Nyhetsbrev steigan 02.10.2021
Dagens artikkeloverskrifter:
Debatten om det «totalitære» og elefanten i rommet
«Mystisk» økning i hjerteinfarkt i Skottland
Ekspertutvalg: Gjerdrumskredet kunne vært unngått
Konflikten ved Norsk Hammerverk 1975-77
Ved – en energiressurs foreløpig unndratt EUs kontroll
Eldreomsorgen på sotteseng
Slalom
Debatten om det «totalitære» og elefanten i rommet
Av Terje Valen - 2. oktober 2021
https://steigan.no/2021/10/debatten-om-det-totalitaere-og-elefanten-i-rommet/
Det imperialistiske systemet som har drepe kvar dag sidan Columbus gjekk i land i Amerika og som drep kvar dag i notida, det slepp lett unna i denne diskusjonen.
Av Terje Valen.
Då Sovjet blei oppløyst og tatt inn den columbiske sfæren
Det går ein debatt i avisa Klassekampen no om «Totalitære regimer, massemord og moralsk medansvar». Her eit innlegg i debatten, som eg tenkjer elles ikkje kjem fram. Eg har tidlegare prøvd å få inn ein kronikk i avisa om kva det columbiske systemet er og kva det har påførd folk i verd, men det var ikkje avisa interessert i.
I 2020 gav dåverande professor i russiske studie og historie ved New York University, Stephen F. Cohen,[i] ut boka Failed Crusade – America and the Tragedy of Post-Communist Russia. Her gjennomgår han Russland si historie etter Sovjet-Unionens oppløysing i 1991. Boka kom i oppdatert utgåve i 2001. I forordet skriv han: …, denne boka startar i dei tidlege 1990-åra med at dei leiande politikarane i USA og deira støttespelarar set i gang eit dårleg gjennomtenkt og i siste instans øydeleggande korstog for å omforme det etterkommunistiske Russland til ‘det slags Russland som vi ønskjer oss’, og ho sluttar no midt i 2001 med at dei same misjonærane forsett den same omsynslause jakta etter ‘det framtidas Russland som Amerika drøymer om’.[ii]
Så siterer han påstandar, alle i tida 1997-2001, frå ei rekkje journalistar; ein økonom og ein vitskapsmann innan politikk, pluss USA sin visepresident Al Gore frå 1998 som gir uttrykk for same haldning som alle dei andre.
«Optimisme råder blant alle dei som har god kjennskap til det som går føre seg i Russland».
Al Gore og alle dei andre visste sjølvsagt kva som gjekk føre seg i Russland, og deira meining var at det gav grunn til optimisme for USA sine leiarar. Og kvifor det? Etter mi meining fordi dei trudde at det gjekk rette vegen med å få Russland (og dei andre delane av det tidlegare Sovjet) inn att i den USA-leia columbismen, etter at heile dette området klarte å bryte ut av den columbiske sfæren i 1917 og bygge ein moderne, industrialisert stat med vel utbygd utdanning, helsevesen og kultur.
Men folket i Russland hadde ikkje nokon grunn til optimisme ut frå det som skjedde i på 1990-talet, og grunnen finn vi i utsegnene under her.
«Vi vil minne verda på at overgang kan drepe.»
Leiar for Raude Krossen i det tidlegare sovjetiske Georgia, 1996.
«Russland er ein sone med økonomisk katastrofe.»
Dei russiske økonomane N. Petrakov og V Perlamutrov.
«Det er openbart at Russland i dag er i den djupaste krisen i heile si historie.»
Aleksei Podberedskin, russisk nasjonalistleiar, 1999.
«Ein menneskeleg krise av monumentale proporsjonar oppstår i det tidlegare Sovjet-Unionen, 1999.»
FN sitt Utviklingsprogram, 1999.
«Som eit resultat av Jeltsin-perioden har alle dei grunnleggande sektorane av staten vår, økonomien, kulturen og det moralske livet har blitt øydelagd eller røva. … Vi høyrde at store reformar fann stad i landet vårt. Dei var falske reformar fordi dei førte til at meir en halvparten av innbyggarane i landet vårt blei fattige. … Kva tyder det å fortsette desse reformene? Skal vi fortsette med å røve og øydelegge Russland til ikkje noko er tilbake? … Måtte Gud forby at desse reformene får fortsette.»[iii]
Aleksander Solsjenitsyn, 2000.
Cohen skriv så at den politiske strategien (grand policy) til USA «ikkje var noko anna enn misjonerande – eit verkeleg krosstog for å omdanne det etterkommunistiske Russland (saman med fleire andre tidlegare sovjetrepublikkar) til ein slags faksimile[iv] av det amerikanske demokratiske og kapitalistiske system. Dessutan var det ikkje berre eit offisielt prosjekt; det opptok investorar, journalistar og vitskapsfolk også». I røynda skulle USA lære det eks-kommunistiske Russland korleis det skulle blei eit kapitalistisk og demokratisk land og å kontrollere omdanningsprosessen som ein «overgang».
Lærdommane var enkle, men harde. Økonomisk reform tydde «sjokk-terapi» og hardhendt monetarisme, særleg kraftige sparebudsjett, slutt på forbruks- og velferd-subsidiane frå sovjettida, privatisering av dei russiske statsføretaka og andre aktiva, omgåande utsetting av landets uførebudde produsentar for høgt utvikla utanlandsk konkurranse på heimemarknaden, minimal rolle for regjeringa.
Politisk støtte kom ikkje til å tyde anna enn kraftig støtte til Boris Jeltsin fordi «Jeltsin står for den retninga i Russland som vi ønskjer». I tillegg til gratis instruksjonar som tydde «diktering av den nasjonale økonomiske politikken» lova (den amerikanske) administrasjonen hjelp til å finansiere overgangen, hovudsakleg gjennom lån frå Det internasjonale pengefondet (IMF», om Russland mislukkast med å møte våre vilkår.»[v]
I denne ånda spreidde legionar av amerikanske politiske misjonærar og forkynnarar seg over heile Russland midt på 1990-talet. Finansiert av den amerikanske regjeringa, ideologiske organisasjonar, utdanningsinstitusjonar, slo dei seg ned alle stader der dei kunne få tilhengarar til det «Russland vi ønskjer oss», frå politiske rørsler, fagorganisasjonar, media og skulane. Mellom andre misjonsoppdrag gav USA stønad til den russiske regjeringa sjølv borgarar i USA gav pengar til dei russiske politikarane som dei lika, instruerte ministrar, skreiv lover og presidenten sine dekret, laga undervisningsbøker og tente ved Jeltsins hovudkvarter då Jeltsin skulle attveljast i 1996.[vi]
Som det blei sagt i eit anonymt programmatisk brev som sirkulerte i Washington i 1993 «Nøkkelen til [Russlands] overgang til demokrati er ikkje lenger i deira hender. Han er i våre.»[vii] Blant dei som ville bidra var filantropisten og milliardæren, George Soros, som personleg lovde »å gi midla for å løyse dei presserande problema i russisk økonomi.»[viii]
Cohen har så ei lengre utgreiing, med dokumentasjon, om korleis amerikanske media sine reportasjar frå den russiske revolusjonen i 1917 og utviklinga etter, mest ikkje gav nokon korrekte opplysningar om det som verkeleg skjedde, og han viser, godt dokumentert, korleis det skjedde om att over 80 år seinare. Det skal eg ikkje gå nærare inn på her, berre kommentere at det same har skjedd i alle dei sist krigane USA ha starta også, ikkje minst krigen i Syria. Han viser også til korleis journalistar og redaktørar i samla flokk følgde Clinton-administrasjonen ved høglydt å støtte Jeltsin si grunnlovsstridige stenging av Russlands parlament og så å juble til det væpna angrepet hans på den valde forsamlinga.
Cohen gjennomgår så alle dei nyliberale tiltaka som blei sett i verk utover på 1990-talet og som øydela det russiske samfunnet. Det skal eg ikkje gå nærare inn på her. Eg vil konsentrere meg om resultata av desse tiltaka.
I The Nation for 7.-14. september 1998 skreiv Cohen følgande (som er sitert i boka hans):
Dei som tiltaka til Jeltsin og hans amerikanske rådgjevarar sette i verk til då hadde ført til var «ein altomfattande økonomisk katastrofe som aldri hadde skjedd før – ein økonomi som i fredstid har vore inne i ein prosess med nådelaus øydelegging i sju år. Brutto nasjonalprodukt har falle med minst 50 % og ifølgje ein rapport, med så mykje som 83 %, investering i kapitalvarer med 80 %, og talet på dyr som gir mjølk og kjøt med 75 %. Med unnatak for energi produserer landet no svært lite; mesteparten av forbruksprodukt, særleg i dei store byane, blir importert.
Så stor er den økonomiske og sosiale katastrofen i Russland at vi no må snakke om ei anna utvikling som ikkje er sett før: bokstaveleg talt ein avmodernisering av eit land i det tjuande hundreåret. Når infrastrukturane i produksjon, teknologi, vitskap, transport, oppvarming, og avlaup går i oppløysing; når titals millionar ikkje får utbetalt opptent løn og rundt 75 % i samfunnet lever under eller knapt over grensa av det dei treng og millionar av dei rett og slett svelt: når mennene si forventa levealder fell ned til femtisju år (som han var på slutten av 1800-talet), underernæring har vorte normalen for skuleungane, og sjukdommar som var utrydda blir epidemiske att og grunnleggande velferdstiltak forsvinn; når sjølv høgt utdanna profesjonelle må dyrke sin eigen mat for å overleve, og godt over halve nasjonen sine økonomiske transaksjonar er bytehandel – alt dette og meir til, er utan tvil prov på ein tragisk attendegong til ei førmoderne tid.»[ix]
Over dette folket, og som eit resultat av den columbiske politikken, vaks det fram ei lita gruppe svært rike oligarkar som røva til seg samfunnet sine rikdomar og som Jeltsin støtta seg på slik at dei kunne tileigne seg stor politisk makt.
Cohen fortel om ei canadisk journalist som blei sendt ut i år 2000 for undersøke korleis det gjekk med hans eige land sin amerikanske måte å hjelpe med til å omforme Russland sine store kollektive gardar til små privateigde gardsbruk. Han fann dette:
«Folka frå Canada var vekk for lenge sidan. Det var også dyra, kornåkrane, traktorane og sjølv veggene og taka av driftsbygnadene. Husa var tømt og røva. … Mesteparten av jordene var fulle av ugras og buskar. Dei hadde ikkje kunne hauste noko på to år.»[x]
Ei 17 år gamal jente i ei anna provinsby som blei spurd om håpa hennar for det nye tusenåret uttalte seg for titals millionar russarar: «Det tjueførste hundreåret? Det er vanskeleg å snakke om det tjueførste hundreåret når du sit her og les under eit stearinlys. Det tjueførste hundreåret har ikkje nokon meining. Her er vi i det nittande.»[xi]
Dette var ei kort samanfatting av resultata av dei om lag 10 åra då Russland var inne i den columbiske sfæren att. Det var eit tiår som var mykje meir drepande og øydeleggande for folket i Russland enn noko dei hadde opplevd før. For hugs at dei enorme øydeleggingane under 2. verdskrigen «berre» varte i rundt 3 år og berre ramma den vesle delen av Russland som stort sett låg vest for ei line mellom det dåverande Leningrad, Moskva, Stalingrad og Odessa. I heile resten av Russland blei det ikkje øydelagd noko. Og columbifiseringa etter oppløysinga av Sovjetunionen varte i vel 10 år og gald heile det russiske territoriet. Og det var ei medviten påført utvikling av dei columbiske leiarane i USA og deira støttespelarar utanfor og inne i Russland. Det er heilt klart at ikkje ein gong 2. verdskrigen kunne måle seg med dette og under Stalin sine utreinskingar var landet samstundes inne i ei rivande økonomisk, sosial og kulturell utvikling for det store fleirtalet av folket.
No var det berre columbisk sundriving av eit velfungerande moderne samfunn som ut frå eigne krefter kunne ha utvikla seg positivt, og ein tilbakegong til ein situasjon for folk flest som minna om slik det hadde vore under tsarveldet på 1900-talet.
Det skjedde ikkje noka endring før etter at Putin kom til makta i år 2000 og vingestekka oligarkane og sette i gong eit atterreising av Russland som fungerande samfunn. Det var eit storverk som blei utført for og av det russiske folket att under hans leiing og ei sikring av grunnleggande menneskerettar som retten til mat og arbeid for folket i landet. Rettar som dei USA-leia reformane hadde tatt frå dei. Og føresetnaden var sjølvsagt at dei amerikanske (og at dei andre) columbiarane vart jaga ut av landet, og at dei russiske oligarkane, som samarbeidde med columbiarane frå USA for å fremje det columbiske systemet inne i Russland, miste den politiske makta si.
Dette har sjølvsagt gjort Putin til ein versting i columbiarane sine auge. Jeltsin, derimot som, med amerikanske «rådgjevarar» på skuldra, sto i spissen for den enorme øydelegginga av det russiske samfunnet, var grunnen til den amerikanske presidentens optimisme med omsyn på utviklinga i Russland. Desse syna blir spreidd av dei leiande columbiarane i USA og deira vasallar over heile verda og til og med fornuftige radikale menneske går på så det susar. Mens det ikkje er mange som snakkar om det enorme brotsverket mot det russiske folket som det columbiske regimeskiftet førte til i Russland.
Eg må gjere fleire grunnleggande omvurderingar av tidlegare oppfatningar ut frå denne analysen. Ein av dei viktigaste er at det var naudsynt og progressivt for dei kinesiske styresmaktene å slå ned den såkalla demokratirørsla som samla seg Tienanmen-plassen den 3. til 4. juni 1989. Viss den hadde fått vind i segla kunne utviklinga i Kina vore meir lik den vi har sett i Russland. Landet hadde då ikkje kunne heve seg ut or fattigdomen før dei hadde kasta ut dei «demokratiske» columbiarane att som under ei regimeendring Kina nok hadde funne moglegheiter til å ta leiinga over «utviklinga» der, slik dei gjorde i Russland. Heile verda skal vere glad for at det ikkje skjedde, og at vi no har ein enormt stor og sterk stat som hevdar Westfalen-prinsippa om nasjonane sin rett til sjølvbestemming opp mot USA-columbismen si regelstyrte ordning som tillèt dei å blande seg inn i alle statar som ikkje dansar etter deira pipe med alle dei middel dei finn for godt der undergraving, sanksjonar, regimeendring og krig er nokre.
Dette for å halde oppe eit system som tillèt at det døyr eitt barn kvart femte sekund av unødvendig svelt og sjukdom og som held ein femtedel av verdas folk i under eller på grensa av naud og svelt i tiår etter tiår samt sørgjer for at skilnadene mellom rike og fattig veks seg stadig større.
Dei diskuterer no nazismen og kommunismen, men det verkeleg totaliserande og svært drepande columbisk-kapitalistisk-imperialistiske systemet som har drepe kvar dag sidan Columbus gjekk i land i Amerika og som drep kvar dag i notida, det slepp lett unna i denne diskusjonen.
Terje Valen, måndag 27. september 2021.
[i] https://en.wikipedia.org/wiki/Stephen_F._Cohen
[ii] Stephen F. Cohen Failed Crusade – America and the Tragedy of Post-Communist Russia, 2001, side xiv-xv.
[iii] Cohen 2001, side 3-5.
[iv] Faksimile er ein nøyaktig kopi av et dokument eller noko anna.
[v] Robert E, Rubin i NYT, 21. september 1999. Sjå også Michel Camdessus i Moscow News,15-21 desember, 1999. Når det gjeld «diktere», sjå David E. Sangers rapport om IMF i NYT 10. november, 1999. Sjølv før Clinton-administrasjonen hadde amerikanske misjonærer tildelt IMF en leiande organisatorisk rolle i krosstoget som dei «einaste i verda som har ei relativt klar oppfatning om korleis Russland kan reformere økonomien sin på det mest effektive vis». Jeffrey Sachs i New Republic, 21. desember 1992, side 29.
[vi] Cohen 2001, side 8-9.
[vii] Zbigniew Brzezisinski i Foreign Affairs, hausten 1992, side 33. Eg (Cohenb) siterer her frå ein versjon av eit brev som blei publisert i Moskva i New Times nr. 23, 1993, side 26.
[viii] Scott Horton i Harriman Review, desember 1998, side 30: Soros i Open Society, juni 1992, side 3.
[ix] Cohen 2001, side 169.
[x] Cohen 2001, side 47.
[xi] Same stad.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Terje Valen.
«Mystisk» økning i hjerteinfarkt i Skottland
Av red. PSt - 2. oktober 2021
https://steigan.no/2021/10/mystisk-okning-i-hjerteinfarkt-i-skottland/
The Times of London rapporterte 30. september at leger i Skottland er forbløffet over en «mystisk» økning i hjerteinfarkt som stammer fra blokkerte arterier.
I løpet av sommeren var det en økning på 25% i antall mennesker som ble kjørt i all hast til Golden Jubilee National Hospital i Clydebank med delvis blokkerte arterier som kuttet blodtilførselen til hjertet. Mer bekymringsfull er aldersgruppen det har skjedd i. Folk mellom 15 og midten av 40-årene.
Dette er ikke akkurat ei aldersgruppe der man ville forvente at noe slikt ville skje. En uventet økning på 25% er så voldsomt at man ville forvente at det ble stilt noen alvorlige om årsakene. Men artikkelen i The Times er kjemisk fri for slike spørsmål.
Dette er utrolig merkelig når man tenker over at det eneste som virkelig har blitt forandret seg nylig, er mengden mennesker som nå får Covid-vaksinene og risikoen for blodpropp og hjerteproblemer som følger med det.
Men slike spørsmål får ikke stilles i hovedstrømsmediene.
«Vaksinene må føre til blodpropper»
Dr. Charles Hoffe , en familielege fra Lytton, British Columbia, sa til helsemyndighetene at pasientene hans led bivirkninger av mRNA COVID-19-vaksinene.
Hoffe ble raskt anklaget for å ha forårsaket «vaksinenøling» og lokale helsemyndigheter truet med å rapportere ham til lisensorganet.
Spikeproteinet i vaksinen kan føre til utvikling av flere, små blodpropper fordi det blir en del av celleveggen i det vaskulære endotelet; disse cellene skal være glatte slik at blodet flyter jevnt, men piggproteinet betyr at det er «piggbiter som stikker ut».
Hoffe har gjennomført D-dimer-testen på pasientene sine for å oppdage potensiell tilstedeværelse av blodpropper innen fire til syv dager etter mottak av en COVID-19-vaksine; 62% har tegn på koagulering.
De langsiktige utsiktene er veldig dystre, sa Hoffe, for med hvert påfølgende vaksineskudd vil det legge til mer skade etter hvert som du får flere skadede kapillærer.
Hoffe lagde en video for å forklare hvordan mRNA COVID-19-vaksiner kan påvirke kroppen din på mikronivå. I hver dose av Moderna COVID-19-vaksinen er 40 billioner mRNA-eller messenger RNA-molekyler.
Hver mRNA «pakke» er designet for å bli absorbert i cellen din, men bare 25% blir i armen på injeksjonsstedet. De andre 75%, sier Hoffe, samles opp av lymfesystemet og mates inn i blodsirkulasjonen. Cellene der mRNA absorberes er de rundt blodårene dine – kapillærnettet, som er de minste blodårene i kroppen din.
Når mRNA absorberes i den indre foringen av kapillærene – åpnes «pakkene» og gener frigjøres. Hvert gen kan produsere mange covid-19 piggproteiner, og kroppen din får jobbe med å produsere disse piggproteinene i svært store antall.
Kroppen din gjenkjenner piggproteinet som fremmed, så det begynner å produsere antistoffer for å beskytte deg mot COVID-19, eller så sier teorien. Men det er et problem. I et koronavirus blir piggproteinet en del av den virale kapselen, sier Hoffe, men når du får vaksinen, «er det ikke i et virus, det er i cellene dine.» Spike -proteinet kan igjen føre til utvikling av blodpropper:
«Så det blir derfor en del av celleveggen i ditt vaskulære endotel, noe som betyr at disse cellene, som strekker blodårene dine, som skal være glatte slik at blodet flyter jevnt, nå har disse små piggete bitene som stikker ut.
Så det er helt uunngåelig at det dannes blodpropper, fordi blodplatene sirkulerer rundt i blodkarene dine og formålet med blodplater er å oppdage et skadet kar og blokkere den skaden når den begynner å bløde. Så når en blodplate kommer gjennom en kapillær og plutselig treffer alle disse covidpiggene som stikker inn i det indre blodkaret … vil blodpropper dannes for å blokkere det karet. Det er slik blodplater fungerer.»
Forskerne vet at vaksinene fører til blodpropper
Allerede i april 2021 skrev vitenskapsmagasinet Nature om at forskere prøvde å finne ut hvorfor vaksinene så ut til å føre til flere tilfeller av blodpropp. Dette ble fulgt opp av en ny artikkel om samme tema i august i år. Der omtales dette som et faktum. Scientists are trying to understand why a small number of people develop a mysterious clotting disorder after receiving a COVID jab.
ScienceNews skrev i juli 2021 at:
Forskere visste allerede at COVID-19-vaksiner utviklet av Johnson & Johnson og AstraZeneca noen ganger kan få kroppen til å lage antistoffer som fester seg til et protein som kalles trombocytfaktor 4, eller PF4, som deretter får blodplater til å danne blodpropper (SN: 4/13/ 21; SN: 4/7/21; SN: 16/04/21). Vaksineindusert tilstand ligner det som skjer med heparin, en blodfortynner som også kan feste seg til PF4. Når heparin binder seg til proteinet, angriper noen menneskers immunsystem de bundne molekylene, en motintuitiv tilstand som kalles heparinindusert trombocytopeni, også preget av koagulering.
Den voldsomme økninga i antall hjerteinfarkt er ikke mystisk i det hele tatt
Ut fra gjeldende forskning ser det ut til at Dr. Charles Hoffe har rett: Vaksinene føre til at det dannes små blodpropper. Om disse blodproppene fører til hjerteproblemer eller ei, kan være ulikt fra pasient til pasient, men at de kan gjøre det, later til å være hevet over tvil. Økning av tallet på hjerteinfarkter i Skottland med hele 25% er derfor det man måtte vente når store deler av befolkninga vaksineres med eksperimentelle vaksiner som har nettopp slike bivirkninger.
Storebror YouTube forbyr alle videoer som er kritiske til vaksinene
Men du får neppe se noen video om dette på YouTube. YouTube har nemlig vedtatt å forby alt «skadelig vaksineinnhold» fra plattformen, og det inkluderer innhold som hevder at vaksiner «forårsaker kroniske bivirkninger», at de «ikke reduserer overføring eller reduksjon av sjukdom», og at de inneholder udeklarerte ingredienser som fosterceller.
Tilfeldigvis er denne sensuren i eiernes interesser. Det har seg nemlig slik at de selskapene som eier morselskapet til YouTube, det vil si Alphabet, samtidig er de største eierne av vaksineselskapene. Blant de seks største eierne i Alphabet finner vi Vanguard, Fidelity, State Street og BlackRock. (Oljefondet deretter.) Blant de seks største eierne i Pfizer finner vi Vanguard, State Street, Capital Research og BlackRock. (Oljefondet på 9. plass.) De samme kapitalfondene er blant de største eierne i Moderna. Eierne av YouTube har derfor direkte økonomisk interesse av at all vaksineskepsis valses over ende. Så får heller en masse mennesker dø av blodpropp. Money talks!
Ekspertutvalg: Gjerdrumskredet kunne vært unngått
Av Ove Bengt Berg - 2. oktober 2021
https://steigan.no/2021/10/ekspertutvalg-gjerdrumskredet-kunne-vaert-unngatt/
Gjerdrum-raset: MDGs straksmelding om årsaken var faktisk helt feil. Hvorfor kunne de ikke vente?
Av Ove Bengt Berg.
Nå er konklusjonen fra Gjerdrumutvalget, leda av SVeren Inge Ryan, klar. Det MDG-toppene Eivind Trædal og Arild Hermstad med støtte av statsminister Erna Solberg få timer etter raset fortalte oss var årsaken, var faktisk helt feil. Trædal skreiv på Facebook-sida si om årsaken: «…i tråd med advarslene om et stadig varmere, våtere og villere vær, med påfølgende økt risiko for skred og ras i årene framover.» Hermstad hadde en liknende Facebook-forklaring. Utvalget sier, sitert fra Aftenposten om årsaken til katastrofen: «…manglende sikring av en bekk sør for boligfeltet.» Det var ikke regnet som utløste kvikkleireskredet. Det kunne like godt skjedd da det tidligere også var mye nedbør, fordi «erosjonen over mange år hadde svekket stabiliteten». Og: Tror noen at det aldri vil regne mer?Hvorfor var det så viktig for Trædal, Hermstad og Solberg å gå ut og gi været som følge av påståtte klimaendringer skylda, nærmest samtidig med raset? Hvorfor kunne de ikke vente? De må åpenbart ha følt et umiddelbart et behov for å få satt kampsaka si på dagsorden. Når de ikke kunne vente og unnlate å bruke raset med de mange dødsfallene som eksempel på at deres katastrofepolitikk, har de egentlig en så god sak da? Er Gjerdrum det eneste tilfellet de tar feil om?
Aftenposten: Ekspertutvalg: Erosjon av bekk var hovedårsaken til Gjerdrum-skredet
Utvalget tilbakeviser Trædal, Hermstad og Solberg
Utvalget sier at skredet ble utløst av en vår høst med mye nedbør. Aftenposten skriver:
«Men nedbøren i seg selv forklarer likevel ikke at skredet gikk, sier utvalget samtidig. I følge Ryan kunne skredet like gjerne kommet i år 2000, da det var lignende forhold og enda mer nedbør. At skredet ble utløst i 2020 og ikke 20 år tidligere, forklarer utvalget med at erosjonen over mange år hadde svekket stabiliteten.»
Dette er jo pinlig for Trædal og Hermstad. Og det blir ikke noe mindre pinlig og feil om Trædal kaller utvalget for noen «Rasshøl», som han sier om dem han er uenig med.
Hadde Trædal og Hermstad hatt det minste kjennskap til geologi og leire, kvikkleire og historia om leirras og jordras i Norges historie århundrer tilbake, hadde de hatt vett til å vente med sin uriktige analyse. Men de uttalte seg som de hadde kunnskap og vett til. De misbrukte noens tragiske død til å bruke dem som eksempler på sin egen teoris fortreffelighet. Ekspertutvalget brukte mange måneder på å finne årsaken. Trædal og Hermstad trengte bare timer — til å ta feil. Faktisk helt feil. For det var politikere og byplanleggere — som de sjøl er — som forsømte seg. De brøy seg ikke om advarslene og ville ikke undersøke mulig rasfare. Som kunne vært unngått av norsk handling av myndighetene. Raset hadde ikke noe med at Kina, India, Russland og USA slapp ut for mye CO2.
Kommer de til å trekke tilbake den uriktige påstanden? Nei, de kommer til å si at det blir bare mer regn fordi det blir varmere med mer sol (Ja, faktisk!), og flere kvikkleireras som følge av dette regnet. De underslår at det har vært regn i Norge før i tida også, som på Gjerdrum. Og at kvikkleireras har svært lite med nedbør å gjøre.
Kvikkleire-ekspertene tilbakeviste straks påstanden fra Trædal, Hermstad og klimaeksperten Erna Solberg
Fra politikus 3. januar i år siteres:
kvikkleireskred er den typen skred som statistisk sett har minst direkte kopling til klimaendringer, sier seniorgeolog Anders Solheim ved Norges Geotekniske Institutt. Leirras er noe som alltid har skjedd i Norge, i tusener av år. I 1345 tok et sand- og grusras i Trøndelag livet av 500 personer. I 1893 omkom 116 personer i et leirras i Verdal. I de siste tusen åra var det ikke er så mye CO2i atmosfæren som nå. Der det skadelige og klimapåvirkende nivået regnes fra nivået i 1950.
Dessuten: Klimaet i Norge blir ikke bestemt av utslipp av CO2 i Norge. Klimaendringer dreier seg om endringer i hele verden, og gjentas det i det uendelige. Norges bidrag til verdens CO2-utslipp er på 0,3 prosent, tre promille. Så hva vi gjør i Norge er fullstendig uvesentlig.
Pensjonert geolog Egil Finnerud skriver i Nettavisen: «Så et lite hjertesukk …. Ikke mas om kvikkleireskredvarsling i forbindelse med store nedbørsmengder, eller trekk frem «våtere og villere klima» igjen, det har lite med kvikkleire å gjøre.» Sivilingeniør Odd Gregersen i NGI sier til VG 21.12.06: «Saltet er limet som holder leira sammen. Når saltet vaskes ut av leiren blir grunnen ustabil, og da kan skred inntreffe. Men dette skjer ikke over natta, understreker ingeniøren».
Gjerdrumutvalget bekrefter disse uttalelsene.
Denne artikkelen ble først publisert i Politikus.
Konflikten ved Norsk Hammerverk 1975-77
Av Geir Sundet - 2. oktober 2021
https://steigan.no/2021/10/konflikten-ved-norsk-hammerverk-1975-77/
og riksmeglingsmann Preben Munthes høyttenking rundt AKP(ml)s proletariseringskampanje.
Av Geir Sundet.
Hammerverksaka starta med en usaklig politisk oppsigelse på Norsk Hammerverk i Stavanger 23. mars 1975, og blei avslutta ved at oppsigelsen dømte ulovlig i Høyesterett i oktober 1977.
Bedriften nektet å oppgi grunn da jeg blei oppsagt nest siste dag i prøvetida. Klubbformannen godtok oppsigelsen, mens hele avdelinga jeg jobba på gikk til sit-down streik i protest. Inge Dreggevig, Arvid Beck og Arne Finnesand blei valgt til aksjonsledelse. På streikens fjerde dag gikk nok ei avdeling i streik, og ei tredje av bedriftens fem avdelinger vurderte å slutte seg til. Bedriftsledelse og klubbledelse klarte i fellesskap å splitte arbeiderne, og på streikens femte dag fikk alle som ikke ville avslutte streiken sparken.
15 mann blei oppsagt. Til sammen 9 mann førte så sak gjennom Byretten og Lagmannsretten til Høyesterett hvor vi vant saken rundt den politiske oppsigelsen, men tapte saken om oppsigelsen av de åtte andre.
De to og et halvt år saken varte preget i sterk grad alle de som var direkte involvert, men også en rekke andre. Hammerverksaka var dessuten bare en av en rekke oppsigelsessaker i perioden. I mine gamle notater har jeg notert at 183 folk blei usaklig politisk oppsagt mellom 1975 og 77, eller var direkte involvert i streik mot oppsigelser, uten at jeg kan dokumentere tallet i dag. De fleste oppsagte var medlemmer av akp(ml) eller Rød Ungdom. Bergen Jernstøperi, Tiger konfeksjon, Elektrisk Byrå, Jøtul, Refsum Bokbinderi, Klæbu Pleiehjem, Norma Projektilfabrik, Wollebekk Champignon, Våler Skurlag, Åsgård sykehus og Midtnorsk Industri på Nesna er noen navn som dukker opp.
Det Lundkommisjonen seinere avslørte om politiets overvåking setter også disse sakene i et perspektiv vi manglet den gang. Interessant tema for en masteroppgave?
Svært få argumenterte direkte for at folk skulle sparkes på bakgrunn av sine politiske standpunkt i et demokratisk Norge, derfor blei det utvikla en rekke vikarierende talemåter. Arbeiderpartiet ville ”luke ut ugresset fra fagbevegelsen” og tok i bruk hele partiapparatets erfaring fra utraderingen av NKP. ”Bråkmakere, infiltratører og utplasserte” var utrykk som blei brukt av dem som var for politiske oppsigelser. Mens ”nei til politiske oppsigelser” og ”forsvar streikeretten” var parolene på vår side.
-o0o-
I 2004 skreiv Preben Munthe en kronikk, velvillig trykt i Aftenposten, som skulle fortelle hvordan vi etter nesten tretti år burde se på Hammerverksaka og liknende saker. Munthe var riksmeglingsmann i Norge fra 1965 til 1974. En stilling som innebar megling i «arbeidsrettslige interessetvister» som lønnsoppgjør, for å unngå åpne konflikter som streik eller gå sakte. Man tenker kanskje at en slik riksmeglingsmann er en objektiv figur? Vel, lite tyder på at Preben Hempel Munthe var det.
Han gikk av som riksmeglingsmann året før Hammerverksaka starta, og gikk interessant nok inn i vervet som styreformann i Norsk Hydro. Der blei han til 1977, da tidligere statsminister Per Borten avslørte at Hydro ikke hadde ansatt en eneste arbeider i mange år uten først å sjekke med Overvåkingspolitiet om personen var kommunist. (Beskrevet i Mitt første møte med SIPO/POT).
Etter at Munthe (1922 – 2013) gikk av med pensjon, tenkte han kanskje han var i posisjon til å påvirke hvordan samfunnet i ettertid skulle se på en av de viktigste skamplettene i norsk etterkrigshistorie, nemlig den trakasseringen og forfølgelsen av norske kommunister Hydro hadde deltatt så aktivt i, først mot medlemmer av NKP, seinere AKP og andre. Munthe prøver imidlertid ikke å rydde opp i Hydros overgrep, hans dagsorden er å forsvare bedriftenes behov for å «beskytte seg», slik at vi alle skal sitte igjen med en forståelse av hvor klokt og riktig det var at Norsk Hydro og andre bedrifter i en rekke år praktiserte et udemokratisk og skult yrkesforbud. Det gjør han ved å rette sin oppmerksomhet og sitt skyts mot disse fæle kommunistene som tok seg jobb i industrien! De «selvbevisste, arrogante og respektløse unge menn(!) med sin hån og åpne forakt» for å bruke hans egne ord. I ei bisetning er det interessant å tenke på hvor vi burde jobbe? I Tyskland blei det for eksempel i 1972 innført et ”Berufsverbot”, som forbød kommunister å jobbe i offentlig sektor.
Når Munthe skal beskrive hvor ille situasjonen var bruker han Hammerverksaken som hovedeksempel på hva som skjedde i …
den særnorske bølgen av «sjølproletarisering», da militante ildsjeler fra AKP ml tok jobb på fabrikkene for å vinne frem i arbeidsliv og fagbevegelse. Dette førte til noen stormfulle kapitler i norsk arbeidslivs historie som ennå ikke er blitt skrevet.
Det samme skjedde ikke i lignende omfang i Danmark og Sverige, derfor vil historikere ha lite å hente fra den internasjonale forskningen, og derfor bør det norske sak-materialet snart komme på bordet. Jo før, jo heller. Ennå lever de fleste av dem som var aktive. De bør intervjues og oppfordres til selv å skrive.
På det tidspunktet Munthe skreiv dette var Romanen Stå På! av Tor Obrestad, filmene Stå På! og Tvers igjennom Lov av Sølve Skagen, samt Hvitbøker, Nyhetsbulletiner og ikke minst rettsprotokoller fra Byrett, Lagmannsrett og Høyesterett om Hammerverksaka forlengst publisert og tilgjengelig. Pål Steigan hadde et eget kapittel i boka På den himmelske freds plass om proletariseringsbevegelsene i AKP, og akp(ml) har i ettertid offentliggjort en masse internstoff. Sjøl har jeg på mange måter tatt Munthes oppfordring på alvorlig med ti artikler her på steigan.no om det jeg kan bedre enn noen annen, min vei fra jobb som industriarbeider på Norsk Hydro til jobben som industriarbeider på Norsk Hammerverk. Og det uten at jeg tar Munthes etterlysning som utrykk for hans reelle interesse, men som et forsøk på å få fokus bort fra sin egen klasses misgjerninger.
Munthe er så lite nøye med sannhetsnivået i sin framstilling at man må lure på om han trodde på det han sjøl skreiv.
«Eslet til å bli akademikere»
Hvem var de og hvor mange? Antagelig var det mindre enn ett hundre som faktisk fikk ansettelse i private eller offentlige bedrifter, men det kan ha vært flere som forsøkte. Nesten alle var menn. De fleste var eslet til å bli akademikere.
De var vokst opp i hjem der boklig lærdom ble satt høyt, og det var en selvfølge at de skulle studere.Mange var sønner av embedsmenn og andre i statens tjeneste. Noen hadde en far som var tillitsmann i fagbevegelsen, andre en som arbeidet som funksjonær i en bedrift — ja, det slang vel også en og annen direktørsønn. Stort sett var det sønner fra bedre stilte familier som ønsket å proletarisere seg.
Med mindre Munthe hadde svært god kjennskap til POTs arkiver, så er dette rein synsing. Men den siste delen stemmer sikkert, for her ramser han opp arbeiderklassen, småborgerskapet og borgerskapet. Og har dermed helgardert seg. Tar vi med noen barn av bønder og fiskere får vi et tverrsnitt av befolkningen. Hva folk med såpass forskjellig bakgrunn var «eslet til» er jammen ikke godt å si. Sjøl var jeg «eslet» til å ikke bli sjømann som min bestefar, og endte opp som langtransportsjåfør, så hva veit man egentlig? Men sekstitallet var tiåret store deler av etterkrigsgenerasjonen fikk muligheten til å studere. Ikke bare folk som het Preben, Hempel eller Oscar med c, slik det var tidligere. Universiteter og videregående skoler fikk et tilsig av studenter fra klasser som tidligere ikke hadde gått der. Sønner, men også døtre. Og de færreste var kommandører av St. Olavs Orden, slik Preben Hempel og Stavangers politimester Oscar Wergeland Frank var.
Hvis det var tale om en organisert mobilisering, er det nærliggende å spørre hvordan utplasseringsstedene (bedriftene) var valgt ut. Lå det en plan bak? Var enkelte bedrifter viktigere eller «et lettere bytte» enn andre? Forøvrig var ikke bare industribedriftene mål for de utplasserte.
Munthe starter avsnittet med spørsmålet om dette var organisert, til å slå fast at folk blei utplassert.
Sjøl blei jeg «utplassert» sommeren 1974 fra et bemanningsfirma i Hillevåg i Stavanger, og havna tilfeldigvis på Norsk Hammerverket hvor jeg jobba en måned på Sveise og Lakkavdeling i et åpent og trivelig miljø. Terje som var lakkerer hadde fått en av landets første lakkeringsroboter i 1974. Den kunne programmeres til å lakkere forskjellige bevegelser alt etter hvilke produkt som opphengt i et transportbånd i taket kom seilende inn foran vannbadveggen. Når han beherska programmeringa samla han alle de 23 som jobba på Sveise og lakkavdeling for demonstrasjon. Fram på krokene på conveyeren kom et svært brunt pappstykke hvor lakkeringsroboten skreiv VIKING GULL! Til massiv jubel.
Her likte jeg meg. Jeg gjorde ferdig siviltjenesten høsten 74 og søkte om fast jobb på Hammerverket 2. januar 1975.
”Gamle industriarbeidere kunne bli møtt med hån og forakt.”
HVORDAN OPPTRÅDTE DE utplasserte på arbeidsplassen? Arrogant, vil mange direktører og tillitsmenn si, og minner om at de viste åpen forakt for både personer og spilleregler.
Opprørerne ville ikke høre på sine egne tillitsmenn. Ikke så få av dem ble sendt på gangen. Det opplevde til og med LOs formann. Jern og Metalls myndige formann, Lars Skytøen, ble også møtt med døve ører da han kom til Norsk Hammerverk i Stavanger i 1974. Han skulle megle i en konflikt om oppsigelse av en prøveansatt og få en del ansatte til å avslutte en tariffstridig konflikt. Bakgrunnen var at en nyutdannet sosiolog hadde søkt seg til bedriften for å få industriarbeider-erfaring. Kort før hans prøvetid var ute, kom han i konflikt med arbeidslederen om et tariffspørsmål. Temperaturen steg, og mannen ble oppsagt.
Her gjør Munthe Hammerverket til det sentrale eksempel og det er videre blitt et ”faktum” at jeg både var utplassert og arrogant. Jeg har blitt sosiolog, konflikten er flytta et år fram i tid, og en konflikt om «et tariffspørsmål» har dukka opp. I virkelighetens verden var det aldri noen konflikt før jeg blei oppsagt, snarere tvert i mot. Jeg hadde bare fått skryt for jobben tidligere. Flere ting gjorde oppsigelsen underlig. Arbeidsformann Oseberg ga to dager før oppsigelsen beskjed til Inge Dreggevik og meg om ikke å ta sommerferie på samme tidspunkt fordi en av oss måtte være på jobb og kjøre avfettingsanlegget jeg hadde ansvar for. Dreggevig som hadde lært meg opp blei seinere aksjonsleder. Arbeidsformannen sa også at det ikke var han som sto bak oppsigelsen, men at det hadde kommet opplysninger om meg. Han ville ikke fortelle hvor opplysningene kom fra, om de kom fra noen i bedriften eller utenfra, «for da ville vi forstå sammenhengen». Derfor nekta han å oppgi grunn. Det var da temperaturen steig.
Hvordan blei så Lars Skytøen behandla? For det første, jeg snakka ikke med han, så kritikken av de «utplasserte opprørerne» er i realiteten en kritikk av «de gamle arbeiderne» på Hammerverket. Og de blei kraftig provosert av Skytøens oppførselen da han kom den femte dagen. Samme morgenen hadde de fått beskjed fra bedriften at de som ikke ville begynne å jobbe var oppsagt, og de forlot arbeidsplassen. Deretter kom en kontrabeskjed at de ikke var oppsagt, og de dro tilbake og fortsatte aksjonen. Telefonledninga på avdelinga blei klippa med avbitertang av formann Oseberg for å isolere oss.
Når Skytøen så kom tok han ikke kontakt, men gikk rett i møte med direktøren sammen med klubbformann Qvanvik, som hadde godtatt oppsigelsen av meg fra første sekund. Der satt den ”myndige” formannen i jern og metall i tre timer, før han kontakta gutta med følgende tilbud: gå tilbake til jobb. Godta oppsigelsen av Sundet. De fikk ingen garanti for at forbundet vil føre rettsak eller gjøre noe mer for meg. Heller ingen garanti for hjelp hvis de tre i aksjonsledelsen seinere fikk represalier eller mista jobben slik bedriften også hadde trua med. På direkte spørsmål sa klubbformannen blankt nei til at han ville hjelpe.
Gamle industriarbeidere som forsøkte å si noe, kunne bli møtt med hån og forakt. Det skapte neppe grobunn for sympati og kameratskap.
Preben Munthes karakteristikk av oss «utplasserte» passer faktisk ganske godt på den måten mine arbeidskamerater følte seg møtt med av Skytøen og klubbformann Qvanvik.
Alle fakta som her er gjengitt kom fram under rettsaken og i Hvitbok nr 2, og var tilgjengelig for Preben Munthe. Men han har antagelig lytta til Skytøen, som han naturlig nok kjente fra «beinharde» forhandlinger, en Skytøen som har lyst til å beholde sitt image som en knallhard jern og metallarbeiderleder.
Munthes konklusjon:
De tapte i byretten og lagmannsretten, mens de i Høyesterett fikk medhold på ett punkt, nemlig en mindre erstatning (25 000 kroner) til den prøvetilsatte. Hverken han eller de åtte andre fikk komme tilbake til sine stillinger. For så vidt hadde to og et halvt år i rettsapparatet vært bortkastet.
Her prøver Munthe å dekke over det faktum at vi vant det Hammerverksaka hadde dreid seg om hele tida: den usaklige politiske oppsigelsen. Uten den ingen sit-down, uten den ingen konflikt, uten den ingen flere oppsigelser. Helt konkret førte også kampen til at Arbeidervernloven som var blitt endra 14 dager før oppsigelsen, blei avløst av Arbeidsmiljøloven omtrent samtidig med Høyesterettsavgjørelsen. Det ga et sterkere oppsigelsesvern, også for prøveansatte, og det blei tilnærma slutt på den lange rekka av politiske oppsigelser. De to og et halvt år med kamp hadde frambrakt en enorm solidaritetsbevegelse i hele Norge, med 500 støtterklæringer fra partier, forbund, foreninger, osv. Flere politiske sympatistreiker, en rekke demonstrasjonstog og over 100 streikestøttekomiteer i aktivitet. Vi levde på innsamla midler under hele konflikten. Vi reiste på møter over hele landet og fortalte hva vi var utsatt for. Det var skapt en bevegelse.
Til slutt det som nok er Muntes egentlige ærend:
Etterhvert vokste bedriftenes frykt for å få inn sjølproletariserte. Det gjaldt å unngå å ansette dem, for var de først kommet innenfor, var det tungt å få dem ut. Loven gir arbeidstagere et sterkt vern mot oppsigelse. Det er derfor ikke merkelig om personalsjefer forsøkte å skaffe seg opplysning om «mistenkelige unge menn», men ble et slikt etterretningsnett organisert?
Her spiller Munthe naiv for galleriet, for hele saka viste jo hvor svakt oppsigelsesvern vi hadde. Og Munthe visste som tidligere direktør for Norsk Hydro bedre enn noen at ”et slikt etterretningsnett” allerede var organisert, og hadde vært det i lange tider. Først innretta mot NKP og deres medlemmer, deretter mot den nye ML bevegelsen. Først maler han et usympatisk bilde av unge menn som var «eslet» til å bli akademikere, men fanget inn i kommunistenes nett lar seg «utplassere» på ”utvalgte bedrifter” hvor de oppfører seg «usympatisk og arrogant» mot arbeidere og tillitsvalgte. Deretter får bedriftene behov for å verne seg, og personal sjefene må skaffe seg opplysninger.
Lundkommisjonen har grundig dokumentert at nettverket eksisterte og at slike opplysninger blei samla inn. Både av Arbeiderpartiet og politiet, av politimestre, agenter i organisasjonene og informanter, ved brevåpning, telefon- og romavlytting og ulovlige beslag. Lundkommisjonen dokumenterer også at opplysningene blei formidla til bedrifter.
Formann Oseberg bekrefta at det var kommet opplysninger om meg. Lever det fremdeles noen involverte som vil fortelle hvordan dette skjedde konkret?
I seinere artikler vil jeg fortelle mer om hva Hammerverksaka førte til, og hvordan slike nettverk fungerte.
Kilder
Mitt første mote med SIPO/POT
https://steigan.no/2020/09/forste-mote-med-sipo-pot/Preben Munthes kronikk
https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/MnElE/da-studentene-ville-lage-revolusjon-blant-arbeidsfolkHvitbok nr 2
https://www.pdf-arkivet.no/streik/hammerverk_hvitbok_2.PDFfra akps arkiv om Hammerverksaka:
http://search.freefind.com/find.html?pageid=r&id=3949901&query=Hammerverk&ics=1&fr=0Tvers igjennom lov. Film
https://www.nb.no/filmografi/show?id=727361Pål Steigan om Proletariseringsbevegelsene
https://www.akp.no/hefter/himmelske-fred.html#a161Fra akps arkiv om Proletariseringsbevegelsene
http://search.freefind.com/find.html?oq=Proletarisering&id=3949901&pageid=r&_charset_=UTF-8&bcd=%C3%B7&scs=1&query=Proletariseringskampanja&Find=Search&mode=ALL&search=allNorsk Hammerverk AS 50 år
https://www.noha.no/omnoha/historie/
Eldreomsorgen på sotteseng
Av Øyvind Andresen - 2. oktober 2021
https://steigan.no/2021/10/eldreomsorgen-pa-sotteseng/
Av Øyvind Andresen.
Vidar Ertzeid og jeg har skrevet en rekke reportasjer på nettstedet Argument Agder om de rystende forholdene for de eldre ved de kommunale leilighetene i Lundeveien 34 i Søgne, en kommune som sammen med Songdalen ble tvangssammenslått med Kristiansand fra 1. januar 2020. Artiklene har vakt stor interesse, men eksemplet Lundeveien illustrerer problemer i eldreomsorgen som peker langt utover kommunegrensene.
Songdalen og Søgne kommune var tidligere kjent for å ha en god eldreomsorg. Før sammeslåingen til Nye Kristiansand, uttalte kommende kommunedirektør Camilla Dunsæd dette:
– De tre kommunene er altså allerede gode, men har tatt mål av seg til å bli enda bedre sammen. Vi skal ta med oss det beste fra hver enkelt kommune inn i den nye. Ambisjonene er store, sier Dunsæd.
Men dette er direkte galt. Både Søgne og Songdalen har opplevd at tjenestene er blitt dårligere og dyrere, ikke minst i eldreomsorgen.
Forholdene i Lundeveien er et eksempel på det: De ti eldre beboerne ble i sommer fratatt alle tilbud om aktiviteter og sosialt liv. Kjøkken og kantine ble stengt, og sofagrupper, utemøbler, piano, bilder og vevstoler ble rigget ned og flyttet vekk. All underholdning med seniordans og trekkspillkvelder, felles måltider, andakter og ekstra kos ved høytider forsvant.
Artiklene om dette i Argument Agder vakte stor oppmerksomhet. En del endringer ble foretatt. Møbler ble hentet ut fra et lager og satt tilbake på plass på fellesrommene. Det ble innført ett felles måltid og planlagt en del fellesaktiviteter fra frivillige organisasjoner. Noe er altså blitt bedre etter vår publisering.
Likevel er det klart at tjenestetilbudet er mye dårligere enn før kommunesammenslåinga. Fast kjøkkenhjelp og vaktmester er fjernet. Det er nå en overbelastet hjemmesykepleie som må tilberede maten. Stinkende søppel kan bli liggende i korridoren i over en uke før det blir tømt. (Se bildet under tatt av Vidar Ertzeid). Ingen kunne svare på hvem som hadde ansvaret for søppeltømming.
Fra omsorg til oppbevaring
Argument Agder er et nettsted som er basert på dugnadsarbeid fra en liten redaksjon og støttespillere. Alt er basert på gratis arbeid, og uten noe offentlig støtte og reklameinntekter. Vi klarte å stikke nåla i en byll. For behandlinga av de eldre i Lundeveien gjelder også andre steder i Kristiansand – og andre kommuner i Norge.
I Debatten 28/9 viste Fredrik Solvang til det omfattende problemet med at mange eldre på sykehjem er underernærte. Det skyldes dels dårlig mat, men også underbemanning i eldreomsorgen. Pleierne har ikke tid til å sette seg ned med de gamle under måltidene. Til tross for at problemet har vært kjent i mange tiår, øker antallet underernærte gamle.
Kommunene skylder på dårlig økonomi. Det har vært et mål for Solberg-regjeringen å privatisere mest mulig innenfor helse- og omsorg, og derfor er kommunene underfinansierte. Men glem ikke at beboernes pensjon nesten i sin helhet går med til å betale institusjonene. Og de eldre har betalt skatt gjennom hele livet.
Det er stor variasjon fra kommune til kommune og fra institusjon til institusjon. Noen steder er forholdene gode, men trenden er at omsorg mer og mer blir oppbevaring på terskelen til døden.
Kampen for en verdig alderdom blir hard framover.
Reportasjene i Argument Agder kan du lese her i rekkefølge, med svar fra kommunen ved kommunalsjef Mette Brevigh Nilsen:
https://www.argumentagder.no/post/det-g%C3%A5r-ikke-an-%C3%A5-behandle-gamle-mennesker-slik
https://www.argumentagder.no/post/de-p%C3%A5r%C3%B8rende-forteller-sine-historier
https://www.argumentagder.no/post/en-eldreomsorg-p%C3%A5-sotteseng
https://www.argumentagder.no/post/svar-fra-kommunen-ang%C3%A5ende-eldreomsorgen-i-s%C3%B8gne
https://www.argumentagder.no/post/dette-er-maten-kristiansand-kommune-tilbyr-sine-eldre
https://www.argumentagder.no/post/kommunens-kommentar-til-matservering-for-eldre
Ved – en energiressurs foreløpig unndratt EUs kontroll
Av Romy Rohmann - 2. oktober 2021
https://steigan.no/2021/10/ved-en-energiressurs-forelopig-unndratt-eus-kontroll/
Av Romy Rohmann.
I Norge fyrer vi med ved. Svært mange i distriktene kjøper også svært lite ved, men henter i egen skog eller har avtale med nabo`n om å rydde i en del av hans skog eller utveksler varer og tjenester hvor ved/trehogst er en av byttemiddelet.
Denne typen tjeneste og varebytte økonomi er i større grad utenfor offentlig kontroll og ses på som en trussel for den markedsøkonomien men det er jo en artikkel i seg sjøl. Dersom man for eksempel skulle ønske å bosette seg et sted uten innlagt strøm, offentlig vann og avløp i Norge ville det by på svært mange utfordringer.
Vi står overfor en energimangel også på grunn av «det grønne skiftet» og kravene som stilles til energiproduksjon og avgiftene som legges på visse energiprodusenter, for eksempel vannkraftprodusenter, gjør at vi opplever slike overgrep som vindturbinutbygging som betyr gigantiske ikkereversible inngrep i naturen.
Men tilbake til VED. Dersom du har en vedovn med varmekappe kan du faktisk bruke den som en hovedvarmekilde i boligen din, og med «gratis» ved har du sluppet unna en stor utgift.
Dette høres da egentlig for godt ut til å være mulig, ja slik kan vi jo slett ikke ha det.
Da er det viktig å minne om at EU-kommisjonen vil begrense vedfyring innendørs i hele EU.
De ønsker heller at folk fyrer med pellets. Dette er en del av EU-programmet «Green Deal».
I utkastet til en ny EU-rapport kan man lese om planene. Den har tittelen: New EU Forest Strategy post-2020
Det står i EU-rapporten (sid 15) at:
Bruken av hele trær for energiproduksjon bør minimeres, noe som betyr at planting av trær for hensikten med bioenergi bør unngås, og bioenergi bør heller fokusere på treavfall og rester.
Det fremgår ikke hva slags straff EU tenker seg for brudd på disse reglene, siden det foreløpig dreier seg om et utkast. Det er heller ikke klart om EU ønsker et totalforbud eller om det vil bli gitt muligheter for unntak.
Men det står at det i fremtiden ikke skal være tillatt med skogdrift i den hensikt å selge ved. Man skal ikke plante skog for å produsere ved.
EU ønsker også å lage et felles overvåkningssystem av satellitter slik at myndighetene kan kontrollere at regelverket følges.
Alt dette kalles naturligvis «klimanøytralt» og «klimavennlig». Men EUs «grønne» politikk evner ikke å skaffe folk tilstrekkelig energi til å opprettholde dagens velferdsnivå. Det går mot stadig høyere priser på energi med påfølgende energifattigdom. Det betyr at stadig flere vanlige folk vil fryse, og i verste fall fryse i hjel.
I denne sammenhengen kan det være naturlig å minne om at denne diskusjonen går langt tilbake. I 1842 pågikk det en diskusjon i Tyskland som fra fyrstenes og aristokratiets side handlet om å hindre «tjuveri av ved» fra skogene. Karl Marx var da redaktør for Rheinische Zeitung, og han følte at det var nødvendig å drøfte dette spørsmålet litt grundigere. I dette arbeidet avdekket han at dette handlet om klasseinteresser som gikk svært langt tilbake i tid. Aristokratiet mente at de hadde en naturlig enerett til å bestemme over bruken av skogene, mens det i germansk rettsoppfatning fantes en allmenningsrett der folket hadde kollektive rettigheter. Han oppdaget at denne rettsoppfatninga gikk tilbake til før-romersk tid. Artiklene til Marx om dette finnes her i engelsk versjon.
Diskusjonen om «tjuveri av ved» hjalp Marx til å utvikle det som skulle bli hans forståelse av klassekonflikter og klassekamp.
Og EU-kommisjonen av i dag likner ikke så lite på sine aristokratiske forgjengere, og deres direktiver er klassekamp kamuflert som «allmenne», «grønne» prinsipper.
Slalom
Av Hans Olav Brendberg - 2. oktober 2021
https://steigan.no/2021/10/slalom/
Mimir Kristjanson har lova å dra Ap til venstre. Han kan jo ta med seg månen, når han først held på.
Då er dei viktigaste korta i kabalen lagt. Uansett kva ein meiner om SV: Eit parti som legg til sides sine viktigaste kort i sonderingane har veldig lite å spela med i forhandlingane. So SV kunne neppe gjera noko anna enn å bryta ut.
Det tyder at det ikkje blir noko fleirtalsregjering, og at regjeringa kjem til å køyra slalom i Stortinget. Det kjem til å gå bra – og Ap kjem til å velsigna Støres forhandlingsresultat. Men dei burde undersøkja betre enn Isak gjorde, den gongen han velsigna Jakob. For om armane er Støre, er røysta Vedum. Slalomkøyringa kjem til å gå til venstre for dei blå flagga, og til høgre for dei raude flagga: Vedum har ikkje berre vunne stortingsvalet, men ogso regjeringstingingane.
Mimir Kristjanson har lova å dra Ap til venstre. Han kan jo ta med seg månen, når han først held på. Venstresida – SV + Raudt – har ei historisk stor gruppe på Stortinget. Og dei har svært lite høve til å bruka denne gruppa til å få fleirtal.
Derimot har dei ei synleg gruppe som kan brukast til to ting:
1) Byggja nettverk, kunnskap og press bak utvalde saker gjennom LO og anna grasrotorganisering som kan gje venstresida sterkare feste utanom Grünerløkka, og evne til å setja dagsorden.
2) Driva folkeopplysning og få fram debatt kring store spørsmål som er avgjerande på sikt: Tryggleikspolitikk, bustadboble, arbeidskraftimport og liknande.
Senterpartiet er avhengig av å levera på kort sikt i flest mogleg saker – anten det handlar om Nesna, Andøya eller anna. Her må dei gjera det dei er gode på – forhandla pris på hesten, og få hesten heim og i stall. Men samstundes må partiet vera svært medvitne på ein ting: I Europa elles kjem regionale skilnader fram i dagen no. I Noreg handlar det veldig mykje om sentrum mot periferi. Senterpartiet må ha ein strategi for kva politiske krefter i byane dei vil rekka ut ei hand til. Den som les kommentarfelta, vil ikkje ha problem med å finna mektige nettverk i Noreg der forakten for SP ligg tjukt i rommet. Desse miljøa er Senterpartiet sine fiendar i langt større grad enn venstresida.