Nyhetsbrev steigan 24.10.2021
Dagens overskrifter:
– Legemiddelindustrien er dypt involvert i studiene de betaler for
Hva sa vindkraftutbyggerne for fem år siden om strømprisen?
Tronsmo bokhandel blant de kuleste bokhandlene i verden
Iran gjenopptek eksport til Saudi-Arabia som teikn på forbetra relasjonar
Martine Rothblatt – en samtidens Ivanovich Selivanov?
Klimapolitikkens virkelighet: Løftene senkes i olje!
Nobelprisnomineringen som et våpen «for ideen om sannhet» (Joe Biden)?
– Legemiddelindustrien er dypt involvert i studiene de betaler for
Av red. PSt - 24. oktober 2021
https://steigan.no/2021/10/legemiddelindustrien-er-dypt-involvert-i-studiene-de-betaler-for/
Forskere har sjelden kontroll på egen forskning når legemiddelfirmaet betaler, viser en ny studie. Dette skrev redaktør i Forskning.no Nina Kristiansen i en kronikk i Aftenposten i 2018.
Kristiansen skrev:
Det nordiske Cochrane-senteret har gjort en undersøkelse blant forskere på 200 nye, medisinske studier, alle publisert i anerkjente, internasjonale tidsskrifter, og alle finansiert av legemiddelindustrien. De ville finne ut om forskningen blir påvirket av legemiddelfirmaene og hvem som har kontrollen.
Resultatene er nedslående. I 87 prosent av tilfellene var legemiddelfirmaet med på å bestemme utformingen av studiene på nye medisiner, vaksiner og utstyr. I 73 prosent av studiene var ansatte i legemiddelfirmaet med på å analysere dataene.
De ansatte i legemiddelfirmaet var med på å skrive ut resultatene i 84 prosent av de 200 studiene, men sto ofte ikke som medforfattere på de vitenskapelige artiklene.
Forenklet blir det som om et oljeselskap gir et oppdrag til forskere på ulike institutter. De skal undersøke effekter på folk, dyr og miljø et sted oljeselskapet vil bore. Forskerne intervjuer folkene på stedet og analyserer naturen og dyrelivet. Så blir dataene sendt til oljeselskapet, der de ansatte analyserer og tolker informasjonen, og deretter skriver en vitenskapelig artikkel som forskerne setter navnet sitt på.
Bare i fire prosent av de 200 medisinske studiene hadde forskerne full kontroll.
Kommentar: Høyaktuelt nå
Kristiansen kaller det nedslående når det viser seg at i 87% av tilfellene var legemiddelfirmaet med på å bestemme utformingen av studiene på nye medisiner, vaksiner og utstyr. Det kan hun sette to streker under.
Dette er høyaktuelt nå som vi blir bombardert med at vi må «følge vitenskapen» og ta de vaksinene som myndighetene tvinger oss til å ta, med tvangstiltak som varierer fra det milde (Norge) til det brutale (Australia). Men hvis det er slik at «vitenskapen» er skrevet av vaksineprodusentene, hvor objektiv er den da?
British Medical Journal: Covid-19: politisering, korrupsjon og undertrykking av vitenskapen
I BMJ (British Medical Journal) skrev sjefredaktør Kamran Abbasi i den knallsterke lederartikkelen Covid-19: politicisation, “corruption,” and suppression of science:
Politikere og regjeringer undertrykker vitenskap. De gjør det av offentlig interesse, sier de, for å øke tilgjengeligheten av diagnostikk og behandlinger. De gjør det for å støtte innovasjon, for å bringe produkter til markedet i enestående hastighet. Begge disse grunnene er delvis plausible; de største bedragene er grunnlagt i korn av sannhet. Men den underliggende atferden er bekymringsfull.
Vitenskapen undertrykkes for politisk og økonomisk gevinst. Covid-19 har utløst statlig korrupsjon i stor skala, og det er skadelig for folkehelsen.1 Politikere og industri er ansvarlige for dette opportunistiske bedraget. Det er også forskere og helseeksperter. Pandemien har avslørt hvordan det medisinsk-politiske komplekset kan manipuleres i en nødssituasjon – en tid da det er enda viktigere å beskytte vitenskapen.
Korrupsjon er medisinens åpne skitne hemmelighet
BMJ og Abbasi har kritisert korrupsjonen i den globale legemiddelindustrien i mange år, og allerede i 2014 publiserte BMJ en artikkel med tittelen Corruption: medicine’s dirty open secret. Der skrev de at mellom 10 og 25% av det verden bruker på helse går tapt i korrupsjon. De kaller korrupsjonen for «medisinens åpne sår».
Begår vaksineindustrien forbrytelser mot menneskeheten?
I en annen lederartikkel i BMJ skriver Abbasi at legemiddelindustrien antakelig begår forbrytelser mot menneskeheten når den setter profitt foran folkehelse. Det han da har i tankene er hvordan rike land og vaksineindustrien driver «vaksineapartheid» når det gjelder å ikke gi fattige land tilgang på vaksinene. Han peker også på at kunnskapen ikke blir delt, slik prinsippene tilsier.
Kriminell farmasøytisk industri
Den farmasøytiske industrien er blant de mest korrupte og kriminelle industrien i verden. De innrømmer det til og med sjøl. Alle de store legemiddelprodusentene har innrømt å ha bestukket leger, kommet med falske eller villedende informasjoner og legemidlene, usann markedsføring og annen kriminell virksomhet. De har godtatt bøter på milliarder av dollar etter å ha kommet med slike innrømmelser. Verst er GlaxoSmithKline som godtok å betale 3 milliarder dollar i 2012. Pfizer innrømte blant annet bestikkelser i 2009 og måtte betale 2,3 milliarder dollar.
Pfizer har også innrømt å ha «manipulert studier» og «undertrykt negative resultater». Moderna har aldri utviklet en medisin som er blitt godkjent, men fikk likevel enorme mengder skattepenger på grunn av covid-19.
Vitenskapsmagasinet Science har påvist at 107 av ekspertene i Food and Drug Administration (FDA) som skal kontrollere og godkjenne medisiner og vaksiner hadde tatt imot penger bak mål fra BigPharma.
BMJ har avslørt at:
Anslagsvis 60% av biomedisinsk forskning og utvikling i USA er nå privatfinansiert, og to tredjedeler av akademiske institusjoner har økonomiske bånd til eksterne sponsorer.
BigPharma har bestukket 302 av de 440 medlemmene i Representantenes hus i USA og 91 av de 100 medlemmene av Senatet.
Og denne kriminelle, korrupte og tvers gjennom kyniske industrien vil de at vi skal stole blindt på og legge livene våre i deres hender uten å stille et kritisk spørsmål.
Hva sa vindkraftutbyggerne for fem år siden om strømprisen?
Av Odd Handegård - 24. oktober 2021
https://steigan.no/2021/10/hva-sa-vindkraftutbyggerne-for-fem-ar-siden-om-stromprisen/
Av Odd Handegård.
Jeg har en meter med gamle avisutklipp/utskrifter fra nettet liggende ved siden av PCen på arbeidsrommet mitt i kjelleren. Jeg kommer nok aldri til å se gjennom stabelen for å sjekke hva alle «ekspertene» har sagt om hvordan energisektoren og kraftprisen ville utvikle seg framover mot 2050. Men tilfeldigvis fant jeg en liten artikkel fra Nordlys fra 14. mars 2018 av Kristoffer Rypdal som en periode bombarderte avisene med stoff om at all ny vindkraft – også i Norge – skulle bidra til å løse verdens klimaproblemer. (Se vedlegget).
1. Rypdal viser til at Energidirektoratet (NVE) hadde anslått at de tre nye kablene til Tyskland, England og Skottland kun vil «øke kraftprisen med 1-2 øre/kWh for norske forbrukere». Denne måten å bagatellisere den antatte prisutviklingen på, var lenge typisk for hele bransjen. Man plukket ut en enkelt faktor som man diktet opp en hypotese for, og holdt kjeft om alle andre faktorer som også påvirket strømprisen. Det gjaldt særlig hovedårsaken til prisveksten (det europeiske kraftmarkedet) som ble tatt som gitt: Norsk fornybar energi var allerede integrert i EUs energi- og klimamarked, og slik bør det være. Ideologiske myter «uten grunnlag i fakta» var i tillegg – ifølge Rypdal – årsaken til at mange fryktet en «dobling av strømprisen» Men nå er doblingen blitt en mangedobling.
2. Rypdal hevder videre at det eneste som kan senke strømprisen, er «produksjonen av mer billig kraft». Den «dyreste kraften er fossil», ifølge Rypdal (noe det naturligvis kan settes spørsmålstegn ved!). Den fossile kraften vil angivelig bli «konkurrert ut» av «billig» vindkraft – under en forutsetning, nemlig at den fossile kraften blir gjort ulønnsom ved hjelp av skyhøye CO2-avgifter.
3. Det er her Rypdal og de fleste andre «eksperter» feiler. Den fossile «elektrisiteten» (med store CO2-avgifter i EU og Norge), omsettes på samme kraftmarked som den «billige» fornybare norske elektrisiteten, og dermed blir prisen på fossil og fornybar kraft omtrent akkurat den samme. Det ikke er mulig å skille elektronene produsert av vannkraft fra «elektrisitet» lagd av kull, gass og pellets når krafta omsettes på det samme markedet. EUs kvotesystem og de økende CO2-avgiftene er altså ren svindel: Det er det felles kraftmarkedet Nord Pool som er problemet. Det er ikke sant at den billigste krafta vinner. Norges «billige» vannkraft er i ferd med å bli en taper – pga norsk energipolitikk.
4. Rypdal er også opptatt av de oppdiktede «tomme norske kraftmagasin». Men det er ikke mangel på regn som har gjort mange magasin halvtomme – årets situasjon har vist den norske kraftbransjen har eksportert vesentlig mer kraft enn det som er forsvarlig. Rett og slett.
Hensikten med å referere til Rypdal, er et mer generelt perspektiv, nemlig at informasjonen om norsk energiforvaltning er hypotetisk, halvsann og til dels helt upålitelig. Foreløpig er det grunnlag for mye mot-informasjon.
Kampanje
Tronsmo bokhandel blant de kuleste bokhandlene i verden
Av red. PSt - 24. oktober 2021
https://steigan.no/2021/10/tronsmo-bokhandel-blant-de-kuleste-bokhandlene-i-verden/
Financial Times har kåret Tronsmo bokhandel i Oslo til en av de tjue The most brilliant bookshops in the world. Daglig leder Eva Stenlund Thorsen trodde det var en spøk, men måtte til slutt innse at den britiske finansavisa mente alvor, skriver Aftenposten. Den amerikanske beatpoeten Allen Ginsberg (1926–1997) mente Tronsmo var «verdens beste bokhandel».
Financial Times mener bokhandelen i Oslo stikker seg positivt ut i mengden og siterer Tronsmo:
På lista til Financial Times finner vi i alfabetisk rekkefølge:
La Biblioteca de Babel, Mallorca
Dujiangyan Zhongshuge Bookstore, Sichuan
El Ateneo Grand Splendid, Buenos Aires, Argentina
Librairie les insolites à Tanger, Tangier
Marfa Book Company, Marfa, Texas
Shakespeare and Company, Paris
Om Tronsmo skriver Financial Times:
«Den beste bokhandelen i verden», ifølge Allen Ginsberg. Dekorert med sære, fargerike kunstverk av kunstnere som illustratør Anette Moi, er den lyse, godt opplyste butikken i to etasjer utstyrt med en alternativ samling bøker – alt fra norske bildungsromaner til feministiske tekster og queerlitteratur-tegneserier, musikk, postkort, filmer og mer. Selv om det ligger i et nabolag som vrimler av bokhandler, klarer Tronsmo fortsatt å skille seg ut fra mengden. Som de sier det, vil du ikke «slå hodet i reklameplakater eller snuble over stabler med bestselgere så snart du går inn døren».
En velfortjent kåring. Gratulerer!
Iran gjenopptek eksport til Saudi-Arabia som teikn på forbetra relasjonar
Av derimot.no - 24. oktober 2021
https://steigan.no/2021/10/iran-gjenopptek-eksport-til-saudi-arabia-som-teikn-pa-forbetra-relasjonar/
Av Dave DeCamp. Anti-War.com.
Dei to landa har vore engasjert i samtalar sidan april.
Iran meddelte sundag at dei har gjenoppteke eksport til Saudi-Arabia som eit teikn på forbetra relasjonar mellom dei to landa.
Talsmannen for Irans tolladminstrasjon Roohollah Latifi sa at Saudi-Arabia har “igjen hamna på” lista over land som Iran eksporterer til. Latifi sa at eksport til Saudi-Arabia hadde “nådd null” i det siste iranske skatteåret, som slutta 20.mars 2021.
Sist veke uttrykte Iran at dei “var klare for” å eksportere til Saudi-Arabia dersom spenningane vart redusert. Dei to landa har halde samtalar på og av sidan april, då Bagdad byrja å mekle i forhandlingane.
På fredag sa Saudi-Arabia sin utanriksminister at Riyadh “meinte alvor” i å ha samtalar med Iran om å reparere relasjonane. Sidan 2016 har ikkje dei regionale rivalane hatt formelle diplomatiske relasjonar.
Amerikansk intervenering i regionen forverra rivaliseringa mellom Riyadh og Teheran. Til dømes, når iranske general Qassem Soleimani vart drepen av eit amerikansk droneåtak i Bagdad i januar 2020, skulle han etter planen møte Iraks tidlegare statsminister, som var i ferd med å leggje til rette for indirekte samtalar mellom Teheran og Riyadh.
Sjølv om USA framleis er djupt forankra i Midtausten og framleis støttar saudiane i Yemen, har Biden-administrasjonen teke steg for å redusere deira militære fotavtrykk i regionen, inkludert å fjerne Patriot-antimissilbatteri frå Saudi-Arabia.
Oversatt av HFANoreg for Derimot.no.
Les også: Dominoene faller. USA henger Saudi-Arabia ut til tørk.
Russland og Saudi-Arabia undertegner avtale om militært samarbeid
Saudi-Arabia og Syria i ferd med å gjenåpne forbindelser
Martine Rothblatt – en samtidens Ivanovich Selivanov?
Av Jennifer Bilek - 24. oktober 2021
https://steigan.no/2021/10/martine-rothblatt-en-samtidens-ivanovich-selivanov/
Av Jennifer Bilek.
Martine Rothblatt, født, Martin Rothblatt, er en transseksuell transhumanist som mener at seksuell dimorfisme er tilsvarende sørafrikansk apartheid. Hans teknologiske religion, Terasembevegelsen, er en kult, basert på å utslette kjønn (og til slutt kropper) hos mennesker, slik at de kan oppnå sin høye plass i cyberspace.
Ivanovich Selivanov var grunnleggeren av en religiøs kult under det russiske imperiet som mente at de fremstående kjønnskarakteristikkene til menn og kvinner var syndige og burde utslettes. Han anså seg selv som en Kristuslignende figur. Han ble født i det russiske imperiet på 1700-tallet, startet sin egen religiøse sekt i landsbyen Sosnovka og erklærte seg selv «sønn av Gud Forløseren«, som kom for å redde menneskearten fra overdådighet, for å knuse den sjelsødeleggende slangen og introdusere den i den flammende dåpens verden. “Den flammende dåpen besto i å fjerne brystene til kvinnelige tilhengerne og kastrere de mannlige tilhengerne av kulten hans.
«Flammende dåp» refererte uten tvil til de varme jernene som opprinnelig ble brukt i kastreringene av menn i kulten. Kultfølgerne, kalt Skoptsy (kastrering) (pdf), gikk senere over til å bruke kniver eller barberhøvler, og jernet tjente bare til å stoppe blodstrømmen. De vred også pungen, ødela sædblærene og stoppet sædstrømmen.
Hos kvinner fjernet Skoptsy brystvortene eller hele brystene. Noen ganger merket de rett og slett brystene med arr. De fjernet også ofte de indre kjønnsleppene og klitoris. De brukte ikke bedøvelsesmidler.
Det er slående hvordan Skoptsy ligner den moderne «trans”-dillen med å skjære opp kjønnsorganene til stort sett unge voksne i selvuttrykkes og frigjøringens navn, slik at de kan bli sine sanne jeg.
Rothblatt, er en annen mann med et gudskompleks som søker å befri mennesker fra deres kjønnsorganer, til frigjøring. Han er en hyppig foredragsholder på Out Leadership, forretningsnettverksarmen til LHBT -lobbyen (lesbisk, homofil, bifil, trans) og andre LHBT-arrangementer og konferanser.
I sin bok, From Transgender to Transhuman, med en tittel fra en tidligere versjon, da med tittelen The Apartheid of Sex, der han kombinerer feministisk analyse, queer-teori og det fryktelig undertrykkende systemet med sørafrikansk apartheid, lager han det som utgjør en plan for moderne kjønnsideologi. I den legger han ut en visjon om «transgenderisme», som et rampe til transhumanisme, og hevder: «transgenderisme gir sosiobiologer nye bevis på en ny art» (s 13).
Rothblatt mener at menneskeheten har, med teknologi, potensial til å forlate sin seksuelle dimorfisme, og skape en mulighet for sine ubegrensede unike seksuelle identiteter. Nå har de fleste hørt begrepet «kjønn på et spekter», eller en variant av ideen om at det er mer enn to kjønn, noe som er antitetisk til virkeligheten, men Rothblatt er innstilt på denne antirealiteten og det nåværende LHBT-politiske apparatet tvinger oss alle til det. Rothblatt mener den «største katapulten for menneskeheten til en ny art ligger like utenfor transgenderisme».
«Basert på vår raskt akselererende evne til å gjennomsyre programvare med menneskelig personlighet, autonomi og selvbevissthet,” sier han, “har en bevegelse av ‘transhumanister’ sluttet seg til transgenderister for å oppfordre til lansering av Persona Creatus.”
Rothblatts ideer kan høres ut som en gal manns babbel, men ordet «kvinne» har allerede blitt sosialt overtatt av menn. Den assisterende helseministeren i USA, Rachel Levine, gikk i en nylig rapport, et skritt videre og hevdet ordet «hunkjønn» for seg selv og utryddet ordet for halve menneskearten. Så om hvorvidt Rothblatt er riv ruskende gal, betyr lite. Hans ideer blir implementert, så det er viktig å ta det han kommuniserer på alvor.
Rothblatt blir sett på som en fremtredende skikkelse i verden av forretninger og teknologi. Han har jobbet med det menneskelige genomprosjektet på FN-nivå, en øvelse på flere milliarder dollar, for å bryte den genetiske koden til menneskeheten, eide og drev et stort bioteknisk selskap, bygget en robot av sin kone, oppfant Sirius XM satellittradio, og han utarbeidet det første dokumentet for å bringe juridisk struktur til begrepet kroppsfrakobling eller transgenderisme. Dette lovforslaget har blitt brukt som en retningslinje for påfølgende «kjønnsidentitetslover» over hele verden.
Han skrev også Genes Unzipped/Taking Charge of Baby Making in the New Millennium, født fra sitt arbeid med det menneskelige genomprosjektet. I kapittel fem i Unzipped Genes, med tittelen Transgenic Creationism: My perfect Monster, diskuterer Rothblatt transgener og potensialet i å lage designerbarn, og fusjonere deler av gener fra forskjellige personer eller arter. Nevnte jeg at Rothblatt eier en xenotransplantasjonsgård?
«Med denne teknologien,» sier Rothblatt, «har barn bokstavelig talt mer enn to nærmeste foreldre – umiddelbare kilder til genetisk materiale – og en eller flere av disse foreldrene er kanskje ikke engang mennesker» (s 72).
«Jeg har stilt de miltonske spørsmålene Shelley stiller i Frankensteins epigraf:» Har jeg bedt deg, skaper, fra min leire om å forme meg mann? Har jeg oppsøkt deg fra mørket for å promotere meg? » Med en stemme, svarer hennes monster og jeg «nei» uten å degradere oss selv, for vi har gjort det harde arbeidet med å konstituere oss på våre egne premisser, mot den naturlige orden. Selv om vi gir avkall på naturligheten, er vi ikke avskrekket, for vi allierer oss med kaoset og svartheten fra hvor Naturen selv renner ut fra.”
Det påligger oss å undersøke grundigere hvorfor «kjønnsidentitetslover» så raskt kommer seg gjennom vestlige politiske systemer mens de dekonstruerer kvinnelighet, faktiske kvinner, våre rettigheter og kroppene til de unge, selv i møte med intens motstand.
Er vi inne i en ny teknoreligiøs kult, en moderne fetter til Skoptsy, men drevet av de nesten ufattelige kreftene i moderne teknologi, sydd sammen med uhemmet kapitalisme? I hendene på menn som Martine Rothblatt, Susan Stryker og Rachel Levine ser det ut til at vår menneskelighet ikke vil ha mye til bønn, med mindre vi begynner å be til en livgivende gudinne, i stedet for en maskingud.
Oversatt fra Martine Rothblatt – A Modern Day Ivanovich Selivanov?
Andre artikler av Jennifer Bilek:
CNN ut mot biologisk virkelighet
Amazon, sensur og markedet for identitetsmedisin
Hvorfor er din fetisj vår business? Teknokapitalisme
Jennifer Bilek er kunstner, journalist og bekymret borger. Hun skriver på 11th hour blog.
Klimapolitikkens virkelighet: Løftene senkes i olje!
Av Ove Bengt Berg - 24. oktober 2021
https://steigan.no/2021/10/klimapolitikkens-virkelighet-loftene-senkes-i-olje/
Foran den varsla klimakatastrofen skulle en tro at alle skjerpa seg og virkelig tok sine spådommer på alvor. Men det gjør hvertfall ikke regjeringene i olje-, kull- og gassproduserende stater. Det er UNEP, FNs Miljøprogram, som i sin rapport for 2021 som melder om planene for de viktigste landa som produserer fossil energi, deriblant Norge. Planlagt forbruk øker til langt over påstått tre graders oppvarming til 2040. Løfter i traktater som Parisavtalen er mindre verdt enn skrift i sand, løftene senkes i olje. Sånn er virkeligheten, viser resultatene av fossil energiproduksjon. Men store Norge redder likevel verden med sitt eksempel ingen stormakter kan la være å følge?
Av Ove Bengt Berg.
Det var på onsdag, 20. oktober, at FN-organet la fram den siste rapporten sin i London. Til og med NRK nevner rapporten i en ørliten notis samme dag. FNs Miljøprogram skriver i min oversetting:
«Denne rapporten viser i detalj regjeringsstrategier, støtte og planer for energiproduksjon for 15 hovedproduserende land. De fleste viktigste olje- og gassprodusenter planlegger å øke produksjonen fram mot 2030 eller lenger mens de fleste hovedprodusentene av kull planlegger å fortsette på samme nivå eller å øke produksjonen. »
De 15 statene som er med i undersøkinga er: Australia, Brasil, Canada, De forente arbiske emirater, India, Indonesia, Kina, Kazakhstan, Mexico, Norge, Russland, Saudi-Arabia, Storbritannia, Tyskland og USA.
FNs Miljøprogram UNEP har satt opp denne tabellen som viser gapet mellom den produksjonsnedgangen som er nødvendig hvis Parisavtalen skal følges, og det som faktisk planlegges. Figuren viser hva som må til av redusert produksjon for å nå 1,5 graders målet, blå kurve, og 2 graders målet, grønn kurve. Den planlagte produksjonen ligger himmelhøyt over dette ønska produksjonsnivået.
Fordelinga mellom de tre viktigste typene fossilt produsert energi. Kullproduksjonen er den som er lengst fra å oppnå målene.
I 2019: 84,3 prosent av all energi kom fra fossile energikilder
«Our World in Data» er et privat nettsted som samler data om det de mener er de største problemene verden står overfor. Nettstedet tror at det er mulig å endre verden til det bedre.
Her trekker jeg fram to av tabellene, hvordan fordelinga av energikildene var i 2019. Vindkraft utgjorde 2,2 prosent, og solenergi utgjorde 1, 1 prosent av all energiproduksjon i 2019. Vannkraft 6,4 prosent. Dette skal altså snues helt rundt på i løpet av få år.
Den øverste figuren viser hvordan elektrisitet, den som vi får i kopperledninger, kommer for 63 prosents vedkommende fra fossil energi, mens lavfossil energiproduksjonen utgjør 37 prosent. Det finnes ingen rein energiproduksjon.
De som mangler energi — miljøpolitikernes viktigste?
Det er faktisk noen som mangler energi til matlaging, ikke bare som noen av oss som mangler nok energi til arealkrevende datalagringssentre. Our World in Data opplyser at 940 millioner mennesker — 13 prosent av verdens folk — ikke har adgang til elektrisitet. Tre milliarder mennesker — 40 prosent av verdens befolkning — har ikke adgang til rein brensel for å lage mat. De varmer opp med kull, tre og rester fra avlinger. Dette resulterer i innendørs luftforurensing som resulterer i for tidlig død for 1,6 millioner mennesker hvert år. Norsk utviklingshjelp har ikke hjulpet mot dette, og ingenting tyder på at Klimakur 2030 vil gjøre det heller.
Klimakur 2030 — et drømmenes teater som er et angrep på verdens fattigste
Ikke en gang Norges storslåtte plan Klimakur 2030 virker inn på de reelle planene for stans i oljeproduksjonen. Det er ikke flertall i befolkninga for reduksjonen av oljeproduksjonen, og det før den dramatisk senka levestandarden og livstrivselen som det vil føre til for folk blir kjent. Heller ikke er det flertall på Stortinget om noe annet enn løfter om ord, ikke om realitetene.
Det må til usannsynlige verdensomsomfattende mirakler om stater som Kina og lederne for de statene som utgjør 6-7 milliarder følger det norske Stortingets klimaplan eller skjerpa Parisavtaler. Det er heller ikke sikkert at den kommende vinteren i den rikeste delen av verden tilsier at det blir økende entusiasme for rask skrinlegging av fossil energi.
Ut fra dagens energisituasjon, det aktuelle behovet for velstandsøkning for milliarder av mennesker og de framtidige planene for dagens produsenter av fossilt brensel, må en konstatere i dag at planer som Klimakur 2030 og Parisavtalen ikke følges opp med resultater. De er urealistiske og dramatiske drømmer som ikke blir framtidas virkelighet — heldigvis.
Denne artikkelen ble først publisert på Politikus.
Nobelprisnomineringen som et våpen «for ideen om sannhet» (Joe Biden)?
Av Ulrich Heyden - 24. oktober 2021
https://steigan.no/2021/10/nobelprisnomineringen-som-et-vapen-for-ideen-om-sannhet-joe-biden/
8. oktober ble Dmitrij Muratov, sjefredaktør for den opposisjonelle russiske Novaja Gazeta, og den filippinske journalisten Maria Ressa tildelt Nobels fredspris. Muratov har kunngjort at en del av prispengene vil bli gitt til alvorlig syke barn, et sykehjem i Moskva og uavhengige medier. Kreml svarte høflig og diplomatisk på den siste prisutdelingen. Men det kom også latterliggjøring og kritikk fra kjente russiske journalister. I Sovjetunionen og Russland har Nobelkomiteen hedret bare Vestens håp: Andrej Sakharov, Mikhail Gorbatsjov og nå Dmitrij Muratov.
Av Ulrich Heyden, Moskva
Som en talskvinne for Den Norske Nobelkomite forklarte, mottok Dmitrij Muratov og den filippinske journalisten Maria Ressa Nobels fredspris til en verdi av 987 000 euro i år «for deres suksess med å sikre ytringsfrihet, som er en forutsetning for demokrati og varig fred».
Hvordan kan man tolke denne uttalelsen? At Russland i sin nåværende tilstand utgjør en risiko for krig som journalister som Muratov kan redusere? At stater som ikke er basert på den vestlige demokratimodellen trenger veiledning, ved at opposisjons-medlemmer blir satt på kartet som forbilder?
Det faktum at sjefredaktøren for den russiske avisen Novaja Gazeta var den første innbyggeren i det post-sovjetiske Russland som ble tildelt Nobelprisen, utløser motstridende følelser hos meg. Hvorfor, av alle mennesker, får 59 år gamle Muratov denne æren? Fordi avisen hans, som spesialiserer seg på korrupsjon i de høyere maktetasjene, maktmisbruk i sikkerhetsorganene og fascistiske aktiviteter, har åtte myrdete ansatte? Hva med de tusenvis av andre medlemmer av opposisjonen og engasjerte borgere, som kanskje ikke alle er erklærte motstandere av Putin, men som på sin egen måte kjemper for demokratisering av det russiske samfunnet?
Hvorfor velger Den Norske Nobelkomite bare dissidenter, opposisjonelle og Vestens håpefulle som vinnere i Russland, for eksempel fysikeren Andrej Sakharov i 1975, Mikhail Gorbatsjov i 1990 og nå Muratov? Er tanken at en prisutdeling i en stat som av vestlige medier beskrives som «ufrie» og «udemokratiske» skal fremme Vestens interesser? Er det håpet realistisk i dagens Russland, som befinner seg i en kald krig med Vesten?
Reaksjoner i Russland
Reaksjonene i Russland på prisutdelingen varierte mellom vennlig og diplomatisk til spottende og brysk motsetning.
Den russiske TV-kanalen Pervi rapporterte nesten nøytralt om prisutdelingen. Muratov var «den tredje vinneren av vårt lands Nobels fredspris», heter det i en opplest melding. Nyhetsoppleseren nevnte så at den filippinske journalisten Maria Ressa, som også ble tildelt prisen i år, «drev CNN-korrespondentkontoret i Manila» en stund, noe som også kaster Muratov i et ugunstig lys.
Talsmannen for den russiske presidenten, Dmitrij Peskov, var sympatisk med prisutdelingen til den russiske journalisten. “Vi kan gratulere Dmitrij Muratov. Han jobber konsekvent i henhold til sine idealer, han er tro mot sine idealer. Han er talentfull, han er modig. Det er selvfølgelig en høy vurdering. Vi gratulerer ham.»
RTs sjefredaktør Margarita Simonjan brukte en sarkastisk undertone. Hun tvitret, «Jeg vet godt at Muratov personlig aktivt og lidenskapelig hjelper syke barn, og jeg vil gjerne tro at han ble gitt prisen for det, og ikke som vanlig. Gratulerer!” «Som vanlig» betyr sannsynligvis at Vesten prøver å legge press på systemer som de ikke liker ved bruk av nobelprisnominasjoner til medlemmer av opposisjonen.
Den skarptungede russiske TV-programlederen Jevgenij Kiselev var enda mer kritisk. «Denne Nobels fredspris er en av de mest kontroversielle tildelingene fra Nobelkomiteen. Slike beslutninger devaluerer prisen, det er vanskelig å orientere seg etter den.»
USAs president Biden, derimot, var full av ros for Nobelkomiteens beslutning. «Ressa, Muratov og journalister som dem rundt om i verden er i ledelsen i den globale kampen for ideen om sannhet.»
Hva er konsekvensene av prisen for journalister i Russland?
ARD-korrespondenten Ina Ruck hevdet at prisen for Muratov var «et signal for journalister i Russland». Tilsynelatende håper Ruck at russiske myndigheter nå vil gi bedre behandling til journalister som mottar penger fra utlandet eller som slutter seg til de aggressive tonene til vestlige politikere mot Russland, og ikke lenger omtale dem som «utenlandske agenter». Men Kreml under Putin har aldri reagert på vestlige metoder for press og påvirkning. Og det er ingen indikasjon på at ting vil bli annerledes etter denne prisutdelingen.
Russland er ikke et diktatur, det er også mange opposisjonsaviser og YouTube-kanaler samt en kritisk radiostasjon «Ekko Moskva» finansiert av Gazprom og opposisjons-kanalen «Doszd».
Imidlertid har presset på kritiske journalister de siste årene økt. Knusingen av opposisjons-strukturene rundt Aleksej Navalnyj og det økende antallet russiske journalister som er beskrevet av myndighetene som «utenlandske agenter» (dette er berettiget ved at de tar imot penger fra utlandet), rokker ved den åpne meningsutvekslingen. Det er nå større sannsynlighet å bli mistenkt for å være en «utenlandsk agent». Og noen mennesker blir mer forsiktige med det de skriver og sier.
Vesten bryr seg bare om super-liberale
Blant russiske liberale – som Muratov utvilsomt tilhører – er det en tradisjon som går tilbake til sovjettiden med å beskylde Kreml for all verdens grusomheter, men tie eller forminske menneskerettighetsbrudd i Vesten. Denne linja har blitt støttet av en stor del av vestlige medier siden 2014.
De som står opp for sosiale og menneskerettigheter i Russland eller representerer venstreorienterte posisjoner blir ignorert av politikere og media i vest. Kritiske russere som ikke hele tiden understreker at Putin er en kriminell som er skyld i alt ondt i landet, blir ikke lagt merke til eller latterliggjort av vestlige medier.
Millioner av russere som stemte på Putin fordi de rett og slett ikke ser et alternativ, blir til en ugjenkjennelig masse, angivelig «manipulert» og «skremt av Putins politifolk».
Ensidig syn på Tsjetsjenia
Novaja Gazeta ser på seg selv som demokratiets spydspiss. To ganger i uken publiserer den rapporter og avsløringer om korrupte statlige tjenestemenn og maktovergrep i russiske fengsler og andre statlige institusjoner. Dette er absolutt viktige artikler. Men det er også andre aviser som trykker slike artikler.
Novaja Gazeta ble grunnlagt i 1993 av journalister som tidligere jobbet for det regjeringsnære «Komsomolskaya Pravda». Mikhail Gorbatsjov brukte midlene fra Nobelprisen til å finansiere de åtte første datamaskinene til Novaja Gazeta.
Tsjetsjenia har alltid vært et av hovedtemaene i Novaja Gazeta. To journalister fra Tsjetsjenia fra Novaja Gazeta – Anna Politkovskaja og Natalia Estemirova – ble myrdet av ukjente personer. Disse handlingene er ennå ikke helt oppklart.
Jeg fant personlig ut hvor mye folk i Vesten var interessert i Tsjetsjenia. På begynnelsen av 2000-tallet, etter et arrangement i den tyske ambassaden, snakket CDUs menneskerettighetskommissær vennlig til meg og var interessert i mine krigsreportasjer fra Tsjetsjenia.
Jeg hadde en urolig følelse. Inntil da hadde jeg aldri blitt kontaktet av medlemmer av parlamentet. Hvorfor i Tsjetsjenia-saken? CDUs menneskerettighetsansvarlige ønsket å kontakte meg igjen, men jeg hørte aldri fra ham igjen.
Den stille beregningen
Det faktum at arabiske ekstremister dukket opp i de russiske republikkene Tsjetsjenia og Dagestan, var ikke et stort problem for vestlige medier. Mange vestlige politikere så med stille fornøydhet på at Russland var en veldig svak stat på 1990-tallet og truet med kollaps. Et svakt Russland kan utnyttes økonomisk bedre enn et sterkt, slik gikk vel tankegangen.
Vestlige medier gjorde Anna Politkovskaja, som rapporterte fra Tsjetsjenia om krigens grusomheter begått av russiske soldater og tortur begått av Russland-vennlige tsjetsjenere, til en helt.
Som korrespondent rapporterte jeg også om krigens grusomheter begått av russiske soldater som skjøt eller tok uskyldige mennesker med seg under utrensninger i tsjetsjenske landsbyer. Men jeg rapporterte også om tsjetsjenske grusomheter, som kuttet hodene av unge russiske soldater.
Jeg hadde det stille håpet at Russland tross alt ville forhandle med Tsjetsjenias president Aslan Maskhadov, slik Boris Jeltsin gjorde i 1997. Men jo lenger Tsjetsjenia-krigen varte, desto mer upopulære og urealistiske ble slike forhandlinger blant det russiske folket.
Etter at tsjetsjenerne – i protest mot bombingen av tsjetsjenske landsbyer – okkuperte et russisk sykehus, radikale tsjetsjenere sprengte bomber i Moskva T-banestasjoner og okkuperte et musikkteater, sank forståelsen for tsjetsjenernes krav til nesten null.
Etter oppfatningen til Vladimir Putin og viktige russiske politikere og militære tjenestemenn, ville forhandlinger med separatister ha vært å gi etter for dem. Men ikke bare det: I den kaotiske tiden rundt årtusenskiftet ville det å gi etter for tsjetsjenske separatister og terrorister ha oppmuntret til oppløsningstendenser i Russland, sa Kreml. Det er en viss sannhet i det.
Tsjetsjenia-krigen som en avledningsmanøver for det antisosiale plyndringstoktet
Den dag i dag ser jeg krigen i Tsjetsjenia, som jeg har kjent fra min egen erfaring som reporter i mange år, som en stor tragedie som kunne vært forhindret med en smart politikk fra Kreml. Og jeg har en tendens til å tro at den første Tsjetsjenia-krigen i 1994 ble uaktsomt forårsaket av den daværende vestorienterte Kreml-ledelsen. Denne krigen, som ikke bare kostet titusenvis av tsjetsjenere livet, men også tusenvis av russiske soldater, var for de vestorienterte liberale som satte tonen i Kreml på 1990-tallet og de russiske oligarkene, som anskaffet seg sin formue på tvilsomt vis, et ideelt tema for å distrahere fra den sosiale katastrofen i Russland.
I tillegg til nedleggelse av bedrifter og mangel på lønn og pensjon på 1990-tallet, var den største bekymringen til russiske mødre nå frykten for at deres egen sønn skulle bli sendt til Tsjetsjenia. Slik gikk det til det at på 1990-tallet ikke var oligarkene som ble ansett som de slemme blant den russiske befolkningen, men tsjetsjenerne som drepte russiske soldater.
Samtale med Anna Politkovskaja
I juli 2003 intervjuet jeg Anna Politkovskaja, som skrev mange reportasjer fra Tsjetsjenia for Novaja Gazeta. Hun var radikal i sine synspunkter. Politkovskaja sa at tsjetsjenske kvinner sprengte seg selv på T-banestasjoner som hevn for russiske soldaters brutale opprenskningsaksjoner. Hun anklaget Vesten for «dobbeltmoral» fordi de ikke delte oppfatningen om at «det skjer et folkemord i Tsjetsjenia». Politkovskaja sa den gangen i mikrofonen min: «I Europa vil de ikke krangle med Putin. Putin er utvilsomt arrangør av folkemordet.»
Jeg lurer på hva Politkovskaja ville si i dag, når krigen i Tsjetsjenia for lengst er over, den ødelagte tsjetsjenske hovedstaden Groznyj har blitt gjenoppbygd og Putin fortsatt sitter ved makten.
Var ikke drømmen om tsjetsjensk uavhengighet, støttet av Politkovskaja og anerkjent i vestlige medier på alle kanaler på 1990- og 2000-tallet, helt urealistisk? Burde ikke journalister ha vist mer tilbakeholdenhet i stedet for å indirekte drive tsjetsjenernes kamp for uavhengighet? Spørsmålet melder seg også om hvorfor de russiske liberale propagandistisk støttet den tsjetsjenske uavhengighetsdrømmen? Fordi Russland var for mektig for dem?
Med velvillig tillatelse fra NachDenkSeiten
Denne artikkelen er oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.
Ulrich Heyden, født i 1954, er utdannet metallflybygger og studerte økonomi, moderne historie og samtidshistorie. Han har jobbet som frilanskorrespondent for tyskspråklige medier i Moskva siden 1992. Sammen med Ute Weinmann skrev han boka «Opposisjon mot Putinsystemet» i 2009. Om opptøyene 2. mai 2014 i Odessa laget han dokumentaren “Løpeild” sammen med Marco Benson.