Nyhetsbrev steigan 09.11.2021
Dagens overskrifter:
Valgskred for Daniel Ortega og hans allierte i Nicaragua
Finanskapitalens korporative maktovertakelse
Barnekonvensjonen forbyr covid-19-vaksinering av barn
Statsbudsjettet for 2022 – Støres forslag
Skaff deg et annet folk, kommunaldirektør Morten Wolden
I Sudan, et kupp på bakgrunn av geopolitiske og regionale maktkamper
Propaganda og informasjonskrig i relasjonen mellom Russland og Vesten, møterapport
Valgskred for Daniel Ortega og hans allierte i Nicaragua
Av Pål Steigan - 9. november 2021
https://steigan.no/2021/11/valgskred-for-daniel-ortega-og-hans-allierte-i-nicaragua/
Da 98% av stemmene var talt opp etter valget i Nicaragua var det klart at Daniel Ortega vil fortsette som president og at alliansen mellom Alianza Frente Sandinista og Partido Liberal Constitucionalista (PLC) hadde sikret seg 76% av stammene, skriver TeleSur.
EU, Spania og USA er blant de internasjonale aktørene som har fordømt valget i Nicaragua i sterke ordelag.
I en uttalelse mandag sier EU at landet nå har et «autokratisk regime.»
Landets tidligere koloniherre Spania kaller valget en farse. Utenriksminister Jose Manuel Albares sier valget verken var fritt eller rettferdig.
Også USAs president Joe Biden har kritisert valget. Han kaller det et falskt valg, og signaliserer at det vil komme sanksjoner.
Det faller ikke i god jord i Russland.
På en pressekonferanse i Moskva mandag sa utenriksminister Sergej Lavrov at kritikken mot valget er uakseptabel.
– Valget ble holdt på en skikkelig måte, i tråd med loven i Nicaragua, sa Lavrov, som mener at spesielt USA burde la være å blande seg i indre anliggender i Latin-Amerika.
Mindre enn ei uke før presidentvalget i Nicaragua, slettet giganten Facebook kontoene til hundrevis av landets beste nyhetskanaler, journalister og aktivister, som alle støttet den regjerende venstreorienterte sandinistregjeringen, et hovedmål i Washington for regimeskifte.
Facebook hevder at disse kontoene var roboter som var engasjert i «uautentisk oppførsel». Med tanke på at rundt halvparten av landet bruker plattformen til nyheter og underholdning, kunne beslutningen knapt vært mer tunghendt og påtrengende, skriver MintPress. Hvis målet deres var å svinge resultatet, har det feilet fullstendig og heller bidratt til at sandinistene har oppnådd en overveldende seier.
Les: The Facebook Team that Tried to Swing Nicaragua’s Election is Full of U.S. Spies
Finanskapitalens korporative maktovertakelse
Av Whitney Webb - 9. november 2021
https://steigan.no/2021/11/finanskapitalens-korporative-maktovertakelse/
Med «klima» som påskudd tar de største finansinstitusjonene i verden sikte på å få full kontroll over verdensøkonomien gjennomføre det World Economic Forum kaller «stakeholder»-økonomi. Klimakonferansen COP26 i Glasgow er blitt gjennombruddet for denne politikken. Fra nå av er det de multinasjonale selskapene som setter takten og bestemmer retninga, og det gjør de gjennom sine såkalte «allianser».
Den nyeste alliansen, kalt Glasgow Financial Alliance for Net Zero (GFANZ), ble lansert i april av John Kerry, USAs spesielle presidentutsending for klimaendringer; Janet Yellen, USAs finansminister og tidligere styreleder i Federal Reserve; og Mark Carney, FNs spesialutsending for klimahandling og finans og tidligere styreleder for Bank of England og Bank of Canada. Carney, som også er den britiske statsministerens finansrådgiver for COP26-konferansen, leder for tiden alliansen med den amerikanske milliardæren og tidligere borgermesteren i New York City, Michael Bloomberg.
Den gravende journalisten Whitney Webb har analysert dette for Mintpress og har publisert artikkelen:
FN-støttet bankallianse annonserer «grønn plan» for å omforme det globale finanssystemet
Vi publiserer her et utdrag:
Foreslår maktovertakelse
Detaljer om GFANZs plan for å distribuere billioner av medlemsinvesteringer i fremvoksende markeder og utviklingsland ble publisert i alliansens første «fremskrittsrapport», hvor utgivelsen var nøyaktig timet til å falle sammen med COP26-konferansen. Rapporten beskriver alliansens «nærmeste arbeidsplan og ambisjoner», som alliansen kort oppsummerer som et «arbeidsprogram for å transformere det finansielle systemet.»
Rapporten bemerker at alliansen har beveget seg fra «forpliktelse»-stadiet til «engasjement»-stadiet, med hovedfokuset for engasjementsstadiet å være «mobilisering av privat kapital til fremvoksende markeder og utviklingsland gjennom den private sektorens ledelse og offentlig-privat samarbeid.» Ved å gjøre dette, ifølge rapporten, søker GFANZ å skape «en internasjonal finansiell arkitektur» som vil øke nivåene av private investeringer fra alliansemedlemmer i disse økonomiene. Deres hovedmål i denne forbindelse dreier seg om opprettelsen av «ambisiøse landplattformer» og økt samarbeid mellom multilaterale utviklingsbanker (MDB) og den private finanssektoren. (Multilaterale utviklingsbanker er for eksempel Det internasjonale pengefondet, Verdensbanken, Det inter-amerikanske utviklingsbanken osv.)
For GFANZ er en «landsplattform» definert som en mekanisme som samler og samkjører «interessenter», det vil si en mekanisme for offentlig-privat partnerskap/interessenterkapitalisme, «rundt ei spesifikk sak eller geografi.» Eksempler som gis inkluderer Mike Bloombergs Climate Finance Leadership Initiative (CFLI), som er samarbeidet med Goldman Sachs og HSBC blant andre private institusjoner. Selv om de er drevet av «interessenter», er eksisterende eksempler på «landsplattformer» som tilbys av GFANZ enten private sektorledede initiativer, som CFLI, eller offentlig-private partnerskap som er dominert av mektige multinasjonale selskaper og milliardærer. Som det nylig er forklart av journalist og forsker Iain Davis, tillater disse «interessentkapitalisme»-mekanismemodellene, til tross for at de er presentert som å gi en «mer ansvarlig» form for kapitalisme, selskaper og private enheter delta i utformingen av regelverket som styrer deres egne markeder og gi dem en sterkt økt rolle i politisk beslutningstaking ved å stille dem på lik linje med nasjonale myndigheter. Det er i hovedsak en kreativ måte å markedsføre «korporatisme» på, som en parallell til den italienske diktatoren Benito Mussolini syn på fascismen som korporatisme.
I tillegg til opprettelsen av «korporatistiske» «landplattformer» som fokuserer på spesifikke områder og/eller problemstillinger i utviklingsland, har GFANZ som mål å også «korporativisere» multilaterale utviklingsbanker (MDB) og utviklingsfinansieringsinstitusjoner (DFIer) for å for å bedre oppfylle investeringsmålene til alliansemedlemmene. Ifølge alliansen beskrives dette som økende «MDB-privat sektorsamarbeid». GFANZ-rapporten bemerker at «MDB-er spiller en kritisk rolle i å bidra til å øke investeringsstrømmene» i utviklingsland. MDB-er, som Verdensbanken, har lenge blitt kritisert for å oppnå denne oppgaven ved å fange utviklingsland i gjeld og deretter bruke den gjelden til å tvinge disse nasjonene til å deregulere markeder (spesielt finansmarkeder), privatisere statlig eiendom og implementere upopulær sparepolitikk. GFANZ-rapporten gjør det klart at alliansen nå søker å bruke den samme, kontroversielle taktikken til MDB-er ved å tvinge fram enda større deregulering i utviklingsland for å legge til rette for «grønne» investeringer fra alliansemedlemmer.
Rapporten sier eksplisitt at MDB-er bør brukes til å få utviklingsland til å «skape de rette, tverrgående miljøene på høyt nivå» for alliansemedlemmers investeringer i disse nasjonene. De betydelig høyere nivåene av private kapitalinvesteringer, som er nødvendig for å oppnå Net Zero i henhold til GFANZ, krever at MDB-er brukes for å få utviklingsland til å «etablere investeringsvennlige forretningsmiljøer; et standardisert rammeverk for investering av private kapital; og kanaler for bankorienterte investeringsmuligheter.» GFANZ bemerker deretter at «privat kapital og investeringer vil strømme til disse prosjektene hvis regjeringer og beslutningstakere skaper de riktige forholdene,» det vil si skaper miljøer for investeringer i privat sektor.
Med andre ord, gjennom den foreslåtte økninga i privat sektors engasjement i MDB-er, som Verdensbanken og regionale utviklingsbanker, søker alliansemedlemmene å bruke MDB-er til globalt å pålegge utviklingsland massiv og omfattende deregulering ved å bruke presset for avkarbonisering som begrunnelse og brekkstang. Ikke lenger må MDB-ene trenger ikke lenger å fange utviklingsland i gjeldsfella for å tvinge fram politikk som gagner utenlandske og multinasjonale private enheter, ettersom «klima»begrunnelser nå kan brukes til samme formålet.
Denne nye framgangsmåten for MDB-er, sammen med deres fusjon med privat sektor, er til sjuvende og sist hva GFANZ foreslår når det gjelder å «nytenke» disse institusjonene. GFANZ-leder og BlackRock-sjef Larry Fink, sa under et COP26-panel som fant sted 2. november viste eksplisitt til dette da han sa:
«Hvis vi skal være seriøse med klimaendringene i den fremvoksende verden, må vi virkelig fokusere på omformingen av Verdensbanken og IMF.»
Fink fortsatte:
De er seniorlångiverne, og det kommer ikke nok privat kapital inn i den framvoksende verden i dag på grunn av utfordringene knyttet til den politiske risikoen – hvis vi mener alvor med å øke investeringskapitalen i den framvoksende verden. . . . Jeg oppfordrer eierne av disse institusjonene, aksjeeierne, til å fokusere på hvordan vi omformer disse institusjonene og revurderer deres charter.
GFANZs foreslåtte planer om å omforme MDB-er er spesielt alarmerende gitt hvordan lekkede amerikanske militærdokumenter viser at slike banker i hovedsak anses å være «finansielle våpen» som har blitt brukt som «finansielle instrumenter og diplomatiske instrumenter for amerikansk nasjonal makt» så vel som instrumenter for hva de samme dokumentene refererer til som «det nåværende globale styringssystemet» som brukes til å tvinge utviklingsland til å vedta politikk de ellers ikke ville gjort.
I tillegg, gitt Finks uttalelser, bør det ikke være overraskende at GFANZ-rapporten bemerker at deres innsats for å etablere «landsplattformer» og endre funksjonen og chartrene til MDB-er er en nøkkelkomponent i implementering av forhåndsplanlagte anbefalinger rettet mot å «gripe et nytt New Bretton Woods-øyeblikk» og omskape systemet for «global finansiell styring» slik at det «fremmer økonomisk stabilitet og bærekraftig vekst.
Som nevnt i andre GFANZ-dokumenter og på deres nettsider, er målet for alliansen transformasjonen av det globale finansielle systemet, og det er åpenbart fra medlemserklæringer og alliansedokumenter at målet med denne transformasjonen er å lette investeringsmålene til alliansemedlemmer utover det som i dag er mulig ved å bruke diktater som er begrunnet med klimaendringer, snarere enn gjeld, som middel for dette formålet.
Kommentar: COP26 et vannskille
De multinasjonale selskapene har sjølsagt lenge hatt stor makt både på COP-konferansene og i FN, men med COP26 markeres det et vannskille. Herfra tar de helt over. Kapitalínteressene er så sterke og bygger så sterke allianser seg i mellom at nasjonalstater knapt har noen sjanse til å stå imot dem.
I og med at de nå har kontroll over FN-systemet og i utforminga av hva som er «god klimapolitikk», vil det også være kapitalens interesser som vil bli omtolket som «klimavennlig» og alt som går imot dem, vil bli stemplet som skadelig og eventuelt også «klimafiendtlig».
Vi ser klare tegn til at «koronadiktaturet» vil bli videreført og perfeksjonert gjennom «klimadiktaturet». Dette har vi alt varslet i artikkelen:
Nå handler det ikke lenger om klima. Dette er rå klassekamp.
Nå sier de rikeste milliardærene i verden med Michael Bloomberg og BlackRocks Larry Fink i spissen, EU-kommisjonen og World Economic Forum at de skal «redde klimaet». Men når man ser på hva de faktisk går inn for har det ingen slik effekt. Det de derimot gjør er å bruke det vi må kunne kalle klimapanikk til å trumfe igjennom en massiv overføring av makt, økonomiske og materielle ressurser og kontroll til organer som er kontrollert av milliardærene.
Barnekonvensjonen forbyr covid-19-vaksinering av barn
Av skribent - 9. november 2021
https://steigan.no/2021/11/barnekonvensjonen-forbyr-covid-19-vaksinering-av-barn/
Av Michael Zazzio, Checkfact.org.
I henhold til barnekonvensjonen (loven 2020: 1197) kan ikke eksperimentelle behandlinger som covid-19-vaksinasjon gis til barn under 18 år, med mindre visse kriterier er oppfylt.
Barnekonvensjonen slår fast at en klinisk utprøving/behandling med eksperimentelle midler kun kan utføres på mindreårige dersom visse betingelser er oppfylt. Konvensjonen krever:
at forsøket enten er direkte relatert til en medisinsk tilstand som barnet lider av, eller
at forsøket er av en slik karakter at det kun kan utføres på mindreårige,
at det også bør være vitenskapelige grunner til å anta at eksperimentet gir enten en direkte fordel for barnet, eller
at det er til en viss fordel for befolkningen som barnet representerer.
Ifølge publiserte studier (blant de eldre enn 65 år) dør omtrent fem pasienter for hvert dødsfall som Covid-19-vaksinasjon forhindrer i den aldersgruppen. I følge nyere statistikk dør mer enn 100 barn for hvert dødsfall som covid-19-vaksinasjon forhindrer blant barn.
Covid-19 vaksinasjon:
utføres forebyggende og har dermed ingen direkte sammenheng med noen medisinsk tilstand som barn lider av
er ikke av en slik karakter at vaksinasjon kun kan utføres på barn
det er ingen vitenskapelig grunn til å anta at slik vaksinasjon vil gi noen direkte fordel for barna
gir ingen fordel for befolkningen som barna representerer.
Under ingen omstendigheter kan et barn utnyttes bare fordi det er til fordel for samfunnet.
Under ingen omstendigheter kan et barn utnyttes bare fordi det er til fordel for samfunnet. Barnekonvensjonen skal gi barn full beskyttelse mot alt som kan være skadelig, men i strid med barnekonvensjonen, også svensk lov, brukes nå covid-19-vaksine mot svenske barn i både helsestasjoner og skoler.
I ett år har den svenske regjeringen tydeligvis vært klar over at det er ulovlig å covid-19-vaksinere barn. Dette fremgår av rapporten SOU 2020: 63, som har vært publisert på Regjeringens egne nettsider siden november i fjor (2020). Basert utelukkende på gjeldende lovgivning er det derfor på høy tid å stoppe all covid-19-vaksinering av barn under 18 år.
Michael Zazzio
Tidligere dommer i en internasjonal domstol i Canada
Kilder:
https://www.regeringen.se/rattsliga-dokument/statens-offentliga-utredningar/2020/11/sou-202063/
https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/33000193
Statsbudsjettet for 2022 – Støres forslag
Av Odd Handegård - 9. november 2021
https://steigan.no/2021/11/statsbudsjettet-for-2022-stores-forslag/
Av Odd Handegård.
Som ventet betyr forslaget fra Gahr Støre til statsbudsjett for 2022 lite eller ingenting for de norske klimagassutslippene eller for utjevningen av de økonomiske forskjellene i landet, jfr. debatten i Stortinget 8. november 2021 og i Dagsnytt 18 samme dag. Hva slags vedtak som kommer før jul, er nå avhengig av hva SV vil oppnå i forhandlinger med de to regjeringspartiene. Kommentarene fra SVs talsperson, Kari Kaski, lover ikke godt. Om klimagassutslippene hadde hun ingen forslag eller antydninger, og om ulikhetene bare pjattet hun. Budsjettforslaget fra Vedum var «bare smått og grått», uten at vi i denne omgang fikk særlig mange konkrete antydninger om hva SV vil prioritere.
Mest konkret var hun om strømprisen, men dessverre var alternativene hennes uten betydning for de fleste av oss. Regjeringens forslag om en redusert elavgift er som kjent på 48 prosent i januar, februar og mars (dvs. 10 øre/kWh), og med 9 prosent resten av året, altså gjennomsnittlig ca. 900 kroner spart pr. år, men desidert mest til de av oss som tjener mest!
Det betyr at de 10 % av familiene i Norge som har det største strømforbruket (luksushytte, svømmebasseng, varmekabler foran garasjen m.m., to eller tre boliger, altfor store hus og altfor store biler), vil få mesteparten av regjeringens bevilgning på vel to milliarder. Litt av et utjevningstiltak når strømprisen i dag har vært opp i 4 kr/kWh sørpå. Rent ut sagt: De som har best råd, vil få det meste av bevilgningen som skal redusere strømprisen vår.
SV hadde ingen motforestillinger, men antydet at man i tillegg burde innføre diverse velferdstiltak på andre områder enn energiforvaltningen pluss enkelte langsiktige energitiltak som mange langt på vei allerede har gjennomført, som varmepumper og isolering av tak/vegger m.m. Ingen antydninger av effektive energitiltak som f.eks. en to- eller treprisordning. MDG var enda verre med et forslag om at strømprisen burde heves ytterligere – vi sløser angivelig for mye med strømmen. Og Frp sliter med troverdigheten ettersom det er Frp som de siste to stortingsperiodene har hatt både finans- og energiministeren – som har gjennomført den energipolitikken som har resultert i et meningsløst nivå på strømprisen.
For å illustrere hva næringen har tjent i 2021, så var inntektene til Statkraft (kontantstrømmen) på 9.9 milliarder i tredje kvartal (og hele 19.8 milliarder for hele året). Statnett, kraftkommunene og strømselskapene (som vi får strømregningen fra) har tjent tilsvarende. Regjeringens bevilgning på vel 2 milliarder, er ingenting i relasjon til de enorme inntektene det offentlige har fått ved å pådytte norske husstander en meningsløs energipolitikk.
Det er i denne sammenheng også interessant at adm. dir. i Statnett (Hilde Tonning) er kommet opp i ei lønn på 5.5 millioner, mens adm.dir. i Statkraft (Rynning-Tønnesen) i 2020 hadde 9.1 millioner (alt inkludert).
Skaff deg et annet folk, kommunaldirektør Morten Wolden
Av Bjørn Nistad - 9. november 2021
https://steigan.no/2021/11/skaff-deg-et-annet-folk-kommunaldirektor-morten-wolden/
Av Bjørn Nistad.
Smitten som politikerne og andre som styrer oss har mast om i to år, skal igjen være økende. I denne situasjonen truer politikere og byråkrater oss med straffetiltak – i verste fall en ny nedstenging – dersom vi ikke frivillig går med på å bruke munnbind, å begrense antallet nærkontakter og andre smittebegrensende tiltak.
Et typisk eksempel på denne type politiker eller byråkrat som refser og truer befolkningen, er kommunaldirektør i Trondhjem, Morten Wolden. For noen dager siden uttalte han at han var skuffet over at bare 5–10 prosent hadde etterfulgt myndighetenes oppfordring til å bruke munnbind i kollektivtrafikken. Samtidig lot han det tydelig skinne igjennom at det snart ville komme påbud dersom folk ikke frivillig begynte med munnbind og andre former for smittevern.
Se video med Morten Wolden her.
Hvilken rett har kommunaldirektør Wolden til å true folk på denne måten?
Da koronaen kom, sluttet en skremt befolkning opp om strenge tiltak mot en ukjent og muligens svært dødelig sykdom. Senere var de fleste villige til å etterleve korona-tiltakene fordi de fikk høre at en vaksine som skulle gjøre slutt på elendigheten, var på vei.
Men hva skal vi gjøre i dagens situasjon da det er klart både at korona ikke er spesielt farlig, og at vaksinene ikke er særlig effektive?
Skal vi ha evigvarende korona-tiltak? Skal vi i flere år leve under noe som minner om et okkupasjonsregime for å slå ned noe som er hverken mer eller mindre enn en kraftig form for influensa med en dødelighet på 1–3 promille?
Er det ikke på tide å innse at dette ikke går? Er det ikke på tide å la folk selv få bestemme i hvilken grad de vil beskytte seg mot korona?
Folk som ønsker å vaksinere seg mot korona eller å ta en såkalt booster (som det trolig vil bli mange av), å bruke munnbind eller å holde avstand til sine medmennesker, skal selvsagt få lov til det.
Men hvilken rett har myndighetene – eller skremte privatpersoner – til å kreve at alle skal vaksinere seg, bruke munnbind eller holde avstand?
Skal ikke myndighetene være befolkningens tjenere, og ikke folks herrer?
Da jeg så videoen med kommunaldirektør Morten Wolden, kunne jeg ikke annet enn å tenke på Bertolt Brechts dikt, ”Løsningen”, skrevet etter nedslåingen av arbeideroppstanden i Øst-Tyskland 17. juni 1953.
Løsningen
Etter 17. juni-oppstanden
lot sekretæren i forfatterforeningen
flygeblad bli utdelt i Stalin-alleen
der det stod at folket
hadde mistet regjeringens tillit
og bare kunne vinne den tilbake
gjennom dobbelt arbeid. Ville det ikke da
ha vært enklere om regjeringen
oppløste folket og
valgte seg et annet?
Bjørn Nistad
Doktor i russisk historie
I Sudan, et kupp på bakgrunn av geopolitiske og regionale maktkamper
Av Terje Valen - 9. november 2021
https://steigan.no/2021/11/i-sudan-et-kupp-pa-bakgrunn-av-geopolitiske-og-regionale-maktkamper/
Dette er overskriften på en artikkel i Le Monde som gir mange gode opplysninger om den geopolitiske situasjonen i Sudan og kuppet. Jeg oversetter først artikkelen og gir så noen kommentarer til denne. For leserne av dette kan det være nyttig også å lese
Haiti som NGOane sin republikk
Klassekampen og Haitis kamp for frigjøring
Jeg trekker frem denne artikkelen i Le Monde for å vise at Klassekampen igjen har en utenriksartikkel der hovedinnholdet som blir sammenfattet i en overskrift, Sudanere klarte å skape et sivilt samfunnsalternativ, men ble ofre for skittent spill,[i] gir et helt feil bilde av situasjonen. Analyseartikkelen nevner ikke den geopolitiske bakgrunnen i det hele tatt. Hadde journalisten gjort det ville hun ha måttet ta frem at det sentrale er at det USA var på full fart inn i Sudan igjen etter å ha vært stengt ute i over 30 år. Det er jo USA sin mann i overgangsregjeringen i landet, Abdallah Hamdok, som har blitt satt på sidelinjen. Det blir gjort etter at han har inngått avtaler med USA ved Det internasjonale pengefondet (IMF) om lån på fondets betingelser, noe som har betydd nedskjæring av statlige ytelser og arbeid for privatisering. Som Wahab selv skriver i sin artikkel, så førte dette til at prisene steg og arbeidsledigheten økte. De protestene som hun sier, uteble har nå manifestert seg i at han blitt kastet. En annen sak er at han også sa opp en gunstig avtale med Kina før han sendte inn USA og deres IMF, et av organene som USA bruker for å dominere verden.
Så til oversettelsen:
I Sudan, et kupp på bakgrunn av geopolitiske og regionale maktkamper
Av Jean-Philippe Rémy, Le Monde
Maktovertakelsen av hæren forankrer Egypts innflytelse hos generalene og kommer til å avvise USA, som er svært engasjert i at den demokratiske overgangen skal fortsette.
Sjelden har et statskupp, som plasserte general Abdel Fattah Al-Bourhane i spissen for landet vært, så varslet og forventet som det som ble utført av militæret i Sudan mandag 25. oktober. Og de som håpet å motsette seg det, med USA i spissen, klarte ikke å gjøre det. Selvfølgelig er den sudanesiske situasjonen kompleks. Teknisk sett styrte general Al-Bourhane landet allerede før kuppet, men i en situasjon med tvungen maktdeling, og innenfor rammen av institusjoner knyttet til en overgangstidsplan, noe som betydde at han potensielt skulle ha sluttet, – fra 17. november, – til fordel for en sivil leder.
Verken hæren, eller dens allierte inne i landet, eller noen av dens eksterne allierte, med Egypt i spissen, hadde bestemt seg for denne overdragelsen halvveis i overgangsperioden (som skal avsluttes i 2023 med valg), fordi det ville bety å tape evt. sjansen til å forbli ved makten. De går derfor for å utfordre USA, som er for overgangen, og for å stille spørsmål ved maktbalansen og alliansene på Afrikas Horn der ytre påvirkninger en mange.
Spillet som for tiden spilles i denne delen av verden involverer både amerikanske ambisjoner om å motarbeide Kina, Russlands ambisjoner om å utvide sitt innflytelsesområde, samt målene til Gulf-landene, Tyrkia og andre mindre synlige aktører, for hvem det økende kaoset gir gunstige muligheter. Etiopia, som allerede er i krig, søker febrilsk støtte utenfra, spesielt i Tyrkia. Den skjøre somaliske makten er på randen av kollaps. Bare Sudan hadde blitt sett på som et stabilt område under utvikling og et utstillingsvindu for demokratiets dyder i nesten to år, i den grad at det hadde fått enestående betydning på internasjonale radarer. Fra nå av begynner en ny fase, på bakgrunn av at kampene for innflytelse går foran folkenes ambisjoner.
«Normalisering» av forholdet til Israel
Siden en ikke-voldelig folkelig bevegelse i 2019 hadde lyktes med å knekke den tidligere diktatoren Omar Al-Bashir etter tretti år med islamsk-militært styre, har landet blitt styrt av overgangsmyndigheter. Et utøvende organ, Suverenitetsrådet, hvor både sivile og soldater satt til mandag morgen, hadde som oppgave å lede nasjonen frem til valget, samtidig som den lot den administreres, dag for dag, av en regjering som sies å være av teknokrater.
Det var med denne styringsformen at Sudan nettopp hadde gjenvunnet sin plass på den internasjonale scenen, etter tiår med isolasjon. I denne sammenhengen hadde han signert, i januar 2021, de såkalte «Abraham»-avtalene for en tilnærming til Israel og fått løftet om økonomisk bistand fra USA, noen uker etter at Khartoum ble trukket fra den amerikanske listen av stater som blir anklaget for finansiere terrorisme. Det var allerede general Al-Bourhane som hadde tatt det første offisielle skrittet, da han kunngjorde i februar 2020 i Kampala, Uganda, «normaliseringen» av forholdet til den Israel. Planen var altså geopolitisk, og favoriserte planene til Washington, en alliert av Israel.
Når han nå har kommandoen over landet alene, gjentok generalen tirsdag sin støtte til denne normaliseringen, og ser ut til å sende en indirekte melding til USA. Men ved å arrestere nesten alle regjeringsmedlemmene på mandag – med statsminister Abdallah Hamdok som den første – og dermed kutte av den demokratiske overgangen, endrer det hele retningen. Tirsdag kveld ble Mr. Hamdok hentet hjem, i en falsk løslatelse da han fortsatt ikke var fri til å bevege seg.
Triumf for den egyptiske viljen
Med makten nå konsentrert i hendene på én, general Al-Bourhane, er det ikke en innvielse, men en trussel om implosjon som dukker opp. Med ordene til en regional observatør, er mandagens putsch «bare semifinalen. Det vi må vente på nå er finalen.» Dette betyr en forutsigbar konfrontasjon mellom ambisjonene til generalene som står bak Abdel Fattah Al-Bourhane og Mohammed Hamdan Daglo, kjent som «Hemetti», sjef for Rapid Support Forces, spesielt mot en bakgrunn av divergerende tilnærminger til spørsmålet om Etiopia.
Dette statskuppet ser først ut til å være en triumf for egyptiske interesser. Dro ikke general Abdel Fattah Al-Bourhane til Kairo for å rapportere der om planene hans til president Abdel Fattah Al-Sisi – eller tok ordrene hans der – rett før overgangsmyndighetene ble styrtet, slik som samstemte regionale og internasjonale kilder bekrefter? I flere måneder, ifølge mange observatører i regionen, ønsket Egypt, støttet av Gulf-landene, å se at det sivile eventyret under overgangen ble avsluttet med en overtakelse av hæren. Med fare for å konfrontere USA og, i mindre grad, europeerne.
Noen anticolumbiske[ii] kommentarer
For alle som kjenner litt til den internasjonale situasjonen og historien til Sudan og den politiske situasjonen der gjennom den siste tiden, er det klart at kuppet er en del av et pågående opprør mot USA sin innflytelse i regionen. Under den forrige diktatoren, Omar al-Bashir, som styrte i 30 år hadde USA liten innflytelse. USA brukte sanksjoner istedenfor støtte til landet da. Dette endret seg fra 2017 og det som har skjedd etterpå har tatt preg av det. USA har rykket frem sine posisjoner i landet. Det viser seg blant annet ved at den sivile leder i overgangsperioden, Abdalla Hamdok, har fått inn Det internasjonale pengefondet som har krevd sin «reformer» for å gi lån. Disse reformene går alltid ut på statlige innsparinger og mest mulig privatisering.
En nøkkelformulering for å forstå at USA var i ferd med å befeste sin posisjon i landet var «Bare Sudan hadde blitt sett på som et stabilt område under utvikling og et utstillingsvindu for demokratiets dyder i nesten to år, i den grad at det hadde fått enestående betydning på internasjonale radarer.» Dette er en del av USA-imperialismens reklame for sin inngripen i andre land og for deres humanitære invasjoner, som på Haiti. Klassekampens journalist har gått på limpinnen og kaller dette for at «Sudanerne klarte å skape et sivilt samfunnsalternativ …». Nei, det var USA som var ferd med feste sitt grep om landet, med de fryktelige konsekvenser det alltid får.
Det som skjer i Sudan, er et utslag av det samme som skjer i store deler av dette området nå. Egypt hevder sin uavhengighet av USA, i Etiopia kan det se ut som Tigray-styrkene kan kaste fredsprisvinner Abyi[iii], som jo er USAs mann. Det var derfor USA sin vasallstat Norge ga ham Nobels fredspris. Og i Jemen går det heller ikke USAs vei. Vi ser altså konturene av den geopolitiske kontinentalforskyvning som nå skjer ved at den ledende columbiske staten USA, får stadig større problemer med å holde oppe makten sin. Dette er en følge av Kinas enorme vekst og økende anseelse i alle de såkalte «utviklingsland», og mange andre, blant annet fordi de hevder prinsippet om ikke å blande seg i andre staters styre og stell som et hovedprinsipp for sin utenrikspolitikk og handel. Og det er gledelig og peker frem mot en fredeligere og bedre verden.
Oversettelse, understreking og kommentarer av Terje Valen, mandag 8. november 2021.
[i] Amal A. Wahab (ANALYSE), Sudanere klarte å skape et sivilt samfunnsalternativ, men ble ofre for skittent spill – Erkefiender gikk sammen, Klassekampen, lørdag 30. oktober 2021, sidene 32-33.
[ii] Se for eksempel https://www.tvalen.no/2021/06/23/slutten-pa-den-columbiske-epoken/
[iii] https://no.wikipedia.org/wiki/Abiy_Ahmed
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Terje Valen.
Propaganda og informasjonskrig i relasjonen mellom Russland og Vesten, møterapport
Av Lars Birkelund - 9. november 2021
https://steigan.no/2021/11/propaganda-og-informasjonskrig-i-relasjonen-mellom-russland-og-vesten-moterapport/
I hvilken grad er norske universiteter uavhengige av norske myndigheters politikk? Eller: i hvilken grad er det mulig å være uavhengig av de man er avhengig av?
Det har jeg tatt opp i blant annet denne artikkelen, Akademia indoktrinerer om Syria. Da, i november 2018, var det Universitetet i Oslo som innbød til et arrangement med tittelen «What can peace in Syria look like», eller «hvordan vil en mulig fred i Syria se ut», på godt norsk (hvorfor bruker Universitet i Oslo en engelsk tittel på sitt arrangement?). Bak det åpne spørsmålet skjulte det seg en alt annen enn åpen forutsetning: at det ikke er mulig å se for seg fred i Syria så lenge Assad er president. En forutsetning som lett lar seg forene med norske myndigheters politikk overfor Syria, som i alle fall da var at Assad måtte «fases ut».
Fredag 5. november i år avholdt Universitet i Sør Øst Norge et arrangement på Litteraturhuset i Oslo med tittelen Propaganda og informasjonskrig i relasjonen mellom Russland og Vesten med undertittelen Seminar på Litteraturhuset i Oslo i regi av USNs forskergruppe for politisk kultur.
Arrangementet var godt besøkt, med kun en håndfull ledige plasser. Slagsiden var av samme type som ovenfor, men på langt nær så kraftig. Innleder og moderator for debatten, Kai Østberg, gjorde etter min mening en god jobb som moderator, passelig streng og rettferdig. Men innledningen hans hadde en svak slagside i antirussisk retning, etter min mening. Jeg må riktignok ta et forbehold, da jeg kom litt for seint, slik at jeg ikke hørte hele innledningen hans.
Førsteamanuensis David Isaksen fulgte opp med et halvtimes foredrag under tittelen Propaganda og informasjonskrig. Begrepsavklaring og historisk perspektiv. Tittelen legger altså opp til en nøytral og objektiv redegjørelse av historie og begreper og foredraget levde etter min mening opp til det inntil Isaksen kom med eksempler på det han mener er propaganda. Da ble det tydelig at det var russiske RT han skulle ta, sjøl om han også så vidt nevnte CNN og Fox. Hvorfor valgte han å «ta» akkurat RT? Hvorfor ikke NRK, TV 2 eller Aftenposten?
Isaksen ga kanskje svaret sjøl da han sa at det er visse typer propaganda som er vanskelig å oppdage. Han har derfor, etter alt å dømme, ikke oppdaget at også ledende norske medier driver med propaganda. Derfor tror han sannsynligvis at det er sant at Russland prøvde å drepe Navalny, at statskuppet i Ukraina i 2014 var en revolusjon, at Assad bruker kjemiske våpen osv. Det at han valgte RT kan også ha vært et taktisk trekk. For hvis han hadde valgt å ta et av de nevnte norske mediene på samme måte hadde det blitt et rabalder som kunne ha satt hans karriere på spill.
Glenn Diesen og Aage Borchgrevinks foredrag utgjorde de egentlige motpolene i arrangementet. Ja, deres disputt den siste tiden syntes å ha vært årsaken til arrangementet. Diesen er professor ved USN og har i det siste fått mye kritikk av blant annet Helsingforskomiteens Borchgrevink fordi han har stilt opp på RT med artikler og intervjuer som har blitt oppfattet som for ukritiske og positive overfor Russland. Diesen ble også beskyldt for å lyve.
Julie Wilhelmsen (NUPI) representerte med sitt foredrag «den gyldne middelvei». Hun er bortimot den eneste av sitt slag man kan se på norske TV-skjermer. Nyansert, nøktern og realistisk som hun er kan hun med fordel erstatte de fleste andre «Russland-ekspertene» man ser på norske TV-skjermer, da NRK og TV 2 ellers har en kraftig antirussisk tendens med sin stadige gjenbruk av folk fra Helsingforskomiteen og sånne som Iver B Neumann og Øystein Bogen.
Alt i alt hadde jeg gjerne sett flere slike arrangementer og takker særlig Østberg, da han skal ha vært initiativtager. Gledelig var det også at såpass mange av mine meningsfeller møtte opp, blant annet for å forsvare Diesen. Borchgrevink/Helsingforskomiteen er ikke vant til å få motstand, de er vant til å bli mottatt nærmest på røde løpere av NRK og andre, som nøytral og objektiv ekspertise, uten å få kritiske spørsmål. Men motstand fikk de 5. november. Denne gangen var det «vi», NATO-motstanderne, som dominerte debatten. Det kan være nok til Borchgrevink og lignende ikke tør å stille opp på tilsvarende betingelser en annen gang.
Ps. Siden det som oftest er vanskelig å si sikkert hva som er den nøyaktige hensikten med å si eller publisere noe (framfor noe annet) bruker jeg her og vanligvis ellers en vid definisjon av begrepet propaganda, der jeg legger til grunn virkningen av det som sies, noe som ofte er lettere å slå fast. Så hvis noe som sies etter min mening har en propagandistisk virkning kaller jeg det ofte propaganda, sjøl om jeg ikke kan vite hensikten med å si det.
Ivar Dale fra Helsingforskomiteen var forresten til stede blant publikum og kom med en kommentar som jeg ikke husker den nøyaktige ordlyden av. Men den gikk ut på noe sånt som at han hater eller forakter Putin. Hva som var hensikten hans med å si det vet jeg naturligvis ikke. Men det viser i alle fall at sterke følelser er involvert i komiteen. Det ble gjort opptak, så det bør være mulig å få avklart nøyaktig hva han sa. Ds.