Nyhetsbrev steigan 09.10.2021
Dagens overskrifter:
Så overraskende! CIA-finansiert journalist og russisk regimekritiker fikk Nobels fredspris
Høy dødelighet i de ledende vaksinelandene
Kan det bli krig mellom USA og Kina om Taiwan?
Konspirasjonsteori eller planlagt, energipolitisk utvikling?
Sjølprodusert energikrise i Baltikum
Utvikling av omgrep og rett forståing av verda
Stans byråkratene – de ofrer vår eldgamle reinsdyrstamme for egen nattesøvn!
Så overraskende! CIA-finansiert journalist og russisk regimekritiker fikk Nobels fredspris
Av Pål Steigan - 9. oktober 2021
https://steigan.no/2021/10/sa-overraskende-cia-finansiert-journalist-og-russisk-regimekritiker-fikk-nobels-fredspris/
Maria Ressa og Dmitrij Muratov får Nobels fredspris for 2021
Den filippinske journalisten Maria Ressa og den russiske redaktøren Dmitrij Muratov får fredsprisen for sin kamp for ytringsfrihet, kunngjorde nobelkomiteens leder Berit Reiss-Andersen fredag.
Jonas Gahr Støre sier at han nominerte Maria Ressa, og tilføyer:
– Dette er svært, svær gledelig. Dette er to individer med et ekstremt mot. Med fare for eget liv gjør de arbeid som er svært viktig for demokratiet. Ressas stemme bærer også langt forbi Filippinene, uttalte Støre.
Erna Solberg sier til NRK:
– Denne prisen er en støtteerklæring til journalister og pressefolk i hele verden. Mange av dem gjør et arbeid med fare for eget liv.
Nok en absurd fredspris
De to kandidatene oppfyller ikke kravene i Alfred Nobels testamente, skriver Fredrik S. Heffermehl i en kommentar til redaksjonen:
Også årets fredspris ignorerer komiteen Nobels visjon om å fri verdens land fra våpen, krigere og krig.
Den i særklasse groveste og farligste trussel mot pressefriheten i dag er USAs massive forfølgelse av
Julian Assange, som hevn for at han for 12 år siden foret verdenspressen med dokumentasjon om
USAs krigsforbrytelser i Irak. Helt i tråd med sin årelange lojalitet mot USA og NATO snarere enn Nobel,
velger Nobelkomiteen igjen å rette skytset mot Russland.
Det kan ikke være tvil om at Heffermehl har rett. Denne prisen er først og fremst en pris mot Russland. Han har også rett i at dersom det er noen som har lidd for pressefriheten i en helt annen skala enn årets kandidater, og da tenker vi i første rekke på Julian Assange. En pris til ham, kunne ha vært det som kunne redde ham fra å dø i fengsel. Men han avslørte USA krigsforbrytelser, og da teller det ikke i Nobelkomiteen.
På ei slik kort liste står også Chelsea Manning og Edward Snowden, men det er utenkelig at Nobelkomiteen skulle gi noen pris til disse heltene i pressefrihetens og ytringsfrihetens tjeneste.
I Assange sin sak står grunnleggende rettigheter til presse- og ytringsfrihet på spill, dette skriver Proffessor Emeritus Rune Ottosen i artikkelen Når skal vi forstå alvoret? Nylig avslørte Yahoo News at USA hadde lagt henrettelsesplaner for Julian Assange mens han satt i Ecuadors ambassade i London. Til Klassekampen utrykket den erfarne journalisten skuffelse over den manglende medieoppmerksomheten om denne sjokkerende avsløringen og sa til avisa:
At CIA driver med utenomrettslige henrettelser, er jo gammelt nytt. Men å vurdere å drepe en publisist som har publisert såpass tunge avsløringer mot dem, er ekstra alvorlig. For oss som har fulgt saken, er det ikke overraskende at hevnmotivet er tungt inne: USA vil statuere et eksempel. Og det er den alvorligste konsekvensen: at det vil skape en utrygg situasjon for alle som vurderer å komme med avsløringer som rammer makta i et land som USA. Hvordan skal journalister, også i andre land, våge å gjøre dette hvis de risikerer å bli utlevert til USA? Kritisk journalistikk er under press i flere land, også i Europa.
Les: CIA hadde planer om å kidnappe eller drepe Julian Assange
Pris til CIA-finansiert journalist
Maria Ressa er blitt finansiert opp og støttet i årevis av CIA-fronten National Endowment for Democracy (NED). De gjør ikke noen hemmelihet av sin støtte til Ressa, som man kan se på deres panegyriske omtale av henne. Vi har sett på hvem denne Maria Ressa er:
Eliteutdanning
Maria Ressa, født i 1963 i Manila, flyttet til USA da hun var ti år gammel. Moren giftet seg på nytt med en italiensk-amerikansk mann som adopterte Maria, og hun tok hans etternavn. Maria fullførte videregående skole i New Jersey, og så begynte hun å studere på elite universitetet Princeton. Der studerte hun molekylærbiologi og teater. Hun fullførte en bachelorgrad i engelsk med cum laude. Derette fikk hun et Fulbrightstipend og dro tilbake til Filippinene for å studere politisk teater. Det var på denne tiden hennes politiske engasjement startet. (Wikipedia)
Eget produksjonsselskap og jobb for CNN
På Filippinene startet hun Probe Productions, et produksjonsselskap som lagde ukentlige tv-programmer og dokumentarer om Filippinene. Hun var ansvarlig produsent for en statseid TV-kanal hvor hun i følge CNN var en av pionerene innen filippinsk gravejournalistikk.
Maria Ressa ble ansatt av CNN i 1988. Hun var CNNs byråsjef for Jakarta og Manila. Der intervjuet hun flere asiatiske toppolitikere og dekket valg, krig og naturkatastrofer i Sør-Øst Asia.
Undervisning og forfatterskap
Ressa har undervist i massekommunikasjon og politikk på Filippinene og hatt seminarer i presse og politikk for hennes alma mater Princeton.
I Seeds of Terrorskriver hun om Al-Qaeda i Sør-Øst Asia og terroristenes tilknytning til Filippinene. I From Bin Laden to Facebook skriver hun om terrorisenes bruk av sosiale medier til å kommunisere med hverandre.
Rappler ble grunnlagt av overklassen på Filippinene
Rapplers egen artikkel om hvordan de ble startet viser at det er så langt fra et uavhengig grasrotprosjekt som man kommer. Grunnleggerne har utdanning fra Harvard, Yale, Princeton og London School of Economics. De er folk med ledererfaring fra de største filippinske mediene, og fra internasjonale mediekonsern som Disney, Warnerbros og Universal. De er mediamoguler, bankmenn og internettentreprenører.
Finansiering fra Omidyar Group og National Endowment for Democracy
Pierre Omidyar grunnla ebay i 2004 og er filantrop. Han finansierte oppstarten av Glen Greenwalds The Intercept i 2014. I 2015 investerte han i Rapplers Holding Corporation:
«In 2015, it announced that philanthropic investment firm Omidyar Network and international investment firm North Base Media has poured in money for the digital media outlet.
Omidyar Network is founded by eBay founder Pierre Omidyar. According to its website, it invests in “entrepreneurs who share (their commitment to advance) social good.” The firm has investments in education, emerging technology, financial inclusion and property rights, as well as government and citizen engagement.»
I 2020 fikk Rappler 180.000 dollar fra National Endowment for Democracy med følgende begrunnelse:
To strengthen awareness and understanding of disinformation and mobilize multisectoral efforts to address its impact on democracy. The organization will focus on capturing data on the disinformation ecosystem to facilitate research on how disinformation spreads online and how this dynamic affects democracy in the Philippines and around the world. It will also support awareness and education efforts that seek to broaden public understanding of disinformation.
I 2018 og 2019 fikk de 142.000 dollar fra NED.
NED skriver:
Ressa co-founded Rappler, a digital outlet for investigative journalism supported by the National Endowment for Democracy (NED), that has exposed high-level corruption and the deaths resulting from the Duterte government’s controversial antidrug campaign.
Rappler er tilknyttet Poynter Institute og Facebooks faktasjekkernettverk
I oktober 2017 fikk Rappler og Vera Files medlemskap i Poynter Institutes International Fact-Checking Network og kort tid etter ble de invitert til Facebooks verdensomspennende faktasjekkernettverk:
Maria A. Ressa, CEO and Executive Editor, Rappler Inc. Explained, “A shared version of reality is critical to any functioning democracy. Exposing lies and the networks which share them is a first step in strengthening civic engagement. It’s what journalists do, and we’re happy to work with Facebook to help create a safe and sane public space for critical thinking and debate.”
Maria Ressas priser og utmerkelser (Wikipedia).
Høy dødelighet i de ledende vaksinelandene
Av red. PSt - 9. oktober 2021
https://steigan.no/2021/10/hoy-dodelighet-i-de-ledende-vaksinelandene/
Kreftforskeren og kirurgen Gérard Delépine oppsummerer her:
Økt dødelighet i Gibraltar, forkjemper for Astra Zeneca -injeksjoner
Gibraltar (34 000 innbyggere) startet vaksinasjon i desember 2020 da helsemyndighetene bare bare hadde ei liste på 1040 bekreftede tilfeller og 5 dødsfall som tilskrives covid19 i dette området. Etter en meget omfattende vaksinasjonsblitz, som oppnådde 115% dekning (vaksinasjon ble utvidet til mange spanske besøkende), økte antallet nye infeksjoner fem ganger (til 5314) og antall dødsfall 19 ganger. Antall dødsfall økte 19 ganger til 97, dvs. 2853 dødsfall per million innbyggere, som er en av de europeiske dødelighetstallene. Men de som er ansvarlige for vaksinasjonen nekter enhver årsakssammenheng uten å foreslå noen annen sannsynlig forklaring. Og etter noen måneders ro kom epidemien tilbake igjen og bekreftet at 115% vaksinasjonsdekning ikke beskytter mot sykdommen.
Malta
84% vaksinedekning, men like ineffektivt Malta er en av de europeiske forkjemperne for pseudo-vaksiner: på denne øya med 500 000 innbyggere har nesten 800 000 doser blitt administrert, noe som sikrer en vaksinedekning på nesten 84% med en forsinkelse på omtrent 6 måneder. Men siden begynnelsen av juli 2021 har epidemien startet igjen og de alvorlige (dødelige) formene øker, noe som tvinger myndighetene til å innse at vaksinasjon ikke beskytter befolkningen og man innfører restriksjoner. Også her viser epidemiens tilbakefall når det gjelder tilfeller og dødelighet at en høy vaksinasjonsrate ikke beskytter befolkningen.
Island
På Island tror folk ikke lenger på flokkimmunitet. I dette lille landet med 360 000 innbyggere er mer enn 80% primo-vaksinert og 75% har en fullstendig vaksinasjonssyklus. Men i midten av juli 2021 hadde nye daglige infeksjoner steget fra omtrent 10 til omtrent 120, før de stabiliserte seg med en hastighet høyere enn pre-vaksinasjonsperioden. Denne plutselige gjenoppblomstringa overbeviste sjefsepidemiologen om at det er umulig å oppnå kollektiv immunitet gjennom vaksinasjon. «Det er en myte,» erklærte han offentlig.
Belgia
Tilbakefall av sykdommen til tross for vaksinasjon. Covid-19-vaksiner fører til nye infeksjoner og dødelighet: Bevisene er overveldende I Belgia er nesten 75% av befolkningen primo-vaksinert. Og 65% av befolkningen er fullvaksinerte. Siden slutten av juni 2021 har imidlertid antallet nye daglige infeksjoner steget fra mindre enn 500 til nesten 2000. Som RTBF erkjenner, er dagens vaksinasjon langt i fra tilstrekkelig for å beskytte befolkningen.
Singapore
Singapore forlater håpet om «Zero Covid» gjennom vaksiner Dette lille landet er også sterkt vaksinert, og nesten 80% av befolkningen har mottatt minst en dose. Men siden 20. august 2021 har den måtte stå overfor en eksponentiell gjenopptakelse av epidemien med en økning av tilfellene fra omtrent ti i juni til mer enn 150 i slutten av juli og 1246 tilfeller 24. september. Denne ukontrollerte gjentakelsen av sykdommen til tross for vaksinasjon har ført til at strategien om å utrydde viruset er oppgitt for en modell om «å leve med viruset» ved å prøve å behandle sykdommen «som influensa».
Storbritannia
En bekymringsfull økning i infeksjoner Storbritannia er Europamester for Astra Zeneca-vaksinasjon, med mer enn 70% av befolkningen vaksinert for første gang, og 59% fullvaksinerte. Denne høye vaksinasjonshastigheten forhindret ikke en eksplosjon av tilfeller i begynnelsen av sommeren, med opptil 60 000 nye tilfeller per dag i midten av juli. Overfor denne betydelige gjenopptakelsen av epidemien til tross for vaksinasjon, erkjente Andrew Pollard, representant for Oxford Vaccine Group, for parlamentet: «kollektiv immunitet gjennom vaksinasjon er en myte».
Israel: åpenbar katastrofe
Israel, forkjemper for Pfizer -injeksjonen, en gang framstilt som et eksempel på effektivitet, blir nå sterkt minnet om virkeligheten og er nå modellen for vaksinesvikt. 70% av befolkningen er vaksinert, og nesten 90% av de som er i fare er fullvaksinerte. Men epidemien har kommet sterkere enn noen gang siden slutten av juni, og mer enn 11 000 nye tilfeller ble registrert på en dag (14. september 2021) som overgikk toppene som ble sett i januar 2021 under utbruddet etter de første Pfizer-injeksjonene med nesten 50%.
Kan det bli krig mellom USA og Kina om Taiwan?
Av Pål Steigan - 9. oktober 2021
https://steigan.no/2021/10/kan-det-bli-krig-mellom-usa-og-kina-om-taiwan/
Xi Jinping: – Gjenforening med Taiwan vil komme til å skje. USA: – Vi er rede til å forsvare Taiwan militært.
I begynnelsen av oktober 2021 gjennomførte Kinas flyvåpen store manøvre i luftrommet ved Taiwan. Hele 150 fly var involvert og det var en massiv kinesisk styrkedemonstrasjon. Manøvrene varte i fire dager.
I en tale i Folkets store hall i Beijing lovte Kinas president Xi Jinping 8. oktober 2021 at gjenforening med Taiwan «må bli gjennomført og vil definitiv bli gjennomført». Han sa at det kinesiske folket har en «strålende tradisjon» for å motsette seg separatisme. «Taiwans uavhengighetsseparatisme er den største hindringa for å oppnå gjenforening av hjemlandet, og den alvorligste skjulte faren for nasjonal fornying,» sa han på årsdagen for revolusjonen som styrtet det siste keiserlige dynastiet i 1911.
Aftenposten skrev 6. oktober at Taiwan frykter angrep fra Kina. Det iskalde forholdet kan få betydning for hele verden.
USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver Jake Sullivan er svært bekymret over situasjonen i Asia, og sier at USA er klar til å forsvare Taiwan, skriver ABC Nyheter:
USAs sikkerhetsrådgiver gir uttrykk for bekymring og slår fast at USA vil forsvare Taiwan – eller Republikken Kina, som landet offisielt heter – dersom det blir nødvendig.
– Vi kommer til å si ifra, både privat og offentlig, når vi ser slik aktivitet som forårsaker fundamental usikkerhet i området, sier USAs president Joe Bidens sikkerhetsrådgiver Jake Sullivan til BBC.
Sullivan blir spurt om USA er forberedt på å trå til militært.
– La meg gjøre det klart og tydelig. Vi kommer til å gjøre alt vi kan for å unngå at den dagen kommer, svarer han.
Er det overhengende fare for en krig mellom USA og Kina om Taiwan?
USA oppmuntrer taiwanesisk separatisme, og gjør militære forberedelser for å intervenere på Taiwan. Og samtidig er det ingen tvil om at Kina kommer til å innlemme øya med makt dersom de finner det nødvendig.
Men det betyr ikke at kursen er låst mot krig. De kinesiske flymanøvrene kan ikke oppfattes som et preludium til en miltær aksjon, en krig, for å innlemme øya i Folkerepublikken på kort sikt. Flyoperasjonene som var truende nok i seg sjøl, var antakelig mer ment som et signal til USA om at kostnadene ved en eventuell amerikanske intervensjon på Taiwan vil bli store. I tillegg kan manøvrene ha blitt gjennomført for å teste Taiwans beredskap. Men mest av alt var det nok et signal til Washington om at de bør ligge unna og ikke forsøke seg.
Kommentaren til Sullivan kan også leses som en innrømmelse fra USAs side av at signalene er mottatt og oppfattet. De må også oppfattes som klare signaler til Taipei om st Kinas mål om å gjeninnlemme Taiwan i Folkerepublikken ikke er tomme or. Som president Xi sa: «det må bli gjennomført, og det vil bli gjennomført».
Samtidig øker den militære spenninga mellom USA, Taiwan og Kina øker betraktelig. USA har gått til det uvanlige skrittet å sende to hangarskipsgrupper til Sørkinahavet. De er anført av USS Ronald Reagan, som er flaggskip i Carrier Strike Group 5 og USS Nimitz og dens Carrier Strike Group 11.I flåten til USS Ronald Reagan følger det med sju destroyere og tre kryssere, samt 90 fly og helikoptre. USS Nimitz har følge av to kryssere og ei gruppe destroyere. Det er dermed en formidabel flåte USA sender mot Kinas nære farvann. Skipene er naturligvis satt opp med atomvåpen og andre strategiske og taktiske våpen.
Kina vil foretrekke en fredelig gjenforening
Når det er sagt, er det ingen tvil om at Kina vil foretrekke en fredelig gjenforening. Taiwan er kinesisk land, og Kina ønsker ikke å ta over en ruin. Taiwan er et høyt utviklet land, teknologisk og økonomisk. Kian vil naturligvis foretrekke å ta over øya slik den er. Kina har da også lagt mye av grunnlaget for en fredelig gjenforening gjennom å la selskaper fra Taiwan etablere seg i stor stil på fastlandet. I aller første rekke gjelder det den teknologiske giganten Foxconn, som har 12 fabrikker på fastlandet. Foxconn produserer iPad, iPod, iPhone, Blackberry og hovedkort for Intel, og mye av dette gjøres nettopp i Kina. På denne måten håper Folkerepublikken ikke bare å utnytte taiwanesisk teknologi, men også knytte monopolborgerskapet på Taiwan tett til Folkerepublikken.
Kina har heller ikke glemt den mislykte grensekrigen mot Vietnam i 1979. Det var riktignok andre tider, og Kina var militært veldig mye svakere. Men erfaringa har gjort den kinesiske ledelsen skeptisk til militære eventyr.
Biden advarer mot opptrapping av konflikten
10. september har Xi og Biden en lang telefonsamtale. Den gikk for begge parter ut på å dempe farene for militær konflikt.
En høytstående embetsmann i Det hvite hus sa ifølge BBC at møtet kom i stand på forespørsel fra president Biden, som hadde blitt «irritert» av uvilje fra kinesiske tjenestemenn på lavere nivå til å holde materielle samtaler med sin administrasjon.
De to presidentene har også signalisert at det vil bli et virtuelt møte mellom dem innen utgangen av året.
Krigen kan komme, men neppe på kort sikt
Vår konklusjon er at det finnes en definitiv fare for krig mellom USA og Kina om Taiwan, men at det neppe vil skje med det første. Klarer Kina å overbevise Pentagon om at en amerikanske militæraksjon både ville bli svært kostbar og at USA ville risikere å tape, er det rimelig å anta at det fra USAs side ikke vil bli satt i gang noen krig nå. Men det kan likevel skje når som helst innen 2025. Etter det året er det u
Konspirasjonsteori eller planlagt, energipolitisk utvikling?
Av Odd Handegård - 9. oktober 2021
https://steigan.no/2021/10/konspirasjonsteori-eller-planlagt-energipolitisk-utvikling/
Av Odd Handegård.
Den galskapen som har utviklet seg i den norske energibransjen, startet på begynnelsen av 90-tallet med liberaliseringen av kraftsektoren: Kraftbedriftene fikk i prinsippet lov til å selge strømmen hvor de ville, ikke nødvendigvis bare lokalt i bestemte områder av Norge. Kraftnæringen ble deretter gradvis omorganisert: Den sentrale bransjeorganisasjonen ble delt. Statkraft og Statnett ble opprettet. De største kraftlagene ble aksjeselskaper. Vi fikk det nordiske kraftmarkedet Nord Pool (som etter hvert er integrert i EU).
Vi fikk en rekke nye kraftkabler med en kapasitet som kan eksportere vesentlig mer enn vårt kraftoverskudd (mer enn halvparten av vår vannkraft). Vår vannkraft er omdefinert fra å være et nødvendig og rimelig velferdsgode for folk flest, til å bli butikk, med kolossale strømpriser til alle. – Var dette en planlagt utvikling, eller var det uforutsette konsekvenser av energitiltak uten klare mål?
Kraftbransjen skulle altså tjene mer på strømmen, gjerne på bekostning av norske strømkunder. Alt sammen ble administrert fram parallelt med at super-kompetansen i næringen (ingeniørene), ble skiftet ut med «fagfolk» som bare tenker på penger, nemlig økonomene. Bransjen fikk i stor grad selv mulighet til å styre energipolitikken uten særlige politiske inngrep. Det norske folk ble rundlurt – alle politiske partier er medskyldige.
Og ikke minst: Utviklingen er blitt så meningsløs at bransje og myndigheter må ty til ytterst kraftige argumenter for å rettferdiggjøre galskapen: Alt kraftbransjen gjør, framstilles nå som nødvendige klimatiltak for å redde jorda fra å brenne opp. – De fleste norske klimatiltak er likevel, som kjent, omtrent uten betydning for det globale klimaet.
Den reorganiseringen jeg har beskrevet ovenfor, tas i dag som gitte forutsetninger i den energipolitiske debatten. I stedet for en debatt om de grunnleggende realitetene, blir det en debatt om oppdiktede eventyr: Norge er visstnok en klimaversting (men er i realiteten det motsatte). Norge må full-elektrifiseres (bare tull). Datasentre, batteri- og hydrogenproduksjon må på plass for å skaffe nye arbeidsplasser vi egentlig ikke trenger fordi virksomheten i Nordsjøen åpenbart vil bli opprettholdt i mange ti-år framover.
Dagens energipolitikk fører, som vi ser, til underskudd på kraft i Norge. Årets underskudd er trolig bare begynnelsen. Underskuddet kan dekkes enten ved at Norge importerer «elektrisitet» lagd av kull, pellets og gass fra EU, eller ved at Norge bygger ut vesentlig mer vindkraft i Norge. Ettersom energipolitikken angivelig skal bidra til å redusere CO2-utslippene, er import av «fossil elektrisitet» fra EU, egentlig uakseptabelt. Og utbygging av vindkraft i Norge, har de siste årene mistet all tidligere folkelig støtte og popularitet i landet.
Derfor har vindkraftvandalene «forbedret» argumentene sine: Løsningen er bl.a. blitt et betydelig, permanent kraftunderskudd i Norge i kombinasjon med statsstøtte til vindkraftutbygging. Dette er nå de to viktigste og kyniske tiltakene som skal overbevise det norske folk om at det er nødvendig med 10.000 nye vindturbiner før 2030, og en flerdobling av strømprisen til norsk industri og norske husstander.
Jeg stilte spørsmålet i headingen. Er denne beskrivelsen en konspirasjonsteori eller er den resultatet av rasjonell planlegging? Det spiller trolig ingen rolle hva man tror her – den er sann uansett.
Sjølprodusert energikrise i Baltikum
Av skribent - 9. oktober 2021
https://steigan.no/2021/10/sjolprodusert-energikrise-i-baltikum/
De underjordiske lagertankene i Inčukalns er det største gassanlegget i Baltikum,
Litauen kan komme til å måtte vende seg til Hviterussland til vinteren fordi landet regner med å gå tomt for energi. Dette skriver den uavhengige geopolitiske analytikeren Paul Antonopoulos.
Av Paul Antonopoulos.
Selskapet som styrer Latvias overføringssystem, AS Conexus Baltic Grid Gas, advarer om at de underjordiske lagertankene i Inčukalns, som er det største i Baltikum, kan komme til å bli tomt halvveis gjennom fyringssesongen.
På bakgrunn av dette kan de baltiske statene komme til å måtte søke alternative leveranser av energi gjennom vinteren, mest sannsynlig i Russland eller Hviterussland.
Lederen for Conexus Corporate Strategy division, Jānis Eisaks, sier: “Hvis vi antar at den kommende vinteren blir som den forrige og gitt ririskoen for høyere priser og store prisforskjeller, kan det bety at Inčukalns vil være tømt i januar.
Etter Sovjetunionens sammenbrudd er det den russiske energigiganten Gazprom som overtok en tredel av aksjene i Inčukalns, og selskapet har vært interesser i å holde på den posisjonen.
Men i fjor ble den russiske delen tatt over slik at Lavia kunne komme på linje med EUs tredje energipakke. En del av Gazproms aksjer ble kjøpt av det latviske energiselskapet Augstsprieguma tīkls. Dette selskapet skaffet seg også aksjer i anlegget fra Uniper og Itera Latvija og tok dermed fullstendig kontroll over Conexus Baltic Grid. På den måten ble de godkjent av Latvias kommisjon for offentlig infrastruktur, og Gazprom ble holdt helt utenfor, direkte og indirekte.
Faren for at gassen i Inčiukalnis kan bli tømt for tidlig minner om en tilsvarende situasjon i 2018, men da ble krisa ikke utløst av gassmangel, men av manglende lagerkapasitet.
Krisa skyldes ikke noen ondskapsfulle handlinger fra Russland, men at EU sjøl, på grunn av press fra USA. Har somlet med å legge til rette for Nord Stream 2 gassledningen. Dette har forsinket ferdigstillelsen av rørledninga, som igjen har utsatt leveransene. Dette er uhyre kritisk for Baltikum der den kalde sesongen kan vare til langt ut i april.
Dette har skapt gunstige vilkår for spekulantene som nå ser muligheten til å skaffe seg en kjapp profitt ved aktivt å trekke ut gass fra lagrene i Inčukalns. For eksempel er det overført ekstremt mye gass til nabolandet Litauen. Dette svarer til 2,4 TWh på bare tre måneder, noe som er en historisk rekord.
Gasslagrene i Inčukalns ble tømt også i sesongen 2020–2021. Etter det har ikke gassprisene falt, men tvert om økt.
Uldis Bariss, som er styreleder i Conexus sier at på grunn av disse faktorene er energimarkedet svært ustabilt i år.
I Litauen holder gassforbruket seg oppe, men deres leveranser til andre land synker. Fra januar til juni ble gassleveransene til Latvia redusert til 0,6 /Wh, som er 78% mindre enn i fjor.
Nemunas Biknius, som er sjef for Littauens Amber Grid, sier at europeisk industri på grunn av stigende utslippsavgifter knyttet til forsøket på å erstatte naturgass og kull med mindre forurensende energi, er ikke infrastrukturen for gass i sin beste form.
Conexus frykter at lagrene vil være tomme i januar 2022, med unntak av en liten strategisk reserve.
Og med ustabile priser er faren store for å gå på gigantiske tap. Man frykter at gass som er kjøpt på spotmarkedet nå vil ha tapt 30% av prisen.
I denne situasjonen har ikke de baltiske statene noe valg, de må prøve å finne alternative leverandører, slik Latvia måtte gjøre sist vinter da de måtte importere 473,4 GWh i elektrisk strøm fra Russland.
Fordelinga av elektrisitet i den baltiske energiringen blir hindret av Litauens Litgrid som satte et tak på importen av gass fra Hviterussland.
Dette skapte massiv misnøye i Latvia og Estland, ikke minst fordi Litauen også kommer til å opprettholde sin boikott av det hviterussiske atomkraftanlegget BelNPP.
Latvia beskrev denne boikotten som grunnløs, og gjorde det klart at de ville anke til EU-kommisjonen. Om denne anken vil føre fram er en annen sak. Litauen vil sikkert hevde at deres aksjoner er i tråd med EUs «grønne skifte», og da kan de hende at byråkratene i Brussel vil lytte til dem og heller la folk i Estland og Latvia fryse seg gjennom vinteren. Dette er sånt folk dør av, så det kan bli veldig stygt gjennom vinteren.
Kommentar: Enda et utslag av EUs totalt mislykte energipolitikk
Dette er nok en bombe under arken for EU, som nok en gang viser seg som et hodeløst energiregime uten bakkekontakt, men med .orden på de moteriktige frasene.
Se også
Energy Crisis In Europe: Destroying Economy To Damn Russia
Utvikling av omgrep og rett forståing av verda
Av Terje Valen - 9. oktober 2021
https://steigan.no/2021/10/utvikling-av-omgrep-og-rett-forstaing-av-verda/
Columbisme, nazisme og Syria
Av Terje Valen.
Vi lagar omgrep for å forstå og fortelje om tinga og prosessane i verda. Vi kan lage omgrepa meir eller mindre systematisk, men i alle tilfelle går det føre seg slik at vi sansar mest mogleg om ein ting eller ein prosess slik dei går føre seg inne i ein heilskap av andre ting og prosessar. Berre med omfattande kunnskap om alle sider ved tinga og prosessane og deira utviklingshistorie i samband med resten av verda (universet) er det mogeleg å gå vidare i prosessen med å skape omgrepa våre om dei. Fordi vårt eige utgangspunkt i verda er avgrensa må vi og ta reie på mest mogleg av det som det kollektivet vi lever i, menneskeslekta, erfarer og har erfart, slik dette er nedteikna og brakt vidare i form av samtalar, fortellingar og representasjonar i bøker og andre lagringsmedia.
Når vi har samla alt vi kan av informasjon er neste trinn å trekke frå dei trekka ved tinga og prosessane som skjuler den vesentlege grunnen til å tinga og prosessane er/utviklar seg slik dei gjer. Det kallar vi ein abstraksjonsprosess. Gjennom den kjem vi fram til det vesentlege ved tinga og prosessane som forklarar kvifor dei er som dei er, kvifor dei har utvikla seg til dette og innan kva for rammer dei endrar seg og vil måtte utvikle seg vidare dersom omgjevnadene ikkje gjer det umogleg.[i] Men både dei indre menneskeskapte vilkåra og dei ytre vilkåra kan endre seg så mykje at denne utviklinga ikkje kan finne stad. For menneska kan det skje ved ein kjernefysisk krig eller ved at ein enorm asteroide treff jorda.
Så er det slik at viss du ikkje har nok kunnskap om noko, eller om du ser bort frå viktig kunnskap, så gjer du falske abstraksjonar, og framstiller saken feil. Men viss du har denne kunnskapen og skjuler han medvite når du framstiller saka, så lurer du folk. Eg meiner at dei abstraksjonane som vi nå stort sett får presentert når det gjeld menneskehistoria gjennom dei siste fem hundre åra, gjennom alle slags media, stort sett er falske abstraksjonar og skjuler det vesentlege og gjer det umogleg å forstå kva som eigentleg går føre seg. Dei er grunnleggande eurosentriske og tener til å sameine finanskapital og arbeidarklasse i dei columbiske sentralmaktene i kampen mot alle som vil bryte ut av dette systemet. Det gjer det umogeleg å utvikle ein korrekt politikk for frigjering av undertrykte nasjonar og menneske i verda. Meininga med omgrepet den columbiske epoken eller columbismen, er å komme nærare meir korrekte abstraksjonar og framstillingar av historia. Det gjer at vi blir betre til å ta rette standpunkt i politiske spørsmål slik at vi kan påverke historia i mest mogleg menneskeleg retning.
Omgrepet columbisme
Eg meiner at den verdskjende geografen, Halford Mackinder, var på rett spor, i høve utviklinga av verdshistoria, då han i 1904 kalla tida etter 1492, då Columbus kom til Amerikas, for den columbiske epoken i verdshistoria. Han hadde først og fremst i tankane at heile verda var «oppdaga» og faktisk tala delt mellom nokre «kvite» stormakter. Derfor tenkte han også at den columbiske epoken då var slutt. Men han nemnte ikkje ein annan kunnskap som vi har om denne epoken, nemleg dei metodane dei «kvite» stormaktene brukte for å legge resten av verda under seg og bruke han til eigen fordel.[ii]
Desse metodane begynte med Columbus andre reise, då han og broren sette i gang eit arbeid for røve så mykje rikdom ut av det området (Hispaniola) dei hadde «oppdaga», som dei kunne. Alt i alt førte det til at dei rundt 8 millionar opphavlege innbyggarar som var blitt «oppdaga» ikkje fans eit par generasjonar seinare. Denne folkemords-, røveri-, undertrykkings- og utbyttingspolitikken, eller holocaust-politikken, har sidan prega heile den columbiske epoken. Dei verste utslaga av denne politikken var i Amerikas og Australia, men det finnast tallause eksempel på dei også i Afrika og i Asia. Godt kjend er Belgisk Kongo til dømes. Eit av dei siste eksempla er USA sine sanksjonar mot Irak som drap 500 000 barn. Og same columbiske politikken fører til at det døyr eit barn av svolt og sjukdom kvart 5 sekund i verda og at rundt ein milliard menneske eksisterer under eller på kanten av det dei treng for å leve. USA og deira allierte sine økonomiske krig mot statar som dei ikkje har kontroll med slik at dei kan utbytte dei, i form av sanksjonar, er eit viktig bidrag til at dette skjer.
Nazisme og columbisme
Stephen Gowans, som har gjeve ut kanskje den beste boka om krigen i Syria,[iii] har skrive ei samanlikning mellom dei «kvite» maktene rundt Nord-Atlanteren si handsaming av dei områda dei etter kvart erobra, med Nazi-Tyskland si jødeutrydding – eller holocaust, og med det som skjer i Syria.
I Tyskland jobba Hitler og nazistane med å overtyde fleirtalstyskarane om at den marxistiske ideologien, som millionar av tyske arbeidarar støtta, var ein trojansk hest som jødane brukte for å kunne opprette politisk herredømme over den tyske majoriteten. Hitler hata marxistane fordi dei fremja solidaritet mellom arbeidarar over nasjonale grenser. Når marxistane hevda at arbeidarklassen ikkje har noko land og at arbeidarar i all land måtte sameine seg og at det fans ei grunnleggande antagonistisk motseiing mellom arbeidarklasse og borgarskap, så oppfatta Hitler det som ein styggedom mot den tanken han hadde kjær: at tyskarane var ein einskapleg, stor og mektig rase som naturen hadde bestemd skulle herske over mindre mektige nasjonar. «Berre med tysk einskap kunne den store draumen om tysk leiarskap, forrang og det å vere uunnverleg – for å låne ord som Washington bruker for å omtale sine eigne aspirasjonar for globalt hegemoni – bli oppnådd.»[iv]
Gowans gjennomgår så utviklinga av Hitler sitt syn på jødane ut frå det han skreiv i Mein Kampf. Frå å meine at dei berre var menneske med ein annan religion gjekk han etter kvart over til å tru at dei var ein annan rase. Det var først og fremst den sionistiske retninga som hevda at jødane var ein nasjon som overtydde han om at det var slik og dei var ein nasjon som var skild frå den tyske. Og i tillegg påstod han at den framande jødiske nasjon hadde begynt å underminere den tyske rasen innanfrå ved å spreie den internasjonalistiske og splittande marxistbasillen.[v] Jødar og jødedom blei så slått saman med marxismen, sosialdemokratiet og internasjonalismen. Samstundes påstod han at den internasjonale finansen også var jødane sitt verk, med sine aksjemarknader og sitt demokrati. Det var ikkje berre han som tenkte dette på denne tida. Det var fleire blant eliten i Europa som meinte at jødane stod bak kvar einaste revolusjon, medrekna den franske i 1789.
Ein typisk representant for denne eliten var fascistvenen, Winston Churchill. Han var ein varm forsvarar av den herskande klassen sine privilegia og det britiske imperiet si diktatoriske undertrykking av koloniane. Han roste Mussolini og gjorde det klart at sympatiane hans gjekk mykje sterkare til fascismens forsvar av klasse-, rase- og kjønnsdiskriminering, som passa han og hans klasse, enn til det bolsjevikiske prosjektet som gjekk inn for å fjerne diskrimineringa.
Etter ein visitt til Roma 1927 talte Churchill varmt om Mussolini si fascistiske rørsle. «For ein mann!» uttalte han med entusiasme. «Eg har tapt hjartet mitt … fascismen har gjort heile verda ei teneste.» Så la han til at viss eg hadde vore italienar «Er eg sikker på at eg hadde vore med (fascistane) heilt frå byrjinga av deira sigerrike kamp mot dei nederdrektige appetittane og lidenskapane til leninismen».[vi] Og han understreka også seinare, fire år etter at Hitler hadde komme til makta, kor lojaliteten hans låg, då han i det engelske Underhuset sa at «Eg vil ikkje late som eg ville ha vald kommunismen viss eg måtte velje mellom kommunisme og nazisme».[vii]
Nett som Hitler var Churchill ein rasist som trudde på at den kvite rasen var overlegen og hata medlemmer av «rasar» og nasjonar som den europeiske eliten såg på som mindreverdige. Han beskreiv indianarar som «eit ufyseleg folk med ein ufyseleg religion». Palestinarar var «ufyselege hordar som ikkje åt mykje anna enn kamelskit.»[viii] Han sa at «han trudde verkeleg ikkje at svarte folk var så dyktige og effektive som kvite» og at han hata «folk med skrå auge og sideflette.»[ix] Laurence James skreiv at då han var midt i tjueåra «Hadde Churchill absorbert det vanlege rasedogmet som peika ut den anglo-saksiske rasen som på eineståande vis er kvalifisert til å herske,»[x] noko som berre var forskjellig frå Hitler si tru når de gjeld nokre detaljar. Øydelegginga av ikkje-europearar i koloniane var akseptabelt, for ikkje å sei rett ut ønskjeleg, slik Churchill såg det, eit argument som Hitler og mange europearar, medrekna til og med nokre sosialdemokratiske gigantar, mellom dei, «reformsosialisten» Edvard Bernstein, ville applaudere. Churchill kremta om at det ikkje var gjort mykje gale mot «dei raude indianarane i Amerika eller dei svarte folka i Australia». Det var berre slik at «ein sterkare rase, ein rase av ein høgare grad, ein meir verdsvis rase» hadde « komme inn og tatt deira plass.»[xi] Dette var Hitler sin ideologi, men like mykje ideologien til den europeisk kolonialismen og dei mange forkjemparane for han. Fleire av dei er sett opp til og forsvart til denne dag, mens Hitler ikkje er det. Lawrence James, som altså har skrive ei bok om Churchill, håper at lesarane ikkje vil dømme han for hardt. Det er sjølvsagt utenkjeleg at vi skulle seie det same om Hitler.
I motsetnad til den vidt omtykte Churchill er Hitler rakka ned på fordi han gav den europeiske koloni-ideologien ein utilgjeveleg vri. Han vendte den mot Europa sjølv då han prøvde å bygge eit stort imperium i Europa i ein skala som dei imperia Amerika bygga gjennom kontinental ekspansjon og England bygga i det Fjerne Austen. Viss vi ser bort frå geografien der denne ideologien blei anvendt, så var ideane til Hitler dei same som dei ideane som hadde spora den europeiske delinga av verda i koloniar og interessesfærar. Karl Korsch, ein tysk emigrant og kommunist, skreiv i 1942 at «nazistane har heilt enkelt utvida dei metodane som hittil har vore reservert for innfødde eller ville som lever utanfor sivilisasjonen, til dei siviliserte europeiske folka.»[xii] Marxisten Aimé Césaire frå Martinique peika også på at nazismen heilt enkelt var eit uttrykk for den europeiske kolonialismen som blei vendt innetter.
« Folk er overraska, dei er indignerte. Dei seier:’ Kor rart! Men ikkje ta det så tungt – det er nazisme, det vil ta slutt»’ Og så ventar dei og håpar; og dei gøymer sanninga for seg sjølv, at det er barbarisme, den ytste barbarisme, krona på all barbarisme som summerer opp alle dei daglege barbarismane; at det er nazisme, ja, men at før dei var offera for han, så var dei medlauparane hans; at dei tolererte nazismen før han blei påført dei sjølve, at dei unnskylda han, lukka auga for han, legitimerte han, fordi han inntil då hadde blitt anvendt berre på ikkje-europeiske folk; at dei har kultivert den nazismen, at dei er ansvarlege for han, og at, før han overfløymde heile den vestlege sivilisasjonsbyggnaden i det blodraude vatnet sitt, fløymer ut, renn og dryp for kvar sprekk.»[xiii] Og Césaire legg til at det Vesten «ikkje kan tilgjeve Hitler for, er ikkje brotsverket sjølv, brotet mot menneskeheita, det er ikkje nedverdiga av mennesket i seg sjølve, men fordi det er eit brot mot den kvite mannen, at den den kvite mannen er blitt nedverdiga, og at Hitler anvendte ei europeiske prosedyrane som til då hadde vore reservert for arabarane, i Algerie, ‘cooliane’ i India og «niggarane» i Afrika.
For Churchill var indiarane i Fjerne Austen askyelege folk; for Hitler var slavarane i Europa like avskyelige. Churchill rettferdiggjorde utryddinga av dei opphavlege bebuarane i Amerika og Australia fordi dei blei erstatta av ein overlegen rase. Mens Hitler rettferdiggjorde sine planar for å slavebinde slavarane og utrydde jødane fordi dei var undermenneske som måtte gi rom for ein overlegen rase. Sven Lindquist forklarte samanhengen mellom nazi-metodane og den europeiske kolonialismen med ei litterær allusjon. «Det som vart gjort i hjarte av det svarte, blei tatt opp att i hjarte av Europa,»[xiv]
Eit viktig trekk ved columbismen i Tyskland og i Syria
For å angripe marxismen, som mange tyske arbeidarar støtta, slo Der Führer saman arbeidarklassen sin ideologi med judaismen, ei tru som dei fleste tyske arbeidarane ikkje kunne identifisere seg med fordi dei for det meste var romersk-katolske, lutheranar eller ateistar. Tanken var å diskreditere marxismen ved å framstille han som ein ideologi som var skapt av ein religiøs minoritet for å lure fleirtalet og vinne over det. Gowens går så vidare og forklarar korleis denne metoden også blir brukt krigen mot den syriske regjeringa.
Hovudtanken her er å lage ein myte om at ein minoritet prøver å dominere ein majoritet ved å fremje ein likskapsideologi som nektar for viktigheita av det skiljet som skil ut minoriteten. Derfor såg Hitler det slik at jødane prøvde å dominere ikkje-jødane ved å skape og fremje en marxistisk tankemåte som såg på språklege, etniske, religiøse og nasjonale forskjellar mellom arbeidarar som ei avsporing frå deira felles økonomiske interesser.
Når det gjeld situasjonen i Syria var USA mot Baath-folka sin panarabisme av same grunn som Hitler gjekk mot den marxistiske internasjonalismen: fordi målet for både panarabismen og marxismen var å bygge ein einskapsfront av undertrykte folk mot den felles fienden deira.
Hitler skreiv i Mein Kampf at han i åra 1913 og 1914 uttrykte den meininga … at problemet med å sikre framtida til den tyske nasjonen er problemet med korleis marxismen kan bli utrydda. Han sa at marxismen var det viktigaste problemet i Tyskland. Og han sa at sjølve grunnlaget for at nazipartiet eksisterte under hans leiing var å stanse den vellukka frammarsjen til marxistane. Hitler si oppgåve var å overtyde fleirtalet av tyskarane, der mange støtta marxismen for å slutte seg til det synet at Tyskland var ein overlegen nasjon som var tvinga til å utvide livsrommet sitt til ulempe for underlegne nasjonar – eller bli utrydda sjølve. Derfor aksepterte han det sionistiske synet at jødane var ein nasjon heller enn berre ein religiøs fellesskap. Deretter framstilte han det som i røynda var eit politisk skilje mellom to klasse-ideologiar, marxismen og ideologien til den tyske adelen og borgarskapet, som eit raseskilje der den jødiske «rasen» stod for arbeidarklassen sin ideologi og den tyske «rasen» stod for ideologien til junkerane (dei store jordeigarane) og dei tyske industrileiarane og finansfolka. Marxismen blei merka som ein «jødisk doktrine». Leiarane av sosialdemokratiet var jødar. Det blei hevda at jødane kontrollerte den sosialdemokratiske pressa. Den marxistiske internasjonalismen var skapt av Karl Marx. Den marxismen som blei praktisert i Russland blei kalla jøde-bolsjevisme. Marxismen var lik judaismen og judaismen til marxisme. Slik Hitler såg det kunne dei to bli sett på som to sider av same pengestykke.
Målet til Hitler med å sette marxismen lik judaismen av å få marxismen til å sjå ut for den tyske arbeidaren som noko framand, noko skapt av ein minoritet som ikkje passa medlemmer av noko anna – og heilt ut overlegent – nasjonen. Men der var også noko farleg ved dette som var skapt at dei jødiske hovuda, det var ikkje berre produktet av ein framand rase: marxismen var ein ny måte for lure tyske arbeidarar til underkasting under den jødiske «rasen». Hitler skreiv at marxismen prøver systematisk å levere verda inn i hendene til jødane.[xv]
Gowans, som her eigentleg har krigen i Syria som hovudsak, skriv at den same metoden blir brukt i og om Syria. Han meiner at det, i tillegg til USA, er fire ideologiske retningar som har spela dei største rollene under Wall Street sin krig mot dei syriske regjeringane både til Bashar al-Assad og faren hans, Hafez. To av desse oppstod då den arabiske verda møtte den europeiske kolonialismen. Det er den sekulære arabiske nasjonalismen og sunnipolitisk Islam til den Islamske brorskapen. Den første av disse ville sameine heile den arabiske nasjonen som var tilfeldig delt opp av dei europeiske kolonistane, og skape ein sjølvstendig sekulær arabisk stat. Denne retninga tok makta i Syria i 1963 etter at offiserar frå Baaths arabiske sosialistparti tok makta der. Dei ville ha ein stat som ikkje låg under dei columbiske okkupantane. Frå då av har denne staten og leiarane der vore sett på som ein fiende av dei columbiske statane. For USA sin aukande dominans var dei særleg farlege fordi dei ville sameine 400 millionar arabarar til ei sjølvstendig stat utanfor USA og dei andre columbiarane si rekkevidd. Dermed ville dei kontrollere verdas viktigaste oljefelt. Saman med andre, mellom anna søsterpartiet i Irak, kunne dei då utfordre heile hegemoniet til USA i Vest-Asia og Nord-Afrika og innføre programma til Baath-rørsla som var einskap, fridom og sosialisme. Den sosialismen det var snakk om var innretta på å fri arabarane frå utbyttinga til imperialistane og ha statleg styring av økonomien og velferd for folket.
USA sin aggresjon i området begynte tidleg. I slutten av april 1951 blei Mohammad Mossadegh vald til statsminister i Iran. Den 1. mai nasjonaliserte han det store Anglo-Iranian Oil Company. Då blei iransk olje straks boikotta av Vesten og leiinga i USA stansa Mossadeghs forsøk på å inngå avtalar med uavhengige oljeselskap. Iran miste mest alle inntekter frå oljen sin. Regjeringa i USA slo først ikkje heilt handa av det iranske styret, og gav dei litt hjelp for å dekke eit valutaunderskott. Men då Eisenhower blei president i USA i 1952 og John Foster Dulles blei utanriksminister og broren Allen Dulles sjef for CIA tok det berre 7 månader før Mossadegh blei styrta av eit kupp leia frå USA.[xvi] Dette har sidan kjenneteikna USA sin politikk i området. Alle som prøvde å komme ut or den columbiske interesse- og utbyttingssfæren har blitt møtt med aggressive mottiltak. Og Israel har vore brukt som eit amerikansk landliggande hangarskip i området for å sikre den columbiske dominansen. Då Baath-partiet kom til makta i Irak starta også USA ein tiårs lang kampanje med invasjonar og økonomisk krig for å stanse Iraks eksperiment med arabisk nasjonalisme, prosessen fekk namnet av-baathifisering. Og det er det same som har skjedd med Syria.
Den andre viktige ideologiske og politiske krafta i Syria, og fleire stader i dei arabiske landa, var det politiske Islam til den Muslimske brorskapen. Det utvikla seg også i motsetnad til den europeiske kolonialismen. Men dei ville redde arabarane frå vestleg (columbisk) dominans ved å bygge ein stat som bygga på einskap ut frå religion og ikkje frå språk. Dei ville ha ei vending attende til rein islam som var ei retning frå de første generasjonane etter Muhammed, kalla salaf. Av det kjem omgrepet salafistar. Dei såg på Baathpartiet sin sekulære stat, som ikkjereligiøs, og dermed såg dei på denne staten også som ein fiende og ikkje berre dei utanlandske imperialistane. Det har gjort at dei også innimellom har alliert seg med og vorte brukt av columbiarane mot den sekulære arabiske nasjonalismen, slik det nett skjedde i stort monn i Syria over fleire tiår. Brorskapen gjekk til væpna opprør mot den syriske staten fleire gonger, mellom anna i 1982 og det var også det som skjedde i 2011. Columbiarane i England og USA har heile tida pleia kontakt med dei. Brorskapen sine leiarar blei invitert til London i 2006 som del av ein «Nasjonal redningsfront» som organiserte ein konferanse som oppmoda til regimeendring i Syria. Og i 2007 var USA, som det heiter, fast om bord.[xvii] Då uroa begynte i 2011 i Syria hadde Brorskapen for lenge sidan fått pengar og våpen frå desse. Heilt frå først stund spela dei ei aktiv og væpna rolle i det som eigentleg var relativt avgrensa demonstrasjonar mot Assad-styret, utan større oppslutnad blant fleirtalet av det syriske folket. Alt dette er godt dokumentert av Gowans, mellom anna gjennom frigjorte dokument frå kongressen i USA.
I Syria er det to dominerande religiøse grupper, den største er sunniane og den minste er alawittane som er ei uortodoks shiagruppering. I Baathpartiet var det mange alawittar, men partiet sitt program var å skape ein sekulær syrisk stat der alle religiøse grupper samarbeider og Assadane sørga for at mange sunniar fekk leiande poster i deira stat, mellom anna i regjeringa og i militæret. Partiet sin politikk er nasjonalt sjølvstende for Syria og alle arabarar og statleg kontroll med økonomien og arbeid for mindre forskjellar og velferd for innbyggarane, noko som er til hinder for imperialistisk utbytting. Derfor må columbiarane kjempe for regimeendring der.
Hitler ønska at tyskarane skulle oppfatte marxistane som jødar, ikkje som leiarar av ei arbeidarklasserørsle mot herskarane i Tyskland. På same måte ønskjer Washington at sekulære arabiske nasjonalistar (Assad) skal bli oppfatta av sunnifleirtalet som alawittar og av Irak sin shiamajoritet som sunniar og ikkje som leiarar av ei panarabisk rørsle mot Vestens dominans. Og på denne måten teiknar både nazipropagandaen og den vestlege propagandaen frigjeringsideologiar som ideologiar for rase, religiøs og sekterisk dominans.
Den intelligente columbiske og amerikanske påverknadsagenten, Cecilie Hellestveit[xviii], gir sjølvsagt eit heilt anna bilete av saka i boka si Syria – En stor krig i en liten verden, Pax forlag, 2017. Her er hennar syn representert ved eit sitat frå Michael Ignatiev som står over første kapittel: «Both Irak and Syria are a fissile mixture of etnicities and religions thrown together after Versailles by departing French and British imperialists and only kept together by Baathist tyranny and violence.» (Både Irak og Syria er ei lettsplitteleg blanding av etniske grupper og religionar som berre blir halde saman av baathpartia sitt tyranni og vald.» Hellestveit bygger opp heile boka si på denne lettgjennomskodelege løgna for dei som kjenner historia. Difor er boka eit eurosentrisk columbisk makkverk og ein gedigen falsk abstraksjon.
Mitt poeng med denne artikkelen er å vise at vi treng omgrepet columbisme for forstå heile verdshistoria i dei siste vel 500 åra. Det er ein periode der kvite vestlege makter har herska over verda med dei mest gruelege middel, myrderiar, folkemord, røveriar, slavearbeid, den mest groteske utbytting osb. Nazismen er eit uttrykk for den columbiske metoden, men brukt innanfor den kvite fellesskapen. Det kan ikkje tilgjevast, men det gjer det mogleg for oss å forstå litt av det som har ramma resten av verda i denne perioden.
Dessutan set det mange ting rett perspektiv. Vi forstår då kvifor alle land, område, personar osb. som har kjempa og som kjempar for å halde seg utanfor eller komme ut av den øydeleggande columbiske sfæren, blir svartmala og kalla alle dei stygge orda vi kan finne på. Og vi skjøner at dei columbiske sanksjonane som USA går i spissen for og vasallane følgjer opp er typiske for heile perioden og at oppheving av desse og avvikling av columbismen er naudsynte vilkår for at verda skal kunne utvikle seg til ei leveleg stad. Og vi skjøner kvifor vi som høyrer til innanfor denne sfæren blir opplært til å hate og angripe alle som dei mordariske columbiske leiarane i USA ønskjer å kunne halde under hælen sin og å stø dei som er med på USA si side. Dette har også stort sett prega utdelinga av Nobels fredspris ganske lenge.
Terje Valen, torsdag 7. oktober 2021.
[i] Dette er forklart omfattande og nøye av til dømes Bertil Ollman i Dance of the Dialectic – Steps in Marx’s Method, (232 sider), 2003, særleg i kapittel 5 og av Lucien Sève i hans monumentale bok Penser avec Marx aujourd’hui (bind III) – «La philosophie»? (705 sider), 2014. For en kortversjon av denne, sjå https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Utviklingen%20av%20Marx%20dialektiske%20logikk%20ved%20arbeidet%20med%20Kapitalen.htm.
[ii] https://www.tvalen.no/2021/09/23/eit-anticolumbisk-blikk-pa-historia/
[iii] Stephen Gowans Washington’s Long War on Syria (278 sider), 2016. Boka er ei gullgruve for alle som vil forstå regimeendringa osb., ikkje berre i Syria, men allment sett. I innleiinga og oppsummeringa finn vi konsentrert myke av innhaldet som er handsama i detalj inne i boka. Det første kapittelet tar føre seg korleis dei arabiske frigjeringsrørslene, kalla arabisme, oppstod i motstand og kamp mot vestlege imperialistiske inntrengar, som England, Frankrike og USA. Det andre kapitlet tar opp heile den vestlege imperialismen sitt arbeid for regimeendring der det oppsto statar utenfor deira kontroll. Og korleis imperialistane, med USA i spissen har støtta seg på dei mest reaksjonære religiøse rørslene som dei islamittiske wabitane i Saudi-Arabia og sionistane i Israel for å kjempe ned fridomsrørslene blant arabarane. Dette starta på 1950-talet og har fortsett sidan mot alle som ikkje har bukka for USA med allierte. Det tredje kapitlet tar opp kva som prega opprøret i 2011 og dokumenterer at dette var særs godt førebudd av USA og England gjennom støtte til det islamske brorskapet som ville nedkjempe dei sekulære statane om området for å opprette rettruande islamsk-salafitiske stater og som derfor allierte seg med imperialistane for å nå dette målet. Kapittel fire avkreftar at det fans moderate opprørarar i Syria. Dei fredelege demonstrasjonane var svært små og hadde mest ikkje støtte blant fleirtalet i landet og opprøret blei frå første stund væpna og leia av den muslimske brorskapen. Og stønad frå USA med allierte i regionen begynte straks. Pengar og våpen fløyma inn. Det femte kapitlet omhandlar alliansane dei sekulære opprørsleiarane mot imperialismen hadde og dei imperialistiske statane og deira allierte sin kamp mot desse. Både Syria og Iran har til dømes grunnlover som understreker at dei er sjølvstendige statar som kjempar mot utanlandsk dominans. Medan wahabitane i Saudi-Arabia aldri har hatt denne haldninga, men tvert imot allierte seg med imperalistane for å fremje måla til dei despotiske herskarane sine. Dette siste blir omhandla i kapittal seks. Det sjuande kapitlet handlar om korleis imperialistane splittar for kunne herske i området. I den samanhengen som eg er mest oppteken av her er kapittel åtte svært viktig og interessant. Her går Gowan nemleg inn på det som eg kallar dei columbiske metodane og den columbiske ideologien. Han viser at desse, som blei brukt av dei kvite på dei farga over heile verda er lik dei som Hitler og nazistane brukte på dei kvite i Europa under 2. verdskrigen og samanliknar Hitler sitt syn på jødar og slavarar, med Churchill sitt syn på indianarer, afrikanarar og «folk med skeive auger». Dette er bjelken i auget på heile den reaksjonære retninga som set likskapsteikn mellom nazismen og alle dei som gjennom historia har kjempa for å halde seg utanfor columbisk dominans, medrekna Russland/Sovjet med Stalin og andre som dei eurosentriske columbiarane hatar. Så kjem kapittel ni der det blir dokumentert over all tvil at USA er eit plutokrati eller om du vil eit oligarki, og at det såkalla amerikanske demokratiet er eit skodespel. Så denne boka treng alle som vil forstå kva som skjer i verda og vite meir om kva columbisme i dag er.
[iv] Same bok, side 197-198.
[v] Etter mi meining legg Gowans litt for lite vekt på Hitler sitt raseri fordi marxistane gjennom si oppfatning av at nasjonen var splitta i samfunnsklassar med grunnleggande antagonistiske motsetningar seg imellom, hindra det einskaplege, jernharde folkelegemet som nazistane ville skape. Det er rett at Hitler også såg på den proletariske internasjonalismen som skadeleg, men den indre klassekampen var nok ein enno større fare for realiseringa av prosjektet hans som på overflata var at den ariske rase skulle herske i verda, men som i grunnen var at det tyske finansoligarkiet skulle gjere det. Når Gowans bruker omgrepet eliten, så er det i så måte ikkje heilt presist fordi det skjuler den reelle klassekarakteren til både nazismen og heile den columbismen som også nazismen er eit uttrykk for.
[vi] Same bok side 199 der Gowans viser til Michael Dickenson, «Winston Churchill: The Imperial Master», Counterpunch, 28. januar, 2015.
[vii] Same bok side 199 der Gowans viser til «The Churchill you didn’t know,» The Guardian, 28. november, 2002.
[viii] Same bok side 199 der Gowans viser til Gariakai Chengdu, «Winston Churchill: Britain’s ‘Greatest Briton’ let etter seg ein arv med global konflikt og brot mot menneska,» Global Reasearch, 23. januar, 2016.
[ix] Same bok side 199 der Gowans viser til Richard Toye. Churchill’s Empire: The World that Made Him and the World he Made. St. Martins Griffen, 2011.
[x] Same bok side 199 der Gowans viser til Lawrence James, Churchill and Empire: A Portrait of an Imperialist (Pegasus Books, 2015).
[xi] Same bok side 200 der Gowans viser til Gariakai Chengdu, «Winston Churchill: Britain’s ‘Greatest Briton’ let etter seg ein arv med global konflikt og brot mot menneska,» Global Reasearch, 23. januar, 2016.
[xii] Same bok side 200 der Gowans viser til David Olusoga og Caspar W. Erichsen, The Kaiser’s Holocaust: Germany’s Forgotten Genocide and the Colonial Roots of Nazism, Faber and Faber, 2010, side 329.
[xiii] Same bok side 200-2001 der Gowans viser til Aimé Césaire, Discourse on Colonialism (Monhly Review Press, 2000), 36.
[xiv] Same bok side 200-2001 der Gowans viser til Svend Lindquist, The Dead Do Not Die: Exterminate All Tje Brutes and Terra Nullius, The New Press, 2014, side 178.
[xv] Hitler sitt syn er stort sett teke frå Mein Kampf.
[xvi] Sjå David Horowitz, USA og den tredje verden – Søkelys på amerikansk utenrikspolitikk II, Pax forlag 1966, særlig side 71-74. Horowitz avsverga seinare det han hadde skrive i Free World Colossus som var tittelen på boka i USA, men boka står trygt på kjeldene sine som seinare er bekrefta i fleire andre verk.
[xvii] Sjå Christopher Davidson, Shadow Wars – The Secret Struggle for the Middle East, 2016, sidene 310-347. Ei interessant bok og tilhøva i heile området, sjølv om ho mangla rein del viktig dokumentasjon som Gowers har.
[xviii] Cecilie Hellestveit var då også tilsett i den kjende amerikanskNATOistisk tenketanken, Atlantic Council, då ho skreiv boka, og er ein høgt verdsett person av det norske «forsvaret» som stadig meir ligg direkte under amerikansk dominans og nokon vil påstå, kommando.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Terje Valen.
Stans byråkratene – de ofrer vår eldgamle reinsdyrstamme for egen nattesøvn!
Av leserinnlegg - 9. oktober 2021
https://steigan.no/2021/10/stans-byrakratene-de-ofrer-var-eldgamle-reinsdyrstamme-for-egen-nattesovn/
Av Adara Ryum og Henrik Høeg
«Den lange, lange sti over myrene og inn i skogene, hvem har tråkket opp den? Bukken, reinsbukken, den første som var her. Det var ingen sti før ham. Siden fulgte ett og annet dyr de svake spor over moer og myrer og gjorde dem tydeligere, og siden igjen begynte en og annen lapp å snuse opp og gå den når han skulle fra fjell til fjell for å se til reinsdyra sine. Slik ble stien til gjennom den store almenning, det herreløse land.»
Inspirert av Markens grøde, Knut Hamsun
Mennene kom gående mot nord. De var sultne på kjøttmat og eventyr, de som en gang etter forrige istid fulgte reinen hakk i hæl. Inn i karrig og goldt terreng, nærmest ulevelig for mennesker, førte det ville dyret jegeren med seg, stadig nordover. Reisen i dyrets spor var hård, men reinen var verdifull, den gav mat til sultne mager, skinn og gevir til klær- og redskaper. Når reinen så slo seg ned i fjellene i Sør-Norge, ble jegeren og hans familie værende her. Og siden den gang har vi levd som granner, reinen og mennesket.
Den norske villrein
I Norge har vi en villreinstamme som kan være opp til 12 000 år gammel. Den er eneste ville fjellreinstamme som består i Europa. Av den grunn har Norge et særskilt ansvar for å bevare reinen, og dermed å føre en politikk som ikke truer dens livsgrunnlag.
Villreinens behov for vidstrakte fjellvidder har stadig mer gått på bekostning av menneskers livsutfoldelse. Noen har likevel passet på reinen. Hverken turist eller utbygger har fått fare frem som de vil i dens revir, ei heller bonden med sin plog. Høyvinters har både fjøsfolk og friluftsglad lokalbefolkning fått streng påpakning – å forstyrre de vordende mødre har vært forbudt. Likeledes har den korte jaktsesongen vært nøye styrt, reinskort utdelt pålydende kjønn og alder, i den hensikt å forvalte og fremelske en sunn og levedyktig stamme, tilpasset det strie livsgrunnlaget på høyfjellet. Klarsynte politikere og fjellstyrer i landets villreinvald fortjener heder for at vår norske fjellheim fremdeles kan mette 25 000 vinterfôrede rein.
Proteiner på ville veier og myndigheter med blod på tann
Høsten 2017 tok grannefreden mellom folk og fe imidlertid brått slutt. På Lærdalsfjellet i Nordfjellene skulle villreinen plutselig fullstendig utryddes. Rubbel og bit ble skutt under den ordinære jakten. Det var ikke nok. I løpet av påfølgende vinter ble alle midler tatt i bruk for å skyte bukkeflokker i omkringliggende områder. Skudd falt fra helikopter, fra snøskuter i bevegelse, det ble skutt på måfå inn i flokker der drektige simler stod. Bygdefolket sto der i skjul og i sjokk, betraktet det hele med øyne og kameralinser. Det ble ikke lenger tatt hensyn til dyrevern og human jakt, ei heller hva den lokale jeger, ordfører eller fjellstyret måtte mene.
Massakren fant sted fordi reinsdyret på Lærdalsfjellet angivelig var infisert av skrantesyke. Den er en meget sjelden, men smittsom sykdom som forekommer hos hjortedyr. Skrantesyke skyldes feilfoldede proteiner, prioner, som entrer dyrekroppene gjennom munn eller nese. Prionene brytes ikke ned som andre proteiner, og vil derfor til slutt samle seg i dyrets indre organer. Entrer et substansielt antall prioner hjernen, utvikler dyret synlige tegn på sykdom, og dør innen få måneder.
På Lærdalsfjellet ble det i 2016 funnet én død simle med påstått dødsårsak skrantesyke. Om reinen døde av eller med skrantesyke er et åpent spørsmål. Hvorom allting er, førte hennes endelikt til den statlige utrykningen. Man fryktet at store deler av stammen i området var smittet, og en hel skarpskytterbataljon ble sendt ut i håp om å bekjempe spredning. Da siste kadaver var talt på Lærdalsfjellet, kunne man bokføre tre stusslige tilfeller skrantesyke. Alt i alt, per dags dato, er det funnet 19 tilfeller av klassisk skrantesyke i Norefjellene. Påfunnet var en åpenbar fiasko, en skandale i lys av våre folkerettslige forpliktelser til å ta vare på reinen. Men gjennom rikskringkastingen fikk de ansvarlige vinklet det hele som en suksess. Som vanlig.
Krigen mot skrantesyke ble nemlig legitimert med at det etter få år skulle «settes ut» en frisk villreinstamme i samme område. Det var således ikke et problem at smitteprognosene manglet hold i virkeligheten. Nå skriver vi 2021 og fjellet ligger brakt og ensomt. Det foreligger ingen konkrete planer om å sette ut friske dyr.
Etter operasjonen på Lærdalsfjellet, ble Hardangervidden saumfart etter skrantesyke. Tross manglende tegn på sykdom hos reinen der, smitte skulle man finne. Alle rein skutt under jakten ble testet. Ifjor fant man én enkelt bukk som fikk skrantesyke-testen til å slå positivt ut. Og dermed ble det offentlige skytterlaget kalt ut på ny.
Hardangervidden er Norges største villreinvald med 10 000 vinterfôrede reinsdyr. Delmålet for de kommende ukene er å ta livet av samtlige bukker i reproduktiv alder. Oppdages ett enkelt tilfelle av smitte blant disse, ligger det i kortene at Vidden skal renskes for reinsliv. Men også her kan man vel bare «sette ut» kjernesunne kåte reinsflokker fra omkringliggende områder.
Ønsketenkning og villreinens forunderlige verden
De som leverer lønnsslippen sin til Mattilsynet kan neppe ha noen innsikt i villreinens verden og livsgrunnlag. En løsning der hele stammer «skiftes ut» med nye virker jo god nok på papiret. Det er gjerne slik man sanerer sykdom hos husdyr. Åpenbare forskjeller mellom fjøs og høyfjell er imidlertid ikke tatt høyde for. Erfarne fjellfolk vil ane at forslaget er klekket ut av villfarne kontorister, eller også noen som farer med vikarierende argumenter.
At villreinen overlever i det karrige fjellet, skyldes ikke at den har tykk pels og liker frisk bris. Snarere skyldes det at kloke, årsmodne dyr viser vei til beiteplassene, som jo forflytter seg alt ettersom hvordan snø og vind former landskapet det enkelte vinterhalvår. At reinen overlever, skyldes at kloke koner i flokken vet om trygge og lune steder der førstegangsfødende kan kalve neste generasjon. Og ikke minst skyldes det flokkenes finstemte genetiske sammensetning, avlet frem gjennom årtusener, og tilpasset de ulike fjellområdene i Norge.
Å sette ut villrein i ukjent terreng har vært forsøkt før – flere ganger, flere steder. Resultatene burde fått tale for seg selv. Etter få år finnes ikke villrein i området. En sjelden gang fordi den har rømt annetsteds, som oftest fordi den har frosset og sultet i hjel. Når vinterstormene blåser som verst, går uerfarne dyr i villrede om hvor neste måltid er å finne. Å legitimere en hastenedslaktning av reinsdyrene i Nordfjellene og på Hardangervidden med at det kan «settes ut» friske dyr i områdene om få år, bare områdene er desinfisert, er uforsvarlig tøys.
Foruten et nådestøt for reinen, er vedtaket et overtramp mot de resterende skapninger i fjellet. I like stor grad som reinsdyret er tilpasset sitt revir, er alle høyfjellets beboere bundet til dets vaner gjennom årtusener. Livsgrunnlaget til parasitter, lav, rype og gaupe er uløselig knyttet til med reinens liv og rytme. Fjernes fjellets konge, om enn kun for noen få år, vil den hårfine balansen i høyfjellets flora og fauna forstyrres på det groveste. Som kineserne under Mao erfarte da de kategorisk utryddet spurver, får den enkelte arts død ringvirkninger for et helt rike. Det kalles økologi.
Så hvor er miljøaktivistene?
Svaret er at de famler i lavlandet, limt og lenket til betongklosser i hovedstaden, fjernt fra friluften de angivelig kjemper for. Mattilsynet trenger ikke bekymre seg for at miljøaktivister skal forpurre deres planer for reinen, eller i det hele tatt heve blikket til saker de faktisk kan gjøre noe med. Deres skrål bidrar kun til den allmenne menneskelige støy som får oss alle til å glemme hvor stille reinsflokker driver over viddene.
Hastverk – en trussel mot rettsstaten
Det virker nærliggende at Klima- og miljødepartementet skal ha en finger med i spillet når eldgamle stammers skjebne vektes. For ikke å nevne vår folkevalgte forsamling. Likeledes skulle man tro at irreversible avgjørelser om våre mest dyrebare kulturbærere måtte sendes innom Kulturledelsens bord. Klart nok krever demokratiet at dommer over hele arters fremtid settes ut på høring.
Liketil nærliggende må rettsstaten romme klageadgang for dem med rettslig klageinteresse, enn si gi dem mulighet til midlertidig forføyning inntil vedtaket er rettslig prøvet.
Den gang ei. Mattilsynet var alene om å fatte vedtaket, i forskrifts form. Mattilsynet er et kvasi-selvstendig organ underlagt Landbruks- og matdepartementet. I prinsippet setter man denne høsten nådestøtet i den største villreinstammen i Norge, uten høring, klageadgang eller demokratisk medbestemmelse, ei heller nevneverdig oppmerksomhet fra media.
Tilsynets byråkrater har vide fullmakter så lenge deres beslutninger overhodet angår landets matsikkerhet og dyrevelferd. Tilsynet kan over natten fatte vedtak i størrelsesorden «total utryddelse» av en art, så lenge disse hensyn kan ha noe som helst med saken å gjøre. På tross av hva en rekke selvstendige veterinærer, bønder, jegere, kommunestyrer og ikke minst miljødirektoratet anbefaler, turer Tilsynet frem som om dommedag var like om hjørnet.
Jo da, ting haster, men ting burde sjelden haste så mye at man ikke engang kan vurdere ulike handlingsvalg. Hastverk synes å være den nye normalen, og et trumfkort for å slippe unna brysomme demokratiske og rettsstatlige sikkerhetsventiler.
Det Europeiske Fellesskaps Almenning
Mattilsynet opplyser at hensikten med å slakte ned friske dyr har vært å «begrense spredning» av skrantesyke. En aktverdig målsetning, men man kan spørre seg hvilken spredning som fryktes mest. Det er ikke påvist fare for hverken jerv eller folk ved inntak av skrantesyk pølsemat. Det foreligger videre kun en hypotetisk fare for at syken kan smitte hjortedyr imellom, og et enda mer spekulativt scenario er at elendigheten farer over på husdyr som sau og geit. At smitten reinen imellom vil begrenses ved fullstendig nedslaktning er opplagt, men dø skulle den uansett.
Så hvorhen skal smitten begrenses da det ikke er den norske bonden, elgen, killingen eller viltstekgourmeten som skal vernes? At EUs landbrukslobby har en finger med i spillet er hevet over enhver tvil. Om Brüssels fulle og hele rolle kan man bare spekulere, all den tid beslutningene tas bak lukkede dører og uten demokratisk medvirkning.
Den store allmenning ingen eide, finnes ikke lenger.
Denne artikkelen ble først publisert i tidsskriftet Sivilisasjonen.