Nyhetsbrev steigan.no 01.02.2023
Østerrike og Ungarn er enige om ikke å sende våpen til Ukraina
Og nå er jeg også dette: en ekstremist!
Russland vurderer gassunion med Pakistan og India
Representantenes hus i USA vedtok lov som avslutter «to år med grunnlovsstridig maktovergrep»
Kinesiske medier dekker nå Project Veritas’ undersøkelse av Pfizer
Ny RAND-rapport sier at en lang krig i Ukraina er imot USAs interesser
The Ukrainian Solidarity Network: Det høyeste stadiet av den vestlige sosialimperialismen
Denne gangen er det annerledes
Østerrike og Ungarn er enige om ikke å sende våpen til Ukraina
Av red. PSt - 1. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/osterrike-og-ungarn-er-enige-om-ikke-a-sende-vapen-til-ukraina/
Østerrike og Ungarn er enige om ikke å sende våpen til Ukraina, sa den østerrikske forsvarsministeren Klaudia Tanner og hennes ungarske kollega Kristóf Szalay-Bobrovniczky på et møte i Budapest mandag, og understreket deres nære samarbeid.
Dette skriver Euractive.
Østerrike og Ungarns posisjon angående krigen i Ukraina er klar, ettersom ingen av de to landene sender våpen til konfliktområdet for å hindre en ytterligere eskalering, uttalte Tanner og Szalay-Bobrovniczky under en felles pressekonferanse.
De ville være på fredens side, med Østerrike som militærnøytralt, understreket Szalay-Bobrovniczky, mens de ga humanitær hjelp til krigsflyktninger. Nært samarbeid ville være det viktigste siden «vi lever i en tid med fare,» sa han.
Ifølge Tanner er den største faren at krigen kan spre seg til Europa, noe som ikke bare ville vært et spørsmål om konvensjonell krig, men også om et samspill med hybrid krigføring og en økning i migrasjonen generelt.
Kommentar
Østerrike er ikke med i NATO, men har et formelt forhold til NATO som blir ansett for å være «nært». Men det er altså ikke så nært at Østerrike vil sende våpen til NATOs krig i Ukraina.
Det var jo som kjent den første verdenskrigen som sprengte dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn da landet var blant taperne i krigen. Det er interessant at de to etterkommerne av dobbeltmonarkiet nå finner sammen i en motstand mot en krig mot Russland.
Det er også interessant at etter hvert som «Vesten» fliser seg opp og krigsentusiasmen synker, vil våpenentusiastene på venstresida ende opp i en nokså spesiell klubb av knallharde krigshissere, neocons og det militær-industrielle komplekset, mens det globale sør, arbeiderklassen i Europa går en helt annen vei i kampen mot krig og for fred.
Og nå er jeg også dette: en ekstremist!
Av Julie Foss - 1. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/og-na-er-jeg-ogsa-dette-en-ekstremist/
Ikke ifølge meg, altså. Herregud, nei. Ifølge PST.
Av Julie Foss
Jeg kan vel ikke akkurat si jeg ‘så dagen komme’. Det lå vel ikke akkurat ‘i korta’. Men her er vi. Her er jeg. En skeptiker gone ekstremist. I syv-mil sko, må det ha vært. Jeg antar at radikaliseringen må ha skjedd så fort, at selv ikke jeg fikk det med meg. Og det kunne jo vært greit med en liten advarsel. Et brev, kanskje.
Til den ekstremist det måtte gjelde
Vi har notert oss din skepsis, og har dermed hatt deg og den under oppsikt i ni måneder nå. Skepsisen din, har vi registrert, har først og fremst gjeldt Covid-vaksinene, absolutt, men vi ser at du også har vært tvilende, og etter hvert kritisk, til utstederne av disse. Utstederne er, i første instans, å anse som på kommunenivå, men ettersom ordren (av utrullingen, av vaksinene) har kommet fra høyere hold, altså myndighetsnivå, anser vi skepsisen din (og kritikken din) i og for seg rettet myndighetsnivå. For ordens skyld; du er altså tvilende, og kritisk, til myndighetene, og vi anser deg herved som anti-statlig (fra og med gjeldende dato). Vi anser deg også, i den forbindelse, som radikal og ekstremist. Dette er imidlertid nybrottsarbeid, også for oss, noe vi ber om forståelse for, -så vi er litt usikre på hvorvidt det dreier seg om høyre-ekstremisme eller venstre-ekstremisme, men vi har konkludert med at den riktigste betegnelsen nok blir en generell, statlig ekstremisme. Men hvor vi i fortsettelsen, og for enkelthets skyld, kun vil bruke betegnelsen «ekstremist» (og/eller «ekstremisme») ved referanser, være seg i direkte korrespondanse, omtale i offentligheten e.l.
Om vi på noe tidspunkt skulle hente deg inn til samtale, se hvordan du bor eller få et ønske om å medisinere deg, ber vi om forståelse for dette.
Med vennlig hilsen PST
Det hadde jo vært ryddig. Og jeg syns i grunn PST godt kunne ha sendt det ut til «den ekstremist det måtte gjelde» et par dager før han, eller hun, ble ekstremist (på nasjonalt TV og i alle landets aviser). Sånn at alle er «on board», da. Med den den nye trusselvurderingen. Og gjerne også, brev, fortløpende gjennom året. Ettersom nye ekstremister (stadig) kommer til.
Når det engang er slik at jeg er omfattet av Nasjonal Trusselvurdering (NTV), så skal jeg ikke være mer jålete enn at jeg kan innrømme at jeg har noen svin på skogen når det gjelder nettopp ekstremistspekteret. For det har vært ekstremt, til tider, det siste året. Det har det. Jeg har for eksempel vært mye på internett. Som jo er et klassisk tegn (også ifølge NTV). Men så har jeg også vært en del inne på Kvinneguiden, skal sies, og jeg håper jo at det teller som fratrekk. For det å telle eggløsningsdager med andre damer, kan muligens virke bisart for enkelte, men jeg tviler på at det utgjør noen reell trussel. For andre. Det vil si, med unntak av de ufødtes rett til livet. Eventuelt. Ellers er jeg åpen om at jeg har tilbragt i overkant mange timer på Folkehelseinstituttets nettsider, faktisk.no sine sider og et titalls utenlandske nettsider, med relevant faglitteratur. Helt klart! Men slik jeg ser det, gjør det meg utelukkende bedre skikket til å kunne resonnere, trekke slutninger, og ikke minst være klar over all feilinformasjonen og desinformasjonen som sirkulerer i samfunnet vårt. Ja, i det hele tatt å være ‘on top of things’. Noe jeg vil tro er målet for ethvert selvstendig individ, i landet vårt. Og også noe jeg vil tro PST, i aller høyeste grad, vil oppfordre til.
En annen ting jeg syns det er verdt å bite seg merke i (all den tid jeg har blitt ‘ekstremist’), er hvor ekstremt ikke-voldelig jeg er. Jeg tror faktisk det kun har vært to isolerte hendelser, i mitt snart førtiårige liv, som har vært av ikke-alright karakter. Og hvor kroppen kun indirekte har vært i bruk. Den ene gangen kastet jeg et vannglass i ansiktet på en fyr. Som jeg datet. Eller, hadde datet en stund. Frem til den dagen (med vannglasset). Men, det er verdt å merke seg, igjen, at det var et veloverveid valg. Fra min side. Det var ikke gjort i «kampens hete». Det var intet anfall, innfall eller en såkalt spontan grenseoverskridende aktivitet. Det var visselig veloverveid, og jeg står inne for det, den dag i dag. Dessuten, passet jeg på å gjøre vannet lunkent. Som jeg også syns teller til min fordel, om man kan si det sånn. Som en helt klart formildende omstendighet. Ikke minst, hans oppførsel forut hendelsen, -går i min favør. Når det gjelder den samlede saks natur og utgang. Nummer to på lista, den korte lista, er følgende; jeg tisset i badevannet hans (en annen trøblete mann. Etter en trøblete formiddag). Men dette beror utelukkende på en misforståelse (føler jeg). Følgende skjedde;
Det var en gang en dag jeg gikk en tur på stien. I skogen bak kjøpesenteret. Og etter noen minutter der inne, hørte jeg med ett noen underlige lyder. Jeg kikket i retning et elveleie, og da så jeg henne. En gammel kone, med buet rygg. Hun gikk mot meg, og jeg ble stående og vente. Da hun langt om lenge, og lenger enn langt, hadde gått mot meg, i syv skritt, hvisket hun meg i øret; «Husk, kjære datter. Kvinnelist». Men i all oppstandelsen over den kloke konen jeg nettopp hadde truffet, i dypet av skogen, og etter den strabasiøse formiddagen, var sansene mine redusert og jeg gjorde den fatale forvekslingen. For hva jeg gjentok for meg selv, resten av dagen var; «Husk, vakre datter. Kvinnetiss».
Foruten nevnte episoder, syns jeg at jeg er ganske grei, og jeg ble selvfølgelig litt overrasket over at jeg (som sådan) truer rikets sikkerhet. Og om jeg ikke tar helt feil, er det snart dags for ny offentliggjøring. Av Nasjonal Trusselvurdering, for 2023. I opptakten frem til den, merker jeg at jeg krysser alt jeg har. Jeg krysser for eksempel alt jeg har for at ikke vi som er i overkant opptatt av (og/eller informert om) økologisk jordbruk, skal utgjøre en nasjonal trussel. Jeg har jo allerede fått øynene opp for 5G stråling, og har slik sett ikke så mye ‘å gå på’. Jeg vil ikke akkurat si jeg er «redd for 5G stråling», slik beskrivelsene går ut på, når det gjelder hva som kjennetegner dagens ekstremister. Men jeg er absolutt skeptisk (og informert). Og hvem vet? Jeg kan jo bli anti i løpet av noen uker. Yoga blir også nevnt, men det driver jeg heldigvis ikke med. Vel. Jeg går spennende tider i møte. Det vil jeg sannelig si.
Tanksgiving
Av Niels Gerhard Johansen - 1. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/tanksgiving/
Av Niels Gerhard.
«Den russiske bjørnen» sier «no thanks» og ødelegger våpnene som Ukranium skulle ha vunnet krigen med for lenge siden. Men hva gjør det når det er mer å få. Vestlige misledere står i kø for å sende flere tanks.
Alle vet krigen er tapt for pressetidengrad Zelenskvis, men poenget er jo heller ikke å verne folket i Ukranium, men å skade Russland så mye som mulig. Dessuten er det jo kjipt å få skylden for tapet fordi man ikke var med på tanksgivinglaget…
Vi nordmenn kan som alltid glede oss over våre landsmenn fortreffeligheter og Jeans Stolenburger sørger for feel-good-følelsen når tyske tanks enda en gang ruller mot øst. For som han sier:
«Jo fler våpen, jo mer fred…»
Vennlig hilsen
Niels Gerhard Johansen
Samfunnsengasjert satirekunstner
Russland vurderer gassunion med Pakistan og India
Av Bhadrakumar - 1. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/russland-vurderer-gassunion-med-pakistan-og-india/
Pakistans akutte energikrise er det umiddelbare bakteppet for utenriksminister Bilawal Zardaris kommende samtaler med Russlands utenriksminister Sergey Lavrov i Moskva.
Av M. K. Bhadrakumar.
Men så er Lavrov en ‘renessansemann’ i verdens internasjonale diplomati og vil garantert synkronisere klokken med Zardaris. For begge land har ting endret seg, gamle venner forsvinner og livet stopper ikke for noen.
Den russiske utenriksdepartementets pressemelding om Zardaris besøk sa kortfattet:
«Utenriksministrene vil diskutere tilstanden til bilaterale forbindelser, regionale og internasjonale spørsmål. Spesiell oppmerksomhet vil bli gitt til utviklingen av handel og økonomiske relasjoner.»
Utenriksdepartementets talsperson Maria Zakharova avslørte senere at de russiske og pakistanske selskapene «aktivt jobber for å løse de gjenværende problemene» angående levering av russiske energiressurser til Pakistan. Hun bemerket at betalingssystemet er et problem, ettersom Russland ønsker en ordning i nasjonale valutaer «eller i valutaene til tredjeland som er beskyttet mot sanksjonsrisiko.»
Energisamarbeid innebærer også i sin natur betydelige langsiktige investeringer, og faktum er at, som Zakharova sa det, «den amerikanske valutaen er en såpeboble, usikrede penger som trykkes selv til tross for USAs enorme offentlige gjeld.»
Viktigere, Zakharova fremhevet at de to landene også har besluttet å «diskutere en omfattende plan for energisamarbeid, som sørger for bygging av infrastruktur og forsyning av energibærere» innenfor et rammeverk som har potensialet til å «sikre bærekraftig utvikling» av Pakistans gassindustri. En russisk gassrørledning til Pakistan er i gang.
Zardaris besøk til Moskva kommer innen 3 uker etter at en trepartsavtale for gasssamarbeid mellom Russland, Kasakhstan og Usbekistan skapte overskrifter i mediene. Avslutningen av Russlands tiår gamle energibånd med Europa, inkludert gassforsyninger via rørledninger, motiverer Moskvas søken etter nye markeder, og asiatiske markeder er en prioritet.
Sent i fjor foreslo Moskva så en gassunion med Kasakhstan og Usbekistan som tilbyr å hjelpe de to sentralasiatiske statene som sliter med gassmangel. Tidligere denne måneden signerte Kasakhstan og Usbekistan to separate avtaler med den russiske giganten Gazprom som sementerer det nye partnerskapet. Det åpner seg nye utsikter for Russland når det gjelder å bruke de eksisterende gassrørledningene i disse to landene for å eksportere gass til hjemmemarkedet på kort varsel.
Om enn i et bilateralt format, posisjonerer denne ordningen også Kasakhstan og Usbekistan potensielt som transittland som muliggjør russisk gassforsyning til det regionale markedet og verdensmarkedet, spesielt Kina, sørasiatiske land og ASEAN-regionen. (Russland har foreslått en lignende ordning for Ankara for å rute sin gass til det europeiske markedet via et energiknutepunkt i Tyrkia.)
Alle energiprosjekter er «geopolitiske», som den nylige ødeleggelsen av Russlands Nord Stream-rørledninger, utviklet av USA, skulle vise. Men denne er en «vinn-vinn» for både Russland og de to sentralasiatiske statene, ettersom inntektene som tilfaller Kasakhstan og Usbekistan fra transittavgiften vil være svært betydelige og langsiktige, mens Russland får tilgang til nye markeder.
Inn kommer Afghanistan. Den 11.-12. januar kom Russlands presidentutsending for Afghanistan, Zamir Kabulov, ned til Kabul og holdt grundige konsultasjoner med Taliban-ledelsen for å utmeisle «Moskvas urokkelige forpliktelse til å utvikle en omfattende dialog med Kabul.» Den russiske utenriksdepartementets pressemelding uttalte at fokuset var på «gjensidig fordelaktig samarbeid innen sektorer som energi, landbruk, transport, infrastruktur, industri, gruvedrift, spesielt organisering av regelmessige kommersielle forsyninger av russisk drivstoff og landbruksprodukter til afghanske selskaper.”
Pressemeldingen sa:
«Når situasjonen i Afghanistan stabiliserer seg, kan innenlandske økonomiske aktører delta i byggingen og driften av gassrørledningen Turkmenistan-Afghanistan-Pakistan-India, så vel som i restaureringen av store infrastrukturprosjekter bygget på territoriet til Afghanistan under sovjettiden.»
Det viktigste er at russisk UD la til at «Under konsultasjonene ble det gitt betydelig oppmerksomhet til utsiktene til politisk og diplomatisk anerkjennelse av den nåværende afghanske regjeringen av det internasjonale samfunnet, inkludert av den russiske føderasjonen.» Den konkluderte med at «Lederskapet i Afghanistan setter stor pris på den russiske føderasjonens innsats for å hjelpe det afghanske folket med å bygge en fredelig, uavhengig og økonomisk selvforsynt stat.»
Interessant nok, i et TV-intervju like etter at han kom tilbake til Moskva, sa Kabulov åpent at ISIL i Afghanistan ikke er annet enn et anglo-amerikansk prosjekt med en agenda for å forårsake ustabilitet i regionen. Faktisk endrer de regionale omgivelsene seg dramatisk. Russland har blitt intenst bevisst historiens byrde og innser nødvendigheten av å styrke sin lederrolle som leverandør av sikkerhet for den sentralasiatiske regionen. Den vestlige trusselen mot Sentral-Asia og Nord-Kaukasus fortsetter.
Russland håper å lede en regional innsats for å stabilisere den afghanske situasjonen og motvirke ekstremistiske grupper, som fungerer som et geopolitisk verktøy for Washington. Russland (og Kina) forholder seg i økende grad til Taliban-herskerne som den etablerte regjeringen i Afghanistan. Fundamentalt sett er terrorisme en stor bekymring for Russland (og Kina).
Moskva anslår at Taliban har politisk vilje til å handle optimalt mot ISIS, men mangler de økonomiske ressursene. Afghanistan vil utvilsomt være med i Lavrovs samtaler med Zardari. Indias nasjonale sikkerhetsrådgiver Ajit Doval vil også besøke Moskva om kort tid for konsultasjoner om Afghanistan.
Dette er et passende tidspunkt for India å forbedre forholdet til Pakistan. Tilfeldigvis vil de SCO-relaterte hendelsene bringe pakistanske ledere til India. Statsminister Modi har kunngjort at Indias G-20-presidentskap «vil være forankret i temaet ‘Vasudhaiva Kutumbakam’ eller One Earth, One Family, One Future.'» Sannsynligvis burde India invitere Pakistan til G20-toppmøtet i Delhi i september som en spesiell gjest.
På et pragmatisk nivå samsvarer TAPI-gassrørledningsprosjektet med trepartsgassunionen som Russland setter sammen med Kasakhstan og Usbekistan. Den russiske dagsavisen Nezavisimaya Gazeta skrev nylig at Moskva har store forhåpninger om å utvide det sentralasiatiske gassnettet til den sørasiatiske regionen og til ASEAN-regionen på mellomlang sikt.
Andrei Grozin, leder for Institutt for Sentral-Asia og Kasakhstan ved Institutt for CIS-land og seniorforsker ved Institutt for orientalske studier ved det russiske vitenskapsakademiet, sa til den russiske dagsavisa at «Dette er allerede en ny statspolitikk for Russland, og det er åpenbart at verken Astana eller Tasjkent vil kunne nekte å delta i dette prosjektet. Eksperter er enige om at ved midten av dette århundret vil Sørøst-Asia bli den viktigste energiforbrukende regionen. Uansett hvor fantastisk utvidelsen av gassrørledningsnettverket til Afghanistan, Pakistan, India, Kina kan høres ut nå, vil det snart bli en realitet. Derfor er det nødvendig å markedsføre våre råvarer til de sørlige markedene i dag.»
Selvfølgelig vil et slikt megaprosjekt få Washington til å steile. Det kommer ikke som noen overraskelse at den amerikanske statssekretæren Victoria Nuland (som jordmor for regimeskiftet i Kiev i 2014 og åpenlyst gleder seg over sabotasjen og ødeleggelsen av Russlands Nord Stream-gassrørledning) ankommer Delhi denne uken.
Washington er opprørt over at vestlig sanksjonspress mot russisk oljeeksport har ført til en betydelig styrking av Indias energibånd med Russland. Ikke bare selges russisk råolje til India dobbelt så billig som normen på verdensmarkedet, men den russiske produksjonen av petroleumsprodukter overføres faktisk til India.
Etter at den europeiske embargoen mot russiske oljeprodukter trådte i kraft den 5. februar, er India satt til å bli hovedleverandøren av raffinert russisk olje til Europa med en potensiell eksportomsetning på titalls milliarder dollar. (Se Russland gir India forsyningen av Europa med petroleumsprodukter, Nezavisimaya Gazeta, 16. januar 2023 ) Eksporten av diesel fra India øker allerede.
Teknisk sett bryter ikke dette med EUs sanksjoner mot Russland. Men det irriterer Biden-administrasjonen, som hadde forutsett at det ville være potensial for å øke amerikansk eksport for å erstatte russiske petroleumsprodukter på det lukrative europeiske markedet.
USA vil være urolig for en «gassunion» mellom Russland, Pakistan og India. Men India har vitale interesser i å ivareta sin energisikkerhet. Det vestlige hegemoniet i verdensordenen tar slutt. Russlands «gassunion» i Sentral-Asia signaliserer at tiden er inne for regionale stater i Sør-Asia å svare med en enhetlig hensikt.
Representantenes hus i USA vedtok lov som avslutter «to år med grunnlovsstridig maktovergrep»
Av red. PSt - 1. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/representantenes-hus-i-usa-vedtok-lov-som-avslutter-to-ar-med-grunnlovsstridig-maktovergrep/
Det republikanske flertallet i Representantenes hus i USA sammen med 7 Demokrater vedtok 31. januar 2023 en lov som offisielt erklærte «en slutt på folkehelsenødsituasjonen i COVID-19-pandemien». Et annet lovforslag erklærte avslutning av vaksinepåbudet for helsepersonell ved institusjoner som mottar føderal finansiering. Dette skriver CF-News.
Den republikanske konferanselederen Elise Stefanik (RN.Y.) sa at de to lovforslagene som vurderes vil «gjenopprette våre konstitusjonelle rettigheter og friheter etter to lange år med demokratenes COVID-19 maktovergrepspolitikk.»
Mange steder fant amerikanere seg effektivt utestengt fra å forlate hjemmene sine midt i obligatoriske lockdowns, noe som igjen forårsaket betydelige psykiske helse- og sosialiseringsproblemer blant unge voksne og barn.
«De utvidede COVID-lockdowns som de vi så i min hjemstat, New York, forårsaket uopprettelig skade på barnas utvikling, økonomisk belastning på småbedriftene våre og unødvendige dødsfall blant våre mest sårbare eldre,» sa Stefanik.
Lovforslaget som ble vedtatt av republikanerne, det første i en runde med to forventede stemmer, ville avslutte et føderalt vaksinemandat for helsepersonell ved anlegg som mottar føderal finansiering.
Lovforslaget ble vedtatt med 227–203 stemmer, inkludert 7 demokrater som støttet vedtaket.
Det er sannsynlig at det demokratiske flertallet i Senatet vil blokkere loven.
I et intervju med The Epoch Times beskrev oberstløytnant Adam Conrad, virkningene av dette påbudet på soldatene slik:
«Jeg har aldri sett moralen så lav!»
Vår kommentar: Det rakner nå!
Kinesiske medier dekker nå Project Veritas’ undersøkelse av Pfizer
Av red. PSt - 1. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/kinesiske-medier-dekker-na-project-veritas-undersokelse-av-pfizer/
The Global Times, som er organ for Kinas Kommunistiske Parti, skrev nylig en artikkel som stilte spørsmålet om hvorfor amerikanske medier og politikere ignorerer Project Veritas’ nylige undercovervideo av Pfizers direktør for forskning og utvikling som innrømmer at Pfizer «muterer» COVID via «målrettet evolusjon»? Det er Anthony Scott i The Gateway Pundit som skriver dette.
Artikkelen delte detaljer om Project Veritas’ nylige undercover-video av Pfizer-direktør Jordon Trishton Walker og påpekte at amerikanske medier ikke dekker historien fordi «de ikke ‘taler for sannheten, men er snarere profittorienterte.»
Halvveis i artikkelen krediterer Global Times imidlertid Tucker Carlson for å dekke historien.
The Global Times skrev at Tucker var en «sjeldenhet» blant amerikanske medier og berømmet Fox News-verten for å ha utfordret legemiddelselskaper for deres enorme utgifter til lobbyvirksomhet i Kongressen.
#Opinion: Hvis en undercover-video av lignende art ble avslørt i Kina, er det ingen tvil om at den kinesiske offentligheten og tjenestemenn ville ta det svært alvorlig.https://t.co/kqmSLFvbP5 pic.twitter.com/626qPWa5Uo
— Global Times (@globaltimesnews)29. januar 2023
The Global Times skrev:
Manipulerer Pfizer virkelig COVID-19 for profitt og gjør det i det skjulte? Hvor langt har forskningen gått? Hvilken risiko vil det medføre? Publikum har naturligvis mange spørsmål og krever svar. Imidlertid har de fleste amerikanske og vestlige mainstream-medier og amerikanske politikere samlet holdt tett om saka som ble avslørt i videoen. Dette er ganske unormalt i det amerikanske opinionsfeltet som er kjent for sitt mangfold.
Ektheten til denne videoen er ennå ikke bekreftet. I møte med offentlig tvil, bør ikke US Food and Drug Administration (FDA), lovgivere og media gjennomføre ytterligere undersøkelser og gi offentligheten en forklaring?
KKP dekker nå Project Veritas Under Cover Video, men hovedstrømsmediene er fortsatt tause https://t.co/fcdKpbD6Ca
— The Triune Times (@TriuneTimes)30. januar 2023
I motsetning til mainstream media har steigan.no omtalt denne bomben av en avsløring.
Ny RAND-rapport sier at en lang krig i Ukraina er imot USAs interesser
Av Dave DeCamp - 1. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/ny-rand-rapport-sier-at-en-lang-krig-i-ukraina-er-imot-usas-interesser/
Rapport fra USAs militære tenketank sier at en langvarig krig i Ukraina hemmer USAs evne til å fokusere på sin «konkurranse med Kina».
Av Dave DeCamp, 30. januar 2023
RAND Corporation gav ut en ny rapport som advarer mot en «langvarig konflikt» i Ukraina og sier at en langvarig krig er mot amerikanske interesser, og bryter med synspunktet til mange hauker i Washington, om at USA bør støtte kampen mot Russland på lang sikt.
RAND er finansiert direkte av det amerikanske militæret og former ofte amerikansk politikk, inkludert haukete politikk mot Moskva. En 2019-rapport med tittelen «Extending Russia,» undersøkte risikoen og fordelene ved måter USA kunne prøve å «redusere» Russland på, og mange av disse politiske retningslinjene har blitt implementert, inkludert levering av «dødelig bistand» til Ukraina, sanksjoner mot Russland og «hindring» av landets gass- og oljeeksport.
Den nye rapporten fra RAND, med tittelen «Avoiding a Long War,» (Forhindre en lang krig. Overs.merkn.) undersøker risikoen med den nåværende konflikten og erkjenner at en langvarig konflikt øker risikoen for atomkrig.
Et sammendrag av den nye rapporten lyder: «Diskusjonen om Russland-Ukraina-krigen i Washington domineres i økende grad av spørsmålet om hvordan den kan ende. For å informere denne diskusjonen, identifiserer dette perspektivet hvordan krigen kan utvikle seg og hvordan alternative baner vil påvirke amerikanske interesser. Forfatterne hevder at i tillegg til å minimere risikoen for stor eskalering, ville amerikanske interesser være best tjent med å unngå en langvarig konflikt.»
Forfatterne sier at krigen i Ukraina gjør det vanskeligere for USA å fokusere på sin innsats til å forberede seg på en fremtidig konflikt med Kina. «USAs evne til å fokusere på sine andre globale prioriteringer, spesielt konkurransen med Kina, vil forbli begrenset så lenge krigen absorberer seniorpolitikernes tid og amerikanske militære ressurser,» står det i rapporten.
Rapporten sier at den største risikoen for en lang krig i Ukraina er at det ville være «en langvarig forhøyet risiko for russisk atombruk og en krig mellom NATO og Russland». Den sier at «å unngå disse to formene for eskalering er den viktigste amerikanske prioriteten».
Når det gjelder Ukraina som gjenerobrer mer av territoriet som Russland erobret, sier rapporten at dette bare er en «mindre betydelig fordel» og at «å unngå en lang krig også er en høyere prioritet for USA enn å legge til rette for betydelig mer ukrainsk territoriell kontroll». Rapporten plasserer «svekkelsen av Russland» som en større fordel for USA enn ukrainske gevinster, men likevel ikke verdt risikoen for en lang krig.
Rapporten anerkjenner at det for tiden er lite håp om fredssamtaler og antyder at USA kan «betinge fremtidig militærhjelp med en ukrainsk forpliktelse til forhandlinger». Et annet forslag for å fremme forhandlinger er at USA etablerer betingelser for lettelser i sanksjonene mot Russland. Forfatterne erkjenner at Biden-administrasjonen ikke har gjort noe forsøk på å presse de stridende partene til fredssamtaler.
Les også: Et imperium i panikk prøver å gi Russland et «tilbud det ikke kan avslå»
Konklusjonen sier at på grunn av den politiske situasjonen i USA, er et «dramatisk skifte» i USAs politikk overfor Ukraina usannsynlig. Men forfatterne sier at «å utvikle disse instrumentene nå og sosialisere dem med Ukraina og med amerikanske allierte, kan bidra til å katalysere den endelige starten på en prosess som kan bringe denne krigen til en forhandlet slutt i en tidsramme som ville tjene amerikanske interesser.»
Forfatter: Dave DeCamp
Dave DeCamp er nyhetsredaktør for Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave. Se alle innlegg av Dave DeCamp
New RAND Report Says a Long War in Ukraine Is Against US Interests
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.
The Ukrainian Solidarity Network: Det høyeste stadiet av den vestlige sosialimperialismen
Av Ajamu Baraka - 1. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/the-ukrainian-solidarity-network-det-hoyeste-stadiet-av-den-vestlige-sosialimperialismen/
I denne artikkelen tar den svarte aktivisten, journalisten og politiske lederen Ajamu Baraka et oppgjør med The Ukrainian Solidarity Network. Han skriver blant annet: «Å innta en holdning for mer krig drevet av en gutteromsfantasi om militær seier på slagmarken, er galskap. På vegne av afrikanere må vi spørre hvilken afrikaner som med selvrespekt i behold bevisst ville ha stilt seg på samme side som NATO, Europa og den amerikanske settlerstaten i en konflikt?»
Av Ajamu Baraka, Black Agenda Report
Ukraina-konflikten var forårsaket av det USA-støttede høyre-kuppet i 2014 og dobbeltspillet til europeere som hevdet at de jobbet for fred. Alle som stiller seg bak disse kreftene, men påstår seg å tilhøre venstresida, må utfordres.
“Det haster å avslutte denne krigen raskest mulig. Det kan bare oppnås ved at Ukraina lykkes i motstå den russiske invasjonen. Ukraina utkjemper en legitim forsvarskrig, en krig for sin fortsatte eksistens som nasjon. Å simpelthen mane til “fred” under slike forhold, er meningsløst.” (Ukranian solidarity network)
“Sosialimperialister” er sosialister i ord men imperialister i handling” (V.I. Lenin)
“Den vestlige sosialimperialistiske venstresiden, avhengig som den er av sine materielle privilegier og illusjonen av å tilhøre noe som kalles “Vesten”, har et valg å gjøre: enten gir dere avkall på deres privilegier og slutter dere til kampen mot deres eget borgerskap, eller dere slutter dere til fienden. (A. Bakara: Den vestlige imperiale venstresida og dens samrøre med det vestlige borgerskapet)
Den åpenbare implikasjonen til uttalelsen fra “The ukranian solidarity network” er at ukrainsk seier på slagmarken er den eneste løsningen som kan avslutte krigen i Ukraina. Det forhold at mange av de som støtter dette nettverket identifiserer seg som venstreorienterte, representerer en ny og kanskje sterkere form for kollaborasjon med den vestlige og amerikanske imperialismen noensinne siden avslutningen av den andre store omfordelingskrigen i 1945. Da jeg postet et utdrag av min uttalelse vedrørende framveksten av dette nettverket, skapte det oppstyr. Her er uttalelsen i sin helhet.
Blant de positive utslagene av det kollektive Vesten sin krig i Ukraina, er at det bidro til å avsløre de delene av den amerikanske venstresida som alltid har hatt en en svakhet for, og en følelsesmessig tilknytning til, Vesten. Arrogansen til denne gjengen, som har skrevet under opprop for mer krig, er godt illustrert ved at de aldri føler seg forpliktet til å forklare hvordan deres moralsk høyverdige hengivenhet til ukrainsk selvråderett i møte med “Putins” krig, er forenlig med de ulike uttalelsene fra den tidligere tyske kansler Angela Merkel, tidligere president i Frankrike Francois Hollande og før dem, Ukrainas tidligere president Petro Poroshenko, som avslører at Minsk-avtalene bare var en uthalingstaktikk som tok sikte på å forberede Ukraina til krig.
Vi stiller nettverket det samme spørsmålet vi har stilt Zelensky og Biden, co-koordinatorene av “White lives matter more-bevegelsen”: hvordan denne fasen av en konflikt som startet i 2014 har blitt Putins krig? Kan vi glatt avvise det som Kreml-propaganda at den russiske føderasjonen følte seg truet av de-facto innlemmelsen av Ukraina i NATO, mens landets hær ble bygd opp til den mest formidable kampstyrken i Europa etter Russland?
Hadde ikke russerne legitime grunner til å bekymre seg for at NATO-raketter i Polen og Romania, med 6 minutters flytid til Moskva, samt at Ukraina også forespurte de samme “defensive” rakettene, kunne utgjøre en trussel mot deres sikkerhet? Og hvordan vil nettverket karakterisere konflikten i Øst-Ukraina som startet i 2014 og som resulterte i 14 000 drepte når det ukrainske kupp-regimet angrep sine egne innbyggere, hvis den nåværende konflikten startet i februar 2022? Hva skjedde med det ukrainske fascist-problemet som det har blitt skrevet om i årevis, men i større omfang etter kuppet i 2014? Fabrikkerte Kreml disse historiene i vestlig presse?
Vi er inneforstått med at dette er spørsmål folkene bak nettverket aldri vil ta stilling til, fordi de ikke trenger å gjøre det. Som vestlige kan de bare postulere en påstand som automatisk vil bli akseptert. Nettverket og det vestlige borgerskapet erklærer at krigen i Ukraina er Putins krig og dermed blir det til en objektiv sannhet – fordi det er det Vesten gjør og slipper unna med. Makt kalles det – kanskje hvit makt?
The Ukrainian Solidarity Network er det ultimate uttrykket for de sosialimperialistiske tendensene, som i Vest-Europa og USA har blitt så normalisert at man knapt legger merke til det lenger. I et eksempel fra uttalelsen deres tas det til orde for at Ukraina “har rett til å velge virkemidlene og målsetningene for sin egen kamp.” Dette er et velkjent venstreside-standpunkt. Men sosialimperialistene i Vesten anerkjenner ikke at dette prinsippet også skal gjelde for nasjoner i Det globale sør.
Men vi spør de som har skrevet under på dette oppropet om de vil forklare når kupp-regimet i Ukraina ble de legitime representantene for landet, og et uttrykk for folkesuvereniteten?
Derfor er det ikke bare et sammentreff at de viktigste underskriverne av uttalelsen som lover uforbeholden støtte til Ukraina, også hører til blant de som står i front for å gi legitimitet til anklagene fra den vestlige imperialismen om at de sosialt orienterte nasjonale frigjøringsbevegelsene som har makten i land som Venezuela, Bolivia og Nicaragua bare er “autoritære” stater som er mer interessert i makt enn i sosial utjevning. Noen av disse støttet også NATO sitt angrep på Libya, var lidenskapelige forsvarere av vestlig intervensjon i Syria og har møtt de vestlige planene om å invadere Haiti med stillhet.
For de nåværende nykonservative lederne i nettverket, har deres forpliktelser til abstrakte prinsipper, og en skråsikkerhet om at de vet bedre enn alle andre, objektivt plassert dem i samme leir med folk som Obama, Biden, Zelensky og Boris Johnson. Men de vil hevde at deres posisjon er en annen, ettersom de representerer noe de kaller for venstresida. En del av de som skrev under på dette provestlige oppropet om mer krig, var nok komfortable med rollen sin. Imidlertid mistenker jeg at noen av dem ikke var fullt ut innforstått med hvem de hadde alliert seg med når de skrev under.
Dette gjelder selvfølgelig ikke for følgende knippe av de mest fremtredende figurene bak initiativet. Folk som Hawe Hawkins fra De grønne, Eric Draitser fra Counterpunch samt Bill Fletcher, som jeg normalt sett ikke ville ha navngitt, hadde det ikke vært for at disse figurene og tendensen de representerer legemliggjør den mest arrogante vestlige venstresida som i så mange (men ikke alle) tilfeller tilbyr ideologisk dekning for imperialismen til vestlig kapital. De bør ikke få nyte fortsatt respekt fra venstresida uten å bli utfordret på deres holdninger.
Sikkert er det at disse folkene aldri har nølt med å kritisere de av oss som aldri vek fra vår strategiske prioritet om å bekjempe vår hovedfiende, som er det hvite, vestlige koloniale overherredømmet. I dette historiske øyeblikket er alt annet sekundære motsetninger. Og det er derfor vi avviser disse folkenes argumenter om å bekjempe begge imperialist-leirer som anti-dialektisk sludder og et politisk skalkeskjul.
Historien har vist at det ville vært en fullstendig katastrofe om “det kollektive Vesten” sikret militær seier i sin stedfortrederkrig mot Russland. For det amerikanske imperiet ville det ha validert deres doktrine om “full spectrum dominance” og riktigheten av å prioritere virkeliggjøringen av dette målet med militærmakt. Dette ville med sikkerhet ha betydd at krig mot Kina var det neste steget på veien.
Besluttsomheten til den vestlige koloniale/kapitalistiske eliten til å opprettholde globalt hegemoni med alle midler, er grunnen til at USA/NATO/EU representerer en eksistensiell trussel mot resten av menneskeheten. En “venstresideposisjon” skulle i det minste tatt mål av seg å støtte en forhandlingsløsning som kan få slutt på krigen, før Dr. Strangelove-klonene som står bak spakene i USA skaper omstendighetene som vil føre til kjernefysisk konfrontasjon med Russland eller Kina.
Å innta en holdning for mer krig drevet av en gutteromsfantasi om militær seier på slagmarken, er galskap. På vegne av afrikanere må vi spørre hvilken afrikaner som med selvrespekt i behold bevisst ville ha stilt seg på samme side som NATO, Europa og den amerikanske settlerstaten i en konflikt? Faktum er at de som gjentatte ganger ender opp på samme side som våre fiender har tatt et valg – og det valget gjør dem, dessverre, også til våre fiender.
Originalen ble publisert i Black Agenda Report
The Ukrainian Solidarity Network: The Highest Stage of White Western Social Imperialism
Oversatt til norsk for steigan.no av Isak Mamen Finne
Ajamu Sibeko Baraka, født 25. oktober 1953), er en amerikansk politisk aktivist. I 2016 var han det grønne partiets nominerte til visepresident i USA på stemmeseddelen i 45 stater og fikk 1 457 216 stemmer. Baraka fungerer for tiden som nasjonal arrangør og talsperson for Black Alliance for Peace.
Han er den nasjonale arrangøren av Black Alliance for Peace og en redaktør og medvirkende spaltist for Black Agenda Report. Baraka tjener i eksekutivkomiteen for det amerikanske fredsrådet og lederorganet for den USA-baserte United National Anti-War Coalition (UNAC) og styringskomiteen for Black is Back Coalition.
Denne gangen er det annerledes
Av Douglas Macgregor - 1. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/denne-gangen-er-det-annerledes/
Verken vi eller våre allierte er klar for å utkjempe regional eller global fullskala krig med Russland
Av Douglas Macgregor – 26. januar 2023
Inntil Washington bestemte seg for å konfrontere Moskva med en eksistensiell militær trussel i Ukraina, begrenset den bruk av amerikansk militærmakt til konflikter som amerikanerne hadde råd til å tape, kriger med svake motstandere i utviklingsland fra Saigon til Bagdad som ikke utgjorde en eksistensiell trussel for amerikanske styrker eller amerikansk territorium. Denne gangen – en stedfortrederkrig med Russland – er annerledes.
I motsetning til Washingtons tidlige håp og forventninger, kollapset Russland hverken internt eller kapitulerte for Vestens krav om regimeskifte i Moskva. Washington undervurderte Russlands samfunnsmessige samhold, dets latente militære potensial og dets relative immunitet mot vestlige økonomiske sanksjoner.
Som et resultat svikter Washingtons stedfortrederkrig mot Russland. USAs forsvarsminister Lloyd Austin var uvanlig ærlig om situasjonen i Ukraina da han sa til de allierte i Tyskland på Ramstein Air Base 20. januar: «Vi har et mulighetens vindu her mellom nå og våren», og innrømmet: «Det er ikke lang tid».
Alexei Arestovich, president Zelenskys nylig sparkede rådgiver og uoffisielle ‘spinnmester’, var mer direkte. Han uttrykte sin egen tvil om at Ukraina kan vinne krigen med Russland, og stiller nå spørsmål ved om Ukraina i det hele tatt vil overleve krigen. Ukrainske tap – minst 150 000 døde inkludert 35 000 savnede i aksjon og antatt døde – har svekket ukrainske styrker fatalt, noe som har resultert i en skjør ukrainsk defensiv holdning som sannsynligvis vil brytes opp under den knusende vekten av angripende russiske styrker i løpet av de neste ukene.
Ukrainas materielltap er like alvorlige. Disse inkluderer tusenvis av stridsvogner og pansrede infanteri-kampkjøretøyer, artillerisystemer, luftforsvarsplattformer og våpen av alle kaliber. Dette inkluderer tilsvarende syv år med Javelin-missilproduksjon. I en setting der russiske artillerisystemer kan skyte nesten 60 000 skudd av alle typer – raketter, missiler, droner og hard ammunisjon – om dagen, er ukrainske styrker hardt presset for å svare disse russiske salvene med 6 000 skudd daglig. Nye våpen- og ammunisjonspakker for Ukraina kan berike Washington-samfunnet, men de kan ikke endre disse forholdene.
Forutsigbart vokser Washingtons frustrasjon over det kollektive Vestens manglende evne til å demme opp for strømmen av ukrainske nederlag. Faktisk er frustrasjonen raskt i ferd med å gå over i desperasjon.
Michael Rubin, en tidligere Bush-oppnevnt og ivrig tilhenger av USAs permanente konflikter i Midtøsten og Afghanistan, uttrykte sin frustrasjon i en artikkel i magasinet 1945 som hevdet at «hvis verden lar Russland forbli en enhetlig stat, og hvis den lar Putinismen fortsette etter Putin, bør Ukraina da få lov til å inneha sin egen kjernefysiske avskrekking, enten de blir med i NATO eller ikke». På overflaten er forslaget uforsvarlig, men uttalelsen gjenspeiler angsten i Washington for at ukrainsk nederlag er uunngåelig.
NATOs medlemmer var aldri sterkt samlet bak Washingtons korstog for å svekke Russland fatalt. Regjeringene i Ungarn og Kroatia erkjenner ganske enkelt den bredere europeiske offentlighetens motstand mot krig med Russland og mangel på støtte til Washingtons ønske om å utsette Ukrainas forutsigbare nederlag.
Selv om Berlin var sympatisk med det ukrainske folket, støttet den ikke fullstendig krig med Russland på Ukrainas vegne. Nå er tyskerne også urolige over den katastrofale tilstanden til de tyske væpnede styrkene.
Den pensjonerte generalen for det tyske luftvåpenet (tilsvarende fire stjerner) Harald Kujat, tidligere leder av NATOs militærkomité, gikk hardt ut mot Berlin for å la Washington overkjøre Tyskland i konflikt med Russland, og bemerket hvordan tyske politiske ledere i flere tiår aktivt avvæpnet Tyskland og dermed fratok Berlin autoritet eller troverdighet i Europa. Selv om de er aktivt undertrykt av den tyske regjeringen og media, gir hans kommentarer sterk gjenklang hos de tyske velgerne.
De harde fakta er at i sine forsøk på å sikre seier i sin stedfortrederkrig med Russland, ignorerer Washington den historiske virkeligheten. Fra 1200-tallet og fremover var Ukraina en region dominert av større, mektigere nasjonale makter, enten det var litauisk, polsk, svensk, østerriksk eller russisk.
I kjølvannet av første verdenskrig forsøkte Polen å få til en uavhengig ukrainsk stat for å svekke det bolsjevikiske Russland. I dag er Russland ikke kommunistisk, og Moskva søker heller ikke ødeleggelsen av den polske staten slik Trotskij, Lenin, Stalin og deres tilhengere gjorde i 1920.
Så hvor er Washington på vei med sin stedfortrederkrig mot Russland? Spørsmålet fortjener et svar.
Søndag 7. desember 1941 var USAs ambassadør Averell Harriman sammen med statsminister Sir Winston Churchill og spiste middag hjemme hos Churchill da BBC sendte nyheten om at japanerne hadde angrepet den amerikanske marinebasen i Pearl Harbor. Harriman ble synlig sjokkert. Han gjentok ganske enkelt ordene: «Japanerne har angrepet Pearl Harbor».
Harriman trengte ikke ha blitt overrasket. Roosevelt-administrasjonen hadde praktisk talt gjort alt i sin makt for å få Tokyo til å angripe amerikanske styrker i Stillehavet med en rekke fiendtlige politiske beslutninger som kulminerte med Washingtons oljeembargo sommeren 1941.
I andre verdenskrig var Washington heldig med timing og allierte. Denne gangen er det annerledes. Washington og dets NATO-allierte tar til orde for en fullverdig krig mot Russland, ødeleggelsen og oppløsningen av den russiske føderasjonen, samt ødeleggelsen av millioner av liv i Russland og Ukraina.
Washington viser følelser. Washington tenker ikke, og er også åpenlyst fiendtlig mot empiri og sannhet. Hverken vi eller våre allierte er forberedt på å utkjempe fullskala krig med Russland, regionalt eller globalt. Poenget er at hvis det bryter ut krig mellom Russland og USA, bør amerikanerne ikke bli overrasket. Biden-administrasjonen og dens anhengere fra begge partier i Washington gjør alt de kan for å få det til.
Originalen finner du her:
This Time It’s Different
Oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.
Douglas Macgregor, oberst (pensjonert) er seniorstipendiat i The American Conservative, tidligere rådgiver for forsvarsministeren i Trump-administrasjonen, en dekorert kampveteran og forfatter av fem bøker.