Nyhetsbrev steigan 27.10.2021
Dagens overskrifter:
Militærkupp i Sudan – demonstranter drept og skadet
Global Redesign Initiative – et initiativ for å nytegne den rådende verdensorden
Amnesty International: – Dropp anklagene, ingen utlevering, sett Assange fri
Offentlige utredninger – verre og verre?
Må det innføres tvangsvaksinering for å beskytte de vaksinerte?
Noam Chomsky sterkt ut til fordel for medisinsk apartheid
Hagtvet og snøen som falt i forfjor
Militærkupp i Sudan – demonstranter drept og skadet
Av red. PSt - 27. oktober 2021
https://steigan.no/2021/10/militaerkupp-i-sudan-demonstranter-drept-og-skadet/
De militære i Sudan tok makta i landet 26. oktober 2021. De arresterte statsminister Abdalla Hamdok og oppløste landets overgangsregjering. Reuters skriver at det har vært demonstrasjoner i flere byer og at 7 demonstranter er drept og 140 såret.
Det iranske nyhetsbyrået PressTV skriver:
Demonstranter ropte slagord som «å vende tilbake til fortiden er ikke et alternativ», og «sivilt styre er folkets valg», mens noen tente på bildekk for å lage brennende barrikader. De ansatte i landets sentralbank har også varslet en streik for å avvise kuppet, ifølge informasjonsdepartementet.
I en uttalelse bekreftet Sudans informasjonsdepartement at Hamdok er varetektsfengslet. Den sa at statsministeren har blitt flyttet til et ukjent sted «etter å ha nektet å støtte kuppet».
Tidligere har medieoppslag, sitert ukjente kilder, sagt at uidentifiserte militærstyrker stormet Hamdoks hus i hovedstaden Khartoum og arresterte ham. Pågripelsene skal ha skjedd før daggry mandag.
Flere medlemmer av landets sivile ledelse ble også tatt i varetekt, ifølge rapporter. Blant de arresterte inkluderer industriminister Ibrahim al-Sheikh, informasjonsminister Hamza Baloul og medierådgiver for statsministeren, Faisal Mohammed Saleh, ifølge Al-Hadath TV.
Det forrige militærkuppet i Sudan ble gjennomført i 2019.
Paramilitære styrker angrep fredelige demonstranter i hovedstaden 3. juni 2019 og minst 100 skal ha blitt drept. En del av likene skal ha blitt kastet i Nilen i et forsøk på å dekke over forbrytelsene, skriver The Guardian. Avisa bygger dette på en rapport fra sudanesiske leger. I alt 19 barn skal ha blitt slaktet ned denne dagen, skriver The Independent. Det er også rapportert om at barn er blitt seksuelt mishanldet av de militære styrkene.
General Shams Eddin Kabashi, som er talsmann for militærjuntaen, sier til Associated Press at juntaen «er lei seg for det som skjedde» og at den «ikke vil nøle med å stille de skyldige til ansvar, uansett rang». Men som Whitney Webb skriver på Mintpress unnlot Kabashi å nevne at planen om å knuse demonstrasjonene med vold var blitt diskutert på forhånd med Saudi-Arabia, Egypt og De forente arabiske emiratene. Morderprinsen MBS ga grønt lys fra saudiernes side til blodbadet.
Regjeringa under statsminister Hamdok ble for det meste styrt av anbefalingene fra IMF, skriver Southfront, og som et resultat brakte landets økonomi nesten til å kollapse. Med mye av befolkninga sulter. I tillegg sa USA at de har holdt tilbake 700 millioner dollar i økonomisk bistand inntil videre. USA støtter den avsatte regjeringa, og det samme gjør FN, Den arabiske liga og Den afrikanske union som alle uttrykte bekymring. Storbritannia fordømte kuppet, mens Egypt sa at alle sider måtte utvise tilbakeholdenhet. Sudan er i et strategisk område, og kan betraktes som «porten» til Den sentralafrikanske republikk og naboregionen på Afrikas horn.
Global Redesign Initiative – et initiativ for å nytegne den rådende verdensorden
Av Erik Plahte - 27. oktober 2021
https://steigan.no/2021/10/global-redesign-initiative-et-initiativ-for-a-nytegne-den-radende-verdensorden-2/
I koronakrisas tid heter det «The Great Reset», milliardærklubbens strategi for å omdanne kapitalismen slik at de største korporasjonene kan legge under seg alt som er av ressurser på kloden. Men disse planene har de jobbet med lenge. I 2010 kalte de det The Global Redesign Initiative. Erik Plahte i steigan.no skrev da en analyse av hva dette initiativet er for noe og hvilke mål den herskende klassen har satt seg. Vi publiserer den på nytt mer enn fem år etter fordi den er vel så aktuell nå.
Red.
Av Erik Plahte.
Har du hørt om Global Redesign Initiative (GRI)? Antakelig ikke, om du ikke har fulgt med på steigan.no en stund. Det ble såvidt nevnt her og her. Hos de etablerte mediene har det vært temmelig taust. Så hva er egentlig GRI? Det er akkurat det navnet sier: Et initiativ for å gjøre om på hele det globale systemet som institusjonaliserer samarbeidet mellom landene for å håndtere internasjonalt samarbeid og konfliktløsning: internasjonal rett, sikkerhet, nedrustning, krig og fred, internasjonal økonomi og handel, miljø og klima, fattigdom og utjevning, menneskerettigheter og en rad andre viktige saker.
Denne internasjonale orden stammer helt tilbake fra Freden i Westphalen i 1648 som markerte slutten på 30-årskrigen, og etablerte de ordningene som regulerer forholdene mellom suverene og sjølstendige stater slik de har vært gjeldende helt opp til vår tid.
Gjennom GRI vil World Economic Forum (WEF) erstatte denne mer enn 350 år gamle ordninga med et nytt system der transnasjonale konsern skal stå på like fot med, eller helst over, representatene for nasjonalstatene i internasjonale avtaler og institusjoner. De vil «redefinere det internasjonale systemet slik at det danner et bredere og mangefasettert system for globalt samarbeid der mellomstatlige rettslige rammeverk og institusjoner er innbakt som ei kjerne, men ikke den eneste og heller ikke alltid den viktigste komponenten». Dette blir gjentatt om og om igjen i WEFs dokumenter, spesielt i kjemperapporten på 604 sider om GRI, som sitatet er henta fra (s 7). Dersom du vil ha en fem-minutters kortversjon, kan du hygge deg med denne videoen med Harris Gleckman.
Det er absolutt ingen tvil om hva WEF ønsker. De sier det rett ut. De vil ha politisk makt gjennom nye internasjonale maktorganer der de ikke bare er likestilt med nasjonalstatene, men i mange tilfeller overordna dem. Kanadieren Don Tapscott, kjent næringslivsanalytiker og et av medlemmene i WEF, er en av dem som snakker i klartekst: «For å komme fram til nye modeller for å løse globale problemer, må vi overvinne en stor hindring: Verden er organisert på grunnlag av nasjonalstater med nasjonale økonomier, og det er lite trolig at dette vil endre seg i overskuelig framtid (min utheving).»
Hva er World Economic Forum?
Les det siste sitatet en gang til. Hvem og hva er nasjonalstatene og deres nasjonale økonomier en hindring for? Tapscott snakker på WEFs vegne. Så hva er WEF og hvem representerer denne organisasjonen?
World Economic Forum er mest kjent i media for sine årlige vintermøter i Davos. Det er en «klubb» med 1000 medlemmer, typisk globale konsern med en årlig omsetning på minst fem milliarder dollar. Her finner vi de absolutt største konsernene, bankene og finansgigantene i verden. Blant de 100 strategiske partnerne finner vi f.eks. BlackRock, BP, Chevron, Facebook, Goldman Sachs, GM, JPMorgan Chase, Microsoft, Nestlé, Rockefeller Foundation – og Vimpelcom (!). Den samlede økonomiske styrken til WEFs medlemmer må måles i tusener av milliarder dollar.
Dette er Global Redesign Initiative
Det nåværende internasjonale systemet fungerer ikke særlig bra, skriver World Economic Forum (WEF), initiativtaker til GRI, i et kort sammendrag om hva GRI går ut på. Det har de jo rett i. Når sant skal sies, har systemet ikke klart å løse et eneste av de store, globale problemene verden står overfor. Fram til den økonomiske krisa brøt ut i 2008 fungerte det ifølge WEF sånn tålelig bra, men nå er det ikke lenger i stand til å takle de omfattende krisene verden står overfor (se mitt tidligere innlegg om WEF). Systemet mangler legitimitet og styrke, hevder de, og denne situasjonen er så alvorlig at noe må gjøres. Selv den økonomiske veksten, som er det kapitalistiske økonomiske systemets fremste kjennetegn og en grunnleggende forutsetning for at de økonomiske systemet ikke skal bryte sammen, sliter systemet nå med å opprettholde.
Dette vil WEF gjøre noe med. «En visjonær plan for å møte det 21. århundrets utfordringer», kaller de GRI i kortversjonen av den 604 siders planen World Economic Forum (WEF) utarbeida i 2010: Everybody’s Business: Strengthening International Cooperation in a More Interdependent World. Hva er problemet, ifølge WEF:
Makta har flytta seg fra Nord til Sør, fra Vest til Øst. De institusjonene som er bygd opp etter andre verdenskrig, reflekterer ikke denne maktforskyvninga. Dessuten har verden blitt mye mer kompleks og nedenfra-og-opp enn ovenfra-og-ned. Følgelig, stilt overfor kritiske, globale utfordringer holder det ikke lenger med de tradisjonelle forhandlingsprosessene som er prega av forsvar for nasjonale interesser.
Den globale finansielle og økonomiske krisa har vist at det internasjonale samfunnet må engasjere seg i en grunnleggende debatt om de samarbeidsstrukturene det blir styrt etter, skriver WEF videre. Mange globale institusjoner og samarbeidsorgan trenger å bli oppdatert eller fornya for å gå løs på tre fundamentale problem: de globale markedene svikter, nasjonalstatene svikter og de mellomstatlige institusjonene svikter. Alle tre er en følge av sviktende oppfinnsomhet, politisk vilje, og ikke minst, manglende vilje til å tenke nytt om grunnlaget for de internasjonale ordningene, skal vi tro WEF.
Nasjonalstatene og interstatlige institusjoner vil fortsatt spille en rolle i globale beslutningsprosesser, men de må begynne å se seg selv klarere som bare en del av det videre globale samarbeidssystemet som verden trenger. Ikke bare det, de bør arbeide eksplisitt med å dyrke et slikt system ved å forankre avgjørelsene sine fastere i interaksjon med flerfaglige og «multistakeholder» nettverk av relevante eksperter og aktører.
Kortversjonen oppsummerer:De tradisjonelle oppfatningene om global styring krever nytenkning. Det er nødvendig, men ikke tilstrekkelig med et dypere samarbeid etter nåværende retningslinjer. (…) Våre mellomstatlige institusjoner og prosesser må bli innbakt i mer omfattende prosesser og nettverk som tillater alle «stakeholders» og eksperter i det globale samfunnet å gripe inn gradert og fortløpende for å søke etter løsninger.
Om du synes dette er tungt å forstå, er det en mager trøst at originalen er verre. Men slik er språket til WEF. Meninga er likevel klar. De legger ikke skjul på hva de mener og hva de vil.
De transnasjonale storkonsernene, mega-bankene og finansfyrstene finner seg ikke lenger i å bli holdt utafor det tradisjonelle globale beslutningssystemet som bygger på nasjonalstatene og de internasjonale FN-institusjonene. De vil være med å bestemme, og de vil sjøl legge føringene for hvordan dette skal skje. De vil altså sette de demokratiske og folkevalgte organene til side, uten å sjalte dem helt ut. De skal fortsatt få være med, men i et nytt, mer omfattende system der de transnasjonale konsernene og kapitalkreftene – etter eget ønske og ut fra sine egne interesser – skal styre på lik linje med nasjonalforsamlinger, nasjonalstater og de internasjonale, mellomstatlige institusjonene.
Og hvem, etter WEFs oppfatning, er best egna til å utvikle dette nye, globale styringssystemet? Sjølsagt WEF sjøl.
Det er påfallende, og sier litt om hvor grunn WEFs analyse er, at de ikke spør seg hva som er grunnen til at det nåværende internasjonale systemet fungerer så dårlig. Kan det ha noe å gjøre med at de transnasjonale konsernene og deres eiere, som disponerer mesteparten av kapitalen i verden, dels gjør sine disposisjoner helt uten demokratisk kontroll, og dessuten gjennom lobbyvirksomhet og andre direkte og indirekte kanaler sitter med avgjørende innflytelse på de «demokratiske» beslutningene, med ett mål for øyet: å sikre fortsatt økonomisk lønnsomhet?
Slik systemet er, kan sjølsagt verken nasjonalforsamlinger eller regjeringer for alvor bryte med dette systemet. For hva skulle de sette i stedet? Et alternativ finnes ikke i dag. Og selv om det fantes, hvor er politikernes vilje til å alliere seg med de breie folkemassene for å gi tyngde til å innføre det? Mye mer behagelig «å tute med de ulver som er ute».
To sentrale begrep hos WEF er stakeholder, eventuelt multi-stakeholder, og governance
Ordet Stakeholder kommer fra hasardspill (gambling) og betyr en som har satsa et innskudd på noe, f.eks. en hest i et veddeløp. Stakeholder-teori er et felt innafor ledelsesteori. Ordboka oversetter stakeholder med interessent, men dette dekker ikke helt hva WEF legger i begrepet, og begge uttrykkene brukes på norsk. Så jeg svelger motviljen mot anglisismer og bruker stakeholder. Et bilde sier mer enn tusen ord, sies det, så her er WEFs egen figur, tatt fra «A Partner in Shaping History«, WEFs egen historie om dets første 40 år:
Ethvert konsern har sine stakeholdere, representert med hver sin sirkel rundt omkretsen, med konsernet i midten. Multi-stakeholder betyr da – fortsatt i WEFs språkbruk – gruppa av alle stakeholdere. Figuren uttrykker de tre sentrale elementene i WEFs tankegang. Multi-stakeholderstrukturer betyr ikke at alle stakeholdere skal spille samme rolle, det er konsernet som er sentrum i prosessen, og WEFs multi-stakeholdere er først og fremst de som har kommersielle bånd til konsernet: kunder, kreditorer, leverandører, samarbeidspartnere, eiere og den nasjonale økonomien. Alle andre mulige stakeholdere er gruppert sammen som «regjering og samfunn».
Kjerna i det WEF står for kan uttrykkes i sammensettinga multi-stakeholder governance. Governance betyr i denne sammenhengen ikke regjering, men styre, ledelse, herredømme. Men det er altså ikke regjeringene som skal herske, men konsernene med sine multi-stakeholdere. Klaus Schwab, grunnlegger og leder for WEF, hevda da WEF ble grunnlagt i 1971 at «ledelsen i en moderne bedrift må tjene alle stakeholdere, handle som en formynder for dem med ansvar for å opprettholde vekst og rikdom hos selskapet på lang sikt» (The World Economic Forum: A Partner in Shaping History. The First 40 Years).
Merk deg formålet: Det er selskapets egne, langsiktige interesser det gjelder. Da følger det av denne tankegangen at konsernene må ta samfunnansvar. Vel og bra, tenker du kanskje. Men de vil ta samfunnsansvaret på sin egen måte. Ikke ved å hindre rovdrift på mennesker og naturressurser, stanse forurensning, slutte med skatteunndragelser, inngå tariffavtaler og sørge for trygge arbeids- og tilsettingsvilkår, ivareta vitale samfunnsmessige behov, osv. Nei, ved å kreve sin plass der beslutningene blir tatt for bedre å kunne ivareta sine egne interesser.
Så hvordan skal vi oversette governance i denne betydninga? Jeg oversetter det med herredømme, for det dreier seg ikke om å opprette organ som bare synser og mener, men som faktisk utøver makt, fatter beslutninger og dessuten, i kraft av de ledende transnasjonale konsernenes enorme økonomiske makt, har evne til å sette den vedtatte politikken ut i livet. For det er disse konsernene som utgjør kjerna i WEF. Det er er de som vil ha styrke til å ta ledelsen i den nye typen organer WEF vil opprette.
«Governance is the art of governing without government», som Susan George har skrevet i den lettleste lille boka Shadow Sovereigns – How Global Corporations are seizing Power (Polity Press, Cambridge, 2015). Som eksempel på governance viser hun til hva EU-kommisjonen driver med til daglig. Den står jo ikke ansvarlig overfor noen folkevalgt forsamling.
Det internasjonale systemet WEF ser for seg, skiller seg fundamentalt fra dagens internasjonale orden av internasjonale traktater, avtaler og institusjoner bygd på medlemsstatene i FN, der ikke-statlige konsern og organisasjoner må nøye seg med å prøve å påvirke systemet utafra.
WEF vil i stedet ha en ordning der de konsernene eller statene som ser et problem og ønsker å gjøre noe med det, kommer sammen, trekker med seg dem de vil ha med (andre stater, konsern eller internasjonale organisasjoner) og setter i gang uten å vente på noen formell godkjenning eller mandat. I dette systemet er ikke lenger de nasjonalstatlige organisasjonene de eneherskende aktørene, de må finne seg i å dele førsteplassen eller kanskje nøye seg med sølv eller bronse.
Skribenten David Sogge, medlem av styret for TNI, kommenterer WEFs planer slik:
Det er ikke vanskelig å se mylderet av farer ved dette opplegget. Å svekke statlige myndigheter til fordel for private organer som ikke tar ansvar for vanstyre eller forsømmelser, vil omgjøre dagens underskudd på ansvarlighet til et gapende svelg. Dersom demokratiske systemer blir erstatta av stakeholder-system, reiser det viktige spørsmål om representasjon og hvem som er utpekt for å representere oss. Dersom lover som blir håndheva, må vike plassen for sjølvalgte handlingsregler, fører det til at retningslinjer og måter å sette dem ut i livet på blir uforutsigbare og ad-hoc [tilpassa situasjonen]. Folk har minkende tillit til dagens styringsystem som allerede er slavebundet av private interesser. WEFs visjon er knapt gunstig for å fremme en stabil offentlig orden som alle trenger, også næringslivet.
Men den virkelige faren ved forslaget fra WEF er at oppskriften allerede har passert fra tegnebordet til rutinemessig praksis på mange av livets områder, som helse, naturvern, handel, sikkerhet og datarettigheter. FN-institusjoner har godtatt konserner som ledende medlemmer, i hovedsak gjennom FNs Global Compact. Vi kan se det i arbeidet til World Water Council der konserner er både verter og drivende medlemmer, mens regjeringer og ikke-statlige organisasjoner er satt til side. Det er også åpenbart at mange av de internasjonale rådene og reguleringsorganene som setter standarder og retningslinjer for ulike bransjer, er enten tannløse eller overtatt av nettopp de konsernene som de er satt til å regulere.
Mer konkret, i sin rapport Multi-stakeholderism: a corporate push for a new form of global governance lister Harris Gleckman ved Transnational Institute (TNI) opp en rad kritiske spørsmål til multi-stakeholder globalt herredømme. Hvem skal avgjøre hvilke aktører som skal slippes til eller utelukkes? Hvordan skal maktforholdene mellom dem balanseres? Hvem fastsetter de interne beslutningsprosedyrene i multi-stakeholder-gruppene? Hvem vil finansiere dem? Hvilke forpliktelser har de overfor det internasjonale samfunnet? Hvem står de ansvarlig overfor? Hvem definerer og avgrenser ansvarsområdene?
Svaret er at det fins ikke retningslinjer for disse forholdene. For eksempel: I det multi-laterale internasjonale systemet basert på nasjonalstatene, er det regjeringene i medlemslandene som kan oppnevne representanter, som kan avgi stemme, som kan fremme forslag, osv. Noe tilsvarende system for multi-stakeholder-grupper finnes ikke. I FN-systemet fins det retningslinjer for hvor mye hvert enkelt medlemsland skal bidra med økonomisk. Når slike retningslinjer ikke fins for multi-stakeholder-grupper, vil mange organisasjoner og land bli utelukka av økonomiske grunner.
Følgen av alle disse uklarhetene er sjølsagt at det blir de sterkeste som rår – de mest pengesterke transnasjonale konsernene og de største imperialistiske landene. Det er disse som kommer til å avgjøre hvem blir involvert og og som vil fastsette retningslinjer, mål, standarder og reguleringer, noe som er av største viktighet for dem. «Sett fra Brüssel, Washington og styrerommene på begge kontinenter er de ‘handelshindringer’, ikke nødvendig beskyttelse for helse, sikkerhet og miljø», skriver Susan George i Shadow Sovereigns. Hun beskriver også hvordan de transnasjonale konsernene har jobba i årevis med å etablere TTIP med bl.a. dette for øye.
Global Redesign Initiative bryter med prinsippet at makta utgår fra folket
En skulle tro at når en stor, internasjonal organisasjon av de mektigste kapitalkreftene i verden åpent lanserer et program for å frata nasjonalstatene, nasjonalforsamlingene og regjeringene makt og innflytelse, så ville politikerne protestere høylydt og kraftig. Men slik er ikke verden. Tvert imot, med noen unntak hører vi ikke et pip fra «ansvarlige» politikere. Man kan spørre seg hvorfor. Noen har sjølsagt lojaliteten sin den veien. Andre er fanga i systemet og er nødt til å følge spillereglene. Noen innser det kanskje, men innser også at om de skal bevare inntrykket av at politikerne sitter med makt og at det har en hensikt å stemme på dem ved hvert valg, så må de tute med de ulver som er ute og nøye seg med å operere innafor det handlingsrommet de da får.
Uansett, politikerne overgår hverandre i å frasi seg makt og myndighet. (Et hederlig unntak er parlamentet i Uruguay som i vinter brøt forhandlingene om TISA, se f.eks. Nationen 10.2 2016). Høyre og Arbeiderpartiet med flere av de andre partiene på slep er varme tilhengere av EU, EØS, Tisa og TTIP, og overfører gladelig beslutningsmyndighet fra Stortinget til internasjonale institusjoner og multinasjonale konsernt utafor demokratisk kontroll. Egentlig er det underlig. Politikk er jo generelt å søke makt og utøve makt. Men i den nåværende nyliberalistiske perioden er den rådende politikken å fraskrive seg makt til fordel for de transnasjonale konsernene, de megastore bankene og den rikeste 0,001%.
Når norske politikere gjør dette, er de uansvarlige. De forvalter ikke det ansvaret de har etter Grunnloven. For ifølge den står de ansvarlig overfor folket i Norge, og har ingen rett til å gi fra seg den myndigheten Grunnloven gir dem. Dette er slått fast i § 49, der det står: «Folket utøver den lovgjevande makta gjennom Stortinget.» Men de har ingen respekt for Grunnloven når de f.eks. nå vil legge norsk finanstilsyn under overvåkingsorganet ESA i Brussel.
Mange land har tilsvarende bestemmelser i grunnloven som slår fast at makta utgår fra folket. Eksempler:
USA: Vi, folket i De forente stater (…) fastsetter denne grunnloven for the United States of America.
Sverige: All offentlig makt i Sverige utgår från folket.
Italia: Suvereniteten tilhører folket og utøves av folket i de former og med de begrensinger Grunnloven setter.
Russland: Den eneste kilde til makt og bærer av suvereniteten i Den russiske føderasjonen skal være dens multinasjonale folk.
Frankrike: Slagordet til Republikken er «Frihet, Likhet, Brorskap». Dens prinsipp er: Regjering av folket, ved folket og for folket. Den nasjonale suvereniteten tilhører folket som utøver den ved sine representater og ved folkeavstemninger.
Disse formuleringene er slett ikke bare gamle floskler fra en forlengst forgangen tid. Den italienske grunnloven er f.eks. fra 1947 og den russiske fra 1993. Tilsvarende formulering finner i vi FNs menneskerettighetserklæring, artikkel 21: Folkets vilje skal være grunnlaget for offentlig myndighet.
Politikerne i land med slike bestemmelser i grunnloven har ingen rett til å gi fra seg nasjonal myndighet, siden de bare forvalter den politiske makta på folkets vegne. Folket må være i sin fulle rett til å ta makta tilbake. Burde ikke våre politiker ha protestert mot WEFs offensiv for å undergrave demokrati og folkestyre? I og med at det likevel skjer, på stadig nye områder, viser det bare at regjeringene og statsmyndighetene er helt i lomma på de store, transnasjonale kapitalkreftene, enten de nå er klar over det eller ikke.
En vanlig stortingsrepresentant får kanskje være unnskyldt. De aner vel knapt hva de egentlig er med på. Men Støre, Solberg og de øvrige sentrale norske politikerne kan ikke unnskyldes. De må forventes å vite hva de gjør. Da blir det lett å skjønne at den norske politiske eliten og de største mediene holder tett og åpenbart synes det er helt greit at den vanlige nordmann holdes i utvitenhet om hvor den politiske makta havner.
Prosessen er allerede i gang
GRI er uttrykk for en samordna nyliberal, global offensiv fra de sterkeste kapitalkreftene i verden for å frata nasjonalstatene og deres demokratiske institusjoner makt. Til fordel for hvem? Overnasjonale strukturer og internasjonale organisasjoner og institusjoner der de kreftene WEF representerer, sitter med avgjørende innflytelse. Leigh Phillips ved Transnational Institute beskriver i notatet A Global Post-democratic Order EU som et tvers igjennom nyliberalt prosjekt for å sikre interessene til de store konsernene og finansinstitusjonene. EU er «en prototyp for post-demokratisk governance over hele verden, på globalt, kontinentalt og til og med lokalt nivå», skriver han (TNI State of Power 2016, p 39). Les her om en plan for gjøre EU fullt ut til en økonomisk, finansiell, fiskal (skattemessig) og politisk union der medlemslandenes nasjonalforsamlinger i økende grad blir underlagt det udemokratiske EU-systemet.
Lisboa-traktaten som er grunnlaget for EU som politisk og monetær union, inneholder sjølsagt mange vakre ord om demokrati og personlige rettigheter, men det står også i artikkel 2: «Unionen skal opprette et indre marked. Unionen skal arbeide for en bærekraftig utvikling som bygger på balansert økonomisk vekst og prisstabilitet, på en sosial markedsøkonomi med stor konkurransekraft…» Og hva går det indre marked ut på? «Det indre marked skal utgjøre et område uten indre grenser der fri bevegelighet av varer, personer, tjenester og kapital er sikret i samsvar med bestemmelsene i Traktatene.»
Men hvor kommer de private konsernene og finansinstitusjonene inn i bildet? Corporate Europe Observatory (CEO) er en uavhengig forskings- og kampanjegruppe som arbeider med å avsløre og utfordre næringslivets lobbyvirksomhet overfor EU. Ifølge dem er det mellom 15 og 30 tusen lobbyister i Brussel. To tredjedeler av dem jobber for næringslivsinteresser og med et årlig budsjett på langt over en milliard euro. Brussel er verdens nest største lobbysenter. Bare Washington DC er større.
Leigh Phillips siterer den polske sosiologen Zygmunt Bauman:Ekteskapet mellom makt og politikk som ble signert i Westphalen, har blitt annulert. Mens politikken (evnen til å avgjøre hvilke saker som bør gjøres) er begrensa til nasjonalstatenes nivå, har makta (evnen til å få ting gjort) blir overført til et overnasjonalt nivå. Dette har ført til en maktkrise: Statene er vikla inn i internasjonale nettverk og mister sin suverenitet, mens de globale markedene er unntatt fra styring og kontroll.
I Shadow Sovereigns beskriver Susan George hvordan transnasjonale konsern trenger seg inn i flere FN-institusjoner.
Tvisteløsningsordninga ISDS og offentlig-privat samarbeid
ISDS (Investor-state Dispute Settlement) er innført i flere tusen bilaterale og multilaterale avtaler, f.eks. TPP (Trans-Pacific Partnership) og NAFTA (North American Free Trade Agreement), og blir sikkert (i en eller annen form) en del av TTIP (Transatlantic Trade and Investment Partnership). ISDS gir firmaer som har direkte investeringer i et fremmed land, rett til å saksøke staten i dette landet i tilfelle den innfører reguleringer som går ut over firmaets økonomiske interesser. Saka blir ikke ført ved landets ordinære domstoler og etter landets lover, men avgjøres av en egen voldgiftsdomstol med tre medlemmer.
Statene gis ingen tilsvarende rettigheter overfor firmaer som påfører staten eller innbyggerne utgifter eller skader. I forhandlingene om TTIP har EU-kommisjonenen foreslått en alternativ ordning kalt Investment Court System som den hevder unngår de verste utslagene av ISDS. Om det stemmer, er mer enn tvilsomt.
Offentlig-privat samarbeid, OPS, (Public-Private Partnership, PPP) er et sentralt virkemiddel i GRI. Det er omtalt minst 160 ganger i WEFs 604 sider lange rapport. Vår egen blåblå regjering er også en entusiastisk tilhenger av OPS. Daphne T. Greenwood, professor i økonomi ved Colorado Center for Policy Studies, University of Colorado, har gjennomført en omfattende analyse av OPS i USA, og konkluderer med at ordninga undergraver det demokratiske systemet, har en rekke negative virkninger på arbeidsforhold og tjenestetilbud, fører ikke nødvendigvis til økt effektivitet eller kvalitet, og sender skattepengene i private lommer. Og ikke minst, om det er penger å spare på OPS, er det ofte personalet som betaler dem i form av lavere lønn og dårligere arbeidsvilkår.
Liknende konklusjoner er kjent fra flere europeiske og skandinaviske analyser, f.eks. denne rapporten fra Public Services International Research Unit (PSIRU), University of Greenwich. I en rapport utarbeida for Fagforbundet konkluderer Hallvard Bakke med at «erfaringene både fra utlandet og Norge viser at OPS-prosjekter blir dyrere enn om de var gjennomført på normal måte i det offentliges egen regi», og viser til at Cameron-regjeringa i UK har avlyst alle nye OPS-prosjekter fordi de har erfart at det er å sløse med offentlige midler. Alternativet til OPS er å styrke de demokratiske prosessene, åpne for brukermedvirkning, gi de ansatte mer ansvar og medbestemmelse og styrke offentlige eierskap og finansiering.
Slik blir Global Redesign Initiative presentert av de etablerte mediene
Stort sett er GRI et ikke-tema i de etablerte mediene. På NRK finner jeg ingen ting, heller ikke i Bergens Tidende. Klassekampen har skrevet en håndfull artikler i 2016 om World Economic Forum som GRI springer ut av, men ingen om GRI.
Det vesle som er skrevet, gir inntrykk av at GRI er en ganske upolitisk greie for å skape bedre forhold i verden. En som aktivt fremmer dette synet, er Kronprins Haakon, som siden høsten 2010 har sittet i styret i Young Global Leaders. Dette er «de unges viktigste stemme inn i Verdens økonomiske forum» ifølge kongehuset.no. Målet med GRI er «å komme frem til konkrete løsninger som vil gjøre det internasjonale samfunnet bedre i stand til å løse de store globale utfordringene», kan vi lese samme sted. Ja, det står noe slikt i WEFs egen presentasjon av GRI med undertittel A visionary blueprint for meeting the challenges of the 21st century.
Aftenposten følger opp. Under tittelen Leder fattigdomskamp fra Slottet skriver avisa 12.10 2011: «For et år siden fikk kronprinsen også en av de sentrale rollene i et nytt initiativ fra World Economic Forum-grunnleggeren Klaus Schwab: Global Redesign Initiative. Forumet skal komme med ideer og forslag til prosjekter for å fremme den globale utjevningen og motarbeide fattigdommen.» Avisa beskriver samme sted GRI som en «idédugnad lansert av World Economic Forum for å skape en bedre verden».
(Se også: Rike kvinner skal frelse verden.)
Alliere seg med Goldman Sachs, BlackRock, Nestlé og andre multi-milliardkonsern for å bekjempe fattigdom… Slottet og Aftenposten håper vel at leserne skal tro på en slik glansbildeframstilling av GRI. Det er påfallende, siden WEF sjøl ikke legger skjul på hva GRI egentlig dreier seg om. Det blir gjentatt om og om igjen i WEFs dokumenter. Det dreier seg ikke om å endre enkelte organisasjonsformer og arbeidsmåter. Det er hele tankegangen om hvordan internasjonale forhold skal regulereres, som må endres (WEFs GRI-rapport, s. 9):Tida er inne for et nytt stakeholder-paradigme om internasjonal governance som er analog med den stakeholder-teorien om bedriftsledelse som World Economic Forum sjøl er basert på. (…) Kjerna i system som bygger på statsmaktene trenger å bli tilpassa en mer kompleks, bottom-up verden der ikke-statlige aktører har blitt en mer betydningsfull kraft.
Et paradigme er et tankesett, et tankemønster som et helt sett av teorier og oppfatninger bygger på. At makta utgår fra folket og utøves gjennom nasjonalstatene, er et slikt paradigme som WEF altså vil erstatte med paradigmet om multi-stakeholder governance, som i praksis blir et paradigme om at den lille gruppa av personer som kontrollerer de transnasjonale konsernene og megastore bankene, skal ha mer makt enn all verdens regjeringer og nasjonalforsamlinger.
Vitali, Glattfelder og Battiston ved ETH Zürich har analysert nettverket av transnasjonale konsern. Artikkelen deres fra 2011 er fritt tilgjengelig. De fant at «nesten 4/10 av kontrollen over den økonomiske verdien av de transnasjonale konsernene i verden er holdt, via et komplisert nettverk av eierforhold, av ei gruppe på 147 transnasjonale konsern som har nesten full egenkontroll». Ei liste over de 50 viktigste finner du her. Av de 30 viktigste tilhører 11 WEFs 100 strategiske partnere.
Til venstre nettverket i den sentrale kjerna av 1318 konsern med 12191 forbindelser, altså i snitt ca 9 forbindelser på hver. De røde prikkene representerer konsern med sterkest kontroll. Som i de fleste andre nettverk har et lite antall noder veldig mange forbindelser, mens de fleste har ganske få. Til høyre noen av de største i finanssektoren. Se Vitali et al. for detaljer.
Paradigmeskiftet er allerede i gang, men det skal altså folk i Norge helst ikke få vite noe om. De etablerte mediene forsømmer sin oppgave å informere allmennheten om viktige politiske forhold, noe som er en av forutsetningene for et levende demokrati. I festtaler omtales pressen ofte som den fjerde statsmakt, underforstått som en fri og uavhengig kritiker og informasjonskilde. De etablerte mediene er kanskje uavhengige av staten, men det er de største kapitalkreftene som sitter med dominerende kontroll (se f.eks. her). Selv vårt hjemlige Schibsted er kontrollert av de største finanskreftene i USA.
Det kunne ut fra dette være fristende å si at WEF uttrykker storkapitalens ønske om å overta rollen som den fjerde statsmakt. Men det ville være feil. Det er rollen som den første statsmakt de vil ha, og de har lagt fram en plan for hvordan de vil erobre den. Våre hjemlige politikere synes åpenbart det er helt greit. Kronprins Haakon når nok ikke opp som kronprins for den nye første statsmakt. Jonas Gahr Støres kronprins Espen Barth Eide ligger bedre an. Han er generalsekretær for WEF. Det sier nok mer om Arbeiderpartiet enn om WEF.
Les også:
The Great Reset – Den store omstarten – Del 1
The Great Reset – Den store omstarten – Del 2
Slik ser World Economic Forum på framtida
Milliardærenes fire skr3ekkscenarier
Massemigrasjon som forretningsmodell
Monopolkapitalens verdenskongress
Bill Gates’ milde gaver til hvem?
Rike kvinner skal frelse verden
Amnesty International: – Dropp anklagene, ingen utlevering, sett Assange fri
Av red. PSt - 27. oktober 2021
https://steigan.no/2021/10/amnesty-international-dropp-anklagene-ingen-utlevering-sett-assange-fri/
Dropp anklagene, ingen utlevering, sett Assange fri. Dette er ordene til Amnesty Internationals generalsekretær Agnès Callamard i forkant av gjenopptakelsen av Assangesaken i dag.
I følge Amnesty forventes det at denne runden av ankehøringen, som starter i dag og avslutter i morgen, skal behandle hvor troverdige USAs løfter om humanitær behandling av Julian Assange er.
Amnesty har tidligere konkludert at troverdigheten til USA er lav i denne saken. Callamard kommenterer dette:
USAs regjerings forsikringer om at de ikke kommer til å fengsle Julian Assange i et høysikkerhetssfengsel eller utsette han for spesielle administrative tiltak ble diskreditert av deres egen innrømmelse om at de reserverer retten til å reversere disse garantiene. Nå har det blitt rapportert at CIA vurderte å kidnappe eller drepe Assange og dette skaper enda mer tvil rundt USAs løfter og er enda et eksempel på den politiske motivasjonen bak denne saken.
LES: CIA HADDE PLANER OM Å KIDNAPPE ELLER DREPE JULIAN ASSANGE UNDER EN VÆPNET AKSJON I LONDON
Yahoo News, som avslørte CIA-plottet, skriver at Adam Schiff, lederen for kongressens etteretningskomite, nå samler inn informasjon om kidnapping- og henrettelsesplanene. Han sier at han satt i komiteen i 2017 da disse planene ble lagt, men at han ikke ble briefet av CIA om planene.
En av Yahoos kilder hevder at daværende utenriksminister Mike Pompeo (tidligere CIA-sjef) og andre CIA-topper var rasende etter Wikileaks avsløring Vault 7 i 2017, som beskriver CIAs hackingkapasiteter. Avsløringen viste blant annet at CIA er verdens største leverandør av ondartete datavirus.
Mike Pompeo mener at de som lakk informasjonen som førte til Yahoos avsløringer må straffeforfølges. Pompeo nektet å svare på spesifikke spørsmål om avsløringene, men bekreftet at «deler av det er sant».
Nils Melzer, FNs spesialrapportør på tortur sier i en kommentar på avsløringene om CIAs henrettelsesplaner at Assangesaken ikke handler om rettferdighet i følge loven, men et ønske om å true journalistikken, og frihet fra straff for ansatte i staten. Han oppfordrer journalister til å grave dypt i saken og avsløre dens uregelmessigheter.
Han får støtte fra Amnestys leder:
Det er en tung tiltale at etter nesten tjue år har praktisk talt ingen av de ansvarlige for de påståtte amerikanske krigsforbrytelsene som har blitt begått i løpet av krigene i Afganistan og Irak blitt holdt ansvarlige eller straffeforfulgt, mens en publisist som har avslørt disse kriminelle handlingene må muligens tilbringe hele livet i fengsel.
USAs regjerings desperate jakt på Julian Assange viser at denne rettsaken er ment som en straff, men saken innebærer problemstillinger som omhandler mye mer enn én manns skjebne og setter pressefriheten og ytringsfrihen i fare.
Journalister og utgivere er ekstremt viktige for å kontrollere regjeringer, avsløre deres ugjerninger og holde utøvere av menneskerettighetsbrudd ansvarlige. Denne uoppriktige anken bør avslås, anklagene bør droppes, og Julian Assange bør settes fri.
Offentlige utredninger – verre og verre?
Av Odd Handegård - 27. oktober 2021
https://steigan.no/2021/10/offentlige-utredninger-verre-og-verre/
Av Odd Handegård.
Energidirektoratet (NVE) la tidligere i oktober fram rapporten «Langsiktig kraftmarkedsanalyse 2021-2040». Jeg hører til de som automatisk skrur på skepsisen når maktorganer sier de skal «analysere» hvordan verden kommer til å utvikle seg de nærmeste 30 årene. Interessene til det norske folk står i alle fall ikke i sentrum. Men aller verst blir det når byråkrater under energiministeren tillater seg å analysere «hvordan kraftsystemet i Norge og Europa utvikler seg mot 2040», og når NVE «legger fram sine forventninger til utviklingen». Den teksten som finnes i nevnte dokument, er så utrolig, så ufattelig, så ulogisk og så meningsløs at det er vanskelig å komme utenom at de jurister og økonomer som har skrevet dokumentet, må være født som kjeltringer. Jeg skal ta noen få poenger.
1. Utredningen begynner med å «konstatere» at det skjer «store omstillinger i energisystemet i Europa», og så kommer det ei lang liste med krav Norge må tilpasse seg, enten vi vil eller ikke. Motoren bak utviklingen er klimapolitikken, men ingen av de konkrete klimatiltakene som foreslås, sannsynliggjøres/problematiseres. De aksepteres som nødvendigheter, uten en eneste motforestilling. Tiltakene har riktignok en del uforutsette og uheldige konsekvenser som NVE prøver å bagatellisere (dyrere strøm, import av «elektrisitet» lagd og kull og gass osv.), men dette spiller ingen rolle. Allerede på side 1 i sammendraget står NVEs hovedpoeng: Den norske energi- og kraftsektoren er i ferd med å bli «blir mer integrert» i Europas energiforvaltning. Underordningen under EU tas som gitt, og den er fordelaktig – uten at standpunktet forsøkes dokumentert. Man skulle nesten tro NVE var et politisk parti.
2. De klimatiltakene som listes opp, er velkjente. De gjelder rest-elektrifiseringen av Norge: Mer energi (havvind, sol m.m.). Utrolig nok hviskes det bare om vindkraft i Norge. Batteriproduksjon er viktig (seks bedrifter?). Det samme er hydrogen, utbygging av nettet i Norge til bedrifter som skal lokaliseres langt fra kraftverkene. Det vrimler med teknologiske og økonomiske problemer knyttet til rest-elektrifiseringen, mens de kun behandles overfladisk av NVE, (se f.eks. side 20 om hydrogen der ingenting problematiseres).
3. Den enorme veksten i utbygging av vind- og solkraft som planlegges i Norge og EU, blir begrunnet med at forbruksveksten og dermed energiveksten, vil fortsette. NVE har nå kommet til at Norge trenger fra 25 til 50 TWh ny kraft fram til 2040. For å forhindre at strømforbruket «må avkortes i lange periode» (som den nye nett-tariffen egentlig skulle forhindre), foreslås det utbygd mye hydrogen til en del av transporten og til en del av industrien, pluss store batterier som skal berge strømforsyningen når vind og sol svikter. Hysteriet om utbyggingen av ny nettkapasitet er også koplet til elektrifiseringen av sokkelen og til behovet for forbindelser mellom nye vindkraftanlegg og sentralnettet. De som tror at Norge har tilstrekkelig med stabil kraft tar feil – all ny kraft skal eksporteres.
4. Den vanlige bløffen om at «vindkraft på land allerede er lønnsom uten subsidier», gjentas flere steder i rapporten, bl.a. side 6. Jeg har tidligere vist at vindkrafta i realiteten har en serie økonomiske rammebetingelser (som av en eller annen grunn ikke oppfattes som «subsidier»), og som har vært nødvendige for utbyggingen av vindkraft i landet, i tillegg til at prisutviklingen på strøm er blitt mer og mer gunstig også for vindkrafta. Med normale offentlige avgifter og en normal strømpris ville det ikke blitt bygd et eneste vindkraftanlegg i Norge.
5. NVE forutsetter at «kraftprisnivået i Norge vil bli høyere framover enn det vi har sett historisk». Her har NVE for en gangs skyld en begrunnelse som er riktig, nemlig «økt utvekslingskapasitet mellom Norden og Europa», og «vedvarende høye CO2-priser». Begge deler er en gunstig utvikling, ifølge NVE. Ingen motforestillinger. NVEs fire år gamle prognose-bløff om at forbindelsen til Europa kun ville bety en økt strømpris på 1-2 øre/kWh, er sporløst forsvunnet. NVEs påstand om at mer kraftutbygging i Norge, vil «gjøre at prisene blir lavere», stemmer selvfølgelig ikke. Mer norsk strøm vil bety økt eksport og unødvendig rest-elektrifisering.
6. NVE hevder at Norge «i framtiden» vil «eksportere mindre og importere mer» til/fra EU. Men forklaringen henger ikke på greip: Økt import fra EU, vil ifølge NVE føre til at «landene rundt oss kan tilby rimelig kraft fra sol og vind». Selvfølgelig feil: Den krafta vi importerer fra EU ikke er sol- og vindkraft, men den ordinære EU-miksen av kraft der nesten 80 % av «elektrisiteten» er lagd av kull, gass og pellets. Og den prisen på EU-miksen er vanligvis høyere enn på dagens norske vannkraft. – Jeg skjønner ikke hvorfor direktørene i NVE insisterer på å servere rent pølsevev.
Hvis vi summerer dette, ser vi at NVE i sin nye utredning, forutsetter en faktisk utvikling som i realiteten likner et kontroversielt politisk program (Høyres og Aps?), og ikke en «nøytral» faglig vurdering: Det skjer en uunngåelig integrering av norsk energi under EUs forvaltning som må aksepteres. Utbygging av vindkraft i Norge skal prioriteres. Strømprisen vil bli opprettholdt på sitt høye nivå. Bløffen om at vi importerer vindkraft fra EU gjentas. Bløffen om at vindkraft fra EU er billig repeteres. NVE serverer et sammensurium av forutsetninger som strider både mot økonomisk teori og mot alminnelig sunn fornuft.
Her er utredningen. Det holder å lese det innledende sammendraget.
Må det innføres tvangsvaksinering for å beskytte de vaksinerte?
Av derimot.no - 27. oktober 2021
https://steigan.no/2021/10/ma-det-innfores-tvangsvaksinering-for-a-beskytte-de-vaksinerte/
Covid-19 er borte fra avisspaltene. Nå er det “korona” og “forkjølelse” som gjelder i vaksinepropagandaen.
Av redaksjonen i Derimot.
I denne artikkelen fra NRK Sørlandet skriver journalistene om smittespredning, uvaksinerte og krav om vaksinetvang.
70% av de ansatte som er “smitta” i kommunenes hjemmetjeneste er vaksinert. Derfor må det innføres vaksinetvang. Det er de uvaksinerte som har skylda.
Av det som er interessant, er at artikkelen ikke nevner covid-19. Hva er de vaksinerte egentlig smitta av? Det opplyser ikke journalistene om.
Saken handler om smitteutbrudd i hjemmetjenesten på Sørlandet, og uvaksinerte får skylda. Selvsagt med krav om nasjonal vaksinetvang for helsearbeidere og full pakke.
Godt gjemt, laaangt nede i artikkelen står det en uttalelse fra en kommunelege:
“Totalt 5 eller 6 ansatte i helsetjenesten er smitta.
Er de vaksinert?
– Ja, alle unntatt muligens én.”
Alle de smitta er vaksinert. Ja, altså, alle, unntatt muligens én. Derfor må de uvaksinerte legge fra seg egoet, tenke på samfunnet framfor seg sjøl og la seg injisere, ifølge kommunelegen.
Hvorfor handler ikke saken hos NRK om covid-19? Artikkelen gjør ikke det. Covid-19 er ikke nevnt i artikkelen.
Korona og koronasmitte er nevnt, men det sirkulerer fem forskjellige koronavirus som skaper feber og forkjølelse akkurat nå. Bare ett av dem gir folk covid-19.
Brukes vanlig korona-forkjølelse nå til å drive gjennom tvangsinjisering med mRNA-vaksiner?
Det er selvsagt mulig at journalistene i statskanalen bare har glemt å nevne at saken handler om covid-19, men det bør være usannsynlig. Så bevisstløse har ikke journalister lov til å være. Bak denne NRK-saken står til og med tre journalister, så ordvalg i artikkelen er absolutt ikke ubevisst.
Også i Adressa skrives det om “utbrudd av smitte” uten at covid-19 blir nevnt ved et ord.
Saken handler om en skole i Trondheim, der en elev som testa seg selv hjemme med en hurtigtest fikk positivt utslag. Om det var covid-19 eleven fikk utslag på, det står det ingenting om i artikkelen.
Da eleven ringte skolen og alarmen gikk, iverksatte skolen massetesting av elever. Da fant skolen over 30 positive tester. De fleste av elevene som slo positivt ut på testen var symptomfrie, ifølge avisa.
Hva det var elevene ble testa for og slo ut positivt på, det nevner ikke journalistene med et ord. Det har noe med korona å gjøre, men det handler ikke lenger om covid-19.
Er journalistene i Adressa også bevisstløse i gjerningsøyeblikket og bare har glemt å fortelle at saken handler om covid-19? Eller tegner de et forvrengt bilde ved bevisst å utelate viktig informasjon?
– Vi har en forkjølelsesbølge, men så kan det vise seg å være korona, sier rektor ved skolen, Frode Øren, til Adressa.
Journalisten hørte tydeligvis ikke “covid-19” i uttalelsen fra skolens rektor heller. Vi har altså en forkjølelsesbølge som ikke handler om covid-19 og det er årsaken til at vaksinen ikke virker. Eller?
Noam Chomsky sterkt ut til fordel for medisinsk apartheid
Av red. PSt - 27. oktober 2021
https://steigan.no/2021/10/noam-chomsky-sterkt-ut-til-fordel-for-medisinsk-apartheid/
«Hvis de uvaksinerte ikke får mat, er det strengt tatt deres problem,» sier mannen som er regnet som en stor liberal tenker.
Den verdensberømte kritikeren av undertrykking og mannen som mer enn noen andre har påvist propagandaens og medienes rolle i å skape oppslutning om herskerklassens agendaer, lingvisten og kritikeren Noam Chomsky, har kommet ut som en støttespiller for medisinsk apartheid. Chomsky vil skille de uvaksinerte fra de vaksinerte. Og da han fikk spørsmålet om hvordan de uvaksinerte skulle kunne skaffe seg mat, svarte han slik knapt noen ville ha trodd:
«Hvordan vi skal skaffe mat til dem? Vel, det er faktisk deres problem!»
Leser man kommentarfeltet etter denne Twitter-meldinga til Max Blumenthal, ser man at det er svært mange som er enige i dette ekstreme utsagnet til Chomsky. Han har altså bidratt til å blåse til ilden av svært frihetsfiendtlige og reaksjonære retninger i samfunnet. Og det er ikke hva man ville ha ventet av Chomsky.
«Manufacturing Consent» for koronadiktaturet
Et av Chomskys mest epokegjørende verker er boka Manufacturing Consent: The Political Economy of the Mass Media som han skrev sammen med Edward S. Herman. I boka påviser de og beskriver hvordan den herskende klassen skaper masseoppslutning om sine agendaer gjennom kontroll og eierskap over mediene, gjennom massive reklamekampanjer og gjennom ulike kampanjer for å sjikanere motstandere og drukne publikum i budskapet. Se Propaganda model of communication.Dette er som en beskrivelse av eller en advarsel om det vi har vært usatt for gjennom det globale koronakuppet, men hva gjør Chomsky? Han inntar posisjonen til de hegemoniske mediene, og ikke bare det, han går til det ekstreme punktet at han går inn for å innføre apartheid, med konsekvenser som overgår til og med den opprinnelige apartheid i Sør-Afrika. De svarte ble ikke forbudt å skaffe seg mat.
Kritikeren og journalisten Neil Clark kommenterer:
Den hittil høyst respekterte amerikanske venstresidetenkeren Noam Chomskys oppfordring om at de uvaksinerte skal «isoleres» fra resten av samfunnet, og hans kalde avvisning av bekymringer over hvordan de til og med ville få mat, er dypt sjokkerende.
Hvor djupt de mektige har falt! Den eneste gode tingen med de siste 18 månedene er at den har avslørt hvem som var de genuine tilhengerne av grunnleggende menneskelige friheter og hvem som ikke var det. Herregud, det har vært en del overraskelser, ikke sant?
Hvis jeg hadde sagt til deg tilbake i 2019 at under dekke av å bekjempe et virus med en IFR på 0,096 % ville stater over hele den vestlige verden pålegge de største begrensningene på borgerrettigheter som noen gang er sett i fredstid, med folk som til og med ble forhindret fra å delta på begravelser av kjære eller besøke dem når de var alvorlig sjuke på sjukehus, ville du sannsynligvis ha sagt ‘Jeg vedder på at sosialistisk-libertarianeren Noam Chomsky vil uttale seg sterkt mot det. Jeg er ikke enig i alt han sier, men han er alltid imot tyranni og uforholdsmessige regjeringstiltak.»
Men Chomsky talte ikke bare ikke mot lockdowns og obligatoriske ansiktsmasker (hvis han gjorde det, gikk jeg glipp av det), han gikk faktisk mye lenger. Han viste et nivå av autoritarisme som ville få til og med Joseph Stalin til å blekne, og sa i et nylig viralt intervju at den «riktige responsen» overfor de som ikke ønsket å ta vaksiner var å «insistere på at de blir isolert» fra resten av samfunnet. Så, som Max Blumenthal fremhevet på Twitter, langt fra å vise anger, forsterket han standpunktet. På spørsmål om ‘Hvordan kan vi skaffe mat til dem?’ (dvs. de uvaksinerte), svarte han skremmende og kaldt: «Vel, det er faktisk deres problem.»
Han fortsatte med å si at hvis de «virkelig ble nødlidende», ville staten måtte flytte inn med «noe tiltak for å sikre deres overlevelse», slik det ble gjort med folk i fengsel. Takk for at du er så veldedig, Noam. For å rettferdiggjøre sin ekstreme posisjon, gjorde den mye hyllede «store tenkeren» en ganske latterlig analogi. Han sammenlignet de uvaksinerte med folk som ikke vil stoppe ved rødt lys i veikryss.
Tar stilling for diktaturet som innføres nå
Koronadiktaturet er ikke en propagandakarakteristikk. Det innføøres mens vi skriver.
I Australia bygges det konsentrasjonsleire, kalt «karantenefasiliteter» for uvaksinerte. Delstaten Victorias statsminister Dan Andrews truet med at restriksjoner mot uvaksinerte ikke vil ta slutt før tidligst «godt inn i 2022». De uvaksinerte ville kunne handle for det grunnleggende, men de ville bli utestengt fra de aller fleste arenaer. Han sa også at bevis på vaksinasjon ville være nødvendig selv etter at alle restriksjoner var fjernet.
Les: Australia bygger konsentrasjonsleire kalt karantene-fasiliteter
New Zealands statsminister: Vi ønsker å dele samfunnet i to ulike klasser
New Zealands statsminister Jacinda Ardern skryter av at hun vil opprette et todelt samfunn basert på vaksinasjonsstatus.
Under et nylig intervju med The New Zealand Herald spurte en reporter Ardern om hun prøver å skape et samfunn av «to forskjellige klasser» av mennesker, der vaksinerte mennesker får spesielle privilegier.
«Slik er det, ja,» svarte Ardern med et nikk og et smil.
Ardern fortsatte med å forsvare bruken av vaksinepass og kalte dem et «tillitsverktøy.»
«Det har faktisk blitt ganske klart for meg at de ikke bare er et verktøy for å øke vaksineringa, de er et verktøy for selvtillit,» sa hun.
«Folk som er vaksinert, vil vite at de er i nærheten av andre vaksinerte mennesker. De vil vite at de er i et trygt miljø. Det er en måte vi kan gi dem tillit til de som går tilbake til gjestfrihet eller arrangementer. ”
Hagtvet og snøen som falt i forfjor
Av Lars Birkelund - 27. oktober 2021
https://steigan.no/2021/10/hagtvet-og-snoen-som-falt-i-forfjor/
Det er flere forhold jeg har undret meg over mens jeg har lest serien av innlegg etter at Dag Solstad 16. juli ga et intervju til Klassekampen i forbindelse med at han fylte 80 år: Hvorfor gir avisene (først Aftenposten, deretter Klassekampen) nok en gang Bernt Hagtvet adgang til å breie seg i deres spalter med angrep på hans yndlingsmobbeobjekter, nemlig gamle AKPere, denne gangen personifisert ved Dag Solstad? Hvorfor er det så forferdelig at Solstad, helt uten innflytelse på det politiske Norge, fortsatt regner seg som kommunist?
Debatter som dette later til å være blant Bernt Hagtvets favorittsysler. Ja, man aner mellom linjene hans en pervers glede over å plage gamle AKPere, rippe opp i gamle sår. Men også norske myndigheter har nytte av Hagtvets mimring, da den fører til debatter som distraherer oss fra andre og langt mer aktuelle og alvorlige problemstillinger. Ja, høyst nødvendige politiske oppgjør med virkelige forbrytelser norske regjeringer og storting har gjort seg skyldige i de seinere åra. Altså ikke slike «tankefeil» som Hagtvet er opptatt av.
Jeg sikter til at den «rødgrønne» regjeringen under Jens Stoltenbergs ledelse i 2011 tok Norge inn i to kriger, mot Libya og Syria, begge med full tilslutning fra Stortinget og begge med katastrofale resultater. Ingen av de ansvarlige politikerne i Norge har meg bekjent tatt ordentlig sjølkritikk for dette, langt mindre blitt straffet. Snarere tvert imot, da Stoltenberg sa at han kunne tenke seg å bombe Libya igjen og den nylig avgåtte utenriksministeren, Ine Eriksen Søreide, sa at hun var stolt av Norges «innsats» i Libya. Stoltenberg ble som kjent belønnet med stillingen som «sjef» for USAs NATO og dermed en karriere i politikkens internasjonale jetset .
Stoltenbergs utenriksminister da Norge i 2011 sluttet seg til krigene mot Libya og Syria, Jonas Gahr Støre, har nå blitt statsminister, mens den ikke mindre krigerske Anniken Huitfeldt har blitt utenriksminister.
Regjering og Storting har det siste året også sluttet seg til USA/NATO/EUs farlige forsøk på regimeskifte i Hviterussland, som har destabilisert landet, ført til flyktningestrømmer, attentatforsøk på presidenten osv. Det er et prosjekt som ligner på de som førte til krigene i Libya og Syria (men det finnes ikke kritisk dekning av det i norske medier. Like lite som mediene var kritiske da krigene mot Libya og Syria ble startet).
Hvorfor omtales og behandles nevnte politikere fortsatt med ærbødighet i Norge? Hvorfor ikke i det minste kreve en uforbeholden unnskyldning fra dem? Hvorfor ikke kreve den samme «botsgang» av dem som AKPere har blitt avkrevd i flere tiår grunnet sine ungdommelige svermerier for Mao og Pol Pot? De siste tre spørsmålene går både til norske medier og til Bernt Hagtvet.
Norske politikeres sverming og smisking for USA/NATO har ført til langt mer skade enn hva norske kommunister noen gang har påført Norge og verden. I alle fall er det ingen tvil om at det for Norge finnes langt mer presserende problemstillinger enn hva Dag Solstad mener om Mao og kommunisme.
Denne artikkelen ble refusert i avisa Klassekampen.