Nyhetsbrev steigan 27.11.2021
Dagens overskrifter:
EU ønsker at WHO skal få vide fullmakter til å styre global helse
Nedstenging og koronasertifikat – en vederstyggelighet
Vi må stå i mot nedbrytningen av språket som kjønnsidentitetstilhengere påtvinger oss
Stortingsforakt
Pratmakere i fri dressur på COP26
Koronarebellen – I kamp mot lockdown – for rettsstat og demokrati
EU ønsker at WHO skal få vide fullmakter til å styre global helse
Av red. PSt - 27. november 2021
https://steigan.no/2021/11/eu-onsker-at-who-skal-fa-vide-fullmakter-til-a-styre-global-helse/
EU er klar til å avstå makt til WHO og et europeisk byrå under helseorganisasjonen og ønsker å gi disse organene vide politiske fullmakter til å styre verdens helsepolitikk.
Dette gikk fram av et vedtak i Det europeiske råd som ble fattet 21. oktober 2021.
I vedtaket heter det at Det europeiske råd «ønsker at WHO skal spille en sterk og sentral rolle i framtida i global helsestyring og støtter målet om å undertegne en internasjonal traktat om pandemier.»
Måneden før, den 15. september lanserte EU-president Ursula von der Leyen opprettelsen av Health Emergency Preparedness and Response Authority (HERA), som skal koordinere unionens håndtering av framtidige pandemier.
HERA skal i slike situasjoner styre medlemslandas kriserespons, og i vedtaket fra Det europeiske råd er det klart at dette igjen skal underlegges WHO.
Når vi ser på hvordan responsen på covid-19 har involvert praktisk talt alle politiske områder og overstyrt alt som er av grunnlover, menneskerettighetserklæringer og annet lov- og avtaleverk, er det klart at dersom WHO offisielt skal få en slik rolle som Det europeiske råd ønsker, så vil WHO langt på vei bli en ikke-valgt «verdensregjering» med vidtgående fullmakter.
Ikke noe av dette har vært demokratisk behandlet noe sted, så det blir sannsynligvis banket gjennom uten innsyn og sjenerende innflytelse fra velgerne.
WHO er ikke lenger en en internasjonal organisasjon, men et instrument for farmasøytisk industri
Dette blir spesielt bekymringsfullt fordi WHO ikke lenger er noen normal verdensorganisasjon, men et redskap for farmasøytisk industri og finanskapital.
I et intervju magasinet Hemali gjorde med Astrid Stuckelberger peker hun blant annet på hvordan WHO er blitt kuppet av Bill Gates og den multinasjonale farmasøytiske industrien. Stuckelberger har arbeidet med og for WHO i store deler av sin karriere, så hun har solid grunnlag for å si det hun sier.
WHO er ikke den samme organisasjonen som før. WHO har forandret seg siden jeg var der. Jeg har ikke sett det før nå, men nå når jeg studerer dette politisk, hva som skjedde, så ser jeg det.
Det skjedde en forandring i 2016, forklarer Astrid.
– Den var spesiell: Organisasjoner som er NGO, – non govermental organization – slik som GAVI – Global Alliance for Vaccine Immunization – ledet av Bill Gates – de kom til WHO i 2006 med et fond. Siden da utviklet WHO seg til en ny type internasjonal organisasjon. GAVI fikk mer og mer innflytelse, og total immunitet, mer enn diplomatene i FN. GAVI kan gjøre akkurat som de vil, politiet kan ikke gjøre noe.– WHO gjennomgikk en revisjon 2014. Etter det ble vel WHO mer som et selskap med land som datterselskap enn en åpen organisasjon. Stemmer det?
– Ja. Da jeg jobbet med internasjonale relasjoner i WHO i 2013, så jeg at GAVI kom mer og mer inn. I presenterte GAVI en global handlingsplan for vaksinering 2012-2020. Altså åtte år hvor GAVI hadde alt i sine hender. Bill Gates håndterte vaksinering, han tok over.Som et slaveri
– Hvilken makt har WHO over de ulike land?
– Det er spørsmålet. Før var alle land frie. Men nå, når jeg gjør intervjuer over hele verden, ser jeg at hvert land er en del av et «selskapet WHO». WHO er ikke lenger en demokratisk medlemsorganisasjon, som FN. De ulike regjeringer danner grunnlaget for «foretaket». Det stemmer logisk med hva som nå skjer, «foretakene» ønsker penger, business, og å kontrollere folk. Det er som et slaveri. Skattene vi betaler, de går til regjeringer som er underlagt «selskapet». Under de multinasjonale organisasjonene, som GAVI.
GAVI, Verdensbanken og WHO inngikk en kontrakt, den heter IFFM: International Facility Finance for Immunization. Våre land, vårt folk, betaler til WHO, Verdensbanken og GAVI for å utføre sine programmer for immunitet.
IFFM er et investeringsinstrument og på nettsidene sine lover de sine investorer at «for hver dollar som blir investert i immunisering vil de få tilbake 21 dollar».
Når dette så styres av WHO med global overnasjonal styring vil medlemslanda være forpliktet til å betale inn til dette fondet og man vil ha etablert et instrument der finanskapitalen har globale politisk makt gjennom WHO og tilgang til alle verdens statskasser så mye de ønsker, eller for å være litt mer presis: så mye WHO sier at framtidige «pandemier» vil kreve.
Eller som det heter med IFFMs egne ord:
IFFIm gir en smart løsning på en av hovedbegrensningene for immuniseringsinnsats: mangel på storskala, langsiktig finansiering som er stabil, forutsigbar og koordinert. Å utvide vaksinasjonsdekningen i verden krever langsiktig planlegging og finansiering av prosjekter som opplæring av helsearbeidere og skape forutsigbare markeder for vaksiner.
De farmasøytiske gigantene og deres finansielle eiere vil på denne måten få «forutsigbare markeder» for vaksinene sine. Risikoen vil bli tatt av verdens land og folk. Den garanterte profitten havner hos de vanlige mistenkte. Pfizers tre største eiere er Vanguard, BlackRock og State Street. Det samme gjelder Johnson&Johnson. For dem blir det som «å fange fisk i ei bøtte».
Nedstenging og koronasertifikat – en vederstyggelighet
Av Martin Langvad - 27. november 2021
https://steigan.no/2021/11/nedstenging-og-koronasertifikat-en-vederstyggelighet/
Intervju med Gunnar Nerdrum Sr.
Intervjuer Martin Langvad.
Tidlig i pandemien lurte han på om vi alle har blitt hysteriske. Gunnar Nerdrum Sr, høyesterettsadvokat, er mot generell covidvaksinering av barn. Han mener koronasertifikat og nedstenging er en vederstyggelighet. Han mener samfunnet bør gå sin gang, og smitten spre seg. Han gav ut sine memoarer Erindringer i april. Vi tok en prat med han om livet og karrieren hans, om politikk og koronapandemien.
Jusstudiet og småbarnsfamilie i Oslo
Han ble født i Oslo i 1941, men familien flyttet nordover fordi faren fikk jobb som sorenskriver i Lyngen da Gunnar var 10. Så flyttet han tilbake Oslo, og bodde sju år på studentbyen på Sogn.
Har du høy arbeidskapasitet, eller gjør du ting som er gøy?
«Ja, det er vel helst det siste. Jeg har gjort ting som er interessante. Jeg hadde kone mens jeg studerte, jeg fikk et barn og så et barn til. Han yngste var fire år da jeg tok eksamen til slutt. Men jeg brukte ganske lang tid da, jeg var jo ikke ferdig før i 1968. Jeg tok forberedende i 1959. Også var jeg i militæret, det var 16 måneder den gangen. Min kone var også studine, hun studerte filologi, og da hun hadde eksamenssemester tok jeg meg mest av barna også videre, men det gikk nå. Men vi var forsørget hjemmefra altså, av både hennes og mine foreldre. De betalte jevnt og trutt. «
Tilfeldigheter ville det til at han ble landets yngste høyesterettsadvokat
Han var dommerfullmektig i Arendal da det døde en eldre advokat. Den gangen var det stor mangel på jurister. Det ble bare utdannet 100 kandidater i landet den gangen, nå utdannes mer enn 100 i Tromsø. Han jobbet et år i Arendal, han og kona trivdes der. Så døde en advokat til, plutselig og brått, og han ble enig om å overta en stor portefølje. Han fikk tre prøvesaker som han måtte kjappe seg å ta. Han førte dem til prøve for høyesterett og ble landets yngste høyesterettsadvokat. Dette skjedde mens han jobbet for Sigrid og Christian Stray. Han var tretti år gammel. Nerdrum beskriver det kollegiale miljøet i Arendal som hyggelig, med stor takhøyde, og de hjalp hverandre med prøvesaker.
Men de skulle jo nordover på sikt. – Jeg vokste opp i Tromsø selv om det ikke høres sånn ut, men min kone var skikkelig nordlending fra Harstad. De flyttet til Tromsø i 1974 og han startet sin eget kontor på en tid da det var få som praktiserte juss i byen.
Hva er en høyesterettsadvokat og hvordan skiller det seg fra andre typer advokatvirksomhet?
– Det var jo sagt litt sånn flåsete, men det er jo bare at man skriver høyere regninger. Han ler litt. – Ellers var det ikke noe forskjell.
Friheten til å gjøre det man vil
Det er tydelig at frihet er viktig for deg. Hvorfor det?
«Ja, det er jo det. Jeg har aldri søkt noen embetsstillinger, enda jeg har blitt oppfordret her og der om å søke. Men det har aldri blitt sånn. Og jeg tror nok det er «friheten til å gjøre det man vil» som har vært viktig.»
Har det gjort at du har kunnet jobbe mer med hjertesaker?
«Ja, det har jeg gjort. Mange ganger har jeg tatt på meg håpløse saker for håpløse klienter. Og som ikke har vært salongfähig på noen måte. Ofte har jeg ikke tjent så mye på de sakene heller. Jeg mente at det var riktig å forsvare vedkommende, og at vedkommende hadde vært utsatt for et overgrep. Og jeg skulle nå gjøre mitt til å forsøke og renvaske han. Det har jeg ment var det rette.»
Hvor godt fungerer rettsvesenet i Norge?
Han ler. «De som vinner sakene synes at det er veldig fint. De, som har tapt, synes at det er det verste de har vært ute for. Jeg vet faktisk ikke helt, hva jeg skal si. Men jeg tror at det egentlig fungerer ganske bra. Nå har vi jo hatt en sterk konsentrasjon av både fylkeskommuner, kommuner og domstoler. I min oppvekst var det tre domstoler i Tromsø. Det var byfogden i Tromsø, som hadde byen. Men det var også sorenskriverne i Malangen og Lyngen. De hadde kontorsted i Tromsø., og det hele fungerte ganske bra. Nå er alt slått sammen. De har også fått med seg Senja tingrett på Finnsnes. Nå heter det «Senja og Nord-Troms tingrett». Jeg så nylig i avisen at sorenskriver Olsen i Senja tingrett vil reise søksmål mot myndighetene og kreve at Senja tingrett skal bestå. – Jeg har jo vært litt ute i verden og følt rettsvesenet innenfra både i Frankrike og Russland. I Frankrike behandles sakene med et til halvannet års varsel. Da jeg kommenterte dette og sa at det var jo håpløst lang tid, fikk jeg til svar at i Italia var det enda verre. .»
Hva tenker du om Norges domfellelser i den europeiske menneskerettighetsdomstolen?
«Nei, jeg tenker ikke så mye om det utover at det er flaut for Norge.»
Er rettsvesenets viktigste jobb er å beskytte individet mot staten og andre sterke aktører?
«Ja, det er riktig. Men det kan være enkelte småborgere som er fulle av faen og plager statens myndigheter. Og der har vi et fremragende advokatkontor som heter Regjeringsadvokaten som forsvarer staten.»
Språkøre
Han pleier å si at han snakker bokmål, og skriver nynorsk. Han mener det er noe med intonasjonen, iallefall startet han aldri å snakke Tromsødialekt. Som naturglad ungdom lærte han seg finsk, praktisk på kanoturer i Finland. Senere har han lært seg engelsk, tysk, fransk og russisk. På et samiskkurs i godt voksen alder lærte han et par tusen gloser, men dessverre festet det seg ikke slik finsken gjorde i ungdommen.
Hvor nyttig har språk vært i ditt yrke?
«Jeg fikk litt arbeid som ung advokat siden jeg kan russisk, men det var særlig på nittitallet, da var det stor business. Det var business fra norsk side og fra russisk side. Det var jo noen som skulle bli veldig rike veldig fort, og hadde behov for juridisk bistand. Og da var jeg der som en av flere norske advokater som kunne språket. I provinsen var jeg den eneste.»
Spent forhold til Russland. Amerikanske militærbaser i Norge
«Det er jo en mektig nabo naturligvis. Det er en lang grense i europeisk sammenheng, men det bor lite folk der. Vi har lagt forsvaret helt innunder USA, det hadde vi tidligere også, men da hadde vi ihvertfall et terskelforsvar med regimentene rundt omkring og med et kystartilleri, og så videre. Så det var ikke så lett å ta Norge. Pluss at Norge er en veritabel festning fra naturens side. Det skulle ikke være mulig å seile inn hverken til Trondheim, eller Bergen eller Oslo med et godt kystforsvar utenfor. Men tyskerne klarte jo det i 1940 og det skulle de absolutt ikke ha klart.
Hva tenker du om Norges forhold til USA?
«Våre myndigheter er veldig opptatt av å støtte USA. Vi er jo oppfattet som et vestlig land som alltid går USAs ærend. Når jeg reiser i Russland får jeg høre at vi er et lydrike under USA. Jeg vet nå ikke helt sikkert, men det er vel noe i det.»
Burde vi hatt et mer vennlig forhold til Russland?
«Det kunne vi godt hatt. Våre øverste statsledere med utenriksministeren i spissen har jo sagt at forholdet til Russland kan aldri bli hva det var. Det var jo en periode på nittitallet der vi hadde felles flåteøvelser. Og jeg har gått i tog på 17. mai i Tromsø med russiske marinegaster i borgertoget her i Tromsø. Men det er jo helt utenkelig i dag, vi er i Russland oppfattet som USAs forlengede arm. Og nå skal vi ha amerikansk flåtebase i Tromsø og vi har allerede flybaser her og der. Vi vil være veldig utsatt i en reell konfliktsituasjon.»
Norges forhold til Europa
«Jeg har sagt, og jeg sier det fortsatt, at vi må ut av EØS-avtalen. Jeg har jo sett at det er et tema i valgkampen, og arbeiderpartiets formann har gått ut og sagt at det ikke er aktuelt å røre ved avtalen. Men det er jo stortingsmennene som må føle dette sterkere enn andre, for de blir pålagt direktiver og forordninger fra Brussel og bare må implementere dem uten videre. Noe passer jo, men noe passer ikke.»
Hva har norges forhold til Europa å si for norsk rettsutvikling?
«Jussen er jo stort sett nasjonal. Men man må jo følge med i praksis i Den europeiske menneskerettsdomstolen, som er under Europarådet. Og jeg husker da Finland og Sverige hadde blitt medlem av EU så hadde vi et møte i De Nord-Nordiske Juristmøter, og da tok vi opp dette temaet, og det virket ikke som det påvirket dem så mye. Og så har man både Europadomstolen og EFTA-domstolen, som skal vurdere vår oppfyllelse av vilkårene. Jaja, jeg er såpass gammel at jeg tror på det nasjonale selvstyret.»
Man hører ofte, særlig fra politikere på venstresiden, at det er et problem at EØS-avtalen trumfer norsk arbeidslov.
«Ja, jeg tror det er riktig.»
Vaksinering
Jeg leste at du opplevde en massevaksineringskampanje i forsvaret som ikke gikk helt optimalt?
«Vi var utkommandert til å ta L-faktorvaksine en gang i uka i rekruttskolen. Og det skulle jo da beskytte mot alle former for influensa, og det gjorde det slett ikke. Tvert i mot hadde vi store fravær på grunn av influensa utover det året. Det verste var at jeg så i mannskapsavisa en gang utpå høsten at de hadde hatt svært gode erfaringer med L-faktorvaksina, men jeg har aldri hørt om den siden», sier han og ler.
Du har signert oppropet mot covidvaksinering av barn. Hva tenker du om vaksinene, og om vaksinering av ungdom og barn?
«Ja, blir de syke da? Vi blir alltid smittet av influensa men hvor syke blir vi? Tallene blir jo ikke offentliggjort. De er vanskelig å få tak i. Tidligere i pandemien forsøkte forskeren Kjetil Elvevold å få tak i tallene fra Tromsø, og det var jo helt umulig. Før ble det ansett som normalt at 7-800 døde av influensa hvert år. Stort sett tar det livet av de gamle og syke.»
Mot nedstenging og koronasertifikat
Du gikk ut tidlig under pandemien og beskrev situasjonen som hysterisk, og sa at du var imot nedstenging. 18 måneder senere, står du for det du sa?
«Ja, jeg tror vi har blitt det. Vi har jo en bestemt tid her på jorden. Jeg er født i 1941, så min tid kommer nok ganske snart. Så ja, jeg syns den står seg godt 18 måneder senere. Det er stort sett folk som ville ha dødd av noe annet, og de dør nok oftest med viruset, ikke av viruset. Legen Hans Husum skrev om dette tidlig i pandemien.»
Hva tenker du om nedstenging av samfunnet og koronasertifikat?
«En vederstyggelighet. At vi i et såkalt fritt land skal til stadighet testes og ha et sertifikat, nei…. Jeg betrakter korona som en litt skummel variant, men dog som en av de mange influensavirus som kommer hele tiden.«
Noen eksperter har kritisert håndteringen, og koronakommisjonen slo fast at nedstenging skjedde på tross av Grunnloven. Hva tenker du om hva slags situasjon vi er i juridisk?
«Professor Graver har jo ment at Grunnloven har blitt satt til side. Vi lever i ett såkalt fritt land, og da skal vi kunne gjøre ting uten å be om lov og ha sertifikater. Men å påberope grunnloven i en sånn sak… da skal du ha en tung sak. Det som er bekymringsfult for meg er at det er internasjonalt samarbeid om dette her, og det er jo bare enkelte land som skiller seg ut. Man sier at i Hviterussland har det vært fritt hele tiden. Hviterussland er ikke helt stuerent på mange måter, men har i det minste beholdt friheten så langt. Sverige tok tidlig en helt annen holdning enn vi og vi fikk vite hvor mange smittede og døde det var der. Jeg syns det ble brukt som propaganda for vår linje. Statsminister Solberg har jo høstet heder for nedstengingen. Det er ingen stortingskandidater nå som i løpet av valgkampen gikk inn for fortsatt nedstenging av samfunnet, men vi kan nok alikevel frykte for at det blir vanskelig nå fremover.»
Dette intervjuet ble gjennomført 10. september, i forbindelse med oppropet mot covidvaksinering av barn.
Støtt Steigan.no og Mot Dag
Vi må stå i mot nedbrytningen av språket som kjønnsidentitetstilhengere påtvinger oss
Av Jennifer Bilek - 27. november 2021
https://steigan.no/2021/11/vi-ma-sta-i-mot-nedbrytningen-av-spraket-som-kjonnsidentitetstilhengere-patvinger-oss/
Av Jennifer Bilek.
Inntil vi utvetydig gjenvinner språket vårt, og sammen med det, virkeligheten, kommer vi overhodet ingen vei i kampen for virkeligheten mot institusjonaliseringen av en massiv løgn.
Implementeringen av ny kjønnsideologi skjer raskt i vestlige samfunn, men kanskje ingen steder er dette presset for å gjenskape kultur og menneskelighet mer utbredt enn i selve språket. Vi blir fortalt at premissene for disse endringene i språket er grunnleggende, men de er vanvittige.Inntil vi utvetydig gjenvinner språket vårt, og sammen med det, virkeligheten, kommer vi overhodet ingen vei i kampen for virkeligheten mot institusjonaliseringen av en massiv løgn.
Kvinner i vestlige samfunn er for tiden tvunget til å stå imot tilstedeværelsen av menn i deres trygge rom, toaletter, fengsler og idretter. Foreldre kjemper mot institusjonaliseringen av programmer på barnas skoler som introduserer «kjønnsideologi». Det protesteres også på «kjønnsklinikker», og alt dette må gjøres.
Men det må også premisset om at menn er kvinner, at folk kan bytte kjønn, og at kjønn eksisterer på et spekter, må bekjempes og motstås, og stedet der det må gjøres er i språket. Rett foran øynene våre blir disse løgnene befestet i språk, med makt, av politikk, av de institusjonene som tidligere hevdet å opprettholde kvinners rettigheter, og de gjør det under dekke av menneskerettigheter.
Hvordan kan noen være trygge hvis grensen rundt kjønnet deres brytes? Livet har grenser. Det er slik virkeligheten fungerer. Det er måten livet fungerer på og måten kjønn fungerer på. Ingen har rett å appropriere kvinners kjønn som en identitet eller for sin egen psykiatriske behandling, men de har spesielt ikke rett til å appropriere «kvinne» som en identitet og deretter endre betydningen av ordet slik at de som er kvinner ikke kjenner seg igjen i ordets definisjon.
Grenser er saken. Uten dem finnes det ingen sikkerhet. Språk fungerer bare på grunn av grenser. Stoler er ikke bord. Biler er ikke hurtigbåter, medisin er ikke dessert, og menn er ikke kvinner.
Samfunn, lover, myndigheter, språk og barns sunne kropper og sinn er alle under angrep for mennesker som nekter å akseptere grensene for livets begrensninger. Enten disse menneskene er korporatister med det for øye å tjene på menneskelig kjønn redusert til deler, mennesker med vrangforestillinger, menn med fetisjer, eller unge mennesker indoktrinert med propaganda som forteller dem at de kan endre kjønn og at de vil bli frigjort ved å binde seg til det teknomedisinske komplekset for livet, de av oss som forstår at livet har grenser må reise oss og ta ansvar.
Dette ansvaret betyr å avstå fra språket som blir påtvunget oss. «Transgender» og «kjønnsidentitet» er uttrykk som ble lempet inn i amerikansk mainstream-kultur for mindre enn et tiår siden, og i andre lands språk og diskurs i rask rekkefølge. Selv om de globale LGB-NGOene la til T for «transgender» i perioden 2000-2005, var 2014 året vi begynte å se en blitzkrig som promoterte begrepet, i alle medier, kulturelle arenaer, våre institusjoner og Hollywood. Etterhvert blir det ofte bruktvekselsvis med begrepet «kjønnsidentitet».
Språkskiftet har skjedd så raskt at de av oss som motsetter oss institusjonaliseringen av ideologien, har blitt tvunget til å bruke språket til ideologien vi kjemper mot, i noen tilfeller som et direkte resultat av lovendringer. Dette har svekket vår evne til å avsløre løgnene som ligger i fortellingen og i selve ideologien. Hver gang vi snakker, ender vi opp med å støtte en fortelling som vi vet er falsk. Vi bruker begrepene «transpersoner» og «kjønnsidentitet» i skolen, på jobb, i media og i loven, som om de hadde håndfaste betydninger. Det har de ikke.
«Transgender» og «kjønnsidentitet» kan ikke bety noe fordi de brukes til å definere for mange ting og opplevelser, mye av det helt ulogisk. De omfatter voksne menns fetisjer, intens kroppsdysfori fokusert på kjønnsorganer, adoptering av dragopptredener, sosial smitte i tenårene, homofobi under dekke av menneskerettighetsbanner mot mennesker som er tiltrukket av samme kjønn, støtteverk for stereotypier av kjønnsroller på den ene siden, og forsøk på dekonstruksjon av kjønnsrollestereotypier på den andre.
Begrepene involverer kreative uttrykk for noen unge mennesker, alvorlige medisinske og psykiske lidelser for mange andre, forstyrrelser i seksuell utvikling, og for andre innebærer de livslang medisinering og amputasjon av friske kjønnsorganer. «Transgender» og «kjønnsidentitet» er som en massehallusinasjon av identiteter gruppert sammen, seksuelle orienteringer, fetisjer og ungdoms misnøye.
Denne ideologien og språket dens er ren obskurantisme. For å forstå hva de skjuler, må vi se på hva de manifesterer i kulturene der de har blitt institusjonalisert. Unge voksne får fjernet sine friske kjønnsorganer og blir sterilisert. Barn blir fraktet til kontrollsentre for kjønnsroller som sprer seg rundt om i verden. Kvinner som fullstendig kjønnede vesener, og atskilt fra menn, blir språklig dekonstruert og juridisk slettet.
Lover som beskytter kvinners kjønnede virkelighet blir overstyrt med ord som ikke har håndfaste grenser, men som klarer å desimere andres grenser mens de skriker om menneskerettigheter. Ideologien representert av disse nye ordene, demonterer vårt menneskelige kjønn som en meningsfull kategori. Kjønn, hvor vi er forankret som en art, erstattes i lovverket av det amorfe begrepet «kjønnsidentitet», mens «transgender» og «transgenderisme» blir brukt som om de representerer en materiell virkelighet.
Det kanadiske kulturikonet Jordan Peterson forsto at i motsetning til aktivistens påstander, utviklet ikke disse grammatiske endringene seg organisk, men ble tvunget inn i vestlige kulturer med et krav om at de skulle brukes. Dette var poenget hans med å motstå bruken av nye pronomen som ble konstruert. Han gjorde rett i å gjøre motstand, og hadde rett da han foreslo at organisk språkutvikling ikke trenger å tvinges frem, at folk enkelt plukker opp språk som fungerer som et verktøy for klarhet i kommunikasjonen.
Den amerikanske journalisten Stella Morabito skrev også veltalende om kaoset som ble sådd av disse nye språkdiktene, og nevnte farene ved totalitarisme som er sekvestrert i menneskerettighetsfortellingen i denne agendaen.
Selv om materielle realister motstår galskapen i at kjønn ikke er ekte, argumenterer mange for at kompromisser bør inngås for å støtte «transpersoner». At noen av oss gjør det, taler om hvor strategisk briljant bedriftspropagandaen for å undergrave kjønn for profitt har vært. Det finnes ingen «transpersoner» fordi det bare er to kjønn, selv om det er mennesker som identifiserer seg på den måten og foretrekker å leve som det motsatte kjønn. Det er et nylig preget begrep drevet frem av milliardærfilantroper og korporasjoners profittvirksomhet for å demontere seksuell dimorfisme, i det minste i lovverket, og for å åpne markeder for kjønnsidentitet.
Vi kan ikke fortsette å argumentere mot manipulasjoner i språket og deres tvungne institusjonalisering, for kvinners trygge romgrenser, mot medikalisering av sunne barnekropper og angrep på kjønnet deres, samtidig som vi tilbyr kompromisser. «Tredje kjønn»-rom eller aldersgrenser for angrep på barns kjønn er urimelige forespørsler for samfunnet om å akseptere for at mennesker som ikke kan akseptere livets grenser skal trives. Det er også en tapende strategi i en politisk krig som føres mot virkeligheten.
Hva skjer hvis vi åpner for fortsatt grenseforringelse av seksuell dimorfisme i språk, i juss og på barns og unge voksnes kropper? Det har gått mindre enn ett tiår siden seksuell dimorfisme har vært åpenbart utsatt for overgrep, i hovedstrømsmediene for alles åsyn – enda lenger innenfor det politiske apparatet til LHBT-NGOene og det medisinske industrielle komplekset. Hvor er vi om et tiår fra nå?
Stortingsforakt
Av Harald Øystein Reppesgaard - 27. november 2021
https://steigan.no/2021/11/stortingsforakt/
Av Harald Reppesgaard.
I disse «hjemløse» tider er en del stortingspolitikere, UFB-ere (Uten Fast Bosted), som beriker seg på pendlerordningen til Stortinget. Det snakkes og skrives om «politikerforakt» og at en slik misnøye med våre høyest folkevalgte er farlig. Det skaper bare mistillit til demokratiet som, i alle fall folk på Stortinget, mener er den beste styreformen mennesker kan være velsignet med. Hvorfor er det mistillit og forakt?
Hver 17.mai tales, synges og skåles det til Grunnloven og frihetens pris. Vi lykkeønsker hverandre fortsatt med slutten på danskeveldet og adelskapet i 1814.
I løpet av de siste 207 år har Stortinget stilt vårt land under fremmende makters rådighet som NATO/USA og EU. Vårt demokrati har avskaffet sjølråderetten på de viktigste områdene både innenriks og utenriks. Stortinget har åpent brutt Grunnlovens paragraf 1: » Kongeriket Noreg er eit fritt, sjølvstendig, udeleleg og uavhendeleg rike».
Alt som het norsk sikkerhetspolitikk er nå underlagt USAs og NATOs militærregime. Norsk lov er underlagt EFTAs domstol og EUs overvåkningsorgan, ESA. Store verdier som tilhørte fellesskapet er solgt ut til utenlandske selskaper. De representanter og partier som har forvaltet flertallets makt i Stortinget i de siste 50 år har benyttet seg av parlamentarismens muligheter til å gjøre vold på Norges selvstendighet. Dansketiden som vi trodde var avskaffet i 1814 har bare tatt en ny form og gjemt bak en ny maske. Stortinget er brukt til å skape en ny adel – en politikeradel som fritt og uten skam tiltar seg rettigheter som ingen andre mennesker har utenom storkapitalens forvaltere. Ikke rart det skapes forakt.
De dansk-norske baroner og andre stormenn bestemte selv over egne rettigheter og privilegier. De bestemte over virksomheter i landbruk, i gruver, i skog og fiske. De lagde egne lover for seg selv og andre lover for allmuen. Selv lover som var allmenngyldige ble i praksis praktisert som klasselover.
I dag er det ikke likhet for loven, selv om loven skal være lik for alle. Mellom valg hvert fjerde år styres Stortinget på en eneveldig måte oftere enn før, uavhengig av valgløfter og uten kontakt med menneskene de er satt til å styre. Som adelen før 1814 bestemmer representantene egenrådig sine egne privilegier. Stortinget gir bukkene havresekken der de stemmer for personlige fordeler som reise- og kostgodtgjøring, gratis feriereiser, fratredelsesytelser, etterlønn, feriegodtgjørelse, permisjon med godtgjørelse, utgiftsdekning, ulike serviceordninger og pensjon. Ingen ber om dokumenterte begrunnelser eller behov for ytelsenes størrelse eller nødvendighet som ellers strengt kreves for rettighetene til vanlige arbeidstakere.
Helt til det siste har Stortinget som institusjon godtatt representantenes vilkårlige bruk og omgang med rettighetene. Alle direktørene for stortingsadministrasjonen har «forstått» og «unnskyldt» dem som åpenbart har misbrukt ordningene med at regelverket har vært «vanskelig» å sette seg inn i. Denne kulturen som har eksistert i landets høyeste styringsorgan har gitt rom for at man har tatt seg vel til rette med stor selvfølgelighet. Administrasjonen har sett seg selv som en tilrettelegger; ikke kontrollmyndighet. Skandalene som i de siste årene har blitt avslørt er ikke bare personlige men institusjonelle. Ingen regjeringspartier har lagt noen pinner i kors for å renvaske Stortinget for å gi uberettigete, rause pengegaver til dem som tilsynelatende føler seg hevet over vanlige menneskers liv og levnet.
Ta de som NAV feilaktig mente hadde misbrukt reglene for ytelser og som fikk fengselsstraffer, fiskere som fikk konfiskert fangstene når de har fylt ut skjemaer feilaktig, kvinner som mistet retten til foreldrepermisjon fordi de rotet med lønnsinntekt og næringsinntekt, arbeidsløse mister dagpenger for å ha krysset feil på meldingskortet og studenter som har oppgitt feil bosted mister studiestøtte som straff.
Lover som skulle forhindre misbruk er har dobbelt bunn. Den fritar kong Salomo men straffer Jørgen Hattemaker.
Det betenkelige er at om de får bot og straff sitter de fortsatt på sine plasser i Stortinget ut perioden med de samme privilegier.
Det er på tide å kreve tilbakekallingsrett av representanter som åpenbart skor seg på ordningene og frynsegodene. Den parlamentarismen som på mange måter utøves i demokratiets navn er uakseptabel. Der har vi faktisk mye å lære av parlamentet på Cuba der man velger personer, ikke partier, med tilbakekalling når velgerne krever det. Jo da. Vi hørte den ironiske latteren fra de som mener at USA er fortsatt demokratiets fyrtårn også for Norge (Adresseavisen). De hever i sin arroganse øyenbrynene mot de som mener at noe er bra på Cuba; et diktatur vi må forakte. Etter mange opplevelser i relativt langt liv i norsk politikk, innenfor og utenfor parlamentariske styringsorganer, påstår jeg at vår narsissistiske selvopplevelse av norsk demokrati fører til at den råtner på rot.
En ting er at folk utvikler politikerforakt. Nå er det på tide å se på Stortingets rolle som institusjon for å ha tilrettelagt for og i flere tiår vendte det blinde øyet til ukulturen. Vi bør nå kunne snakke om en betimelig Stortingsforakt.
Denne artikkelen har vær publisert i avisa Friheten.
Pratmakere i fri dressur på COP26
Av Erik Plahte - 27. november 2021
https://steigan.no/2021/11/pratmakere-i-fri-dressur-pa-cop26/
Av Erik Plahte.
«Det er ingen hemmelighet at COP26 er en fiasko. Det burde være opplagt at vi kan ikke løse en krise med de samme metodene som førte oss inn i den», sa Greta Thunberg ifølge BBC til deltakerne på en demonstasjon i Glasgow arrangert av Fridays for Future Scotland. Hun beskrev toppmøtet som «en to ukers feiring av ‘business as usual’ og bla bla bla for å fortsette business as usual og for å lage smutthull for å berike seg selv. Vi veit at våre keisere er nakne.» (Jf H. C. Andersens «Keiserens nye klær».)
Ifølge London-avisa Evening Standard sa hun også:
«I COP-møtet sitter det bare politikere og maktpersoner som later som de tar framtida vår alvorlig, som later som de tar på alvor forholdene for dem som allerede er ramma av klimakrisa. Forandringene vil ikke komme fra dem som sitter her inne. Vi sier nei til mere bla bla bla, nei til fortsatt utbytting av folk og naturen og planeten. Vi er møkk lei det, og vi vil gjennomføre forandringer, enten de liker det eller ikke. Dette har pågått for lenge, og nå vil vi ikke la dem slippe unna med det lenger.»
Greta Thunberg var ikke aleine om kritikken
Inger Andersen, leder for UNEP, (United Nations Environment Programme) sa til COP26-delegatene at «det er ikke hyggelig å se at forpliktelsene om netto null er generelt vage og ugjennomsiktige, de er vanskelige å beregne og holde regnskap med. Mange skyver problemet foran seg (‘kick the can’) til etter 2030 enda vi veit at vi må halvere utslippene mellom nå og 2030 for å være i rute med å begrense oppvarminga til 1,5 °C.»
Claire Stockwell, senior climate policy analyst hos Climate Analytics, var like frittalende: «Det er vel og bra at ledere og regjeringer hevder at de har netto null som mål, men hvis de ikke har noen planer for hvordan de skal komme dit, og målene deres for 2030 ikke er retta inn på netto null, så er ærlig talt disse netto null-målene deres ikke annet enn munnsvær om virkelig klimahandling.» (Kilde for begge sitatene: Carbon Brief)
Øyeblikkelige, drastiske kutt i utslippene?
Men ved samme anledning sa Greta Thunberg også: «Vi trenger øyeblikkelige, drastiske kutt i utslippene som verden aldri har sett maken til.» Det trenger vi absolutt ikke. Slike kutt ville raskt føre til et globalt økonomisk og sosialt sammenbrudd. Arbeidere i fossilbasert industri og næringsliv ville miste jobben i hopetall. I alle industrialiserte land er all produksjon, all samferdsel, alt sosialt liv avhengig av en tilstrekkelig tilgang på fossil energi. På kort sikt vil det være umulig å erstatte den fossile energien med utslippsfri eller redusere forbruket av energi til bare det fossilfrie anlegg kan levere. Å «løse» klimakrisa ved å skape en annen krise ville være en høy pris å betale.
SV er også inne på ville veier når de i budsjettforhandlingene med AP og SP forslår å kutte 70 % av norske uslipp innen 2030 bl.a. ved at alle skal redusere forbruket av rødt kjøtt med en tredjedel (Nationen, 24. november). Nationen fikk Klaus Mittenzwei ved Ruralis til å regne på konsekvensene: Bestanden av sau og ammekyr må reduseres med 60 % innen 2030. Omkring 6000 årsverk i landbruket vil forsvinne. Galskap, etter min oppfatning, det stikk motsatte av hva vi trenger.
Øyeblikkelige, drastiske kutt i utslippene – qui bono, hvem ville det være godt for? Store kapitalkrefter – fossilkapitalen – ønsker å videreføre fossilalderen så langt det går. Av mange grunner sitter de fortsatt med dominerende kontroll over økonomien og klimapolitikken. Den «grønne» kapitalen er mer framsynt. Den innser at fossilalderen må avsluttes, og ligger i startgropa med sine hundrevis av millarder dollar for å erstatte fossil energi med fornybar energi. Men dette møter masse hindringer siden hele samfunnsstrukturen og økonomien er basert på rikelig tilgang til fossil energi. Dessuten, og like viktig, utbygging av fornybar energi innebærer å rasere enda mer natur og vekker voldsom motstand, jf. motstanden mot å pepre kystområdene i Norge med vindturbiner. Men dersom det lykkes å få landene til å trappe ned den fossile energiproduksjonen i høyt tempo for å spare klimaet, vil det bli en upålitelig og for liten energiproduksjon, noe vi allerede kan se er i kjømda i EU, og større press for å bygge ut fornybar energi i større tempo og større omfang, trass i alle folkelige protester.
Konspirasjonsteori, sier du kanskje?
Stikk fingeren i jorda! Den «grønne» kapitalen har organisert seg. Den langsiktige strategien finner vi uttrykt i planer og dokumenter fra World Economic Forum, f.eks. deres «Great Reset» (se flere omtaler på steigan.no). I tillegg har de oppretta et utall allianser, organisasjoner, institusjoner og nettsteder som bakkes opp av de største kapitalgrupperingene, anført av den ledende blant «the usual suspects», BlackRock (se f.eks. P Steigan: COP26 – de multinasjonale selskapenes allianser tar over).
Et litt tilfeldig valgt eksempel er Climate Finance Partnership som er leda av nettopp BlackRock. Et annet er The Council for Inclusive Capitalism som har som mål «å bygge et mer inkluderende, bærekraftig og pålitelig økonomisk system». Til å skape «langsiktig verdi for alle [sine] interessenter» ‘stakeholders’) forvalter medlemmene en kapital på 10 500 milliarder dollar.
På den andre sida blir det også en global katastrofe på litt lenger sikt om det ikke lykkes å trappe all fossil produksjon ned til null temmelig raskt. En grådig og kynisk petroleumsindustri, en profittjakt med en rovdrift på naturen gjennom 70 år uten sidestykke, handlingsudyktige politikere og en rad andre årsaker har brakt verden opp i et uføre som det ikke er noen enkel vei ut av, verken på kort eller lang sikt. Ingen ting tyder på at verden kan komme uskadd ut av denne situasjonen.
Men det kan tenkes at naturen selv vil løses dilemmaet for oss. Utslippene av klimagasser gikk litt ned i 2020 på grunn av nedstengningspolitikken. Nye pandemier vil komme, og en særlig smittsom og dødelig pandemi kan sette verdensøkonomien i knestående på kort tid. Det vil kunne utvikle seg til en global katastrofe, men utslippene ville garantert gå ned.
Greta Thunbergs appell vakte kraftige reaksjoner her hjemme
Reaksjonene tyder på at hun traff. Ifølge NRK 6. november ble hun beskyldt for antidemokratiske tanker. Men hun fikk støtte fra Svein Tveitdal i Energi og Klima (se også denne kommentaren). «Hun skaper politikerforakt, og burde heller involvere seg politisk, er blant reaksjonene», skrev NRK, og referert bl.a. til Aftenpostens politiske redaktør Kjetil B. Alstadheim.
«Hun risikerer å lede dem inn i noe autoritært, antidemokratisk og direkte farlig. Retorikken hennes er bare et knepp unna oppfordring til noe som ligger bortenfor sivil ulydighet. Og det hun sier, er usant. Det skjer fremskritt, selv om de ikke er store nok», skrev han i en kronikk i Aftenposten 5. november (bak betalingsmur).
NRK refererte også flere andre politiske ledere som hevder at det er politikerne som må komme med løsningene.
– Det er feil at ingenting skjer. Politikk nytter, protesterte klimaminister Espen Barth Eide (Ap) ifølge NRK. De nasjonale forpliktelsene som nå er meldt inn, har brakt verden på vei mot 1,8 graders global oppvarming, og ikke 2,7, som før klimatoppmøtet i Glasgow, hevda han.
Var ikke klimamålet fra Paris-møtet 1,5 grader, da? Nå er dette målet ikke lenger mulig å nå, verken av praktiske eller politiske grunner. Landenes innmeldte forpliktelser vil gi en temperaturstigning som i beste fall nærmer seg to grader siden regjeringene så langt ikke akkurat har anstrengt seg for å nå Paris-målet (Tomme klimaløfter i Glasgow). Likevel, COP26 «beslutta å fortsette anstrengelsene seg for å begrense temperaturstigninga til 1,5 °C», står det i den vedtatte Glasgow Climate Pact. Freidig, synes jeg. Toget til Paris har gått mens politikerne står igjen på plattformen. Der har de stått med sitt bla bla bla i årevis og sett på at utslipp og temperatur bare har økt og økt. Under COP26 sto de der fortsatt. I Espen Barth Eides politiske nytale kalles dette «politikk nytter».
COP26 – En seier for miljøaktivistene?
Hvilke framskritt er det Alstadheim viser til og som han hevda er «en seier» for miljøaktivistene? Han skrev videre:
Klimamøtet i Paris i 2015 ga verden en mer ambisiøs avtale enn de fleste trodde var mulig. Siden den gang har flere land skjerpet målet ytterligere. I 2015 var det miljøaktivister som snakket om å stanse oppvarmingen på 1,5 grader. Nå gjør USAs president det. Og det er et hovedmål for Boris Johnson med møtet i Glasgow å få verden på rett kurs for å klare noe som fremstår som nesten umulig.
Hva annet enn prat er det han refererer, ambisjoner som ikke vil bli innfridd og tomme løfter som vi har fått høre i årevis (jf Tomme klimaløfter i Glasgow)? Ufrivillig – får vi tro – gir Alstadheim Greta Thunberg helt rett. Er det noe rart at folk mister tillit og får forakt for politikere som i årevis har kommet med ambisiøse mål, fagre løfter og luftige planer uten at det i det hele tatt vises på de jamnt stigende kurvene over utslipp, konsentrasjonen av klimagasser og global temperatur, samtidig som miljø- og klimafølgene blir mer og mer merkbare, over større og større deler av kloden.
Fortsatt tillit, men hvor lenge?
Fremdeles har folk flest tillit til at politikerne både kan og vil for alvor ta tak i klima- og miljøproblemene, til at de klarer å gjennomføre tiltak som monner, tiltak som virker utjevnende både nasjonalt og mellom det Globale Sør og det Globale Nord, og som ikke «løser» klimaproblemet ved enda mere miljørasering. Det skjedde ingen ting på COP26 som gjør at det er noen større grad til denne tilliten enn det var før. Spørsmålet er hvor langt krisene må utvikle seg før folk flest skjønner at det må andre koster til for å gjennomføre den nødvendige systemendringa som stadig flere etterspør.
Koronarebellen – I kamp mot lockdown – for rettsstat og demokrati
Av skribent - 27. november 2021
https://steigan.no/2021/11/koronarebellen-i-kamp-mot-lockdown-for-rettsstat-og-demokrati/
Bokanmeldelse: Margrethe Salvesen har stått frem som en forkjemper for vår frihet og demokrati. I boken Koronarebellen advarer hun oss alle om at Norge og verden for øvrig er i ferd med å innføre et koronadiktatur.
Av helsesykepleier Anne Marie Ulvolden, Bergen
Margrethe Salvesen har stått frem som en forkjemper for vår frihet og demokrati. I boken Koronarebellen advarer hun oss alle om at Norge og verden for øvrig er i ferd med å innføre et koronadiktatur. Hun sier at det i praksis er en krig der statsmakten med politikere i spissen og media har tatt side mot befolkningen. Boken tydeliggjør de hyppige endringer av ulogiske regler, usannheter og dobbeltkommunikasjon fra myndighetene, samt farene ved at folk er for lydige og konforme.
Boken dokumenterer de siste 18 månedenes scenario etter 12. mars 2020, da landet for første gang i historien stengte ned, og flere av oss fort skjønte at noe var fullstendig galt. Margrethe Salvesen har stått i front hele veien, som en uredd krigerinne, og vært en tydelig motstemme fra begynnelsen. Mange har forsøkt å stilne stemmen hennes, men hun står urokkelig og brutalt ærlig og taler sannhet.
Tidlig i 2020 ble det innført unntakslover som satte grunnloven til side og som strider mot våre menneskerettigheter der de bl.a. forbød forsamlinger. Det ble spådd at covid-19 ville forårsake død på et nivå med spanskesyken og svartedauden. Det ble rapportert at folk døde på gaten i Kina. I USA kom det bilder fra en gravplass med døde kropper stablet oppå hverandre som tømmer. Frykten satte seg i befolkningen med god hjelp av media og myndigheter.
Flere land innførte lockdown og myndighetene sa de forventet en to ukers karantene. 14 dager for å flate kurven og beskytte våre gamle ble til et 18 måneder langt smittediktatur. Media fremstod som myndighetenes propagandaapparat og skapte et fryktregime. Margrethe var en de første stemmene i offentligheten som beskrev en psykologisk krigføring mot befolkningen, med psykisk uhelse, tapt frihet, fallert demokrati og tapte arbeidsplasser, som ledet til et polarisert og splittet folk, der familier, kollegaer og venner sto mot hverandre. Hvorfor skjønte noen hva som skjedde, mens andre virket å være i dyp hypnose med det gjentatte mantra om at vi må stole på myndighetene og ekspertene. Blinde for at forskere og eksperter verden over har blitt sensurert og diskreditert.
For Margrethe ble det fort klart at dødsraten for covid-19 ikke var i nærheten av den britiske epidemiologen Neil Fergusons estimater, og friske folk under 70 ikke var i særlig fare om de ble smittet av SARS-CoV-2-viruset. Likevel ble nedstengningene rettferdiggjort på dette grunnlaget og synkende smittetall ble bevis på at lockdown virket.
Sykepleieren Margrethe har et hjerte for de svakeste og for barn og unge. Til tross for at dødeligheten av covid-19 hos sistnevnte er mindre enn en normal influensa, har de blitt stengt inne og fratatt livet sitt, de har båret den tyngste byrden. Hun påpeker at barn og unge igjen er under angrep, ved at de nå påføres mulige alvorlige bivirkninger for å ta en vaksine for «laget». Selv om land som Israel og Island m.fl. viser at det ikke er mulig å oppnå flokkimmunitet, og smitten, sykdom og innleggelser øker blant den vaksinerte befolkningen.
Margrethe har vært overbevist fra begynnelsen at myndighetenes frarøving og innskrenkning av våre fundamentale friheter og menneskerettigheter utgjør en adskillig større trussel enn noen pandemi eller andre katastrofer. Hun kommer i boken med en advarsel til menneskeheten om at myndighetenes påføring av frykt for sykdom og død kan lede oss inn i totalitært styresett og slaveri, og kaller regjeringens koronahåndtering det største overgrepet mot befolkningen i fredstid. Retorikken er gjenkjennbar og minner om Nazi-Tysklands «fur ihre Sicherheit» (It’s for your safety). Som sykepleier uttrykker hun tydelig at det dreier seg om politikk og ikke helse.
Vi lever i forvirringens tidsalder, vi vet ikke lenger hva som er sannhet eller løgn av det vi blir fortalt. Vedvarende frykt har blitt normalisert. Livet handler om å unngå risiko. En tung sky av melankoli og angst har lagt seg over landet og verden. Hvilken kostnad vil dette få for generasjoner fremover?
Dette er vanskelige tider som krever en klok, klar og ærlig respons. Margrethe har vært en ledende og stødig stemme. Hun har gått foran og med fakta og kunnskap ropt høyt at keiseren er naken, og gjort oss andre modige nok til også å tørre å snakke sant om det vi ser.
Boken er lettlest og gir et kronologisk bilde av hva vi alle har vært igjennom og å lese boken kan gjøre det hele mer forståelig og klart for oss. Vårt samfunn trenger rebeller som Margrethe Salvesen spesielt når media, den såkalte fjerde statsmakt, har kapitulert og fremstår som et mikrofonstativ for makten.