Nyhetsbrev steigan 08.10.2021
Dagens overskrifter:
Pfizer vil ha godkjennelse av vaksine til barn ned til fem år
Ei krise kommer aldri aleine:
Den polske forfatningsdomstolen: Polsk lov kan ha forrang over EUs lover
Skal vi forstå hele historien bak 22. juli, må vi snakke om multikulturalismen
Pandemiplanene som ble trukket ut av en skuff
Utløser vaksinene autoimmune reaksjoner?
Korrupsjon på norsk med bakteppe
Kjære Italia!
Pfizer vil ha godkjennelse av vaksine til barn ned til fem år
Av Ivar Austbø - 8. oktober 2021
https://steigan.no/2021/10/pfizer-vil-ha-godkjennelse-av-vaksine-til-barn-ned-til-fem-ar/
Pfizer/BioNTech søker godkjennelse av sin koronavaksine for amerikanske barn helt ned til fem års alder. Det er etaten FDA (Food and Drug Administration) som behandler søknaden av vaksinen. Dersom vaksinen blir godkjent ned til fem år, kan dette ifølge Politico åpne opp for at 28 millioner amerikanske barn får injeksjonen.
Koronavaksinasjon av barn og ungdom har blitt gjenstand for mye debatt. Et viktig spørsmål har vært hvordan risikoen knyttet til selve viruset skal veies mot risikoen for vaksinebirvirkninger.
Det har siden viruset begynte å spre seg vært mye usikkerhet rundt hvor farlig viruset faktisk er for de yngre aldersgrupper. Nyere forskning ser dog ut til å vise at risikoen for alvorlige utfall for barn og unge er forholdsvis liten. Men unge med eksisterende sykdomstilstander kan være betydelig mer utsatt enn de som i utgangspunktet er friske.
Vaksinebivirkninger
Samtidig har det blitt observert til dels alvorlige bivirkninger, inkludert dødsfall, blant noen barn og unge etter vaksinering. Dette kan skyldes at unge generelt har en kraftigere immunrespons enn eldre. En av bivirkningene som har fått mye oppmerksomhet, er hjertebetennelser.
Det kan se ut som at Modernas vaksine bærer med seg en større risiko for hjertebetennelser enn det Pfizer gjør.
Stanset vaksinering av yngre
Nylig stanset Sverige vaksinering med Moderna overfor de under 30 år, nettopp med bakgrunn i at den kan gi større risiko for hjertebetennelser. I Danmark har de stanset med Moderna for gruppen under 18 år. I Norge har man ikke droppet Moderna for noen aldersgrupper, og nøyer seg med å anbefale de yngre Pfizer.
Men Pfizer er ikke nødvendigvis helt trygg. Og gutter later til å være mest utsatt for hjertebetennelser etter vaksinasjon. Ifølge noen forskere som har sett på innrapporterte bivirkninger til VAERS, er det større risiko for at gutter får hjertebetennelse etter vaksinering enn at de blir sykehusinnlagt på grunn av korona. Kritikere av denne studien mener på sin side at forskerne ikke har gjort nok for å forsikre seg at sakene som ble kartlagt gjennom VAERS gav et riktig bilde av den faktiske situasjonen.
VG skriver at FHI og Statens Legemiddelverk har kartlagt hjertebetennelser blant nordmenn etter mRNA-vaksinene over en lengre periode. Per 05. oktober har Legemiddelverket fått inn 173 meldinger om perikarditt og 95 tilfeller av myokarditt etter vaksinering med Pfizer og Moderna.
Ei krise kommer aldri aleine:
Av Romy Rohmann - 8. oktober 2021
https://steigan.no/2021/10/ei-krise-kommer-aldri-aleine/
Er vi forberedt på ei ny krise – ei matvarekrise?
Av Romy Rohmann.
Det er klart at noen har sett dette komme lenge og forberedt seg grundig.
Råvareprisene på bla hvete og soya ligger an til å bli like høye som når de lå på topp i 2009/2010 og dette FØR innhøstninga er helt ferdig. (Seminar Ny råvareboom, Agri analyse):
Helt ferske tall, oppdatert 7,10 2021 viser at matvareprisen har gått opp 32,8% fra september 2020, og kornprisen 27,3% samme tidsrom.
Kornkrisa skyldes kombinasjonen, tørke som gir mindre råvarer, og en naturlig politisk respons i mange land på dette er bygging av bufferlagre og trygging av egen befolkning. Erfaringer viser at de største produsentlandene reduserer eksporten av råvarer når det er mangel, sjøl om prisene på verdensmarkedet er svært høyt. Dette er sjølsagt klok politikk, land som setter befolkningas matsikkerhet først står det respekt av.
Russland som står for 19,7% av verdens globale eksport av hvete innførte eksportforbud i 2010 og 2012 og oppfordret Ukraina til det samme.
Kina stopper nå eksport av én av de viktigste råvarene til gjødselproduksjon. Kina gjør dette for å sikre seg og sin egen matproduksjon, og det er helt forståelig. Mat er nemlig et nasjonalt anliggende og den politiske ledelsen i Kina velger her å sikre egen befolkning.
Denne eksportstoppen kommer til å få følgende konsekvenser, ikke uventa; høyere gjødselpriser, høyere kornpriser og igjen høyere matpriser.
Et ekspertpanel kom i slutten av mars 2020 med et FN-notat som konkluderte med at koronapandemien kunne føre til ustabilitet i både lokale og globale matmarkedet, og forstyrre matforsyning og -tilgjengelighet.
Ei matkrise har ikke vært uventa. Det er ikke utenkelig at en av målene EU og USA hadde med sitt «engasjement» i Ukraina var å vinne Ukraina over på EUs side for å få tilgang til Ukrainas landbruk.
Ukraina har like mye fruktbart landareal som Frankrike og Tyskland til sammen. Ukrainas 32 millioner hektar jord er like mye som en tredel av all dyrkbar jord i EU.
Det såkalte svartjordbeltet, chernozem, i Ukraina er en av de rikeste landsbruksressursene i verden.
Svartjord er et nesten helt svart jordsmonn med opptil én meter dyp humus. Svartjord er blant verdens mest fruktbare jordsmonn, og en stor del av verdens hvetedyrking foregår i slik jord.
Norge har også vært pådriver i dette arbeidet gjennom det Norsk-Ukrainske Handelskammeret. Stian Halsen, landbruksrådgiver for det norsk-ukrainske handelskammer skriver om dette 20.07 2020 under overskriften; Reform av landbruket i Europas kornkammer åpner for norske milliardinvesteringer i Ukraina. Vi ser muligheter for investeringer i dette nye markedet.
Privatiseringa og reformen av jordbruket i Ukraina som ikke bare sikrer opphevelsen av forbudet folkets grunnlovfestede rett til salg av eiendom, det gir også utsikter til investeringer og vekst i et jordbruk med enormt potensiale, og da sjølsagt til utenlandske aktører blei sjølsagt vedtatt til tross for at 80% av ukrainere er motstandere av det.
Den 23.09 2021 kuppet de store korporasjonene og Bill & Melinda Gates Foundation FNs matvaretoppmøte.
Les: De store korporasjonene og Bill Gates tok over FNs matvaretoppmøte
Når vi veit at 70% av maten på verdensbasis produseres av småbønder, som bare bruker en fjerdedel av det totale jordbruksarealet, er det elt klart at en landbrukspolitikk med aktører som AGRA mm ikke er veien å gå for å sikre mat til verdens folk.
Les Bill Gates i Afrika – brutte løfter
Prestisjeprosjektet Alliance for a Green Revolution in Africa (AGRA), som med sine ideologiske føringer og teknokratiske løsninger nå dominerer jordbrukspolitikken i Afrika, er helt mislykket. AGRA er i hovedsak finansiert av Bill and Melinda Gates Foundation og diverse vestlige regjeringer, bl.a. Norad. Rosa Luxemburg-stiftelsen publiserte nylig en rapport som i hovedsak var basert på forskning fra Timothy A. Wise fra Tufts University.
I 2006 stiftet Bill and Melinda Gates Foundation og Rockefeller Foundation Alliance for a Green Revolution in Africa (AGRA). Bevæpnet med kommersielle frø som ga høye avlinger, kunstgjødsel og plantevernmidler, ble AGRA framstilt som den som kunne gi Afrika en grønn revolusjon i avlinger, for å redusere sult og fattigdom.
AGRA og Bill and Melinda Gates Foundation har også omfattende forbindelser, inkludert økonomiske, til agribusiness-selskap som Bayer (inkludert Monsanto etter en fusjon, Oljefondet eier 3%), BASF, Corteva (en fusjon mellom Dow og DuPont, største eiere Vanguard, State Street og BlackRock), OCP Group (tidligere Office Cherifien des Phosphates), Yara og Cargill.
Og hva gjør vi i Norge, vi bygger målrettet ned vår egen matproduksjon og satser på importhandel.
Kan vi ha tro på at den nye regjeringa i Norge ser dette og endrer sin politikk?
Les også Bill Gates er nå USAs største jordeier
Den polske forfatningsdomstolen: Polsk lov kan ha forrang over EUs lover
Av red. PSt - 8. oktober 2021
https://steigan.no/2021/10/den-polske-forfatningsdomstolen-polsk-lov-kan-ha-forrang-over-eus-lover/
I en sviende tilbakevisning av EU-byråkratiets regler, og en voldsom opptrapping av den juridiske krisa mellom Warszawa og Brussel, bestemte Polens forfatningsdomstol 7. oktober 2021 at polsk lov kan gå foran EU-retten. Dette skjer midt i en pågående tvist mellom Brussel og unionens østlige medlemsland. Avgjørelsen fra forfatningsdomstolen kom etter at polsk statsminister Mateusz Morawiecki ba om en gjennomgang av en avgjørelse fra EUs domstol (ECJ) som ga EUs lover forrang. To av 14 dommere i panelet var uenige i flertallets oppfatning.
Dette går fram av en artikkel i Deutsche Welle.
«Forsøket fra EU-domstolen til å involvere seg med polske juridiske mekanismer bryter med … reglene som prioriterer grunnloven og regler som respekterer suverenitet i prosessen med europeisk integrasjon,» sa dommen i et resultat som kunne får vidtrekkende konsekvenser for Europa når den neste krisa inntreffer.
Brussel anser forfatningsdomstolen som ulovlig på grunn av den politiske innflytelsen på det polske rettsvesenet som det regjerende partiet Law and Justice (PiS) har.
– Vanskelig å overvurdere betydninga av dette vedtaket
I enkommentar til vedtaket i den polke forfatningsdomstolen skriver Financial Times’ Henry Foy:
«Vanskelig å overvurdere viktigheten av denne dommen.» Han bemerker videre at «Polen er *suksesshistorien til EU* om østlig utvidelse, og den største mottakeren – med stor margin» av skattebetalernes penger siden 2004. Og nå sier landet at det nekter å anerkjenne en grunnleggende del av hele prosjektet.»
En kjennelse fra EU-domstolen i mars 2021 sa at EU kan tvinge medlemslandene til å se bort fra visse bestemmelser i nasjonal lov, inkludert konstitusjonell lov. EU-domstolen sier at Polens nylig implementerte prosedyre for utnevnelse av medlemmer av Høyesterett utgjør et brudd på EU-loven. Dommen fra EU-domstolen kan potensielt tvinge Polen til å oppheve deler av den kontroversielle rettsreformen.
I mellomtida holder EU tilbake milliarder av euro til bistand til gjenoppbygging etter pandemien i Polen på grunn av bekymring for at rettsstaten blir forringet i landet.
«Forfatningsdomstolens forrang fremfor andre rettskilder kommer direkte fra grunnloven i Republikken Polen,» skrev talsmann for PiS-regjeringa Piotr Muller på Twitter etter rettens avgjørelse.
«I dag er dette (nok en gang) klart bekreftet av forfatningsdomstolen.»
EU-kommisjonen: – Dette vil få konsekvenser
Det er nærmest overflødig å si det, men EU-kommisjonen var ikke glade over den polske forfatningsdomstolens vedtak, og tvitret at:
«Kommisjonen vil ikke nøle med å bruke sine fullmakter i henhold til traktatene for å ivareta ensartet anvendelse og integritet i unionsretten.»
Dagbladet på lederplass: – Stans pengene til Polen
Allerede før dette siste vedtak i den polske forfatningsdomstolen, tok avisa Dagbladet på lederplass klart til orde for at Norge burde stanse utbetalingene til Polen på grunn av rettstvisten mellom EU og Polen. Avisa skriver 27. september 2021:
«Verken Norge eller EU kan stå å se på at Polen skritt for skritt avvikler garantier for rettssikkerhet, og det liberale demokratiet, mens det hele finansieres av blant annet norske og europeiske skattebetalere. Det polske regjeringspartiet PiS, som betyr Lov og rettferdighetspartiet, respekterer verken lov eller rettferdighet, og er i stedet i ferd med å gjøre Polen til en ett-parti-stat. Det bør de ikke uten videre få lov til. Den europeiske familien har visse dannelses-kriterier, og visse juridiske rammer, som dagens polske regjering demonstrativt setter seg utenfor. Det bør få konsekvenser.»
«Når det gjelder Norge så er bidraget nesten ni milliarder kroner i perioden 2012 – 2021. Penger og jobb-muligheter for polakker i EU – hvori opptatt Norge – gjør at EU-medlemskapet er veldig populært i Polen. Det er på tide for både Norge og EU å sette hardt mot hardt mot den aspirerende ett-parti staten PiS.»
Kommentar: Unionen på bristepunktet
Vedtaket i den polske forfatningsdomstolen utfordrer hele grunnlaget for EU som union, og det er ikke det eneste problemet EU har for tida. Unionen klarer ikke å håndtere noen av de krisene den står oppe i. Noe av det alvorligste for både unionen og for innbyggerne på kort sikt, og enda mer på lang sik, er den totalt urealistiske og uansvarlige energipolitikken unionen fører under overskriften Green Deal. Forsøkene på å avvikle både kjernekraft, kullkraft og gasskraft og erstatte dem med såkalt «fornybar energi» er fullstendig ute av stand til å dekke innbyggernes og industriens behov for energi.
Ungarn har tatt konsekvensene av dette og har alene, og uten å spørre Brussel, inngått en avtale med Russland om leveranser av russisk gass. Ungarns utenriksminister Péter Szijjártó undertegnet 28. september 2021 en 15-års kontrakt med Russland om leveranse av russisk gass.
Avtalen om leveranse av 4,5 milliarder kubikkmeter naturgass per år vil stå for halvparten av Ungarns gassforbruk og vil garantere forsyninger gjennom nye ruter via Serbia og Østerrike, og dermed kutte ut Ukraina som transittland. «I dag er virkeligheten at Ungarns energibehov kan sikres på den tryggeste måten ved en langsiktig kontrakt med Gazprom,» sa Szijjártó.
Men under den nye avtalen vil Ukraina miste millioner i transittavgifter, og en rasende regjering i Kiev sier at den vil be EU-kommisjonen vurdere om avtalen respekterer EUs energilovgivning.
Et negativt vedtak i Brussel vil neppe gjøre inntrykk i Budapest.
Skal vi forstå hele historien bak 22. juli, må vi snakke om multikulturalismen
Av skribent - 8. oktober 2021
https://steigan.no/2021/10/skal-vi-forsta-hele-historien-bak-22-juli-ma-vi-snakke-om-multikulturalismen/
Av Svein Røgeberg.
Lektor og skribent Sven Røgeberg synes det nå er på tide å rette søkelyset mot den politiske samfunnsideologien multikulturalismen og dets forkjemperne. Røgeberg konkluderer: «Det flerkulturelle ungdomsmiljøet i Oslo på 90-tallet er etter mitt syn en mer grunnleggende årsak til terroren 22. juli enn islamhat og høyreekstremisme». For å forstå drapet på Benjamin Hermansen eller terroren 22. juli må en trekke inn den historiske konteksten med de kulturelle konfliktene mellom flere uforenlige kulturelle syn.
Denne kronikken har stått i Nettavisen 27.09.21, og gjengis her med Røgebergs tillatelse.
Sven Røgeberg har tidligere skrivi et sammendrag av Wolfgangs Streecks bok «Den nyliberale kontrarevolusjonen og sosialdemokratiets fall» i Vardøger nr 36, gjengitt i politikus 30.04.2021. Han har også skrivi artikkelen «Koronaens tid — starten på noe mer alvorlig enn en depresjon?» i Harvest Magazine, gjengitt i politikus 07.05.2021.
Ove Bengt Berg, Politikus
Skal vi forstå hele historien bak 22. juli, må vi snakke om multikulturalismen
Sven Røgeberg:
22. juli bør etter mitt syn forstås i lys av en større historisk kontekst, som handler om de moderne folkevandringene til Europa i kjølvannet av avkoloniseringen etter krigen. Store og raske demografiske endringer, som følge av ikke-vestlig innvandring, frembrakte to ideologier: På den høyreradikale siden en militant nasjonalisme, som munnet ut i konspirasjonsteorien om Eurabia. På venstresiden multikulturalismen, forstått som dyrkingen av det flerkulturelle samfunnet.
Nasjonalisme vs multikulturalisme
Mens den militante nasjonalismen var sterkt negativ til innvandring, med en uttrykt vilje til å bruke vold både mot innvandrere og tilhengere av økt innvandring, var multikulturalismen positivt innstilt.
Ekstremismeforskningen både ved C-REX og ved HL-senteret har konsentrert seg om den høyreekstreme ideologien, som radikaliserte Breivik som ung voksen. Denne ideologiske påvirkningen beskriver terroristen selv i sitt manifest. Derimot har forskningen i liten grad interessert seg for om ikke den liberale innvandringspolitikken, som multikulturalismen forsvarte, påvirket Breiviks ungdomstid på en måte som er relevant for å forstå hatet bak terroren 22. juli.
Kan én grunn til denne forsømmelsen være at de fleste forskere på høyreekstremisme i så stor grad deler verdisynet i multikulturalismen at det virker utenkelig å undersøke om en innvandringspolitikk basert på gode intensjoner hadde negative konsekvenser?*
Multikulturalisme light
Multikulturalismen er ideen om at alle kulturer skal behandles likt, og at majoritetskulturen har et spesielt ansvar for å skape gode vekstvilkår for minoritetskulturene. Siden det antas at ulike kulturer deler de samme grunnleggende verdiene, vil sameksistensen av flere kulturer gjøre et land mer mangfoldig, rikt og spennende, uten å undergrave tilliten og samholdet i samfunnet.
Multikulturalismen kommer i to varianter, en lightversjon og en hardcore. Den første legger til grunn at det ikke eksisterer dype forskjeller mellom førmoderne og moderne kulturer, mellom klan- og ærekulturer og individualistiske kulturer.
Multikulturalisme light ser bort fra Vestens mer enn tusenårige «Sonderweg», som befridde individene fra klankulturens klamme grep. Opplysningsfilosofien og menneskerettighetene var ikke intellektuelle lynnedslag, men endestasjonen for en prosess som frembrakte en særegen mentalitet med vekt på personlig frihet og uavhengighet. Røttene til denne utviklingen går helt tilbake til den katolske kirkens familie- og ekteskapsprogram i middelalderen, som blant annet forbød ekteskap «mellom nære og fjerne slektninger».
Multikulturalisme light neglisjerer denne historiske arven og antar at psykologiske forskjeller mellom kulturer ikke er dype, men grunne, slik at mentaliteten til innvandrere fra klan- og æreskulturer raskt vil tilpasse seg institusjonene i det nye landet. En slik tilpasning vil i alle fall skje med deres barn og barnebarn, antas det. Det at norskfødte med innvandrerforeldre fra Pakistan og Tyrkia i enda større grad enn sine foreldre gifter seg endogamt, er derimot en indikasjon på at den kulturelt evolverte psykologien ikke forsvinner med det første.
Multikulturalisme hardcore
I tillegg til multikulturalisme light finnes det også en hardcore multikulturalisme på den antirasistiske venstresiden. I motsetning til lightvarianten betones her nettopp de grunnleggende forskjellene mellom vestlige og ikke-vestlige kulturer innenfor det som kalles postkolonial teori. Forskjellene forståes som utrykk for et maktforhold mellom overgripere og ofre, et maktforhold som springer ut av den historiske undertrykkelsen hvite menn gjorde seg skyldige i gjennom kolonialisme og rasisme.
De skjeve maktforholdene reproduseres i dag gjennom språket, i måten vi snakker om innvandring og innvandrere på, i fordommer og stereotypier, som fører til diskriminering og systematisk rasisme. I sin nye bok kaller den svenske sosiologiprofessoren, Göran Adamson, denne hardcore multikulturalisme for masochistisk nasjonalisme. (Adamson, 2021)
Dette er en holdning som kombinerer kritikk, til tider åpenlyst hat og forakt, overfor den egne nasjonale kulturen – i særlig grad hvis denne kan betraktes som en representant for vestlig kolonialisme – med romantisk dyrking av det fremmede og eksotiske.
Ifølge hardcore multikulturalismen rommer den vestlige sivilisasjonen destruktive krefter i sin kollektive ubevissthet. Derfor må vi hele tiden være på vakt for ikke å vekke monstrene til live, hvis vi vil unngå nye groteske overgrep og folkemord. Ideologien støtter seg på et historiesyn, der den rasismen Vesten praktiserte i koloniene blir betraktet som en generalprøve på fascismen og antisemittismen i mellomkrigstida, som resulterte i Holocaust.
Den antirasistiske og antifascistiske beredskapen er derfor i konstant rød alarmsone. Vi må være på vakt mot det minste tegn på diskriminering. Hele tiden vokte oss for hvilke ord vi bruker. Passe på å inkludere alle. Passe på ikke å bidra til at det fester seg et mentalt skille mellom oss og dem.
De varme følelsene av ubetinget sympati og anerkjennelse, som ikke kan gis til kjenne overfor den egne nasjonen, kan derimot overføres til andre nasjoner og kulturer, som antas ikke å ha det samme destruktive og voldelige potensialet. Selvkritikken og selvforakten går derfor hånd i hånd med en romantisk dyrking av det fremmede.
Svermeriet for det eksotiske har samtidig karakter av en botsøvelse. Det springer ut av en overbevisning om at den egne nasjonen er tynget av en moralsk skyld, som vi må gjøre opp for ved gode gjerninger. I hardcore multikulturalismen er det å gi innvandrere rett til statsborgerskap, kanskje den ultimate gode handlingen.
Drapet på Benjamin Hermansen
Med dannelsen av Norsk Front på 1970-tallet, og med stiftelsen av Folkebevegelsen mot innvandring (FMI) i 1987, ble skrekkbildet, som den multikulturelle hardcore-ideologien tegnet av den nasjonale kulturen, bekreftet. Og drapet på Benjamin Hermansen på Holmlia en januarkveld i 2001 leverte så og si det endelige beviset på at samfunnsanalysen om en iboende eller strukturell rasisme i Norge var riktig.
Over hele landet ble det arrangert fakkeltog for å vise avsky mot drapet. I Oslo sa 40.000 mennesker nei til rasisme og ja til et Norge for alle. Regjeringen oppfordret alle skoler til å flagge på halv stang under Benjamin Hermansens bisettelse, og i sin appell lovte statsminister Jens Stoltenberg å gå til felts mot hverdagsrasismen, slik at fordommer og intoleranse ikke fikk bite seg fast.
Den antirasistiske massemobiliseringen mot drapet fikk kraft og styrke fra en fortelling om at vi på Holmlia bare hadde sett toppen av et isfjell av kald og hjerterå fremmedfrykt. Drapet var en advarsel om hva vi måtte være på vakt mot og bekjempe.
Nå viste ikke drapet på Benjamin Hermansen i første omgang mer enn at gjerningspersonene var blitt radikalisert i den nynazistiske skinhead-gjengen Boot Boys, som hadde løse koblinger til FMI og lederen Arne Myrdal. For å gi støtte til fortellingen om en strukturell rasisme trengtes det derfor at godt kjente personer ble stemplet som rasister. Profilerte innvandringsmotstandere ble tildelt rollen som syndebukker eller prygelknaber for å drive ut hverdagsrasismen fra folkedypet. Bare slik kunne påstanden om en iboende rasisme i det norske samfunnet gjøres troverdig. Frp var og er fortsatt en slik syndebukk.
«For hvis du tør å ta livet av Carl-Ivar, da har du mer guts og baller enn hva vi har»
I valgkampen i 1999 ledet journalistenes fremste tillitsvalgte, Jan Otto Hauge, redaktør i fagbladet Journalisten, og visesangeren Lillebjørn Nilsen, an i en politisk trakassering av Frp, da de tømte halvlitere med øl på innvandringsmotstanderen Vidar Kleppe på Tostrupkjelleren og oppfordret andre til å gjøre det samme mot andre Frp-politikere. Tidligere statsråd og Arbeiderpartiets ordførerkandidat, Åse Kleveland, støttet trakasseringene.
Partiformannen Carl Ivar Hagen hadde lenge vært den politikeren som det var deiligst å hate for multikulturalismens fanebærere. I låten «Kunsten å være indier» fra 2004, som tematiserer hverdagsrasisme og avsluttes med setningen «drep meg for fargen min og skap en Benjamin til», kunne rapduoen Karpe Diem synge følgende:
«Jeg og Magdi har en bra plan som Egon,
vi trenger bare noen gærninger som tør å være med på`n.
For hvis du tør å ta livet av Carl-Ivar,
da har du mer guts og baller enn hva vi har».
Reaksjonene var ikke hevede øyebryn og fordømmelse, men priser og anerkjennelse.*
Nå kan det selvfølgelig innvendes at dette er kunst, og at oppfordringen til å drepe kanskje Norges mest kjente politiker må forstås symbolsk og i overført betydning. Et virkelig rasistisk motivert drap av en hvit person ville utløst massiv fordømmelse og vist at antirasister ikke opererer med doble moralske standarder etter hudfargen til offeret.
To voldsforbrytelser fra 2015
Før vi bedømmer denne forsikringen, la oss først ta en avstikker til Sverige. I boken sin beskriver Gøran Adamson reaksjonene på to voldsforbrytelser som ble begått i 2015. Først stakk en asylsøker, som hadde fått avslag på sin asylsøknad og som hadde uttrykt et ønske om å hevne seg, i hjel to innfødte svensker i en IKEA-butikk i Västerås. Samme år drepte en høyreekstremist tre immigranter i Trollhättan.
I det siste tilfellet ble gjerningspersonen og ofrene kjente navn i løpet av noen dager, og i byer over hele landet ble det holdt et minutts stillhet for å minnes de drepte. I hovedstaden, Stockholm, ledet sosialdemokratene en vakt med tente lys mot rasistisk vold og for åpenhet og solidaritet. Hundretusener svarte på en Facebook-oppfordring om å motsette seg rasisme og fremmedfrykt. Enhver rett-tenkende person synes dette svaret var prisverdig.
I Västerås derimot var alt stille – det var ingen tente lys, ingen et minutts stillhet og ingen strøm av sorg og sinne på sosiale medier – og ofrene, en mor og hennes sønn, forble anonyme. Statsminister Stefan Löfven skyndet seg til Trollhättan, men gadd ikke å besøke Västerås.
Adamson konkluderer med at, til tross for sine åpenbare likheter, ble den ene handlingen ansett som hatkriminalitet, den andre ikke. En grusom handling mot ikke-svensker utløste en landsomfattende selvransakelse, mens en like forferdelig handling mot to svensker ble ignorert, som om det dreide seg om noe en var flau over.
Og dette er Adamsons ubehagelige poeng: Sverige påvirkes av en holdning, der ikke-svensker systematisk begunstiges i forhold til svensker, det vil si av en masochistisk nasjonalisme, en hardcore multikulturalisme.
I Sverige bestemmer din gruppetilhørighet om du blir ansett for et verdig offer eller ikke. Multikulturalismen rommer derfor en identitetspolitikk, som graderer individenes rettsmoralske status ut fra ytre kjennetegn. Denne identitetspolitikken kan få enda mer groteske utslag enn tilfellet Adamson beskriver fra Sverige. I England kunne overgrepsskandalen i Rotherham pågå så lenge, fordi ofrene var hvite jenter (fra arbeiderklassen) og overgriperne tilhørte menn fra den pakistanske minoriteten.
De unge jentene ble rettsløse, fordi de tilhørte «feil»gruppe, det vil si en gruppe som befinner seg øverst, ikke nederst, i det makthierarkiet antirasister analyserer samfunnet ut fra.
Men Norge er verken Sverige eller England, kan det innvendes. I Norge finnes det ikke eksempler på rasistisk motiverte drap av hvite. Og tilhengerne av en liberal innvandringspolitikk opererer ikke med identitetspolitikkens doble standarder. Og hvor blir det av beleggene for at den multikulturelle ideologien bærer et medansvar for 22. juli?
Det er imidlertid nødvendig å nærme seg dette spørsmålet ad omveier, fordi det gjelder å forstå de fordommer og ideologiske bindinger som hindrer oss i å se de bakenforliggende årsakene til 22. juli.
Hva hadde vært forklaringen ved et annet utfall?
Da Anders Behring Breivik var tenåring, opplevde hovedstaden en volds- og ransbølge, hovedsakelig begått av gutter med minoritetsbakgrunn mot gutter fra den hvite majoriteten. Ydmykelse av ofrene inngikk som et fast ritual i overfallene.
I 1996 holdt det på å gå galt. En norsk 14-åring ble grovt mishandlet på T-banen etter at han ikke ville bomme bort en sigarett. En gjeng på rundt ti somaliske gutter sparket gutten, slik at hodet smalt i veggen. Han fikk hodeskader og tenner løsnet. Overfallet var så brutalt at Norge kunne fått sin første, rasistisk motiverte legemsbeskadigelse med døden til følge.
14-åringen het Joe Erling Jahr. Etter overfallet ble guttens fremmedfrykt kultivert til rasisme i skinhead-gjengen Boot Boys, som han følte var de eneste som beskyttet ham. Fire år etter drepte han Benjamin Hermansen.
Hva ville skjedd om Jahr hadde blitt drept? Ville det utløst kritiske refleksjoner rundt den moderne ikke-vestlige innvandringen? Eller ville den politiske responsen vekslet mellom flau forlegenhet og beskyldninger mot Frp om å slå politisk mynt på en tragisk hendelse?
Ville representanter for akademia løftet frem konfliktpotensialet i møte mellom moderne og før-moderne kulturer? Eller ville vekten blitt lagt på å forklare drapet ut fra dårlige oppvekstvilkår, fattigdom og utenforskap blant minoritetsungdom – faktorer som det jo var vårt ansvar at det ikke hadde blitt gjort noe med? Ville konklusjonen blitt at det var storsamfunnet og den hvite majoriteten som hadde sviktet? Ja, at drapet i bunn og grunn var en konsekvens av den strukturelle rasismen vi måtte ta et oppgjør med?
En slik tankerekke er ikke absurd i multikulturalismen. Tvert i mot, resonnementet respekterer identitetspolitikkens credo om at hvite bare tilsynelatende, og helt overflatisk betraktet, kan være offer.
Anders Behring Breivik var ikke et voldsoffer på 90-tallet. Det forgikk heller ingen religionskrig i Oslos gater, slik terroristen skriver i sitt manifest. Breivik deler tabuet til den multikulturalistiske venstresiden mot å sette fingeren på at den altfor banale opprinnelsen til ondskapen var en konkurransekamp mellom gutter fra ulike kulturer, en kappestrid som verken hadde med ideologi eller religion å gjøre. Verken terroristens oppblåste selvbilde eller multkulturalistens forenklede verdensbilde tåler en slik erkjennelse.
Den liberale innvandringspolitikken førte til at det blant tenåringer i hovedstaden oppsto nye standarder for hva som gav status og respekt. Tilhengere av multikulturalismen har av ideologiske grunner vanskelig for å erkjenne at de nye kodene for maskulin selvhevdelse og dominansatferd, som gutter med minoritetsbakgrunn brakte med seg, i særlig grad rammet etnisk norske gutter. De kunne bli offer for ran og vold. Og de som forsøkte å imitere de nye æreskodeksene, risikerte å blamere seg og få taperstempelet skrevet i panna.
Mellom to ungdomsmiljøer
På den arenaen Anders Behring Breivik ville skape seg et navn og rykte, hadde penger og rikdom ingen betydning. Vestkantgutten med alenemor aktet ikke å konkurrere med guttene fra villahagene på Slemdal og Vinderen i skisporet eller på tennisbanen. Nei, det var innenfor en urban subkultur, som kom til Norge midt på 1980-tallet fra svarte og latino ungdomsmiljøer i bydelen Bronx i New York, han ville hevde seg. Da den unge Breivik hadde dårlig motorikk og manglet rytmesans, forsøkte han å skaffe seg et tøft og kult image som tagger.
Breivik dyrket rollen som en megler mellom gjenger blant innvandrerungdom og gjenger på Oslo vest. Han fremsto som en wannabe «pakkis», snakket kebabnorsk og oppførte seg som en gettogangster. Trass skyhøye ambisjoner og en desperat innsats for å skaffe seg respekt på gata, var det ingen som ville ha noe med ham å gjøre. Han var bare ikke kul og hipp. Ingen gjenger ville assosieres med ham, fordi det ødela deres rykte. Resultatet ble det komplette utenforskap i den urbane subkulturen han hadde satset alt for å hevde seg.
I denne kampen om maskulin selvhevdelse forsøkte Anders Behring Breivik å imitere de tøffeste gutta i innvandrergjengene. Han misunte alfahannene den råskapen og stoltheten klan- og ærekulturen gav dem. Samtidig gav de ydmykende nederlagene i statuskampen grobunn for et intenst hat mot den egne kulturen, som fikk skylden for at han ikke hadde greid å hevde seg.
Breiviks skyteskive i manifestet er selvfølgelig den såkalte 68-generasjonen og dens kultur- og verdirevolusjon. Den hadde gjort ham til en myk, feminisert mann og samtidig åpnet grensene for ikke-vestlige innvandring, som hadde utsatt ham for en urettferdig konkurranse fra minoritetsgutter. «Kulturmarxistene» hadde domestisert ham og fjernet skilleveggen mellom rovdyr og tamdyr i dyrehagen.
Hjerneforskningen har vist at i tenårene sorteres de følelsene ut, som dyrkes senere i livet. I tenårene trekkes traseen for den emosjonelle motorveien man som ung voksen råkjører på. Langs denne «Highway to Hell» bygde Anders Behring Breivik et ideologisk byggverk, som ekstremismeforskningen har gjennomanalysert. Det forskningen tilsynelatende har glemt, er å stille spørsmålet om hvor all den energien kom fra, som trengtes for å reise byggverket?
I et essay i det siste nummeret av tidsskriftet Samtiden beskriver jeg hvordan Breivik etter tenårene ikke kom ut av skyggen til de tøffeste gutta i minoritetsgjengene. I takt med at flere av gjengmedlemmene ble islamister, forflyttet kampen om å være den mest fryktede og navngjetne seg for Breiviks vedkommende fra gata til politiske og ideologiske fora, fra en urban til en digital subkultur med globalhistoriske pretensjoner. Wannabe-«pakkisen» omskapte seg til en ridderskikkelse i en kamp på liv og død for den vestlige sivilisasjonen. Han snakket ikke lenger kebabnorsk, men i kontrajihadistiske fraser – felles var det komisk kunstige og kopierte. Heller ikke nå opplevde han å bli tatt særlig seriøst – ingen falt tilbedende for hans føtter. Sinnet og raseriet må ha vokst.
Den revolusjonære gløden
Bakteppet for fullt ut å forstå 22. juli er de store og raske demografiske endringene i vestlige land, utløst av avkoloniseringen og folkevandringen fra Afrika, Midtøsten og Asia. Mange aktivister på venstresiden vendte seg mot den tredje verden. I solidaritet med den anti-koloniale kampen – i Algerie, i Vietnam, i tidligere britiske og portugisiske kolonier i Afrika, i Palestina – ble det dannet frontorganisasjoner til støtte for frigjøringsbevegelser og opprørsgrupper.
Strateger på venstresiden håpet at frigjøringskampen i koloniene kunne inspirere arbeiderklassen i metropolene, som virket sløv og systemtilpasset, ja lykkelig i sine kapitalistiske lenker takket være forbrukerkultur og velferdsstat.
Da den revolusjonære gløden, som var tent av frigjøringsbevegelsene i den tredje verden, ikke satte arbeiderklassen hjemme i fyr og flamme, kunne skuffelsen lett slå over i forakt for en arbeiderklasse, som ikke bare hadde sviktet sin historiske misjon, men også kunne beskyldes for å ha innforlivet rasismen og herretenkningen til herskerklassen.
Den moderne venstresidens fascinasjon for frigjøringsbevegelser og revolusjoner i den tredje verden – den islamske revolusjonen i Iran i 1979 inkludert – dekket over manglende kunnskap om at det er store kulturforskjeller i verden. Og her er det store paradokset: Samtidig som 68-generasjonen gikk til angrep på de siste restene av tradisjonell autoritet og patriarkalske normer i Vesten, ivret den for, gjennom en liberal innvandringspolitikk, å ta i mot mennesker med kulturelle koder og sosiale normer, som representerte en ekstrem versjon av det opprøret rettet seg mot. Tenk bare på synet på homofile og andre seksuelle minoriteter.*
Mange innvandrere kom fra land i det utvidede Midtøsten – fra Nord-Afrika over deler av Balkan til Pakistan og Afghanistan – som var kjennetegnet av en sterk klan- og æreskultur. Og i mottaksapparatet fantes det ikke kunnskap om hvordan man tenker i Midtøsten, om ulike familiestrukturer, om blodsbånd, om klansystemet, om æresrett.
I mange av de landene våre nye landsmenn kom fra er ikke bare jenter underlagte en streng sosial kontroll, men gutter oppdras til å forvalte den private voldskapitalen som familien og slekten trenger i et samfunn med en svak eller fraværende stat.
Resultatet var at det i hovedstaden på 1990-tallet ble skapt noe som lignet en zoologisk kampsone med nye koder for maskulin selvhevdelse og antisosial dominansatferd. Hvite gutter ble utsatt for vold eller påførte seg selv en art selvfornedring og ydmykelse, hvis de forsøkte å spille et spill der de hadde dårlige forutsetninger for å lykkes. Etter mitt syn er det verken mulig å forstå drapet på Benjamin Hermansen eller terroren 22. juli uten å trekke inn denne historiske konteksten.
Virkningene av en liberal innvandringspolitikk har virket dypere og lengre i Breiviks sinn enn den ideologiske påvirkningen fra høyreekstremisme.
To påvirkningsfaktorer
Det er ingenting i terroristens barndom, som kan forklare den formen og retningen Breiviks sinne og hevnlyst fikk: at hatet ble rettet mot dem som hadde rigget konkurransen om maskulin selvhevdelse i hans disfavør ved å åpne for innvandring. Dette naget og agget var på et tidlig stadium ble sikkert ikke konkretisert i et ønske om å begå terror. Hatet eksisterte trolig bare i form av et ønske om hevn.
Terrortanker og planer om målutvelgelse ble sannsynligvis utviklet under innflytelse av to påvirkningsfaktorer, der rekkefølgen jeg nevner dem i ikke innebærer en rangering av relativ betydning:
For det første, innflytelsen fra kontrajihadistiske nettfora, der Eurabia-teorien sirkulerte. For det andre, inspirasjonen fra faktisk gjennomførte terroraksjoner i verden, særlig den islamistiske terrorstafetten som startet 11. september 2001.
De tidlige barneårene kan imidlertid bidra til å forklare hvorfor Breivik, med sine tilknytningsforstyrrelser, som tenåring ikke lykkes under de nye betingelsene for maskulin selvhevdelse den liberale innvandringspolitikken hadde skapt. Omsorgssvikten i barndommen kan også forklare hvorfor han reagerte så sterkt på nederlag, avvisning og utenforskap.
Konklusjon:
Som en konsekvens av en liberal innvandringspolitikk oppstod det i hovedstaden på 1990-tallet et flerkulturelt ungdomsmiljø. Rivaliseringen mellom minoritets – og majoritetsgutter hadde karakter av et sosialt eksperiment med tenåringshjerner, som fikk ekstreme utslag få hadde regnet med.
Det flerkulturelle ungdomsmiljøet i Oslo på 90-tallet er etter mitt syn en mer grunnleggende årsak til terroren 22. juli enn islamhat og høyreekstremisme. Den høyreradikale ideologien kan riktignok betraktes som den terrormobiliserende og dermed utløsende årsaken. For både Breivik og ekstremismeforskningen har imidlertid skinnet fra ideologien skygget for en psykologisk mørk materie av sjalusi og sinne, skapt av kulturmøter multikulturalismen hyllet.
Pandemiplanene som ble trukket ut av en skuff
Av skribent - 8. oktober 2021
https://steigan.no/2021/10/pandemiplanene-som-ble-trukket-ut-av-en-skuff/
«På den ene side de rene fakta og på den andre siden de ville teoriene.» Dette synet er veldig naivt, sier journalist og forfatter Paul Schreyer om diskusjonen i media om koronavirus. Utgiveren av nettmagasinet Multipolar undersøkte spørsmålet: Hva skjer egentlig her? I intervjuet i anledning en bokutgivelse sier Schreyer at korona ikke bare handler om «ren vitenskap, men også om politikk». Schreyer snakker om «Event 201» og avslører hva begrepet «biosikkerhet» handler om.
Marcus Klöckner intervjuer Paul Schreyer
Når det gjelder korona, handler det ikke bare om «ren vitenskap, men også om politikk». Det skriver du i boka din. Hvordan skal vi forstå dette?
For meg er denne tanken veldig sentral. Hvis du ser på den offentlige debatten med Drosten, Wieler og de andre ekspertene som er tilstede i media, kan du få inntrykk av at det handler om en strid mellom seriøse forskere og forvirrede konspirasjonsteoretikere. Så på den ene siden utelukkende fakta og på den andre siden de ville teoriene. Dette synet er veldig naivt. Det er allerede tydelig fra de grunnleggende begrepene i den nåværende striden. For eksempel er uttrykket «epidemi av nasjonalt omfang» ikke engang medisinsk definert. Det er bestemt politisk, avhengig av flertallet i parlamentet. Begrepet «pandemi» er også alt annet enn klart definert. En WHO-publikasjon sier at erklæringen av en pandemi «avhenger av en rekke vilkårlige faktorer».
Så det handler, må det understrekes, alltid om politikk og en individuell vurdering fra de ansvarlige. Derfor er det ingen vits i å prøve å gjemme seg bak «vitenskap». Beslutningene fattes politisk og må også begrunnes av politikere. Hvis regjeringen, som for øyeblikket er tilfellet i Bayern, sier i forbindelse med en juridisk tvist at det ikke finnes noen dokumenter i det hele tatt om beslutningene, så gjør det deg målløs. Dermed benektes ethvert ansvar, enhver regnskapsplikt. Med dette, fantes og finnes det alternativer til avgjørelsene som ble fattet. Slike vidtrekkende beslutninger krever en offentlig, åpen vurdering.
La oss først se på hvordan du tilnærmet deg korona-temaet i boka din.
Opprinnelig planla jeg å sette sammen en ren krønike over hendelsene siden begynnelsen av dette året. I løpet av forskningen endret fokuset til boka seg da jeg innså hvor ofte og hvor resolutt pandemiøvelser hadde blitt utført den siste tiden, først i USA, senere koordinert internasjonalt. Noen av referatene deres kan leses som nåtiden fra 2020.
Hva handler disse øvelsene om?
Jeg spurte meg selv det samme. Utgangspunktet for forskningen min var øvelsen «Event 201«, hvor en fiktiv koronaviruspandemi faktisk ble øvd på i New York i oktober 2019, kort tid før krisen brøt ut, med svært høytstående deltakere fra næringsliv og politikk. Dette er selvfølgelig påfallende, for å si det mildt. Så fant jeg først ut de grunnleggende fakta: hvilken organisasjon planla denne øvelsen, hvem grunnla denne organisasjonen, når og med hvilke penger, og hvordan har den vært aktiv så langt? Det viste seg at ansvarlig var «Center for Health Security», et institutt med base ved Johns Hopkins University, som allerede hadde organisert et stort antall slike øvelser under skiftende navn de siste 20 årene. Jeg så nærmere på noen av dem.
Kan du fortelle oss litt mer om arrangementet Event 201?
Du må se på disse øvelsene i sammenheng. I boka min dedikerer jeg individuelle kapitler til hver av dem. Det er viktig å forstå at de bygger på hverandre og har blitt kontinuerlig utviklet.
Kan du forklare dette litt mer?
Det begynte på slutten av 1990-tallet, da fokuset var på en oppfattet trussel fra biologiske våpen, som man mistenkte kunne falle i hendene på terrorister. Etter 2001 og angrepene 11. september begynte øvelsene ikke bare for biologiske våpenangrep, men også for «normale», det vil si utilsiktete utbrudd av pandemier. I tillegg ble praksisen internasjonalisert.
Det var et stort skritt, ikke bare for å øve på den politiske responsen og håndteringen av en slik krise i USA, men samtidig i mange store industriland. Det var også svært komplekse øvelser i 2003 («Global Mercury») og i 2005 («Atlantic Storm»). Der spilte Madeleine Albright rollen som USAs president. Fra Tyskland deltok FDP-politikeren Werner Hoyer og spilte forbundskansleren. Her innså planleggerne at det var nødvendig med en sentral aktør som kunne koordinere politiske hendelser på tvers av landegrensene. Det ble besluttet å gi denne rollen til WHO i fremtiden. Opprinnelig var disse biovåpenangrepene og pandemiøvelsene rent amerikanske hendelser og hører politisk hjemme i sammenheng med den såkalte «krigen mot terror». Etter 2001 ble øvelser som sagt stadig mer globale.
Hvordan gikk denne øvelsen?
Event 201 var det siste nivået av forfining og hadde også det høyeste kompleksitetsnivået av alle disse øvelsene. Den viktigste nyvinningen var at ikke bare tjenestemenn og regjeringsrepresentanter øvde på nødssituasjonen etter et epidemisk utbrudd, men først og fremst deltok representanter fra store korporasjoner, inkludert visepresident for verdens største farmasøytiske selskap i markedsverdi, Johnson & Johnson, og visepresident for verdens tredje største mediekonsern, NBC Universal, eller president for Edelman, det største PR-byrået i verden. Så var det sjefene for helsemyndighetene i USA og Kina. Den kinesiske regjeringen var også tilstede.
Hva er årsakene til at høytstående personer fra media og PR-verdenen også deltok i en slik øvelse?
Det ble sagt helt åpent: disse pandemiøvelsene handlet alltid om informasjonshåndtering. Det var en sentral del av planleggingen. Visepresidenten i NBC Universal, for eksempel, understreket under øvelsen – forresten, alt dette kan sjekkes på nettet i filmsnutter fra «Center for Health Security» – at man må sørge for at «de riktige representantene» vises i de tradisjonelle mediene for å spre «vår side av saken». En tidligere visedirektør i CIA som også deltok la til at man burde «oversvømme» den offentlige arenaen med egne argumenter for å forsterke budskapet. Og lederen for PR-byrået Edelman påpekte at en sentralisert tilnærming må brukes i kommunikasjonsstrategien og det sentralt formulerte budskapet bør deretter bringes til offentligheten via passende representanter for frivillige organisasjoner og helseorganisasjoner. Denne sentraliseringen burde skje internasjonalt. For å gjøre dette trenger man en database med fakta og «viktige meldinger» som skulle kommuniseres over hele verden. Som jeg sa, ble alle disse tingene diskutert på «Event 201»-øvelsen i New York i oktober 2019 – like før krisen brøt ut. World Economic Forum, ifølge sin egen informasjon, en sammenslutning av de 1000 største selskapene i verden, og Gates Foundation betalte for øvelsen. I et nøtteskall, handlet det om å formidle til regjeringer at selskaper i en slik krise burde ha et større ord med i laget i politikken. Beslutningsprosesser ble øvd der selskapene var med om bord fra starten.
Det kan nå sies at det ikke er forkastelig for stater å øve på visse scenarier for å forberede seg på reelle trusler og farer. Hvor ligger problemet?
Selvfølgelig – det er helt fornuftig og slett ikke kritikkverdig hvis man er grundig forberedt på slike nødssituasjoner. Spørsmålet er hvem som planlegger og implementerer dem. Initiativet her kom ikke opprinnelig fra offentlige myndigheter, men fra private stiftelser og et institutt der interessene til militæret, de hemmelige tjenestene, store selskaper og spesielt farmasøytisk industri var flettet sammen. Dette formet naturligvis retningen og målene. Med andre ord ble pandemien ikke bare øvd på for å bedre kunne beskytte befolkningen, men også for å kunne fremme sin egen agenda bedre i tilfelle en krise.
Hvis du ser på manus og referat fra simulerings-spillene, blir det også klart at ikke bare en pandemi, det vil si en situasjon med tusenvis av dødsfall og en overbelastning av helsevesenet, ble øvd på, men også en politisk unntakstilstand med restriksjoner, i noen tilfeller avskaffelse av borgerrettigheter. Det er veldig merkbart hvordan disse ble smeltet sammen. Offentlig orden kollapser stadig vekk i scenariene, militæret griper inn, portforbud diskuteres og så videre.
Så saken er litt mer komplisert?
Ja, når man studerer disse simuleringsspillene, oppstår inntrykket av at pandemiøvelsene ofte også fungerte som påskudd for å kunne øve på innføringen av en politisk unntakstilstand, som ellers bare skjer under et kupp eller krig. Faktisk har vi for øyeblikket en unntakstilstand i Tyskland, politisk og juridisk, der demokratiet i stor grad tar en «pause», og det uten tilstrekkelig medisinsk begrunnelse, hvis man ser på antall alvorlig syke og døde mennesker, som har vært lavt i flere måneder. Når man arbeider med disse simuleringsspillene, forstår man at noen av tiltakene som ble besluttet i begynnelsen av året ble trukket ut av skuffen som ferdige planer. De er delvis resultatet av disse øvelsene.
La oss snakke om begrepet «biosikkerhet». Hva handler det om?
Man kommer over dette ordet hele tiden når man forsker på disse øvelsene. Det har kommet på moten de siste årene og er forbundet med «det felles beste», så det burde være noe som er bra for alle. Faktisk er det et veldig diffust og tvetydig forskningsfelt der militær- og helsepolitikk smelter sammen. For å gi et eksempel: I begynnelsen av dette året opprettet helseminister Jens Spahn en ny avdeling for «helsesikkerhet» i helsedepartementet. Etableringen var ifølge Spahn planlagt mot slutten av 2019. Denne avdelingen ledes av Hans-Ulrich Holtherm, en Bundeswehr-general som bærer uniform i sitt nåværende arbeid i helsedepartementet, leder korona-kriseteamet og gir råd til Spahn om krisehåndtering. Med denne sammensmeltingen av medisin og militære anliggender ligger helseministeren helt på trenden internasjonalt. «Biosikkerhet» betyr beskyttelse mot pandemier og angrep med biologiske våpen – det vil si virus, bakterier og giftstoffer. Samtidig er imidlertid dette ordet også et tydelig propagandauttrykk som formidler et skjult budskap.
Hvilket?
Ordet antar at i en slik krisesituasjon har alle sosiale grupper en felles interesse – nemlig sikkerhet. Virkeligheten er imidlertid mer kompleks og ikke så enkel. Et biologisk våpenangrep eller et epidemisk utbrudd betyr veldig forskjellige ting for de ulike involverte gruppene: For befolkningen er det selvfølgelig en skremmende og dødelig trussel, et ekstremt usikkerhetsnivå. For regjeringen er det en krise der den kommer under press eller kan markere seg som en beskytter. For legemiddelindustrien er imidlertid en pandemi også et lønnsomt forretningsområde, og for militæret er det en mulighet til å undersøke et potensielt brukbart våpen. Man bør ikke lukke øynene for det.
Lukker media øynene?
Mange medier og politikere bruker begrepet ukritisk. Fremfor alt må man spørre hvor vitenskapen nå er i denne blandingen. Og det avhenger selvfølgelig av hvem de relevante forskerne føler seg forpliktet til eller også økonomisk forpliktet til – befolkningen, regjeringen, legemiddelindustrien eller militæret. Slike forpliktelser kan selvsagt delvis dekke hverandre. Men det ville være uaktsomt og naivt å anta at alle aktører har de samme interessene om temaet og derfor kunne streber etter et felles mål uten motsetninger – den påkalte «biosikkerheten». Denne ideen om at alle har sammenfallende interesser er misvisende.
I diskusjonen mellom kritikere og tilhengere av korona-politikken kan det stadig vekk observeres at ikke få tror på statens «godhet» og antar at en demokratisk stat ikke vil forfølge tvilsomme, dype statsinteresser. I kapitlet ditt om biosikkerhet nevner du menneskeeksperimenter fra USA. Hva handler det om? Hvilke forsøk skiller seg spesielt ut?
Forskning på biosikkerhet er ekstremt tvetydig fordi planlegging for å beskytte mot fare ofte går hånd i hånd med selve faren – med andre ord utvikling av masseødeleggelsesvåpen. De hører sammen. Biovåpenforskning har alltid disse to komponentene, angrep og forsvar. Det kan ikke foregå rent defensiv biovåpenforskning, slik mange land hevder i dag. For å utvikle motgift mot det biologiske våpenet må selve det biologiske våpenet være tilgjengelig.
I USA, etter andre verdenskrig, bygde denne forskningen på kunnskap fra de beseirede landene, spesielt Japan og Tyskland. Begge landene hadde gjort menneskeforsøk i krigstid for å utvikle biovåpen, og USA ga disse forskerne straffrihet etter krigen og rekrutterte dem til sine egne biologiske forskningsinstitutt. Dette har blitt grundig undersøkt historisk. Som et resultat skjedde det i selve USA mange og forferdelige forsøk på egen befolkning, for det meste de fattigste og mest sårbare.
Har du noen eksempler?
I Nashville for eksempel administrerte en medisinsk undersøkelse på slutten av 1940-tallet en blanding som inneholdt radioaktivt jern til 800 gravide med fattig bakgrunn, uten at de visste om det. Forskerne brukte deretter blodprøver for å bestemme hvor mye av det radioaktive materialet som hadde blitt absorbert av mødre og babyer. Lignende tester ble utført i San Francisco og Chicago.
Som en del av forskningen på et nytt våpen som kombinerte biologiske patogener med radioaktiv stråling, ble mennesker i fattige områder i amerikanske byer som St. Louis bevisst utsatt for sykdom under den kalde krigen ved å sprøyte patogener fra takene på høye bygninger. De berørte rapporterer at de senere utviklet kreft. Dette er ikke spekulasjon, men bevist historisk forskning. I juni 1966 sprøytet militære forskere sykdomsfremkallende bakterier i tunnelbanesystemet i New York for å måle spredningen. Og så videre.
Når det snakkes om beskyttelse mot angrep med biologiske våpen eller vaksiner, er det bare befolkningens beste som er i forgrunnen. Det faktum at mange penger flyter med denne beskyttelsen nevnes bare i forbifarten. Hva la du merke til når det gjelder økonomiske interesser?
I hvilken grad legemiddelindustrien profitterer på vaksiner, spesielt når de brukes globalt, er nå generelt kjent. Kanskje mindre kjent er det faktum at nestlederen for nevnte «Center for Health Security» ved Johns Hopkins University – hvor mange av øvelsene var planlagt som nå er anbefalt av regjeringer – tidligere jobbet som advokat og lobbyist for legemiddelindustrien . Interessene er veldig nært knyttet sammen.
Et av de sentrale spørsmålene som de som kritiserer korona-politikken stiller seg selv er: Var utbruddet av viruset rett og slett en tilfeldighet, eller ligger det en plan bak det. Hva la du merke til?
Jeg kan ikke svare på dette spørsmålet for øyeblikket. Begge deler er tenkelig. På en måte er vi tilbake i en situasjon som vi var etter 11. september.
Hva mener du?
Spørsmålet er, akkurat som det var da: Ble de som tydelig dro nytte av hendelsene overrasket selv og utnyttet bare sjansen – eller har noen av profitørene også hjulpet til aktivt? Det som slo meg under forskningen og fikk meg til å tenke, er to hovedaspekter.
Hvilke?
Først mediedynamikken som plutselig satte inn og deretter de politiske anbefalingene som ble gitt veldig tidlig og som deretter ble implementert. Det er veldig slående at korona begynte som en mediebegivenhet på et klart definert tidspunkt, som alle kan følge i arkivene fra TV-nyhetene til New York Times: Den kontinuerlige mediebrannen begynte mer eller mindre fra den ene dagen til den andre 20/21. Januar. Det var også starten på det årlige møtet i World Economic Forum i Davos. Jeg beskriver dette sammenfallet i et eget kapittel i boka min, fordi den er virkelig slående.
Det andre merkbare aspektet er hvor tidlig elementene som er viktige for håndteringen av koronakrisen ble startet eller operasjonelle: PCR-testen for å samle tilfellene, WHOs daglige situasjonsrapporter for å informere offentligheten, Covid-19 dashbordet for en grafisk presentasjon av situasjonen i media, de politiske anbefalingene fra World Economic Forum og Gates Foundation. Alt dette var allerede klart 24. januar, da statsoverhodene og bedriftslederne som var samlet i Davos reiste hjem. Fra det tidspunktet utviklet krisen seg nesten automatisk. Den store «pandemi-maskinen», konstruert i årevis, testet og forberedt på en nødssituasjon, kjørte fra da av, man kan nesten si som urverk.
Imidlertid kan man ikke nødvendigvis utlede av dette at dette er en «stor plan».
Nei, og jeg vil understreke at ingenting av dette er basert på noen planlegging eller bevisst utløsing av pandemien. Prosessen kan også forklares ufarlig: de involverte institusjonene ble rett og slett «drillet» for et slikt utbrudd. Virologer lette stadig etter nye patogener og var ivrige etter å oppdage dem. Forskere som de ved Johns Hopkins University hadde ikke gjort noe annet på 20 år enn å advare mot bioterror og pandemier. Selvfølgelig, når noe av det dukket opp, var de maksimalt beredt. WHO og mange andre myndigheter implementerte bare prosedyrer som hadde blitt øvd på et dusin ganger og fulgt innøvde protokoller. Så sett på denne måten trenger det ikke å ha vært planlagt.
Fra mitt ståsted er imidlertid det som kan sies at det er nettopp denne automatiserte oppførselen som leder oss alle dypere og dypere inn i krisen. Jeg tror, og dette er min personlige konklusjon, at vi trenger individuell, sunn fornuft igjen, på ledernivå og andre steder. Hvis alle jobber globalt i henhold til de samme forskriftene og blindt følger sentralt definerte retningslinjer, så er det ekstremt farlig. Jeg tror det er det vi opplever akkurat nå. Noe som dette kan bare være tillatt i en akutt nødssituasjon. Men ingenting slikt kan observeres i Tyskland. Sentraliseringen, den økende ensartetheten på mange plan, man må kalle det konformitet, alt dette er villstier som leder bort fra et levende demokrati. Det er på tide å trekke i nødbremsen.
Med velvillig tillatelse fra NachDenkSeiten. Det finnes en engelsk versjon av hans foredrag om dette temaet
Oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.
Utløser vaksinene autoimmune reaksjoner?
Av derimot.no - 8. oktober 2021
https://steigan.no/2021/10/utloser-vaksinene-autoimmune-reaksjoner/
En lege i USA med sjokkerende funn.
Den amerikanske legen Dr. Nathan Thompson gjorde noen sjokkerende funn da han testet immunforsvaret til en pasient etter første og andre dose med covid-vaksine. Etter andre dose viste blodtestene alle tegn på at pasienten holdt på å utvikle autoimmunitet.
Fra redaksjonen i Derimot.no
Dr. Thompson fant ut at immunforsvaret reagerte normalt da han testet blodet til pasienten etter første dose. Testen legen brukte er en rimelig standard blodstatus, som blant annet viser nivået av immunceller i blodet. Thompson har ikke registrert andre leger som har testa immunforsvaret til pasientene sine etter vaksinen.
Resultatene av første test viste at:
– Niået med granulocytter er høyt. Dette er immunceller som blant annet rydder opp i bakterielle infeksjoner i kroppsvev. Mange granulocytter kan derfor tyde på at det er en betennelsesreaksjon på gang i kroppen. Det som kan være verre, er at høyt nivå med granulocytter også er til stede ved utvikling av autoimmune sykdommer.
– Nivået på lymfocytter er også høyt, slik det skal være når det adaptive immunforsvaret bekjemper en infeksjon. Lymfocytter utvikler antistoff og bekjemper virus. Poenget med vaksinen er nettopp å provosere lymfocyttene til å mobilisere og produsere antistoff.
– Antallet morder-T-celler, som dreper virusinfiserte celler, er i overkant høyt, men det viser først og fremst at immunforsvaret reagerer bra på vaksinen.
Alt i alt viser testen etter første vaksinedose en rimelig naturlig immunreaksjon.
Se videoen her. Den er forbudt på YouTube.
Etter andre dose er bildet et helt annet. :
– Nivået på granulocytter går ut over grenseverdiene. Det indikerer at det er en autoimmun reaksjon på gang.
– Nivået på lymfocytter er helt i bunnen: Hele det adaptive immunforsvaret er så å si slått av. En spesiell type regulatoriske T-lymfocytter, som styrer også aktiviteten på granulocytter i immunforsvaret er også slått av. Er det for få av disse regulatoriske T-cellene, kan granulocyttene miste styringa og gå løs på kroppens eget vev.
Dr. Thompson mener han kjenner igjen situasjonen og er lettere sjokkert over det han har funnet.
– Jeg har sett dette før. Hvis jeg skulle ha tolket disse resultatene uten å vite hva den gjaldt, ville jeg ha sagt at resultatet fra andre dose er tydelige signal om autoimmunitet. Denne personen holder på å utvikle en autoimmun reaksjon. Hvis dette fortsetter, vil han også ha en dårlig respons på enhver infeksjon som kommer, sier den amerikanske legen på videoen.
Legen mener at dersom dette er situasjonen i immunforsvret til flere som er vaksinert, har folk et problem. Hva skjer når folk med et så dysregulert immunforsvar møter viruset live? Det adaptive immunforsvaret i praksis er slått av!
– Kan dette være årsaken til såkalte “gjennombruddsinfeksjoner”? Jeg vil vite hva dette gjør med folk. Jeg ber leger teste immunforsvaret til pasientene sine. Dette er ikke å beskytte helse sukker Dr. Thompson, med klar adresse til kolleger over hele verden.
Hvis resultatene han har funnet gjelder jevnt over, betyr det at mange nå går rundt med autoimmune reaksjoner i kroppen uten å vite det. Det eneste som er helt sikkert, er at dette finnes det ikke medisiner mot, konkluderer legen.
– Hva gjør vi nå? Jeg vet ikke. Ingen vet hva vi kan gjøre med dette, for det har aldri skjedd før i menneskehetens historie. Triggeren til autoimmuniteten må fjernes, men jeg vet ikke hvor lenge denne triggeren kommer til å være der. Ingen vet hvor lenge dette vil stå på, for ingen har testet.
Kommentar: Dette er ett resultat fra én pasient, men det er svært urovekkende
Det begynner å komme svært mange urovekkende opplysninger om pasienters reaksjon på de eksperimentelle vaksinene. I enhver annen situasjon ville ansvarlige myndigheter ha satt vaksinasjonene på vent i det minste til man hadde tilfredsstillende svar på hvorfor dette skjer. Men myndighetene svarer på de urovekkende resultatene med å kjøre på enda hardere, samtidig som de undertrykker alle undersøkelser som kan tenkes å undergrave tilliten til vaksinene.
Det er ikke slik ansvarlige myndigheter skulle opptre.
Korrupsjon på norsk med bakteppe
Av leserinnlegg - 8. oktober 2021
https://steigan.no/2021/10/korrupsjon-pa-norsk-med-bakteppe/
Av Trond Ali Linstad.
Sentrale norske politikere bedriver korrupsjon! De henter fordel og får posisjon – og de legger forhold til rette for selv å motta penger – i kraft av stillingen de har. De oppmuntrer ved rollen sin, til fordeler, snakker om møter og avtaler med lobbyister. (Dagbladet) De er «korrupte» per definisjon! (Se definisjon under.) Men er det, i denne saken, et bakteppe?
Korrupsjon
Kjell Magne Bondevik. «Bondevik fikk millioner, kontaktet Ropstad.» (Dagbladet) Erna Solberg taler på et møte arrangert av den saudiske organisasjonen som har «kjøpt seg inn» for talen.
Kjell Magne Bondevik har mottatt flere millioner kroner fra Saudi-Arabia for å drive «lobbyvirksomhet i Norge». (Dagbladet)
Bondevik har skaffet representanten fra Saudi-Arabia, kontakt med norske ledere – blant annet statsminister Erna Solberg og daværende barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad. (Dagbladet)
Det har skjedd på urettmessig vis, til fordel for en selv og sin egen organisasjon. (Jf. Bondevik)
Kort tid etter at Bondevik og Oslosenteret fikk millionbeløp fra Saudi-Arabia, kontaktet Bondevik religionsminister Kjell Ingolf Ropstad – som sa ja til å møte organisasjonens leder i Norge. (Dagbladet)
«Ingen skal kunne betale seg til møter med norske statsråder.» (Anniken Huitfeldt, Ap.)
Konklusjon: Kjell Magne Bondevik, tidligere statsminister og leder for Kristelig Folkeparti, har brukt sin posisjon og rolle for å legge forhold til rette for selv å motta penger. Det er korrupsjon. (Jf. definisjonen) Han har brakt flere inn i et korrumperende forhold i saken.
Kjell Ingolf Ropstad spilte med, etter at Kjell Magne Bondevik hadde fått millionbeløp fra Saudi-Arabia.
Kjell Ingolf Ropstad sa ja til et personlig møte den saudiske organisasjonens leder i Norge.
Ropstad som minister, lot seg bruke i Saudi-Arabias «lobbyvirksomhet».
Påvirkning og anbefaling fra vennen Kjell Magne Bondevik – med egne økonomiske interesser – kan ha spilt en rolle.
Konklusjon: Kjell Ingolf Ropstad, daværende minister, hjalp til med å gi Bondevik prestisje i Bondeviks forbindelse med Saudi-Arabia på utsiden av en ministers virksomhet. Ropstad bisto i korrupsjonen, med fordeler gitt til Bondevik. Loven bruker ordet «passiv korrupsjon.»
Erna Solberg lot seg bruke av den saudiske organisasjonen og personene rundt den.
Erna Solberg åpnet døra for påvirkning av Saudi-Arabia, drevet fram av private kontakter.
Det skjedde på urettmessig vis, der penger i siste instans lå til grunn.
Kolleger og påvirkere til Erna Solberg har tjent penger og oppnådd andre private fordeler ved at Erna Solberg var imøtekommende til dem.
«Slik fikk de Erna på talerstolen.» (Dagbladet)
Konklusjon: Erna Solberg ga velvillig støtte til en annen makt, Saudi-Arabia, med bindeledd gitt personlige fordeler utenom reglene. Hun åpnet døra for lobbyister uten kritiske betenkninger – ga prestisje og legitimering til lobbyistene Fordeler ble gitt en utenforstående makt. Hun ga ved sin maktrolle fordeler utenom reglene til andre. En form for «passiv korrupsjon»?
Stiftelsen «Dialog for fred» på Saudi-Arabias premisser
Pådriver for hele virksomheten er stiftelsen «Dialog for fred», betalt av Saudi-Arabia. Aamir J, Sheikh er leder for den. Stiftelsen har offisielt som oppgave å arbeide for «interreligiøs dialog, forsoning og fred» og spesielt for «Midtøsten». Det skjer fullt og helt på Saudi-Arabias premisser.
Bakteppe
Aktuell politikk for Saudi-Arabia? Dialog og samarbeid med Israel! Neglisjering av palestinske rettigheter, aksept av israelsk og amerikansk dominans i Midtøsten med en rolle også for Saudi-Arabia. Tiltalende for Bondevik og andre norske krefter!
En «jødisk leder» skal være med (Dagbladet). Han vil ikke si navnet. Skal vi gjette? Michael Melchior! Overrabbiner ved synagogen i Oslo. Årevis minister i Israelske regjeringer – medansvarlig for massakre og rasisme mot palestinere! «Dialog for fred»? Nei, fortsatt urettferdighet og krig! Aamir J. Sheikh vil gi Melchior en pris – med saudi-penger! Del av «bakteppet» for det som skjer.
Korrupsjon, definisjon
Korrupsjon (fra latin corrumpere, «misbruke», «ødelegge») er å bestikke eller motta bestikkelser, i form av penger, gaver eller tjenester, for at en person i en maktrolle skal gi en annen person fordeler utenom reglene. Korrupsjon skjer når en person i en betrodd stilling eller verv, privat eller offentlig, setter ansvaret og forpliktelsene som er knyttet til stillingen eller vervet til side og misbruker makten som ligger i stillingen eller vervet, og ved dette oppnår enten en privat fordel eller belønning, eller urettmessig tilstreber en fordel til egen organisasjon eller firma. Dette er definisjonen på korrupsjon fastsatt av Næringslivets Hovedorganisasjon i Norge. Både den som gir og den som mottar en slik fordel eller belønning, er korrupt. (Kilde: fremmedord.org)
Les: «Kjærligheten til penger er roten til alt ondt,» Bondevik
Terje Rød-Larsen-skandalen i en større politisk sammenheng
Riksrevisjonen med knusende kritikk av UDs støtte til Terje Rød-Larsens organisasjon
Kjære Italia!
Av Kristin Flood - 8. oktober 2021
https://steigan.no/2021/10/kjaere-italia/
Av Kristin Flood.
Journalist og forfatter Kristin Flood, oppvokst i Norge med italiensk mor og norsk far, har gjennom flere tiår formidlet nyheter og kunnskap om italiensk kultur og samfunn i norske medier. Hun har levert reportasjer til Aftenposten, NRK, aviser og magasiner i de cirka tretti årene hun har vært bosatt i Venezia i Nord-Italia. Kristin Flood er en aktiv kurs- og foredragsholder og har publisert fem bøker om personlig utvikling. I 2021 er hun aktuell med en moderne gjenfortelling av den italienske dikteren Dante Alighieris ‘Inferno’ fra 1300-tallet. Boken har fått oppmerksomhet i Italia, blant annet ble forfatteren nylig intervjuet av landets mest populære morgenprogram på radio, statlige Rai Radio Due (54 min). Under pandemien har hun reist mellom Italia og Norge og fulgt utviklingen parallelt i de to landene. Nedenfor setter hun ord på noe av det hun opplever i disse dager i Italia.
Kjære Italia!
Hjertet mitt gråter. Mine venner i det daglige – bakeriet, helsekostbutikken, slakteren, hotellet, vinhandleren (noen har allerede gått konkurs), trekker på skuldrene med blanke øyne når jeg spør hvordan det går. ‘Vi har ikke noe valg lenger. Vi må’. Andre roper lykkelige og lettet: ‘Hurra! Endelig tvang!’
Kjære, vakre Italia, ser du ikke at det skjønne folket ditt i disse dager rives fra hverandre? Hvordan kan du tvinge mer enn 10 millioner til å velge mellom oppsigelse/stenging og vaksine innen 15.oktober? Når smittetallene aldri har vært så lave som nå? Hvordan kan du lage nye koronapass-regler som overkjører prinsippene i din egen grunnlov fra 1948, en av de mest moderne i hele Europa? Hvordan kan du sparke et stort antall leger og helsepersonell? Og nekte elever og studenter deres lovlige rett til skolegang og studier? Hvordan skal du greie deg uten 100.000 uvaksinerte politi- og andre offentlige tjenestemenn? Hva skjer når tusenvis av trailerne fortsetter å blokkere motorveiene? Hvorfor lar du fastleger tilby tre dager hjemmebehandling mot korona (som min fastlege) og ikke bruker denne og andre metoder som et alternativ til vaksinering? Hvorfor tilbyr du ikke gratis hjemmetest til alle – også vaksinerte – slik at alle kan koronateste seg samtidig med tannpussen? Hvordan kan du produsere koronamedisin i Parma og ikke spre den til alle dine leger over hele landet? Hvorfor vil du presse dine kjære til å være med på en ny medisinsk metode som er i prøvefasen og kun betinget godkjent til 2023? Hvorfor hører du ikke på kvinner, menn og eldre som har opplevd blodpropp eller andre vaksineskader og dødsfall på nært hold, og derfor sier nei? Hvorfor presser du ungdom med hjertehinnebetennelse til å vaksinere seg? Hvorfor forteller du ikke ditt folk på hvilken måte du vil ta det fulle medisinske og økonomiske ansvaret for skader, dersom de skulle oppstå? Og sier i klartekst hva du tilbyr syke og pårørende i hjelp og erstatning? Hvorfor oppretter du ikke en åpen skadetelefon slik at du kan få en oversikt over vaksineeffektene, både på kort og lang sikt? Hvorfor inviterer du ikke til åpen dialog, der ulike syn kan møtes i gjensidig respekt, slik du gjør i politikken? Hvorfor lytter du ikke til tusenvis av leger som i månedsvis har behandlet koronasyke med suksess? Hvorfor lytter du plutselig ikke lenger til leger og advokater som du tidligere respekterte? Hvorfor oppretter du ikke en statlig kommisjon som undersøker hva som gikk galt i Bergamo da tusenvis av koronasyke ble hasteinnlagt i ledige senger på sykehjem blant syke og sårbare eldre?
Ditt land er ikke lenger i Bergamo-modus. Du har samlet enorme mengder data og erfaring. Viruset har endret seg. Jeg forstår at frykten fortsatt sitter i: hver dag ser jeg dine innbyggere kjøre bil alene med munnbind, sykle omkring med munnbind og gå tur i ensomme gater med munnbind. Jeg har forståelse for at mange aksepterte to vaksiner da de ble lovet at dette var den eneste veien ut av pandemien, ut av lockdown og økonomisk krise. Men hva med oppdateringen, som blant annet viser at vaksinen ikke er effektiv mot covid19-variantene? Som viser at også dine vaksinerte innbyggere smitter de sårbare i samfunnet? At sårbare kvinner og menn ikke er beskyttet selv om de er vaksinert? Hva med barn og ungdom, holder det at Pfizer har prøvetestet 2000 barn mot 40.000 voksne for å legitimere massevaksinering?
Og kjære Italia: hvordan vil du i fremtiden omsorg og respekt for mangfoldet i ditt fargerike land? Hjertet mitt gråter når jeg i disse dager ser mitt andre hjemland gå ned i knestående…