Nyhetsbrev steigan 11.10.2021
Dagens overskrifter:
Kjempedemonstrasjoner i Roma og Milano: #NoGreenPass
I Burkina Faso håper mange at de vil få vite hvem som drepte deres leder Thomas Sankara
Forskning: Trådløs kontroll av følelser
The Lancet: covid-19 har ført til enorm økning av mentale helseproblemer
Basepolitikken: Har USA redelige hensikter?
Klimanøytralitet – et håpløst prosjekt?
Ljos og kraft i alle heimar!
Kjempedemonstrasjoner i Roma og Milano: #NoGreenPass
Av red. PSt - 11. oktober 2021
https://steigan.no/2021/10/kjempedemonstrasjoner-i-roma-og-milano-nogreenpass/
Lørdag 9. oktober 2021 var det en kjempedemonstrasjon i Roma mot koronapasset, som kalles Green Pass på «italiensk». Parolen var #NoGreenPass. Hovedstrømsmediene sa at det var 10.000 demonstranter. Men de fylte den store Piazza del Popolo, og folk som kjenner plassen sier at den tar minst 65.000 mennesker.
En annen tvitrer spør: Hvorfor er både høyre og venstre motstandere av demonstrasjonenen mot Green Pass? Og han svarer: Det er enkelt – det er fordi vi har to høyre.
Også store demonstrasjoner i Milano og andre byer
Studenter mot #GreenPass
En organisasjon som kaller seg Studenti contro il Green Pass finnes nå i hele Italia og presenterer seg her:
D-dagen er 15. oktober. Da innføres offisielt apartheid i Italia i form av Green Pass, som vil hogge ei branngate gjennom befolkninga og skille mellom dem som får lov til å delta i det meste, nemlig de «vaksinerte», og dem som skal holdes utenfor, nemlig de uvaksinerte.
I Burkina Faso håper mange at de vil få vite hvem som drepte deres leder Thomas Sankara
Av Pål Steigan - 11. oktober 2021
https://steigan.no/2021/10/i-burkina-faso-haper-mange-at-de-vil-fa-vite-hvem-som-drepte-deres-leder-thomas-sankara/
Av Pål Steigan.
Thomas Sankara, kalt Afrikas Che Guevara, ønsket å «avkolonisere sinnene» i Burkina Faso og over hele kontinentet, men hans revolusjonære drømmer ble brutalt knust da han ble skutt i et kupp i 1987 etter bare fire år ved makta.
Nå er det i gang en rettssak i landets hovedstad Ouagadougou der fjorten menn, inkludert en tidligere president, vil bli stilt for retten for attentatet i 1987 mot Thomas Sankara, landets revolusjonære leder og et panafrikansk ikon, skriver AfricaNews. Nær Thomas Sankara minnested, hvor han ble myrdet for 34 år siden, sier gateselgere og besøkende at de forventer at rettssaken «vil kaste lys over drapet».
Rettssaken mot de påståtte attentatmennene, inkludert hans tidligere venn Blaise Compaore som etterfulgte ham som president og fortsatte å styre i 27 år, åpner mandag i hovedstaden Ouagadougou.
Til tross for sin korte tid ved makta, forblir Sankara for mange en høyt ansett skikkelse.
Under masseprotester som veltet Compaore i 2014, bar unge mennesker portretter av Sankara – sjøl om mange av dem ikke engang var født under den marxist- leninistiske lederens styre.
«Sankara er en hel filosofi, en måte å tenke og være på, en livsstil. Sankara er Afrikas stolthet,» sa en lærer på videregående skole ved navn Serge Ouedraogo.
«I dag kan vi si at Sankara representerer et kompass for folket i Burkina Faso. Han er en guide, det er han som viste en håpets vei for folket.»
Sankara var påvirket av Kwame Nkrumas pan-afrikanisme. Han utviklet seg til marxist, men var også påvirket av den amerikanske og den franske revolusjonen. Og han var inspirert av Kina.
Opprøret i Burkina Faso – og om da Thomas Sankara ville ha hjelp av AKP
I 1984 fikk jeg en nokså spesiell henvendelse. Den kom fra Ouagadougou i Burkina Faso, fra president Thomas Sankara. Den var rettet til AKP(m-l) ved formann Steigan, og spørsmålet var om partiet hadde noen dataeksperter som kunne hjelpe det fattige landet med å bygge opp et datanettverk.
Thomas Sankara var jevnaldrende med meg, født i 1949. Han ble kalt Afrikas Che Guevara. Sankara regnet seg som maoist, og han og hans parti ønsket å skape et alternativ til den nyliberale kolonipolitikken som holdt og fortsatt holder Afrika nede i fattigdom. De skiftet navn på landet til Burkina Faso, som betyr noe sånt som «de ubestikkeliges demokratiske republikk», og de gjennomførte en serie økonomiske og politiske reformer. Jord og gruver ble nasjonalisert og det ble gjennomført en omfattende jordreform. Det ble satt i gang store programmer mot sult og analfabetisme og et storstilt prosjekt med vaksinering av 2,5 millioner barn mot hjernehinnebetennelse, gulfeber og meslinger. Regjeringas store flåte av dyre Mercedeser ble solgt og Renault 5 gjort til standard tjenestebil. Ved å plante ti millioner trær skulle de stoppe forørkningen og gjøre det mulig å dyrke mat der det tidligere ikke var mulig å dyrke noe som helst. Sankara la stor vekt på kvinnefrigjøring og innførte forbud mot kvinnelig omskjæring, tvangsekteskap og flerkoneri. Under hans regjeringstid ble kvinner utnevnt til høye regjeringsposter og de ble oppmuntret til å gå på skole.
Vår revolusjon i Burkina Faso trekker veksler på hele menneskehetens erfaringer fra menneskets første skritt på jorda. Vi ønsker å være arvinger etter alle verdens revolusjoner, av alle frigjøringskampene i den tredje verden. Vi henter lærdommer fra den amerikanske revolusjonen. Den franske revolusjonen lærte oss om menneskerettighetene. Den store oktoberrevolusjonen brakte seier til proletariatet og gjorde det mulig å gjennomføre Pariskommunens drømmer om rettferdighet.
– Thomas Sankara, oktober 1984
Den radikale politikken hans utfordret konservative og patriarkalske klanledere, den utfordret føydale makthavere og den utfordret de nyliberale interessene til Pengefondet og Verdensbanken. Thomas Sankara ble myrdet i 1987, slik Patrice Lumumba ble i 1961 og Pierre Mulele ble i 1968. Men som han sa ei uke før han ble drept: «Det går an å drepe revolusjonære individer, men det lar seg ikke gjøre å drepe ideer.»
Etter at Sankara ble myrdet var det «vennen» Blaise Compaoré som tok makta, og den har han hatt til han ble kjeppjaget fra landet av hundretusener av rasende landsmenn. Compaoré hadde vært nyliberalismens og den globale kapitalismens trofaste håndlanger i 27 år, eller for å si det med BBC: «Han var Frankrikes og USAs sterkeste allierte i regionen.»
Opprøret – Sankaras ånd i gatene i Ouagadougou
30. oktober 2014 hadde folket i Burkina Faso fått nok av Compaoré. Hundretusener tok til gatene, stormet parlamentet og satte fyr på det. I følge Al Jazeerah er det svært mange av demonstrantene som sier at de er inspirerte av Thomas Sankara.
Unge folk som ikke levde på Sankaras tid begynner å se tilbake til hans periode fordi det er noe som er alvorlig feil i dette landet i dag, sa studenten Ibrahim Sanogo (23).
Sankara kjempet ikke bare mot imperialismen av politiske grunner, men han ønsket at folket i Burkina skal utvikle seg sjøl i stedet for å forlite seg på Vesten.
Og om Sankara:
Sankara var Afrikas mest jordnære president. Han bodde i et lite, beskjedent hus, syklet til jobb og hadde 35o dollar på kontoen sin da han ble drept, sa landbrukseksperten Seydou Yabré.
Thomas Sankara og AKP
Men hvorfor kontaktet Thomas Sankara Arbeidernes kommunistparti i Norge og meg?
Grunnen til at han skrev til AKP, var at han lurte på om vi hadde noen dataeksperter som kunne gi ham noen råd. Hans visjon var å skape et nasjonalt datanettverk som kunne distribuere informasjon fra hovedstaden og ut i de fjerneste landsbyene, og dessuten kunne fungere som en toveiskommunikasjon mellom innbyggerne og regjeringa. Han må ha lest Nora-Minc-rapporten, og det er jo slett ikke så utenkelig i en tidligere fransk koloni. Så vi fikk en henvendelse fra verdens fattigste land om vi ikke kunne bidra til å utvikle et databasert nasjonalt nettverk som kunne demokratisere samfunnet. Henvendelsen var ikke til å motstå.
I AKP hadde vi noen dataeksperter, og i det minste noen av dem syntes at dette var en fantastisk spennende idé. Det tok litt tid, men vi sendte nå en delegasjon som så på mulighetene. Problemet var at Sankara var en generasjon for tidlig ute. Landet hadde på midten av åttitallet noen få titall datamaskiner, og sjøl disse få maskinene var ute av stand til å snakke med hverandre. Det Sankara hadde gjort, var å foregripe internett og mobilt bredbånd.
Sankaras tanke om å bruke datanettverk til demokratisering og spredning av kompetanse og kunnskaper var veldig langt forut for sin tid, og det at denne tanken ble utvikla i verdens fattigste land, er et forvarsel om det som først skulle komme etter at internett ble tilgjengelig for milliarder av mennesker over hele verden.
Forskning: Trådløs kontroll av følelser
Av red. PSt - 11. oktober 2021
https://steigan.no/2021/10/forskning-tradlos-kontroll-av-folelser/
Trådløs kontroll over hjerneceller. Ett klikk fra operatøren og ulike nevroner skrus av eller på i hjernen på mottaker. Fjernstyring gjennom radio- eller magnetgenetikk. Troverdige illusjoner skapes. Systemet installeres i kroppen gjennom genmanipulert virus. Stoff tilført nevronet fungerer som antenne. Viruset trenger først tid på å infisere og transformere alle nevronene. Radiosender skrus deretter på og nevronene responderer.
Er dette science fiction? Er det en vill konspirasjonsteori? Er det fake news?
Det er ingen av delene. Det er sammendrag av et forskningsprosjekt som har pågått i flere år ved The Rockefeller University. Dette framgår av en artikkel på universitetets nettsider forfattet av W. Wayt Gibbs:
Flipping a Switch Inside the Head
Gibbs skriver:
«Med ny teknologi er forskere i stand til å utøve trådløs kontroll over hjerneceller hos mus med bare et tastetrykk. Det første de gjorde var å gjøre musene sultne.»
Gjør klar tinnfoliehattene – Tankekontroll er ikke en så usannsynlig idé som den kan virke som. I Jeffrey M. Friedmans laboratorium skjer det hele tida, selv om objektene er mus, ikke mennesker. Friedman og hans kolleger har demonstrert en radiostyrt fjernkontroll for appetitt og glukosemetabolisme hos mus – en sofistikert teknikk for trådløst å endre nevroner i dyrenes hjerner. Ved å trykke på en bryter er de i stand til å gjøre mus sultne – eller undertrykke appetitten – mens musene lever normalt. Det er et verktøy de bruker for å avdekke det nevrologiske grunnlaget for å spise, og det vil trolig ha applikasjoner for studier av annen adferd som er hardkodet.
Metoden: Hvordan utstyre en hjerne for radiokontroll?
Forskere har funnet en smart måte å kontrollere nevroner via radio ved å koble sammen gener fra mennesker, kameler og maneter. De bruker et konstruert virus for å installere en dør inn i hvert målneurons ytre membran, og skyver kunne døre åpen ved hjelp av ferritinpartikler som reagerer på sterke radiosignaler. Når døren åpnes, strømmer kalsiumioner inn i cellen og får nevronet til å fyre.
1
For å installere det radiogenetiske systemet i nevroner, utstyrte forskerne et adenovirus med de forskjellige genene som trengs for å få systemet til å fungere. Så sprutet de det modifiserte viruset på hjernecellene de ønsker å endre.
2
Et av de tilførte genene produserer TRPV1, et proteiner som vanligvis hjelper celler med å spore varme og bevegelse. Innenfor hvert nevron planter TRPV1 -proteinet (rosa) seg inn i cellens ytre membran. Som ei dør kan den endre form for å åpne eller lukke en ionekanal. For å legge til en knapp på døra, festet forskerne TRPV1 til en «nanobody» (fiolett) – en uvanlig enkel variant av antistoffer som finnes i kameler.
3
Jernfylte ferritinpartikler (grønne) fungerer som systemets sensor. For å la dem gripe tak i nanobody-dørhåndtaket, tok forskerne på et gen for GFP – et manetprotein som lyser grønt under ultrafiolett lys. Ved design fester nanobody og GFP seg sammen. Systemet er nå tilkoblet. Når de utsettes for sterke radiobølger eller magnetiske felt, vrir ferritinpartiklene, ionekanalen åpnes og kalsiumioner (røde) strømmer inn for å aktivere cellen.
(Sitat fra artikkelen.)
Dessverre ingen aprilspøk
Leseren som tipset oss om denne artikkelen fra The Rockefeller University spør om dette var en dårlig aprilspøk, siden den ble publisert 1. april 2017. Dessverre er det nok ikke det. Metoden til Friedman & co ble publisert i Nature året før, den 23. mars 2016.
Det forskes altså aktivt på trådløs fjernstyring av hjerner, og forskninga er kommet langt. Gibbs skriver:
«Med sin metode, som ble publisert i fjor i Nature, kan biologer slå på eller av nevroner i et levende dyr etter ønske – raskt, gjentatte ganger og uten implantater – ved å tilpasse cellene for å gjøre dem mottakelige for radiobølger eller et magnetfelt.»
Tilsvarende forskning gjøres ved University of Pennsylvania:
Seeing Isn’t Believing: Penn Biologists Show How to Shut Off Hunger ‘Alarm System’
Det forskes også på metoder for å kunne slå drømmer av og på i et sovende individ.
Dreams turned off and on with a neural switch
Dan, Weber og deres kolleger valgte en kraftig teknikk kalt optogenetikk for å studere disse REM-relaterte GABAergiske nevronene i medulla. Teknikken innebærer å sette inn en lysfølsom ionekanal i bestemte typer nevroner ved hjelp av et virus. For å målrette viruset mot GABAergiske nevroner, brukte forskerne en genetisk konstruert muselinje som bare uttrykker et markørprotein i disse spesifikke nevronene. Når den er tilstede, kan ionekanalen slå på aktiviteten til nevroner når den stimuleres av laserlys gjennom en optisk fiber som er satt inn i hjernen. Alternativt kan innsetting av en hemmende ionepumpe i de GABAergiske nevronene tillate forskerne å slå av aktiviteten til disse nevronene gjennom laserstimulering.
Hjernen virker som en radiomottaker
I en annen studie fra 2014 fra Radboud University Nijmegen viser forskerne at hjernen virker som en radiomottaker:
Ved å bruke implantater i hjernen til mus har nevrovitenskapsforskerne funnet det første direkte beviset på hvordan «hjernestemmeknappen» fungerer. De små implanterte elektrodene kan samle og sende informasjon om individuelle hjerneceller i virksomhet. Fordi enhetene – som bare veier to gram og ikke ser ut til å plage gnagerne – måler flere celler om gangen, kan nettverksaktiviteten også følges, forklarer forskeren Francesco Battaglia.
Supplement til psykologisk krigføring via massemedier
Under koronaperioden har våre makthavere demonstrert hvordan de kan styre milliarder av menneskers tanker og følelser gjennom en massiv, verdensomspennende og godt forberedt psykologisk krigføring. Det er neppe tvil om at de drømmer om å kunne bruke teknologi direkte på folks hjerner for å kunne styre folks følelser og ønsker. Det ville være enda mer sofistikert, og enda vanskeligere å avsløre.
Og hvordan få de nødvendige genene som kan slå av og på bryterne i hjernen? Tja, man kunne jo for eksempel bruke en vaksine, og gjøre vaksinen obligatorisk?
The Lancet: covid-19 har ført til enorm økning av mentale helseproblemer
Av red. PSt - 11. oktober 2021
https://steigan.no/2021/10/the-lancet-covid-19-har-fort-til-enorm-okning-av-mentale-helseproblemer/
En fagfellevurdert artikkel i det anerkjente medisinske tidsskriftet The Lancet viser til en studie av de mentale helseproblemene i kjølvannet av covid-19. Studien viser at det i 2020 var en enorm økning i antall mennesker som led av depresjon og angst. Forskerne er kommet til at økninga i antallet tilfeller av depresjon er minst 53 millioner og antallet tilfeller av angst 76 millioner.
Studien er finansiert av Bill & Melinda Gates Foundation.
Forskernes oppsummering
I denne studien estimerte vi en betydelig økning i forekomsten og belastningen av alvorlig depressiv lidelse og angstlidelser som følge av COVID-19-pandemien. Dette er, så vidt vi vet, den første studien for systematisk å identifisere og analysere data fra befolkningens psykiske helseundersøkelser og kvantifisere den resulterende virkningen av COVID-19-pandemien på forekomsten av disse to lidelsene etter sted, alder og kjønn i 2020.
Økningen i forekomsten av alvorlig depressiv lidelse og angstlidelser i 2020 var begge forbundet med økende SARS-CoV-2 infeksjon og redusert menneskelig mobilitet. Disse to virkningsindikatorene for COVID-19 inkorporerte de kombinerte effektene av spredning av viruset, nedleggelser, hjemmebestillinger, redusert offentlig transport, nedleggelse av skole og virksomhet, og redusert sosial interaksjon, blant andre faktorer. Vi estimerte at land som ble hardest rammet av pandemien i 2020 hadde de største økningene i forekomsten av disse lidelsene.
Har rammet unge mennesker, og særlig kvinner mest
I motsetning til andre befolkningssjokk, har COVID-19 blitt global og forstyrret mange aspekter av livet for de fleste, om ikke alle, av verdens befolkninger. Vår analyse tyder på at påvirkningen på forekomsten og byrden av alvorlig depressiv lidelse og angstlidelser var betydelig, spesielt blant kvinner og yngre befolkninger.
Kommentar: Det er koronapolitikken og ikke viruset som har skapt angst
Mange titalls millioner mennesker er altså drevet ut i store depresjons- og angstproblemer under koronaperioden. Antakelig er mørketallene enorme. Hva dette så vil føre til av ødelagt livskvalitet, dårligere fysisk helse, forkortet levealder og sjølmord gjenstår å se. Når denne epoken skal oppsummeres vil WHO og verdens poltikere ha mye å svare for når det gjelder ødelagte liv.
For forskerne skriver at de enorme problemene med mental helse som de har påvist skyldes covid-19, men det kan de jo ikke gjøre. covid-19 gir ikke angst i seg sjøl. Det er måten samfunnet er styrt på, altså koronapolitikken, som er skyld i disse problemene.
Det finnes ikke noe vitenskapelig grunnlag for lockdown, maskepåbudene, portforbudene og skolestengningene, og det er ikke påvist at de har hatt noen vesentlig betydning for å hindre spredning av viruset eller redusere antallet sjuke eller antallet dødsfall.
Men at den massive daglige fryktpropagandaen og de tidels ekstreme tiltakene måtte føre til frykt og angst må de ansvarlige ha visst, ja, de må ha ønsket å framkalle frykt for å få befolkninga til å adlyde.
Frykt som våpen: – Hvordan den britiske regjeringa brukte skjult taktikk for å skremme befolkninga
Den britiske regjeringas ‘psykologiske strategier’ for å manipulere uvitende et publikums atferd kan slå tilbake og føre til langvarig skade, hevder eksperter.
Dette skriver den britiske avisa The Telegraph. Artikkelen ligger bak betalingsmur, men finnes også her. Det går fram av kritikken fra britiske psykologer og andre fagfolk øker i styrke, og det framgår av deres dokumentasjon at den britiske regjeringa har ført en veritabel «psykologisk krig» mot egen befolkning for å få folk til å lystre ordre. Den psykologiske krigføringa har vært ført uten kontroll utenfra og med skjulte psykologiske strategier som har gjort det nesten umulig for folk å beskytte seg mot den massive daglige påvirkninga, sier framtredende psykologer. Vi har her bare oversatt noen utdrag av artikkelen for å gi leserne et innblikk i omfanget av den kritikken som kommer fram.
«Et psykologisk eksperiment uten sidestykke»
«Svikten i Storbritannias pandemirespons er ikke vanskelig å få øye på, men på den ene sida er regjeringas suksess ubestridelig: å overtale en engstelig nasjon til å holde seg låst innendørs store deler av det siste året. Den daglige dietten med statistikk om dødsfall, sykehusinnleggelser og Covid-saker har vært så effektiv at overholdelse av lockdown har gått langt utover hva statsrådene forventet. Men problemet med frykt, som en atferdsforsker sa på fredag, er at «du kan ikke slå den av og på med et tastetrykk».
«…det oppfattede nivået av personlig trussel må økes«
Et av de viktigste bevisene som er sitert av de som har klaget over «skjult» taktikk, kommer fra et dokument utarbeidet for Scientific Advisory Group for Emergencies (Sage) i begynnelsen av pandemien for et år siden. Et dokument datert 22. Mars 2020 skrevet av Scientific Pandemic Influenza Group on Behaviors (SPI-B) sa:
“Et betydelig antall mennesker føler seg fortsatt ikke tilstrekkelig personlig truet; det kan være at de blir beroliget av den lave dødsraten i deres demografiske gruppe, selv om nivået av bekymring kan øke … det oppfattede nivået av personlig trussel må økes blant dem som er selvtilfreds, ved å bruke hardtslående emosjonelle meldinger. For å være effektiv må dette også styrke mennesker ved å tydeliggjøre hvilke handlinger de kan ta for å redusere trusselen.»
Det samme dokumentet presenterte et rutenett med 14 muligheter for «bruk av medier for å øke følelsen av personlig trussel», en taktikk som ble sett på som «høy» effektivitet, selv om spill-over-effekter «kunne være negative». Noen Sage-deltakere innrømmer nå at de føler seg «flaue» av slike råd. En fast Sage-deltaker sa:
“Det britiske folket har blitt utsatt for et ikke-evaluert psykologisk eksperiment uten å bli fortalt at det er det som skjer.
«Alt dette handler om å prøve å styre atferd i den retning en elite har bestemt, snarere enn å avgjøre om det er riktig eller etisk å gjøre.»
Sage-medlemmet sa at SPI-B-rapporter ikke pleide å bli «utfordret» av Sage fordi «kjernemedlemmene til Sage ikke er veldig godt rustet til å evaluere det – det er ikke andre samfunnsvitere sentralt i Sage».
De la til: ”Når noen fra SPI-B sier at vi trenger å øke frykten og holde den oppe – det var ikke så mye spørsmålstegn ved det i begynnelsen, og det meste av spørsmålet kom fra eksternt hold, ikke innenfra. ”
Gary Sidley, en pensjonert klinisk psykolog fra National Health Service, sa: ”Det er som om det er litt industri rundt håndtering av pandemi, og det ekskluderer alternative stemmer.»
«Det er økende bekymring innen mitt felt om å bruke frykt og skam som en pådriver for atferdsendring.»
Sidley var så bekymret av at han og 46 kolleger skrev til British Psychological Society (BPS) og sa «bekymringer om virksomheten til statsansatte psykologer … i deres oppdrag å oppnå publikums masseoppslutning om de pågående koronavirusrestriksjonene».
Studien i The Lancet gir en pekepinn på hva fryktkampanjen har kostet
Det er altså hevet over tvil at myndigheter over hele verden bevisst har villet utløse angst og frykt i befolkninga. Og med studien som The Lancet presenterer begynner vi å få et slags mål på hva slags mentale skader de har påført befolkninga. Når vi sier at mørketallene må være mye større er det fordi det jo faktisk er milliarder av mennesker som har fått dagliglivet slitt ødelagt eller satt mer eller mindre opp-ned.
Metodene med sosial distansering og maskering gjør jo folk redde for hverandre, og dette skjer i en masseskala som vi aldri har sett før. Det er derfor rimelig å anta at studien bare viser toppen av isfjellet.
Basepolitikken: Har USA redelige hensikter?
Av Fredrik S. Heffermehl - 11. oktober 2021
https://steigan.no/2021/10/basepolitikken-har-usa-redelige-hensikter/
Av Fredrik S. Heffermehl, jurist og forfatter.
Det militære trusselbildet:
Ingen baser for USA i Norge. Avtalen må stanses. Den øker spenning og krigsfare og risikoen for å få en atombombe i hodet. Faller den på en av basene vil titusener dø umiddelbart, hundretusener over tid. Drikkevannet i Norge og Sverige vil være radioaktivt, merkelige barn vil bli født langt inn i fremtiden.
Atomvåpen kan når som helst bli menneskehetens endelige og siste tabbe. Når våre politikere fortsetter å være blinde for den store atomsmellen som en reell trussel er dette like uansvarlig som å lagre kunstgjødning på Beiruts havn. Eller å ikke lytte til Gro Harlem Brundtland, verdens helsedirektør, da hun krevde tiltak mot pandemier – til en pris av noen brøkdeler av en promille av militærbudsjettene.
Dere er kommet til et møte om baser, ikke om atomvåpen. Det blir selvsagt ikke atomvåpen på basene får vi høre. Men, la oss starte der, er det så selvsagt?
Min siste bok, Medaljens bakside, viser at USA ikke er til å stole på. Det er heller ikke våre egne politikere. Johan Jørgen Holst bedyret i sin tid som forsvarsminister at amerikanske krigsskip i norske farvann måtte erklære at de ikke hadde atomvåpen ombord. Slik var det ikke. Holst måtte til slutt vedgå i Stortinget at Norge bare minnet om norske lover og regler, men ikke fikk noe løfte fra amerikanerne. Nå avfinner vi oss med at USA ikke gir opplysninger om sine atomvåpen. De som demonstrerer på havna i Tromsø har grunn for sin uro.
Jeg påstår ikke at Erna Solberg lyver, men i NATO kan vi ikke stole på våre regjeringssjefer. Det er nok å se til Danmark hvor en journalist, Poul Brink, for tredve år siden skulle lage en reportasje om arbeidere som var blitt syke. De hadde samlet opp radioaktiv snø etter en amerikansk flystyrt på Grønland. Brink avdekket at USA hadde hatt atomvåpen på Thule-basen. Danske statsministre, H.C. Hansen og Jens Otto Krag, hadde løyet og i hemmelighet godtatt atomvåpen på dansk jord. De hadde også avtalt at danske myndigheter aldri skulle uttale noe som kunne skade eller føre til erstatningsansvar for USAs militærvesen. Bak ryggen på det danske folk hadde regjeringen altså avtalt med USA å oppheve dansk lov, herunder arbeidernes rett til yrkesskadeerstatning. Nærmere detaljer fins i boken min, Medaljens bakside, hvor jeg peker på Brink som den som burde ha mottatt Nobels fredspris for 2002.
Baseavtalens innhold
Hva har vi så fått vite om baseavtalen? «Avtalen gir USAs militære et historisk fotfeste i Norge. Med avtalen blir det enklere for USA å:
Bygge og ha eksklusiv adgang til egne teiger inne på norske baser.
Ta med eget utstyr til basene, som Norge ikke nødvendigvis får innsyn i.
La egne militære og sivile reise sømløst inn og ut av Norge.
Selv være politi for egne soldater og sivile, også om de begår lovbrudd på fritiden, utenfor basene.
I praksis skal amerikanske avdelinger få operere i Norge som om de var i USA. Med egne soldater, våpen, sivile eksperter på IT, materiell for kryptering, motormekanikk, bygningsarbeid og velferd. De skal ifølge avtalen ha «uhindret tilgang til og bruk av» disse områdene.»
Så langt Aftenposten. Avisen kaller en base for en base, men Erna Solberg ville ikke bruke akkurat det ordet. Hun har et problem, basepolitikken. Ingen baser for fremmede makter med mindre landet er under angrep, var det løfte Norge ga til Sovjetunionen da vi gikk inn i NATO i 1949. Solbergs baser er ikke baser, de er omforente områder. Tidligere, i Trøndelag, var unnskyldningen at soldatene skulle rotere. Det er mye nytale i NATO. Sannheten forsvinner bak verbale kamuflasjeøvelser. NATO forlanger en æreløs, samstemt allsang fra sine 30 medlemsland. Krig blir til humanitær intervensjon, Libya beskytes for å beskyttes. Statsministre, utenriksministre, forsvarsministre plaprer i perfekt disiplinert talekor at alt vi på vår side gjør er velment, trygt og høyverdig, alt motparten gjør er ondsinnet og farlig. Dette er en språklig hanemarsj som hindrer demokratisk debatt. I tillegg er den usann.
Onde hensikter
Vi blir fortalt at USA kommer hit med sine baser for å passe på og hjelpe Norge mot en truende makt som vil oss ondt. Men USAs 800 baser i 79 land truer ingen, de vil bare vel? Det de sier selv – i ærlige stunder – er at basene skal gjøre verden trygg for amerikanske bedrifter og produkter. Holde andre stormakter nede og utenfor markedet. Vi gjør klokt i å innse at USA ikke kommer med gode hensikter, hverken overfor Russland eller Norge.
Først Russland. Vi blir aldri trygge før også Russland kan føle seg trygge. For noen år siden proklamerte forsvarsminister Bakke-Jensen at USA-basen på Værnes skapte stabilitet, russerne burde føle seg tryggere. Er han helt ukjent med at NATO har 15 ganger Russlands militære styrker? Sannheten er at Norge hjelper USA med å øke spenning, uro og krigsfare i vår region. USAs militærpolitikk handler ikke om forsvar, det er en forretningsmodell. Andre land er enten med eller mot USA. Nåde de som er mot, de som ikke åpner for investeringer, og stiller opp som kjøpere av amerikanske våpen.
NATOs gjeldende provisjonssats for beskyttelse, 2%, skal sikre den ekstreme lønnsomheten i USAs våpensmier. NATO følger opp en kjent amerikansk tradisjon – Al Capone og hans italienske venner krevet opp penger fra restaurantene for å beskytte dem. Krovertene visste at de måtte betale, hvis ikke kom bøller som smadret lokalet. I min nyeste bok, Medaljens bakside, skriver jeg om militærmakten som den kriminelle oververden, en mektig og vidtfavnende maktstruktur, mye mer dødelig og skadelig enn underverdenen, mafiaen. Land etter land er blitt smadret fordi de sto opp mot USAs ønsker. USA har som mål å ødelegge Russland, skriver jeg (side 127 i boken):
«De som håpet at den kalde krigen ville bli erstattet med konstruktivt samarbeid må føle stor uro i de siste årene. I en rapport i mai 2019, Overextending and Unbalancing Russia (Om å overbelaste og destabilisere Russland), tar Rand Corporation, som sentral rådgiver for USAs utenrikspolitikk, æren for å ha hjulpet USA med å vinne den kalde krigen ved å tvinge Sovjetunionen til å bruke for mye av sine ressurser på konfrontasjonen med Vesten. Nå i 2019 – for å få Russland under kontroll – vil Rand spille på Russlands sårbarheter; landets avhengighet av olje, og USA bør få lokket gode fagfolk til å emigrere. Rand ville hatt gode sjanser i en konkurranse om politisk nedrighet. Hva får vanlige folk til å legge så mye oppfinnsom energi i å skape dårlige relasjoner mellom nasjonene – og gjøre så stor skade for vanlige folk i et annet land?»
Norge bør ikke hjelpe USA med å skade Russland. Og heller ikke med å skade Norge. Men vi har lenge gjort oss stadig mer avhengige og uselvstendige. Vi kjøper kampfly egnet til å delta i USAs angrepskriger og bomber i Libya og Afghanistan for å få goodwill fra USA. Etter noen tiår står vi uten evne til å forsvare oss selv, men vi kan når som helst påta oss et hvilket som helst kampoppdrag for USA hvor som helst i verden. En slik politikk er i så åpenbar strid med norske interesser at man nesten skulle tro at vi lot oss diktere av Washington.
Sannheten er sjokkerende, det er akkurat det vi gjør. Regjeringen bruker Rand Corporation som rådgiver for å utvikle norsk militær strategi. Jeg siterer igjen fra min bok:
Norge protesterer dessverre ikke mot slik politikk for å skape et dårlig forhold til Russland, tvert om, vi samarbeider aktivt om den. I april 2020 kom det frem at regjeringen, ledet av Høyre og FrP, hadde bestilt et omfattende utredningsarbeid fra Rand om Nord-Norge, styrket militær avskrekking og strategiske veivalg, og fått anbefaling om ytterligere norsk opprustning mot vår nabo i øst. Norge bør skaffe seg mer langtrekkende våpen, og invitere allierte med systemer for angrep dypt inne i Russland, mente Rand.»
Dette er klare ord for USAs planer med Norge. Norge har brukt Rand som rådgiver og fått akkurat de råd man kan vente fra USAs fremste ekspertise på å undergrave Russland. Det er ikke vi som bør sove dårlig om natten av frykt for Russland. Det er rett og slett omvendt (s. 127). Regjeringen kan ikke helt ha forstått hva den driver med – i hvert fall forteller den noe helt annet om hensikten med basene. Det norske folk skal ikke få vite sannheten om hva fredsprisnasjonen står for. Derfor er boken min møtt med rungende, massiv taushet.
Baseavtalen er et opplegg som et fritt og selvstendig land ikke inngår. Norge trenger den ikke. Men USA ønsker den – og da er det en god idé mente Solberg-regjeringen. Vi blir fortalt at avtalen bare forbedrer samarbeidet, ikke endrer noe. Sannheten er at den er et totalt brudd og farvel til basepolitikken. Hvis Erna Solberg vil fortelle eventyr har jeg et annet: En avtale hvor bonden lar reven komme og gå i hønsegården blir ikke mindre farlig ved at hønsegården i avtalen benevnes «en høy inngjerding». Når hønene er borte hjelper det heller ikke å si at reven så snill ut – enda den i alle år har jafset i seg høner over hele bygda.
Vi som følger dette protestmøtet, i salen i Oslo eller ved skjerm over hele landet, har mange ulike argumenter og motiver, men står sammen om et enkelt krav: Nei til baseavtalen.
Farene ved avtalen
Under utdelingen av Nobelprisen til ICAN mottok gjorde Solberg sure miner. Hun gikk mot traktaten om forbud mot atomvåpen og sa at Norge lojalt følger NATOs opplegg for å bli kvitt atomvåpen. Igjen NATO-språk. NATO har ikke slike planer, men det motsatte. USA skal i de neste ti år sprøyte inn 634 milliarder US$ i å utvikle og bygge nye atomvåpen.
Jeg er en sterk tilhenger av internasjonale avtaler, men det er et stort problem med noen traktater at de låser fast en kurs som befolkningen i medlemslandene ikke kan justere. Militærpolitikk er blitt et slikt politikkområde utenfor demokrati og innsyn. Ved sitt nei til atomnedrustning er NATO blitt en helvetesmaskin som ikke lar seg stanse.
Norge må slutte å juble frem videre vekst i amerikansk militærmakt og heller si ja til Nobels visjon om et globalt samarbeid om nedrustning.
Stortinget avgjør avtalens skjebne
Den kriminelle oververden er som mafiaen, de fremsetter an offer you can´t resist, de får det de peker på. Nå har de pekt på Norge og bedt om fire militærbaser, regjeringen har klappet hælene sammen, gjort honnør og skrevet på en avtale. Heldigvis, vi har mulighet for å stanse avtalen. Den blir nemlig ikke gyldig uten at Stortinget gir sitt samtykke. Gangen videre er at Forsvarsdepartementet har bedt om høringsuttalelser innen 8. desember. Så skal det skrive proposisjon til Stortinget. Et vedtak kan ikke fattes før langt ut på våren 2021.
Da jeg skrev oppropet trodde jeg at den primære juridiske innvendingen lå i § 25 i grunnloven: Regjeringen skal ha kontroll med all militær virksomhet i Norge. Nå ser jeg stadig klarere at NATO-medlemskapet undergraver Norge som fri og selvstendig nasjon, et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike, som det står i §1 i Grunnloven.
Uansvarlig og lite fremsynt
USA og verden er i rask endring. Etter fire kaotiske, uforutsigbare og lovløse år var USA bare millimetere unna å gjenvelge Trump. Om tre år kan han stille igjen. USAs lederstilling står for fall. Landet ligger på sotteseng som følge av sine voldelige tilbøyeligheter. Baser i Norge vil være ennå en pinne i likkisten. Vil vi være sanne venner av USA bør vi nå si noen sannhetsord. Overfor miljøkrise og megabranner er militære våpen uten verdi. Hverken verden eller USA har råd lenger. Å si tydelig fra om dette vil være kjærlig solidaritet. USA må nå samarbeide seg til venner snarere enn å bombe seg til fiender. USAs fattige er det folkeslag i verden som har mest å vinne på at verden realiserer Nobels visjon om globalt samarbeid og nedrustning.
Baseavtalen er lite forutseende. Den binder oss for ti år, men Norge bør tenke seg om to ganger før vi lar partneren flytte inn. Hvor lett blir det å få USA ut igjen? Tror vi på Tuppen og Lillemor i all evighet? Norge har fortsatt frie, demokratiske valg, men de kan bli ufrie. USA tolererer ikke at andre folk velger feil ledere. Landet har grepet inn hundrevis av ganger i andre lands valg. Man er enten med USA eller mot USA. Skulle norske politikeres blinde forelskelse i USA svikte en gang, vil vår statsminister raskt få konkurranse, en marionett som vil hjelpe USA med å redde Norge frå sosialistane. Baseavtalen vil da bli «a scrap of paper», basene vil bli fylt opp med spesialstyrker som driver dronekrig og elektronisk sabotasje mot Norge. Overdrivelse? Eksempler som Mossadeq i Iran, Allende i Chile, Maduro i Venezuela viser at vi kan komme til å angre bittert på at vi har amerikanske «boots on the ground».
En ny fredspolitikk
Det er massive politiske grunner for at en ny regjering og et nyvalgt Storting straks må legge baseavtalen i skuffen.
Troen på sikkerhet ved militære midler strider mot både fornuft og erfaring. Baseavtalen kan kanskje oppleves naturlig slik verden er. Men er verden slik vi vil ha den? La oss heller innse at det ikke fins noen sikkerhet så lenge alle land sitter med fingeren på avtrekkeren. Norge trenger en regjering som skrur av autopiloten. To ting er presserende:
1. Norge må utføre en utredning på fritt grunnlag av vårt forhold til USA og hva NATO har gjort med den sikkerhet, handlefrihet og selvstendighet som nasjon som grunnloven forutsetter i §§ 1 og 25.
2. Landet som utdeler Nobels fredspris må utrede om norsk utenrikspolitikk skal inspireres av Nobels nedrustningsidé eller omvendt? Vi må vurdere farene ved fortsatt kapprustning og så bli fanebærer for en ny fredspolitikk som skissert i NPPW-oppropet mot basene på nobelwill.org/appell.html.
Baseavtalen viser at Norge ikke lenger er en selvstendig nasjon. Vi er så hysterisk redde for å leve alene at vi gjør alt USA ønsker, vi bryter folkeretten ved å ikke skrive under på atomvåpenforbudet, vi stiller opp i ulovlige kriger, og snakker tungetale styrt fra Washington. Det er nå vi må sette foten ned, ellers er løpet kjørt. Vi må slutte å tenke på å vinne neste krig og bruke kreftene på å unngå den.
Dette er teksten til en innledning Fredrik S. Heffermehl, Nobel Peace Prize Watch, holdt på et møte om basepolitikken i Litteraturhuset i Oslo. Publiseres her etter avtale med forfatteren.
Klimanøytralitet – et håpløst prosjekt?
Av Odd Handegård - 11. oktober 2021
https://steigan.no/2021/10/klimanoytralitet-et-haplost-prosjekt/
Av Odd Handegård.
Grunnen til at verden trolig aldri vil bli i stand til nå målet om «klimanøytralitet», er ikke bare mangelen på fornybar energi, men like mye energiveksten innen digital teknologi. Allerede i dag går 10 % av den globale strømmen til drift av datateknologi (og inntil 5 % til driften av datasentre). Datasentrenes bruk av energi én enkelt dag er nå like stort som dataindustriens totale energibruk fra dataalderens start og fram til 2003. 5G-nettet vil bidra med en kolossal energivekst, og vil samle inn enorme mengder data om våre mobilitetsvaner (navn, e-post, telefon, bankinfo, reiser, betalingshistorikk m.m.). Hele byer («skybyer») bygges opp, bl.a i Kina for å ivareta behovet for datalagring. Sikkerheten er essensiell, noe som betyr at f.eks. e-postene i Gmail blir duplisert seks ganger. Av samme grunn blir bare 60 % av kapasiteten i datasentrene brukt (se siste nr. av «Le Monde Diplomatique»).
Utviklingen av roboter innebærer at deler av finansindustriens spekulasjoner vil bli automatisert. Internett blir mer og mer en arena for maskiner og ikke for mennesker. Finanssektoren handler i økende grad om koder, algoritmer og datamaskiner som krever enormt med energi – og vann til avkjøling av datamaskinene. Et selskap i Hongkong har gitt en styreplass til en robot. Miljøkonsekvensene vil bli gigantiske: Politikerne (også de norske) gjør det motsatte av å styre utviklingen – Solberg-regjeringen vedtak var å gi datasentrene kraftsubsidier. Hva kan vi vente av Gahr Støre?
Veksten i digitalisering er som en vulkan – den ruller og går uten at noe kan gjøres, til tross for at ødeleggelsene er overveldende. Det lille som skjer når det gjelder ny fornybar energi, betyr lite i forhold til det behovet den kontinuerlige VEKSTEN i bruk av fossil energi skaper. Kina har riktignok nylig satt i gang et prøveprosjekt med en thoriumreaktor, men utsiktene til å lykkes, synes ikke store.
Ut fra dette kan man naturligvis også stille spørsmål ved produksjonen av annen fornybar energi. Verden har knapt nok begynt – mesteparten av utbyggingen av fornybar energi, er symboltiltak (vindkraft) som kun ødelegger naturen uten å produsere tilstrekkelig med energi. Planene om hydrogenproduksjon vil heller ikke løse noe problem, fordi hydrogen ikke er en form for energi, men bare en ufattelig kostbar og ineffektiv måte å lagre energi på (man må f.eks. bruke mer enn en halv kWh vannkraft for å lagre en kWh «grønn» hydrogen!).
Ønsket om å produsere hydrogen av naturgass har også andre problemer. Skal naturgass brukes, må utslippene fanges og lagres, jfr. regjeringens Langskipsprosjekt der man så vidt har startet et prøveprosjekt der det skal lagres 40.000 tonn CO2 årlig ifølge en artikkel i siste nr. av Teknisk Ukeblad. Lagerplassen, Northern Lights-deponiet, har visstnok plass til kun 100.000 tonn lokalt.
Spørsmålet er derfor: Er det mulig å finne lagerplass globalt til alle utslippene hydrogenproduksjonen (og annen fossil produksjon) medfører? Dette spørsmålet bør besvares før man setter i gang for fullt. Teknisk Ukeblad peker på det som kan bli hovedproblemet også i Norge: «Hvert tonn gass som utvinnes, resulterer i om lag tre tonn karbondioksid». Og altså i et behov for tre ganger større lagerplass enn mulighetene på tomme oljefelt. Om man skulle finne lagerplass til utslippene fra all norsk olje- og gassproduksjon, trengs det seks Northern Lights-deponier – årlig.
Slik er altså situasjonen, i tillegg til alle de uløste tekniske og økonomiske problemer. Den nye regjeringen får valget mellom å sløse ytterligere med skattebetalernes milliarder, eller i alle fall ta en tenkepause der man bør vurdere om CCS-prosjektet er realiserbart.
Ljos og kraft i alle heimar!
Av Bjarne Berg Wig - 11. oktober 2021
https://steigan.no/2021/10/ljos-og-kraft-i-alle-heimar/
Av Bjarne Berg Wig. Fagbokforfatter.
Dette er et sitat fra en av hovedmennene bak den store kraftutbygginga i Telemark etter krigen, ordfører Håkon Årneshaugen[1] i Lardal kommune (nå Tokke). Dette var også regjeringen Gerhardsens parole bak den storstilte kraftutbyggingen. 20% av norske hjem hadde ennå ikke innlagt strøm i 1946. Formålet med kraftutbyggingen var klart. Stabil og sikker leveranse av kraft til alle husstander og til den kraftkrevende industrien. Industrien i Telemark og ved fjordene på Vestlandet skulle utvikles. Fra århundreskiftet var allerede vannet fra Møsvann på Hardangervidda strømmet gjennom utallige turbiner og skapte industrien, Hydro på Notodden, Rjukan og seinere på Herøya. Veier, tuneller, dammer, turbiner, rør og kabler, gravd, smidd, maskinert og formet av utallige arbeidstimer fra rallarer, fagarbeidere og ingeniører.
Når vi skal finne og forstå årsaken til kraftkrisa vi nå ser i form av enorm prisvariasjon, høye priser og kanskje kraftmangel til vinteren, må vi bruke systemtenkning. Systemtenkning handler om å forstå virkelig verden som systemer og om å forstå hvordan vi tenker om dem. Vi må undersøke de mentale modellene som ligger bak menneskelige handlinger.
Kraftsystemet i Norge består i hovedsak av tre delsystemer. Et teknologisk system, et politisk styringssystem og et økonomisk system. Hvert system har sine formål og leveranser og vi må undersøke dem så objektivt vi klarer.
Det teknologiske kraftsystemet består av rennende vann som skyver turbiner i enorm hastighet og som igjen skaper elektrisk energi som strømmer gjennom kobberledninger. Vannstrøm ble til elektronstrøm. Tidligere kunne man ikke frakte denne elektriske strømmen over store avstander. Derfor ble fabrikkene lagt tett inntil fossekrafta (som Årdal og Rjukan) seinere kunne man frakte strømmen over lengre distanser, men dette innebærer også tap på veien i form av motstand i ledningene. I dag reduseres dette tapet av transformatorteknologi. Krafta distribueres ut på ett sammenhengende transport og distribusjonsnett. Når du slår på hårføneren eller vaskemaskinen i hjemmet ditt, drives den av strøm du ikke vet hvor kommer fra. Den kan komme fra Tokke kraftverkene, eller Mår kraftverket i Telemark, eller fra et hvilket som helst kraftverk knyttet til dette felles nettet (som vi strømforbrukere har betalt bl.a. gjennom elavgifta og nettleie). Dette er det tekniske systemet. Ettersom dette tekniske systemet er knyttet til vannmagasiner i fjellene våre, kan det med god husholdning gi lys og varme i alle hjem – året rundt.
Dette tekniske systemet kan levere stabil strøm året rundt. Gitt at det er vann i magasinene. Man trenger ikke noe konkurranse mellom kraftselskapene, kun god husholdning med vannet i fjellet. Langt mindre en masse meglere og salgsfolk som sitter mellom strømkablene og industrien eller kjøkkenet vårt. De tilfører ingen verdi. Snarere tvert om. Vi strømforbrukere må betale for en masse folk som sitter og leker butikk.
Det økonomiske systemet leverer ingen stabil strøm. Det leverer et kostbart handelsregime med mange mennesker som kjøper og selger strøm på en kraftbørs. En masse folk som sitter og leker butikk. Det leverer naturligvis overskudd i kraftselskapene der politikere og næringslivsfolk tar ut gode styrehonorarer og deler ut overskudd til ulike gode og dårlige formål. Dem mentale modellen er at konkurranse skal gi billigere strøm, men vi ser at dette ikke stemmer med fakta. Strømmen har aldri vært så dyr og uforutsigbarheten for industrien og dermed arbeidsplasser har aldri vært større.
Det politiske systemet.
For å utvikle og skape dette tekniske systemet, hadde Norge tidligere et politisk system som var knytta til dette overordna formålet. Lokale og sentrale politikerne sikret nasjonalt og kommunalt eierskap gjennom konsesjonslover og hjemfallsrett. Utenlandske kapitalgrupper skulle ikke eie nasjonale ressurser. Vannet og krafta skulle være felles eie. En felles ressurs. Slik som også petroleumsressursene ble det på 60-70 tallet med mye av den samme lovgivningen. Det politiske systemet var knytta til det overordna formålet og til felles samkjøring i nettet og til nasjonal kontroll.
Dette ble endra med et politisk vedtak i Stortinget i 1991.
Vi nærmer oss svaret.
Først: Kan det skyldes forhold i det tekniske systemet? Er påstanden om tørkesommeren årsaken til høye og varierende priser?
Alle gode bønder vet at det lønner seg å hogge og lø opp ved for å møte en kald vinter. Vi lagrer poteter og frukt i kjelleren og passer på at det er tilstrekkelig hvis det kommer en skikkelig kald vinter. Hvorfor er det lite vann i magasinene nå? Selvsagt kan det skyldes en tørr sommer. Men da må vi spørre, hvorfor de da tappet vann og solgt 9 Terrawatt før en potensiell kald vinter? (terrawatt timer er en milliard kilowatt/time).
Dette er stikk strid med formålet «Lys og kraft i alle hjem». Da må det ha skjedd et skifte i det politiske systemet. I vår etterforskning må vi derfor tilbake i tid for å finne når dette skiftet fant sted.
– Vi vet at det ikke skyldes det tekniske systemet.
– Vi ser at det økonomiske systemet innebærer en stor grad av ikke-verdiskapende arbeid. En stor andel av «bullshit jobber». Og at det lønner seg å selge, eksportere kraft til markeder med langt høyere priser.
– Vi må tilbake til 1990-tallet da det politiske systemet endret sitt formål. Jeg tror svaret ligger i det totale knefallet for ideologien bak «de fire friheter». Markedet skal styre. Folket sa nei til EU i 1994, blant annet for at vi skulle styre våre egne ressurser selv.
Jeg kjenner ikke detaljene fra denne prosessen på 90-tallet. Men vi finner naturligvis navn som Gro Harlem Brundtland, Jens Stoltenberg og koryfeer som Eivind Reiten. Poenget har er ikke å «ta» de skyldige, men å forstå at kraftkrisen er politisk skapt. Og at den skyldes en ideologi som demonstrer at den ikke leverer det den lover, ofte motsatt. De forsøker å få oss til å TRO at «markedet må virke». Men det er et falsum. Det tekniske kraftsystemet vi alle har vært med på å betale, kan levere «Ljos og kraft i alle heimar» og til kraftforedlende industri til en stabil og lav pris. Å erstatte markedstenkningen, stenge kraftbørsen og instruere kraftselskapene til å sikre vannreservoarene er en god start. Og vi kan bygge videre på Håkon Årneshaugen og Einar Gerhardsens visjon.
[1] Fra boka med samme tittel av Ragnar Lurås. (Telemarks Magasinet 2006)