Nyhetsbrev steigan.no 03.07.2022
Cyber er falskt-flagg arena nr 1
Sveriges og Finlands NATO-medlemskap var planlagt i årevis
Ny nettariff innført – kombinasjon av irrelevans og rein svindel
Er staten Guds gave til folket?
Energiprisene driver inflasjonen i EU til historiske høyder
NATO blokkerer Kaliningrad
Av skribent - 3. juli 2022
https://steigan.no/2022/07/nato-blokkerer-kaliningrad/
Av Christopher Black. Opprinnelig fra Internationalist 360°, gjengitt etter Monthly Review Online.
Med suksessen til Russlands operasjoner i Ukraina, må vi være bekymret for at NATO reagerer på deres strategiske nederlag ved å flytte deres aggresjon ikke bare til intens økonomisk og propagandakrigføring mot Russland, men også mot Russlands posisjon i den baltiske regionen.
Blokaden som ble pålagt Kaliningrad 20. juni av Litauen, et NATO-medlem, og godkjent av EU, under påskudd av å håndheve deres ulovlige «sanksjoner,» er en direkte krigshandling mot Russland som vil føre til umiddelbar handling fra Russlands side. avslutte blokaden, og følger NATO-logikken som har blitt uttrykt åpent en stund.
I februar 2016 ga The Atlantic Council, NATOs tenketank i USA, ut en rapport kalt «Alliance At Risk».
I den rapporten sa de,
«Den russiske invasjonen av Krim, dens støtte til separatister og dens invasjon av Øst-Ukraina har effektivt revet opp bosettingen i Europa etter den kalde krigen. Russland er nå en de facto strategisk motstander. Enda farligere er trusselen potensielt eksistensiell, fordi Putin har konstruert en internasjonal dynamikk som kan sette Russland på kollisjonskurs med NATO. I sentrum av denne kollisjonen vil være de betydelige russisktalende befolkningene i de baltiske statene…’
Dokumentet bruker språk som indikerer at NATO-maktene ikke anerkjenner Russlands suverenitet over Kaliningrad som ble etablert på slutten av andre verdenskrig, og hevder at Russland «har revet opp» oppgjøret i Europa etter den kalde krigen.
NATO har kontinuerlig økt sin tilstedeværelse i området. En multinasjonal kampgruppe, ledet av soldater fra den amerikanske hærens 2. kavaleriregiment, var stasjonert i Polen, og får nå selskap av den 82. luftbårne divisjon ikke langt fra landets grense til Kaliningrad. Kanadiske hærenheter er nå i Latvia, nær Riga, sammen med andre NATO-styrker. Enheten er en del av NATOs Enhanced Forward Presence, som er ment, de later som, «å avskrekke potensiell russisk aggresjon», og 19. juni rapporterte det amerikanske tidsskriftet Politico at 650 tyske soldater hadde sluttet seg til andre NATO-enheter og nå var i Litauen for å beskytte den. «fra russisk aggresjon.»
Dette er selvfølgelig nøyaktig i tråd med kravene i Alliance At Risk-rapporten som ba om å plassere en NATO-styrke i Polen.
Vi må spørre oss om Bidens besøk til den amerikanske 82. luftbårne divisjon som nylig ble sendt til Polen, virkelig handlet om hendelser i Ukraina eller noe annet, det er å skape en ny trussel mot Russland i Kaliningrad. Pressens restriksjoner på å rapportere avdelingens bevegelser og deres formål er uvanlig hemmelige. Vi kan spekulere i at de er knyttet til uttalelsen i et intervju 10. mars av general Waldermar Skrzpczak, tidligere sjef for polske landstyrker, som uttalte at «Enklaven har vært under russisk okkupasjon siden 1945,» og understreket at territoriet historisk sett tilhørte Preussen og Polen, og at «Vi har rett til å ha tvister over territoriet okkupert av Russland.» Det er ikke noe historisk grunnlag for en slik påstand, men denne uttalelsen kom ikke ut av ingensteds.
«Å håndtere Kaliningrad først er avgjørende»
Flere amerikanske tenketanker har etterlyst erobring av enklaven og uttalt at å ta området var nøkkelen dersom alliansen ønsker å frata Russland lokal overlegenhet på bakken og i lufta, og bruk av den russiske baltiske flåtens hjemmehavn.
De understreket at NATO må opparbeide «sterke nerver» for å invadere Kaliningrad, og påpekte at «russisk propaganda vil utbasunere «moderlandets hellige jord», og russiske ledere vil true med kjernefysisk gjengjeldelse».
Denne rapporten er ikke første gang en amerikansk tenketank har foreslått å «nøytralisere» Russlands Kaliningrad i en konflikt.
I 2017 ga RAND Corporation ut sin egen rapport om utsiktene til en konflikt i Kaliningrad, og stilte spørsmål ved om Russland til og med ville behandle et angrep på Kaliningrad som «et angrep på det russiske hjemlandet.»
Bare dager før Russland begynte sine operasjoner i Ukraina, utførte et amerikansk B52H strategisk bombefly en simulert bombing av den russiske baltiske flåtens Kaliningrad-base. Tidligere har russiske og NATO-fly hatt møter over lokalt luftrom, med en hendelse der et russisk jetjager jaget bort et spansk flyvåpenfly som nærmet seg nær flyet med forsvarsminister Sergei Shoigu mens han reiste over området.
Den 10. mars uttalte den samme Jamestown Foundation igjen at USA og NATO skulle erobre Kaliningrad, og begynte med en blokade av oblasten ved å stenge vei- og jernbaneforbindelsene gjennom Litauen og Polen, samt kutte naturgassrørledningene til den, i håp om å skape uro blant befolkningen Et direkte angrep kan følge.
Den 28. mars kunngjorde Pentagon at,
I koordinering med den tyske regjeringen er seks amerikanske marine EA-18G Growler-fly planlagt å ankomme Spangdahlem Air Base i Tyskland på denne datoen for å «styrke beredskapen, forbedre NATOs kollektive forsvarsstilling og ytterligere øke luftintegrasjonsevnene med våre allierte og partnernasjoner.’
De uttalte,
Disse Growlers…. spesialiserer seg på å fly elektroniske krigføringsoppdrag, ved å bruke en serie jamming-sensorer for å forvirre fiendens radarer, noe som i stor grad hjelper til med evnen til å undertrykke fiendens luftforsvarsoperasjoner.
De er ikke utplassert mot russiske styrker i Ukraina. De blir utplassert helt i tråd med vår innsats for å styrke NATOs avskrekkings- og forsvarsevne langs den østlige flanken.
Disse flyene ville helt klart være nyttige for dem i tilfelle en operasjon mot Kaliningrad for å undertrykke russisk luftforsvar og representere en direkte trussel mot Russland.
Alle disse amerikanske og NATO-tenketankene kler opp sine ideer for aggresjon som et svar på «Russlands fiendtlige planer», men den virkelige grunnen er å presse Russland ut av sin hovedflåtebase som beskytter Russlands tilgang til Nordsjøen og Atlanterhavet, for å true og kontrollere de nærmer seg selve St. Petersburg, og for å forsøke en blokade av byen og eksport og import gjennom den. Minner om nazistenes beleiring av Leningrad under andre verdenskrig kommer raskt til tankene.
Med suksessen med Russlands operasjoner i Ukraina, og NATOs manglende evne til å reagere unntatt gjennom økonomisk krigføring og propaganda, og med den kommende krisa i Europa knyttet til deres avslag på å betale for russiske gass- og oljeforsyninger, kan vi forvente at de prøver å velte skylden for deres selvskapte krise over på Russland. Kaliningrad oblast er helt klart et fokus i planlegginga deres.
Et døgn senere reagerte det russiske utenriksdepartementet, som rapportert i TASS, at
«Den 21. juni ble sjefen for EU-misjonen i Moskva, Markus Ederer, innkalt til det russiske utenriksdepartementet. En resolutt protest ble uttrykt til EU-representanten over innføringen av ensidige anti-russiske restriksjoner på godstransport mellom Kaliningrad-regionen og resten av den russiske føderasjonen. Det ble påpekt at slike handlinger som bryter med EUs tilsvarende juridiske og politiske forpliktelser og fører til eskalering av spenninger, ikke er tillatt, sa det russiske utenriksdepartementet.
Vi krevde å gjenopprette den normale funksjonen til Kaliningrad-transitten uten forsinkelse. Ellers vil gjengjeldelsestiltak følge.
Mens det er noen innledende kommentarer i russiske og andre medier om at Kaliningrad kan bli forsynt sjøveien, gjør vanskelighetene med å gjøre det og fornærmelsen av blokaden, som som jeg sa er en krigshandling fra Litauen, mer sannsynlig at direkte Russland vil iverksette tiltak mot Litauen, for hva annet kan «gjengjeldelsestiltak» bety ellers. For denne blokaden er forskjellig fra den generelle økonomiske krigføringen som føres mot Russland. Dette er begynnelsen på en beleiring av en stor russisk by og militærbase av NATO og er en direkte trussel mot St. Petersburg. Det kan ikke tolereres.
Selvfølgelig er faren at denne blokaden er ment å provosere Russland til å angripe et NATO-medlem, noe Russland har sagt det ikke vil gjøre, for at NATO skal påberope seg artikkel 5 i NATO-traktaten. Men Russland kan med rette hevde at det ble angrepet av NATO, ikke bare av tilførsel av våpen til Ukraina, men også ved å bruke Litauen til å pålegge en russisk by denne blokaden, og alle veddemål er nå slått av. Vi får se.
Vi vet at NATO ble opprettet med det formål å knuse Sovjetunionen. Dens opprettelse var en negasjon av FN som den med suksess presset til side da den angrep Jugoslavia (og Kina) i 1999. Det er den væpnede knyttneven til vestlig kapital mot alle sosialistiske nasjoner og de kapitalistiske nasjoner eller blandede økonomier i verden som prøver å opprettholde deres uavhengighet, mot Russland og Kina og alle nasjonene som prøver å opprettholde sin suverenitet og friheten til sine folk til å bestemme sine egne skjebner. Det er vår oppgave å avsløre den for hva den er, slik at verden kan motstå den før NATO-gjengens hensynsløse og kriminelle aggresjon provoserer frem en generell verdenskrig, som galskapen med blokaden av Kaliningrad kan føre oss til.
Christopher Black er en internasjonal strafferettsadvokat med base i Toronto. Han er kjent for en rekke høyprofilerte krigsforbrytelsessaker og ga nylig ut romanen Beneath the Clouds . Han skriver essays om folkerett, politikk og verdensbegivenheter.
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
Cyber er falskt-flagg arena nr 1
Av leserinnlegg - 3. juli 2022
https://steigan.no/2022/07/cyber-er-falskt-flagg-arena-nr-1/
Av Christopher Vik.
Ved siden av Hæren, marinen, og flyvåpenet, er cyber utover 2000-tallet kommet inn som en fjerde våpengren, og har sitt domene i elektronisk krigføring. Dette handler i all hovedsak om å kunne hacke fienden, eller beskytte seg mot hacking.
Under Kristin Krohn Devolds tid som forsvarsminister (2001-2005) godkjente Stortinget bruk av såkalte psykologiske operasjoner (PSYOPS), etter en marginal offentlig oppmerksomhet. Dette er forsvarets propaganda-apparat, eller våpengren for informasjonskrigføring. Det nevnes av og til i hovedstrømsmediene (MSM) at «det foregår en informasjonskrig» her, eller der. Tidlig etter den russiske invasjonen av Ukraina ble det for eksempel nevt på NRK at «det foregår en omfattende informasjonskrig vedrørende krigen i Ukraina» (NRK). Publikum blir imidlertid ikke informert om denne såkalte krigen. Hva gjør fienden og hva gjør vi?
Grunnen til at vi ikke informeres er at informasjonskrigen i all hovedsak utspiller seg her hjemme. Den rettes mot oss fra våre egne væpnede styrker. Vi husker løgnene om masseødeleggelsesvåpen i Irak, kuvøsebarna i Kuwait, al-qaedas høyteknologiske «James Bond-bunkere» i Toraborafjellene i Afghanistan, Syriske meningsløse gassangrep på egen sivilbefolkning osv osv. -Det er alt sammen PSYOPS.
Ett av de eldste om mest brukte virkemidlene i propaganda/informasjonskrigføring er såkalte falskt-flagg-operasjoner. Dette betyr at et angrep utføres eller iscenesettes slik at det ser ut som om det er fienden som har utført det. Ildspåsettelse av Riksdagsbygningen i Tyskland i 1933, regnes som et av historiens mest kjente falskt-flagg operasjoner til tross for at det stadig hersker akademisk disputt om det empiriske grunnlaget. Hitler utnyttet imidlertid brannen umiddelbart til å full diktatorisk kontroll, og den antatte hjernen bak operasjonen ble drept under ‘De lange knivers natt’.
Dataangrep, hacking eller elektronisk krigføring innenfor det som kalles cyber, er «usynlig» for oss. Strømmen forsvinner, banktjenestene bortfaller, hele samfunnet kan stoppe opp. Vi fortelles at det skyldes angrep fra fienden, men vi har ingen som helst mulighet til å utfordre påstanden. Sivilsamfunnet har ingenting å sette opp mot forsvarsmaktens påståtte angrep fra fienden innen cyber. Vi er prisgitt at de forteller oss sannheten. – Og vi kan overhode ikke være prisgitt at forsvarsmakten forteller oss sannheten!
Sveriges og Finlands NATO-medlemskap var planlagt i årevis
Av skribent - 3. juli 2022
https://steigan.no/2022/07/sveriges-og-finlands-nato-medlemskap-var-planlagt-i-arevis/
I denne artikkelen peker forfatteren Robert Stevens på den sentrale rollen Storbritannia har spilt i den prosessen som fører fra til NATO-medlemskap for Sverige og Finland. Dette er en fasett av et større bilde der vi i hvert fall det siste tiåret har sett Storbritannia som en mer sjølstendig aktør og pådriver ikke minst for den vestlige aggresjonen mot Russland. USAs rolle er vel kjent, men britene, som kan dra veksler på sin lange historie som kolonimakt og sin mer avanserte Fingerspitsgefühl i taktikk og psykologisk krigføring, har til dels vært mer avansert og ikke minst mer sofistikert. Ved siden av USA var britene og deres Chatham House svært aktive i Maidan 2014. White Helmets og hele den psykologiske krigen mot Syria var i hovedsak et britisk prosjekt. Vi ser igjen den gamle forbindelsen mellom Storbritannia og Polen når NATO tydelig deler seg i hauker og duer. Og som Stevens peker på, har britene stått i spissen for den omfattende kampanjen som bringer Sverige og Finland inn i NATO.
Red.
Av Robert Stevens, WSWS.
Britisk imperialisme har det siste tiåret spilt en avgjørende viktig rolle i å utdype samarbeidet med Finland og Sverige som NATO-«partnere», som kulminerte denne uka med deres beslutninger om formelt å melde seg med i militæralliansen.
David Camerons koalisjonsregjering av Conservative Party/Liberal Democratic Party var i 2014 vertskap for et NATO-toppmøte i Wales som grunnla Den raske utrykkingsstyrken, Joint Expeditionary Force (JEF). Opprinnelig tilrettelagt av Storbritannia som «rammeverk-nasjonen», besto styrken av syv NATO-allierte som skulle samle militærstyrker fra Norden og Baltikum. Den «raskt utkommanderbare styrken, med evner til å utføre hele spekteret av operasjoner, deriblant høyintensitetsoperasjoner» skulle «tilrettelegge for effektiv utplassering av eksisterende og nye militære kapasiteter og enheter». Storbritannias forsvarsdepartement (MoD) sa i 2021, om sitt mandat: «JEF er i stand til å operere hvor som helst i verden, dit hvilke som helst to av dens medlemmer sammen velger å utplassere til.»
Det var ikke noe forsøk på å skjule JEFs mål. Toppmøtet skisserte en «NATO-beredskapshandlingsplan», og erklærte: «Den besørger ei omfattende og helhetlig pakke med tiltak nødvendige for å respondere på endringene i sikkerhetsmiljøet på NATOs grenser og lengre unna som er av de Alliertes bekymring.» [uthevelse tilføyd] Innen den tiden, etter godt over et tiår med NATO-utvidelser stadig nærmere opp mot Russlands vestlige grense var «NATOs grenser» bare få hundre kilometre fra St. Petersburg og Moskva.
Toppmøtet ble holdt like etter det pro-vestlige Maidan Square-kuppet i Ukraina i 2014, som involverte fasciststyrker, og som førte til veltingen av den pro-russiske presidenten Viktor Janukovitsj og installerte Petro Porosjenko.
Som respons annekterte Russland Krim og sendte militærstyrker inn i de østlige regionene i Ukraina. NATO-toppmøtet erklærte: «Dette bruddet på Ukrainas suverenitet og territorielle integritet er et alvorlig brudd på folkeretten, og en vesentlig utfordring for den euro-atlantiske sikkerheten,» og la til: «Russlands aggressive handlinger mot Ukraina har fundamentalt utfordret vår visjon om et Europa som er helt, fritt, og i fred.»
JEF ble opprinnelig tenkt som en styrke på 10 000-mann, og Financial Times rapporterte den gangen at den ble opprettet «for å styrke NATOs makt som respons på russisk aggresjon i Ukraina.»
De syv opprinnelige landene var Storbritannia, Danmark, Estland, Latvia, Litauen, Nederland og Norge. Det ble gjort klart at JEF var en NATO-styrke i alt unntatt navnet. Som en artikkel i Belfast Telegraph bemerket i forhold til inneværende års JEF-operasjoner: «Styrken bruker NATO-standarder og doktriner slik at den kan operere i forbindelse med alliansen, FN eller andre multinasjonale koalisjoner.»
Det var av avgjørende viktig betydning for opptrappingen av provokasjonene mot Russland at Sverige og Finland måtte bli med i JEF. Begge land meldte seg inn i 2017. Med deres inkludering ble JEF fullt operativt i 2018, da styrken begynte å holde ei rekke militærøvelser og krigsspilloperasjoner både uavhengig av og sammen med NATO.
Betydningen av JEF for amerikansk og britisk imperialisme, som en Europa-basert militærstyrke som formelt opererer utenfor Den europeiske unions (EU) sfære, ble oppsummert av Washingtons tankesmie Center for Strategic and International Studies (CSIS). Derfra ble det i oktober i fjor bemerket: «Integreringen av marinespesialstyrken JEF Baltic Protector inn i den USA-ledede 2019-øvelsen BALTOPS – en årlig NATO-ledet øvelse som har pågått siden 1972 – viser den potensielle nytten av JEF i et nøtteskall: Uavhengig og fleksibel, men NATO-kompetent og skalerbar. Som en Royal Navy commodore uttrykker det, er JEF en ‘styrke av venner som fyller et hull i sikkerhetsarkitekturen i Nord-Europa, mellom en nasjonal styrke og en NATO-styrke.’»
Det britiske forsvarsdepartementet (MoD) publiserte i mars 2021 sitt strategidokument, et såkalt review, «Defence in a Competitive Age» som oppfølger til MoDs Integrated Review av utenriks- og forsvarspolitiske retningslinjer [begge engelske tekster]. Sentralt i britisk imperialismes post-Brexit-agenda, i en periode med «stormaktskonflikt», var «å videreutvikle JEF (med Danmark, Estland, Finland, Latvia, Litauen, Nederland, Norge, Sverige og fra våren 2021, Island) slik at styrken tilbyr disse landene fleksible alternativer for å håndtere sub-terskel-konkurranse, så vel som å respondere på kriser, og forbedre styrkens interoperabilitet med NATO.»
Finlands rolle som en ledende styrke innen JEF ble tydeliggjort den 1. juli i fjor, ved at landet for første gang var vertskap for et møte med JEFs forsvarsministre.
På årets JEF-toppmøte, som ble holdt den 22. februar på Belvoir Castle i England, ble spenningen med Russland ytterligere skrudd opp. Deltakerlandenes 10 forsvarsministre erklærte at JEF er «ei gruppe likesinnede og proaktive nasjoner, med felles formål og verdier, og et felles fokus på sikkerhet og stabilitet i nordområdene, Nord-Atlanteren og Østersjøen». De var forent mot «oppbyggingen av russiske styrker på grensa til Ukraina, og ytterligere inngrep i Donbas-regionen». To dager seinere invaderte Russland Ukraina.
Toppmøtet bekreftet deltakelsen av JEF sammen med NATO i en serie antiRussland-øvelser, som involverte Finland og Sverige. Disse skulle finne sted i april, mai og gjennom hele 2023. Storbritannias forsvarsminister Ben Wallace erklærte i en uttalelse fra forsvarsdepartementet den 29. april at de ville se «våre tropper slå seg sammen med allierte og partnere på tvers av NATO og Joint Expeditionary Force i en framvisning av solidaritet og styrke i en av de største fellesutplasseringene siden den kalde krigen.»
MoD bemerket: «Øvelsene vil se 72 Challenger 2-stridsvogner, 12 AS90 belteartillerikanoner og 120 pansrede kampvogner av typen Warrior, utplassert til land fra Finland til Nord-Makedonia ….»
«Troppene fra B Squadron of the Queen’s Royal Hussars er denne uka utplassert til Finland for å delta i øvelsen Exercise Arrow. De vil bli integrert inn i en finsk panserbrigade, med deltakelse fra andre partnere, deriblant USA, Latvia og Estland. Øvelsen vil forbedre britiske og finske troppers evne til å samarbeide som del av JEF, og avskrekke russisk aggresjon i Norden og Baltikum-statene.»
Uttalelsen kunngjorde detaljer om militærøvelsen Exercise Hedgehog, som nå er i gang, og som involverer finske og svenske styrker som i løpet av de neste ukene går sammen med amerikanske og britiske styrker i NATOs krigsspill, deriblant i Estland, med grense til Russland beliggende bare 150 kilometer fra St. Petersburg.
Toppmøtet Belvoir Castle Summit ble etterfulgt av nok et toppmøte på høyt nivå, holdt den 14. og 15. mars i Storbritannias statsminister-residens, Chequers. Economist rapporterte, at det var deltakelse av «seks statsledere og andre offisielle representanter for Joint Expeditionary Force (JEF)». Magasinet beskrev JEF som Boris Johnsons «antiRussland-koalisjon», og bemerket: «Den britisk ledede Joint Expeditionary Force forflytter seg raskt mot Russland.»
Magasinet rapporterte at Johnson dagen etter beskrev hva som fant sted på møtet. «Vi ble enige om at Putin ikke måtte lykkes i denne satsingen,» sa han. Economist fortsatte: «De ble enige om å ‘koordinere, levere og finansiere’ mer våpen og annet utstyr som ble etterspurt av Ukraina. Og de erklærte at JEF, gjennom øvelser og ‘framskutt forsvar’, ville søke å avskrekke ytterligere russisk aggresjon – inkludert provokasjoner utenfor Ukraina som kan stå i veien for NATO, eller falle under alliansens terskelnivå.»
Viktigheten av at JEF opererer som en nominelt ikke-NATO militærstyrke ble igjen understreket. Det var en «høyberedskapsstyrke fokusert på regionene i nordområdene, Nord-Atlanteren og Østersjøen… I motsetning til NATO trenger den ikke intern konsensus for å utplassere tropper i en krise: Storbritannia, ‘rammeverk’-nasjonen, kan starte operasjoner med én eller flere partnere. Som en britisk offiser sier det: ‘JEF kan handle mens NATO tenker.’»
Under betingelser med uopphørlige provokasjoner mot Russland, inkludert kanaliseringen av store mengder våpen til Ukraina, skal JEF kunne spille en helt sentral rolle.
Economist bemerket at styrkens nominelle ikke-NATO-status «gjør den spesielt nyttig under uklare omstendigheter. ‘Den er der for å reagere fleksibelt på alle slags beredskapssituasjoner, [slike] som kanskje faller under terskelen for Artikkel fem,’ sier Johnson, med henvisning til NATOs klausul om kollektivt forsvar. JEF har betydning fordi selv om Artikkel fem dekker ‘væpnet angrep’, er det uklart om provokasjoner på lavere nivå eller provokasjoner som er tvetydige, slike som de umerkede russiske soldatene som tok Krim vekk fra Ukraina i 2014, ville møte terskelen.»
Economist refererte til Martin Hurt fra forsvar-tankesmia ICDS i Estland, som forklarte at JEF er et «verdifullt supplement» til NATO. «Han sier at i tilfelle et angrep i Nord-Europa har JEF, sammen med amerikanske styrker, potensial til å bli den som responderer først.»
Economist kommenterte, derfor «har JEF også blitt et viktig diplomatisk og militært instrument for å respondere på Russlands krig i Ukraina. Britiske offisielle embetsrepresentanter sier at bare for noen uker siden ville et London-toppmøte bygget rundt styrken ha vært utenkelig.»
Johnson sa JEF «består av landene som var raskest ut av startgropa, sammen med oss, til å sende direkte militærhjelp til Ukraina.» Economist bemerket, da møtet fant sted, at «ni av ti medlemmer nå leverer våpen (Island, som mangler en stående hær, er unntaket).»
MoD lanserte i forrige måned dokumentet Storbritannias Forsvarsbidrag i nordområdene, Defence Contribution in the High North, som erklærte: «Hæren har økt sin trening i kaldt vær, inkludert som en del av sin forbedrede framskutte utplassering, Forward Presence, i Estland, hvor hærens doktrine for kaldt vær har blitt testet og foredlet sammen med det estiske forsvaret. Hærens trening sammen med JEF-partnere, deriblant Finland, Norge og Sverige, forbedrer dens evner i kaldt klima, og bygger på ekspertisen til Royal Marine og Joint Helicopter Commands fra nordområdene.»
Etter toppmøtet Belvoir Castle Summit skrev World Socialist Web Site: «Forsvarsministrenes uttalelse understreket: ‘JEF er utformet fra de første prinsippene for å være komplementær til NATOs positur for Avskrekking og Forsvars.’ At JEF også inkluderer to ikke-NATO-medlemmer, Finland og Sverige, blåser i lufta løgnene fra USA og landets allierte om at innlemmelsen av Ukraina i NATO er et fjernt perspektiv, som Moskva overdriver for å unnskylde deres egen aggresjon. JEFs militære arkitektur eksisterer allerede for at Ukraina skal bli fullt integrert i antiRussland-operasjoner i god tid før landet innvilges NATO-medlemskap.»
Bare i løpet av tre måneder vil Finlands og Sveriges de facto medlemskap i NATO raskt bli de jure, der JEF nå spiller en avgjørende rolle på vegne av amerikansk og britisk imperialisme for å drive fram deres agenda rettet mot regimeendring i Russland, og oppstykkingen av det enorme landet.
Totalitarismens psykologi
Av leserinnlegg - 3. juli 2022
https://steigan.no/2022/07/totalitarismens-psykologi/
Leserinnlegg.
«Dette er den viktigste boken i 2022», hevder oppfinneren av mRNA-teknologien, dr. Robert Malone. Omtalen gjelder boken The Psychology of Totalitarianism av Mattias Desmet, professor i klinisk psykologi ved Ghent University i Belgia.
Malones dom bygger på at boken gir oss et historisk oppvåkningssjokk, der vi skritt for skritt ledes til å innse hvordan og hvorfor vi nå beveger oss mot en ny totalitær tilstand. Og denne gangen gjelder det ikke ett land, eller en begrenset del av verden. Det gjelder potensielt globalt.
Bokens sentrale begrep er «mass formation», en patologisk form for gruppebevissthet. Desmet viser til historiske eksempler som nazismen og stalinismen for å tydeliggjøre sitt poeng. Teorien om masseformasjon er imidlertid eldre enn disse totalitære systemene. Fremfor alt er den forankret i et verk fra 1895, Psychologie des foules (Massenes psykologi) av den franske sosiolog og psykolog Gustave Le Bon, som utvikler en modell for hvordan «den individuelle sjelen» i det moderne samfunnet står i fare for å overtas av «gruppesjelen». I en slik situasjon, fremholder Desmet, kan vi stå overfor «et fullstendig tap av rasjonell tenkning og evnen til en kritisk refleksjon, selv blant folk som under ‘normale omstendigheter’ er ekstremt intelligente og i stand til å yte en velfundert kritikk» (s. 92). Hvordan kan det skje?
Desmet viser her til filosofen Hannah Arendts sentrale verk The Origins of Totalitarianism fra 1953, der hun blant annet går opp grensen mellom tradisjonelle diktaturer og de moderne totalitære regimene. Med Desmets ord: «Mens diktaturer essensielt er basert på å frembringe frykt ved fysisk aggresjon […], grunnlegges den totalitære tilstanden ved en sosial-psykologisk prosess av masseformasjon». (s. 90) Denne prosessen har ifølge Desmet fire forutsetninger, som alle – i større og mindre grad – er oppfylt i det moderne samfunnet.
Den første er «det atomiserte individet»; dvs. at de tradisjonelle båndene mellom folk – basert på slekt, tradisjon og religion – blir oppløst. Dette fører – om det ikke kompenseres på andre måter – til ensomhet og isolasjon. Desmet viser her til undersøkelser som tyder på at 30 prosent av befolkningen i modere samfunn opplever en tilstand av kronisk ensomhet og isolasjon. Det kan forklare at Theresa May i sin tid oppnevnte en Minister of Loneliness. Den andre forutsetningen, som i stor grad følger av den første, er «mangel på mening i livet». Den mening som var knyttet til slekt, tradisjon og religion forsvinner naturligvis når disse mister sin betydning. Utover dette vil et meningsløst arbeid eller arbeidsløshet forsterke tilstanden. Ifølge undersøkelser opplever halvparten av folk i våre samfunn arbeidet sitt som meningsløst: De er blitt fremmedgjort for resultatet av sitt arbeid og kan ikke se at det har noen mening. Den tredje forutsetningen, som henger tett sammen med mangelen på mening, er en frittflytende angst uten noe definert objekt for denne angsten. Den fjerde forutsetningen er en tilstand, som igjen henger sammen med de tre foregående; en frittflytende frustrasjon og aggresjon, også den (i første omgang) uten et definert objekt.
I en slik situasjon er folk svært sårbare for tilbud om et objekt å rette sin angst og aggresjon mot, noe som kan lette (om ikke forklare) deres tap av mening og deres sosiale isolasjon. Kamp mot en felles fiende fører til en opplevelse av fellesskap: «Vi er sammen om dette. Vi er alle i samme båt. Vi deltar alle i denne dugnaden.»
I et demokratisk samfunn vil myndighetene som regel bekjempe tendenser til å peke ut spesielle grupper som «fienden». Slik unngår en f.eks. at rasisme og fremmedhat får for sterk oppslutning. Men når myndighetene selv stiller seg bak fiendebildet, eller aktivt produserer det, blir situasjonen en helt annen. Krigen mot terror, mot klimatrusselen og mot koronaviruset, har alle denne karakteren av en kamp mot en felles fiende. Til dette kommer den ideologien, som særlig fra opplysningstiden har preget vårt moderne samfunn; at alle problemer (i siste instans) har en teknisk løsning og at det i prinsippet er mulig å forklare og kontrollere verden gjennom en logisk-kausal analyse. Troen på tall og statistikk henger sammen med dette, likedan troen på at vi ved å måle og telle kan etablere en global kontroll med alle risikofaktorer, ikke minst mennesket. «Mål alt som er målbart, gjør alt målbart som ennå ikke er det», som Galilei sa det. Og det som nå står for tur til å måles opp, er meg og deg, våre indre sjelerom. Først da kan vi kontrolleres.
I forlengelsen av denne scientismen glimrer transhumanismens løfte om at sykdom og død kan overvinnes ved bioteknologi, ved genmanipuleringer osv. Desmet drar det helt ut i følgende passus: «Disse trendene passer inn i en bredere visjon om det ideelle samfunnet. Institusjoner som arbeider med fremtidssamfunnet, slik som World Economic Forum, anser det som en selvfølge at verden vil bevege seg mot et digikosmos, et ‘samfunn’ der menneskelivet hovedsakelig foregår online. Merkelig nok følger miljøbevegelsen i det 21. århundret tett på denne trenden. Forså vidt som den følger et ‘økomodernistisk’ spor, sikter den seg inn mot å bevare naturen ved å beskytte den mot mennesket. I så måte er det å leve på landet en forbrytelse, akkurat som det å fyre opp i vedovnen og spise ekte (ikke lab-produsert) kjøtt.»
I dag ser vi at klimakampen, krigen mot terror og korona alle kan føyes inn i de sosiale visjonene som transhumanismen tilbyr. Det gjelder hele veien å etablere en global kontroll med risikofaktorene. Og den største risikofaktoren av dem alle er mennesket selv. Men også det kan transhumanismen tilby en løsning på, i første omgang ved en biometrisk overvåkning, men i siste instans ved å lage et nytt menneske, en kyborg – altså et digitalt og bioteknologisk forbedret hybrid-menneske – med korrekt oppførsel. Vi kan på bakgrunn av dette forstå hvilken inspirasjonskilde WEFs topprådgiver, Yuval Noah Harari, drar veksler på når han sier (4. oktober 2020):
«Og Covid er avgjørende (critical), fordi dette er det som overbeviser folk om å akseptere og legitimere total biometrisk overvåkning. Hvis vi vil stoppe denne epidemien, er det ikke nok å overvåke folk; vi må overvåke hva som skjer under huden på dem.»
Når de fire nevnte forutsetningene – sosial ensomhet, meningsløshet, angst og aggresjon – ligger like under huden på folk i det moderne samfunnet, blir slike «løsninger» – hvor groteske og absurde de enn måtte være – salgbare. Og gripes store befolkningsgrupper av masseformasjon, vil de ha «nulltoleranse for feil oppførsel», for å bruke helseministerens ord. Da vil de også akseptere eliminasjonen av dem som viser slik oppførsel.
Det må til slutt sies at denne dystre utviklingen, ifølge Mattias Desmet, fortsatt kan avbøyes. Og han har viktige tanker på slutten av boken om hvordan vi kan gjøre det. Men tidsvinduet der dette kan skje uten apokalyptiske kalamiteter, er allerede blitt faretruende trangt.
Trond Skaftnesmo
The Psychology of Totalitarianism (231 sider)
Av Mattias Desmet
Chelsea Green Publishing, UK
Ny nettariff innført – kombinasjon av irrelevans og rein svindel
Av Odd Handegård - 3. juli 2022
https://steigan.no/2022/07/ny-nettariff-innfort-kombinasjon-av-irrelevans-og-rein-svindel/
Av Odd Handegård.
Jeg hadde egentlig tenkt å ta en liten energipause, men det dukker stadig opp ting som burde nevnes og eventuelt kommenteres. I går, 1. juli, kom det en nyhet som riktignok var forventet: Nettariffen, som har vært planlagt revidert i 7-8 år, ble endret – til tross for at NVE fikk liten støtte tidligere i vår for den nye varianten – den ble støttet kun av noen få nettselskap, av bl.a. Naturvernforbundet, og merkelig nok også av Huseierforeningen.
Fastleddet i nettleien skal nå fastsettes på en spesiell måte: NVE har bestemt seg for at fastleddet heretter skal være gjennomsnittet av de tre høyeste kW-målingene hver måned. Kraftbransjen skal gjøre de nødvendige beregningene. Forbrukerne har selvfølgelig ingen muligheter til å sjekke konkret når i måneden forbruket er høyest. Forbruket kommer først, deretter fastleddet. Ingen kan kontinuerlig følge med på når fryseren, kjøleskapet eller vaskemaskinen slår seg inn, i tillegg til varmepumpa, varmtvannsbeholderen og panelovnene. De fleste har andre heldagsjobber.
Det finnes riktignok noen tilbud på hjelpemidler, men de er i praksis uforståelige – og kostbare, jfr. vedlegget som gjør et hederlig forsøk på å forklare den kaotiske tariffordningen:
Det er liten tvil om at den varianten som blir innført, er så uoversiktlig at protester uten tvil vil komme. Vi kan faktisk håpe at den nye tariffen vil bli droppet i løpet av høsten/vinteren. Argumentet for likevel å beholde tariffen, er NVEs overordnede formålet med nettariffen: Regjeringen har som kjent fortsatt tenkt å eksportere så mye strøm, elektrifisere mye av norsk industri (pluss bygge ny batteri- og hydrogenindustri) at Norge vil trenge et uendelig antall nye vindturbiner som bare kan levere variabel kraft til norske husstander. Derfor innbiller kraftmyndighetene at det kreves «fleksibilitet» av husstander og mindre bedrifter.
Men det er en illusjon å tro at den nye strømtariffen kommer til å endre særlig på folks strømforbruk: De med mye penger gir blaffen, og de med dårlig råd har ingenting å spare. Resultatet blir derfor periodevise utkoplinger, kanskje allerede til vinteren.
Den nye nettariffen er en kombinasjon av irrelevans og rein svindel.
Nord-Korea og atomvåpen
Av Lars Birkelund - 3. juli 2022
https://steigan.no/2022/07/nord-korea-og-atomvapen/
Nuclear warheads ready to fire from scud
Nord-Korea, det urokkelige regimet. Del 6
«Amerika bør skrive reglene. Amerika bør sette agendaen. Andre land bør følge reglene som Amerika og våre partnere setter” – Barack Obama i 2016.
Norske politikere aksepterer dette. Ja, de roper på USAs lederskap når de ikke syns det er sterkt nok. Men man kan ikke forlange at hele verden skal akseptere at et land som kun representerer i underkant av 5 % av menneskeheten skal være det som både skriver reglene og påberoper seg en suveren rett til å tolke dem.
I tidligere artikler i denne serien har jeg vist hvordan USA både bidro til å splitte Korea og hvordan USA ønsker å samle Korea, men da under et regime ala det de skaffet seg i Sør-Korea under siste halvdel av 1940-tallet. Sør-koreanske regjeringer er kanskje ikke USA-marionetter i like stor grad som tidligere (det varierer noe fra regjering til regjering). Men de tillater fortsatt at USA har militærbaser og nær 30 000 soldater der, baser som både på 1950-tallet og i dag er del av USAs politikk med sikte på å forandre også Kina i sitt bilde. Sør-koreanske regjeringer tillater også, eller ser seg nødt til å akseptere, at USA vil ha den militære kommandoen over deres styrker i tilfelle krig 1 og at USA saboterer ethvert forsøk på fredelig gjenforening eller fredelige forbindelser i det hele tatt til ‘brødrene og søstrene’ i nord. Altså ikke så veldig ulikt hvordan norske politikere finner seg i at USA saboterer forsøk på å bedre forbindelsene til Russland, som Jonas Gahr Støre lovte før han ble statsminister i fjor høst.
En artikkel i Time datert 14. august 2018, da det var tøvær mellom USA og Nord-Korea, har denne overskriften: Slik bidro USA til å forhindre at Nord-Korea og Sør-Korea nådde ekte fred på 1950-tallet. Og fortsetter:
«Kina, Nord-Korea og Sør-Korea søker alle en fredsavtale, men 11 amerikanske presidenter siden 1953 har vært uvillige (…) Noen år senere ble utsiktene til en fredsavtale ytterligere redusert. I 1956 kunngjorde (…) USA (…) at Pentagon hadde til hensikt å innføre atomvåpen i Sør-Korea i strid med klausul 13 (d) i våpenhvilen. Denne klausulen hindret alle parter i å innføre nye våpen eller ytterligere tropper på halvøya (…) I 1957 kunngjorde USA allikevel, tross uttalte bekymring fra allierte og råd fra utenriksdepartementet, et ensidig brudd med klausul 13 (d) i våpenhvilavtalen (…) Fra januar 1958 brakte det amerikanske militæret ‘Honest John’ atomraketter og atomkanoner til sørkoreansk jord. Effekten av dette var undergravelse av våpenhvilen (…) Nord-Koreas pretensjoner om å utvikle sitt eget atomvåpenarsenal stammer fra denne perioden». 2
Allikevel sluttet Nord-Korea seg til FN-konvensjonen om ikke-spredning av atomvåpen i 1985 og A. B. Abrams mener at Nord-Korea holdt seg til den til 1993 fordi landet hadde nytte av sivil utnyttelse av kjernekraft. USAs krig mot Irak i 1991 skal imidlertid ha fått landet på andre tanker og det at USA og Sør-Korea i 1993 gjeninførte enorme felles militærøvelser førte til at Nord-Korea gikk ut av ikke-sprednings avtalen.
«Det er uklart om Nord-Korea hadde bestemt seg for å utvikle kjernefysisk avskrekking før 1991, men hvis det fantes et slikt program må den USA-ledede luft-kampanjen mot Irak ha akselerert det, og den medfølgende utviklingen av ballistisk kjernefysisk avskrekking» (Abrams, side 356).
Som følge av at Nord-Korea i 1993 gikk bort fra ikke-sprednings konvensjonen, og dermed fra løftet om ikke å skaffe egne atomvåpen, inngikk USA året etter en avtale 3 som de etter alt å dømme ikke hadde til hensikt å holde, dette fordi USA da var nærmest sikre på at Nord-Korea snart ville bryte sammen under den samlede vekten av Sovjetunionen/Østblokkens bortfall, sanksjoner og naturkatastrofer (se del 5), samt av at ‘landsfaderen’ Kim Il-sung døde i 1994. I alle fall holdt ikke USA sin del av avtalen, som gikk ut på å avslutte sanksjonene mm. Dette uttrykte Nord-Korea sin misnøye med flere ganger og etter at USA i 2002 først erklærte Nord-Korea som del av Ondskapens Akse og deretter at de kunne komme til å bruke atomvåpen mot «Rouge states» fikk Nord-Korea nok. Året etter gikk de helt bort fra forpliktelsen om ikke å lage atomvåpen og i 2005 erklærte de seg som atommakt. I 2006 foretok de den første sprengningen av en atombombe.
I dag vil jeg tro at alle informerte mennesker vet at USA aldri har hatt til hensikt å normalisere sitt forhold til Nord-Korea og dermed at avtalen fra 1994 kun ble inngått for å vinne tid i en periode da USA, som nevnt, var overbevist om at Nord-Korea snart ville bryte sammen.
Irak-krigen (2003) ble en nedtur og en ydmykelse for USA, det samme skulle etter hvert vise seg med Afghanistan-krigen fra 2001. Sympatien USA høstet fra verdenssamfunnet, også fra Nord Korea, etter terrorangrepet 11. september 2001 ble skuslet bort, da mange mente at USA utnyttet sympatien til blant annet å starte disse krigene. Summen av dette og nederlaget til USA-allierte Israel mot Hizbollah i Libanon i 2006, samt at Russland og Kina hevdet seg mer i verden, ble begynnelsen til slutten på den nye verdensordenen George Bush utropte i 1990, da han nærmest erklærte USA som enehersker i verden med rett til å nedkjempe alle de så på som utfordrere til sin posisjon, også mulige fremtidige utfordrere. Eller, for å nyansere: USA prøver fortsatt å herske over verden, men landets evne til det er fallende, sammen med landets økonomi og andre lands respekt for USA. Ja, også visse alliertes respekt for USA har falt de siste åra. Men norske politikere klamrer seg mer enn noensinne til et USA som både har en synkende andel av verdens økonomiske og militære makt og innflytelse og som herjes mer og mer av indre problemer.
Også USAs mot og vilje til krig mot Nord-Korea fikk seg en knekk med denne utviklingen. Og Nord-Koreas økonomiske vekst fortsatte under Barack Obamas tid som president (2009-2017). Obama-administrasjonen henfalt riktignok nok til gamle drømmer om at Nord-Korea ville falle sammen da Kim Jong Il døde i 2011, som Bill Clinton gjorde da hans far døde i 1994. Men det forble en drøm, til tross for at USA ytterligere strammet sanksjonsskruen og innførte en forsterket propagandainnsats mot regimet, i tillegg til å fortsette de nærmest daglige militære provokasjonene. Eksempler på Nord-Koreas utvikling de siste ti åra er hjemmeproduserte smart-telefoner, og store investeringer i jordbruk, fiskeoppdrett, vitenskapelig forskning, arkitektur, kultur/underholdning og tiltak for å fremme turisme til landet. «Nord-Koreas økonomi var langt bedre da Barack Obama gikk av i januar 2017 enn da han ble president 8 år tidligere» (Abrams, side 410). Dette altså til tross for at Obama forsterket innsatsen for å hindre denne veksten.
USA undervurderte Nord Koreas kampkraft og ikke minst motivasjon under krigen 1950-53 (mye på grunn av rasistiske fordommer om ‘undermennesker’, som omtalt i A. B. Abrams Immovable Object fra 2020). Det samme gjaldt regimets og folkets motstandskraft da sanksjonskrigen ble akselerert fra og med 1990-tallet. Og sannelig gjentok det seg da Nord-Korea erklærte at de hadde utviklet raketter som kunne bære atombomber til USAs fastland i 2017. Man ville liksom ikke tro det, det var antatt at det lå fem år fram i tid eller mer. Men etter hvert som stadig flere demonstrasjoner av kapasiteten fant sted var det bare å bøye seg for en ny realitet. Fra og med da visste USA at de ikke kunne angripe Nord-Korea uten sjøl å risikere at deler av USA ble ødelagt på samme måte som Hiroshima og Nagasaki i 1945. Denne nye realiteten har fått mange til å spørre om Nord-Korea faktisk har vunnet den over 70 år lange konfrontasjonen. For nå har Nord-Korea hatt slike våpen i fem år, mens de nærmest ubekymret fortsetter testing og utvikling av nye uten at USA kan hindre det, og som følge av Joe Bidens mer aggressive politikk. I tillegg har Russland og Kina uttrykt klarere enn tidligere at de vil hjelpe Nord-Korea når de trenger det.
Nord-Korea på sin side har fortsatt å gjenta at de er villig til å revurdere sin atompolitikk hvis USA er villig til å normalisere forholdet til landet. Men det skjer ikke, og Nord-Korea er klok av skade og ikke lenger villig til å ‘gi ved dørene’. De vet av erfaring at hvis de innfrir et av USAs krav så kommer USA med nye krav. Dessuten har nord-koreanerne sett hvordan det gikk med Jugoslavia, Irak og Libya.
«Det har lenge vært ansett som et fattig land. Men det viser seg at Nord-Korea er mye rikere enn vi trodde, eller i det minste har potensial til å være det. Nord-Korea har mineralressurser anslått til å være verdt minst $ 6 billioner, ifølge Quartz, og den hemmelighetsfulle staten sitter på et stort utvalg av mineralressurser som forblir stort sett uutnyttet, inkludert jern, gull, magnesite, sink, kobber, kalkstein, molybden og grafitt». 4
Men hvor mye av dette vil være mulig å utnytte hvis USA bruker atomvåpen mot Nord-Korea, noe USA har truet med mange ganger samt at de har vært nær ved å gjøre det flere ganger?
Behovet for å demme opp for USAs overlegne militære slagkraft var naturligvis kostbart for Nord-Korea. Utviklingen av atomvåpen hadde imidlertid den paradoksale og lite oppmuntrende virkningen (for de som ønsker en verden uten atomvåpen) at Nord-Korea fikk et billigere forsvar, i og med at landet da kunne kutte i antall soldater. Dette har muliggjort en større satsing på sivile tiltak og dermed bidratt til å øke levestandarden 5.
Man kan si hva man vil om nord-koreansk militarisme. Men den har sine årsaker, landet har tross alt farligere fiender enn Norge, som også ruster opp, samt en langt mer traumatisk historie. Og det er imponerende, enten man liker det eller ei, at et land med en befolkning på rundt 20 millioner og et areal som er en tredjedel av Norges anses som nesten like farlig som gigantene Russland og Kina. Og det til tross for at landet i generasjoner har vært isolert fra store deler av verdenssamfunnet (også Russland og Kina har støttet en del av sanksjonene).
Dette sier jeg som antimilitarist og nærmest pasifist. Man kan forstå hvorfor visse land ruster opp sjøl om man ikke er enig i at det rustes opp. Men det er vanskelig å forstå hvordan Nord Korea i så stor grad har klart det. Skjønt mye av forklaringen finnes nok i kulturen, som jeg omtaler i del 2 av denne artikkelserien. Og hva hadde skjedd hvis de ikke hadde rustet opp? Dette er evige dilemmaer også for antimilitarister og pasifister.
1. Ordningen med USAs overkommando over Sør-Koreas væpnede styrker i tilfelle kriger kan føre til at de blir dratt inn i angrep USA kunne finne på å rette mot andre land, som Nord-Korea og Kina. Sør-Koreas president Moon Jae-in, 2017 – 2022, forsøkte å få slutt på ordningen. Men han måtte oppgi både det og andre tiltak som kunne ha ført til gjenforening med Nord-Korea, tiltak som en felles jernbane og opphevelse av Sør-Koreas sanksjoner mot Nord-Korea. På samme måte er det naturligvis en fare for at Norge kan bli en slagmark på grunn av USAs soldater og baser her.
2. How the U.S. Helped Prevent North Korea and South Korea From Reaching Real Peace in the 1950s. https://time.com/5360343/korean-war-american-history/
3. «Det avtalte rammeverket mellom USA og Den demokratiske folkerepublikken Korea ble undertegnet 21. oktober 1994. Målet med avtalen var frysing og utskifting av Nord-Koreas atomkraftverkprogram med mer kjernefysiske spredningsbestandige lysvannsreaktorkraftverk (kjernekraftverk som ikke kan brukes til å lage atomvåpen) og den trinnvise normaliseringen av forholdet mellom USA og DPRK». https://en.wikipedia.org/wiki/Agreed_Framework
4. “North Korea is sitting on $6 trillion in mineral resources”. http://nypost.com/2017/07/03/north-korea-is-sitting-on-6-trillion-in-mineral-resources/
5. A.B. Abrams: Immovable Object: North Korea’s 70 Years at War with American Power Paperback, side 624.
Tidligere artikler i denne serien:
Nord-Korea, det urokkelige regimet, del 1, 1945–1950
Nord-Korea, det urokkelige regimet – del 2, krigen, 1950-1953
Nord-Korea – gjenreisning og vekst, og ‘våpenhvile’ (1953-1991)
Nord Koreas proxykriger
Nord-Korea – de harde 90-åra
Er staten Guds gave til folket?
Av Halvor Næss - 3. juli 2022
https://steigan.no/2022/07/er-staten-guds-gave-til-folket/
Av professor og overlege Halvor Næss.
Nesten alle mennesker lever i dag i en stat. Alle landområder er inndelt i stater og de fleste tar staten for gitt. Men det har ikke alltid vært slik. Det moderne mennesket har eksistert i minst 200.000 år, og den første statsdannelsen skjedde for bare 5000 år siden i Mesopotamia. Evolusjonen av mennesket har derfor skjedd i statsløse samfunn. Var den første statsdannelsen et lykketreff for menneskeheten?
En stat er den ultimate dommer og har monopol på beskatning innenfor et territorium. Hvorfor tok det nesten 200.000 år før den første staten så dagens lys? Ifølge Thomas Hobbes levde alle mennesker i den førstatlige naturtilstand i en alles krig mot alle hvor et menneskes liv var «ensomt, fattig, tarvelig, dyrisk og kort». «Overenskomster uten sverd er bare ord og ikke i stand til å gi et menneske sikkerhet». Forsvar mot ytre og indre fiender krevde derfor opprettelse av staten med monopol på vold ifølge Hobbes.
Mange deler fortsatt Hobbes syn, men antropologisk og arkeologisk forskning tegner et annet bilde av våre forfedre. Som sjimpanser er mennesket instinktivt territoriale. I steinalderen levde mennesket i grupper på opp mot 150 personer, men etter jordbruksrevolusjonen oppsto byer med opptil flere tusen innbyggere lenge før den første staten. Våre førstatlige forfedre hadde kollektivt eierskap på områder som ble forsvart mot andre grupper. Det fantes etablerte måter for å løse interne kollektive konflikter. Metodene kunne variere fra en gruppe til en annen, men det mangler arkeologiske funn som taler for at en hersker eller elite hadde monopol på vold. Frivillighet ser ut til å ha vært grunnleggende hvilket forbauset europeerne i sitt møte med statsløse nordamerikanske indianere.
Alle stater var i begynnelsen basert på kornproduksjon (hvete, bygg, ris, mais og andre kornsorter). Korn har den fordelen at det høstes over bakken, modner samtidig og er holdbart. Det gjorde det lettere for en stat å konfiskere korn i form av skatter. Uten korn var skatteoppkreving umulig. Til sammenligning var rotfrukter som vokser under jorden, i praksis umulig å beskatte. Bønder som dyrket rotfrukter kunne rømme når skatteoppkreverne kom og returnere senere (opptil et par år senere) og grave opp rotfruktene hvilket er dokumentert i Sørøst Asia i nyere tid.
Det er sannsynlig at det var et primitivt demokrati i byene i Mesopotamia før den første statsdannelsen. Menn møttes i forsamlinger hvor konflikter ble diskutert og løst ved diskusjon. At det fantes rester av slike forsamlinger også etter den første statsdannelsen, er en sterk indikator på at byene først var demokratiske. En annen indikator finnes i datidens religioner. Religioner er konservative og endrer seg kun langsomt. Selv etter etablering av autoritære, hierarkiske stater var gudene frie individer som møttes i forsamlinger for å rådslå seg imellom. Det er sannsynlig at den mesopotamiske religionen illustrerer et primitivt demokrati uten voldsmonopol blant menneskene før den første staten.
Førstatlig jordbruk og kornproduksjon eksisterte i 5000 år, og den første statsdannelsen måtte vente på en viktig forutsetning. Det var oppfinnelsen av skriftspråket som skjedde noenlunde samtidig med den første staten. Mest sannsynlig ble det første skriftspråket oppfunnet av private aktører for å holde oversikt over private eiendeler som kornavlinger og husdyr. Før skriftspråket måtte for eksempel flere vitner overvære salg av eiendom med muligheter for uenighet i ettertid på grunn av ulike minner om salget. Skrevne kontrakter effektiviserte salg betydelig.
Sannsynligvis gjorde skriftspråket det mulig å registrere og mobilisere ressurser (korn) for bruk til kollektive løsninger som krig på en mer effektiv måte enn før. Det ble mulig å samle, lagre og mobilisere ressurser i en skala som tidligere ikke hadde vært mulig.
Førstatlige folk valgte ledere i krig, men lederne gikk til bake til sitt vanlige virke etter krigen. Hvis en leder i krig prøvde å etablere seg som permanent leder etter krigen, ble han drept. Et eksempel er germaneren Arminius som ble drept av sine egne etter å ha beseiret en romersk hær.
Ressurstilgangen etter oppfinnelsen av skriftspråket endret dette, og for første gang klarte en elite i Mesopotamia å etablere permanent dominans over befolkningen gjennom tvang også etter at krigen var over. Kornproduksjon og skriftspråket skapte trolig grunnlaget for nok ressurser til å betale en vaktstyrke for eliten, og historiens første parasittklasse var et faktum. Det medfødte territorialinstinktet gjorde det antagelig lettere å overbevise befolkningen om behovet for eliten som nødvendig kollektiv problemløser (den ultimate dommer). Korn og skriftspråk sørget så for spredning av statsdannelser over hele kloden ved at eliter effektivt kunne utbytte resten av befolkningen.
Sivilsamfunn oppfinnelser som penger, papir, alfabet, boktrykkerkunst og krutt er senere gjennom historien utnyttet av statene til å befeste sitt monopol på vold. Presteskap og «intellektuelle» har blitt engasjert av staten for å overbevise befolkningen om viktigheten av at statens voldsmonopol «styrer» samfunnsutviklingen.
Nå er statene demokratiske og representerer ikke dette et faseskifte i statens historie til fordel for befolkningen og særlig de svakeste i samfunnet? Svaret er nei av flere grunner. Parallelt med innføring av demokrati har det etablert seg en fjerde statsmakt. Det er den massive administrative staten bestående av fast ansatte byråkrater som ikke står til ansvar for befolkningen gjennom valg. Den administrative staten lever av å regulere og kontrollere befolkningens samhandling i økende grad ved hjelp av voldsmonopolet. Dette har vi opplevd særlig tydelig når det gjelder håndteringen av coronapandemien med overgrep mot befolkningen vi ellers bare ser i kriger.
De fleste mener at den administrative staten er nødvendig for befolkningens ve og vel gjennom velferdsstaten, sikre fred og til og med redde kloden fra løpsk oppvarming. Men økonomisk teori viser at styring av sivilsamfunnet er en umulighet. Levedyktig utvikling er et resultat av at uavhengige aktører prøver og feiler seg fram med nye ideer. Dette er tilfelle med vitenskap og teknologi, og ikke minst med økonomisk utvikling hvor uavhengige økonomiske aktører tester ut nye potensielle goder på markedet. Pengemekanismene koordinerer disse aktivitetene til kundenes tilfredsstillelse. Økonomen Ludwig von Mises viste for hundre år siden at dette bare er mulig ved hjelp av økonomisk kalkulering basert på private produksjonsmidler. Levedyktig økonomisk utvikling er umulig med statlig eierskap av produksjonsmidlene.
Men hva med Hobbes påstand at uten en stat så lever vi i en alles krig mot alle? Steven Pinker publiserte nylig en bok hvor han med detaljert statistikk viser at menneskene de siste århundrer har blitt mer fredelige til tross for kriger som første og andre verdenskrig, og at en viktig årsak til dette er statens fremvekst. Men Pinker har møtt motstand fra fagfolk som kritiserer hans bruk av statistikk, og selv om han skulle ha rett i at det er mindre vold i verden nå enn tidligere så behøver ikke det ha sammenheng med statsbygging. Personlig har jeg en mistanke om at boktrykkerkunsten med etterfølgende utrydding av analfabetisme og spredning av kunnskap har hatt betydning, og det er ikke statens fortjeneste. (Snarere tvert imot da mange stater i sin tid prøvde å forby boktrykking og hadde ikke Europa bestått av mange småstater ville dette trolig ha lyktes).
Demokratiet har opphevet maktfordelingsprinsippet som trolig var impotent i utgangspunktet. Det finnes derfor få motkrefter mot den administrative staten. Statens virkemidler som alle er basert på tvang fortsetter og finner stadig nye områder. Den politiske globaliseringen er et eksempel på dette.
Frivillighet er en del av vår evolusjonære arv. Empiri og teori viser at det er frivillighet og ikke tvang som er limet i vår komplekse verden. Frivillighet er et positiv sum spill mens tvang er et negativ sum spill. De siste to hundre årene har sivilsamfunnets frivillighet vært sterkere enn statens tvang, men dersom ikke antistatlig tankegods inkludert kritikk av statsintellektuelle og statsavhengige massemedia snart sprer seg, er jeg redd at menneskeheten står foran et ubehagelig fall med redusert levestandard og økende nød. Det som kan redde oss, er at aldri har menneskeheten hatt muligheten til å spre informasjon og kunnskap så raskt til så mange som nå.
Andre artikler av Halvor Næss på steigan.no finner du her.
Energiprisene driver inflasjonen i EU til historiske høyder
Av red. PSt - 3. juli 2022
https://steigan.no/2022/07/energiprisene-driver-inflasjonen-i-eu-til-historiske-hoyder/
Eurosonens inflasjon steg til rekordhøye 8,6 prosent i juni 2022, og overgikk de negative forventningene nok en gang. En Reuters-undersøkelse blant analytikere hadde pekt på et rekordhopp på 8,4 prosent i juni, opp fra 8,1 prosent i mai. Den skyhøye inflasjoner er fortsatt primært drevet av energiprisene, som steg 41,9 prosent i juni sammenlignet med 39,1 prosent i mai. Deretter følger prisene på mat, alkohol og tobakk, som steg 8,9 prosent i juni sammenlignet med 7,5 prosent måneden før. Kjerneinflasjonen, som fjerner flyktige komponenter og blir sett på som en god indikator for underliggende prispress, avtok litt til 3,7 prosent i juni fra 3,8 prosent i mai.
Denne grafen viser mer enn tydelig nok hvordan den nye inflasjonen i EU skiller seg fullstendig fra tidligere tider:
Blant medlemslandene er Baltikum fortsatt hardest rammet, med inflasjonen på 22 prosent i Estland, 20,5 prosent i Litauen og 19 prosent i Latvia. De laveste inflasjonsratene ble registrert i Malta (6,1 prosent) og Frankrike (6,5 prosent).
Denne helt nye og ekstreme inflasjonen i EU er sjølpåført. Kommandert av USA har EU vedtatt å ikke kjøpe billig russisk olje og gass, men ty til dyrere alternativer. Dette kommer på toppen av det katastrofale «grønne skiftet» som har satt hele EUs energiforsyning i fare.
Disse tallene skyldes i hovedsak EUs egne sanksjoner. Det er ikke urimelig å anta at Russland vil svare med å stanse eksporten helt til EU eller enkeltland. Det vil drive inflasjonen videre oppover. Og ikke minst vil det føre til brudd i produksjonskjedene, energirasjonering og blackouts.
Hvor lenge vil EU tåle en så ødeleggende politikk? Et samfunn som ikke klarer å sikre seg en rimelig energiforsyning, har ikke lenge igjen som samfunn.
I spagat
Den europeiske sentralbanken står overfor et dilemma, skriver Financial Times:
Den må stramme inn pengepolitikken for å dempe uventet høy inflasjon og samtidig forhindre fragmentering av finansmarkedene over hele eurosonen. Historien viser at fragmentering ikke bare kommer med høye økonomiske kostnader for vekst og arbeidsplasser, men også potensielt høye politiske, med tap av offentlig tillit til europeiske institusjoner. De nåværende instrumentene for å håndtere fragmentering har imidlertid viktige begrensninger.
«Hvordan gikk du konkurs?» – På to måter. Gradvis, og så plutselig. – Ernest Hemingway «Og sola går sin gang»
Det ser ut til at EUs konkurs er på vei fra den gradvise til den plutselige fasen.