made between voluntary aid organizations and political organizations such as Amnesty International, and No to Nuclear Weapons, now the vast majority of voluntary organizations are political operators and influence agents in addition to being operational aid actors. Collected funds are used in close collaboration with the media and international media personalities to maximize visibility and political influence. At the same time, they collaborate ever closer and more often with government actors and the business world. Globalisation, with the associated media and communication revolution, has led to a considerable increase in these actors’ ability to network and influence politics across borders and actors. (Our edition, ed.)
This is a very precise description of how the so-called aid organizations have functioned as an external agency for the Ministry of Foreign Affairs in order to realize Norway’s imperialist interests. This applies not least to the Norwegian Red Cross, Norwegian People’s Aid, Norwegian Refugee Council, Church Aid, Save the Children and CARE Norway, as well as NORWAC and other similar organisations.
These organizations also present employment and career opportunities for large parts of the petty-bourgeois left in Norway, and it has also been shown that they to a very large extent have absorbed the ideology and mindset of imperialism. The same applies to the largely state-supported media in Norway.
Therefore, it is no coincidence that Norway today has the most militaristic leftists in Europe, and possibly the world.
In short, Norway is ideally equipped to be the glove that perfectly fits the USA’s hand, and therefore it may come as no surprise, if finally it is documented that Norway has been involved in a serious act of war against Germany and Russia, which blowing up the Nord Stream is. Unfortunately, this is what Norway has become.
Tranlated from the original:
Hvorfor er Norge hansken som passer på USAs hånd?
Translation by Erik Skjold.
Norge er verdens rikeste land. Med rikdom kommer latskap. Uten en fungerende presse som stiller vanskelige spørsmål til politikere, så går dette til dundas.
Dette lille landet har altså sjefen for NATO og toppledere i WEF. «HALLO»
Hva bytter disse menneskene bort for at landet med gullbarrer, nisseluer og fiskere skal regjere NATO og Europa selvom Norge ikke er medlem av EU.
BYTTER DE BORT STRØM, KANSKJE?
Ikke en eneste mainstream journalist stiller «EU follower» og sjefs sjarlatan Støre vanskelig spørsmål.
Hva er det for noe med dette landet, som tror det skal redde verden ved å legge rød asfalt på Grunerløkka.?
Forfall i kombinasjon med den tragiske nisselua.
Flaut.
MFA