Nyhetsbrev steigan.no 27.06.2022
Samtale om fascismen og ny-fascismen
Danmark innrømmer: – I ettertid fikk vi ikke mye ut av å vaksinere barna
Kan Støres «grønne løfte» gjennomføres?
Krigen mot de uvaksinerte er tapt
Uvaksinert, oppsagt og dagpenger fra NAV
I politistaten er vi alle skuldige til det motsette er bevist
Samtale om fascismen og ny-fascismen
Av Bertil Carlman - 27. juni 2022
https://steigan.no/2022/06/samtale-om-fascismen-og-ny-fascismen/
Chris Hedges diskuterer boka Struggle Makes Us Human: Learning from Movements for Socialism med forfatteren Vijay Prashad.
Oversettelse og transkripsjon: Bertil Carlman.
The Chris Hedges Report: Struggle makes us human (therealnews.com)
De nyfascistiska rörelser som för närvarande reser sig runt om i världen skiljer sig från 1900-talets fascistiska rörelser. Fascismen under förra seklet uppstod för att bryta radikala arbetarrörelser, många organiserade av kommunistpartier. Men de nuvarande nyfascisterna, figurer som Jair Bolsonaro i Brasilien och Narendra Modi i Indien, behöver inte fokusera på att förstöra fackföreningar, som redan har decimerats av globaliseringen. Istället kan de direkt kanalisera ilskan hos arbetslösa och undersysselsatta mot minoriteter och utsatta.
Vijay Prashad tar upp dessa deformationer – och förklarar hur vi kan slå tillbaka – i samtal med Frank Barat i sin nya bok Struggle Makes Us Human: Learning from Movements for Socialism. Prashad, en indisk historiker och journalist, är författare till 30 böcker, inklusive Washington Bullets, Red Star Over the Third World, The Darker Nations: A People’s History of the Third World och The Poorer Nations: A Possible History of the Global South. Han är chefskorrespondent för Globetrotter och kolumnist för Frontline. Han är också chefredaktör för LeftWord Books.
Med mig för att diskutera hans nya bok, Struggle Makes Us Human: Learning from Movements for Socialism, är Vijay Prashad.
Chris Hedges intervjuar författare, intellektuella och dissidenter, många förvisade från mainstream, i sin halvtimmesshow, The Chris Hedges Report. Han ger röst åt dem, från Cornel West och Noam Chomsky till ledarna för grupper som Extinction Rebellion, som står i frontlinjen i kampen mot militarism, företagskapitalism, vit överhöghet, det hotande ekociden, liksom kampen för att slita tillbaka vår demokrati ur den härskande globala oligarkins klor.
Utskrift
Chris Hedges: Välkommen till Chris Hedges Report. Uppkomsten av nyfascistiska rörelser över hela världen skiljer sig från 1900-talets fascistiska rörelser. Fascismen under förra seklet uppstod för att bryta radikala arbetarrörelser, många organiserade av kommunistpartier. Det var poängen med Mussolini och Hitler. Men de nuvarande nyfascistiska figurerna som Jair Bolsonaro i Brasilien eller Narendra Modi i Indien behöver inte förstöra arbetarrörelser och fackföreningar. Dessa har redan decimerats av globaliseringen, som utarmar fackföreningsmakten och nationaliseringsinstrumentet.
Nyfascisterna kanaliserar de arbetslösas och de undersysselsattas ilska mot minoriteter och utsatta. Detta är naturligtvis fascismens historiska uppgift. Vita män som en gång trodde att det fanns en plats för dem i samhället flockas till det kultliknande republikanska partiet byggt kring Donald Trump, Le Pen-rörelsen i Frankrike eller ’Alternative für Deutschland’. De attackerar migranter, som om migranter, snarare än den styrande finanseliten, är ansvariga för deras elände.
I samtal med Frank Barat tar Vijay Prashad upp dessa missuppfattningar i sin nya bok, Struggle Makes Us Human: Learning From Movements for Socialism, och förklarar hur vi kan slå tillbaka. Prashad, en indisk historiker och journalist är författare till 30 böcker, inklusive Washington Bullets, Red Star Over the Third World, The Darker Nations: A People’s History of the Third World och The Poorer Nations: A Possible History of the Global South. Han är chefskorrespondent för Globetrotter och kolumnist för Frontline. Han är också chefredaktör för Leftword Books.
Med mig för att diskutera sin nya bok, Struggle Makes Us Human: Learning From Movements for Socialism är Vijay Prashad. Så jag använder det i en inledning eftersom det finns många, tänkte jag, bra punkter i din bok, men just skillnaden mellan klassisk fascism och nyfascism tycker jag är viktig. Och jag undrar om du kunde utveckla det lite vad gäller kanske andra skillnader, eller varför nyfascism ibland inte ser ut som traditionell fascism?
Vijay Prashad: För det första, Chris, det är en ära att vara med dig. Jag är verkligen glad att prata med dig så länge som vi kommer att få tala, för det verkar som om folk var och varannan dag får sina shower borttagna och så. Vi lever i mycket svåra tider. Så jag är väldigt glad över att vara här med dig.
Jag har slagits av fascismens språk som kastas runt oss för att beskriva saker. Och ibland finns det en slags lathet som sätter in. Saker ser ut som fascism, eller om du inte gillar någon, kallar du dem fascister och så vidare. Men det fanns en stor litteratur som utvecklades på 1930- och 40-talet, även efter kriget, för att försöka förklara uppkomsten av den första vågen av fascism med Mussolini, med Hitler och naturligtvis andra.
Och den litteraturen föreslog, att fascismen i stor utsträckning utvecklades, men inte uteslutande, som ett sätt för den härskande eliten att ha en hammare för att slå ner de stora hoten från de växande arbetarrörelserna. Det är också sant, att efter den ryska revolutionen 1917 hade de flesta av de revolutionära rörelserna i Västeuropa, men också i Östeuropa, i Ungern, i Tyskland och så vidare, besegrats. Upproret 1919 besegrades i Tyskland. Arbetarklassen var ganska desorienterad av detta nederlag. Men icke desto mindre så hade arbetarklassrörelser, vid tiden för Weimarperioden i Tyskland, säkert på 1920-talet med de stora Turinstrejkerna i Italien, börjat hävda sig igen. Och med tanke på den typ av kriser som egendomsägare stod inför, med den stora depressionen och så vidare, var fascismen den kraftiga piska som användes av delar av eliten för att slå tillbaka arbetarrörelsen.
Så det är en tolkning av den klassiska fascismens framväxt. Det som händer på 1990- och 2000-talet är att vi ser något helt annat ske. Under denna samtida period är det mycket tydligt att arbetarrörelsen var starkt desorienterad av globaliseringen, det vill säga genom införlivandet av arbetare från hela världen i det internationella kapitalistiska systemet. Detta inkluderar arbetare i det forna Sovjetunionen, arbetare från Kina, arbetare från stora delar av tredje världen, som på sätt och vis hade hållits borta från det globala kapitalistiska systemet genom mekanismer som förhindrade en öppen export genom importsubstitutionsregimer i tredje världen, eller genom att i Sovjetunionen innesluta den sovjetiska ekonomin, bevarandet av ekonomins suveränitet och så vidare.
Allt detta bryts ner på 1990-talet. Man ser denna väldiga flodvåg av arbetare gå in i multinationella företags fabriker. Detta skadar verkligen arbetarnas makt. Och sedan försvagar det naturligtvis också suveräniteten för stater längs den globala varukedjan. Så vid tiden för 2010-talet är arbetarrörelserna runt om i världen verkligen mycket försvagade. Så då ställer du frågan, ja, när denna nya våg av fascistiska rörelser utvecklas eller fascistiska rörelser utvecklas i Indien och Brasilien och så vidare, passar de inte in i definitionerna av klassisk fascism. Något annat är på gång här.
Tja, en av de saker som intresserar mig, och intresserar mig mycket, vid bedömningen av denna period, är verkligen den typ av urgröpning, förstörelsen och uttorkningen av liberalismen. Och det som finns kvar av socialdemokratin i de flesta delar av världen slås ner av den typ av åtstramningsregimer som drivs av Internationella Valutafonden [IMF, i vilken Sveriges socialdemokratiska statsminister har en hög position] den typ av nyliberal privatiseringspolitik, kommersialisering av områden i det sociala livet, av att skära ner på social välfärd och så vidare.
Denna globala våg mot, i stort sett socialdemokratisk politik, den delegitimerar liberalismen. I själva verket kollapsar liberalismen av sig själv. Man ser knappt liberala eller socialdemokratiska partier växa fram och bli kvar på 2010-talet. I Indien är kongresspartiet en blek skugga av sig självt. I andra delar av världen ser vi Europeiska Arbetarpartier helt sönderslitet av denna utveckling. Vänstern är marginaliserad, och även när den försöker resa sig som under Jeremy Corbyn, blir den slagen tillbaka av krafterna i, ja, nyliberalism antar jag är rätta ordet att använda.
Så i det ser man, att eliten på ett sätt förlorar alla former av liberal kärna som hölls samman under den föregående perioden, antingen av resterna av nationella befrielserörelser, som det är i tredje världen, eller av den stora, som det var, högkonjunktur som ägde rum i Väst efter andra världskriget, vilket gav utrymme för en slags liberalism. Allt detta kollapsar politiskt 2010. Och här kommer den hårda högern, som inte bara är Bolsonaros och Trump’s och andras.
I själva verket anser jag, att när det gäller politik, slutar de flesta härskande klasspartier ungefär som hårda högerpartier. I USA skiljer sig naturligtvis demokraterna från republikanerna, kanske mindre avvisande i sin inställning till kultur, i sin inställning till sociala minoriteter och så vidare. Men när det gäller den typ av grundläggande klasshat mot de fattiga, finns det en enhällig politisk åsikt. Och så, när eliten rör sig i den riktningen, legitimerar sig den nyfascistiska sektionen med sina argument mot minoriteter, invandrare och så vidare och börjar stärka sin dragningskraft i samhället.
Samtidigt försvagas vänstern, som redan försvagats av globaliseringen, dubbelt. För i takt med att socialdemokratin försvinner och när mitten rör sig högerut, så går vänstern in i NGO-verksamhet. Många av de människor som skulle ha varit till exempel viktiga vänsterpolitiker, går in i NGO-sektorn, går in i den ideella sektorn, i huvudsak för att tillhandahålla den typ av social lättnad i privat regi, som staten brukade stå för tidigare. Och detta försvagar naturligtvis vänstern. Det gör vänstern till hjälpgivare snarare än människor som ger inspiration för ett nytt samhälle.
Så menar jag Chris, i den meningen öppnas körfältet för den hårda högern, mycket lättare. Eftersom vänstern, både försvagad av globaliseringen, och sedan för det andra eftersom den försvagar sig själv genom att bli leverantör av social hjälp, snarare än [att vara] de som skapar tankar om ett annat samhälle. Jag menar, detta är verkligen, enligt min mening, öppningen för denna nya typ av fascistisk våg som vi fortfarande lever i.
Chris Hedges: Bara för att jämföra med 30-talet. Det var naturligtvis också en kollaps av liberalismen i Weimar. Det som är intressant med uppkomsten av fascistiska rörelser i Italien och Tyskland är, att innan de tog makten, klädde de sig i socialismens språk. Den stora strejken i Berlin organiserad av kommunisterna pågår, och Goebbels och resten av nazistpartiet insåg, att även om de är på väg att förbjuda fackföreningar så snart de tar makten, måste de gå med i den strejken för att få med sig arbetarna. Den andra intressanta skillnaden, tror jag, är att de på 30-talet med fascismens uppkomst inrättade parallella strukturerna för att ersätta staten, inklusive ikonografi och symboler för staten. Men det ser vi inte nu.
Vijay Prashad: Ja. Och det är intressant, Chris, för enligt min mening finns det en slags intimitet. Det finns en verklig intimitet mellan den hårda högern och statskonstens delar, låt oss säga den permanenta byråkratin i staterna. Vad menar jag med det? Jag menar, titta på, under perioden strax innan, och jag tror att Latinamerika är en plats för att göra dessa reflektioner. Under perioden strax innan, särskilt på 1970-talet, såg vi att statskuppen var som det instrument genom vilket eliten med hjälp av militären kunde komma till makten, slå ner studentrörelser, slå ner framväxten av en ny vänster och så vidare. Slå ner, du vet, det kubanska inflytandet över Latinamerika. De använde militären. De använde i hög grad statskuppen som form.
Tja, under den senaste perioden såg vi också vänstern växa, den här gången kanske inte bara det kubanska exemplet, utan också Hugo Chavez. Det fanns en rad vänsterregeringar som kom till makten. Evo Morales i Bolivia och framåt. Tja, instrumentet som användes för att ta itu med denna ökning var inte statskuppen, förutom naturligtvis i Bolivia. Den användes i Bolivia och i Honduras. I andra länder har högern faktiskt funnit det fullt möjligt att använda konstitutionen, att använda vilka institutioner som helst till sin fördel.
Så vi börjar se saker som vi kallar «lawfare», användningen av lagen mot vänstern. Hur lagen mobiliserades för att delegitimera Lula för att hindra honom från att ställa upp mot Bolsonaro i det senaste valet. Sedan finns det en användning av lagstiftaren, massiva summor pengar som används för att köpa knappa majoriteter bland lagstiftarna. Det användes mot Dilma. Dilma Rousseff avlägsnades från ordförandeskapet genom en slags lagstiftningskupp.
I Indien har den hårda högern funnit det fullt möjligt att använda alla statens instrument. Och i själva verket, de instrument i staten som de inte tycker är värdefulla, de slår de ner med hjälp av staten. Så det finns en slags olycklig intimitet mellan den hårda högern och staten. De tycker faktiskt inte att demokratiska institutioner är ett hinder längre. Du behöver inte [längre] ha marschen mot Rom. Du behöver inte ha riksdagens bränning av sig själv.
Nu betyder det inte att den hårda högern inte använder fruktansvärda former av våld på gatan. [Vad som sker i] Indien, är åter ett bra exempel. Det är helt klart att statsvetare i valet i Uttar Pradesh i norra Indien har tittat noga på detta, och de har sett det i delar av Uttar Pradesh där den hårda högern har konstruerat det som i Indien kallas kommunalt våld. Så våld mot muslimer i synnerhet, men också mot förtryckta kaster, där de har haft den här typen av små extrema våldshandlingar i en stad eller i en by. Dessa har fungerat nästan homeopatiskt för att förändra stämningen i hela delstaten och styra valet för den hårda högern.
Så de använder våld kirurgiskt. Det finns ingen anledning att, återigen, förkasta konstitutionen för att komma till makten. Och jag tycker att det är en mycket oroande sak eftersom det visar att det inte räcker med att försvara konstitutionen mot den hårda högern. Även i USA vann Trump ett val. Hur smalt valet än var och hur dåliga amerikanska demokratiska system än är, kom de till makten genom valet. Och det är troligt att Mike Pompeo i nästa val kommer att bli president. Så du kan inte försvara konstitutionen och [bara]säga, ja, de attackerar konstitutionen.
I själva verket använder de demokratins instrument, ibland genom att kväva dem med pengar och mediemakt, som naturligtvis är samma sak, för att öppna vägen för sig. Så jag tror att denna ödesdigra intimitet mellan den hårda högern och demokratiska institutioner är något för människor att verkligen tänka på. Det som har hänt i många av våra samhällen är nedmonteringen av offentliga åtgärder. Robusta offentliga åtgärder har faktiskt demoraliserat och demobiliserat majoriteter av människor, och har gjort det möjligt för den hårda högern att få grepp om så kallade demokratiska institutioner. Det är problemet. Vårt motgift måste vara att återuppliva offentliga åtgärder.
Chris Hedges: Tja, det är vad du kallar [«demofare»], demokratiska institutioner som används för att undergräva demokratin, eftersom de naturligtvis har tagits över av företagseliten, inklusive domstolarna och den lagstiftande delen. Du skriver att «elitens krafter vinner val eftersom systemet inte tillåter någon annan att segra. För det andra röstar människor ibland inte på grund av processens meningslöshet.» Det är 80 miljoner registrerade väljare i USA. ”Frustrationen mot institutionerna tyder på att folk tror att det kan bli bättre, att de vill att deras suveränitet ska förvaltas bättre, att systemet, som det är, är otillräckligt. För det tredje finns det en rad hinder för deltagande, inklusive att hålla val på arbetsdagar, vilket hindrar människor från att [registrera sig för] att rösta.”
Men du skriver senare i boken om hur (jag glömmer termen du använder), men att reducera demokratin till en typ av valritual, i sig är en mekanism genom vilken man försvagar och förstör demokratin.
Vijay Prashad: Du vet, nyckelordet för mig, Chris, är förtroende. Vad har folk förtroende för? Ja har de förtroende för sig själva för att kunna, låt oss säga, förändra saker eller göra om dem, men också bara förändra saker eller påverka världen? Jag tror att vi till stor del lever i en kultur – globalt sett. Jag menar globalt lever vi i en kultur, en global kultur, i vilken förtroendet för folks förmåga att agera i världen minskar.
På många sätt har reklammediekulturen, men också bara karaktären av, låt oss säga, systemisk arbetslöshet och undersysselsättning, och så vidare, skapat en slags känsla hos människor, gjort oss till konsumenter snarare än medborgare, mer till åskådare än aktörer. Och det är viktigt. Det borde vara, tycker jag, oroande för människor som tror på begrepp som demokrati. Att massor av människor bara tittar på nyheterna. De känner inte att de kan göra nyheterna.
Och det där med att bli åskådare i världen, det är störande för mig. Människor måste ha en komplicerad inställning till världen. Du behöver inte alltid vara den som handlar. Du behöver inte alltid vara medborgare. Du kan också vara konsument och så vidare. Du kan också bara luta dig tillbaka och se andra saker hända. Du vet, det sker ett uppror i Egypten. Du behöver inte sätta dig på ett plan och åka dit, eller nödvändigtvis göra det samma i ditt eget samhälle på ett slags äventyrligt sätt. Det händer någonstans, du kan se vad folk gör.
Men det är en sak. Samtidigt, känner du att du alltid tittar på historia som görs? Detta kallar jag inte ens längre den stora mannens version av historien. Men den här typen av tv-sänd version av historien. Du vet, historien händer någon annanstans. Andra människor gör saker. Joe Biden gör saker, och jag kör bara till mataffären, köper matvaror, kommer hem, sätter på nyheterna och ser honom göra saker, skapa historia. Den typen av attityd tror jag går ganska djupt i vår värld. Och det är en civilisationskris för demokratibegreppet. Det är inte en kris som jag är särskilt gripen av eller orolig för och så vidare. Det borde vara oron för människor som tror på begrepp som demokrati. Man kan inte ha en demokrati som saknar medborgarnas handlande.
Pandemin var ett riktigt, riktigt bra exempel på detta. När pandemin drabbade världen gick Kuba, ett litet land, 11 miljoner människor, gick 11 000 läkarstudenter ut ur sina sovsalar. 11 000 läkarstudenter lämnade sovsalen, och de gick från hus till hus och testade var och en av de 11 miljoner människorna på Kuba.
Jag var i USA och frågade folk, har någon från regeringen knackat på din dörr? Har någon, om än inte från regeringen, någon från ditt samhälle knackat på din dörr? I Kerala, en stat på 35 miljoner, i staden Trivandrum, huvudstaden i Kerala, beslutade studentrörelsen att rycka upp sig. De tog med anteckningar. De gick från dörr till dörr och kontrollerade, särskilt för att se om äldre eller personer som var funktionshindrade och så vidare behövde någon hjälp. Behövde de läkemedel som skrivits ut för dem? Behövde de mat levererad? Och så vidare. Denna handling att gå från dörr till dörr gjorde dem till folkhjältar i Trivandrum. Och en av studenterna, Arya Rajendram, 21 år, vann sedan valet och är nu den yngsta borgmästaren i Indien. Hon är drygt 21, kanske 22 år gammal. Och hon kom till allmänhetens kännedom eftersom de, som en del av student- och ungdomsrörelsen, bara själva bestämde sig för att gå från dörr till dörr.
Det är en handling av demokrati, den typen av offentlig handling. Och jag är rädd att bara för att jag berättar dessa en eller två historier, så är det bara det, en eller två historier. Detta borde ha hänt över hela världen. Och det gjorde det inte. Dels för att vi som människor har blivit, som en soldat efter ett krig, Chris, [vi] har blivit demobiliserade. Vi har blivit tillsagda att snabbt mobilisera inför valet. Du kommer till valet, du röstar och sedan demobiliseras du. Åk hem igen. Regeringen kommer att ta hand om allt.
Det är inte så en demokrati ska fungera. En demokrati ska fungera så att varje medborgare alltid känner sig mobiliserad för att agera, för att hjälpa andra medborgare, för att hjälpa människor, för att främja mänsklighetens sak och så vidare. Nu vill jag bara se till att jag är tydlig med det här. Det betyder inte att du varje dag behöver göra något och så vidare. Men du måste känna att du kan engagera dig, att du kan gå ut och göra något.
Den känsligheten, det förtroendet, känner jag har skadats ganska hårt av åtstramningsregimer, nyliberalism, atomisering av människorna. Och mycket av det sköts av den typ av reklam eller kulturvärld som produceras av vad jag tror att de gjorde på ett ganska smart sätt, vilket var att göra oss till konsumenter, att ständigt slå oss med tanken att vi är konsumenter. Tanken att vi är konsumenter mer än medborgare.
Chris Hedges: Tja, totalitära stater investerar ganska mycket i val och orkestrerar dem för att ge sig själva legitimitet. När du kommer in på den atomiseringen [av människor], kan du tala om det här begreppet ’plattformskapitalism’ som du skriver om?
Vijay Prashad: Ja. Du vet, det är intressant. Långt före pandemin, naturligtvis, för Amazon, som är ledande här, som grundades långt före pandemin och gick från böcker till allt [möjligt] långt före pandemin. Det är en enkel fråga om storlek, om stor leveransförmåga. Om man kan få förmågan att leverera allt vad jag vill till mig. Låt oss säga att jag vill ha tepåsar. Jag vill köpa tepåsar. Om du kan leverera tepåsar till mig till en viss prissättning som är attraktiv för mig, kan jag få tepåsarna fram till min dörr. Om du kan göra det, och du hindrar mig från att behöva gå in i min bil, köra till en butik, köpa tepåsarna och komma hem, är chansen stor att jag faktiskt bara kan låta dig komma och leverera tepåsarna till mig.
Det är en logisk sak när det gäller prissättning. Men vi har vant oss vid det på grund av hundratals år av att gå till marknaden. Vi vande oss vid att sätta oss i bilen, åka till affären, gå ner till en affär, ta din väska, köpa det du behöver, åka hem och så vidare. Det finns en kultur av shopping, att gå till marknaden och så vidare. Gå och prova skor. Du vet, en hel kultur utvecklades. Långt före pandemin växte företagen på grund av den storskaliga avkastningen. Företag som jag tror heter Zippo, eller Zappos. De säljer skor till dig där du kan gå online, beställa ett par skor, de levereras till dig. Ett enormt, enormt koldioxidavtryck för detta. Du provar skorna, de passar inte, du kan returnera dem utan kostnad, de skickar dig en annan och så vidare och så vidare.
Dessa företag hade utvecklats före pandemin. Men under pandemin, under nedstängningen, är det nästan som om vi plötsligt alla i många samhällen, inte bara i de rikare länderna, utan i många länder, skickades till plattformskapitalismens universitet. För även de som inte är vana vid att köpa på nätet, som inte ville köpa på nätet, som hade moraliska problem med att köpa på nätet, eller som tyckte om att gå till marknaden, tvingades nu att gå online och handla. Och mycket av den grundläggande mänskliga aktiviteten, som hade försvunnit under lockdowns i synnerhet. I vissa länder var nedstängningarna ganska långa.
Under den perioden var vi utbildade för att bara börja köpa saker från webben, och grundläggande mänsklig aktivitet nekades oss. Inte bara för pandemiperioden, utan på ett sätt tillät pandemin plattformskapitalistiska företag som Amazon och en hel serie företag att träna oss till … att köpa online. Och du vet, runt om i världen, och studier har visat detta, att många människor har, även om nedstängningarna upphörde och människor kunde gå tillbaka till butiker, gjorde de bara inte det. De fortsatte att köpa saker som matvaror från webben.
Och det fördjupar faktiskt till och med atomiseringen. Du kanske kommer ihåg, Chris, boken som Robert [Putnam] skrev för kanske en halv generation sedan som heter Bowling Alone, där han argumenterade att människor inte [längre] gick ut och bildade grupper och så vidare. Och han blev gjord till åtlöje för det, lite orättvist tänkte jag. För han valde konceptet, bowlingens aktivitet, som redan hade haft två problem. För det första hånade elitakademikerna att han valde bowling, vilket till stor del, föreställer jag mig, i USA är en arbetarklassaktivitet. Men även bowling som sport förlorade sin plats bland populära aktiviteter även vid den tiden. Det var lite anakronistiskt. Han kunde ha tagit många andra saker istället för att bowla ensam.
Men i alla fall. Den viktiga poängen Kaplan gjorde är korrekt, vilket är att massor av kollektiva aktiviteter redan sedan länge var utarmade. Poängen han gjorde är att människor inte gick med i organisationer för fritidsaktiviteter. De kom hem utslitna, långa pendlingar på grund av de fruktansvärda transportproblemen i väldigt många delar av USA. Långa pendlingar, komma hem trötta, få någon form av snabb måltid, sätta på Tv:n. Och med det sjunkande priset på konsumtionsvaror kan du ha två eller tre TV-apparater. Så folk tittar på olika TV-program i olika rum.
Och Kaplans rop mot det var ett rop i mörkret. Tja, om man tycker att det Kaplan pratade om då var dåligt, är det värre nu. Du vet, min far som dog 1999, han bodde i Calcutta i Indien. Han brukade säga, ’varje dag klär jag på mig så att jag kan gå och prata med folk i butikerna’. Du vet, det var en form av aktivitet. Han bodde i ett stort hyreshus. Gå ner, prata med folk i butiker. Han fann att det var en form av umgänge som höll honom vaken, vid liv. Tvingade honom också att ta ett bad, raka sig, klä på sig och gå ut.
Nu sitter du bara vid din dator och handlar saker. Och jag tycker att man ska vara lite bekymrad över detta. Man behöver inte ha en nostalgisk syn. Jag tror att Kaplans bok hade lite nostalgi i sig för något bra från förr. Det behöver man inte. Man behöver inte ens ha en konservativ syn på att värderingar, alla värden har utarmats. Men vi kan fortfarande, tror jag, erkänna det faktum att denna form av kapitalism, denna plattformskapitalism ytterligare atomiserar människor. Folk brukade klaga på att människor inte känner sina grannar. Tja, du känner inte till ditt samhälle. Den utarmningen är, tror jag, ganska allvarlig för politikens utveckling.
Chris Hedges: Jag vill prata om våld, statligt våld. «Den kapitalistiska staten», skriver du, «är inte en värdig stat. Det är en stat av poliser, inte socialarbetare, en stat av skatteindrivare, inte lärare och vårdpersonal. Det kapitalistiska systemet bränner kläder och slösar bort mat. Det är inte värdigt. Det är en styggelse, en obscenitet. Det är dekadent. Systemet är våldsamt. Så vi är inte på ett abstrakt vis för icke-våld. Vi vill skapa ett icke-våldsamt system, ett socialistiskt system.» Tala om det.
Vijay Prashad: Wow. Det är mycket retorik i de meningarna, Chris. Jag rodnar lite, tror jag. Oj. Okej. Så här är det. Du och jag talar med varandra strax efter att USA har upplevt ytterligare en skolskjutning. Och det är intressant, Chris. Det finns vapen över hela världen. Du och jag var med i en film, i samma film, Shadow World. Och du hade en bra poäng i den filmen. Du sa att det principiella problemet i Mellanöstern inte är terrorism. Det är vapenindustrin. Jag tyckte att det var en mycket skarpsinnig iakttagelse. Det vimlar av vapen. När den filmen gjordes bodde jag i Beirut. Faktum är att medan de filmade mig, var det skottlossning i bakgrunden, och jag var tvungen att pausa en minut för att bekräfta, inte en salva på 21 pistolskott, utan tusen pistolskott utanför mitt fönster.
Hur som helst, en skolskjutning har ägt rum. Det som är intressant är att debatten i USA handlar om vapen och så vidare. Men jag var intresserad av att det alltid, inte alltid, men ofta, är skolor som upplever sådana här skjutningar. Det finns vapen i samhället. Folk kunde gå in på biografer. Ibland gör de det. Folk kunde gå och skjuta på rockkonserter. I Las Vegas gjorde de det. De sakerna hände.
Men det verkar finnas en övervikt av våld i skolorna. Det var intressant för mig, och det verkar vara lite diskussion om det. Det berättar lite om våldet i skolorna, där lärare förnedras. Du vet, det finns en konversation nu, ’låt oss beväpna lärarna’ är samtalet nu, syns det mig. Från höger, åtminstone. Lärare tillåts inte att välja de böcker de undervisar med, men man kommer att beväpna dem. Sådan respektlöshet visas rutinmässigt mot lärare. Sedan [har du] mobbningen i skolorna, machostilen, allt det här. Det [skolorna] är en plats, tror jag, som bryr sig mycket om människor. Borde vara. Tja, det verkar vara en frontlinje för någon form av våld som äger rum där.
Men då drar man bort kameran från det. Våld finns i samhället. Du vet, våldet finns där. Staten påtvingar samhället våld och våld finns i samhället. Det verkar inte finnas något motgift mot det i avancerade länder. Detta är mycket störande. Jag menar, du kollar in budgetarna. Jag säger ofta till folk att du inte bedömer ett lands moral efter dess konstitution, du bör bedöma dess moral efter dess årliga budget. Om ett land spenderar mer på vapen, vapensystem, militarism, polis och så vidare än det spenderar på att stoppa hunger, då är det ett utarmat samhälle. Det har gått vilse, eftersom det inte är villigt att erkänna att om man påtvingar människor hunger så är det en form av våld, och därför är det inte annorlunda.
Bristen på finansiering för att utrota hungern, är på ett sätt detsamma som att öka finansieringen till poliskåren. De är faktiskt båda samma sak. De är båda våldshandlingar. Om vi bara tar USA skulle jag säga att USA:s årliga budget är en våldsam budget. Det är en våldsam budget mot samhället, och då skapar samhället våld. Och vad som då vanligtvis händer är att, som Frantz Fanon skrev, så vackert tänker jag, i det första kapitlet i Jordens fördömda som heter «Angående Våld». Fanon säger inte ’låt oss gå ut och bränna ner saker och låt oss vara våldsamma’. Det är faktiskt inte en handbok för våld. Det är en missuppfattning.
Vad Fanon säger är, att när staten är våldsam, när staten gör samhället våldsamt, och sedan när människor exploderar i ilska för att de är frustrerade, de kan inte äta, det finns inga möjligheter för dem, då exploderar de våldsamt. Det är [som i] Langston Hughes dikt, vad händer när En dröm blir uppskjuten? Jo, en explosion. Den explosionen kommer, Chris, inte för att någon kraft finns där ute och säger åt folk att gå ut och skapa upplopp.
Upplopp är faktiskt det normala uttrycket för ett samhälle som är våldsamt. Du vet, det här vapenvåldet i skolorna, och jag vill inte bli missförstådd. Jag tror inte att det är något bra. Jag tycker att allt det är dåligt. Men jag tror att det skapas av ett våldsamt samhälle. Du vet, vi måste hitta en utgång ur det. Utgången till det kommer inte att komma genom våld. Och å andra sidan kan du inte bara vara där ute och uppmana människor som gör upplopp att vara icke-våldsamma. Fokus för vår ilska, för vår irritation måste vara den våldsamma staten och de våldsamma processer som påtvingar människor våld.
Det är dit man måste vända sitt motstånd. Den typ av moraliska jeremiader mot upprorsmakarna, till exempel i Minneapolis eller i Los Angeles, jag tycker att detta är felaktig kritik. Det verkliga våldet är våldet mot vanliga människor, som inte har några andra utvägar som är lättillgängliga för dem, än att gå ut på gatan och kasta en sten genom ett fönster och sno en tv-apparat och så vidare. Eller att gå in i en mataffär och bara ta bröd till familjen.
Denna desperation är en spegelbild av det samhälle man lever i. Jag tror att elitens indignation över detta inte berör mig, eftersom samma elit är den som införde våldet från början.
Chris Hedges: Bra. Vi ska stanna där. Jag vill tacka The Real News Network och dess produktionsteam: Cameron Granadino, Adam Coley, Dwayne Gladden och Kayla Rivara. Du hittar mig på chrishedges.substack.com.
Bølla i skolegården
Av leserinnlegg - 27. juni 2022
https://steigan.no/2022/06/bolla-i-skolegarden/
Av Jon Nordmo.
Marerittet til elever på en skole er å ha en skikkelig bølle som hersker i skolegården. En bølle som er så umåtelig sterk at han kan tvinge sin vilje på alle. En bølle med så stor kraft og styrke at til og med skolens regler kommer til kort når det gjelder å tøyle han.
Han hersker! Spilles det fotball og han er misfornøyd med å bli driblet … så spenner han bare ben på motstanderen og tar ballen. Alle på banen gremmes, men ingen tør å ta til motmæle. Konsekvensen ville bli skrekkelige. Utfrysning, bank … truslene er reelle. Så alle «holder seg på matta» i håp om at de ikke blir det neste offeret. Lar bølla skåre mål. Applauderer når han gjør det …
Han hersker! Er det noe han vil ha? Har en medelev noe godteri? Han krever halve!! Kanskje tre fjerdedeler … Hvis han ikke får det? Så tar han det! Eller truer med bank, eller andre sanksjoner og får det uten å måtte ta det.
Han hersker! Han kan endre spillereglene hvis det ser ut til at han taper!! Og alle må følge de nye spillereglene. Hvis ikke, vil de få merke hans vrede… Og alle stiller opp. Endrer spillereglene til hans fordel. Holder seg for nesen i avsky når bølla ikke ser det, gløtter på hverandre i smug… men føyer seg!!
Han hersker!!! Han lyver til læreren om at den andre gutten startet slåsskampen. Ingen tør å si imot. Den stakkars andre gutten får skylden og får sin straff.
Han hersker uinnskrenket!!!
Hans totale makt må demonstreres jevnlig for å holde redselen hos medelevene ved like.
Med jevne mellomrom må han se seg ut et offer, noen som kanskje opponerer, noen som ikke føyer seg, noen som virker som om de kan bli så sterke at de kan stå imot. Og så lage hakkemat av vedkommende. Ingen skal føle seg trygg.
Han er ikke elsket – men alle later som om de liker han. Konsekvensene ville bli alvorlige hvis de ikke gjorde det.
Han er ikke respektert – men alle later som om de respekterer han. De tør ikke annet.
Han blir lyttet til – selv når han sier de mest løgnaktige tingene. Faktisk selv om nesten alle vet at han lyver!
Han er bølla i skolegården med uinnskrenket makt
Men han er den herskende bølla bare så lenge han har uinnskrenket makt. I det øyeblikk de andre barna oppdager at de kan ta han uten at de selv blir totalt smadret i forsøket… Ja da er det slutt på bøllas makt.
Derfor må bølla sørge for å forbli den absolutt sterkeste. Og hvis han ikke klarer det alene, så få seg noen allierte som stiller opp når det trengs…
Dette scenarioet er enhver skoles skrekk. Og alle skoler arbeider aktivt for å forhindre dette og hvis det eksisterer, å få en slutt på det.
Er det noen som kjenner igjen beskrivelsen?
Ikke fra sin skolegang går jeg ut fra. Der har vi stort sett vunnet kampen mot bøllene (med noen få unntak), men med et blikk på begivenheter i verden???
I dag har verden en slik bølle!!! USA!!!
Er landet misfornøyd med å bli driblet (utkonkurrert) Da endrer de bare de internasjonale spillereglene. Innfører toll, sanksjoner og forbud mot konkurrentenes produkter! (japanske biler, stål fra Canada, mobil teknologi fra Kina osv.)
Er det noe landet vil ha? Olje, mineraler …? Da lager de bare et kupp i det gjeldende landet (Chile, Bolivia, Guatamala, Brasil osv osv) og velter den demokratisk valgte regjeringen og erstatter dem med et blodig diktatur som gir dem de råvarene de vil ha – til en ekstremt billig penge.
Landet lyver om hvem som skaper problemene. At kineserne lager en avtale med en øygruppe i Stillehavet 7000 km fra USA sin kyst er en aggressiv handling som man må svare umiddelbart på. At USA selv gjennomfører flåtetokter tett opptil den kinesiske kyst, er rent defensive tiltak!
Landet må jevnlig demonstrere sin makt for at ingen skal tørre å opponere. Bombe velfungerende Libya til en steinrøys av kaos, ødelegge Irak, Afganistan… Lage kvelende sanksjoner mot Venezuela og Iran (som ikke har angrepet noen, men som bare fører en politikk USA ikke liker). Her skal alle vite hvordan det går hvis man trosser bølla!
På grunn av sin totale militære og finansielle overlegenhet kan USA, som eneste land i verden, helt sette til side internasjonal lov og rett, uten å møte noen form for motreaksjon. Hverken militært eller økonomisk.
Hvilket annet land kan for eks. myrde en av et annet lands øverste militære ledere, Irans Qassim Suleimani, med et droneangrep. Mens han var på statsbesøk i nabolandet Iraq! Og samtidig myrde en rekke høytstående irakiske militære ledere som var hans velkomstkomite. Uten at «Det internasjonale samfunnet» tar affære. Ingen. Prøv for å forestill deg at Russland myrder en høytstående amerikansk general mens han var på statsbesøk i London og at en rekke høytstående engelske militære ledere røk med i dragsuget!
Hvilket annet land kan stjele valutareservene til et annet land og så bare bestemme at pengene skal deles ut til ens egne borgere!!! (Afganistans valutareserver)
Hvilket annet land kan kapre fire tankskip med 1,116 millioner fat bensin og diesel og så laste lasten over på amerikanske tankskip og seile det til USA! (De iranske skipene ble kapret i Persia bukten i 2020) uten at hverken FN eller noen andre tar affære?
Hvilket annet land kan tvinge sine «allierte» (Tyskland, Frankrike og Italia) til å føre en økonomisk krig mot Russland, som faktisk skader dem det mange dobbelte av hva det skader Russland. Men som USA tjener rått på! (salg av dyr, forurensende skifergass, blant annet)
Alle som vil se kan se det: USA er i dag verdens samfunnets bølle.
I likhet med skolens bølle, kan bøllen og hans allierte bare herske uinnskrenket hvis de har en totalt overveldende makt! Slik at det å motsette seg deres overgrep, vil innebære total ruin for ens land. Militær makt og finansiell makt.
Og man kan undres:
Er det egentlig for å beholde en slik overveldende makt, at USA og NATO har vedtatt tidenes opprustning? Med 15% økning de to siste prene FØR krigen i Ukraina? Slik at deres militærbudsjett i fjor var på svimlende 11 000 milliarder kroner? (30 milliarder kroner hver dag = 1,25 milliarder kr. pr time) Og nå, i forbindelse med krigen i Ukraina, skal øke ytterligere med nesten 1 000 milliarder kr?
Jo, jeg hører hva de sier. Det er for å stå imot et evnt angrep fra Russland. Men ærlig talt… Ifølge NATO selv har jo Russland med en befolkning på 160 millioner, ikke engang kunnet underlegge seg Ukraina, med en befolkning på 40 millioner. Et fattig tilbakestående land, med foreldede våpen fra Sovjet tiden! Selv om Russland, ifølge de samme NATO ekspertene som er livredde for et forestående russisk angrep på NATO, har satset alt i de siste 4 månedene. De har ikke klart å beseire lille Ukraina.
Er det virkelig noen som seriøst mener at Russland kan true NATO?
Husk at Russlands samlede militære budsjett er på ca 600 milliarder kroner. (omtrent som Tysklands, før Tyskland nå vedtok å øke sitt til 100 milliarder) Hvis vi regner litt på det så tilsvarer det ca. 5% av NATO sitt militær budsjett!
Eller handler den voldsomme militære opprustningen egentlig om å bli så sterk at NATO kan slå til hvor som helst, når om helst, og hvordan som helst, straks det er noen som truer «bøllas» makt?
Det lyder jo litt mere logisk!
Konspiratorisk? Joda. Men logisk likevel.
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
Danmark innrømmer: – I ettertid fikk vi ikke mye ut av å vaksinere barna
Av red. PSt - 27. juni 2022
https://steigan.no/2022/06/danmark-innrommer-i-ettertid-fikk-vi-ikke-mye-ut-av-a-vaksinere-barna/
Vi er blitt klokere, og vi ville ikke gjort det samme i dag, sier Søren Brostrøm, direktør i det danske Helsetilsynet. Dette skriver dansk TV2.
Med den kunnskapen vi har i dag, fikk vi ikke mye ut av å få barn vaksinert mot koronavirus i fjor.Det erkjente direktør i det danske Helsetilsynet, Søren Brostrøm, onsdag, da framtidas koronastrategi er presentert.
Fra midten av juli i fjor ble de første 12-15 år gamle barna i Danmark invitert til å få vaksine mot koronavirus. I november ble også 5-11-åringene anbefalt å vaksinere seg mot viruset.
Den gang ble det sagt at vaksinasjonene ikke overveiende var for barnas egen skyld, men for å sikre epidemikontroll i Danmark.
Da Søren Brostrøm arrangerte ‘Go’-kvelden Live på TV 2 onsdag kveld, ble han spurt om det var feil å vaksinere barn.
– Med det vi vet i dag: ja. Med det vi visste da: nei, var svaret.
På pressekonferansen tidligere onsdag sa Søren Brostrøm også at det i vår var klart at vaksinene ikke var spesielt forebyggende, men heller forhindret alvorlig sykdom, og at vi derfor nå må «ta læringen videre»:
– I ettertid fikk vi ikke mye ut av utvidelsen av vaksinasjonsprogrammet for barn når det gjelder epidemikontroll. Men det er sett i ettertid.
Foreldre raser etter vaksinasjonsmelding fra Brostrøm: – Jeg er skikkelig skuffet
Danske foreldre er rasende etter uttalelsene fra Brostrøm, skriver dansk TV2 i en annen artikkel.
Jeg følte ikke at vi fikk tid til å tenke på det
Katrine Rosendal, trebarnsmor
Foreldre følte seg presset
I juni 2021 valgte Helsetilsynet å anbefale koronavaksiner til barn i alderen 12-15 år. I november fulgte en anbefaling om også å vaksinere barn i alderen 5-11 år.
Allerede da ble det sagt at anbefalingen ikke var av hensyn til barna, men for å sikre kontroll med epidemien i Danmark.
Og for flere av foreldrene som TV 2 har snakket med ga det en knute i magen helt fra starten. Det gjorde også Gitte Larsen, som er mor til fem år gamle William.
Fordi han er allergisk mot astma, valgte Gitte Larsen å få sønnen sin vaksinert mot koronavirus.
– Det er faktisk ikke vaksinen jeg angrer på, men jeg er ekstremt kritisk til at jeg følte meg presset opp i et hjørne på utrolig kort tid av flere ulike instanser med noe som ikke føltes skikkelig begrunnet på meg, sier hun til TV 2.
Gambling med millioner av barns liv
Utallige millioner av barn der må nå leve med dette «ohps!» resten av livet, men på en eller annen måte skal denne innrømmelsen fra Brostrøm gjøre alt godt igjen.
Det er alltid fscinerende å se hvordan noen mennesker vurderer hva som utgjør et pålitelig styre. Man kan tilsynelatende begå massefolkemord, for så senere å si å, beklager, vi visste bare ikke – og alt forsvinner. Hvis en person gjorde det, ville han bli stilt for retten for forbrytelser mot menneskeheten.
I Danmark hevdet regjeringen at alle barn fra fem år og oppover trengte å bli stukket, ikke fordi skuddene ville beskytte dem, men visstnok for å «sikre epidemikontroll» over hele landet.
Løgn at man ikke visste
Det har vært kjent hele tida at barn ikke sto i fare for å bli alvorlig sjuke av covid-19. Det har også hele tida vært advart mot å gi disse eksperimentelle «vaksinene» til barn.
Michael Zazzio, Checkfact.org skriver:
I henhold til barnekonvensjonen (loven 2020: 1197) kan ikke eksperimentelle behandlinger som covid-19-vaksinasjon gis til barn under 18 år, med mindre visse kriterier er oppfylt.
Barnekonvensjonen slår fast at en klinisk utprøving/behandling med eksperimentelle midler kun kan utføres på mindreårige dersom visse betingelser er oppfylt.
Tysk regjeringsrapport: Vaksiner er potensielt farligere for barn enn covid-19
Nye data indikerer at flere barn lider av vaksinen som er ment å beskytte dem mot COVID-19 enn av selve viruset.
Ifølge en sikkerhetsrapport publisert av det føderale instituttet for vaksiner og biomedisin i Tyskland, har antallet rapporterte tilfeller av mistenkte bivirkninger etter COVID-19-vaksinasjon hos barn i alderen 12 til 17 nå oversteget det totale antallet COVID-relaterte sykehusinnleggelser for barn i samme aldersgruppe siden begynnelsen av pandemien.
Rapporten ble publisert 20. september av PEI (Paul-Ehrlich-Institut), et tysk føderalt byrå og medisinsk reguleringsorgan med ansvar for å fremme legemiddel- og vaksinesikkerhet. Rapporten gjelder nye data om bivirkninger av COVID-19-vaksiner, særlig blant barn i alderen 12 til 17 år.
I Norge krav om å stanse vaksinering av barn
Susanne Heart, Simon Friis Larsen og Truls Olufsen-Mehus, skrev i september 2021 et åpent brev til regjeringa. Der skrev de blant annet:
Vaksinering av barn med bakgrunn i politisk bestemte tiltak og restriksjoner er feil hensikt og motiv. Man snakker her om barn og barnas helse, ikke «tiltaksbyrde». FHI opplyser om at det er lite covid-sykdom og få senfølger blant barn. De understreker også at «Naturlig immunitet gir en bedre beskyttelse» og at «For koronavaksinasjon av friske norske 12 – 15 åringer er imidlertid det medisinske regnestykket delvis uavklart».
Det var tidlig klart at skadetallene ville bli høye. Det var også klart at dette også ville rammer barn hvis de tok vaksinene. Det var samtidig klart at i den grad noen trengte vaksine var det i hvert fall ikke barn. Likevel ble barn i milliontall utsatt for en hasteframbrakt eksperimentell genterapi, kalt vaksine. Dette vil ikke bli glemt.
Kan Støres «grønne løfte» gjennomføres?
Av Odd Handegård - 27. juni 2022
https://steigan.no/2022/06/kan-stores-gronne-lofte-gjennomfores/
Av Odd Handegård.
Det er ferie og de fleste er opptatt av andre spørsmål enn energi. Men propagandaen om «det grønne skiftet» har ikke tatt ferie. Jeg hadde fredag en oversikt over hvordan Ap tenker seg utbyggingen av vindkraft, hydrogen, batterier og datasentra i Nord-Norge m.m. Sist torsdag var Støre sammen med næringsministeren på Rosenborg Verft i Stavanger der de foreslo en kolossal satsning på et grønt løft også sørpå. Angivelig skal løftet bidra med 60 milliarder før 2025 i «risikoavlastning», men dette er småtteri i forhold til løftet i nord som ifølge Nordlys den 22. juni skal koste over 1000 milliarder (feiltrykk?). «Løftet» på Rosenberg var ikke særlig konkret, men dreier seg om å finansiere den vanlige lista for grønn industrialisering: Vindkraft, strømnett, eksport, sokkelen, hydrogen, lagring av CO2 etc.
Men dette er ikke regjeringens eneste problem – problemet er tosidig: Dels det enorme behovet for «grønn» industrialisering (som skal hindre at kloden snart brenner opp). Men dels har regjeringen også behov for å redusere norske investeringer pga den inflasjonen vi nå ser skremmende tendenser til, med renteheving, energikatastrofe og økte priser på alle varer. En prøvepakke med slike investeringskutt ble testet for noen uker siden: Mange veiprosjekter og jernbanelinjer skulle droppes, utbygging av NTNU i Trondheim skulle reduseres, flyttingen av vikingskipene i Oslo skulle legges på is osv. – Det tok ikke mange dager før flere av begrensningene ble omgjort. Altså: Regjeringens problem er å redusere og øke industriinvesteringene samtidig.
Nå er det ikke vanskelig å finne investeringer det er mer fornuftig å droppe enn å ødelegge Oseberg-skipet. Vi kan droppe de prosjektene som kun betyr sløsing av elektrisk kraft: All vindkraftutbygging og det meste av nettutbyggingen i Norge. Det meste av hydrogenplanene kan droppes. Ytterligere elektrifisering av sokkelen bør skrinlegges. Lagring av CO2 bør vurderes på nytt – i tillegg til de motorveiprosjektene som burde legges i skuffen m.m. – Sikkert veldig vanskelig, men i praksis likevel kanskje mulig.
Gahr Støre er nok det største problemet for en fornuftig økonomisk politikk i Norge. Han framstår ikke bare som ufattelig skråsikker og superoptimistisk. I Stavanger flesket han med at Norge skal bli verdensmester på de fleste energiområder – og hvem har ikke en slags sympati med slik optimisme?
· «Norge skal bli en grønn industrikjempe».
· «Vi skal gjennom den største omstillingen norsk økonomi har sett i nyere tid».
· Vi peker ut «kursen for tidenes grønne industriløft».
· «Norge skal bli en ledende nasjon innen havvind».
· Norge skal bli «verdensledende [—] for fangst, lagring og bruk av CO2».
· «Norge skal utvikle [—] «hydrogen med ingen eller lave utslipp».
· «Norge skal ha verdens reneste og mest moderne prosessindustri».
· «Norge skal ha verdens mest bærekraftige skogbruk», osv.
Det er ikke ulovlig å formulere politiske mål, men når målene blir så hinsides virkeligheten som dette – i dagens økonomiske situasjon i Norge – så må det være tillatt å kalle målene et forsøk på bedrageri, kanskje som løgn. Hvorfor gjør Støre det? Hvorfor er Støre så ufattelig langt unna realitetene i Norge og verden? Jeg klarer ikke å finne noen annen forklaring enn hans ønske om å integrere Norge i EU. Blir det valgnederlag om tre år, kan jo Solberg overta – med Støre som utenriksminister.
Ellers: Også kablene til og fra de planlagte havvindområdene er blitt et problem for regjeringen. Forvirringen er komplett i de fleste partier: Skal kablene bare gå til Norge, bare til utlandet (og sokkelen) eller i alle retninger? Som jeg tidligere har vist, vil havvinden bidra til enda mer eksport av norsk vannkraft til EU, ansett hva man gjør.
Men like viktig er det at (også) havvinden vil være så ustabil at den ikke kan brukes til elektrifisering av sokkelen – den trenger selvfølgelig permanent stabil kraft. Sokkelen kan derfor, hvis den skal elektrifiseres ytterligere, ikke bruke havvind, men er dømt til å måtte få elektrisitet via kabler fra Norge, dvs. elektrisitet fra land lagd av vannkraft, slik situasjonen er utenfor Kristiansund m.m. Illusjonene her er mange, særlig i SV og i Klassekampens redaksjon.
Les også: Er det Nord-Norges tur nå?
Krigen mot de uvaksinerte er tapt
Av skribent - 27. juni 2022
https://steigan.no/2022/06/krigen-mot-de-uvaksinerte-er-tapt/
Om Covid var en slagmark, ville den fortsatt ha vært varm av likene til de uvaksinerte. Heldigvis avtar presset, og begge sider i krigen vender tilbake til den nye normalen.
Denne artikkelen er en tilpasning til australske forhold som forfatteren Peter Chris har gjort på grunnlag av Susan Durhams artikkel What We Learned From Hating the Unvaccinated.
De uvaksinerte er de to siste årenes helter, for de har gjort det mulig for oss alle å ha en kontrollgruppe i det store eksperimentet og å påvise Covid-vaksinenes mangler. De uvaksinerte har fått mange arr og skader i kampen da de er de menneskene som vi prøvde å knekke mentalt, men ingen vil snakke om hva vi gjorde mot dem, og hva de har tvunget «vitenskapen» til å avsløre. Vi visste at den avtagende immuniteten til de fullvaksinerte gav dem samme risikoprofil som andre i samfunnet, som for eksempel de uvaksinerte – en stadig minkende minoritet. Likevel stemplet vi de uvaksinerte og utsatte dem for en spesiell forfølgelse. Vi sa nemlig at de «ikke hadde gjort det rette for fellesskapet» siden de ikke gav slipp på sin medisinske autonomi og overlot sin kropp til staten.
Mange av de såkalte helseekspertene og politikerne i Australia innrømmet at målet var å gjøre livet nesten ulevelig for de uvaksinerte, noe som ble ytterligere forsterket av den kollektive mobben, idet kampen også ble ført på arbeidsplasser, på familiesamlinger og i vennegjengen. I dag er den ubehagelige sannheten at ikke noe av dette var berettiget da vi raskt beveget oss fra rettferdighet til direkte grusomhet. Vi kan klandre våre ledere og helseeksperter for dette, men hvert individ i samfunnet må holdes ansvarlig for å ha gått i den vel forberedte fellen. Vi gjorde dette selv om vi meget vel visste at prinsipiell motstand er uvurderlig når det handler om hva som havner i kroppen vår, og vi lot oss lure til å tro at om vi ville få en ny ineffektiv nedstengning, ville det være de uvaksinertes feil og ikke skyldes den giftige politikken med de ineffektive vaksinene.
Vi likte å gjøre de uvaksinerte til syndebukker, for etter måneder med nedstengninger som var iscenesatt av maktsyke politikere, føltes det godt å ha noen å klandre og å brenne på bålet. Vi trodde at vi hadde logikken, kjærligheten og sannheten på vår side, så det var lett å ønske død over de uvaksinerte. De av oss som latterliggjorde og hetset de uvaksinerte, gjorde det fordi vi skammet oss over deres mot og prinsipper, og ikke trodde at de uvaksinerte ville komme uskadet fra det, så vi hamret bare løs på dem. Ledende politikere og hundrevis av andre personer i prominente roller må holdes ansvarlig for at de offentlig snakket nedsettende om de uvaksinerte og slik gav næring til den rasende mobben i de sosiale mediene.
Mobben, munnbindnaziene og vaksinasjonsdisiplene dummet seg ut da de «veddet mot» de uvaksinerte, for mandater har bare den makt som vi gir dem. Det var ikke etterlevelse som gjorde slutt på de store farmasøytiske selskapenes, Verdens økonomiske forums og Bill Gates’ og hans mange organisasjoners dominans. Det skjedde takket være de menneskene som vi prøvde å henge ut, å latterliggjøre, å håne og å rive ned.
Vi bør alle forsøke å føle en viss indre takknemlighet overfor de uvaksinerte, for vi bet på agnet og hatet dem. Det var nemlig deres mot og utholdenhet som kjøpte oss tid til å innse at vi hadde tatt feil.
Så om det noen gang igjen blir innført vaksinasjonskrav mot Covid eller andre sykdommer eller virus, vil forhåpentligvis flere av oss være våkne og se den framvoksende autoritarismen, som ikke bryr seg om vår velferd, men om mer makt og kontroll. Krigen mot de uvaksinerte er tapt, og det bør vi alle være veldig takknemlig for.
Oversatt av Rune G for Derimot.no
Uvaksinert, oppsagt og dagpenger fra NAV
Av leserinnlegg - 27. juni 2022
https://steigan.no/2022/06/uvaksinert-oppsagt-og-dagpenger-fra-nav/
Av Terje, Foreningen lov og helse.
Foreningen Lov og Helse har blitt gjort oppmerksom på om en sak som løfter frem en rekke interessante problemstillinger. Et av dem er i hvilken grad Covid-vaksineringen reelt sett er frivillig eller ikke i Norge. Narrativet i samfunnet er helt tydelig på at vaksinering er frivillig, men er den det i praksis?
Kjernen i saken er at Marian Jenssen fikk utsatt dagpenger fra NAV (såkalt forlenget ventetid) med argument at hun “kunne ha vaksinert seg”.
Historien kort forfalt
Historien kort fortalt er at den 25. november 2021 fikk Marian ca. 30 minutter før hun skulle begynne på vakt beskjed fra sin ene arbeidsgiver, Stavanger Universitetssykehus (SuS) om at hun måtte bruke munnbind siden hun var uvaksinert. Hun ringte ledelsen og informerte dem om sin astma som gjør at hun ikke kan bruke munnbind. Hun ble da umiddelbart tatt av vakt, og fjernet fra alle vaktene hun var oppsatt med i fremtiden.
26. november 2021 søkte hun om dagpenger hos NAV.
Den 08. desember 2021 mottok hun oppsigelse på epost fra sin andre arbeidsgiver, Rogaland A- senter (RAS), med begrunnelse i at hun ikke ønsket å vaksinere seg og at hun ikke kunne bruke munnbind. RAS trakk oppsigelsen dagen etter. Den 21. desember 2021 ble det gjennomført et personalmøte med RAS angående saken og oppsigelsen. Marian ber i dette møtet om å få skikkelig begrunnelse for oppsigelsen, men får bare svar at det er retningslinjene til SuS. Det samme gjelder når hun ba om risikovurderingen (som arbeidsgiver plikter å gjøre), men igjen svares det med retningslinjene til SuS.
Vi går ikke videre inn på juridisk drøftelse av selve oppsigelsen her, hva arbeidsgiver plikter å gjøre og hva de ikke har anledning å gjøre osv, men det ligger i kortene her at arbeidsgiver ikke håndterte dette slik de etter loven er pliktig til.
Kort om munnbind
Vi skal heller ikke gå inn i en grundig drøftelse av munnbind her, men når det gjelder munnbind i denne pandemien er det knusende tydelig at tiltaket med munnbind mot Covid-19 er et rent skinntiltak, og at det er viktig eller i det hele tatt virker er et rent narrativ og ingenting annet. De første månedene av pandemien i 2020 kom det frem drypp i offentligheten, også hos FHI, om det som er realitetene om munnbind; at det ikke fungerer for å hindre smitte av Covid-19, men etter hvert ønsket det jeg tidligere har kalt den «politiske Covid-ledelsen» å innføre dette likevel. Dermed etablerte narrativet seg uten særlig motstand i hele samfunnet, både hos den vanlige borger og hos arbeidsgivere rundt om i landet om at munnbind virker, sågar at munnbind er et viktig tiltak. Dette til tross for at det aldri har eksistert, og fortsatt ikke eksisterer noe vitenskapelig og medisinsk-faglig fundament for at munnbind virker for å hindre virus-smitte. Tvert imot har munnbind en rekke helseskadelige effekter. Nok om det.
NAV beslutter såkalt “forlenget ventetid”
RAS trakk oppsigelsen mot Marian Jenssen dagen etter, men hun ble fortsatt utsatt for et «kjør» fra ledelsen; hun ble blant annet beskyldt for å være en fare for pasientene. Etter mye frem og tilbake bestemte hun seg for å akseptere avskjed. Da hun etter hvert søkte NAV om dagpenger fikk hun dette innvilget, men med såkalt forlenget ventetid – noe som medfører at hun ikke får dagpenger før etter 18 uker. Forlenget ventetid betyr at hun «selv har skyld i at hun mister jobben». Det som i tillegg var spesielt var at NAV begrunner det hele med blant annet manglende vaksinering:
La oss ta noen uttrekk av begrunnelsen som er vedlagt over:
«Av oppsigelsen fremgår det at arbeidsgiver måtte avslutte arbeidsforholdet fordi du ikke er vaksinert og ikke ønsker å bruke munnbind»
Ordet måtte er interessant. NAV konkluderer altså med at arbeidsgiver måtte avslutte arbeidsforholdet, ikke at de ønsket eller valgte å avslutte det.
«Av opplysninger vi har mottatt legger vi til grunn at munnbind ble presentert som et alternativ til vaksinering av arbeidsgiver»
For personer med astma er det ekstra helseskadelig å bruke munnbind. NAV presenterer vaksinen som et alternativ til munnbind, og ved å begrunne forlenget ventetid på dagpenger slik legger altså NAV inn, enten de vil eller ei, et vaksine-press på klienten. Den sentrale problemstillingen her er om vaksinering mot Covid-19 er frivillig, bare delvis frivillig eller i praksis kan utføres med tvang og press osv. Og i kjølvannet av det – i hvilken grad kan de offentlige systemene (eller private for den saks skyld) få anledning til legge press på at folk skal vaksinere seg. Bør for eks. også universiteter, skatteetaten, politi, forsvaret og andre få anledning til å legge press på at folk skal vaksinere seg? Kan for eks. universiteter nekte folk å gå opp til eksamen hvis de er uvaksinert? Kan skatteetaten pålegge folk ekstra skatt hvis de velger å ikke ta Covid-vaksinen? Sistnevnte har for øvrig blitt luftet i Australia, Canada og USA.
Hvis man svarer ja på ovennevnte – er i så fall vaksinering frivillig? Hvis vi først tar noen små steg inn i det terrenget – at «systemet» fratar folk rettigheter de ellers egentlig har med begrunnelse i at de er uvaksinert, hvor er vi da på vei, og kan vi da fortsatt hevde at vaksinering er frivillig? Videre sier NAV:
«Vi kan ikke se at det foreligger dokumentasjon fra lege eller behandler på helsetilstand som tilsier at det ikke er mulig for deg å benytte munnbind. Vi anser derfor at du hadde et valg om å ta vaksine som alternativ til bruk av munnbind».
Igjen presenterer de valget mellom vaksine og munnbind, og igjen vil jo dette være et iboende press for å vaksinere seg. Det kan for øvrig tillegges at Marian er tydelig på at hun sendte NAV dokumentasjon fra lungelege på alvorlig astma, noe NAV av en eller annen grunn ikke har tatt hensyn til eller fått med seg. Det er ikke lett for NAV å kunne vurdere temaer som munnbind og vaksine; dette er jo ikke deres fagfelt, og denne vanskeligheten må man naturligvis ha respekt for og akseptere. Men da bør man kanskje forvente at de er svært tilbakeholden med pålegge folk utilbørlig press tilknyttet for eks. vaksinering.
Vi ønsket å sende NAV noen spørsmål om saken. Siden vi ikke kunne finne noe kontaktpunkt hos NAV vi kunne sende forespørselen til måtte vi be Marian selv sende inn vårt brev via sin personlige innlogging hos NAV. Marian sendte vårt brev med følgende spørsmål den 19. mai 2022:
Har NAV tenkt grundig gjennom sin rolle når dere bruker manglende vaksinering som argument for at Marian Jenssen selv er skyld i å ha mistet jobben? At dette i det hele tatt kan legges til grunn betyr vel at NAV impliserer at vaksinering ikke er et frivillig medisinsk inngrep, at arbeidsgiver kan tvinge ansatte til medisinske inngrep, og ikke minst impliserer det i tillegg at vaksinen er vellykket mot Covid-19?
Har NAV grundig vurdert konsekvensene av at NAV dermed i praksis fungerer som et press-organ for at folk skal vaksinere seg iom. NAV legger dette til grunn for såkalt forlenget ventetid i denne konkrete saken.
Har NAV sett de prinsipielle og praktiske konsekvensene av det hvis det ble slik at andre systemer i samfunnet også i praksis blir brukt som press-organ for vaksinering – la oss ta et tenkt eksempel hvis man som arrestert av politiet for eks. ikke får rett til advokat så lenge man ikke er vaksinert?
Har NAV sett de prinsipielle og praktiske konsekvensene av det at andre systemer i samfunnet også i praksis blir brukt som press-organ for vaksinering – la oss ta et tenkt eksempel hvis man som arrestert av politiet mister retten til forsvarsadvokat så lenge man ikke er vaksinert?
Har NAV vurdert grundig om spørsmålet om vaksinering og medisinske inngrep er det enkelte menneskes fulle frie og selvstendige bestemmelse/valg, også sett opp mot at en arbeidsgiver i så fall ikke kan tvinge personer til medisinske inngrep/vaksinering?
Siden dere allerede i denne saken har gått inn på å vurdere vaksine som et element (noe som jo er utenfor deres kompetansefelt) – hvordan mener NAV at vaksineringen har påvirket pandemiens forløp? (for eks. sammenligning av årene 2020, 2021 og 2022 – altså før og etter at vaksinasjonskampanjen har blitt satt i verk i Norge og Vesten)
Hva tenker NAV om den rekord-høye bivirknings-raten, samt at både Covid-dødsfall og den generelle dødeligheten i befolkningen i Norge har steget til en rekordhøy rate etter at vaksineringen begynte, og spesielt etter at 3. dose ble rullet ut?
Alle ovennevnte spørsmål bør vurderes i et prinsipielt/juridisk lys, men også i et praktisk lys iom. at vaksineringen mot Covid-19 nå er dokumentert som helt mislykket, og i verste fall i fremtiden (noen mener det allerede er slik) kan sees tilbake på som en medisinsk skandale uten historisk sidestykke
Foreningen Lov og Helse er meget kritisk til vaksinekampanjen for Covid-19, og denne kritikken ligger som man ser som grunnlag for og farger noen av våre spørsmål til NAV. Vår sterke kritikk er naturligvis ikke tatt ut av løse luften, men baserer seg på all tilgjengelig uomtvistelige informasjon og dokumentasjonen som finnes. At vaksinen har virket gjenstår nå som et helt tomt narrativ, som fordamper som dugg for solen i det man begynner å pirke i materien. Dette selv om det innimellom faktisk kommer enkelte “studier” som hevder å ha funnet at vaksinen har reddet mange liv. Dette er som oftest data-modelleringer, for eks. fra “tall-magikerne” hos Imperial College i London, som for øvrig har en lang merittliste med “skivebom” både under pandemien og forut for den.
Ser man for eks. på offentlige tall for smitte, Covid-døde og syke/innlagte før og etter vaksinering (du kan selv gjøre jobben med å sammenligne tallene fra det “vaksinefrie” året 2020 med tallene for 2021 etter at vaksineringen ble satt iverksatt, og ta også gjerne med tallene etter at “booster-dosene” ble iverksatt) ser man et bilde av en i beste fall komplett mislykket vaksine. Tar vi også med alle de sterke varsler fra fagpersoner rundt om i verden, offentlige tall om bivirkninger, den økende dødeligheten av andre årsaker enn Covid (overdødelighet), den enorme økningen i antall idrettsstjerne som faller om på banen og det økende omfanget av hjertesykdom m.m. begynner et virkelig skandaløst bilde å tegne seg. Dette selv om man må ta med i beregningen at det er eller kan være flere andre faktorer av betydning for de illevarslende tallene.
Vi kan diskutere hvordan NAV skal forholde seg til dette, men hvis NAV faktisk skal bevege seg inn på vurderinger knyttet til dette, noe som kanskje kan være en nødvendighet til en viss grad, bør de raskt se at vaksinering mot Covid-19 er et fullstendig mislykket tiltak. I beste fall. De bør også raskt se at kontroversene og bivirkningene tilknyttet vaksinene mot Covid-19 er av et enormt omfang. I lys av de to sistnevnte argumentene – burde man ikke forvente at NAV avstår rent moralsk (og da har jeg ikke en gang snakket om selve lovligheten av det hele) fra å overhode bevege seg inn i et terreng hvor vaksine-press- eller – tvang i realiteten manifesterer seg?
Juridiske betraktninger
En av våre jurister har gjort noen juridiske betraktninger av noen av problemstillingene. Utsatt ventetid for dagpenger til 18 uker for dagpengesøker som har sluttet i sin stilling uten «rimelig grunn» eller kan bebreides for oppsigelsen, er ifølge rundskrivet til § 4-10:
Et vedtak som innebærer en straffelignende reaksjon ved at retten til stønad bortfaller for en periode.
Dette stiller strengere krav til vurderingen. Det fremgår videre av rundskrivet:
Plikten til å holde på et arbeid går ikke lenger enn hva som anses som rimelig i det enkelte tilfelle.
Det er NAV som vurderer hva som kan anses som rimelig grunn for avslutting av det konkrete arbeidsforholdet. I vurderingen av om forlenget ventetid skal ilegges, skal det mest sannsynlige faktum legges til grunn. Er det like sannsynlig at en arbeidstaker kan bebreides for at den har blitt sagt opp som at den ikke kan det, skal det ikke ilegges forlenget ventetid. Hos NAV heter det videre:
Det er ikke mulig å gi uttømmende regler om når det foreligger tilstrekkelig/rimelig grunn for å si opp eller slutte i et arbeidsforhold. Spørsmålet må avgjøres etter en konkret vurdering av de faktiske omstendighetene.
Her fremgår at vurderingen i stor grad overlates til NAV saksbehandlerens skjønn. Skjønnet er selvfølgelig ikke helt fritt, da det kan begrenses av f.eks. annet regelverk. Eksemplene som følger i rundskrivet, viser til tilfeller hvor det ikke synes å ha vært noen rimelig grunn til at vedkommende sluttet i arbeidsforholdet. Videre står det litt lenger ned, blant eksemplene:
Eksempel på forhold som vanskelig kan anses som «rimelig grunn» er at vedkommende har sluttet i arbeidsforholdet fordi han/hun ikke fikk tilpasset arbeidsavtale forenlig med tro, ønsker eller livssyn.
Vi får minne NAV om at det i slike situasjoner er et ufravikelig forbud mot å diskriminere f.eks. på grunn av livssyn jf. likestillings- og diskrimineringsloven § 6 jf. § 4, og det er arbeidsgiver som har bevisbyrden for at det ikke er diskriminert overfor den ansatte jf. § 37. Dette er noe NAV bør veilede sine søkere om i samsvar med veiledningsplikten i forvaltningsloven § 11 framfor å bidra til å frata rettigheter på en “straffelignende måte”, og dermed være med på å forsterke noe som i utgangspunktet er potensielt ulovlig.
På samme måte er det fortsatt frivillig om man ønsker helsehjelp (les vaksine) her i Norge, og det er krav om at det må foreligge en hjemmel for at man skal kunne yte helsehjelp. Hoved-hjemmelsgrunnlaget er ifølge pasient- og brukerrettighetsloven § 4-1 samtykke. Dagpengesøkeren hadde derfor følgelig også rett til å la være å samtykke. Det er ingen tvang om at man samtykke, følgelig kan heller ikke arbeidstakeren på slikt grunnlag klandres for opphøret av arbeidsforholdet. Videre kreves for at noen skal kunne underlegges smitteverntiltak, som for eksempel bruk av munnbind, etter smittevernloven § 5-1 at det er grunn til å anta at en selv, eller noen han har omsorgen for er smittet med en allmennfarlig smittsom sykdom. Ved smitte er det likevel andre tiltak, som å holde seg borte fra arbeidet som inntrer, i tillegg til å holde avstand og håndvask. Bruk av munnbind har vært omstridt blant fagfolk, utover den bruk som tidligere var alminnelig på sykehus. For å bruke tvang kreves i tillegg at et tiltak er «forholdsmessig», jf. smittevernloven § 1-5, noe som mangler her.
Det kan settes spørsmål ved NAVs skjønnsmessige vurdering av at vedkommende ikke kan sies å ha «rimelig grunn» til å si nei til vaksinen, når vedkommende har rett til å si nei til denne på grunnlag av at det er frivillig og grunnlag for tvang mangler her. Videre er det ikke slik at man skal måtte kjøpslå seg ut av noe det er manglende rettsgrunnlag for, ved å godta et alternativt tiltak som i dette tilfellet var munnbind. Etter arbeidsmiljøloven kapittel 9 § 9-1 kreves for å iverksette kontrolltiltak i virksomheten at det har saklig grunn i virksomhetens forhold og ikke innebærer en uforholdsmessig belastning for arbeidstakeren. Det er altså ikke noe krav om at dette f.eks. må dokumenteres med en legeerklæring. En uforholdsmessig belastning kan for eksempel være at bruk av munnbind i for stor grad (over to timer sammenhengende) kan sies å medføre en rekke skadevirkninger som er uomtvistelig dokumentert (også før pandemien).
Ut fra det ovennevnte synes det ikke som NAVs vurdering har belegg i det regelverket arbeidstakerens vurderinger er knyttet til. Sett i lys av at rundskrivet også til en viss grad synes å bevege seg på tynn is i forhold til diskriminering og strengere krav til vurderingen ved straffelignende reaksjon, kan vi ikke se at vedtaket om forlenget ventetid kan anses som gyldig. Vedtaket om forlenget ventetid bør derfor begjæres omgjort jf. forvaltningsloven § 35. Begjæring om omgjøring av ugyldig vedtak kan fremsettes uavhengig av en ev klagefrist.
36 uker svarfrist
Den 07. juni fikk Marian svar fra NAV, hvor de sier at klagen hennes vil bli behandlet innen 36 uker (!), altså 9 måneder! En slik behandlingstid burde vel vært et eget tema. Uansett fremgår det ikke om dette svaret fra NAV gjelder brevet fra Lov og Helse med våre spørsmål, eller om det er svar på Marians tidligere henvendelser/klager vinteren og våren 2022.
Denne artikkelen ble først publisert av Foreningen lov og helse.
I politistaten er vi alle skuldige til det motsette er bevist
Av skribent - 27. juni 2022
https://steigan.no/2022/06/i-politistaten-er-vi-alle-skuldige-til-det-motsette-er-bevist/
Av John W. Whitehead og Nisha Whitehead, The Rutherford Institute, 23.juni 2022. Omsett av saksyndig.
«I eit lukka samfunn der alle er skuldige, er det einaste brotsverket å bli teken.» – Hunter S. Thompson
Bevisbøra har blitt reversert.
Ikkje lenger antek ein at vi er uskuldige. No antek ein at vi er skuldige med mindre vi kan bevise uskulda vår utover rimeleg tvil i ein rettssal. Det er til og med sjeldan at dei gjev oss høvet til å gjere det.
Sjølv om Grunnlova krev at styresmaktene kjem med solide bevis på kriminell aktivitet før dei kan ta frå ein borgar livet eller fridommen, har styresmaktene snudd denne fundamentale rettesnora for lov og rett på hovudet.
Kvar og ein av oss blir no sett på som ein potensiell mistenkt, terrorist og lovbrytar i styresmaktene sine auge.
Sjå på alle måtane «vi folket» no blir behandla som kriminelle, der vi blir funne skuldige i å bryte politistaten sin overflod av lover, og i forkant avkledd vår rett til rettferdig rettargang.
«Red flag» våpenkonfiskeringslover: Våpenkontroll-lovgjeving, spesielt i form av «red flag»-våpenlover, lèt politiet fjerne våpen frå menneske som er «mistenkt» for å utgjere ein trugsel. Desse lovene, som veks i popularitet som ein legislativ måte å ta våpen frå individ som er sett på som ein trugsel mot seg sjølv eller andre, vil setje eit mål på ryggen til kvar einaste amerikanar om dei eig eit våpen eller ikkje.
Kampanjar for å eliminere desinformasjon: I seinare år har styresmaktene brukt frasen «innanlands-terrorist», «anti-statleg», «ekstremistisk» og «terroristisk» om ein annan for å skildre alle som kan falle kor som helst på eit svært breitt spektrum av synspunkt som kan bli vurdert som «farlege». Konsekvensane er so langtrekkjande at nesten kvar einaste amerikanar blir om til ein ekstremist i ord, handling, tanke eller assosiasjon. I styresmaktene sitt siste overfall på dei som kritiserer dei – om den kritikken manifesterer seg i ord, handling eller tanke – har Biden-administrasjonen samanlikna dei som deler «falske eller villeiande forteljingar og konspirasjonsteoriar, og andre former for mis-, dis- og mal-informasjon» med terroristar. Denne siste statlege salven mot forbrukarar og spreiarar avb «mis-, dis- og mal-informasjon» utvidar nettet til å potensielt inkludere alle som blir eksponerte for idear som går imot den offisielle forteljinga til styresmaktene. Med andre ord, dersom du vågar å halde med nokon som helst synspunkt som går imot dei til styresmaktene, kan du lett bli mistenkt for å vere ein innanlands-terrorist og behandla deretter. Styresmaktene og konsern-sensurerarar som påstår at dei beskyttar oss mot farlege desinformasjonskampanjar, kan på den måten faktisk leggje grunnlag for å utføre førebyggjande handlingar mot «farlege» idear som kan utfordre maktelitens kvelartak på liva våre.
Statlege oppsynslister. FBI, CIA, NSA og andre statlege byrå har i aukande grad investert i korporativ overvakingsteknologi som kan minere grunnlovsbeskytta ytringar på sosiale mediaplattformer slik som Facebook, Twitter og Instagram for å identifisere potensielle ekstremistar, og føresiee kven som vil kunne delta i framtidig, anti-statleg åtferd. Det mange amerikanarar feilaktig trur, er at du må gjere noko som er ulovleg eller som skader andre for å bli «flagga» og sett som mål for former for inngrep eller arrestasjon. Faktisk er alt du treng å gjere i desse dagar for å ende opp på statlege oppsynslister eller bli gjenstand for auka etterforskning, å bruke visse utløysarord (som sky, svin og piratar), surfe på Internett, kommunisere med mobiltelefon, halte eller stamme, køyre ein bil, ta inn på hotell, vere til stade under eit politi-rally, uttrykkje deg sjølv på sosiale media, verke psykisk sjuk, tene i militæret, vere ueinig med ein polititenestemann, ringje seg sjuk på arbeid, kjøpe material i ein jarnvarehandel, ta fly- eller båtførartimar, sjå suspekt ut, sjå forvirra eller nervøs ut, fikle, plystre eller lukte vondt, bli sett på offentleg stad med ein leikepistol eller noko som liknar på eit våpen (slik som ein hageslange eller ein fjernkontroll eller ein spaserstokk), stire på ein politimann, stille spørsmål ved statleg autoritet, eller sjå ut til å vere pro-våpen eller pro-fridom.
Tankekriminalitet. I årevis har staten brukt alle våpena i sitt digre arsenal – overvaking, trugselvurdering, samordningssentralar, pre-kriminalitetsprogram, hatkriminalitetslover, militarisert politi, nedstengingar, unntaksløover, etc. – for å spore opp potensielle statsfiendar basert på deira ideologi, åtferd, kven dei heng med og andre karakteristikkar som kan bli sett på som mistenkjelege eller farlege. Det er ikkje berre kva du seier eller gjer som blir overvaka, men òg korleis du tenkjer. Der er eit heilt spektrum av åtferdstypar som går frå tankekriminalitet og hattale til varsling som kvalifiserer for forfølging (og tiltale) av Djupstaten. Det er ein glatt bakke frå sensur av sokalla illegitime idear til å stilne sanninga.
Tryggleiks-sjekkpunkt og samordningssentralar. Ved å behandle ei heil befolkning som mistenkte, har staten rettferdiggjort vidtomspennande tryggleiks-sjekkpunkt som påfører reisande scanning, ransaking, kroppsundersøkingar og andre uverdigheiter av TSA og VIPR-raid på sokalla «mjuke» mål slik som handlesenter og bussterminalar av svartkledde Darth Vader-kopiar. Samordningssentralar, som representerer den kombinerte overvakingsinnsatsen til føderale, statlege og lokale handhevarar av lova, sporar borgarskapens rørsler, speler inn samtalane deira og katalogiserer transaksjonane deira.
Overvaking, pre-kriminalitetsprogram. Ansiktsgjenkjennings-programvare har som mål å skape eit samfunn der kvart individ som går ut i det offentlege rom blir spora og spelt inn i det dei utfører sine daglege ærend. Kombinert med overvakingskamera som ligg som eit teppe over landet, lèt ansiktsgjenkjennings-teknologi staten og deira korporative partnerar – utan rettskjenning – identifisere og spore nokon sine rørsler i ektetid, om dei har gjort noko ulovleg eller ikkje. Raske framsteg i åtferdsovervaking gjer det ikkje berre mogleg for individ å bli overvaka og spora basert på rørsle- eller åtferdsmønster, inkludert gangegjenkjenning (måten ein går på), men har òg fostra fram heile industriar som sentrerer seg rundt det å føreseie eins åtferd basert på data og overvakingsmønster, og former òg åtferda til heile befolkningar. Med auken i pre-kriminalitetsprogram, trugselvurdering, AI-algoritmar og overvakingsprogram slik som SpotShotter, som prøver å kalkulere kor ulovleg aktivitet kan finne stad ved å triangulere lydar og bilete, har bevisbøra blitt snudd på hovudet av ein overvakingsstat som gjer oss alle om til mistenkte, og overkriminalisering som gjer oss alle til lovbrytarar.
Overvaking av posten. So godt som kvar einaste grein av staten – frå Posten til Skattedepartementet og kvart byrå mellom dei – har no sin eigen overvakingssektor, autorisert til å spionere på det amerikanske folket. Det amerikanske postvesenet, som har fotografert framsida av kvar einaste konvolutt dei siste 20 åra, spionerer til dømes òg på amerikanarane sine tekstmeldingar, e-postar og innlegg på sosiale media. Leia av postvesenet sin lovhandhevingsdivisjon, bruker Internet Covert Operations Program (iCOP) visstnok ansiktsgjenkjenningsteknologi, kombinert med falske nettidentitetar, til å luke ut potensielle bråkmakarar med «provoserande» innlegg. Byrået hevdar at nettovervakinga, som fell utanfor deira konvensjonelle mandat til å prosessere og levere papirpost, er naudsynt for å hjelpe postarbeidarar til å unngå «potensielt ustabile situasjonar».
Trugselvurdering og AI-algoritmar. Staten har ei veksande liste – delt med samordningssentralar og lovhandhevingsbyrå – av ideologiar, tilhøyrsle og andre karakteristikkar som kan «flagge» nokon som suspekte og resultere i at dei blir merkte som potensielle statsfiendar. Det vil ikkje ta lange tida før kvar einaste hushaldning i USA vil bli flagga som ein trugsel og tildelt ein trugselscore. Det er berre eit spørsmål om tid før du finn deg sjølv feilaktig tiltalt, etterforska og konfrontert av politiet basert på ein data-driven algoritme eller trugselvurdering sett saman av eit dataprogram styrt av kunstig intelligens.
Uvarsla raid. SWAT-team som verken bankar på døra eller gjer seg til kjenne før dei utfører raid, er det som passerer for rettsgodkjent politiverksemd i USA i dag, og det kan skje med kven som helst av oss. Over heile nasjonen invaderer SWAT-team rutinemessig heimar, bryt ned dører, drep familiekjæledyr (dei skyt alltid hundane fyrst), skader møblement, terroriserer familiar, og sårar eller drep dei som er uheldige nok til å vere til stade under eit raid. Ikkje lenger reservert berre for dødelege situasjonar, blir SWAT-team no i aukande grad sendt ut for relativt rutinemessige politioppdrag slik som å dele ut ein ransakingsordre, der somme SWAT-team blir sendte ut so ofte som fem gonger per dag. Politiet utfører titusenvis av uvarsla raid kvart år over heile landet.
Militarisert politi. USA flyt over av militariserte politifolk – bøller med tenesteskilt – som har nesten ingen grenser for kven dei definerer som ein trugsel, kva som utgjer motstand, og kor hardt dei kan slå ned på borgarar som dei vart utpeikte for å «tene og beskytte». Det speler inga rolle kor du bur – storby eller småstad – det same scenarioet speler seg ut igjen og igjen der statlege agentar, trena til å agere som dommar, jury og bøddel i sine interaksjonar med folket, trampar på rettane til borgarskapen. Dette er korleis vi har gått frå ein nasjon av lover – der dei minste blant oss hadde like stor rett til å bli behandla med verdigheit og respekt som vår neste (iallfall i prinsippet) – til ein nasjon av handhevarar av lova (skatteinnkrevjarar med våpen) som behandlar «oss folket» som mistenkte og kriminelle.
Grunnlovsfrie soner. Berre det å leve innan 100 miles [rundt 161 kilometer; oms.an.] frå grensa rundt USA er no nok til å gjere deg til ein mistenkt, som gjev grensepatruljeagentar fritt spelerom til å ransake folk sine heimar, intimt undersøkje kroppane deira, og rote gjennom tinga deira, fullstendig utan ransakingsordre. Nesten 66% av amerikanarane (to tredjedelar av befolkninga; 197,4 millionar menneske) lever no innanfor denne 161-kilometer breie, grunnlovsfrie sona.
Oppheving av eigedomsretten. Amerikanarar har ikkje lenger retten til privat eigedom. Dersom statlege agentar kan invadere heimen din, bryte ned dørene dine, drepe hunden din, skade møblane dine og terrorisere familien din, er ikkje lenger eigedommen din privat og sikker – den høyrer til staten. Hardtarbeidande amerikanarar får bankkontoane sine, heimane, bilelektronikk og pengar beslaglagt av politiet under antakinga at dei har blitt assosiert med ein eller annan kriminell plan. Som libertarianske Harry Browne observerte, «Beslaglegging av aktiva er eit hån mot Bill of Rights. Ein antek ikkje at du er uskuldig, ein treng ikkje å bevise skuld (eller ikkje eingong tiltale deg for eit brotsverk), du har ikkje rett til rettssak med jury, ingen rett til å konfrontere anklagaren din, ingen rett til ein rettsutnemnd advokat (sjølv om staten nettopp har stole alle pengane dine), og ingen rett til kompensasjon for eigedommen som har blitt teken.»
Dødmannsknappar i køyretøy. Sokalla «dødmannsknappar i køyretøy», som er selt til folket som eit tryggleikstiltak som har som mål å hindre fyllekøyring, kan fort bli eit beleileg verktøy for statlege agentar for å setje staten i førarsetet medan dei ugyldiggjer Grunnlova sine krav om privatliv og forbodet mot urimelege ransakingar og beslaglegging. På den måten blir kvar einaste sjåfør anteken i å bryte ei eller anna lov som krev at staten grip inn og tek over kontrollen av køyretøyet eller stengjer det fullstendig ned. Meldinga er: vi kan ikkje bli betrudd å følgje lova eller navigere oss rundt om i verda etter eige ønske.
Kroppsleg integritet. Det at staten antek at vi er sokalla skuldige eller uskuldige har utvida seg til eit sopass lite nivå som sjølve cellenivået. Debatten rundt kroppsleg integritet dekkjer eit breitt terreng, og går frå vaksinetvang, tvinga undersøking av kroppens holrom, tvinga tarmundersøkingar, tvinga blodprøvetaking og tvinga blod-alkoholtestar til tvinga DNA-uttrekk, tvinga augescanningar, og tvinga medlemskap i biometriske databasar: dette er berre nokre av måtane der amerikanarar blir minte på at dei ikkje har reelt privatliv, ingen reell antaking av uskuld, og ingen reell kontroll over kva som skjer med kroppane våre under eit møte med statlege tenestefolk. Grunnarbeidet som blir lagt med desse mandata er eit føreord til kva som vil bli politistaten si erobring av eit nytt, relativt uutforska område: det indre rommet, spesifikt, det indre urverket (genetisk, biologisk, biometrisk, mentalt, emosjonelt) av menneskerasen. «Skuld ved medlemskap» har tatt på seg ei ny meining i den teknologiske alderen. Likevel er debatten rundt genetisk privatliv – og når eins DNA blir ei offentleg vare utanfor vernet til Det fjerde grunnlovstillegget sitt forbod mot undersøkingar og beslagleggingar utan rettsleg ordre – berre sovidt byrja. Gjer dykk klare, folkens, fordi staten har lagt seg ut på ein diabolsk kampanje for å skape ein nasjon av mistenkte spådd utifrå ein massiv nasjonal DNA-database.
Restriksjonar på retten vår til fri rørsle. Vi trur vi har fridommen til å fare der vi vil og bevege oss rundt fritt, men rundt kvar sving blir vi slegne tilbake av lover, bøter og straffer som regulerer og legg restriksjonar på vår autonomi, og overvakingskamera som overvakar rørslene våre. Til dømes er registreringsnummer-scannerar masse-overvakingsverktøy som kan fotografere over 1800 skiltnummer per minutt, ta eit bilete av kvart einaste passerande registreringsnummer og lagre nummeret saman med dato, tidspunkt og stad i ein søkbar database, for deretter å dele data med politi, samordningssentralar og private selskap som no opererer over heile landet, politiet kan spore køyretøy og køyre registreringsnummera gjennom politidatabasar for bortførte barn, stolne bilar, sakna personar og etterlyste rømlingar. Naturlegvis er ikkje teknologien feilfri: der har vore fleire tilfelle der politiet feilaktig har stolt på registreringsnummerdata for å fange mistenkte, berre for å arrestere uskuldige menneske.
Krigen mot kontantar og innføringa av digital valuta. Digital valuta gjev staten og deira korporative partnerar ein handelsmodus som enkelt kan bli overvaka, spora, tabulert, minert for data, hacka, kapra og konfiskert når det passar dei best. Dette pushet for ein digital valuta følgjer etter statens krig mot kontantar, som den har ført på eit subtilt nivå ganske lenge no. I seinare år kan berre det å ha betydelege mengder kontantar implisere deg som del av suspekt aktivitet, eller stemple deg som kriminell. Logikken (til politiet) er at kontantar er valutaen for illegale transaksjonar sidan dei er vanskelegare å spore, kan bli brukt til å betale ulovlege innvandrarar, og nektar staten deira andel av «byttet», so det å kvitte seg med papirpengar vil hjelpe politiet med å bekjempe kriminalitet og hjelpe staten med å få meir inntekter. Eit kontantlaust samfunn – som lett kan overvakast, kontrollerast, manipulerast, væpnast og stengjast ned – speler rett inn i nevane på staten (og deira korporative partnerar).
Det tryggleiksindustrielle komplekset. Kvar krise – fabrikkert eller ikkje – sidan nasjonens tidlege byrjing har blitt eit høve for staten å utvide si rekkjevidd og sitt maktområde på kostnad av skattebetalarane medan dei legg restriksjonar på fridommen vår rundt kvar sving. Dette har eskalert til ein krig mot det amerikanske folket, kjempa på amerikansk jord, finansiert av skattebetalar-dollar, og kjempa med den overordna viljen til å bruke nasjonale kriser, fabrikkerte eller ikkje, for å forvandle det amerikanske homeland til ei slagmark. Som eit resultat har det amerikanske folket blitt behandla som fiendestyrkar, som skal bli spionerte på, spora, scanna, ransaka, bli gjenstand for alle former for inntrenging, skremt, invadert, raida, brukt makt på, sensurert, stilna, skotne på, stengt ned, nekta rettferdig rettsgang, og myrda.
Desse programma dyttar oss mykje nærare eit samfunn der alle potensielt er skuldige av eit eller anna brotsverk, og som føre-var-tiltak må bli uskadeleggjort.
Konsekvensane av å gje staten makt til å gå utanom det fundamentale vernet til rettsstaten er so nifst og langtrekkjande at dei plasserer ein blink på ryggen til alle som tilfeldigvis er på same stad der eit brotsverk skjer.
Grunnarbeidet har blitt lagt for ei ny form for stat der det ikkje speler noka rolle om du er uskuldig eller skuldig, om du er ein trugsel mot nasjonen, eller til og med om du er ein borgar. Det som vil spele ei rolle er kva staten – eller kven som enn trekkjer i trådane for tida – trur. Og dersom den rådande makta trur du er ein trugsel mot nasjonen og bør sperrast inne, blir du stengt inne utan tilgang til det vernet som Grunnlova vår gjev.
I praksis vil du forsvinne.
Originalens tittel: Everybody’s Guilty: To the Police State, We’re All Criminals Until We Prove Otherwise
Oversatt til norsk av saksyndig