Nyhetsbrev steigan 07.11.2021
Dagens overskrifter:
Sør-Korea vil få slutt på Korea-krigen. Men USA er en vanskelig samarbeidspartner.
En hemmelig plan for nyoppdeling av Vest-Balkan er avslørt
Bruk av frykt for å kontrollere atferd i Covid-krisen var totalitært, innrømmer forskere
Haiti som NGOane sin republikk
Redaktør for British Medical Journal: – Dette er ikke vaksiner!
Putin i fri dressur – presentert av ham selv
En einbeint helt
Sør-Korea vil få slutt på Korea-krigen. Men USA er en vanskelig samarbeidspartner
Av skribent - 7. november 2021
https://steigan.no/2021/11/sor-korea-vil-fa-slutt-pa-korea-krigen-men-usa-er-en-toff-samarbeidspartner/
De sør-koreanske lederne øyner nå et åpent vindu for å få til permanent fred.
Av Jason Ditz. AntiWar.com.
En gang imellom blir vi minnet om at Korea-krigen fortsatt er noe å forholde seg til. Det har ikke vært intense kamper der på flere år, men i bøkene er det fortsatt krig mellom Sør- og Nord-Korea.
Innimellom diskuteres det om fredsavtaler, men så langt er det ikke blitt en realitet.
President Moon Jae-in ser nå en annen mulighet for å få fred med Nord-Korea. Han sier at vinduet nå er åpent for en permanent fred.
Så langt har Nord-Korea generelt støttet å få en offisiell slutt på krigen.
Grunnen til at krigen ennå ikke er over og til at det fortsatt er motstand mot fred, er USA.
Biden-administrasjonen er de som sist har sagt at de advarer de som ønsker fred. De ser heller på status quo med en fortsatt krig som sikrere.
Mer presist: USa-administratorene har gang på gang sett en stadig krigstilstand som en normal tilstand for Amerika. Å gå med på fred vil være som å «belønne» Nord-Korea med den freden de trenger.
Mens Sør-Korea ser på statusen som ikke å være i krig som ønskelig, så argumenterer det offisielle USA med at en fred er mer enn det Nord-Korea fortjener, og det vil være et tegn på svakhet om man går med på fred.
President Moon er den viktigste forkjemperen for en fredsprosess, og han er villig å samtale med USA om dette.
De to sidene diskuterer saken, men USA ser på status quo – altså at krigen fortsetter – som det sikreste.
Om Sør-Korea kan overbevise USA om fordelene ved fred, eller om de kan finne en annen måte å omgå USA på, gjenstår å se.
Oversatt av Ingunn Kvil Gamst for Derimot.no.
Les også: Er det fare for fred på den koreanske halvøya?
Total taushet om Moon-Putin-planen som kunne ha løst Korea-krisa
En hemmelig plan for nyoppdeling av Vest-Balkan er avslørt
Av red. PSt - 7. november 2021
https://steigan.no/2021/11/en-hemmelig-plan-for-nyoppdeling-av-vest-balkan-er-avslort/
Et nytt kart for Vest-Balkan ble lekket for noen måneder siden. Ifølge kartet skal Bosnia-Hercegovina deles fullstendig. Aktuelle hendelser på Balkan bekrefter ektheten av den hemmelige planen som har blitt avslørt. Dette skriver Deutsche Wirtschafts Nachrichten.
Den høye representanten for Bosnia-Hercegovina, Christian Schmidt, advarer om at en oppløsning av landet på Vest-Balkan kan destabilisere hele regionen.
– Det vil bli vanskeligere, sa Schmidt i et intervju publisert lørdag av nyhetsbyrået Reuters på spørsmål om hva en løsrivelse av den serbiske delen av Bosnia vil bety for Serbias EU-tilslutningssamtaler. «Serbia (…) bør ha en egeninteresse av at Bosnia-Hercegovina holder sammen», understreket han med tanke på spekulasjoner om at regjeringa i Beograd kunne komme til å støtte uavhengighetsarbeidet til det bosnisk-serbiske presidentmedlemmet Milorad Dodik. En selektiv oppløsning i den multietniske regionen vil ryste hele regionen.
Et nytt kart for Balkan, som ble publisert av den slovenske avisa «Necenzurisano» for noen måneder siden, skapte stor usikkerhet og forvirring i flere land på Balkan. Avsløringen av denne hemmelige planen ble fullstendig ignorert i den tyske offentligheten. (For ikke å snakke om i den norske.)
Det nye Balkan-kartet skal ha blitt sendt til Brussel av kontoret til den slovenske statsministeren Janes Janza i februar 2021. Dokumentet avslører ideer for deling av Bosnia Hercegovina, annektering av Republika Srpska med Serbia og innlemmelse av Kosovo i Albania. «I Kosovo ønsker 95 prosent av befolkninga å forene seg med den opprinnelige albanske nasjonen. Situasjonen er den samme i Albania. Grensa mellom Albania (et NATO-medlem) og Kosovo er praktisk talt ikke-eksisterende, heter det i dokumentet.
Den serbiske delen av Kosovo skal gis en spesiell status basert på Sør-Tirols eksempel. «Det serbiske nasjonale spørsmålet kan i stor grad løses ved å annektere en del av Republika Srpska til Serbia. I dette tilfellet er Serbia klar til å gå med på foreningen av Kosovo og Albania, heter det. Andre forslag som presenteres i dokumentet inkluderer å løse det kroatiske spørsmålet, det bosniske spørsmålet og hva EU må gjøre.
Dokumentet inneholder også trinn for å implementere planen, inkludert to «allerede i gang»: «I den tause prosessen undersøkes mulighetene for å implementere planen med beslutningstakere i regionen» og «i den tause prosessen verifiseres støtten til planen hos beslutningstakere i det internasjonale samfunnet».
Etter å ha fullført disse trinnene, må det lages et omfattende kommunikasjonsprogram for å presentere planen for offentligheten. Dokumentet understreker at man bør huske på spesifikke forhold på Balkan og de «forskjellige atmosfærene» i ulike deler av det.
Kommentar: Man leker med fyrstikker rundt kruttønna
Det som avsløres om den hemmelige planen virker tilforlatelig. Det samsvarer med tendenser og retninger vi vet finnes. Like fullt er det et risikabelt spill som drives. Som kjent var det konfliktene på Balkan som ble den utløende faktoren for den første verdenskrigen, og det var vestmaktenes og ikke minst Tysklands initiativ for å dele opp Jugoslavia som utløste de grusomme krigene på Balkan på slutten av 1990-tallet.
Kosovo er i realiteten en gangsterrepublikk, et USA-protektorat beskyttet av den kjempestore USA-basen Camp Bondsteel. og USA har også en svært sterk posisjon i Albania.
Det skal ikke mye til føre nye grensedragninger fører til en ny eksplosjon, som igjen vil kunne føre til ringvirkninger langt utover regionen. Glem ikke at Russland er en sterk støttespiller for Serbia.
Les: Ødeleggelsen av Jugoslavia (del 1)
Ødeleggelsen av Jugoslavia (del 2)
Drømmen om Stor-Albania lever og kan føre til mer krig
Fare for krig mellom Serbia og Kosovo?
Kosovos president Hashim Thaçi tiltalt for krigsforbrytelser
Bruk av frykt for å kontrollere atferd i Covid-krisen var totalitært, innrømmer forskere
Av red. PSt - 7. november 2021
https://steigan.no/2021/11/bruk-av-frykt-for-a-kontrollere-atferd-i-covid-krisen-var-totalitaert-innrommer-forskere/
Forskere i en komité som oppmuntret til bruk av frykt for å kontrollere folks oppførsel under Covid-pandemien, har innrømmet at arbeidet deres var «uetisk» og «totalitært». Dette skriver CNBC News.
Medlemmer av Pandemic Insights Group on Behavior (SPI-B) uttrykte beklagelse over taktikken de har brukt i ei ny bok om psykologiens rolle i den britiske regjeringas Covid-19-respons.
SPI-B advarte i mars i fjor om at ministrene måtte øke «det opplevde nivået av personlig trussel» fra Covid-19 fordi «et betydelig antall mennesker fortsatt ikke føler seg tilstrekkelig personlig truet».
Gavin Morgan, en psykolog på teamet, sa:
«Det er klart at det ikke er etisk å bruke frykt som kontrollmiddel. Å bruke frykt lukter totalitarisme. Det er ikke en etisk holdning for noen moderne regjering. Av natur er jeg en optimistisk person, men alt dette har gitt meg et mer pessimistisk syn på mennesker.»
Morgan snakket med forfatteren Laura Dodsworth, som har brukt et år på å undersøke regjeringens taktikk for hennes bok A State of Fear.
Ministre har møtt gjentatte beskyldninger om at de økte trusselen fra pandemien for å rettferdiggjøre nedstengninger og tvinge publikum til å følge dem – en påstand som vil bli undersøkt av den kommende offentlige etterforskningen av pandemien.
SPI-B er en av underkomiteene som gir råd til Scientific Advisory Group for Emergency (Sage), ledet av Sir Patrick Vallance, den vitenskapelige sjefsrådgiveren.
En SPI-B-forsker sa til Dodsworth: «I mars [2020] var regjeringa veldig bekymret for overholdelse, og de trodde folk ikke ville ønske å bli låst inne. Det var diskusjoner om at frykt var nødvendig for å oppmuntre til etterlevelse, og det ble tatt beslutninger om hvordan frykten skulle økes. Måten vi har brukt frykt på er dystopisk.
«Bruken av frykt har definitivt vært etisk tvilsom. Det har vært som et merkelig eksperiment. Til slutt ga det tilbake fordi folk ble for redde.»
Et annet SPI-B-medlem sa: «Du kan kalle psykologi ‘tankekontroll’. Det er det vi gjør … tydeligvis prøver vi å gå om det på en positiv måte, men det har blitt brukt ondsinnet tidligere.»
En advarte om at «folk bruker pandemien til å gripe makt og drive gjennom ting som ellers ikke ville skje … Vi må være veldig forsiktige med autoritarismen som sniker seg inn».
Les også: Frykt som våpen: – Hvordan den britiske regjeringa brukte skjult taktikk for å skremme befolkninga
Haiti som NGOane sin republikk
Av Terje Valen - 7. november 2021
https://steigan.no/2021/11/haiti-som-ngoane-sin-republikk/
Det er fleire NGOar i Haiti per hovud enn nokon anna stad i verda. Dette skriv Vijayd Prashad i boka Washington Bullets – A History of the CIA, Coups and Assassinations.
Innleiing av Terje Valen.
NGOar (Non Governmental Organisations) er organisasjonar som formelt sett ikkje er statlege. I røynda er dei no finansiert og dirigert av statar og dei rikaste finansfolka i verda. USA og deira finansoligarkar kontrollerer flest NGOar.
For dei som vil vite korleis verda fungerer i dag er boka Washington Bullets – A History of the CIA, Coups and Assassinations frå 2020 av Vijayd Prashad viktig. Han følgjer opp slike tidlegare bøker som Free World Colossus frå 1962 av David Horowitz (utgjeven på norsk av Pax i 1964 og 65) og 1965 med tittel USA og den tredje verden, søkelys på amerikansk utenrikspolitikk bind 1 og 2) og War Without End – America Planning for the Next Vietnams frå 1972 og fleire bøker av William Blum, der den siste var America’s Deadliest Export – Democracy – The Truth About US Foreign Policy and Everything Else frå 2014.
Eg omsette her eit avsnitt frå Prashad si bok, sidene 132-135, med overskrifta Republic of the NGOs.
Det er fleire NGOar i Haiti per hovud enn nokon anna stad i verda. Men det er det mange andre stader og. IMF (Det internasjonale pengefondet) forlangar at regjeringar må kutte i budsjetta sine gjennom program for strukturendring og det tener til å krympe staten. I staden for den svekka staten kjem mengder av NGOar, mange av dem for å gi tenester som ein gong var vedtatt i grunnlova at den demokratiske staten skulle gjeva; eller det var i det minste det dei håpa på. Med den svekka staten, og med NGOane over alt, hadde regjeringa mindre grunnlag for støtte frå folket enn før. Andre maktkjelder begynte å tre fram. Desse maktkjeldene hadde ikkje noko formelt ansvar i noko demokratisk prosess; dei skal ofte berre stå til rekneskap for dei som finansierer dei, og i dei viktige sakene viser det seg at er dette er regjeringar i USA og EU. Dagsetelen for land som Haiti blir ikkje sett opp av regjeringa der. Den har berre att oppgåva å halde oppe sikkerheita i landet. Dei som set opp dagsetelen er dei internasjonale institusjonane som IMF og regjeringar i USA og Frankrike, men også av FN. Dei set opp vilkåra for det haitiske folket. Med andre ord dei er herskarane på Haiti.
Haiti hadde aldri ein sjanse. Landet var handsame som ein ståande trussel sidan revolusjonen i 1804. Demokrati vart aldri tillate. Den franske regjeringa tok 22 milliardar dollar frå Haiti på grunn av revolusjonen. Det USA-støtta diktaturet til Duvalier-familien, som varte i tretti år, saug landet tørt. Francois Duvaliers sine paramilitære grupper – Tonton Macoutes – opplært av USA sine militære som var stasjonert i landet – drap over 50 000 menneske i denne perioden og spreidde sine antikommunistiske og anti-folkelege ideologiar i samfunnet gjennom frykt og løgner.
Masseoppstandar kasta Duvalier-regimet i 1986. Det nye landet gjekk inn i den demokratiske fasen sin med eit besøk til IMF, som – saman med utanriksdepartementet i USA – «rådde til» ein tvungen politikk for liberalisering av handelen. Det var ingen som ettergav den skammelege gjelda som var tatt opp av den tidlegare diktatoriske regjeringa, utan mandat frå folket.
Det var ei rørsle kjend som floden (lavalas), leia av den tidlegare presten, Jean-Bertrand Aristide, som hadde kasta Duvalierane. I det første valet sitt var det pengar utanfrå som finansierte valkampen til høgrekandidaten, Marc Bazin, som hadde hatt sete i Duvalier sitt kabinett og vore tilsett ved Verdsbanken. Likevel vann Aristides over Bazin. Før Aristides kunne bli tilsett i stillinga blei det gjort eit kupp av eit råskinn blant Duvalier sine folk. Ei stor folkeleg mobilisering gjorde at dette ikkje vart varig. Men etter åtte månader som president blei Aristides fjerna av Raol Cédras. Hans gangsterorganisasjon FRAPH, som var finansiert av CIA, gjekk til åtak på Aristides støttespelarar. Cédras var finansiert av International Republican Institute med base i Washington. Valden frå Cédras si regjering var verre en den som Duvalier hadde utført. Denne valden øydela det nye radikale samfunnet som blei skapt av Lavalas.
Likevel gjorde presset nedanfrå at Aristides kom tilbake i 1994. Då blei han tvinga til å signere ein avtale kalla Governor’s Island Accord som tillèt internasjonale institusjonar å drive Haiti og tillèt NGOar full opning i eit land der dei demokratiske institusjonane var blitt systematisk underminert. Då han fekk makta tilbake i 1994 var det under dei mest gagnlege vilkåra som var sett fast av Clinton i Det kvite huset og Wall Street. Dei ville at Haiti skulle bli ein maquiladora – eit skattefritt område som skulle tene dei multinasjonale korporasjonane. Fordi Haiti ikkje klarte å betale avdrag på gjelda si i 1998 gjekk dei til det internasjonale pengefondet (IMF) som kravde innsparingspolitikk. Aristides klarte ikkje å møte krava til IMF og det fekk IMF til å fryse fond som skulle til regjeringa. NGOane fekk ikkje nokon frys, så pengar flaut inn til dei. USA sitt Agency for International Development (USAID), som blei skapt i 1961, er finansiert av den amerikanske regjeringa og finansiere – i sin tur – NGOar. Grupper som blei finansiert av USAID opplevde stadig auke i budsjetta sine etter 1998 (i 1995 tvinga Kongressen i USA USAID til å stanse finansiering av regjeringa i Haiti og bestemde at dei berre skulle finansiere NGOar). I 1995 fortalde Clinton sin viseutanriksminister til Senatet i USA at «sjølv etter vi gjekk ut i februar 1996» – han viste då til ein planlagt uttrekking av amerikanske militære styrker – «vil vi fortsette å ha makta ved hjelp av USAID og den private sektor». USAID finansierte tusenvis av NGOar, som fremma USAID sin agenda i landet. USAID arbeidde for å omdanne jordbruket på Haiti til ein eksport retta dyrking, dei jobba for å hindre lover om minimumsløn (som då Aristides prøvde å få opp minimumsløna frå 33 cent per time til 50 cent per time), og dei arbeidde for å få inn mathjelp som dumpa «fri» ris som blei dyrka av amerikanske bønder (og kjøpt av fonds frå USAID) og øydela Haiti sin eigen risproduksjon. USAID støtta private skular og undergrov offentlege skular og program for å lære vaksne å lese og skrive. Dei avskaffa importtoll på mat slik at kyllingfarmar i USA kunne dumpe dei delane av kyllingen som dei ikkje ville ha på Haiti og dermed øydela dei Haiti sin eigen fjørfeproduksjon.
I 2009, under eit umåteleg folkeleg press, vedtok regjeringa i Haiti ein lov som heva minimumsløna frå 24 cent i timen til 61 cent i timen. Med den nye løna ville arbeidarane på Haiti få 5 dollar dagen, mindre enn dei 12 dollar som ein familie på fire treng for å leve på Haiti. Amerikanske tekstilfabrikkar som opererer på Haiti klaga til den amerikanske ambassaden på Haiti og dei dreiv vellukka lobbyverksemd for å få omgjord auken. Nestkommanderande ved ambassaden sa at den nye minimumsløna «ikkje tok dei økonomiske realitetane med i rekninga». Derfor heva regjeringa på Haiti, takka vere den amerikanske ambassaden, berre minimumsløna med 7 cent per time og tillét slik føretak slik som Fruit of the Loom, Hanes og Levi Strauss å hauste massive profittar.
Aristides blei kast ved eit kupp i 1991. Attendekomsten i 1994 var ein tom tilbakekomst – avtalen han var blitt tvinga til å godta – førte til at han berre kunne sjå på at NGOane uthola landet hans sine demokratiske moglegheiter. Likevel vann Aristides valet i 2000. Han kom tilbake med friske steg og forlanga at Frankrike skulle betale tilbake til Haiti dei 21 milliardar dollar som dei hadde kravd frå Haiti for at Haiti i 1804 hadde avskaffa slaveriet gjennom si uavhengigheit. På bakken var det klart at ytre høgre grupper sine drap på Fanmi Lavals støttespelarar hadde utanlandsk støtte og enno klarare at dette var ein metode for å undergrave Aristides totalt. Han blei kasta under eit andre kupp i 2004, då han blei – med hans eigne ord – kidnappa. Det var ikkje lenger berre Aristides som blei kidnappa, men også staten Haiti. Den finst ikkje lenger. Den er no ein NGOrepublikk, slik det er med mange andre nasjonar der dei demokratiske institusjonane har blitt kasta. Desse representerer ein tredje slags kupp – etter kupp med tanks og bankar, har vi no kupp frå NGOar.
Omsett av Terje Valen, laurdag 6. november 2021.
Les også: Haitis kamp for frigjøring
Klassekampen og Haitis kamp for frigjøring
Redaktør for British Medical Journal: – Dette er ikke vaksiner!
Av red. PSt - 7. november 2021
https://steigan.no/2021/11/redaktor-for-british-medical-journal-dette-er-ikke-vaksiner/
Den anerkjente medisinske redaktøren Peter Doshi hevder at covid-vaksinen mangler vitenskapelig grunnlag – «Uten data er det ikke vitenskap».
Peter Doshi er en farmasøytisk forsker, førsteamanuensis og anerkjent redaktør av British Medical Journal. Han snakket 3. november i en rundbordsdiskusjon organisert av senator Ron Johnson om mangelen på åpenhet i legemiddel- og vaksinestudier (13 minutter og 20 sekunder inn i videoen). Dette skriver svenske checkfact.org.
Doshi mener at historien gjentar seg. I fire år prøvde han og mange andre forskere å få det tusensiders grunnlaget for godkjenningen av det antivirale stoffet Tamiflu, som ble brukt mot sesonginfluensa et stykke ut på 2010-tallet. Forsøkene var forgjeves.
Doshi mottar heller ikke dataene for de kliniske studiene som covid-vaksinen er basert på. Ingen av farmasøytiske selskapene har utgitt studiedokumentene. For Pfizers vaksine, som er den covid-vaksinen som er mest brukt i den vestlige verden og som nå er den eneste i Sverige som gis til personer yngre enn 30 år, vil det ikke være mulig å be om informasjon fra studiene før i mai 2025.
Doshi avslutter sin tale til senatoren med ordene: «Uten data er det ikke vitenskap».
Putin i fri dressur – presentert av ham selv
Av Knut Erik Aagaard - 7. november 2021
https://steigan.no/2021/11/putin-i-fri-dressur-presentert-av-ham-selv/
Her presenterer vi leserne for en veldig lang tekst, og dertil en tekst av Russlands president Vladimir Putin. De som leser talen, vil se at Vladimir Putin står langt fra de redaksjonelle standpunktene og analysene til steigan.no på flere punkter. Men våre analyser bygger på innsyn, og for å gjøre analyser, må man også kjenne til hvordan en mann som Putin tenker og argumenterer. Dette er ment som et samtidsdokument for lesere som ønsker slikt innsyn. Russlandkjenneren Knut Erik Aagaard har oversatt Putins tale i Valdai-klubben og har også skrevet en introduksjon til den. Det Putin skal ha, er at han gang på gang har tatt initiativer som har bidratt til å redusere faren for storkrig, og det er ingen dårlig bragd.
Red.
Av dr. philos. Knut Erik Aagaard.
Det russiske «Valdai Internasjonalt Diskusjonsforum», også kalt «Valdai-klubben», avsluttet årets arbeid med en plenarsesjon 21.10.21 i Sochi ved Svartehavet. Som byen, er også Valdai-konferansene et utstillingsvindu, i dette tilfelle for russisk politikk og russiske syn på verden. Konferansen, som Putin selv tok initiativet til, samler hvert år siden 2004 noen hundre deltakere fra mange deler av verden, fortrinnsvis samfunnsvitenskapelige akademikere, til arbeidsmøter med toppskiktet i den russiske intellektuelle, kulturelle, politiske, journalistiske og samfunnsvitenskapelige eliten. Deltakelse gir ikke et pluss på en amerikansk CV.
Professor dr. Lilia Sjevtsova (Шевцова, eng. Shevtsova, nå amerikansk stjernekremlolog med doktorgrad fra Akademiet for det russiske kommunistpartiets Sentralkomite i 1976, og påfølgende kometkarriere ved nær sagt alle de prestisjetyngste amerikanske universiteter), har kalt Valdai-konferansen et utstillingsvindu «for Putins nyttige idioter». Hun er født i en by som i mitt århundre etter tur lå i Øst-Polen, i Sørvest-Russland og Nordvest-Ukraina (Lvov, nå Lviv, «løve» i genitiv flertall). Og bortsett fra det med idioter, er det sant at Valdai setter dagens Russland på utstilling, setter tonen for offentlig russisk debatt, gir verden orienteringspunkter for russiske syn på dagens brennende spørsmål, og gir dessuten presidenten en anledning til å presentere seg selv og sin politikk for et bredere publikum. For dette går på direkten i TV.
For en tid siden overhørte jeg følgende dialog mellom to lett aldrende og lett beduggede pensjonister på et lettere anonymt kaffebrenneri, kanskje et mindre prangende av de amerikanske presidenters mange lokale utstillingsvinduer for nyttige idioter: Pensjonist nr. 1: «Han derre Putin er en hard nøtt. Han knerter en million hvert år. – Ja, og ikke bare én», svarte Pensjonist nr. 2. De hadde vel knapt lest det i Aftenposten eller VG, og slett ikke sett det på Urix. Der går det jo noen grenser, ikke så mange og ikke så strenge, men dog. For redaksjonene serverer likevel mer enn én fjær, og tenker ikke så nøye over at de kanskje forvandler seg til mer enn ti høns. Slikt kan det bli folkehat av, for dem som liker slikt…
Les resten av talen på steigan.no:
https://steigan.no/2021/11/putin-i-fri-dressur-presentert-av-ham-selv/
En einbeint helt
Av Geir Sundet - 7. november 2021
https://steigan.no/2021/11/en-einbeint-helt/
Konflikten ved Norsk Hammerverk del 2
Av Geir Sundet.
Del 1. her Konflikten ved Norsk Hammerverk 1975-77
Årene 1975, 76 og 77 var preget av en rekke politiske oppsigelser i Norge. Den første store motreaksjonen kom på Bergen Jernstøperi i januar 1975 da oppsigelsen av akp’eren Jan Grung blei trukket tilbake etter full sit-down-streik i ei uke, og det uten represalier mot de ca 100 streikende jern og metallarbeiderne. Hammerverkkonflikten derimot havna i rettsapparatet, hvor det tok to og et halv år før Høyesterett dømte oppsigelsen ulovlig, men verken jeg eller de som hadde gått til sit-down fikk jobbene våre tilbake. Den første løsninga var naturligvis å foretrekke, men det var flere grunner til at sakene fikk forskjellig forløp.
Den viktigste grunnen var at de drøyt 100 arbeiderne på Hammerverket var splitta, en splittelse som blei utdypa og forsterka av bedriftsledelsen og klubbledelsen i fellesskap, men også av feil fra vår side.
En einbeint helt
«Vi hadde en løytnant som troppsjef, og jeg og han havna stadig i diskusjon. En dag han holdt tale for hele troppen, pekte han ut et høyt fjell som lå bak ekserserplassen: Hvis strategien er å innta toppen av dette fjellet, er veien opp taktikken. Det betyr å finne en måte å forsere enhver hindring steg for steg. Litt til venstre her, litt til høyre der, et steg tilbake, to fram.
Bare en idiot vil prøve å gå i rett linje mot toppen. Så pekte han på meg. Vi har en slik idiot i troppen her. Han heter Inge Dreggevig. Men han er også den eneste av dere som antagelig vil lykkes».
Dette var den historia som gjorde mest inntrykk på meg av de mange historiene Inge fortalte, Inge som seinere blei aksjonsleder i Hammerverkkonflikten og var læremesteren min på Avfettingsanlegget. Vi blei godt kjent, kom godt overens, og praten gikk. Inge hadde vært kaptein på alle aldersbestemte lag fram til han blei tatt opp i Vikings a-lagstall i 1959 som 17 åring. Der fikk han til sammen 13 kamper i forsvaret, fordelt på tre sesonger. Fast plass klarte han ikke å spille seg til, etter eget utsagn fordi han var einbeint. Så snart motstanderne fant ut at han gjorde alt med den ene foten, var resepten lagt for hvordan han skulle forseres. Viking var på den tida i Norgestoppen, med sentrale landslagspillere som Sverre Andersen og Olav Nilsen på laget, og alle tre sesongene endte med bronse i toppserien. I 1963 gikk Inge derfor fra Viking til SIF, og var tilbake i rollen som kaptein.
Streik eller rettssak?
Vi hadde drøftet streiken ved Bergen Jernstøperi. Klassekampen skrev om den, jeg hadde vist oppslaget til Inge og Helge Log, vår tillitsmann på Sveise og lakkavdelinga i 3. etasje. Jeg skreiv også et støtteforslag til arbeiderne der som klubbstyret ikke ville vedta, men et stort mindretall i klubben støtta forslaget på medlemsmøte. Det var første og eneste gangen jeg markerte meg før jeg blei oppsagt.
Da bedriften sa meg opp fredag før påske tok Log kontakt med klubbformann Quanvik, men han ville ikke gjøre noe, fordi klubben hadde inngått en Husavtale med bedriften hvor klubben frivillig hadde sagt fra seg muligheten til å forsvare prøvetidsansatte mot oppsigelser.
Punkt 4: Det er bedriftens vurdering som legges til grunn ved eventuell oppsigelse og klubben skal ikke blande seg inn i dette forhold».
Før sit-down-streiken starta tirsdag etter påske blei klubbformannen bedt om å innkalle til medlemsmøte. Det nekta han.
På streikens 3. dag forhandla Jern og Metallarbeiderforbundets distriktssekretær i Rogaland Alf Abrahamsen med bedriften. Der godtok han oppsigelsen. «Oppsigelsesgrunnen er tynn, men holdbar». Abrahamsen framsto seinere som bedriftens hovedvitne i alle tre rettssakene. Se, selv arbeidernes tillitsvalgte godtok oppsigelsen. Da må den være saklig.
På streikens fjerde dag, når arbeiderne i 1. etasje også gikk ut i streik og montasjeavdelinga trua med det samme, innkalte bedriften til allmannamøte hvor de streikende fra Sveise og lakkavdelinga i 3. etasje blei utestengt. Klubbledelsen lot dette skje uten protest.
På klubbmøte etter allmannamøte fikk Qvanvik flertall for sin linje. Men her gjorde aksjonsledelsen en fatal feil. De nekta å delta i avstemning på klubbmøte. De var så forbanna på klubbformann Qvanviks oppførsel og på at resten av arbeidsstokken hadde godtatt at bedriften holdt allmannamøte uten de streikende på Sveise og lakk, at de ikke tok sjansen på å få et flertall mot seg i klubben. Vi sitter. Uansett. Det var ikke bare Inge som ville rett opp fjellsida.
Hadde de blitt og stemt, ville stemmene fra Sveise og lakk gjort at Qvanvik hadde havna i mindretall. Hva som ville skjedd videre med et flertall bak oss er ikke godt å si, men med flertallet mot oss var konflikten i realiteten sluttkjørt inne på Hammerverket.
Lars Skytøen
På konfliktens 5. dag kom Jern og metalls nestformann Lars Skytøen. Han oppførte seg som om jeg ikke var blitt oppsagt. Hans forhandlingresultat var at alle som aksjonerte kunne få begynne straks, men aksjonsledelsen måtte skriftlig beklage at de hadde deltatt i en ulovlig konflikt. Skytøen ville ikke garantere at forbundet gjorde noe med oppsigelsen min, og klubbformann Qvanvik sa rett ut at han ikke ville hjelpe de tre aksjonslederne dersom de fikk problemer i ettertid.
Skytøens forhandlingsresultat var et tilbud om fullstendig og vilkårsløst nederlag. Men det var verre enn det. Han godtok i realiteten alle oppsigelsene. Ellers burde han i det minste protestert mot at bedriften ikke hadde bragt spørsmålet om en spontan sit-down var oppsigelsesgrunn inn for Arbeidsretten. Et av fagbevegelsens viktige våpen. Det arbeiderne ved Bergen Jernstøperi hadde vunnet med.
Jern og metallarbeideren
Det forsto nok også redaktør Aune i forbundets medlemsblad. I hans fremstilling hadde Skytøen gjort en god jobb fordi «verktøyet var tatt utav hendene på forbundets tillitsmenn». Og «det var ikke forbundet som hadde spilt fra seg kortene – det var de streikende som hadde forært dem til Hammerverket. Det var under disse omstendighetene ingen dårlig prestasjon å få bedriften med på prinsippet om at alle som deltok i den ulovlige aksjonen skulle gjeninntas. Forbundet firte ikke på dette standpunktet».
Men realiteten var jo at klubben sjøl hadde gitt fra seg hele ”verktøykassa” gjennom «Husavtalen», distriktsekretæren hadde brukt opp forhandlings-verktøyet sitt ved å godta oppsigelsen og stemple aksjonen som ulovlig, og Skytøens forhandlingsresultat var i realiteten en videreføring av Hammerverkledelsens arbeid gjennom hele helga hvor de hadde oppsøkte folk som aksjonerte for å få dem til å glemme oppsigelsen og begynne på jobb. Et arbeid de også fortsatte med i flere uker etter at «alle de streikende hadde fått individuelle og endelige oppsigelser».
At et vilkårsløst nederlag er et godt forhandlingsresultat er bare tilfelle i en verden hvor man ønsker at kampinnstilte arbeidere, kommunister og opposisjonelle ikke skal få jobb, og at folk som tør å ta opp kampen mot dette blir trakassert og spontan sit-down er forbudt. Men det ville ikke arbeiderpartimedlemmene som styrte forbundet si høyt.
Jern og Metalls diktrissekretær i Bergen Peder Stokke var imidlertid svært frittalende i Bergens Tidende 7. mai 1975. Han var bekymret for ”infiltrasjon i næringslivet”, at ”ytterliggående prøver å komme inn på bedriftene som vanlige arbeidere” for så å skape uro.
På spørsmål om fagbevegelsen vil gjøre noe med dette sier han megetsigende: ”Nei, hva kan vi gjøre? Alle mennesker har rett til arbeid i dette landet. Det er lovfestet. Det er ikke på vårt plan klinten kan skilles fra hveten, det må skje på bedriftsplanet.”
Det er vel kjent at både overvåkingspolitiet og arbeiderpartiet førte lister over kommunister og opposisjonelle, og at «det var kommet opplysninger om Sundet» før oppsigelsen.
Opposisjon tolereres ikke
For å få folk til å tro at et vilkårsløst nederlag var et godt forhandlingsresultat valgte Jern og metallarbeideren trusler, skremsel og hets. De valgte klassisk kommunisthets som de hadde lang erfaring i fra utraderingen av Norges kommunistiske parti. «Hammerverksaka var AKPs skyld». Men de utfordret også SV. Støtte til de aksjonerende arbeiderne blei ikke tolerert. Hammerverkarbeiderne var nå blitt «AKP» og SV hadde «blandet seg inn».
Jern og met var organisert med klubber på de enkelte fabrikkene, og geografiske avdelinger hvor klubbene i område var medlemmer, samt distriktssekretærer. Mens Hammerverkklubben ikke ville gjøre noe, og distriktsekretæren godtok oppsigelsen, fikk vi full støtte fra medlemsmøte og styret i Stavangers avdeling 25 med 3600 medlemmer. Avdelingsstyret kom inn på Hammerverket og satt sammen med oss i perioder oppe på Sveise og lakk-avdelinga.
Etter at alle var oppsagt fikk vi «kirkeasyl» på kontoret til avdeling 25 hvor vi hadde tilholdssted i flere måneder.
Det var SVere som hadde kontrollen der. Men over dem satt forbundstyret, som starta et intenst arbeid for å kaste ledelsen i avdeling 25 og omgjøre støtta fra medlemsmøte. Arbeiderpartiets «Jernlag» i Stavanger jobba for at klubber skulle melde seg ut av avdeling 25 hvis ikke styret blei kasta. Mens det kom 30 stykker på medlemsmøtene før konflikten, kom det neste 800 da arbeiderpartiet skulle ta tilbake avdelinga på et ekstraordinært medlemsmøte. Med Lars Skytøen som ordstyrer fikk de et knapt flertall.
Splittelse
Denne splittelsen gikk opp gjennom hele fagbevegelsen, den gikk gjennom klubbene og arbeidsplassene, og den blei svært bitter. Mange så den voldsomme uretten som blei begått, men det mektige apparatet til arbeiderpartiet motarbeida alle som støtta oss med alt de hadde av krefter. De var vant til å ta hardt på all opposisjon, og hadde erfaring med å knuse NKP.
Jern og metallarbeiderens journalist som reiste til Stavanger for å skrive om Hammerverksaken nekta å snakker med arbeiderne som var i konflikt. Som forside blei tittelen AKP greide ikke å knekke klubben valgt.
Var Hammerverkarbeiderne AKPere?
Ingen av de åtte arbeidskameratene mine var akp’ere. Kun en av dem, eldstemann Arne Finnesand på 50 hadde vært medlem i et parti, Arbeiderpartiet. Samme parti som Lars Skytøen, Johan Qvanvig, Alf Abrahamsen, Kolbjørn Aune og Peder Stokke. Han var også den som var mest overraska, skuffa og forbanna over den måten Arbeiderpartiet konsekvent motarbeida oss. Den eneste med en viss ledererfaring var Inge Dreggevik med sin erfaring som kaptein på fotballbanen. Alle åtte var det man kaller vanlig folk. Alle utenom yngstemann Einar på 18 var gift. Helt vanlige arbeidsfolk som ikke var spesielt interessert i politikk, som ikke var kommunister eller sympatisører av akp.
Tenk det; helt vanlige folk, som faktisk er villig til å risikere jobben, villig til å risikere og miste sikker inntekt for seg og familien, gå ei usikker tid i møte for å støtte en arbeidskamerat de ser er urettferdig behandla. Som bruker to og et halvt år av livet sitt på å kjempe for et helt grunnleggende prinsipp for arbeiderklassen, retten til arbeid uansett politisk holdning, så lenge du oppfører deg og gjør jobben. De sloss for arbeiderklassens helt grunnleggende demokratiske rettigheter og streikeretten mot en mektig fiende som også sto inne i klassen. Og blir hetsa og uthengt av LO og AP toppen.
Sjøl var jeg en «uerfaren grønnskolling», møtte plutselig meg sjøl på forsida av avisene, blei uthengt som «infiltratør», blei lagd vitsetegninger av, og sto på mange måter mellom barken og veden innad i aksjonen. Fordi kampen handla om at AKPere ikke skulle sparkes fordi de var kommunister, samtidig som de som aksjonerte ikke var enig i det kommunistene sto for, og ikke sjøl var kommunister. Å skjelle dem ut som AKPere var naturligvis et splittelsesforsøk. ”La oss kalle dem akp’ere for å få dem til å ta avstand fra akp”.
«De sier akp har infiltrert fagbevegelsen, sa Finnesand, men vi har erfart at det er Arbeiderpartiet som har gjort det! De har plassert inn sine folk overalt der de kan lamme fagbevegelsen.» Etter byretten sa fru Finnesand: «Eg lærte mer på de åtte dagene rettsaken varte, enn på de femti årene eg har levd.»
Uansett hvor einbeint han var, uten Inges ukuelige, nærmest ufattelige vilje til å stå på og aldri gi opp, hadde vi antagelig ikke klart å gjennomføre de to og et halvt åra konflikten tok. Han gikk arbeidsledig fra konflikten starta, til Høyesterett avsa dom. Og jobba døgnet rundt med konflikten. En sann helt. En arbeiderklassehelt. En einbeint helt.
I neste artikkel 4. desember ser jeg på hva som blei gjort for å bygge en politisk kraft som kunne vinne en rettsak, etter at den økonomiske krafta streiken utgjorde var tapt. Og hvordan mediabransjen fungerte før Internett.